Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Usignert, ute via Bandcamp og strømmetjenester.

Vanvidds nyeste plate, ‘Under Ei Morken Rot’, er ikke bare prydet med et cover som oser av farger, eventyrlighet og en nordisk råskap, men er virkelig også et musikalsk håndverk som reflekterer dette visuelle uttrykket. Dette sørlandske folk-metal-bandets andreplate er nemlig en aldri så liten bombe av det storslåtte, melodiske og fengende slaget, og det er en plate der Vanvidd evner å gjøre mye ut av det som i utgangspunktet litt banale og velkjente folk-metal-elementer. For joda, her finnes både typiske folkemelodiske motiver og et flust av synkoperte, enkle og raske rytmer, men det akkompagneres gjerne av en kreativ bruk av voldsom mengde instrumenter, komplekse låtstrukturer og et ganske symfonisk preg. Til tider minner musikken minst like mye om de progressive påfunnene til Emperor-frontmann Ihsahn og Dimmu Borgirs teatralske, georgianske synther, koringer og strykere.

Ta «Havtrollet» for eksempel, som sparker i gang plata for alvor etter et instrumentalt forspill og som har endt opp som et av mine favoritter. Her får vi først servert en ordentlig progga intromelodi, før et umåtelig catchy vers driver låta videre i stram takt og et virkelig storslått refreng åpner slusene deretter. Et bridge-parti med mange segmenter understreker videre at ‘Under Ei Morken Rot’ er like mye prog-plate som folk-plate. Et annet høydepunkt som gir meg dette inntrykket er «Nekroalkymi», der Vanvidd gjør en utmerket jobb med å inkludere mange ulike elementer – både dyster, effektbelagt svartmetallvokal, lystige folkmelodier og et virkelig orkestralt lydbilde med både blåsere og strykere – med stor suksess og lekenhet.

For dette er ofte også fryktelig morsom musikk å høre. Åpningsstrekket er en sann fest med den store variasjonen og den gode komposisjonen, der sterke melodier og refrenger – særlig i «Blodsjord»! – holder det hele interessant. I dette ligger også Vanvidds maksimalisme; jeg får inntrykk av at dette er et band som heller legger på ett instrument, ett minutt og ett riff for mye enn for lite. Dette gir i dette tilfellet mye underholdningsfaktor og sunne og spennende ambisjoner til musikken, men er også et tveegget sverd. For eksempel fremstår det fire minutter lange forspillet som en litt oppblåst sak der det fungerer i to seksjoner, og på niminutteren «Fjellheim» repeteres de (sterke!) melodiene i overkant mange ganger uten at jeg helt ser poenget.

Etter «Fjellheim» kommer også det jeg anser som platas svakeste punkt, nemlig et innslag av Vinje/Grieg-klassikeren «Ved Rundarne». Det er i utgangspunktet en utrolig vakker sak som attpåtil får en litt ny og kul vri ved at den svøpes mer og mer inn i romklang. Problemet er at den rett og slett føles litt utilpass i en albumsammenheng som høres ganske så annerledes ut og dermed blir stående alene. Den går imidlertid overraskende greit inn i den hurtige «Storm» der de festglade gutta i Trollfest er med, og faktisk er det i forlengelsen av denne vi får de mest sømløse låtovergangene; skiftet til interluden «Om Å Drikke Tvimenning» er så å si umerkbar, og det resulterer i en fantastisk opptakt til høydepunktet «Fenalår», der Vanvidd virkelig skviser ut det de kan av melodibanken.

Avslutningssegmentet på ‘Under Ei Morken Rot’ synes jeg var interessant i form av at jeg egentlig tolket meg frem til at jeg likte det. På nest siste låt ut, «Orm», resirkulerer Vanvidd først mange av grepene fra platas første halvdel, men gis en fantastisk avslutning i form av at vi får servert platas desidert sterkeste klimaks. Så kommer tittellåta som, hvis man forventer noe konkluderende, føles litt overflødig i forlengelsen av «Orm». Men så tenkte jeg at dette fungerte aller best som en slags epilog, der Vanvidd varsler om at ‘Under Ei Morken Rot’ en dag følges opp av noe minst like storslått og voldsomt som seg selv. Enten jeg tolker det i retning bandets hensikter eller ikke, får jeg avslutte med å skrive at jeg uansett nyter godt av åsynet mot neste kapittel; all den tid ‘Under Ei Morken Rot’ kan drukne litt i egne ambisjoner og ikke treffe blink i alle steg, er det nemlig en svært sterk og underholdende prestasjon.

Alexander Lange



Ildfar – Som vinden farer vil

Ute nå via Northern Silence Productions.

Ildfar er et enmannsprosjekt i svartmetallens rike bestående av Favn – en mann som har hatt en fot innenfor sjangeren helt siden det mørke 1990-tall og sånn sett nok kan betegnes som et av sjangerens vise menn. Den nye plata hans, ‘Som vinden farer vil’, lanseres etter slippene av noen høyst lovende singler, og er et vitnesbyrd på den kjennskapen til svartmetallens elementer og grep som bor i prosjektet Ildfar.

Samtidig er dette langt fra den hardeste, ondeste og ekleste svartmetallen som finnes der ute. Om Ildfars musikk minner meg om noe, er det sannsynligvis først og fremst Ulvers ‘Bergtatt’, der melodier, melankoli og en åpenbar, men langt fra altoverskyggende, inspirasjon fra folkemusikken får skinne. Med sin ganske rå, gammeldagse og behagelige produksjon minner den også mye om den moderne klassikeren ‘Marrow of the Spirit’ av Agalloch. Så vil jeg imidlertid også påstå at Ildfar samtidig har en litt røffere brodd på musikken sin enn disse to bandene; til tider er det langt mer Immortal enn Ulver, og i denne dualiteten ligger mye av Ildfars unike bidrag.

‘Som vinden farer vil’ åpner med den Burzumske ambient-snutten «Taakeheimen», som baner vei for et hektisk timinuttersstrekk bestående av «Under Sorte Vinger» og «The Last Dawn». Mens Ildfar på førstnevnte ender opp med å resirkulere litt vel mye av de svært gode riffene låta innledes med, er «The Last Dawn» en mer dynamisk sak og et av albumets sterkeste låter. Den glir også fint inn i «Den Gamle Mannen Hvisker Mitt Navn», som sammen med tittellåta og interluden «Vandring» konstituerer platas litt roligere og mer lavmælte midtparti, der man særlig med de akustiske segmentene og strukturen på «Som Vinden Farer Vil» får de virkelig vakreste øyeblikkene på plata.

Musikken får flere tenner igjen på «Under the Graves (of 1994)» og «Pesten», der melodiene komplementeres med noen virkelig ondskapsfulle riff, før det mer melankolske får skinne igjen på «Behold the Throne» og høydepunktet «Lyset I Skumringen» og «Norges Haller» setter siste spiker i kista med et brak.

Som du kanskje forstår synes jeg ‘Som vinden farer vil’ fremstår litt som en pendelbevegelse mellom et hardere svartmetalluttrykk med nokså skarpe kanter og en litt mer forsiktig utgave av Ildfars musikk. I det synes jeg i alle fall det ligger en svært god evne til å strukturere denne plata, og det er i det hele tatt lite vondt å si om denne utgivelsen. Likevel er det klart hva man må være ute etter, nemlig et ganske klassisk svartmetalluttrykk – om enn med en litt egen tilnærming til utnyttelsen av en rekke tradisjonelle elementer innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange



Nithe – Cemetery Fever Demo

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Nithe er et kirkegårds-orkester fra det norske «bibelbeltet», som med sin tradisjonelle og skremmende autentisk-lydende dødsmetall ønsker å stikke kjepper i hjula på lokale, religiøse autoriteter. På deres første demo er dødsmetallens opprinnelse i brutal thrash enkel å spore, og hyppige sideturer innom dødsdoomens hjemsøkende ledegitarer og okkulte atmosfære runder ut lydbildet på det som er en overraskende velformulert første-utgivelse for et så ferskt band å være. 

I og med at samtlige medlemmer opererer under fremmede initialer er det umulig å finne ut hvorvidt kvartetten har fartstid hos andre dødsmetall-grensende prosjekter, men med tanke på kvaliteten vi konfronteres med på ‘Cemetery Fever’ er det nærliggende å tro at Nithe neppe er første metallbandet gutta har involvert seg i. Åpningslåta «K.R.Y.P.T» er fylt til randen av riff som er så klassiske i soundet at de kunne ha blitt funnet innrisset i en steintavle under en arkeologisk utgravning av en kjellerlokale fra det sene 80-tall, og tittelsporet har en glefsende dødspønk-fremtoning som er så energisk og full av driv at den kunne ha forsynt en bydel i Kristiansand med strøm en hel vinter.

Av de fire låtene som til sammen utgjør ‘Cemetery Fever’ er det ingen som sleper på bakbena eller bader seg ufortjent i glansen til sine naboer. Hver eneste låt har et øyeblikk eller to som får anmelder til å gripe etter kvalitetsstempelet, og ingen strekk er uinspirerte nok til å kunne stilles i et negativt lys. Dette er mye takket være bandets evne til å variere, vri og vende på et temmelig enkelt og velkjent formular, for ikke å nevne produksjonens evne til å opprettholde både strukturell klarhet og dødsmetallens obligatoriske eim av død og råte.  

Nithes ‘Cemetery Fever’ er OSDM av en pur og rendyrket sort vi ikke ser så mye av i Norge. Den helhetlige kvaliteten på det musikalske materialet, samt den tidløse logoen gjør det vanskelig for meg personlig å se på utgivelsen som en demo, ettersom pakka er så komplett at den føles mer ut som en fullverdig EP av et mer eller mindre etablert band. Fra dette punktet skal det bli veldig spennende å se hva Nithe gjør med soundet, ettersom det virkelig er plass i Norge til et band som vet å gjøre dødsmetall av gammel sort spennende og frisk i 2021. ‘Cemetery Fever’ er en must-hear for norske fans av OSDM, og en høy anbefaling for de av dere som er interesserte i å snuse på sjangeren for første gang. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Truckerfucker – Man’en med Ljaa1

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Om du har brukt nevneverdig tid i det siste på å forestille deg hvordan livet til en trailersjåfør utarter seg, så har jeg gode nyheter til deg. Om du i tillegg mener at den beste måten å tilegne deg kunnskap på er å få den servert via beinhard og festklar metall, så har du dess større grunn til å feire budskapet jeg bringer i denne ukas utgave av «Ukas Plater». Truckerfuckers ‘Man’en med Ljaa1’ er en halvtimelang eksplosjon av lavterskel-metall og humoristiske tekster sentrert rundt det fiktive(?) livet til en trailersjåfør, og du må tro meg på mitt ord når jeg insisterer på at opplevelsen plata utgjør er både berikende og utrolig rørende.

I løpet av ‘Man’en med Ljaa1’s tredve minutter får vi delta i en omfattende rundtur i en navnløs truckers liv, fra introduksjonssporet «Revansj» hvor han våkner opp i et hav av pantbart materiell, til hans frigjørende tilståelse om egen hyper-spesifikke seksualitet på avslutningslåta «Ode til E6». I mellom venter klagesanger om vasking av førerhus og en koneløs tilværelse, klagesanger om korona-relaterte økonomiske problemer, og klagesanger om uaktsomme og usympatiske bobil-sjåfører. Hele det tematiske spektrumet er dekket, og for de av oss som ikke var over de mange ondene som til en hver tid tærer på våre stakkars truckere er platen intet mindre enn en åpenbaring. 

For å tilføre denne historien en dæsj velfortjent patos har kvartetten kokt i hop et mangefasettert musikalsk uttrykk de kaller for «Truckermetall», som egentlig bare betyr at de skjener vilt mellom ulike former for ekstremmetall ettersom behovet oppstår. Oftest opptrer truckermetallen i en slags blandingsform mellom melodisk svart- og dødsmetall, men det er også øyeblikk der gasspedalen trøkkes i bånn av enten en blå-semsket rocke-fot eller Snaggletooth’s nagle-kledte hov. Felles for alt materialet er at det er hardnakket og fengende, og at det best nytes på høyt volum med en øl i neven og en Jack Daniels i den andre neven.  

Selv om dette åpenbart er en konseptplate av parodisk natur som ble skrevet og produsert av gode venner på pur faen, er det ikke til å legge skjul på at mye av materialet hever seg godt over sitt lettvinte og humoristiske utgangspunkt. «Koronass» har et sterkt åpningsmotiv som vever seg gjennom låtas heseblesende og drivende tungmetall, black’n’roll-riffene på «Min Klage» er for gode til å ikke bli gjenbrukt i en hakket mer seriøs setting, og «Ode til E6» er rett og slett så forbanna fengende at den burde tvinges inn på spillelistene til våre største nasjonale radiokanaler, om vi så må samles i hopetall foran P3s kontorer med fakler og høygafler høyt hevet. Det at musikken er mulig å lytte til separert fra sin humoristiske funksjon er en stor pluss, og mye av grunnen til at jeg har hatt det moro med min tid med ‘Man’en med Ljaa1’. Truckerfucker serverer heftige riff og fabelaktig, idiotisk humor på sin nyeste utgivelse, en skive som utretter mer enn en køddeplate om sinte trailersjåfører ærlig talt burde være i stand til. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mortemia – «The Enigmatic Sequel»

Ute nå via Veland Music

Sirenias Morten Veland har endelig funnet tid til å returnere til sideprosjektet sitt Mortemia, hele 11 år etter at han slapp debuten sin under banneret, ‘Misere Mortem’ fra 2010. I likhet med et knippe profilerte musikere fra utsiden av metallens grenser som Bill CallahanKevin Abstract og Moses Sumney, (for ikke å nevne norske Beaten to Death fra innsiden) han bestemt seg for å rulle ut slippet av plata i flere avdelinger over tid, i dette tilfellet en singel i måneden. I tillegg til dette virker det som at hver singel vil være sunget av en ny vokalist, hvilket vil gjøre det enda mer spennende å følge med på det Morten drar frem fra hvelvet fra måned til måned.

«The Enigmatic Sequel» er den første smakebiten på plata, og demonstrerer forskjellene mellom Mortemia og Velands hovedprosjekt klart og tydelig. Der Sirenia livnærer seg på pop-hooks, arena-klare riff og bombastiske symfoniske og elektroniske elementer, har Mortemia tydeligere trekk fra 90-tallets death/doom filtrert gjennom den velproduserte, gotiske mystikken til prosjekter som Swallow the Sun og The 11th Hour. Flotte piano-linjer vever seg gjennom bunntunge og ruvende gitarer, og Velands dødsgrowling skaper en komplimenterende kontrast til gjestevokalist Madeleine Liljestams mer lavmælte og elegante fraser. For min del er det det orkestrale reisverket rundt den tradisjonelle metall-instrumenteringen som ender opp med å selge låta aller mest, uten at det nødvendigvis indikerer svakheter ved de øvrige instrumentelle bidragene. «The Enigmatic Sequel» er en fengende og forheksende førstesmak på Mortemias andre plate, og vitner om Velands stadig økende mestring av den symfoniske metallen og dets mange sideskudd. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

DRITTMASKIN – Rottekrig

Usignert, ute via strømmetjenester.

DRITTMASKINs forrykende opptakt til andreplata ‘Svartpönk’ fortsetter. På «Rottekrig» fortsetter vestlandsbandet i noe av det samme sporet de pløyde opp med singelen «Limi»; med låtlengden på seks minutter strekker de seg nok en gang utover varigheten på hver enkelt av sporene på debuten ‘Sosial prolaps’, og et utålmodig og direkte uttrykk ofres i vesentlig grad for noe mer progressivt.

Det vil ikke si at punken er borte, for råskapen tar DRITTMASKIN vare på gjennom fortsatt ganske så rå produksjon og skitne riff med skarpe kanter. Men som på «Limi» er nok «Rottekrig» et dypere dykk ned i svartmetallsiden av dette bandet, noe som kommer til uttrykk både gjennom de overraskende melodiske – men også dissonante – versene, de taktfaste riffene midt i og den storslåtte outroen. Til tider blir noen av enkeltdelene muligens noe langtekkelige, men i all hovedsak er «Rottekrig» et svært friskt pust i det at DRITTMASKIN nok en gang mestrer en mer progressiv metode på svært vellykket vis. Det lover i alle fall godt for god variasjon og pacing på ‘Svartpönk’.

Skrevet av Alexander Lange

Nifrost – Sirkel

Sirkel | Nifrost | Dusktone
Ute nå via Dusktone.

Det begynner å bli en liten stund siden vi fikk servert «Eit siste ynskje» fra sognametall-disiplene i Nifrost – en låt jeg lot meg imponere over i form av at den både produksjons- og låtskrivingsmessig sto for en sann overhaling i forhold til bandets tidligere solide utgivelser.

Det samme kan nok sies om «Sirkel», men uten at denne egentlig ligner så mye på den foregående singelen. Mens «Eit siste ynskje» er en så godt som progressiv svartmetall-låt der Nifrost drar oss gjennom ulike seksjoner, er «Sirkel» en langt mer seig, repeterende og saktegående sak. Ja, egentlig får man, med unntak av i den rolige introen, på låtas fem minutter kun servert ulike utgaver av samme riff, som baserer seg på stadige taktfaste nedslag av ondskapsfulle mollakkorder. Måten Nifrost likevel klarer å holde interessen oppe gjennom en effektiv atmosfære, strålende variasjoner og god oppbygging av intensitet har jeg virkelig sansen for, og «Sirkel» er et utmerket innslag for alle som har sansen for litt tålmodighet innenfor svartmetallen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Octohawk – «By the Root»

Ute nå via Crime Records

Det er straks på tide for Octohawk å avsløre debutplata si ‘Animist’ i sin helhet, men før slippet i begynnelsen av Juni gir de oss en siste liten appetittvekker i form av singel nummer tre, «By The Root». På dette tidspunktet begynner Octohawks særegne tilnærming til progressive sludge passende nok å slå rot i sinnet til anmelder, og min første gjennomlytting av bandets nyeste singel var et gledefylt møte med en nå velkjent, om stadig selvforandrende fauna. 

På «By the Root» er Octohawks groove-tunge og progressivt utsvevende elementer balansert på en meget god måte. De kontrapunktiske gitarene – som kan sies å bære noen av karakteristikkene til en slyngplante – renner ustanselig inn i hverandre, og former minneverdige melodier etter hvert som du blir bedre kjent med låta. Deretter slår bandet over i et hardbarka rytmisk vers, og Stian Svorkmos stentoriske stemme entrer bildet. For meg låter den kraftige røsten hans som en kombinasjon av Troy Sanders fra Mastodon og Matt Pike fra High on Fire; røff og vill i kantene men likeså fullt i stand til å bære en høytliggende og fengende melodi. 

Låtas bro tar seg, ikke uventet (det er jo snakk om progressiv musikk, tross alt), til et musikalsk territorium som er litt vanskeligere å plassere enn det omkransende materialet. De tribalistiske, Cavalera-aktige strekkene overvelder med voldsom tyngde, og de lettere surrealistiske, nynnende stemmende som siver inn fra tid til annen forvirrer samtidig som de forhekser og trollbinder. Helhetlig tok det meg lengre tid å lære «By the Root» å kjenne enn de to foregående singlene, men etter enn omfattende tilvenningsprosess kan jeg nå konstatere at kvaliteten er på samme høyde og vel så det. Octohawk har ladet opp til sin debututgivelse med tre utmerkede singler, og forventningene til slippet har nådd et lettere uhåndterbart nivå. Om du er glad i musikk som tar sinnet med på en reise gjennom ukjente verdener fylt av svimlende fraktaler, så bør du notere deg slippdatoen til Octohawks ‘Animist’, som er 4. Juni.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Messier 16 – «Rho»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Messier 16 er et progressivt ekstremmetall-band fra Oslo som startet opp i 2017, og som nå nærmer seg slippet av sin debut-utgivelse ‘Iota’. De to første singlene fra skiva, «iota» og «Lotus», gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, men takket være en høyst verdsatt mail ble øynene våre rettet mot kvartetten. Et band som covrer den post-romantiske og mystiske komponisten Alexander Scriabin på debutplata si, og i tillegg referer til det kosmiske objektet Ørnetåken i bandnavnet sitt vil alltid få gratis innpass i anmelders hjerte, om så det kun er musikken som vil kunne gi dem permanent oppholdstillatelse. Messier 16 har ingen problemer med å skaffe seg et slikt dokument, ettersom «Rho» er et teknisk, progressivt og utforskende ekstremmetall-konglomerat som bruker sin seks minutters-spilletid for alt den er verdt.

På «Rho» boltrer Messier 16 seg med både dødsmetallens buldrende bunnfrekvenser, svartmetallens gnistrende toppfrekvenser, samt den progressive tech-deathens instrumentale overskudd. Jagende, tremulerende gitarer avbrytes av rike, tårnende harmonier, og pusterom fra musikkens overstimulerende intensitet tilbys i form av vakre og inderlige postmetall-brekk. På mange måter peker totalinntrykket på de avantgardistiske faktene til plater som Emperors ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, men samtidig er det hele voldsomt modernisert og individualisert; en sammensatt struktur hvilkets blåkopi kun Messier 16 er i besittelse av. Jeg blir voldsomt imponert av det jeg hører på Oslo-bandets tidlige singler, og kan ikke annet enn å mistenke at ‘Iota’ er en plate som befinner seg midt i det uttrykksmessige smørøyet for meg personlig. ‘Iota’ slippes 28. Mai, så dere kan forvente å lese en manisk ned-skriblet omtale fra undertegnede neste uke. I midlertid kan dere la dere fascinere av det sofistikerte og ytterst oppslukende lydvevet som er Messier 16s «Rho».

Skrevet av Fredrik Schjerve


Fullmåne – «Wide Awake»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fullmåne var på splitten med nederlandske Martelgang fra Desember i fjor. Fullmånes post-punk-inspirerte og underproduserte svartmetall fascinerte samtidig som det ikke fullstendig overbeviste, men hadde en unik nok vinkel på undersjangeren til å rettferdiggjøre en lytt eller to. Nå er soveroms-musikeren tilbake med en singel pluss tilhørende video kalt «Wide Awake», og la meg si det slik at spørsmålene mine ikke har blitt færre i møte med det surrealistiske klanguniverset som blir presentert på det nye materialet.

Videoen bruker et åpningspanel til å sitere Carl Jung, og den berømte psykoterapeutens oppfordring til å gå på oppdagelsesreise i egen underbevissthet har nok vært utslagsgivende for musikken på «Wide Awake». Både musikken og videoen er preget av en hypnagogisk og usammenhengende strøm av inntrykk, en drømmelogikk som trolig er basert på underbevissthetens kryptiske symbolbruk. Fragmenter av Fullmånes mer konvensjonelle elementer driver igjennom den mystiske suppa, om det så er snakk om reverb-dekkede tråder av Blackgaze, kaklende vokaler eller den punk-inspirerte rytmeseksjonen som dukker opp mot slutten av låta. Likevel er det ingen tvil om at dette er et eksperiment, – hvorvidt det skal utbroderes eller kun er et enkelttilfelle får tiden vise – og dets potensiale som allmenn-tilgjengelig musikk er temmelig lav, om man skal benytte seg av direkte tale. «Wide Awake» er som en luftspeiling i et internettets fjerneste hjørner, en abstrakt og forvirrende opplevelse som er myntet på de mest nysgjerrige og undergrunns-rettede av oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Djevel – Tanker som Rir Natten

Ute nå via Aftermath Music

En av mine mange erindringer fra tiden som ung og entusiastisk konsumer av metall-journalistikk er den litt vasne mottakelsen Djevel syntes å få av diverse nettsteder og magasiner. Det var generelt mye skepsis rettet mot supergrupper – et begrep som nesten eksklusivt ble anvendt av metall-pressen – tidlig på 10-tallet, og Djevel sine medlemmer har en samlet fartstid i betydningsfulle grupper som rettferdiggjør bruken av ordet. Selv nå i 2021, etter slippet av deres syvende plate ‘Tanker som Rir Natten,’ ser jeg flust av skribenter som synes å gripe etter enkle og usaklige argumenter heller enn å forsøke å beskrive platas rike innhold; «Coveret er en klisjé», «de lange låttitlene er pretensiøse», «supergruppen har gitt ut syv plater på ti år, så de kan ikke være opptatt av kvalitetskontroll». 

At Djevel av mange blir sett på som et slags annen-rangs kopi av andrebølgens klassiske grupper ergrer meg stort. Egne aversjoner – om det så er snakk om mot lange låttitler eller mot album-covre som avbilder måner og bartrær – vil aldri kunne utgjøre rettmessig kritikk av en plates kunstneriske agenda, og jeg skulle ønske dette var en trend som kunne røskes ut med roten en gang for alle. Jeg mener at Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’ har valgt et cover som skildrer musikkens nattlige atmosfære på utmerket vis, låttitler som svarer til låttekstenes allerede poetiske natur, og at deres høye produksjonstempo etter ti år har ledet til en utgivelse som for meg personlig er deres beste. 

Det stemmer for øvrig at andrebølgens ånd lever og puster gjennom musikken til Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’, det er bare slik at andre geist også har forvillet seg inn i musikken deres over årenes løp. Djevels svartmetall har mye til felles med de mest atmosfæriske strekkene og langstrakte melodiene på plater som f.eks  Satyricons ‘Nemesis Divina’, men man finner også atmosfæriske trekk og melodiske vendinger som bærer et nyere stempel. I tillegg utnytter bandet det moderne studioet til å blåse opp lydbildet til massive proporsjoner, til en yrende og turbulent sjø av gitarer og trommer som på mange måter ender opp med å være platas definerende karakteristikk.

Den seremonielle sekvensen av skingrende gitarer og trommebrekk som åpner «Englene som faller,..» er en utmerket scene-setter. Miksen er bygd opp som et veldig sankthans-bål, med rytmeseksjonen som hardpakka jord og stein og gitarene som gnistrende, tårnende flammer. Trond Ciekals vever enkle melodiske fraser til detaljrike veggtepper, og «Faust» opprettholder fremdriften med forrykende, levende trommespill. Over det hele gauler «Kvitrim» med tordnende røst, tidvis avløst av den uaffekterte og nesten gotiske renvokalen til Ciekals.

Selv om ‘Tanker som Rir Natten’ åpenbart er ment å lyttes gjennom fra start til slutt, er det en gang slik at enkelte passasjer etterlater et sterkere inntrykk på anmelder enn de øvrige. Platas andre singel, «Maanen kal være mine øine,..», begynner med en voldsom og emosjonell, instrumental utblåsning som for meg er et av årets virkelig gripende musikalske øyeblikk, og satt i forbindelse med broens akustiske nokturne og det mørke, mektige refrenget som følger etter er det en låt som fans av moderne svartmetall burde merke seg umiddelbart. «En krone for et øie» bør nevnes i samme åndedrett; spesielt åpningens storslagne gitar-kor og broens hypnagogiske og tålmodige skogsmeditasjon slår rot i sinnet etter flere lytt.

Med sin snaue times spilletid er det ennå slik at ‘Tanker som Rir Natten’ utgjør en utfordring for lyttere som foretrekker å vie sitt fulle fokus til en utgivelse fra start til slutt. For mitt enkelt distraherte hjemmekontors-lynne begynte problemene å oppstå rundt midten av «Naar maanen formørker solen i en dødelig dans,..», og vedvarte til det tolv minutter-lange avslutningssporet var over. Platas atmosfæriske kvaliteter åpner heldigvis for muligheten til å sone inn og ut uten at det tærer på helhetsopplevelsen, og dersom du virkelig har behov for et dypdykk er det bare å ta med deg musikken ut på nattevandring i et dunkelt skogholt. ‘Tanker som Rir Natten’ er et innbydende og oppslukende stykke poetisk svartmetall, og en sterkt anbefalt plate for samtlige fans av undersjangeren. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Tottal Tömming – Omgangsspsyke 

Rett rundt hjørnet! Gis ut av Kannibal Records

Ja fan!

Om jeg kunne latt det være med disse to ordene, så hadde jeg gjort det uten å mukke. Dessverre har jo Metallurgis redaksjon brukt de siste seks månedene på å lure den norske befolkning til å tro at vi har både omfattende kunnskaper rundt metall og journalistisk standard, så da blir jeg nødt til å utbrodere dette egentlig temmelig dekkende utsagnet. Oslos minst høytidelige grindcore-band Tottal Tömming har brukt korona-året på å foreta et rekordsettende nesestup ned i den menneskelige avgrunnen, og deres heltemodige dådsverk videreføres med uforminsket kraft på det bandet kaller «verdens lengste grindcore-låt», «Omgangsspsyke».

‘Omgangsspsyke’ er kanskje ikke et strukturelt mesterverk på nivå med She Said Destroys landemerke av en EP, ‘Bleeding Fiction’ fra 2012. Det kan dermed sies å være et mesterverk dersom man rangerer musikk etter evnen til å tvinge frem fengende hooks fra en frådende gryte av auditivt kaos. I likhet med Beaten to Death ser ikke Tottal Tömming seg fornøyd med å produsere grindcore i sin pureste form, men ser på sjangeren som en invitasjon til å klatte på lerretet med hundre forskjellige malingsfarger, som en lettere forstyrret, norsk Jackson Pollock. På ‘Omgangsspsyke’ når klattingen nye høyder, og resultatet er som en eksplosiv, brutal og catchy kollisjon mellom grindcore og Gartnerlosjen(??). 

Av EP-ens 15 minutter er det hele tre av dem som får passere før Tottal Tömming åpner portene til absurdismens fornøyelsespark. De psykedeliske og svartmetall-aktige åpnings-arpeggioene vekker overraskende nok assosiasjoner til Deathspell Omegas fabelaktige EP-er fra rundt 2010, før det fulle bandet entrer og vi får overvære en håndhilsen mellom Antigamas hyperaktive grind og norsk punk. Rundt treminutters-merket drar Morten Renvåg Müller til med noen såre klynk, og fra dette punktet og ut driver jollen lytteren sitter i stadig lengre ut i ukjent og uregjerlig farvann. 

Tottal Tömming river igjennom en hel haug av uttrykk i løpet av ‘Omgangsspsyke’s episodiske og kollasje-aktige bro. Det som først virker som sårt tiltrengte pusterom fylles etter hvert av effektbelagt og lettere dement solo-spill, før en voldsom kakofoni av jagende grindcore-riffing og blast beats forsøker å drukne Mortens desperate kauking. Videre må vi sitte gjennom et bunntungt strekk med mentalpsykehus-sludge, en monolog som minner helt usaklig mye om Egil Hegerbergs leveranse på Bare Egil Bands klassiske «Tagging», samt et allsangs-parti som både involverer et shout-out til Østlands-byen Drammen og Mortens innrømmelse av at han fra tid til annen er en fugl.

‘Omgangsspsyke’ er et uoversiktlig kaos som til enhver tid forsøker sitt argeste med å underminere musikkens naturlige skjønnhet og tiltrekningskraft. Til tross for dette er materialet EP-en bygger på såpass distinkt og minneverdig at man ender opp med å kunne låta på rams etter kun et par gjennomlyttinger. Det har en tendens til å skje noe helt spesielt når man kaster all kritisk sans og selv-sensur ut av vinduet som musiker, og Tottal Tömmings grindcore virker i det store og det hele som det best tenkelige resultatet av instinktiv og impulsiv låtskriving i en grindcore-sammenheng. Jeg har kost meg glugg i hjel med ‘Omgangsspsyke’s fra første til siste lytt, og har ingen planer om å gi meg med det så lenge universet fortsetter å spille oss mennesker psyke puss i form av verdensomspennende pandemier og spellemannspriser til TIX. Ned med koronaen, lenge leve omgangsspsyken!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Sethulum – Osculum Mortulum & Death to Christianity

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Dersom skaden allerede er skjedd og den endeløse isolasjonen har tatt knekken på den siste lille rest av tilregnelighet du var i besittelse av, så kan du jo vurdere å sjekke ut demoene til Sethulum på Bandcamp. Den anonyme sekten spiller en form for svartmetall som låter mer frem-provosert enn skrevet, og kroner sine u-miksede juveler med titler som «Vehement Nun Slaughter», «Nun Sexslave» og «Rape Christ». I kjent demo-ånd virker som at det er bred uenighet om hva som skal spilles på de ulike instrumentene til enhver tid, og spesielt trommisen ser ut til å more seg med å sette opp feller for de øvrige musikantene ved samtlige overganger og taktskifter. Vokalen er glefsende og sint som en lemen, gitarene høres ut som om de er spilt gjennom en sprengt Peavey-amp til den ringe sum av en tusenlapp, og det hele er pakket inn i en produksjon som får sjelen til å blø og gråte. Med andre ord er dette nøyaktig den type auditiv pryl man forventer når man trykker play på demoen til et ukjent svartmetall-band på Bandcamp, så vi kan altså prise mørkets herre for at det fortsatt finnes et snev av normalitet i hverdagen.

Skrevet av Fredrik Schjerve   

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Diskord – «Bionic Tomb Eternal» & «Abnegations»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Det eksperimentelle dødsmetall-bandet Diskord var aktivt gjennom en periode innenfor norsk ekstremmetall man i retrospekt kan anerkjenne at har vært en av våre viktigste. Bølgen av band som skylte over undergrunnsmusikklivet vårt rundt 2011 introduserte det som har endt opp med å bli en karakteristisk norsk ekstremmetall-filosofi, der tradisjonsrike uttrykk blir ikledt en organisk lydproduksjon og fremført med voldsom entusiasme og intensitet. Blant gruppene som utmerket seg i løpet av denne eksplosjonen (NekromantheonObliteration,Execration) var Diskord klart mest interessert i å farge utenfor linjene, og plata deres ‘Dystopics’ fra 2012 er et utmerket stykke uortodoks dødsmetall hvis sykelige glød ikke har ebbet av i årene siden. 

Syv år etter deres siste utgivelse (EP-en ‘Oscillations’ fra 2014) har bandet endelig annonsert at tredjeplata er på vei. ‘Degenerations’ kommer ut via Trandscending Obscurity Records i august, og låtene «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations» har allerede blitt gjort tilgjengelige på bandets Bandcamp-side. Bandets sound er like organisk og sleipt som før – et biologisk maskineri som endrer form og funksjon på sporadisk og uforutsigbart vis. «Bionic Tomb Eternal» utstråler en surrealistisk og schizofren energi, som et dødsmetallisk svar på Primusog Mr. Bungles uhemmede, kreative kaos. «Abnegations» fokuserer til forskjell på mer tradisjonelle former for metall, men filtrerer det selvfølgelig gjennom sin egen idiosynkratiske linse. Klassisk dødsmetall, doom/death og thrash muterer og kolliderer i hverandre på et vis man ikke kan kalle noe annet enn elegant, og opplevelsen kan sammenliknes med å nyte kunst på et galleri under stadige angrep fra en gjeng med frådende gjørmebrytere.

Diskord har en helt unik vinkling på dødsmetall sett fra et Norsk perspektiv, og det føles altfor lenge siden vi har fått bryne oss på nytt materiale fra gruppen. De to låtene vi har fått høre til nå forteller meg at vi kan forvente et Diskord i toppform, og kombinert med den alltid fremragende produksjonsjobben til Colin Marston er det ingen tvil om at slippdatoen burde være ringet rundt i kalenderen til enhver fan av subtilt grensesprengende ekstremmetall. Diskord klatter videre på sitt underfundige livsverk på «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations».     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fjøsnisse – «Noreg»

Ute nå via Screaming Skull Records

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fjøsnisse var på full-lengderen ‘Vord’ som ble utgitt i Januar. Plata fikk som kjent den gjeveste utmerkelsen Metallurgi er i stand til å utstede, – den ettertraktede tittelen «Ukas Favoritt» – og står noen måneder senere fremdeles høyt på listen over årets flotteste svartmetall-utgivelser. Etter velutført dyst tok Anders Vada seg en fortjent pust i bakken, men det tok ikke lange tiden før den rastløse musikeren heiv seg tilbake opp på hesteryggen. 8. Mai slapp han singelen «Noreg», en omfattende, instrumental hyllest til nasjonen vi nyss har feiret alle mann.

«Noreg» fremstiller ikke sitt affeksjonsobjekt på et romantiserende vis, men bruker et steilt og goldt uttrykk for å reflektere innbyggernes ofte harde kår og motstandsdyktighet. Det er ikke brudeferder eller fargerikt blomsterspill som manes frem i sinnet av musikken, men heller ruvende fjellvegger og snøkledte, stormende høyder. Låtas reisverk støtter seg hovedsakelig på en robust grunnvoll av akkord-baserte rytmegitarer, men lunefulle melodier og folkemelodiske fragmenter bryter seg gjennom lydmassen fra tid til annen, som spirer gjennom et snødekke. Anders Vada makter ikke helt å frembringe den mengden musikalsk drama som kreves for at «Noreg» kan overbevise som instrumentalmusikk, og jeg tenker stadig at en vokallinje eller to kunne bidratt til å løfte låta ytterligere. «Noreg» er uansett en flott tributt til det brutale norske terrenget; et stormfullt og ærlig portrett av vårt kjære hjemland.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Skuggima∂r – «I Am the Fire» & «By the Strength of My Own Blood»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Skuggima∂r, side-prosjektet til Gjøran Skuggå fra Proteque og Gorr har siden 2019 fungert som en eksperimentell fri-sone for den aktive musikeren. Gjennom Skuggima∂r kan han følge en hvilken som helst artistiske impuls som måtte falle ham inn, uten å måtte bekymre seg for å produsere verker som skal passe inn i en artistisk kanon eller på noen som helst måte definere produksjonen hans. Stikkordene er industriell støy og ekstremmetall, og på Skuggima∂rs nyeste par singler kolliderer disse to elementene i hverandre med to vidt forskjellige resultater.

«I Am the Fire» – som for øvrig har blitt kronet med en svært kunstnerisk video på Youtube – begynner med en sterkt definert rytmegitar som kommer marsjerende ut av en mystisk og overnaturlig aura av synther. De digitale trommene avbryter og forstyrrer gitarenes puls med en konflikterende rytme, og gir låta et rykkete og ujevnt underlag. Det kan nesten føles ut som at låta er Gjørans forsøk på å skape en ekstremmetall-utgave av Mogwai Explosions in the Sky sine post-rock-svell, bare at reisen ender med støyende, industriell kakofoni heller enn et hjerteskjærende crescendo. «By the Strength of My Own Blood» er en mer rasende affære; et komprimert og istykkerrevet svartmetall-platå som velter seg i sitt eget sinne i fem minutter før den slukner på useremonielt vis. I kjent Skuggima∂r-stil er dette låter som ikke kommer til å appellere til alle og enhver, men som byr på støyende og distinkte atmosfærer for de mest ihugga undergrunns-fanatikerne blant oss. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Motorpsycho – Kingdom of Oblivion

Ute nå via Rune Grammofon

Etter å ha fullført et av sine desidert mest ambisiøse prosjekter til nå i form av Gullvåg-trilogien, var det på tide for yrkesmusikerne i Motorpsycho å roe ned tempoet med en enklere og mindre strabasiøs utgivelse. Planen var å samle en håndfull riff og snekre sammen en mer eller mindre rendyrket hardrock-skive, men i kjent Motorpsycho-stil endte den kreative strømmen opp med å frakte bandet et stykke lengre ut fra fastlandet enn det som var planen. Resultatet ble ‘Kingdom of Oblivion’, en omfattende utgivelse hvor bunntung rock og forheksende folk tevler vennskapelig om den luneste plassen ved bålet.

Den originale visjonen for plata kommer best til uttrykk i platas åpningsstrekk. Både «The Waning (Pt. 1 & 2)», tittelsporet og «The United Debased» er bygget på en grunnvoll av tung, proto-metallisk høyrehånds-gitar, fuzz-kledt bass og steilt, drivende trommespill. På åpningssporet opptrer tyngden i form av en Sabbathsk, joggende rytmikk, der den på «The United Debased» blir levendegjort via et uimotståelig og uforglemmelig ur-riff. Tittelsporet bygger både ruvende tårn av keyboard og dype brønner av forankrende bass, og Bent Sæther fyller ut lydbildet med noen av de flotteste og mest fargerike vokalmelodiene Motorpsycho har bakt inn i musikken sin til nå.

Den varme prog/folken som blir introdusert på «Lady May» tar så fullstendig over rundt platas midtre seksjon. «The Watcher» er et lavmælt, ulmende og foruroligende vakuum, kun befolket av spøkelset av en Roger Glover-vamp. Denne stillheten strekker seg over i «Dreamkiller», som i åpningsminuttene rivaliserer Nick Drakes evne til å skape yrende psykedelisk liv ut av minimalistiske landskaper, før en vrengt gitarlinje sparker låta hodestups inn i en masse-akkumulerende storm av teksturer. På «At Empire’s End» -som utgjør platas naturlige midtpunkt – blir endelig rock og folk forent under samme banner, og bandet tar seg friheten til å vandre litt rundt i det mangfoldige klanguniverset de har brukt de første 40 minuttene av ‘Kingdom of Oblivion’ til å utvikle. 

Deretter når livlighetene et uventet klimaks på «The Hunt», som med en tematikk sentrert rundt parrings-ritualet til to sparrende, firbeinte skapninger er en underlig og sjarmerende affære. Den beskjedne men nydelige «After the Fair» tilbyr så lytteren et øyeblikks hvile før platas høyeste toppunkt skal skaleres. «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker» er et mystisk, mørkt og veldig beist, fylt til randen av haltende synkoperinger, rytmiske hugg og klatrende, motivistisk viderespinning. Den utbroderte, instrumentale broen frigjør all spenningsenergien som har bygget seg opp over platas drøye time på tilfredsstillende vis, og det gjenstår lite annet for Motorpsycho å gjøre i kjølvannet av låta enn å iverksette en diskret tilbaketrekning gjennom den støvfylte atmosfæren til postludiet «Cormorant». 

Motorpsycho gav en yngre utgave av meg selv sin første magiske festivalopplevelse da de fremførte ‘Timothy’s Monster’ i sin helhet på Øyafestivalen i 2010, og dermed er det bare passende at de fullfører sirkelen og gir meg en av årets beste plateopplevelser tolv år senere. ‘Kingdom of Oblivion’ har – som Motorpsychos plater ofte har – en særegen evne til å transportere og fremkalle detaljrike panoramaer kun ved hjelp av lyd, samtidig som kraften til å virke på lytteren umiddelbart opprettholdes via kraftige riff og fengslende melodier. Motorpsychos progrock ser ikke ut til å sløves av hverken tidens tann eller bandets voldsomme produksjonsfart, og ‘Kingdom of Oblivion’ er nok et høydepunkt i gruppens svimlende diskografi. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nordjevel – Fenriir

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Indie Recordings.

Nordjevel er nok ikke så langt unna det man kan kalle en slags supergruppe innenfor norsk og nordisk svartmetall, der frontfigur Doedsadmiral leder an en gjeng musikere med erfaring fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer. Sånn sett har det kanskje heller ikke vært så overraskende at Nordjevels utgivelser har signalisert en høy respekt og forståelse for sjangeren og sånn sett også har vært av høy kvalitet. Denne nye EP’en, ‘Fenriir’, er intet unntak i så måte, og på tross av sitt korte format er det nok også snakk om noe av Nordjevels virkelig beste materialet så langt.

EP’en åpner med tittellåta, som også var den første singelen vi fikk høre herfra. Dette er en låt jeg har likt svært godt allerede første gangen jeg hørte den, men som like fullt har vokst på meg. Den åpner strålende med dissonante akkorder og rå, mørke og raske gitarmelodier i versene, men det beste ved låta er nok hvordan Nordjevel også klarer å spe på med et mektig, folkemetallsk bridge-parti og en sterk, melodisk avslutning på det hele. Sånn sett får man allerede her en smak på det aller meste bandet drar oss gjennom på de neste låtene.

Låt nummer to, «Gnawing the Bones», er EP’ens sinteste, raskeste og mest avanserte låt. Her kommer det kanskje først og fremst frem hvor godt og sentralt gitararbeidet er på ‘Fenriir’; riffene går så fort og er så avanserte at prestasjonen nesten minner litt om en av et teknisk death metal-band, men så er det heller aldri noen tvil om at Nordjevel spiller svartmetall – dette er ondesaker og minner nok egentlig enda mer om band som 1349 og Gorgoroth. Favorittøyeblikket mitt er når blendende mollakkorder kommer fykende som kniver – det hele føles litt som et Mayhem på steroider.

EP’en strekker seg deretter videre til «Rovdyr», der det heseblesende tempoet senkes ned et hakk og det melodiske igjen får tre litt mer frem i lyset. Dette gjøres også på utmerket vis, og denne låta er sånn sett også et høydepunkt på plata. Jeg synes imidlertid ‘Fenriir’ taper seg litt mot slutten da «Fallen Angel» ikke bringer med seg så mye nytt og spennende og jeg heller ikke ser det helt store med live-versjonen av «Det Ror og Ror». ‘Fenriir’ er likevel i alt en usedvanlig solid og profesjonell svartmetallplate, som kanskje først og fremst er en vaskeekte svartmetallutgivelse, men som er såpass godt gjennomført at det likevel får mye egenart og egenverdi.

Skrevet av Alexander Lange


Marius Danielsen – Legend of Valley Doom, Part 3

Ute nå via Crime Records

Fra låtenes spede begynnelse som ideer og fragmenter på tidlig 2000-tall, til innspillingsprosessen som satte ham i kontakt med sjangerens legender og oppkomlinger i senere år; Marius Danielsens realisering av eget powermetall-univers har vært en gledelig historie om hvordan hårete mål kan oppnås dersom arbeidsviljen og besluttsomheten er stor nok. The Legend of Valley Doom-prosjektet virket nok i overkant ambisiøst til og begynne med, ­– med et tredelt plott som henter rikelig med inspirasjon fra fantasy-sjangerens største bautaer, og et uttrykk som søker etter å samle hele den europeiske powermetall-tradisjonen under et og samme tak – men nå sitter vi her altså med tredje og siste utgivelse, og dermed et fiks ferdig verk. 

I sagaens siste kapittel må «Krigerkongen» og hans karakterfulle følgesvenner samle syv eldgamle, magiske gjenstander for å ha en sjans i den avgjørende kampen mot mørkets herre og hans vemmelige undersåtter. Noe nevneverdig vekt på originalitet har det altså ikke vært under utformingen av Valley Dooms univers, og det samme kan sies å gjelde det musikalske lydbildet. Dette er dog et urimelig punkt å vektlegge dersom man skal evaluere ‘Legend of Valley Doom, Part 3’ på sine egne premisser, ettersom det tross alt er et prosjekt som ikke forsøker å gjøre mer enn å signalisere Danielsens kjærlighet for Fantasy og powermetall. Derfor vil det være mye mer passende å se på platas meritter innenfor sin utvalgte uttrykksform, som er europeisk powermetall i all sin vanvittige, storslåtte prakt. 

Platas 70 minutter er fylt av det samme fargesprakende kaoset som har preget sagaens første to kapitler. Marius har for det meste to låtskriver-moduser han veksler mellom: klassisk powermetall med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer, og kraftballader med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer. Dette fokuset på høytsvevende stemmebruk er kanskje ikke så uforståelig når du tar i betraktning den voldsomme mengden vokal-talenter Danielsen har til sin disposisjon, og generelt sett er materialet utformet slik at musikerne får jobbe i den settingen de fungerer som best i. Raphael Mendes får vist sin utrolige, Dickinson-liknende røst over «Bane of Lord Cremortius»s episke musikalske bakteppe, og Herbie Langhans bruker sin røffe stemmekarakter til å fremheve «Deep in the Mountain»s Accept-aktige undertoner.

Selv om det meste funker som det skal på ‘The Legend of Valley Doom, Part 3″ er det ikke til å komme fra at platas lange spilletid åpenbarer aspekter ved prosjektet som kunne vært forbedret. Det er jo for eksempel naturlig for Danielsen å bruke mye krefter på å sørge for at plottet får den plassen i rampelyset den fortjener, men jeg skulle ønske at det musikalske kunne strekke seg litt lengre forbi rollen som støtteapparat. Og i de tilfellene dette faktisk skjer, har det en tendens til å skje i form av en gitarsolo, noe som ikke nødvendigvis tilfredsstiller higenen etter musikalsk drama like godt som et velutformet instrumentalparti kan. 

Det er likevel ingen tvil om at Danielsen og hans enorme musiker-bande har oppnådd noe helt spesielt ved å fullføre ‘The Legend of Valley Doom’-trilogien. En overveldende mengde enkeltbidrag har over et tidsrom på flere år blitt omarrangert til en tre og en halv times musikalsk reise gjennom et rikt og livlig fantasy-univers, – en reise med forbløffende jevnt og fint underlag. Man kan ikke annet enn å beundre innsatsen, og håpe på at prosjektet kan inspirere andre individer til å realisere tilsvarende ambisiøse drømmer. Marius Danielsens ‘The Legend of Valley Doom, Part 3’ er et sammensatt og fokusert stykke fortellerkunst, og en plate jeg kan anbefale samtlige som har latt seg sjarmere av powermetallens gledesspredende fargespill.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – Return of the Goat

Ute nå via Edged Circle Productions

Phantom Fire er en duo bestående av Kjartan fra Kraków og «Eld»- som i tillegg til å spille lavslyngt bass i det samme, venerable stoner-bandet som Kjartan – har både Aeternus og Gaahls Wyrd på CV-en. Prosjektet er helt ny-oppstartet, og har dukket opp fra ingensteds med både albumplaner og albumavtale med det fabelaktige undergrunns-plateselskapet Edged Circle Productions i sekken. Phantom Fire ser ut til å være et såkalt «Passion Project», hvor de to musikerne returnerer til uttrykkene som har vært med å forme dem som unge, hvilket i deres tilfelle er speed, thrash og svartmetallens prototypiske førstebølge.

Ved første øyekast er ‘Return of the Goat’ nesten umulig å skille fra musikken den henter sitt basale uttrykk fra. Det enkle EP-coveret er tilfredsstillende likt innpakningen som prydet de formative demoene til sjangerens gamle helter, og når du introduserer ørene dine for musikken på innsiden er det som at du utvikler empatisk øresus i solidaritet med menneskene som levde gjennom denne mytiske epoken førstehånds. Med intensjonen på plass og energi i bøttevis er det ingen tvil om Phantom Fire greier å mane frem periodens flyktige ånd i skremmende detalj; men hva kan de to låtene fortelle oss om hva vi kan forvente på den kommende plata?

Tittelsporet er som forventet en rødglødende sprint gjennom førstebølgens punk-svertede fartsmetall. Gitarene drar til med både huggende powerchords og flerrende strømmer av enkelttoner, og trommene veksler mellom beine rockebeats og mer ekstreme trommeteknikker. Som sagt låter dette farlig nærme originalene, ikke bare som følge av musikkens åpenbare hyllester, men også som følge av den ulmende og organiske miksen. På «Mara» føler Phantom Fire derimot ingen trang til å tviholde på det utslitte lovverket som dikterte «Return of the Goat». Heseblesende strekk av villrådig svartmetall avbrytes av små lommer av ondskapsfullt slentrende bass, og like før låtas sluttpunkt blir vi møtt av et vemodig, harmonisk spill som utfordrer de smått konservative forventningene man ofte har til throwback-utgivelser i 2021.

Det er uansett ingen tvil om hva som er Phantom Fires animerende spiritus på ‘Return of the Goat’. Duoen har tatt et knippe av førstebølgens mest verdsatte elementer og brukt dem til å snekre en eksosspyende, svartmalt og naglekledt doning som kan få øynene til å sprette ut av hodet på den gjengse metall-fan. Det er begrenset hvor mye informasjon det er mulig å hente ut av en to-låts-EP på fem minutter, så det skal bli spennende å se hva slags strukturerPhantom Fire ender opp med å reise på grunnmuren de har støpt på sin debut-utgivelse. Svaret får vi når full-lengderen ‘The Bust of Beelzebub’ kommer ut i September, men innen den tid er det bare å dra på seg en lappete ola-vest og brenne noen dekksmerker i nærmeste parkeringsplass med ‘Return of the Goat’ på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Chalice Ablaze – Rites of Abhorrent Redemption

Usignert, ute på Bandcamp.

Det smått mystiske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze dukket opp fra ingensteds med demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ i mars i år, og det følger nå opp denne med EP’en ‘Rites of Abhorrent Redemption’. Det innebærer et dypere dykk ned i prosjektets obskuriteter; ‘Rites of Abhorrent Redemption’ gir med sine drøye 25 minutter et klarere inntrykk av Chalice Ablazes musikalske uttrykk enn den relativt korte demoen, og da er det også snakk om en raffinering av et uttrykk som fascinerer. Musikken til Chalice Ablaze er så obskur, mørk og ugjennomtrengelig at det stadig føles som om den åpner et vindu til et slags evig, fortapt limbo – og den bekmørke visuelle profilen til prosjektet forsterker naturligvis bare dette inntrykket.

Sånn sett er det ikke helt ulikt den klassiske Burzum-inspirerte enmannssvartmetallen vi allerede har så mye av, men samtidig evner Chalice Ablaze i større grad enn mange andre slike prosjekter å få en virkelig håpløs atmosfære ut av musikken. I så måte minner prosjektet meg litt om det kortvarige nord-norske svartmetallprosjektet Selvmord, som på sitt beste fikk til mye av det samme da jeg hørte på det i vintermånedene.

Åpningen «III» er sånn sett også en god introduksjon. Her skjærer lyse, melankolske gitarmelodier seg gjennom en vegg av lavoppløselige gitarer og spinkle og nærmest uhørbare trommer, og over det hele ligger en dyrisk og uhyggelig skrikevokal. Låta føles nærmest som en konstant størrelse der Chalice Ablaze drar oss gjennom de samme motivene om og om igjen – og det er nettopp det som funker så bra.

Videre, på «IV» og «V», introduseres et nytt, sentralt element – nemlig synther. Dette løfter i mine øyne noen komposisjoner jeg synes er litt svakere enn «III», særlig i den nærmest fengende andre halvdelen av «IV», og fanger også oppmerksomheten ved å tilføye noe utover et klassisk dungeon synth-preg. Her er det snakk om synther med et uvanlig forvrengt, syntetisk preg – det er i alle fall sjelden jeg av en svartmetallutgivelse får øyeblikkelige assossiasjoner til hvordan støyprosjektet Prurient utnytter iskalde, ugjestmilde og industrielle synther på flere av sine nyere utgivelser.

Den siste og fjerde låta, «VI», er også, på tross av noen merkelige ulyder innimellom, god, særlig i form av at den gjør flittig bruk av melankolske, sterke gitarmelodier. Denne låta fremstår nærmest litt progressiv der den tar i bruk mange elementer og har flere segmenter, noe som i all hovedsak er positivt, men som også eksponerer utfordringen ved å finne balansen mellom det obskure uttrykket og produksjonen og mer konvensjonelle tilnærming til komposisjon. Både her og ellers snubler Chalice Ablaze litt når akkordrekker og riff ligger i sentrum for lydbildene; produksjonen tjener rett og slett ikke disse delene helt godt. Likevel står kvalitetene ved ‘Rites of Abhorrent Redemption’ seg sterkt ellers, og Chalice Ablaze evner sånn sett også å peke mot en interessant videreutvikling for prosjektet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Djevel – «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid»

Ute nå via Aftermath Music

Med to singler med en samlet spilletid på 20 minutter har Djevel allerede avslørt en betydelig del av sin kommende utgivelse ‘Tanker som Rir Natten’ i forkant av slippet. Der «Englene som falt ned i min seng,..» bød på bandets mer tradisjonelle, konfronterende og andrebølge-inspirerte side, byr «Maanen skal være mine øine,..» på en mer utpreget melankolsk og storslått affære. De ti turbulente minuttene som utgjør låta er så mettet av stormende gitarer og atmosfære at det blir naturlig å anslå den til å være platas høydepunkt, men en kjapp konsultasjon med platas låtliste vil avsløre at «Maanen…» befinner seg nesten helt i begynnelsen av reisen. Dette hinter om at ‘Tanker som Rir Natten’ neppe blir noen lavmælt reise gjennom standardisert svartmetall, og jeg er spent på hvordan Djevel har balansert det svevende og det jordnære på det ferdige produktet.

Som enkeltspor er i alle fall ingen tvil om at «Maanen…» er et fengslende stykke svartmetall. Den mørke gotikken som pulserer gjennom låtas rensungede partier minner om Sivert Høyem i et usedvanlig dystert lynne, og de eteriske gitarene skjuler en underliggende dyriskhet som hindrer dem i å fullstendig miste kontakt med bakken. Gitarenes detaljarbeid blir slukt av den ruvende veggen av rik og mettet lyd som dominerer uttrykket, men i dette tilfellet er det et offer som gir avkastning i form av en følelse av universell skala. Atmosfæren er voldsomt potent, og platas cover tatt i betraktning er det nok grunn til å forvente at dette elementet kommer til å være avgjørende for totalopplevelsen av ‘Tankene som Rir Natten’. «Maanen…» er en låt for folk som ønsker seg en lavere konsentrasjon av sødme i blackgazen sin, samt fans av nattlig og harmonisk rik svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vulture Lord – «Bloodbound Militia»

Ute nå via Odium Records

Vulture Lord fra Hønefoss har lenge vært et standhaftig geist innenfor norsk metall; et ekstremmetall-fenomen med ufattelig lang fartstid, men kun et enkelt album å vise til. Dette endrer seg dog i 2021, ettersom bandet nylig har annonsert slippet av andreplata ‘Desecration Rite’ under Odium Records 20. Juni. Dette burde være gode nyheter for både fans av døds-, svart- og thrashmetall, ettersom Vulture Lord demonstrerte hvordan de tre uttrykkene kan danne uhellig treenighet på sin debutplate ‘Profane Prayer’ fra 2003.

Andreplatas første singel «Bloodbound Militia» viser til en rimelig naturlig progresjon for gruppen, sett ut ifra de nesten tjue årene det har tatt å produsere en oppfølger til ‘Profane Prayer’. Produksjonen låter både kraftigere og mer moderne, samtidig som den ikke skyver bandet unødvendig langt fra sine røtter i undergrunnen. Bandet svarer med en låt som er ukomplisert men hensynsløs i sin utsteding av auditiv straff; tjåk full av hvinende gitarer, rasende blast beats og thrashende momentum. Det drillende dødsmetall-riffet som dukker opp i låtas siste minutt er et klart høydepunkt, og det samme er det evig rastløse og tordnende trommespillet til trommis «Uruz». Alt i alt er «Bloodbound Militia» lav på overraskelsesfronten men tilsvarende høy på trøkk, og fungerer som et effektivt forvarsel om blodbadet som vil finne sted når ‘Desecration Rite’ treffer markedet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Vanvidd – Storm feat. Trollfest

Usignert, ute på Bandcamp.

«Storm» er kanskje akkurat det jeg hadde forventet av et samarbeid mellom Vanvidd og Trollfest. Førstnevnte slapp for noen uker siden den første smakebiten på sitt kommende album, låta «Blodsjord», som var seks minutter med storslått folk-metal med kruttsterke melodier og tydelige svartmetallelementer. At «Storm» med Trollfests bidrag er en hakket mer direkte, oppstemt og gøyal affære er videre ingen stor overraskelse, og at de to bandene på denne låta også evner å komplementere hverandre svært godt er helt klart – all den tid de naturligvis har mange likheter som folk-metal-band i ekstrem-metal-land.

«Storm» er nemlig i utgangspunktet en ganske lettfordøyelig fire/fem-minutter sterkt preget av begge bandenes melodiske teft, Vanvidds evne til å ta lydbildet til stratosfæriske høyder og Trollfests uhøytidelige og festglade fremtoning. Hurtige, taktfaste folkerytmer preger versene, men vi får også servert melankolske melodier og smak av virkelig store lydbilder. Jeg nøt det mer atmosfæriske og tålmodige i «Blodsjord», men ved hjelp av Trollfest svarer Vanvidd like fullt til andre behov man er ute etter å tilfredsstille gjennom folk-metal med «Storm» – og det uten å være endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange


Bizarrekult – «Ut i Skogen»

Ute nå via Petrichor/Hammerheart Records

 Bizarrekult er et enmannsband med røtter i både Russland og Norge som på sin kommende debutplate søker etter å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt», per bandets Spotify-bio. Etter noen introduserende lytt på prosjektets nye singel «Ut I Skogen» blir det tydelig at det kunstneriske målet har satt sine spor på samtlige av låtas elementer, ettersom både musikk, tekst og visuell utforming bærer preg av en viss dualitet. Resultatet er et sammensatt og særegent uttrykk som ser ut til å nyte kampen av motkrefter som spilles ut mellom to poler. 

I likhet med tekstens karakter foretar det musikalske en reise lengre og lengre ut i ødemarken over sin spilletid. Det som i begynnelsen fremtoner seg som en slags synergi mellom norsk svartmetall og bryske basstoner fra post-hardcorens tyngre hjørner utvikler seg sakte men sikkert i en mer atmosfærisk og introvert retning. Romslige strekk av meditativ, postrock-berørt gitar åpner seg mellom krystallinske og glitrende svartmetall-teksturer, og på dette punktet er lett å forestille seg den Sibirske tundraens påvirkning på artisten. Dersom jeg hadde sett på musikken isolert fra tekst og tematikk hadde jeg nok ønsket meg en reprise av det presise og hardtslående materialet som åpner låta på et eller annet punkt, men sett fra et helhetlig perspektiv er det ingen tvil om at Bizarrekults tematiske visjon har endt opp med å forme musikken på hensiktsfult vis. «Ut i Skogen» byr på både umiddelbart fengslende og sakte-ebbende materiale i en og samme låt, og er dermed en strålende introduksjon til Bizarrekults mangefasetterte post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Nekromantheon – The Visions of Trismegistos

Ute nå via Indie Recordings

For min egen del er slippet av Nekromantheons ‘The Visions of Trismegistos’ en av de større hendelsene i musikkåret 2021. ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012 var en av platene som bidro til å introdusere meg for den labyrintiske undergrunnsverdenen av internasjonal ekstremmetall, en verden jeg har tilbrakt betydelig med tid i siden. I tillegg til at jeg har hatt personlige grunner til å se frem til Nekromantheons tredje plate, er det jo slik at bandet står trygt på toppen av thrash-fjellet i et land som er mest kjent for sin svartmetall-infuserte hybrid, heller enn undersjangeren i sin pureste form. På ‘The Visions of Trismegistos’ har Nekromantheon funnet thrashens hoved-åre, og med et velrettet hugg åpnet den så det svarte gullet kan strømme uhemmet ut av høyttalere landet over. 

‘The Visions of Trismegistos’ er en plate som man ikke nødvendigvis føler en trang til å skrive om. Mest av alt har man bare lyst til å peke ut et par av sporene og la musikken utøve sitt eget arbeid på de uinnvidde, men Metallurgi er jo tross alt en musikkblogg, så disse lenkene har jeg festet rundt mine egne ankler. Progresjonen fra ‘Rise, Vulcan Spectre’ til ‘The Visions of Trismegistos’ er egentlig ikke så vesentlig – om sistnevnte oppleves noe mer intens så er det fortsatt en naturlig forlengelse og viderespinning av førstnevntes bestialske thrash. Tempoet oppholder seg permanent i det høyere sjiktet, de trillende riffene rives gjennom med voldsom hast, og det hele er pakket inn i en organisk produksjon som er like reaktiv og egenrådig som de flyktige stoffene i Trismegistos mystiske lab. 

Fra tittelsporets åpningssekunder til den kaotiske skyen av støy som avslutter «Zealot Reign» finner man svært få pusterom, men også få grunner til å måtte ønske et avbrekk. Riff, overganger og sammensveisende ledegitarer leder inn i hverandre med en selvfølge man har lært seg å forvente etter flere tiår med klassisk thrash-kondisjonering, og man vil være best tjent med å overgi seg til strømmen enn å prøve å skille mellom enkeltøyeblikk og hendelser. Likevel er det slik at strekket fra den noe mer utbroderte «Neptune Descent» inn i duoen «Scorched Earth» og «Dead Temples» for meg har dannet et naturlig høydepunkt etter utallige lytt, og det går ekstra varmt for meg når den tumlende og huggende neveutvekslingen mellom gitar og trommer utspiller seg i all sin brutalitet på «Dead Temples».

Jeg har aldri sølt så mye kaffe under amper traversering av eget stuegulv som når jeg hører på ‘The Visions of Trismegistos’, og i et hjemmekontors-orientert klima er nok det den gjeveste rosen man kan utstede som musikkanmelder. Sisteskiva til Nekromantheon er den sjeldne plata jeg ikke er så interessert i å sitte og plukke fra hverandre med intellektet, enkelt og greit fordi jeg kunne spunnet skiva i sin helhet et ytterligere par ganger i løpet av den tiden det har tatt meg å skrible ned disse avsnittene. Nekromantheon er trolig for opptatte med å utvinne ny, svart gull til å bry seg om hva en amatørskribent sier om dem på den lille bloggen sin, men for øvrige lesere og interesserte: ‘The Visions of Trismegistos’ er et lytt du skylder deg selv om du interesserer deg det døyt for norsk thrash, og en soleklar kandidat til årets norske skive når Desember melder sin ankomst.  

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Vreid – Wild North West

REVIEW: Vreid – Wild North West | Tuonela Magazine
Ute nå via Season of Mist.

‘Wild North West’ er et vaskeekte prosjekt; når sognametal-fedrene i Vreid nå har lansert sitt niende(!) album, får vi ikke bare servert åtte lydspor, men også en film som visualiserer tematikken for plata. I sentrum står her karakteren K. og det lokale Lyster Sanatorium på Harastølen, og Vreids ganske så varierte tilnærming til black’n’roll får akkompagnere den gufne atmosfæren som ligger over det hele. Den ambisiøse presentasjonen taler åpenbart til fordel for ‘Wild North West’, som for øvrig er et godt, om enn noe trygt og delvis litt uslipt, musikalsk håndverk.

Åpningsstrekket på plata er utvilsomt en sterk side ved utgivelsen, og vi får med en gang servert et av de desidert beste låtene når tittellåta får sette det hele i gang. Kult orgelspill baner vei for en bunnsolid rekke med riff, og låta kan også skilte med en sterk avslutning som tynger atmosfæren litt og får inn et sterkt, melodisk element. På «Wolves at Sea» får man videre høre Vreid på sitt mest svartmetallske og kanskje sitt aller beste, og den flyter også godt inn i «The Morning Red», der intensiteten skrus ned noen hakk og ren vokal introduseres som et avbrekk til skrikevokalen.

Denne låta er i utgangspunktet nokså god og gjør seg svært godt i albumsammenhengen, men skuffer også litt når vokalen egentlig ligger litt surt og slapt til i lydbildet. Forsøket på litt klassisk, mørk crooning er med andre ord ikke spesielt sterkt her. Litt merkelige og halvveis godt gjennomførte valg knyttet til vokalen synes jeg dessverre også finnes på «Into the Mountains», der jeg ikke synes bruken av lyse barnestemmer treffer spesielt godt og også blir en småsur affære ørene mine ikke trives så godt med. Det går imidlertid langt bedre på den litt overraskende rockelåten «Dazed and Reduced», der akkordspill som kunne vært oppdrevet av Enslaveds Ivar Bjørnson suppleres av Ghost-aktige vokalmelodier før skrikevokalen sørger for et solid driv i andre halvdel av låta.

For å gå tilbake igjen til «Into the Mountains», som tar stafettpinnen videre fra «Dazed and Reduced», er det dessverre flere ting enn vokalen som gjør at jeg synes denne blir et av albumets svakere låter. Riffene i bånn er beintøffe, men implementeringen av synthen mot slutten, som for øvrig faktisk spilles av den avdøde Windir-frontmannen Valfar, synes jeg rett og slett ikke er spesielt heldig, og føles rett og slett litt påklistret uten at det egentlig tilføyer låta spesielt mye kvalitet. Vreid henter seg modig opp igjen i den progressive, ambisiøse og kolossale ti-minutteren «Shadowland», som runder av plata på flott vis med en solid oppbygging og platas mektigste riff.

Så er det heller ikke slik at dette imponerer meg hinsides all forventning heller, og jeg synes nok ‘Wild North West’ mangler de virkelig positive overraskelsene. Det meste hever seg over middelmådigheten, men uten å nå de helt store høydene heller. Ta «Shadows of Aurora» for eksempel, som for så vidt er en god moderne tolkning av 80-tallets thrash-uttrykk, men der riffene også fremstår en smule uinspirerte i seg selv. Likevel er ‘Wild North West’ absolutt en god plate, og prosjektet det er tilføyer utvilsomt noe verdifullt både til den norske metallscenen og Vreids diskografi.

Skrevet av Alexander Lange



Nattverd – Vandring 

Ute nå via Osmose Productions

Bergens Nattverd har over tre full-lengdere og en EP strukket seg etter et sound som blander det beste Skandinavia har å by på hva gjelder melodisk svartmetall. Windirs «Sognametall» er det mest naturlige sammenlikningsobjektet fra norsk sokkel, men det er kanskje spesielt finnenes svartekunster som er lettest å spore i Nattverds melankolske gitarvev. På ‘Vandring’ viser bandet dog en vilje til å trå lenger ut i villmarken på leting etter en egen signatur, og innslagene av rå og utemmet kraft man finner spredt rundt på plata er et sikkert tegn på gjennombruddet er innenfor rekkevidde. 

Enkelte av sporene på ‘Vandring’ argumenterer faktisk lidenskapelig for at gjennombruddet allerede ha kommet. «Martyrer av Kristus» er en brutal, direkte og riff-sentrisk svartmetall-spurt som presenterer en ny og utrolig tilfredsstillende side ved bandet – en side som videreutvikles på den tilsvarende eksplosive «I Moerket Slumrer Ravnen». Platas eneste singel, «Naar Taaken Fortaerer Alt», kombinerer Sargeists yrende gitarer med en bro bestående av affekterende kammerinstrumentering i form av piano og strykere. Jeg lener meg selvfølgelig på en utslitt klisjé når jeg sier at låta som følge har et filmatisk preg, men kombinert med albumcoverets grå og trykkende atmosfære oppstår det noe unektelig rått, poetisk og vakkert. 

Trommis «Anti-Christian» er ikke redd for å tilføre musikken en tyngde som er ukarakteristisk for klassisk svartmetall. På «Naar Taaken Fortaerer Alt» bryter han ut i en serie med trommebrekk som er så kraftfulle at jordspruten står, og på «Martyrer av Kristus» peiser han på gjennom en utømmelig bank av ekstremmetall-trommeteknikker, før bandet setter punktum via en apokalyptisk D-beat-seksjon. Generelt sett er mange av platas høydepunkter knyttet til Nattverds stadig intensiverende råskap, selv om de mer omfattende sporene som åpner og avslutter plata demonstrerer at bandet også er i stand til å male videre landskaper med mesterlige strøk. 

Nattverds ‘Vandring’ er nok et sterkt bidrag til en norsk svartmetallkultur som blir mindre ensrettet og klassifiserbar for hvert år som går. Gruppens regntunge, brutale men likeså poetiske svartmetall mangler paralleller i den skandinaviske scenen, og bidrar til å jevne ut kampen for melodisk svartmetall-relevans som Sverige og Finland lenge har dominert uten å møte nevneverdig motstand. Det viktigste av alt er nok likevel at ‘Vandring’ er et fantastisk stykke album-musikk; en rik og oppslukende opplevelse som er sterkere enn sine bestanddeler, og som etter utallige gjennomlyttinger fortsatt skyller over deg med uforminsket kraft. Anbefales for både nysgjerrige uvitende og iherdige svartmetallfans.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Fenris Vrede – Viking

Usignert, ute på strømmetjenester.

Fenris Vrede er et forholdsvis nytt band som før lanseringen av ‘Viking’ kunne vise til fjorårets ‘Ragnarok’. Selv om det bare er ett år mellom disse to utgivelsene, er den nyeste en vesentlig mer polert utgivelse produksjonsmessig enn den forrige, og viderefører og videreutvikler også bandets spennende lek innenfor diverse undersjangre av metall. Her krysses grensene mellom folkemusikkinspirert death metal a la Amon Amarth og melodisk svartmetall a la In Vain og Borknagar, og det hele glaseres med et ytterligere preg av melodisk death metal og metalcore.

Og det er i det melodiske aspektet Fenris Vrede har sine sterkeste kort. ‘Viking’ åpner bra med «Torden» og «Utgard», der tunge gitarriff stadig suppleres av melodiske gallopper i gitarspillet. Fenris Vrede evner her å demonstrere en god evne til å bygge opp og utnytte virkelig gode og ganske fengende refrengtemaer som sikkert ikke er helt ny kost i sjangeren, men som like fullt gjør jobben.

Disse to låtene setter også i stor grad tonen for dette ganske korte albumet, og egentlig blir det bare bedre og bedre. Da tenker jeg særlig på avslutningsstrekket som først åpner med tittellåta, der seige, flotte og tidvis råtøffe gitararpeggioer legges over et fantastisk groovy og tungt breakdown-tema som ligger gjennom for hele låta. «Balders Død» synes jeg er platas desiderte høydepunkt med et melodisk tema i refrengene som virkelig treffer blink, og på avslutningen «Dødsriket» får man servert et virkelig fengende, tøft hook.  

I forlengelse av all denne skryten ligger også en erkjennelse av at ‘Viking’ også er en smule ensformig – rundt alle de flotte melodiene ligger låtstrukturer som er ganske like og konvensjonelle hele veien gjennom, og sånn sett er det også det gode gitararbeidet som i aller høyeste grad bærer kvaliteten til utgivelsen. Men unntak fra denne kritikken finnes også, særlig i midten; «Iduns Epler» er et fantastisk friskt pust som byr på deilige, blues-aktige gitarer under den standhaftige, mørke growlingen, og «Fisketur» vil jeg påstå er av en litt mer dynamisk art enn resten når det gjelder låtstruktur. ‘Viking’ vil jeg dermed si er en svært god og ikke minst ganske lett fordøyelig plate med mye uforløst potensiale – jeg håper den litt lengre og hakket mer varierte Fenris Vrede-plata ikke er så alt for langt unna!

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – Minner Dekket av Tåke

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Osterøy-væring og hyppig objekt i Metallurgis skriverier Vardok Nalt har etter en ytterst produktiv oppstartsfase kommet ut med en vaskeekte full-lengder: ‘Minner Dekket av Tåke’. Til tross for utgivelsen av en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ i 2020 er dette vår første mulighet til å virkelig synke inn i enmanns-svartmetallbandets univers – et univers fylt av indre demoner, omsluttende mørke og svakt, ulmende håp. 

Plata er tydelig fordelt på en A-side og en B-side, begge introdusert via hvert sitt lydmalende preludium. «Skogens Skald», som har fått æren av å heve sceneteppet, er et bombastisk og cello-drevet stykke orkestrering som synes å konkurrere med Game of Thrones-komponist Ramin Djawadi om de innbringende komponistjobbene hos de største strømmetjenestene. Det andre mellomspillet, «Til Valhall Vi Danser», vekker også assosiasjoner til moderne populærkultur; i dette tilfellet en (høyst imaginær) svartmetall-kult i Rockstars gedigne Red Dead Redemption. Låtene som fyller platas resterende 35 minutter består derimot av støyete og digital svartmetall med korroderende atmosfære og dystre, folketonale melodier, et sound som etter kun seks måneder allerede kan ansees å være en Vardok Nalt-signatur. 

Ettersom jeg har fulgt artisten siden oppstarten sent i 2020 har jeg fått gleden av å se hvordan han gradvis har peilet seg inn på det som har blitt hans karakteristiske uttrykksform. Grunnvollen til Vardok Nalt er en kvelende kullos av støyete svartmetall, men hans hemmelige våpen er et talent for å utvinne sylskarpe melodier fra selv de enkleste skala-fragmenter. Evnen de korrumperte Ennio Morricone-gitarene hans har til å grave seg inn i hjernebarken er unektelig, og han utnytter dette til dets fulle potensial ved å bygge store, hypnotiserende og romslige strukturer rundt dem. 

Dette grunnprinsippet trår i effekt på samtlige av låtene på ‘Minner Dekket av Tåke’, men rammeverket og materialet er forskjellig nok til å forhindre at plata oppleves som monoton. Singlene «Månekvaden» og «Rosedansen» har tidligere høstet lovord fra undertegnede på bloggen, og de har ikke mistet noe av sin potente, apokalyptiske energi i sin nye kontekst. Tvert i mot gagnes de av å være deler av en råsterk A-side, som krones av det som jeg personlig mener er Vardok Nalts beste låt til nå, «I Vinternatten». B-siden på sin side presenterer noe av Vardoks mest tradisjonelle svartmetall-materiale per dags dato, fylt til randen av skingrende mollakkorder og flerrende skrik. «Vi Skal Aldri Sees Igjen» brenner med en utemmet og intens glød, og «Piruetterende Kaos Bak en Lukket Dør» har en flott progresjon passende nok toppet av en piruetterende ledegitar, men til tross for sine respektive styrker når de ikke helt de samme høydene som ‘Minner Dekket av Tåke’s definerende første halvdel.

Da jeg hørte Vardok Nalts første låter sist høst var han kun én blant mange aspirerende enmanns-musikere i landet, relativt vanskelig å skille ut i mengden. I senere måneder har det blitt tydelig at han bærer på en kreativ ild av betydelig intensitet, og på ‘Minner Dekket av Tåke’ har han brukt denne ilden til å forme en konsis og fengslende opplevelse etter egen visjon. I etterkant av slippet har han sluppet ytterligere to låter, så foreløpig ser jeg ingen tegn til at heten begynner å dabbe av. Sjekk gjerne ut den desperate selvrenselsen «A Wasted Life» eller det forfriskende, anti-fascistiske kampropet «Bury Me Up on the Mountain»; men aller viktigst er det å sjekke ut ‘Minner Dekket av Tåke’, Vardok Nalts potente og personlige album-debut.

Skrevet av Fredrik Schjerve