enraptureofficial

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Superlynx – Electric Temple

Lanseringen av tittellåta til ‘Electric Temple’, som også var førstesingelen i foranledningen av dette plateslippet, var mitt første møte med Superlynx. Det var også en svært positiv lytteropplevelse som nærmest føltes litt overraskende, all den tid varm, hypnotisk og litt ørkensk stonerdoom av såpass høy kvalitet ikke akkurat fremstår som det vanligste innslaget innenfor norsk metall.

På ‘Electric Temple’ dyrker Superlynx dette sjangerlandskapet med tilsynelatende høy respekt for inspirasjonskildene, som det nok er rimelig å anta at blant annet befinner seg i materialet til band som Sleep, Earth og OM. I bunn ligger det i musikken en tilnærmet gjennomgående jamfølelse, der varm bass, fri flyt i trommespillet og fantastisk varierte og semi-improvisatoriske gitarer holder lydbildet interessant ut fra et ganske minimalistisk utgangspunkt. Superlynx’ fremste ess i ermet er imidlertid kanskje Pia Isaksens krystallklare røst, som tilfører et litt mer spesielt element til bandets musikk der den sender meg assossiasjoner til den mørke og vakre vokalen på utgivelsene til artister som Chelsea Wolfe og Anna von Hausswolff.

Tittellåta inngår i en albumåpning som tilfredsstiller det meste jeg har hatt av høye forventninger til plata. Åpningslåta «Rising Flame» er en helt strålende introduksjon, der de klare, lyse gitarakkordene og taktfaste trommebeaten etter hvert sparker i gang det rolige, men selvsikre drivet på plata etter at bandet har følt seg fram de første par minuttene. «Apocalypse», som jeg som singel syntes virket litt avstumpet, føyer seg perfekt inn mellom tittellåta og «Moonbather», og på alle disse låtene demonstrerer Superlynx den verdifulle egenskapen det er å la låter bygges og utvikle seg i sitt naturlige tempo. Det ligger alltid en litt ulmende intensitet i Isaksens stemme, og når gitarene og trommene regelrett får slå seg mer og mer løs utover i låtene er disse komposisjonene alltid en fryd å følge med på.

Så er det også slik at jeg etter hvert føler en viss fare for at minimalismen som ligger til grunn og den mer eller mindre monotone vokalstilen ikke holder seg like godt gjennom hele albumet. Og for meg går musikken også litt på tomgang gjennom den instrumentale «Sonic Sacrament» og den påfølgende «Returning Light». «Laws of Nature» henter det hele litt igjen ved å være et av albumets sterkeste låter i kraft av sin sterke oppbygning, men det virkelige grepet som krydrer helheten med litt mer variasjon kommer først med «Then You Move» – og da på et vis jeg egentlig også har litt vanskeligheter for å forstå.

‘Electric Temple’ blir nemlig et ganske annet dyr når galopperende pianotangenter og stemmen til trommeslager Ole Teigen(?) plutselig melder seg på denne låta, og på tross av at den ikke er blant platas sterkeste låter rent komposisjonsmessig, er låta like fullt et usedvanlig friskt pust. Det litt underlige ved dette er at disse nye elementene også brer seg utover de påfølgende to sporene som avslutter plata, og med det også gir musikken en litt ny og enda litt mer lavmælt farge; først i den kortere «Siren Sing», som først og fremst egentlig minner om en 2000-talls Ulver-ballade, og deretter i avslutningssporet «May».

Her evner Superlynx å bygge flott opp til en lun, god og stemningsfull avslutning på plata, og sånn sett er det aldri selve kvaliteten det er så mye i veien med. ‘Electric Temple’ er i all hovedsak en strålende prestasjon fra start til slutt. Avslutningssegmentet føles imidlertid litt løsrevet fra resten av plata, og sammenhengen er ikke så elegant og åpenbar som den kunne vært – spesielt med tanke på at bandet egentlig heller fremstår litt konservativ i virkemiddelbruken tidligere på plata. Likevel vil jeg anbefale ‘Electric Temple’ på det varmeste, og slå meg til ro med at Superlynx også har et uforløst potensiale i form av de mange spennende tingene man finner i bandets verktøykasse.

Skrevet av Alexander Lange

Ulvehyrde – Englemakersken

Englemakersken | Ulvehyrde | Dusktone — Ute nå via Dusktone.

Det har vært gode grunner til å ha høye forventninger til Ulvehyrdes nyeste plate. På tross av at dette er et relativt nytt band og ‘Englemakersken’ er deres første utgivelse, er erfaring fra andre etablerte svartmetallband dypt forankret i bandets mannskap, noe også singlene opp mot platelanseringen, «Jarlen» og tittellåta selv, vitnet om. ‘Englemakersken’ inneholder også det man kan forvente av en ganske så bunnsolid svartmetallplate som holder fast ved sjangerens kjente, velfungerende trekk, og bør falle i god jord for fans av band som Satyricon, Immortal og Windir der det hurtige og kompromissløse komplementeres av både groovy og mer melodiske og folk-inspirerte elementer.

Det første som slo meg med Ulvehyrdes sound var i utgangspunktet de skitne, høylytte og feite gitarene som får prege lydbildet – selv når et høyt tempo gjør det ugjennomtrengelig nok. Hvordan dette fungerer til bandets fordel demonstreres – igjen – på utsøkt vis i den illsinte åpningslåta «Jarlen», der gitarene og trommeslagerens blast-beats sammen sørger for en kompromissløs og utrettelig lydmur av brutalitet. Her kommer også en annen spesiell styrke ved Ulvehyrdes musikk, nemlig den historiske tematikken, frem, noe som står igjen som en gjennomgående styrke også på resten av plata.

Det største høydepunktet på plata kommer for min del med «Disippelen», der Ulvehyrde fyller på med litt seigere og mer taktfaste riff og sånn sett sørger for regelrett uimotståelige og rå svartmetallgrooves som utfyller hverandre perfekt. Bandet gjør seg også fortjent til mer skryt for variasjon ved å introdusere desto treigere og mer monotone låter med «Likbålet» og «Dødsuret»; disse ligger på hver sin side av tittellåta og tilfører noe positivt til flyten på plata, på tross av at de i seg selv nok er litt i overkant ensformige.

I opptakten til avslutningen på albumet synes jeg imidlertid Ulvehyrde kjører seg litt fast; «Skarpretteren og «Diabolisten» spiller videre på elementene fra «Jarlen», «Disippelen» og «Englemakersken» uten egentlig å tilføye noe nytt og bedre. Etter en litt vaklende introduksjon runder imidlertid bandet det hele av på strålende vis med «Svartbækken», der man etter noen smått suggererende chugge-partier etter hvert fanges inn i en ugjestmild snøstorm av blastbeats og onde akkordskifter. Det er dette Ulvehyrde klarer desidert best og noe av det som gjør ‘Englemakersken’ til en plate som er verdt en gjennomlytt for enhver fan av raffinert, norsk svartmetall der ute.

Skrevet av Alexander Lange

Vetter – Av Sublim Natur

Andreskiva til Håvard Tveito under aliaset Vetter, ‘Av Sublim Natur’ begynner med en ytterst effektiv finte. Ut ifra tittellåtens fossende, statiske og lavoppløste gitar-introduksjon ville det vært naturlig å forvente en mer eller mindre tradisjonell svartmetallplate etter andrebølgens stilistiske føringer, og disse forventningene forsterkes når en stri strøm av blast beats entrer under Tveitos maniske og ville svartmetall-vokaler. På andresporet «Skogene Baerer Vaare Arr» kompliseres det foreløpig rendyrkede soundet med vidåpne strekk av korrumpert og tjærebakt ørkenrock, samt atmosfæriske avlukker av luftspeilende gitarer og melodiske basslinjer. En sti som ved første øyekast virket å lede til noe kjent og kjært viser seg å lede inn i en fremmed og underfundig skog; en skog hvor floraen blir stadig merkeligere jo dypere man vandrer.

Selv om det ti minutter-lange tittelsporet er en ekspansiv låt fylt av rytmiske, tekstur-messige og harmoniske overraskelser, er det fortsatt en relativt pur svartmetall-låt av natur. Men som eksemplifisert i åpningsparagrafen sniker det seg inn noen særdeles friske uttrykk i løpet av platas øvrige låter, der særlig tendensen til å bryte ut i sprakende og disig garasje-psychedelia farget av 70-tallet gjør seg bemerket. Et annet navn som ofte tvinger seg frem i bevisstheten under lyttinga er Darkthrone, ettersom deres stadige omveier innom Sabbath-sk doom-rock og støyende punk synes å ha satt sine spor på særlig «Morgensolens Rike» og «Kraken». I tillegg må det sies at produksjonen i seg selv er en viktig del av ‘Av Sublim Natur’s særegne uttrykk, ettersom den støyete og primitive miksen dynker plata i et organisk belegg av jord, kvist og bark, samtidig som det fremhever det lekne og kreativt overstrømmende trommespillet til session-trommis Nils Martin Haugfos.

Den samme produksjonen som fremhever Vetters egenart vil nok for mange være den største barrieren å bryte for at de virkelig skal kunne sette pris på utgivelsen. ‘Av Sublim Natur’s strukturelle finurligheter og harmoniske vendinger ligger ofte nedgravd under et tjukt lag av støy, og det krever en del fokus fra lytterens side for å få maksimalt utbytte av plata. Denne tåken letter heldigvis på seg jo lengre ut i plata man kommer, og på «Morgensolens Rike» har den fullstendig fordunstet så låtas rivende svartpunk-riffing får muligheten til vise seg frem i all sin dyriske prakt.

Blant platas fem låter er det særlig de av psykedelisk temperament som ender opp med å imponere. «Skogene Baerer Vaare Arr» tilbringer mesteparten av tiden sin flakkende omkring på ørkenrockens åpne vidder, kun avbrutt av små pusterom badet i nordlysets stemningsfulle grønnskjær. «Tentakler» er kanskje den beste av dem alle, med sitt syrlige og skingrende hovedtema, sterke rytmiske underlag, samt Tveitos naturalistiske, seremonielle og rensungede vokal. «Av Sublim Natur» er til tross for sin noe ugjennomtrengelige miks også et høydepunkt; spesielt det stadig intensiverende strekket fra låtas midtseksjon til eksplosjonen av svermende gitarer som setter punktum står sterkt i minnet når plata er over.

‘Av Sublim Natur’ er en givende plate å tilbringe tid med når du først har gjort deg til lags med den nådeløse miksen. Terrenget varierer overraskende mye fra et øyeblikk til et annet, og reisen byr på noen flotte utsiktspunkter underveis. Det er ikke til å unngå at de mange ulike uttrykkene kniver om plassen på stor-strukturens bekostning fra tid til annen, men dette er først og fremst et problem du støter på på dine første to-tre gjennomlyttinger. Etter hvert som du blir kjent med platas bestanddeler begynner de å komplimentere hverandre, og når jeg nå sitter og oppsummerer min egen opplevelse av plata etter 5-6 gjennomlyttinger har det blitt tydelig for meg at Vetters nyeste utgivelse er en karakterfull og sammensatt svartmetall-skive av høy kvalitet. ‘Av Sublim Natur’ er kanskje ikke for nyinvidde, men for erfarne svartmetall-fans på leting etter et utforskende og friskt take på sjangeren er den sterkt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Agabas – Voluspå

Usignert, ute 30. April på div. strømmetjenester

Om jeg skulle nevnt én ting som kjennetegner jazzens utviklingsforløp for meg de siste årene, så er det den frisinnede sammensmeltingen av jazz og populærmusikalske uttrykk som blir utført av unge jazz-musikanter på den internasjonale scenen. Om det er snakk om London-scenens afrosentriske trykk-koker, eller de utallige gangene jeg tilfeldigvis har støtt på et djevelsk underholdende band som Pom Poko på en norsk festivalscene; det er i skjæringspunktet mellom tradisjon og løsrivelse jeg danner mine mest meningsfylte forhold med den gamle traveren av en sjanger. Årsaken til at jeg nevner dette innledningsvis er selvsagt at ukas favoritt hos Metallurgi er en debut av et band som eksperimenterer med nettopp dette skjæringspunktet, nemlig Trondheims Agabas.

I likhet med inspirasjonskilden Shining har bandet valgt å gi sjangerblandingen sitt et navn der prefikset har lite å gjøre med de faktiske bestanddelene i bandets uttrykk. Shinings «Blackjazz» hadde skuffende lite kapper og liksminke, og man finner tilsvarende lite HM2-pedaler og gurglende growling i Agabas‘ «Dødsjazz». Det man derimot finner er en miks av så mange forskjellige uttrykksmessige puslespillbiter at man som anmelder står i fare for å kortslutte om man skulle forsøke å liste opp alt man har synset seg frem til i sin forvirrede tilstand. Muskulære og groove-tunge støyrock-riff detter hodestups inn i Meshuggah-inspirert rytmisk lek; diskordante strekk av Dillingers metalliske hardcore overraskes av plutselige utbrudd av blastbeats og tremulerende gitarer, og Gojira-aktige elefantmarsjer leder inn i frisinnede tekstur-cocktailer ala Imperial Triumphants ‘Alphaville’ fra 2020. Har jeg nevnt klarinetten?

‘Voluspå’ kan kanskje virke rotete på papiret, men det som er så imponerende er hvor godt det hele henger sammen som en lytteopplevelse. Bare hør hvordan klarinetten og gitaren smelter sammen til en teksturell kimære på åpningslåta «Children of Adams» drivende hovedriff. Eller kanskje hvordan tittelsporets eksplosive groove leder over i før-versets ‘Koloss’-aktige rytmiske undervannsstrømmer? Så har vi selvfølgelig «Father», hvor den tidligere nevnte Gojira-liknende elefantmarsjen legger på seg kilo etter kilo med klangmasse, før klarinetten legger ut på en av sine svevende og fritonale solo-ekskursjoner i luftrommet ovenfor. Som lytter venter det deg med andre ord spennende teksturell eksperimentering hvor hen du retter oppmerksomheten på ‘Voluspå’, samtidig som det hele er presentert på en direkte, organisk og tilgjengelig måte.

‘Voluspå’ er med sine 32 minutters spilletid en kort og konsis affære fullstendig rensket for auditiv tidsfordriv. De åtte låtene står godt på egne ben, men det gir selvsagt et ekstra adrenalinkick å overvære de uttrykksmessige heksekunstene fra ende til annen. Fjelltoppene som ruver høyest på skiva må for min egen del bli åpningslåta, som for mange vil bli husket som deres første møte med bandets unike uttrykk, den norsk-tekstlige singelen «Skamklipt» som oser av rampete og punkete autoritetsforakt , og avslutningssporet «Serpentine» med sin fabelaktig snuskete fusion-gitarsolo.

Det er vanskelig å skrive om og forsøke å oppsummere en plate som ‘Voluspå’ uten å ty til hyperboliske utbrudd og overivrig ordsalat. Platen formelig bugner av kreativ entusiasme, forkjærlighet for både jazzens improvisasjon og metallens brutale tyngde, og en higen etter å produsere musikalsk råstoff som vil transformere publikumsmengder landet over til ukontrollerte sykloner av flagrende kroppsdeler. Med andre ord har ‘Voluspå’ falt i smak hos Metallurgi-redaksjonen, og vi er rimelig sikre på at vi ikke vil være de eneste som spiller luft-klarinett i stua når plata slippes 30. April. Agabas leverer årets trolig friskeste pust innenfor norsk metall med sin plate-debut, ‘Voluspå’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Kvesta – Corpsebog

Kvesta (tidligere kalt Skrømt) har vært en destruktiv og herlig naturkraft innenfor tradisjonell norsk black/thrash siden de slapp debut-plata si ‘Ibex Arrival» i 2016. Bandet virker tilfreds med å fortære, kverne i stykker og deretter skvise ut sjangerens norske klassikere i nye konfigurasjoner, noe som ikke er meg i mot nå som Aura Noir har forlatt ballparken. På sin nye EP ‘Corpsebog’ leverer kvintetten tre nye originallåter som vil få lytteren til å gripe etter skinnvest og ammunisjonsbelte i løpet av kun et øyeblikks eksponering, samt et robust cover av Darkthrones «Under a Funeral Moon» som en aldri så liten bonus.

Det er åpningslåta «Noxious Necromancy» som ender opp med å kreve mesteparten av lytterens oppmerksomhet. Med den eksentriske og reverb-dynkede opptredenen til gjestevokalist «Krizla» og de forrykende, harmoniserte soloene til gjeste-gitarist «Hazzlegard» tatt i betraktning er ikke dette så rart, ettersom deres talenter er utnyttet på helt utmerket vis. Kombinert med en lydproduksjon som kaller tilbake til sjangerens primitive og rabide oppstart, samt bandets grenseløse og autentiske entusiasme for egen musikk er resultatet virkelig slående, og grunn nok alene til å anskaffe EP-en.

Heldigvis er ikke de to låtene som har gitt ‘Corpsebog’ sitt navn fullstendig maktesløse i kjølvannet av den glimrende «Noxious Necromancy». Med «Raatten» tilbake bak mikken er «Corpsebog» mer utpreget svart enn åpningslåta, med flust av triller og jagende riff som får det til å gå varmt om øra på selv den mest værvante black/thrash-fanatiker. «Corpsebog II» slentrer på sin side inn i mer atmosfærisk territorie; en disig og klam sump der skingrende gitarer og en overraskende flott, melodisk outro leder vei gjennom det forræderske lendet. Til slutt har vi selvfølgelig coveret av «Under a Funeral Moon», som har fått litt kjøtt på kroppen via miksingen sammenliknet med originalen, samtidig som den brenner med den samme intense heten.

Dersom man ser på ‘Kvesta’ som et mellommåltid ment til å døyve den verste sulten imens vi venter på bandets neste full-lengder, fungerer den svært dårlig. Sulten min etter en fullverdig Kvesta-plate å sette tennene mine i har nemlig flerdoblet seg etter å ha fortært de tre blodige kinaputtene av noen originallåter vi har blitt servert på denne EP-en. Det er ikke noe mangel på black/thrash å velge i innenfor de norske grensene per dags dato, men der den nye garden (ledet av band som Ormskrik og Evoke) pusher et skarpt og velpolert sound pusher Kvesta et sound som er like råttent og mobydelig som et oppgravd kadaver (på en god måte selvsagt). ‘Corpsebog’ er en av de beste norske metall-EP-ene så langt i 2021, og et absolutt must for fans av rivende, rå black/thrash.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mournless – Aften I Morket

‘Aften I Morket’ er en ytterligere forsikring om at Mournless med hver utgivelse tar nok et steg opp. Mens de første slippene fra dette DSBM (dark suicidal black metal)-prosjektet var noe ujevne og delvis preget av litt avstumpede låter, har prosjektet gradvis vist bedre takter. På ‘Mørkt’ syntes jeg Mournless var inne på virkelig bra saker, og ‘Aften I Morket’ følger opp dette lille verket i så måte.

‘Aften I Morket’ står også for en naturlig kontinuitet fra ‘Mørkt’ fordi den viser en ganske melodisk side av Mournless, der både atmosfærisk, progressiv og folkemusikkinspirert svartmetall utforskes. Er det ett band jeg minnes om er det ukrainske Drukdh, nettopp fordi grovkornede, melankolske akkordrekker er det som driver låtene fremover. Åpningen «Avhyr» er et godt eksempel på dette, og på den påfølgende «Vegvisir» inviterer også Mournless litt mer variasjoner i intensitet inn i låtstrukturen – noe som gjør det enda litt mer interessant. Den korte tredjelåta «Lys» er imidlertid EP’ens annerledeslåt ved at den er hakket mer direkte og drivende enn de andre, noe som gir den et aldri så lite snev av black’n’roll og gjør den til et heldig tillegg til den øvrige helheten. Favorittlåta mi på EP’en er nok imidlertid avslutningslåta «Ingen Verdens Ting», en instrumentallåt som nok byr på de sterkeste riffene på utgivelsen etter at «Gravferd» for så vidt også tar de vellykkede elementene fra «Vegvisir» sterkt videre.

‘Aften I Morket’ er med andre ord en ganske så god EP, der også produksjonen er på et høyere nivå enn på andre Mournless-utgivelser. Så er heller ikke dette en EP som blåser meg av banen på noen måte, og jeg stusser til tider over litt enkle, trygge og repetative riffstrukturer og en spinkel vokal som ikke alltid kler resten av musikken like godt, men det er en EP som er verdt en lytt dersom man er ute etter noe litt bedre ny norsk, enmannssvartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Vreid – «Into the Mountains»

For et hvilket som helst annet svartmetall-band med røtter i uttrykkets tidlige utviklingsforløp i Norge ville låt-tittelen «Into the Mountains» pekt i retning den evinnelige fetisheringen av barskog, fullmåner og naturkrefter som har blitt en av sjangerens typiske kjennetegn. Til forskjell har Vreid i løpet av sin omfattende karriere vist stor interesse for reelle hendelser – om så det er snakk om nazistenes okkupasjon av moderlandet, en temmelig grusom henrettelsesmetode fra vikingtiden, eller som på deres kommende ‘Wild North West’, den avskyelige historien til en av Norges såkalte «psykiatriske institusjoner», Harastølen.

Hvorvidt Vreid har valgt å fortelle historien til denne institusjonen via et kronologisk plott eller enkeltstående vignetter får vi ikke svar på før plata slippes neste uke, men på «Into the Mountains» kan man i alle fall anta at det dreier seg om en pasients desperate flukt fra sykehuset inn i fjellheimen. Mediet Sogndals-musikantene har valgt til å støtte opp rundt dette dramaet er en rimelig streit og presis miks av melodisk rock og tilbakeholden svartmetall, halv-sungede refrenger og en avsluttende elektronisk groove som fikk meg til å lure på om ikke Prins Thomas hadde sneket seg inn i studioet under en av bandets innspillingspauser.

Om man ser på musikkens fortellende egenskaper så beskriver «Into the Woods» utviklingsforløpet fra energisk flukt til beseiret resignasjon på flott vis, hvilket lover godt for ‘Wild North West’ og dets status som konseptplate. Om man ser på låta som et stykke egenstående musikk er det derimot et par ting man kan plukke på; den rensungede koringen på refrengene er ustødig og lite overbevisende, og overgangen fra låtas vers/refreng-syklus til den doom-berørte, elektroniske avslutningen føles noe usammenhengende. Dette er ikke nok til å stikke kjepper i hjula for min egen del, og spesielt de klatrende og vevende ledegitarene på refrengene er et moment som ender opp med å definere singelen i mine øyne.

Med fire singler ute er det bare én ting som gjenstår for gutta i Vreid, og det er å slippe den fulle opplevelsen som er ‘Wild North West’ løs på befolkningen. Uansett hvordan plata viser seg å være kvalitetsmessig er det ingen tvil om at den er en av de større begivenhetene innen norsk metall i 2021, så her er det bare å sette av 30. April og gjøre seg klar for både filmatisk og musikalsk filleristing. Vreid fortsetter å utvide bandets musikalske og tematiske univers på «Into the Woods».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ildfar – «Lyset I Skumringen«

Ute nå via Northern Silence Productions.

Vi har fått nok en smakebit fra det kommende albumet til Ildfar, ‘Som vinden farer vil’: «Lyset I Skumringen». Ildfar er et prosjekt som går helt tilbake til den norske svartmetallens storhetstid på 1990-tallet, noe som for så vidt også kom til uttrykk med den forrige singelen, «The Last Dawn», der klassiske svartmetallelementer ble håndtert på usedvanlig sterkt vis. Mye tyder rett og slett på at vi står overfor et album som kan bevise at et album av høy kvalitet ikke trenger å innebære store nyvinninger, all den tid man har en god forståelse for råmaterialet i bunn.

Med det fremstår også «Lyset I Skumringen» som en ganske klassisk svartmetallåt. Men Ildfar bruker litt andre verktøy enn på den ganske raske og voldsomme «The Last Dawn», og har kokt opp en låt som har flere melodiske folk-elementer og sånn sett minner mye om Ulvers klassiker ‘Bergtatt’ og mye av Agallochs materiale. Komposisjonen baserer seg først og fremst på flotte, sterke melodier, og på tross av at den ene spilles av en akustisk gitar som nok dominerer vel mye, klarer Ildfar å variere intensiteten og bygge opp låta på en måte som gjør at helheten føles ganske kompakt og dynamisk samtidig. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Årabrot – Norwegian Gothic

Alt Årabrot har gjort musikalsk de siste ti årene kulminerer i ‘Norwegian Gothic’, om vi skal tro bandets spydspiss Kevin Nernes. Plata er bandets niende, og 20 år er gått siden alt startet opp i Haugesund, der bandnavnet ble tatt fra en søppelfylling i området. ‘Norwegian Gothic’ har på sin side sitt opphav i et tynt befolket hjørne av Dalarna i Sverige, der Nernes bor med Karin Park og parets to barn i en gammel kirke utsmykket med litteraturen og platesamlingen Årabrot lar seg inspirere av.

Et bredt spekter av inspirasjonskilder gjenspeiles også i ‘Norwegian Gothic’, og de håndteres på en såpass god måte at plata helt klart konstituerer et høydepunkt for bandet – all den tid de i stor grad har vært i Årabrots smeltedigel tidligere. Med et klart utgangspunkt i gitarbasert gothrock kaster Årabrot oss her på en guffen, støyete og tidvis svært fengende reise, der innslaget av mer eller mindre tunge stoner-gitarer, buldrende bass, prisverdige vokalprestasjoner og mye eksperimentelt, avant-gardistisk krydder gir musikken en særegen signatur. Det er en plate fans av både Nick Cave, Swans, Bauhaus og Mastodon bør kunne ha mye glede av.

Det er i stor grad på grunn av singlene som kom i forkant av ‘Norwegian Gothic’ jeg har hatt ganske høye forventninger til denne plata. Flesteparten av disse er å finne i platas første halvdel, der de mer direkte og ukompliserte sidene av Årabrots musikk får skinne. Åpningslåta «Carnival of Love» setter tonen ganske så perfekt i så måte, og gjensynet med den moderne rock-fulltrefferen «The Lie», den seigere og tidvis blytunge «Kinks of the Heart» og den litt mer hektiske, bass-drevne «Hailstones of Rain» melder seg ganske raskt. I platas første halvdel er særlig post-punk-juvelen «The Crows» også et høydepunkt, men etter hvert i denne første halvdelen av ‘Norwegian Gothic’ begynner jeg også å få følelsen av at Årabrot setter seg litt fast. Jeg får i mindre og mindre grad inntrykk av at plata går i en bestemt retning, og ironisk nok er det når singelen jeg likte best, «Hailstones of Rain», melder seg jeg egentlig føler meg litt mett på det den har å by på.

Derfor er bølgedalen som kommer med spoken-word-snutten «The Voice» og den nydelige fjerdesingelen «Hallucinational», der trommefravær, strykere, blues-gitar og Karin Parks vokal danner grunnlaget for platas annerledeslåt, virkelig på sin plass. Og da pløyes også marken for det jeg mener er platas beste halvdel. «(This Is) The Night» får opp rocketurboen igjen i det som høres ut som to og et halvt minutt med dance-rock fra Helvete, og den går sømløst over i et annet høydepunkt på plata, «Hard Love», som stikker seg ut ved at Parks stemme får mye plass. Her blir det også klart for meg at jeg nok skulle ønske at den var enda mer i fokus på ‘Norwegian Gothic’. Med mye allsidighet komplementerer den nemlig Nernes’ særegne stemme utmerket, som for øvrig både i lave og høye registre består som en sterk og unik side ved Årabrots musikk.

Særlig kul er den kanskje over «Hounds of Heaven», platas kanskje seigeste innslag. Her kommer gitarakkordene buldrende som kampesteiner over en treig, repeterende marsj som minner om brutaliteten fra Swans’ no wave-dager før en klar og tydelig hammond-orgel-melodi og Nernes’ dype stemme nærmest gir det hele et teatralsk preg i refrengene.

Swans-assossiasjonene kommer tilbake når «Deadlock» overrasker positivt med et heseblesende avslutningsparti, og en stor variasjon i platas andre halvdel fullbyrdes av den sterke «The Moon Is Dead» som avslutter plata sammen med den påfølgende spoken-word-sekvensen «You’re Not That Special». Denne lavmælte, bekmørke og småskumle syvminutteren er langt på vei Nernes’ sterkeste prestasjon som vokalist på ‘Norwegian Gothic’, og fremstår nesten litt som en dyster David Bowie-hyllest der orgel, strykere og fantastisk saksofonspill stadig komplementerer en mekanisk, industriell loop-beat.

Det mest fascinerende er intensiteten Årabrot evner å koke opp med dette, og det er i det hele tatt det som gjør ‘Norwegian Gothic’ så bra når den er på sitt beste – enten grunnlaget er klassiske rocke-uttrykk eller mer eksperimentelle innslag. Det gjør at dette er en plate jeg anbefaler høyt, all den tid den kan føles litt utstrukket til tider.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Syning – Syning

Blant de mange undergrunns-fokuserte plateselskapene som er reist på norsk jord har Terratur Possessions i Trøndelag over tid utmerket seg som et av de mest treffsikre. Deres fokus på individualisert svartmetall med okkult eller symbolsk vinkling har gitt interesserte lyttere et rikt hvelv av utgivelser å fortape seg i, et hvelv som er ypperlig balansert mellom norske og internasjonale bidrag. Vi i Metallurgi er som kjent ekstra opptatt av den norske garden, og dermed vil det være passende å nevne at Terratur Possessions har gitt ut en av de beste norske utgivelsene så langt i 2021 i Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’. Nå i April har vi fått enda en plate å fremme fra nettopp dette hold, nemlig den ulmende og forheksende selv-titulerte debuten fra trønderske Syning.

Syning består av medlemmer av etablerte band som Whoredom Rife, Knokkelklang og Manes, og føyer seg godt inn i Terraturs rekker med sin hypnotiske og mystiske svartmetall. Deres debut-utgivelse kommer i form av en 34-minutters skive, hvor de to første låtene med enkelthet kan ansees å utgjøre en helhet grunnet returnerende musikalske temaer, etterfulgt av et nedslått og tungsinnet postludium. Dette korte formatet fungerer like effektivt for Syning som det gjorde for Misotheist i Februar, ettersom det gjør det mulig å vie alt sitt fokus til de svermende og flakkende bevegelsene som definerer ‘Syning’s to kolossale åpningsspor.

«Atter Igjen Kommer Mørket Krypende» innvier seremonien med et intenst strekk med mørk ambient – som en dyp avgrunn fylt av sort, reflekterende væske. En gitarstrofe flyter til overflaten av denne brønnen, og repeteres på tålmodig vis lik det mer tilbakelente materialet til deres kollega i Misotheist. Deretter entrer det fulle bandet over en svingende groove, og oppmerksomheten fanges av den vandrende bassen og de Colin Marston-aktige, ulende dødsgrowlene til «Cernunnus». Overflatespenningen bygges opp til et kritisk punkt, og den passive pulsen brister fullstendig for å gi plass til en stormende elv av andrebølges-svartmetall. Thrashende, rabide sprinter leder inn i melodiske strømninger, og de stadig mer forgrenede korridorene leder deg som lytter dypere inn i platas tussmørke indre.

Før eller siden passerer vi dørterskelen til andrelåta «Et Siste Skrik», en låt som virkelig står støtt og stødig som et av de store høydepunktene innenfor norsk undergrunnsmetall så langt i 2021. Syning bruker de første fem minuttene på å bygge opp og bryte ned et suggererende reisverk lik det som åpnet «Atter Igjen Kommer Mørket Krypende» – den avgjørende forskjellen er hvor oppbygningen leder hen. Der «Atter…» ledet inn i et turbulent elvestryk av svartmetall leder «Et Siste Skrik» inn i en storslått sal hvor ledegitarer og orgel henger som tunge gardiner og skilletepper langs veggene. Det veldige inntrykket fordrer et lite pusterom i etterkant, før vi returnerer til åpningslåtas hovedtema, nå kronet med lengselsfulle og melankolske gitarmelodier.

Som tidligere nevnt virker det som at Terratur Possessions vektlegger individualiserte perspektiver på svartmetallsjangeren når de speider etter nye signeringer, og dette tilbyr Syning definitivt på sin første utgivelse. Musikken deres har en overhengende atmosfære av mystikk og lysskyhet som gjør dem utrolig egnet for plateselskapet, samtidig som deres tilnærming til storstruktur og ambient/synth-teksturer gjør at man ikke lett mister synet av bandet i mengden. De eneste kritiske kommentarene jeg har til ‘Syning’ er at «Atter Igjen…» synes å miste litt av fokuset i andre halvdel, samt at postludiet «Fortapt» oppleves som litt stillestående mot slutten. Dette er dog kun flisespikkerier, og ikke noe som river meg ut av den musikalske seansen Syning presenterer på sin debutskive. ‘Syning’ er en oppslukende reise gjennom en dunkel undergrunns-labyrint av norsk svartmetall, og en sterk anbefaling fra oss i Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Funeral Void – In the Epic ov a Funeral Sunset

Funeral Void er et melodisk dødsdoom-band fra Bergen som jumpet ut av den store Bandcamp-eteren med en fiks ferdig debutskive i begynnelsen av April i år. Det som i øyeblikket fremsto som et hemmelighetsfullt og anonymt prosjekt viser seg å være bestående av relativt erfarne medlemmer fra band som Fairy (Therese Tofting, vokal), Thy Grief (Christer Korsvold, gitar og keyboard) Vinterbris og Fjordfader (Kristoffer Aalhus, bass), og dette burde man egentlig ha kunnet gjette basert på den ytterst profesjonelle presentasjonen til bandet, både lydmessig og visuelt.

En av de kjekke sidene ved å ha startet opp bloggen Metallurgi er at jeg stadig får utfordret mine egne synspunkter hva gjelder den norske scenen og dets bestanddeler. Jeg har tidligere trodd at Norge har hatt lite å tilby det internasjonale dødsmetall- og melodiske doom-markedet, men med store skiver av band som Deception, Blodtørst og Goat the Headinnenfor førstnevnte sjanger, og band som Veil of Secrets, Ravn og nå Funeral Void som jobber innenfor sistnevnte har det blitt meg tydelig at de fleste undersjangre er representert i den norske undergrunnen. Funeral Void på sin side peiler seg inn på en spesifikk periode på 90-tallet der dødsmetallen og doomen krysset veier og dannet en gotisk og nedstemt blandingsrase best kjent via band som My Dying Bride, Paradise Lost og Anathema.

Det første man vil legge merke til når man trykker play på åpningslåta «Fathomless» er hvor fantastisk produsert og mikset ‘In the Epic ov a Funeral Sunset’ er. Den romslige atmosfæren og den forheksede western-gitaren som begynner låta er tidlige tegn på en høy produksjonsstandard, men det er først når den drivende og kolossale band-introduksjonen valser ut av høyttaleren at man innser hvor massivt og polert det hele låter. Denne skinnende veggen av dunkle krystaller møter deg hvor enn du retter blikket på ‘In the Epic…’, hvilket får meg til å tenke på det tilsvarende lydvidunderet og en av mine personlige favoritter innenfor melodisk doom som er 11th Hours ‘Lacrima Mortis’ fra 2013. Funeral Void har åpenbart gått inn i innspillingsprosessen med en tydelig visjon for platas sound, og kombinert med de My Dying Bride-aktige celloene og kammerinstrumenteringene som pipler opp til overflaten over platas spilletid blir resultatet en plate som lyd- og uttrykksmessig mestrer sin utvalgte nisje.

Men en skive lever og dør ikke på produksjon og sjangermessige bestanddeler alene; viktigst av alt er låtene og hvorvidt de makter å utnytte det produksjonsmessige rammeverket til det maksimale. ‘In the Epic…’ starter sterkt, med den dynamiske og storslåtte åpningslåta «Fathomless» og den noe kortere og mer konsise «Nightbird», som med sine Paradise Lost-liknende ledegitarer kunne fungert bra som en singel om bandet hadde ønsket det. «The Lonesome Nemesis» er i likhet med «Fathomless» en tårnende, katedralsk fasade av en låt, men blir noe sabotert av enkelte harmoniske uenigheter mellom keyboard og vokal, samt en tekst preget av tidvis klumsete engelskbruk.

Etter det kosmiske og hjemsøkte mellomspillet «Eclipsed in Obscurity» byr skivas B-side på den seige og funeral doom-aktige «Tragic Discernment», et Tangerine Dream-liknende lydmaleri bestående av astrale vinder og pulserende kvasarer ved navn «Twilight Wanderer», samt den eskalerende, gotiske perlen av et høydepunkt som er «The Last Desolation». Det er postludiet «Twilight Wanderer» som setter punktum for plata, og med sine drøye seks minutter er dette en besynderlig avgjørelse, ettersom kun en halvtime av platas spilletid er viet fullverdige låter. Balansen mellom mellomspill og låter ender opp med å føles litt disproporsjonal, og jeg skulle gjerne hatt en ytterligere 6-7 minutter med dødsdoom for å runde av utgivelsen.

Når alt kommer til alt er ‘In the Epic of a Funeral Sunset’ en meget sterk førsteutgivelse, selv når man tar i betraktning profesjonaliteten til bandets besetning. Lydmessig og uttrykksmessig er plata helt forbilledlig, en rik og forheksende opplevelse man kan synke inn i uten anstrengelser. På låtfronten har bandet fortsatt mengder av uforløst potensiale, ettersom plata mangler litt av de store, minneverdige høydepunktene som kan tittes tilbake på etter at plata er ferdig. Funeral Void leverer en bunnsolid debut med ‘In the Epic ov a Funeral Sunset’, årets til nå mest fengslende melodiske doom-besvergelse fra norsk hold.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dödfødt – Grim Hellish Rock’n’Roll

Det østlandske enmannsprosjektet Dödfødt springer ut av det prekære, lille plateselskapet NekroGeit, som, ut fra det lille jeg har klart å oppdrive av kunnskap om det, gjør et slags forsøk på å kombinere svartmetallens og pornogrindens outrære uttrykk – da også ved hjelp av prosjektene Död og Mannepenis og platenavnene og covrene som følger med. Dödfødt fremstår imidlertid på sin nyeste utgivelse, ‘Grim Hellish Rock’n’Roll’, som et ganske renskåret svartmetallprosjekt som minner mye om de virkelig tidlige svartmetallplatene fra 1980-tallet, så vel som de tidlige utgivelsene til for eksempel Darkthrone og Emperor.

Uttrykket er da også først og fremst ganske rått, enkelt og rifftungt, noe man raskt blir vitne til når introsekundene i «Nesluap Flundra» baner veien for tittellåta og «Nuclear Sunrise». Utgivelsen er mer enn solid nok innenfor denne rammen, noe som demonstreres av kompromissløs riffmarsj, mer heseblesende tremolopartier og en akkurat passende mengde med innslag av gitarsoloer. Men det er et klart innslag av grindcore her, og det er ikke bare gjennom korte låter som «I Hope You Fucking Die», men også gjennom den litt uhøytidelige tonen slik den kommer til uttrykk for eksempel på «Murder Music». Den kuleste låta er imidlertid i mine øyne «Evil», som gjør uhyre effektiv bruk av doom-metallens treigere og seigere elementer.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Octohawk – «Weather the Storm»

Sist vi hørte fra Octohawk (tidligere Mammüth) var i Februar da de slapp den ville og mangefasetterte førstesingelen «Iconoclast». Bandets progressive men unektelig tunge stoner/sludge breiet seg godt ut over låtas lengde på åtte minutter; en blytung, sisyfisk kampestein rullende gjennom et spacerock-landskap. På singel nummer to fra deres kommende debutskive ‘Animist’ beholder Octohawk den omstreifende og søkende karakteren til førstesingelen, men i denne omgangen er det synth-fargede terrenget skiftet ut med en hyppig omskiftende labyrint av ruvende steinvegger.

Etterdønningene av «Iconoclast»s interstellare reise henger igjen i åpningens effektbelagte fløyte, før et monumentalt riff deiser ned fra oven som et krasjlandende romfartøy i en fremmedartet jungel. Det harde, svingende men elegante trommespillet til David Jøndahl Hjellum kombinert med gitarenes voldsomme vekt er som en sammensmelting av Mastodon og High on Fire forsterket med armeringer av titan, en form for progressiv sludge farget av samtidens brutale tyngde. Disse metalliske korridorene leder inn i mer meditative og harmoniske rom, og overgangene mellom de ulike delene av strukturen blir gjort uforutsigbare av bandets stadige forlenging av fraser og takter. «Weather the Storm» er nok en sterk singel fra Drammensbandets andre fase, en låt som trekker deg inn med sin umiddelbare vegg av riff og holder på oppmerksomheten ved hjelp av sine strukturelle kolbøtter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dieseldyra – «Fabrikk»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Dieseldyra er et norsk rockeband som i all hemmelighet har samlet opp en fartstid på utrolige 30 år(!) og som nå i 2021 endelig har sett muligheten til å gi ut en debutsingel ved navn «Fabrikk». Bandet startet sin virksomhet i kjølvannet av den store norske rock- og punk-eksplosjonen på 80-tallet og er tydelig inspirert av flaggbærere som Wannskrækk/ Dum Dum Boys, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne. Til tross for tette bånd til denne viktige epoken for norsk rock har Dieseldyra et sound som ikke er fullstendig immun for påvirkninger fra senere tid, og det skal bli spennende å se hva slags andre uttrykk som har sneket seg inn på den kommende debutskiva deres, en foreløpig navnløs sak som ble spilt inn hos Ocean Sound Recordings på øya Giske utenfor Ålesund.

Det er lite ved beskrivelsen av bandets sound som tilsier at en metallrettet blogg skulle fatte interesse for prosjektet, men det er altså noe vagt stoner-aktig ved åpningsgitarens crunch som gjør at tyngdesensorene i det sentrale nervesystemet til anmelder lyser opp som et juletre. Versene er drevet av rytmeseksjonens presise og kraftfulle maskineri, og både tekst og vokal har et skjær av industriell brutalisme som umiddelbart sender tankene i retning Dum Dums Per Øivind Houmb. Det tydeligste nikket i retning norsk punk-tradisjon er likevel refrenget, som med sin superfengende og allsang-verdige natur fremmaner den solidariske «Alle-for-en»-energien som pulserte gjennom glanstiden innenfor norsk punk.

Per bandets sosiale medier er «Fabrikk» en «Perle av en låt av en gjeng med svin», og selv om jeg ikke kan uttale meg rundt sistnevnte kan jeg definitivt istemme det første utsagnet. «Fabrikk» er en blankpolert og treffsikker kule av norsk rock som i et tidligere tiår ville runget ut av dashbord-radioen til biler landet over.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – NARVIK

Enmannsprosjektet Grimmferd er tilbake med nok en singel der krysningspunktene mellom black og death metal utforskes. Denne gangen er det snakk om «NARVIK», som i all hovedsak er en ganske rendyrket svartmetallåt som, gjennom tematiseringen av nazistenes invasjon av Narvik i 1940, sannsynligvis bringer med seg Grimmferds tydeligste nikk til norsk krigshistorie til nå.

Grimmferds form for svartmetall begynner etter hvert å bli tydelig der den igjen minner mest om musikken til band som Darkthrone og Satyricon. Unntak finnes selvsagt her og der, blant annet gjennom tempoet og growlingen i det første verset, men hovedgrunnlaget til musikken finner sine viktigste elementer i den taktfaste og groovy siden ved svartmetallen. Slik åpner også «NARVIK» bra etter en lengre intro med diverse lydeffekter, og Grimmferd holder i utgangspunktet god stand gjennom låta med en bukett solide riff. Om noe trekker kvaliteten på låta ned er det for min del den litt overtydelige og direkte teksten kombinert med strukturen på låta, som først og fremst livnærer seg gjennom repetisjoner av en ganske kompleks rekke med riff der overgangene ikke alltid sitter like godt. Det gjør at låta mangler litt fremdrift i det rent musikalske før slutten melder seg, og at den ikke er like spennende som for eksempel «Necromantic Terrorpig» – Grimmferds desidert største blinkskudd til nå. «NARVIK» er imidlertid likevel en tøff låt, der både produksjon og mye av det musikalske håndverket sitter.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Vreid – «Spikes of God»

Der mange andre band stirret måpende inn i håpløsheten og roet ned virksomheten i korona-året 2020 gjorde Vreid det stikk motsatte og høynet aktiviteten og ambisjonsnivået sitt betraktelig. Konsert-streaminger fra Kvåle-familiens gård på Sognefjellet, album- og filminnspilling, ølbrygging – Sogndalsbandet har virkelig utforsket de mulighetene som gjenstår for et band i et ellers nedstengt musikalsk samfunn. Nå er det kun en knapp måned til slippet av den sammensatte album/film-opplevelsen ‘Wild North West’, og i forbindelse med dette har Vreid sluppet platas tredje singel ‘Spikes of God’.

‘Wild North West’ bygger som kjent på norsk historie sentrert rundt det nå nedlagte sanatoriet Harastølen i Sogn, og platas femte kapittel retter søkelyset mot institusjonens kanskje mest makabre behandlingsmetode, nemlig lobotomien. Låta setter seg inn i pasientenes grufulle skjebne på empatisk vis, og musikkens hovedstrømninger matcher tematikken med et virvlende, lettere psykedelisk og brutalt uttrykk. Bassen vandrer like ustanselig som tankene til tekstens protagonist, og små knutepunkter av rytmisk gitar skaper en spenning som oser tjukt ut av hodetelefon og høyttaler. Mest effektiv av alle virkemidlene Vreid bruker for å fortelle om den avskyelige prosessen er de voldsomme blaffene av dissonante og orgel-liknende teksturer som avslutter låta. Disse får meg til å tenke på de siste intense bølgene av kognisjon som måtte fare gjennom pasientens sinn idet den ødeleggende nåla entrer frontallappen, og fungerer som en påminnelse om at lobotomi var en ytterst reell grusomhet innenfor norsk psykiatri på store deler av 1900-tallet. «Spikes of God» klarer på ypperlig vis å gjøre meg interessert i historien plata prøver å fortelle, og er dermed et utmerket inngangspunkt for lyttere som er nysgjerrige på hva Vreid har brukt det siste året på å koke i hop. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årabrot – Hailstones for Rain / Hallucinational

Video/Single Premiere: ÅRABROT "Hailstones For Rain / The Moon Is Dead" (Part II) | FrontView Magazine — Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot slipper omsider sitt album ‘Norwegian Gothic’ nå på fredag, og da er det naturligvis på sin plass å omtale de to siste singlene som varmer opp til denne: «Hailstones for Rain» og «Hallucinational». Her er det på den ene siden snakk om den kanskje mest rendyrkede rockelåten vi har fått presentert i påvente av ‘Norwegian Gothic’, mens vi med «Hallucinational» får servert en filmatisk, drømmende og vokaldrevet låt som beveger seg i grenselandet mellom ambient-landskap og powerballadenes rike. Begge kommer også med musikkvideoer, der videoen til førstnevnte endog følger opp til videoen til «Kinks of the Heart».

I begge tilfeller er det snakk om utmerkede låter. Grooven i «Hailstones for Rain» kan muligens fremstå litt tacky i utgangspunktet, men det er før Kevin Nernes i kjent stil maler med ugudelig, gotisk pensel over lydbildet og med guffen vokaltone og høye orgeltoner gir låta fantastisk ubehagelige vibber. Låtas store styrke ligger nok imidlertid i at den utvikler det suggererende hovedtempoet mot en mer kaotisk avslutning, der nye lag med gitar og innfasingen av Karin Parks vokal gjør det hele hakket mer spennende. Park får imidlertid skinne i «Hallucinational», der man får en svært god – og etterlengtet, vil jeg påstå – prestasjon servert, da med en låttekst trukket ut av egne drømmelandskap. Björk møter Weyes Blood i det en krystallklar røst ligger over den lavmælte, men fyldige ambienten som går fra det nakne og mørke til å bli fargelagt av ‘Twin Peaks’-aktige strykersamples og uimotståelig slide-bluesgitar. Aner jeg en albumavslutning?

Skrevet av Alexander Lange

Nattverd – «Naar Taaken Fortaerer Alt»

Bergensbandet Nattverd har siden 90-tallet ligget og ulmet i det skjulte, en potensiell kraft innenfor norsk, melodisk svartmetall som aldri ble satt til livs. Det var i alle fall tilfellet frem til 2017, i hvilket år bandet slapp den stormfulle og erkesvarte debuten ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’. Plutselig lå forholdene til rette for Nattverd, og i årene som fulgte har de ekspandert til en fullverdig line-up til bruk i live-settinger, samt påbegynt en utgivelses-trilogi som fullbyrdes i 2021 med slippet av tredjeplata ‘Vandring’. I likhet med de to foregående kapitlene ‘Skuggen’ og ‘Skuggdom’ dreier det seg om en form for melodisk svartmetall som ikke ofrer alt av tyngde og raaskap på de sødmefylte melodiers alter.

Der bandets tidligere utgivelser har balansert den melodiske svartmetallens vidstrakte panoramaer med harde og forankrende riff, lener balansen seg overveldende mot førstnevnte på «Naar Taaken Fortaerer Alt». Strømmer av sammenvevde gitarspor baner vei til lysninger fylt av piano og strykere, og det hele er innpakket i en organisk og innbydende produksjon som faller dumpt som nysnø over lytteren. Til tross for dette post-aktige, cinematiske skjæret neglisjeres ikke voldsomheten i Nattverds uttrykk – spesielt trommene og vokalen bidrar til å beholde forbindelsen til andrebølgens forbitrede og iskalde lender. I likhet med albumcoveret er musikken innhyllet i nedslåtte og bekjempede gråtoner, men på samme tid er det en storslagenhet og en framdrift tilstede som sørger for at reisen gjennom vinterlandskapet ikke blir unødvendig avkortet, men heller fortsetter til siste dråpe av styrke er fortært. Første singel fra ‘Vandring’ er et imponerende stykke melodisk svartmetall, og gjør meg meget spent på resten av skiva som slippes 30. April.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Superlynx – Laws of Nature

Superlynx Reveal New Single And Video From Upcoming Album. | Dark Essence Records — Ute nå via Dark Essence Records.

Den østlandske stonerdoom-trioen Superlynx har sluppet sin tredje singel opp mot lanseringen av det kommende albumet ‘Electric Temple’: «Laws of Nature». Etter den nokså korte, men gode smakebiten «Apocalypse» er de nå tilbake med en litt lenger komposisjon, der bandet demonstrerer sin evne til å bygge tålmodig gjennom psykedeliske og tunge temaer som slippes mer og mer løs.

Mens det for meg ofte har vært Pia Isaksens som har vært Superlynx‘ desidert største styrke, evner det instrumentale virkelig å skinne på «Laws of Nature». Gitarene og trommene har sammen stålkontroll på intensitetsbølgene i låta, der vi etter hvert får servert noen strålende gitar-leads og dynamisk trommespill. At prikken over i’en settes med doble basspedaler er også en kul overraskelse. Alt dette komplementerer Isaksens steinansiktvokal utmerket, som i denne låta er i et ganske monotont hjørne og dermed ikke trer like kraftfullt frem som den ellers ofte gjør – uten at dette egentlig er noe stort problem.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Ene – Lang Kald Natt

Ene er et norsk svartmetallband som til tross for et fullstendig fravær av oppdrivelig informasjon på nett kan antas å bestå av kun et enkelt medlem. Stilistisk og produksjonsmessig sett er det den norske andrebølgen kompassnåla peker på, men innslag av melodisk svartmetall av nordeuropeisk sort og post-punk-aktige akkordrekker redder debutskiva ‘Lang Kald Natt’ fra å fremstå som en renspikket kopi uten egen agenda og kreativ drivkraft. Over platas åtte låter tar den kappekledte guiden bak Ene lytteren med på en tur gjennom en naturflekk som ved første øyekast virker gold og øde, men som viser seg å yre av liv og historie for den som vet hvor man skal lete.

De første øyeblikkene av åpningslåta «Grålysningen» er på mange måter et effektivt forvarsel om utfordringene som venter en lenger inn i ‘Lang Kald Natt’s spilletid. Ensomme akkorder kledt i en knitrende ulltrøye av diskant og vreng runger utover i tomrommet i det som føles som en evighet, før en spartansk blast beat og glefsende vokaler kaster oss ned i en grop av primitiv og støyende svartmetall. Til tross for at vokalen, bassen og trommene på «Grålysningen» er rimelig enkle og uforanderlige (som på de fleste andre låtene på ‘Lang Kald Natt’ forøvrig) bidrar endringer i låtas helhetlige terreng til å holde liv i anmelderens interesse. Spesielt verdt å nevne er den harmoniserte klagesangen som utgjør låtas midtpunkt og det streite, stoiske rockebeatet som dukker opp i kjølvannet.

Resten av platas A-side består av et par lengre låter som vandrer dypere inn i ødemarken enn sine omgjengere, separert av et suggererende og forhekset mellomspill med navn «Skogsdemon». «Smal er Porten til Stjernene» veksler mellom langstrakte melodier som minner om de man finner på Satyricons ‘Nemesis Divina’, og akkordprogresjoner med et skjær av post-svartmetallens sødmefylte melankoli. «En Ulv Sang et Ukjent Sted» skviser mengder av ideer mellom den lamenterende ulvesangen som åpner låta og det svansende riffet som setter punktum, og er kanskje den låta på ‘Lang Kald Natt’ som overbeviser mest som storstruktur. Et episk, traskende tradmetall-riff leder inn i platas kanskje mest bitende svartmetall-sekvens, som igjen leder inn i en serie harmoniske vendinger som leker med lyset lik brytninger i krystallklart fjellvann.

Selv om platas første halvdel byr på mangt en minneverdig opplevelse, er det B-siden som tar kaka hva gjelder ubestridte høydepunkter. Tittelsporet er et utskudd av klassisk norsk faenskap, et storslått vinterlandskap utsmykket med mollakkorder som ruver som varder og steinrøyser bestående av krokete arpeggioer. Den anonyme musikeren bak Ene har en fremragende sans for utforming av melodier, og ingen låter demonstrerer dette bedre enn «Lang Kald Natt» og platas singel og absolutte høydepunkt «Satans Sorte Spor». Turen rundes så av med et sjelfullt, inderlig og vakkert akustisk mellomspill med navn «Jeg er Dog Kun som Bare Støv», og det frynsete og Burzum-aktige sporet «Stille Vann».

‘Lang Kald Natt’ er en langt bedre debut-plate enn det man gjør klokt i å forvente fra det gjennomsnittlige enmanns-svartmetallband. Ja, repetisjoner av enkelte av ideene kan oppleves som overflødige, og kombinert med de noe statiske arrangementene i rytmeseksjonen er det et strekk eller to av plata som sleper litt på bakbeina. Likevel er ‘Lang Kald Natt’ for det meste en innhyllende og berikende opplevelse, og man føler virkelig man har blitt godt kjent med den bevandrede naturflekken innen guiden vår forsvinner oppover i fjellheimen på slutten av «Stille Vann». Ene har levert en selvsikker og komplett debut-plate med ‘Lang Kald Natt’, en utgivelse jeg anbefaler samtlige fans av god gammel andrebølges-svartmetall med sterke melodiske trekk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Hellsike! – Insanitarium

Trønderske Hellsike! slapp forleden sin andreplate ‘Insanitarium’ – en konseptplate på en knapp halvtime der bandet tar for seg tematikken psykisk helse. Plata følger sporet som ble pløyd av den selvtitulerte debutplata, og beskrives nok aller best som en metallplate av det ganske tradisjonelle slaget, om enn med en bismak av thrash.

Låtskrivermessig, og for så vidt også produksjonsmessig, er ‘Insanitarium’ stort sett en mer eller mindre ålreit affære. Ideene er, slik sjangerbeskrivelsen kanskje også tilsier, ikke av det spesielt dristige og ambisiøse slaget, men gjør like fullt jobben ved å være bygget på nokså habile metallriff hele veien. Mens dette noen steder blir litt vel enkelt og ensformig, evner Hellsike! særlig på «The Devil in Disguise» og «River of Blood» å ha en ganske god dynamikk og demonstrere noen kule segmenter, særlig gjennom gitarsoloene. Derfor er det synd at vokalprestasjonen i liten grad er noe å skryte av. Den Dave Mustaine-aktige fremtoningen kunne for all del fungert, men kommer dårlig ut når det er såpass surt som det ofte er på denne plata, for eksempel i pre-choruset på tittellåta, og jeg synes prestasjonen nok også var bedre på bandets forrige plate. Alt i alt blir derfor ‘Insanitarium’ en litt halvbakt lytteropplevelse, som først og fremst reddes litt inn av godt gitararbeid flere steder.

Skrevet av Alexander Lange

Chalice Ablaze – Beneath Abyssal Graves (demo)

Demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ er den første utgivelsen til svartmetallprosjektet Chalice Ablaze. Her er det kun snakk om to utitulerte låter på tolv minutter, men likevel får vi smaken av det jeg i alle fall ser på to ulike sider av prosjektet som i bunn og grunn produserer en helrå form for svartmetall som bør falle i smak hos fans av band som Burzum og Xasthur. Chalice Ablaze starter i alle fall demoen i sitt mørkeste og mest obskure minimalistiske hjørne, der man i den første låta får servert få akkordskifter og tilslørte synther som skaper en bekmørk og høyst effektiv atmosfære, men der skrikingens (hviskingens?) og de høye cymbalslagenes plass i miksen bryter opp illusjonen litt. Litt bedre synes jeg det går på andrelåta, der hypnotiske, iskalde og seige gitararpeggioer og litt progressive elementer melder sin ankomst og sånn sett tilfører musikken et nytt, godt lag av dynamikk.

Skrevet av Alexander Lange