Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nordjevel – Fenriir

Nordjevel er nok ikke så langt unna det man kan kalle en slags supergruppe innenfor norsk og nordisk svartmetall, der frontfigur Doedsadmiral leder an en gjeng musikere med erfaring fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer. Sånn sett har det kanskje heller ikke vært så overraskende at Nordjevels utgivelser har signalisert en høy respekt og forståelse for sjangeren og sånn sett også har vært av høy kvalitet. Denne nye EP’en, ‘Fenriir’, er intet unntak i så måte, og på tross av sitt korte format er det nok også snakk om noe av Nordjevels virkelig beste materialet så langt.

EP’en åpner med tittellåta, som også var den første singelen vi fikk høre herfra. Dette er en låt jeg har likt svært godt allerede første gangen jeg hørte den, men som like fullt har vokst på meg. Den åpner strålende med dissonante akkorder og rå, mørke og raske gitarmelodier i versene, men det beste ved låta er nok hvordan Nordjevel også klarer å spe på med et mektig, folkemetallsk bridge-parti og en sterk, melodisk avslutning på det hele. Sånn sett får man allerede her en smak på det aller meste bandet drar oss gjennom på de neste låtene.

Låt nummer to, «Gnawing the Bones», er EP’ens sinteste, raskeste og mest avanserte låt. Her kommer det kanskje først og fremst frem hvor godt og sentralt gitararbeidet er på ‘Fenriir’; riffene går så fort og er så avanserte at prestasjonen nesten minner litt om en av et teknisk death metal-band, men så er det heller aldri noen tvil om at Nordjevel spiller svartmetall – dette er ondesaker og minner nok egentlig enda mer om band som 1349 og Gorgoroth. Favorittøyeblikket mitt er når blendende mollakkorder kommer fykende som kniver – det hele føles litt som et Mayhem på steroider.

EP’en strekker seg deretter videre til «Rovdyr», der det heseblesende tempoet senkes ned et hakk og det melodiske igjen får tre litt mer frem i lyset. Dette gjøres også på utmerket vis, og denne låta er sånn sett også et høydepunkt på plata. Jeg synes imidlertid ‘Fenriir’ taper seg litt mot slutten da «Fallen Angel» ikke bringer med seg så mye nytt og spennende og jeg heller ikke ser det helt store med live-versjonen av «Det Ror og Ror». ‘Fenriir’ er likevel i alt en usedvanlig solid og profesjonell svartmetallplate, som kanskje først og fremst er en vaskeekte svartmetallutgivelse, men som er såpass godt gjennomført at det likevel får mye egenart og egenverdi.

Skrevet av Alexander Lange

Marius Danielsen – Legend of Valley Doom, Part 3

Fra låtenes spede begynnelse som ideer og fragmenter på tidlig 2000-tall, til innspillingsprosessen som satte ham i kontakt med sjangerens legender og oppkomlinger i senere år; Marius Danielsens realisering av eget powermetall-univers har vært en gledelig historie om hvordan hårete mål kan oppnås dersom arbeidsviljen og besluttsomheten er stor nok. The Legend of Valley Doom-prosjektet virket nok i overkant ambisiøst til og begynne med, – med et tredelt plott som henter rikelig med inspirasjon fra fantasy-sjangerens største bautaer, og et uttrykk som søker etter å samle hele den europeiske powermetall-tradisjonen under et og samme tak – men nå sitter vi her altså med tredje og siste utgivelse, og dermed et fiks ferdig verk.

I sagaens siste kapittel må «Krigerkongen» og hans karakterfulle følgesvenner samle syv eldgamle, magiske gjenstander for å ha en sjans i den avgjørende kampen mot mørkets herre og hans vemmelige undersåtter. Noe nevneverdig vekt på originalitet har det altså ikke vært under utformingen av Valley Dooms univers, og det samme kan sies å gjelde det musikalske lydbildet. Dette er dog et urimelig punkt å vektlegge dersom man skal evaluere ‘Legend of Valley Doom, Part 3’ på sine egne premisser, ettersom det tross alt er et prosjekt som ikke forsøker å gjøre mer enn å signalisere Danielsens kjærlighet for Fantasy og powermetall. Derfor vil det være mye mer passende å se på platas meritter innenfor sin utvalgte uttrykksform, som er europeisk powermetall i all sin vanvittige, storslåtte prakt.

Platas 70 minutter er fylt av det samme fargesprakende kaoset som har preget sagaens første to kapitler. Marius har for det meste to låtskriver-moduser han veksler mellom: klassisk powermetall med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer, og kraftballader med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer. Dette fokuset på høytsvevende stemmebruk er kanskje ikke så uforståelig når du tar i betraktning den voldsomme mengden vokal-talenter Danielsen har til sin disposisjon, og generelt sett er materialet utformet slik at musikerne får jobbe i den settingen de fungerer som best i. Raphael Mendes får vist sin utrolige, Dickinson-liknende røst over «Bane of Lord Cremortius»s episke musikalske bakteppe, og Herbie Langhans bruker sin røffe stemmekarakter til å fremheve «Deep in the Mountain»s Accept-aktige undertoner.

Selv om det meste funker som det skal på ‘The Legend of Valley Doom, Part 3″ er det ikke til å komme fra at platas lange spilletid åpenbarer aspekter ved prosjektet som kunne vært forbedret. Det er jo for eksempel naturlig for Danielsen å bruke mye krefter på å sørge for at plottet får den plassen i rampelyset den fortjener, men jeg skulle ønske at det musikalske kunne strekke seg litt lengre forbi rollen som støtteapparat. Og i de tilfellene dette faktisk skjer, har det en tendens til å skje i form av en gitarsolo, noe som ikke nødvendigvis tilfredsstiller higenen etter musikalsk drama like godt som et velutformet instrumentalparti kan.

Det er likevel ingen tvil om at Danielsen og hans enorme musiker-bande har oppnådd noe helt spesielt ved å fullføre ‘The Legend of Valley Doom’-trilogien. En overveldende mengde enkeltbidrag har over et tidsrom på flere år blitt omarrangert til en tre og en halv times musikalsk reise gjennom et rikt og livlig fantasy-univers, – en reise med forbløffende jevnt og fint underlag. Man kan ikke annet enn å beundre innsatsen, og håpe på at prosjektet kan inspirere andre individer til å realisere tilsvarende ambisiøse drømmer. Marius Danielsens ‘The Legend of Valley Doom, Part 3’ er et sammensatt og fokusert stykke fortellerkunst, og en plate jeg kan anbefale samtlige som har latt seg sjarmere av powermetallens gledesspredende fargespill.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Phantom Fire – Return of the Goat

Phantom Fire er en duo bestående av Kjartan fra Kraków og «Eld»- som i tillegg til å spille lavslyngt bass i det samme, venerable stoner-bandet som Kjartan – har både Aeternus og Gaahls Wyrd på CV-en. Prosjektet er helt ny-oppstartet, og har dukket opp fra ingensteds med både albumplaner og albumavtale med det fabelaktige undergrunns-plateselskapet Edged Circle Productions i sekken. Phantom Fire ser ut til å være et såkalt «Passion Project», hvor de to musikerne returnerer til uttrykkene som har vært med å forme dem som unge, hvilket i deres tilfelle er speed, thrash og svartmetallens prototypiske førstebølge.

Ved første øyekast er ‘Return of the Goat’ nesten umulig å skille fra musikken den henter sitt basale uttrykk fra. Det enkle EP-coveret er tilfredsstillende likt innpakningen som prydet de formative demoene til sjangerens gamle helter, og når du introduserer ørene dine for musikken på innsiden er det som at du utvikler empatisk øresus i solidaritet med menneskene som levde gjennom denne mytiske epoken førstehånds. Med intensjonen på plass og energi i bøttevis er det ingen tvil om Phantom Fire greier å mane frem periodens flyktige ånd i skremmende detalj; men hva kan de to låtene fortelle oss om hva vi kan forvente på den kommende plata?

Tittelsporet er som forventet en rødglødende sprint gjennom førstebølgens punk-svertede fartsmetall. Gitarene drar til med både huggende powerchords og flerrende strømmer av enkelttoner, og trommene veksler mellom beine rockebeats og mer ekstreme trommeteknikker. Som sagt låter dette farlig nærme originalene, ikke bare som følge av musikkens åpenbare hyllester, men også som følge av den ulmende og organiske miksen. På «Mara» føler Phantom Fire derimot ingen trang til å tviholde på det utslitte lovverket som dikterte «Return of the Goat». Heseblesende strekk av villrådig svartmetall avbrytes av små lommer av ondskapsfullt slentrende bass, og like før låtas sluttpunkt blir vi møtt av et vemodig, harmonisk spill som utfordrer de smått konservative forventningene man ofte har til throwback-utgivelser i 2021.

Det er uansett ingen tvil om hva som er Phantom Fires animerende spiritus på ‘Return of the Goat’. Duoen har tatt et knippe av førstebølgens mest verdsatte elementer og brukt dem til å snekre en eksosspyende, svartmalt og naglekledt doning som kan få øynene til å sprette ut av hodet på den gjengse metall-fan. Det er begrenset hvor mye informasjon det er mulig å hente ut av en to-låts-EP på fem minutter, så det skal bli spennende å se hva slags strukturerPhantom Fire ender opp med å reise på grunnmuren de har støpt på sin debut-utgivelse. Svaret får vi når full-lengderen ‘The Bust of Beelzebub’ kommer ut i September, men innen den tid er det bare å dra på seg en lappete ola-vest og brenne noen dekksmerker i nærmeste parkeringsplass med ‘Return of the Goat’ på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Chalice Ablaze – Rites of Abhorrent Redemption

Det smått mystiske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze dukket opp fra ingensteds med demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ i mars i år, og det følger nå opp denne med EP’en ‘Rites of Abhorrent Redemption’. Det innebærer et dypere dykk ned i prosjektets obskuriteter; ‘Rites of Abhorrent Redemption’ gir med sine drøye 25 minutter et klarere inntrykk av Chalice Ablazes musikalske uttrykk enn den relativt korte demoen, og da er det også snakk om en raffinering av et uttrykk som fascinerer. Musikken til Chalice Ablaze er så obskur, mørk og ugjennomtrengelig at det stadig føles som om den åpner et vindu til et slags evig, fortapt limbo – og den bekmørke visuelle profilen til prosjektet forsterker naturligvis bare dette inntrykket.

Sånn sett er det ikke helt ulikt den klassiske Burzum-inspirerte enmannssvartmetallen vi allerede har så mye av, men samtidig evner Chalice Ablaze i større grad enn mange andre slike prosjekter å få en virkelig håpløs atmosfære ut av musikken. I så måte minner prosjektet meg litt om det kortvarige nord-norske svartmetallprosjektet Selvmord, som på sitt beste fikk til mye av det samme da jeg hørte på det i vintermånedene.

Åpningen «III» er sånn sett også en god introduksjon. Her skjærer lyse, melankolske gitarmelodier seg gjennom en vegg av lavoppløselige gitarer og spinkle og nærmest uhørbare trommer, og over det hele ligger en dyrisk og uhyggelig skrikevokal. Låta føles nærmest som en konstant størrelse der Chalice Ablaze drar oss gjennom de samme motivene om og om igjen – og det er nettopp det som funker så bra.

Videre, på «IV» og «V», introduseres et nytt, sentralt element – nemlig synther. Dette løfter i mine øyne noen komposisjoner jeg synes er litt svakere enn «III», særlig i den nærmest fengende andre halvdelen av «IV», og fanger også oppmerksomheten ved å tilføye noe utover et klassisk dungeon synth-preg. Her er det snakk om synther med et uvanlig forvrengt, syntetisk preg – det er i alle fall sjelden jeg av en svartmetallutgivelse får øyeblikkelige assossiasjoner til hvordan støyprosjektet Prurient utnytter iskalde, ugjestmilde og industrielle synther på flere av sine nyere utgivelser.

Den siste og fjerde låta, «VI», er også, på tross av noen merkelige ulyder innimellom, god, særlig i form av at den gjør flittig bruk av melankolske, sterke gitarmelodier. Denne låta fremstår nærmest litt progressiv der den tar i bruk mange elementer og har flere segmenter, noe som i all hovedsak er positivt, men som også eksponerer utfordringen ved å finne balansen mellom det obskure uttrykket og produksjonen og mer konvensjonelle tilnærming til komposisjon. Både her og ellers snubler Chalice Ablaze litt når akkordrekker og riff ligger i sentrum for lydbildene; produksjonen tjener rett og slett ikke disse delene helt godt. Likevel står kvalitetene ved ‘Rites of Abhorrent Redemption’ seg sterkt ellers, og Chalice Ablaze evner sånn sett også å peke mot en interessant videreutvikling for prosjektet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Vreid – Wild North West

‘Wild North West’ er et vaskeekte prosjekt; når sognametal-fedrene i Vreid nå har lansert sitt niende(!) album, får vi ikke bare servert åtte lydspor, men også en film som visualiserer tematikken for plata. I sentrum står her karakteren K. og det lokale Lyster Sanatorium på Harastølen, og Vreids ganske så varierte tilnærming til black’n’roll får akkompagnere den gufne atmosfæren som ligger over det hele. Den ambisiøse presentasjonen taler åpenbart til fordel for ‘Wild North West’, som for øvrig er et godt, om enn noe trygt og delvis litt uslipt, musikalsk håndverk.

Åpningsstrekket på plata er utvilsomt en sterk side ved utgivelsen, og vi får med en gang servert et av de desidert beste låtene når tittellåta får sette det hele i gang. Kult orgelspill baner vei for en bunnsolid rekke med riff, og låta kan også skilte med en sterk avslutning som tynger atmosfæren litt og får inn et sterkt, melodisk element. På «Wolves at Sea» får man videre høre Vreid på sitt mest svartmetallske og kanskje sitt aller beste, og den flyter også godt inn i «The Morning Red», der intensiteten skrus ned noen hakk og ren vokal introduseres som et avbrekk til skrikevokalen.

Denne låta er i utgangspunktet nokså god og gjør seg svært godt i albumsammenhengen, men skuffer også litt når vokalen egentlig ligger litt surt og slapt til i lydbildet. Forsøket på litt klassisk, mørk crooning er med andre ord ikke spesielt sterkt her. Litt merkelige og halvveis godt gjennomførte valg knyttet til vokalen synes jeg dessverre også finnes på «Into the Mountains», der jeg ikke synes bruken av lyse barnestemmer treffer spesielt godt og også blir en småsur affære ørene mine ikke trives så godt med. Det går imidlertid langt bedre på den litt overraskende rockelåten «Dazed and Reduced», der akkordspill som kunne vært oppdrevet av Enslaveds Ivar Bjørnson suppleres av Ghost-aktige vokalmelodier før skrikevokalen sørger for et solid driv i andre halvdel av låta.

For å gå tilbake igjen til «Into the Mountains», som tar stafettpinnen videre fra «Dazed and Reduced», er det dessverre flere ting enn vokalen som gjør at jeg synes denne blir et av albumets svakere låter. Riffene i bånn er beintøffe, men implementeringen av synthen mot slutten, som for øvrig faktisk spilles av den avdøde Windir-frontmannen Valfar, synes jeg rett og slett ikke er spesielt heldig, og føles rett og slett litt påklistret uten at det egentlig tilføyer låta spesielt mye kvalitet. Vreid henter seg modig opp igjen i den progressive, ambisiøse og kolossale ti-minutteren «Shadowland», som runder av plata på flott vis med en solid oppbygging og platas mektigste riff.

Så er det heller ikke slik at dette imponerer meg hinsides all forventning heller, og jeg synes nok ‘Wild North West’ mangler de virkelig positive overraskelsene. Det meste hever seg over middelmådigheten, men uten å nå de helt store høydene heller. Ta «Shadows of Aurora» for eksempel, som for så vidt er en god moderne tolkning av 80-tallets thrash-uttrykk, men der riffene også fremstår en smule uinspirerte i seg selv. Likevel er ‘Wild North West’ absolutt en god plate, og prosjektet det er tilføyer utvilsomt noe verdifullt både til den norske metallscenen og Vreids diskografi.

Skrevet av Alexander Lange

Nattverd – Vandring

Bergens Nattverd har over tre full-lengdere og en EP strukket seg etter et sound som blander det beste Skandinavia har å by på hva gjelder melodisk svartmetall. Windirs «Sognametall» er det mest naturlige sammenlikningsobjektet fra norsk sokkel, men det er kanskje spesielt finnenes svartekunster som er lettest å spore i Nattverds melankolske gitarvev. På ‘Vandring’ viser bandet dog en vilje til å trå lenger ut i villmarken på leting etter en egen signatur, og innslagene av rå og utemmet kraft man finner spredt rundt på plata er et sikkert tegn på gjennombruddet er innenfor rekkevidde.

Enkelte av sporene på ‘Vandring’ argumenterer faktisk lidenskapelig for at gjennombruddet allerede ha kommet. «Martyrer av Kristus» er en brutal, direkte og riff-sentrisk svartmetall-spurt som presenterer en ny og utrolig tilfredsstillende side ved bandet – en side som videreutvikles på den tilsvarende eksplosive «I Moerket Slumrer Ravnen». Platas eneste singel, «Naar Taaken Fortaerer Alt», kombinerer Sargeists yrende gitarer med en bro bestående av affekterende kammerinstrumentering i form av piano og strykere. Jeg lener meg selvfølgelig på en utslitt klisjé når jeg sier at låta som følge har et filmatisk preg, men kombinert med albumcoverets grå og trykkende atmosfære oppstår det noe unektelig rått, poetisk og vakkert.

Trommis «Anti-Christian» er ikke redd for å tilføre musikken en tyngde som er ukarakteristisk for klassisk svartmetall. På «Naar Taaken Fortaerer Alt» bryter han ut i en serie med trommebrekk som er så kraftfulle at jordspruten står, og på «Martyrer av Kristus» peiser han på gjennom en utømmelig bank av ekstremmetall-trommeteknikker, før bandet setter punktum via en apokalyptisk D-beat-seksjon. Generelt sett er mange av platas høydepunkter knyttet til Nattverds stadig intensiverende råskap, selv om de mer omfattende sporene som åpner og avslutter plata demonstrerer at bandet også er i stand til å male videre landskaper med mesterlige strøk.

Nattverds ‘Vandring’ er nok et sterkt bidrag til en norsk svartmetallkultur som blir mindre ensrettet og klassifiserbar for hvert år som går. Gruppens regntunge, brutale men likeså poetiske svartmetall mangler paralleller i den skandinaviske scenen, og bidrar til å jevne ut kampen for melodisk svartmetall-relevans som Sverige og Finland lenge har dominert uten å møte nevneverdig motstand. Det viktigste av alt er nok likevel at ‘Vandring’ er et fantastisk stykke album-musikk; en rik og oppslukende opplevelse som er sterkere enn sine bestanddeler, og som etter utallige gjennomlyttinger fortsatt skyller over deg med uforminsket kraft. Anbefales for både nysgjerrige uvitende og iherdige svartmetallfans.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fenris Vrede – Viking

Fenris Vrede er et forholdsvis nytt band som før lanseringen av ‘Viking’ kunne vise til fjorårets ‘Ragnarok’. Selv om det bare er ett år mellom disse to utgivelsene, er den nyeste en vesentlig mer polert utgivelse produksjonsmessig enn den forrige, og viderefører og videreutvikler også bandets spennende lek innenfor diverse undersjangre av metall. Her krysses grensene mellom folkemusikkinspirert death metal a la Amon Amarth og melodisk svartmetall a la In Vain og Borknagar, og det hele glaseres med et ytterligere preg av melodisk death metal og metalcore.

Og det er i det melodiske aspektet Fenris Vrede har sine sterkeste kort. ‘Viking’ åpner bra med «Torden» og «Utgard», der tunge gitarriff stadig suppleres av melodiske gallopper i gitarspillet. Fenris Vrede evner her å demonstrere en god evne til å bygge opp og utnytte virkelig gode og ganske fengende refrengtemaer som sikkert ikke er helt ny kost i sjangeren, men som like fullt gjør jobben.

Disse to låtene setter også i stor grad tonen for dette ganske korte albumet, og egentlig blir det bare bedre og bedre. Da tenker jeg særlig på avslutningsstrekket som først åpner med tittellåta, der seige, flotte og tidvis råtøffe gitararpeggioer legges over et fantastisk groovy og tungt breakdown-tema som ligger gjennom for hele låta. «Balders Død» synes jeg er platas desiderte høydepunkt med et melodisk tema i refrengene som virkelig treffer blink, og på avslutningen «Dødsriket» får man servert et virkelig fengende, tøft hook.

I forlengelse av all denne skryten ligger også en erkjennelse av at ‘Viking’ også er en smule ensformig – rundt alle de flotte melodiene ligger låtstrukturer som er ganske like og konvensjonelle hele veien gjennom, og sånn sett er det også det gode gitararbeidet som i aller høyeste grad bærer kvaliteten til utgivelsen. Men unntak fra denne kritikken finnes også, særlig i midten; «Iduns Epler» er et fantastisk friskt pust som byr på deilige, blues-aktige gitarer under den standhaftige, mørke growlingen, og «Fisketur» vil jeg påstå er av en litt mer dynamisk art enn resten når det gjelder låtstruktur. ‘Viking’ vil jeg dermed si er en svært god og ikke minst ganske lett fordøyelig plate med mye uforløst potensiale – jeg håper den litt lengre og hakket mer varierte Fenris Vrede-plata ikke er så alt for langt unna!

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – Minner Dekket av Tåke

Osterøy-væring og hyppig objekt i Metallurgis skriverier Vardok Nalt har etter en ytterst produktiv oppstartsfase kommet ut med en vaskeekte full-lengder: ‘Minner Dekket av Tåke’. Til tross for utgivelsen av en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ i 2020 er dette vår første mulighet til å virkelig synke inn i enmanns-svartmetallbandets univers – et univers fylt av indre demoner, omsluttende mørke og svakt, ulmende håp.

Plata er tydelig fordelt på en A-side og en B-side, begge introdusert via hvert sitt lydmalende preludium. «Skogens Skald», som har fått æren av å heve sceneteppet, er et bombastisk og cello-drevet stykke orkestrering som synes å konkurrere med Game of Thrones-komponist Ramin Djawadi om de innbringende komponistjobbene hos de største strømmetjenestene. Det andre mellomspillet, «Til Valhall Vi Danser», vekker også assosiasjoner til moderne populærkultur; i dette tilfellet en (høyst imaginær) svartmetall-kult i Rockstars gedigne Red Dead Redemption. Låtene som fyller platas resterende 35 minutter består derimot av støyete og digital svartmetall med korroderende atmosfære og dystre, folketonale melodier, et sound som etter kun seks måneder allerede kan ansees å være en Vardok Nalt-signatur.

Ettersom jeg har fulgt artisten siden oppstarten sent i 2020 har jeg fått gleden av å se hvordan han gradvis har peilet seg inn på det som har blitt hans karakteristiske uttrykksform. Grunnvollen til Vardok Nalt er en kvelende kullos av støyete svartmetall, men hans hemmelige våpen er et talent for å utvinne sylskarpe melodier fra selv de enkleste skala-fragmenter. Evnen de korrumperte Ennio Morricone-gitarene hans har til å grave seg inn i hjernebarken er unektelig, og han utnytter dette til dets fulle potensial ved å bygge store, hypnotiserende og romslige strukturer rundt dem.

Dette grunnprinsippet trår i effekt på samtlige av låtene på ‘Minner Dekket av Tåke’, men rammeverket og materialet er forskjellig nok til å forhindre at plata oppleves som monoton. Singlene «Månekvaden» og «Rosedansen» har tidligere høstet lovord fra undertegnede på bloggen, og de har ikke mistet noe av sin potente, apokalyptiske energi i sin nye kontekst. Tvert i mot gagnes de av å være deler av en råsterk A-side, som krones av det som jeg personlig mener er Vardok Nalts beste låt til nå, «I Vinternatten». B-siden på sin side presenterer noe av Vardoks mest tradisjonelle svartmetall-materiale per dags dato, fylt til randen av skingrende mollakkorder og flerrende skrik. «Vi Skal Aldri Sees Igjen» brenner med en utemmet og intens glød, og «Piruetterende Kaos Bak en Lukket Dør» har en flott progresjon passende nok toppet av en piruetterende ledegitar, men til tross for sine respektive styrker når de ikke helt de samme høydene som ‘Minner Dekket av Tåke’s definerende første halvdel.

Da jeg hørte Vardok Nalts første låter sist høst var han kun én blant mange aspirerende enmanns-musikere i landet, relativt vanskelig å skille ut i mengden. I senere måneder har det blitt tydelig at han bærer på en kreativ ild av betydelig intensitet, og på ‘Minner Dekket av Tåke’ har han brukt denne ilden til å forme en konsis og fengslende opplevelse etter egen visjon. I etterkant av slippet har han sluppet ytterligere to låter, så foreløpig ser jeg ingen tegn til at heten begynner å dabbe av. Sjekk gjerne ut den desperate selvrenselsen «A Wasted Life» eller det forfriskende, anti-fascistiske kampropet «Bury Me Up on the Mountain»; men aller viktigst er det å sjekke ut ‘Minner Dekket av Tåke’, Vardok Nalts potente og personlige album-debut.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Superlynx – Electric Temple

Lanseringen av tittellåta til ‘Electric Temple’, som også var førstesingelen i foranledningen av dette plateslippet, var mitt første møte med Superlynx. Det var også en svært positiv lytteropplevelse som nærmest føltes litt overraskende, all den tid varm, hypnotisk og litt ørkensk stonerdoom av såpass høy kvalitet ikke akkurat fremstår som det vanligste innslaget innenfor norsk metall.

På ‘Electric Temple’ dyrker Superlynx dette sjangerlandskapet med tilsynelatende høy respekt for inspirasjonskildene, som det nok er rimelig å anta at blant annet befinner seg i materialet til band som Sleep, Earth og OM. I bunn ligger det i musikken en tilnærmet gjennomgående jamfølelse, der varm bass, fri flyt i trommespillet og fantastisk varierte og semi-improvisatoriske gitarer holder lydbildet interessant ut fra et ganske minimalistisk utgangspunkt. Superlynx’ fremste ess i ermet er imidlertid kanskje Pia Isaksens krystallklare røst, som tilfører et litt mer spesielt element til bandets musikk der den sender meg assossiasjoner til den mørke og vakre vokalen på utgivelsene til artister som Chelsea Wolfe og Anna von Hausswolff.

Tittellåta inngår i en albumåpning som tilfredsstiller det meste jeg har hatt av høye forventninger til plata. Åpningslåta «Rising Flame» er en helt strålende introduksjon, der de klare, lyse gitarakkordene og taktfaste trommebeaten etter hvert sparker i gang det rolige, men selvsikre drivet på plata etter at bandet har følt seg fram de første par minuttene. «Apocalypse», som jeg som singel syntes virket litt avstumpet, føyer seg perfekt inn mellom tittellåta og «Moonbather», og på alle disse låtene demonstrerer Superlynx den verdifulle egenskapen det er å la låter bygges og utvikle seg i sitt naturlige tempo. Det ligger alltid en litt ulmende intensitet i Isaksens stemme, og når gitarene og trommene regelrett får slå seg mer og mer løs utover i låtene er disse komposisjonene alltid en fryd å følge med på.

Så er det også slik at jeg etter hvert føler en viss fare for at minimalismen som ligger til grunn og den mer eller mindre monotone vokalstilen ikke holder seg like godt gjennom hele albumet. Og for meg går musikken også litt på tomgang gjennom den instrumentale «Sonic Sacrament» og den påfølgende «Returning Light». «Laws of Nature» henter det hele litt igjen ved å være et av albumets sterkeste låter i kraft av sin sterke oppbygning, men det virkelige grepet som krydrer helheten med litt mer variasjon kommer først med «Then You Move» – og da på et vis jeg egentlig også har litt vanskeligheter for å forstå.

‘Electric Temple’ blir nemlig et ganske annet dyr når galopperende pianotangenter og stemmen til trommeslager Ole Teigen(?) plutselig melder seg på denne låta, og på tross av at den ikke er blant platas sterkeste låter rent komposisjonsmessig, er låta like fullt et usedvanlig friskt pust. Det litt underlige ved dette er at disse nye elementene også brer seg utover de påfølgende to sporene som avslutter plata, og med det også gir musikken en litt ny og enda litt mer lavmælt farge; først i den kortere «Siren Sing», som først og fremst egentlig minner om en 2000-talls Ulver-ballade, og deretter i avslutningssporet «May».

Her evner Superlynx å bygge flott opp til en lun, god og stemningsfull avslutning på plata, og sånn sett er det aldri selve kvaliteten det er så mye i veien med. ‘Electric Temple’ er i all hovedsak en strålende prestasjon fra start til slutt. Avslutningssegmentet føles imidlertid litt løsrevet fra resten av plata, og sammenhengen er ikke så elegant og åpenbar som den kunne vært – spesielt med tanke på at bandet egentlig heller fremstår litt konservativ i virkemiddelbruken tidligere på plata. Likevel vil jeg anbefale ‘Electric Temple’ på det varmeste, og slå meg til ro med at Superlynx også har et uforløst potensiale i form av de mange spennende tingene man finner i bandets verktøykasse.

Skrevet av Alexander Lange

Ulvehyrde – Englemakersken

Englemakersken | Ulvehyrde | Dusktone — Ute nå via Dusktone.

Det har vært gode grunner til å ha høye forventninger til Ulvehyrdes nyeste plate. På tross av at dette er et relativt nytt band og ‘Englemakersken’ er deres første utgivelse, er erfaring fra andre etablerte svartmetallband dypt forankret i bandets mannskap, noe også singlene opp mot platelanseringen, «Jarlen» og tittellåta selv, vitnet om. ‘Englemakersken’ inneholder også det man kan forvente av en ganske så bunnsolid svartmetallplate som holder fast ved sjangerens kjente, velfungerende trekk, og bør falle i god jord for fans av band som Satyricon, Immortal og Windir der det hurtige og kompromissløse komplementeres av både groovy og mer melodiske og folk-inspirerte elementer.

Det første som slo meg med Ulvehyrdes sound var i utgangspunktet de skitne, høylytte og feite gitarene som får prege lydbildet – selv når et høyt tempo gjør det ugjennomtrengelig nok. Hvordan dette fungerer til bandets fordel demonstreres – igjen – på utsøkt vis i den illsinte åpningslåta «Jarlen», der gitarene og trommeslagerens blast-beats sammen sørger for en kompromissløs og utrettelig lydmur av brutalitet. Her kommer også en annen spesiell styrke ved Ulvehyrdes musikk, nemlig den historiske tematikken, frem, noe som står igjen som en gjennomgående styrke også på resten av plata.

Det største høydepunktet på plata kommer for min del med «Disippelen», der Ulvehyrde fyller på med litt seigere og mer taktfaste riff og sånn sett sørger for regelrett uimotståelige og rå svartmetallgrooves som utfyller hverandre perfekt. Bandet gjør seg også fortjent til mer skryt for variasjon ved å introdusere desto treigere og mer monotone låter med «Likbålet» og «Dødsuret»; disse ligger på hver sin side av tittellåta og tilfører noe positivt til flyten på plata, på tross av at de i seg selv nok er litt i overkant ensformige.

I opptakten til avslutningen på albumet synes jeg imidlertid Ulvehyrde kjører seg litt fast; «Skarpretteren og «Diabolisten» spiller videre på elementene fra «Jarlen», «Disippelen» og «Englemakersken» uten egentlig å tilføye noe nytt og bedre. Etter en litt vaklende introduksjon runder imidlertid bandet det hele av på strålende vis med «Svartbækken», der man etter noen smått suggererende chugge-partier etter hvert fanges inn i en ugjestmild snøstorm av blastbeats og onde akkordskifter. Det er dette Ulvehyrde klarer desidert best og noe av det som gjør ‘Englemakersken’ til en plate som er verdt en gjennomlytt for enhver fan av raffinert, norsk svartmetall der ute.

Skrevet av Alexander Lange

Vetter – Av Sublim Natur

Andreskiva til Håvard Tveito under aliaset Vetter, ‘Av Sublim Natur’ begynner med en ytterst effektiv finte. Ut ifra tittellåtens fossende, statiske og lavoppløste gitar-introduksjon ville det vært naturlig å forvente en mer eller mindre tradisjonell svartmetallplate etter andrebølgens stilistiske føringer, og disse forventningene forsterkes når en stri strøm av blast beats entrer under Tveitos maniske og ville svartmetall-vokaler. På andresporet «Skogene Baerer Vaare Arr» kompliseres det foreløpig rendyrkede soundet med vidåpne strekk av korrumpert og tjærebakt ørkenrock, samt atmosfæriske avlukker av luftspeilende gitarer og melodiske basslinjer. En sti som ved første øyekast virket å lede til noe kjent og kjært viser seg å lede inn i en fremmed og underfundig skog; en skog hvor floraen blir stadig merkeligere jo dypere man vandrer.

Selv om det ti minutter-lange tittelsporet er en ekspansiv låt fylt av rytmiske, tekstur-messige og harmoniske overraskelser, er det fortsatt en relativt pur svartmetall-låt av natur. Men som eksemplifisert i åpningsparagrafen sniker det seg inn noen særdeles friske uttrykk i løpet av platas øvrige låter, der særlig tendensen til å bryte ut i sprakende og disig garasje-psychedelia farget av 70-tallet gjør seg bemerket. Et annet navn som ofte tvinger seg frem i bevisstheten under lyttinga er Darkthrone, ettersom deres stadige omveier innom Sabbath-sk doom-rock og støyende punk synes å ha satt sine spor på særlig «Morgensolens Rike» og «Kraken». I tillegg må det sies at produksjonen i seg selv er en viktig del av ‘Av Sublim Natur’s særegne uttrykk, ettersom den støyete og primitive miksen dynker plata i et organisk belegg av jord, kvist og bark, samtidig som det fremhever det lekne og kreativt overstrømmende trommespillet til session-trommis Nils Martin Haugfos.

Den samme produksjonen som fremhever Vetters egenart vil nok for mange være den største barrieren å bryte for at de virkelig skal kunne sette pris på utgivelsen. ‘Av Sublim Natur’s strukturelle finurligheter og harmoniske vendinger ligger ofte nedgravd under et tjukt lag av støy, og det krever en del fokus fra lytterens side for å få maksimalt utbytte av plata. Denne tåken letter heldigvis på seg jo lengre ut i plata man kommer, og på «Morgensolens Rike» har den fullstendig fordunstet så låtas rivende svartpunk-riffing får muligheten til vise seg frem i all sin dyriske prakt.

Blant platas fem låter er det særlig de av psykedelisk temperament som ender opp med å imponere. «Skogene Baerer Vaare Arr» tilbringer mesteparten av tiden sin flakkende omkring på ørkenrockens åpne vidder, kun avbrutt av små pusterom badet i nordlysets stemningsfulle grønnskjær. «Tentakler» er kanskje den beste av dem alle, med sitt syrlige og skingrende hovedtema, sterke rytmiske underlag, samt Tveitos naturalistiske, seremonielle og rensungede vokal. «Av Sublim Natur» er til tross for sin noe ugjennomtrengelige miks også et høydepunkt; spesielt det stadig intensiverende strekket fra låtas midtseksjon til eksplosjonen av svermende gitarer som setter punktum står sterkt i minnet når plata er over.

‘Av Sublim Natur’ er en givende plate å tilbringe tid med når du først har gjort deg til lags med den nådeløse miksen. Terrenget varierer overraskende mye fra et øyeblikk til et annet, og reisen byr på noen flotte utsiktspunkter underveis. Det er ikke til å unngå at de mange ulike uttrykkene kniver om plassen på stor-strukturens bekostning fra tid til annen, men dette er først og fremst et problem du støter på på dine første to-tre gjennomlyttinger. Etter hvert som du blir kjent med platas bestanddeler begynner de å komplimentere hverandre, og når jeg nå sitter og oppsummerer min egen opplevelse av plata etter 5-6 gjennomlyttinger har det blitt tydelig for meg at Vetters nyeste utgivelse er en karakterfull og sammensatt svartmetall-skive av høy kvalitet. ‘Av Sublim Natur’ er kanskje ikke for nyinvidde, men for erfarne svartmetall-fans på leting etter et utforskende og friskt take på sjangeren er den sterkt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Kvesta – Corpsebog

Kvesta (tidligere kalt Skrømt) har vært en destruktiv og herlig naturkraft innenfor tradisjonell norsk black/thrash siden de slapp debut-plata si ‘Ibex Arrival» i 2016. Bandet virker tilfreds med å fortære, kverne i stykker og deretter skvise ut sjangerens norske klassikere i nye konfigurasjoner, noe som ikke er meg i mot nå som Aura Noir har forlatt ballparken. På sin nye EP ‘Corpsebog’ leverer kvintetten tre nye originallåter som vil få lytteren til å gripe etter skinnvest og ammunisjonsbelte i løpet av kun et øyeblikks eksponering, samt et robust cover av Darkthrones «Under a Funeral Moon» som en aldri så liten bonus.

Det er åpningslåta «Noxious Necromancy» som ender opp med å kreve mesteparten av lytterens oppmerksomhet. Med den eksentriske og reverb-dynkede opptredenen til gjestevokalist «Krizla» og de forrykende, harmoniserte soloene til gjeste-gitarist «Hazzlegard» tatt i betraktning er ikke dette så rart, ettersom deres talenter er utnyttet på helt utmerket vis. Kombinert med en lydproduksjon som kaller tilbake til sjangerens primitive og rabide oppstart, samt bandets grenseløse og autentiske entusiasme for egen musikk er resultatet virkelig slående, og grunn nok alene til å anskaffe EP-en.

Heldigvis er ikke de to låtene som har gitt ‘Corpsebog’ sitt navn fullstendig maktesløse i kjølvannet av den glimrende «Noxious Necromancy». Med «Raatten» tilbake bak mikken er «Corpsebog» mer utpreget svart enn åpningslåta, med flust av triller og jagende riff som får det til å gå varmt om øra på selv den mest værvante black/thrash-fanatiker. «Corpsebog II» slentrer på sin side inn i mer atmosfærisk territorie; en disig og klam sump der skingrende gitarer og en overraskende flott, melodisk outro leder vei gjennom det forræderske lendet. Til slutt har vi selvfølgelig coveret av «Under a Funeral Moon», som har fått litt kjøtt på kroppen via miksingen sammenliknet med originalen, samtidig som den brenner med den samme intense heten.

Dersom man ser på ‘Kvesta’ som et mellommåltid ment til å døyve den verste sulten imens vi venter på bandets neste full-lengder, fungerer den svært dårlig. Sulten min etter en fullverdig Kvesta-plate å sette tennene mine i har nemlig flerdoblet seg etter å ha fortært de tre blodige kinaputtene av noen originallåter vi har blitt servert på denne EP-en. Det er ikke noe mangel på black/thrash å velge i innenfor de norske grensene per dags dato, men der den nye garden (ledet av band som Ormskrik og Evoke) pusher et skarpt og velpolert sound pusher Kvesta et sound som er like råttent og mobydelig som et oppgravd kadaver (på en god måte selvsagt). ‘Corpsebog’ er en av de beste norske metall-EP-ene så langt i 2021, og et absolutt must for fans av rivende, rå black/thrash.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mournless – Aften I Morket

‘Aften I Morket’ er en ytterligere forsikring om at Mournless med hver utgivelse tar nok et steg opp. Mens de første slippene fra dette DSBM (dark suicidal black metal)-prosjektet var noe ujevne og delvis preget av litt avstumpede låter, har prosjektet gradvis vist bedre takter. På ‘Mørkt’ syntes jeg Mournless var inne på virkelig bra saker, og ‘Aften I Morket’ følger opp dette lille verket i så måte.

‘Aften I Morket’ står også for en naturlig kontinuitet fra ‘Mørkt’ fordi den viser en ganske melodisk side av Mournless, der både atmosfærisk, progressiv og folkemusikkinspirert svartmetall utforskes. Er det ett band jeg minnes om er det ukrainske Drukdh, nettopp fordi grovkornede, melankolske akkordrekker er det som driver låtene fremover. Åpningen «Avhyr» er et godt eksempel på dette, og på den påfølgende «Vegvisir» inviterer også Mournless litt mer variasjoner i intensitet inn i låtstrukturen – noe som gjør det enda litt mer interessant. Den korte tredjelåta «Lys» er imidlertid EP’ens annerledeslåt ved at den er hakket mer direkte og drivende enn de andre, noe som gir den et aldri så lite snev av black’n’roll og gjør den til et heldig tillegg til den øvrige helheten. Favorittlåta mi på EP’en er nok imidlertid avslutningslåta «Ingen Verdens Ting», en instrumentallåt som nok byr på de sterkeste riffene på utgivelsen etter at «Gravferd» for så vidt også tar de vellykkede elementene fra «Vegvisir» sterkt videre.

‘Aften I Morket’ er med andre ord en ganske så god EP, der også produksjonen er på et høyere nivå enn på andre Mournless-utgivelser. Så er heller ikke dette en EP som blåser meg av banen på noen måte, og jeg stusser til tider over litt enkle, trygge og repetative riffstrukturer og en spinkel vokal som ikke alltid kler resten av musikken like godt, men det er en EP som er verdt en lytt dersom man er ute etter noe litt bedre ny norsk, enmannssvartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Syning – Syning

Blant de mange undergrunns-fokuserte plateselskapene som er reist på norsk jord har Terratur Possessions i Trøndelag over tid utmerket seg som et av de mest treffsikre. Deres fokus på individualisert svartmetall med okkult eller symbolsk vinkling har gitt interesserte lyttere et rikt hvelv av utgivelser å fortape seg i, et hvelv som er ypperlig balansert mellom norske og internasjonale bidrag. Vi i Metallurgi er som kjent ekstra opptatt av den norske garden, og dermed vil det være passende å nevne at Terratur Possessions har gitt ut en av de beste norske utgivelsene så langt i 2021 i Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’. Nå i April har vi fått enda en plate å fremme fra nettopp dette hold, nemlig den ulmende og forheksende selv-titulerte debuten fra trønderske Syning.

Syning består av medlemmer av etablerte band som Whoredom Rife, Knokkelklang og Manes, og føyer seg godt inn i Terraturs rekker med sin hypnotiske og mystiske svartmetall. Deres debut-utgivelse kommer i form av en 34-minutters skive, hvor de to første låtene med enkelthet kan ansees å utgjøre en helhet grunnet returnerende musikalske temaer, etterfulgt av et nedslått og tungsinnet postludium. Dette korte formatet fungerer like effektivt for Syning som det gjorde for Misotheist i Februar, ettersom det gjør det mulig å vie alt sitt fokus til de svermende og flakkende bevegelsene som definerer ‘Syning’s to kolossale åpningsspor.

«Atter Igjen Kommer Mørket Krypende» innvier seremonien med et intenst strekk med mørk ambient – som en dyp avgrunn fylt av sort, reflekterende væske. En gitarstrofe flyter til overflaten av denne brønnen, og repeteres på tålmodig vis lik det mer tilbakelente materialet til deres kollega i Misotheist. Deretter entrer det fulle bandet over en svingende groove, og oppmerksomheten fanges av den vandrende bassen og de Colin Marston-aktige, ulende dødsgrowlene til «Cernunnus». Overflatespenningen bygges opp til et kritisk punkt, og den passive pulsen brister fullstendig for å gi plass til en stormende elv av andrebølges-svartmetall. Thrashende, rabide sprinter leder inn i melodiske strømninger, og de stadig mer forgrenede korridorene leder deg som lytter dypere inn i platas tussmørke indre.

Før eller siden passerer vi dørterskelen til andrelåta «Et Siste Skrik», en låt som virkelig står støtt og stødig som et av de store høydepunktene innenfor norsk undergrunnsmetall så langt i 2021. Syning bruker de første fem minuttene på å bygge opp og bryte ned et suggererende reisverk lik det som åpnet «Atter Igjen Kommer Mørket Krypende» – den avgjørende forskjellen er hvor oppbygningen leder hen. Der «Atter…» ledet inn i et turbulent elvestryk av svartmetall leder «Et Siste Skrik» inn i en storslått sal hvor ledegitarer og orgel henger som tunge gardiner og skilletepper langs veggene. Det veldige inntrykket fordrer et lite pusterom i etterkant, før vi returnerer til åpningslåtas hovedtema, nå kronet med lengselsfulle og melankolske gitarmelodier.

Som tidligere nevnt virker det som at Terratur Possessions vektlegger individualiserte perspektiver på svartmetallsjangeren når de speider etter nye signeringer, og dette tilbyr Syning definitivt på sin første utgivelse. Musikken deres har en overhengende atmosfære av mystikk og lysskyhet som gjør dem utrolig egnet for plateselskapet, samtidig som deres tilnærming til storstruktur og ambient/synth-teksturer gjør at man ikke lett mister synet av bandet i mengden. De eneste kritiske kommentarene jeg har til ‘Syning’ er at «Atter Igjen…» synes å miste litt av fokuset i andre halvdel, samt at postludiet «Fortapt» oppleves som litt stillestående mot slutten. Dette er dog kun flisespikkerier, og ikke noe som river meg ut av den musikalske seansen Syning presenterer på sin debutskive. ‘Syning’ er en oppslukende reise gjennom en dunkel undergrunns-labyrint av norsk svartmetall, og en sterk anbefaling fra oss i Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Funeral Void – In the Epic ov a Funeral Sunset

Funeral Void er et melodisk dødsdoom-band fra Bergen som jumpet ut av den store Bandcamp-eteren med en fiks ferdig debutskive i begynnelsen av April i år. Det som i øyeblikket fremsto som et hemmelighetsfullt og anonymt prosjekt viser seg å være bestående av relativt erfarne medlemmer fra band som Fairy (Therese Tofting, vokal), Thy Grief (Christer Korsvold, gitar og keyboard) Vinterbris og Fjordfader (Kristoffer Aalhus, bass), og dette burde man egentlig ha kunnet gjette basert på den ytterst profesjonelle presentasjonen til bandet, både lydmessig og visuelt.

En av de kjekke sidene ved å ha startet opp bloggen Metallurgi er at jeg stadig får utfordret mine egne synspunkter hva gjelder den norske scenen og dets bestanddeler. Jeg har tidligere trodd at Norge har hatt lite å tilby det internasjonale dødsmetall- og melodiske doom-markedet, men med store skiver av band som Deception, Blodtørst og Goat the Headinnenfor førstnevnte sjanger, og band som Veil of Secrets, Ravn og nå Funeral Void som jobber innenfor sistnevnte har det blitt meg tydelig at de fleste undersjangre er representert i den norske undergrunnen. Funeral Void på sin side peiler seg inn på en spesifikk periode på 90-tallet der dødsmetallen og doomen krysset veier og dannet en gotisk og nedstemt blandingsrase best kjent via band som My Dying Bride, Paradise Lost og Anathema.

Det første man vil legge merke til når man trykker play på åpningslåta «Fathomless» er hvor fantastisk produsert og mikset ‘In the Epic ov a Funeral Sunset’ er. Den romslige atmosfæren og den forheksede western-gitaren som begynner låta er tidlige tegn på en høy produksjonsstandard, men det er først når den drivende og kolossale band-introduksjonen valser ut av høyttaleren at man innser hvor massivt og polert det hele låter. Denne skinnende veggen av dunkle krystaller møter deg hvor enn du retter blikket på ‘In the Epic…’, hvilket får meg til å tenke på det tilsvarende lydvidunderet og en av mine personlige favoritter innenfor melodisk doom som er 11th Hours ‘Lacrima Mortis’ fra 2013. Funeral Void har åpenbart gått inn i innspillingsprosessen med en tydelig visjon for platas sound, og kombinert med de My Dying Bride-aktige celloene og kammerinstrumenteringene som pipler opp til overflaten over platas spilletid blir resultatet en plate som lyd- og uttrykksmessig mestrer sin utvalgte nisje.

Men en skive lever og dør ikke på produksjon og sjangermessige bestanddeler alene; viktigst av alt er låtene og hvorvidt de makter å utnytte det produksjonsmessige rammeverket til det maksimale. ‘In the Epic…’ starter sterkt, med den dynamiske og storslåtte åpningslåta «Fathomless» og den noe kortere og mer konsise «Nightbird», som med sine Paradise Lost-liknende ledegitarer kunne fungert bra som en singel om bandet hadde ønsket det. «The Lonesome Nemesis» er i likhet med «Fathomless» en tårnende, katedralsk fasade av en låt, men blir noe sabotert av enkelte harmoniske uenigheter mellom keyboard og vokal, samt en tekst preget av tidvis klumsete engelskbruk.

Etter det kosmiske og hjemsøkte mellomspillet «Eclipsed in Obscurity» byr skivas B-side på den seige og funeral doom-aktige «Tragic Discernment», et Tangerine Dream-liknende lydmaleri bestående av astrale vinder og pulserende kvasarer ved navn «Twilight Wanderer», samt den eskalerende, gotiske perlen av et høydepunkt som er «The Last Desolation». Det er postludiet «Twilight Wanderer» som setter punktum for plata, og med sine drøye seks minutter er dette en besynderlig avgjørelse, ettersom kun en halvtime av platas spilletid er viet fullverdige låter. Balansen mellom mellomspill og låter ender opp med å føles litt disproporsjonal, og jeg skulle gjerne hatt en ytterligere 6-7 minutter med dødsdoom for å runde av utgivelsen.

Når alt kommer til alt er ‘In the Epic of a Funeral Sunset’ en meget sterk førsteutgivelse, selv når man tar i betraktning profesjonaliteten til bandets besetning. Lydmessig og uttrykksmessig er plata helt forbilledlig, en rik og forheksende opplevelse man kan synke inn i uten anstrengelser. På låtfronten har bandet fortsatt mengder av uforløst potensiale, ettersom plata mangler litt av de store, minneverdige høydepunktene som kan tittes tilbake på etter at plata er ferdig. Funeral Void leverer en bunnsolid debut med ‘In the Epic ov a Funeral Sunset’, årets til nå mest fengslende melodiske doom-besvergelse fra norsk hold.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dödfødt – Grim Hellish Rock’n’Roll

Det østlandske enmannsprosjektet Dödfødt springer ut av det prekære, lille plateselskapet NekroGeit, som, ut fra det lille jeg har klart å oppdrive av kunnskap om det, gjør et slags forsøk på å kombinere svartmetallens og pornogrindens outrære uttrykk – da også ved hjelp av prosjektene Död og Mannepenis og platenavnene og covrene som følger med. Dödfødt fremstår imidlertid på sin nyeste utgivelse, ‘Grim Hellish Rock’n’Roll’, som et ganske renskåret svartmetallprosjekt som minner mye om de virkelig tidlige svartmetallplatene fra 1980-tallet, så vel som de tidlige utgivelsene til for eksempel Darkthrone og Emperor.

Uttrykket er da også først og fremst ganske rått, enkelt og rifftungt, noe man raskt blir vitne til når introsekundene i «Nesluap Flundra» baner veien for tittellåta og «Nuclear Sunrise». Utgivelsen er mer enn solid nok innenfor denne rammen, noe som demonstreres av kompromissløs riffmarsj, mer heseblesende tremolopartier og en akkurat passende mengde med innslag av gitarsoloer. Men det er et klart innslag av grindcore her, og det er ikke bare gjennom korte låter som «I Hope You Fucking Die», men også gjennom den litt uhøytidelige tonen slik den kommer til uttrykk for eksempel på «Murder Music». Den kuleste låta er imidlertid i mine øyne «Evil», som gjør uhyre effektiv bruk av doom-metallens treigere og seigere elementer.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Taake / Helheim – Henholdsvis

‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med Whoredom Rife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.

«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.

Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.

Skrevet av Alexander Lange

Trollfest – Happy Heroes

Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis.

Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid.

Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (Pharell Williams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk.

Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ungrateful – Souls of Sin

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).

Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.

Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mjerim – Despair

DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.

I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).

Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Saprophage – Demo 2021

Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.

Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

White Void – Anti

‘Anti’ er det første påfunnet til bandet White Void, der Lars Nedland, kjent fra Borknagar og Solefald, har fått med seg Tobias Solbakk, trommeslageren til Ihsahn, elektronika-artisten Vegard Kummen og blues-gitaristen Eivind Marum. Prosjektet rendyrker først og fremst en mengde hardrock-uttrykk fremfor en hvilken som helst metal-undersjanger, og fortoner seg i stor grad som en slags gjenopplivning av 70-tallsrock a la Ghost – og, ifølge bandet selv, 80-talls new wave – mens det også hyppig gjør bruk av progrockens knep og strukturambisjoner.

I forlengelse av dette er det i musikken heller ikke en så veldig godt skjult hemmelighet at bandets frontmann har bakgrunn fra noen av Norges mest melodiske og progressive ekstrem-metal-band. Det er ingen tvil om at jeg får Borknagar-assossiasjoner av de storslåtte, melodiske refrengene som stadig dukker opp og ofte fortoner seg som noen av albumets største høydepunkter. Et godt eksempel får vi allerede servert i åpningslåta «Do. Not. Sleep.» og videre ut i «There Is No Freedom but the End», mens det desidert beste kanskje kommer i kruttønna «The Apocalypse Is For You» midt på.

Så er det også mye bra å finne mellom disse slagene, som gjerne kommer ut av velspilte gitarlicks og sterke hovedtemaer som eksempelvis finnes på den nevnte – og sterke! – åpningslåta så vel som «All Chains Rust, All Men Die». I så måte peker også «The Shovel and the Cross» seg ut som et høydepunkt, som byr på et vers som virkelig treffer og et ganske så flott, melankolsk og melodisk refreng.

Jeg vil imidlertid også si at ‘Anti’ lider av noen skavanker, både komposisjons- og produksjonsmessig. Noen partier er litt vel tamme, noen overganger fungerer ikke spesielt bra (eksempelvis i begynnelsen på låtene «There Is No Freedom but the End» og «All Chains Rust, All Men Die»), og jeg lurer tidvis på om ikke den utrettelige metalliske crunch-lyden på gitaren hadde hatt godt av litt mer kraft og dynamikk. Nedlands karakteristiske, lyse vokal kommer heller ikke alltid så godt ut av at noen av vokallinjene er litt tamme.

Likevel skal det også sies at White Void skrur opp ambisjonene på slutten av plata med prog-odyseene «The Fucking Violence of Love» og «The Air Was Thick With Smoke», der særlig førstnevnte kommer svært godt ut med gjentakende, storslåtte og melodiske klimakser og noen strålende gitarpartier. Selv om spesielt første halvdel av avslutningslåta ikke treffer meg like mye, blir det desto bedre mot slutten, og dermed får man en ganske så fargerik og god avslutning på en ganske ålreit rockeplate anno 2021.

Skrevet av Alexander Lange

Obzene – The Human Condition

Obzene er et progressivt metallband fra Trondheim bestående av fire unge musikere hvorav én av dem er uteksaminert fra NTNU med master i Musikkteknologi. Debutplata ‘The Human Condition’ er master-oppgaven til vokalist, gitarist og produsent Jørgen Nordby, som med hjelp fra de øvrige bandmedlemmene Are Åberg (trommer), Bård Rønnebu (gitar) og Dag Aksel Rønnebu (bass) spilte inn skiva under rådgivning fra Trond Engum (The Third and the Mortal, The Soundbyte). Musikken er derimot skrevet av Jørgen Nordby alene, som via kolossale lydbilder og dynamiske vendinger beskriver reisen gjennom den menneskelige modningsprosess med brede strøk.

Soundet til Obzene er en kombinasjon av ulike former for moderne metall-stilarter som alle balanserer ekstremitet med mainstream-appell. Metalcore, Postmetall og dødsmetall er enkle å spore i miksen, men groove-tunge riff på lave gitarstrenger vitner også om en viss affeksjon ovenfor djentens progressive røtter. Om jeg skulle forsøkt å danne et bilde av Obzene med enkle trekk ville jeg sagt at de låter som The Oceans ‘Pelagial’ og Tesseracts ‘Concealing Fate’ puttet i en blender, men dette er selvfølgelig litt for reduktivt til å speile virkeligheten. Obzene er nemlig på vei mot et sound som kan kalles deres eget, selv om de på ‘The Human Condition’ fortsatt har et steg eller to igjen å gå for å realisere potensialet sitt fullstendig.

«Swallow it Whole» åpner plata med en funky basslinje over en hardtslående trommebeat i 7/4, før store gitarakkorder og bluesy vokallinjer skyver låta i retning åndsverket til nevnteThe Ocean. Produksjonsbiten av utgivelsen er helt forbilledlig, med en klarhet og et detaljfokus som gjør at en mistenker at masteroppgaven falt i god smak hos sensor. Nordby har en sterk og fleksibel stemme som makter å bære den tunge tematikken, med et arsenal av sangteknikker som omfatter både mørke growls, melodiske growls, ren sang og attpåtil et lite falsett-hyl eller to.

Av de seks sporene på ‘The Human Condition’ er det «Collapse», «Release the Bonds» og «Worlds Collide» som gjør størst inntrykk. «Collapse» er den mest ambisiøse av de tre, med en dynamisk og sammenflettet konstruksjon som resulterer i et eksplosivt og velfortjent klimaks av støyende gitarer, etterfulgt av en nesten håpefull, stratosfærisk melodi. «Release the Bonds» er utgivelsens åpenbare singel, en kompakt og fokusert låt med en «Sleepwalker»-aktig fade-in og mengder av fengende rytmiske understrømninger; og «Worlds Collide» imponerer med en tålmodig og postrock-inspirert første halvdel som utgjør platas emosjonelle høydepunkt (spesielt det uventede screamet rett før tre-minutters merket er en genistrek). Disse låtene presenterer en ideell balanse mellom spenningsoppbygning- og utløsning, hvilket gjør det mulig for tekstene til Nordby å entre rimelig seriøst terreng uten å fremstå som over-dramatiske eller sentimentale.

Dessverre er det ikke alle låtene som klarer å balansere substans og atmosfære like godt – spesielt «Fissure» og «Fragile» har problemer med å rettferdiggjøre sine filmatiske panoramaer med tilsvarende sterkt musikalsk materiale. I tillegg stusser jeg litt over bandet har valgt å kalle ‘The Human Condition’ for en debut-plate, ettersom ‘Reign in Blood’-spilletiden på 27 minutter ikke er nok til å gi album-følelse når musikken er såpass ambisiøs og storskalert av natur. Om man ser på ‘The Human Condition’ som en konseptuell EP er det derimot langt lettere å argumentere for at Nordby og resten av Obzene har levert en sterk, ambisiøs og helhetlig opplevelse på sin første utgivelse. ‘The Human Condition’ som et prosjekt overgår i alle fall sitt utgangspunkt som master-oppgave, og kan med fordel heller sees på som en reise gjennom menneskets indre fortalt via mektig og velformulert moderne metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nordavind – Kald Vi er Når Vi er Dau

Nordavind er et enmanns-svartmetallband fra Sunndalsøra som re-visiterer en tidlig symfonisk periode innenfor norsk svartmetall som kjennetegnes av plater som ‘Moon in the Scorpio’ av Limbonic Art og ‘For All Tid’ av Dimmu Borgir. Der disse platene ble skrevet av grupper på henholdsvis to og fire, er Nordavind kun én mann, og dette merkes også på musikken vi finner på hans nyeste utgivelse. Låtene på ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er generelt litt endimensjonale når de sidestilles med sine inspirasjonskilder, og det musikalske materialet er ditto mindre sofistikert i forhold. Men dette betyr ikke at ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uten meritter, tvert i mot har utgivelsen en sterkere identitet enn det meste som kan lempes under samlebegrepet «Soveroms-svartmetall» i 2021.

På Nordavinds siste EP møter sammenlenkede fangetog av gitarer kalde vegger av islagt synth. Synth-linjene danner sjeldent minneverdige melodier, men nøyer seg heller med å skape atmosfære via messende, gregorianske fraser ala Summoning og Emyn Muil. Dette utgjør ikke et problem på låter som «Da Vintersola Frøs» og «Svartedauden, Tilbake Den Kom og Herjet i NORD», ettersom gitarprogresjonene er sterke nok til å bære låtas vekt på egenhånd, i tillegg til at de programmerte trommene bidrar til å skape variasjon i terrenget. Midtpunktet på plata, «Lenge Jeg Lengtet Efter Min Død», mangler derimot definisjon og fokus, noe et sterkere synth-arrangement kunne vært en effektiv salve mot.

Den mest effektive kuren mot låtskriver-messige mangler kan dog sies å være en rik og distinkt atmosfære, og på dette feltet er Nordavind bedre stilt enn de identitetsløse massene av enmanns-band som omgir ham på alle kanter. De huggende og standhaftige gitarene og de vandrende synthene danner nemlig et gjenkjennelig auditivt stempel etter å ha lyttet gjennom ‘Kald Vi er Når Vi er Dau» et fåtall ganger – en distinkt og nordlig atmosfære som maner frem bilder av frosthardt jordsmonn og disige innsjøer. Jeg tror likevel at Nordavind kan styrkes ytterligere av et økt fokus på selvstendig sterkt musikalsk materiale, ettersom den ukarakteristisk skarpe og gjennomtrengende synth-melodien vi finner på «Svartedauden,..» utgjør en høy og ensom tind blant EP-ens ellers beskjedne bakker og berg. ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uansett et kaldt og forfriskende isbad av en EP, og kan anbefales fans av lav-oppløst, atmosfærisk svartmetall inspirert av kjølige vinder og snødekte åskammer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Selvmord – Lys Og Is

Selvmord er (var?) et svartmetallprosjekt fra Troms og Finnmark som vi dekket helt på begynnelsen av året da ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ ble sluppet. Både før og etter dette har det kommet en rekke utgivelser, og med ‘Lys Og Is’ kan det se ut som det er slutt på prosjektet. Vi takker for følget, og anbefaler alle som i disse tider har behov for en god dose minimalistisk, grovprodusert, deprimerende, misantropisk og Burzumsk svartmetall med sterke innslag av dark ambient å sjekke ut plata.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Valdaudr – Drapsdalen

‘Drapsdalen’ er debutskiva til den sørlandske svartmetallduoen Valdaudr, som er en slags videreføring av prosjektet Cobolt 60 og som består av medlemmer blant annet fra death metal-bandet Blood Red Throne. Valdaudr gir ingen indikasjoner på at de forsøker å gjøre så mye mer enn å ta stafettpinnen trofast videre fra 1990-tallets norske andregenerasjonssvartmetall, og på ‘Drapsdalen’ er det utvilsomt det man også får. Da er det riktignok også snakk om den typen svartmetall som er mer sint, direkte og riffbasert enn den er obskur og atmosfærisk, om enn med tidvise innslag av folk-elementer. Den minner sånn sett som mye om noe av materialet til band som Enslaved, Satyricon, Darkthrone og Taake (og neida, i den sammenhengen er det naturligvis ikke irrelevant å påpeke at live-trommisen til sistnevnte spiller på denne plata).

På ‘Drapsdalen’ lener nemlig Valdaudr seg i svært stor grad på kraften i riffene sine – og det gjøres med stort hell. Fra første stund får man i åpningen «Liket Skulle Vaert Brent» servert solid gitarspill som sammen med blast-beaten i versene når storslåtte høyder i intens stil. Med et refrengtema som drar stemningen ned fra den iskalde stratosfæren til mer jordnære høyder, samt god progresjon i midtpartiet, er dette sånn sett en svært god åpning. Der den imidlertid kanskje er litt lang evner den påfølgende «Trass og Vrede» nok enda bedre å holde interessen oppe hele veien, der black-thrash-turbo og enkeltelementer i folk-inspirert svartmetall a la Winterfylleth og Wolves in the Throne Room på ‘Black Cascade’ går opp i en forrykende enhet.

Denne ender fint opp som favorittlåta mi på plata ved siden av «Du Vantro Og Vrange Slekt», der mange av de samme grepene gjøres, om enn med et litt ondere og mer Darkthrone-aktig fortegn. Så er ingen låter på ‘Drapsdalen’ egentlig spesielt dårlige; på «Evig Langt Inn I Tiden» ligger et mer saktegående, melodisk og iskaldt tema som et flott anker i det ellers heseblesende komposisjonen, og om du synes black-thrashen ikke vies nok plass andre steder, er «Den Evige Ild» din go-to. Det er nok imidlertid bare å erkjenne at plata mister litt minneverdighet der den er såpass forsiktig i uttrykket vis-a-vis storhetene i sjangeren, og i en hel gjennomlytt blir musikken tidvis noe ensformig og tørr.

Det merker jeg når jeg omtrent sperrer øynene litt opp når en melodisk lead-gitar plutselig entrer scenen mot slutten av tittellåta; en låt jeg også vil omtale som et sterkt høydepunkt på plata, men som altså også gjør bruk av elementer som allerede har blitt vel utforsket i en halvtime allerede. Nye impulser kommer imidlertid også på avslutningslåta «Kom, Bestig Vaare Fjell» med litt mer fremtredende folk-elementer, som blant annet kommer til uttrykk gjennom en flott akustisk gitar og mer utstrakt bruk av clean-vokal – som jeg riktignok synes kom litt bedre ut på «Den Evige Ild». Så er det nok også tid for å passe meg for å flytte oppmerksomheten bort fra det som virkelig funker på denne plata: I form av å være det Valdaudr presenterer den som, en slags tidsreise til 1990-tallet, er dette nemlig i all hovedsak svært vellykket og noe jeg anbefaler til alle som har sans for sjangeren. Kvaliteten er nemlig stort sett på topp.

Skrevet av Alexander Lange

SvartSol – Dyrisk Vrede

Om man først snakker om tidsreiser tilbake til 1990-tallet, er det heller ingen tvil om at debut-EP’en til bergenske SvartSol, ‘Dyrisk Vrede’, også passer utmerket inn i en slik beskrivelse. Denne ganske korte saken på et kvarter er vesentlig råere enn det jeg tok for meg over her, og er produksjonsmessig egentlig delt i to mellom de to første, rifftunge og Darkthrone-aktige låtene og de to siste, som er enda mer grovkornet og minner hakket mer om noe Burzum kunne funnet på tidlig på 1990-tallet.

Et av de største høydepunktene kommer med en gang når det sterke og stadig tilbakevendende hovedriffet i «Transfiguration» åpner utgivelsen. SvartSol følger opp åpningslåta med den ganske lignende «Wintermoon», som på tross av ikke å ha et like sterkt riff i bånn like fullt gjør jobben. Av de to siste er det helt klart tittellåta som er den beste, der den tar stafettpinnen videre fra «The Realm of Death» men gjennom en voldsom hylevokal kan by en råskap som ikke er å finne noe annet sted på utgivelsen. Sånn sett byr ‘Dyrisk Vrede’ definitivt på noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – Rise

Dark Delirium er et flunkende nytt band fra Stavanger bestående av tre unge musikere: Simeon (gitar/bass/tromme-programmering), Halvar (Gitar) og David (Vokal). Stilmessig befinner de seg godt innenfor metalcorens rammer, men med innslag av både kommersiell dødsmetall og melodisk/post-hardcore som bidrar til å krydre lydbildet. Trioen har brukt de første månedene av (det andre korona-året) 2021 på å spille inn en plate vi foreløpig ikke sitter på så mye informasjon rundt, men som trolig vil utføre et dypere dykk inn i den slags musikalsk materiale vi finner på bandets debut-EP ‘Rise’.

‘Rise’ er drøye 17 minutter bestående av ambisiøs men enkelt formulert metalcore. Bånntunge riff leder inn i melodiske seksjoner, det hele ledet av de dynamiske screamsene og growlsene til vokalisten David og bundet sammen av tromme-programmering som låter inspirert av Chris Adler (Lamb of God). Både «Tomb» og «Rise Towards the Sun» følger vanlige prosedyrer for vers og refreng til å begynne med, før plutselige bølgedaler fylt av akvatiske postrock-gitarer avslører trioens trang til å strekke seg mot andre uttrykk og utvide bandets horisont. Av EP-ens to låter er det sistnevnte som imponerer mest, ettersom det kolossale og groovy åpningsriffet gir sporet et tilskudd av karakter og slagkraft som gjør at den fester seg lettere i minnet.

Bandets vokalist, David, er definitivt et av Dark Deliriums største foreløpige fortrinn når det kommer til å hevde seg blant lokale krefter innenfor metalcore. Karen har en kraftig og fleksibel stemme som – foruten å kunne gi bandet et kraftig fokalpunkt live – mest sannsynlig er i stand til å bære en melodi, om bandet måtte ønske det i fremtiden. Det gode grepet rundt låtstruktur og viljen til å strekke seg utover alminnelige låt-lengder er også elementer som vil komme godt med underveis i prosessen med å skape en distinkt band-identitet – noe det skal sies at bandet fortsatt trenger litt tid til å jobbe med. Veltrådd tekst-tematikk, en røff og tromme-dominert miks, samt beslutningen om å begynne en kort EP med en fire-minutters elektronisk instrumental er nemlig alle hint som avslører et ungt og sultent band uten tilgang på ressursene og veiledningen et selskap kan tilby. ‘Rise’ er uansett en imponerende første-utgivelse som varsler om større ting bak horisonten, så lyttere med en eller begge føttene innenfor hardcore/metalcorens verden vil være tjent med å feste seg ved navnet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Furan – Under Satans Maane

Haugesunderen Øystein Vågshaug går under mange navn. Sist gang jeg var borti fyrens musikk var da han slapp EP’en ‘Woeful’ under navnet Warskull på tampen av fjoråret, som kunne by på en tidvis vellykket blanding av gotisk metall og svartmetall, men som hadde noen produksjonsmessige skavanker. ‘Under Satans Maane’ er fra det jeg tolker som et litt mer rendyrket svartmetallprosjekt, og er også en utgivelse jeg nok fikk mer ut av enn ‘Woeful’. Denne korte EP’en består av en to-minutter på hver ende og en større låt på seks minutter i midten, og er i alle fall rent instrumentalt et ganske så godt svartmetallhåndverk. Gitarlyden kommer godt ut med sine feite toner, og særlig de to første låtene er gode rent komposisjonsmessig.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Inflabitan – Intrinsic

Når man snakker «comeback-skiver» som fenomen, vil tankene oftest gå i retning band som etter en betydelig eller banebrytende karriere har valgt å gi seg, for så å returnere til en økt etterspørsel og kulturell kapital. Det er sjelden det er snakk om prosjekter som gjenoppstår 27 år etter de gav ut et par demoer, men det er altså nettopp det Inflabitan har gjort i 2021. De to demoene Sigmund Hansen og Carl-Michael Eide gav ut tidlig på 90-tallet kan ansees å være undervurderte perler fra andrebølgens formative fase, men til tross for dette har ikke Hansen valgt å spinne videre på dette nøstet. På debut-plata ‘Intrinsic’ henter han derimot inspirasjon fra andre uttrykk som ulmet i undergrunnen på 90-tallet, og produserer like så godt en egenartet form for black/thrash i prosessen.

‘Intrinsic’ er nemlig ikke en plate som enkelt og greit kan lempes inn med andre norske utøvere innenfor undersjangeren som Aura Noir og Condor. På plata møter teknisk og rytmisk kompleks thrash de svermende ledegitarene til den svenske bølgen av melodisk svart- og dødsmetall fra tidlig 90-tall, og balansen mellom de to uttrykkene svinger fra spor til spor. «Avanti Christo» operer nesten utelukkende innenfor et dødsthrash-format, hvor de brutale rytmene til Messiah utveksler slag med de mer høyspente frasene til de tekniske thrash-gudene i Sadus. På «Crown of Horns» sitter derimot svartmetallen i førersetet, det svenske tonespråket lett gjenkjennelig med sine dype blåfarger og snødekte landskap. Deretter svinger måleren helt over igjen på den varmesøkende thrash-raketten «Egocide», og sånn går nå dagene…

Noe av det mest særegne ‘Intrinsic’ har gående for seg, er den ukonvensjonelle tilnærmingen til rytmikk. Fraser forlenges eller forkortes på sporadisk vis, og sykliske riff spinnes som gradvis muterende vev gjennom låtenes spilletider. Trommene både følger og systematiserer endringene i det rytmiske vevet, og det at Anti-Christian fra Beaten to Death maktet å skrive og spille inn disse sporene på bare to dager er et testamente til dyktigheten hans bak trommesettet. Det er ikke bare instrumentene som finner glede i denne rytmiske leken, men også de glefsende vokalene til Sigmund Hansen. Utstyrt med lyrikken til tekstforfatter-talentet «Totembjørn» (også kjent som Aldrahn) drar Hansen på stavelser og deklamerer på nesten teatralsk vis, noe som fører til en ytterligere destabilisering av det rytmiske språket.

Kombinasjonen av det sammensatte uttrykket og den rytmiske kompleksiteten resulterer heldigvis i mer enn kun et interessant innpakning av kjente stiler, nemlig god musikk. Spesielt firkløveret som avslutter plata er verdt å fremheve, ledet i front av det absolutte høydepunktet «Symbols». ‘Intrinsic’s andre singel har et minneverdig åpningsriff, bestialske vers, stratosfæriske leads og makter å samle platas to rivaliserende uttrykk under et og samme banner. «The Evil Mainframe» og «The Great Surrender» trapper deretter opp det rytmiske spillet til et klimaks, før plata avsluttes med den majestetiske og lettere doom-påvirkede «Children of the Damned».

Det eneste jeg har å komme med av reell kritikk er at produksjonen er hakket flatere enn den hadde trengt å være. Det voldsomme og energiske i Inflabitans musikk er godt fanget på båndet, men mye av den ekstra instrumenteringen (orgel, klokker, dronende koring) er skjøvet unødvendig langt bak i miksen. Dette klarer på ingen måte å overskygge at Hansen har levert noe særegent og vitalt på debut-skiva til Inflabitan. ‘Intrinsic’ har et rytmisk bevegelsesmønster som har få paralleller i ikke bare norsk, men nordisk ekstrem-musikk, i tillegg til en aggressiv fremdrift som river med seg lytteren i dragsuget. Debuten til Inflabitaner en meget positiv overraskelse, og en plate jeg kan anbefale samtlige som er interesserte i teknisk og kreativt utforskende black/thrash. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Black/Cell – Fear the Destroyer

Black/Cell er et metallband fra Stange ved Hamar som ble stiftet av musikeren Tom Hagen sommeren 2019. All musikken til både EP-en ‘Atonement’ fra 2020 og til debuten ‘Fear the Destroyer’ er skrevet av Hagen selv, hvorpå han skaffer hjelp fra gjestemusikere til å realisere låtene i studio. På de sosiale mediene til Black/Cell omtaler de seg selv som et svartmetall-band, noe som trolig vil forarge en del sofa-historikere rundt omkring i det norske land. Svartmetallen på ‘Fear the Destroyer’ er nemlig modernisert og blandet med så mange andre metall-uttrykk at modersjangeren tidvis er umulig å skimte gjennom det mekaniske kaoset som oppstår. Dette vil med andre ord bety at Black/Cell har sterkere troskap til de høyproduserte og mekanistiske svartmetall-utgivelsene som flommet over markedet på 2000-tallet enn de fundamentale dokumentene fra 90-tallet, og så lenge du er dette bevisst vil du ikke støte på betydelige hindringer når det kommer til å sette pris på hva Hagen har fått til på Black/Cells debut-LP.

Allerede ved å titte på omslaget og logoen som pryder ‘Fear the Destroyer’ vil man kunne mistenke at dette ikke er en typisk lav-oppløst svartmetall-skive dominert av høye frekvenser og blikkboks-trommer. Dersom du trykker play på åpnings-låta «Agony of the Fallen Gods» vil det faktisk være mulig å betvile om du har med en svartmetall-skive å gjøre i det hele tatt. «Agony…» har en introduksjon som «jogger-på-stedet» som det beste av nåtidig metallisk hardcore, og kunne – dersom man tar sidesynet i bruk – nesten ha sklidd inn på Code Oranges ‘Forever’ uten å skape oppstuss. Vokalist Evgen Zoidze har en brølete og kraftig stemme som, til tross for hyppige innslag av lyse rasps, ofte er doblet på en måte som skaper flere assosiasjoner til Metalcore og moderne dødsmetall enn til de rabide hylene som forpester de klassiske utgivelsene til Darkthrone og Burzum.

Men når andre låt, «Reap the Seeds», treffer øregangene blir forbindelsen til 2000-tallets svartmetall-maskinister tydeligere. Åpningsstrekket er mer eller mindre høyprodusert og storslagen svartmetall fra det sene 90-tall, før det mer rytmisk presise midtpartiet peker i retning den presise riffinga på plater som Dimmu Borgirs ‘Puritanical Euphoric Misanthropia’. Brått føles skiftet mellom svingene tretakt og lynraske blast beats på «Fear the Destroyer» svartere enn det meste fra Dimmus senere diskografi, og Black/Cell har blitt tydelig lokalisert i det norske slektstreet.

Og krysningspunktet mellom svartmetallens turbulente stormceller og det rytmiske stempelet til moderniserte former for dødsmetall er et undervurdert sted å befinne seg for et band i 2021. Den brutale tyngden som oppstår når programmerte trommer støtter opp under den rytmiske høyrehånds-eksplosjonen på slutten av «Fear the Destroyer» åpner opp muligheten til å nå frem til lytterbaser som konvensjonell, andrebølges-inspirert svartmetall rett og slett ikke er i stand til. Det er også et sound som er fleksibelt nok til å lande Black/Cell gigger med et bredt spekter av band med ulik sjangertilhørighet når restriksjonene letter, så å kunne skimte deres stjerne-formede logo komplimentere tilsvarende stjernespekkede line-uper er noe vi forhåpentligvis kan se frem til i årene som kommer.

‘Fear the Destroyer’ er generelt sett en svært energisk og hardt-slående reise gjennom en epoke innenfor norsk svartmetall som dagens aktører virker motvillige til å nærme seg. «Reborn» kombinerer aggressiv Immortal-riffing med romslige og lett-skingrende refrenger, og den punk-aktige driven og lav-slyngte bassen som fyrer opp «The Choir» er et deilig dynamisk tilskudd når den korte plata nærmer seg slutten. «Vulture» setter deretter et verdig punktum, med et basalt uttrykk som kan oppsummeres som åpnings-seksjonen til Metallicas «Orion» prosessert gjennom Einherjers veivalsende vikingmetall. ‘Fear the Destroyer’ er et lite unikum innenfor norsk metall anno 2021; en svartmetall-plate som ikke vegrer seg for å anvende 2000-tallets brutale mekanismer i søken etter sitt eget perspektiv på sjangeren. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arania – Mental State

Arania er et symfonisk metallband fra Trondheim som startet sitt liv som en trio i 2018, drevet av vokalist Silje Vollans ønske om å skrive og fremføre musikk inspirert av artister som Within Temptation og Beyond the Black. Etter et par år hvor medlemmer kom og gikk og ulike besetninger ble utprøvd, er det nå bare gitarist Alex Gregersen og keyboardist Trond A. Wiklund igjen av originaltrioen, resten av mannskapet består av Aina C. Hammern på vokal, Martin Borelly på bass og Anders Kristiansen på trommer. Med medlemsutskiftingen har også lydbildet gradvis endret seg siden 2018, og på bandets debut-EP ‘Mental State’ er det vel så mye av Sirenias tunge gitarer å spore som Within Temptations orkestrale synther.

Dette vil ikke si at Arania (selv om nia-endelsen i navnet ikke kan oversees) kun er en forlengelse av det norske slektstreet innenfor melodisk, symfonisk metall, der Tristania og Sirenia er søylene øvrigheten måles opp mot. Den kommersialiserte, melodiske dødsmetall-riffinga som sistnevnte er ivrige tilhengere av er på ‘Mental State’ nemlig ispedd rikelig med harmoniseringer og gester som peker i retning mer oppstemte og triumferende uttrykk som powermetall og trad. I tillegg til dette har gruppen vokalisten Aina å rutte med, som med sin nesten folkemusikalske renhet bringer en friskhet til lydbildet som kan sammenliknes med Anette Olzon (Nightwish) og Sharon den Adel (Within Temptation).

Lydproduksjonen på ‘Mental State’ er velpolert til EP å være, og det er tydelig at Arania har ambisjoner om å opptre på de mellomstore til store scenene når konsertlivet åpner igjen. Åpningssporet «Nightmare» er EP-ens korteste låt med sine fire minutter, og den fungerer egentlig mest som en energisk oppvarming til de mer eventyrlystne låtene som følger. «An Angel’s Voice» og «In Madness» demonstrerer gruppens betydelige egenskaper innenfor låtskriving, hvor ekstravagansen som tilføres via flerdelte vers og orkestrale broer balanseres med muskulære riff og rytmisk presisjon fra trommis Anders Kristiansen. Arania viser at de har god oversikt over de ulike elementene som gir liv til musikken deres, og svært lite er overflødig ved de fire låtene som utgjør ‘Mental State’.

Det eneste elementet som ikke fungerer like bra som øvrigheten finner vi på «An Angel’s Voice». Orkestrale synther kan være vanskelig å balansere i miksen på elegant vis, og når det instrumentelle mellomspillet på «An Angel’s Voice» utelukkende består av disse blir de dynamiske begrensningene tydeliggjort på en uheldig måte. Balansen er mye bedre på avslutningssporet «The Void», som med sin høye driv og hendelsesrike forløp er et klart høydepunkt på EP-en. Alt i alt er dette svært lovende saker – det er ikke vanskelig å forestille seg høydene som kan nås av et band som leverer en såpass solid førsteutgivelse. Arania leverer fargerik og fengende symfonisk metall på ‘Mental State’, og utpeker seg som et band-to-watch i prosessen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrholt – …sjelebot…

Nordlandske Myrholt slipper med ‘…sjelebot…’ sin syvende fullengder siden oppstarten av prosjektet i 2017 – i alle fall om man tar ‘Rettergang’ med i regnestykket. Denne ble lansert, og ble omtalt her på Metallurgi, på tampen av fjoråret, besto av en rekke cover-låter og skulle fungere som en aldri så liten opptakt til plata vi nå har med å gjøre. Herfra drar man kjensel på låtene «Til Hinnoms Dal» og «Hamingja», der sistnevnte denne gangen kommer i elektrisk og ikke akustisk versjon, men for øvrig er det snakk om litt over en halvtime med flunkende ny musikk.

Myrholts uttrykk er ikke å ta feil av, der det alltid har blitt sverget tydelig troskap til elementene i klassisk, norsk svartmetall av den gamle skolen. Selv får jeg på ‘…sjelebot…’ klarest assosiasjoner til den iskalde gitarlyden på noen av de tidlige Burzum-platene og mange av grepene på debutskiva til Satyricon, og assossiasjonene kommer – ikke helt overraskende – også nokså tidlig i låta «De Skjaerer Dype Saar I Vaar Jord». Denne låta fungerer som en god åpning på plata før «Blod Er Liv, Pust Er Sjel» tar stafettpinnen videre med litt mer låtlengde der litt mer progressive instrumentalpartier får utfolde seg i låtas andre halvdel. Deretter kommer en rekke høydepunkter; «Til Hinnoms Dal» har et like fett refreng som før, den nye versjonen av «Hamingja» fungerer utmerket som et litt mer atmosfærisk og rolig ledd på albumet, og den litt mer konvensjonelt strukturerte fireminutteren «Morgenstjerne» drar opp intensiteten igjen med et uttrykk som er litt mer direkte enn det som kommer ut av de andre låtene på plata.

«Morgenstjerne» er sånn sett – i mine øyne – et heldig tillegg til denne plata. De andre låtene ligger nemlig i sjiktet mellom fem og syv og et halvt minutt, og i noen av tilfellene, kanskje særlig på «Blod Er Liv, Pust Er Sjel» og «Til Hinnoms Dal», holdes ikke spenningen og intensiteten oppe så godt som man kanskje skulle ønske. Så er det selvsagt et spørsmål om Myrholt egentlig prøver på noe annet; at blast-beats hører til unntakene og riffene er ganske så enkle tyder på at målet er et mer minimalistisk uttrykk. Men høydepunktene kommer like fullt i de litt mer direkte og kortere uttrykkene, og i tillegg er særlig «Hamingja» er et godt eksempel på et segment der et minimalistisk uttrykk holder interessen oppe, da gjennom et sterkt atmosfærisk lydbilde.

Det skal også sies at jeg synes Myrholt kommer godt ut av de to siste låtene på ‘…sjelebot…’, «Foelg Dyret Inn I Moerket» og «Saa Odioes, Saa Motbydelig, Som Satans Soenn I Menneskeham». I førstnevnte får vi servert platas kanskje mest intense segment i første halvdel og et melodisk friskt pust i andre, mens sistnevnte byr på flere av platas sterkeste temaer, de mest prominente innslagene av den «Bergtatt»-aktige clean-vokalen som jeg så gjerne skulle hørt enda mer av, og – ikke minst – den fantastiske låttittelen skreket omhyggelig helt på slutten. Sånn sett er det snakk om en god avslutning, og selv om ‘…sjelebot…’ på ingen måte byr på veldig mye nytt, er det i bunn og grunn snakk om en nokså solid plate for de av oss som ønsker norsk svartmetall av den gamle skolen anno 2021.

Skrevet av Alexander Lange

Black Scythe – Through Human Faith

Svartmetallprosjektet Black Scythe følger opp 2020-demoen ‘Dissonance’ med ‘Through Human Faith’ – en EP i tre deler. Da er det også snakk om svartmetall som effektivt kommuniserer et voldsomt sinne. EP’en åpner på fantastisk vis med feite gitarer og akkurat passe obskur Mgla-aktig vokal som legges over kompromissløs hurtighet i rytmesegmentet. Sånn sett kan man snakke om klassisk, riffbasert svartmetall a la Darkthrone som kanaliseres gjennom dypere og enda litt sintere registre.

Det hører også med til historien at Black Scythes uttrykk ikke er like solid de første partiene der lead-gitar introduseres – da fortoner musikken seg som litt uinspirert og repeterende. Utover i låt nr. 2, EP’ens desidert sterkeste, blir også dette imidlertid langt bedre, der gode melodiske gitarlinjer driver låta godt fremover. Siste låt kommer ikke like sterkt ut, men følger like fullt godt opp med en solid bukett med riff. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Bedrag – Bedrag / Diabolic Goat Cancer

Om du virkelig ønsker deg rå, klassisk svartmetall uten noen som helst polerte kanter kan Bedrags nyeste demoer gjøre jobben. Dette prosjektet gjør noe som egentlig svarer bedre til annengenerasjonssvartmetallens bestanddeler enn mye annet, og har de siste ukene servert materiale som er så helrått, ekkelt og pilråttent at det egentlig føles litt forfriskende i samme slengen. Ganske fett er det også til tider. Sjekk det ut, om enn bare i ren fascinasjon.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Goat the Head – Strictly Physical

Det er hele ti år siden sist verden fikk en ny utgivelse av kvartetten Goat the Head – et band som i alle fall tidligere har utsmykket seg med merkelappen «contemporary primal caveman death metal». De røffe kantene – og ikke minst den nærmest bestialske gaulevokalen – i bandets musikk gjør spesielt «primal caveman»-delen av denne beskrivelsen høyst treffende også på den nyeste plata ‘Strictly Physical’. I forlengelse av sjangerdefinisjonspedanteriet vi musikkanmeldere stadig sliter med å holde oss unna er det kanskje riktigst å plassere plata i stoner- og sludgemetallens rike, men Goat the Head evner like fullt å være såpass skruppelløse og eventyrlystne at de også fortoner seg som litt opprørske innenfor en slik ramme. Resultatet er uansett en forfriskende energibombe det er en glede å lytte til.

Plata åpner like godt med sitt kanskje aller sterkeste segment, der vi på «The Call of Ixodes» får servert et regelrett fantastisk hovedriff der traskende trommer og chugge-gitarer legger et bunnsolid fundament for en lead-gitar som høres ut som en sirene i det fjerne. Det er et vidunderlig nikk til psych-rocken og nesten litt filmatisk, og sammen med et flott refrengtema gir låta sterke assosiasjoner til røff solskinns-sludge a la Baroness.

De desorienterende, og nesten litt atonale, versene på åpningslåta innevarsler imidlertid Goat the Heads eventyrlyst, og på den påfølgende låta «Fit for Swine» får dette mer utløp i det som kanskje er den mest death metal-aktige saken på hele albumet. Den voldsomme vokalen og den hemningsløse blast-beaten gir meg faktisk rene Napalm Death-vibber, og den korte, kaotiske shredde-seksjonen i midten sender lytteren rett til tech-death-land – med glimt i øyet. Goat the Head fortsetter eventyret med å gå i trad-metallens fotspor på store deler av «Exhaler», et av platas kuleste låter, før tempoet skrus ned for et kompromissløst og utilgivelig fett doom metal-breakdown mot slutten.

Et videre høydepunkt finnes i det storslåtte hovedtemaet i «The Cosmoclast», en litt mer saktegående vandring på fem minutter som slipper litt prog-elementer inn i varmen. Deretter går det imidlertid litt nedover. Strekket på de tre videre låtene er, uten å være dårlig, ikke like sterkt som det man har fått slengt i trynet i platas første halvdel; elementene blir litt for velkjente, og de virkelig gode temaene mangler. Heller ikke i de første minuttene av den elleve minutter lange avslutningen «Miracle» får meg helt på kroken; denne låta reddes imidlertid litt inn av et strålende, melodisk avslutningstema.

På tross av en litt svakere andre halvdel anbefaler jeg ‘Strictly Physical’ på det sterkeste – det er en plate som gjorde det litt ekstra vanskelig for oss Metallurgi-hoder å velge ukas favorittplate denne uka, selv om den altså ikke nådde helt opp til slutt. Det er en plate som med uhøytidelighet, råskap og stadige overraskelser rett og slett har skikkelig høy underholdningsverdi. Noe sier meg også at jeg kanskje vil ha enda mer glede av utgivelsen dersom jeg får fatt i et fysisk eksemplar.

Skrevet av Alexander Lange

Tessia – Shadows and Dust

Bergensbandet Tessia beveger seg på sin nyeste plate ‘Shadows and Dust’ i krysningspunktet mellom melodisk metalcore a la nyere Trivium, om enn med noen litt mer voldsomme avbrekk, og Lacuna Coil-aktige vibber som forsterkes gjennom den kvinnelige vokalen i front. Etter noen utgivelser i andre halvdel av forrige tiår er det her snakk om et band som har fått forholdsvis god kontroll på stilen de opererer i – både på godt og vondt. Bandets musikk sliter litt med typiske barnesykdommer innenfor sitt sjangerlandskap og tilfører ikke all verdens originalitet, men kan by på noen sterke øyeblikk og god produksjonsverdi. Særlig kan man la seg imponere av vokalist Julie Dyrdal, som på tross av litt platte tekstlinjer gjør en svært proff jobb med å fronte bandets uttrykk.

‘Shadows and Dust’ begynner med å trykke hardt på gasspedalen og åpner i tittellåta med det kanskje mest voldsomme partiet på plata, med tunge, groovy og basspedaldrevne trommer og vekslende skrikevokal. Deretter havner Dyrdal imidlertid raskt i sentrum over et strekk som er mer representativt for platas samlede uttrykk, og på den påfølgende «GTFA» får man i enda større grad servert forsøk på mer storslåtte, melodiske vokallinjer – særlig i refrenget.

Sånn sett åpner ‘Shadows and Dust’ helt greit, selv om det helt i begynnelsen blir ganske så likt mye annet i metalcore-jungelen og refrenget på «GTFA» er en aldri så liten melodisk overdose som ikke fanger meg helt. Bedre og mer balansert blir det på de to påfølgende låtene «Crownless» og «Against the Odds», som peker seg ut som foreløpige høydepunkter før de påfølgende fire låtene sammen sliter litt med å rettferdiggjøre plassen sin på en plate som gjentar mange av uttrykkene. Unntaket er muligens «Frostfall», som nok er det nærmeste man kommer en ballade på ‘Shadows and Dust’.

Heller ikke denne er imidlertid spesielt sterk i forhold til det virkelig beste på denne plata, som kommer på slutten. «Reborn» er på tross av de litt platte -lution-rimene en knakende god, melodisk metalcore-låt, der Tessia demonstrerer en større profesjonalitet enn tidligere på plata. Avslutningslåta «The Seed» er også et høydepunkt, der gitarriffene i større grad enn før tilfører den kanskje største kvaliteten – særlig i det svært gode refrenget som sannsynligvis er platas beste og i tillegg har en ordentlig god vokallinje.

‘Shadows and Dust’ bør sånn sett gjøre mye av jobben for folk som er ute etter en norsk metalcore-plate der man vet hva man er ute etter. Tessia sørger ikke for noen omveltning i verken den ene eller andre retningen på denne plata, og det er ikke så innmari bra til enhver tid, men når det til tider også er svært solid gjør det vanskelig ikke å anbefale denne plata til folk som har glede av sjangeruttrykkene det lekes med.

Skrevet av Alexander Lange

Last Lightning – Porten

Usignert, ute 1. Mars på div. strømmetjenester

Last Lightning var et av de aller første bandene jeg anmeldte etter oppstarten til Metallurgi i oktober 2020. Jeg husker at singelen «Fjellets Mørke Toner» gjorde et godt inntrykk med sin melodiske og ruskete svartmetall, og at jeg satt igjen med en følelse av at bandet strakk seg mot et tilhørerskap i det natur-fikserte hjørnet av svartmetallen som befolkes av band som Falls of Rauros, Agalloch og Panopticon, for å nevne de aller største bautaene. De to låtene som fulgte kompliserte narrativet en smule, ettersom de peilet seg inn på et slags smeltepunkt mellom melodiske tendenser fra Øst-Skandinavia og mer trad-påvirkede, svarte strømninger fra Hellas.

På ‘Porten’ åpenbarer Last Lightning de manglende puslespillbitene som fullfører bildet av deres nåværende sound, og skaper en velbalansert og engasjerende lytteropplevelse i prosessen. Det prangende og storslåtte lydbildet som ble introdusert på «Fjellets Mørke Toner» kombineres med mer direkte og klassisk svartmetall-riffing, og i enkelte øyeblikk ser bandet til og med muligheten til å utvide horisonten med en vid-vinklet post-rock linse. Det sammensatte brygget ulmer og koker over albumets spilletid, og en gradvis voksende følelse av mektighet ender med en dramatisk og dynamisk finale på avslutningssporet «Dark Moon».

Underveis på reisen skuer vi både flotte landemerker som brenner seg fast i minnet, og enkelte strekninger som forsvinner litt i tåken. Etter den sterke åpningen må man som lytter overvære et par solide men lite spektakulære låter i «Afterlife» og «Helvete», før Last Lightning virkelig girer opp på platas andre halvdel. Singelen «Thunder» har jeg i en tidligere singelpost allerede utpekt som et høydepunkt, men nå som jeg har vandret gjennom ‘Porten’s fulle landskap noen ganger har jeg vanskelig for å stå for utsagnet; rett og slett fordi nivået aldri synker nevneverdig fra «Thunder» og ut. «Tjernet» er som Spurvs prektige post-rock filtret gjennom svartmetallens sydende gitarer, «The Old White House» veksler mellom presise riff og blomstrende harmonier på elegant vis, og «Last Time» returnerer til åpningslåtas stopp/start-dynamikk for å heve spenningen til bristepunktet i forkant av den avsluttende «Dark Moon».

Med andre ord er Last Lightning på god vei mot et komplett produkt på ‘Porten’. De er ennå ikke helt der, ettersom melodisk og naturpreget svartmetall er et såpass befolket uttrykk både i Norden og internasjonalt at det kreves ekstra mye for å skille seg ut fra mengden. Som helhetlig lytt er ‘Porten’ en akkurat passe variert og fokusert affære, et stykke melodisk svartmetall som fenger til tross for enkelte ujevnheter i de instrumentale fremførelsene. Last Lightning var en aktiv live-enhet før koronaen senket samtlige scenetepper i vårt langstrakte land, så vi får inderlig håpe at gutta får muligheten til å returnere til sitt naturlige habitat om ikke så altfor lenge. Jeg tror nemlig låtene på ‘Porten’ vil låte ekstra mektige når de runger fra en hardt-arbeidende PA i et kokende live-lokale, med alkoholen og musikken brusende gjennom årene. Kryss fingrene, og sjekk ut plata så lenge!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Gorr – Kvit som Snøen, Kald i Blikket

Det internasjonale samarbeidsprosjektet Gorr ( bestående av «Skuggimaðr» fra Molde og «Hateful Wind» fra Rock Hill, SC i USA) ble stiftet i 2019, og har i løpet av et par års tid rukket å slippe to plater, en EP og en liten håndfull singler. Bandets kjerneuttrykk er en form for modernisert soveroms-svartmetall hvor andrebølgens sammentrykte og høyfrekvente miks har blitt lettere industrialisert via trommemaskin og klarere skiller mellom instrumentene; et resultat av de teknologiske fremskrittene innenfor rimelige hjemmestudioer. På Gorrs nyeste utgivelse, ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’, utforsker bandet grenselandene rundt sine tidligere utgivelser, og ekspanderer både uttrykk og ambisjonsnivå i prosessen.

«Inleiing» hinter allerede til et økt fokus på helhetlig albumstruktur. Tålmodige post-rock-gitarer durer i bakgrunnen mens forgrunnen kapres av en poetisk orientert Gjøran Skuggå, som med en intens og nesten Ihsahn-aktig, hviskende growling beskriver en delirisk flukt gjennom kald og våt natur. «Bitande Kaldt» følger deretter opp innledningen ved å utløse den oppsamlede spenningen med et utbrudd av krigerske gitarer og rullende trommer. Dette er et særs tydelig eksempel på hvordan Gorr har tøyd sjangerstrikken siden sist, ettersom uttrykket stadig er for brutalt og tungt til å kunne kalles svartmetall, i alle fall i tradisjonell forstand. De nedstemte gitarene og slagkraftige basspedalene skyver lydbildet i retning black/death, en sjangerbetegnelse som kler ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ enda bedre når man tar tittelsporets mer rendyrkede dødsmetall i betraktning.

De beste sporene på plata er de som maner frem indre bilder av norske vinterlandskaper, om det så er snakk om kyst eller innland, dal eller fjell. «Mørkt Føre, Mørke Bak» benytter seg av en oppbygning som ligner platas åpningssekvens, hvor nedtonet gitar-klimpring forbereder ganen på den brennhete vikingmetallen som følger. Låta følger en slags alpin kurve, der den bratte stigningen som starter turen gradvis finner veien ned til havnivået igjen; en tur som må ha vært spesielt utmattende for «Skuggimaðr» selv, ettersom det høres ut som at sjelen forlater kroppen hans i løpet av den siste vokal-frasen. Generelt sett byr Gjøran Skuggå på en lidenskapelig og hemningsløs fremførelse gjennom hele ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’s spilletid, noe som rettferdiggjør vokalens noe prominente plassering i miksen, om så på bekostning av tydelighet hos de øvrige instrumentene.

Produksjonens begrensninger er kanskje spesielt merkbar på den hypnotiske massen av black/death som konstituerer «Kom Ut i Mitt Mørke». Vokalen drukner rett og slett ut mye av frekvensene til gitarsporene, noe som gjør det vanskelig å finne fotfeste underveis i vandringen gjennom det frostlagte dalstrøket vi befinner oss i ved platas ende. Gorr er dog et ungt prosjekt, og deres stadig økende kunnskaper rundt selvinnspilling vil uten tvil bidra til å jevne ut de mest kritiske ubalansene over tid. ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ er et steg ut av komfortsonen for Skuggå og Barton, en utvidelse av bandets sidesyn som forvandler bandets basale svartmetall-sound til et mer spennende og udefinerbart beist. Nå gjenstår det bare å se hvordan Gorr følger opp dette skrittet ut i villmarken – om de slår seg ned og reiser et hjem på nyvunnet grunn, eller om de strammer reimene på ranselen og vandrer enda dypere inn i den urørte skauen.

Skrevet av Fredrik Schjerve