Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#50-#36)



#50: In the Woods… – Diversum

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Progressiv/melodisk death/doom

In the Woods… har alltid vært et eventyrlystent band rent uttrykksmessig, og som en konsekvens har det vært vanskelig å stadfeste hva som kan sies å være bandets signatursound – om de har noe i det hele tatt. På ‘Diversum’ virker den kreative flukten å ha roet seg noe, og resultatet er en samling låter som virker hugget ut av samme råstoff samtidig som det ivaretar In the Woods… vagt progressive tilbøyeligheter. Bandets nye vokalist Bernt Fjellestad viser seg å være en perfekt match for materialet, og hans kraftige, malmfulle røst gir musikken en gravitas som løfter det seriøse tekstmaterialet. Enkelte gnisninger i instrumentstemmene gjør at plata ikke helt klarer å måle seg med årets sterkeste norske utgivelser, men det er ingen tvil om at In the Woods… begynner å nærme seg noe virkelig uovertruffent med ‘Diversum’

Beste låter: «Moments», «The Malevolent God» og «Master of None»

Link til omtale
Strømmelink


#49: Strandhugg – Ashes of Yggdrasil

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv metall/djent/groove metal

På ‘Ashes of Yggdrasil’ viderefører og raffinerer Strandhugg det nokså spesielle uttrykket de frembrakte på ‘Norn’ – hele åtte år sida denne debutplata kom ut. Moderne, groovy og djent-aktig progressiv ekstremmetall glaseres her med norønn-mytologisk tematikk, og om blandingen høres underlig ut kan man likevel konstatere at Strandhugg får det til å fungere overraskende godt. I bunn ligger det også solid og hardtslående moderne metall, og da også med et og annet nikk til melodisk death metal som gir det hele en mer fengende finish.

Beste låter: «Æon», «Álögum»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#48: Khold – Svartsyn

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Hamrende grooves og dyster svartmetall opptrer side om side på Kholds stilfulle og poetiske ‘Svartsyn’. Bandets uttrykk er umiskjennelig og nesten urokkelig stabilt over ‘Svartsyn’s ti låter, men subtil variering innenfor godt etablerte rammer sørger for å holde lytteren engasjert fra start til slutt. «Gard»s vokalfremførelse er brutal og dikterisk på en og samme tid, og fungerer som et hardnakket og værbitt motstykke til Djevels mer utsvevende tekstlige utflukter. Man har liten grunn til å klage over manglende innovasjon når groovene trår til så hardt som de gjør på «Ødslet Blod», eller når man innser at ingen andre band ute i den videre metallosfæren skriver svartmetall på nøyaktig samme måte som Khold.

Beste låter: «Apostel», «Evig» & «I Demonenes Bok»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#47: Celebratum – Kollektiv Sinnssykdom

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Black metal

Mange av svartmetallens sider går sømløst sammen på Celebratums ‘Kollektiv Sinnssykdom’. Her får man tøffe riffbaserte seksjoner, seige, atmosfæriske strekk, potente melodier og fartsfylt teknikk uten at bandet noen ganger mister grep om et ganske veldefinert og ukomplisert svartmetalluttrykk. Det hele gjøres også litt ekstra unikt og merkelig gjennom det spesielle albumcoveret og den gode og nokså varierte vokalprestasjonen til vokalist Romul. En plate av jevn og solid kvalitet som ikke bør gå norske svartmetallhoder forbi tross ganske lite blest og oppmerksomhet rundt skiva.

Beste låter: «Brente Lik», «Arven Som Føler Oss Berettiget», «Undergangstrang»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#46: Conspectus – Grand Revelation

Plateselskap: Holocen Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Progressiv metall

Plateåret 2022 åpenbarte en rekke hittil ukjente talenter innenfor norsk progmetall, og Conspectus fra Ålesund er definitivt blant disse. Bandet spiller en moderne form for progmetall som legger like stor vekt på fengende refrenger som på kreative lystflukter, og skiva er som en konsekvens både lett fordøyelig og teknisk imponerende. Både produksjon visuell presentasjon og instrumentprestasjoner holder et skyhøyt, profesjonelt nivå, og det er i det store og det hele et aldri så lite mysterium at Conspectus etter flere utgivelser på dette nivået fremdeles står uten plateselskap. Det er derfor en glede å kunne rette fokuset mot denne noe oversette juvelen i årets norske metallproduksjon, samt å gi skiva en hederlig plassering på årets liste over Metallurgis favorittutgivelser.

Beste låter: «Confessional», «Morally Flexible» & «Anomaly»

Link til omtale
Strømmelink


#45: Ritual Death – Ritual Death

Plateselskap: Shadow Records
Undersjanger: Blackened death metal

Ikke mange norske metallplater fra i år – eller internasjonale for den saks skyld – ligner spesielt mye på Ritual Deaths debutplate. Dette smått mystiske bandets utgangspunkt er i og for seg et nokså gjenkjennelig blackened death metal-uttrykk, men oppå det hele ligger en brutalitet og en estetikk som også minner mye om ekstremmetallens ulike krysninger med industriell musikk. Det livnærer noen uhyre hardtslående låter, der Ritual Death hvor mye kraft som kan ligge i basal og primal ekstremmetall.

Beste låter: «Vermin», «Morbid veils of Kharon», «Nothingness without emptiness within»

Link til omtale
Strømmelink


#44: Fjøsnisse – Fjord og Fjeld

Plateselskap: Screaming Skull Records
Undersjanger: Black metal

Utelatelsen av Fjøsnisses ‘Vord’ var en av de tøffeste avgjørelsene redaksjonen ble nødt til å ta i forbindelse med fjorårets top 50. Mellom tårene og juleakevitten forbannet vi anmelder-jobbens harde kår, og skålte for tanken om at Fjøsnisse kunne finne på å gi ut en enda sterkere skive i 2022. Anders Vada må ha hørt denne skålen runge gjennom den trønderske nattelufta, for han kløyv øyeblikkelig ned fra tretoppene og satte i gang arbeidet med sin nye skive. ‘Fjord og Fjeld’ var resultatet, og sannelig er det ikke den beste skiva enmannsmusikeren har levert så langt. Skiva har en nydelig flyt fra start til slutt, og er pepret med nydelige, melodiske svartmetallperler som «Den Forlatte Kirke» og «Mektige Tinder». I år skåler vi ikke lenger for å glemme urettferdigheter eller vår egen manglende dømmekraft; vi skåler for gleden av å kunne gi Fjøsnisse en velfortjent plass blant årets beste norske utgivelser!

Beste låter: «Den Forlatte Kirke», «Mektige Tinder» og «Nattens Vind»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#43: Sjakal – Sea of God

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv/melodisk death metal

‘Sea of God’ gir veldig mye av det man gjerne ønsker seg fra en debutskive fra et moderne metallband. Dette er en plate som er like brutal som den er fargesprakende, der Sjakal evner å peke i et flust av interessante retninger med sin varierte progressive ekstremmetall. Bandet lykkes ofte også med å implementere et særs effektivt melodisk element som har en tendens til å gjøre musikken ganske så fengende, og i miksturen med brutaliteten i Sjakals musikk gjør det seg utvilsomt svært godt. Når bandet også lykkes godt med lengre og ambisiøse komposisjoner, blir det utvilsomt spennende å se hva de vil være i stand til ved neste anledning.

Beste låter: «Sleeping Beast», «Solar Eclipse», «Scorched Earth»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#42: Gjendød – I utakt med verden

Plateselskap: Hellthrasher Productions
Undersjanger: Black metal

En av de største positive overraskelsene jeg fikk som skribent ved bloggens oppstart i 2020, var elven av jagende, inspirerte melodier som fosset gjennom Gjendøds ‘Angrep’. Gjensynsgleden var derfor stor da bandet slapp ‘I Utakt med Verden’ i våres, selv om musikken som fylte skiva var så å si ugjenkjennelig fra forgjengeren. Borte var de fremover-tumlende strømmene av hektisk svartmetall, erstattet av det som best kan oppsummeres som en rolig og tankefull fottur gjennom Ulverske skogslandskaper. Gitarene på ‘I Utakt med Verden’ faller som nysnø gjennom stereo-feltet, og bassen tar rollen som ledsager i kraft av sin trygge, ufravikende tilstedeværelse. Gjendøds nyeste skive overbeviser ikke på bakgrunn av kraftfulle, uforglemmelige enkeltideer, men som følge av den subtile trolldommen den kaster over lytteren når den sildrer ut av anlegget.

Beste låter: «Skyggeslakt», «Oppreisning» & «En Bismak fra Oven»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#41: Solus Grief – With A Last Exhale

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Atmosfærisk black metal

Jeg takker aldri nei til en god, atmosfærisk svartmetallplate med et lite knippe lange låter, og Solus Grief har levert nettopp det i år – og litt til. ‘With A Last Exhale’ leverer nemlig effektive, langstrukne stemninger som også så effektivt skildres på albumcoveret, men Solus Grief evner også å koke opp noe litt spesielt sett i forhold til andre prosjekter innenfor dette sjangerlandskapet. Det er en forfriskende klarhet i lydbildet, der melodiene og ikke minst bassen kommer flott og godt frem. Med det får man en uvanlig komplett atmosfærisk svartmetallpakke.

Beste låt: «With a Last Exhale»

Link til omtale
Strømmelink


#40: Simen Jakobsen Harstad – Stallo

Plateselskap: Skogsnog
Undersjanger: Progressiv rock/metall

Å høre på ‘Stallo’, er å iaktta den ufiltrerte og overstrømmende kreative prosessen til en ung og inspirert musiker. Simen Jakobsen Harstad – best kjent fra stoner/doom-duoen Golden Core – utlyser en fullstendig manglende interesse for sjanger-grenser og konvensjon på sin første soloskive, og samler like så godt tekniske etyder, tårnende stoner/prog og ECM-aktige jazzkomposisjoner under et og samme tak. Resultatet er en frisk og fascinerende skive som gjør opp for sitt manglende fokus med noen av årets mest blendende kreative bragder.

Fun fact: Til tross for at låta ikke kan sies å inneholde et sekund metall, har «Første Snø» trolig vært bloggens mest avspilte låt i hele 2022. Hva dette sier om vår kredibilitet som metall-journalister vet jeg ikke, men om du tror vi angrer på dette tar du grådig feil:)

Beste låter: «Tribus», «Stallo» & «Første Snø»<3<3<3

Link til omtale
Strømmelink


#39: Syndexioi – Sol Begravd

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Atmosfærisk black/doom

‘Sol Begravd’ er blant undergrunnsplatene på denne lista som kan vise til en forholdsvis betydelig internasjonal oppmerksomhet i år. Med et svært gjennomført konsept i bunn, et velfungerende og obskurt produksjonsdesign og en atmosfære som regelrett svøper plata i mystikk er det ikke spesielt vanskelig å forstå appellen, da også i form av at utgivelsen må kunne regnes som et aldri så lite unikum i år. Dette er plata for deg som vil ha et Summoning med en litt annen tematisk inngang, eller om du – som oss – kan glede deg over noe som minner en hel del om fjorårets store Metallurgi-favoritt ‘Fidelitas’ av Athar Aghanon.

Beste låter: «Clad in Tyrian Purple», «Syndexioi»

Link til omtale
Strømmelink

#38: Sahg – Born Demon

Plateselskap: Drakkar Entertainment GmBH
Undersjanger: Heavy/doom metal

I en norsk musikkscene som lider av kronisk mangel på god tradmetall, er band som Sahg verdt sin vekt i gull. Bandets kombinasjon av klassisk doom og fengende tradmetall gjør den satanistiske stikkpillen som låttekstene utgjør til en fryd å motta, og pillen smøres ytterligere inn av den fremragende røsten til gitarist/vokalist Olav Iversen. Det svartmetall-berørte coveret av Jan Eggums «Heksedans» er platas offisielle genistrek, men du finner flust av grunner til å vifte med genistempelet over ‘Born Demon’s øvrige ni låter. Gjør som babyen på albumcoveret, og søk den betryggende omfavnelsen til Norges beste satanistiske tradmetallband på ‘Born Demon’.

Beste låter: «Fall into the Fire», «Born Demon» & «Heksedans»

Link til omtale
Strømmelink


#37: Under The Oak – Rattus Norvegicus

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Thrash/heavy metal

Under the Oak har med ‘Rattus Norvegicus’ levert et av årets beste norske plater som sverger lojalitet til de mer tradisjonelle uttrykkene innenfor metallmusikk. Det vil si: Denne plata er som en hyllest til 80-tallsmetallens fartsfylte og aggressive hjørner, og inkluderer attpåtil et herlig riffteft og noen forbilledlige vokalprestasjoner. Når det gjelder å levere dødseffektiv og profesjonell tradmetall anno 2022 gjør Under the Oak sånn sett jobben, og vel så det – ‘Rattus Norvegicus’ underholder og imponerer med sin innebygde finfølelse for metallens bestanddeler.

Beste låter: «Inner Demon», «Rattus Norvegicus»

Link til omtale
Strømmelink


#36: Djevelkult – Drep Alle Guder

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Åpningssekundene av tittelsporet på Djevelkults ‘Drep Alle Guder’ forteller deg alt du trenger å vite om bandets tilnærming til svartmetall. ‘Drep Alle Guder’ fortoner seg som en halvtimelang eksplosjon av knokler og stearinlys, hvor hvert eneste riff er mer blodtørstig og skarp-kantet enn det som kom før. Bølger av krigersk ekstremmetall skyller ut av høyttalerne med faretruende hyppighet og kraft, og seilende på denne sorte sjøen finner vi vokalist «Dødsherre Xarim», som fra en synkende jolle brøler ut forbannelser og besvergelser med herjet røst. Med ‘Drep Alle Guder’ har Djevelkult gitt ut en direkte ukristelig ekstremmetallskive, som med sine snerrende riff og heseblesende tempo vil sette fans av krigersk svartmetall i lys lue.

Beste låter: «Drep Alle Guder», «I Kuldens Vold» & «Perfect Obliterate»

[ikke omtalt]
Strømmelink

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Sahg – ‘Born Demon’

Ute nå via Drakkar Entertainment GmbH

På ‘Born Demon’ tråkker bergenske Sahg på gassen og serverer potente doser med enkel hardrock, god, gammel doom-metall og førsvartmetallsk, satanistisk staffasje. Med det får vi en frisk dose av uhøytidelighet som nok er blitt litt for uvanlig innenfor metallsjangeren. Her er det ikke snakk om en plate som utmerker seg i noen som helst grad når det gjelder innovasjon, men som snarere leverer når det gjelder underholdningsverdi og en aldri så liten dose nostalgi til metalluttrykk som regjerte for fire-fem tiår siden.

Forventningene til ‘Born Demon’ har blitt bygget opp gjennom slipp av et relativt stort antall singler, og det er også disse som i stor grad løfter kvaliteten på plata. Åpningen «Fall Into the Fire» leverer for eksempel et refreng som føles som det mest typiske metallrefrenget fra 80-tallet noensinne, men som med det også blir høyst energisk og smått uimotståelig. Tittellåta er platas mest rendyrkede og vellykkede forsøk på en vaskeekte doom metal-prestasjon, og Jan Eggum-coveret «Heksedans» er det kanskje aller største høydepunktet med sine drivende vers, sitt helt strålende kor-refreng og bandets overraskende og smidige implementering av blast-beats i låtas fade-out-outro.

Det er også mye godt å si om platas øvrige innslag. Kvaliteten er nokså jevn og solid, og Sahg sørger også for å tilføye elementer som gjør enkeltlåtene mer interessante. De litt grøssende synthene på «Black Cross on the Moon» er et smakfullt trekk, gitarleadsene på slutten av «Salvation Damnation» gir et friskt pust av melankolsk tekstur, og korvokalen på slutten av den ellers litt anonyme «Killer Spirit (From Outta Hell)» piffer opp låta nevneverdig. Det saftige doom-riffet som er med på å runde av hele plateopplevelsen i «Destroyer of the Earth» er også et høydepunkt.

Jeg tror imidlertid Sahg kunne løftet frem de litt mer unike elementene enda litt mer i produksjonen. Noen av låtene blir nemlig litt like, og ender i en hel plategjennomlytting litt opp som forglemmeligheter som ligger litt for tett opp mot inspirasjonskildene. De små lydklippene av gammelt, religiøst dommedagsprat på norsk er også såpass korte og få at de mister litt av sin potensielle effekt. Platas gufne, satanistiske og egentlig ganske velfungerende aura har med andre ord litt å gå på.

Noen direkte svake øyeblikk finner vi også, som i den gnagende repetisjonen av det i utgangspunktet kule hovedriffet på «House of Worship». Men ‘Born Demon’ er ellers en nokså sterk prestasjon fra Sahg. Den vil muligens irritere noen moderne metallfans litt med sin insisterende uhøytidelighet, men leverer mye god, fengende og selvsikker underholdning – da med et fortegn som er både dystert, teatralsk og morsomt.

Skrevet av Alexander Lange


Vandrer – ‘Consummation of the Ages’

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Etter et særdeles aktivt 2021 har det vært stille en stund fra det instrumentale doom metal-prosjektet Vandrer. Med ‘Consummation of the Ages’ returnerer imidlertid Ole Hell, også kjent fra Sheperds Crook, nå med dette enmannsprosjektet, da med trommebistand fra den ukjente skikkelsen Jan «Trollhammer».

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til Vandrers musikk. Hoppet ut i et instrumentalt doom metal-uttrykk er i utgangspunktet modig og beundringsverdig, gitarlyden er som regel skikkelig fin og grovkornet, og gode høydepunkter har kommet til uttrykk gjennom både sterke riff og endog noen eminente drone metal-stykker. Likevel bidrar særlig repetisjonen og lengden på låtene ofte til at savnet etter vokal, eller andre tilleggselementer, melder seg, og det gjelder åpenbart særlig når kvaliteten på de helt sentrale riffene ikke er på topp.

‘Consummation of the Ages’ bekrefter dessverre noen av disse negative sidene, og er i mine øyne blant Vandrers svakere prestasjoner. Åpningslåta «Abomination of Desolation» åpner for eksempel nokså fint og stemningsfullt med et smått mystisk clean-gitar-tema og et flott åpningsriff, men renner litt retningsløst ut i sanden, og inneholder noen gitarleads jeg synes er ganske svake. Videre er den unormalt korte andrelåta «Iron Mixed with Miry Clay» på litt over seks og et halvt minutt en helt ok låt med et ganske potent hovedriff, men også en komposisjon som høres litt uferdig ut i sin enkelhet. Jeg tror rett og rett Vandrer kunne fått mer ut av den.

Den 15 minutter lange tittel- og avslutningslåta er imidlertid en mer imponerende affære, og serverer sannsynligvis platas sterkeste høydepunkter. Inkluderingen av synth er smakfull, og måten Vandrer bygger opp med et av de kuleste riffene som dukker opp byr opp til en ganske så tilfredsstillende avslutning på plata. Med det er det helt klart tydelig at det er gull å finne i Vandrers musikken, selv om det denne gangen ble litt for mye gråstein mellom.

Skrevet av Alexander Lange



Blood Python – Acheron

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Tungmetall av den gamle og klassiske sorten har med årenes løp blitt en aldri så liten sjeldenhet på den norske scenen. Kvalitets-skiver innenfor uttrykket er få og langt i mellom, og enda sjeldnere er bandene som klarer å mane frem tidsånden fremfor bare å stable noen brukbare riff opp mot hverandre. På sin platedebut ‘Acheron’ fanger enmanns-prosjektet Blood Python tidsånden på forbilledlig vis, om så enkelte instrument-prestasjoner og produksjonsvalg hindrer utgivelsen i å nå de riktig store høydene.

‘Acheron’ er en skive som ønsker å ta med lytteren tilbake til tungmetallens undergrunn på det tidlige 80-tall, der band som Cirith UngolManilla Road og Brocas Helm svingte sine stålkledte riff i Fantasy-sjangerens navn. Tekstene til Blood Python er heller ikke foruten forbindelser til Fantasy-sjangeren, men lener seg i tillegg på okkulte fakter og en tilbedelse av mørk mystikk som strekker seg mot det nesten gotiske. Der den tekstlig-tematiske linken til de nevnte bandene er noe mangelfulle, er det uttrykks- og produksjonsmessige mye sterkere indikatorer på prosjektets troskap til nettopp denne epoken innenfor metall. ‘Acheron’ er nemlig badet i referanser til denne lidenskapelige og upolerte formen for tradmetall; noe fans av de nevnte band klokt i å bite seg merke i.

Introduksjonssporet «Procession» lar ikke stemningen vente på seg, men suger oss inn i platas univers ved hjelp av filmatiske droner, trommeslag og middelaldersk instrumentalspill. Et trommebrekk bryter så gjennom den tjukke atmosfæren, før tittelsporet gir oss det fulle og hele bildet av Blood Pythons vinkling på tradmetall – på godt og vondt. Det er nemlig ikke til å komme fra at både produksjonsjobben og vokalen vil vise seg å være et for stort hinder å komme over for de fleste, selv om fans av undergrunns-tradmetall er fullstendig klar over at dette kommer med terrenget. Til gjengjeld får vi servert låtformer og riff som demonstrerer en intim kjennskap til gamle former, og som i mange tilfeller klarer å overvinne de mange utfordringene som skivas mindre velfungerende elementer frembringer.

Eksempler på dette er høydepunktene «Holy War» og «Witch Queen». Førstnevnte er ikke fremmed for litt ravgal kauking fra vokalistens side, men kompenserer for dette med et bryskt, fengende refreng og bøttevis med triumferende leads. «Witch Queen» er på sin side en mesterklasse i klassisk trad-riffing, som bruker andre halvdel på å synke inn i en eskalerende, rituell transe. Øvrige låter på skiva sliter i større grad med å synliggjøre kvalitetene sine, selv om det skal sies at ledegitarene og den stilrene atmosfæren stort sett er beundringsverdige elementer gjennom ‘Acheron’s spilletid. 

Blood Pythons platedebut får sitt verdige punktum via det ominøse mellomspillet «Divine Lords of the Snake» og den mer eksplosive avslutningslåta «Fire is Born» – hvorav den ekstremmetalliske ilden som blusser opp i sistnevnte er et av skivas klare høydepunkter. ‘Acheron’ er en skive som overbeviser takket være sine inngående kunnskaper rundt 80-tallets undergrunns-dialektikk, selv om jeg mener de programmerte trommene og vokalen tidvis spenner ben på musikkens mer velfungerende bestanddeler. For alle og hvermann vil debuten til Blood Python neppe falle i smak, men fans av epoken ‘Acheron’ er inspirert av vil med enkelhet kunne se forbi skavankene og omfavne skivas mange kvaliteter. 

Skrevet av Fredrik Schjerve