Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Wardruna – «Andvevarljod»

Nytt år, nytt album fra Norges fremste vevere av norrøn kultur i låtform Wardruna. En snau måned i forkant av slippet har gruppen gitt oss en substansiell smakebit på musikken og tematikken som driver platas narrativ med den ti minutter-lange «Andvevarljod». Over et musikalsk landskap som vekselvis fortettes og fortynnes synger Linda-Fay Hella og Einar Selvik om vindene som på uforutsigbart vis driver skjebnen i alle mulige retninger, og benytter seg av årsgammel visdom for å forklare hvordan man best kan hanskes med flyktige kår og omstendigheter.

Etter noen dype tordendrønn i det fjerne og et par slag på noe som kan minne om et tinnkrus etablerer duoen det rytmiske fundamentet som skal drive låta gjennom sine mange metamorfoser. Over spenningsbyggende folketradisjons-instrumentering blir nornenes rolle som vever av både enkeltmenneskets og ættens skjebne beskrevet, før Einars sjelfulle vokal frembringer et av låtas mange høydepunkter. De hyppige skiftene mellom Linda-fays folkemusikalske melodier sunget over dronende strykere og det mer populærmusikalsk-rettede «refrenget» danner en svært effektiv storstruktur, og de subtile endringene i instrumentering over låtas spilletid bidrar til å holde liv i det musikalske dramaet. 

Etter å ha hørt låta tvers igjennom et drøss med ganger begynner et budskap å gjøre seg tydelig. Det er viden kjent at Wardruna ønsker å bruke fortidens visdom til å vikle opp i nåtidens floker, og «Andvevarljod» presenterer et overbevisende råd om å ikke motsette seg skjebnens flyktige vinder. I en tidsalder hvor det virker som at samfunnet prøver å skaffe seg fullstendig kontroll over alle parametere i både sivilisasjon og natur, argumenterer avslutningslåta på ‘Kvitravn’ for at vi burde la vinden bære oss hvor enn den vil, heller enn å føre en nytteløs kamp mot krefter som tross alt er større en oss. «Andvevarljod» er et tankevekkende og oppslukende stykke musikk, og den gjør meg grådig nysgjerrig på den større helheten den er en del av. ‘Kvitravn’ er ute fredag 22. Januar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ulvehyrde – «Jarlen»

Gitar-akkorder lander som øksehogg mot en bulkete skjoldmur, før tumlende trommer og et pisk-aktig cymbalslag setter i gang en storm av tremolo og blast beats. Ulvehyrde er et nytt norsk svartmetallband med medlemmer fra etablerte grupper som Beastcraft, Sarkom, Angst Skvadron og Voluspaa, og de ramler inn i tilværelsen med et veritabelt pang på debut-singelen «Jarlen». I tillegg til å holde liv i god gammel norsk svartmetall er bandet opptatt av å rette spotlighten mot norsk historie, noe som setter dem i dialog med klassiske band som Windir, samt nykomlinger som Varde.

«Jarlen» tar for seg oppgangen og fallet til «kongens jarl» i et krigsherjet Skandinavia. Bandet maler i store strøk; illsinte strekk av ‘Diabolical Fullmoon Mysticism’-svartmetall renner inn i åpnere lender der Windir-leads fyker som pilesalver gjennom luften. «Sorath Northgrove» deklamerer med teatralsk overskudd over det turbulente underlaget, enda et element de har til felles med landsbrødrene i Varde. Dette er strålende og velprodusert norsk ondskap, og jeg er rimelig solgt på gruppa innen «Jarlen»s siste klagende note dør hen. For tilhengere av kompakt og aggressiv svartmetall med tematisk dybde, sjekk ut Ulvehyrde!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Panzerwar – «Return to the Burial Mound»

Panzerwar rundet av sitt usedvanlig begivenhetsrike 2020 med låta «Return to the Burial Mound». Låta ble lansert dagen etter det heseblesende albumet ‘Ragnarök’, og makter for så vidt også å antyde et lite skritt i en videreutvikling av enmannsprosjektet. «Return to the Burial Mound» rir videre på den rå og klare produksjonsstilen til ‘Ragnarök’ så vel som forgjengeren ‘Warlord’, men gjør det med en noe mer melodisk og atmosfærisk musikalsk tilnærming som for så vidt minner mer om de tidligere utgivelsene.

I forlengelse av det er «Return to the Burial Mound» faktisk noe av det aller beste jeg har hørt fra Panzerwar. Rent stilmessig er nikket til norske andre-generasjons svartmetallband som Darkthrone og Mayhem nok enda tydeligere enn før. Dette gjelder kanskje særlig sistnevnte band, med Maniacske skrik og et gitarspill som gjør seg godt nytte av høye gitartoner og iskalde arpeggioer blant de voldsomme thrash/speed-metalriffene. Et sjeldent pusterom får man også i et strålende post-chorus riff der trommene letter på trykket og man får servert storslåtte gitarakkorder. Men tross alt: Panzerwars varemerke ligger fortsatt i intensiteten i musikken, som fortsatt treffer uvanlig godt. 

Skrevet av Alexander Lange

Andri from Pagefire – «Disintegrating Rotten Teeth»

Humoristen og musikeren Andri fra youtube-kanalen «Pagefire» er tilbake med enda en parodisk dissekering av musikalske troper. Denne gangen er det undersjangeren Slam som står for turen, og med seg på laget har han passende nok fått Mats «Slamtime» Funnerud på vokal. Låta er et klassisk slam-låt, som vil si at den er fullstendig overlesset av chuggende gitarer, blikkboks-skarper og vokaler som låter som en hel armé av tette sluk.

I og med at Andri er forbundet med en youtube-kanal er det naturlig at brorparten av låtene han slipper har musikkvideoer som matcher musikkens harselerende natur. Videoen til «Disintegrating Rotten Teeth» kombinerer sjangerens forkjærlighet for hensynsløst drap og meningsløs tortur med den klassiske arketypen «ondskapsfull tannlege», ispedd gjengens sedvanlige fjollerier. Minneverdige øyeblikk i videoen er bl.a. vokalistens forkynnelser fra toalettets trone, slam-sjangerens patenterte «BREE»-growling vokalisert inn i – du gjettet det – en pakke brie, og den mishandlede pasientens genuine forvirring over å bli premiert med en kjærlighet-på-pinne ved operasjonens ende. Musikken i seg selv balanserer hårfint mellom latterfremkallende gjøn og ektefølt slam-musisering, og det Katalepsy-aktige riffet rundt 02:20 er verdt en lytt i seg selv. «Disintegrating Rotten Teeth» er nok en velutført parodi av Andri og gjengen, en sneaky liten sak som hadde kunnet infiltrere en hvilken som helst slam-spilleliste uten at de fornærmede hadde fått nyss om det.

Skrevet av Fredrik Schjerve