Taggarkiv: groove metal

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Dødsengel – Bab Al On

Ute nå via Debemur Morti Productions

Se ikke lenger enn til duoen Dødsengel for å få et inntrykk av hvordan ambisiøse svartmetallprosjekter ser ut. Her snakker vi gjennomførte, okkulte og satanistiske presentasjoner med et tydelig left hand path-preg, et bredt spekter av virkemidler for å realisere nettopp dette og stor størrelsesskala på det hele; bare se på plata ‘Imperator’ fra 2012, som varer i hele to og en halv time. Bandets nyeste fullengder ‘Bab Al On’ varer «bare» halvparten så lenge, men er en naturlig og tydelig forlengelse av Dødsengels virke i så måte – og det på godt og vondt.

For det er mye som fungerer, og ikke minst mye som er prisverdig, fryktinngytende og interessant, på ‘Bab Al On’. Denne plata er usedvanlig godt gjennomført med tanke på hva Dødsengel ønsker å kommunisere og presentere, og det er beundringsverdig hvor mye arbeid som åpenbart har gått i å raffinere og konstruere den pakka ‘Bab Al On’ tross alt er. Det flotte albumcoveret er kanskje det første som kan trekkes fram som effektivt i så måte, men ellers fungerer også tekstene, mange av stemningene Dødsengel maler på denne plata og særlig noen vokalprestasjonene helt i tråd med platas okkulte intensjon.

Så synes jeg også ‘Bab Al On’ i bunn og grunn fungerer godt som album. Introlåta «Ad Bablonis Amorem Do Dedico Omnio Nihilo» synes jeg er en noe tam introduksjon, men Dødsengel slår med ett på litt dristigere strenger i de påfølgende «In the Beginning» og «Annihilation Mantra». Disse karakteriseres særlig av lengre, atmosfæriske strekk og interessante påfunn av vokalist Kark, som i løpet av platas gang i det hele tatt demonsterer et bredt repertoar av stiler – alt fra typisk svartmetallskriking, nesten tradmetallsk melodisk vokal, Attila Csihar-aktig hyling og ritualistisk sang. Det er ganske varierende hvor godt han får de ulike tingene til, men i stor grad er det dette som bidrar til en nødvendig variasjon på plata som gjør helhetsopplevelsen rikere og lengden mer rettferdiggjort.

Strekket som følger «Annihilation Mantra» er også godt. «Waters of Unraveling» og «Bursting as Boils From the Backs of Slaves» er en kraftige og gode svartmetallåter av det mer tradisjonelle slaget, og den åtte minutter lange «The Lamb Speaks» er et høydepunkt i at den kombinerer slike tendenser med noen av Kraks mer vellykkede påfunn.

Etter dette får jeg et noe mer ambivalent forhold til det Dødsengel prøver på. «Agnus Dei» og «Hour of Contempt» synes jeg bærer for mye preg av krampeaktige repetisjoner av vokalfraser, og de siste tjue minuttene – særlig første halvdel av «Dies Irae» – synes jeg blir en for langtekkelig avslutning på plata. Imidlertid er «In the Heart of the World» et sant høydepunkt, der Dødsengel evner svært godt å få sine mer atmosfæriske strekk til å fungere i lag med svartmetallske gitarmelodier over.

Denne låta er også blant de få der jeg synes produksjonen fungerer godt. Ellers synes jeg det ofte låter i overkant spinkelt, diskantbefengt og mekanisk, og jeg tror en annerledes produksjon kunne tjent mange av låtene godt på ‘Bab Al On’. Mye av råmaterialet er nemlig utvilsomt godt, og det er en plate der jeg synes Dødsengel fullbyrdere mange av de ganske hårete ambisjonene sine til tider. At det er en ganske tungt fordøyelig plate med noen skavanker som tidvis blir litt for toneangivende, må imidlertid også nevnes før du kaster deg inn i dette okkulte, mørke eventyret av en utgivelse.

Skrevet av Alexander Lange


Conspectus – Grand Revelation

Ute nå via Holocen Productions

Med den nye fullengderen ‘Grand Revelation’ på plass, kan man trygt si at Conspectus fra Ålesund har opparbeidet en ganske habil mengde med materiale. Både debut-EP’en ‘The Clearer View’ fra 2014 og plata ‘Holocene’ fra 2018 var oppvisninger i en stilsikker og solid form for moderne progressiv metall, og om lite har endret seg stilistisk på veien for bandet, kan man med ‘Grand Revelation’ like fullt konstatere at Conspectus evner å forbedre og raffinere råmaterialet sitt. Både produksjons- og låtskrivermessig fremstår nemlig denne plata som bandets beste utgivelse til nå.

Conspectus‘ progressive metall bærer i mine ører særlig preg av et aldri så lite slektskap til en del elementer fra metalcore-sjangeren, noe som nok kan sies å forsterkes av det moderne fortegnet i bandets musikk. I forlengelsen av dette synes jeg den mest potente hovedingrediensen utvilsomt er det melodiske elementet, som Conspectus skyver i forgrunnen på mange av de svært gode refrengene på ‘Grand Revelation’. Dette gjør bandets musikk forholdsvis lettbeint og enkelt fordøyelig uten at det noen gang er tvil rundt bandmedlemmenes dyktighet og låtskriverteft.

Gode eksempler på sterke, melodiske høydepunkter finnes blant annet i platas åpningsstrekk, der jeg særlig synes låta «Confessional» peker seg ut. Og kvaliteten holder seg for så vidt også jevnt utover hele utgivelsen, noe som nok også er et resultat av at Conspectus i liten grad avviker fra sine grunnformler underveis. I så måte er det også snakk om et tveegget sverd; med en spilletid på én time burde bandet sannsynligvis supplert verktøykassa si ytterligere, og låtene blir etter hvert litt ensformige og forutsigbare i formen.

Det betyr ikke at det ikke skjer spesielle og interessante ting på veien. De mer bass-tunge temaene på «Dune» og «Press Any Button to Start» er et eksempel på et element man kanskje kunne ønsket seg mer av; det samme kan sies om det underlige, progga hovedtemaet i «Anomaly» og det usedvanlig energiske høydepunktet av et hardcore-refreng på «Randomized». Men det er altså litt lite av slike ting, særlig av det helt toneangivende slaget, på plata i forhold til hvor lenge Conspectus holder det gående.

Så består ‘Grand Revelation’ altså også først og fremst av materiale av høy kvalitet. Både melodier, riff og musikerprestasjoner holder et høyt nivå hele veien gjennom, og det sier kanskje sitt at det største ønsket jeg har er litt flere dristigheter; grunnmuren er nemlig så solid fra før av. Anbefales for konsumenter av solid og melodisk metallmusikk.

Skrevet av Alexander Lange


Vandaud – Vestland

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Rene gitartoner henger som glitrende iskrystaller i nattelufta i det man trykker «spill» på «Vestland», åpningssporet på debut-EPen til Vandaud. Det er et slående vakkert og fredfullt landskap som ligger foran oss – litt som i den blåmettede illustrasjonen som pryder coveret – men vi får ikke tid til å dvele over dette i stor grad. Plutselig drar noen i volumknotten på gitaren, en vreng-dynket gitarakkord kløyver gjennom kveldsidyllen, og et storslått og majestetisk, melodisk svartmetall-sound velter ut av høyttalerne.

Vandaud spiller melodisk svartmetall av en dramatisk, stormende og tidvis blytung sort; en sort som ikke er så altfor enkel å oppdrive i Norge for tida. Stilistisk sett befinner duoen seg et stykke ut på den grenen av det metalliske slektstreet som har sin opprinnelse i band som Windir og Dissection, uten at de forøvrig låter i overkant likt hverken den ene eller den andre. Gitt EP-coverets dominerende blåtoner føyer bandet seg dog inn i den melodiske svartmetallens «blå-cover»-tradisjon, som foruten Dissection har blitt benyttet av band som Moonlight Sorcery og Stormkeep i senere tid. 

Men av alle band ‘Vestland’ gir meg assosiasjoner til, så er det noe så spesifikt som Ungfell. Vandaud er åpenbart opptatt av norsk natur og folkekultur, men likevel er det slående likheter i hvordan den norske duoen og tyskerne i Ungfell bruker dramatiske harmoniske vendinger for å skape en følelse av retning. Dette gav struktur til det mørke folkeeventyret sistnevnte leverte på ‘Es Grauet’ i fjor, og på ‘Vestland’ fører det også til en opplevd, meningsfull struktur. ‘Vestland’ er således ikke noe konsept-album så vidt jeg vet, men det føles likevel ut som at man har vært vitne til en skjellsettende historie innen «Lady of Mist» sniker seg ut av stereo-feltet.

På sin Bandcamp-side advarer duoen om at ‘Vestland’ ikke er spilt inn i noe profesjonelt studio, men på soverommet til gitarist Tommy Kvammen. Til tross for dette låter EP-en generelt sett tålelig bra, og spesielt de mer tårnende og storslåtte seksjonene kommer godt ut i miksen til Kvammen. Man trenger ikke se lenger enn til de ruvende fjellsidene av melodisk svartmetall som reiser seg på tittelsporet for å finne eksempler på dette, selv om samtlige av låtene skjener inn i storslått lende på et eller annet tidspunkt i spilletiden. Som kontrast til dette har Vandaud vevd inn noen rolige akustiske mellomspill, hvilket gjør godt for den opplevde dynamikken til skiva.

Etter den spretne og fengende singelen «Sjøtroll» intensiveres bandets sound gradvis i påvente av klimakset på «Lady of Mist». «Sei∂r» introduserer bandets tyngre side via krokete steinurs-riff, og «Inferno Unleashed» eskalerer denne tendensen via en inspirert og heseblesende storm av instrumentale påfunn. Vokalist Mikael Alander gjør en god jobb med å matche musikkens lunefulle natur, og veksler mellom beske growls og majestetiske korsatser til stor effekt. 

Jeg sitter ikke med følelsen av at jeg mottar den ultimate Vandaud-opplevelsen når jeg hører på ‘Vestland’, men EP-en er uansett langt sterkere enn en debut-utgivelse har rett til å være. Det virker definitivt som at Vandaud har talentet og visjonen til å utvikle sitt eget perspektiv på den melodiske svartmetall-sjangeren, så jeg håper vi får høre mer fra Vestlands-duoen i tiden som kommer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Maakeskit – Filthy Flying Feathery Fucks

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Først hadde vi Slugdge, det britiske ekstremmetallbandet som dedikerte sine formidable låtskriveregenskaper til å skrive lange, utbroderte låter om sneglenes liv og virke. Deretter kom Shinda Saibo No Katamari, som via destruktive sykloner av brutal dødsmetall malte et skrekkinngytende bilde av et univers bestående utelukkende av struts. I år er det altså Norges tur til å entre kampen om den animalske metall-tronen, og vårt bidrag kommer i form av dødsmetallbandet Maakeskit fra Tønsberg. 

Metallurgis leserskare er såpass oppegående og velutdannet at de trolig har klart å gjette seg til Maakeskits tematiske vinkling på ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ allerede, men la oss heller risikere å nevne det én gang for mye enn én gang for lite. Maakeskits skyteskive er hele Norges mest forhatte fjærkre, nemlig måken – eller luftens rotte, om du vil. Måken har alltid vært en sjenerende skamplett i det ellers idylliske norske kystlandskapet; en skrikende, avførende og tyvaktig liten snik som for lengst burde ha vært målet for en landsomspennende og hel-års jakt uten lovpålegg og restriksjoner. 

I og med at staten foreløpig ikke har fyrt av startskuddet i den store, norske måkekrigen, er det opp til Maakeskit å tilfredsstille våre dyriske drifter. ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ vier mye av spilletiden sin til fantasier om å utøve vold på den norske måkebestanden, og dette over moderne dødsmetall som utviser en fullstendig forakt for musikalske normer og regler. Resultatet er en parodisk metallskive som byr på noen av de mest ubegripelige kombinasjonene av lyder du vil kunne finne i 2022.

Ta for eksempel «Pool of Blood», hvor et fuzz-belagt åpningsriff krydres med kaklende måkeskrik og en lydeffekt som best kan beskrives som en forhekset kirkeklokke fra Runescape. Eller hva med «Alphagod», hvor en lettere henslengt rocke-instrumental baner vei for en brutal dødsmetall-sekvens med klapping på to og fire? Og hvem kan vel glemme «Don’t You Walk Away», der dundrede groovemetall-riff møter entusiastiske vokal-samples fra en gudsforlatt Disclosure-låt. Ja, det finnes flust av mer typisk dødsmetalliske elementer på ‘Filthy Flying Feathery Fucks’, men disse utgjør unektelig et bakteppe for den sjangerblandende galskapen som utspiller seg i front.  

Å være anmelder i møte med musikken til Maakeskit er å stå ansikt til ansikt med dine egne begrensninger. Som en skadeskutt måke flakser man desperat med vingene for å oppdrive en referanse, en rød tråd – hva som helst som kan begynne å forklare det uregjerlige og lovløse kaoset som kommer veltende ut av anlegget. Til syvende og sist er man nødt til å innse at ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ er en utgivelse som er fullstendig immun mot kategorisering, og at alle forsøk på å forklare musikken i enkle trekk kun vil føre deg lengre vekk fra sannheten. ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ er kødde-metallen sitt svar på Celtic Frosts ‘Into the Pandemonium’; en merkverdig og forunderlig ytterkant som får resten av metall-universet til å fremstå sjokkerende normalt. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Powerdong – Powerdong

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Powerdong er det satiriske sideprosjektet til gutta fra Omnus, som selv var aktuelle med debut-EPen sin ‘Stepping Stones’ rundt denne tiden i fjor. På ‘Stepping Stones’ krysset bandet moderne progmetall med klassisk komposisjon til interessant effekt, om så jeg mente bandet hadde en jobb å gjøre når det kom til å integrere disse elementene til et enhetlig sound. Resultatet av denne integreringen får vi forhåpentligvis høre om ikke altfor lenge, men før den tid kan vi nyte den noe mer lavterskel og humoristiske debut-EPen til Powerdong.

Det var én ting som først og fremst slo meg da jeg begynte å sjekke ut materialet på ‘Powerdong’, og det er at gutta ikke har satt seg på bakbeina selv om det dreier seg om et useriøst sideprosjekt. Det er ikke noe å si på hverken produksjon eller låtskriving; det låter mer eller mindre som et erfarent band med et selskap i ryggen. Det visuelle aspektet har åpenbart også blitt behandlet med omhu, og spesielt musikkvideoen til låta «Sanctuary» er beundringsverdig utført med tanke på at bandet trolig har fått den produsert på egen regning. 

Alt i alt har Powerdong lagt inn en innsats som er smått uhørt med tanke på prosjektets status som satirisk band, og det må man bare ta av seg hatten for.

Det hjelper jo selvfølgelig at låtene er oppriktig morsomme også. Etter å ha blitt introdusert for prosjektets muskuløse maskot på «The Prophecy of the Dong», leverer «Tolkien and the Elf» en historie om en kar som fyllekjører seg i hjel for så å finne ut at himmelen består i å spille Dungeons & Dragons med Tolkien. Vi forblir i spillverdenen på høydepunktet «Sanctuary», men i denne gangen er det bandets kjærlighet til gaming som blir lovprist i sang. Musikkvideoen inneholder noen åpenlyse og meget prisverdige referanser til Infant Annihilators «Decapitation Fornication», og ender som flere musikkvideoer bør med at en kar blir drept med et Minecraft-sverd. Det er utvilsomt snakk om høy nerde-faktor på disse vitsene, men for en kar som ikke er fremmed for å kaste bort en time eller ti på videospill, så lander vitsene temmelig bra.

På «The Friar» har bandet vansker med å lage karakter i Dungeons & Dragons, og fraskriver seg ansvaret ved å la lytteren velge blant fire mildt sagt uortodokse alternativer (personlig stemmer jeg på trollmannen som elsker meth!). Det er rundt dette tidspunktet at bandets sliter med å tøyle sine ambisiøse instinkter, og «The Friar»s kammermusikalske elementer sklir raskt over i fullblåst instrumental-fyrverkeri på åpningen av «Mysterious Force». Bandets lyssky påstand om at de ble drept av en usynlig og «mystisk kraft» i et multiplayer-spill er solid grobunn for morsom satire, men for min egen del er det den illegale djent-utblåsningen ved veis ende som gjør meg mest gira (eller påfører meg flest anfall, ufrivillige ereksjoner og brekninger, per bandets disclaimer).

‘Powerdong’ er en sjeldenhet i den form at den er en satirisk metallskive hvor både musikken og vitsene har noe for seg. Dette fordrer selvfølgelig at du har et visst forhold til gaming eller DnD, men for de av oss som har viet noen timer til å bli fullstendig overkjørt av svette kids i diverse online-lobbyer, så er det flust av ting å kjenne seg igjen i mellom ‘Powerdong’s fire vegger. Til slutt gjenstår det bare å påpeke at bandets vokalist synger bjellene av seg på samtlige av låtene, og å ønske gutta riktig lykke til med CS-, Overwatch- eller LoL-spillinga, alt ettersom.   

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Once Awake – Once Awake

Usignert, ute på strømmetjenester

Et av landets mest eminente metalcore-band (som for øvrig er usignerte?!), Once Awake, har omsider sluppet sin fjerde, selvtitulerte plate etter å ha sluppet et stort antall singler det siste året. Hele syv av de ti av sporene på ‘Once Awake’ har blitt gjort tilgjengelig for allmennheten før plateslippet. Plata er likevel en prisverdig pakke i seg selv, og byr sannsynligvis på et av de aller mest potente norske lytteropplevelsene innenfor dette sjangerlandskapet i år.

Det hersker heller ingen tvil om at Once Awake også her er et ganske rendyrket metalcore-band. Likevel koker bandet helt klart opp litt egenart ved å være en del hakk tyngre og mer brutale enn mange andre band innenfor sjangeren, og nikker ofte ganske tydelig til både groove metal- og death metal-sjangeren. Særlig et av de helt nye låtene, «Crown», peker seg ut i så måte, og byr så å si på en blytung, symfonisk death metal-opplevelse der jeg får assossiasjoner til noe så uventet som Deception.

Det bidrar til et friskt pust i en plateopplevelse som ellers gjør mye bruk av de samme ingrediensene. Tung, tight gitarriffing og flotte, melodiske refrenger er gjennomgående på ‘Once Awake’, og er også en oppskrift som fungerer godt. Særlig refrenget i åpningslåta «My Deed» og melo-death-riffinga i «Sculplture», platas kanskje beste låt, imponerer stort. Det viser et band som stort sett har stålkontroll på håndverket sitt, og gjør at det knapt er en svak låt å snakke om på ‘Once Awake’.

Det er likevel deler av plateopplevelsen jeg har et mer ambivalent forhold til. Bruken av synth, for eksempel i «Ashes of an Enemy», synes jeg ikke alltid er så velfungerende da det ofte blir et litt vel repeterende og forstyrrende element. All den tid det sannsynligvis er ment som godbiter på slutten, synes jeg heller ikke det folk metal-aktige minuttet «Trudelutt» og live-versjonen av «585» tilføyer så veldig mye på slutten av plata.

En annen liten annerledeshet, coverlåta «Alive», er imidlertid godt implementert i helheten, og sørger for en litt annen og lettere energi enn de andre ganske like låtene leverer. Og de negative sidene er i det hele tatt av liten betydning på ‘Once Awake’. Alle låtene er heller ikke like sterke, og for eksempel «Blinded to Remind» synes jeg blir litt anonym i mengden. Men Once Awake leverer først og fremst en sterk prestasjon på denne plata, og demonstrerer hva slags beinhardt metalcore-håndverk de er i stand til å koke opp. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Dark Delirium – New Era

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

De hardtarbeidende og ambisiøse Rogalendingene i Dark Delirium har vært mer eller mindre permanente fiksturer hos Metallurgi siden bloggen ble opprettet høsten 2020. Som følge av at bandets oppstart sammenfalt med vår egen oppstart har vi hatt gleden av å følge bandet fra deres første singel i 2020, gjennom deres to skiver ‘Fallen’ og ‘Sulphur’ i 2021, og nå slippet av deres tredje skive ‘New Era’ i 2022. Gjennom utallige live-opptredener, endringer i besetning og et skyhøyt utgivelsestempo har én karakteristikk ved bandet gjort seg spesielt fremtredende, nemlig deres vilje og evne til å stadig pushe prosjektet til et nytt nivå. 

‘New Era’ markerer for min egen del det tidspunktet hvor Dark Delirium endelig leverer en komplett plateopplevelse. Borte er den spaltede personligheten til et ungt band i sin formative fase; i stedet ser vi et band som har klart å integrere sine mange inspirasjoner til et distinkt og karakteristisk sound. Dark Delirium har beholdt den mørke, cinematiske dramatikken som alltid har hjulpet med å skille dem fra de øvrige melo-death-skarer, men i tillegg har de tilført et storskalert symfonisk element som gir et desto klarere bilde av hva bandet har å tilføre sjangeren. 

Primære låtskriver Simeon Ekse har utnevnt Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’ som en viktig inspirasjonskilde for bandet, og denne påvirkningen gjør seg til kjenne via de fremtredende orkestrale berøringene på singlene «My Child», «Break from Reality» og «Echo Chamber». Spesielt sistnevnte bærer denne inspirasjonen ekstra tydelig på jakkeermet, og er på mange måter et svar på spørsmålet om hvordan en kollisjon mellom melodisk dødsmetall og Dimmus ‘Puritanical Euphoric Misanthropia’ ville hørtes ut. Også «My Child» mestrer denne sjangerkombinasjonen med overbevisning, og utgjør sammen med «Echo Chamber» og «Death» skivas tre høyeste tinder. 

Om Dark Delirium ser etter en ytterligere mulighet til å utvikle potensialet sitt, så ligger nøkkelen i oppgaven med å utarbeide mer distinkte og minneverdige ideer. Bandet har allerede raffinert uttrykk og presentasjon i form av albumcover til en temmelig høy standard, men det musikalske råmaterialet sliter ofte med å heve seg over funksjonalitet i retning egenverdi. Dette blir ekstra tydelig på de låtene hvor ideene er uforglemmelige attraksjoner i seg selv; som de dramatiske ledegitarene på verset til «My Child», den slagkraftige riffinga på «Suffocation» og den enkle akkordrekka som utgjør grunnlaget for hele låtkonstruksjonen til «Death». Kontrastert med disse slående ideene blir den anonyme melodeath-riffinga på låter som «Draug» – samt de noe udistinkte seksjonene som gjestes av vokalist Christian André Rødfjell – litt for lite oppsiktsvekkende.

Dersom Dark Delirium kan klare å heve resten av låtmaterialet sitt til nivået som fremvises på låter som «Echo Chamber» og «Death», har de virkelig muligheten til å ta et steg forbi sin foreløpige status som unge og lovende. Bandet har allerede funnet seg en plass på en hittil ubefolket gren av det norske, metalliske slektstreet – i kraft av sin distinkte form for symfoniske, melodiske dødsmetall -, og har etablert et ry som en dreven og eksplosiv live-enhet. Dermed betegner ‘New Era’ virkelig starten på en ny epoke for Dark Delirium; en epoke som trolig kommer til å se bandet vokse både kommersielt og musikalsk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Værbitt – Svartediket

Ute nå via Utløpet

Det bergenske svartmetallbandet Værbitts debutplate ‘Tid’, som ble sluppet i 2016, kunne se ut som litt av en dristighet da den kom ut. Denne plata varer litt over en time og inneholder bare tre låter, noe som innebar et modig hopp ut i det atmosfæriske svartmetalluniverset som også endte opp ganske vellykket. På denne nye EP’en ‘Svartediket’ er det imidlertid litt andre boller, og uten å gi slipp på sine stilistiske grunnvoller har Værbitt her bestemt seg for å gå for litt kortere formater. Alle låtene her, utenom den siste låta, ligger rundt femminuttersmerket, og med det er de også nokså direkte og fordøyelige. I det ligger det en habil, om enn litt anonym, svartmetallutgivelse.

Værbitts svartmetall legger seg i alle fall ikke her spesielt tett opp mot noen spesielle inspirasjonskilder, og er i stedet for en type musikk som gjør nytte av sjangerens typiske, generelle bestanddeler. Fans av Ulver og Taake vil imidlertid kanskje ha en litt enklere inngang enn andre, og en Metallurgi-aktig sammenligning fra min side vil være å si at de også minner mye om hva Last Lightning har kokt opp på andre siden av Hardangervidda de siste par årene. Værbitts grunnstamme ligger i febrilsk spilte akkordrekker, jevnlige innslag av blast-beats og typisk, svartmetallsk skrikevokal, der clean-gitarer, roligere beats og atmosfæriske leads sørger for variasjon innimellom.

Og det fungerer hele tiden i alle fall greit på ‘Svartediket’. Åpningslåta «Frostrøyk over Vintertjern» varter opp med representativt gitar- og trommearbeid og kule, rytmiske fraser over verstemaet, og blir som en liten miniatyr av hva som er i vente på resten av EP’en. Det innebærer et håndverk som sjelden blir kjedelig og som utviser en god håndtering av enkeltelementene, men som jeg kanskje skulle ønske at ble gjort litt mer ut av i produksjonen. Gitarlyden er temmelig tørr på ‘Svartediket’, og tilfører sånn sett ikke så veldig mye utover kvaliteten på komposisjonene som i og for seg er greie nok, men som ikke alene får løftet musikken til sitt fulle potensiale. Sånn sett er det akkurat på dette punktet dessverre snakk om et steg tilbake fra ‘Tid’.

Dette gjelder først og fremst for den nevnte åpningslåta og «Likfunn under båthus». I de øvrige låtene synes jeg det er flere mer interessante grep. «Et sorgens kapittel» er platas kanskje beste låt med sin høylytte bass, ondskapsfulle melodier og strålende oppbygning mot slutten, og tittellåta er en fin, melankolsk annerledeshet jeg synes Værbitt kommer godt ut av. Så kommer altså den 13 minutter lange «Fortiden er et groteskt dyr» på slutten, som er en aldri så liten coverlåt av indie-bandet of Montreal. Denne synes jeg er et av de kuleste prestasjonene på plata, da Værbitt her gjør en god, edruelig jobb med både å svartmetallisere denne låta og å tilføre litt variasjon til en låt som i utgangspunktet er nokså ensidig – enten man liker det eller ei.

Det er altså mye kult og mange gode tilløp til interessante ting på ‘Svartediket’, men det er nettopp litt derfor at jeg savner en litt sterkere utnyttelse i produksjonen også. Sånn sett tror jeg Værbitt har mye av det som skal til for å lykkes enda bedre på sin neste utgivelse, og ‘Svartediket’ er uansett en god og nokså variert halvtime med svartmetall. Fint for desembermørket!

Skrevet av Alexander Lange


Leukophobia – Demo II

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Leukophobia er et ny-oppstartet prosjekt fra Trondheim som i løpet av 2022 har sluppet to utitulerte demoer på bandcamp. Prosjektets uttrykksmessige utgangspunkt er en noe udefinert form for dødsmetall preget av enkle riff og groover i et middels tempo – i det minste var det tilfellet på demoen fra juli. På den nye demoen utvides dog prosjektets arsenal med elementer fra svartmetallen, samtidig som vokalen på litt underlig vis forsvinner fra lydbildet. 

‘Demo II’ gjenbruker noe av låtmaterialet fra ‘Demo I’, i tillegg til å supplere med splitter nye låter. Samtlige av de åtte låtene er uten vokal, hvilket gjør at de føles mer ut som uferdige skisser enn ferdige produkter. Jeg reagerer derfor litt på at prisen på den digitale versjonen av demoen ligger på en femtilapp, ettersom du for nesten samme pris kan bli stolt eier av en av årets desidert beste full-lengdere, nemlig Kampfars ‘Til Klovers Takt’. For min del hadde «name your price»-funksjonen vært mye mer passende for den type opplevelse som ‘Demo II’ tilbyr.

Sånn sett er det generelt en del som bør adresseres før Leukophobia kan forvente å tjene inn noe særlig på musikken sin. ‘Demo II’ inneholder noen ålreite riff og et knippe ideer som fint kunne blomstret til noe større gitt en ordentlig behandling, men disse ideene hemmes av de rudimentære og i overkant enkle trommesporene. I tillegg burde en instrumentalutgivelse med prislapp burde by på særegne kvaliteter i kraft av instrumentalformatet, fremfor å bare fremstå som ordinære låter uten vokal. Uansett skal det bli interessant å følge Leukophobias utvikling, selv om jeg foreløpig venter litt med å legge til prosjektets utgivelser i samlingen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Dan Johansen – Realm in the Sky

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Jeg vet ikke hva som sjokkerer mest; det faktum at det finnes en kar på Løkken Verk i Trøndelag som i all stillhet har kvernet ut hele ni skiver med power/prog på egenhånd, eller at musikken holder det høye nivået det gjør. Det er ingen tvil om at gitarist Dan Johansen er en av Norges flittigere arbeidsmaur, men hans tekniske og fargesprakende instrumentalmetall gjør mer enn å bare imponere basert på sin høye kvantitet. Med ‘Realm in the Sky’ leverer musikeren nemlig en semi-konseptuell power/prog-skive som imponerer på bakgrunn av sine fengende hooks og tette låtskriving. 

I følge Dan Johansens Bandcamp er ‘Realm in the Sky’ inspirert av 80-tallet, spillmusikk og anime, hvilket skinner gjennom i musikkens uhemmede, energiske karakter. Med en overvekt av melodiske ledegitarer og hypersonisk shredding når musikken tidvis Dragonforce-aktige nivåer av bombast, men de tyngre riffene kan sies å ta en ytterligere svipptur innom åndsverket til artister som Dream Theater, Stratovarius og Pharaoh. Ispe en dose mørk prog og smør på litervis med tilleggsinstrumenter, og du har oppskriften på en overraskende variert instrumentalskive.

Musikken på ‘Realm in the Sky’ er av gjennomgående høy kvalitet, selv om enkelte spor treffer hardere enn andre. «Alpha-Bionic Anima», skivas første ordentlige låt, etablerer skivasTsuko G.-aktige lydbilde, som mest av alt minner om lydsporet til et fargerikt, høyoktan-bilspill. «Ethereal Pasture» overbeviser med sitt nydelige hovedtema og utsvevende gitar-akrobatikk, og «Black Dragon» introduserer en symfonisk dramatikk som nesten gir assosiasjoner til en powermetallisk utgave av Dimmu Borgir (tatt med en klype salt). Suiten «Overlord of Chaos» er også en flott, tredelt utvidelse av platas sound, og er en frisk tempoendring etter 40 minutter med lettere overstimulering.

En instrumentalskive som ‘Realm in the Sky’ kan fort fremstå mer som en mixtape enn en klassisk plateopplevelse, og jeg skal ikke si at Dan Johansen fullstendig unngår denne skjebnen. Det er likevel flott at han har tatt seg bryet med å introdusere og avslutte skiva med ordentlige preludier og postludier, ettersom dette setter en fin ramme rundt det heseblesende instrumentalfyrverkeriet som preger resten av skiva. Det skal også nevnes at produksjon og visuell innpakning bidrar til å få ‘Realm in the Sky’ til å fremstå som en høyst profesjonell affære, hvilket gir skiva noen ekstra kort å spille på. 

Dan Johansens ‘Realm in the Sky’ er en bunnsolid og underholdende power/prog-skive, selv om det skal sies at en time med denne formen for hyperaktivitet tester tålmodigheten til selv de mest ihuga fartsjunkiene blant oss. Skiva nytes for min egen del best i mindre doser, selv om du med enkelhet kan la den summe gjennom fra ende til annen under en heseblesendeHorizon Chase Turbo-sesjon. Anbefales fans av Tsuko G.-påvirket power/prog med utømmelige mengder livsglede. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Pitch Black Mentality – World Final Wake

Ute nå via PBM Records

‘World Final Wake’ er andreplata til bandet Pitch Black Mentality fra Bergen – et band som slapp debuten for hele ni år siden, og som beskriver seg selv som et melodisk thrash metal-band. Det er da også snakk om en groovy, riffbasert og litt Metallica-aktig tilnærming til undersjangeren, der assossiasjonene til diverse groove metal-band også er ganske fremtredende grunnet vokalist Tore Christer Storlids grovkornede, Phil Anselmo-aktige røst.

Det er imidlertid helt klart det melodiske elementet som imponerer mest på ‘World Final Wake’. Plata åpner nokså godt med «Fortress», der man på tross av litt simple vers får servert en ganske så habil refrengmelodi og ikke minst en flott oppbygning mot slutten. Ellers står gitarene stort sett for mange av de melodiske høydepunktene på plata, eksempelvis i «Eternal Night» og «Legacy», der bandet langt på vei mestrer noen hederlige forsøk på melodisk death metal-aktig intensitet.

Vokalen bidrar på sin side til å løfte noen flotte refrenger, som i tillegg til i åpningslåta er å finne i for eksempel «All Wither in Autumn» og «The Wall» i albumets siste ledd. Ellers synes jeg dessverre vokalen er noe av det som trekker plata mest ned. Den tilføyer et nokså uoriginalt og cheesy groove metal-preg til plata, noe som ikke blir spesielt mye bedre av at kvaliteten på låttekstene tidvis strupes av klisjèfylte rim. Growlinga er heller ikke spesielt godt levert de få stedene der den dukker opp, og Storlid kommer dessverre ikke helt heldig ut i sine lysere registre.

Heldigvis står ikke dette i veien for at mange av låtene på ‘World Final Wake’. Aller best er nok «Dahaka», som med sin lengde på åtte og et halvt minutt er albumets klart lengste låt og viser Pitch Black Mentality fra en mer progressiv side. Bandet utnytter tida godt, og leverer både kruttsterke riff, gode melodier og rolige partier som demonstrerer en bredt spekter av virkemidler.

Blant de mindre gode låtene finner vi for eksempel power-balladen «Fear the Rising Sun», der jeg synes hovedmelodien tynes vel mye. Bandet mister også dampen mot slutten av plata når avslutnings og tittellåta spinner; denne tilføyer lite til helhetsopplevelsen og blir en nokså anonym affære. Men Pitch Black Mentality får mye til å stemme på ‘World Final Wake’. Med en god produksjon i bunn er mange av låtskriverprestasjonene gode, og med noen særlig sterke riff og melodier i ermet byr bandet på noen sterke høydepunkter underveis.

Skrevet av Alexander Lange


Orbiter – A Goddamn Classic

Usignert, ute på strømmetjenester

På sin fjerde utgivelse ‘A Goddamn Classic’ søker stoner-trioen Orbiter fra Oslo å treffe en ytterligere autensitet, og har satt seg inn i studio uten mange typiske, moderne produksjonsverktøy til rådighet. Sånn sett er denne plata langt på vei vellykket, da Orbiter kommer langt i å levere en velspilt og velprodusert plate som får frem mye rent og flott trøkk fra en liten bandbesetning. Gitarlyden er ordentlig fin og akkurat passe grovkorna, riffene sitter godt og bassen og basstromma leverer bunnsolid bunn i lydbildene.

Det skal sies at Orbiter i stor grad spiller stoner rock og metall som følger spillereglene. Låtene «Built Like a Tank», «The Rat King» og «Don’t Trust Them Devils» leverer verken mer eller mindre enn det man kan forvente av en habil prestasjon innenfor sjangeren, og særlig vokalen bidrar til at uttrykket til tider blir litt vel anonymt uavhengig av hvor feite og fine riffene er, for å si det sånn. Høydepunkter kommer riktignok likevel, som i de drivende riffene i åpningslåta og «Don’t Trust Them Devils», og musikken holder helt klart et nokså høyt nivå i seg selv.

Ut fra det man kan lese om Orbiters intensjoner og eksistensgrunnlag er det heller neppe noen overraskelse at musikken ikke står for noen store (forsøk på) innovasjoner. Likevel vil jeg si at det i tittellåta og avslutningslåta «Deep Dark Sea» finnes mer interessante grep enn i de nevnte låtene. I «A Goddamn Classic» komplementeres flotte riff og et strålende refreng med noen ganske så nydelige clean- og lead-gitarer i bridge-partiet, så vel som noen flotte basslicks og en flott oppbygning mot slutten, og den ni-minutter lange avslutningen er et ambisiøst og vellykket bank i bordet på en utgivelse som til sammen bare varer i 28 minutter. Her tar Orbiter seg god tid til å bearbeide et tregt, tungt hovedtema, og tilføyer nok dynamikk til at det holder seg interessant hele veien gjennom. Og joda, her leverer også bassen noen virkelig flotte saker.

Med det er ‘A Goddamn Classic’ en stoner-plate som leverer både godt råmateriale og noen dristige påfunn. Jeg tror Orbiter har potensiale til å levere mer av det sistnevnte på neste utgivelse (som kanskje også kan være litt lenger!), men for fans av sjangeren er sannsynligvis denne tunge og lille halvtimen mer enn nok for å tilfredsstille øregangene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Impugner – Advent of the Wretched

Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories

Impugners nye mini-LP er et soleklart resultat av besetningens utømmelige kjærlighet for klassiske undergrunnsformer. Med medlemmer fra band som Deathhammer, Diskord og Desolation Realm i rekkene er det nemlig ikke slik at gruppen kan sies å mangle kanaler til å formidle sin troskap til tradisjonell ekstremmetall. Eksistensen til Impugner vitner likevel om at det fremdeles er hjørner av dette universet medlemmene ikke får utforsket gjennom sine hovedprosjekter; i dette tilfellet støyende og forpunket dødsmetall.

‘Advent of the Wretched’ ble opprinnelig utgitt som en selvstendig demo i 2021, men har nå blitt plukket opp for gjenutgivelse på forskjellige formater av Caligari Records og Sentinent Ruin Laboratories. På menyen står garasje-dødsmetall inspirert av Autopsy (se coveret av bandets klassiske «An Act of the Unspeakable»), men med nok av den finske dødsmetallens sleipe form i seg til at plagiatkontrollen unnlater å slå ut. I tillegg anvender bandet djevelens intervall hyppig for å svøpe låtmaterialet i et ondskapsfullt slør, hvilket ytterligere markerer Impugner som kyndige omorganisatører av dødsmetalliske bestanddeler.

Singelen «Ostracized Vitality» transporterer oss umiddelbart tilbake til 1987, da Autopsy befant seg i skjæringspunktet mellom Californias punk-, thrash- og vordende dødsmetallscene. Klassisk riffing og jagende tromming skaper en hektisk og snublende fremdrift, som bandet igjen kontrasterer med kravlende doom-strekk og ulmende dissonanser. Satt på spissen kan opplevelsen av ‘Advent of the Wretched’ oppsummeres som å falle ned en trapp i 20 minutter, kun avbrutt av korte opphold på de mange avsatsene på veien ned.

Og dette er nøyaktig det jeg ønsker meg fra en lav-terskel-utgivelse levert av noen av Norges fremste praktisører av tradisjonell ekstremmetall. Det er ikke så mye annet å si om utgivelsen enn at den hever seg over sin beskjedne natur, at lengre og mer substansielle låt-lenger (se «Cerebral Avacice») kler bandet vel så bra som korte byks, og at jeg vil ha mye, mye mer av dette. Impugner konstruerer en manisk kjøttkvern av pur dødsmetall på sin debut-utgivelse ‘Advent of the Wretched’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Feral Howl – Doomspells Of The Outer Gods

Usignert, ute på Bandcamp

Enmannsprosjektet Feral Howl slapp tidligere i år en respektabel debut i form av EP’en ‘Atavistic Meditations’. Et uttrykk som er svøpt i mystikk beholdes på denne nye utgivelsen, men den anonyme skikkelsen bak dette prosjektet foretar like fullt et stilskifte i form av å levere femti minutter bekmørk dark ambient fremfor svartmetall. Det er også et stilskifte som i all hovedsak er svært vellykket, da dette er en plate som virkelig lykkes med å formidle ytterst dystre, ritualistiske og fengslende stemninger.

‘Doomspells Of The Outer Gods’ består av fire stykker på mellom åtte og 18 minutter hver, der Feral Howl omfavner minimalisme med høy selvsikkerhet. I hver av stykkene tynes og loopes enkle hovedtemaer med mørke synther, iskalde orgeltoner, guffen perkusjon og diverse effekter slik at lytteren virkelig blir sugd inn i den dype, dype avgrunnen Feral Howl peker ned i. Aller mest fanget blir jeg nok av «Black Guardian Of The Titanic Cromlech (Beyond Space and Time)», der grøssende lydeffekter, steinansiktsvokal og høylytt cymbal-rasling får pensle stemningen over en mørk, kontinuerlig synth-tone. Også åpningslåta «Lurker At The Threshold, Summoned Forth» imponerer stort med effektive orgeltoner, ujevne trommeslag og minimalistiske lydeffekter oppå det hele.

Andre halvdel av ‘Doomspells Of The Outer Gods’ får meg ikke i like stor grad på kroken. Tittellåta synes jeg ikke helt klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid på over 17 minutter, og baserer seg på en groove som etter hvert irriterer mer enn den fengsler. Avslutningslåta «Dark Winds Over Kara-Shehr (Oath of Death)» inneholder på sin side platas kanskje bredeste og mest interessante spekter av effekter, men blir også litt rotete, og treffer aldri den suggererende tilstanden som de andre stykkene på plata kan skilte med. Likevel har også disse stykkene en del for seg, og ‘Doomspells Of The Outer Gods’ mestrer i all hovedsak dark ambient-håndverket usedvanlig godt. Med sitt mystiske, ritualistiske uttrykk evner Feral Howl nemlig å levere noe høyst stilsikkert og effektivt i form av sine virkelig bekmørke lydbilder.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




In the Woods… – «The Malevolent God»

Ute nå via Soulseller Records

Om lag én måned har gått siden In the Woods… annonserte sjette-plata ‘Diversum’ ved å slippe singelen «A Wonderful Crisis». På låta anvendte veteranene sin melodiske men tidvis ekstreme progmetall til å kommentere apatien til det moderne mennesket, samt de dramatiske følgene av å ignorere psykiske symptomer på samfunnsrelaterte kriser. Med kun en snau måned igjen til album-slippet åpner gruppen nok en titteluke inn i ‘Diversum’s rikholdige indre; som i denne omgang åpenbarer en tematisk forbindelse til en av thrashmetallens mest legendariske låtprestasjoner. 

Det er nemlig ikke til å ignorere at «The Malevolent God» kan sies å være en slags moderne åndsfrende av Metallicas «One». Håpløsheten og desperasjonen som er forbundet med å være fanget i sin egen, gradvis forvitrende kropp er like tilstede i In the Woods… sin nye singel som i 80-talls klassikeren, og teksten til Bernt Fjellestad er like opptatt av å undersøke de ulike emosjonelle reaksjonene protagonisten har på sin grufulle situasjon. Sørgmodighet forvandles til sinne, og bandet følger på med et musikalsk bakteppe som forsøker å fange den følelsesmessige valøren fra øyeblikk til øyeblikk. 

For meg er «The Malevolent God» en langt bedre introduksjon til den nye skiva enn førstesingelen. Borte er den stadig eskalerende og noe utmattende storslåttheten, og i stedet har vi fått en dynamisk og sammensveiset låt preget av knusende riff og vakre bølgedaler. Den polerte og kraftfulle produksjonsjobben gir låta en moderne, progmetallisk skala – et veldig lydrom Fjellestad fyller med yndig sang og beske growls. «The Malevolent God» er en flott singel, og et varsel om kvaliteten vi kan forvente å finne på In the Woods… sin kommende skive ‘Diversum’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Once Awake – «Alive» (P.O.D.-cover)

Usignert, ute på strømmetjenester

Det har kommet et aldri så lite knippe singler fra metalcore-bandet Once Awake de siste månedene, og siste i rekka er bandets egen tolkning av P.O.D.-klassikeren «Alive». Once Awake nøler her ikke med å krydre låta med sitt eget mer ekstremmetallske uttrykk, som finner røtter i melodisk death metal og groove metal så vel som metalcore, og evner sånn sett å mønstre en cover-låt som ligger et stykke unna originalmaterialet.

Det fungerer også godt. Det stratosfæriske refrenget mister muligens noe av sin melodiske potens i denne versjonen, men særlig versene groover usedvanlig fint med Once Awakes dyperestemte gitarer og metal-produksjonen, og breakdownet mot slutten fungerer godt på Once Awakes språk. I alt er sånn sett dette coveret stort sett en vellykket prestasjon for fans av dette sjangerlandskapet.

Skrevet av Alexander Lange


Blodtørst – «Berar»

Usignert, ute på strømmetjenester

Etter fjorårets eminente debutskive ‘Ferd’, har trønderske Blodtørst i dag annonsert at andreplata ‘DALMUNR’ ser dagens lys den 13. januar neste år. Med annonseringen av dette konseptalbumet har bandet også sluppet låta «Berar».

Dette er en hardtslående, melodisk låt der Blodtørst langt på vei demonstrerer en ambisjon om å leke seg med ulike elementer innenfor ekstremmetallen. Den fengende hovedmelodien skriker folketonal svartmetall til å begynne med, og får drahjelp av en spenstig groove og luftig clean-vokal og blast-beats i refrenget. Samtidig gir de dype kompgitarene og growle-vokalen låta en klar melodisk death metal-drakt ellers, og minner meg av alle ting mye om uttrykket Fenris Vrede har lekt seg frem til. Jeg synes muligens ulike varianter av melodien melkes litt vel mye i «Berar», men bandet varierer noe mer utover i låta, og i alt er materialet et sterkt varsko om hva som venter oss i januar.

Skrevet av Alexander Lange



Impugner – «Morass»

Ute nå via Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories

Slippet av Impugners debut mini-LP ‘Advent of the Wretched’ nærmer seg med stormskritt, og singelen «Morass» er den groteske budbringeren som har som oppdrag å sette frykten i den gjengse undergrunns-turist. Ekstremmetall-kredibiliteten til bandets mange medlemmer ble påpekt i min omtale av skivas forrige singel – et samlet erfaringsmessig grunnlag som monner gjennom de forstyrrende og støvete korridorene til gruppens dødsmetall. 

Tumlende trommer og støyende garasje-produksjon er det første som velter ut av høyttaleren i det man trykker play på «Morass». Bandet river gjennom punkete og Autopsy-beslektet d-beat og klassisk, dødsende riffing med en organisk tilnærming til tempo, hvilket hinter til et fravær av klikk-track. Broen skaper ytterligere dybde i uttrykket, det ved å tilføre skingrende og esoteriske Morbus Chron-fakter til bandets klassiske dødsmetall-ryggrad. Alt i alt er «Morass» nok en stilren og besk liten fysak spyttet ut av Impugners korrumperte galakse-hjerne, og en meget passende skjending i forkant av det kommende plateslippet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodkvalt – “Murk”

Ute via Fysisk Format

En av høstens mest lovende svartmetallskiver, Blodkvalts ‘Algor Mortis’, er nå bare en måned unna, og i dag slipper bandet nok en låt derfra: “Murk”. Denne låta skal ifølge bandet selv være en slags oppsummering av elementene som vil vise seg på fullengderen, noe som (heldigvis) også innebærer at håndverket fremstår ganske velkjent.

«Murk» er nemlig definitivt et sammensurium av Blodkvalts karakteristiske, pønka og grindcore-inspirerte svartmetall. Den er muligens noe mer drivende og riffbasert enn bandets tidligere påfunn, men her leveres nok en gang en dødelig cocktail av trebly, illsint gitar, fuzzy bass, voldsomme trommetakter – og ikke minst en manisk skrikevokal som stadig står i fare for å sprenge lydbildet. Som ved mange tidligere anledninger er det nok det sistnevnte som imponerer meg aller mest. Det er også vokalen som først og fremst bidrar til Blodkvalts egenart. Men det er nok uansett bare å glede seg til hvordan kompromissløsheten, styggedommen og demofølelsen i dette bandets helhetsuttrykk gjør seg på fullengderen i november. Den kan fort vise seg å bli en av årets mest voldsomme og unike norske metal-affærer.

Skrevet av Alexander Lange



Pitch Black Mentality – “Fortress”

Ute nå via PBM Records

Thrash metal-bandet Pitch Black Mentality er snart klare med sin første plate på nesten ti år, ‘World Final Wake’, og har starta oppvarmingen med slippet av låta “Fortress”. Dette er en låt på litt over seks minutter der bandet demonstrerer en god del variasjon, og musikken fremstår som en slags blanding av thrash metal, melodisk death metal og groove metal. 

Der utgangspunktet er godt, fanger ikke utførelsen meg helt. Melodiene i begynnelsen treffer ikke så mange nerver hos meg, og de Pantera-aktige versene fremstår litt uinspirerte og tannløse. Melodiene har imidlertid mer å by på mot slutten av låta, noe som peker mot noen gode høydepunkter på plata som kommer.

Skrevet av Alexander Lange



Funeral Harvest – «Principum et Finis»

Ute nå via Signal Rex

Med slippet av singelen «Principium et Finis» blir det tydelig at Funeral Harvest mer eller mindre har endret fullstendig på tilnærmingen sin til svartmetall siden den selvtitulerte EP-en fra 2020. Borte er de ominøse atmosfærene og de langsomt drivende skyene av okkult svartmetall, som må se seg erstattet av en krigersk form for black/death som formelig oser av fandenivoldskhet og rituell intensitet. På «Principium et Finis» pendles det mellom de to uttrykkene fra seksjon til seksjon, men den støyende og kvelende produksjonsjobben sørger for å samle spriket under et felles teppe av røyk og kullos. «Lord Nathas» er som vanlig en overbevisende seremoniell leder, der han kauker og brøler på lidenskapelig vis over de forræderske, svarte strømmene av svart- og dødsmetall. Ut ifra de senere singlene å dømme blir nok ‘Redemptio’ (som gis ut i slutten av måneden) en svært eksplosiv og konsis plateopplevelse, hvilket ikke er meg i mot basert på hvor naturlig denne formen for tuktende aggresjon virker å være for bandet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Féleth  – «USA»

Ute nå via Rob Mules Records

Det moderne dødsmetall-bandet Féleth fra Alta imponerte med slippet av «Avarice» for noen uker siden; en teknisk men kompakt singel som ikke ofret låtskriving for individuelle musikerprestasjoner. Nå er nordlendingene tilbake med nok en singel, en langt mer ambivalent og mangefasettert låt ved navn «USA». 

Låtas tekst synes å angripe de mange utfordringene som våre brødre på andre siden av Atlanterhavet har basket med i senere tid, hvilket gjenspeiles i musikkens svingninger mellom sorgtunge bølgedaler og eksplosive topper. Det rolige strekket som åpner låta fremstår noe kaotisk, med elleville bassløp og utallige vokalspor (spilt inn av Petter Carlsen) som ikke helt smelter sammen til en større helhet. De metalliske seksjonene fungerer mer effektivt, der de veksler mellom hyperaktiv brutalitet og mer melodiske terreng på flott vis. Som singel må det sies at låta mangler den store forløsningen på slutten av sin utviklingskurve, og den klarer dermed ikke å nå helt opp til sin forgjenger. Det er dog ingen tvil om at Féleth er en dyktig gjeng, så forventningene til slippet av ‘Divine Blight’ i november er uavtagende høye.     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Mantric Momentum – “New Horizon” 

Ute nå via Frontiers Records

Power metal-duoen Mantric Momentum slipper sin debutplate om noen få uker og følger opp førstesingelen herfra, “In the Heart of the Broken”, med “New Horizon”. Sånn sett får også dette bandets nokså trygge, tradisjonelle og velproduserte tilnærming til undersjangeren komme til uttrykk nok en gang, og det er lite egenart å spore også i denne nye låta. 

Dessverre får heller ikke Mantric Momentum hostet opp spesielt minneverdige melodier og hooks all den tid refrenget fortjener et godkjent-stempel, og “New Horizon” blir med det en litt tannløs og anonym affære tross svære lydbilder og gode musikerprestasjoner. Mer tyder dermed på at plata først og fremst blir mat for de største power metal-entusiastene blant oss.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Manifest – The Sinking

Ute nå via ViciSolum Productions

‘The Sinking’ er Manifests femte fullengder, og markerer sånn sett en aldri så liten milepæl for dette groove metal-bandet fra Trondheim. Manifest har holdt på i over 20 år og har en rekke øvrige utgivelser og sagnomsuste live-opptredener under beltet, der bandet har stått på plakat sammen med en rekke internasjonale storheter innenfor metallmusikken.

‘The Sinking’ kommer hele syv år etter fjerdeplata ‘…and for This We Should Be Damned?’, som må kunne sies å ha utmerket seg godt gjennom et solid, post-Panterask og velprodusert groove metal-uttrykk. Noe slikt får også prege ‘The Sinking’, om enn med en smule åpnere og lettere produksjon, og Manifests grunnformler suppleres stadig med smått uventede og interessante sidespor. Egentlig er det ikke den rent utpregede groove-metallen som imponerer meg mest på denne plata; snarere kan Manifest bli i overkant anonyme på sitt mest stilrene, eksempelvis på ‘Jobkill’ og avslutningslåta ‘Better Ideas and Worse Solutions’.

I stedet er Manifest kulest på sitt merkeligste. Den rytmiske leken på åpningslåta og «Infant Rage» utgjør for eksempel friske pust, og ellers ligger mye imponerende og detaljrikt gitararbeid innbakt i materialet. Det gjør eksempelvis ‘Upriver’ til et av platas beste affærer, så vel som ‘Mistakes’, som åpner i et rolig terreng med klare nikk til klassisk rock før den plutselig forvandler seg til en mer progga og nesten TOOL-aktig affære via noen lekne, skeive takter. Det må også sies at Stian Leknes’ usminkede, grovkornede vokal tilføyer mye egenart, variasjon og interessante øyeblikk, all den tid den ikke alltid fungerer like godt i de mest melodiske partiene på plata. Her kan man antyde en aldri så liten identitetskrise, der kraften i melodiene havner litt på kollisjonskurs med vokalens brutalitet.

Tittellåta på ‘The Sinking’ er delt i én rolig og balladeaktig førstedel og en mer rifftung andredel, uten at disse ender opp som noen av platas store høydepunkter. Ellers er det ikke helt lett å bli klok på plasseringen og merkingen av én bonus-låt på hver ende av denne lille tittellåtbunten (og før avslutningslåta); 90-tallsnikkene i «L.G.A.D.» og åtteminutteren «The Meeting» skilter verken dårligere eller spesielt annerledes enn platas øvrige låter, og tilføyer snarere noen mer interessante øyeblikk. Den lavmælte jam-følelsen i sistnevnte har jeg hatt særlig glede av.

På tross av mange kule og spennende øyeblikk og elementer vil jeg nok si at Manifest har mer å gå på enn det bandet tilbyr på ‘The Sinking’. Denne plata inneholder mye godt materiale som gjør det til en lytteverdig affære, men ingen låter slår meg så mye i bakken som jeg kanskje skulle ønsket meg. Det desidert beste Manifest byr på her er imidlertid en tydelig egenart i mye av materialet som endatil peker i mange og uforutsigbare retninger; med det blir ‘The Sinking’ også en minneverdig affære.

Skrevet av Alexander Lange

Disfallen – The Echoing Despair

Ute nå på bandets Bandcamp

Disfallen er et nytt enmanns-band som henter inspirasjon fra ulike strømninger innenfor ekstrem doom-metall. Både tradisjonell dødsdoom, melodisk doom, funeral doom og gotiske varianter finner plass i varmen på debut-demoen ‘The Echoing Despair’, og det på et velbalansert og selvfølgelig vis som er temmelig uhørt for en debut-utgivelse fra en ukjent musiker. 

Dødsdoomens tradisjoner kaster lange og mørke skygger over den høytidelige introduksjonen på førstesporet «Pale Contorted Apparition». «Orth», musikeren bak Disfallen er dog ikke sen med å utfordre ideen om at ‘The Echoing Despair’ kommer til å være en tradisjonell affære, men faser umiddelbart over i et krigersk, gammelt-lydende tema som minner om en destruktiv krysning mellom Sarpanitum og Opeths klassiske materiale. Moderne utøvere innenfor dødsdoom vektlegger ofte sistnevnte bestanddel av sjangerbenevnelsen i for stor grad, og denne overvekten av doomens tyngde og nedslåtthet ofrer noe av den energiske brutaliteten som gjorde sjangerens originale utgivelser så ufattelig dynamiske og dystre. Med denne blastende og eksplosive seksjonen viser «Orth» en evne til å opprettholde denne balansen, hvilket lover godt for prosjektets fremtidige produksjon. 

Der «Pale Contorted Apparition» bruker dødsdoom og melodisk doom til utsøkt effekt, får vi endelig møte prosjektets selvuttalte gotiske tendenser på andrelåta «Old Moon». Låtas åpningsstrekt er dog trygt plantet i en form for katedralsk og melodisk funeral doom, med sine rungende orgelakkorder og langsomt traskende vers. Det skal nevnes at «Orth» sine dødsgrowls er – etter min mening – helt perfekte for sjangeren, og vokalens gutturale, umenneskelige fremtoning utgjør mye av grunnen til at ‘The Echoing Despair’ treffer så godt som den gjør. Resten av låta svinger innom robust melodisk doom, sukkende, Mournful Congregation-aktige gitarkor, samt de noe naive og syntetiske gotiske mellomspillene som florerte innenfor 90-tallets melodiske dødsdoom.

‘The Echoing Despair’ er en meget sterk prøvekjøring av Disfallens visjon og musikalske vinkling. «Orth» har allerede et sterkt instinkt for meningsfull progresjon og dynamikk i store strukturer, og et tilsvarende solid grep rundt ekstrem-doomens mange uttrykksmessige sider. Det finnes dog et par ting som kan utvikles og jobbes videre med i forkant av en eventuell nesteutgivelse. Soloene og enkelte av ledegitarene på åpningslåta kunne trengt litt jobb, ettersom de enten ikke tilfører låta all verdens av egenverdi, eller fordi de skjærer med det underliggende akkordgrunnlaget på uheldig vis. I tillegg er flere av overgangene på «Old Moon» – til tross for at de fungerer godt strukturelt sett – preget av litt plutselige tonale skifter, hvilket bryter litt med den ellers naturlige flyten i musikken. Unntaket er overgangen til den siste melodien i låta, hvis tonale endring iverksetter et skifte i det emosjonelle terrenget som er magisk som mye av det beste innenfor undersjangeren. Alt i alt er ‘The Echoing Despair’ en bunnsolid utgivelse, og en meget lovende oppstart på et splitter nytt ekstremmetall-prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Abbath – The Book of Breath

Ute nå via Season of Mist

Abbaths kommende plate ‘Dread Reaver’ er rett rundt hjørnet, og som en siste(?) smakebit får vi servert «The Book of Breath», som kanskje er den mest varierte singelen vi har fått høre fra plata. Låta følger formlene som særlig ble etablert i førstesingelen «Dream Cull», der den tidligere Immortal-frontmannens svartmetallteft kles i en mer eller mindre tradmetallsk drakt med tunge, flotte grooves.

Dette sørger for en ganske jevn og god kvalitet og en kompromissløs energi i låta, og et ess i ermet introduseres når et velfungerende, mørkt og rolig parti får prege midtpartiet. Jeg vil nok imidlertid si at produksjonen gjør «The Book of Breath» en aldri så liten bjørnetjeneste, der man særlig i hovedpartiet får servert såpass mye trøkk og volum at det minner om et skamløst slag i 2000-tallets loudness war – det er imidlertid låtas trøkk som først og fremst preger denne siste opptakten til ‘Dread Reaver’.

Skrevet av Alexander Lange


Confidential – Salvation

Ute nå via Massacre Records

«Salvation» er kanskje den beste singelen fra Confidentials kommende debutplate ‘Devil Inside’. Dette symfoniske metallbandet har aldri imponert stort som følge av originalitet, men serverer på sitt beste solid musikk etter sjangerkonvensjonene, og på «Salvation» treffer de blink i flere henseender. Det tenor-befengte hovedtemaet synes jeg er nokså over-the-top, men for øvrig byr Confidential på solide riff og vokalmelodier. Etter den litt søvnige balladen «Forever Angel» har vi dermed fått smake på en låt som vitner om at ‘Devil Inside’ kan bli en riktig så solid affære for fans av den symfoniske metallskolen.

Skrevet av Alexander Lange


Mortemia – «Lost Horizon»

Ute nå via Veland Music

Elektroniske pulser og eventyrlig pianospill leder oss inn i den åttende leveransen med symfonisk metall fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Ny låt betyr ny sangerinne, og i denne omgang er det Erica Ohlsson fra Metalite som får gleden av å sette sin klokkeklare røst opp mot Velands veldige brøl. Sentralt for Mortemias låtsuksesser er selvfølgelig de velskrevne og fengende instrumental-arrangementene til Veland, og «Lost Horizon» skorter – i likhet med skivas tidligere singler – ikke på musikalske detaljer å la seg forlyste over. 

Etter den scene-settende introduksjonen kommer får vi servert et av Velands vektige riff, pyntet i kantene med kromatiske detaljer og hvinende harmonics. Den velkjente «skjønnheten og udyret»-dynamikken etableres over de growlede versene og de fengende refrengene, der sistnevntes kaskader av piano og himmelsplittende vokal-bidrag er spesielt verdt å nevne. Dette er kanskje den første låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ som oppleves som til forveksling lik tidligere materiale, og den har litt problemer med å skille seg ut fra mengden. Hadde «Lost Horizon» vært den første låta jeg hadde hørt fra skiva hadde den dog vært et umiddelbart høydepunkt, hvilket understreker at det ikke er kvaliteten på låtmaterialet det står på. Vi kommer stadig nærmere muligheten til å lytte gjennom Mortemias andre skive i sin helhet, og det råder liten tvil for øyeblikket om at den kommer til å være en av de sterkeste norske singel-kolleksjonene ved årets slutt.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Insense – «Spawn of the Wicked»

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Insenses retur (til scenen, i det minste) er en av de mest etterlengtede vendingene i den norske metallscenen for mitt eget vedkommende, ettersom bandets ‘Burn in Beautiful Fire’ var en av de få norske platene som virkelig klarte å fange den flyktige oppmerksomheten til min yngre utgave. I tillegg til konserten på Parkteateret (kom til Trondheim, pliiis) i mai har bandet begitt seg ut på en «B-sides bonanza», hvilket vil gi oss et knippe uutgitte låter fra bandets innspillingsarkiver. Den første låta ut, «Spawn of the Wicked», kommer fra innspillingen av bandets debut ‘Soothing Torture’, og er en eksplosiv liten sak som er like potent som låtene som faktisk fikk plass på skiva.

En brutal, perkussiv åpning leder inn i et Lamb of God-aktig riff som kunne vært hentet ut av bandets ulmende, illsinte ‘As the Palaces Burn’-periode. Noen sære akkordvalg sender så tankene i retning Voivod (av alle mulige band), før versets oppfinnsomme rytmikk minner meg på hvor mye fattigere den norske groove/metalcore-scenen har blitt i fravær av ny Insense. Broen pisker opp en uhyggelig og foruroligende stemning ved hjelp av streng-gnisninger, massive, ugjennomtrengelige akkorder og kvalte skrik, og låtas refreng leverer all den trøkk man måtte måtte håpe på når man trykker play på en ny og ukjent Insense-låt. Om det så bare er for noen live-datoer og et knippe ukjente b-sider er jeg sjeleglad for å ha det formidable Follo-bandet tilbake i aksjon – men det er jo alltids lov å håpe at fremføringen av gamle låter gir en trang til å skrive nye. «Spawn of the Wicked» er en veritabel «blast from the past», og et gledelig gjensyn med en undervurdert gruppe fra den moderne, norske metallhistorien.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Perfect Nme – The Perfect Enemy

Usignert, ute på strømmetjenester

«The Perfect Enemy» er Perfect Nmes første slipp av ny musikk siden de slapp debutplata ‘Remains to be Seen’ i 2020. Dette bandet har en ganske solid forankring i klassisk tungmetall og -rock, om enn med hint av thrash, men er også preget av litt mer moderne groove metal-takter. Sånn sett følger også «The Perfect Enemy» bandets formler mer eller mindre til punkt og prikke, og får frem det Perfect Nme også er gode på i så måte.

Denne låta byr på habile riff, taktfast groove-følelse og et velfungerende refreng. Den mangler nok en klar nok egenart til at bandet skiller seg ut i et allerede velutforsket sjangerlandskap, og jeg har også litt problemer med at jeg ikke synes de rolige ballade-partiene på hver ende av låta passer så bra med resten. Like fullt er «The Perfect Enemy» en solid låt, og vitner om at Perfect Nme kan det å frembringe habilt metallhåndverk.

Skrevet av Alexander Lange



Strøm – «Split»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Strøm er et norsk/tysk metallband som gjennom storslagne, atmosfæriske instrumentallåter søker å beskrive Nord-Norges spektakulære natur. På sin nye låt «Split» har de fått med seg vokalisten fra det tyske bandet Wasabi, og resultatet er en strømlinjet rock/metal-låt som skjener mellom behagelige fønvinder og krappere vindkast i form av henholdsvis rolige vers og jagende refrenger. 

Det første som møter oss på «Split» er tumlende trommer og gitarer, der sistnevnte har en sprø, bluesy tonekvalitet som ikke opptrer så ofte i metallisk kontekst. Det dynamiske spillet mellom vers og refreng gir Tristan fra Wasabi rikelig med rom til å utfolde seg i; et rom den drevne vokalisten fyller med kraftig belting og smakfulle melodilinjer. For min egen del kunne miksen gjerne vært litt kraftigere, ettersom de tyngre øyeblikkene ikke helt klarer å ta tak i kragen og filleriste lytteren til den grad materialet fordrer. Ser man bort ifra dette er det mye å like ved «Split», der spesielt det snirklende riffet som støtter opp under låtas andre refreng er et flott touch. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Nattsvermer – Voice Inside

Usignert, ute på fredag

Nattsvermer er en slags reinkarnasjon av prosjektet Liquid Mojo, og slipper på fredag en låt som skal innevarsle en ny giv for prosjektet. «Voice Inside» er en godt produsert og kul moderne metallåt, der Nattsvermer i mine øyne legger seg relativt tett opp mot 2000-tallets alternativmetall – om enn med et ytterligere groovy og punchy preg.

Særlig når den ekstremt Maynard Keenan-aktige vokalen introduseres frister det veldig å sammenligne Nattsvermer med Tool, men fremfor et litt mystisk og progga preg er uttrykket her mer catchy og rett-fram – noe som kler Nattsvermer godt all den tid det ikke åpner for den helt store originaliteten. Noe kommer imidlertid mot slutten, der gjørmete gitarer som sender assossiasjonene min rett til noe så uforutsigbart som Daughters «The Theatre Goer» melder seg som en fantastisk vitamininnsptøyting. Kombinert med det lettfattelige grunnformlene gjør det «Voice Inside» til en virkelig habil låt som pirrer interessen for fremtidige krumspring fra Nattsvermer.

Skrevet av Alexander Lange

Warzaw – «Fierce Attitude»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det trønderske tradmetall-bandet Warzaw styrer doningen tilbake over i rett fil på singel nummer to fra den kommende ‘Black Magic Satellite’. «Machine Gun Fire» var for min egen del en aldri så liten nedtur, hemmet av en oppstykket produksjonsjobb og et mangel på singel-verdige hooks. «Fierce Attitude» blir kanskje ikke helt kvitt forgjengerens produksjonsrelaterte svakheter, men disse kamufleres relativt godt av den hektiske men presise energien som driver låta fremover. I tillegg begynner vokalmelodiene og refrengene igjen å nærme seg debutplatas standard, selv om det ikke er snakk om en total gjenerobring av instinktene for radioklar metall som ga oss låter som «The Second Banana» og «Adieu».

Ikke at det vil bli gjort tydelig det øyeblikket du trykker «spill av» på «Fierce Attitude». Åpningsriffet er akkurat like selvsikkert og fengende som Warzaws form for trad krever for virkelig å overbevise, og det harmoniserte versriffet forsterker gjennomslagskraften via referanser til klassisk NWOBHM. Dette uttrykket gjør seg forøvrig gjeldende for andre av låtas seksjoner, som f.eks Daniel Rønnings Halford-koringer på førrefrenget, samt broens triumferende gitarakrobatikk. Det eneste som ikke treffer fullstendig blink er refrenget, som skviser litt for mange stavelser inn i sin andre halvdel til å kapitalisere på de fengende vokalfrasene i første halvdel. Jeg var temmelig sikker på at «Machine Gun Fire» var en sjelden skivebom fra de ellers strålende tradmetallerne i Warzaw, selv om det er en lettelse å få det bekreftet via en sterk oppfølgingssingel. Jeg vet dog at gutta er i stand til å skyte enda skarpere i låtveien enn de gjør på «Fierce Attitude», så jeg er spent på om de klarer å tangere eller overstige høydene som ble nådd på ‘Werewolves on Wheels’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Furan – Purity and Emotion

Usignert, ute på Bandcamp

Haugesundsprosjektet Furan, et black/doom-prosjekt drevet av Øyvind Vågshaug, har vært omtalt her på Metallurgi tidligere, og singelen «Purity and Emotion» inngår i en forholdsvis lang rekke ulike utgivelser som har blitt sluppet fra prosjektet i år. «Purity and Emotion» fortoner seg heller ikke som en stor overraskelse, og følger mange av sporene som er utforsket tidligere.

Låta er grovt sett delt i tre, om man utelukker den litt løsrevede ambient-introen, og Vågshaug står for en forholdsvis velfungerende struktur på låta. Melankolien som kjennetegner prosjektet brer seg etter en hektisk svartmetallintroduksjon først utover en flott førstevers med clean-vokal, før en litt åpnere bro med pianotangenter introduserer og etterfølges av litt voldsommere og mer storslagne takter – noe som i utgangspunktet fungerer ganske så godt. DIY-produksjonen står nok i veien for et fullt forløst potensiale, så vel som vokalen, som fungerer greit i de enklere og roligere delene, men som – i likhet som ofte ved tidligere Furan-utgivelser – blir litt surt og dårlig implementert ellers. Likevel vil jeg påstå at dette er et av Furans sterkeste utgivelser, og de negative sidene er ikke alltid like tiltalende som det har vært ved tidligere anledninger.

Skrevet av Alexander Lange



Tottal Tömming – «Fullablekk å Sprøyteskrekk»   

Ute nå via Kannibal Records

Få også med dere Tottal Tömmings «Fullablekk å Sprøyteskrekk», en låt som ble skrevet og utgitt for å samle inn penger til den veldedige organisasjonen «Prettier Scars». «Prettier Scars» benytter tatoveringskunstene sine til å dekke over gamle arr fra selvskading, og sånn sett er de en meget god match for Tottal Tömming, som ikke er redde for å skildre mørke sinnstilstander i egen musikk (se f.eks korona-eposet ‘Omgangsspsyke’ fra tidligere i år’). Låta er en 18-sekunders banger fylt med støy, desperat hyling og stupfulle ledegitarer, og befinner seg dermed ganske mye nærmere tradisjonell grind enn det eksentriske kollektivet har gjort på en stund. Sett noen grunker til side før du drar på juleshopping, og hjelp Tottal Tömming og «Prettier Scars» med å redde verden ved å kjøpe «Fulleblekk å Sprøyteskrekk»!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: She Said Destroy – Succession

She Said Destroy - Succession
Ute nå via Mas-Kina Recordings

She Said Destroys ‘Succession’ kan til tider føles litt som en kollasj. Med andre ord er det hørbart at albumet er bandets første utgivelse siden den over 26 minutter lange låta og EP’en ‘Bleeding Fiction’ så dagens lys i 2012, og at materialet skal være skrevet over så lenge som tolv år. Da jeg først hørte introduksjonslåta og singelen «To Us the World Entire» – for de to foregående singlene gikk meg hus forbi – tenkte jeg at denne måtte være en forholdsvis dekkende representasjon av hva jeg hadde i vente på plata. Helt feil tok jeg riktignok ikke, da She Said Destroy her på sett og vis etablerer grunnmuren i sitt uttrykk på ‘Succession’: En nokså postmetallsk post-hardcore-variant som får et virkelig rendyrket uttrykk litt utover i denne låta, der melankolske, bittersøte og smått triumferende vibber får leke seg under Rosetta– og ISIS-aktig vokal og en nokså frustrert, apokalyptisk og fandenivoldsk låttekst. Men det er først noen minutter etter math metal a la Dillinger Escape Plan har fått litt scenetid, og før vi får servert noen titalls minutter med flere overraskende og smakfulle varierte musikalske vendinger – all den tid She Said Destroy stort sett klarer å holde uttrykket sitt nokså fokusert om noen grunnleggende post-metallske formler.

Ganske andre takter får vi nemlig for eksempel servert så fort som i låt nummer to, «Eyes Go Pale». Her er flørten med moderne svartmetall åpenbar og høyst vellykket, der dissonante – ja, nesten litt Deathspell Omega-aktige! – gitarer og en helt fantastisk screamo-vokal maler stemninga svart, håpløs og styggvakker. Noen små lysninger som gjør det hele hakket mer post-hardcore-aktig kommer i noen vakre akkordskifter i refrenget(?), og det får en virkelig fin forløsning mot slutten – dette bidrar til å løfte låta til å bli et av albumets største høydepunkter.

Det er i grunnen leken med dissonans i gitarsegmentet som fremstår som et av de mest kontinuerlige elementene på ‘Succession’. «Our Will Be Done» tar i så måte stafettpinnen videre fra «Eyes Go Pale», der elementet ligger fast mens svartmetallpreget erstattes av et tydeligere groove- og death metal-preg, og tilsvarende takter er å finne på den påfølgende kruttønna «You Will End». At sistnevnte faller mer i smak enn førstnevnte hos undertegnede henger nok sammen med at «Our Will Be Done» eksponerer et litt gjennomgående problem på ‘Succession’ – nemlig at de dissonante gitar-melodiene til tider kan bli såpass lange og vandrende at det hele blir litt statisk og monotont. Den i utgangspunktet uimotståelige grooven som ligger i bunn på akkurat denne låta får ikke helt forløst sprengkraften sin, og alt blir veldig mye kulere på «You Will End», der gjørmete gitarer, et gjennomgående forrykende tempo og en helt, helt strålende opptakt til det flotte, triumferende refrenget gjør låta fortjent til et favorittstempel.

Litt langdryge og ensformige gitarpartier skaper noen problemer også for «At the King’s Horses» og «Collapse», all den tid mange kule – og ikke minst rytmiske – detaljer ligger innimellom og sistnevnte får en svært god forløsning mot slutten med et flott, progga riff.

Det er mulig at She Said Destroy her er på sitt beste når bandet rendyrker sitt utgangspunkt i post-hardcorens velkjente landskap. Da tenker jeg spesielt på «Not Only Bridges», som treffer fullstendig blink med låtteksten og det nydelige refrenget som stadig fremkaller tilfredsstillende doser dopamin. Mye av det samme kan sies om en annen svartmetallsk juvel på plata, «Sharpening the Blade», som muligens er min favorittlåt, som for øvrig får Deafheavens slektskap med post-hardcore-scenen på den amerikanske vestkysten til å gi mye mening. Her møtes det beste fra to verdener, og særlig den enkle, men dødelig effektive refrengmelodien og de urimelig flotte clean-gitarene i midtpartiet får meg til å bøye meg i støvet.

Så flørter altså She Said Destroy med andre sider av ekstremmetallen også på ‘Succession’, og death- og groove-metallen avlegges visitter også i «Greed Witches» og «Ruin». Førstnevnte henter nok mest styrke i å tilføye variasjon snarere enn å være en death metal-låt fra øverste hylle – til det er produksjonsdrakten på ‘Succession’ ikke helt egnet på denne komposisjonen, og variasjonens medalje får sånn sett en bakside. Men «Ruin» byr på noen fine, dissonante støy-effekter, albumets sinteste bass og – i forlengelse av det – et helt knusende avslutningsparti.

En veldig nerdete og kanskje litt urettferdig innvending mot ‘Succession’ er imidlertid en annen bakside ved variasjonen på plata – nemlig at en stor og fin bukett av ulike elementer brukes uten at den helhetlige egenarten blir helt åpenbar. Om utgivelsen i seg selv er et unikum, kan variasjonen i uttrykkets grunnvoller muligens har blitt litt ofret på veien. I mine øyne ville imidlertid den over åtte minutter lange avslutnings- og tittellåta (de andre låtene ligger stort sett rundt fire-fem-minuttersmerket) vært et modig og kult svar på en slik innvending.

(Låta) «Succession» synes jeg var en merkelig, langdryg og litt ubegripelig sak til å begynne med, men på en eller annen gjennomlytting sa det klikk. Her løfter She Said Destroy frem synthene som har ligget litt i bakgrunnen tidligere på plata frem på en utmerket måte i hver ende av låta, og i midten tyner bandet lytteren med et dødstungt, men melodisk tema som veksler tålmodig, men effektivt mellom to moduser. Det hele blir en mektig og fin avslutning på en fargerik og interessant plate som må lande som en av Norges sterkere metal-utgivelser i år – selv om det er mulig å peke ut noen klare skavanker. Det er i alle fall ikke minst et spennende tillegg i et undersjangerlandskap som egentlig ikke utforskes så mye her til lands.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Morta Sentinel – Golgata

Usignert, ute på strømmetjenester

Bergensbandet Morta Sentinel skriver i sin bio at de er inspirert av frenetiske dødsmetalliske grupper som Timeghoul og norske Obliteration, så vel som den seigere og mer forråtnede gen-varianten som uttrykkes via band som Autopsy, Krypts og Cryptic Brood. Dersom du har en større interesse for undergrunns-dødsmetall enn folk flest vil disse referansene trolig vekke enorme forventninger rundt musikken til Morta Sentinel, og disse forventningen vil for det meste bli tilfredsstilt på deres korte debut-EP ‘Golgata’. På ‘Golgata’ presenterer trioen et noe stilistisk fragmentert produkt, men som inneholder absolutt alt som kreves for å snekre sammen en virkelig enestående dødsmetall-utgivelse.

Det første som gjør seg bemerket når man trykker «spill av» på åpningssporet «Atlantean Sentinel» er hvor fabelaktig råtten og muggen produksjonen på ‘Golgata’ er. Miksen har den klaustrofobiske og kjeller-aktige karakteren som kjennetegner virkelig gode dødsmetall-demoer, samtidig som den er fylt av organiske teksturer som sender fantasien i retning morkne trekister og det fuktige jordsmonnet som tynger ned på dem. Sammen med Beyond Mans selv-titulerte debut er dette den beste undergrunns-produksjonen jeg har hørt på en norsk utgivelse i år, selv om det skal sies at trommene sluker gitarene noe i de heftigste og mest svermende partiene.

Når det kommer til låtskrivingen har jeg derimot mer og plukke på, samtidig som jeg anerkjenner at Morta Sentinel har teften for et knippe dødsmetalliske uttrykk som er virkelig vriene å mestre. De fire sporene inneholder selvfølgelig flust av kravlende Autopsy-riff og stormende Timeghoul-ismer som annonsert, men jeg mener at bandet har en progressiv tendens som er mer fremtredende enn bandet innrømmer i sine egne skriverier. Tittelsporet inneholder rytmiske impulser og klatrende riff som minner om den fremoverlente brutaliteten til Blood Incantation, og «Hakeldama» har en futuristisk atmosfære som på mange måter kan sammenliknes med Sidereans subtilt grensesprengende ‘Lost on Void’s Horizon’.  Ja, det drodlende solospillet og den akustiske klimpringa på broen til førstnevnte blir litt mye i konteksten av en EP som allerede truer med å sprenge sine 18 minutter med en overflod av separate ideer, men litt iver må man kunne godta på en debut-utgivelse – spesielt om den demonstrerer et såpast voldsomt potensiale som ‘Golgata’.

For ‘Golgata’ er mest av alt et tegn på at en monsun av høykvalitets-dødsmetall kan være på vei fra dette hold, ettersom Morta Sentinel virker å ha fullstendig kontroll over det musikalske språket som gjør nekrotisk dødsdoom til en av de mest potente undergrunnsuttrykkene der ute. Alt de trenger å gjøre er å koke ned miksturen sin til et enda mer konsentrert destillat, og filtrere ut det siste som er igjen av overflødige elementer. Dersom bandet tar sitt eget potensial på alvor er det nemlig vanskelig å skimte en øvre grense for hva de kan få til med sin foretrukne form for ekstremmetall – det eneste som er sikkert er at oddsene for at vi får oppleve noe virkelig spektakulært er svimlende høye. Morta Sentinel åpner en ny dør til det evig forlokkende undergrunns-riket på ‘Golgota’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Zerozonic – It’s Gettin’ Groovy in Here!

Usignert, ute på strømmetjenester

Det er bare å si det med en gang: Tittelen på Zerozonics nyeste fullengder er nok passe uspiselig for de av oss som ikke allerede er mer eller mindre fanget av dette bandets uhøytidelige og ukompliserte vibber. Dette bandet er et groove metal-prosjekt som ble startet opp i 2004 av en med fartstid fra både Blood Red Throne og Satyricon, og fremstår på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ på alle måter som en hyllest til de øyeblikkelig tilfredsstillende, groovy og morsomme sidene ved metallen.

For de som skulle tro at groove metal-merkelappen betyr at Zerozonic er en slags etterligning av mer ekstreme band som Lamb of God og Machine Head, vil jeg imidlertid slå fast at man nok er på feil spor – selv om man kan spore elementer som minner om sistnevnte band. Her er vi først og fremst ganske så langt inne i verdenen til 2000-tallets alternativmetall, og assossiasjonene flyr til musikk av blant annet Max Cavaleras påfunn og Five Finger Death Punch.

Zerozonic er på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ imidlertid gode på det de prøver på. Plata åpner med to sterke låter som høster godt av utgivelsens sterke og punchy produksjon, og bandet evner her å holde energinivået oppe på godt og dynamisk vis. Lenger utover holder bandet stort sett koken oppe på habilt vis selv om noen av riffene både er litt like hverandre (hovedriffene på henholdsvis «Road Tale» og «Against the Grain» høres egentlig bare ut som variasjoner av hverandre, blant annet) og eksempelvis på «Daymare» repeteres ut i det vel langtekkelige.

Det er i det hele tatt ikke musikken det er så veldig mye i veien med på ‘It’s Getting Groovy in Here!’, selv om jeg ikke kan skryte av store nyvinninger eller dristigheter som overrasker eller skiller seg ut fra tilsvarende band. Jeg vil imidlertid tillate meg å si at selve presentasjonen og det rent tematiske er langt mer corny enn det jeg tror det hadde trengt å være. Én ting er albumtittelen, men med refrenglinjer som «Come on! Come on! Let’s do this!» på en låt som «2 Guys 1 Whiskey» mener jeg nok Zerozonic bommer. I mine ører blir det rett og slett mer teit enn forfriskende uhøytidelig, og da forsvinner også mye av moroa. Med slike påpekninger står man naturligvis i fare for å være teit selv, og det er ingenting jeg håper mer enn at mange har glede av ‘It’s Getting Groovy in Here’ – for det er også en plate med mange styrker i behold, og det er en utgivelse som ofte treffer festglade metallnerver i gjennomlyttingene.

Skrevet av Alexander Lange  


Helvete – Mystic Spell Of Hatred

Ute nå via Road Rat Recordings

På den nye plata til svartmetallduoen Helvete, som består av Herregud the goddamned demon with strings of hell på gitar og Amorak the infernal screams of Fenriir and battery of death på trommer og vokal, lekes det med bristepunktene for svartmetallens råskap. Her er det ikke snakk om musikk som høres ut som er spilt inn på øvingsrommet; nei, snarere får jeg inntrykket av at jeg står noen meter unna et øvingsrom der døra står på gløtt, der trommene er vesentlig nærmere meg enn de andre instrumentene, og den effektbelagte, ‘Wrath of the Tyrant’-aktige vokalen først og fremst er det som vitner om at jeg hører på en ordentlig innspilling.

Innenfor undergrunnssvartmetallen er ikke slike karakteristikker nødvendigvis utelukkende negative. Sjangeren har, som de fleste metallfans også anerkjenner, høstet godt av lav produksjonskvalitet fordi dette tilføyer fandenivoldskheten og – i mange tilfeller – atmosfæren som gjør sjangeren så appellerende i utgangspunktet. Men det er naturligvis også snakk om en balanse, og på ‘Mystic Spell Of Hatred’ er det snakk om en produksjon som ofte gjør komposisjonene mer eller mindre ugjennomtrengelige. Det er ikke alltid så enkelt å vite hva Helvete egentlig prøver på, og i forlengelsen av det gjennomført ustrukturerte og kaotiske preget blir det nesten bedre og mer meningsfullt å se på denne plata som noe sånt som en avant-gardistisk grindcore-plate enn en svartmetallplate (grindcore-merkelappen rettferdiggjøres for så vidt litt av den nokså friske to-sekunders-låta «Enchanting Chaos») – selv om det åpenbart er en svartmetallplate.

Likevel får jeg riktignok ikke veldig mye ut av malstrømmen «Mystic Spell» og de mildt sagt haltende groovene i «Dark Riders» og «Horror Of Existence». Helvete får imidlertid til noen kule øyeblikk i forlengelsen av uttrykket sitt; de iskalde skalanedgangene i «Seven Souls In The Forgotten Forrest Of…» maner sammen med noen frijazz-aktige trommer et fantastisk kaos jeg har ganske mye sans for, og de minst like frijazzete bølgene av instrumenter og vokal som skapes midt i denne låta og mot slutten av «Tears Of Pagan Rites» mener jeg viser hva produksjons- og komposisjonsvalgene til bandet faktisk kan ha for seg. Det er i forsøkene på mer konvensjonell komposisjon Helvete faller gjennom, og når dette også tilsynelatende gjennomsyrer store deler av denne plata, ender det opp med at jeg klør meg litt i hodet over ‘Mystic Spells Of Hatred’ – all den tid Helvete også får til noen virkelige djevelske, kaotiske og desorienterende partier.

Skrevet av Alexander Lange