Beaten to Death – Laat Maar, Deel Vier: Ik Verhuis Naar Endor
Da har vi kommet til veis ende på en meget flott og langstrakt tur gjennom Beaten to Deaths ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Fjerde kvartal fra det uttrykksmessig sprelske grindcore-bandets skogs-fikserte epos ble sluppet 30. Desember, og med det er albumet fullbyrdet, spektralsteinene samlet og evighetssteinene trygt festet på Thanos’ veldige hanske. ‘Laat Maar, Deel Vier…’ legger ut på en siste sjarmøretappe gjennom den skogen i universet som kanskje har mest problemer med å innrette seg etter naturens lover; Ewok-befolkede Endor fra Star Wars-universet.
Del fire føyer seg godt inn i rekken med tidligere utgitte EP-er, samtidig som den avslutter sagaen på egenartet og verdig vis. «Melankolske Oppstøt» blaster og ruller nedover Endors strandstripe som en regnbuefarget Droideka, før en skarptromme-fanfare og hektiske gitarer leder inn i refrengets rungende akkorder. Rumling i underveksten varsler om tyngre forsterkninger fra imperiets hold, og sannelig kommer ikke de buldrende døds/doom-riffene til «Rectal Dark Ages» stampende ut i skuddvekslingen med død i blikket. Det dannes et naturlig opphold i konflikten når ewokene samler seg for å spise rotgrønnsaks-gugge ut av hjelmen til en død stormtrooper på «If Your Music Were a Blowjob it Wouldn’t Suck». Smektende emo-gitarer akkompagnerer blyg metall-koring, og i kjent Beaten to Death-stil makter sammensetningen både å være voldsomt affekterende samtidig som den opprettholder en viss parodisk funksjon.
EP-en og plata konkluderes med den lengste og mest signifikante låta vi har blitt servert så langt i reisen gjennom ‘Laat Maar’. Lyse, skingrende akkorder bryter opp i guttas mer tradisjonelt stormfulle grindcore, før klimprende mandoliner og sildrende bekker av pianospill tar anmelders hender og leier ham inn i en ukjent og blomstrende oase i Endors ellers så Californske fauna. Miksturen av grøtete koring, nordisk festival-indie og Mario Duplantier-tromming som vokser frem i kjølvannet må rett og slett høres for å bli trodd. Med sitt dramatiske post-rock crescendo toppet med gong- og bjelleslag står «Crying on the Outside, Living on the Inside» i fare for å overbelaste, men samtidig er det altså helt merkelig gripende. Det er som å bli tatt som gissel av en monstrøs hybrid av WU LYF og Explosions in the Sky og utvikle sterke, ubeskrivelige følelser for begge to.
Det hjelper at låttekstene til Beaten to Death på ‘… Deel Vier…’ dysser ned absurdismene til fordel for mer relaterbar tematikk enn tidligere. Gutta er tydeligvis ikke noe mer resistente mot 2020s mentale gulag enn allmennheten, og låtene hadde det lettere med å snike seg inn i livet i anmelder som resultat. ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’ er absolutt verdig å være ukas favoritt på bloggen, – denne og de fleste andre uker – men for å rette søkelyset mot så mange fortjenende artister som mulig velger jeg å smekke plata under utnevnelsen de fikk hos oss i November. Beaten to Death har med ‘Laat Maar…’ gitt ut sin beste plate til nå, samt en av fjorårets aller beste norske plater innenfor metall. Unnlat å lytte på eget ansvar.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Gaia Epicus – Seventh Rising
Det undervurderte norske power metal-bandet Gaia Epicus er tilbake med plate nummer syv, ‘Seventh Rising’. Prosjektet har eksistert under ulike aliaser i nesten tretti år, men det var først i 2001 at de begynte å jobbe under deres nåværende tittel. Etter å ha blitt redusert fra en duo til et enkeltmanns-prosjekt etter en tragisk ulykke i 2005, har bandleder Thomas Chr. Hansen gradvis banet sin egen vei fram til soundet som definerer bandet per dags dato; et konglomerat av speed, melodisk thrash, trad, samt power metal fra begge sider av Atlanteren.
Som det fargerike coveret gir inntrykket av er ‘Seventh Rising’ en oppløftende og energisk opplevelse. Låttekstene summer rundt i farvannet mellom selvmotivasjon og selvsikkerhet, i tillegg til et par utstikkere av mer fortellende karakter. Dette fokuset på styrke, motstandsdyktighet og ambisjon er rimelig vanlig innenfor power metal og klassisk heavy metal; sjangre som ofte henvendes til når energinivået trenger en liten boost i møte med krevende omstendigheter.
Åpningslåta «Like a Phoenix» presenterer det jeg ville kalt Gaia Epicus‘ grunnleggende modus. Etter en kort piano-eksposisjon blåses kraftige akkorder ut av høyttalerne, før platas trommis Mike Terrana entrer innspillings-båsen med sine presise, rullende basspedaler. Deretter serverer Thomas Chr. Hansen en nesten komplett power metal-bingo; Fengende refrenger, beintøffe riff, plekter-tapping og generelt høy-oktan-shredding. Det er en heidundrande åpningslåt, et høydepunkt kun den mangefasetterte finalen «The Eye of RA» makter å tangere.
Den øvrige sporlisten leker seg med skillet mellom europeisk og amerikansk power metal. Låter som «Rising» og «From Ashes to Fire» domineres av triumferende gitarmelodier og hurtige tempoer, der «Nothing to Lose» og «Number One» er preget av en mørkere og mer alvorlig tonalitet. I tillegg har vi låter som bygger på enkeltstående narrativer som «The Dream» og «Dr. Madman». Førstnevnte lever godt på sine instrumentale momenter, – små øyeblikk som pentaton-frasen etter refrenget har mye å si for platas levedyktighet over tid – men «Dr. Madman»s ellers velskrevne musikk blir undersolgt av låtas noe flåsete tematikk.
Nettopp dette med tematikk er en hard nøtt å knekke for meg i møte med musikken til Gaia Epicus. Selv om power metal er en sjanger som tekstmessig har en rimelig uniform fremtoning på tvers av grupper, blir det litt mye når tre av de fire låtene som åpner plata har kliss samme budskap om selvrealisering i møte med utfordringer – de bruker til og med føniks-analogien alle tre! Etter hvert som jeg lytter får jeg også en følelse at tekstene eksisterer for å varte opp instrumentalene heller enn å bidra til å øke musikkens tematiske dybde. Dette er utfordringer som kanskje spesielt power metal-band må ta stilling til, ettersom ingen lenker er sterkere enn sine svakeste ledd, hvilket i den aktuelle sjangeren ofte er teksten. Musikalsk sett er ‘Seventh Rising’ helt ypperlig, et detaljert og gjennomført knippe låter som beholder gnist og glød over utallige lyttinger.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Selvmord – Nyttårsny/Vintermorgen
Etter en travel desember har det ferske nordnorske svartmetallprosjektet Selvmord åpnet sitt 2021 med ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ – nok en stilsikker utgivelse i prosjektets monotone, atmosfæriske og rå tolkning av sjangeren. Da er det også snakk om musikk som ikke distanserer seg spesielt langt fra de åpenbare inspirasjonskildene, som man hører godt at ligger i de aller mest minimalistiske uttrykkene til Burzum slik de kommer til uttrykk på for eksempel ‘Filosofem’ og ‘Belus’.
I så måte åpner Selvmord ballet denne gangen i nærmest absurd forstand. «Nyttårsny» innledes med et enkelt, klassisk svartmetallriff som teller to akkorder, som med melodien over i utgangspunktet fortoner seg utrolig godt via de nakne, iskalde og støyende gitarene som ligger perfekt plassert i den romslige lo-fi-miksen. Men lite – nei, egentlig ingenting – annet skjer på de nesten 20 minuttene låta varer, og på tross av noen variasjoner i trommespillet, er det svært vanskelig å få spesielt mye ut av den ganske retningsløse repetisjonen. For selv om repetisjon generelt er den kanskje beste ingrediensen i atmosfærisk svartmetall som dette, viser denne låta kanskje mer enn noe annet hvorfor det også er en kunst; fellesnevneren for giganter innen denne undersjangeren, som Burzum og Paysage d’Hiver, ligger nettopp i disse prosjektenes evne til å svøpe lytteren inn i sine iskalde, øde verdener med både uttømmende repetisjon og en dugelig dynamikk. En minimalistisk dynamikk som balanseres akkurat nok mot det monotone mangler dessverre på «Nyttårsny».
Heldigvis går det langt bedre på «Vintermorgen» – en låt jeg har fått enormt mye sans for. Hovedtemaet er en fantastisk underlig sak, der ganske vagt definerte lyse, rå gitartoner sirkler seg inn i øret og gir meg følelsen av å gå meg håpløst vill i et evig, kaldt vinterlandskap. Etter hvert går låta over inn i minimalistisk, mørk synth-ambient, med et parti som gir meg vibbene av Burzums ambient-klassiker «Tomhet». Når trommene etter hvert fader rolig, perfekt og lavmælt inn og en noe nedstrippet versjon av hovedtemaet introduseres dukes det for en strålende avslutning på denne låta – som også varer i nærmere 20 minutter. Når lydmørket da senker seg har man altså med en verdig slutt på plata å gjøre, men opplevelsen er altså litt todelt all den tid «Nyttårsny» ikke lever opp til sitt potensiale. At dette både finnes og også forløses viser seg jo klart gjennom «Vintermorgen». Kvalitetskontrasten viser imidlertid kanskje først og fremst at tilsynelatende simpel atmosfærisk svartmetall definitivt også er en kunst.
Skrevet av Alexander Lange
Mørk Materie – In Nomine Diaboli
Mørk Materie er en vestlands-duo som ved hjelp av gitar, bass, trommer og raspende vokal transporterer lytteren til alle slags mørke og forheksede lokaler. Debutplata ‘In Nomine Diaboli’ vekker interne bilder av mørke borggårder, oversvømte undergrunns-ganger, støvete kjellere og malerier av gamle familieoverhoder som blikker olmt fra lerretet.
Svartmetallen som Mørk Materie praktiserer har med andre ord sterke forbindelser til sjangerens skyggefulle og atmosfæriske sfærer. Introen er kanskje det mest åpenbare eksempelet å vise til – med sin introduserende orgel-drone og synth-plukk som er innhyllet i romklang –, men allerede på låt nummer to får vi eksempler på mer nyansert bruk av virkemiddelet når bandet, etter åpningens middelalder-synth, slår over i versets melankolske og mystiske tonalitet. Atmosfære er også bakt inn i «The Holy Land» rent strukturelt, ettersom låta heller mot et seigt og nedslått funeral doom/death-uttrykk.
Andre spor går for et mer direkte og punk/rock-inspirert svartmetall-sound. «Dark Heart» og «The Plague» bruker drivende trommerytmer og valsende power chords for å skape forbindelser til legendariske band fra den norske andrebølgen, og «Tainted Blood»s flint-aktige black/thrash-bro eksploderer som en hjemmemekka molotov cocktail. Til slutt har vi låter som kombinerer det direkte og det stemningsfulle, og blant dem er det spesielt «Silens Cogitemus» som utmerker seg. Introduksjonens svermende gitarer kaller på kreftene til den stormfulle svartmetallen vi nordmenn er så gode på, samtidig som den modale melodien som dukker opp med jevne mellomrom er som en korrumpert folketone.
Det er mye gode enkelt-øyeblikk på ‘In Nomine Diaboli’, men strukturelt sett har de en del å jobbe med, ettersom debuten rett og slett ikke funker så bra som helhet. Halvparten av låtene er instrumentaler som låter mer som demoer der vokalen ikke er spilt inn ennå, og andre låter inneholder enkelte seksjoner som virkelig gjør meg nysgjerrig på å høre hva låtskriverne har tenkt rundt saken (Jeg får spesielt nakkesleng når det pseudo-moshriffet i «Dark Heart» kommer skrensende inn fra motgående fil). Men Mørk Materie er et splitter nytt band med medlemmer som (trolig) er ferske ankomster som musikere på metallscenen, og det er flust av ideer på ‘In Nomine Diaboli’ som gir meg lyst til å følge med på bandets videre utvikling. Om du har sans for lo-fi svartmetall med særegen atmosfære og periodevise oppblussinger av intens råskap, er ‘In Nomine Diaboli’ verdt å sjekke ut. Fordret lytt: «Silens Cogitemus».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Wolfritter/ Winterfell/ Helvete/ Lehman – Upon Winter Thrones
‘Upon Winter Thrones’ samler praktikanter innenfor rå svartmetall og ambient fra begge sider av Atlanteren til en vinter-tematisert halvtime med auditiv lidelse. Innenfor splittens fire vegger er fokuset hverken på smektende harmonier eller engasjerende låtformer; nei, det viktigste ser ut til å være å opprettholde den ustanselige stormen av summende gitarstøy og kvalte skrik.
Av de tre svartmetall-bandene som har kommet med bidrag til ‘Upon Winter Thrones’ er det Winterfell som kommer best ut; i alle fall til å begynne med. «Swords of the North» er reist på en grunnmur av melankolske akkorder som trasker nedslått rundt i den golde ødemarken. «The Haunted Forests» starter også bra, med en eventyrlig atmosfære som skiller seg fra resten av låtene på spliten. Når blast beatsene introduseres sveiver låta dessverre inn i den samme underfundige mangelen på rytmisk sammenheng som preger resten av utgivelsen.
For det er nemlig noe utrolig hardnakket – kanskje til og med modig – med måten samtlige musikere på ‘Upon Winter Thrones’ tilsynelatende har valgt å spille etter hver sin puls. Wolfritters tre låter virrer alle sammen rundt i den samme formløse tåka; en miks av de mest abstrakte seksjonene til Jute Gyte og den kjølige atmosfæren til Wampyric Rites som sammen minner mest om en beruset snøstorm. Det går ikke særlig mye bedre med Norske Helvete, som etter en vindkule av en intro flakker rytmeløst rundt i ørska, litt som om jeg ser for meg tenårings-Mayhem hadde gjort etter et par kasser Tuborg på øvingsrommet.
Etter åtte låter med mer eller mindre ukoordinert svartmetall er det et strategisk grep å roe ned med en ambient-låt. Lehmans «Swallowed by the Arctic Void» er en langstrakt synth-komposisjon («vinter-synth» per artisten) som maner frem indre bilder av et snødekt platå på nattestid, lettere opplyst av nordlysets kjølige grønnskjær. Jeg nøt faktisk sinnsstemningen musikken satte meg i mer enn jeg vanligvis gjør når det kommer til svartmetall-vinklet synth-musikk, trolig fordi jeg nettopp hadde vært på en krevende reise gjennom kompromiss- og rytmeløs svartmetall. Jeg betviler ikke at det finnes flust med folk der ute som vet å sette pris på en split som dette, men om ærlighet verdsettes høyere enn skånsom juging så fikk jeg utrolig lite ut av denne utgivelsen. Anbefales om du har en utømmelig entusiasme for rå undergrunns-svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mournless – The Decades of Torment
Lite har vært mulig å finne ut om Mournless, som i slutten av desember slapp sin til nå eneste utgivelse: EP’en ‘Decades of Torment’. Prosjektet plasserer seg imidlertid innenfor DSBM-paraplyen (dark suicidal black metal), og litt ulike produksjonsvalg i EP’en tyder på at det her er snakk om låter som har kommet til underveis og kanskje litt uavhengig av hverandre. Kvaliteten er sånn sett også litt varierende.
Åpningen på fem minutter, «Suffering», er litt som så-som-så. Låta er langt på vei den mest interessante og varierte komposisjonen på EP’en, der den veksler godt, om enn noe retningsløst, mellom clean-gitarer, tapping(!) og klassiske svartmetallvers som med den beske, lyse skrikevokalen, men uten synth oppå, sender umiddelbare assosiasjoner til Emperor-frontmann Ihsahns innsats på «Wrath of the Tyrant» og «In the Nightside Eclipse». Problemet ligger i produksjonen, der trommene ligger fryktelig høyt i miksen og tilføyer lite intensitet og kraft til det ellers atmosfæriske lydbildet. Lydbildet punkteres derimot litt når trommene introduseres, og det hele ender dessverre opp som nokså platt.
Men akkurat dette problemet finnes heldigvis – merkelig nok – ikke på de andre låtene, der balansen i miksen faller meg langt mer naturlig. De videre høydepunktene kommer i de to siste, litt kortere låtene – som jeg gjerne skulle sett at varte litt lenger. «Cult of the Forest» avsluttes brått og litt underlig med et fantastisk riff som høres mer ut som en overgang til en ny låtseksjon. «The Elder» er på sin side EP’ens sannsynligvis aller beste låt, med sitt minneverdige og melodiske hovedtema som sender assosiasjoner til folk-black-metal-band som Winterfylleth. Så forløses kanskje heller ikke potensialet på denne låta helt med den korte lengden, men det er nok til å pirre interessen om Mournless skulle videreutvikle soundet sitt på en senere utgivelse.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 