atmospheric black metal – Side 2

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Aeternus – Philosopher

Aeternus er et band som trolig ikke trenger noen introduksjon for folk som har en moderat interesse for norsk ekstremmetall. Bandets to første skiver har opparbeidet seg en velfortjente statuser som klassikere fra en periode som ikke akkurat hadde manko på kandidater å velge mellom, og skivene som har blitt utgitt i etterkant har alle sammen bydd på interessante og velformulerte videreutviklinger av bandets basale sound. Denne utviklingen kan sies å ha nådd et slags toppunkt med ‘Heathen’ fra 2018, som kombinerte trekk fra bandets 90- og 2000-tallsperioder til en sammensatt og temmelig enestående, helhetlig identitet.

‘Philosopher’ fremstår på mange måter som et forsøk på å raffinere denne identiteten videre. Dette ble ettertrykkelig hintet til allerede på skivas to første singler, som begge videreførte ‘Heathen’s kontemplative og atmosfæriske tilnærming til bandets patenterte «dark metal». Selv om jeg i utgangspunktet reagerte på den manglende eksplosiviteten og tyngden som jeg har til vane å se etter i ekstremmetall, gir skivas tematiske fokus en god forklaring på hvorfor Aeternus har holdt foten av gasspedalen i denne omgang. ‘Philosopher’ er nemlig en plate som er bygget på et omfattende vev av filosofiske funderinger; et vev som krever et langt mer romslig og atmosfærisk bakteppe enn det klassisk ekstremmetall kan tilby.

«Ares» bruker de første tre låtene på ‘Philosopher’ til å etablere dette bakteppet. Dette gjør at skiva trolig kan fremstå som noe hendelsesløs og treg til å begynne med for enkelte, ettersom det tar et drøyt kvarter før det første vaskeekte ekstremmetalliske øyeblikket dukker opp (det trashende black/death-riffet etter introduksjonen til «Void of Venom». Tålmodige lyttere vil dog fort erfare at ‘Philosopher’ er et vel så rikholdig verk som bandets tidligere skiver. Denne rikholdigheten er dog kamuflert bak mer subtile gester enn tidligere, hvor mye av magien ligger i måten «Ares» gradvis modulerer teppet av gitarer som ligger som en tåke over det nyanserte trommespillet til «Phobos».

Dersom man er ute etter mer eksplisitte ekstremmetalliske øyeblikk, må man over på skivas B-side. «The Luciferian Architect» kommer dog som en åpenbaring dersom man har hørt gjennom skiva fra start, ettersom det fargerike, melodiske oppblusset til andresingelen «Wresting Worm» glir over i jagende gitarer og blast beats organisert i en mesterlig, tårnende struktur. Avslutningssporet «Carving the Pristine Anomie» byr på tilsvarende tyngde, men utgjør en mer passende finale som følge av en majestetisk tonalitet hentet fra episk metall, samt en ustanselig rytmisk fremdrift som når sitt toppunkt i låtas aller siste sekunder.

Jeg hadde egentlig en tanke om å vie et avsnitt av omtalen til låttekstene alene, men det faktum at disse ikke er tilgjengelige på nett gjør at den kanskje viktigste biten av mysteriet ‘Philosopher’ må gå uten analyse i denne omgang. Det er dog tydelig at «Ares» sine eksistensielle funderinger har hatt mye å si for den musikalske utformingen av sisteskiva til Aeternus; en teori som styrkes av det jeg har klart å tyde av tekst under lytting. Alt i alt er ‘Philosopher’ en skive som både viser mestringen av ekstremmetallisk håndverk vi har lært å forvente fra Aeternus, på samme tid som den tar et steg inn i et langt mer kontemplativt landskap enn tidligere skiver. Det er virkelig ikke noen selvfølge at band fortsetter å søke etter nye, spennende perspektiver 30 år inn i sin eksistens, så med dette i mente har jeg intet problem med å smelle et ettertrykkelig kvalitetsstempel over Aeternus‘ nyeste skive, ‘Philosopher’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ljå – 1943

Ljå er en svartmetallisk gruppe fra Stavanger som har levert klassisk, norsk andrebølges-misantropi siden sin opprettelse i 2002. Bandets besetning over årenes løp er svært utfordrende å nøste opp i dersom man tar i bruk Metal Archives som kilde, men baksiden av coveret til andreskiva ‘1943’ lister opp dagens mannskap som følgende: «Kjød» på slagverk, «Rebnor» og «Sagblad» på gitar, «Byting» på bass og «Neievrut» på edder og galle (vokal, angivelig). Dette forteller oss selvfølgelig svært lite om musikerhjernene som står bak ‘1943’, annet enn at de deler den tidlige svartmetallscenens forkjærlighet for grufulle, men smått komiske aliaser.

Folk som har hørt ‘Til Avsky for Livet’, bandets debut fra 2006, vet at dette ikke er det eneste Ljå har til felles med den norske andrebølgen. Bandet forholder seg mer eller mindre utelukkende til sjangerens formgivende utgivelser, hvilket blir tydelig dersom man bruker debutens voldsomme, riffdrevne aggresjon som målestokk. Andreskiva ‘1943’ spinner videre på denne tråden på temmelig sømløst vis, hvilket er temmelig imponerende med tanke på at den kommer ut hele 17 år etter sin forgjenger. Dette skyldes trolig at noe av materialet ble komponert rundt 2010, – skivas to første låter ble utgitt på EP-en ‘Klar til Strid’ i 2012 – men det er likevel imponerende når et band makter å bevare originalvisjonen i så lang tid som Ljå har.

Denne originalvisjonen kan best beskrives som en tosidet mynt, der en forkjærlighet for Vestlandets golde og værharde kyststripe opptar den ene siden og en fascinasjon for krig og elendighet opptar den andre. Dette vil si at både vestlandsk melodikk og nær krigsmetallisk intensitet deler plass på ‘1943’s ni låter, i tillegg til tunge riff som på ulike tidspunkter kan minne om band som Darkthrone, Gorgoroth eller Carpathian Forest.

Førsteinntrykket er dog at Ljå spiller temmelig enkel men effektiv svartmetall. Dette skyldes delvis at åpningssporet «Klar til Strid» er en av de klart mest simple låtene på ‘1943’, men også den temmelig nedstrippede og støyende miksen. Andrelåta «Revheim» utvider kanskje bandets arsenal med noen brølte koringer og noen hakket mer utbroderte gitarpartier, men helhetsuttrykket er fremdeles at Ljå er økonomisk innstilte hva gjelder egen musikk. Dette står dog ikke til hinder for at musikken treffer skiveblink ved flere anledninger. Tittelsporet har for eksempel noen utsøkte, stolte melodilinjer; «Allti Gje Opp» veksler mellom piskende blastbeats og rullende basstrommer til stor effekt, og «Ild og Bevegelse» har en sinnsyk fremdrift som komplimenteres av noen fartsmetalliske detaljer i gitarstemmene.

Til tross for mange gode, enkeltstående øyeblikk, sliter ‘1943’ med å markere seg som full-lengder. Låtene makter stort sett å engasjere meg i øyeblikket, men danner ikke noen bemerkelsesverdig helhet på linje med større suksesser fra det norske utgivelsesåret, som f.eks den selvtitulerte debutskiva til Nemesis eller den atmosfæriske potensen til Ekroms ‘Uten Nådigst Formildelse’. Fans av svartmetall som holder seg til kjente, effektive troper kan dermed med fordel sjekke ut ‘1943’, der folk som er på leting etter noe mer distinkt og spektakulæt bes lete andre steder. Min egen tid med Ljås nyeste skive har dog vært en solid investering.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Asmodean – By a Thread

Asmodean er en kvartett som gjennom et knippe singler i år har imponert meg, da først og fremst på grunn av noen fengende og kruttsterke melodier og refrenger. Singlene lada alle opp til slippet av ‘By a Thread’, som er bandets debutskive på tross av at de har holdt på siden 2013. Asmodeans uttrykk er nokså lettbent til å kunne plasseres innenfor metal-sjangeren, og selv om det i stor grad finnes elementer av progressiv metall a la Dream Theater, Opeth og særlig nyere Mastodon, er rene og mer fordøyelige og melodiske hardrock-elementer ofte mer fremtredende. Og det er her melodiene og refrengene kommer inn som Asmodeans fremste drivkraft i musikken sin.

Det kommer til uttrykk med en gang i åpningen «The Undoing», som har et helt nydelig refreng der noen flotte lead-gitarer også åpenbarer seg. Asmodean setter med dette i gang en skikkelig gullrekke, der den påfølgende «tittellåta «Below the Line» kombinerer nok et herlig refreng og en flott, drivende oppbygning. Mastodon-tendensene kommer deretter frem på umiskjennelig og stødig vis på «Scorned», og Asmodean viser seg videre fra sin mest fengende side på «I Wont».

Andre halvdel av ‘By a Thread’ er hakket mer variert enn den første. Både «Sanguine» og «Best Sold Disguise» utmerker seg med mer storslåtte og luftige refrenger i spedd henholdsvis NWOBHM- og Tool-aktige grep i riffsegmentet. Det er imidlertid for meg klart at «By a Thread» er i overkant ensformig, og ulikhetene ligger for stor grad i låtenes findetaljer. Med det kunne den godt ha blitt kuttet med én eller to låter – nå er den med sine over 50 minutter for lang i mine ører.

I tendensene til denne ensformighetene synes jeg også det ligger en påfallende forsiktighet i stiluttrykket; til tider blir det litt for anonymt og lettbeint på tross av at melodiene og riffene er gode. Dette eksponeres på en måte også litt av avslutningslåta «Jack O’ the Shadows», der Asmodean plutselig slår ut sine litt mer eksperimentelle vinger og leverer en progressiv, kul og uforutsigbar åtte minutter lang låt.

Det hadde vært kult om bandet blandet inn slike påfunn andre steder på plata også. Men så er også hovedinntrykket mitt at Asmodean lykkes godt på ‘By a Thread’, der bandet virkelig har kokt opp noen minneverdige øyeblikk. Noen sterke melodiske refrenger lyser det hele opp, og vel så det, og ikke minst må det sies at dette formatet mestres uhyre godt i den nest siste låta «Zooethics». Med det er ‘By a Thread’ definitivt en sterk debutfullengder.

Skrevet av Alexander Lange

Skinndaud – The Meat

Skinndaud er et band vi i Metallurgi har fulgt siden starten, da de slapp sin første singel under navnet Blodsvar. Singlene som er blitt sluppet og noe mer er nå samlet i debut-EP’en ‘The Meat’, som med fire direkte og hardtslående minutter ikke varer mer enn i elleve minutter.

Stilmessig er ikke Skinndaud spesielt vanskelig å plassere, og gjennomgående ligger bandet i thrash-land på denne EP’en – da med mest inspirasjon fra Slayer. Noen tilslag til hardcore finnes også gjennom vokalen, men det blir ikke like dominerende i lydbildet som den raske riffinga som er EP’ens innmat.

Det er også riffene som er det beste ved ‘The Meat’. Uten å være spesielt oppsiktsvekkende eller originale i seg selv, holder de gjennomgående høy kvalitet som thrash-håndverk. Der Skinndaud avviker litt fra dette håndverket, er dermed også der det stikker seg litt – både i positiv og negativ forstand. Korvokalen i «Skinndød» synes jeg for eksempel ikke er spesielt heldig; derimot er lydbildene i «Blodsvar» noe som peker mot litt mer spenstige påfunn fra bandet. Ellers er det rett og slett litt vanskelig å peke mot spesielle enkeltdeler eller -låter siden Skinndaud gjør såpass mye bruk av de samme elementene over EP’ens korte spilletid. Men det er ikke nødvendigvis noe negativt i denne sammenhengen, for det fungerer definitivt.

Skrevet av Alexander Lange

Coma Doof – Miasma

‘Miasma’ er debutskiva til Coma Doof fra Oslos skoglige utkanter. Det er band som fint kan plasseres innenfor stoner-rockens og stoner-metallens rike. Det sørger særlig de grovkornede, nedstemte og tunge gitarene i bandets lydbilde for; ellers er det enkelte tydelige pek i retning andre sjangere av det litt lettere kaliberet, særlig alternativmetall og grunge.

Dette kommer særlig til uttrykk i vokalsegmentet, der jeg i alle fall selv får assossiasjoner til for eksempel Alice in Chains i blant annet «Rain» – uten at vokalen er fullt så imponerende som Layne Stayleys, naturligvis. Slike tendenser er enda tydeligere i platas ballade og midtpunkt «It’s Over», som også minner om Red Hot Chili Peppers‘ roligere påfunn, av alle ting.

Denne siden av Coma Doofs musikk fungerer stort sett greit i smeltedigelen med stoner-elementene, men det er også av litt varierende kvalitet. Temaet i «It’s Over» er i utgangspunktet litt vel egentlig og blir utover dette også dratt ut i det kjedsommelige, og Coma Doof går i mine ører på en smell i siste låt her, der det blir repetert noen fraser i dårlig fungerende Zack de la Rocha-stil mot slutten. Vokalen er generelt litt hit-or-miss på ‘Miasma’, og kludrer det også til på «Hell Yeah» med et ultraharry innslag i refrenget.

Coma Doof mestrer i større grad stoner-håndverket, som særlig på grunn av den nevnte gitarlyden kommer godt ut hele plata gjennom selv om riffene ikke er så sofistikerte. På låter som «Time Ain’t On Our Side» og tittellåta, som nok er platas beste, gjør bandet susen ut fra basale grunnformler, og litt lek med taktarter i «Naked» er for så vidt forfriskende. Aller kulest blir det imidlertid i andre halvdel av «Someone Somewhere», som driver skikkelig godt. Dette bidrar til at «Miasma» er en helt grei førsteplate for Coma Doof, selv om jeg selv synes det er en del å jobbe med her – også i forlengelse av at det hele blir i overkant enkelt.

Skrevet av Alexander Lange

Theneus – Antologi

Metallurgi har viet spalteplass til mange band som fikk sin start på metall-linja på Buskerud Folkehøyskole de siste par åra, og siste i rekken er solo-prosjektet Theneus. Bak dette prosjektnavnet finner vi Emma Sønstebø, som allerede har markert seg hos oss i år i kraft av å spille bass og kore på demoen til Gloombound fra januar. Det er dog noe ganske annet å være et enkelt tannhjul i et større band-maskineri enn å styre skuta ene og alene, og friheten som kommer med sistnevnte merkes definitivt på ‘Antologi’, Emmas første skive under Theneus-navnet.

Som tittelen indikerer, fremstår ‘Antologi’ ofte mer som en samling enkeltstående låter enn en tradisjonell plate. Det kan ha noe å gjøre med at låtene i stor grad er hentet fra perioden Emma gikk på metall-linja til Buskerud – et sted jeg kan se for meg at eksperimentering og uttesting av forskjellige ideer blir oppfordret til – , men det kan også ha noe å gjøre med overfloden av ideer vi finner over skivas snaue times spilletid. Uttrykksmessig er Theneus temmelig solid forankret i svartmetall av både atmosfærisk og melodisk sort, selv om vi straks skal se at disse termene ikke er fullstendig dekkende når det kommer til musikken vi finner på ‘Antologi’.

Plata åpner aldeles nydelig, med en nedstemt og folketonal sak som passende nok har fått tittelen «Forord». Emma har en sangstemme som utsondrer både styrke og sårhet på en og samme tid, og dette løfter det ellers solide arrangementet til «Forord» til et nytt nivå. Et massivt, filmatisk svell fungerer som et frampek i retning den ruvende maksimalismen som dominerer resten av utgivelsen, før «Ormen»s orkestrale synth-intro går over til et episk men rått svartmetall-strekk. Det første som slo meg i møte med musikken til Theneus fra dette punktet og ut, var at det var svært vanskelig å forutsi hvor de smått kaotiske låtstrukturene ville ta veien hen, samt at skiva er badet i en dramatikk som stadig truer med å overvelde lytteren.

Det regjerer en slags ubestemmelighet i musikken på ‘Antologi’, som makter å være både fargerik og desperat, ekstatisk og håpløs på en og samme tid. Dette er, etter min mening, prosjektets sterkeste kort, og kanskje det elementet som i størst grad differensierer prosjektet fra andre svartmetallprosjekter i den norske floraen. Når det kommer til låtskriving og miksing derimot, har Theneus fremdeles et stykke å gå dersom målet er å produsere en plate som føles ut som en sammenknyttet og helhetlig opplevelse. Det hviler et åpenbart potensiale i prosjektet – et potensial som blir tydeligere jo lengre inn i plata jeg kommer –, men musikken til Theneus kan for øyeblikket beskrives som en støvsky som ennå ikke har samlet seg og blitt til en stjerne.

Med andre ord trenger nok Sønstebø rett og slett litt tid på seg til å stake ut en rute og lære seg å mestre håndverket, hvilket er et stikkord som gjelder de aller fleste av de svært unge musikerne som uteksamineres fra Buskerud Folkehøyskole. Jeg synes det dog er veldig spennende at Sønstebø tør å eksperimentere i den grad hun gjør på ‘Antologi’, og det sier vel en hel del at favorittsporene mine finnes blant den utpreget progressive B-siden til skiva. For vel så viktig som å lære seg et håndverk er det å dyrke den grenseløse kreativiteten som vi finner aller oftest hos unge musikere, og sånn sett virker Sønstebø å være i rute på begge fronter, gitt musikken vi finner på debutplata hennes ‘Antologi’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Kraanium – Scriptures of Vicennial Defilement

Perioden fra det sene 80-tall til slutten av 90-tallet/det tidlige 2000-tall kan beskrives som et stadig opptrappende våpenkappløp hva angår ekstremmetallen. Fra thrashens stadig raskere tempi og mer brutale produksjonsverdier fikk vi dødsmetallen, som i løpet av 90-tallet gikk fra å etablere seg selv som en egen, differensiert sjanger til å søke stadig større ekstremer av både brutalitet og tekniskhet. Dette førte på en side til den utøylede kompleksiteten til den tekniske dødsmetallen, og på den andre siden til etableringen av det nitidige fokuset på brutal rytmikk som kjennetegner «brutal dødsmetall».

Men i årene etter 1991, da Suffocation så og si skapte sistnevnte sjanger med skiva ‘Effigy of the Forgotten’, har også den brutale dødsmetallen delt seg i flere strømmer. Den mer tekniske tilnærmingen kan sies å ha nådd sitt toppunkt med grupper som tyske Defeated Sanity; et band som kan sies å utgjøre en polar motsetning til bandet som jeg skal legge under lupen i denne omtalen. Norske Kraanium var nemlig blant de aller tidligste bandene som spilte slam/death metal i årene etter at Devourment populariserte sjangeren med skiva ‘Molesting the Decapitated’ i 1991, og er fremdeles et godt eksempel på sjangeren i sin pureste og mest konsentrerte form.

Som i alle andre omtaler av band som spiller nevnte sjanger, er det hensiktsmessig å begynne med en kjapp advarsel: Om du ikke liker slam, kommer du ikke til å like ‘Scriptures of Vicennial Defilement’. Slam er utvilsomt en av de mest simplistiske sjangrene metallen har å by på, hvilket blir spesielt tydelig når man hører på en sjangertro skive som Kraaniums nyeste. Gitaristene Mats Funderud og Jason Varlamos veksler stort sett mellom tremulerte strofer og rytmiske hugg (såkalte «slams»), og vokalisten Jack Christensen begrenser seg til mørke, gutturale growls som låter som et tett og illsint kloakkrør. Det hele røres sammen til en uoversiktlig suppe av riff og blastende trommer, hvilket gjør at ‘Scriptures…’ fortoner seg som en mer eller mindre sammenhengende strøm av ensartet materiale.

Likevel er det nå en gang slik at slam ikke trenger kompleksitet eller distinkte ideer for å funke. For de aller fleste lyttere holder det at slam-seksjonene er brutale nok, samt at produksjonsverdiene er boosta nok til at bass-droppene får det til å single i vinduene til alle høybygg i et par kvartalers omkrets. Dette er Kraanium selvfølgelig klare over, og ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ mesker seg følgelig med en miks som strekker seg i retning den eksepsjonelle tyngden til Devourments ‘Obscene Majesty’ fra 2019; en moderne milepæl innenfor slam/brutal dødsmetall.

Et aspekt ved slam-sjangeren som gir mange potensielle lyttere avsmak (meg selv inkludert), er det evinnelige fokuset på vold og overgrep av kvinner som gjennomsyrer låttekster, låttitler og coverkunst. Kraaniums nye skive er selvfølgelig ikke fullstendig foruten denne typen innhold, men bandet vinner noe godvilje på at musikkvideoen til singelen «Massive Piles of Festering Remains» snur rollene fullstendig på hodet. Oppsummeringsvis må jeg nok innrømme at ‘Scriptures…’ fortoner seg som skrekkelig endimensjonal dersom man lytter gjennom fra ende til annen. Jeg er dog ingen stor slam-fan, og det er ingen tvil om at bandet har et grep rundt slam-relatert låtskriving og rytmikk som vil tilfredsstille fans av sjangerens klassiske utgivelser. Med andre ord kan norske slam-fans med fordel sjekke ut ‘Scriptures of Vicennial Defilement’, mens slam-agnostikere og andre nysgjerrige lyttere bør dyppe en tentativ tå i låtmaterialet før de gir seg i kast med den fulle plateopplevelsen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ild – Kvern

Ild er et svartmetallprosjekt fra Telemark som i starten var et utløp for den musikalske visjonen til én enkelt skikkelse, på den tid kalt Horgmo. Prosjektet demonstrerte fra tidlig av tydelige særpreg ved sin tolkning av norske svartmetalltradisjoner, der et høyst atmosfærisk lydbilde utgjorde bakteppet for en utforskning av vårt gamle fedreland som fremsto nesten mytisk i sin fremtoning. Denne evnen til å transportere lytteren var den største styrken til debutskiva ‘Fandens Lykteskjær’, hvorpå andre åpenbare skavanker ble oversett til fordel for den veldig spesifikke atmosfæren Horgmo mante frem.

I senere tid har én blitt til to, og ankomsten til «X» – karen bak Livløst – på trommer og keyboard markerer trolig starten på en slags andrefase for Ild. «X» og «H» (Horgmo) deler tilsynelatende en del synspunkter når det kommer til svartmetallen og dens filosofi, ettersom duoen har stiftet et selskap kalt Likskue Productions for å distribuere sine ulike prosjekter, om det så er snakk om duo- eller soloformat. Ilds nye skive ‘Kvern’ kan dermed sies å være et slags flaggskip for selskapet, ettersom det meg bekjent er den første utgivelsen de to undergrunnsmusikerne har samarbeidet om å skape.

Til tross for sitt nylig utvidede mannskap er Ilds originale visjon godt bevart på ‘Kvern’. Likevel sørger produksjonsmessige og musikalske avgjørelser for at skiva ikke på noen måte kan forveksles med sin forgjenger. Borte er førstskivas sprakende gitarer og konfronterende lydvegg, hvilke har blitt erstattet med en disig men velorganisert miks som av alle ting gir meg assosiasjoner til visse forgreininger innenfor post-punk. Aller mest skyld i dette har nok gitarene, som har et rødglødende og høyfrekvent men likeså fullt spinkelt og twangy sound. Når «X» så velger å støtte opp under disse gitarene med tikkende, nesten dansbare strømmer av hi-hats; ja da fremstår nikket i retning post-punk i stor grad som en bevisst gest fra duoens hold.

«Den Sorte Kunst» transporterer oss umiddelbart tilbake til Ilds idiosynkratiske avbildning av det landlige Norge, dette ved hjelp av en knitrende, oppløftende og smått magisk ambient-introduksjon. Det påfølgende svartmetallpartiet retter umiddelbart fokuset mot både styrkene og svakhetene ved skivas produksjonsjobb, ettersom gitarenes evne til å bære minneverdig musikalsk materiale ofres til fordel for en desto mer tåkete og innhyllende atmosfære. Sånn sett kan å lytte til ‘Kvern’ ofte sammenliknes med å gripe etter et gammelt minne, bare for å se det falme og forsvinne som røyk mellom fingrene på deg.

‘Kvern’ er også en langt mer hypnotisk og sakteflytende affære enn sin forgjenger, som i større grad benyttet seg av turbulente strekk og tydelige, folketonale melodier for å reise tydelige landemerker i et ellers tåkete og tilslørt musikalsk landskap. Dette gjør låter som «Opp i Røyk» og «Over Flammehavet» utfordrende å sitte gjennom, ettersom brorparten av deres henholdsvis ti og åtte minutter består av diffuse, flyktige akkordprogresjoner over et enkelt, stavrende trommebeat. For den tålmodige lytter vil begge låtene gi avkastning i form av et svært virkningsfullt lydbad eller to i løpet av sine spilletider, men jeg er ikke sikker på at låtlengdene rettferdiggjøres via musikalske hendelser som er meningsfulle nok for min del.

Dermed er det en aldri så liten lettelse at tåka letner noe på de to høydepunktene «Det Trekker Så Kaldt» og «Og Nå Skal Du Dø». Førstnevnte kaller tilbake på de betydelige innslagene av folketonal melodikk som kjennetegnet debutskiva, og sistnevnte bruker markante skifter mellom seksjoner for å skape en langt tydeligere dramaturgi enn noen av sine omkransende låtkumpaner. Sleng med en minneverdig basslinje og et vaskeekte refreng, og låta står som en voldsom kontrast til det drivende og diffuse låtmaterialet man finner ellers på skiva. Med det i bakhodet har jeg nok vanskelig for å anse ‘Kvern’ for å være en større suksess enn debutskiva. Den indre lysbildefremviseren settes fremdeles i fullt arbeid av Ilds bakoverskuende svartmetall, men i denne omgang er de musikalske holdepunktene noe ofret til fordel for atmosfærisk potens. Håpet er at «H» og «X» klarer å kombinere den atmosfæriske oppgraderingen med mer minneverdig musikalsk materiale; i så fall har jeg ingen tvil om at duoens musikk vil kunne fengsle som aldri før.

Skrevet av Fredrik Schjerve

JAGGU – SLUGGU

Den norsk/britiske krafttrioen JAGGU har sett sitt snitt til å foreta en liten seiersrunde i kjølvannet av slippet av andreskiva ‘Rites for the Damned’. ‘Rites…’ huskes fremdeles som en minneverdig platehendelse i det tidlige norske utgivelsesåret, og skivas mangefasetterte men tilgjengelige sound ble tatt godt i mot av både kritikere og fans. Nevnte seiersrunde har tatt form av en lavterskel-EP ved navn ‘SLUGGU’, som til tross for sin lettbeinte natur treffer vel så bra som plata den følger opp.

Grunnen til at jeg sier at ‘SLUGGU’ virker temmelig lavterskel, er at det halvhjertede tematiske fokuset på snegler, samt det faktum at vokalisten til Shaving the Werewolf gjester på to av de fire låtene får prosjektet til å fremstå som et påskudd for å tilbringe tid i studio med gode kompiser. Dette hadde kun bydd på problemer dersom nivået på låtskrivingen var skrantent, men tvert i mot er låtene på ‘SLUGGU’ noen av de skarpere komposisjonene til JAGGU så langt. Jo, trioen sjonglerer fremdeles en drøss med elementer fra forskjellige uttrykk på utgivelsen – bl.a. High on Fires Motörhead-påvirkede stoner/sludge, fengende hardcore-utrop og psykedeliske digresjoner – men disse danner stort sett sammenhengende bilder som rivaliserer selv materialet på ‘Rites…’ i både presisjon og idémessig kvalitet.

«Lord Gastropod» hiver oss rett inn i kjøttkverna med sin «Overkill»-aktige dobbelbass, før det destruktive – men fengende – refrenget gir oss en følelse av hvordan High on Fire hadde lått dersom de lente seg lengre i retning hardcore. Det er dog EP-ens midtseksjon som treffer blinken med størst ødeleggende kraft for undertegnede. «Whoreslug» sørger for å markere seg fra start med et knusende doom-riff og tidlig Mastodonsk rytmelek, og «Satan’s Little Trotters» returnerer til «Earth Murder»s skjeggete sludgepunk-landskap og kroner det hele med et kommanderende og dødstøft refreng. High on Fire-coveret «Rumors of Woe» fra ‘Death is This Communion’ er en fin bonus, men det er ingen tvil om at det er originallåtene som kommer til å lokke meg tilbake til ‘SLUGGU’ i ukene som kommer.

Sånn sett er ‘SLUGGU’ en ganske perfekt ganerenser mellom ‘Rites for the Damned’ og hva enn som venter oss på JAGGUs eventuelle tredjeskive. EP-en er avslappet, ledig og underholdende, men viser fremdeles tydelige tegn på at trioen er opptatt med å videreutvikle bandets sound og egne låtskriverferdigheter. Dermed er ‘SLUGGU’ en fin utgivelse å starte med dersom du ikke er kjent med JAGGUs omstreifende men slagkraftige stoner/sludge/rock/(jeg vetta faen, finn ut av det sjæl), hvor spesielt «Satan’s Little Trotters» er varmt anbefalt av eders ærede anmelder. Solide greier!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Audrvin – Krypt

Audrvin er et soloprosjekt som ble startet opp av Audun «Audrvin» Ween helt tilbake i 2011. Det er rimelig å anta at det dreier seg om et hobbyprosjekt først og fremst, ettersom de første demoene ikke så dagens lys før i 2019. Takket være hjelpen til de innleide musikerne Fabio Grimdrap og Magnus Andersen har karen nå fått stablet på plass en debutskive; den personlige og mangefasetterte, «kontemporære» svartmetallutgivelsen ‘Krypt’.

De åtte låtene som til sammen utgjør ‘Krypt’ har mest sannsynlig blitt til over et flerårig tidsrom. Dette er i alle fall teorien som dannes i hodet mitt i møte med musikken, ettersom både uttrykk og produksjon varierer noe helt enorm over platas spilletid. Etter den mystiske og spenningsskapende (om noe langdryge) introduksjonen «Krypt» bærer det ut i et sjangerlandskap som best kan beskrives som et melodisk, Vestlandsk svartmetallklima, men badet i den rå svartmetallens tilslørende, produksjonsmessige estetikk. Bildet klarner så noe på «Torden», som med sine robuste riff og regale gitarmelodier er skivas høydepunkt for min egen del.

Fra dette punktet og ut beveger Audrvin seg stadig lenger vekk fra sitt svartmetalliske utgangspunkt, hvilket varsles allerede på den post-metalliske åpningen til «Med Renker og Pisk». Det er kanskje rytmikken som først og fremst markerer et tydelig brudd med med sjangerlandskapet vi begynte i, men generelt sett beveger skivas B-side seg stadig lenger inn i et post-metallisk landskap – en transformasjon som fullbyrdes på det massive avslutningssporet «Endelikt». Denne er så utpreget post-metallisk i både produksjon og uttrykk at å sidestille den med låter som «Tvil» gjør det vanskelig å begripe at de kan ha blitt skrevet og fremført av samme band, hvilket understreker det svingende uttrykket som utgjør Audrvins største synd på deres debututgivelse.

Det elementet som i størst grad vinner meg tilbake som lytter, er de personlige, poetiske og tematisk fokuserte tekstene til prosjektets bakmann. Weens funderinger gjør generelt sett inntrykk over skivas spilletid, men er kanskje aller mest effektive på åpnings- og avslutningsseksjonene til «Fortapelse». Mannens pennføring er i blant såpass flott at den fullstendig maler over tydelige skavanker i det musikalske materialet, og min tid med ‘Krypt’ var aller mest givende i de øyeblikkene jeg henga meg til de tankefulle refleksjonene som ligger som en melankolsk dis over skivas åtte låter. ‘Krypt’ er dermed en temmelig upolert og sprikende plateopplevelse, men en opplevelse som henter seg godt inn som følge av sin personlige og ektefølte utforsking av den menneskelige natur.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bazooka Troopaz – Bombs, Babes and Bazookas

Bazooka Troopaz er en gjeng med muskuløse og testosteron-begavede leiesoldater som har gått i eksil i Trondheimsundergrunnen, det etter en uheldig seanse på jobben som involverte en tre-dagers fyllekule og den totale ødeleggelsen av et helt land. Ettersom det viste seg at landet som ble bombet i stykker var feil land i forhold til ordrene som ble gitt, ble trioen stilt for retten i den militære domstolen. Dette er i alle fall plottet som blir introdusert på «Booze Alley Brutal», åpningssporet på debut-skiva til Bazooka Troopaz, ‘Bombs, Babes and Bazookas’.

Bazooka Troopaz spiller crossover-thrash fullstendig blottet for overraskelser, men som er uhyre effektiv i all sin enkelhet. Både riffkunster, låtskriving og trommisens arsenal av rytmiske skuddsalver vitner om en intim kjennskap til sjangeren, hvilket enkelt kan forklares ved at hele mannskapet (i alle fall meg bekjent) er hentet fra rekkene til det eminente crossover-bandet Ghetto Ghouls. Sånn sett er ‘Bombs, Babes and Bazookas’ en skive som er lett å anbefale for fans av nevnte band, om så en toleranse for skyhøye nivåer av skitsnakk og kødd er en viktig forutsetning.

Jeg ser generelt sett liten grunn til å foreta noen dyptgripende analyse av debutskiva til Bazooka Troopaz. Plata består av ni spor og en introduksjon, hvorav samtlige spor er fylt til randen av energisk riffing, fengende gjengvokal og joggende thrash-partier. Med andre ord er pizza-thrash ala Municipal Waste en passende referanse for det aller meste som skjer på ‘Bombs, Babes and Bazookas’, og kun enkelte elementer som de Bobby Ellsworth-aktige skrikene på «Bazooka Troopaz» og «Painkiller»-hylene på «Sons of Steel» sender tankene til andre sjangertrakter – og dette kun i et øyeblikk eller to.

Når det kommer til favoitter, kan jeg nevne at åpningsstrekket med «Bazooka Troopaz» og singelen «Hard Ticket to Hawaii» treffer som et skudd fra en avsagd hagle på meeeeget kloss hold. «Ax & Smash» er som følge av broens utsøkte chugging en solid kandidat, men Bazooka-gutta roter dessverre til chuggen ved å gjøre andre ting enn å chugge (fy skam!!). Så kan det nevnes at «Suburban Commando» runder av den korte og eksplosive plata med en ekstra hyperaktiv skuddsalve; et verdig punktum på en ukomplisert men dødsunderholdende debutskive. Bazooka Troopaz utmerker seg dermed som nye kretsmestere i festglad pizza-thrash, hvilket thrash-fans landet over gjør godt i å bite seg merke i.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Raumer – Starten paa Helvete…

Raumer er et svartmetallband fra Romerike (sannsynligvis) som ble opprettet av undergrunns-skikkelsene «Savarak» og «Odin» i 2020. På bandets debut-EP ‘World Ablaze’ fra tidligere i år demonstrerte bandet et solid grep rundt den norske andrebølgens fundamentale byggeklosser, men til tross for et innrammende tematisk fokus på den lokale «Raumer»-stammen fremsto musikken fortsatt litt spredt i uttrykket. Til tross for et noe ufokusert sound lot jeg meg begeistre av EP-ens krokete riff og mer intense, semi-melodiske strekk, og lurte på om vi ikke hadde større ting i vente fra dette hold.

Dette potensialet forløses endog ikke på Raumers nyeste utgivelse, ettersom denne består en oppsamling av bandets tidligste innspillinger. Dermed er den konsise og klare lydproduksjonen fra ‘World Ablaze’ bare å glemme, og vi blir kastet rett tilbake til et kakofonisk helvete av lavoppløsthet, varierende volumnivåer og skåldende støy. Dette er jo selvfølgelig å forvente av et splitter nytt svartmetallband i demo-stadiet, så jobben min blir heller å spore opp tegn på bandets fremtidige styrker enn å evaluere ‘Starten paa Helvete…’ som noe definitivt verk.

Åpningsstrekket på «The Curse of Rech’arth» viser dog at mye av det basale håndverket som bandet utviste på debut-EPen allerede lå latent hos gruppen. Da sikter jeg først og fremst på de Mayhemske, illevarslende akkordene som ringer ut ved låtas introduksjon, samt den beske – om noe gneldrende – vokalen til «Savarak». Disse lyspunktene blir dog noe underminert av trommespillet, som er temmelig utett og ute av sync med resten av bandet både på denne og senere låter. «Eimen av Drit..» skrur så intensiteten (og på samme tid volumet) på maks, før «Vi er Raumere» senker volumet tilbake til utgangspunktet og leverer noen solide og svært etterlengtede riff over en stødig beat.

For min egen del byr ‘Starten paa Helvete…’ først og fremst på et interessant innblikk i Raumers tidlige utviklingsfase. Utover dette gjør utgivelsen svært lite for meg personlig, ettersom samtlige av låtene fremstår som uferdige skisser uten noe særdeles fengslende tematisk fokus. Et og annet robust riff finner man dog godt gjemt i utgivelsens kaotiske inventar, for ikke å si et tidlig forvarsel på den langt mer interessante tematikken til den kommende EP-en, dette på låta «Vi er Raumere». ‘Starten paa Helvete…’ er dermed en utgivelse for de aller mest uhelbredelig svartmetall-interesserte av oss; øvrigheten bør nok helt vente på det neste definitive kapittelet i Raumers så-vidt påbegynte, svartmetalliske saga.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Nattsvermer – Nattsvermer

Nattsvermer er et band fra Rogaland som først ble dannet i form av Liquid Mojo i 2016, men som etter en gjenforening fikk dagens navn for tre år siden. Bandet har sluppet en rekke singler opp gjennom årenes løp, men først nå har de sluppet en fullengder. Den bærer bandets navn og er sluppet via Rob Mules Records.

Stilistisk synes jeg dette bandet enkelt kan plasseres i det nokså godt utforskede skjæringspunktet mellom alternativmetall og groove metal. Jeg får mange assossiasjoner til mange kommersielle suksesser fra det tidlige 2000-tallet, og både riffene og vokalen gir også en smak av 1990-tallets grunge.

Jeg synes også Nattsvermer ved flere anledninger på denne skiva utviser en god kontroll på materialet. Dette gjelder særlig begynnelsen på skiva; etter et effektivt, guffent preludium sørger «The Devil’s Den» for en representativ og solid åpning, og deretter står «Controlled» for platas desiderte høydepunkt for min del med noen kriminelt fengende temaer.

Også «The Voice Inside» er et godkjent innslag, særlig med tanke på de skikkelig skitne gitarene som brutaliserer midtpartiet. Deretter tar ‘Nattsvermer’ imidlertid en skikkelig dupp. «Polaris» liker jeg rett og slett ikke i det hele tatt, noe som er et resultat av at jeg synes det til tider høres temmelig atonalt ut. I tillegg synes jeg Nattsvermer drar det hele alt for langt ut. Den påfølgende interluden «Rash» byr heldigvis på et fett riff, men føles også som et litt merkelig stykke musikk der riffet simpelthen fader inn og ut og jeg føler det kunne blitt utnyttet bedre.

Etter dette nokså skuffende midtpartiet synes jeg heldigvis det tar seg opp, selv om det nok aldri når helt opp til nivået på starten av skiva. En lekker detalj i produksjonen på «Lost in Life» frisker det imidlertid skikkelig opp, og «Bad Knee» krydrer til med noen massive lydbilder og en stilig gitarsolo. Etter en litt rotete komposisjon i form av «Breathe», som riktignok byr på en flott avslutning, redder også bandet seg inn med et friskt pust med «Nattsvermer», der de slår skikkelig fra seg i god pønk-ånd. Det avslutter en plateopplevelse jeg har et litt ambivalent forhold til grunnet noen merkelige valg særlig i midtpartiet, men som like fullt har gode høydepunkter man kan bygge mye på.

Skrevet av Alexander Lange

Malum – In Nauseam

Malum er en anonym svartmetallduo som har oppstått fra asken til et foreløpig ukjent, tidligere prosjekt. Bandet spiller en type svartmetall som kombinerer ulmende råskap med en altoppslukende, nedslått atmosfære, det hele kronet av store grooves, bittersøt melodikk og beske skrik. Malums basale uttrykk ble først introdusert på en to-låters EP fra 2022 som bar navnet ‘Ad Mortem’, og gruppens Mgla-beslektede svartmetall fremsto temmelig velutviklet og komplett allerede da. På debutskiva ‘In Nauseam’ broderer duoen ut dette utgangspunktet ytterligere, og fremhever spesielt det atmosfæriske elementet med en miks som siver ut av anlegget som en ugjennomtrengelig, sort sky.

Den voldsomme oppgraderingen på produksjonsfronten blir veldig tydelig om du hopper fra debut-EPen og rett over i «Into the Vast Horizons», åpningssporet på bandets nye skive. Malums atmosfæriske kvaliteter var definitivt tilstede og synlige på ‘Ad Mortem’, men den første drønnende akkorden på «Into the Vast Horizons» annonserer ettertrykkelig at ‘In Nauseam’ er et ganske annet beist enn sin forgjenger. Basstrommene lander som velrettede knyttnever i mellomgulvet, og gitarenes ruver som katedralske fasader rundt lytteren. Det hele danner en atmosfærisk tetthet som er nærmest kvelende, og i midten av denne lydtåken finner vi bandet anonyme vokalist, som presenterer sine filosofiske avhandlinger rundt nytteløshet og eksistens via beske skrik og hese utrop.

Samlet sett, er dette modusen som ligger til grunne for samtlige av ‘In Nauseam’s seks låter. Malum virker langt mer opptatt av å opprettholde en spesifikk stemning enn å tilby voldsomme mengder variasjon, selv om det heldigvis også er litt av sistnevnte å vise til på debutskiva. Det er kanskje ikke fryktelig mye som skiller de tre låtene som åpner ‘In Nauseam’ fra hverandre foruten riffene og melodienes eksakte konturer, men på «Emptiness» innfører Malum et ekstra giftig knivstikk i form av fandenivoldske triller og en – om mulig – enda mørkere tonalitet. «To Live is to Suffer» er dog en enda viktigere bidragsyter når det kommer til å holde liv i skivas andre halvdel, ettersom detaljer som de kantete Deathspell-gitarene, trommisens aksentuerende cymbalspill og noen ekstra lidenskapelige hyl fra bandets vokalist hever låta et lite hakk over sine omkransende kumpaner. Det er kanskje ikke snakk om de riktig store greiene, men på en såpass ensrettet skive som ‘In Nauseam’ kan små forskjeller skape en stor effekt på lytteropplevelsen.

Er det én ting som hindrer ‘In Nauseam’ fra å hevde seg som en utmerket svartmetallskive i lys av det norske plateåret, så er det at Malums musikk slekter temmelig tungt på undegrunns-favorittene i Mgla. De dystre men store trommegroovene, den eksistensielle tematikken og gitarmelodienes falmede storslåtthet; alle de uttrykksmessige kompassnålene virker å peke i retning det nihilistiske, polske bandet. Det er ingen tvil om at Malum har levert en kruttsterk og beundringsverdig skive med ‘In Nauseam’, men om de ønsker å tre ordentlig ut fra skyggen til sine likesinnede forgjengere har de fremdeles en jobb å gjøre.

Til slutt kan det være verdt å nevne at ‘In Nauseam’ er en temmelig upåklagelig debutskive, til tross for kritikken jeg har rettet mot den. Bandet har tatt utgangspunkt i en temmelig spesifikk, uttrykksmessig slagplan, og den mesterlige utførelsen av denne gir bandet en strålende grobunn for videreutvikling og raffinering. ‘In Nauseam’ er også i seg selv en strålende, innhyllende og effektiv plateopplevelse, og bør sjekkes ut av samtlige fans av intens men mørk, melodisk og atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Morax – Rites and Curses

Morax er et enmanns-prosjekt stiftet av Remi Andrè Nygård, som for de fleste nok er kjent via sitt medlemskap i det fremragende black/thrash-bandet Inculter. Inculter kan sies å stå i stormens øye når det kommer til en aldri så liten oppblussing av høykvalitets-ekstremmetall på Vestlandet; hvilket jo kanskje ikke er så rart med tanke på at besetningene til Reptilian og Sepulcher – samt Inculter selv – overlapper temmelig grovt. Nå virker det som at Remi har funnet ut at det ikke er nok å levere skive på skive med vital, eksplosiv klassisisme, men at enda eldre, metalliske frekvenser må få sitt utløp.

Resultatet er Morax, en tradmetallisk enhet som skuer tilbake til 80-tallets mørke, historiefortellende tradisjoner. Sånn sett er det en viss eim av Mercyful Fate/King Diamond å spore i det forheksede universet som manes frem på debut-EPen ‘Rites and Curses’, men også andre, mer spesifikke referanser melder seg over utgivelsens spilletid. «Face the Reaper» brenner med høyintensitet og demonstrerer en rødglødende riffkunst på linje med legendariske band som britiske Satan, og «Yours Now» har et avslappet men struttende ganglag som minner om norske Flight. Som følge av sin okkulte tematikk minner sistnevnte også litt om The Devil’s Blood, hvilket aldri er en dum ting i min bok.

‘Rites and Curses’ er en debututgivelse som både demonstrerer Remis intime kjennskap til tradmetallens fundamentaler, samt byr på enorm variasjon i både modus og atmosfære fra låt til låt. «Face the Reaper» utviser som nevnt et tradmetallisk lynne som grenser til ondskapsfull speedmetall; «Be My Guillotine» har et nydelig, doom-påvirket refreng, og «Yours Now» sniker seg som nevnt langt nærmere det okkulte hardrock-landskapet enn sine forgjengere. Selve kronen på verket må nok sies å være den syv minutter lange «The Curse», som etter det akustiske mellomspillet «Adoration» reiser seg som et tradmetallisk fjell ved EP-ens ende.

Og det er vel for så vidt i denne ambisiøse låta at prosjektets potensial blir tydeligst. Remi sjonglerer en drøss med ideer over låtas syv minutter, og fletter det sammen til et integrert reisverk som når tårnende høyder på det fabelaktige, melodiske refrenget. Alt i alt har jeg vanskelig for å erklære ‘Rites and Curses’ for å være noe annet enn en innertier, hvis eneste skavank kan sies å være noen flisete toner i vokalens høyere register. Morax sin debut-EP demonstrerer tydelig at Remi har flere talenter enn å skrive heseblesende thrashriff i Inculter, og for min egen del er jeg spent som faen på hva karen kan finne på å gjøre på en fullengder. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Solus Grief – What If This Was Everything

Av personligheten Peregrinus’ mange prosjekter, er Solus Grief det av dem der han først og fremst dyrker den atmosfæriske svartmetallen. Prosjektets første skive kom i fjor i form av ‘With a Last Exhale’, som snek seg inn på vår toppliste over årets beste plater på grunn av de sterke, stemningsfulle og mørke strekkene av svartmetall som ble manet frem. Med det tror jeg vi også kan slå fast at Solus Grief er Peregrinus’ sterkeste prosjekt, selv om han særlig gjennom Kvad har sluppet noen svært sterke låter; med det var det knyttet stor spenning til prosjektets nye plate ‘What If This Was Everything’.

Dette er en skive der jeg synes Solus Grief demonstrerer godt hvordan atmosfærisk svartmetall kan lene seg på mange ulike virkemidler innenfor svartmetallsjangeren uten å miste sin mørke, atmosfæriske kjerne. På ‘What If This Was Everything’ gjør Peregrinus bruk av både stampende grooves, hypnotiske gitarer, klassiske metallriff og mere til samtidig som at det alltid er atmosfærisk og suggererende, noe som i utgangspunktet gjør det til en svært prisverdig prestasjon innenfor denne under-undersjangeren.

Dette kommer blant annet sterkt til uttrykk i åpningslåta «Upon the Winds My Breath Left», som først blander virkelig deprimerende svartmetallakkorder med taktfaste grooves. Solus Grief bygger også opp denne låta svært godt, der trommene bidrar til å åpne det opp mot slutten med noen mer opplysende gitarleads som etter hvert eksploderer i pur aggresjon og skikkelig røffe riff.

Videre synes jeg Solus Grief maler flotte lydbilder i den påfølgende «Within the Fires», der middelaldersk atmosfære a la Yellow Eyes får prege stemningene. Avslutningen er også helt nydelig. Det er imidlertid ikke å stikke under en stol at det nok blir litt langvarig, og det gjelder nok særlig tittellåta som kommer etterpå, som i mine ører definitivt er platas svakeste låt der temaene også sliter med å overbevise.

Problemene forsvinner ikke helt i avslutningslåta «Of the Earth Cold». Her kompenserer imidlertid Solus Grief ved å levere noen av de feteste riffene på plata, som sender øyeblikkelige assossiasjoner til Darkthrones spenstige innveving av tradisjonelt-metallsk riffhåndverk. Oppi dette er det synd at vokalen over det hele gjør meg noe mindre entusiastisk; prestasjonene er isolert sett gode, men blir for ensformige der lange, jamrende skrik tas nesten konstant i bruk. Ellers er ‘What If This Was Everything’ en sterk plate jeg anbefaler; særlig i det instrumentale er sjangerforståelsen fremoverlent, interessant og imponerende.

Skrevet av Alexander Lange

Soulless Exhaustion – The Art in Atrocities

Soulless Exhaustion er en (tidligere?) duo fra Norge og Finland som skriver rå svartmetall med tydelige elementer av DSBM-ens estetikk (depressiv, suicidal svartmetall). Gruppa slapp debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ helt på tampen av 2022, en skive som demonstrerte bandets nitriste, apokalyptiske tematikk og lav-oppløste, hjemmesnekrede hjemme-innspillinger. Nå har bandet altså sluppet andreskiva, en tilsvarende dyster og ugjennomtrengelig sak ved navn ‘The Art in Atrocities’.

Per bandets Bandcamp kan det dog virke som at besetningen har endret seg siden slippet av debuten i 2022. Encyclopaedie Metallum lister fremdeles opp de to medlemmene som sto bak ‘Tales of Terror and Fear’ som bandets nåværende besetning, men i Bandcamp-bioen står det at Soulless Exhaustion nå kun består av den anonyme musikeren «Sjelløs». Dette betyr trolig at vi har fått enda et aktivt enmanns-svartmetallband i vårt lange land; atter et symptom på en sjangerfremvekst som nesten er som en musikalsk epidemi å regne.

«Sjelløs» har uttalt at bandet ønsker å «fange en enda sterkere følelse av frykt, sorg og mørke» på sin nye skive. Dette registreres ikke i særlig grad når jeg hører på ‘The Art in Atrocities’, ettersom tematikken låtene utforsker er temmelig lik den vi fant på debuten. Dermed finner vi nok en gang en låt om atomkrig tidlig i låtlista, mangt et endetidsscenario og rikholdige mengder åndelig og fortapelse over skivas ni låter. Også musikken holder seg til lydbilder og effekter vi kjenner fra ‘Tales of Terror and Fear’, med lange utbroderte, støyende låter ala Vadatajs som balanseres med mer yndige ambient-strekk.

Og det er vel muligens ambient-partiene som overbeviser aller mest i denne omgang. Skivas første par ordentlige låter – «Nuclear Fear» og «Astroid» – presenterer prosjektets basale uttrykk på greit vis, hvilket består av et ugjennomtrengelig svartmetall-sound som hjemsøkes av mørke melodier og den «Peregrinus»-aktige (Solus Grief, Kvad, Unholy Craft) vokalen til «Sjelløs» selv. Det fremstår likevel litt som en åpenbaring når det åpner seg et nydelig synth-landskap et par minutter ut i låt-mammuten «An Familiar Dread». Det er nesten litt sjokkerende å finne et parti som gjør et såpass sterkt inntrykk midt i en skive som strever med å utmerke seg, men det er altså det som skjer på nettopp denne låta.

Også skivas andre høydepunkt har tilleggs-instrumenteringen å takke for sin suksess. «Broken Dreams» starter egentlig helt greit som følge av en svingende groove og en noenlunde episk tilnærming til atmosfæriske svartmetall, men det er ikke før broens 90-talls romantikk entrer bildet at låta begynner å heve seg over øvrigheten. Det er muligens et enkelt trekk å bygge et ruvende, stormende klimaks rundt en simpel piano-frase, men i Soulless Exhaustions tilfelle skaper dette et øyeblikks fokus i en ellers omflakkende skive.

Det er kanskje ikke fryktelig mye som har endret seg siden ‘Tales of Terror and Fear’, men «An Familiar Dread» og «Broken Dreams» bør likevel trekkes frem som ubestridte favoritter i Soulless Exhaustions låthistorikk til nå. Kritikken jeg har å komme med er mer eller mindre det samme som sist: skiva er fryktelig lang, produksjonen er lo-fi på en litt kjip, digital måte, og tematikken fremstår mer edgy enn den fremstår virkelig mørk og skremmende. Det er dog ingen tvil om at «Sjelløs» har låtskriveregenskaper som hever seg over normen innenfor rå svartmetall – for ikke å si en temmelig utmerket sans for virkningsfull ambient – så fans av Bandcamp-svart og DSBM kan med fordel undersøke karens siste skive, ‘The Art in Atrocities’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vemod – “Der guder dør”

Den trønderske svartmetalltrioen Vemod vet hvordan de skal skrive langstrukne svartmetallkomposisjoner, de vet hvordan man skaper kalde, mørke og storslåtte atmosfærer, og de vet hvordan man skal innfri forventninger etter ikke å ha sluppet noe som helst på elleve år. Låta “Der guder dør” er det første de slipper siden debutskiva ‘Venter på stormene’ landa i 2012, og den gjør det veldig spennende at en ny plate ved navn ‘The Deepening’ kommer på nyåret.

I kjent stil tar Vemod seg god tid her, og “Der guder dør” varer i hele 13 minutter. Produksjonsmessig låter dette klarere enn den lo-fi-befengte debuten, noe som kler låta utmerket der et romslig lydbilde gir de klare, kalde gitarene plass til å hjelpe atmosfæren å gro. Så er låta også svært godt strukturert; den fungerer godt i sine to deler, der en rask og stormfull første halvdel forløses svært godt av et roligere og mer tilbakelent andreparti der flott clean-vokal også får pensle stemningen. Har du gått glipp av Vemod, men har kost deg med band som Djevel og Helheim de siste årene, er det bare å sette dette på og glede seg til plateslippet – for dette er imponerende saker.

Skrevet av Alexander Lange

Sâver – “Eliminate Distance”

Sâver er et post-metal-band fra Oslo som har spesialisert seg i særlig grovkornet, seig og sludgy stil a la Neurosis. For to år siden bød de på noe mer svevende og atmosfæriske takter i Psychonaut-spliten ‘Emerald’, men når de nå nærmer seg en ny utgivelse på nyåret, kan man ane en tilbakevending til debutplatas bråkete finish – og mer til.

Førstesingelen herfra heter “Primal One”, og denne bar riktignok med seg en del dynamikk gjennom både tyngde, lett clean-vokal, jammete partier og tidvis kaotisk brutalitet. Andresingelen “Eliminate Distance” er på sin side en låt der stikkordet nesten utelukkende må være seighet, der desperat vokal legger seg over riff som er såpass nærme å knuses under sin egen vekt at de nok kunne passa inn i noen av KEN Modes mest brutale påfunn. Det er veldig, veldig kult om alt så blir litt vel Neurosis-aktig, og platelanseringa er det nok bare å glede seg til.

Skrevet av Alexander Lange

Jaggu – «Satan’s Little Trotters»

Da JAGGU slapp «Whoreslug», førstesingelen fra deres kommende EP ‘Sluggu’, kommenterte jeg at bandets Mastodonske prog/sludge nøyt godt av bandets valg om å bake litt tradisjonell doom inn i uttrykket. Andresingelen «Satan’s Little Trotters» gjør at jeg er enda mer komfortabel med å stelle meg bak det utsagnet, ettersom nettopp dette elementet ender opp med å ta rampelyset på den korte, kompakte låta. Ellers i låta finner vi både tilløp til den bunntunge sludgepunken til høydepunktet «Earth Muder» fra tidligere i år, samt den psykedeliske, sensoriske bølgeskvulpingen som fargela andreskiva ‘Rites for the Damned’.

Basert på de to låtene vi har fått høre til nå mistenker jeg at ‘Sluggu’ kan vise seg å være utgivelsen jeg har ventet på fra JAGGU. Borte er den tidvis ufokuserte låtskrivingen til ‘Rites…’, og bandet fjerner seg stadig lenger vekk fra sine mest åpenbare inspirasjonskilder uttrykksmessig. Spesielt refrenget til «Satan’s Little Trotters» er et nydelig trekk, og er et godt eksempel på hvordan et ærverdig doom-preg har begynt å sette sitt spor på bandets musikk. Innen JAGGU jammer seg ut ved låtas ende har de i alle fall fått undertegnede på kroken, og jeg vil tro at det finnes flere skjeggete karer der ute som vil finne glede av bandets rufsete men sofistikerte prog/sludge/doom/whatever. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression»

«Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression» er den ande låta vi har fått høre fra den kommende andreskiva til Messier 16, og på dette punktet virker det trygt å si at bandet har utviklet seg stort i forkant av utgivelsen. Debuten ‘Iota’ var i seg selv et enestående verk, men med det et verk som ble noenlunde undergravd av en overkomprimert miks. På ‘Death Poems’ virker dette problemet å være fullstendig ute av verden, og dermed blir det desto lettere å innse nettopp hvor unikt Oslobandets uttrykk egentlig er.

Der det første dødsdiktet ble lest over en strøm av storslått og tårevåt post-svartmetall, blir det andre fremført til lyden av stampende grooves og fargerike, jazz-inspirerte akkordskifter. Det virker nesten som at Messier 16 har latt seg inspirere av de moderne, alternative ekstrem-faktene til franske Gojira, og foret låtmaterialet gjennom sitt eget, høyt utviklede tonespråk. Resultatet er en slående original låt som kontrasterer nydelig med de mer høytsvevende fønvindene til sin forgjenger. Når låtteksten også tilfører en tankevekkende attpå-dimensjon til musikken, ja da er det lite annet å erkjenne enn at forventningene til den fulle skiva er høyt hevet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fierce Justice – “Doppelganger”

Fierce Justice er en Oslo-kvintett som etter over ti års virke og flere konserter i både inn- og utland skal slippe debutplata si i november. Denne skal gå under navnet ‘Fireborn’, og singelen “Doppelganger” er formodentlig et godt bilde på det stilistiske sporet bandet legger seg på her, som i mine ører ligger i skjæringspunktet mellom groove metal og 80-tallsk tradmetall.

Et litt vel anonymt og enkelt hovedriff reddes inn av forløsende akkorder introduksjonsvis, og til syvende og sist synes jeg Fierce Justice kommer helt ok ut på “Doppelganger”. Låtskrivingsmessig er ikke låta alltid så interessant, og vokalen blir tidvis litt vel masete for meg, men særlig verset treffer nokså godt, og produksjonsmessig kommer gitarene særlig godt ut. Når det gjelder det tekstlige stiller jeg meg foreløpig litt avventende med tanke på at fullengderen ser ut til å skulle være en slags konseptplate, men temaet rundt identitet er i alle fall det Fierce Justice er opptatt av i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Stygian Ruin – A World Past Hope and Fear

Stygian Ruin er et av prosjektene til Erlend Rønning, bedre kjent som E.R., som ellers har imponert oss i Metallurgi-redaksjonen gjennom prosjekter som Dødskvad og Dracïspex. Stygian Ruin har vi dessverre ikke fått dekket ennå på tross av en rekke utgivelser i løpet av bloggens levetid, men det startet uansett opp i 2020 som et fullblods dungeon synth-prosjekt. Fra og med utgivelsen av ‘The Blackened Temple’ i 2021 har imidlertid også svartmetall stått på menyen.

Blandingen av disse to sjangrene fremstår for meg som et av Stygian Ruins sterkeste kort på prosjektets nyeste skive ‘A World Past Hope and Fear’. Denne plata består av kun to låter oppkalt etter planeten Mars’ to måner som begge varer mellom 15 og 20 minutter, og ruller dermed ut nokså komplekse komposisjoner der E.R. veksler omhyggelig mellom dunkle og stilige ambient-partier og svartmetallsk kaos. Kort sagt ender balansen opp med å fungere utmerket; begge låtene er svært godt strukturerte, og imponerer ytterligere ved å mane frem en okkult, mystisk og effektiv atmosfære som gjør utgivelsen enhetlig. Jeg vil understreke at ambient-partiene her er svært gode og varierte, og at særlig overgangspartiet mellom de to låtene er sterkt i så måte.

Atmosfæren, og ikke minst produksjonen, samsvarer til dels med mye av de andre sprellene til E.R. opp i gjennom. Her snakker vi, som på Dødskvads og Dracïspex‘ utgivelser, om høylytte, primale skarptrommer, et obskurt, tåkete slør om produksjonen og undertrykket og djevelsk growle-vokal – for å nevne noe. Dette er først og fremst en svært effektiv og kul mikstur, men på ‘A World Past Hope and Fear’ synes jeg også det til tider blir litt for mye av det gode. Noen av partiene her, særlig på andrelåta «Deimos», er skikkelig grøtete, og det er til tider for vanskelig å høre hva som foregår – særlig i vokalsegmentet.

Det er i det hele tatt fristende for meg å sammenligne det som skjer her med musikken til Wolves in the Throne Room. Produksjonsproblemene er ganske tilsvarende de jeg mener eksisterer på dette amerikanske bandets siste EP ‘Crypt of Ancestral Knowledge’, men også i det stilistiske er det mye likt – da i en mye mer positiv forstand. Alt fra synth-bruken over det hele, drivet Stygian Ruin maner frem særlig i førstelåta «Phobos» og den høye kvaliteten på melodiene for eksempel på slutten av «Deimos» taler for at fans av Wolves in the Throne Room og lignende band, som meg, bør kunne få mye ut av ‘A World Past Hope and Fear’.

Stygian Ruin fremstår imidlertid mye mer mystisk, og estetikken sender assossiasjonene mer i retning av kalde, blodige stålsverd enn skogsånder. På den måten minner musikken her også en del om materialet til norske Athar Aghanon, som jeg tror E.R. for øvrig kan ha en eller annen forbindelse til gjennom plateselskapet Ixiol Productions. Uansett: Stygian Ruin henter i mine ører inn store mengder av både låtskrivings- og stilpoeng på denne skiva, og jeg tror ‘A World Past Hope and Fear’ virkelig kunne vært helt utrolig bra om ikke produksjonen trakk utgivelsen ned. Det er likevel ikke verre enn at jeg lar meg imponere uansett; flyten på disse lange låtene, og også på plata i seg selv, er fabelaktig og en stor prestasjon i seg selv.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Den Saakaldte – Pesten Som Tar Over

Den Saakaldte er prosjektet til grekeren Michael Siouzios, bedre kjent som Sykelig, som også er kjent for andre innhogg i den norske svartmetallscenen opp i gjennom. Det er nesten ti år siden sist prosjektet slapp noe sist, noe som gjør at det heller ikke er så overraskende at mye av besetningen er skiftet ut siden da. Den Saakaldte anno 2023 består utover Sykelig av medlemmer som ellers er kjent fra blant annet Tilintetgjort, Ved Buens Ende, Conjuration og Arcturus.

Bandets nye plate går under navnet ‘Pesten Som Tar Over’, og fremstår med sin spilletid på en time som et ambisiøst prosjekt. I den grad størrelsen og skalaen står for dette inntrykket, er det likevel ikke snakk om så mye dristighet rent stilistisk, der Den Saakaldte først og fremst lener seg på klassisk svartmetallhåndverk på ‘Pesten Som Tar Over’. Det er like fullt snakk om solid håndverk, der en hardtslående og god produksjonskvalitet løfter materialet enda et hakk.

Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen.

Låter som «Dødstrett Av Alt» og «Hat» er for eksempel låter som med et mer rått riff-fokus flørter med black’n’roll-tendenser, og sterke melodier finner man ellers godt spredt over plata – eksempelvis i «Ode Til Spinnersken» og tittellåta. På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.

Likevel holder det ikke helt med tanke på platas lengde, og sett i forhold til den blir verktøykassa litt begrenset. Det gjelder også innad i selve låtene, som alle ligger mellom syv og elleve minutter. Det er svært mange gode temaer på ‘Pesten Som Tar Over’, men jeg sliter ofte nevneverdig med å forstå hvorfor låtene skal være så lange som de er. Mange imponerer gjerne i første halvdel, før jeg synes de renner ut i sanden de siste tre/fire/fem-minuttene. Det gjelder, naturlig nok, tittellåta, som med sine nesten elleve minutter er den lengste, og går fra å levere godt driv og spennende dynamikk til å repetere seg i overkant mye.

Jeg tror dermed Den Saakaldte hadde kommet vesentlig bedre ut her med mer disiplinerte lengder på låtene – og på plata i seg selv. Temaene og riffene tror jeg ville fremstått kraftigere, mer solide og mer potente innenfor litt strammere rammer. Alt dette trekker dessverre ned kvaliteten på ‘Pesten Som Tar Over’ en hel del for min egen del, all den tid det ligger mange gode idéer, god produksjon ikke minst solide musikerprestasjoner i miksturen.

Skrevet av Alexander Lange

Kal-El – Moon People

Etter å ha stukket av med en Spellemann-nominasjon med sin forrige plate ‘Dark Majesty’ i 2021, er det eminente stoner-bandet Kal-El omsider ute med nytt materiale i form av EP’en ‘Moon People’. Det er ikke snakk om store greiene verken i størrelse eller stil, der det er snakk om to låter på ca. syv minutter i kjent Kal-El-stil. Men solide saker er det definitivt.

Den første av låtene, tittellåta, har også blir sluppet som singel tidligere. Som jeg skrev da denne ble sluppet, synes jeg Kal-El maner frem et særlig godt refreng her, og bandet bygger godt opp mot slutten til et saftig klimaks som gjør god bruk av de feite, gjørmete stoner-gitarene som i det hele tatt er et enormt pluss i produksjonen.

Låt nummer to, «Universe», er en noe mer dynamisk sak, der en del lekre grooves sniker seg inn mellom veggene av stoner-riff – blant annet på utsøkt vis helt i begynnelsen. Med en flott oppgiring avslutningsvis lander også denne låta godt, og avslutter en EP som jeg anbefaler sterkt, men som jeg også synes blir i overkant kort. Kal-Els svære lyduttrykk fortjener en litt mer massiv affære når det skal være snakk om en EP, synes jeg.

Skrevet av Alexander Lange

Manii – Innerst I mørket

Da det ble klart at Manii skulle slippe en hele 37 minutter lang låt på plateselskapet Terratur Possessions, var det i alle fall for min egen del lett å få høye forventninger. Terratur Possessions har stått for noen av de sterkeste svartmetallutgivelsene i den norske metallscenen de siste årene, og Manii har selv stått for sterke saker og er dessuten en slags utbrytergjeng fra det vel så spennende prosjektet The Manes. Da høye ambisjoner da i tillegg skulle materialisere seg i en nesten førti minutter lang sammenhengende låt, som må regnes som en plate, var det duket for en spennende begivenhet i den norske metal-undergrunnen.

Derfor er det synd å konstatere at ‘Innerst I mørket’ er en aldri så liten skuffelse. Det handler ikke så mye om håndverket Manii evner å stelle på beina her, for det er snakk om sterke svartmetalltemaer hele veien gjennom. Snarere dreier det seg om at det fremstår merkelig at mye av materialet her har landet i en såpass langstrukket komposisjon. ‘Innerst I mørket’ består av mange gode ideer, men fremstår også fragmentert og usammenhengende.

Det åpner imidlertid veldig bra. Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.

Når guffent orgelspill deretter tar stafettpinnen, starter en slags inn- og utpust som jeg ikke synes tjener låta så godt. Noen av orgeltemaene er svært gode, men blir mellomspill mellom svartmetalltemaer som føles mer og mer isolerte utover. Denne dynamikken synes jeg tyder på at Manii burde gjort en bedre jobb med å bygge opp låta; særlig etter 25 minutter begynner ‘Innerst I mørket’ nemlig å føles som en statisk og formløs størrelse som kunne holdt på for alltid.

Manii tar seg opp med noen virkelig sterke temaer mot slutten av ‘Innerst I mørket’, og det er som sagt snakk om mye bra materiale her. Formålet med å presse alt inn i én låt får jeg imidlertid ikke helt øye på selv etter ganske mange gjennomlyttinger, og det gjør at ‘Innerst I mørket’ dessverre ender opp som noe av det svakere jeg har hørt fra Terratur Possessions – all den tid det sier mer om plateselskapet enn Manii og denne utgivelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Superlynx – ‘4 10’

Den psykedeliske stoner/doom-trioen Superlynx har siden sin oppstart i 2013 peilet seg inn på et effektivt og lett-gjenkjennelig «take» på sjangeren. Vi i Metallurgi har selvfølgelig latt oss forføre av bandets meditative, drømmende og rituelle tungrock tidligere, der f.eks skiva ‘Electric Temple’ viste seg å være sterk nok til å kjempe til seg en 30. plass på vår toppliste i 2021. Nå har gruppen altså sluppet ny plate, og mye tyder på at bandet føler seg desto mer hjemme i eget sound og selskap enn tidligere.

Tittelen ‘4 10’ står nemlig for noe så simpelt som «fjerde skive, 10. år som band». Det at bandet ikke føler noe behov for å utstyre tittelen med noe videre utsmykning er også en solid indikator på hvor de befinner seg musikalsk for øyeblikket, hvor bandets tilbakelente og organiske låtskriving avslører en gjeng som ikke er redd for å lene seg på sine etablerte styrker. Superlynx har etter sigende komponert samtlige av ‘4 10’s åtte låter på øvingsrommet, hvilket har resultert i en lett og ledig, jam-preget atmosfære. Låtene står endog aldri i fare for å skli ut i en formløs, psykedelisk suppe, men forholder seg til enkle låtskrivingsprinsipper som vil gjøre musikken lett tilgjengelig for de aller fleste.

Skivas åpningstrio –»Into the Sun», «Cycle» og «Heavier than Me» – er all introduksjon som trengs for å forstå seg på hvor Superlynx vil hen på sin nye skive. Alle tre er tålmodige, ulmende meditasjoner, hvor dronende vokalfraser og enkle gitarmotiver utgjør fokuspunkter over trommenes langsomt skiftende rytmiske landskap. Bølger av vreng og aktivt cymbalspill sørger for å skape turbulente krusninger i musikkens ellers rolige vannflate, men ellers er det lite som klarer å røske trioen ut av den hypnotiske, rituelle transen de har satt seg selv i. Noteringsverdige unntak er det forankrende riffet på broen til «Sphinx», den overraskende livlige karakteren til «The Unknown», samt den mantra-liknende herrevokalen som sniker seg inn rundt midten av den utstrakte jam-sekvensen på «Nothing to Everything».

Med tanke på musikkens jam-pregede og utsvevende karakter, kommer det nok ikke som noe sjokk at tekstene eksisterer tilsvarende langt ute i eteren. Tekstene på ‘4 10’ er gjennomsyret av malerisk impresjonisme («Into the Sun») og drømmelogikk («Nothing to Everything», «Away»), men turer også gjennom noen mørkere, eksistensielle bakgater på låter som «The Unknown» og «Under it’s Spell». Mest inntrykk gjør kanskje «Heavier than Me», som støtter opp under sitt budskap om styrke vunnet gjennom motgang med den tyngste og mest sakteflytende instrumentalen på skiva.

‘4 10’ kaster en trylleformel over lytteren som vedvarer over skivas fulle 45 minutter; dette i kraft av sitt stødige, hypnotiske tempo, lysergiske atmosfære og dronende vokal. Dette betyr også at Superlynx risikerer å gi oss for mye av det gode, hvor jeg allerede på «Sphinx» følte at stabiliteten i uttrykk og låtskriving begynte å gi meg en følelse av deja vu. Til tross for at ensformigheten melder seg fra tid til annen på ‘4 10’, mener jeg likevel at skiva er atter en suksess for Superlynx. Produksjonen er aldeles nydelig, trioen er laserfokuserte i sitt samspill, og forbindelsen mellom tekst og musikk frembringer noen av de mest inntrykksfulle låtene i bandets diskografi til nå. Anbefales fans av psykedelisk stoner/doom, eller hypnotiserende auditive ritualer generelt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Plog – ‘Eucharist’

Det trønderske stoner/doom-bandet Plog leverte i 2021 en skive som både forlystet og – om enn i noe mindre grad – forarget undertegnede. ‘Mag Mell’ demonstrerte bandets gigantiske, fuzz-bombede sound og solide grep rundt låtskriving på godt vis, men led også som følge av noen vokalprestasjoner som ikke helt nådde opp til sine instrumentale omgivelser. På andreskiva ‘Eucharist’ har både vokalprestasjonene og de allerede gode låtskriverferdighetene fått seg et løft, og resultatet er en skive som er langt mer indikativ på bandets ferdigheter og potensial.

Plogs sound deler likheter med et knippe storheter innenfor stoner/doom-tradisjonen, men uten å kopiere noen av dem i overkant. Førstesporet «Symbol of Wrath» åpner likevel på en måte som nesten kan sies å være en hyllest til sjanger-pionerene i Electric Wizard, i det den knakende åpningssekvensen velter over i et riff som minner svært mye om sistnevntes «Funeralopolis». Det blir tydelig allerede her at vokalen har blitt markant oppgradert fra førsteskiva, der Bianca Zaharias robuste og klokkeklare røst er bedre tilpasset Plogs grunnvolls-rystende men tidvis melodiske sound.

‘Eucharist’ er delt opp i to ganske tydelig separerte deler, der «Symbol of Wraith» og «Apostate» befinner seg trygt plantet innenfor et stoner/doom-paradigme, og «Eucharist» og «Echo from the Void» tar en mørkere vending som bedre gjenspeiler den dystre coverkunsten. Tittelsporet har en planetarisk tyngde som sender tankene i retning band som Conan og Monolord, og en nesten sludgy desperasjon som tilføres av de brølte, deklamerende frasene til bassist/vokalist Kristian Hindbjørgen. Mest sjokkerende er likevel avslutningssporet «Echo from the Void», som bryter ut i en hektisk, krakilsk dødsmetallisk kvern i sitt første minutt, før den gir oss en siste konsentrert dose av Plogs mørke, stoner/doomske besvergelse.

Av kritikk har jeg kun to punkter å komme med. Produksjonsmessig er ‘Eucharist’ håndtert temmelig upåklagelig, med en knitrende, ullkledt og dump miks som likevel tilfører voldsom tyngde til den formidable rytmeseksjonen. Jeg skulle likevel ønske at vokalen mottok litt behandling i form av ytterligere reverb eller effektarbeid, ettersom den låter litt naken over det veldige instrumentallandskapet. Så synes jeg også at Zaharia for øyeblikket virker mest komfortabel over de langsomme, knusende groovene, og hun sliter litt med å finne en passende melodisk motpart til de mer oppspilte, energiske strekkene på skiva. ‘Eucharist’ er uansett et betydelig steg frem for Plog, og en skive som burde sjekkes ut av fans av band som Pallbearer, Windhand til Electric Wizard og Conan.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Bokassa – “All Out Of Dreams”

Bokassas forrige singel, “Garden of Heathen”, imponerte meg, og sendte mange assossiasjoner til bandets glansdager rundt slippet av den velrenommerte andreskiva ‘Vultures’. Nå har bandet sluppet nok en bit fra sitt kommende prosjekt, som også er solid, men som ikke imponerer vel så mye som trioens forrige sprell.

Riffene er tunge, produksjonen er god, refrenget treffer passe godt, og post-choruset/bridgen åpner opp lydbildet på en overbevisende måte. Likevel blir det hele litt vel anonymt, og får meg til å lure på om Bokassa kommer til å sette seg litt fast i eget, små-harry rock’n’roll-spor. I forlengelse av det tror jeg likevel Bokassa leverer det fansen forventer og vil ha – og stemningen på konsertene vedlikeholdes nok med slike spor som bare fy.

Skrevet av Alexander Lange

Inculter – “Death Reigns”

Metallurgi startet først opp i 2020, og derfor er det rom for at band vi ikke kjenner så godt til i den norske metal-scenen overrasker oss med nye utgivelser. Det gjelder i aller høyeste grad vestlendingene i Inculter, som slapp skive sist i 2019 og nå er ute med en helt forrykende singel ved navn “Death Reigns”. Her snakker vi skikkelig deilig, brutal og dynamisk thrash som er obligatorisk for alle som allerede har blitt imponert av band som Nekromantheon og Shakma.

Denne låta åpner i umiskjennelig Slayer-stil, og den lander etter hvert i et strålende skjæringspunkt mellom forrykende tempo og en tyngde som kiler nervene i solar plexus. “Death Reigns” byr også på roligere partier med clean-gitar som skaper god variasjon. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Drittmaskin – “Norsk Pønk Må Dø”

Låta “Norsk Pønk Må Dø” er det første materialet vestlandsbandet Drittmaskin har gitt ut siden de slapp den solide andreplata ‘Svartpønk’ for ca. to år siden. Tittelen på denne plata har også blitt flittig brukt som sjangerbeskrivelse for musikken dette bandet spiller, der de i og for seg har et ganske pønka image, men blander inn ganske tydelige svartmetallelementer særlig gjennom gitararbeidet.

Men (den norske) pønken skal altså til livs på denne låta, og Drittmaskin leverer her en nokså thrasha lytteropplevelse som heller ikke gir slipp på bandets fandenivoldske energi. Låtskrivermessig er det likevel lite nytt å spore på det helt overordnede, men det er kult at bandet ikke lar den litt romsligere og tydeligere produksjonen gå på bekostning av faenskapsenergien. Med det er dette en solid prestasjon fra Drittmaskin.

Skrevet av Alexander Lange

Kraanium – «Massive Piles of Festering Remains»

Kraaniums nye skive ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ slippes om en snau måned, og i den anledning har bandet sendt nok en seig og blodig musikalsk spyttklyse i vår retning. Som på førstesingelen «Braindead Skullfucking» dreier det seg om brutal og slam-befengt dødsmetall av pureste sort; og det av en type som tilsynelatende ønsker å utfordre resten av slammens internasjonale musikkmiljø til et våpenkappløp: type tung.

Kraanium er med andre ord seg selv lik på deres nyeste singel, og det er kanskje like greit. Vokalisten gurglerog hveser som en bjørn med lungebetennelse, trommisen banker dritten ettertrykkelig ut av trommesettet, og gitaristene tevler ivrig om hvem som kan introdusere den mest ignorante grooven til den allerede patologisk ignorante miksturen av rytmisk huleboerskap som er «Massive Piles of Festering Remains». Det er med andre ord slam fra øverste hylle, hvilket vi selvfølgelig burde ha lært oss å forvente fra den smått legendariske gjengen i Kraanium. Anbefales til… ja, dere vet hvem dere er.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flukt – «Walls within Walls – The Pallbearer»

«Walls within Walls – The Pallbearer», andre singel fra Flukts kommende andreskive ‘Omen ov Darkness’, velger en ganske annen rute gjennom skogen enn sin forgjenger. Der «The Idol in Bronze» var en tettpakket men fokusert låt som balanserte godt mellom svartmetallens aggressive og melodiske egenskaper, virker «Walls within Walls…» mindre sikker på hvor den skal gjøre av sine mange ulike bestanddeler. Det er ikke akkurat det at den uttrykksmessige balansen mangler på Flukts nye låt, men uttrykket svinger såpass ofte at man kan lure på om bandet har gått seg vill i sitt eget musikalske materiale fra tid til annen.

Om så «Walls within Walls…» virker litt oppstykket, så kan låta i det minste smykke seg med noen velfungerende enkeltdeler. Åpningens seige og dissonante fremmarsj er akkurat passe skrekkinngytende, og de raskere partiene har en genuin fandenivoldskhet ved seg. Låtas avsluttende akkordspill kommer dog ut av ingensteds, og understreker at Flukt har gått noen strukturelle utfordringer i møte på sin nye singel. Bandet vinner visstnok en del poeng på både riffgjerninger og et sound som hever seg over gjennomsnittet, så det er fremdeles liten grunn til å tro at ‘Omen ov Darkness’ kommer til å skuffe når den slippes mot slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue»

Det er nå to år siden Messier 16 slapp debutskiva ‘Iota’, som til tross for noen produksjonsmessige ubalanser imponerte med sitt friske tonespråk og intrikate låtskriving. Nå har bandet annonsert at oppfølgeren kommer 17. november, et firedelt, konseptuelt ladet verk ved navn ‘Death Poems’.

Låtene på ‘Death Poems’ tar for seg historiene til fire tragiske og tilsynelatende ekte skikkelser, med tekster basert på deres egne selvmordsbrev. Skivas første singel, «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue» omhandler de siste timene i livet til en soldat under første verdenskrig, som etter et mentalt sammenbrudd legger seg ned på den frosne marken for å dø. Dette er åpenbart brutal og utrolig sårbar tematikk, men Messier 16 unngår å virke utnyttende gjennom sin respektfulle og empatiske musikalske behandling av materialet.

«Death Poem I:..» er en låt som beveger seg fra kammermusikalsk intimitet til storstilte, cinematiske panoramaer uten å blunke. Den ‘Vulnicura’-aktige, såre åpningen er et spesielt virkningsfullt trekk, men også versenes stormende, atmosfæriske svartmetall bidrar til å plassere lytteren ute i snøføyka sammen med den stakkars soldaten. Den totale opplevelsen av «Death Poem I:..» er dog temmelig bombastisk, og det er definitivt fare for at det bikker over dersom skivas øvrige låter forsøker å tangere eller toppe denne når det kommer til intensitet. Det virker uansett som at Messier 16 har tatt et stort og selvsikkert steg i sin musikalske utvikling i forkant av sin kommende andreskive, og jeg er svært spent på å finne ut av hvordan bandet har satt sin egen progressive svartmetall opp mot det såre tematiske materialet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Withered Branch – “3rd Strike”

Sinnametall-bandet Withered Branch har etter slippet av singelen “Victims” i august sendt nye, brutale lydbølger fra Innlandet. Her snakker vi et herlig sammensurium av groove metal og death metal, som ligger så godt i skjæringspunktet mellom Lamb of God og Florida-dødsmetall at jeg synes militærshorts-metall kanskje er en enda bedre beskrivelse.

“3rd Strike” baseres på et enkelt og effektivt riff som omgis med chugging og noen strålende klarheter av noen gitarakkorder. Oppå det hele ligger en habil vokalprestasjon, og under dundrer trommene og bassen godt. Det er snakk om nokså enkle og lite innovative greier, men det fungerer veldig godt, og det er snakk om en solid låt som utstråler en herlig brutalitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “Kråkevisa”

Samlingen av ulike versjoner av folkevisa “Kråkevisa” har blitt supplert av Morten Velands power metal-prosjekt Mortemia. Jeg har ikke kompetansen til å vurdere denne opp mot så mange andre versjoner, men all den tid denne føles litt som en slags power metal-lekse, er den også godt utført, og tilfører nok en energi og bombast som har manglet i katalogen tidligere. Og Wardrunas Linn Fay Hellas vokalprestasjon er utvilsomt god.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Dödsalliansen – Dödsskvadronen

‘Dödsskvadronen’ er debutplata til Dödsalliansen – en duo fra Lillehammer som etter sigende har holdt på helt siden 2014, og som består av Memet Ødegaard Caltepe på trommer og en Dödsstjerne Satansen på alt annet av instrumenter og vokal. Stilistisk er ikke bandet vanskelig å forstå seg på, og det lener seg tett opp mot tradisjonell tungmetall fra 1980-tallet, der det også er rom for noen innslag av klassisk rock. Grunnet vokalen og den klare og flotte basslyden minner det meg spesielt mye om Iron Maiden, men nokså korte låter, synth-bruk og ukomplisert låtskriving trekker også assossiasjonene i andre retninger.

Og når det gjelder det rent uttrykksmessig kommer Dödsalliansen godt ut. Etter en fargerik og flott introduksjon sørger “Demon” for en representativ inngang til materialet, og det med noen svært habile riff og vokalmelodier i tillegg til en luftigere mellomparti som piffer opp atmosfæren.

Det går også bra videre på ‘Dödsskvadronen’. “The Imprisoned” er kanskje det mest 70-tallske og rocka innslaget på skiva med sin svingende groove og tilbakelente instrumentasjon, og litt tilsvarende tendenser får vi på “Mexico”, som slår til med et minneverdig refreng og catchy versriff. Også tittellåta og “The Awakening” er gode innslag, men på et tidspunkt synes jeg det hele blir en smule ensporet, noe som er litt synd når duoen stadig viser tilløp til variasjon.

Det går heldigvis litt bedre mot slutten. Blast-beaten på “The Spiritguide” er nok Dödsalliansens friskeste pust på hele skiva, og på “Redominator” er en kort kruttønne på to minutter som blander inn solskinnsmelodier på clean-gitar og et herlig, melankolsk refreng. Og også den syv minutter lange avslutningslåta er god; her kommer nok duoen lengst i å la synthbruken gi musikken egenart, og de lykkes også godt med å bygge opp låta med en ulmende stemning og suggererende spill på trommer, bass og gitar.

‘Dödsskvadronen’ hadde nok hatt godt av øyeblikk som i større grad spilte på sidesprang og det jeg opplever som et potensiale for å skille seg ut. Til tider synes jeg nemlig Dödsalliansen lener seg litt vel mye på 80-tallstendensene, og da blir det litt anonymt. Likevel er håndverket alltid godt, og det er her snakk om en stilig og frisk utgivelse som jeg anbefaler for fans av sjangerlandskapet.

Skrevet av Alexander Lange

Hjemsøkt – Mystikk og Mørke

Den norske metallscenen har ikke akkurat manko på prosjekter med høyt produksjonstrykk, men av disse igjen er det svært få som holder det samme trøkket som undergrunns-skikkelsen «Peregrinus». Karen har altså kun vært en aktør i miljøet siden 2020, men allerede har han rukket å gi ut 17 utgivelser i ulike medier i seks ulike prosjekter(!). 2023 virker å bli litt av et merkeår for arbeidsmauren, ettersom fem av disse utgivelsene har blitt utgitt etter årsskiftet. Ikke nok med det, men sist fredag debuterte mannen sitt nye prosjekt Hjemsøktmed EP-en ‘Mystikk og Mørke’, på samme dag som han slapp andreskiva til flaggskips-prosjektet (I Metallurgis øyne) Solus Grief.

Sjokkerende nok virker ikke det høye produksjonstempoet å gå ut over kvaliteten på musikken «Peregrinus» disker opp. Samtlige av årets utgivelser har vært verdt en lytt eller ti, på samme tid som de kanskje ikke helt har nådd opp til de samme høydene som fjorårets opus ‘With a Last Exhale’. Hjemsøkt fortsetter denne trenden, i kraft av å være gjennomgående solid men sjelden oppsiktsvekkende.

I denne omgang er det snakk om svartmetall som slekter på Vestlandets melodiøse og natur-tilbedende tradisjoner; tenk band som Kampfar, Helheim og i mindre grad Windir. ‘Mystikk og Mørke’ åpner temmelig brått, med et spenstig og nesten gresk svartmetallisk riff som med fordel kunne ha blitt utforsket videre. «Peregrinus» slår dog umiddelbart over i piskende og aggressiv svartmetall, av den typen som husker at flere av de norske andrebølges-bandene hadde sin opprinnelse i dødsmetalliske sjangerlandskaper. I tillegg har musikken en tidvis episk, tradmetallisk glød som videre forsterker prosjektets forbindelse 90-tallets nasjonalromantiske faksjoner.

En annen referanse som melder seg over EP-ens spilletid er Ulver. Dette gjelder selvfølgelig aller mest mellomspillet «Sorgens Hymne», som med sin rustikke, stemningsfulle karakter kunne vært hentet ut av ‘Bergtatt’. På dette punktet blir det dog også tydelig at ‘Mystikk og Mørke’ er en utgivelse som forsøker på litt for mange ting på én og samme tid. Denne problematikken forsterkes på «Kongen Begravd i Fjellet», som benytter seg av krasse dissonanser som ikke benyttes ellers på EP-en, og på «Nattestormer», som av en eller annen uforståelig grunn ikke har vokal. I tillegg er låtene i seg selv ofte lineære, med overganger som stykker opp seksjonene heller enn å binde dem sammen.

Til tross for disse kritikkene mener jeg definitivt at ‘Mystikk og Mørke’ er en bunnsolid utgivelse. EP-ens seks låter demonstrerer en musiker som har begynt å tale det svartmetalliske språket heller enn å ape etter det, og dette inntrykket forsterkes av en produksjon som i større grad kaller tilbake på 90-tallets estetikk enn de digitale, rå miksene artisten har brukt til nå. ‘Mystikk og Mørke’ kommer kanskje ikke til å slå erfarne svartmetall-entusiaster ut av sokkene, men den er likevel et eksempel på hvordan man kan ta utgangspunkt i en eldre sjangertradisjon uten å sitte igjen med et gråblekt og kreativt tappet resultat.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Feversea – Demo 2023

Feversea er et nytt band fra Oslo som i ly av byens dunkle øvingslokaler har kokt i hop en særegen tagning på svartmetallisk post-metall. Dersom jeg skulle forsøkt å lokalisere bandets posisjon i den norske uttrykks-matriksen ville jeg satt nåla en eller annen plass mellom Sâver og Sylvaine, uten at dette på noen som helst måte er dekkende. På ‘Demo 2023’ vever Feversea nemlig svart/post-metallen rundt et strukturelt skjelett som sender tankene mine i retning band som Ides of Gemini og SubRosa; to band hvis musikk er innhyllet i en poetisk men dyster rituell glød.

«The Sickle» – den første av demoens to låter – bruker sine første fire minutter på å mane frem en mystisk, ærbødig atmosfære, for så å blåse vekk den post-metalliske disen ved hjelp av en serie svartmetalliske vindkast. En ting jeg setter pris på ved bandets tilnærming til post-metall, er at den ikke kun forholder seg til dynamikken mellom speilblanke vannflater og stormende sjø, men at den benytter seg av et bredt utvalg teksturer. Variasjonen i gitartone, effekter og tilleggs-instrumentering gir musikken en tydelig tredimensjonalitet, hvilket ikke er en selvfølge hos band som har sitt virke i skjæringspunktet mellom post- og svartmetall.

«Spinning in the Black Field» benytter seg av mange av de samme elementene som sin forgjenger, men utvider rammene ytterligere ved hjelp av Lingua Ignota-aktig skriking, sludgy desperasjon og fargerike akkordskifter. Spesielt refrenget utmerker seg som følge av en minneverdig og fengende vokalmelodi, selv om det i sin andre halvdel legger seg på grensen til det jeg vil kalle post/svartmetallisk sentimentalitet. Dette er dog ingen grov overtredelse, ettersom tunge gitarhugg og krasse dissonanser bidrar til å balansere ut alle tilløp til kvelende, post/svartmetallisk skjønnhet.

Til slutt har vi låttekstene, som til tross for å være tidvis utfordrende å tyde er et sterkt bidrag til demoens verdensbygging. Det er vel generelt sett denne innbakingen av Rope Sect/SubRosa-aktig mystikk i tung men meditativ post/svartmetall som kan sies å være Feverseas sterkeste identitetsmarkør for øyeblikket. Om jeg skulle kommet med et forslag til utbedring, så mener jeg at låtformene kunne trengt en liten finjustering. Låtene på ‘Demo 2023’ virker å eksistere på et skille mellom tradisjonell låtform og meditasjon, og i min tid med utgivelsen har jeg plukket på og undret meg over en del sømmer jeg har funnet mellom de to tilnærmingene. Feversea har uansett demonstrert et lovende sound som på sikt burde muliggjøre bookinger til både KlubbØya og By:Larm, og jeg er spent på å følge opp deres dystre auditive ritualer i årene som kommer.

Full disclosure: Alexander, skribent for Metallurgi, spiller bass i prosjektet

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – Spectres of the Syphon – Kneel

I likhet med Hjemsøkts «Peregrinus», er karen bak Bandcamp-prosjektet Dadlur også et usedvanlig produktivt individ. Karen har gitt ut intet mindre enn 15 utgivelser siden 2021, hvorav mesteparten er demoer eller EP-er. En av grunnene til at vi ikke har omtalt alle disse på bloggen, er at mange av dem strengt tatt virker mer som dumpinger av content fremfor ferdige produkter tiltenkt allment konsum. Vi tenker uansett at vi må sveipe innom musikerens profil i blant, dette for å sjekke om hans nitidige arbeid har begynt å bære frukter.

Det er ikke slik at tidligere Dadlur-utgivelser ikke har vært verdt å lytte på, men deres instrumental-status har som oftest gitt meg følelsen av at det ha manglet et element for å fullføre det større bildet. Dette er dessverre også tilfellet på andreskiva ‘Spectres of the Syphon – Kneel’, som foruten sitt forrykende, atmosfæriske svartmetall-landskap lider av mangelen på en fortellerskikkelse. Dette er spesielt synd med tanke på at «Monons» har jobbet seg frem til en distinkt tagning på sin utvalgte sjanger i senere tid; et sprakende og støyende univers gjestet av glimrende synther og smertefullt vakre akkodrekker og melodier. Det er altså ingenting galt med Dadlurs musikalske grunnlag, det er bare slik at det virker skreddersydd for en vokalist som ikke er der.

Jeg vil likevel anbefale folk som liker å ha musikk durende i bakgrunnen mens de jobber med andre ting å sjekke ut ‘Spectres of the Syphon – Kneel’. Dadlur maner frem noen vanvittig potente atmosfærer over skivas ti låter, og de virker vel i det store og det hele mer myntet på bakgrunnslytting enn fokusert lytting. Det er selvfølgelig opp til «Monons» hva han selv ønsker å få ut av musikken, så jeg skal ikke hevde at han MÅ gjøre det ene eller det andre for å realisere potensialet som ligger latent i Dadlur. For min egen del ville jeg dog selvfølgelig likt å se karen eksperimentere med egen stemme eller gjestevokal, ettersom det virker å være det elementet som mangler for at prosjektet kan hevde seg på et helt annet plan på den norske metallscenen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kraanium – «Braindead Skullfucking»

Norge har aldri vært noen storprodusent av slam/death metal, hvilket egentlig er litt pussig med tanke på at et av undersjangerens pioneer-band var nettopp norske. Kraanium er med sine drøyt tjue år som band som levende legender å regne, selv om den muligens største legenden blant dem – vokalist Martin Funderud – gikk bort på tragisk vis i 2017. Bandet har i senere tid eksistert som en slags hyllest til mannen og musikken han og de tidlige besetningene var med på å skape, selv om dette ikke hindrer dem fra å skrive slam i verdensklasse på egne premisser.

Den nå internasjonale institusjonen (bandet har medlemmer fra Norge, Finland, Danmark, Sveits og England) ble nylig plukket opp av spesialistene i Unique Leader Records, og skal etter sigende slippe hele tre plater på det venerable plateselskapet. Låta «Braindead Skullfucking» er hentet fra den første av disse skivene, og rettferdiggjør Kraaniums plass på Unique Leader ved å være noe av det tyngste materialet gruppen har gitt ut til nå – hvilket virkelig burde si en hel del.

«Braindead Skullfucking» når nesten Devourment-aktige nivåer av gjørmete, grunnvolls-rystende brutalitet. Gitarene låter som selvstyrte, blodtørstige anleggsmaskiner, vokalisten låter som et surklende toalett, og skarptrommen låter som en pose popcorn i en mikrobølgeovn som kjøres på full guffe. Den voldsomme og nesten karikerte volden som utspiller seg i teksten vil selvfølgelig være et steg i overkant for de aller fleste – spesielt med tanke på slam-sjangerens nesten patologiske fiksering på voldshandlinger rettet mot kvinner. Dette er et element som også jeg personlig synes blir usmakelig til tider, selv om jeg selvfølgelig er klar over at slam-sjangeren alltid har drevet et slags sjokkfaktor-orientert våpenkappløp. Den nyeste singelen til Kraanium viser uansett at bandet er en ledende kraft i det internasjonale slam-miljøet, og at ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ trolig blir en av de tyngste skivene som treffer kloden i år.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eluvian – «Hot Summer Keelhaul Surfin'»

Eluvian er en kvartett fra Ålesund som blander nerdete humor med tung og fargerik melodisk dødsmetall. Denne kombinasjonen av lav-terskel-moro og kreativ låtskriving landet bandets EP ‘Tales of Ymaarenth’ en plass på fjorårets liste over årets beste EP-er her på bloggen; en bragd de trolig vil forsøke å gjenta med deres foreløpig utitulerte andreskive.

Første låta fra denne skiva er «Hot Summer Keelhaul Surfin'», som per tittelen selvfølgelig handler om en liten, surfende gnom med utpregede voldstendenser. Musikalsk sett dreier det seg om en kollisjon mellom surf-rock og bandets patenterte ekstremmetall, hvilket er en kombinasjon som overraskende nok låter temmelig naturlig for bandet. Eluvians form for manglende selvhøytidelighet eksisterer ikke i overflod på den norske scenen, og låtas musikalsk-tekstlige absurdismer gjør at det beste sammenlikningsobjektet for «Hot Summer Keelhaul Surfin'» muligens er Trollfests maniske ‘Flamingo Overlord’ fra i fjor. Det gjenstår å se om bandets varslede «pirat-dødsmetalliske» andreskive svarer til forventningene, men basert på «Hot Summer Keelhaul Surfin'» har trolig fans av band som Trollfest og Powerdong mye å se frem til.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange New Dawn – «Fortune Bringer»

Strange New Dawn er en kvintett fra Kristiansand med medlemmer kjent fra blant annet Green Carnation og In the Woods…. Denne høsten er den klar med sin tredje fullengder siden oppstarten i 2013; den skal gå under navnet ‘New Nights of Euphoria’, og første singel derfra går under navnet «Fortune Bringer».

Strange New Dawn har generelt sett ligget i et skjæringspunkt mellom progressiv rock og metall og doom metal. «Fortune Bringer» innevarsler ikke nødvendigvis noe stort stilskifte for bandets del, men ligger nærmere ballade-formatet enn mye av det bandet har gjort tidligere – særlig innledningsvis før låta tar en litt tyngre og mer traskende form. Dessverre kan jeg ikke si meg veldig imponert, da jeg synes låta blir vel lang og generisk. Oppbygningen er ålreit, og Strange New Dawn kommer bedre ut av den andre halvdelen enn den første, men her hjelper heller ikke en litt haltende vokalprestasjon og noen merkelige, atonale valg i enkelte akkordskifter.

Skrevet av Alexander Lange

Stray – «Decay»

Stray er et band fra Trondheim som spesialiserer seg i hypermoderne, komprimert og blytung metall. Det første de slapp var låta «Monochrome» i fjor, og nå har altså «Decay» landa, som vel egentlig kan beskrives ganske enkelt som fire minutter med nesten konstante breakdowns.

Dermed kan det kanskje bli nokså utålelige saker for folk som ikke er glad i sjangre som deathcore og mer brutale djent-påfunn. Og det er heller ikke mulig å snakke om særlig originale takes her i så måte der velkjente virkemidler brukes for det de er verdt, og mer til. Likevel er det også snakk om en låt man kan sette pris på om man legger godvilja til, rett og slett fordi det voldsomme breakdown-trykket blir såpass brutalt og hemningsløst at det også blir ganske underholdende.

Skrevet av Alexander Lange

Malum – «In Agony II»

Malum er et nytt svartmetallprosjekt fra Oslo som oppsto fra askene til et tidligere prosjekt. Hvilket prosjekt dette var – og hvilke musikere som er involvert i det hele tatt – vet jeg ikke, ettersom Malum opererer under anonyme aliaser for øyeblikket. Det eneste jeg vet er at bloggen gikk glipp av den strålende EP-en deres ‘Ad Mortem’ fra i fjor, samt at debutskiva som slippes i oktober, ‘In Nauseam’, ser ut til å utbrodere dette strålende utgangspunktet på godt vis.

Singelen «In Agony II» er en direkte oppfølger til åpningssporet på fjorårets EP. Malums uttrykk har unektelige røtter i bølgen av mørk, melodisk og eksistensielt tynget svartmetall som skylte over det internasjonale metallmiljøet tidlig på 2010-tallet, hvilket i størst grad ble ledet an av polske Mgla. Arvestoff etter dette legendariske bandet er ikke bare å spore i bandets mørkt rockende rytmikk og ulmende atmosfære, men også i den eksistensielle håpløsheten som gjennomsyrer teksten til gjestevokalist «E.T.S.». Det oppleves sånn sett som at Malum for øyeblikket litt plantet i skyggen av tidligere grupper, men dette klarer ikke å sverte den fantastiske lytteropplevelsen som er «In Agony II» nevneverdig for undertegnede. Malum har nemlig såpass stålkontroll over låtskriving, atmosfærisk slørlegging og sitt alvorstyngede, melodiske gitarvev at deres nyeste singel ikke kan omtales som noe annet enn en liten triumf – i alle fall for folk som ikke kan få nok av de sjels-rettede dolkestikkene til plater som ‘Exercises in Futility’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Dwaal – «Repentance of a Bastard»

Sludge/post-metal-sekstetten Dwaal har vært gjennom litt av hvert siden slippet av debutskiva ‘Gospel of the Vile’ i 2020. Foruten pandemi-relaterte kanselleringer av turneer og konserter nevner bandet at både problematikk i forhold til øvingslokale, samlivsbrudd, sykehusinnleggelser og nær døden-opplevelser har vært ingredienser i den frådende cocktailen av levd dramatikk som har ledet frem til oppfølgeren ‘Never Enough’. Første singel fra skiva ble nylig sluppet i form av den tolv minutter-lange låtmammuten «Repentance of a Bastard»; en låt som er tydelig preget av turbulensen bandet har opplevd i senere tid.

Låtas knusende akkorder og tektoniske ganglag etablerer i utgangspunktet en forbindelse med Electric Wizard– og Ufomammutsk stoner/doom, før de bitende growlsene avslører aner fra sludge-metallens slektstre. Den bakenforliggende og orgellikende synthen kaster et aldri så lite prog-slør over tilstelningen, og det samme gjør den kalde synthen som glimrer som en kjølig solstråle gjennom broens åpne terreng. Det hele leder frem til et klimaks som virker fullstendig gjennomsyret av anger – et øyeblikk som virkelig griper tak i deg og tvinger deg til å føle. Dwaals nyeste singel utmerker seg som en begivenhet i det norske metalllandskapet nå på sensommeren, og varsler om at ‘Never Enough’ kommer til å bli en storslått, emosjonelt ladet oppfølger til debuten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Masheena – «Remember the Rain»

Bergensbandet Masheena ble først kjent for meg da de slapp låta «Under The Same Sun» tidligere i år, der de overrasket meg positivt med en spenstig miks av stoner metal og grunge-elementer. I forbindelse med at bandet snart slipper debutskiva ‘West Coast Hard Rock’ har de nå sluppet nok en singel ved navn «Remember the Rain».

Her har Masheena disket opp noe som nok i større grad enn «Under The Same Sun» utpreger seg som en mer stilren stoner-låt. Noen hint av Soundgarden-aktig grunge ligger fortsatt latent i vokalen, men det er først og fremst feite gitarriff som dominerer og gir mersmak. Derfor blir det også en noe mindre interessant affære enn forrige singel, selv om det definitivt er snakk om en solid låt.

Skrevet av Alexander Lange

Hjemsøkt – «Dans i den Visnende Skogen»

Hjemsøkt er et anonymt prosjekt som per i år kun har én låt på sin egen bandprofil på Bandcamp. Denne låta var tydeligvis sterk nok til å få plateselskapet Purity Through Fire på kroken, og bandets nye mini-plate ‘Mystikk & Mørke’ slippes etter sigende på selskapet rundt overgangen til oktober.

Singelen «Dans i den Visnende Skogen» gir en appetittvekkende men ufullstendig forsmak på hva vi har i vente på prosjektets debututgivelse. Klassisk, romantisk andrebølges-gitar utgjør fasaden av bandets prektige musikalske borg; understøttet av trommene og bassens robuste grunnvoll. Det støyende vokalfilteret gir låta et preg av den rå svartmetallens digitale kunstighet, men ellers låter det hele temmelig likt et visst organisk ideal fra Vestlandets hedenske svartmetalltradisjoner mot slutten av 90-tallet. Hjemsøkt går definitivt frem med riktig fot på sin nye singel, men det er fortsatt vanskelig å si nøyaktig hva vi går i møte med på ‘Mystikk & Mørke’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Darktrail – «Salvation»

Darktrail er en splitter ny sekstett som per sin egen bio spiller «rock med påvirkning fra både metall og goth». «Salvation» – bandets første singel siden debutsingelen «Hulder» fra 2022 – har definitivt stor nok tetthet av ledegitarer og huggende riff til å kvalifisere seg til en omtale her på bloggen, og bør falle i smak for fans av både tidlig progmetall, 80-tallets stadion-band og muskuløs kraftmetall. Tankene mine går umiddelbart i retning en mindre symfonisk utgave av norske Nergard, som føge av både den tette låtskrivingen og den solide vokalprestasjonen til bandets sangerinne. Presentasjonen kan kanskje jobbes litt med – både cover og musikkvideo er temmelig tacky selv til hjemmesnekringer og være – men bandets musikalske meritter kan jeg varmt anbefale basert på hva jeg har hørt til nå. En fengende og vel-arrangert liten perle av en singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Abba Slamma – «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book»

Hør hør! Ikke lenger er Norges beskjedne bidrag til moderne slam begrenset til utgivelsene produsert av to, ringe band. Nei, veteranene i Kraanium og nykomlingene i Goreclaw har altså endelig mottatt forsterkninger, og disse kommer i form av den ravgale, uhøytidelige duoen Abba Slamma.

De tre låtene Abba Slamma har utgitt i 2023 utviser alle en slags Beaten to Death/Tottal Tömming-beslektet forakt for alt som heter stramme tøyler og seriøsitet. Både scatting og komiske nivåer av vokale forvrengninger er å forvente på bandets materiale, selv om bandets nyeste singel toner ned denne galskapen et knepp. «Reading the Putrid Sciptures…» er nemlig et brutalt nummer preget av stopp-start-rytmikk, dødsgrindens sinnssyke fremdrift, samt en moderne kant som peker i retning band som Blood Red Throne og Celestial Scourge. Vi er dog alle her for slammen, og den leverer duoen i form av en kreativ, rytmisk antastelse ved låtas ende. Abba Slamma leverer strengt tatt bedre musikk enn deres lavterskel-tilnærming til komposisjon burde tilsi, og jeg gleder meg til å se hva bandet steller i stand i tiden som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Solus Grief – «Upon the winds my breath left»

Solus Grief er et av de mange svartmetallprosjektene til Peregrinus, som ellers er å finne i Kvad, Unholy Craft, Praefuro og Darkest Bethlehem. Grunnet den sterke debuten som kom i fjor, ‘With a Last Exhale’, synes jeg nok Solus Grief per i dag er mannens beste prosjekt. Derfor er det naturligvis gledelig at neste skive ikke er langt unna; den skal gå under navnet ‘What if this is everything’, og kommer 22. september.

Låta som skal åpne denne skiva, «Upon the winds my breath left», er første og kanskje også eneste smakebit fra plata før slippet. Den langstrukne, atmosfæriske svartmetallen fra debutskiva lever videre i denne ni og et halvt minutt lange låta, og Solus Grief gjør også noen interessante melodiske grep som sender assossiasjonene i retning band som Agalloch. Den voldsomme skrikevokalen som tidligere har vært særdeles potent blant annet på Kvads siste skive gjør seg også svært godt her, og jeg har også mye sans for den plutselige oppskaleringen av tempoet helt på slutten av låta. Ellers bærer låta også preg av å ha noen litt vel langstrukne partier, så blir det spennende å se hvordan dette fungerer i platesammenheng og om det vokser litt på meg. Det gjorde det i alle fall ved sist anledning.

Skrevet av Alexander Lange