enraptureofficial

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Siden vi ikke publiserte ukas favoritt i forrige uke har vi to favoritter denne gangen.

Darkthrone – Astral Fortress

Etter å ha lekt seg blant annet med crust punk-tendenser over flere utgivelser på det tidlige 2000-tall, har Darkthrone fra og med 2013s ‘The Underground Resistance’ i større grad beveget seg i krysningspunkter mellom sin klassiske svartmetall, tradisjonelle metall-uttrykk og endog litt doom metal. Sistnevnte tendens var nok aller tydeligst på fjorårets ‘Eternal Hails……’, der tidløs metallriffing ble svøpt inn i mørke, mystikk og en produksjon preget av bandets første inntreden i et tradisjonelt studio på flere år.

‘Astral Fortress’ tar stafettpinnen videre på naturlig vis i denne utviklingen, da særlig med tanke på det atmosfæriske elementet som blant annet ble introdusert gjennom synther. Forstå meg rett: Darkthrones hovedingrediens er fortsatt umiskjennelig metallriffing, enten av det mer traskende eller mer raske og thrashende slaget. Det er også låter på ‘Astral Fortress’ der man sånn sett også får servert Darkthrone på sitt mest basale, rendyrkede og «In the Shadow of the Horns»-aktige, nærmere bestemt på «Impeccable Caverns of Satan» og «Kevorkian Times».

Men som på fjorårets skive drister duoen seg også ut i mer stemningsfulle partier og strekk. Et eksempel kommer med en gang, der hovedtemaet i «Caravan of Broken Ghosts» gjør noe så sjeldent som å demonstrere et melankolsk Darkthrone før dette går i en velfungerende forening med både black og death metal-aktige partier. Denne låta peker seg ut som platas store høydepunkt sammen med ti-minutteren «The Sea Beneath the Seas of the Sea», som kanskje i enda større grad er en velbalansert demonstrasjon av alle verktøyene Darkthrone har til rådighet på ‘Astral Fortress’. Underlige, effektbelagte clean-gitarer åpner ballet før bandet ruller ut noen av platas sterkeste riff, og en smygende, guffen synth får stå i sentrum for en strålende oppbygning i låtas andre halvdel.

Og det er nok litt mer av dette jeg skulle ønsket meg på ‘Astral Fortress’. Det er ingen tvil om at Darkthrone treffer en nerve med hver gang de kjører ut et unektelig tøft og klassisk metallriff, men på ‘Astral Fortress’ er de på sitt aller beste når de balanserer dette med mer atmosfæriske påfunn i produksjonen. Det er riktignok flere høydepunkter i så måte på denne plata; de hylende synthene på «Stalagmite Necklace» er nok det mest nærliggende eksempelet. Men i stedet for å få ut sitt fulle potensiale virker Darkthrone litt nølende i møte med egen verktøykasse.

Litt nølende er også avslutningen på ‘Astral Fortress’. Etter den litt korte og uforløste, men like fullt interessante, interluden «Kolbotn, West of the Vast Forests», tyder mye på at avslutningssporet «Eon 2» («Eon (1)» er å finne på Darkthrones debutskive ‘The Soulside Journey’ fra 1991), skal stå for en virkelig sterk finale. Låta sparkes i gang på strålende vis og ledsager lytteren videre med noen utsøkte trad-melodier og -riff. Men så virker det nesten som om låta avslutter midt i seg selv når det plutselig er over etter fire og et halvt minutt.

Det blir som et bilde på at noe av det mest spennende som skjer på ‘Astral Fortress’ nok ender opp litt uforløst i det store og det hele. Jeg tror denne plata kunne blitt enda bedre dersom ambisjons- og dristighetsnivået ble skrudd opp noen hakk. At det sånn sett vitner om at Darkthrone demonstrerer et nytt og spennende potensiale på sin tjuende(!) fullengder, sier imidlertid sitt om verdien ‘Astral Fortress’ har som bidrag til den norske metallscenen i 2022. For dette er i all hovedsak en sterk plate fra et band som utvilsomt fortsatt er i utvikling.

Skrevet av Alexander Lange

Funeral Harvest – Redemptio

Funeral Harvest er et okkult svartmetallband bestående av et knippe musikere som er svært aktive i den trønderske metallscenen. Basert på hvor overbevisende prosjektets debutskive ‘Redemptio’ er, skulle man tro det var snakk om sjangerveteraner fra f.eks miljøet rundt selskapet Terratur Possessions som sto bak, men dette er altså ikke tilfellet. I stedet er det musikere fra band som Plog, Nathr, Keiser og Beyond Man som står bak dette bekmørke plateritualet, hvor kun Enstad fra sistnevnte kan sies å operere innenfor et tilsvarende uttrykk.

Derfor er det svært imponerende hvor naturlig denne formen for tradisjons-befestet svartmetall virker å komme til den sammensatte musikerbanden. Funeral Harvest harkommet et langt stykke på vei siden de gav ut den selvtitulerte EP-en deres i 2020, faktisk så langt at det er vanskelig å spore datidens mer atmosfæriske og sakteflytende uttrykk i dagens vare. På ‘Redemptio’ er nemlig Funeral Harvest et ganske annet beist; et brutalt svartmetallband som kombinerer hypnotisk repetisjon og nådeløs aggresjon på slående vis.

‘Redemptio’ har en størrelsesdimensjon som avgir en følelse av religiøs apokalypse; som en vegg av sort røyk som sluker hele horisonten. Denne følelsen fremmanes allerede på introduksjonssporet «Opus Cælestis», som setter stemningen via filmatiske droner og messende vokal. Singelen «Fire Sermon» åpenbarer dog Funeral Harvest sitt foretrukne angrepsmodus på ‘Redemptio’, en tilnærming preget av stormende blastbeats og svermende svartmetalliske gitarer. «Lord Nathas» utgjør en overbevisende seremoniell leder, og kauker over dommedagsvindende med en lidenskap vi finner igjen hos artister som «Luctus» fra Beyond Man og «Doedsadmiral» fra Nordjevel.

‘Redemptio’ er med sine tredve minutter en svært konsis affære. Likevel presterer bandet å skape både struktur og variasjon på plata; førstnevnte via de latinsk-titulerte mellomspillene, og sistnevnte via låter som andresingelen «Principum et Finis» og «The Crimson Night Tide». «Principum et Finis» baker black/death-sjangerens virvlende sot og røyk inn i bandets basale svartmetall-sound, og fronter en av «Lord Nathas» sine mest utøylede vokalprestasjoner på hele skiva. «The Crimson Night Tide» er for min egen del platas ubestridte høydepunkt, ettersom de instrumentale ideene endelig klarer å matche mesterligheten i bandets uttrykk.

Og det er kanskje på denne fronten at Funeral Harvest har mest å vinne dersom de velger å spinne videre på prosjektets svarte nøste. ‘Redemptio’ står nemlig ikke ut blant årets norske metallproduksjon i kraft av minneverdige instrumental-motiver, men på grunn av sin tøylesløse aggresjon og røyktunge, katastrofale atmosfære. Til å være en debut er ‘Redemptio’ dog et aldri så lite mørkt mirakel; en besk og primitiv svartmetallskive innhyllet i okkult symbolikk og rituell glød.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Dan Johansen – Realm in the Sky

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Jeg vet ikke hva som sjokkerer mest; det faktum at det finnes en kar på Løkken Verk i Trøndelag som i all stillhet har kvernet ut hele ni skiver med power/prog på egenhånd, eller at musikken holder det høye nivået det gjør. Det er ingen tvil om at gitarist Dan Johansen er en av Norges flittigere arbeidsmaur, men hans tekniske og fargesprakende instrumentalmetall gjør mer enn å bare imponere basert på sin høye kvantitet. Med ‘Realm in the Sky’ leverer musikeren nemlig en semi-konseptuell power/prog-skive som imponerer på bakgrunn av sine fengende hooks og tette låtskriving.

I følge Dan Johansens Bandcamp er ‘Realm in the Sky’ inspirert av 80-tallet, spillmusikk og anime, hvilket skinner gjennom i musikkens uhemmede, energiske karakter. Med en overvekt av melodiske ledegitarer og hypersonisk shredding når musikken tidvis Dragonforce-aktige nivåer av bombast, men de tyngre riffene kan sies å ta en ytterligere svipptur innom åndsverket til artister som Dream Theater, Stratovarius og Pharaoh. Ispe en dose mørk prog og smør på litervis med tilleggsinstrumenter, og du har oppskriften på en overraskende variert instrumentalskive.

Musikken på ‘Realm in the Sky’ er av gjennomgående høy kvalitet, selv om enkelte spor treffer hardere enn andre. «Alpha-Bionic Anima», skivas første ordentlige låt, etablerer skivasTsuko G.-aktige lydbilde, som mest av alt minner om lydsporet til et fargerikt, høyoktan-bilspill. «Ethereal Pasture» overbeviser med sitt nydelige hovedtema og utsvevende gitar-akrobatikk, og «Black Dragon» introduserer en symfonisk dramatikk som nesten gir assosiasjoner til en powermetallisk utgave av Dimmu Borgir (tatt med en klype salt). Suiten «Overlord of Chaos» er også en flott, tredelt utvidelse av platas sound, og er en frisk tempoendring etter 40 minutter med lettere overstimulering.

En instrumentalskive som ‘Realm in the Sky’ kan fort fremstå mer som en mixtape enn en klassisk plateopplevelse, og jeg skal ikke si at Dan Johansen fullstendig unngår denne skjebnen. Det er likevel flott at han har tatt seg bryet med å introdusere og avslutte skiva med ordentlige preludier og postludier, ettersom dette setter en fin ramme rundt det heseblesende instrumentalfyrverkeriet som preger resten av skiva. Det skal også nevnes at produksjon og visuell innpakning bidrar til å få ‘Realm in the Sky’ til å fremstå som en høyst profesjonell affære, hvilket gir skiva noen ekstra kort å spille på.

Dan Johansens ‘Realm in the Sky’ er en bunnsolid og underholdende power/prog-skive, selv om det skal sies at en time med denne formen for hyperaktivitet tester tålmodigheten til selv de mest ihuga fartsjunkiene blant oss. Skiva nytes for min egen del best i mindre doser, selv om du med enkelhet kan la den summe gjennom fra ende til annen under en heseblesendeHorizon Chase Turbo-sesjon. Anbefales fans av Tsuko G.-påvirket power/prog med utømmelige mengder livsglede.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Pitch Black Mentality – World Final Wake

‘World Final Wake’ er andreplata til bandet Pitch Black Mentality fra Bergen – et band som slapp debuten for hele ni år siden, og som beskriver seg selv som et melodisk thrash metal-band. Det er da også snakk om en groovy, riffbasert og litt Metallica-aktig tilnærming til undersjangeren, der assossiasjonene til diverse groove metal-band også er ganske fremtredende grunnet vokalist Tore Christer Storlids grovkornede, Phil Anselmo-aktige røst.

Det er imidlertid helt klart det melodiske elementet som imponerer mest på ‘World Final Wake’. Plata åpner nokså godt med «Fortress», der man på tross av litt simple vers får servert en ganske så habil refrengmelodi og ikke minst en flott oppbygning mot slutten. Ellers står gitarene stort sett for mange av de melodiske høydepunktene på plata, eksempelvis i «Eternal Night» og «Legacy», der bandet langt på vei mestrer noen hederlige forsøk på melodisk death metal-aktig intensitet.

Vokalen bidrar på sin side til å løfte noen flotte refrenger, som i tillegg til i åpningslåta er å finne i for eksempel «All Wither in Autumn» og «The Wall» i albumets siste ledd. Ellers synes jeg dessverre vokalen er noe av det som trekker plata mest ned. Den tilføyer et nokså uoriginalt og cheesy groove metal-preg til plata, noe som ikke blir spesielt mye bedre av at kvaliteten på låttekstene tidvis strupes av klisjèfylte rim. Growlinga er heller ikke spesielt godt levert de få stedene der den dukker opp, og Storlid kommer dessverre ikke helt heldig ut i sine lysere registre.

Heldigvis står ikke dette i veien for at mange av låtene på ‘World Final Wake’. Aller best er nok «Dahaka», som med sin lengde på åtte og et halvt minutt er albumets klart lengste låt og viser Pitch Black Mentality fra en mer progressiv side. Bandet utnytter tida godt, og leverer både kruttsterke riff, gode melodier og rolige partier som demonstrerer en bredt spekter av virkemidler.

Blant de mindre gode låtene finner vi for eksempel power-balladen «Fear the Rising Sun», der jeg synes hovedmelodien tynes vel mye. Bandet mister også dampen mot slutten av plata når avslutnings og tittellåta spinner; denne tilføyer lite til helhetsopplevelsen og blir en nokså anonym affære. Men Pitch Black Mentality får mye til å stemme på ‘World Final Wake’. Med en god produksjon i bunn er mange av låtskriverprestasjonene gode, og med noen særlig sterke riff og melodier i ermet byr bandet på noen sterke høydepunkter underveis.

Skrevet av Alexander Lange

Orbiter – A Goddamn Classic

På sin fjerde utgivelse ‘A Goddamn Classic’ søker stoner-trioen Orbiter fra Oslo å treffe en ytterligere autensitet, og har satt seg inn i studio uten mange typiske, moderne produksjonsverktøy til rådighet. Sånn sett er denne plata langt på vei vellykket, da Orbiter kommer langt i å levere en velspilt og velprodusert plate som får frem mye rent og flott trøkk fra en liten bandbesetning. Gitarlyden er ordentlig fin og akkurat passe grovkorna, riffene sitter godt og bassen og basstromma leverer bunnsolid bunn i lydbildene.

Det skal sies at Orbiter i stor grad spiller stoner rock og metall som følger spillereglene. Låtene «Built Like a Tank», «The Rat King» og «Don’t Trust Them Devils» leverer verken mer eller mindre enn det man kan forvente av en habil prestasjon innenfor sjangeren, og særlig vokalen bidrar til at uttrykket til tider blir litt vel anonymt uavhengig av hvor feite og fine riffene er, for å si det sånn. Høydepunkter kommer riktignok likevel, som i de drivende riffene i åpningslåta og «Don’t Trust Them Devils», og musikken holder helt klart et nokså høyt nivå i seg selv.

Ut fra det man kan lese om Orbiters intensjoner og eksistensgrunnlag er det heller neppe noen overraskelse at musikken ikke står for noen store (forsøk på) innovasjoner. Likevel vil jeg si at det i tittellåta og avslutningslåta «Deep Dark Sea» finnes mer interessante grep enn i de nevnte låtene. I «A Goddamn Classic» komplementeres flotte riff og et strålende refreng med noen ganske så nydelige clean- og lead-gitarer i bridge-partiet, så vel som noen flotte basslicks og en flott oppbygning mot slutten, og den ni-minutter lange avslutningen er et ambisiøst og vellykket bank i bordet på en utgivelse som til sammen bare varer i 28 minutter. Her tar Orbiter seg god tid til å bearbeide et tregt, tungt hovedtema, og tilføyer nok dynamikk til at det holder seg interessant hele veien gjennom. Og joda, her leverer også bassen noen virkelig flotte saker.

Med det er ‘A Goddamn Classic’ en stoner-plate som leverer både godt råmateriale og noen dristige påfunn. Jeg tror Orbiter har potensiale til å levere mer av det sistnevnte på neste utgivelse (som kanskje også kan være litt lenger!), men for fans av sjangeren er sannsynligvis denne tunge og lille halvtimen mer enn nok for å tilfredsstille øregangene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Impugner – Advent of the Wretched

Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories

Impugners nye mini-LP er et soleklart resultat av besetningens utømmelige kjærlighet for klassiske undergrunnsformer. Med medlemmer fra band som Deathhammer, Diskord og Desolation Realm i rekkene er det nemlig ikke slik at gruppen kan sies å mangle kanaler til å formidle sin troskap til tradisjonell ekstremmetall. Eksistensen til Impugner vitner likevel om at det fremdeles er hjørner av dette universet medlemmene ikke får utforsket gjennom sine hovedprosjekter; i dette tilfellet støyende og forpunket dødsmetall.

‘Advent of the Wretched’ ble opprinnelig utgitt som en selvstendig demo i 2021, men har nå blitt plukket opp for gjenutgivelse på forskjellige formater av Caligari Records og Sentinent Ruin Laboratories. På menyen står garasje-dødsmetall inspirert av Autopsy (se coveret av bandets klassiske «An Act of the Unspeakable»), men med nok av den finske dødsmetallens sleipe form i seg til at plagiatkontrollen unnlater å slå ut. I tillegg anvender bandet djevelens intervall hyppig for å svøpe låtmaterialet i et ondskapsfullt slør, hvilket ytterligere markerer Impugner som kyndige omorganisatører av dødsmetalliske bestanddeler.

Singelen «Ostracized Vitality» transporterer oss umiddelbart tilbake til 1987, da Autopsy befant seg i skjæringspunktet mellom Californias punk-, thrash- og vordende dødsmetallscene. Klassisk riffing og jagende tromming skaper en hektisk og snublende fremdrift, som bandet igjen kontrasterer med kravlende doom-strekk og ulmende dissonanser. Satt på spissen kan opplevelsen av ‘Advent of the Wretched’ oppsummeres som å falle ned en trapp i 20 minutter, kun avbrutt av korte opphold på de mange avsatsene på veien ned.

Og dette er nøyaktig det jeg ønsker meg fra en lav-terskel-utgivelse levert av noen av Norges fremste praktisører av tradisjonell ekstremmetall. Det er ikke så mye annet å si om utgivelsen enn at den hever seg over sin beskjedne natur, at lengre og mer substansielle låt-lenger (se «Cerebral Avacice») kler bandet vel så bra som korte byks, og at jeg vil ha mye, mye mer av dette. Impugner konstruerer en manisk kjøttkvern av pur dødsmetall på sin debut-utgivelse ‘Advent of the Wretched’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Feral Howl – Doomspells Of The Outer Gods

Enmannsprosjektet Feral Howl slapp tidligere i år en respektabel debut i form av EP’en ‘Atavistic Meditations’. Et uttrykk som er svøpt i mystikk beholdes på denne nye utgivelsen, men den anonyme skikkelsen bak dette prosjektet foretar like fullt et stilskifte i form av å levere femti minutter bekmørk dark ambient fremfor svartmetall. Det er også et stilskifte som i all hovedsak er svært vellykket, da dette er en plate som virkelig lykkes med å formidle ytterst dystre, ritualistiske og fengslende stemninger.

‘Doomspells Of The Outer Gods’ består av fire stykker på mellom åtte og 18 minutter hver, der Feral Howl omfavner minimalisme med høy selvsikkerhet. I hver av stykkene tynes og loopes enkle hovedtemaer med mørke synther, iskalde orgeltoner, guffen perkusjon og diverse effekter slik at lytteren virkelig blir sugd inn i den dype, dype avgrunnen Feral Howl peker ned i. Aller mest fanget blir jeg nok av «Black Guardian Of The Titanic Cromlech (Beyond Space and Time)», der grøssende lydeffekter, steinansiktsvokal og høylytt cymbal-rasling får pensle stemningen over en mørk, kontinuerlig synth-tone. Også åpningslåta «Lurker At The Threshold, Summoned Forth» imponerer stort med effektive orgeltoner, ujevne trommeslag og minimalistiske lydeffekter oppå det hele.

Andre halvdel av ‘Doomspells Of The Outer Gods’ får meg ikke i like stor grad på kroken. Tittellåta synes jeg ikke helt klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid på over 17 minutter, og baserer seg på en groove som etter hvert irriterer mer enn den fengsler. Avslutningslåta «Dark Winds Over Kara-Shehr (Oath of Death)» inneholder på sin side platas kanskje bredeste og mest interessante spekter av effekter, men blir også litt rotete, og treffer aldri den suggererende tilstanden som de andre stykkene på plata kan skilte med. Likevel har også disse stykkene en del for seg, og ‘Doomspells Of The Outer Gods’ mestrer i all hovedsak dark ambient-håndverket usedvanlig godt. Med sitt mystiske, ritualistiske uttrykk evner Feral Howl nemlig å levere noe høyst stilsikkert og effektivt i form av sine virkelig bekmørke lydbilder.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Andakt – «Awaken the Beast»

Andakt er et enmanns-svartmetallband som debuterte rundt denne tiden i fjor med EP-en ‘Incubus’. EP-ens fire låter bød på svartmetall som åpenlyst var inspirert av den norske gullalderen på 90-tallet, men som også gjorde plass for en mer moderne brutalitet. Til tross for noen gode momenter var utgivelsen åpenbart et produkt av kulturen for lav-terskel-utgivelser som Bandcamp har avlet frem, hvilket den pistrete og blasse produksjonen var en uslettelig påminnelse om.

Nå har musikeren bak prosjektet, «Savarak» annonsert debutskiva ‘Ritual of Angzhar’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Den første singelen har dog blitt sluppet, og «Awaken the Beast» eksemplifiserer på effektivt vis både elementene som skiller Andakt fra Bandcamp-massene, samt elementer som ikke helt lar dem unnslippe den samme kategoriseringen. Den brutale, Nordjevel-aktige aggresjonen er enda mer markert på «Awaken the Beast» enn tidligere, og når tidvis et tempo og en eksplosivitet som grenser til black/grind. Denne formen for krigsmetallisk intensitet blir sjelden utforsket av soloprosjekter på bandcamp, så det er trolig her nøkkelen til et oppsiktsvekkende uttrykk ligger for Andakt.

Men produksjon og låtform levner foreløpig ingen tvil om prosjektets tilhørighet til Bandcamp-paradigmet. Vokalen ligger altfor langt fremme i miksen, overgangene er hakkete og uelegante, og «Savarak» sliter med å sveise sammen låtmaterialet til en større helhet. Med andre ord er det de samme bekymringene jeg hadde rundt debutplaten til Moor som preger oppløpet til ‘Ritual of Angzhar’, og det gjenstår å se om Andakt klarer å håndtere overgangen til plateformatet på en mer overbevisende måte enn førstnevnte.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattmare – «Engstelig»

Nattmare på sin side er et enmannsprosjekt som ikke virker å sikte høyere enn Bandcamp-idealet, men som heller omfavner det. Prosjektets visuelle og soniske estetikk er tydelig inspirert av DSBM (Depressive Suicidal Black Metal), en personlig og intim form for svartmetall som lever nesten utelukkende på internett. I likhet med norske prosjekter som Vadatajs og Vardok Nalt bruker Nattmare hjemmestudioets begrensninger som et verktøy i seg selv, ved å skape et brokete, støyende lydbilde som rammeverk for utleverende og smertefull lyrikk.

Melankolsk kassegitar etablerer en intim og sørgmodig atmosfære, samtidig som det introduserer den enkle, vekslende akkordrekka som underbygger «Enstelig» som helhet. Utgangspunktet er svært enkelt, men post-svartmetallisk melodikk og lidenskapelig, plaget vokal legger til rette for en følelsesmessig overlevering som gjør inntrykk i all sin beskjedenhet. Jeg skal ikke påstå at Nattmare leverer noe helt enestående på «Engstelig», men til å være en enkeltstående DSBM-låt på Bandcamp er den overraskende effektiv. Anbefales fans av emosjonell og lavoppløst DSBM/Post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Kunsten Å Forsvinne«

Post-black metal-prosjektet Myrvandrer er i desember aktuell med sin andreplate ‘Salt’ etter fjorårets debutskive ‘Lenge Leve Livet’. Som mange andre band innenfor undersjangeren har ikke Myrvandrer vist seg fremmed for å omfavne en melankoli og en emosjonell dimensjon som ofte mangler innenfor metallmusikk, og det er også noe som langt på vei videreføres i den nye singelen fra den kommende plata: «Kunsten Å Forsvinne».

Låta starter i et rolig, sårbart og melankolsk spor, der nydelige clean-gitarer og avstemt sang bygger opp under et Sólstafir-aktig vers. Akkordrekka videreføres fint av de mer støyete svartmetallgitarene i refrenget der skrikevokalen også melder sin ankomst, og assossiasjonene til band som Deafheaven og An Autumn for Crippled Children blir med ett mer iøyenfallende. Myrvandrer evner sånn sett å tilføre en ganske stor kraft til musikken sin på tross av at jeg synes produksjonen tidvis blir litt spinkel og skranglete, og introduksjonen av piano i låtas avslutning og klimaks er også et effektivt og godt grep. Vi gleder oss til plata i desember!

Skrevet av Alexander Lange

Strymer – «Vinternatt»

Svartmetallbandet Strymer fra Telemark slapp tidligere i år sin debutskive ‘Cold Winds Of Azrael’ og fulgte opp denne med singelen «Nocturnal Illumination» i mai. Nå er nok en ny låt på trappene, «Vinternatt», der duoen serverer en tre minutters dose av sin aggressive form for svartmetall.

Strymer er av den gode, gamle norske svartmetallskolen og legger i musikken sin ikke noe skjul på at de vil kanalisere det rå og primitive ved sjangeren. Det klarer de nokså godt på «Vinternatt», da med ganske så velfungerende, iskalde og kompromissløse akkordrekker i bunn, en nærmest kontinuterlig blast-beat og en klassisk, besk svartmetallvokal i front. «Vinternatt» skiller seg på ingen måte ut i den etter hvert så store svartmetallundergrunnen, men leverer i og for seg en potent og forløsende dose rå svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Abyssic – Brought Forth in Iniquity

Det er lett å få vann i munnen av Abyssics verktøykasse og personell. Dette er et band som har samlet flere velrennomerte personligheter fra den norske doom metal-scenen, og som med et bredt spekter av instrumenter og virkemidler maner fram en særegen, symfonisk utgave av doom-metallens treigeste, seigeste og mørkeste avkrok: Funeral doom metal. Utover den klassiske besetningen av metallinstrumenter finner vi her orkestereffekter, kontrabass, Moog-keyboard og mellotron, og alt i en drakt som oser av høye ambisjoner.

‘Brought Forth in Iniquity’ er Abyssics tredje fullengder etter debuten ‘A Winter’s Tale’ fra 2016 og 2019s ‘High the Memory’, og er en umiskjennelig oppvisning i bandets særegenheter. Abyssic er et band som på denne plata leverer en sterk prestasjon når det gjelder sound, og med en sterk produksjon (og ikke minst et tøft platecover) i ryggen er ‘Brought Forth in Iniquity’ en plate som særlig imponerer når det gjelder stemning og atmosfære. Abyssic lykkes langt på vei i å transportere lytteren til sitt voldsomme, teatralske og uhyggelige univers, og alle de fem låtene føles overbevisende og fengslende i så måte.

Med det klarer Abyssic også å levere noen sterke og storslåtte øyeblikk i låtmaterialet på denne plata. ‘Brought Forth in Iniquity’ er på sitt klart beste når bandets store og symfoniske dommedagsmetall får fritt spillerom, og når det melodiske sitter gir dette grobunn for platas mest overbevisende partier. Særlig «Chronicle of the Dead» byr på et helt utsøkt tema, og også «Mirror of Sorrow» treffer blink i sin andre halvdel. «Djevelens Lys» slår på sin side på stortromma innledningsvis, da med blast-beats som like gjerne tilføyer et tøft og passende svartmetallelement.

Likevel har ‘Brought Forth in Iniquity’ noen betydelige problemer når det gjelder låtskrivinga. All den tid det eksisterer flotte partier i hver låt på plata, har jeg etter nokså mange gjennomlyttinger fortsatt vanskeligheter å forstå hvor Abyssic vil hen med strukturen på komposisjonene. Åpningslåta, «Cold as Winter Storm», fungerer greit i sin omhyggelige oppbygning rundt trege death metal-aktige riff, men ellers henger ikke låtene på denne plata spesielt godt sammen.

Det gjennomgående problemet er måten Abyssic såpass brått og hyppig skifter mellom knusende metallpartier og roligere, drømmende orkestrale der piano eller synth ligger i front. Dette fragmenterer komposisjonene, og det er heller unntaket enn regelen at det herfra åpenbarer seg en meningsfull struktur på låtene. Snarere er det som å høre et enormt, sonisk monster på inn- og utpust – og det i ganske lang tid.

Da hjelper det heller ikke at pianoet og det orkestrale ikke overbeviser spesielt mye musikalsk sett. Utover det at det ofte klarer å male en effektiv atmosfære, føles det komposisjonsmessig ganske tamt og anonymt, og særlig pianoet føles det som at går på en eller annen slags autopilot når man har kommet seg et stykke ut i plata. Det er på sitt beste i den atten og et halvt minutt lange avslutnings- og tittellåta, der en vidunderlighet av en strykermelodi åpenbarer seg. Da er det imidlertid også synd at denne låta, kanskje ikke så overraskende, er den som sliter mest strukturelt. Den føles rett og slett ut som en ganske rotete og retningsløs komposisjon.

For meg betyr ikke dette at ‘Brought Forth in Iniquity’ er noen dårlig plate, men at jeg må høre på den på en litt annen måte enn jeg pleier å gjøre med mye annen metall. For den store styrken ved denne plata ligger i atmosfæren og soundet den formidler, og hvordan låtene fungerer som portaler og innblikk i Abyssics verden. Bandet leverer også noen virkelig potente funeral doom-partier som nærmest slår en i bakken her. Men det er ingen tvil om at en strammere og mer fokusert tilnærming til komposisjon og struktur kunne løftet plata uten at det hadde trengt å gå på bekostning av kvalitetene.

Skrevet av Alexander Lange

Grimskull – Awake Asleep

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Grimskull er et navn som for de fleste – med god grunn – vil være fullstendig ukjent. Til tross for et fullstendig manglende fotavtrykk på den norske scenen (i alle fall frem til 2009) har trioen ved flere anledninger faktisk hatt muligheten til å skape norsk metallhistorie. Bandet har nemlig sine røtter helt tilbake på 80-tallet(!), uten at dette førte med seg så mye på hverken utgivelses- eller pressefronten. Dette var en naturlig følge av at gruppen var gjennom en rekke besetninger og bandnavn uten å lande noe definitivt før i 2009, da bassist Marita Sundset trådde inn i rekkene og navnet Grimskull ble befestet.

Siden da har gruppen utgitt både skiver, EP-er og en rekke singler som alle demonstrerer en forkjærlighet for tiåret bandet har sin opprinnelse i. Både NWOBHM, thrash og etterdønninger fra 70-tallets hardråkk har en rolle å spille i utformingen av tredjeskiva ‘Awake Asleep’, i tillegg til en ofte progressiv tilnærming til instrumentalskriving som oftest finner sitt utløp i de utbroderte broene. Med andre ord er ‘Awake Asleep’ en skive som foretar mange vendinger i løpet av sine drøye tre kvarter; en uttrykksmessig mosaikk som kunne vært utfordrende å navigere om ikke bandet plantet umiddelbart fengende melodier og riff ved hvert eneste veikryss.

Det er vanskelig å si om dagens besetning har noen som helst forbindelse til den originale, men om musikerne i Grimskull har røtter 30 år tilbake i tid har de klart å bevare entusiasmen for sjangeren på forbilledlig vis. Tittelsporet – som for øvrig åpner skiva – er et oppstemt trad-nummer preget av urokkelig fremdrift og tøylesløs iver, ledet av den høytsvevende røsten til gitarist og vokalist Trygve Solheim. I sine tyngre øyeblikk befinner riffinga seg et sted mellom Judas Priest og vordende thrashmetall, hvilket best eksemplifiseres av den aggressive og tidvis Anthrax-aktige «Grimskull».

Blant skivas høydepunkter finner vi sistnevnte, «Our Finest Hour» og «Count of Darkness». «Our Finest Hour» åpner med en litt flåsete hi-hat-spurt, før en nydelig, melodisk ledegitar suger oss inn i låtas gledesfylte indre. Bandets nesten progressive tendens debuteres først på broen til singelen «Enforcers of the Night», men det er på «Count of Darkness» at den benyttes til størst effekt. Låtas tunge riffing og fengende refreng er fett nok i seg selv, men den eksplosive sparringen som foregår mellom bandmedlemmene på broen besitter en x-faktor som hever partiet over resten av materialet.

Det som i hovedsak jobber imot bandet på ‘Awake Asleep’ er selve presentasjonen. Albumcoveret kombinert med den Punisher-aktige logoen rammer ikke inn musikken på noen god måte , men får lytteren til å forvente noe i retning alternativ/metalcore heller enn livlig og ildfull tradmetall. I tillegg er produksjonen litt modernisert og stiv, og det har ikke vært rent få ganger jeg har sittet og forestilt meg hvor rått låtmateriale på skiva hadde lått dersom den var badet i 80-tallets varme, analoge produksjon. Det er umåtelig synd at det må være slik, for mesteparten av materialet på ‘Awake Asleep’ er sterkt nok til at det virkelig kunne ha blomstret gitt en litt annen innpakning. Slik det står nå er Grimskulls tredjeskive fortsatt en sterk utgivelse, men en utgivelse som i hovedsak kommer til å nå hjem til de mest nitidige tradmetall-arkivørene blant oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kingseeker – Grief

Med slippet av debutplata ‘Daily Reminders’, viste metalcore-trioen Kingseeker seg som et friskt og spennende prosjekt innenfor den norske metallscenen tidligere i år. Selv om jeg i min omtale kunne peke på en del rusk og svakere øyeblikk, leverte bandet tidvis ganske så overbevisende metalcore-håndverk, eksempelvis i låter som «Unto Us» og «Butterflies». Nå har Kingseeker rukket å slippe nok en utgivelse før årets slutt i form av EP’en ‘Grief’, og om det så er et mindre ambisiøst prosjekt enn fullengderen, vil jeg påstå at det er et tydelig skritt fremover for trioen.

‘Grief’ består av fem låter som passende nok er navngitt etter det som ofte blir omtalt som sorgens fem stadier: fornektelse, sinne, forhandling, depresjon, og aksept. Kingseekers forhandlingsstadium fikk vi stifte bekjentskap med allerede for noen uker siden i form av femminutteren «Bargaining». På tross av at jeg syntes denne var en smule utstrukket, lot jeg meg i all hovedsak overbevise ganske sterkt av velfungerende melodier og riff og en sterk vokalprestasjon, og låta fremstår fortsatt som et av Kingseekers beste låter.

Således går denne låta også inn i det jeg vil si er et trekløver av sterke komposisjoner på ‘Grief’. Her inngår også åpningslåta «Denial», der bandet introduserer noen spenstige, effektbelagte clean-gitarer, og der en egentlig litt tam hovedmelodi tilføyes såpass mye kraft og energi at den ender opp som nokså velfungerende. Også «Depression» er overbevisende med et sterkt melodisk teft og en Killswitch Engage-aktig brutalitet.

Andrelåta «Anger» er for så vidt et friskt forsøk på å skape en ekstra kort, brutal og sinna (jada!) låt, men lykkes i mine øyne ikke helt med dette når selve låtmaterialet forblir en litt tam grobunn for overtenningen. Videre føles det som at dampen er litt ute av bandet på avslutningen «Acceptance», særlig som følge av at hovedtemaet fremstår ganske uinspirert. Likevel er ‘Grief’ et klart steg fram for Kingseeker, og byr på et knippe låter som får meg til å glede meg til bandets neste ablegøyer.

Skrevet av Alexander Lange

Moor – Viper Kingdom

Moor er et enmanns-svartmetallband som over det siste året har pepret Bandcamp-feeden sin med et stadig økende knippe mindre utgivelser. Ved første øyenkast virket prosjektet temmelig lav-terskel, mye grunnet at de tidlige demoene var preget av ufullstendige låtskisser – som dog inneholdt noen riktig sterke melodiske svartmetall-ideer. Nå som Moor har blitt plukket opp av det kolombianske plateselskapet Kvlt und Kaos Productions blir det tydelig at prosjektet er et ytterst seriøst et, om så det fortsatt rår tvil rundt hvorvidt Moor egentlig er helt klar for en full-lengder. Debut-skiva ‘Viper Kingdom’ er klart sterkere enn jeg fryktet basert på tidligere materiale, men det er fortsatt åpenbart at prosjektet har en del skavanker om må rettes opp i før musikken virkelig kan fenge.

Kritikken min om manglende struktur på tidligere låtmateriale blir adressert på enkelte av låtene på ‘Viper Kingdom’. De to singlene «Lepers among Us» og «The Black Foe» presenterer sitt utvalgte materiale på relativt konsist vis, og er som følge noe av det sterkere Moor har levert i sin korte levetid. Dette bikker dog litt over på låter som tittelsporet og «Barren Hills», hvor seksjoner blir repetert noe i overkant uten at meningen med dette blir fullstendig klargjort. I tillegg er det flust med overganger og avslutninger på skiva som forvandler meg til et levende spørsmålstegn, men de strukturelle problemene til Moor har forbedret seg såpass på ‘Viper Kingdom’ at jeg velger å se på denne biten av skiva som et aldri så lite lyspunkt.

Elefanten i rommet er nemlig det faktum at det uttrykksmessige og det instrumentale hadde trengt en mer omfattende bearbeidelse for å bli klart for utgivelse på et plateselskap – selv et nisje-selskap som Kvlt und Kaos Productions. ‘Viper Kingdom’ blir fremstilt som en tradisjonell svartmetallskive av den norske 90-talls-tradisjonen, men Moors rekonstruering av svartmetallen som uttrykk er i all realitet temmelig overfladisk. Som eksempel på dette er det bare å peke i retning en av skivas mange malplasserte gitarsoloer, eller det faktum at mye at de tonale og harmoniske svingningene over skivas spilletid rett og slett ikke har så mye med sjangeren å gjøre. Når man i tillegg inkluderer det faktum at bassen ofte er grovt uenig med fellesskapet hva gjelder tonalitet og akkordgrunnlag, ja da blir det klart at Moor fremdeles har en jobb foran seg om prosjektet skal prestere på det ambisjonsnivået enmanns-musikeren virker å sikte seg inn på.

Og personlig mener jeg at mannen bak Moor har grunn til å ha ambisjoner utover det å være et av mange anonyme Bandcamp-svartmetallband. Det finnes nemlig flust av sterke enkeltideer på ‘Viper Kingdom’ – som den spenstige harmonikken på «Moon & Totem», den mørke, Vestindien-aktige grooven på «Land of the Hairy Barbarians», og de smektende melodiske nøstene som gitarene vever over skivas spilletid. Dersom Moor klarer å bygge opp under disse ideene med sterke strukturer, uttrykksmessig dybde og tettere instrumentalprestasjoner; ja da kan vi begynne å snakke om et prosjekt som har noe eget å bidra med på den norske svartmetallscenen. Inntil videre forblir Moor dog en kuriositet i det internasjonale Bandcamp-miljøet som best nytes av folk som ikke stiller for høye krav til svartmetallen sin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

In the Woods… – «The Malevolent God»

Om lag én måned har gått siden In the Woods… annonserte sjette-plata ‘Diversum’ ved å slippe singelen «A Wonderful Crisis». På låta anvendte veteranene sin melodiske men tidvis ekstreme progmetall til å kommentere apatien til det moderne mennesket, samt de dramatiske følgene av å ignorere psykiske symptomer på samfunnsrelaterte kriser. Med kun en snau måned igjen til album-slippet åpner gruppen nok en titteluke inn i ‘Diversum’s rikholdige indre; som i denne omgang åpenbarer en tematisk forbindelse til en av thrashmetallens mest legendariske låtprestasjoner.

Det er nemlig ikke til å ignorere at «The Malevolent God» kan sies å være en slags moderne åndsfrende av Metallicas «One». Håpløsheten og desperasjonen som er forbundet med å være fanget i sin egen, gradvis forvitrende kropp er like tilstede i In the Woods… sin nye singel som i 80-talls klassikeren, og teksten til Bernt Fjellestad er like opptatt av å undersøke de ulike emosjonelle reaksjonene protagonisten har på sin grufulle situasjon. Sørgmodighet forvandles til sinne, og bandet følger på med et musikalsk bakteppe som forsøker å fange den følelsesmessige valøren fra øyeblikk til øyeblikk.

For meg er «The Malevolent God» en langt bedre introduksjon til den nye skiva enn førstesingelen. Borte er den stadig eskalerende og noe utmattende storslåttheten, og i stedet har vi fått en dynamisk og sammensveiset låt preget av knusende riff og vakre bølgedaler. Den polerte og kraftfulle produksjonsjobben gir låta en moderne, progmetallisk skala – et veldig lydrom Fjellestad fyller med yndig sang og beske growls. «The Malevolent God» er en flott singel, og et varsel om kvaliteten vi kan forvente å finne på In the Woods… sin kommende skive ‘Diversum’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Once Awake – «Alive» (P.O.D.-cover)

Det har kommet et aldri så lite knippe singler fra metalcore-bandet Once Awake de siste månedene, og siste i rekka er bandets egen tolkning av P.O.D.-klassikeren «Alive». Once Awake nøler her ikke med å krydre låta med sitt eget mer ekstremmetallske uttrykk, som finner røtter i melodisk death metal og groove metal så vel som metalcore, og evner sånn sett å mønstre en cover-låt som ligger et stykke unna originalmaterialet.

Det fungerer også godt. Det stratosfæriske refrenget mister muligens noe av sin melodiske potens i denne versjonen, men særlig versene groover usedvanlig fint med Once Awakes dyperestemte gitarer og metal-produksjonen, og breakdownet mot slutten fungerer godt på Once Awakes språk. I alt er sånn sett dette coveret stort sett en vellykket prestasjon for fans av dette sjangerlandskapet.

Skrevet av Alexander Lange

Blodtørst – «Berar»

Etter fjorårets eminente debutskive ‘Ferd’, har trønderske Blodtørst i dag annonsert at andreplata ‘DALMUNR’ ser dagens lys den 13. januar neste år. Med annonseringen av dette konseptalbumet har bandet også sluppet låta «Berar».

Dette er en hardtslående, melodisk låt der Blodtørst langt på vei demonstrerer en ambisjon om å leke seg med ulike elementer innenfor ekstremmetallen. Den fengende hovedmelodien skriker folketonal svartmetall til å begynne med, og får drahjelp av en spenstig groove og luftig clean-vokal og blast-beats i refrenget. Samtidig gir de dype kompgitarene og growle-vokalen låta en klar melodisk death metal-drakt ellers, og minner meg av alle ting mye om uttrykket Fenris Vrede har lekt seg frem til. Jeg synes muligens ulike varianter av melodien melkes litt vel mye i «Berar», men bandet varierer noe mer utover i låta, og i alt er materialet et sterkt varsko om hva som venter oss i januar.

Skrevet av Alexander Lange

Impugner – «Morass»

Ute nå via Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories

Slippet av Impugners debut mini-LP ‘Advent of the Wretched’ nærmer seg med stormskritt, og singelen «Morass» er den groteske budbringeren som har som oppdrag å sette frykten i den gjengse undergrunns-turist. Ekstremmetall-kredibiliteten til bandets mange medlemmer ble påpekt i min omtale av skivas forrige singel – et samlet erfaringsmessig grunnlag som monner gjennom de forstyrrende og støvete korridorene til gruppens dødsmetall.

Tumlende trommer og støyende garasje-produksjon er det første som velter ut av høyttaleren i det man trykker play på «Morass». Bandet river gjennom punkete og Autopsy-beslektet d-beat og klassisk, dødsende riffing med en organisk tilnærming til tempo, hvilket hinter til et fravær av klikk-track. Broen skaper ytterligere dybde i uttrykket, det ved å tilføre skingrende og esoteriske Morbus Chron-fakter til bandets klassiske dødsmetall-ryggrad. Alt i alt er «Morass» nok en stilren og besk liten fysak spyttet ut av Impugners korrumperte galakse-hjerne, og en meget passende skjending i forkant av det kommende plateslippet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Decipher – Breed of an Obsolete Kind

Decipher er en ekstremmetallisk kvartett fra Mysen som per Encyclopaedia Metallum oppsto tidlig på 2000-tallet. Fra tidligere har gruppen kun en demo fra 2006 til sitt navn, og basert på de 15 årene med inaktivitet som fulgte kan det virke som at prosjektet opprinnelig ble lagt på hylla for godt. Hele 20 år siden de først samlet seg under Decipher-banneret har gjengen bestemt seg for å gi prosjektet et nytt forsøk; om dette valget skyldes nostalgi eller en følelse av ufullendthet skal jeg ikke spekulere i. Det eneste du trenger å vite, kjære leser, er at Decipher med debuten ‘Breed of an Obsolete Kind’ har levert en usedvanlig slagkraftig death/thrash-utgivelse, og en av årets sterkere norske metallskiver.

Visuelt kaller utgivelsen tilbake til epoken bandet opprinnelig opererte i, nemlig en periode av 2000-tallet hvor ekstremmetall-utgivelser rutinemessig ble utstyrt med digitale platecovere som i dag virker fryktelig daterte. Lyttere i dag vil nok forvente noe temmelig moderne og mekanisk i møte med coveret til ‘Breed of an Obsolete Kind’, men på 2000-tallet kunne en cover-illustrasjon av denne sorten skjule alt fra modernister som Fear Factory til organiske undergrunns-utgivelser innenfor svart- og dødsmetall. Decipher er tilsvarende ingen robotisk og over-striglet enhet, om så de angriper sin foretrukne sjanger med brutalitet og maskin-aktig presisjon.

Tematisk sett oser ‘Breed of an Obsolete Kind’ dog av mekanisk jævelskap og dystopisk futurisme, hvilket fremheves av de skrekkinngytende lyd-effektene som innleder åpningssporet «View through Dead Eyes». Det første minuttet etter bandets entré tilbyr fans av dødsthrash alt av informasjon de trenger for å avgjøre om Decipher er ekte vare eller ei. Brutale, dødsmetalliske blasts gir vei for thrashmetalliske byks, det hele toppet med en nådeløs syklon av dødelig potente riff. Allerede på åpningslåta blir det klart at bandet føler seg fullstendig hjemme i eget sound, og samtlige av låtene på skiva leverer dødsthrash av et nivå som er sjeldent å spore i den norske scenen.

Decipher skaper variasjon på skiva ved å smykke det basale soundet sitt med diverse låneobjekter fra andre stilarter. «Green Mass Suggestion» kontrasterer versets hektiske spurt med store, stampende grooves; tittelsporet introduserer svermende, dissonante akkorder i Hate Angelsk stil; og «Double Standards» tar en hvilepause fra den ustanselige riff-festen for å leke seg med en atmosfærisk gitartekstur mot låtas slutt. Nå skal det sies at Decipher skriver dødsthrash såpass godt at det strengt tatt ikke er behov for så mye ekstra, hvilket eksemplifiseres på de to høydepunktene «Beyond Comprehension» og «Necessary Evil». Førstnevnte skaper heseblesende driv via klassisk mitraljøse-riffing og fremragende trommeprestasjoner, og sistnevnte truer med å fullstendig kuppe showet ved hjelp av brutal, rytmisk lekenhet og et verdenserobrende versriff.

Når det kommer til kritikk har jeg rett å slett ikke så mye å komme med. Noen av låtene treffer klart hardere enn andre, men Decipher har øynene såpass godt festet på dødsthrash-ballen over skivas korte spilletid at dødpunkter ikke er å spore. Musikerprestasjonene er teknisk kompetente og presise men fortsatt fulle av ild og iver; og produksjonen er gjennomsiktig men punchy nok til at samtlige riff og trommeslag treffer solar plexus med maksimal kraft. ‘Breed of an Obsolete Kind’ er en kruttsterk undergrunns-utgivelse, og en kaotisk – dog gledelig – , forstyrrende faktor i det påbegynte arbeidet med å oppsummere det norske metallåret. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Sahg – ‘Born Demon’

På ‘Born Demon’ tråkker bergenske Sahg på gassen og serverer potente doser med enkel hardrock, god, gammel doom-metall og førsvartmetallsk, satanistisk staffasje. Med det får vi en frisk dose av uhøytidelighet som nok er blitt litt for uvanlig innenfor metallsjangeren. Her er det ikke snakk om en plate som utmerker seg i noen som helst grad når det gjelder innovasjon, men som snarere leverer når det gjelder underholdningsverdi og en aldri så liten dose nostalgi til metalluttrykk som regjerte for fire-fem tiår siden.

Forventningene til ‘Born Demon’ har blitt bygget opp gjennom slipp av et relativt stort antall singler, og det er også disse som i stor grad løfter kvaliteten på plata. Åpningen «Fall Into the Fire» leverer for eksempel et refreng som føles som det mest typiske metallrefrenget fra 80-tallet noensinne, men som med det også blir høyst energisk og smått uimotståelig. Tittellåta er platas mest rendyrkede og vellykkede forsøk på en vaskeekte doom metal-prestasjon, og Jan Eggum-coveret «Heksedans» er det kanskje aller største høydepunktet med sine drivende vers, sitt helt strålende kor-refreng og bandets overraskende og smidige implementering av blast-beats i låtas fade-out-outro.

Det er også mye godt å si om platas øvrige innslag. Kvaliteten er nokså jevn og solid, og Sahg sørger også for å tilføye elementer som gjør enkeltlåtene mer interessante. De litt grøssende synthene på «Black Cross on the Moon» er et smakfullt trekk, gitarleadsene på slutten av «Salvation Damnation» gir et friskt pust av melankolsk tekstur, og korvokalen på slutten av den ellers litt anonyme «Killer Spirit (From Outta Hell)» piffer opp låta nevneverdig. Det saftige doom-riffet som er med på å runde av hele plateopplevelsen i «Destroyer of the Earth» er også et høydepunkt.

Jeg tror imidlertid Sahg kunne løftet frem de litt mer unike elementene enda litt mer i produksjonen. Noen av låtene blir nemlig litt like, og ender i en hel plategjennomlytting litt opp som forglemmeligheter som ligger litt for tett opp mot inspirasjonskildene. De små lydklippene av gammelt, religiøst dommedagsprat på norsk er også såpass korte og få at de mister litt av sin potensielle effekt. Platas gufne, satanistiske og egentlig ganske velfungerende aura har med andre ord litt å gå på.

Noen direkte svake øyeblikk finner vi også, som i den gnagende repetisjonen av det i utgangspunktet kule hovedriffet på «House of Worship». Men ‘Born Demon’ er ellers en nokså sterk prestasjon fra Sahg. Den vil muligens irritere noen moderne metallfans litt med sin insisterende uhøytidelighet, men leverer mye god, fengende og selvsikker underholdning – da med et fortegn som er både dystert, teatralsk og morsomt.

Skrevet av Alexander Lange

Vandrer – ‘Consummation of the Ages’

Etter et særdeles aktivt 2021 har det vært stille en stund fra det instrumentale doom metal-prosjektet Vandrer. Med ‘Consummation of the Ages’ returnerer imidlertid Ole Hell, også kjent fra Sheperds Crook, nå med dette enmannsprosjektet, da med trommebistand fra den ukjente skikkelsen Jan «Trollhammer».

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til Vandrers musikk. Hoppet ut i et instrumentalt doom metal-uttrykk er i utgangspunktet modig og beundringsverdig, gitarlyden er som regel skikkelig fin og grovkornet, og gode høydepunkter har kommet til uttrykk gjennom både sterke riff og endog noen eminente drone metal-stykker. Likevel bidrar særlig repetisjonen og lengden på låtene ofte til at savnet etter vokal, eller andre tilleggselementer, melder seg, og det gjelder åpenbart særlig når kvaliteten på de helt sentrale riffene ikke er på topp.

‘Consummation of the Ages’ bekrefter dessverre noen av disse negative sidene, og er i mine øyne blant Vandrers svakere prestasjoner. Åpningslåta «Abomination of Desolation» åpner for eksempel nokså fint og stemningsfullt med et smått mystisk clean-gitar-tema og et flott åpningsriff, men renner litt retningsløst ut i sanden, og inneholder noen gitarleads jeg synes er ganske svake. Videre er den unormalt korte andrelåta «Iron Mixed with Miry Clay» på litt over seks og et halvt minutt en helt ok låt med et ganske potent hovedriff, men også en komposisjon som høres litt uferdig ut i sin enkelhet. Jeg tror rett og rett Vandrer kunne fått mer ut av den.

Den 15 minutter lange tittel- og avslutningslåta er imidlertid en mer imponerende affære, og serverer sannsynligvis platas sterkeste høydepunkter. Inkluderingen av synth er smakfull, og måten Vandrer bygger opp med et av de kuleste riffene som dukker opp byr opp til en ganske så tilfredsstillende avslutning på plata. Med det er det helt klart tydelig at det er gull å finne i Vandrers musikken, selv om det denne gangen ble litt for mye gråstein mellom.

Skrevet av Alexander Lange

Blood Python – Acheron

Tungmetall av den gamle og klassiske sorten har med årenes løp blitt en aldri så liten sjeldenhet på den norske scenen. Kvalitets-skiver innenfor uttrykket er få og langt i mellom, og enda sjeldnere er bandene som klarer å mane frem tidsånden fremfor bare å stable noen brukbare riff opp mot hverandre. På sin platedebut ‘Acheron’ fanger enmanns-prosjektet Blood Python tidsånden på forbilledlig vis, om så enkelte instrument-prestasjoner og produksjonsvalg hindrer utgivelsen i å nå de riktig store høydene.

‘Acheron’ er en skive som ønsker å ta med lytteren tilbake til tungmetallens undergrunn på det tidlige 80-tall, der band som Cirith Ungol, Manilla Road og Brocas Helm svingte sine stålkledte riff i Fantasy-sjangerens navn. Tekstene til Blood Python er heller ikke foruten forbindelser til Fantasy-sjangeren, men lener seg i tillegg på okkulte fakter og en tilbedelse av mørk mystikk som strekker seg mot det nesten gotiske. Der den tekstlig-tematiske linken til de nevnte bandene er noe mangelfulle, er det uttrykks- og produksjonsmessige mye sterkere indikatorer på prosjektets troskap til nettopp denne epoken innenfor metall. ‘Acheron’ er nemlig badet i referanser til denne lidenskapelige og upolerte formen for tradmetall; noe fans av de nevnte band klokt i å bite seg merke i.

Introduksjonssporet «Procession» lar ikke stemningen vente på seg, men suger oss inn i platas univers ved hjelp av filmatiske droner, trommeslag og middelaldersk instrumentalspill. Et trommebrekk bryter så gjennom den tjukke atmosfæren, før tittelsporet gir oss det fulle og hele bildet av Blood Pythons vinkling på tradmetall – på godt og vondt. Det er nemlig ikke til å komme fra at både produksjonsjobben og vokalen vil vise seg å være et for stort hinder å komme over for de fleste, selv om fans av undergrunns-tradmetall er fullstendig klar over at dette kommer med terrenget. Til gjengjeld får vi servert låtformer og riff som demonstrerer en intim kjennskap til gamle former, og som i mange tilfeller klarer å overvinne de mange utfordringene som skivas mindre velfungerende elementer frembringer.

Eksempler på dette er høydepunktene «Holy War» og «Witch Queen». Førstnevnte er ikke fremmed for litt ravgal kauking fra vokalistens side, men kompenserer for dette med et bryskt, fengende refreng og bøttevis med triumferende leads. «Witch Queen» er på sin side en mesterklasse i klassisk trad-riffing, som bruker andre halvdel på å synke inn i en eskalerende, rituell transe. Øvrige låter på skiva sliter i større grad med å synliggjøre kvalitetene sine, selv om det skal sies at ledegitarene og den stilrene atmosfæren stort sett er beundringsverdige elementer gjennom ‘Acheron’s spilletid.

Blood Pythons platedebut får sitt verdige punktum via det ominøse mellomspillet «Divine Lords of the Snake» og den mer eksplosive avslutningslåta «Fire is Born» – hvorav den ekstremmetalliske ilden som blusser opp i sistnevnte er et av skivas klare høydepunkter. ‘Acheron’ er en skive som overbeviser takket være sine inngående kunnskaper rundt 80-tallets undergrunns-dialektikk, selv om jeg mener de programmerte trommene og vokalen tidvis spenner ben på musikkens mer velfungerende bestanddeler. For alle og hvermann vil debuten til Blood Python neppe falle i smak, men fans av epoken ‘Acheron’ er inspirert av vil med enkelhet kunne se forbi skavankene og omfavne skivas mange kvaliteter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Darkthrone – «Caravan of Broken Ghosts»

Melankolsk gitarspill svøpt i mystikk inviterer oss inn i «Caravan of Broken Ghosts», Darkthrones første og eneste singel fra den kommende skiva ‘Astral Fortress’. Denne aldri så lille sjeldenheten i bandets diskografi faser snarlig over i en fullbands-versjon; stødig og langsomt traskende som tittelens skremmende tog av gjenferd. Atmosfæren er overjordisk og hjemsøkt, hvilket forsterkes av den lavoppløste og dumpe trommemiksen samt de brutte mollakkordene hvis kjølige klang synes å vitne om de dødes tilstedeværelse.

Dette åpningsstrekket er stemningsfullt på en måte som Darkthrones riffsentriske musikk sjelden tillater seg å være. Frosttåke og gjenferd må dog fort vike for broens dragkamp mellom gnistrende fartsmetall-riff og hedenske svartmetall-tendenser. «Nocturno Culto» hveser ut en kryptisk fortelling preget av udefinert okkultisme med en kosmologisk dimensjon, hvilket spiller inn i det allerede distinkte scenarioet som musikken maner frem via sin eksentriske tidløshet.

Til slutt blir den tålmodige lytter kastet et ben som trolig vil få de mest old school-fikserte av oss en aldri så liten aneurisme. En langstrakt folkemelodi åpner en flerre i musikkens til nå oppbyggende intensitet, før den gis en dødsmetallisk malingsjobb som er vanskelig å spore i Darkthrones diskografi utenom ‘Soulside Journey’ og ‘Goatlord’. Dette oppbruddet fungerer virkelig effektivt i samspill med låtas ellers lineære utviklingskurve, og resultatet er en singel som i mine øyne er en av Darkthrones klart beste i senere tid. Det er alltid spennende å se hvilke stilarter fra fortiden Darkthrone velger å aksentuere på sine utgivelser, og «Caravan of Broken Ghosts» peker mot nok en innholdsrik uttrykksmessig mosaikk å saumfare på ‘Astral Fortress’ – som slippes nå på fredag.

Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Moor – «The Black Foe»

I min omtale av Moors split med det kolombianske svartmetallbandet Perventor uttrykket jeg tvil over enmanns-prosjektets kommende plate-debut på bakgrunn av underutviklede låtstrukturer, sprikende uttrykk og kollisjoner mellom de ulike instrumentstemmene. Det kan dog hende at bekymringene mine er overdrevne, ettersom singlene fra skiva – «Lepers among Us» og nå «The Black Foe» – generelt sett har hatt sterkere strukturer og bedre sammenhengende instrumentaler enn Moors øvrige materiale. Dette synes å vitne om at enmannsmusikeren er klar over forventningene det er vanlig å stille til en debut-plate; nemlig at støttehjulene kastes til fordel for et definert uttrykk som står på egne ben.

Uttrykksmessig kan man fortsatt påstå at Moor er litt sprikende. Åpningens melodiske svartmetall-motiv bades i et 90-tallslys – som følge av spede spøkelsessynther-, før broen vandrer inn i et mer folkemetallisk lende preget av valsende riff og spartansk trommespill. Denne seksjonen er en aldri så liten skamplett på låtas ellers ganske sterke resymé, ettersom det malplasserte trommebeatet suger all intensitet og atmosfære ut av musikken. Dette er synd, ettersom den melodiske aggresjonen som preger låtas øvrige seksjoner fungerer langt bedre enn det meste Moor har klart å koke sammen til nå. Til slutt sitter vi igjen med en låt som føles langt på vei mer plateklar enn prosjektets tidligere låtslipp, selv om det foreløpig ikke er mye som tilsier at ‘Viper Kingdom’ kommer til å stå som noe definerende landemerke i Moors diskografi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Gorr – «Raude Minner i Snøen»

«Raude Minner i Snøen» er det nyeste påfunnet til tomannsprosjektet Gorr, bestående av Gjøran «Skuggimaðr» Sæther og amerikanske Evan «Hateful Wind» Barton. Låta inngår i et nokså aktivt virke fra prosjektet som har pågått siden begynnelsen av 2020, men beskrives også som et aldri så lite livstegn da vi nå må tilbake til tampen av fjoråret for å finne siste utgivelse: Plata ‘Tolv I Talet’.

Sett i forhold til denne plata representerer «Raude Minner i Snøen» en kontinuitet, da i form av at bandet her går litt bort fra sitt tidlige svartmetallpreg til fordel for et større innpass av death metal- og doom metal-elementer. Låta starter ordentlig treigt og utarter seg videre som en pendelbevegelse mellom seige doom-deler og raskere og mer aggressive partier. Flere av temaene holder definitivt vann, og duoen lykkes ofte med å skape en potent intensitet i musikken. Likevel må jeg si at jeg synes låta strukturelt sett etter hvert fremstår litt retningsløs over sine syv minutter, og jeg lar meg heller ikke overbevise helt om at skrikevokalen er spesielt passende over doom-delene.

Skrevet av Alexander Lange

Ritual Death – «Lunae»

Trønderske Ritual Death er tilbake med sin mørke, Aosoth-aktige blanding av death metal og black metal på en ny, selvtitulert fullengder i desember, og bandet har nå sluppet låta «Lunae» for å gi en smak på hva vi har i vente.

Låta er en ganske kort og intuitiv sak som bare passerer treminuttersmerket, men inneholder like fullt en gjennomført og stort sett interessant komposisjon. «Lunae» starter nok noe svakt med en litt masete og underlig gitarmelodi og ganske anonym death metal-riffing, som riktignok veies opp av en sterk vokalprestasjon, men kommer seg raskt. Så snart noen synther legger seg over de mørke gitarene og riffinga suppleres med noen kalde, åpnere gitarakkorder blir låta straks en mer atmosfærisk og appellerede affære. Når det er sagt, håper jeg Ritual Death går enda lenger i denne retningen på fullengderen, da potensialet i bandets mørke uttrykk fremstår ganske stort – og ufullendt.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Vorbid – ‘A Swan by the Edge of Mandala’

Det har vært nok av grunner til å se fram til Vorbids andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’. Debutplata ‘Mind’ fikk i 2018 strålende mottakelse, singlene i opptakten til plateslippet har vært knallsterke, og det er i det hele tatt snakk om et band som har et sterkt utgangspunkt når det gjelder både musikerprestasjoner og stilistisk innretning. Vorbid er et band fra Arendal som glaserer en interessant blanding av ekstremmetall, thrash metal og progressiv metall med høy teknisk presisjon og finesse. Alt sammen går inn i en pakke som gjør ‘A Swan by the Edge of Mandala’ til en andreplate som består med glans – da i form av å være av de desidert sterkeste norske metallskivene så langt i år.

Personlig minner Vorbid meg kanskje aller mest om bandet Vektor, som i midten av forrige tiår gjorde seg bemerket i metal-verdenen med sin frenetiske, progressive thrash metal som var sterkt krydret med besk skrikevokal. En slik beskrivelse fanger også opp mye av hva Vorbid koker opp på ‘A Swan by the Edge of Mandala’. Men samtidig er referansene til både gammel progrock og mer moderne progmetall mye tydeligere, og Michael Briggs’ skrikevokal suppleres stadig med Daniel Emanuelsens klare, rene røst. Assossiasjonene til Dream Theaters musikk er det nok flest av i løpet av platas gang, og fans av materialet til bandet The Ocean kan nok også glede seg over at mange av stemningene i låtene, så vel som Emanuelsens vokal, minner mye om det man finner der. Ellers ligger et tydelig ekstremmetallpreg over hele produksjonen.

Det starter imidlertid med Opethske solskinnsakkorder i den eminente åpningen «Ecotone», der Vorbid videre ikke nøler med å by på hyppige taktskifter, aggressive fraser og et høyt detaljnivå i musikerprestasjonene – og ikke minst en virkelig John Petrucci-aktig gitarsolo. Spesielt mye roligere blir det ikke på neste innslag, «Union», som kanskje er min personlige favoritt på skiva. Her ligger en kruttsterk akkordrekke i sentrum for komposisjonen, og et stemningsfullt, åpent refrengtema gir låta en herlig finish.

Noe mer dynamikk introduseres i den påfølgende giganten «Ex Ante», der bandet tar seg tid til å bygge omhyggelig opp med clean-gitarer og ren vokal til sitt vante, kaotiske element før låta kjøles skikkelig ned på slutten. Heretter går det stort sett unna resten av platas gang; vi får blant annet servert et råkult samspill mellom de to vokalistene i «By the Edge of Mandala», noen vidunderlige riff i «Paradigm» og en stor, positiv overraskelse i den tre minutter lange instrumentalen «Swansong». Om den så får litt drahjelp av sin korte spilletid, er denne låta en av platas mest fokuserte og umiddelbart underholdende innslag, og minner meg sånn sett litt om de korte, kruttsterke kapitlene i Dream Theaters ‘Metropolis Part II: Scenes from a Memory’.

Den fungerer også i praksis som en slags intro for den hektiske seksminutteren «Derealization», som blander lynrask aggresjonsprog med et nydelig, melankolsk refrengtema. Dette er det siste som skjer før giganten «Self» runder av ‘A Swan by the Edge of Mandala’, der vi blant annet får servert en velfungerende og intens dialog mellom saksofon og ledegitar før et storslått klimaks inntreffer – og sender lytteren rett tilbake til temaet som åpnet plata i utgangspunktet. Finurlig!

Det er ikke mye negativt å si om ‘A Swan by the Edge of Mandala’. De ganske utrettelige, lyse og progga gitargalloppene som nesten er å finne i enhver krok av plata blir imidlertid ganske mange, og kan nok gjøre at musikken til tider føles nokså gjentakende på tross av sin skiftende natur. Det er også en av tingene som nok gjør at denne plata er en litt krevende lytteropplevelse som nok må høres på flere ganger for å gi et skikkelig godt utbytte. Men i det ligger det også et bud om Vorbids svært detaljerte, beundringsverdige og gjennomførte tilnærming til musikken sin på denne plata. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er et sant årshøydepunkt, og anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Doedsvangr – ‘Koinonia’

Den eminente svartmetallvokalisten Anders «Doedsadmiral» Hansen kan fremstå som en travel mann nå i oktober. Først ble han spydspiss for Nordjevels maktdemonstrasjon ‘Gnavhól’ på tampen av september, før han nå spytter stygge fraser på Doedsvangrs nye EP ‘Koinonia’. Sistnevnte, som vi altså skal ta for oss her, er imidlertid en kort sak, og fremstår med sine elleve minutter som en aldri så liten dessert etter bandets solide prestasjoner på plata ‘Serpents Ov Old’ i fjor.

Dermed er det ikke snakk om noen hjul som finnes opp på nytt på ‘Koinonia’. Jeg vil nok heller ikke si at noen av de tre låtene når helt opp til de største høydepunktene på fjorårets fullengder. Låtmaterialet er imidlertid like fullt imponerende og særdeles intenst. For eksempel rekker bandet fryktelig mye – alt fra svevende partier med dissonante gitarer, buldrende basstrommepartier og nærmest fengende mid-tempo-passasjer – uten å miste grepet i åpningen «Lord Ov Pits». Også tredjelåta «Breath of Rats» imponerer stort, og her ligger Doedsvangrs ess i ermet i de hypnotiske, dissonante off-beat-partiene som fungerer som låtas episenter.

EP’ens korte, to minutter lange midtpunkt, «The Drewl from Their Mouths», er også et sterkt ledd, og leverer både iskalde moll-melodier og fengende black’n’roll. Låtas plutselige avslutning blir jeg imidlertid lite klok på. ‘Koinonia’ er i det hele tatt en ganske knapp enhet som gjerne kunne vart enda litt lenger. Men når kort lengde er den største innvendingen jeg har mot denne utgivelsen, sier det kanskje sitt om at materialet i seg selv er sterkt. ‘Koinonia’ anbefales for alle svartmetallhoder som ønsker en solid utgivelse i ekspressfart.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Jeg har allerede skrevet utallige ord om release-strategien i forbindelse med slippet av Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions, men i og med at jeg nå sitter med det fulle produktet foran meg ser jeg meg nødt til å diskutere den én siste gang. Mortemia er ikke det eneste norske bandet som i senere år har bestemt seg for å stykke opp og gi ut skiva si bit for bit. Beaten to Deaths segmenterte utgivelse av ‘Laat Maar…’ komplimenterte det eksperimentelle grindcore-bandets selvstendighet og industri-skepsis, og slippet av Kampfars ‘Til Klovers Takt’ har blitt opplevd som fortellingen av en episk saga kapittel for kapittel. Til tross for styrkene ved disse utrullingene er det ingen av dem som har føltes like naturlige som slippet av ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ – en låt-for-låt-behandling fra et band som allerede spesialiserer seg på singelmateriale.

Valget om å ha en ny gjestevokalist på hver låt er også et spennende kreativt utgangspunkt, og en flott medmenneskelig gest i det som ved innspillingstiden var et nedstengt samfunn. Flesteparten av de kvinnelige vokalistene har røttene sine i uttrykk som er beslektet med Mortemias, og det merkes gjennom den naturlige måten stemmene deres glir inn i Velands blytunge, symfoniske metall. Veland på sin side svarer ved å møte gjestemusikerne på midten, og låtmaterialet virker som oftest selektert for å fremheve styrkene hos de enkeltes stemmer. Denne fremgangsmåten har ført til en av de sterkere symfoniske metallskivene jeg har hørt i senere tid, samt et par av de absolutt beste kommersielle metallsinglene som har blitt gitt ut internasjonalt i 2022.

De to låtene det er snakk om finner vi helt i begynnelsen av plata, nemlig «The Enigmatic Sequel» og «The Hour of Wrath». Den 11th Hour-aktige, melodiske dødsdoomen til førstnevnte fungerer som en utmerket åpning på skiva, med nedstigende rekker av moll-akkorder som graver en sjakt ned til platas indre. «Death Turns a Blind Eye» er ingen lettvekter selv – med sine stampende vers og dødsfengende refreng – men de eventyriske piano-sveipene som åpner «The Hour of Wrath» leder inn i noen av de mest gledesfylte musikalske minuttene jeg har hatt så langt i år. Sånn sett starter ‘The Pandemic Pandemonium Sessions» sylskarpt, og det skal nok sies at få av låtene som følger etter klarer å nå helt opp til den samme høyden som åpningstrioen.

Men det betyr ikke all verdens når de gjenstående låtene når de høydene de gjør. «My Demons and I» avslutter platas første halvdel med en eksplosjon av symfonisk brutalitet (gjestet av en fabelaktig Brittney Slayes), før «Here Comes Winter» åpner et atmosfærisk og reflektert avlukke i en ellers ekstrovert utgivelse. «Forever and Beyond» benytter seg av de samme arena-klare Rammstein-riffene som prydet Sirenias fulltreffer fra fjoråret, før det bittersøte refrenget fyrer opp under drømmen min om en form for power metall som bedre balanserer cheese og seriøsitet. Til slutt har vi «Adrenalize», som med sitt bombastiske, avsluttende refreng utgjør en verdig avslutning på en lang symfonisk metall-seanse.

Selvfølgelig er det ikke slik at alle låtene får meg til å juble av begeistring – «Decadence Deepens» og «Devastation Bound» lider spesielt av å måtte følge platas sterkeste strekk – men dette skyldes mest at kvalitetsnivået på Velands kommersielle metall har nådd faretruende høyder på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Når det kommer til punchy og fengende symfonisk metall er det nemlig ingen andre i vårt langstrakte land som skriver helt som den tidligere Tristania-låtskriveren. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ holder trøkket oppe fra start til slutt i enda større grad enn Sirenias bunnsolide ‘Riddles, Ruins & Revelations’, og bør i likhet med denne gjøre en opptreden i topplister ved årets ende. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er definitivt sterk nok til å fortjene en ukas favoritt på bloggen, men siden vi har dekket den hver måned i et år ser vi det som rettferdig å gi utnevnelsen til en skive som fortjener den like mye. Veland leverer symfonisk metall-gull på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grums – Nordlyset

Grums er et stoner/doom-band med sterke rocke-innflytelser som har gjestet norske scener fra sin base i Oslo i rundt fem år. Bandet har vært meg ukjent helt til nå, men basert på facebook-feeden deres har de frekventert et knippe festivaler og spilt flust av gigs i løpet av de siste åra. Dersom man tråler litt ekstra vil man også kunne finne ut at flere av låtene fra debut-skiva deres ‘Nordlyset’ har sin opprinnelse flere år tilbake i tid. Dette vil si at Grums har tatt seg god tid til å ferdigstille låtene på sin plate-debut, trolig med respons fra live-konserter som viktig feedback i prosessen.

Måker og bølgeskvulp transporterer lytteren til Nordlands Trollfjord, stedet for den historiske kampen mellom fiskerne og rederstanden i 1890. Åpningssporet på ‘Nordlyset’ er en svært passende introduksjon til Grums sitt uttrykk; en kombinasjon av dundrende stoner og norsk rock som eksemplifisert via den Per Øivind «Prepple» Houmb-aktige vokalen til bandets vokalist. Bandets svansende rocke-fot får komme enda tydeligere til uttrykk på låter som «Svovelpredikanten», «Anna Colbjørnsdatter» og «Galgeberg», hvor spesielt førstnevnte overbeviser med sin gnistrende, Lord Mortvm-aktige stoner/doom-bro. Låttekstenes historiske innhold er en stor bidragsyter når det kommer til å ilegge musikken substans, og er generelt en viktig særegenhet ved musikken til kvartetten fra Oslo.

Men for min egen del er det de seigere stoner/doom-låtene som når de største høydene. «Slaget om Trollfjorden» er som nevnt et høydepunkt på skiva; en kraftpakke utstyrt med bunntunge riff og et dødstøft og minneverdig refreng. Tittelsporet går seg litt vill på sine egne, knusende stoner/doom-vidder, men henter seg godt igjen med det avsluttende refrengets oppskalerte tyngde. Det er nok dog «Jostedalsrypa» som tårner høyest blant nettopp denne låt-trioen, mye takket være det dynamiske rommet som åpnes av refrengets nordlys-aktige gitarkor.

Bandet tasser så ut i et mer pyskedelisk lende på det instrumentelle avslutningssporet «Fram», som setter punktum ved skiva på en atmosfærisk og innhyllende, om noe langtekkelig vis. Grums har levert en bunnsolid og veloverveid debut med ‘Nordlyset’, selv om det er et par punkter jeg føler bandet har forbedringspotensial på. Trommespillet på skiva er generelt sett stivt og rudimentært, og mer dynamisk, aktivt spill kunne hjulpet til å gjøre gjennomslagskraften til låter som «Jostedalsrypa» og «Galgeberg» betydelig større. I tillegg skal det sies at uttrykket deres er ganske lite oppsiktsvekkende når det kommer til stoner/doom, og et større fokus på det som skiller dem fra øvrigheten – som den utvidede instrumenteringen på «Jostedalsrypa» og den historiske tematikken – kunne hjulpet bandet med å stå tydeligere frem blant de riffglade masser. ‘Nordlyset’ er dog en god førsteutgivelse for Grums; en rifftung stoner-skive med forfriskende tematisk dybde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Moor – Scapegoat

De færreste band ville valgt å følge opp annonseringen av sin kommende debut-skive med én eller flere split-utgivelser, men det norske enmanns-svartmetallbandet Moor har siden oppstarten virket agnostisk til en del etablerte konvensjoner innenfor metall-universet. Prosjektets tidlige utgivelser bestod hovedsakelig av korte og ufullstendige låtskisser, en form for digital dumping av materiale som man ikke finner så mye av selv i svartmetallens Bandcamp-undergrunn. Det kan i det hele tatt virke som at «learning by doing» er musikeren bak Moor sin foretrukne arbeidsmetode, selv om beslutningen om å presentere disse tidlige eksperimentene som fullverdige utgivelser bør stilles i kritisk lys.

‘Scapegoat’ er en fire-låters EP som originalt ble utgitt på en splitt med det kolombianske svartmetallbandet Perventor av Masters of Kaos Productions. På denne utgivelsen begynner låtene – i likhet med platesingelen «Lepers Among Us» – å nå fullverdige låtlengder, selv om strukturene fortsatt strever med å danne en meningsfull enhet. Den største styrken til Moor har tidligere vært det kreative og melodiske gitararbeidet, og på ‘Scapegoat’ er det fortsatt dette aspektet ved musikken som taler sterkest i utgivelsens favør. Disse melodiske perlene er vel verdt en liten leterunde for melodiske svartmetallfans, selv om strømmen som skjuler dem er grumsete og tidvis vanskelig å navigere.

Tittelsporet åpner med et diskordant gitarteppe; et trekk som muligens kunne signalisert en eksperimentell tilnærming til svartmetall. Det tar dog ikke lange tiden før den tradisjonelle svartmetallens piskende isvinder stormer gjennom høyttalerne, og åpningens eksperimentelle karakter etterlates i bakspeilet for godt. «Halfden Svarti»s vokaler minner på mange måter om den svenske undergrunns-eremitten Wagner Ödegård, og hjelper til med å fylle ut lydbildet uten å nødvendigvis utmerke seg. «Nobles of the Black» byr så på noe av det mest kaotiske og formløse materialet på utgivelsen, før de siste par låtene korrigerer kursen noenlunde med sine melodiske lyspunkter. «Of Pines & Rotten Branches» kombinerer kjølig svartmetall med golde mot-melodier, og «Native Terror Tribe» glimter til med et lengtende avslutningstema som sender tankene tilbake til ‘Worthless Abomination’-demoen fra begynnelsen av 2022.

Det gjenstår fortsatt å se om Moor klarer å dra i havn debutskiva på en god måte. Basert på materialet på ‘Scapegoat’ er jeg fremdeles usikker på om uttrykket og låtskrivingen er ferdigutviklet nok til å stilles i det definitive lyset av en debut-plate. Låtformene er sporadiske og uttrykksmessig sprikende, trommene og gitarene virker ofte uenig i hva som er det underliggende rytmiske rammeverket, og produksjonsverdiene svever i et udefinerbart rom mellom 90-tallets lav-oppløsthet og moderne separasjon mellom instrumentene. Med tanke på «Halvden»s rolle som eneste låtskriver i både Moor og Phantom Castle tviler jeg ikke på at en lavere produksjonsrate med fokus på raffinering ville kunne være en fordel fremfor å pumpe på med nye og ambisiøse utgivelser. Moor har plenty av styrker som fortjener å undersøkes nøyere, men foreløpig er musikken beklageligvis for lite gjennomarbeidet til å kunne anbefales.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternality – ‘Deaþwyrd’

‘Deaþwyrd’ er debutplata til det ferske enmannsprosjektet Eternality, der prosjektets anonyme utøver Austherion ruller ut litt over en halvtime med storslått, melodisk og ambisiøs svartmetall. Her ligger et uttrykk som oser av mystikk og fantasy-tematikk. Samtidig ivaretar det en ganske voldsom svartmetallsk aggresjon. Tennene i mye av musikken til band som Emperor og Immortal glaseres med estetikk a la Bathory og Summoning, og gir en opplevelse som kanskje minner meg aller mest om storslagenhetene i mye av materialet til Wolves in the Throne Room. Her har vi å gjøre med en prestasjon som langt på vei lykkes i å levere en potent, atmosfærisk og heftig lytteropplevelse.

Åpningen «Towards Eternality» byr med en gang på en av platas sterkeste melodier, og sender lytteren gjennom et storslått og skiftende strekk på seks og et halvt minutt. Den gir en god forsmak på hvordan også de andre låtene på ‘Deaþwyrd’ utarter seg, der Austherion med sin passende, Abbath-aktige røst på toppen lykkes særdeles godt i å variere mellom vakre, melodiske partier og mer jordnære, hurtige og drivende passasjer.

Komposisjonene er nokså tettpakka, og de kan derfor kreve noen gjennomlytt for å gjøre seg fullstendig forstått. Kompleksiteten og tempoet som ligger i mange av dem er prisverdig og gjør stort sett bare ‘Deaþwyrd’ mer interessant, men jeg undrer meg også litt over hvorfor Austherion kan synes å ha litt dårlig tid i noen av dem. For eksempel skulle jeg ønske at den nydelige melodien som bryter opp «No Mercy Shall Be Given», og ikke minst den voldsomme eksplosjonen av korvokal i «Harbringer of Destiny», hadde blitt tynt skikkelig fremfor å bli forlatt såpass raskt. Drivet i mange av versene har et større potensiale for lengre og mer storslåtte partier.

Om de så kan fremstå litt vel skiftende og andpustne, er låtene på ‘Deaþwyrd’ likevel stort sett imponerende og dynamiske saker, og låtskrivingen er på et høyt nivå. Særlig kvaliteten på melodiene er såpass høy og gjennomgående at en gjennomlytting aldri blir kjedelig, og mektige akkordrekker og voldsomme gitarsoloer spes stadig på med stor suksess. Særlig «Hymn (Undying Desolation)» synes jeg fungerer utmerket strukturelt sett.

Når ‘Deaþwyrd’ går inn i sluttfasen og den todelte «Accursed Power of The Master» settes i gang, må jeg likevel konstatere at sporene på plata fremstår litt vel like hverandre. At melodiene til tider kan drukne litt i en ganske voldsom miks av romklang og hektiske trommerytmer, på tross av at produksjonen i utgangspunktet fungerer svært godt i samråd med komposisjonene, er også mulig å innvende. Dette står ikke i veien for å slå fast at Eternality etablerer, finsliper og mestrer et høyst interessant uttrykk på ‘Deaþwyrd’. Avslutningen synes jeg også er et høydepunkt, der en melodi av det litt treigere slaget får spillerom – endog supplert med mørke fraser fra E.R. i Dødskvad oppå. Det bærer et passende bud om at det ligger mye potensiale for nye, friske pust i det allerede veletablerte musikalsk håndverket til Eternality.

Skrevet av Alexander Lange