Usignert, ute nå på bandets Bandcamp og div. strømmetjenester
Dalit tar med sitt nyeste album ‘Moksha’ et klart steg videre fra sin selvtitulerte debut fra 2012 og den påfølgende fullengderen ‘Descent’ som kom fire år senere. Her er det snakk om en utgivelse som, spesielt med tanke på at bandet er usignert per i dag, fortjener høy respekt bare som følge av mengden av arbeid som åpenbart ligger bak og den høye produksjonskvaliteten – noe som i seg selv demonstrerer en solid oppgradering fra tidligere. I bunn ligger Dalits mørke og rifftunge metall, som de selv plasserer i et krysningspunkt mellom vårt lands svartmetall og britisk doom-metal fra 1990-tallet. Men selv om vokalen tidvis sender assosiasjoner til både Mgla og Satyricon og et og annet blast-beat- og tremolo-parti dukker opp, er det for meg ingen tvil: Dette er i all hovedsak en plate for beundrere av moderne doom-metal.
Plata åpner godt med «Sons of Adam, Daughters of Eve», der man etter en kort intro med piano og strykere får presentert et sterkt versriff som videre utfolder seg i gode melodiske partier som blant annet er lagt under kvinnelig vokal. Det sistnevnte elementet er en gjenganger på plata. Jeg mistenker, og tolker, at det er der for å skape litt kontrast mot growle-vokalen – og akkurat det evner Dalit å stelle i stand. Vokalen dukker imidlertid opp nokså ofte, og fortoner seg nok som litt for lik hver gang i både toneleiet og de melodiske grepene til at den holder seg like sterk med tanke på dens funksjon. Man kunne nok gjort litt mer ut av den og tilført litt mer kraft. Vokalisten Guro Birkeli tilfører for eksempel et utmerket element under Hellems growlevokal med en dramatisk vokal-crescendo midt i «Best of All Possible Worlds», og byr også på noen kule harmonier i avslutningssporet «Fra Jord til Støv» – slike ting burde det vært mer av!
Før albumslippet slapp Dalit singelen «Starlight». Denne er etter hvert vokst en del på meg og er et av albumets høydepunkter; etter den i kanskje overkant lange, men like fullt solide «The Best of All Possible Worlds» fikk jeg svært sansen for hvordan den drev opp tempoet noe. I dette blir hovedriffet sterkt, og det nærmest Corey Taylor-aktige vokalgrepet på slutten tilfører et friskt pust. «Starlight» åpner da også for så vidt opp for et sterkt strekk på plata. «Anthem» tar stafettpinnen videre med høy selvtillit og et dødsbra melodisk outro-tema som glir fantastisk inn i det strålende hovedtemaet i «Hallways of Sadness». Det som synes å være albumets magnus opus, den todelte «Red», tar deretter oppgaven å bygge opp til albumavslutningen, blant annet med et rolig, svevende og melankolsk tema mot slutten. Her tøyer effektiv bruk av båndopptak strikken godt for det kanskje beste klimakset på albumet.
«Fra Jord til Støv» er på sin side ikke like sterk der den, på tross av et doom-tema som for så vidt er kult og byr opp til litt av en avslutningsmarsj, etter hvert blir litt vel seig og langtekkelig med sine seks minutter – noe som suger litt kraft ut av både vokal, strykere og klimaks. Det er i det hele tatt en gjennomgående innvending at Dalit til tider, og kanskje spesielt i de litt lengre låtene, vandrer litt vel retningsløst gjennom velkjente doom-landskap uten at riffene alltid tilføyer noe substantielt nok. Det gjør imidlertid ikke høydepunktene noe mindre, og det skal først og fremst sies at ‘Moksha’ er et sterkt statement, som med høy profesjonalitet og produksjonsverdi står for det jeg vil kategorisere som en svært god norsk undergrunnsutgivelse.
Skrevet av Alexander Lange
Well Haven – Thirty Days: States of Daze
Usignert, uten nå på bandets Bandcamp og div. strømmetjenester
Well Haven er et anonymt Oslo-prosjekt som selv beskriver musikken sin som «…the sound of really hard falling water». Med sin blanding av post-black, ambient og new age-tematikk virker det som at musikeren/musikerne ønsker at musikken skal utgjøre en funksjon, fremfor å nødvendigvis være musikk man lytter til for musikkens skyld.
Etter å ha lyttet til ‘Thirty Days: States of Daze’ adskillige ganger kan jeg meddele at plata fungerer overraskende bra som lyttemusikk også. Dersom du legger fra deg forventninger om tradisjonelle låtformer og soleklare hooks kan plata være en utmerket opplevelse å fortape seg i. Den vakre men turbulente strømmen av ‘Sunbather’-gitarer er som et fossefall, der de glitrende post-rock-frasene ligger på toppen som lys som reflekteres fra vannpartiklene i fossens skummende sprøyt. Plata har også en tydelig utviklingskurve over sine 30 minutter: den inviterende åpnings-meditasjonen «The Lobby» leder inn i en serie med aktive post-black-numre, før den diffuse «Fading In» iverksetter en pulserende oppbygning som strekker seg helt til finalen «Waking Up».
Jeg får ikke inntrykket av at «Thirty Days: States of Daze» egentlig er ment å granskes under anmelderens lupe, så jeg har valgt å være mer deskriptiv enn analyserende i min omtale av platen. Jeg kan likevel opplyse om at utgivelsen fungerer meget bra som aktivt-lytteobjekt sett fra et post-black-perspektiv; og selv om jeg ikke har forsøkt å meditere til plata, har jeg inntrykk av at den vil gjøre jobben utmerket som akkompagnement til den guidede meditasjonen artisten selv har anbefalt å kombinere plata med. En særegen kombinasjon av absolutt musikk og bruksmusikk, Well Haven strekker seg utover sine egne ambisjoner med ‘Thirty Days: States of Daze’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mournless – Darkest Dreams
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Enmannsinnsatsen Mournless har sluppet ‘Darkest Dreams’ – en forholdsvis kort EP som tar utøver Gruuls DSBM-stafettpinne videre fra ‘Decades of Torment’. På menyen står denne gangen to låter på litt over tre minutter hver og en bonuslåt.
Mournless advarer om manglende produksjonsferdigheter på sin Bandcamp-side, men mens forrige utgivelse nok var preget av litt ujevn produksjon, kan Gruul med ‘Darkest Dreams’ egentlig krysse av for det som skal med en svartmetallutgivelse som denne. Joda, bruddet midt i «Dark Possession» står nok for en alt for stor volumforskjell, men ellers er det først og fremst snakk om en strålende lydbalanse med råskap, god gitarlyd, velplassert vokal og drivende trommer. Min desiderte favoritt av de to hovedlåtene er «Abyssal Mind» der disse elementene slår ut i full blomst og sammen med et subtilt element av folkmetall sørger for en nokså sterk svartmetall-låt. Bonusen «Myr» er et litt annet dyr med ytterligere rå, tåkete og lav produksjon – noe som gjør at den, særlig i sine sinteste øyeblikk, fremstår som et meningsfullt tillegg. Så er det nok verdt å nevne at Mournless, som sist, nok har litt vel mye hastverk med å avslutte låtene sine, særlig i den litt hoppende «Dark Possession» – potensialet blir rett og slett ikke helt forløst. Samtidig betyr dette nettopp at det finnes god grunn å bygge videre på for Mournless.
Skrevet av Alexander Lange
Enrapture – Another Green Drought
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp og div. strømmetjenester
Som nevnt på vår «Om Oss»-side er begge skribentene til Metallurgi medlemmer av det progressive ekstremmetall-bandet Enrapture. Vi ga ut debut-skiva vår ‘Another Green Drought’ sist fredag, en konsept-plate om sivilisasjonenes sykliske natur vi har spilt inn over de siste tre åra. Ta en lytt om du er nysgjerrig!
Sist uke godtet vi oss med Sirenias singel «Addiction No. 1» fra den kommende plata ‘Riddles, Ruins & Revelations’, en fengende kraftpakke som blandet gruppas velkjente symfoniske metall med elektroniske elementer og Rammsteins industrielle arena-rock. Sist fredag slapp bandet singel nummer to, en mørkere og mer hardbarka låt ved navn «We Come to Ruins».
Ved inngangsdøra møter vi de samme sagende synthene og elektroniske filtrene som summet i bakgrunnen på «Addiction No. 1», før et Sylosis-aktig, mørkt og moderne thrash-riff overrasker med sin umiddelbare tyngde. De growlede versene kommer som et friskt pust fra en gruppe som tidvis står i fare for å kunne bli oppfattet som Eurovision-metall, og i motsetning til mange kvinne-frontede symfoniske metallband unngår Sirenia den fryktede «Skjønnheten og udyret»-effekten som ofte oppstår mellom de kontrasterende stemme-typene. Det låter overbevisende røft, og det glir sømløst over i Emmanuelles strålende melodier på pre-chorus og refreng. Jeg har ikke så mye negativt å si om singelen – både det vektige «Hevy-Devy»-riffet og den snaue synth-odysseen på broen fungerer bra isolert, samtidig som de bidrar til å skape variasjon i låtas terreng. Alt i alt sett synes jeg singlene Sirenia har sluppet i forbindelse med plateslippet til nå har vært rimelig sterke, så forventningene er høye til det fulle prosjektet nå som vi nærmer oss release. Sirenia opprettholder sin gode treff-rate hva singler angår med «We Come to Ruins».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Wardruna – Skugge
Ute nå via Fimbulljod Productions på strømmetjenester.
Wardrunas ‘Kvitravn’ nærmer seg med stormskritt, og en uke før slippet slapp folk-prosjektet med Einar Selvik i spissen den siste smakebiten: «Skugge». Dette er et litt annet dyr enn den kruttsterke ti-minutteren «Andvevarljod», som i sin variasjon og sine bølgedaler demonstrerte nokså progressive tendenser. Sånn sett minner den langt mer om «Kvitravn», noe låtlengden også tilsier, men den er nok også et noe mer lavmælt og seigt innslag. Dette betyr naturligvis likevel ikke at det majestetiske ved Wardrunas varemerke bortfaller, der det dypt spirituelle kles i en musikalsk drakt som bør være spiselig for de aller fleste.
Første halvdel av låta fremstår herlig endeløs, der de ytterst få trommeslagene understreker et usedvanlig lavt tempo som først og fremst drives fram av de lange, kontrollerte stavelsene i Selviks vokal. Forlengelsen føles da også svært naturlig, der både vokalen og perkusjonen driver tempoet opp betraktelig og fullbyrder det som for meg alltid har vært den sterkeste siden ved Wardrunas musikk: Intensiteten. Komposisjonen er nemlig svært sterk i dette henseendet, der bandet med svært få trekk, og egentlig bare ved hjelp av den hypnotiserende atmosfæren som stadig ligger sterkt ulmende under det hele, evner å holde musikken i et jerngrep samtidig som at de får den til å peke utover seg selv.
Skrevet av Alexander Lange
Jorn – «Faith Bloody Faith»
Ute nå via Arctic Rights Management
Norges fremste metallvokalist Jørn Lande sørget med sin joviale holdning og enorme scenetekke for et forfriskende innslag under lørdagens sending av MGP. Jeg var i utgangspunktet overrasket over å se navnet hans på deltakerlista, noe som med tanke på Jorns forkjærlighet for fengende og ukomplisert arena-rock i etterkant nesten er umulig å forstå. Jørn Lande har vært klar for låtskriverkonkurransen i lang tid – hvorvidt han har vært klar over det eller ei – og denne helgen fikk vi alle sammen glede av å høre mannens stålbelagte stemmebånd tordne ut fra tv-høyttalerne.
«Faith Bloody Faith» er en pasifistisk og dogme-kritisk hardråkk-jam skrevet av Jørn selv, i tillegg til medlemmer av Trollfest, Chrome Division og selveste Åge Sten Nilsen. Harmoniserte gitarer river som piler i luftrommet over slagmarken, og Game of Thrones-trommer pisker de krigene massene til vanvidd. Det mest overraskende aspektet ved låta er den tunge bruken av østlig instrumentering og tonespråk, et element som i kjent MGP-stil ikke helt klarer å unngå å bli oppfattet som kulturell turisme. Låta i seg selv er en ekstremt fengende stykke musikk, og Jørn trakterer det skiftende terrenget med overskudd og bombast.
Men i likhet med Keep of Kalessins «The Dragontower» fra 2010 føles «Faith Bloody Faith» ut som en forkortet versjon av en lengre låt, og spesielt andreverset bærer preg av at låtskriver-kvartetten forsøker å rase gjennom for mange ideer på kort tid. Til tross for dette fikk jeg virkelig sansen for låta etter atskillige lyttinger, og sett fra det ståstedet at MGP-låters eneste samfunnsoppgave er å levere musikk med høy underholdnings-faktor er det ingen grunn til å mene at hverken «The Dragontower» eller «Faith Bloody Faith» forsømmer sine plikter. Til tross for at skribentene hos Metallurgi stemte iherdig på bidraget til Jorn kom han dessverre ikke videre; noe som sjokkerer med tanke på at de autoriserte anmelder-stemmene våre er verdt omtrent ti ganger så mye som allmennhetens. Gjør som oss og vis din støtte til den snytte utøveren ved å spille av låta høyt og ofte via artistens Spotify-side!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Endezzma – «Wild Glorior Death»
Ute nå via Dark Essence Records
En tordenbolt lyser opp en forlatt slagmark dekket av skjoldsplinter og brukne økseskaft idet melankolsk gitarplukking lokker oss tilbake til Endezzmas langhus for å høre andre singel fra den kommende plata ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, titulert «Wild Glorior Death». I min anmeldelse av «The Name of the Night is a Strong Tower» lot jeg meg imponere av bandets «…mytiske raffinement og eksplosive kraft», og på den siste singelen opprettholder Endezzma nettopp denne balansen, samtidig som de ikler musikken en mer storslått drakt.
Etter den spenningsbyggende introduksjonen leder Hønefoss-kvintetten lytteren gjennom en korridor der noen av de mest effektive våpnene i bandets arsenal henger til utstilling. Strie strømmer av melodisk men voldsom svartmetall møter høye voller av robust vikingmetall, det hele akkompagnert av grov og lidenskapelig vokal fra vokalist «Morten Shax». I tillegg til disse kjerne-elementene fyller Endezzma ut i kantene med mer eventyrlige komponenter; en glitrende tåke av effektbelagte keys driver inn over lydbildet fra tid til annen, og på et sted i låta introduserer en lys og vibrerende synt-linje som jeg ved første gjennomlytt forvekslet med operatisk kvinnevokal. På «Wild Glorior Death» leverer Endezzma nok en moderne viking/svartmetall-hybrid som klarer å kombinere tilgjengelighet og dybde på utmerket vis.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Heave Blood & Die – Post People
Ute nå via Fysisk Format/Heave Blood & Die via Bandcamp og strømmetjenester.
Heave Blood & Die fra Tromsø klarte i fjor å bygge opp høye forventninger til deres kommende tredjealbum ‘Post People’ med singlene «Radio Silence» og «Metropolitan Jam». Bandets eventyrlige, suggererende stoner-metall fikk her tilført en del mer egenart gjennom flere luftige innslag av elementer fra sjangre som post rock, post punk og krautrock. Her har de klart kunststykket å unngå det ofte litt langtekkelige og kjedelige sporet mange post-metal-band setter seg fast i; i stedet opprettholder Tromsø-kvintetten den energien de allerede har mestret på sine tidligere utgivelser. «Radio Silence» har hørtes ut som et slags drømmende Baroness, og singel nummer to har vært den litt mer utålmodige og drivende lille kompanjongen.
Nå har bandet sluppet tittellåta fra albumet, der strikken nok tøyes enda lenger fra en hvilken som helst komfortabel metal-tilværelse. Rene indie rock-tendenser åpenbarer seg i versene i låtas første halvdel, der lavmælt vokal ligger godt over et fantastisk romslig lydbilde preget av store, behagelige gitarer. Et kort, snikende crescendo av keyboard-orgel åpner låta for det ISIS-aktige klimakset, som bandet evner å holde gående med et langt melodisk strekk. På «Post People» må jeg innrømme at jeg nok savner nettopp den energien som på de andre singlene har bidratt til å løfte Heave Blood & Dies egenart, mest fordi det særegne på denne nye låta nok er mindre slående. Samtidig demonstrerer bandet her også en spennvidde som nok er helt nødvendig på en fullengder; «Post People» løftes på alle måter når den høres i sammenheng med de to andre låtene.
Skrevet av Alexander Lange
Vardok Nalt – «Rosedansen»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Vardok Nalts nye singel «Rosedansen» er som en altoppslukende, svart røyksky som langsomt men ustanselig kryper bortover horisonten. Enmanns-prosjektet har vært svært aktivt siden oppstarten sent i 2020, med singler som hyppig og sporadisk fløt til overflaten på Youtube og Bandcamp, samt en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ som ble sluppet helt på tampen av året. Der Vardoks tidligere materiale bærer preg av den puslingen som må til for å finne frem til et eget sound, er «Rosedansen» en låt som er seg selv fullt og helt – en forbausende komplett låt fra et prosjekt som kun har eksistert i et fåtall måneder.
Låta åpner med den svellende røykskyens illevarslende frammarsj, før en piruetterende frase begynner å spinne et sted dypt inne i det uskuelige mørket. Den dystre valsen halter seg fremover i et langsomt og utrettelig tempo, før Vardok introduserer en melodisk tredjegitar. Denne kombinasjonen av inntrykk får muligheten til å putre og koke over mange repetisjoner, før rullende dobbelbass ramper stemningen opp til apokalyptiske nivåer. DSBM-vokalen til Vardok henger som en grå sol i horisonten, og i bakgrunnen hører vi etterlevningene av et bedrøvelig orkester i form av en mørk aura av keyboards.
For første gang samler tematikk, instrumentale ideer og storstruktur seg for Vardok Nalt til et produkt som er mye større en sine bestanddeler, og resultatet er en låt som for min del er den klart sterkeste singelen så langt i 2021. Grunnet et ønske fra bloggens hold om å tilby en likeverdig plattform for både ny-oppstartede og erfarne grupper er det ikke sikkert at jeg kan fortsette å dekke Vardok Nalts produksjon i sin helhet, ettersom han arbeider såpass hurtig at vi står i fare for å dekke ham annenhver uke. Jeg kommer uansett til å følge utviklingen hans og gjøre dere lesere oppmerksomme på milepælene, ettersom jeg føler at mannen er i ferd med å utvikle noe mektig og potent på rekordtid. «Rosedansen» er rik og hypnotisk dødsmarsj jeg anbefaler alle som har interesse av dyster, atmosfærisk svartmetall.
Usignert, ute via bandets Bandcamp og streaming 22. Januar
Noen Hater Oss er en, for meg, relativt ukjent enhet innenfor norsk svartmetall. Til usignerte å være har de fått til en hel del siden oppstarten i 2016, med en demo og to egenfinansierte plater under beltet. Det er ikke bare gjennom planlegging av studio-opphold og økonomisk forvaltning duoen bestående av «Raum» (gitar, bass, trommer) og «Morloc» (vokal, gitar) viser sin ressurssterkhet endog, ettersom deres to plater fra slutten av forrige tiår er arenaer for en velbalansert dialog mellom svartmetallens punk-påvirkede blåkopi fra 90-tallet, og mer melodisk-vinklede retninger fra nyere tid.
‘Siste Stopp Skjærsilden’ er bandets tredje plate, og med tanke på kompetansen de har demonstrert i forbindelse med tidligere ytringer er det svært besynderlig at ingen av Nordens ellers årvåkne plateselskaper har plukket opp gruppen. Plata fungerer på et vis som et veiskille for Noen Hater Oss, ettersom lydbildet er mer massivt og aggressivt enn tidligere. Trommenes hardtslående presisjon kombinert med gitarenes rike og dystre akkordprogresjoner viser affinitet for Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’, mens den syrlige og kommanderende vokal-utførelsen til «Morloc» minner mye om «Gaahl»s legendariske opptreden på Gorgoroths ‘Ad Majorem Sathanas Gloriam’.
Plata åpner med en sterk melodisk erklæring, idet «Morgenstjerne» debuterer Noen Hater Oss sitt nylig oppskalerte sound. En ting som umiddelbart vekker oppmerksomhet hos meg, er den meget subtile bruken av keyboard som ligger som bakgrunnsstråling bak instrumentenes turbulente overflate. Til tross for at de nesten ikke er mulige å høre isolert sett, tilfører de gitarspillet en fylde som bidrar til å gi lydbildet det tilbakeholdne symfoniske skjæret som gjorde musikken til Dimmu så utrolig effektiv på slutten av 90-tallet.
«Ordets Makt» følger opp den storslåtte åpningen med et krigersk riff som hentet ut av Immortals ‘Pure Holocaust’. Låta pendler mellom den dyriske aggresjonen som rettferdiggjør denne sammenlikningen, og en mer valsende taktfølelse som åpner opp for både atmosfæriske strekk og melodiske fraser. Låtas outro setter punktum ved en forrykende demonstrasjon av hvordan man åpner en plate, med et klanglig teppe av hypnotisk melankoli som loser skipet trygt i havn.
Plata lider ikke av et mangel på høydepunkter: Den jagende og tidvis lengselsfulle «Liksvøpet», det gigantiske åpnings-riffet på «Noen Spiser Oss», og den avsluttende komboen «Den Siste Salme»/»Herr Vinter» som samler opp så mye momentum seg imellom at plata nesten selvantenner og smuldrer opp innen den rekker å krysse målstreken. Det partiet som derimot gjør minst inntrykk etter mange gjennomlyttinger, strekker seg fra rundt midten av «Liksvøpet» til slutten av «Deres Ærede Kadaver», et ti-minutters segment som mangler definisjon og intern driv i forhold til dynamoene som befinner seg i omkretsen.
Om jeg for ordens skyld skal nevne et par forbedringspunkter som ytterligere kan skyve Noen Hater Oss i retning mestring av låtskriver-kunsten, kan jeg nevne at de to gitarsporene trår på hverandres føtter fra tid til annen, og at gitarsoloene er litt lunkne i forhold til den intense heten som ellers løper gjennom platas årer. Dette er flisespikkende forslag til justeringer som i seg selv ikke klarer å distrahere fra det faktum at ‘Siste Stopp Skjærsilden’ er en heseblesende svartmetall-utgivelse med mengder av sjel og personlighet. Dersom verden fortsatt inneholder et snev av rettferdighet, burde denne utgivelsen være nok til å rette øynene til norske plateselskaper mot Noen Hater Oss. Om dette ikke er tilfellet, kan bandet i det minste godte seg med at de har høstet den gjeveste tittelen amatør-bloggen Metallurgi er i stand til å utstede, nemlig ukas favoritt. Høy anbefaling!
‘In the presence of the one’ er den siste EP’en til det trondheimsbaserte enmannsprosjektet Shadow Puncher, og går inn i en relativt lang liste over forholdsvis korte utgivelser som har kommet jevnt siden begynnelsen av 2019. Her er det snakk om kristen, selvprodusert death metal der blant annet programmerte trommer livnærer et klart DIY-preg – et preg som utarter seg både på godt og vondt. Mye kan nok sies om produksjonskvaliteten på EP’en, særlig med tanke på en i utgangspunktet tøff gitarlyd som av og til blir så meaty at man omtrent kjenner det i magen. Shadow Punchers styrke ligger nok først og fremst i eventyrlysten som kommer frem i prosjektet, og som på mange måter er nokså særegent for hjemmesnekrede enmannsprosjekter.
Med «Covered by the blood of the lamb» starter Shadow Puncher riktignok i velkjent death metal-territorium, med et solid hovedriff, noen litt underlige gitareffekter på det hele og en groovy Gojira-aktig versseksjon som fungerer godt under den ganske så velutførte growle-vokalen. På «Shield» får man imidlertid servert et rendyrket metalcore-riff med djent-tendenser. Assossiasjonene til metalcore-storhetene fra 2000-tallet er så tydelige at lånet av elementer nesten må kunne sies å være litt skamløst, men man kommer likevel ikke utenom det faktum at det egentlig låter ganske så bra – særlig med tanke på akkordene som stadig vekk åpner opp lydbildet.
Shadow Puncher durer derfra videre med EP’ens desidert tøffeste riff i «Exhalt», som løfter en låt som ellers kanskje preges av noe retningsløs repetisjon. Når det med de tre første låtene er det imidlertid bare tominutteren «Anchored» igjen, som kliner til med et heftig breakdown-tema som ligger stødig over hektiske skarptrommer. Den korte doseringen passer Shadow Punchers musikk utmerket, og gjør det enkelt å holde interessen oppe gjennom hele EP’en. Så er det kanskje mer uklart om låtskrivingen er sterk nok for en skikkelig fullengder.
Skrevet av Alexander Lange
Vardok Nalt – Ikke Vær Redd for å Falle
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Osterøy-mannen bak Vardok Nalt har med sin nyeste utgivelse nådd en svært viktig holdeplass for hvert et aspirerende ungt prosjekt. Etter en bølge av instinktivt utforskende låter skylte over internettets bortgjemte strender via Vardoks Youtube-kanal og Bandcamp, har han nå samlet lærdommen han tilegnet seg på veien og brukt den til å konstruere sitt første missiv av betydning og vekt.
Åpningssporene «Ikke Vær Redd» og «For å Falle» synes å danne en helhet, hvor første del introduserer lytteren til EP-ens dystre atmosfære med dunkle gitarer, illevarslende basuner, kirkeklokker og marsj-trommer. Introens oppsamlede spenning videreføres til «For å Falle»s rullende tam-slag og sprakende gitarer, før det hele forløses i en intens og bestialsk storm av rå svartmetall. Der Vardok tidligere har strevd litt i forsøket med å blande inn mer utypiske elementer i den rigide svartmetall-malen, har han nå ingen problemer med å få drivende rockerytmer og blytunge gitarriff til å fungere i den helhetlige miksturen. Dette faller sammen med en mer variert og nyansert tilnærming til låtstruktur, og resultatet er at låttekstene får hjelp fra det sympatiske musikalske bakteppet til å gjøre seg mer bemerket.
Og den simple men effektive musikken på ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ er nok tiltenkt å spille andrefiolin til tekstenes kvelende mørke. Vardoks selverklærte forbindelse til den nitriste undersjangeren DSBM (depressiv/suicidal svartmetall) fordrer en nærhet til vanskelige følelser, noe som kan bekreftes ved å lese tekstene som ligger lett tilgjengelig i artistens sosial medier. «Omfavnes av Dypet» er et spesielt godt eksempel på hvordan Vardok bruker musikken til å forsterke tekstens budskap, ettersom den suggererende, meditative og feberlige atmosfæren følger reisen til det gjørmefylte søkket i bunnen av eget sinn som vokalene beretter om med desperat overbevisning.
Det kan være vanskelig å sette seg ned og skrive om musikk som dette, som følge av at vi anmeldere også er mennesker med et rikt hvelv av personlige erfaringer å hente fra og projisere. På den ene siden har Vardok Nalt prestert å kondensere vanskelige følelser til en sterk og givende musikalsk opplevelse, noe som uten tvil kan være til hjelp for andre som kjenner på den samme håpløsheten. På den andre siden har man et inderlig håp om at artisten skal finne veien ut av «skyggenes land», og at han finne frem til en opplevelse av hjem som er mer innbydende enn den metaforiske «bunnen av Husavatnet».
‘Ikke Vær Redd for å Falle’ oppleves som nettopp et fritt fall ned i sinnets mørke avgrunner, en påminnelse om prøvelsene vi står overfor som samfunn i møte med en epidemi av unge mennesker som opplever tomrom i tilværelsen. På samme tid oppleves EP-en som aktivt selvforsvar mot dette tomrommet, en katartisk tømming av de skadelige og misledende tankene som tømmer ellers friske sinn for vitalitet og handlekraft. Vardok Nalt har åpenbart truffet en nerve hos anmelder, og jeg kan ikke annet enn å være håpefull med tanke på mannens videre rolle som musiker i den norske undergrunnen. Vardok Nalt tar et viktig oppgjør med eget mørke på ‘Ikke Vær Redd for å Falle’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skuggimadr – Beers in the Studio
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Gjøran Sæther, kjent fra band som Gorr og …Under a Full Moon har nylig gjort en liten piruett fra sin vanlige rolle som komponist av mørke ambient-landskaper over til mer tradisjonell band-basert musikk. Skuggimadr synes å være musikerens primære prosjekt når det kommer til hans personlige enmanns-uttrykk – hvilket er en ukonvensjonell form for svartmetall med industrielle undertoner han debuterte på EP-en ‘Winter’ fra 2019. Tittelen på EP nummer to, ‘Beers in the Studio’, er rimelig selvforklarende: dette er produktet av litt kvalitetstid bak miksebordet med en øl i hånden og et lekent sinn bak konsollen. Ettersom motivasjonen bak innspillingene ser ut til å være egen underholdning og tidsfordriv heller enn å skrive musikk som pusher prosjektet videre mot nye høyder, er det også vanskelig å forestille seg at man skal stille disse låtene i et overveldende kritisk lys. Likevel har han gjort innspillingene tilgjengelig for massene, noe som kommuniserer et ønske om at folk flest også skal kunne finne noe å glede seg over midt i all studio-dillinga.
Overgangen fra keyboard- og hardware-basert skriving til skriving for gitar, bass, trommer og vokal er ikke nødvendigvis den enkleste eller mest intuitive, og både debuten og den nye EP-en er preget av de samme voksesmertene. Låtene består ofte av en eller to ideer som repeteres på sporadisk vis, uten å nødvendigvis bygge opp til noe annet en ytterligere repetisjoner. Åpningslåta «You Can» er et eksempel på dette, med sine statisk summende black/death-gitarer, men tendensen blir enda tydeligere på «Fatal Calamity», hvor de siste to tredelene av låta er dominert av en enslig, gradvis sakkende doom-akkordrekke.
Musikkens noe ubestemmelige og udefinerte natur forsterkes ytterligere av den ujevne produksjonen. Trommene ligger generelt for høyt i miksen, og på andre halvdel av «I Skuggane» svelges gitarene nesten fullstendig av den kataklysmiske stormen av stikker. Vanskeligst av alt å gjøre seg klok på, er den avsluttende låta «Chernobyl Apples». Narrativet er som et bruddstykke hentet fra eventyret om Snøhvit satt til Chernobyl, fortalt av det gradvis oppløsende sinnet til en forvirret gammel mann. Musikken matcher dette bisarre scenarioet med sin underfundige miks av borg-synther, skjeve riff som av alle ting minner om en lav-oppløst miks av Virus og Tesseract, og de hese svartmetall-skrikene til Sæther selv. Når det hele krones med et tynt og ytterst uventet breakdown, er det vanskelig å ikke spørre seg selv om det hele er ment å være litt humoristisk, eller i det minste at det er skrevet med mengder av glimt i øyet.
Nå kan det tenkes at jeg kommer i skade for å rette et for kritisk blikk på et prosjekt som egentlig bare var ment for gøy. Jeg er generelt fan av at artister tar seg friheten til å leke seg og eksperimentere med ytterst uvanlige uttrykk på lavterskel-EP-er sånn som denne, for så å bringe med seg lærdommen over i større prosjekter. Derfor vil jeg understreke at jeg ikke mener dette er en meritt- og fortjeneste-løs utgivelse; bare at jeg ikke fikk nevneverdig ut av å lytte på den personlig. Skuggimadr befinner seg ennå i oppstartsfasen, så jeg kommer til å holde øynene oppe for en mer definitiv utgivelse i fremtiden, om det kommer i form av en substansiell EP eller en fullverdig debut-plate.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Praefuro – Praefuro
Usignert, ute på Bandcamp.
Praefuro har sluppet en selvtitulert debut-EP det i det hele tatt er litt vanskelig å si hva består i. Mens Bandcamp-låtlista prydes av åpningslåta «Dusks Embrace», ligger ikke denne inne i låtlista som presenteres andre steder. Av de to er det imidlertid Bandcamp-versjonen, om vi skal kalle den det, som anbefales, da denne EP’en i det tilfellet åpner på sitt beste, med en ganske kul dissonant åpning og Darkthrone-nikk i versene.
Resten av EP’en er dessverre ikke like god. Et innbydende folk-metal-vers og skiftene mellom intens oktavakkord-svartmetall og dissonante groove-tendenser på «Praefuro», moll-akkordene på «Forked Tongues» og black’n’roll-grepet i verset på avslutningssporet «Abattoir» kan for så vidt sies å fungere greit. Det blir imidlertid svekket av noe det alltid er litt rart å klage på i svartmetallanmeldelser: Produksjonen. For samtidig som at det er klart at man ikke skal være ute etter konvensjonell produksjonskvalitet på utgivelser som dette, klarer dessverre ikke Praefuro å kommunisere nok av verken råskap eller atmosfære i sitt ganske tynnslitte lydbilde til at det slipper unna som svartmetallprosjekt. Produksjonen er preget av høye, lyse gitarer som tar veldig mye plass og ganske masete blast-beats som ikke kommer så godt ut av at det er svært lite bunn i materialet. Utførelsen fremstår også i overkant slurvete der mange overganger ikke fungerer spesielt godt, og den svært svake og spinkle vokalen ligger nokså merkelig til i lydbildet. Dette er imidlertid som sagt en mye større problem enn selve låtskrivingen, der Praefuro, på tross av å fremstå uinspirert til tider, sånn sett er langt bedre på vei.
Sirenia, en av de store veteranene innenfor norsk symfonisk metall er klare for plateslipp i Februar, og som smakebit har de gitt ut en låt som like så godt kan fungere som en oppvarming til den eventyrlige festivalsommeren vi har i vente (ikke sitér meg på dette er dere snille). Store Rammstein-gitarer menger seg med bandets trofaste symfoniske elementer, og når bandet klemmer til med refrengets knatrende synther og woah-oh-koring ser jeg umiddelbart for meg pulserende lys strømme utover en ekstatisk og gladfull folkemengde.
På «Addiction No. 1» smittes kvartetten av en europeisk tendens til å blande elektroniske beats inn i et allerede maksimalistisk uttrykk. Denne kombinasjonen har vist seg å være for mye å håndtere for mangt et erfarent band, men i likhet med Stratovarius makter Sirenia å skrive musikk som fenger i den grad at den elektroniske perkusjonens noe corny fremtoning overskygges med enkelhet. Emmanuelle Zoldans stemme er stødig som alltid, og spesielt på refrenget glimter hun til med en Anneke van Giersbergen-aktig melodi som, kombinert med resten av det fargerike arrangementet, frigjør endorfiner like effektivt som de beste låtene fra Devin Townsends ‘EpicLoud’. «Addiction No. 1» er en god singel som skaper forventninger rundt den kommende plata jeg er spent på om Sirenia klarer å imøtekomme. Ta en lytt dersom du har sansen for storslått symfonisk metall med pop-instinkter.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Einherjer – «Stars»
Ute nå via Napalm Records
Et band som ser Sirenias veteranstatus og høyner med ytterligere åtte år hva utgivelser angår, er Haugesunds Einherjer. Som utøvere av en form for viking-metall som lar seg inspirere av robust og velformulert hardråkk og trad har bandet gitt ut et lite vognlass med plater, hvor tillit til egne låtskriver-egenskaper har økt eksponensielt fra album til album. Den nesten-titulære singelen fra bandets kommende plate ‘North Star’ demonstrerer et lett gjenkjennelig signatur-sound som bandet har peilet seg inn på med stadig større treffsikkerhet over årenes løp.
Etter en synth-drevet introduksjon med smått kosmiske undertoner spenner gitaristene Ole og Tom noen prangende akkorder som segl over lydrommet, før den «Holy Diver»-aktige bassgangen entrer og opererer som låtas ballast. Harmonikken flakker som værforhold i stadig endring, noe vokalist/bassist «Grimar» forsøker å navigere seg gjennom med sin staute og kommanderende svartmetall-rasp. Øvrig last ombord dette metaforiske skipet er meget; vi blir blant annet servert et riff-drevet og metallisk refreng, en barsk men leken gitarsolo, samt en melodisk bro som lyser opp nattehimmelen med sin iriserende glød.
«Stars» inneholder med andre ord veldig mange ulike momenter – ideer som står godt på egne ben, men som henter styrke fra sine ulike bestanddeler når de betraktes som helhet. Den målbevisste og presise låtskrivinga gjør at «Stars» fungerer både som singel og albumlåt, noe som gjør meg spent på å høre sporene som omgir den på ‘North Star’. Einherjer er et prosjekt med en sterk agenda, et band som for hver utgivelse forsterker sin posisjon i det svært forgrenede slektstreet av norsk metall. Skrible ned slippdatoen 26. februar i almanakken, og bli med på Einherjers vandring ut i de stjerneklare nattes-timene på ‘North Star’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Heave Blood & Die – «Metropolitan Jam«
Ute nå via Fysisk Format.
Tromsøværingene i Heave Blood & Die har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Post People’: «Metropolitan Jam». I likhet med den forrige smakebiten, den strålende «Radio Silence», er det her snakk om en låt som skiller seg en del fra bandets tidligere nokså renskårede stoner-uttrykk. Ja, «Metropolitan Jam» er muligens et enda mer radikalt brudd der stoner-metallen, om man fortsatt kan kalle det det, på låtas korte to minutter og 34 sekunder i enda større grad filtreres gjennom elementer fra sjangerlandskap som post-punk, new wave og krautrock.
Sjangerblandingen er da også desto mer fascinerende. Det er ingenting som er helt stoner, det er ingenting som er helt post-punk og det er ingenting som er helt noe annet heller; særlig vokalen har sånn sett en høyst tilfredsstillende identitetskrise, og det spinkle, suggererende og litt dissonante hovedriffet suppleres av store, mektige oktavakkorder og fuzzy bass på en helt strålende måte. Sammensuriumet får rett og slett de ulike impulsene til å gå opp i en egen enhet, for å si det litt glorete. Så er det verdt å spørre seg om man skal irritere seg litt over den korte lengden på denne låta, eller om singelen sånn sett gjør jobben sin ved i alle fall å pirre interessen for hele albumsammenhengen som kommer 5. februar. Vi setter en knapp på det siste.
Skrevet av Alexander Lange
Dalit – «Starlight«
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Dalit fra Sørlandet slipper albumet ‘Moksha’ på fredag og har varmet opp med «Starlight» siden tampen av fjoråret. Det er god grunn til å se fram til utgivelsen; produksjonen har fått en skikkelig overhaling siden forgjengeren ‘Descent’, noe som løfter det ganske så solide musikalske fundamentet til bandet. Dette lener i stor grad på doom-metal – noe som må kunne sies å være en aldri så liten mangelvare innenfor norsk metall.
«Starlight» åpner imidlertid på sin side i et storslått alt-metal-hjørne med et selvsikkert, beintøft hovedriff som straks suppleres med growle-vokalen til bassist Eirik Hellem. Låta består grovt sett av tre hoveddeler, der den neste fungerer som et godt bridge-tema og den siste toner ned intensiteten blant annet med clean-gitarer og kvinnelig vokal – med virkelig gode melankolske doom-vibber. Alle delene tjener låta godt, på tross av at tredelingen imidlertid gjør at den samtidig har litt problemer med å fungere enhetlig.
Skrevet av Alexander Lange
Inflabitan – «Mental Radiation Fix»
Ute nå via Soulseller Records
Sigmund Hansen har en langvarig men oppstykket historie som musiker i den norske undergrunnen. Tidlig på 90-tallet ga han ut et par demoer under enmanns-banneret Inflabitan, utgivelser som sett i dagens lys er sjokkerende ferdigstilte til å ha sin opprinnelse i en såpass formativ periode innenfor norsk svartmetall. I etterkant har han bl.a opptrådt live med avant-gardistene i Dødheimsgard, samt blitt medlem av DSBM-pionerne Strid.
Nesten 20 år etter han entret scenen har Sigmund bestemt seg for at tiden er moden for en debut-plate under prosjektnavnet han opprettet i 1993. Singelen «Mental Radiation Fix» er første smakebit bra ‘Intrinsic’, som kommer ut 26. februar, og allerede ved første gjennomlytt blir det tydelig at musikeren ikke har satt seg fore å spinne videre på bandets opprinnelige sound. En melodisk svartmetall-frase åpner låta, før et hurtig og byksende thrash-parti overrumpler lytteren med sin ubønnhørlige fremdrift. Flint-aktige akkordbrytninger skaper allusjoner til krappe berg og alpine fjellhøyder, en mental forbindelse som styrkes av den golde og spartanske produksjonskvaliteten.
Strukturelt sett er låta veldig episodisk; riff etterfølges av riff uten at noen av dem returnerer eller bygges videre på i stor grad. Et større fokus på låtskriving vil nok være prosjektet betjent, ettersom de enkeltstående ideene ofte er overbevisende – spesielt avslutningen, som med sine vridende tremolo-linjer er som en jordlig analog til de utenomjordiske insekt-svermene som befolker Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ fra 2015. Låta demonstrerer en tilnærming til black/thrash-hybridisering som jeg ikke har vært mye borti tidligere, så jeg er spent hvordan resten av plata supplerer dette uttrykket. ‘Intrinsic’ er uansett en metall-historisk viktig begivenhet på bakgrunn av sin bemanning alene, så før for ordens skyld 26. februar inn i almanakken nok en gang. 2021 ser ut til å bli et høyst interessant år for norsk metall!
Nå ute via Bandcamp. Slippes fysisk i begrenset opplag via Ixiol Productions til våren.
På årets første dag slapp det smått mystiske enmannsprosjektet Athar Aghanon fra Oslo ‘Fidelitas’ – en usedvanlig interessant, unik og god svartmetallplate. I tider der det nærmest kan virke som en naturlov at enmannsprosjekter innenfor svartmetall skal kopiere en eller flere av de norske annengenerasjonsvariantene fra 1990-tallet, fortoner nemlig dette prosjektet – som jeg for øvrig aldri hadde hørt om før og som ikke har sluppet noe siden den nå utilgjengelige(?) debuten i 2014 – seg som et overraskende friskt pust.
Dette gjelder både det musikalske og det tematiske. Det er nok av likheter med andre svartmetallband på denne utgivelsen, kanskje særlig utenlandske prosjekter av det litt nyere slaget, men Athar Aghanon evner likevel å stå for et ganske særegent sammensurium av ulike uttrykk. Det skjer blant annet gjennom en høyst appellerende, arkaisk og poetisk presentasjon, der vår ukjente utøver søker tematisk refleksjon, dybde og oppvåkning via en åpenbart middelaldersk setting med okkulte undertoner. Det vil si: I alle fall om jeg i forlengelse av albumets cover og esoteriske tekster får våge meg på en tolkning av det lille som står i Bandcamp-bio’en til prosjektet: «Not rebellion, but reflection. Not darkness, but depth. Not escapism, but awakening.» Her er det i alle fall tydelig at Athar Aghanon er ute etter å kommunisere noe litt annet enn den klassiske svartmetallen.
Sånn sett minner Athar Aghanon på ‘Fidelitas’ meg for så vidt litt om polske Batushka. Kirkevegger i et ortodoks-kristent Øst-Europa er sånn sett naturligvis byttet ut med iskalde steinvegger i et vest-europeisk, mørkt middelalderslott med dype skoger, utslitte slagmarker og landsbyer underkuet av inkvisisjonen på utsiden, men på samme måte makter Athar Aghanon å kommunisere det litt obskure og mytiske ved årtusengammel europeisk historie på engasjerende vis. Så er likheten for så vidt også musikalsk ved at Athar Aghanon fremfor å livnære svartmetallen sin gjennom iskalde moll-akkorder i stor grad lar dype, feite gitarer prege lydbildet.
Denne gitarlyden gjør imidlertid kanskje først og fremst at musikken føles som en litt mer eventyrlysten og teatralsk versjon av Aosoths – bare hør på det fantastiske første verset på «We Lie Alone», der man over noen Oranssi Pazuzuske, avant-gardiske og skjærende keyboard-toner får servert et regelrett jordskjelv av mørke gitarakkorder og illsint growling. Når jeg først er inne på denne låta, som for øvrig må kunne sies å være albumets kanskje aller beste innslag, er det også verdt å nevne det genialt implementerte prog-elementet her, som eksempelvis kommer til uttrykk på det storslåtte hovedriffet som også runder av låta med høy verdighet. Det aksentueres ytterligere av de gallopperende, melodiske gitarharmoniene i unikumet «Order Upon the Underworld», der Athar Aghanon plutselig minner masse om det tekniske dødsmetall-bandet Obscura.
I andre vendinger, særlig i den utsøkte gitarleken i åpningslåta «Purge of the Lawless», får jeg herlige assossiasjoner til progressive svartmetallband som Yellow Eyes og Krallice – da mens et subtilt, velkrydret neo-klassisk element ligger over det hele. Så har man også folk-metal-elementene som plutselig dukker opp her og der, eksempelvis på det helt umåtelig catchy riffet på giganten «Resanctified — Anteferrean Ghost Invocation» som, riktignok noe uelegant, bryter opp den strålende, om enn i lengden noe slitsomme, tekniske gitargalloppen som ellers durer på. Da kan man plutselig skimte en slags mørkere versjon av mye av Summonings materiale. Og bare for å ha sagt det: På ‘Fidelitas’ er det mange gode riff. Det allmektige doom-riffet som runder av sistnevnte låt er kanskje min personlige favoritt, særlig når rytmegitaren får fylle brorparten av lydbildet helt på slutten på egen hånd – en fantastisk detalj.
Jeg har imidlertid ennå knapt nevnt et høyst sentralt element på ‘Fidelitas’ – nemlig den utstrakte bruken av orgel, midi-lyder og andre keyboard-effekter, gjerne i ledtog med akustiske gitarer. Mer enn noe annet er det kanskje dette som skaper det arkaiske preget på plata, og det gir sterke assosiasjoner til høykvalitets spillmusikk så vel som at det effektivt kommuniserer en følelse av høytideligheten i middelalderens hoff og geistlighet. Plata åpner i stor stil med dette, da blant annet med bruk av midi-blåsere; på en merkelig måte minner det i det hele tatt mye om Liturgys tilsvarende grep på ‘The Ark Work’-slagere som «Kel Valhall».
Athar Aghanon er nok hakket mer stilsikker, og det går i alle fall riktig så bra for eksempel på den vakre outroen på «Purge of the Lawless», den påfølgende introen på «Resanctified…» og over doom-gitarene på den fem minutter lange interluden(?) «The Slaugther of the Child and the Demise of the Good». Like spennende er det ikke på den instrumentale avslutningslåta «Imperial Dusk, Feudal Dawn», som er platas desidert svakeste punkt ved at den fremstår litt uinspirert med sine åtte minutter.
Så kan man nok også nevne at noen av overgangene i komposisjonene, slik jeg kort nevnte i sammenheng med «Resanctified…», ikke er helt gode. Det kan nok også nevnes at de mørke gitarene nok blir litt vel muddy til tider og drukner litt for mye av det andre som skjer i lydbildet. Men først og fremst er ‘Fidelitas’ rett og slett litt av en Bandcamp-juvel og en skikkelig, skikkelig bra plate som gjør noe så sjeldent som å tilføye nye impulser innen dyster svartmetall.
Beaten to Death – Laat Maar, Deel Vier: Ik Verhuis Naar Endor
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Da har vi kommet til veis ende på en meget flott og langstrakt tur gjennom Beaten to Deaths ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Fjerde kvartal fra det uttrykksmessig sprelske grindcore-bandets skogs-fikserte epos ble sluppet 30. Desember, og med det er albumet fullbyrdet, spektralsteinene samlet og evighetssteinene trygt festet på Thanos’ veldige hanske. ‘Laat Maar, Deel Vier…’ legger ut på en siste sjarmøretappe gjennom den skogen i universet som kanskje har mest problemer med å innrette seg etter naturens lover; Ewok-befolkede Endor fra Star Wars-universet.
Del fire føyer seg godt inn i rekken med tidligere utgitte EP-er, samtidig som den avslutter sagaen på egenartet og verdig vis. «Melankolske Oppstøt» blaster og ruller nedover Endors strandstripe som en regnbuefarget Droideka, før en skarptromme-fanfare og hektiske gitarer leder inn i refrengets rungende akkorder. Rumling i underveksten varsler om tyngre forsterkninger fra imperiets hold, og sannelig kommer ikke de buldrende døds/doom-riffene til «Rectal Dark Ages» stampende ut i skuddvekslingen med død i blikket. Det dannes et naturlig opphold i konflikten når ewokene samler seg for å spise rotgrønnsaks-gugge ut av hjelmen til en død stormtrooper på «If Your Music Were a Blowjob it Wouldn’t Suck». Smektende emo-gitarer akkompagnerer blyg metall-koring, og i kjent Beaten to Death-stil makter sammensetningen både å være voldsomt affekterende samtidig som den opprettholder en viss parodisk funksjon.
EP-en og plata konkluderes med den lengste og mest signifikante låta vi har blitt servert så langt i reisen gjennom ‘Laat Maar’. Lyse, skingrende akkorder bryter opp i guttas mer tradisjonelt stormfulle grindcore, før klimprende mandoliner og sildrende bekker av pianospill tar anmelders hender og leier ham inn i en ukjent og blomstrende oase i Endors ellers så Californske fauna. Miksturen av grøtete koring, nordisk festival-indie og Mario Duplantier-tromming som vokser frem i kjølvannet må rett og slett høres for å bli trodd. Med sitt dramatiske post-rock crescendo toppet med gong- og bjelleslag står «Crying on the Outside, Living on the Inside» i fare for å overbelaste, men samtidig er det altså helt merkelig gripende. Det er som å bli tatt som gissel av en monstrøs hybrid av WU LYF og Explosions in the Sky og utvikle sterke, ubeskrivelige følelser for begge to.
Det hjelper at låttekstene til Beaten to Death på ‘… Deel Vier…’ dysser ned absurdismene til fordel for mer relaterbar tematikk enn tidligere. Gutta er tydeligvis ikke noe mer resistente mot 2020s mentale gulag enn allmennheten, og låtene hadde det lettere med å snike seg inn i livet i anmelder som resultat. ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’ er absolutt verdig å være ukas favoritt på bloggen, – denne og de fleste andre uker – men for å rette søkelyset mot så mange fortjenende artister som mulig velger jeg å smekke plata under utnevnelsen de fikk hos oss i November. Beaten to Death har med ‘Laat Maar…’ gitt ut sin beste plate til nå, samt en av fjorårets aller beste norske plater innenfor metall. Unnlat å lytte på eget ansvar.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Gaia Epicus – Seventh Rising
Ute nå via Epicus Records
Det undervurderte norske power metal-bandet Gaia Epicus er tilbake med plate nummer syv, ‘Seventh Rising’. Prosjektet har eksistert under ulike aliaser i nesten tretti år, men det var først i 2001 at de begynte å jobbe under deres nåværende tittel. Etter å ha blitt redusert fra en duo til et enkeltmanns-prosjekt etter en tragisk ulykke i 2005, har bandleder Thomas Chr. Hansen gradvis banet sin egen vei fram til soundet som definerer bandet per dags dato; et konglomerat av speed, melodisk thrash, trad, samt power metal fra begge sider av Atlanteren.
Som det fargerike coveret gir inntrykket av er ‘Seventh Rising’ en oppløftende og energisk opplevelse. Låttekstene summer rundt i farvannet mellom selvmotivasjon og selvsikkerhet, i tillegg til et par utstikkere av mer fortellende karakter. Dette fokuset på styrke, motstandsdyktighet og ambisjon er rimelig vanlig innenfor power metal og klassisk heavy metal; sjangre som ofte henvendes til når energinivået trenger en liten boost i møte med krevende omstendigheter.
Åpningslåta «Like a Phoenix» presenterer det jeg ville kalt Gaia Epicus‘ grunnleggende modus. Etter en kort piano-eksposisjon blåses kraftige akkorder ut av høyttalerne, før platas trommis Mike Terrana entrer innspillings-båsen med sine presise, rullende basspedaler. Deretter serverer Thomas Chr. Hansen en nesten komplett power metal-bingo; Fengende refrenger, beintøffe riff, plekter-tapping og generelt høy-oktan-shredding. Det er en heidundrande åpningslåt, et høydepunkt kun den mangefasetterte finalen «The Eye of RA» makter å tangere.
Den øvrige sporlisten leker seg med skillet mellom europeisk og amerikansk power metal. Låter som «Rising» og «From Ashes to Fire» domineres av triumferende gitarmelodier og hurtige tempoer, der «Nothing to Lose» og «Number One» er preget av en mørkere og mer alvorlig tonalitet. I tillegg har vi låter som bygger på enkeltstående narrativer som «The Dream» og «Dr. Madman». Førstnevnte lever godt på sine instrumentale momenter, – små øyeblikk som pentaton-frasen etter refrenget har mye å si for platas levedyktighet over tid – men «Dr. Madman»s ellers velskrevne musikk blir undersolgt av låtas noe flåsete tematikk.
Nettopp dette med tematikk er en hard nøtt å knekke for meg i møte med musikken til Gaia Epicus. Selv om power metal er en sjanger som tekstmessig har en rimelig uniform fremtoning på tvers av grupper, blir det litt mye når tre av de fire låtene som åpner plata har kliss samme budskap om selvrealisering i møte med utfordringer – de bruker til og med føniks-analogien alle tre! Etter hvert som jeg lytter får jeg også en følelse at tekstene eksisterer for å varte opp instrumentalene heller enn å bidra til å øke musikkens tematiske dybde. Dette er utfordringer som kanskje spesielt power metal-band må ta stilling til, ettersom ingen lenker er sterkere enn sine svakeste ledd, hvilket i den aktuelle sjangeren ofte er teksten. Musikalsk sett er ‘Seventh Rising’ helt ypperlig, et detaljert og gjennomført knippe låter som beholder gnist og glød over utallige lyttinger.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Selvmord – Nyttårsny/Vintermorgen
Ute på artistens Bandcamp, skal lanseres fysisk via Blasphemous Creations Of Hell Records.
Etter en travel desember har det ferske nordnorske svartmetallprosjektet Selvmord åpnet sitt 2021 med ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ – nok en stilsikker utgivelse i prosjektets monotone, atmosfæriske og rå tolkning av sjangeren. Da er det også snakk om musikk som ikke distanserer seg spesielt langt fra de åpenbare inspirasjonskildene, som man hører godt at ligger i de aller mest minimalistiske uttrykkene til Burzum slik de kommer til uttrykk på for eksempel ‘Filosofem’ og ‘Belus’.
I så måte åpner Selvmord ballet denne gangen i nærmest absurd forstand. «Nyttårsny» innledes med et enkelt, klassisk svartmetallriff som teller to akkorder, som med melodien over i utgangspunktet fortoner seg utrolig godt via de nakne, iskalde og støyende gitarene som ligger perfekt plassert i den romslige lo-fi-miksen. Men lite – nei, egentlig ingenting – annet skjer på de nesten 20 minuttene låta varer, og på tross av noen variasjoner i trommespillet, er det svært vanskelig å få spesielt mye ut av den ganske retningsløse repetisjonen. For selv om repetisjon generelt er den kanskje beste ingrediensen i atmosfærisk svartmetall som dette, viser denne låta kanskje mer enn noe annet hvorfor det også er en kunst; fellesnevneren for giganter innen denne undersjangeren, som Burzum og Paysage d’Hiver, ligger nettopp i disse prosjektenes evne til å svøpe lytteren inn i sine iskalde, øde verdener med både uttømmende repetisjon og en dugelig dynamikk. En minimalistisk dynamikk som balanseres akkurat nok mot det monotone mangler dessverre på «Nyttårsny».
Heldigvis går det langt bedre på «Vintermorgen» – en låt jeg har fått enormt mye sans for. Hovedtemaet er en fantastisk underlig sak, der ganske vagt definerte lyse, rå gitartoner sirkler seg inn i øret og gir meg følelsen av å gå meg håpløst vill i et evig, kaldt vinterlandskap. Etter hvert går låta over inn i minimalistisk, mørk synth-ambient, med et parti som gir meg vibbene av Burzums ambient-klassiker «Tomhet». Når trommene etter hvert fader rolig, perfekt og lavmælt inn og en noe nedstrippet versjon av hovedtemaet introduseres dukes det for en strålende avslutning på denne låta – som også varer i nærmere 20 minutter. Når lydmørket da senker seg har man altså med en verdig slutt på plata å gjøre, men opplevelsen er altså litt todelt all den tid «Nyttårsny» ikke lever opp til sitt potensiale. At dette både finnes og også forløses viser seg jo klart gjennom «Vintermorgen». Kvalitetskontrasten viser imidlertid kanskje først og fremst at tilsynelatende simpel atmosfærisk svartmetall definitivt også er en kunst.
Skrevet av Alexander Lange
Mørk Materie – In Nomine Diaboli
Ute nå via A.X. Media Recordings
Mørk Materie er en vestlands-duo som ved hjelp av gitar, bass, trommer og raspende vokal transporterer lytteren til alle slags mørke og forheksede lokaler. Debutplata ‘In Nomine Diaboli’ vekker interne bilder av mørke borggårder, oversvømte undergrunns-ganger, støvete kjellere og malerier av gamle familieoverhoder som blikker olmt fra lerretet.
Svartmetallen som Mørk Materie praktiserer har med andre ord sterke forbindelser til sjangerens skyggefulle og atmosfæriske sfærer. Introen er kanskje det mest åpenbare eksempelet å vise til – med sin introduserende orgel-drone og synth-plukk som er innhyllet i romklang –, men allerede på låt nummer to får vi eksempler på mer nyansert bruk av virkemiddelet når bandet, etter åpningens middelalder-synth, slår over i versets melankolske og mystiske tonalitet. Atmosfære er også bakt inn i «The Holy Land» rent strukturelt, ettersom låta heller mot et seigt og nedslått funeral doom/death-uttrykk.
Andre spor går for et mer direkte og punk/rock-inspirert svartmetall-sound. «Dark Heart» og «The Plague» bruker drivende trommerytmer og valsende power chords for å skape forbindelser til legendariske band fra den norske andrebølgen, og «Tainted Blood»s flint-aktige black/thrash-bro eksploderer som en hjemmemekka molotov cocktail. Til slutt har vi låter som kombinerer det direkte og det stemningsfulle, og blant dem er det spesielt «Silens Cogitemus» som utmerker seg. Introduksjonens svermende gitarer kaller på kreftene til den stormfulle svartmetallen vi nordmenn er så gode på, samtidig som den modale melodien som dukker opp med jevne mellomrom er som en korrumpert folketone.
Det er mye gode enkelt-øyeblikk på ‘In Nomine Diaboli’, men strukturelt sett har de en del å jobbe med, ettersom debuten rett og slett ikke funker så bra som helhet. Halvparten av låtene er instrumentaler som låter mer som demoer der vokalen ikke er spilt inn ennå, og andre låter inneholder enkelte seksjoner som virkelig gjør meg nysgjerrig på å høre hva låtskriverne har tenkt rundt saken (Jeg får spesielt nakkesleng når det pseudo-moshriffet i «Dark Heart» kommer skrensende inn fra motgående fil). Men Mørk Materie er et splitter nytt band med medlemmer som (trolig) er ferske ankomster som musikere på metallscenen, og det er flust av ideer på ‘In Nomine Diaboli’ som gir meg lyst til å følge med på bandets videre utvikling. Om du har sans for lo-fi svartmetall med særegen atmosfære og periodevise oppblussinger av intens råskap, er ‘In Nomine Diaboli’ verdt å sjekke ut. Fordret lytt: «Silens Cogitemus».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Wolfritter/ Winterfell/ Helvete/ Lehman – Upon Winter Thrones
Usignert, ute nå via Bandcamp
‘Upon Winter Thrones’ samler praktikanter innenfor rå svartmetall og ambient fra begge sider av Atlanteren til en vinter-tematisert halvtime med auditiv lidelse. Innenfor splittens fire vegger er fokuset hverken på smektende harmonier eller engasjerende låtformer; nei, det viktigste ser ut til å være å opprettholde den ustanselige stormen av summende gitarstøy og kvalte skrik.
Av de tre svartmetall-bandene som har kommet med bidrag til ‘Upon Winter Thrones’ er det Winterfell som kommer best ut; i alle fall til å begynne med. «Swords of the North» er reist på en grunnmur av melankolske akkorder som trasker nedslått rundt i den golde ødemarken. «The Haunted Forests» starter også bra, med en eventyrlig atmosfære som skiller seg fra resten av låtene på spliten. Når blast beatsene introduseres sveiver låta dessverre inn i den samme underfundige mangelen på rytmisk sammenheng som preger resten av utgivelsen.
For det er nemlig noe utrolig hardnakket – kanskje til og med modig – med måten samtlige musikere på ‘Upon Winter Thrones’ tilsynelatende har valgt å spille etter hver sin puls. Wolfritters tre låter virrer alle sammen rundt i den samme formløse tåka; en miks av de mest abstrakte seksjonene til Jute Gyte og den kjølige atmosfæren til Wampyric Rites som sammen minner mest om en beruset snøstorm. Det går ikke særlig mye bedre med Norske Helvete, som etter en vindkule av en intro flakker rytmeløst rundt i ørska, litt som om jeg ser for meg tenårings-Mayhem hadde gjort etter et par kasser Tuborg på øvingsrommet.
Etter åtte låter med mer eller mindre ukoordinert svartmetall er det et strategisk grep å roe ned med en ambient-låt. Lehmans «Swallowed by the Arctic Void» er en langstrakt synth-komposisjon («vinter-synth» per artisten) som maner frem indre bilder av et snødekt platå på nattestid, lettere opplyst av nordlysets kjølige grønnskjær. Jeg nøt faktisk sinnsstemningen musikken satte meg i mer enn jeg vanligvis gjør når det kommer til svartmetall-vinklet synth-musikk, trolig fordi jeg nettopp hadde vært på en krevende reise gjennom kompromiss- og rytmeløs svartmetall. Jeg betviler ikke at det finnes flust med folk der ute som vet å sette pris på en split som dette, men om ærlighet verdsettes høyere enn skånsom juging så fikk jeg utrolig lite ut av denne utgivelsen. Anbefales om du har en utømmelig entusiasme for rå undergrunns-svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mournless– The Decades of Torment
Usignert, ute på artistens Bandcamp.
Lite har vært mulig å finne ut om Mournless, som i slutten av desember slapp sin til nå eneste utgivelse: EP’en ‘Decades of Torment’. Prosjektet plasserer seg imidlertid innenfor DSBM-paraplyen (dark suicidal black metal), og litt ulike produksjonsvalg i EP’en tyder på at det her er snakk om låter som har kommet til underveis og kanskje litt uavhengig av hverandre. Kvaliteten er sånn sett også litt varierende.
Åpningen på fem minutter, «Suffering», er litt som så-som-så. Låta er langt på vei den mest interessante og varierte komposisjonen på EP’en, der den veksler godt, om enn noe retningsløst, mellom clean-gitarer, tapping(!) og klassiske svartmetallvers som med den beske, lyse skrikevokalen, men uten synth oppå, sender umiddelbare assosiasjoner til Emperor-frontmann Ihsahns innsats på «Wrath of the Tyrant» og «In the Nightside Eclipse». Problemet ligger i produksjonen, der trommene ligger fryktelig høyt i miksen og tilføyer lite intensitet og kraft til det ellers atmosfæriske lydbildet. Lydbildet punkteres derimot litt når trommene introduseres, og det hele ender dessverre opp som nokså platt.
Men akkurat dette problemet finnes heldigvis – merkelig nok – ikke på de andre låtene, der balansen i miksen faller meg langt mer naturlig. De videre høydepunktene kommer i de to siste, litt kortere låtene – som jeg gjerne skulle sett at varte litt lenger. «Cult of the Forest» avsluttes brått og litt underlig med et fantastisk riff som høres mer ut som en overgang til en ny låtseksjon. «The Elder» er på sin side EP’ens sannsynligvis aller beste låt, med sitt minneverdige og melodiske hovedtema som sender assosiasjoner til folk-black-metal-band som Winterfylleth. Så forløses kanskje heller ikke potensialet på denne låta helt med den korte lengden, men det er nok til å pirre interessen om Mournless skulle videreutvikle soundet sitt på en senere utgivelse.
Nytt år, nytt album fra Norges fremste vevere av norrøn kultur i låtform Wardruna. En snau måned i forkant av slippet har gruppen gitt oss en substansiell smakebit på musikken og tematikken som driver platas narrativ med den ti minutter-lange «Andvevarljod». Over et musikalsk landskap som vekselvis fortettes og fortynnes synger Linda-Fay Hella og Einar Selvik om vindene som på uforutsigbart vis driver skjebnen i alle mulige retninger, og benytter seg av årsgammel visdom for å forklare hvordan man best kan hanskes med flyktige kår og omstendigheter.
Ute nå via Sony Music/Columbia Records
Etter noen dype tordendrønn i det fjerne og et par slag på noe som kan minne om et tinnkrus etablerer duoen det rytmiske fundamentet som skal drive låta gjennom sine mange metamorfoser. Over spenningsbyggende folketradisjons-instrumentering blir nornenes rolle som vever av både enkeltmenneskets og ættens skjebne beskrevet, før Einars sjelfulle vokal frembringer et av låtas mange høydepunkter. De hyppige skiftene mellom Linda-fays folkemusikalske melodier sunget over dronende strykere og det mer populærmusikalsk-rettede «refrenget» danner en svært effektiv storstruktur, og de subtile endringene i instrumentering over låtas spilletid bidrar til å holde liv i det musikalske dramaet.
Etter å ha hørt låta tvers igjennom et drøss med ganger begynner et budskap å gjøre seg tydelig. Det er viden kjent at Wardruna ønsker å bruke fortidens visdom til å vikle opp i nåtidens floker, og «Andvevarljod» presenterer et overbevisende råd om å ikke motsette seg skjebnens flyktige vinder. I en tidsalder hvor det virker som at samfunnet prøver å skaffe seg fullstendig kontroll over alle parametere i både sivilisasjon og natur, argumenterer avslutningslåta på ‘Kvitravn’ for at vi burde la vinden bære oss hvor enn den vil, heller enn å føre en nytteløs kamp mot krefter som tross alt er større en oss. «Andvevarljod» er et tankevekkende og oppslukende stykke musikk, og den gjør meg grådig nysgjerrig på den større helheten den er en del av. ‘Kvitravn’ er ute fredag 22. Januar.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ulvehyrde – «Jarlen»
Gitar-akkorder lander som øksehogg mot en bulkete skjoldmur, før tumlende trommer og et pisk-aktig cymbalslag setter i gang en storm av tremolo og blast beats. Ulvehyrde er et nytt norsk svartmetallband med medlemmer fra etablerte grupper som Beastcraft, Sarkom, Angst Skvadron og Voluspaa, og de ramler inn i tilværelsen med et veritabelt pang på debut-singelen «Jarlen». I tillegg til å holde liv i god gammel norsk svartmetall er bandet opptatt av å rette spotlighten mot norsk historie, noe som setter dem i dialog med klassiske band som Windir, samt nykomlinger som Varde.
Ute nå via Dusktone
«Jarlen» tar for seg oppgangen og fallet til «kongens jarl» i et krigsherjet Skandinavia. Bandet maler i store strøk; illsinte strekk av ‘Diabolical Fullmoon Mysticism’-svartmetall renner inn i åpnere lender der Windir-leads fyker som pilesalver gjennom luften. «Sorath Northgrove» deklamerer med teatralsk overskudd over det turbulente underlaget, enda et element de har til felles med landsbrødrene i Varde. Dette er strålende og velprodusert norsk ondskap, og jeg er rimelig solgt på gruppa innen «Jarlen»s siste klagende note dør hen. For tilhengere av kompakt og aggressiv svartmetall med tematisk dybde, sjekk ut Ulvehyrde!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Panzerwar – «Return to the Burial Mound»
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Panzerwar rundet av sitt usedvanlig begivenhetsrike 2020 med låta «Return to the Burial Mound». Låta ble lansert dagen etter det heseblesende albumet ‘Ragnarök’, og makter for så vidt også å antyde et lite skritt i en videreutvikling av enmannsprosjektet. «Return to the Burial Mound» rir videre på den rå og klare produksjonsstilen til ‘Ragnarök’ så vel som forgjengeren ‘Warlord’, men gjør det med en noe mer melodisk og atmosfærisk musikalsk tilnærming som for så vidt minner mer om de tidligere utgivelsene.
I forlengelse av det er «Return to the Burial Mound» faktisk noe av det aller beste jeg har hørt fra Panzerwar. Rent stilmessig er nikket til norske andre-generasjons svartmetallband som Darkthrone og Mayhem nok enda tydeligere enn før. Dette gjelder kanskje særlig sistnevnte band, med Maniacske skrik og et gitarspill som gjør seg godt nytte av høye gitartoner og iskalde arpeggioer blant de voldsomme thrash/speed-metalriffene. Et sjeldent pusterom får man også i et strålende post-chorus riff der trommene letter på trykket og man får servert storslåtte gitarakkorder. Men tross alt: Panzerwars varemerke ligger fortsatt i intensiteten i musikken, som fortsatt treffer uvanlig godt.
Skrevet av Alexander Lange
Andri from Pagefire – «Disintegrating Rotten Teeth»
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Humoristen og musikeren Andri fra youtube-kanalen «Pagefire» er tilbake med enda en parodisk dissekering av musikalske troper. Denne gangen er det undersjangeren Slam som står for turen, og med seg på laget har han passende nok fått Mats «Slamtime» Funnerud på vokal. Låta er et klassisk slam-låt, som vil si at den er fullstendig overlesset av chuggende gitarer, blikkboks-skarper og vokaler som låter som en hel armé av tette sluk.
I og med at Andri er forbundet med en youtube-kanal er det naturlig at brorparten av låtene han slipper har musikkvideoer som matcher musikkens harselerende natur. Videoen til «Disintegrating Rotten Teeth» kombinerer sjangerens forkjærlighet for hensynsløst drap og meningsløs tortur med den klassiske arketypen «ondskapsfull tannlege», ispedd gjengens sedvanlige fjollerier. Minneverdige øyeblikk i videoen er bl.a. vokalistens forkynnelser fra toalettets trone, slam-sjangerens patenterte «BREE»-growling vokalisert inn i – du gjettet det – en pakke brie, og den mishandlede pasientens genuine forvirring over å bli premiert med en kjærlighet-på-pinne ved operasjonens ende. Musikken i seg selv balanserer hårfint mellom latterfremkallende gjøn og ektefølt slam-musisering, og det Katalepsy-aktige riffet rundt 02:20 er verdt en lytt i seg selv. «Disintegrating Rotten Teeth» er nok en velutført parodi av Andri og gjengen, en sneaky liten sak som hadde kunnet infiltrere en hvilken som helst slam-spilleliste uten at de fornærmede hadde fått nyss om det.
Som en relativ nykommer i den norske metallscenen har «G.» allerede utbasunert slagplanen sin på særs tydelig vis. Karen elsker undergrunns-metall, og han nekter å hvile før signifikante områder av vårt kjære land har blitt svidd ned til berggrunnen av hans stormende black/thrash/krigsmetall. Via Goatkraft har han funnet en kanal for sistnevnte, og black/thrashen har nå fått et utløp gjennom hans nye enmanns-prosjekt The Eye of the North. Etter en kort test av maskineriet som gav tilfredsstillende resultater (promoen ‘Elitist’s Sign’) har prosjektets første full-lengder nå blitt sluppet løs på massene, og det et viltert og ustyrlig beist som nå puster norske black/thrash-band i nakken på ‘Black Thrashing Onslaught’.
Tilsynelatende like inspirert av bestialske og primitive band fra Sør-Amerika som hjemme-grodde veteraner som Aura Noir; ‘Black Thrashing Onslaught’ er en konstant strøm av mitraljøse-riff og trillende heksekunster. Produksjonen er røff i kantene og glødende het, og ‘G.’s glefsende vokaler skyver prosjektet stadig lenger vekk fra overflaten i retning undergrunnen. Med Aura Noir ute av spillet for øyeblikket har det i senere tid dukket opp en del ynglinger som streber etter å bære black/thrash-fanen videre inn i fremtiden, der Ormskrik og Evoke er to av de mer fremtredende navnene. The Eye of the North unngår sammenlikninger med disse bandene ved å ofre glattpolerte overflater til fordel for ulmende råskap.
På åpningslåta «Winds of Death» er det bare et tempo som gjelder: fortest. De nevnte trillene fyker gjennom lufta som kuler, og power chords river opp jordsmonnet som mortar-skudd. «Triumph of G.» letter på gassen en smule for å gi de krigerske harmoniene rom til å runge over slagmarken før kaoset gjenopptar med buldrende bass-anslag og flerrende plekter-skraping på «Nowhere to Run». Klassiske thrash-riff er i konstant håndgemeng med tremulerende svartmetall-gitarer på ‘Black Thrashing Onslaught’, og det er kun sjeldent en av sidene vinner grunn. «Blind Fury» har et thrash metal-riff av en natur som ville passet inn på sjangerens oppskalerte klassikere fra slutten av 80-tallet, og tittelsporet domineres av melodiske svartmetall-forløp og tårnende leads; utenom det er kreftene balansert så og si på midten.
Høydepunktene «Airstrike» og «Black Thrashing Onslaught» mestrer de krappe svingene i terrenget hakket bedre enn øvrigheten, men den største gleden ved ‘Black Thrashing Onslaught’ er å begi seg ut i den stormende sjøen av gitarer og trommer uten å holde øye med kartet. Det bygger seg nemlig opp en stemning over platas spenn, et mørkerødt skjær som legger seg over landskapet ettersom ilden sprer seg. Debuten til The Eye of the Norther et praktfullt eksempel på black/thrash som bærer kjærligheten til sjangeren på ermet, og et utmerket bål å kaste restene av skrekkåret 2020 inn i. «G.» leverer en kompakt pakke med eksplosiv undergrunnsmusikk på ‘Black Thrashing Onslaugh’.
Ute nå via Death Kvlt Productions, Knekelput Recordings og Worship the Void Recordings.
Det kanadisk-baserte, men like fullt norske, enmannsprosjektet Panzerwar har nok å vise til etter bare knappe to år i spill. Siden oppstarten(?) i 2019 kan man spore hele tretten utgivelser om man inkluderer den nye full-lengderen «Ragnarök» i regnestykket – så er en split også på vei. På den tiden har Gautaz, mannen bak prosjektet, også rukket å danne en aldri så liten historisk utviklingsbane til Panzerwars sound; for mens de første utgivelsene fortonet seg som nokså klassisk obskur lo-fi-svartmetall, går «Ragnarök» i klar forlengelse av «Warlord», som i oktober gikk mer i retning av en hedensk, militant utgave av undersjangeren der voldsomt trommespill, naken skrikevokal og iskalde diskantgitarer dyttes oppi trynet på lytteren for mest mulig effekt.
«Ragnarök» vil dermed rent musikalsk muligens falle i god jord for fans av band som Dark Funeral og Darkthrone, der oppgirede thrash- og punk-vibber virker gjennomgående på plata. «Ragnarök» er i forlengelse av dette usedvanlig – og fascinerende – kaotisk, særlig med den fullstendig hemningsløse skrikevokalen som fungerer utsøkt over det uslepne og rå instrumentale uttrykket. Etter et halvt minutt inn i ‘Into the Light, We Descend’ kastes man rett inn i et heseblesende og uoversiktlig lydbilde, der vekslingene mellom voldsomme blastbeat-partier og åpnere og noe mer melodiske sekvenser kun avbrytes av noen få bortgjemte interludes innimellom der en clean-gitar får puste.
Medaljen har også en bakside, der særlig den prominente skarptrommen – også når man tar hensyn til svartmetallens produksjonsstandarder – får mer plass enn det som virker naturlig i en hvilken som helst sammenheng. Den oppsiktsvekkende produktiviteten til prosjektet får nok også en litt uheldig slagside ved at selve komposisjonene på «Ragnarök» generelt er litt svake. Låtene er nok litt for lite distinkte, det er vanskelig å få øye på en klar idé bak mange av dem og riffene ruller av gårde litt som om de kommer på et samlebånd – få av dem virker spesielt inspirerte eller overveid i en litt bredere sammenheng utover seg selv.
Når det er sagt er imidlertid høydepunktene på «Ragnarök» sterke der de dukker opp – særlig mot slutten av plata. På blackthrash-beistet ‘The Smell of Blood on Frosted Winds’ forsvinner de fleste ankepunktene mine brått der et helrått hovedtema, storslåtte og halvmelodiske svartmetallforløsninger og noen folk-øyeblikk som kommer i beste sendetid. Et doom-aktig melodisk hovedtema løfter på sin side ‘The Children of Mùspell Ride’, og plata får også en verdig avslutning i ‘Battle of the Damned Gods’. Her dukker det kanskje kuleste riffet på hele plata opp helt til sist, og byr således på en aldri så liten cliffhanger for den utgivelsen som avgjort er rett rundt hjørnet.
Skrevet av Alexander Lange
Ulvhedner – Legd
Usignert, tilgjengelig på Youtube.
Fra enmannsutgivelser som kommer som prosjektiler fra et helautomatisk maskingevær går vi til rogalendingene i Ulvhedner og dette bandets første utgivelse siden 2015. Med beina godt plantet i den melodiske folk-svartmetalltradisjonen som en gang ble sparket i gang av Windir har bandet sluppet «Legd» på tampen av 2020 – en forseggjort konseptplate på 50 minutter som kommer innom både metaforiske naturskildringer, besværelser over norsk forsvarspolitikk anno 1940 og nostalgisk poesi.
«Legd» starter i grunnen rett etter min smak – en smak jeg ofte opplever som ganske så subjektiv, all den tid den på et eller annet tidspunkt er prominent hos undergrunns-svartmetallbandene som har hørt sin Burzum og latt seg fascinere av absurd, minimalistisk og atmosfærisk repetisjon. Etter noen flott slåtte, ensomme og iskalde gitarakkorder, lar Ulvhedner nemlig en enkel og vakker akkordrekke vandre gjennom hele ‘Første kapittel: Viljeløst’ så vel som store deler av ‘Andre kapittel: Vonlaushet’ under Xasthursk skrikevokal. Dette forløses etter hvert av et nydelig melodisk parti, en romslig clean-gitar-sekvens og thrash-riffing, og sånn sett er spennvidden og tonen for resten av plata likevel satt før tredje spor rekker å melde seg.
Det er på sitt mest melodiske «Legd» er på sitt beste. Det er i alle fall derfor ‘Frostnatt’ peker seg ut som et klart høydepunkt, så vel som den klart Windir-inspirerte outroen på ‘En storm der ute’ og den påfølgende introen på ‘Solnedgang’. Den Iron Maiden-aktige melodiske marsjen – og riffet – i avslutningssporet ‘Til siste ende’ peker seg også ut i så måte. De mer rendyrka riffene er litt mer hit-or-miss, der for eksempel introen på den nevnte ‘En storm der ute’ klarer å treffe ganske godt mens versriffet på ‘Vedmodighet’ fortoner seg som en litt mer forglemmelig og uninspirert affære som ikke tjener den lavmælte, mørke skrikevokalen spesielt godt. Dette tilfredsstiller kanskje ikke de ambisjonene som kommer klart til uttrykk i «Legd», og som ellers klarer å støtte opp under en spennende og godt gjennomført musikalsk reise – selv om den åpenbart lener seg på visse inspirasjonskilder.
Skrevet av Alexander Lange
Warskull – Woeful
Usignert, ute på artistens Bandcamp.
Enmannsprosjektet Warskull fra Haugesund kom til live gjennom EP’en «Tod ist ewig» i 2015. Siden har prosjektet kommet med en rask, jevn strøm av utgivelser innenfor en variant av svartmetall som i stor grad lener seg på melankolien man vanligvis heller finner i gotisk-inspirert doom-metall. «Woeful» er i så måte et lite oppsiktsvekkende tillegg til Warskulls diskografi, selv om EP’en kan sies å symbolisere et ytterligere steg vekk fra den støyende svartmetallen som i stor grad preget debuten for fem år siden.
På tross av flere blast-beat-partier, særlig i åpningen ‘Insignificance of Being’ og ‘Pessimistic Self-Awareness’, finner «Woeful» nemlig det meste av sin styrke i saktegående black/doom-partier. Med den nokså obskure og mørkt tilslørte produksjonen i bånn fungerer det rent melodiske og atmosfæriske elementet ved dette nokså godt. I tillegg kan Warskull skilte med noen svært forseggjorte og vakre Agalloch-aktige akustiske folk-partier i interluden ‘Euphonius’ og introen på ‘Eat My Heart’.
Det store ankepunktet forblir på sin side det samme som det lenge har vært for Warskull: Vokalen. All den tid skrike-vokalen klarer å kommunisere en desperasjon som står godt til tematikken, ligger den alt for altoverskyggende og langt fremme i miksen. Clean-vokalen fortoner seg ofte som ganske sur, særlig i harmoniene, noe som er synd når tilløpet til kule Woods of Ypres-assosiasjoner fort kunne vært kort for eksempel i åpningslåta. Det får også litt uheldige følger for Lor3l3i-coveret på slutten. Det finnes nemlig for all del en melankolsk, atmosfærisk sprengkraft i mye av det Warskull lager, men i utførelsen er det altså fortsatt en vei å gå.
Skrevet av Alexander Lange
Haalbuaer – Purulent Aapning til Indre Organer
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Om du har lest noe av skrivingen min for Metallurgi er sjansen stor for at du har hørt meg syte over Norges beskjedne status innenfor dødsmetallens rekker. Når det kommer til den mest sørpete gjørmeklumpen av en undersjanger vi har her på kloden er vi nordmenn underdogs så det holder, og hvert bidrag vi klarer å skrape opp fra asfalt og rennestein vil tjene oss godt i det lange løp. Vanligvis pleier disse bidragene å opptre i form av 40-åringer som etter flere ti-år med konsum av undergrunns-kunster endelig finner motet til å spikke på sin egen lille gren på slektstreet, så sjokket var stort da jeg deiset inn på metallum-siden til Haalbuaer og fant et bilde av tre gutter som virker å være av en ganske annen aldersgruppe.
At de tre låtene på ‘Purulent Aapning til Indre Organer’ er skrevet av tenåringer burde overraske de fleste. Den Blood Spore-aktige doom/dødsmetallen som skvulper og velter seg fremover over demoens 13 minutter mestrer så mange ulike moder innenfor uttrykkets noe snevre rammer at jeg trodde vi hadde å gjøre med godt erfarne musikere. Den smussete demo-kvaliteten på innspillingen kombinert med de gurglende, Demilich-liknende vokalene kamuflerer mye av smidighetene og variasjonene Haalbuaer har bakt inn i musikken sin, men om du retter oppmerksomheten mot riff og rytmeseksjon blir det fort tydelig. Seige, slimete Cianide-partier velter inn i semi-melodiske riff som huker sine kroker inn i lytteren med Tomb Molds presisjon.
Av de tre solide låtene som tilsammen danner ‘Purulent Aapning til Indre Organer’ er det avslutningssporet «Gravferd» som imponerer mest. De dissonante åpningsakkordene og de mystiske, renplukkede gitarene maner frem bilder av et okkult vedskjuls-ritual, før det plutselige hoppet i tempo åpner fall-lemmet til en heseblesende gruvevogns-jakt ala Indiana Jonesand the Temple of Doom. Alt i alt virker Haalbuaer så sikre på sine roller som unge dødsmetall-ambassadører at jeg mener de er i stand til å gå løs på et album-prosjekt, selv om de har flust med tid til å eksperimentere seg frem til et sound de er fornøyde med før det blir en nødvendighet. Ta en lytt dersom du har sansen for grumsete dødsmetall med klare ideer.
:format(jpeg):mode_rgb():quality(40)/discogs-images/R-16415253-1607609758-2539.jpeg.jpg)
Metallurgi 