ukas singler – Side 4

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Dwaal – «Repentance of a Bastard»

Sludge/post-metal-sekstetten Dwaal har vært gjennom litt av hvert siden slippet av debutskiva ‘Gospel of the Vile’ i 2020. Foruten pandemi-relaterte kanselleringer av turneer og konserter nevner bandet at både problematikk i forhold til øvingslokale, samlivsbrudd, sykehusinnleggelser og nær døden-opplevelser har vært ingredienser i den frådende cocktailen av levd dramatikk som har ledet frem til oppfølgeren ‘Never Enough’. Første singel fra skiva ble nylig sluppet i form av den tolv minutter-lange låtmammuten «Repentance of a Bastard»; en låt som er tydelig preget av turbulensen bandet har opplevd i senere tid.

Låtas knusende akkorder og tektoniske ganglag etablerer i utgangspunktet en forbindelse med Electric Wizard– og Ufomammutsk stoner/doom, før de bitende growlsene avslører aner fra sludge-metallens slektstre. Den bakenforliggende og orgellikende synthen kaster et aldri så lite prog-slør over tilstelningen, og det samme gjør den kalde synthen som glimrer som en kjølig solstråle gjennom broens åpne terreng. Det hele leder frem til et klimaks som virker fullstendig gjennomsyret av anger – et øyeblikk som virkelig griper tak i deg og tvinger deg til å føle. Dwaals nyeste singel utmerker seg som en begivenhet i det norske metalllandskapet nå på sensommeren, og varsler om at ‘Never Enough’ kommer til å bli en storslått, emosjonelt ladet oppfølger til debuten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Masheena – «Remember the Rain»

Bergensbandet Masheena ble først kjent for meg da de slapp låta «Under The Same Sun» tidligere i år, der de overrasket meg positivt med en spenstig miks av stoner metal og grunge-elementer. I forbindelse med at bandet snart slipper debutskiva ‘West Coast Hard Rock’ har de nå sluppet nok en singel ved navn «Remember the Rain».

Her har Masheena disket opp noe som nok i større grad enn «Under The Same Sun» utpreger seg som en mer stilren stoner-låt. Noen hint av Soundgarden-aktig grunge ligger fortsatt latent i vokalen, men det er først og fremst feite gitarriff som dominerer og gir mersmak. Derfor blir det også en noe mindre interessant affære enn forrige singel, selv om det definitivt er snakk om en solid låt.

Skrevet av Alexander Lange

Hjemsøkt – «Dans i den Visnende Skogen»

Hjemsøkt er et anonymt prosjekt som per i år kun har én låt på sin egen bandprofil på Bandcamp. Denne låta var tydeligvis sterk nok til å få plateselskapet Purity Through Fire på kroken, og bandets nye mini-plate ‘Mystikk & Mørke’ slippes etter sigende på selskapet rundt overgangen til oktober.

Singelen «Dans i den Visnende Skogen» gir en appetittvekkende men ufullstendig forsmak på hva vi har i vente på prosjektets debututgivelse. Klassisk, romantisk andrebølges-gitar utgjør fasaden av bandets prektige musikalske borg; understøttet av trommene og bassens robuste grunnvoll. Det støyende vokalfilteret gir låta et preg av den rå svartmetallens digitale kunstighet, men ellers låter det hele temmelig likt et visst organisk ideal fra Vestlandets hedenske svartmetalltradisjoner mot slutten av 90-tallet. Hjemsøkt går definitivt frem med riktig fot på sin nye singel, men det er fortsatt vanskelig å si nøyaktig hva vi går i møte med på ‘Mystikk & Mørke’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Darktrail – «Salvation»

Darktrail er en splitter ny sekstett som per sin egen bio spiller «rock med påvirkning fra både metall og goth». «Salvation» – bandets første singel siden debutsingelen «Hulder» fra 2022 – har definitivt stor nok tetthet av ledegitarer og huggende riff til å kvalifisere seg til en omtale her på bloggen, og bør falle i smak for fans av både tidlig progmetall, 80-tallets stadion-band og muskuløs kraftmetall. Tankene mine går umiddelbart i retning en mindre symfonisk utgave av norske Nergard, som føge av både den tette låtskrivingen og den solide vokalprestasjonen til bandets sangerinne. Presentasjonen kan kanskje jobbes litt med – både cover og musikkvideo er temmelig tacky selv til hjemmesnekringer og være – men bandets musikalske meritter kan jeg varmt anbefale basert på hva jeg har hørt til nå. En fengende og vel-arrangert liten perle av en singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Abba Slamma – «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book»

Hør hør! Ikke lenger er Norges beskjedne bidrag til moderne slam begrenset til utgivelsene produsert av to, ringe band. Nei, veteranene i Kraanium og nykomlingene i Goreclaw har altså endelig mottatt forsterkninger, og disse kommer i form av den ravgale, uhøytidelige duoen Abba Slamma.

De tre låtene Abba Slamma har utgitt i 2023 utviser alle en slags Beaten to Death/Tottal Tömming-beslektet forakt for alt som heter stramme tøyler og seriøsitet. Både scatting og komiske nivåer av vokale forvrengninger er å forvente på bandets materiale, selv om bandets nyeste singel toner ned denne galskapen et knepp. «Reading the Putrid Sciptures…» er nemlig et brutalt nummer preget av stopp-start-rytmikk, dødsgrindens sinnssyke fremdrift, samt en moderne kant som peker i retning band som Blood Red Throne og Celestial Scourge. Vi er dog alle her for slammen, og den leverer duoen i form av en kreativ, rytmisk antastelse ved låtas ende. Abba Slamma leverer strengt tatt bedre musikk enn deres lavterskel-tilnærming til komposisjon burde tilsi, og jeg gleder meg til å se hva bandet steller i stand i tiden som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Solus Grief – «Upon the winds my breath left»

Solus Grief er et av de mange svartmetallprosjektene til Peregrinus, som ellers er å finne i Kvad, Unholy Craft, Praefuro og Darkest Bethlehem. Grunnet den sterke debuten som kom i fjor, ‘With a Last Exhale’, synes jeg nok Solus Grief per i dag er mannens beste prosjekt. Derfor er det naturligvis gledelig at neste skive ikke er langt unna; den skal gå under navnet ‘What if this is everything’, og kommer 22. september.

Låta som skal åpne denne skiva, «Upon the winds my breath left», er første og kanskje også eneste smakebit fra plata før slippet. Den langstrukne, atmosfæriske svartmetallen fra debutskiva lever videre i denne ni og et halvt minutt lange låta, og Solus Grief gjør også noen interessante melodiske grep som sender assossiasjonene i retning band som Agalloch. Den voldsomme skrikevokalen som tidligere har vært særdeles potent blant annet på Kvads siste skive gjør seg også svært godt her, og jeg har også mye sans for den plutselige oppskaleringen av tempoet helt på slutten av låta. Ellers bærer låta også preg av å ha noen litt vel langstrukne partier, så blir det spennende å se hvordan dette fungerer i platesammenheng og om det vokser litt på meg. Det gjorde det i alle fall ved sist anledning.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Dark Delirium – «Kingseeker»

Vi har foreløpig ikke fått noen konkret bekreftelse om at Dark Deliriums fjerdeskive er på vei, men med tanke på utgivelses-trøkket bandet har holdt siden sin oppstart i 2020 er den trolig ikke langt unna. Denne teorien styrkes av at bandet har sluppet flere singler de siste par månedene, hvor «Kingseeker» er den nyeste dem.

Hvorvidt «Kingseeker» er en aldri så liten hyllest til det norske metalcore-bandet med samme navn vet jeg ikke, men det er slettes ikke utenkelig med tanke på at bandene deler enkelte stilistiske trekk. Dark Delirium har på sine senere singler beveget seg noe vekk fra sin tidligere gotiske og post-inspirerte melo-death, og i retning en teatralsk og episk form for fantasy-preget metalcore. Den melodiske dødsmetallen er dog ikke fullstendig fordunstet fra bandets sound, ettersom breakdownet som dukker opp flere ganger over «Kingseeker» inneholder et snev av den festivalklare tyngden til moderne In Flames.

Som låt er ikke «Kingseeker» blant de sterkeste konstruksjonene Dark Delirium har levert til nå, ettersom den noe uklare strukturen og de hyppige overgangene gjør at det føles ut som at vi er på vei mot en idé eller et høydepunkt som aldri kommer. Det er likevel en singel som er lett å høre på, og spesielt produksjonen holder et standard som vitner om profesjonalitet og betydelige kommersielle ambisjoner. Dark Delirium er et band i konstant søken etter sitt neste skritt fremover, og «Kingseeker» er definitivt et respektabelt steg i så henseende.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Withered Branch – «Victims»

Withered Branch er et selverklært «sinnametall-band» fra Toten bestående av fire karer ved navn Kent, Tommy, Jørn og Tony. Bandet gav i 2021 ut debutskiva ‘Skies’, en skive som dessverre gikk den vanligvis oppmerksomme redaksjonen til Metallurgi hus forbi. Nå har vi endelig muligheten til å rette opp denne overseelsen noenlunde, ettersom bandet var greie nok til å underrette oss om en nye singel var rett rundt hjørnet.

«Victims» er en blytung, sludge-befestet låt som ikke er redd for å lirke elementer av groove-metall inn i sitt rytmiske DNA. Vokalist/gitarist Kent låter litt som en mer dødsmetallisk versjon av Goat the Heads huleboer extraordinaire Per Spjøtvold, og har mye av skylda for at bandet låter så uhorvelig sinna ut som de gjør. Låta er temmelig enkelt konstruert, men broens core-inspirerte dødsmetallriff og Zakk Wylde-ske gitarsolo sørger for å mikse opp formularet noe. «Victims» er en god singel som burde få spesielt groove- og sludge-fans til å flokke seg rundt høyttalerne, og gjør det åpenbart at undertegnede må få kastet seg rundt og sjekket ut bandets debutskive fra 2021. Solide saker!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Hvileløs»

Etter å ha disket opp rolig, melankolsk svartmetall eller simpelthen rene shoegaze-låter de siste årene, kaster enmannsprosjektet Myrvandrer lytteren inn i særdeles voldsomme takter i sin nye singel «Hvileløs». Særlig introduksjonen bærer preg av et heftig trøkk, og her får jeg assossiasjoner til blant annet Blut Aus Nords løsninger på plata ‘Hallucinogen’.

Det betyr ikke at Myrvandrer skifter beite helt, og særlig på slutten får man igjen smaken på litt eldre takter når et blendende, Deafheaven-aktig klimaks inntreffer. «Hvileløs» vitner sånn sett snarere om en sunn, interessant videreutvikling for prosjektet som det blir spennende å høre flere resultater av.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Course of Fate – «Blindside»

Det norske, progressive metallbandet Course of Fate annonserte nylig slippet av andreskiva ‘Somnium’, og i den anledning har de gitt ut singelen «Blindside». «Blindside» viser et band som har det kommersielle, progressive låtskriver-håndverket på plass, men som kanskje mangler et definerende element som skiller dem fra andre grupper innenfor samme metalliske nisje.

Course of Fate viser også et anlegg for balansekunst på sin nye singel, ettersom «Blindside» balanserer instrumentell tyngde og stratosfærisk melodikk på godt vis. Uttrykksmessig kan bandet sies å slekte på bølgen av tyngre prog som dukket opp i kjølvannet av Dream Theaters middelperiode, men uten de massive, instrumentale eskapadene vi finner på utgivelser som ‘Train of Thought’ – i alle fall på singelen som diskuteres. Låta er i det store og det hele solid skrevet, utført og innspilt, men låter også påfallende likt andre singler innenfor det progressive metall-landskapet. Bandet fremstår dog som et kyndig et, så jeg er spent på å se hva de disker opp med på ‘Somnium’, som slippes 25. august.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Temic – «Count Your Losses»

Gjengen i det nye, progressive metallprosjektet Temic er ingen hvem som helst. Det begynte å ta form da to av medlemmene, Diego Tejeida og Eric Gillette, turnerte som en del av den tidligere Dream Theater-trommeslageren Mike Portnoys band Shattered Fortress. Disse to er også kjente fra blant annet Devin Townsends backingband, Haken og The Neal Morse Band, og da de etter hvert fikk med seg nordmennene Simen Sandnes (som har spilt i blant annet Shining) og Fredrik Klemp (Maraton) var bandbesetningen komplett.

«Count Your Losses» er Temics første låt, og her viser bandet seg som et nokså kompetetent og typisk moderne progressivt metallband. Bandet blander Meshuggah– og Tesseract-aktig djent-lek med nesten power metal-aktige melodier, og resultatet er en habil metallåt med noen stilige crescendoer, melodier og detaljer. Likevel synes jeg det blir litt vel generisk, og av en såpass proff gjeng hadde jeg ønsket meg mer originalitet.

Skrevet av Alexander Lange

Eunomia – «The Story Goes On»

Sist gang vi hørte noe ny musikk fra moldenserne i Eunomia var helt tilbake i 2018 da de slapp sin første plate: ‘The Chronicles of Eunomia Part I’. Nå er de snart klare med del to, og som første smakebit har de sluppet låta «The Story Goes On». Her levnes det ingen tvil om hva bandet prøver på i verken musikken eller presentasjonen, der Eunomia skamløst ruller ut overdådige takter i det mange kanskje vil tenke er en smør-på-flesk-sjanger, nemlig symfonisk power metal.

Og mye fungerer og sjarmerer her. Eunomia når ikke helt opp til nasjonalskatter som Marius Danielsen og Mantric Momentum her, men slår til på en måte som gjør at de minner om et band som Eldkling. Det voldsomme refrenget er en skikkelig godbit, og det eneste som irriterer meg er hvor langt framme trommene er i miksen her. Det er neppe mye her for dem som ikke liker power metal spesielt godt fra før, men Eunomia er definitivt inne på noe tross noen skavanker.

Skrevet av Alexander Lange

Vorgfang – «A Raven in the Night»/ Unholy Craft – «Med Øks & Hammer»

Det tyske plateselskapet Purity through Fire annonserte nylig en split-utgivelse med de norske svartmetallbandene Vorgfang og Unholy Craft. ‘Ulf’s Keptr’ har foreløpig slippdato 25. august, og inneholder fire låter fra hver av de to prosjektene.

Vorgfang og Unholy Craft utgjør en høyst passende duo, dette som følge av at de begge er enmanns-prosjekter som jobber i skjæringspunktet mellom både tradisjonelle og rå former for svartmetall. Likevel er de ikke foruten særegenheter som gjør det naturlig å skille mellom dem. Låta til Vorgfang, «A Raven in the Night», er skrevet i et melodisk, iskaldt og gufsende modus som minner om norske Blutumhang, men innehar også et stolt, nesten tradisjonelt heavy metal-snitt som gir låta en tidvis episk størrelse. Unholy Craft er på sin side like forblåst og støyende som alltid, og befinner seg i tettere dialog med Bandcamps rå svartmetall-paradigme. «Med Øks & Hammer» kan sies å være en sammensmelting av den glødende intensiteten til materialet på debutskiva ‘Naar All Tid er Omme’ og variasjonen til låtene på oppfølgeren ‘A Blaze of Tridents’. Jeg savner kanskje de helt store øyeblikkene når det kommer til de to singlene, men som forsmak på deres kommende utgivelse fungerer de temmelig godt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blood Command – «Forever Soldiers Of Esther»

Det etter hvert så sagnomsuste Blood Command fra Bergen skal slippe en ny skive ved navn ‘World Domination’ i slutten av september, og har nå allerede sluppet fire singler derfra. Mens de tre første virkelig har innevarslet en roligere utgivelse enn det vi er vant med fra hardcore-bandet, er denne nye låta av et litt mer klassisk kaliber der bandets metalliske sider kommer noe mer frem.

«Forever Soldiers Of Esther» er en rask, brutal, pønka og melankolsk låt som er skrevet til minne om et av bandmedlemmenes avdøde mor Ester Lilheim og vedkommendes stadige budskap om å tørre å gå mot strømmen. Det er snakk om en låt der særlig Nikki Brumen nok en gang får vist sitt brede vokalrepertoar, og som inneholder et fantastisk flott og fengende refreng som gir bandets selvpåførte deathpop-merkelapp forhøyet legitimitet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Thomas Carlsen’s Transmission – «Keys to Reality»

Thomas Carlsen har med prosjektet sitt Transmission satt i gang et oppdrag med å bringe klassisk, melodisk 80-tallmetall tilbake på det norske metallkartet. En debut kom i form av EP’en ‘Redemption’ i fjor, men prosjektets første fullengder kommer nå i juli når ‘A Brave Horizon’ lander om en ukes tid. Første singel herfra, «The Fire Within», gikk oss dessverre hus forbi da den kom, men nå har vi altså fått nok en smakebit ved navn «Keys to Reality».

På denne låta gir ikke Carlsen slipp på grunnelementene som har stått så støtt gjennom de tidligere låtene hans. «Keys to Reality» er imidlertid en roligere låt, og bringer inn et power-ballade-aktig og stadionrocka preg over den Iron Maiden-aktige finishen som er der fra før. Videre bærer låta bud om en plate som definitivt først og fremst vil passe for blodfans av sjangeren, men som samtidig holder på sunn inspirasjon og genuint engasjement.

Skrevet av Alexander Lange

Tessia – «The Fall Of Divinity»

Tessia er et band fra Bergen som per dags dato har to fullengdere under beltet. Her har bandet utforsket et moderne, metalcore-aktig metal-sound. Den siste, ‘Shadows and Dust’, kom i 2021, og inneholdt noen sterke høydepunkter på tross av at jeg syntes enkelte av låtskriveridéene låt litt uinspirerte. Nå er kvintetten uansett ute med en ny singel ved navn «The Fall Of Divinity», som jeg vil tørre påstå er noe av det mest voldsomme bandet har sluppet til nå, mye takket være Julie Berthelsens brutale og imponerende vokalprestasjon.

Det er i det hele tatt mye som er løftet et hakk på denne låta. Produksjonsdrakta er fyldigere og hardere, og jeg synes låtskrivingskvaliteten også er mer solid enn tidligere der habile riff styrer komposisjonen sammen med Berthelsens vokal. Overgangen til en noe roligere og mer melodisk siste del kunne muligens vært noe bedre løst, men idéen er god som mye annet på denne låta, og gjør seg godt når man er noen sekunder ute i det. Tessia skiller seg nok fortsatt ikke spesielt mye ut i sjangerlandskapet sitt, men synes å ha fått god kontroll på det de holder på med.

Skrevet av Alexander Lange

Lord Fungus – «Mortal Shell»

Lord Fungus fra Tretten i Oppland er et hardcore-preget dødsmetallband som har et «mål om å skrive tung musikk og ha det gøy i prosessen». Denne tilnærmingen har ført til en rekke enkle men effektive bulldosere av noen låter, som alle ble samlet og utgitt på debut-EPen ‘Hell Must Wait’ i fjor. Nå er bandet underveis med promoteringen i forkant av sin debut-plate, og i den anledning har de sluppet en blytung og eksplosiv singel ved navn «Mortal Shell».

«Mortal Shell» er bygget på en grunnvoll av hardcore-pregede dødsmetallriff ala Frozen Soul, men kontrasterer disse med en overraskende effektiv strøm av sydende black/death. Låtas lavmælte bro virker i utgangspunktet å vare i overkant lenge, men effekten av det påfølgende klimakset blir desto større etter den utstrakte, renplukkede meditasjonen. Knusende, Code Orange-aktige gitar-nedganger utgjør et velrettet nådestøt ved målstreken, og låta er som helhet noe av det beste materialet Lord Fungus har levert til nå. Det skal bli spennende å se hva Tretten-gjengen klarer å utrette på sin første skive, som forhåpentligvis slippes i løpet av høsten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kvelertak – «Skoggangr (Single Edit)

Kvelertak er i full gang med promoteringsplanen i forkant av femteskiva ‘Endling’, og en av punktene på lista var tydeligvis å rive Tons of Rock-publikummet et nytt rasshøl som headlinere av festivalens siste dag. I den anledning gav Stavangers-gjengen ut en singelversjon av låtta «Skoggangr»; en låt jeg som publikummer kan erklære at fungerte aldeles utmerket som bensin på bålet i en live-setting.

Fra mosh-pitens kaotiske episenter virket den triumferende fanfaren som åpner «Skoggangr» nesten progressiv i sin rytmiske lek. Riffet har både folketonale og Thin Lizzy-aktige trekk, og introduserer den oppstemte og seirende stemningen som gjennomsyrer låta på godt vis. Den transparente og glattpolerte miksen skyver Kvelertak nærmere det melodiske rocke-landskapet enn noensinne før, og dermed dukker det opp en del sære referanser underveis, som f.eks versets svingende The Strokes/Franz Ferdinand-vibber og broens indie/shoegaze-lenende gitartone og spill. Bandet bringer dog øksen ned ved veis ende i form av en drivende svartpunk-seksjon som kunne vært hentet ut av debutskiva fra 2010, og gir dermed både gamle og nye fans grunn til å la seg begeistre av deres nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Cadaver – «Scum of the Earth»

Der førstesingelen og tittelsporet fra Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ var en overraskende kommersiell og groove-orientert sak, levner «Scum of the Earth» ingen tvil om at vi ikke lenger har å gjøre med det samme bandet som gav ut ‘Edder & Bile’ i 2020. «Scum of the Earth» er en svært edgy og konfronterende sak, drevet av en form for hardcore-lenende men ekstremmetallisk rytmikk som pepres av støyende vokalfiltre og kakofoniske lydeffekter fra alle kanter. Låtskrivingen har definitivt sine meritter, men foreløpig er den plutselige stilistiske og tematiske endringen såpass desorienterende at jeg ikke helt klarer å gjøre meg opp noen klar mening om Cadavers nye materiale. Det må dog poengteres tekstens kritiske missiv i retning woke-kulturen nok en gang utgjør en akilleshæl for bandet, og jeg trenger neppe understreke ironien i det å bli fly forbanna på andres tendens til å bli fly forbanna. Dermed er ballen fremdeles i lufta når det kommer til kvaliteten på ‘The Age of the Offended’, selv om skivas to første singler definitivt har aktivert noen varsellamper hos undertegnede.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flight – «Hypatia»

«Echoes of Journeys Past», tittelsporet fra Flights kommende tredjeskive, var en nydelig dose tradmetall/hardrock som fikk gamle, ubrukte nervebaner til nok en gang å stå i lys lue. Bandets nye singel «Hypatia» vandrer enda lengre nedover tungmusikkens pilegrimsled, og signaliserer for alvor at ‘Echoes of Journeys Past’ kan komme til å bli en gedigen hendelse for visse sirkler av tilbakeskuende rock- og metallfans.

«Hypatia» bruker sine drøye seks minutter til å bygge et omfattende og overdådig reisverk på gamle, udødelige idealer. Låta har en detaljrikdom og en omstreifende eventyrlyst som funker som en tradmetallisk parallell til Black Vipers fartsmetall i senere tid, samt en opprømt energi som gjør den skapt for små, innendørs-pubscener landet over. Det ligger en dis av fantasy-eskapisme over musikken til Flight, hvilket forsterkes av produksjonens varme bris og den lavmælte, velharmoniserte vokalen til bandets vokalist Christoffer Bråthen. Det er nesten skremmende hvor dyktige bandet er på å drive utgravning på denne hyperspesifikke, tungmetalliske gull-åren, og jeg må nok innrømme at «Hypatia» har truffet en nerve i meg som gjør det vanskelig å skru på de kritiske fakultetene. Det finnes selvfølgelig ikke et innovativt sekund å spore på Flights nye låt «Hypatia», men det likevel en sjeldenhet vi har med å gjøre når det kommer til bandets solblekede, euforiske tradmetall/hardråkk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternity – «Gunmetal Sky»

Svartmetallbandet Eternity har sluppet singel nummer tre fra deres nært forestående album ‘Mundicide’: «Gunmetal Sky». Mens de to forrige, «Journey towards the Darkside» og «Hymn», lå rundt seksminuttersmerket, er «Gun Metal Sky» med sine tre minutter en vesentlig kortere låt. Dette gir også mening med tanke på den litt andre typen stilistiske innretningen denne låta har, der Eternity går helt inn for et hurtig, thrasha black’n’roll-forsøk.

Det lykkes bandet ganske godt med, og det forrykende tempoet og solid gitarriffing gjør at «Gunmetal Sky» løfter forventningene til plateslippet. Refrenget fremstår noe uinspirert og generisk, men først og fremst leverer den potent hurtighet og brutalitet. Ikke minst støtter den opp under en hypotese om at ‘Mundicide’ vil bli en nokså variert opplevelse der Eternity utforsker mange sider ved svartmetallen.

Skrevet av Alexander Lange

Asmodean – «Zooethics»

Første gang jeg hørte både om og på Asmodean var da de slapp den første singelen fra sitt kommende album. «Below the Line», som låta heter, leverte et friskt pust innenfor metall av den litt lettere sorten, noe jeg egentlig skulle ønske det var litt mer av. Neste singel ut, «Sanguine», gikk oss dessverre hus forbi, men nå er «Zooethics» også ute, og Asmodeans styrker holdes definitivt ved like her.

Det gjelder særlig bandets evne til å koke opp skikkelig fengende partier, noe som nok en gang gjør at jeg får heldige assossasiasjoner til for eksempel Ghost så vel som diverse alternativ-rockere. «Zooethics» inkluderer også et litt tydeligere tradmetallsk preg i gitarsegmentet enn «Below the Line», noe som i all hovedsak fungerer godt med musikkens catchy finish, men som til tider også blir en smule generisk. Men låta er likevel god, og albumet gleder jeg meg mye til.

Skrevet av Alexander Lange

Lonely Pedro – «I Never Knew»

Enmannsprosjektet til Eldklings Morten Nicolaysen, Lonely Pedro, er ute med ny singel – nok en gang i forlengelse av den smått ironiserende PAPPA-metallen (passive aggressive power pop ambient metal) Nicolaysen har kokt opp. Som vanlig er ikke dette så obskurt som det kanskje høres ut som, samtidig som at sjangerbetegnelsen er forholdsvis beskrivende med tanke på den tilgjengelige og smådramatiske finishen musikken har.

«I Never Knew», som denne singelen altså heter, går også inn i rekken av nokså solide singler fra Lonely Pedro. Særlig godt synes jeg refrenget gjør seg, der Nicolaysen virkelig får vist kapasiteten sin i vokalsegmentet og melankolien sitter godt. Anbefales om du er ute etter en god dose ukomplisert og melodisk metall av den tilgjengelige sorten.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Taake – «Et Uhyre av en Kniv»

Et av norsk svartmetalls mest suksessfulle enmannsprosjekter noensinne, Ørjan «Hoest» Stedjebergs Taake, slipper den 1. september sin syvende fullengder: ‘Et Hav av Avstand’. Første (og kanskje eneste) smak på det som kommer har kommet i form av låta «Et Uhyre av en Kniv», som er en låt på hele 13 minutter. Formodentlig er denne låta heller ikke den eneste av et slikt kaliber på plata, som kun skal inneholde fire låter.

Ambisjonsnivået synes sånn sett både å være høyt og verdig Taakes nesten 30 år lange virke. «Et Uhyre av en Kniv» innevarsler også et svært spennende og interessant prosjekt som kan ende opp med å matche disse ambisjonene og fornye Taakes veletablerte uttrykk. Innmaten er langt fra ukjent, der det er snakk om fortsatt ganske rå svartmetall med noe folketonal glasur. Men det hele fremstår mer storslått og grandiost enn tidligere, godt hjulpet av låtlengden og en rekke svære, og ikke minst strålende, temaer og melodier.

Taake leker nok litt med ilden når det gjelder lengden og låtas lineære struktur, og jeg lurer fortsatt litt på om den hadde trengt å være så lang. Likevel gjør Hoest stort sett en imponerende jobb med å holde momentumet ved like her, og mye tyder på at vi som har hatt glede av for eksempel Helheims og Kampfars skiver de siste par årene har en sterk plateopplevelse i vente.

Skrevet av Alexander Lange

Fight the Fight – «Monarch»

Med fornyelser i besetningen skal Oslo-bandet Fight the Fight slippe sitt første album siden 2020s ‘Deliverance’ senere i år, og første singel ut er «Monarch». Denne treminutteren synes jeg representerer både kontinuitet og polering av bandets uttrykk, som må kunne beskrives som en cocktail av flere moderne metal-undersjangere; her finnes både nikk til groove metal, industriell metall, metalcore, djent, og nu metal, og da med et ganske brutalt fortegn.

«Monarch» er i all hovedsak en solid sprengladning, som først og fremst imponerer med en sterk vokalprestasjon, kult klimaks og en heftig groove som alle som har kost seg med What the Five Fingers Said to the Faces «Blackspiraldance» bør kunne ha stor glede av. Låta er nok vel overprodusert i mine ører, men det står ikke veien for at jeg gleder meg til å høre mer av hva bandet har å by på på plata.

Skrevet av Alexander Lange

Superlynx – «Into the Sun»

Det er nå to år siden Superlynx fortryllet det norske metallpublikummet med sin rituelle ørkenrock på tredjeskiva ‘Electric Temple’, og dermed er tiden definitivt moden for nye auditive trylleformler kastet fra dette hold. Noe av det som best karakteriserer musikken til Superlynx for min egen del, er måten de kombinerer ørkenrockens ulmende hete med en følelse av vidåpne rom, hvilket transporterer sinnet til et nattlig ritual utført mellom kurvende sanddyner. På «Into the Sun» tar bandet derimot skrittet ut i det stekende dagslyset, det uten å miste noe av sin tilslørende mystikk.

Sånn sett kan «Into the Sun» dernest sies å være det nærmeste Superlynx noensinne har kommet en sommerlåt. Denne teorien støttes av teksten, hvor en flyktig protagonist fortaper seg i det glitrende og refraktære sollyset der hun/han ligger og dupper under vannoverflaten. Ytterligere støtte kommer i form av akkordprogresjonen som underligger låtas refreng, som er injisert med et potent ekstrakt av vestkyst-rock. Gitarene både glinser av svette og virker dynket i luftbåren støv på samme tid, bassen murrer som en slumrende ørkenskapning, og vokalen til Pia Isaksen har den dronende, rituelle gløden som vi har lært å forvente av den eminente Oslo-trioen. «Into the Sun» er et gledelig gjensyn med en sterk musikalsk personlighet på den norske scenen, og en auditiv hetetokt som burde tilfredsstille det som er av ørkenrock- og doom-fans til lands.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «Snakkes i Helvete»

Der «Light of Our Dying Sun» var en omstreifende og funderende affære, er andresingelen fra Avertias kommende skive en langt mer direkte skuddladning. Åpningens staute og folketonale melodi legger i utgangspunktet en introspektiv tåke over tilstelningene, men idet versets Darkthrone-aktige aggresjon treffer øregangene evaporerer denne umiddelbart. Drivende riff veksler med Avertias spesielle og umiskjennelige form for nostalgisk melankoli, og det hele leder frem til et eksplosivt andrevers der tittelen brøles ut av et fulltallig mannskap. «Snakkes i Helvete» er en relativt simpel låt, men hinter likevel til et mangfoldig idégrunnlag på bandets kommende ‘Midnight Returns’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Storm – «House of Cards»

Det er nå kun en dag til Storm sparker i gang festivalsesongen med et etterlengtet sett på Tons of Rock i Oslo, og i den forbindelse har den talentfulle unge musikeren sluppet en ny låt. Leo Davadi Sundli var jo faktisk så ung da han spilte inn debut-EPen ‘Invincible’ i fjor at han har gått gjennom stemmeskiftet siden den gang. Dette har garantert ført til en del utfordringer knyttet til tilpasning av vokal, men på «House of Cards» virker det som at Leo allerede har funnet seg noenlunde til rette i sin nye stemme.

«House of Cards» er nok en høykommersiell krafttønne reist på en grunnvoll av moderne metalcore. Påvirkningene fra band som Bring Me the Horizon, Motionless in White og Yungblud er fremdeles umulige å ignorere, men skarp låtskriving, fengende hooks og mengder av ungdommelig iver og attitude veier i stor grad opp for dette. Jeg synes kanskje at det plutselige utbruddet av trap-beats på låtas andre vers er håndtert på litt klumsete vis, og flere av vokalmelodiene gir så sterke assosiasjoner til Bring Me the Horizons ‘Post Human: Survival Horror’ at det må bemerkes. «House of Cards» har til tross for disse punktene (kanskje til og med som følge av dem) mengder av kommersielt potensial, og jeg ser frem til å se karen utfordre noen av de større og mer veletablerte gutta fra Tons-scenen på torsdag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Agabas – «Evneveik»

Et av de friskeste og mest oversette platene innenfor norsk metall de siste årene må være Agabas‘ ‘Voluspá’, som slo oss i bakken for to år siden med det som var som en slags ungdommelig, fandenivoldsk og oppoversparkende nytolkning av Shinings ‘Blackjazz’. «Dødsjazz» var bandets selvutnevnte sjanger, og i år får vi mer når bandet slipper sin andre fullengder via Vinter Records.

På første singel herfra er ingrediensene definitivt på plass, med temaer som spretter av herlig energi og synkopering, en strålende vokalprestasjon som er med på å gi uttrykket et klart hardcore-preg og et fett klimaks som kommer i form av en breakdown mot slutten. Det lille, effektive jazz-ekstra kommer denne gangen i form av en saksofon som har erstattet klarinetten fra sist. Helt opp til debutskivas høydepunkter når imidlertid ikke Agabas her, mye fordi jeg synes det hele fremstår litt mer polert enn sist og de ikke byr på så mange nye og overraskende elementer. Det håper jeg vi får mer av på plata som jeg uansett er sikker på at vil bli en sterk og live-vennlig energibombe.

Skrevet av Alexander Lange

Borgarting – «Hat»

Svartmetallbandet Borgarting slapp første singel fra deres kommende plate ‘Beist’ allerede i fjor høst, men det er først nå, med lanseringa av andresingelen «Hat», at vi vet at plata er på vei. Plata lanseres via italienske Dusktone den 14. juli, og alt tyder på at vi kommer til å få servert en nokså brutal svartmetallplate som er tradisjonstro i uttrykket, men moderne i produksjonstermer.

Med det skiller Borgarting seg lite fra mange andre band innenfor scena på «Hat», noe som fort innebærer at låtskrivinga må imponere nevneverdig for at det skal være verdt å sjekke ut. Heldigvis kommer bandet ganske så greit ut i så måte, og selv om ikke alt på denne låta fester seg på hjernebarken, leveres blant annet et knusende refreng som utnytter mange av fordelene i den punchy og harde produksjonen.

Skrevet av Alexander Lange

Slaamaskin – «Du»

Slaamaskins meget utstrakte promotering i forkant av September-slippet av skiva ‘Trollveggen’ fortsetter med den kontant titulerte tredjesingelen «Du». «Du» fremstår som hakket mer strømlinjeformet og konsis enn sine svært sjangerblandende kumpaner i «Forfall» og «Fossekall», og er dermed kanskje den av de tre låtene som har gjort meg mest begeistret personlig. Dette betyr ikke at bandet holder seg fullstendig unna den musikalske stol-leken på «Du», og både metallisk hardcore, crossover-spekket thrash og groove-orientert metall gjør seg til kjenne over singelens kompakte spilletid. Den ignorante brutaliteten som slippes løs på lytteren rundt låtas avslutningsstrekk er spesielt verdt å nevne, og alt i alt er «Du» nok en solid singel fra de sinte Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vreid – «Flammen»

Etter det ambisiøse multimedia-prosjektet ‘Wild North West’ virket det naturlig å anta at den neste utgivelsen til Vreid ville ta en enklere form. To år senere er det likevel overraskende at det første tegnet på liv fra det eminente Sognametall-bandet er en enkeltstående singel. «Flammen» fremstår dog som noe mer betydelig enn en utrydding av hvelvet som huset materialet til bandets forrige skive, ettersom den kombinerer aspekter ved bandets lange historie som foreløpig ikke har eksistert side ved side.

Nærmere sagt bærer «Flammen» både preg av den hardføre viking-mentaliteten til perioden før «Valfar»s bortgang, samt den mer oppdaterte motstandskjemper-vibben til versjonen av bandet som ga ut ‘Milorg’ i 2009. Militante, staute riff hamrer ut av høyttalerne ved låtas oppstart, svøpt i en dyster tonalitet som minner om gjengens første skiver under Vreid-banneret. Black’n’rollen og de deilige ledegitarene som utgjør deler av arvestoffet fra Windir består selvfølgelig fremdeles, men totalt sett fremstår «Flammen» som en utsøkt destillasjon av hele bandets musikalske utvikling til nå. Det hele bygger opp til en stolt og mektig avslutning, der symfoniske elementer og majestetiske korsatser danner et verdig punktum på en av mine favorittlåter av Vreid i nyere tid. Til slutt må det nevnes at det avsluttende riffet inneholder den nydeligste chuggen siden Metallicas «The Thing That Should Not Be», hvilket selvfølgelig bør fungere som effektivt trekkplaster for de fleste som leser denne bloggen!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mortemia – «Antidote»

Den nyeste singelen fra Mortemias ‘The Covid Aftermath Sessions’ er her og går under navnet «Antidote». Tradisjon tro har Morten Veland, mannen bak prosjektet, fått med seg en eminent gjest, og denne gangen er det også snakk om noen av et heller stort kaliber, nemlig Fabienne Erni fra sveitsiske Eluveitie.

Inntrykkene mine av fra dette prosjektet har vært litt blandede, der det nok er forrige låt ut, «The Hourglass», som har imponert meg aller mest. «Antidote» er heller ingen svak låt, men faller like fullt inn i kategorien av litt anonyme Mortemia-låter. Melodiene er noe generiske, og refrenget får ikke ut sitt fulle energipotensiale blant annet på grunn av en litt kjedelig groove i bunn. Det gjør det også litt vanskelig å tenke seg at den vil gjøre seg bedre når hele prosjektet er ute.

Skrevet av Alexander Lange

Nocturnal Breed – «Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)»

«Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)» er singel nummer to fra ‘Carry the Beast’, som er den kommende skiva til det heller uhøytidelige thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Og mens bandet slo på stortromma med den hele åtte og et halvt minutt lange «Knights of Denim», er det denne gangen snakk om en mer direkte affære på fem minutter.

De første minuttene av denne låta er et herlig stykke fartsmetall helt etter boka. Nocturnal Breed leverer noen heseblesende vers før de etter et par minutter gir lytteren en liten pustepause; heretter er de imidlertid raskt i gang med å gi gass igjen med en gitarsolo og støyeffekter over riffmaskineriet. Mot slutten sliter likevel bandet noe med å holde oppmerksomheten min oppe, og det kunne muligens også ha latt låtas natur bli reflektert i en litt kortere låtlengde.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Disposable Numbers»

Den aktive gjengen i Dark Delirium har nå sluppet låta «Disposable Numbers» – to måneder etter slippet av den habile «King of Fallen Time». Hvorvidt disse låtene er del av et større prosjekt er så langt ikke klart, men med tanke på hvor direkte og potent bandets moderne metall ofte her, ville det ikke forundret meg om disse låtene står på egne ben som singelopplevelser.

Dark Delirium beveger seg stadig på et spekter mellom metalcore og melodisk death metal. På «Disposable Numbers» lener de seg definitivt mest mot førstnevnte sjanger, og det i såpass stor grad at låta nok vanskelig vil kunne overbevise de som ikke er fans av sjangeren fra før – særlig på grunn av vokalen. Likevel er håndverket absolutt godt, og særlig refrenget og en sterk crescendo mot slutten imponerer.

Skrevet av Alexander Lange

Avertia – «Light of Our Dying Sun»

Avertia har ikke ligget på latsiden siden de imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin strålende tredjeskive ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i 2021. Tiden i etterkant har bandet både dristet seg ut på akustiske låtsamlinger og samarbeid med artister av både metallisk og ikke-metallisk herkomst, hvorav låta bandet utga med Helge Grønhaug fra De Musikalske Dvergene er en overraskende men vel så passende gest fra et band med sterk tilknytning til Bergens-området. Nå er dog tiden atter en gang inne for en ny full-lengder, og i den anledning har bandet sluppet en syv minutter lang tankespiral ved navn «Light of Our Dying Sun».

Mesterhjernen bak prosjektet, Kristoffer Georg Nøstdal, gav seg nylig i Last Lightning, muligens for å i større grad kunne fokusere på sitt hovedprosjekt. Det virker i alle fall som at Avertias kommende fjerdeskive ‘Midnight Returns’ er en viktig utgivelse for karen, ettersom coveret viser en gravstein med musikerens egen fødselsdato på. Dermed blir det naturlig å anslå at musikken på ‘Midnight Returns’ dermed vil skildre Nøstdals største musikalske inspirasjoner så vel som hans egne bidrag til sjangeren over de siste femten åra. Denne teorien styrkes av musikken vi går i møte på «Light of Our Dying Sun», som i store trekk er en mørkere og mer introvert affære en innholdet på bandets forrige skive.

Det første som slår meg er det traskende åpningsriffet og produksjonen, som virker å være like inspirert av Darkthrones middelperiode som den utmerkede oldtids-metallen vi fikk på fjorårets ‘Astral Fortress’. Dette inntrykket forsterkes av stilen på coveret, som på mange måter minner om det samme bandets crust-inspirerte periode fra 2007 til 2010. Den melodiske sognametallen og det fremtredende ledegitar-arbeidet til ‘Når Nordavinden…’ er fremdeles tilstede i bandets uttrykk, men generelt sett vil jeg si at bandet foretar en nøyere sammensmelting av gamle og nye idealer på sin nye singel enn tidligere. Denne sveisesømmen er fremdeles ikke fullstendig jevn, men jeg mener at dette er en retning bandet gjør klokt i å utforske. Det episke, Sworn-aktige klimakset og de påfølgende, jagende gitarstemmene som avslutter låta er uansett flott nok til at fans av melodisk, trad-påvirket svartmetall bør klikke seg inn på bandets Spotify-side umiddelbart!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sworn – «Grand Eclipse»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sworns ‘A Journey Told through Fire’ begynner fort å utmerke seg som en av de kommende månedenes mer lovende plateprospekter fra norsk hold. Førstesingelen «Calamity Sea» benyttet bittersøt melodikk og en voldsom, Insomnium-aktig skala til å male et apokalyptisk stillbilde bestående av melodisk svarmetall. «Grand Eclipse» gjør ikke noe dårligere jobb i så henseende, men intensiverer Bergensbandets episke sound via strie strømmer av melankolske gitarfraser og tordnende vokal.

Samtlige av de separate elementene som utgjør «Grand Eclipse» har en viktig rolle i låtas konstruksjon. Den klassiske, melodiske svartmetallen hever sceneteppet på storstilt vis, de drivende Uada-ismene driver oss lenger inn i komposisjonens dramatiske utfoldelse, og kassegitarenes fredfulle meditasjon brer seg som en måne-opplyst innsjø over låtas midtseksjon. Åpningstemaets retur er et virkelig gripende øyeblikk som rettferdiggjør låtas tålmodige mellomspill, før et tradmetallisk farget, melodisk dødsmetall-riff setter punktum for opplevelsen. Sworn har definitivt gjort seg bemerket hos undertegnede med sine to nye singler, og jeg skal innrømme at jeg er svært spent på om resten av ‘A Journey Told through Fire’ klarer å matche kvaliteten til disse. Anbefales fans av episk og bittersøt, melodisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fixation – «Flat Earth»

Fixation er et metalcore-band signert på ærverdige Indie Recordings, og et band som tidligere har bygget rennomé gjennom EP’en ‘Global Suicide’ som kom i 2020. «Flat Earth» er siste låt ut i en nokså lang rekke singler, noe jeg tør anta at innevarsler et plateslipp i løpet av året.

I så fall er det mye som tyder på at Fixation sammen med Atena vil stå for et sterkt metalcore-statement fra Indie Recordings’ side i år. De tidligere singlene er sterke, «Flat Earth» likeså, og det er snakk om emosjonell, kraftfull og velprodusert metalcore tilpasset de større konsertstedene her i verden. Like sterke høydepunkter som sine label-kamerater i Atena produserer kanskje ikke Fixation, men det er likevel all grunn til å glede seg til bandets videre eskapader. Særlig synth-bruken gir det lille ekstra.

Skrevet av Alexander Lange

Eternity – «Hymn»

«Hymn» er andre singel som er sluppet fra Eternitys kommende plate ‘Mundicide’. Eternity er et svartmetallband som har holdt koken i omkring 20 år allerede, men som før sommerens plateslipp kun har sluppet to fullengdere tidligere. Og mens første singel «Journey towards the Darkside» ga litt blandede følelser hos undertegnede, makter «Hymn» å imponere mer.

«Hymn» baserer seg på et velfungerende, fengende og folk metal-aktig hovedtema som holder komposisjonen godt sammen hele veien gjennom. På toppen av dette kommer også noen velimplementerte symfoniske elementer i form av korvokal som attpåtil er med på å bygge opp til et svært og tilfredsstillende klimaks. Plata kommer om en måned.

Skrevet av Alexander Lange

Jernlov – «Salvation»

Jernlov er tilbake med nok en majestetisk og stormende singel fra sin kommende andreskive ‘Resurrection’. I denne omgang har de med seg finske Eero Tertsunen, som med sin fartstid i band som Symphony of Heaven, Angel of Sodom og Renascent er å regne som en betydelig skikkelse innenfor den kristne ekstremmetallscenen.

«Salvation» åpner med et storslått tema som peker i retning melodiske svarmetallband fra både Norge og Finland – henholdsvis f.eks Nattverd og Sargeist. Bandets nye singel er en langt mer dynamisk affære enn sin forgjenger. Både piano, meditative mellomspill, brutale gitarbrekk og antydning av folketonalitet benyttes på låta, hvilket skaper en hakket mer levende kontrast til «The Final Prayer»s durende dobbelbass. Låtstrukturen oppleves dog en smule sporadisk, og spesielt avslutningen på låta er noe brå og antiklimaktisk satt opp mot låtas prangende åpningsstrekk. Det er likevel åpenbart at Jernlov har litt av hvert av perspektiver å tilføre den norske scenen, så jeg gleder meg til å se hva gjengen har stelt i stand på sin kommende andreskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tsjuder – «Prestehammer»

«Prestehammer» er tredje singel fra Tsjuders kommende plate ‘Helvegr’, som slippes på fredag om tre uker. Den inngår også i en rekke med singler som har imponert, der særlig den første, «Gods of Black Blood», har innevarslet en sterk utgivelse med sin stormende og velproduserte svartmetallske innmat.

«Prestehammer» åpner i klassisk Tsjuder-stil, der bandet tråkker i gang med et vanvittig, 1349-aktig tempo etter å ha ladet opp med låtas hovedtema. Gitararbeidet imponerer som på de to foregående singlene, og Tsjuder gjør også denne låta til en mer variert opplevelse ved å skru ned tempoet noen hakk ned og fore lytteren med noen særs tilfredsstillende black’n’roll-takter etter hvert. «Prestehammer» slår meg ikke like mye i bakken som «Gods of Black Blood», men bidrar på alle måter til å bygge høye forventninger til ‘Helvegr’.

Skrevet av Alexander Lange

Relentless Aggression – «The Absolute Pointlessness of Everything»

Debutskiva til Relentless Aggression, ‘A Shadow of All Things Broken’, kom som en gedigen overraskelse da den ble sluppet i 2021. Vi snakker om et band som så sin oppstart på den norske scenen allerede på 80-tallet, gikk i oppløsning uten å ha gitt ut en eneste skive, og som nå gir ut en debut som ulmer av kreativ glød og uforminsket entusiasme for thrash-sjangeren hele 30 år senere. Ja, skiva var en ufokusert og noe løst sammensnekra sak, men kvaliteten på riffarbeidet i kombinasjon med bandets energiske leveranse gjorde ‘A Shadow of All Things Broken’ til en nevneverdig hendelse innen norsk thrash uansett.

Nå er bandet ute med en ny singel kalt «The Absolute Pointlessness of Everything». Tittelen alluderer altså ikke til meningsløshet eller nihilisme, men er en nådeløs kritikk av samfunnets apati og hjelpeløshet i møte med store, vidtomspennende problemer. Det musikalske bakteppet for denne klassiske thrash-tematikken er – passende nok – klassisk thrash, selv om en og annen referanse til fartsmetall også lurer seg inn i den konstante strømmen av mitraljøse-riff. Låta fungerer omtrent like godt som det beste materialet på debutskiva, selv om jeg føler at trommespillet til Iver Sandøy låser seg litt vel fast til thrashens punkete to-stegs-groove. Det er uansett kjekt å høre fra gutta i Relentless Aggression igjen, og fans av klassisk vestkyst-thrash av både norsk og amerikansk sort burde kunne tyne litt av hvert av moro ut av «The Absolute Pointlessness of Everything».

Skrevet av Fredrik Schjerve

SPLIT//BITE – «Forgotten Place»

SPLIT//BITE er et splittert nytt metallisk hardcore-band fra Bergen som skriver musikk for «folk som vandrer gjennom mørke bakgater i en tilstand av hypnagogi». Kvartettens blytunge og spastiske hardcore kommuniserer definitivt en følelse av delirium og mild sinnsforvirring, samtidig som den er mørk og brutal nok til å sende tankene i retning alskens sotete, futuristiske robot-dystopier. Uttrykksmessig kan bandet, om noe reduktivt, oppsummeres som en kollisjon mellom norske Hammok og amerikanerne i Knocked Loose – kanskje spesielt på deres kølsvarte EP ‘A Tear in the Fabric of Life’ fra 2021. Det er ikke så mange norske hardcore-band som går for den samme tyngden og eksplosiviteten til band som Hammok, så det er digg å få servert nok en motpol til «Skandi-coren» som dominerer for øyeblikket. Ta en lytt på «Forgotten Place» dersom du har sans for sofistikert hardcore som ikke fullstendig skyr unna beatdown-kulturen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maakeskit – «Hellfire»

Hele Tønsbergs Maakeskit er tilbake med ny logo og ny singel etter å ha forvirret undertegnede og metallverdenen generelt med sin debutskive i 2022. I denne omgang er det kun den nye logoen som har noe særlig med måker å gjøre, ettersom singelen «Hellfire» virker å være en heller tradisjonell metallisk ode til helvete og dets innbyggere. På den annen side kan man dog anta at helvete vil være fullt av nettopp måker, så kanskje har luftens rotter en rolle å spille i bandets nye singelen likevel.

Det er lite som har endret seg ved det musikalske siden sist vi møtte Maakeskit. Uttrykket deres kan fortsatt oppsummeres som en melange av udefinerbare, ekstremmetalliske elementer – selv om det skal sies at åpningsriffet låter litt som noe Satyricon kunne funnet på rundt ‘Volcano’/’Now, Diabolical’. Vokalen kan fremdeles best oppsummeres som «blyg growling», og produksjonen er nyss så digital og sprikende som den var på ‘Filthy Flying Feathery Fucks!’ i 2022. Man kommer dog ikke til Maakeskit for å få servert kremen av norsk ekstremmetall, men for å hengi seg til drapsfantasier rettet mot måkebestanden levert over tunge gitarer og hamrende trommer. Sånn sett er «Hellfire» en 5/10 låt, ettersom den har tunge gitarer og hamrende trommer, men absolutt ingen måker. Skjerpings.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrkskald – «My Sharpened Axe»

Myrkskald er et splitter nytt prosjekt som nå har gitt livstegn fra seg for første gang med slippet av låta «My Sharpened Axe». Bandet kan nok aller best beskrives som et symfonisk svartmetallband, og demonstrerer i det hele tatt en såpass god forståelse for sjangerhåndverket at man nesten må anta at medlemmene har en del erfaring fra andre og lignende prosjekter.

Myrkskald kan nok beskrives som noe generiske i all sin profesjonalitet. Likevel er «My Sharpened Axe» en svært god og stilistisk potent låt. Her blandes symfoniske elementer a la Dimmu Borgir, melodisk håndverk som kan minne om et band som Wodensthrone, og en vokal som skaper tilløp til noe som ligner storslagenhetene i musikken til Mgła og Behemoth. Låta er også godt strukturert og bygger blant annet opp til et strålende melodisk tema mot slutten. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (2/2)

Cadaver – «The Age of the Offended»

Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ virker å være noe litt annet enn det vi tidligere har blitt servert av Anders «Neddo» Odden og co. For i tillegg duoen som spilte på ‘Edder & Bile’ fra 2020 – Odden og den legendariske trommisen Dirk Verbeuren – får vi på skiva et gledelig gjensyn med bandets bassist på det tidlige 90-tall, Eilert Solstad, samt en mildt sagt overraskende gjesteopptreden fra TNTs Ronny Le Tekrø. Skivas første singel, tittelsporet «The Age of the Offended», avslører at det er mer enn bare besetningen som har fått en overhaling, men at også det musikalske kommer til å by på overraskelser.

«The Age of the Offended» er en snedig, groove-orientert og noe mer kommersielt anlagt låt enn det man kanskje forventer av Cadaver. Det uttrykksmessige utgangspunktet er fremdeles dødsmetall, men av en oppdatert og noe tidløs form som fungerer mer som middel for minneverdig låtskriving enn som mål i seg selv. Dette er en interessant utvikling for bandet, og elementer som Tekrø sine lysergiske gitarstemmer og de ondskapsfulle harmoniene som dukker opp i låtas bro er temmelig effektive virkemidler i bandets nå utvidede arsenal. Det er dog ikke alt som fungerer i bandets favør på deres nye singel, der spesielt låtteksten er en noe klumsete og i overkant sen tirade rettet mot sensitivitets-kulturen som var spesielt fremtredende rundt midten av forrige tiår. Sett bort i fra dette er «The Age of the Offended» et stykke solid låtskriving, som trolig vil tråkke på en del old school-tær i jakten på sin egen, kommersielt pregede særegenhet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grant the Sun – «Mariana»

Post-metal-bandet Grant the Sun har sluppet andre låt fra sin kommende fullengder ‘Voyage’: «Mariana». Mens den første singelen «Death is Real» var en spenstig og relativt kort låt til sjangeren å være, holder bandet seg i større grad til sjangerens tradisjonelle spilleregler på denne låta, og leverer en tung og traskende crescendo på seks minutter.

Med det kommer i tilfellet dessverre også noen av post-metallens skavanker med på kjøpet. Misforstå meg rett: «Mariana» er en godt produsert låt med noen nydelige effekter, en herlig lead-gitar som omtrent minner om en saksofon, god tyngde og en oppbygning som for så vidt fungerer godt. Men i det store og det hele skiller den seg ikke ut i mengden, og de friske elementene klarer ikke løfte komposisjonen og oppbygningen til å bli spesielt spennende. Så får vi se om dette inntrykket endrer seg når plata lander.

Skrevet av Alexander Lange

Obzene/CSN – «Somebody»

Obzene har sluppet andre låt fra sitt spenstige samarbeidsprosjekt med pop-artisten CSN. Den første låta, «hiding/OVERLOAD», ga øyeblikkelig mersmak, og presenterte noen friske og lekre idéer som umiddelbart gjorde meg spent på prosjektet – på tross av at den demonstrerte utfordringene med å blande to såpass ulike sjangre.

Denne nye låta, som går under navnet «Somebody», er nok en noe mer balansert smeltedigel mellom pop og metall. Så er den nok likevel ikke en så spennende og spesiell lytteropplevelse som den litt rådville «hiding/OVERLOAD». Låta har et habilt hovedtema og har noen råflotte refrenger, men melodien og teksten virker noe generisk og anonym, og den minner nok i større grad om noe som kunne glidd inn i den veletablerte alternativmetall-sjangeren. Produksjonen er imidlertid fortsatt noe av det som virkelig vitner om et høyt potensiale.

Skrevet av Alexander Lange

Paradogmata – «The Cleansing Flood»

Thrash metal-bandet Paradogmata har bykset ut i offentligheten med en rekke singelutgivelser den siste tida. Disse bygger opp til utgivelsen av debutskiva ‘Endetid’ som etter sigende ikke er langt unna. En av dem er «The Cleansing Flood», der bandet har fått med seg amerikanske Chris Hathcock fra The Reticent på en gjesteopptreden.

Låtskrivinga og riffene er noe rudimentære og enkle, men i alt er dette likevel en sterk låt der Hatcocks røst ikke minst bidrar svært positivt. Vi snakker melodisk thrash metal med noe death metal og sludge metal-vibber inkludert, og resultatet tyder i alle fall på at den kommende plata kan bli en spennende affære. Særlig den gode oppbygningen mot slutten gir vann i munnen på undertegnede.

Skrevet av Alexander Lange

Erkefiende – «Nocturnal Offerings»

Erkefiende er et flunkende nytt svartmetallband fra Oslo, og det eneste jeg egentlig kan fortelle dere om gruppens besetning er at Hans Erik Sundby fra Hate Angel er bandets gitarist. Dette passer for så vidt greit, ettersom debutsingelen «Nocturnal Offerings» avslører at bandet spiller en form for okkult, ritualistisk svartmetall som trives best i ly av hettens anonymitet.

Sundbys karakteristiske, dissonante gitarspill kan kjennes igjen i enkelte strekk av «Nocturnal Offerings», men utenom dette er sammenlikningsgrunnlaget mellom musikken til Erkefiende og Hate Angel temmelig ikke-eksisterende. Førstnevnte virker nemlig langt mer opptatt av å bygge opp en stemning av rituell forventning før de fører offerkniven inn i lytteren, der sistnevnte foretrekker å svinge våpenet rundt seg i en euforisk, blodtørstig mani. Selve spenningsbyggingen virker Erkefiende å ha temmelig god koll på, selv om jeg kanskje savnet et større utbrudd enn den antiklimaktiske fade-outen som avslutter låta. Det skal likevel bli spennende å følge med på Erkefiende, ettersom «Nocturnal Offerings» etablerer en uhyggelig, okkult stemning som utgjør nytt territorium for Sundby.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Soulcrux – «A World Without Direction»

Soulcrux er et nokså nytt symfonisk metallband fra Oslo som tidligere kun har sluppet to singler, som begge kom i fjor. Noe større ser foreløpig ikke ut til å være på horisonten, og i tråd med tidsånden ser bandet enn så lenge ut til å tviholde på singelslippstrategien – noe som nok ikke er spesielt dumt for nye sprell innenfor scenen. Nå er uansett nyeste låt ute i form av «A World Without Direction».

På denne låta får Soulcrux desidert mest ut av produksjonen og musikerprestasjonene. «A World Without Direction» låter storslått og fint, og det er ingen tvil om at særlig vokalsegmentet er strøkent. Låtskrivingsmessig er det imidlertid mer å utsette på, og selv om enkelte partier er gode, er det lite som treffer nervene mine her. Det er rett og slett ikke snakk om en låt som i all sin produksjonskvalitet til syvende og sist fremstår som helt minneverdig.

Skrevet av Alexander Lange

Lonely Pedro – «Educate»

Usignert, ute nå på div- strømmetjenester

Lonely Pedro, – den surmulende og elskverdig selv-kritiserende solomusikeren fra Fredrikstad – er tilbake med nok en solid singel i stilen han så elegant har kalt PAPPA-metall, eller passiv aggressiv, power-pop ambient metall. Som alltid dreier det seg om moderne og smått progressiv arena-metall, trolig informert og inspirert av alt fra Queensrÿche til Fates Warning og Dream Theater.

Låtas tekst synes å dreie seg om hva vi taper i prosessen med å tilpasse oss den verden vi har blitt født inn i, og at vi på ett eller annet vis må klare å balansere det tillærte med barnet i oss for å bevare menneskeheten vår i møte med en usikker fremtid. Denne inderlige tematikken er fruktbart terreng for en låtskriver som Lonely Pedro, og den resulterende låta er både fengende i sin musikalitet, så vel som sår og melankolsk i sitt uttrykk. Tunge Petrucci/Matheos-riff utgjør låtas ballast, og raske gitarlinjer løper som lyn i himmelrommet over låtkonstruksjonen. «Educate» mangler kanskje det helt store refrenget for å svare sine egne arena-aspirasjoner, og miksen blir tidvis litt rotete som følge av en overflod av instrumentstemmer innenfor samme frekvensområde og plassering i lydrommet. Likevel har jeg sansen for det Lonely Pedro har utrettet med låta. Karen har en solid røst for rock og metall, samt låtskriveregenskapene som kreves for å snekre sammen en god, kommersiell singel. Anbefales fans av semi-moderne, fengende PAPPA-metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve