Noen Hater Oss – Siste Stopp Skjærsilden
Noen Hater Oss er en, for meg, relativt ukjent enhet innenfor norsk svartmetall. Til usignerte å være har de fått til en hel del siden oppstarten i 2016, med en demo og to egenfinansierte plater under beltet. Det er ikke bare gjennom planlegging av studio-opphold og økonomisk forvaltning duoen bestående av «Raum» (gitar, bass, trommer) og «Morloc» (vokal, gitar) viser sin ressurssterkhet endog, ettersom deres to plater fra slutten av forrige tiår er arenaer for en velbalansert dialog mellom svartmetallens punk-påvirkede blåkopi fra 90-tallet, og mer melodisk-vinklede retninger fra nyere tid.
‘Siste Stopp Skjærsilden’ er bandets tredje plate, og med tanke på kompetansen de har demonstrert i forbindelse med tidligere ytringer er det svært besynderlig at ingen av Nordens ellers årvåkne plateselskaper har plukket opp gruppen. Plata fungerer på et vis som et veiskille for Noen Hater Oss, ettersom lydbildet er mer massivt og aggressivt enn tidligere. Trommenes hardtslående presisjon kombinert med gitarenes rike og dystre akkordprogresjoner viser affinitet for Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’, mens den syrlige og kommanderende vokal-utførelsen til «Morloc» minner mye om «Gaahl»s legendariske opptreden på Gorgoroths ‘Ad Majorem Sathanas Gloriam’.
Plata åpner med en sterk melodisk erklæring, idet «Morgenstjerne» debuterer Noen Hater Oss sitt nylig oppskalerte sound. En ting som umiddelbart vekker oppmerksomhet hos meg, er den meget subtile bruken av keyboard som ligger som bakgrunnsstråling bak instrumentenes turbulente overflate. Til tross for at de nesten ikke er mulige å høre isolert sett, tilfører de gitarspillet en fylde som bidrar til å gi lydbildet det tilbakeholdne symfoniske skjæret som gjorde musikken til Dimmu så utrolig effektiv på slutten av 90-tallet.
«Ordets Makt» følger opp den storslåtte åpningen med et krigersk riff som hentet ut av Immortals ‘Pure Holocaust’. Låta pendler mellom den dyriske aggresjonen som rettferdiggjør denne sammenlikningen, og en mer valsende taktfølelse som åpner opp for både atmosfæriske strekk og melodiske fraser. Låtas outro setter punktum ved en forrykende demonstrasjon av hvordan man åpner en plate, med et klanglig teppe av hypnotisk melankoli som loser skipet trygt i havn.
Plata lider ikke av et mangel på høydepunkter: Den jagende og tidvis lengselsfulle «Liksvøpet», det gigantiske åpnings-riffet på «Noen Spiser Oss», og den avsluttende komboen «Den Siste Salme»/»Herr Vinter» som samler opp så mye momentum seg imellom at plata nesten selvantenner og smuldrer opp innen den rekker å krysse målstreken. Det partiet som derimot gjør minst inntrykk etter mange gjennomlyttinger, strekker seg fra rundt midten av «Liksvøpet» til slutten av «Deres Ærede Kadaver», et ti-minutters segment som mangler definisjon og intern driv i forhold til dynamoene som befinner seg i omkretsen.
Om jeg for ordens skyld skal nevne et par forbedringspunkter som ytterligere kan skyve Noen Hater Oss i retning mestring av låtskriver-kunsten, kan jeg nevne at de to gitarsporene trår på hverandres føtter fra tid til annen, og at gitarsoloene er litt lunkne i forhold til den intense heten som ellers løper gjennom platas årer. Dette er flisespikkende forslag til justeringer som i seg selv ikke klarer å distrahere fra det faktum at ‘Siste Stopp Skjærsilden’ er en heseblesende svartmetall-utgivelse med mengder av sjel og personlighet. Dersom verden fortsatt inneholder et snev av rettferdighet, burde denne utgivelsen være nok til å rette øynene til norske plateselskaper mot Noen Hater Oss. Om dette ikke er tilfellet, kan bandet i det minste godte seg med at de har høstet den gjeveste tittelen amatør-bloggen Metallurgi er i stand til å utstede, nemlig ukas favoritt. Høy anbefaling!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 