anmeldelser – Side 9

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Immortal – War Against All

Da Abbath og Immortal skilte veier i 2015 var det mange som bekymret seg om fremtiden til et av den norske andrebølgens høyest elskede band. ‘Northern Chaos Gods’ stilnet dog denne tvilen en stakket stund, i kraft av sin hensynsløse aggresjon og kruttsterke låtskriving. I senere tid har dog ytterligere av Immortals medlemmer rømt skuta, og dermed har skepsisen og tvilen nok en gang slått røtter i bandets fanbase.

Singlene i forkant av slippet av ‘War Against All’ fjernet i alle fall all frykt om at den nye skiva kom til å være en Demonaz-skive kamuflert som en Immortal-utgivelse. Tittelsporets krigerske eksplosivitet og «Wargod»s paraderende, triumferende spiritus var hentet rett ut ifra Immortals regelbok, og var i tillegg sterke nok låter til at forventningene til skiva igjen fikk seg en ordentlig oppsving. Nå har dog ‘War Against All’ vært ute i et par ukers tid, og jeg har etter flust med lytting og drøfting begynt å gjøre meg opp en mening rundt hvor den komplette skiva befinner seg i forhold til bandets øvrige diskografi.

På ‘War Against All’ har vi for første gang å gjøre med et Immortal som virker å mangle inspirasjon. ‘Northern Chaos Gods’ representerer kanskje ikke det største utviklingsmessige steget i bandets historikk, men på ‘War Against All’ kan bandets utviklingsmessige bane sies å ha nådd en komplett stans. Immortals episke, krigerske og trad-fargede svartmetall er definitivt tilstede i all sin glans over skivas åtte spor, men som følge av et manglende idégrunnlag senker det seg en følelse av stagnering ned over skiva etterhvert som den spiller. Kombiner dette med en produksjon som ofrer forgjengerens kaotiske, blodsutgytende brodd til fordel for en større men hakket mer glattpolert miks, og det blir klart at ‘War Against All’ ikke er blant Immortals beste plateutgivelser.

Det finnes dog en del lyspunkter, deriblant skivas åpningsstrekk. Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive. Det at «No Sun» repeterer et av riffene fra tittelsporet nesten note for note kan dermed oppfattes som et intensjonelt trekk, selv om det i retrospekt trolig heller er et tidlig tegn på idé-underskuddet som preger skivas andre halvdel.

Platas B-side begynner dog temmelig solid, med den tradmetalliske, heroiske stopp-start-riffinga til «Return to Cold», samt den episke, instrumentale fjellformasjonen «Nordlandihr». Sistnevnte driver definitivt den enslige akkordrekken sin til fullstendig utmattelse, men henter seg inn med hjelp av noen flotte melodier og det faktum at instrumentalformatet er utgjør et temmelig friskt pust i bandets låt-historikk. Det er dog på de to avsluttende sporene at idémaskineriet stopper fullstendig opp. «Immortal» er definitivt ikke en sterk nok låt til å fungere som offisiell kjenningslåt for bandet, og «Blashyrkh My Throne» haler ut sine allerede resirkulerte ideer til de virkelig begynner å tære på tålmodigheten. Sånn sett kan platas avsluttende strekk oppleves litt som å gå seg vill i en snøstorm, for deretter å oppdage at man har gått forbi samme plassen et utall ganger tidligere.

Kanskje er det nettopp Immortals ruvende historikk og kanon som får det til å knyte seg hos Demonaz og co. ‘War Against All’ virker fullstendig trollbundet av bandets eksisterende låt-univers, og referanser til tidligere låter og plater ligger strødd som sorte lik over skivas nedsnødde slagmark. Det skal sies at en skive av dette kaliberet hadde imponert stort dersom den ble utgitt av et mindre etablert band, men som den tiende Immortal-utgivelsen kan den ikke unngå å skuffe en smule. ‘War Against All’ er dog en solid skive med et par-tre ordentlige høydepunkter, så ta uansett en titt eller ti på skiva dersom du er fan av bandet eller krigersk svartmetall fra tidligere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Black Viper – Volcanic Lightning

Black Viper har fort blitt en av Norges mest respekterte leverandører av ondskapsfull trad/fartsmetall. Platedebuten ‘Hellions of Fire’ viste et band som ikke var redde for å spre sine skjellete vinger, men som knyttet sammen klassisk, lynende riffhåndverk til storstilte og varierte komposisjoner. Utsøkte riff med klassisk snitt ser dog ut til å være en gitt gode når man har Arild Myren Torp (Nekromantheon, Obliteration, Abhorration) blant rekkene, så spørsmålet i forkant av bandet nye EP var definitivt hvorvidt den nye enheten ville være i stand til å hente frem denne magien uten ham.

‘Volcanic Lightning’ er med sine 17 minutter en knapp utgivelse, men EP-ens fire låter sender likevel et klart signal om at bandets håndverk lever i beste velgående gjennom sin nye besetning. Dette burde kanskje ikke komme som noen overraskelse med tanke på at det er Deathhammers Cato Stormoen som står for gitararbeidet på utgivelsen, men det er likevel kjekt å få det trøkt i trynet via fire doser eksplosiv og ildnende trad/fartsmetall.

Ettersom tre av låtene på ‘Volcanic Lightning’ er forbeholdt instrumentaler og en coverlåt, er tittelsporet utgivelsens definitive trekkplaster. Bandet virker klare over dette, og serverer like så godt en av de absolutt største riffbombene de har produsert til dags dato. «Volcanic Lightning» fremstår mer som en destruktiv kjedereaksjon enn en låt, hvor tumlende trommebrekk, avsindig hyling og flerrende gitarspor skytes inn fra alle kanter som et godt koordinert omringningsangrep. Dette sporet er altså så fullstendig nedlesset i detaljer og inspirerte grep, og er uten tvil verdt prisen til EP-en som helhet.

Utgivelsens gjenstående låter kan ansees som kuriositeter, men av den typen som faktisk er verdt å spinne fra tid til annen. Spesielt coveret av det klassiske undergrunnsbandet Warlord er oppsiktsvekkende, ettersom det åpenbarer hvor dynamisk og omfangsrik den klassiske tradmetallen var i forhold til den moderne kopi-kulturen som virker dominerende i dag. «Ride of the Icarus» og «Phantom» er i seg selv respektable instrumentaler, hvor spesielt sistnevnte presenterer en uslåelig parade av glemte riffkunster.

‘Volcanic Lightning’ oppleves definitivt som en litt snau utgivelse, sett at det er fem år siden den utmerkede debuten så dagens lys. Metall som er forankret i tradisjon og samtidig utviser en sterk egenkarakter er dog såpass sjelden vare at det er verdt å feire hvert eneste eksempel vi finner – om det så kun er snakk om en enkel låt. Dermed anbefaler jeg Black Vipers ‘Volcanic Lightning’ til samtlige fans av trad- og fartsmetallens tidlige undergrunnsklassikere, samtidig som jeg folder hendene og trygler de onde maktene om en oppfølger til ‘Hellions of Fire’ i nær fremtid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bolverk – Svarte Sekunder

Allerede året etter at de forstyrret sinnsroen til Metallurgis skribenter med debutskiva ‘Uaar’, er Sarpsborg-bandet Bolverk tilbake med nok en leveranse av sin særegne ekstremmetall. Dette fremstår kanskje ikke like sjokkerende etter at man har lært at materialet på ‘Svarte Sekunder’ ble komponert i samme tidsrom som debuten, men det som ER imponerende, er at andreskiva fremstår som en mer raffinert utgave av forgjengeren. Dette er en pussig dynamikk jeg ikke har vært borti noe særlig tidligere, så kudos til Bolverk for deres gode kuratoriske evne når det kommer til låtseleksjon i forhold til plateprosjekter.

Til tross for sitt økte raffinement, er det basale innholdet i musikken til Bolverk fremdeles temmelig likt på ‘Svarte Sekunder’ som på ‘Uaar’. Dette vil si at kjernen i platas uttrykk er krigersk, mektig og vagt progressiv black/death, som i tillegg har blitt påsveiset en drøss med lånelementer fra stiler som tradmetall og folkemetall. I tillegg har mange av ideene bandet kommer opp med en viss uforklarlig eksentrisitet ved seg; som om Voivods bisarre romskip hadde kræsjlandet på den norske vestkysten anno 793. Det er en sjelden glede når et band fullstendig unngår ditt forsøk på å klassifisere dem, og Bolverk virker så langt temmelig resistente mot våre ellers presise metallurgiske analyser.

De knusende akkordene og hylende gitarene som åpner «Beastly Ways of Man» er en effektiv introduksjon til Bolverks destruktive lydbilde, som nå fremstår som enda hakket mer brutalt enn det gjorde for et års tid siden. Dette skyldes i stor grad det noe mer dødsmetalliske gitararbeidet på den nye skiva, hvilket virker å ha oppmuntret bandets fabelaktige trommis Lucass Edquist til å toppe seg selv med en absolutt heroisk innsats bak settet. Dette gjør at krigsskildringene til vokalist Bjørn «Narrenschiff» Holter på låta «Jericho Trumpet» får et tilstrekkelig destruktivt bakteppe å utspille seg foran, hvilket bidrar til å gi skiva et narrativt løft.

En av Bolverks mest effektive nyvinninger på ‘Svarte Sekunder’, er den noble og triumferende tradmetallen som pulserer gjennom låter som «Banner of Ophidia» og «Mett av Dage». Dette tillegget tilfører musikken et episk snitt, og bidrar også med å tempere noe av den voldsomheten som kommer til uttrykk på skivas mer ekstreme seksjoner. Det er dog ikke alt Bolverk prøver seg på som kommer heldig ut på deres nye skive, hvorav den Antimatter-aktige ren-vokalen på den ellers formidable «Somber Soliloquy» kanskje er det elementet som stikker seg mest ut. I tillegg må jeg påpeke noe som plager meg i ganske stor grad, og det er at tematikk, musikalsk innhold og visuell estetikk ikke harmoniserer i det hele tatt på ‘Svarte Sekunder’. Platecoveret kombinert med bandets tilbakeskuende ekstremitet gir inntrykket av at skiva kommer til å være tematisk sentrert rundt eldre historiske og mytiske fenomener, og dermed fremstår låttekster om luftkrig og religiøs misjonering over telefon som temmelig malplasserte.

Hvilket er synd, for ‘Svarte Sekunder’ er en virkelig interessant og enestående plate definert av sine utømmelige lagre av distinkte, minneverdige ideer. Det er også utrolig hvor mange ulike stilarter Bolverk klarer å kombinere uten at musikken fremstår som rotete – hvilket er spesielt imponerende når det kommer til folkemetallen som plutselig blir toneangivende på skivas to siste låter. Det skal dog sies at bandet har en tendens til å skrive temmelig innviklede, labyrintiske konstruksjoner, med den sideeffekt at enkelte riff og ideer repeteres i overkant mange ganger i løpet av en låt. Til tross for sine skavanker er ‘Svarte Sekunder’ dog et lysende originalt og underholdende verk, som burde verdsettes i enda større grad enn fjorårets kruttsterke ‘Uaar’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange Horizon – Skur 14

Blant skivene vi gjerne skulle trukket tydeligere frem i fjor, er debutskiva til Strange Horizon kanskje den utgivelsen som troner høyest på lista. For det første ble den utgitt i akkurat den perioden bloggen var satt på pause, hvilket naturligvis førte til at vi ikke fikk skrevet en ordinær omtale av skiva. I tillegg falt ‘Beyond the Strange Horizon’ utenfor bloggens toppliste ved årets ende med en hårsbredd – og da mener jeg en virkelig en hårsbredd. Sluttresultatet var at bloggens kjærlighet for en av Norges flottere tradisjonelle doom-skiver i senere tid forble uformidlet til folket, hvilket selvfølgelig smerter for en blogg som har som mål å arkivere de viktigste hendelsene i norsk metall for ettertiden.

Verden er dog ikke fullstendig urettferdig, og nå sitter jeg altså endelig med muligheten til å skryte av Strange Horizon sitt deilige, tilbakeskuende doom-håndverk. Anledningen er slippet av bandets andreskive ‘Skur 14’, som bevarer trioens sound samtidig som det foretar et ørlite tematisk skifte. For der ‘Beyond the Strange Horizon’ virket delvis situert i et fantasy-univers – fullt av trollmenn, tempelriddere og sort magi – fremstår ‘Skur 14’ naturligvis som en ode til bandets titulære øvingslokale i Bergen by.

Bandets form for doom er fortsatt utvilsomt inspirert av visdommen til sjangerens tidlige grupper som St. Vitus, Count Raven, Trouble og Reverend Bizarre. Likevel er det ikke til å legge lokk på at gruppen rett og slett rocker noe jævlig på sin nye skive, i alle fall etter de to første sporene å dømme. «The Road» finter oss til å begynne med ut med en avslappet folk-introduksjon, før lyden av en ølboks som åpnes signaliserer inntoget til en aldeles svansende tromme-og-bass-groove. Deilige riff, enkle leads og halvpresis kauking slår seg sammen til en effektiv og sjarmerende dose doomrock, hvilket eskalerer til en form for drivende, forpunket tradmetall på «Cursed and Cast Out».

Til tross for at disse to låtene fungerer aldeles utmerket, er det unektelig ekstra gjevt når Strange Horizon skrur ned tempoet på «Candles» og «Tusser og Troll». Førstnevnte er muligens bandets sterkeste enkeltlåt til nå, med sine klassiske, tordnende doom-riff og vokaler som fremmer sitt budskap om outsider-solidaritet med brølende entusiasme. Likevel er det nok avslutningssporet «Tusser og Troll» som i størst grad setter spor blant skivas fire låter. Over 14 minutter maner bandet frem et fabelaktig lydlandskap, som fra en luskende og meditativ groove utvikler seg til et kaotisk og trollsk, rituelt klimaks, før bandet gradvis trekker seg tilbake en yndig skogsidyll verdig en Worm Ouroboros-skive.

Som følge av sin korte spilletid, føles ikke ‘Skur 14’ ut som en fullt så stor begivenhet som debuten fra i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at skiva er vel så bra kvalitetsmessig som sin forgjenger, og alt i alt foretrekker jeg kanskje den korte og konsise men utforskende plateopplevelsen ‘Skur 14’ byr på. Strange Horizon er gode på det de holder på med, og jeg ser frem til å se hvordan bandet utvikler låtskriveregenskapene og band-dynamikken i årene som kommer. Fans av klassisk doom bør i alle fall kjenne sin besøkelsestid og sjekke ut ‘Skur 14’ sporenstreks!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Augmented Fury – Cosmos

Augmented Fury er et enmannsprosjekt dannet av nordlendingen som kaller seg Nekrosis, og som tidligere var å finne i det nå oppsplitta Sjukdom. Det er også et ganske spinnvilt prosjekt, der mannen gjør det han kan for å skru opp intensiteten til det fulle. Her snakker vi tremolomelodier nesten hele veien gjennom, trommemaskin og en stilistisk, svartmetallsk cocktail som sender assossiasjoner til band som Anaal Nathrakh, 1349 og Tsjuder. På debut-EP’en ‘Cosmos’ leverer Nekrosis sånn sett en heseblesende halvtime som i all hovedsak leverer varene på potent vis.

Det begynner med et høydepunkt i det Augmented Fury leverer en forrykende intensitet og en sylskarp hovedmelodi i åpningslåta «Armageddon Rise». Og herfra er det egentlig tut-og-kjør helt til tittellåta runder av EP’en. Hovedingrediensene fungerer i all hovedsak godt gjennom det hele, men det er ofte også snakk om en ganske enkel oppskrift med få ingredienser, noe som gjør at låter som «Med Knokkelklang og Klagesang» og «Stygian Serpent Lord» blir litt anonyme i helheten, også på tross av litt tyngre partier innimellom.

Andre låter drar i andre retningen og bidrar med variasjon. Både med tanke på dette og det rent kvalitative stikker særlig låta «Hideous End» seg ut med sitt mer riffbaserte håndverk. Den påfølgende «Winter Beast» skiller seg også ut i positivt henseende; her er det imidlertid først og fremst fordi denne i likhet med åpningen demonstrerer Augmented Furys grunnformler på best vis.

Så må det sies at «The Catalyst Evil» også bidrar med noe variasjon. Jeg er imidlertid usikker på hvor godt Augmented Fury gjør seg på en lenger utgivelse med nåværende verktøykasse. Så er spørsmålet om det noen gang blir nødvendig; det at grunnuttrykket i seg selv er solid gir meg inntrykket av at Augmented Fury er inne på noe virkelig sterkt. ‘Cosmos’ imponerer nemlig mye på grunn av sin forrykende intensitet, og alt tyder på at Nekrosis får til mye av det han prøver på.

Skrevet av Alexander Lange

Death of Giants – Ventesorg

Bakgrunnen for lanseringen av Death of Giants‘ plate ‘Ventesorg’ er blant de mindre hyggelige jeg har kommet over. Dette prosjektet er dannet av Morten Søbyskogen; en mann som tidligere har gjort seg bemerket i Frail Grounds og Somewhere Beyond, men som her står bak en skive som er skrevet til minne om hans kone Sandra som døde av kreft for fem år siden. ‘Ventesorg’ er følgelig en mørk, sorgtung og melodisk doom metal-plate der hovedtemaet er nettopp det som skildres i tittelen – altså opplevelsen a tiden mellom en alvorlig kreftdiagnose og et utfall man vet er uunngåelig.

Musikken er med det også på alle måter med på å bygge opp under atmosfærene tekstene maner frem. Søbyskogen plasserer seg musikalsk sett nokså trygt innenfor en mer moderne, gotisk doom metal-tradisjon a la Paradise Lost og Isole, men gjør det også med mye profesjonalitet i bunn. ‘Ventesorg’ er en velprodusert plate med solide riff og melodier hele veien gjennom, og åpner også sterkt med «Was It All a Dream» etter preludiet «Premonition». Ikke lenge etter kommer også det som i mine ører er platas høydepunkt i form av «Distance», som først og fremst peker seg ut med noen særdeles potente melodier.

‘Ventesorg’ lider imidlertid litt av å ligge vel tett opp mot sjangerens giganter, og særlig «A Sense of Urgency» blir en noe forglemmelig affære av den grunn. Heller ikke Iron Maiden-coveret «Only the Good Die Young» får meg helt på kroken, og her er det vel så mye det tekstlige som drar i feil retning. All respekt for Søbyskogens personlige prosjekt til tross, så synes jeg nemlig tekstene til tider blir litt vel enkle og overtydelige til at jeg synes de er spesielt interessante som lytter.

Det er heldigvis mer av det musikalske som imponerer. Søbyskogen skrur nemlig opp ambisjonsnivået noen hakk og leverer en hele elleve minutter lang avslutningslåt i form av «Das Ende Ist Da», som ender opp som et verdig punktum blant annet med en god oppbygning, sterke melodier og noen skikkelig fete industriellmetallske gitarriff. Med det ender egentlig det aller meste av ‘Ventesorg’ opp som nokså godt, om det så er noen litt generiske og anonyme trekk her og der.

Skrevet av Alexander Lange

Selvforakt – Selvforakt

Selvforakt er et pønka og svartmetallsk crust-band fra Tromsø, som med sin sinte, bergenske vokalist i front nå har sluppet sin selvtitulerte debut-EP. Kvartettens nordlige opphav gjør det mulig å plassere bandet inn i et fellesskap av lignende band fra samme landsdel, som sist gjorde seg bemerket gjennom Reaping Fleshs kruttsterke skive fra i fjor. Selvforakt er imidlertid enda litt mer direkte og fandenivoldsk enn disse Bodø-væringene, og råskapen bandet mønstrer kan til tider sende assossiasjoner til band som Blodkvalt.

‘Selvforakt’ åpner forfriskende effektivt og ukomplisert med et knippe sterke, power chord-baserte låter som veksler mellom det pønka («Blodspor»), blytunge («Desperat») og grindcore-aktige («Dystopi»). EP’ens stilistiske spennvidde blir likevel ikke tydelig før «Evig Vinter» dukker opp, som med sine Mayhemske moll-arpeggioer ruller ut EP’ens første åpenbare svartmetalltendenser. På dette tidspunktet har også de to første ambient-snuttene, som i alt teller fire og kalles «Frykt» med et påfølgende nummer, skapt smågufne og velkomne pustepauser.

Etter dette synes jeg det topper seg. «Nerstranda Warrior» er et strålende midtpunkt på EP’en med noen tendenser som sender tankene rett til Darkthrones crust-eskapader på det tidlige 2000-tallet. Også «Eg Spyr» er herlig, og blander sammen pønken og svartmetallen i Selvforakts uttrykk på en svært appellerende måte. Bandet leker imidlertid litt med ilden når låtene blir litt vel oppstykket, blant annet med implementerte ambient-snutter, noe som nok går hardest utover «Nerstranda Warrior» på tross av at enkeltpartiene samtidig gjør låta til et av utgivelsens beste.

Selvforakt runder imidlertid av sterkt. «La De Dø» drar ned tempoet igjen med EP’ens kanskje feteste hovedriff, og «Siste natt» er et knusende punktum med noe fascinerende svartmetallsk akkordspill, blytung chugging og spenstig ambient-lek mot slutten. ‘Selvforakt’ blir litt rotete av noen av skiftene mellom rå crust og lavmælt ambient, men det hindrer ikke denne utgivelsen fra å være en beundringsverdig debut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sworn – «Grand Eclipse»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sworns ‘A Journey Told through Fire’ begynner fort å utmerke seg som en av de kommende månedenes mer lovende plateprospekter fra norsk hold. Førstesingelen «Calamity Sea» benyttet bittersøt melodikk og en voldsom, Insomnium-aktig skala til å male et apokalyptisk stillbilde bestående av melodisk svarmetall. «Grand Eclipse» gjør ikke noe dårligere jobb i så henseende, men intensiverer Bergensbandets episke sound via strie strømmer av melankolske gitarfraser og tordnende vokal.

Samtlige av de separate elementene som utgjør «Grand Eclipse» har en viktig rolle i låtas konstruksjon. Den klassiske, melodiske svartmetallen hever sceneteppet på storstilt vis, de drivende Uada-ismene driver oss lenger inn i komposisjonens dramatiske utfoldelse, og kassegitarenes fredfulle meditasjon brer seg som en måne-opplyst innsjø over låtas midtseksjon. Åpningstemaets retur er et virkelig gripende øyeblikk som rettferdiggjør låtas tålmodige mellomspill, før et tradmetallisk farget, melodisk dødsmetall-riff setter punktum for opplevelsen. Sworn har definitivt gjort seg bemerket hos undertegnede med sine to nye singler, og jeg skal innrømme at jeg er svært spent på om resten av ‘A Journey Told through Fire’ klarer å matche kvaliteten til disse. Anbefales fans av episk og bittersøt, melodisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fixation – «Flat Earth»

Fixation er et metalcore-band signert på ærverdige Indie Recordings, og et band som tidligere har bygget rennomé gjennom EP’en ‘Global Suicide’ som kom i 2020. «Flat Earth» er siste låt ut i en nokså lang rekke singler, noe jeg tør anta at innevarsler et plateslipp i løpet av året.

I så fall er det mye som tyder på at Fixation sammen med Atena vil stå for et sterkt metalcore-statement fra Indie Recordings’ side i år. De tidligere singlene er sterke, «Flat Earth» likeså, og det er snakk om emosjonell, kraftfull og velprodusert metalcore tilpasset de større konsertstedene her i verden. Like sterke høydepunkter som sine label-kamerater i Atena produserer kanskje ikke Fixation, men det er likevel all grunn til å glede seg til bandets videre eskapader. Særlig synth-bruken gir det lille ekstra.

Skrevet av Alexander Lange

Eternity – «Hymn»

«Hymn» er andre singel som er sluppet fra Eternitys kommende plate ‘Mundicide’. Eternity er et svartmetallband som har holdt koken i omkring 20 år allerede, men som før sommerens plateslipp kun har sluppet to fullengdere tidligere. Og mens første singel «Journey towards the Darkside» ga litt blandede følelser hos undertegnede, makter «Hymn» å imponere mer.

«Hymn» baserer seg på et velfungerende, fengende og folk metal-aktig hovedtema som holder komposisjonen godt sammen hele veien gjennom. På toppen av dette kommer også noen velimplementerte symfoniske elementer i form av korvokal som attpåtil er med på å bygge opp til et svært og tilfredsstillende klimaks. Plata kommer om en måned.

Skrevet av Alexander Lange

Jernlov – «Salvation»

Jernlov er tilbake med nok en majestetisk og stormende singel fra sin kommende andreskive ‘Resurrection’. I denne omgang har de med seg finske Eero Tertsunen, som med sin fartstid i band som Symphony of Heaven, Angel of Sodom og Renascent er å regne som en betydelig skikkelse innenfor den kristne ekstremmetallscenen.

«Salvation» åpner med et storslått tema som peker i retning melodiske svarmetallband fra både Norge og Finland – henholdsvis f.eks Nattverd og Sargeist. Bandets nye singel er en langt mer dynamisk affære enn sin forgjenger. Både piano, meditative mellomspill, brutale gitarbrekk og antydning av folketonalitet benyttes på låta, hvilket skaper en hakket mer levende kontrast til «The Final Prayer»s durende dobbelbass. Låtstrukturen oppleves dog en smule sporadisk, og spesielt avslutningen på låta er noe brå og antiklimaktisk satt opp mot låtas prangende åpningsstrekk. Det er likevel åpenbart at Jernlov har litt av hvert av perspektiver å tilføre den norske scenen, så jeg gleder meg til å se hva gjengen har stelt i stand på sin kommende andreskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tsjuder – «Prestehammer»

«Prestehammer» er tredje singel fra Tsjuders kommende plate ‘Helvegr’, som slippes på fredag om tre uker. Den inngår også i en rekke med singler som har imponert, der særlig den første, «Gods of Black Blood», har innevarslet en sterk utgivelse med sin stormende og velproduserte svartmetallske innmat.

«Prestehammer» åpner i klassisk Tsjuder-stil, der bandet tråkker i gang med et vanvittig, 1349-aktig tempo etter å ha ladet opp med låtas hovedtema. Gitararbeidet imponerer som på de to foregående singlene, og Tsjuder gjør også denne låta til en mer variert opplevelse ved å skru ned tempoet noen hakk ned og fore lytteren med noen særs tilfredsstillende black’n’roll-takter etter hvert. «Prestehammer» slår meg ikke like mye i bakken som «Gods of Black Blood», men bidrar på alle måter til å bygge høye forventninger til ‘Helvegr’.

Skrevet av Alexander Lange

Relentless Aggression – «The Absolute Pointlessness of Everything»

Debutskiva til Relentless Aggression, ‘A Shadow of All Things Broken’, kom som en gedigen overraskelse da den ble sluppet i 2021. Vi snakker om et band som så sin oppstart på den norske scenen allerede på 80-tallet, gikk i oppløsning uten å ha gitt ut en eneste skive, og som nå gir ut en debut som ulmer av kreativ glød og uforminsket entusiasme for thrash-sjangeren hele 30 år senere. Ja, skiva var en ufokusert og noe løst sammensnekra sak, men kvaliteten på riffarbeidet i kombinasjon med bandets energiske leveranse gjorde ‘A Shadow of All Things Broken’ til en nevneverdig hendelse innen norsk thrash uansett.

Nå er bandet ute med en ny singel kalt «The Absolute Pointlessness of Everything». Tittelen alluderer altså ikke til meningsløshet eller nihilisme, men er en nådeløs kritikk av samfunnets apati og hjelpeløshet i møte med store, vidtomspennende problemer. Det musikalske bakteppet for denne klassiske thrash-tematikken er – passende nok – klassisk thrash, selv om en og annen referanse til fartsmetall også lurer seg inn i den konstante strømmen av mitraljøse-riff. Låta fungerer omtrent like godt som det beste materialet på debutskiva, selv om jeg føler at trommespillet til Iver Sandøy låser seg litt vel fast til thrashens punkete to-stegs-groove. Det er uansett kjekt å høre fra gutta i Relentless Aggression igjen, og fans av klassisk vestkyst-thrash av både norsk og amerikansk sort burde kunne tyne litt av hvert av moro ut av «The Absolute Pointlessness of Everything».

Skrevet av Fredrik Schjerve

SPLIT//BITE – «Forgotten Place»

SPLIT//BITE er et splittert nytt metallisk hardcore-band fra Bergen som skriver musikk for «folk som vandrer gjennom mørke bakgater i en tilstand av hypnagogi». Kvartettens blytunge og spastiske hardcore kommuniserer definitivt en følelse av delirium og mild sinnsforvirring, samtidig som den er mørk og brutal nok til å sende tankene i retning alskens sotete, futuristiske robot-dystopier. Uttrykksmessig kan bandet, om noe reduktivt, oppsummeres som en kollisjon mellom norske Hammok og amerikanerne i Knocked Loose – kanskje spesielt på deres kølsvarte EP ‘A Tear in the Fabric of Life’ fra 2021. Det er ikke så mange norske hardcore-band som går for den samme tyngden og eksplosiviteten til band som Hammok, så det er digg å få servert nok en motpol til «Skandi-coren» som dominerer for øyeblikket. Ta en lytt på «Forgotten Place» dersom du har sans for sofistikert hardcore som ikke fullstendig skyr unna beatdown-kulturen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maakeskit – «Hellfire»

Hele Tønsbergs Maakeskit er tilbake med ny logo og ny singel etter å ha forvirret undertegnede og metallverdenen generelt med sin debutskive i 2022. I denne omgang er det kun den nye logoen som har noe særlig med måker å gjøre, ettersom singelen «Hellfire» virker å være en heller tradisjonell metallisk ode til helvete og dets innbyggere. På den annen side kan man dog anta at helvete vil være fullt av nettopp måker, så kanskje har luftens rotter en rolle å spille i bandets nye singelen likevel.

Det er lite som har endret seg ved det musikalske siden sist vi møtte Maakeskit. Uttrykket deres kan fortsatt oppsummeres som en melange av udefinerbare, ekstremmetalliske elementer – selv om det skal sies at åpningsriffet låter litt som noe Satyricon kunne funnet på rundt ‘Volcano’/’Now, Diabolical’. Vokalen kan fremdeles best oppsummeres som «blyg growling», og produksjonen er nyss så digital og sprikende som den var på ‘Filthy Flying Feathery Fucks!’ i 2022. Man kommer dog ikke til Maakeskit for å få servert kremen av norsk ekstremmetall, men for å hengi seg til drapsfantasier rettet mot måkebestanden levert over tunge gitarer og hamrende trommer. Sånn sett er «Hellfire» en 5/10 låt, ettersom den har tunge gitarer og hamrende trommer, men absolutt ingen måker. Skjerpings.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrkskald – «My Sharpened Axe»

Myrkskald er et splitter nytt prosjekt som nå har gitt livstegn fra seg for første gang med slippet av låta «My Sharpened Axe». Bandet kan nok aller best beskrives som et symfonisk svartmetallband, og demonstrerer i det hele tatt en såpass god forståelse for sjangerhåndverket at man nesten må anta at medlemmene har en del erfaring fra andre og lignende prosjekter.

Myrkskald kan nok beskrives som noe generiske i all sin profesjonalitet. Likevel er «My Sharpened Axe» en svært god og stilistisk potent låt. Her blandes symfoniske elementer a la Dimmu Borgir, melodisk håndverk som kan minne om et band som Wodensthrone, og en vokal som skaper tilløp til noe som ligner storslagenhetene i musikken til Mgła og Behemoth. Låta er også godt strukturert og bygger blant annet opp til et strålende melodisk tema mot slutten. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)

Grunnet juicy arbeidsmengder i redaksjonens private sfære har vi ikke klart å publisere omtaler av favorittplatene våre de siste tre ukene. For å gjøre saken enda vanskeligere, bestemte Norges metallscene seg kollektivt for å prøve å sette Guinness-rekord i antall kvalitetsutgivelser nettopp denne måneden. Litt av en ting å klage over, jeg vet. Dette har dog ført til et veritabelt fjell av foreløpig uomtalte plater – et lass vi stadig jobber med å redusere i størrelse. Nå har vi endelig funnet tid til å skrive litt om favorittplatene våre fra de siste tre ukene, så her følger omtaler av ukas favoritt fra henholdsvis uke 19, 20 og 21.

Takk for tålmodigheten!

Heimland – Forfedrenes Taarer

Heimland har på kort tid markert seg som en av de mest lovende, unge prospektene på Vestlandets svartmetallscene. Dette skyldes ikke nødvendigvis at scenen har minsket i både størrelse og relevans i senere tid; selv om dette strengt tatt virker å være tilfellet. Det skyldes heller at Heimland har et solid grep rundt tonespråket som vokste frem i hjemtraktene på 90-tallet, samtidig som de unngår å plagiere sine inspirasjonskilder. På debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’ maler gutta fra Karmøy et nytt og levende bilde ved hjelp av gamle fargepalletter, og etterlater sin tidligere diskografi ettertrykkelig i støvet i samme håndvending.

Heimland henter ikke signaturen sin utelukkende fra én eller to artister fra Vestlandets legendariske scene på 90-tallet, men danner på mange måter et slags tverrsnitt av fenomenet over platas spilletid. Det virker definitivt mest naturlig å se bandet i lys av den hedenske tradisjonen, hvor band som Kampfar, Helheim og Einherjer gir en god pekepinn på hva man kan forvente på ‘Forfedrenes Taarer’. På samme tid baker bandet inn Sognametallisk melodiføring, den storslåtte ganglaget til tidlig Enslaved og til og med et black’n’roll-riff eller to i sitt klassiske men mangefasetterte sound. Den siste puslespillbrikken som mangler er de akustiske arrangementene til tidlig Ulver, som bidrar til å strukturere plata med sine strategiske plasseringer ved platas begynnelse, midtdel og avslutning.

Til tross for at skiva kun varer i drøye 34 minutter, ser bandet seg nødt til å åpne sin debututgivelse med en staselig og forseggjort musikalsk gest. «Doedens Foerstning» og «Ved Doedens Vugge» slås sammen til én musikalsk hendelse i så henseende, hvor førstnevnte introduserer temaene som sistnevnte knytter sammen til en storstilt, majestetisk komposisjon. Jeg tenker nå kanskje at hovedmelodien melkes i overkant, samt at broen oppleves som forlenget i forhold til det materialet krever. Likevel vil jeg si at Heimland har gjort et klokt trekk i heve sceneteppet med en slik ambisiøs manøver, og «Ved Doedens Vugge» gjør unektelig inntrykk på meg til tross for sine enkelte skavanker.

Åpningskomposisjonen er definitivt variert nok i seg selv, men ‘Forfedrenes Taarer’s midtre strekk demonstrerer hvor bredt Heimland har kastet nettet på sin første plate. «Lagt i Ruiner» kombinerer vikingmetallens huggende riffing med fossende melodisk svartmetall; «Iskald Raatten Jord» tøyer 90-tallsprinsippene for å meske seg med black’n’rollens svansende rytmikk, og tittelsporet går fra et dramatisk utgangspunkt til et svingende heavy metal-ganglag i løpet av åpningsminuttet. Spesielt sistnevnte er en særstilt perle på plata, som følge av måten bandet baker tematikkens sørgende affekt inn i avslutningens tonespråk, samt den overraskende innviklede men ruvende katedral-fasaden de reiser på låtas bro.

Med sin halvtimes spilletid har ikke Heimland noe tid å kaste bort på overflødige ideer, og man finner heldigvis ingen av disse på ‘Forfedrenes Taarer’. Førstesingelen «Skugger fra ei Svunnen Tid» leverer nok en stormende, melodisk perle på tampen av opplevelsen, før «Ættestupet» senker sceneteppet med en like prangende gest som åpningslåta. «Ættestupet» gir kanskje i størst grad inntrykket av at Heimland har mestret sitt utvalgte musikalske språk på skiva; et melodisk men aggressivt sound som kommuniserer både hardførhet, stolthet og melankoli. Heimland har på mange måter utformet en ideell svartmetallisk platedebut med ‘Forfedrenes Taarer’, en skive som bør grådig fortæres av samtlige tilhengere av Vestlandets hedenske svartmetall-tradisjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nadir – Extinction Rituals

Nadirs debutskive virker fullstendig blottet for håp. I deres øyne har vi mennesker allerede signert vårt eget testamente, hvor det eneste vi etterlater i det vi marsjerer taktfast inn i vårt eget endelikt, er en nedbrent og istykker-fortært klode. Dette vil dog ikke si at ‘Extinction Rituals’ er gjennomsyret av nihilisme – tvert i mot. Over ti låter fordømmer Nadir apatien, grådigheten og hybrisen som har slått rot i kulturen, og sørger over fraværet av et verdigrunnlag som kan knytte oss sammen som art. ‘Extinction Rituals’ sin overordnede tese virker dermed ikke å være at menneskets eksistens er foruten mening, men at vårt storstilte ego har blendet oss for denne meningen og posisjonert oss ved kanten av avgrunnen.

Sånn sett kan ‘Extinction Rituals’ minne litt om She Said Destroys ‘Succession’ fra 2021; en tilsvarende rasende og svartsynt skive. Men der ‘Succession’s dommedagsprofeti ble kommunisert via sørgmodig og oppildnet postmetall, går Nadir enda hardere til verks for å skildre destruksjonen vi både utøver og er på vei mot som art. På ‘Extinction Rituals’ møtes forkullet svartmetall, hamrende, ødeleggende dødsmetall og konfronterende, metallisk hardcore møtes til et voldsomt og blodig gateslagsmål, hvor ingen av bestanddelene forlater åstedet som seierherre.

Plata begynner like så godt med å stirre uvikende ned i avgrunnen på introduksjonssporet «Void», før «Iron Lung» detonerer en sprengladning av svart- og dødsmetalliske splinter. Måten Nadir kombinerer elementer for å lage et innfløkt ekstremmetallisk urverk kan sammenliknes med britiske Wode – dersom du erstatter den triumferende tradmetallen med hardcore-punkens rasende tirader. Plata når sitt første høydepunkt allerede på spor nummer tre, «The Old Wind», der skåldende melodisk svartmetall og dødsthrash av ekstrem tyngde sammen danner en minneverdig, alpin høyde på skivas A-side.

Som følge av at Nadir opprettholder en konstant strøm av aktivitet og musikalske ideer, fortoner ‘Extinction Rituals’ seg mest av alt som et sammenhengende, kontrollert kaos. Likevel følger plata en slags struktur, hvor B-sidas emosjonelle valør gradvis går fra sinne i retning nedtrykthet, og til slutt aksept. «Tenebrae»s nådeløse bombardement avløses dermed av «A Name on Every Rope» og «I Strid», som på magisk vis åpner noen reflekterende lommer midt i Nadirs ellers overveldende offensiv. Aksepten kommer helt på tampen av plata, hvor det melodiske gitarkoret som avslutter tittelsporet virker å slå seg til ro med tanken på at horisonten stadig kryper nærmere.

‘Extinction Rituals’ er en usedvanlig trykkende og nådeløs plateopplevelse. Det beste bildet jeg kan bruke for å beskrive skivas sinnsstemning, er av en person som velger å hive seg ut i et grasiøst svalestup heller enn å bli med ned i en sammen-rasende høyblokk. Med andre ord virker Nadir å akseptere den ruvende avgrunnen, samtidig som de «raser mot lysets utslokking», for å oversette det kjente diktet til Dylan Thomas. Dette er paradokset Nadir har presentert på sin debutskive ‘Extinction Rituals’, en skive som både feirer og raser mot menneskehetens uunngåelige bortgang – hvor enn nært eller fjernt forestående den måtte være.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nexorum – Tongue of Thorns

Nexorum er et prosjekt som ble mant frem i 2019 medlemmer fra bl.a. band som Keep of Kalessin, Vredehammer og Khonsu. Målet var å skape noe langt mer rituelt ladet, okkult og fandenivoldsk enn medlemmenes tidligere prosjekter; slik virker det i alle fall basert på to sydende og hatefulle skivene bandet har levert til nå. Debutskiva ‘Death Unchained’ formulerte gruppas dødstilbedelse via en velbalansert og perkussivt ødeleggende kombinasjon av svart- og dødsmetall. På andreskiva ‘Tongue of Thorns’ beveger bandet seg dog nærmere svartmetallen enn dødsmetallen – en avgjørelse som påvirker sluttresultatet i både positiv og negativ forstand.

‘Tongue of Thorns’ kan best beskrives som et ritual i plateformat, der intensiteten på flammenes forbrenning er den største strukturelle rettesnoren. Der dødsmetallens rytmiske språk gjorde seg mer gjeldende på førsteskiva, er sjangeren nå representert mest i form av basspedalenes slagkraftige dybdeboring. Selve tonespråket viser mest slektskap til svartmetallen, og med det en form som defineres av sin mørke, blodsutgytende melodikk og stormende aggresjon. For at ikke denne løpende intensiteten skal suge livskraften fullstendig ut av lytteren, sakker Nexorum ofte ned tempoet og lar skingrende, giftige gitarstrofer krype gjennom lydbildet. Dette sørger for dynamisk balanse, samtidig som det opprettholder den ondskapsfulle rituelle atmosfæren som er skivas livsblod.

Mørkt klingende gitarer signaliserer ritualets iverksettelse på åpningssporet «Shun», før faklene tennes av Vidar Lehmanns forrykende trommespill. Mye av æren for at ‘Tongue of Thorns’ fremstår som så nådeløst ekstrem skyldes bidraget til nettopp denne mannen, som til tross for en overvekt av blast beats sørger for å variere terrenget når muligheten byr seg. Gitaristene Roger Isaksen og Frank Løberg taler hovedsakelig svartmetallens munne, men legger som oftest rytmegitarene i et register som skaper en viss forbindelse til svart/dødsmetallens tjæresvarte strømninger. Terje Olsen er vår glefsende og besatte seremonielle leder, som tidvis mottar støtte i form av messende koring fra Roger Isaksen og bassist Robin «Wizziac» Isaksen.

Åpningsstrekket til ‘Tongue of Thorns’ er nært sagt upåklagelig. Strekket fra «Solvet Saeclum in Favilla» til «Cult of the Monolith» kan sies å utgjøre ritualets febrilske og maniske apeks, hvilket trolig er en konsekvens av at samtlige av skivas singler blir servert på rad og rekke. «Cult of the Monolith» åpenbarer i tillegg et symfonisk, orkestralt element som gjør seg mer og mer gjeldende jo lenger ut i skiva man kommer. Dette elementet tar på en side form som en mystisk og urovekkende synth-linje på «Eldritch Abominations», men når også en enorm, nesten Dimmu Borgir-aktig dimensjon på «Mother of Ghouls».

Som følge av at Nexorum har kuttet vekk mye av dødsmetallens rytmiske språk på ‘Tongue of Thorns’, oppstår det en viss fartsblindhet hos meg når jeg nærmer meg skivas konklusjon. Etter den tidvis avmålte «Sinnets Krig» blusser heldigvis ekstremiteten opp til et nytt toppunkt, og de nesten brutale gitarene som klubber av gårde i bunnsjiktet på «Wrath of Zeal» bidrar til å skape nødvendige krusninger i platas svartmetalliske brønnvann. Jeg var i utgangspunktet usikker på om ikke Nexorum hadde gått for langt i retning svartmetallen på sin nye skive. Én konsert og mengder av lytting senere har jeg konkludert med at denne utviklingen tvert i mot gagner bandet, ettersom den brennende, okkulte intensiteten som manes frem på ‘Tongue of Thorns’ fremstår som en nødvendig uttrykksform for bandet. ‘Tongue of Thorns’ er en giftig og stormende black/death-utgivelse, og nok et høydepunkt i en måned som tilsynelatende forsøker å drukne oss i kvalitetsutgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Goat the Head – Et Lokalsamfunn i Sorg

Goat the Head er en artig, trøndersk skrue innenfor den norske metall-scenen. Dette bandet ble aller først etablert i 2002, og lanserte fra 2006 til 2011 en rekke utgivelser før det deretter ble stille fra kvartetten en god stund. Det tok nemlig da hele ti år før en ny plate var på trappene, da i form av ‘Strictly Physical’, der bandet presenterte sin såkalte «primal contemporary caveman death metal» på imponerende vis.

Det har ikke tatt like lang tid før neste utgivelse denne gangen, og to år etter at ‘Strictly Physical’ buldret inn i øregangene våre har vi nå fått servert ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’. Den spenstige sjangerbeskrivelsen må endatil også nyanseres ytterligere denne gangen, da Goat the Head på denne nye plata i større grad blander inn klassiske, 60- og 70-tallske rockeuttrykk med noe psykedelisk over, i tillegg til at det hele har et fett, trønderrocka preg over seg.

I motsetning til samtlige av Goat the Heads tidligere utgivelser er nemlig ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ på norsk, og vokalist Per Spjøtvold spytter, raper(?!) og growler ut trønderske gloser som dreier seg om en protagonists opplevelse av en plutselig tragedie i et lite lokalsamfunn. 500 karakter er for øvrig tegnet på platecoveret. Den merkelige og unike sjangerblandingen som konseptet på sett og vis fullbyrder sjarmerer og fungerer usedvanlig godt, og fremstår som en overraskende forfriskning innenfor både den norske og internasjonale metallscenen.

Det åpner så å si på sitt minst metallske når det vakre, melankolske solskinnstemaet i «Svart Sol Psykopomp» velter ut av høytalerne. Det er rett og slett en helt nydelig åpning, som for øvrig hadde gått rett gjennom som en slags folkemusikkaktig kvasi-ballade om det ikke hadde vært for Spjøtevolds fortsatt brutale vokalleveranse.

Goat the Head drar imidlertid raskt opp tempoet. «Kjiving (Tå Karro)» kaster psych-rock, dødsmetall og Mastodonske tenner i en overraskende velfungerende smeltedigel, og deretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet.

Mye går også veldig bra videre. Ikke minst får vi servert platas desidert største høydepunkt i form av «Innrøkt Åkle», som er en strålende, enorm og nokså rendyrket doom metal-prestasjon som kan slå en i bakken med sin tyngde. Også «Auåpnar» imponerer med et sterkt hovedtema og alternative grep i vokalsegmentet, men grunnen til at denne forfrisker er ikke bare god. Før denne låta presenterer nemlig Goat the Head platas tammeste segment i form av «Ein en Hoinn», som i seg selv ikke er dårlig, men som ikke innehar høydepunkter som tilsvarer resten av plata.

Heller ikke «Tornado og Oljesøl» får meg ikke helt på kroken grunnet sine litt vel hektiske orgel-toner. Likevel blir svakhetene på ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ først og fremst vesentlige når man sammenligner dem med høydepunktene på samme skive, og i all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil). Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Magick Touch – ‘Cakes & Coffins’

Det blir tydeligere og tydeligere at Vestlandet har noe helt spesielt på gang når det kommer til tradisjonstro, klassisk heavy metal. Sahg og Audrey Horne har lenge vært blant landets største leverandører av tradmetall, og nå som jeg har stiftet bekjentskap med Magick Touch blir det klart at Bergen by må ha blitt velsignet av en eller annen langhåra, skinnvestkledt gudeskikkelse. Power-trioen har siden 2015 gitt ut nå fire skiver bestående av energisk 70-talls-til-80-talls hybridisering av hardråkk og metall. Fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ ser Bergensbanden pushe dette soundet hakket mer i retning Sahgs mørke og okkulte tradmetall, men uten at deres umiskjennelige glød og entusiasme blir fullstendig slukt opp av avgrunnen.

Strengt tatt står bandet aldri i fare for å bli i overkant seriøse eller mørke til sinns – aldri i det hele tatt. ‘Cakes & Coffins’ er en av de mest feststemte norske tradmetallskivene vi har fått på årevis. Så og si samtlige av låtene har et refreng som er skreddersydd for beruset publikumskaraoke, og i hvert fall halvparten av låtene har en instrumentalbro som renner over av livlige, NWOBHM-beslektede gitarflukter. Miksen til Per Borten (Spidergawd) – godt hjulpet av bandet selv – gir bandet et høyprofesjonelt preg, som kombinert med trioens mestring av singelformatet gjør at de burde kunne nå hjem til en bred skare av lyttere. Skimter jeg til og med en liten Sunset Strip-strutt i enkelte av bandets musikalske gester?

Magick Touch holder høy standard på låtskrivingen fra start til slutt, men det bør nevnes at åpningsstrekket på ‘Cakes & Coffins’ inneholder noen av årets desidert sterkeste singler til nå. «Apollyon» bruker tårnende harmonier og punchy riffing for å skildre en dionysisk festscene; «The Judas Cross» trapper opp tyngden ved å introdusere taktfast chugging og hvinende gitartoner, og «When Eating a Wolf» bruker en ballade-aktig åpning som finte, kun for å klaske et varmt, gedigent arenariff over neseryggen på lytteren. Å starte en skive med et strekk som dette er pur galskap, ettersom resten av skiva nødvendigvis vil slite med å nå opp til åpningens plettfrie skuddsalve.

Men selv om dette er tilfellet på ‘Cakes & Coffins’, er det ikke slik at resten av skiva fortoner seg som en skuffelse av den grunn. Magick Touch har et talent for å krydre velbrukte låtformer med slu vendinger og kreative grep, og dette bidrar til å oprettholde entusiasmen over hele skivas spilletid. Ta for eksempel de smarte modulasjonene som markerer skiftene mellom låtseksjoner på «M.I.N.A.», eller kanskje innskuddet av doom-tonalitet og tektonisk riffing på «Babylon, Baby!». Spesielt «Boots» byr på en skruball i form av sin bøllete attitude og røffe gategutts-lynne, selv om den etterfølges av den noe søvnige balladen «Raven».

Dermed er det godt at bandet har et siste ess i ermet i form av låta «Demons & Rust». Låtas svansende Thin Lizzy-ismer får tekstens rituelle ofringsseremoni til å fremstå som en jævla fest, og kan nok sies å være den låta på skiva som kommer nærmest å tangere åpningsstrekkets mesterlige låtskriving. Det påfølgende avslutningssporet «World is Coming Down» byr så på et passende rulletekst-øyeblikk, som setter punktum på det som alt i alt er en konsis og effektiv plateopplevelse. Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – Delightful Sharp Edges

Den eminente, progressive doom/rock-gruppa Hex A.D. imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de klinket til med den gedigne prog-odyseen ‘Funeral Tango for Gods & Men’ i 2021. Det varierte låtterrenget, de utbroderte, episke låtkonstruksjonene og mengder av melodiøse hooks og bunntunge riff gjorde plata fortjent til en 12. plass på vår årlige liste, og skiva har mistet lite av sin originale glød i løpet av årene i etterkant. Nå er bandet tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt til nå; en timelang konsept-plate sentrert rundt de utallige krigsforbrytelsene og massemordene som fyller menneskehetens oppsamlede, blodige annaler.

Et slikt omfattende tema krever sitt band, og Hex A.D. svarer på utfordringen ved å produsere sin mest gjennomkomponerte, varierte og imponerende utgivelse til nå. Konseptskive-formatet vekker naturlig nok bandets progressive instinkter i større grad enn tidligere, og man kan på mange måter si at det metalliske doom-elementet har fått status som verktøy heller enn grunnleggende bestanddel på denne skiva. Dette verktøyet er dog et essensielt et i lys av skimas tematikk, der knusende doom-partier brukes som et auditivt uttrykk for de grusomme voldshandlingene vi mennesker er i stand til å utøve på hverandre. Dommedagsrock, indeed.

«The Memory Division» er i sin uforkortede album-utgave en virkelig storslått åpning på skiva. Åpningens sørgende kvinnesang, samt den påfølgende melankolske, illevarslende gitarstrofen er en passende alvorstynget introduksjon sett i lys av skivas tematikk – og det er før de rungende gitartonene varsler doomens inntog. Låtas singel-materiale demonstrerer deretter Hex A.D. sin nydelige tilnærming til 70/80-talls hardrock og metall, hvilket sender tankene i retning band som Rainbow og Thin Lizzy så vel som nyere grupper som Hällas. Presisjon i emulering av undersjangere og stilarter er dog av liten betydning for suksessen til «The Memory Division» og skiva som helhet. Det er nemlig bandets utmerkede bruk av dynamiske bølgedaler og topper, flyt og fremdrift, samt måten de utnytter disse elementene for å understøtte et gripende narrativ som er skivas mest mesterlige trekk.

En av måtene Hex A.D. gjør dette på, er ved å veksle mellom substansielle låt-mammuter og mer transitoriske vignetter. Ta for eksempel den massive åpnings-duoen «The Memory Division»/»Murder in Slow Motion», og hvordan disse kontrasteres med den britiske folk/prog-introduksjonen til «…By a Thread». Eller se hvordan den metalliske, Audrey Horne-aktige galoppen til den omfattende låta «Radio Terror» siger inn i det sakrale men sorgtunge mellomspillet «St. Francis», før vi igjen befinner oss i det rifftunge hjørnet på den fordømmende kraftsalven «Throwing Down the Gauntlet». ‘Delightful Sharp Edges’ er en sann konseptplate i sine bevegelser og sin konstruksjon, og vi skal trolig se langt etter en tilsvarende effektiv bruk av storstruktur for å fremme et narrativt budskap på den norske metallscenen i år.

Til slutt må det nevnes at å bruke et 70-talls-inspirert plateformat som vanligvis benyttes i fantasien og eskapismens navn til å utpeke reelle, grusomme menneskelige forbrytelser er et genialt trekk. Det oppstår en kognitiv dissonans i meg hvor jeg i det ene sekundet koser meg glugg med det nydelige, progressive musikalske håndverket, og i det andre slepes gjennom en gjørmete massegrav fremkalt av menneskedyrets iboende grusomhet. Det er alltid en begivenhet når vel-etablerte band bruker ekspertisen sin til å produsere noe mer enn bare nydelig musikk, og Hex A.D. sin beslutning om å følge denne impulsen har trolig resultert i deres beste skive til nå. ‘Delightful Sharp Edges’ er en menneskerettsdomstol i musikalsk form, og en av årets beste norske progressive plateopplevelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – ‘Mourningstar’

Nattehimmel bød på en av fjorårets beste norske demo-utgivelser med ‘The Night Sky Beckons’, hvilket også var deres debut-utgivelse som gruppe. At de skulle få til en utgivelse som imponerte til denne graden på første forsøk er dog ikke så overraskende dersom man tar besetningens fartstid i mente. Blant de erfarne musikerne finner vi Botteri-brødrene, som tidligere kjent fra Green Carnation og In the Woods…; Sven Rothe, som spilte i Strange New Dawn med de nevnte brødrene; samt de to britene David Carter og James Fogarty som kjent fra band som Orcrypt, Jaldaboath og Old Forest. Sammen har de dannet en distinkt visjon for debutskiva ‘Mourningstar’, en mystisk og spirituelt ladet plate som skuer mot stjernene på leting etter svarene på livets store spørsmål.

‘Mourningstar’ er en tematisk innviklet plate, ettersom den trakterer en serie ideer som ved første øyekast kan virke delvis urelaterte. Etter å ha hørt på skiva et utall ganger har dog en rød tråd begynt å synliggjøres i skivas flokete narrativ. For Nattehimmels funderinger rundt mytologi, kosmos, kaos og eksistens er nemlig alle preget av en egenskap som delvis har gått tapt i den informasjons- og vitenskapsdominerte tidsalderen vi lever i, nemlig undring. Sånn sett fremstår bruken av Dylan Thomas sitt udødelige dikt «Do Not Go Gentle into That Good Night» på skivas åpningsspor mindre som en eksplisitt oppfordring til å kjempe for livet selv, men som en oppfordring til å tviholde på undringen og nysgjerrigheten som er innebygd i oss ved fødselen.

For å skildre den undrende følelsen av å glane opp i en opplyst nattehimmel, har Nattehimmel snekret sammen en særegen kombinasjon av episk doom og svartmetall. Spesielt Emperors nattlige mystikk på ‘In the Nightside Eclipse’ er verdt å nevne som trolig inspirasjonskilde, spesielt med tanke på keyboardets sentrale rolle på samtlige av skivas låter. Den episke doom-tradisjonen som representert via band som Candlemass og Solstice tilfører i tillegg musikken et regalt og storslått skjær. Det eksisterer dermed sterke forbindelser mellom tematikk og lydbilde på ‘Mourningstar’, hvilket bidrar til å gjøre skiva til den enestående og atmosfæriske opplevelsen den er.

Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre. Dessuten har vi låter som «Realm of Hades» og «Tales of the Immortals», som med sine oppstemte og oppløftende tonaliteter bidrar til et interessant stemningsskifte på skivas andre halvdel.

Den virile, skald-aktige fremføringen til vokalist James Fogarty tilfører også et forteller-element som ikke er fullstendig ulikt Primordials Alan A. Nemtheanga. Det fremgår temmelig tydelig at bandet har lagt en del innsats og tanker i å skape et interessant idé-univers på ‘Mourningstar’, så jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et teksthefte å lese i underveis i lyttingen. ‘Mourningstar’ vil trolig utgjøre en tålmodighetstest for folk som ikke har sansen for den tidlige svartmetallens udynamiske produksjonsteknikker, men kommer man seg forbi denne barrieren er det lett å se at Nattehimmel har levert en ganske unik visjon på sin debutskive. ‘Mourningstar’ signaliserer spiringen av en ny gren langt ute på den norske metallens slektstre, og er et av mange høydepunkter i det overraskende sterke norske musikkåret 2023.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arachno – Demolition

Ikke mange band vi har omtalt på Metallurgi er like unge som Arachno, som ble stiftet i fjor da bandmedlemmene kun hadde rukket å bli 13/14 år gamle. Året etter er de jammen ute med sin første utgivelse også, som går under navnet ‘Demolition’ og er en EP på drøye ti minutter.

Arachno er et thrash metal-band som utelukkende ser ut til å hente inspirasjonen fra sjangerens tidligste dag, om så med en liten punk-edge. Med det mener jeg at trioen bringer med en fandenivoldsk autensitet som smitter godt, der nokså enkle, men effektive riff får meg nokså umiddelbart på kroken og vokalen bringer med seg et intenst og herlig sinne.

EP’ens største høydepunkt er nok midtpunktet, nemlig «Social Smog». Her oppdriver Arachno et herlig driv og noen herlige back-to-basic-riff, og krydrer det hele med en habil gitarsolo og en fet overgang i midten. Også de to andre låtene fungerer godt av mange av de samme grunnene, selv om de ikke utpreger seg fullt så mye som denne låta.

Og neida, dette er ikke thrash-håndverk som slår meg i bakken. Vokalen kunne nok for eksempel hatt godt av å bli mer kontrollert og balansert i miksen, og særlig i siste låt «Out Of The Blue» blir det litt for meget. Men Arachno har åpenbart et sterkt utgangspunkt, først og fremst på grunn av det primale og autentiske preget (det er faktisk ikke bare-bare), og det er mulig å antyde en sterk posisjon innenfor Oslo-undergrunnen om et par år dersom de står på og fortsetter å smi metallen. Jeg gleder meg i alle fall til neste steg.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Lumsk – Fremmede Toner

Trønderske Lumsk er et navn som høster mye respekt i enkelte sirkler, som følge av deres temmelig unike bidrag til sammensmeltingen av folkemusikk og metall. Der band flest angrep hybridformen fra et utgangspunkt i svartmetall – gjerne også av en oppstemt og sirkus-aktig sort – virket skiver som ‘Åsmund Frægdegjevar’ og ‘Troll’ langt mer opptatte av å gjenskape det mørke og forvridde eventyr-universet til Kittelsen, Asbjørsen og Moe. Dette presterte bandet gjennom å gå veien om tung, stampende og robust tradmetall; en grovt tilhugget granittstatue som de deretter kledte i kranser av folkemusikalsk melodikk og rytmikk.

Mye har dog skjedd siden slippet av ‘Troll’ i 2005. For det første slapp de tredjeskiva ‘Det Vilde Kor’ i 2007, hvilket i stor grad gikk bort i fra bandets metalliske utgangspunkt i retning softere og mer progrock-pregede landskaper. For det andre forlot ekteparet Ketil og Siv Lena Laugtug Sæther bandet, hvilket trolig var årsaken til at Lumsk har ligget i dvale siden 2007 til i år. Nå er dog besetningen atter en gang fulltallig, og en ny skive ved navn ‘Fremmede Toner’ har truffet markedet. Denne skiva er et gledelig gjensyn med bandets enestående evne til å kombinere folkemusikk med tyngre musikksjangre, og utgjør på mange måter en retrospektiv karriere-oppsummering og et nytt steg videre i bandets utvikling på en og samme tid.

På ‘Fremmede Toner’ foretar Lumsk et dristig svalestup ut i progrockens svimlende eter, samtidig som de henter inn igjen noen av de tyngre impulsene som var utelatt fra ‘Det Vilde Kor’. Dette utgjør i tillegg et bakteppe for skivas tematikk, som bygger på en samling oversettelser av tyske og nordamerikanske dikt utført av den norske forfatteren og poeten André Bjerke. Skivas første halvdel består av låter bygget på oversettelsene til Bjerke, og den andre halvdelen gjenbruker musikalsk materiale fra den første til å bygge nye låtkonstruksjoner rundt diktene på sitt originalspråk. Dette er et svært finurlig strukturelt grep, og gjør skiva til en slags subtilt innoverende, konseptuell dobbeltskive.

Og det som kanskje aller mest selger denne dobbeltplata, er de rike, fantastiske låt-arrangementene som bandet har formet rundt den nydelige poesien. Lydbildets voldsomme oppblomstring var kanskje det første jeg la merke til i møte med skivas singler, der «Det Døde Barn»/»Das Tode Kind» og «Abschied» spesielt imponerte med sine utbroderte og finstemte lydlandskaper. ‘Fremmede Toner’ både trapper opp og toner ned denne tendensen, med den massive prog-finalen «The Day is Done» som eksempel på førstnevnte, og den elskverdige, radioklare perlen «Fiolen» som eksempel på det sistnevnte.

En annen ting som virkelig gleder ‘Troll’-fanen i meg, er beslutningen til Lumsk om å bringe tilbake noe av tyngden fra de første par skivene. Dette skjer ikke veldig ofte over ‘Fremmede Toner’s snaue time, men de øyeblikkene med metallisk tyngde som er sørger for å fortøye skuta så den ikke driver fullstendig ut i folk/prog-eteren. Den eksplosive avslutningen på ‘Det Døde barn’ er en utmerket utnyttelse av låtas postrock-aktige crescendo, og den tyske versjonen som åpner B-sida er en dyster og dramatisk dose melodisk doom som gir skiva en etterlengtet, nesten ekstremmetallisk brodd.

Lumsk har definitivt tatt en sjanse med den utsvevende, progressive behandlingen av andres poesi og egen folkrock på ‘Fremmede Toner’, men det dristigheten har unektelig gitt avkastning i denne omgang. Det hjelper at Mari Klingens melodiske teft er fullstendig upåklagelig, og at hun er i stand til å veksle mellom klimaktisk kraft og nydelig, folkemusikalsk vokal-elegans, alt ettersom hva låta krever. Med en spilletid på en time er skiva akkurat lang nok til at fokuset mitt ebber litt ut rundt «Under den Linden» (heter det ikke forresten «unter?») og «Das Veilchen», men den storslåtte finalen «The Day is Done» sørger for at skiva får en tilfredsstillende avslutning. ‘Fremmede Toner’ er en enestående plateopplevelse i den norske platefloraen anno 2023, og et flott gjensyn med en noe undersunget gruppe innenfor norsk folk metal/rock.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urkraft – Lyset Skinner Best I Mørket

‘Lyset Skinner Best I Mørket’ er andreskiva til svartmetallprosjektet Urkraft, som slapp sin selvtitulerte debut i 2020. Urkraft er et enmannsprosjekt frontet av Andreas Wærholm, en karakter som tidligere har vært å finne blant annet i Astaroth, og mye tyder på at Wærholm i denne omgang har skrudd opp ambisjonsnivået en hel del. Soundet og produksjonsdesignet er riktignok ikke så ulikt det vi har hørt før, men det hele er pakket inn i en mer storslått innpakning som bærer særlig preg av nokså lange låter, der den lengste er på nesten seksten minutter.

Når det gjelder denne utviklingen for prosjektet lykkes Wærholm i all hovedsak godt. ‘Lyset Skinner Best I Mørket’ utmerker seg gjennom noen herlige og svært godt strukturerte atmosfæriske svartmetallåter, og Urkraft kommer langt i å transportere lytteren til sitt mystiske og mørke univers.

Aller best går det på begynnelsen og slutten av skiva. De to første låtene, tittellåta og «Trollbundet», varer i henholdsvis ti og ni minutter, og gjør en utmerket jobb med introdusere de aller fleste elementene Urkraft byr på her gjennom mye variasjon og svært god pacing. Avslutningslåta «Veien alle må ta» spiller med sin monstrøse lengde på de samme styrkene, og blir som et herlig og stort sammensurium av dette svære prosjektet – godt hjulpet av et dunkelt, Burzum-aktig ambient-parti på slutten.

Mye er bra mellom disse to segmentene også. Platas pacing hjelpes i og for seg godt av den kortere, folketonale og interlude-aktige «Nattevandreren». Men når den påfølgende «Riket» gjør bruk av mange av de samme elementene på begynnelsen kommer det imidlertid for en dag at Urkraft til tider strekker partiene og stemningene sine litt langt. Det gjelder til en viss grad også resten av «Riket», som også lider litt av et vel utstrukket hovedtema.

Dette er likevel ikke noe stort problem når Urkraft samtidig evner å holde på en nokså fengslende atmosfære hele veien gjennom plata. Så er det riktignok også noe annet jeg har større problemer med. Det er vokalen, som som regel karakteriseres av en ganske merkelig hvesing. Jeg kan se poenget med en slik vokal på en atmosfærisk svartmetallplate, og man kan sikkert også berømme Wærholm for å prøve å skille seg litt ut i mengden. Men jeg synes ikke den er spesielt godt utført, og den ender opp som et heller forstyrrende element i produksjonen.

‘Lyset Skinner Best I Mørket’ imponerer meg først og fremst en hel del gjennom svært god låtskriving og en atmosfære som virkelig fanger oppmerksomheten min. Likevel ender vokalen opp som litt ødeleggende, og den står i veien for å fullbyrde den pakken Urkraft har hatt potensialet til å lage her. Det er synd, for sett bort fra det byr denne plata på sitt beste på noen svært prisverdige høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange

Grand Atomic – Beyond The Realm Of Common Sense

Grand Atomic er et forholdsvis nytt innslag i den etter hvert så befolkede stoner-scenen i Norge, og hadde kun sluppet et knippe singler før den aktuelle debutskiva ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ landa for noen uker siden. Denne trioen er av typen som ser ut til å ha mest sansen for å farge musikken sin med lange, seige jam-strekk, og den 48 minutter lange skiva er delt opp i kun seks spor.

Førsteinntrykket jeg fikk av musikken er også godt. Åpningslåta «Mountain Toker ( Summit Smoker )» introduserer et særdeles tungt hovedriff som treffer svært godt, og som sånn sett gir et ganske dekkende bilde av hva som venter lytteren. ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ er fylt til randen av tungt og habilt riffhåndverk, og Grand Atomics viktigste ess i ermet er hvordan dette pares så godt med produksjonen. Denne plata låter rett og slett eksemplarisk til stoner-metall å være, og henter sin kanskje største styrke fra den deilige, grovkornede gitar- og basslyden som sender assossiasjoner rett til Sleep og til og med Sunn O))). Sistnevnte band får på sett og vis et lite nikk via den forfriskende drone metal-låta «Nibiru».

Trommene leverer også et herlig trøkk, og det må også sies at samspillet Grand Atomic mønstrer på denne skiva er svært godt. Tidvis minner musikken her en del om noen av de tyngste sporene til jam-rockerne i Kanaan, uten at det noen gang blir like sofistikert. Særlig gjelder det nok andrelåta «Space Train» og til en viss grad også «Descending», der bandet lar nokså spenstige riff traske mot et sterkt momentum mot slutten.

Likevel synes jeg det er noe som mangler. Til å være såpass lange synes jeg nemlig låtene på ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ mangler litt spenning. Vanligvis ville en slik mangel, på en plate som denne, bli kompensert gjennom de suggererende og tunge atmosfærene. Og Grand Atomic er riktignok inne på dette på sitt beste. Men til syvende og sist blir det hele litt ensformig og repeterende, på tross av at riff som det i «Drifter Pt. II» i seg selv er usedvanlig tøft. Særlig blir dette tydelig i siste låt, «King Of Hesh», der potensen til svære riff begynner å falme litt – på tross av at bandet kompenserer det med noen kule psych rock-passasjer. Med det ender ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ opp som en plate der mye av grunnarbeidet er gjort, men der den fulle plateopplevelsen ender opp som litt endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange

The Big Rip – Order of the Goatlord

Debut-EPen til stoner rock-bandet The Big Rip fra Porsgrunn kan sies å være selve definisjonen på lett å like. På ‘Order of the Goatlord’ går gruppen vekk fra det mer massive, psykedeliske stoner/doom-soundet som definerte andresingelen «Gravedigger», og går heller for en drivende og skandirock-infusert form for klassisk stoner rock. Dette resulterer i en fargerik og tilgjengelig sjangerblanding, hvilket kvartetten utnytter til det fulle ved å skrive tilsvarende ekstatiske og allsang-verdige låter.

«Nomad (Intro)» åpner utgivelsen med en kort akustisk snutt, som kan minne litt om et grungy arena rock-nummer fra 90-tallet levert via et klassisk «unplugged»-format. Deretter slår bandet over i kvasi-tittelsporet «Goatlord»; en gledesspredende og nostalgisk stoner rock-jam som oppnår en perfekt balanse mellom lekent, ledig trommespill og riff-fokusert crunch. Guttas teft for fengende låtskriving er umulig å ignorere – kanskje spesielt på «Magus», hvis drivende skandi-stoner krones av et refreng som sikrer låta en spillelisteplass på samtlige av undertegnedes hage- og grillfester de kommende månedene. Stemmen til Danny Valle Johannessen er et kraftig og treffsikkert instrument, og gir et naturlig fokuspunkt til de detalje- og hendelsesrike arrangementene til EP-ens fire låter.

Til slutt har vi «Mons Meg», en tordnende og antemisk hyllest til en aldeles monstrøs kanontype du finner i Edinburgh Castle i Skottland. Jeg vet ikke egentlig hva mer jeg skal si om debut-EPen til The Big Rip; det er en ukomplisert og innbydende stoner rock-utgivelse som demonstrer et betydelig talent for låtskriving, samt en ukuelig vilje til å underholde lytteren med knusende riff og lekkert instrumentalspill. ‘Order of the Goatlord’ er rett og slett en optimal debut-utgivelse, og et av mange høydepunkter i et sterkt år for norsk stoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Krapyl – Før Alt

Krapyl er et splitter nytt melodisk svartmetallband bestående av en gjeng tenåringer fra Telemark. Bandet ga nylig ut debut-EPen sin ‘Før Alt’, hvis tittel trolig henviser til svartmetallens fokus på fortid og herkomst, men også fungerer som en slags spådom for bandet. ‘Før Alt’ er nemlig åpenbart et formativt stykke musikk, preget av all den prøving og feiling som hører hjemme i utviklingsforløpet til et ungt metallband. Likevel demonstrerer bandet et så tydelig potensiale at det blir naturlig å titte forventningsfullt fremover mot hva dette «alt» kan innebære, dersom Krapyl fortsetter å utvikle sine egenskaper som band.

Men her og nå har vi kun tilgang på gruppas «før», hvilket dreier seg om entusiastisk, fengende og noe klumsete melodisk svartmetall inspirert av gamle idealer. Det stormende partiet som sparker i gang åpnings- og tittelsporet fungerer som en god oppsummering av Krapyls musikalske utgangspunkt, hvilket opprettholder en god balanse mellom melodisk ynde og svermende aggresjon. Bandet begrenser seg dog ikke ved å tviholde på et rendyrket, svartmetallisk uttrykk, men henter inn elementer fra nærliggende sjangre på søken etter et eget sound. Dermed får vi drodlende solospill over en tidlig Opeth-aktig progresjon på «Før Alt», samt den triumferende tonale karakteren til episk tungmetall på «Mørningen».

For min del er det ingen tvil om hva Krapyl mestrer i størst grad på ‘Før Alt’, og det er melodikken. Samtlige av EP-ens fire låter inneholder en melodi eller to som fanger oppmerksomheten, og det er vel egentlig ingen av dem som bommer med unntak av åpningsmelodien på «Glemt i Asken» – og det skyldes mest av alt at det underliggende akkord-grunnlaget ikke er i overensstemmelse med melodien. Det som bandet trolig hadde fått størst utbytte av å jobbe med, er nok låtskriving med fokus på låtform og struktur. Låter som «Mørningen» og «Valley of the Lost» strever med å organisere ideene sine på en meningsbærende måte, og har i tillegg noen gitarsolo-plasseringer jeg virkelig ikke klarer å gjøre meg klok på. Låter som «Før Alt» og «Glemt i Asken» fungerer bedre i så henseende, og er kanskje de tydeligste demonstrasjonene av bandets iboende potensial. Totalt sett er ‘Før Alt’ en svært lovende debut-utgivelse sett i lys av medlemmenes unge alder, og en EP som burde sjekkes ut av fans av svartmetall med sterke melodiske trekk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidvinter – Demo MMXXIII

Nidvinter er et depressivt, rått svartmetallband bestående av de to mystiske undergrunns-skikkelsene «Düskerkeit» og «I.E». Duoen – som tidligere har jobbet sammen under navnet Hexenkeit – er tilsynelatende basert i Oslo, og er like opptatte av å verne rundt svartmetallen som et kvlt-fenomen som de er opptatte av å kommunisere sin manglende toleranse for NSBM og hatefull ideologi.

Åpningssekundene av bandets nye demo sender tankene i retning Kvad sin støyete storm av iskald, rå svartmetall, men dette er langt i fra den eneste referansen som gjør seg gjeldende over utgivelsens tre spor. Jeg vil faktisk påstå at ‘Demo MMXXIII’ er definert av brede uttrykksspenn, der både norske, svenske, islandske og franske svartmetall-tradisjoner gjør seg til kjenne via enten teknikk eller tonalitet. De to sistnevnte tradisjonene setter sine spor på demoen via de dissonerende, skingrende gitarstemmene på åpningssporet «Northern Wrath», mens vår egen norske tradisjon kommer til uttrykk via de tunge, Darkthrone/tidlige Mayhem-aktige riffene på «Hymns of Celestial Bloodshed. Denne låta er kanskje den som skiller seg mest ut blant prosjektets låter til nå, ettersom gitartonen i kombinasjon med de knakende riffene gir låta et overraskende skjær av gamle, svenske dødsmetall-demoer.

Og det er når disse to allerede disparate låtene leder inn i det storslåtte, melodiske svartmetall-landskapet på «Nacht und Wald» at demoens hoved-svakhet blir synliggjort. ‘Demo MMXXIII’ er nemlig så fullstendig svingende i uttrykk at det blir umulig å danne seg et tydelig bilde av bandets identitet. Jovisst er det hele filtrert gjennom den rå svartmetallens alt-konsumerende støy, men dette er ikke nok til å sørge for at Nidvinter fremstår som noe mer enn summen av sine bestanddeler. I tillegg er demoens låter nesten fullstendig blottet for struktur, hvilket gjør det desto mer vanskelig å la seg begeistre for innholdet til duoens nyeste demo. ‘Demo MMXXIII’ byr på en tilfredsstillende og smertefull rensing av både sjel og øregang, men det gjenstår fortsatt en del arbeid før Nidvinter kan skilte med noe mer enn et alminnelig medlemskap i Bandcamp-svartmetallens overbefolkede miljø.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (2/2)

Cadaver – «The Age of the Offended»

Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ virker å være noe litt annet enn det vi tidligere har blitt servert av Anders «Neddo» Odden og co. For i tillegg duoen som spilte på ‘Edder & Bile’ fra 2020 – Odden og den legendariske trommisen Dirk Verbeuren – får vi på skiva et gledelig gjensyn med bandets bassist på det tidlige 90-tall, Eilert Solstad, samt en mildt sagt overraskende gjesteopptreden fra TNTs Ronny Le Tekrø. Skivas første singel, tittelsporet «The Age of the Offended», avslører at det er mer enn bare besetningen som har fått en overhaling, men at også det musikalske kommer til å by på overraskelser.

«The Age of the Offended» er en snedig, groove-orientert og noe mer kommersielt anlagt låt enn det man kanskje forventer av Cadaver. Det uttrykksmessige utgangspunktet er fremdeles dødsmetall, men av en oppdatert og noe tidløs form som fungerer mer som middel for minneverdig låtskriving enn som mål i seg selv. Dette er en interessant utvikling for bandet, og elementer som Tekrø sine lysergiske gitarstemmer og de ondskapsfulle harmoniene som dukker opp i låtas bro er temmelig effektive virkemidler i bandets nå utvidede arsenal. Det er dog ikke alt som fungerer i bandets favør på deres nye singel, der spesielt låtteksten er en noe klumsete og i overkant sen tirade rettet mot sensitivitets-kulturen som var spesielt fremtredende rundt midten av forrige tiår. Sett bort i fra dette er «The Age of the Offended» et stykke solid låtskriving, som trolig vil tråkke på en del old school-tær i jakten på sin egen, kommersielt pregede særegenhet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grant the Sun – «Mariana»

Post-metal-bandet Grant the Sun har sluppet andre låt fra sin kommende fullengder ‘Voyage’: «Mariana». Mens den første singelen «Death is Real» var en spenstig og relativt kort låt til sjangeren å være, holder bandet seg i større grad til sjangerens tradisjonelle spilleregler på denne låta, og leverer en tung og traskende crescendo på seks minutter.

Med det kommer i tilfellet dessverre også noen av post-metallens skavanker med på kjøpet. Misforstå meg rett: «Mariana» er en godt produsert låt med noen nydelige effekter, en herlig lead-gitar som omtrent minner om en saksofon, god tyngde og en oppbygning som for så vidt fungerer godt. Men i det store og det hele skiller den seg ikke ut i mengden, og de friske elementene klarer ikke løfte komposisjonen og oppbygningen til å bli spesielt spennende. Så får vi se om dette inntrykket endrer seg når plata lander.

Skrevet av Alexander Lange

Obzene/CSN – «Somebody»

Obzene har sluppet andre låt fra sitt spenstige samarbeidsprosjekt med pop-artisten CSN. Den første låta, «hiding/OVERLOAD», ga øyeblikkelig mersmak, og presenterte noen friske og lekre idéer som umiddelbart gjorde meg spent på prosjektet – på tross av at den demonstrerte utfordringene med å blande to såpass ulike sjangre.

Denne nye låta, som går under navnet «Somebody», er nok en noe mer balansert smeltedigel mellom pop og metall. Så er den nok likevel ikke en så spennende og spesiell lytteropplevelse som den litt rådville «hiding/OVERLOAD». Låta har et habilt hovedtema og har noen råflotte refrenger, men melodien og teksten virker noe generisk og anonym, og den minner nok i større grad om noe som kunne glidd inn i den veletablerte alternativmetall-sjangeren. Produksjonen er imidlertid fortsatt noe av det som virkelig vitner om et høyt potensiale.

Skrevet av Alexander Lange

Paradogmata – «The Cleansing Flood»

Thrash metal-bandet Paradogmata har bykset ut i offentligheten med en rekke singelutgivelser den siste tida. Disse bygger opp til utgivelsen av debutskiva ‘Endetid’ som etter sigende ikke er langt unna. En av dem er «The Cleansing Flood», der bandet har fått med seg amerikanske Chris Hathcock fra The Reticent på en gjesteopptreden.

Låtskrivinga og riffene er noe rudimentære og enkle, men i alt er dette likevel en sterk låt der Hatcocks røst ikke minst bidrar svært positivt. Vi snakker melodisk thrash metal med noe death metal og sludge metal-vibber inkludert, og resultatet tyder i alle fall på at den kommende plata kan bli en spennende affære. Særlig den gode oppbygningen mot slutten gir vann i munnen på undertegnede.

Skrevet av Alexander Lange

Erkefiende – «Nocturnal Offerings»

Erkefiende er et flunkende nytt svartmetallband fra Oslo, og det eneste jeg egentlig kan fortelle dere om gruppens besetning er at Hans Erik Sundby fra Hate Angel er bandets gitarist. Dette passer for så vidt greit, ettersom debutsingelen «Nocturnal Offerings» avslører at bandet spiller en form for okkult, ritualistisk svartmetall som trives best i ly av hettens anonymitet.

Sundbys karakteristiske, dissonante gitarspill kan kjennes igjen i enkelte strekk av «Nocturnal Offerings», men utenom dette er sammenlikningsgrunnlaget mellom musikken til Erkefiende og Hate Angel temmelig ikke-eksisterende. Førstnevnte virker nemlig langt mer opptatt av å bygge opp en stemning av rituell forventning før de fører offerkniven inn i lytteren, der sistnevnte foretrekker å svinge våpenet rundt seg i en euforisk, blodtørstig mani. Selve spenningsbyggingen virker Erkefiende å ha temmelig god koll på, selv om jeg kanskje savnet et større utbrudd enn den antiklimaktiske fade-outen som avslutter låta. Det skal likevel bli spennende å følge med på Erkefiende, ettersom «Nocturnal Offerings» etablerer en uhyggelig, okkult stemning som utgjør nytt territorium for Sundby.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Soulcrux – «A World Without Direction»

Soulcrux er et nokså nytt symfonisk metallband fra Oslo som tidligere kun har sluppet to singler, som begge kom i fjor. Noe større ser foreløpig ikke ut til å være på horisonten, og i tråd med tidsånden ser bandet enn så lenge ut til å tviholde på singelslippstrategien – noe som nok ikke er spesielt dumt for nye sprell innenfor scenen. Nå er uansett nyeste låt ute i form av «A World Without Direction».

På denne låta får Soulcrux desidert mest ut av produksjonen og musikerprestasjonene. «A World Without Direction» låter storslått og fint, og det er ingen tvil om at særlig vokalsegmentet er strøkent. Låtskrivingsmessig er det imidlertid mer å utsette på, og selv om enkelte partier er gode, er det lite som treffer nervene mine her. Det er rett og slett ikke snakk om en låt som i all sin produksjonskvalitet til syvende og sist fremstår som helt minneverdig.

Skrevet av Alexander Lange

Lonely Pedro – «Educate»

Usignert, ute nå på div- strømmetjenester

Lonely Pedro, – den surmulende og elskverdig selv-kritiserende solomusikeren fra Fredrikstad – er tilbake med nok en solid singel i stilen han så elegant har kalt PAPPA-metall, eller passiv aggressiv, power-pop ambient metall. Som alltid dreier det seg om moderne og smått progressiv arena-metall, trolig informert og inspirert av alt fra Queensrÿche til Fates Warning og Dream Theater.

Låtas tekst synes å dreie seg om hva vi taper i prosessen med å tilpasse oss den verden vi har blitt født inn i, og at vi på ett eller annet vis må klare å balansere det tillærte med barnet i oss for å bevare menneskeheten vår i møte med en usikker fremtid. Denne inderlige tematikken er fruktbart terreng for en låtskriver som Lonely Pedro, og den resulterende låta er både fengende i sin musikalitet, så vel som sår og melankolsk i sitt uttrykk. Tunge Petrucci/Matheos-riff utgjør låtas ballast, og raske gitarlinjer løper som lyn i himmelrommet over låtkonstruksjonen. «Educate» mangler kanskje det helt store refrenget for å svare sine egne arena-aspirasjoner, og miksen blir tidvis litt rotete som følge av en overflod av instrumentstemmer innenfor samme frekvensområde og plassering i lydrommet. Likevel har jeg sansen for det Lonely Pedro har utrettet med låta. Karen har en solid røst for rock og metall, samt låtskriveregenskapene som kreves for å snekre sammen en god, kommersiell singel. Anbefales fans av semi-moderne, fengende PAPPA-metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Vulture Industries – «This Hell is Mine»

Det avant-gardistiske bandet Vulture Industries‘ femte album ‘Ghosts from the Past’, som slippes samme år som bandet fyller 20 år, er nå bare drøye tre uker unna. Før slippet har vi allerede fått høre de to første låtene, «New Lords of Light» og «Saturn Devouring His Young», og nå har bandet også sluppet den tredje: «This Hell is Mine».

Mens «New Lords of Light» var et sterkt avspark og «Saturn…» et ålreit, men ikke fullt så sterk oppfølger, er «This Hell is Mine» i mine ører den beste singelen så langt fra ‘Ghosts from the Past’. Dette er en melankolsk rockelåt med noen herlige lydbilder, og Vulture Industries gjør en strålende jobb med å bygge opp låta. I tillegg gir noen kule strykearrangement og en flott groove låta et herlig folkemusikalsk preg. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Nocturnal Breed – «Knights of Denim»

Nocturnal Breed er et band med beina godt planta i tradmetallsjangeren, men som består av en gjeng som ellers først og fremst har gjort seg bemerket innenfor svartmetallsjangeren. Fire år er gått siden bandet sist slapp en fullengder i form av ‘We Only Came for the Violence’, og nå står neste for tur: ‘Carry the Beast’. Første smakebit hefra er «Knights of Denim».

Et relativt uhøytidelig og rendyrket 80-tallspreg er på plass. En nokså overdrevet vokal i stil med Accept og AC/DC ligger i front, og et velkjent akkordrekkemotiv som ellers blant annet er kjent fra Iron Maidens «Children of the Damned» preger låtas første og siste minutter. Det er litt billig, men også kult nok, og denne åtte(!) minutter lange låta blir dessuten styrket av et strålende bridge-parti der særlig synthene utfordrer grensedragningene mot tidlig svartmetallmusikk.

Skrevet av Alexander Lange

Sworn – «Calamity Sea»

Sworn er et melodisk svartmetallband fra Bergen som har levert fire strålende skiver siden sin oppstart i 2005. Bandets sound er gjennomsyret av melankoli og lengselsfull nostalgi – i det minste er det disse følelsene som grep tak i meg da jeg lyttet på den nyeste singelen deres for første gang.

«Calamity Sea» er høyst profesjonell affære, svøpt i en høyoppløst, punchy miks som gir bandets stoiske akkordprogresjoner og Insomnium-aktige ledegitarer en gedigen, ruvende størrelse. Låtas robuste låtlengde på seks og et halvt minutt hjelper også i denne forstand, og alt i alt kan det sies at Sworn har levert en av årets mest storslåtte singelopplevelser så langt innenfor norsk svartmetall. Spesielt verdt å nevne er øyeblikket da bandet trommis Tom Ian Klungland slår over i blast beats etter å ha marsjert taktfast og tålmodig gjennom låtas øvrige spilletid. Sworn kombinerer melodisk svartmetall-elegans med den massive fremtoningen til moderne melodeath-band som Be’Lakor og nevnte Insomnium, og resultatet er en låt som er mektig og gåsehud-fremkallende av det rent sjeldne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattverd – «Det Stormer I Norge»‘

Mye tyder på at det er duket for et aldri så lite svartmetallhøydepunkt i år når Nattverds ‘I Helvetes Forakt’ kommer på fredag. Den forrige plata, ‘Vandring’, var en svært sterk prestasjon, og den første singelen fra den nye, «En Poesende Eim Vinden», vitnet om et band som er i ferd med å polere og raffinere uttrykket sitt. De sterke melodiene og aggresjonen fikk her ytterligere utløp via en noe feitere produksjon.

Dette preger også den siste singlen, «Det Stormer I Norge». Her spiller Nattverd på mange av de samme styrkene som på «En Poesende Eim I Vinden», men det er nok også snakk om en enda mer intens låt. Noen virkelig storslåtte melodier skyves i front og pares med brutale trommerytmer som kun kompenseres med to pusterom. Begge disse bygges opp raskt til stratosfæriske øyeblikk, og sånn sett evner bandet å by på noen ordentlig sterke, eksplosive øyeblikk innenfor kun noen få minutters spilletid.

Skrevet av Alexander Lange

Flight – «Echoes of Journeys Past»

Flight er et klassisk metal/hard rock-band bestående av medlemmer fra band som Nekromantheon, Purple Hill Witch, Mabuse og Avmakt. Bandets nye singel «Echoes of Journeys Past» er tittelsporet fra deres kommende tredjeskive, som etter denne låta å dømme kommer til å være en absolutt gedigen hendelse for fans av band som Hällas, Tanith og til en viss grad Wytch Hazel. Bandet virker fullstendig hjemme i denne tilbakeskuende formen for tradmetall, hvilket signaliseres av deres utsøkte riff-seleksjon, nydelige vokalharmonier og generelt sett plettfrie presentasjon – bare se på det jævla singelcoveret! Dette er ikke en stilistisk tilnærming til tradmetall vi ser så mye av her til lands, så det å finne ut at jeg har to skiver med bandets mesterlige håndverk å fordype meg i forkant av det kommende plateslippet oppleves som en seriøs gave. «Echoes of Journeys Past» er obligatorisk lytting for fans av røttene til vår elskede sjanger, og en låt som skal spilles utallige ganger på vors under den kommende festivalsesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ekrom – «The Black Flame of Seth»

Tordnende trommer og stormende isvinder ala den norske andrebølgen velter ut av høyttalerne i det man trykker «spill» på Ekroms nye singel «The Black Flame of Seth». De mest ivrige undergrunnshodene av dere husker kanskje at låta var én av tre vi fikk servert på bandets debut-demo ‘Ekrom’ i november i fjor – en demo som for øvrig har fått nytt navn og cover-design siden den gang. Låta nyter selvfølgelig godt av den oppjusterte produksjonen på bandets kommende skive ‘Uten Nådigst Formildelse’, og er nok strengt tatt den beste låta bandet har gitt ut til nå. Måten bandet bruker synthen for å blåse opp lydbildet på er meget effektivt, og den nesten dødsmetalliske strømmen av toner som renner ut av tåken rundt låtas midtpunkt er et beundringsverdig, destruktivt øyeblikk. Ekrom sitt sound er definert av sin episke størrelse og innhyllende, nattlige atmosfære, og er generelt sett en nydelig oppdatering og hyllest til svartmetallens norske røtter. Det skal bli spennende å bryne seg på den fulle plateopplevelsen om en halv måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Fossekall»

«Kraftorkesteret» Slaamaskin fra Bergen er tilbake med nok et sjangerblandende stykke rock/metall, i dette tilfellet en låt som retter en dirrende pekefinger i retning senkapitalismens skamløse onder. Det er sjeldent denne gjengen skriver musikk fullstendig blottet for glimt i øyet, og linjen «Enig og tro til dovre legges ut for salg» sørger for å blåse opp det ektefølte budskapet til også denne låta til absurde proporsjoner. Det musikalske bakteppet er atter en gang en melange av elementer fra moderne rock og metall, med synkopert riffing, tumlende dobbelbass og en semi-operatisk ren-sang som spesielt noteringsverdige biter av puslespillet. «Fossekall» er definitivt en tidvis eksentrisk sak, men tett riffing og oppildnet gjengvokal sørger for å balansere dette med tilfredsstillende kraft og tyngde. Alt i alt er «Fossekall» en innholdsrik og smått fengende singel fra Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mortemia – «The Hourglass»

Morten Velands Mortemia er i full gang med å rulle ut låter fra albumet ‘The Covid Aftermath Sessions’, og nå er tredje låt ute: «The Hourglass». Til nå har vi fått et Madonna-cover i form av «Frozen» og den egenkomponerte «The Endless Shore», som var habil, men som dessverre ikke imponerte meg fullt så mye Mortemias tidligere høydepunkter tatt i betraktning.

«The Hourglass» er bedre. Gjestevokalist Ambre Vourvahis, som ellers har sitt hovedvirke i tyske Xandria, gjør et strålende innslag som står i stil med låtas melodramatiske energi, og selv om komposisjonen er temmelig generisk, slår den an til en viss grad via en god produksjon, fengende melodier og sterke musikerprestasjoner. Den kunne sikkert gjort seg godt i en viss musikkonkurranse som går av stabelen i disse dager, og gir vann i munnen i påvente av de andre låtene fra prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Poison Pure»

Det er virkelig, virkelig duket for noe spennende når metalcore-kvartetten Atena skal slippe plata ‘Subway Anthem’ gjennom Indie Recordings i høst. Singlene derfra har til nå bydd på noen helt vanvittige høydepunkter, særlig i form av låta «Slip Away» og power-balladen «Oh My». Nå har bandet sluppet nok en singel: «Poison Pure».

«Poison Pure» er nok ikke det blant det aller beste i singelbunten. Men som du kanskje har skjønt, sier dette mest om de andre låtene enn denne. «Poison Pure» fremstår litt rotete og merkelig strukturelt sett, men byr også på noen herlige, breakdown-aktige vers og et – som vanlig – strålende refreng som også får en fin, om så litt lang, oppbygning mot slutten. I det hele tatt peker også denne låta mot en utgivelse som etter alt å dømme vil være et sterkt norsk statement i skjæringspunktet mellom metalcore og post-hardcore. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Hate Angel – Music of Torture

Hate Angel lanserte sitt debutalbum ‘Kill for Passion’ i forfjor, og er et band som i det hele tatt har vært spennende å følge med på. Med et knippe utgivelser, mange kule låter og nokså omfattende endringer i besetning, har de nemlig utviklet seg en hel del siden oppstarten. Den nye låta «Music of Torture» passer også inn i dette narrativet, om det så er snakk om små steg.

Stilistisk representerer «Music of Torture» en kontinuitet ved at bandets stilige blanding av thrash metal, black metal og death metal holdes ved like og raffineres. Både komposisjonsmessig, produksjonsmessig og prestasjonsmessig sitter det meste bedre enn på ‘Kill for Passion’, og Hate Angel byr på noen brutale virvelvinder av noen riff. Den merkelige og brå avslutningen trekker ned, men likevel er dette en sterk statusoppdatering fra bandet.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «The Pestilential Wind»

Vi har nå nådd tredje og trolig siste singel-slipp i forkant av Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, og det er på høy tid at jeg kaster fra meg forventningene om at skiva kommer til å utgjøre en naturlig oppfølger til ‘Death Unchained’ fra 2020. Bandet har åpenbart gått videre fra det moderne, dødsmetalliske soundet som preget debutskiva, så det er på tide å vurdere den nye musikken på sine egne premisser fremfor mine egne. Tredjesingelen «The Pestilential Wind» gjør jobben enklere i så henseende, ettersom det er det mest overbevisende nummeret blant de tre vi har hørt så langt.

Et seigt og forvridd riff legger seg som en giftig dis over låtas åpningsparti, hvis sykdomsbærende bris komplimenteres av svartmetalliske akkorder og en illevarslende vokal-drone. Denne brisen tar seg tidlig opp i styrke, og allerede ved versets inntog har vi med en black/death-kuling av type sterk å deale med. Den rytmiske fremdriften, de mørke, gravende gitarene og den beske vokalen til Terje Olsen gir låta et ustoppelig preg, som en luftbåren pest som ikke lar seg bremse av lukkede vinduer og dører. Et ritualistisk refreng fortetter den dramatiske atmosfæren betraktelig, før bandets stormende black/death når orkanstyrke ved låtas utgang. Jeg savner kanskje en tydelig melodi eller et motiv som kunne ha gjort «The Pestilential Wind» til et umiskjennelig landemerke i skivas fulle låtliste, men det kan godt hende at låtas eskalerende og mannevonde natur fikser dette på egenhånd. Låta er uansett en sterk en, og en god grunn til å slutte å sutre over bandets uttrykksmessige utvikling i forkant av ‘Tongue of Thorns’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternity – «Journey towards the Darkside»

Eternity er en kuriøs størrelse innenfor den norske ekstremmetallscenen, og i likhet med prosjekter som Kharon og Ildfar har det tross et langt virke først fått skikkelig liv i seg på utgivelsesfronten de siste årene etter en lang pause. I 2019 ble plata ‘To Become the Dark Beast’ sluppet, og nå står snart neste plate for tur i form av ‘Mundicide’. Første singel herfra er «Journey towards the Darkside».

På denne låta forener Eternity det rifftunge og atmosfæriske, og oppdriver først og fremst et svært sterkt riffarbeid som nyter godt av en produksjonsdrakt som er litt feitere enn den på ‘To Become…’. Jeg tror imidlertid komposisjonen kunne vært hakket mer disiplinert, og det hele hadde truffet noe bedre om låta var litt kortere. Men noen kruttsterke partier – ikke bare i form av riff, men også melodier – kan jeg love uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Bolverk – «Beastly Ways of Man»

Bolverk kom i fjor ut som fra ingensteds og blåste hatten ettertrykkelig av hodene på Metallurgi-redaksjonen med debutskiva ‘Uaar’. Denne landet på en respektabel 29. plass på fjorårets toppliste, så det er en glede å se at bandet allerede er tilbake med nytt stoff. Andreskiva ‘Svarte Sekunder’ består visstnok av materiale som er skrevet i samme tidsrom som materialet på ‘Uaar’, men utgjør i følge bandet og plateselskapet WormHoleDeath et logisk neste steg for Bolverks idiosynkratiske ekstremmetall.

Knusende akkorder og hylende ledegitar introduserer det som lover å være en brutal åpning på den kommende skiva, i det «Beastly Ways of Man» åpenbarer sitt mektige black/death-lydbilde. Noe av det som gjorde ‘Uaar’ så minneverdig, var den subtile men unektelige eksentrisiteten som pulserte gjennom bandets særegne ekstremmetall, og denne tendensen gjør seg fortsatt bemerket – kanskje aller mest via broens durstemte utskeielser. De uforutsigbare og innviklede låtstrukturene er tydeligvis også bevart fra forgjengeren, hvilket er et definitivt pluss for en kar med sans for nitidig detaljjakt som meg selv. Alt i alt er «Beastly Ways of Man» en appetittvekkende smakebit på den nye skiva, selv om jeg har nok erfaring med musikken til Bolverk til å ikke danne meg for rigide forventninger til totalen basert på en enkelt låt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jernlov – «The Final Prayer»

Jernlov er en svartmetallisk duo som slapp debutskiva si ‘Crucified’ på det norske selskapetNordic Mission. Duoen er blant de få norske bandene som kombinerer svartmetallisk estetikk med kristen tematikk, hvilket gjør «un-black metal»-scenen sentrert rundt figurer som den mytiske undergrunnskikkelsen Kenneth Nattesorg til et naturlig sammenlikningsobjekt. Musikalsk sett er det dog lite som knytter de to prosjektene sammen, hvilket blir klart og tydelig etter noen gjennomspillinger av Jernlovs nyeste singel «The Final Prayer».

«The Final Prayer» er første singel fra bandets kommende skive ‘Resurrection’, som også utgis via Nordic Mission. Bandet henter åpenbart inspirasjon fra den norske svartmetallscenen, men baker i tillegg inn byksende riff og tyngre rytmiske elementer fra henholdsvis thrash- og dødsmetallen. Det hele låter forholdsvis moderne som følge av den oppdaterte lydproduksjonen, samt det massive refrenget og dets moderne dødsmetall-konnotasjoner. Et tumlende og aggressivt lydbilde sørger for en brutal førstetitt på materialet på den kommende skiva, selv om den konstante strømmen av dobbelbass gjør at låta også fremstår litt enspore – til tross for det varierte gitararbeidet. Oppsummert er «The Final Prayer» en solid førstesingel, om kanskje ikke en spesielt oppsiktsvekkende en.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Viction – «The Enemy»

Viction er et ungt melodeath/thrash-band som har røtter i rock- og metall-linja på Buskerud Folkehøgskole. Av tidligere utgivelser har de bare et fåtall låter på nevnte folkehøyskole sin ‘Ungt Blod’-serie å skilte med, men til tross for dette har de allerede oppnådd forholdsvis mye. I fjor vant de den norske Metal 2 the Masses-konkurransen, og fikk dermed spille et sett på den enorme utendørsfestivalen Bloodstock i England. Nylig annonserte bandet også debutskiva ‘Darkness, We Are God’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Første smakebit på skiva har vi dog fått i form av singelen «The Enemy».

«The Enemy» befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash og melodisk dødsmetall, med et moderne skjær som inntrer gjennom både produksjonsvalg og låtas riff-seleksjon. Et fellestrekk jeg har lagt merke til ved flere av bandene som har oppstått på metall-linja i Buskerud, er at det ofte er vanskelig å spore nettopp hvilken metalltradisjon bandene har latt seg inspirere av. Det gjør at musikken kan fremstå tidløs, men også litt rotløs. Viction er et godt eksempel på dette, ettersom de aldri står i fare for å kopiere tidligere helter, men heller ikke helt har funnet et sound som gjør at de skiller seg fra massene av andre unge, likesinnede ekstremmetallband verden over.

Det er dog ikke noe krav om at man skal gjenoppfinne hjulet på sin debutskive; det viktigste er at man leverer en solid plateopplevelse som fungerer som utgangspunkt for videre utvikling. Sånn sett varsler «The Enemy» om at ‘Darkness, We Are God’ kommer til å kunne være nettopp dette utgangspunktet for Viction. Låtskrivinga er generelt sett skarp, med minneverdige refrenger, chuggende, teutonisk riffing og heseblesende gitarsoloer rundt hvert hjørne. På tekst-fronten fremstår bandet fortsatt noenlunde grønne, hvor spesielt broens tirade gir en bismak av Robb Flynn sine banale kamprop i Machine Head. Det er likevel mye å sette pris på ved Victions ‘The Enemy’, og jeg ser frem til å høre bandet utforske soundet sitt på ‘Darkness, We Are God’, når enn den slippes.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eldkling – «Forever Changed»

Power metal-duoen i Eldkling har definitivt hatt et aktivt år til nå. I februar slapp de den habile debutskiva ‘The End of Eternity’, for noen uker siden slapp de et cover av Europe-låta «Ninja», og nå er de jammen også ute med en ny originallåt i form av «Forever Changed».

Eldkling er et band som jeg fra begynnelsen av synes hadde en viss sjarm gjennom noen sterke melodier, men som likevel ikke har nådd helt opp til noen nasjonale storheter som Mantric Momentum. «Forever Changed» styrker for så vidt dette inntrykket; faktisk er dette blant bandets aller beste låter, først og fremst på grunn av et hovedriff som sitter svært godt og noen gode overganger. Det blir imidlertid en litt lang låt, og jeg skulle ønske man fikk levert litt mer trøkk i produksjonen. Men dette utstråler en hel del potensiale. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Paracrona – «Carry the Cross»

Paracrona er et splittert nytt svartmetallband, hvis debutskive ‘Sun God’ kommer ut 24. mai. Stilistisk sett er det snakk om en episk form for progressiv svartmetall, som har et utpreget moderne sound som følge av en polert produksjonsjobb og en udiskriminerende tilnærming til sjangerblanding. Verdt å nevne er det at Baard Kolstad står for tromminga på skiva, til tross for at det ikke virker som han er en del av bandets faste line-up.

Den første singelen fra den kommende skiva, «Carry the Cross», er en låt som er så proppfull av musikalske hendelser at den fremstår som mye lenger enn den i realiteten er. Dundrende tammer og hese skrik leder oss inn i låtas ukjente farvann, før den ellers ordinære åpningssekvensen avbrytes av et skeivt rytmisk landskap preget av Kolstads umiskjennelige trommesignatur. Tårnende synther og snedige gitarløp blåser opp lydbildet ytterligere, før et strekk som kunne vært hentet fra Zustand Nulls ‘Existence Nihil’ leder rett inn i et riff som oser av svensk dødsmetall. På dette punktet i beskrivelsen har du som leser trolig fått et solid inntrykk av den svimlende variasjonen som er å finne på Paracronas debutsingel, selv om jeg må få understreke at det hele fungerer overraskende bra i praksis. Det skal bli spennende å høre hvordan resten av skiva fortoner seg, ettersom Paracrona fremstår som et dyktig band med en tydelig kreativ agenda for øye – selv om det er vanskelig å si nøyaktig hva denne agendaen går ut på basert på kun én låt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt (uke 17): Urarv – Substratum

Den siste tiden har vært usedvanlig spennende når det gjelder det lille, men beundringsverdige avant-gardistiske hjørnet i den norske svartmetallscenen. På tampen av mars fikk vi først servert en utmerket skive fra en litt nyere spiller innenfor scenen, da i form av debutplata til Tilintetgjort: ‘In Death I Shall Arise’. Akkurat to uker senere kunne veteranene i Dødheimsgard by på den storslåtte og ambisiøse ‘Black Medium Current’, og midt mellom disse to utgivelsene kom det jammen en til i det samme sjangerlandskapet som vi dessverre ikke har omtalt før nå: Urarvs ‘Substratum’. Dette er en skive som riktignok ikke er helt ny i en hvilken som helst forstand, og den består stort sett av nyversjoner av gamle låter; sånn sett blir den imidlertid en interessant kulminasjon av det Urarv har gjort til nå, selv om det faktisk også i stor grad skal være snakk om eldre opptak.

Interessant nok består Urarv av Aldrahn, som har mange år bak seg i Dødheimsgard (så vel som i Thorns), og Sturt, som også spiller bass i Tilintetgjort, i tillegg til gitarist Sakis. På denne skiva går de endatil under aliasene Agthstmod Nowbody Mord I, The Magic Lens Strobe Tonal IV og SlabadAn KirIchniSt, noe som kanskje kan fungere som et lite hint til hvor gjennomført merkelig uttrykket på ‘Substratum’ ofte er. Det kan nok også opphavshistorien til dette prosjektet, som blant annet dreier seg om inspirasjonen Aldrahn skal ha fått da han en gang oppholdt seg på en psykiatrisk institusjon. Musikken på denne plata preges av underlige, esoteriske tekster, dissonant og eksperimentelt gitarspill, rådville bassganger og spinnville og svært varierte vokalprestasjoner som sender mange assossiasjoner til prestasjonene til Aldrahns tidligere bandkollega Vicotnik i Dødheimsgard.

Det starter riktignok ikke på sitt aller merkeligste. «Fancy Daggers» åpner ‘Substratum’ med ganske så fordøyelig riffarbeid og er platas korteste og mest direkte svartmetallåt. En nydelig overgang med clean-gitarer, et større vokalregister og litt mer eksperimentell instrumentbruk er noe av det preger den følgende «Forvitringstid», men det er først etter dette Urarv slår seg helt løs. «Vi Som Skuer Nordover» er en skikkelig guffen vise med trekkspill som også velter over i noen voldsomme svartmetallpartier og mer til.

Den bereder grunnen godt for «Valens Tempel», som er den desidert mest forskrudde komposisjonen på ‘Substratum’. Det er nok også den beste, der den med sine hele åtte minutter drar lytteren omhyggelig gjennom et flust av temaer – som naturligvis kulminerer i en crescendo med barnegråt over.

Og med det har man nok også på dette tidspunktet fått en ganske dekkende smak av det som skjer på hele ‘Substratum’. Det gjelder nok også «Aurum», som er den eneste komposisjonen som ikke eksisterer på noen tidlige utgivelser av Urarv. Denne inneholder noen spenstige skifter mellom skranglete clean-gitarer og svartmetallsk aggresjon, så vel som å by på noen herlige driv og riff; i det hele tatt er denne låta et flott lite mikrokosmos av det som finnes på ‘Substratum’, og i forkant har det herlige hovedtemaet på «Soloppgang» og melodiene på «Sannhet» holdt oppmerksomheten ved like.

Det hadde jo vært enda kulere med mer originalmateriale på denne plata, og må også sies at de rent overordnede låtskrivingsidéene fremstår litt uttømte på slutten av skiva. Det er nok også i det hele tatt uttrykket fremfor låtskrivinga i seg selv som imponerer mest. Likevel er idéene i seg selv svært gode og ikke minst unike, og ‘Substratum’ er en plate som fungerer utmerket som et sterkt avant-gardistisk statement fra Urarv om det de har fått til som band. Så gleder vi oss til fortsettelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas favoritt (uke 18): Kanaan – Downpour

Kanaan har de siste årene bygget seg opp et sterkt rykte i norske rocke-kretser. Det er nok ikke bare fordi trioen har sluppet noen svært gode utgivelser som blant annet har gitt en Spellemann i trofèskapet, men også en aktiv konsertvirksomhet med svært høy kvalitet over seg og en nokså voldsom produktivitet. ‘Downpour’ er nemlig Kanaans syvende plate siden de slapp debuten ‘Windborne’ i 2018.

Med tanke på hva slags band Kanaan er, er det nok imidlertid ikke så rart. Dette er et instrumentalband der jam-kunsten ligger i førersetet, og noen av utgivelsene er basert på rene live-opptak. Den forrige rene studioplata kom på sin side for to år siden i form av ‘Earthbound’, som også er den eneste utgivelsen av Kanaan vi på Metallurgi har tatt for oss tidligere. Akkurat det er nok heller ikke så rart, da med tanke på at denne plata markerte et skifte mot mer rifftung rockemusikk for bandet. Om noe, markerer nok ‘Downpour’ et ytterligere lite steg i denne retningen, og hintene mot metallsjangeren er tidvis klare som dagen.

Først og fremst er det stoner-sjangeren som kommer til uttrykk her, noe som stemmer godt med tanke på bandets leflinger med psykedeliske uttrykk for øvrig. Introlåta ‘Black Time Fuzz’ er et trygt og upåklagelig innsalg til enhver som er mer eller mindre vennlig innstilt til Kyuss, og noen helt voldsomme synteser mellom fuzz-gitar og -bass får videre utløp i noen herlige, groovy riff i for eksempel «Orbit» og avslutningslåta «Solaris Pt. 2». Med tanke på oppbygningene og jam-preget på det hele kan det til tider også være nærliggende å antyde at det ligger en del post-metal-tendenser her; særlig er det kort vei til en og annen Pelican-assossiasjon.

Kanaan oppdriver imidlertid også en hel del variasjon på ‘Downpour’. Med den eminente rocke-gitaristen Hedvig Mollestad ruller de for eksempel ut energibomben «Amazon» på starten av plata, før de rett etterpå serverer det som må være platas rareste, minst metalliske og kanskje aller beste låt i form av tittellåta. Denne låta baseres på en herlig, underlig bass-groove, og sammen med improvisatorisk tromme- og gitarspill, noen flotte skifter underveis og et eksplosivt klimaks mot slutten peker den seg ut som noe av det beste jeg har hørt Kanaan mønstre i plateformat.

Også giganten som runder av plata i to deler, «Solaris», imponerer. Aller best liker jeg nok det som skjer på begynnelsen av begge delene. I den første blir introdusert gjennom en aldeles nydelig, hypnotisk og psykedelisk jam av det rolige slaget; det høres rett og slett ut som noen skikkelig frodige Tool-greier. Og i den andre spiller bandet altså et av platas feiteste riff, prydet med noen nedganger som er så fuzza opp at det nærmest høres ut som en blåserekke har forvillet seg inn i studioet. Men det varer litt lenge, og det ligger nok fortsatt en liten utfordring for Kanaan i å holde komposisjonene interessante så lenge bandet vil i plateformat (live fungerer det helt utmerket), selv om de riktignok har kommet svært langt og stort sett kontrollerer dette godt på ‘Downpour’. Så tror jeg også at noen av de elektroniske elementene som dukker opp til tider kunne fått enda litt mer innpass.

Men ‘Downpour’ er uansett en svært sterk prestasjon, noe som også henger sammen med at trioen oppdriver et samspill fra øverste hylle. Det vil forundre meg om dette ikke ender opp som et av årets beste instrumentale plater innenfor norsk rock og metall. Kanskje blir den slått av bandets neste plate, som kommer allerede til høsten.

Skrevet av Alexander Lange