Hellsike! – Insanitarium
Trønderske Hellsike! slapp forleden sin andreplate ‘Insanitarium’ – en konseptplate på en knapp halvtime der bandet tar for seg tematikken psykisk helse. Plata følger sporet som ble pløyd av den selvtitulerte debutplata, og beskrives nok aller best som en metallplate av det ganske tradisjonelle slaget, om enn med en bismak av thrash.
Låtskrivermessig, og for så vidt også produksjonsmessig, er ‘Insanitarium’ stort sett en mer eller mindre ålreit affære. Ideene er, slik sjangerbeskrivelsen kanskje også tilsier, ikke av det spesielt dristige og ambisiøse slaget, men gjør like fullt jobben ved å være bygget på nokså habile metallriff hele veien. Mens dette noen steder blir litt vel enkelt og ensformig, evner Hellsike! særlig på «The Devil in Disguise» og «River of Blood» å ha en ganske god dynamikk og demonstrere noen kule segmenter, særlig gjennom gitarsoloene. Derfor er det synd at vokalprestasjonen i liten grad er noe å skryte av. Den Dave Mustaine-aktige fremtoningen kunne for all del fungert, men kommer dårlig ut når det er såpass surt som det ofte er på denne plata, for eksempel i pre-choruset på tittellåta, og jeg synes prestasjonen nok også var bedre på bandets forrige plate. Alt i alt blir derfor ‘Insanitarium’ en litt halvbakt lytteropplevelse, som først og fremst reddes litt inn av godt gitararbeid flere steder.
Skrevet av Alexander Lange
Chalice Ablaze – Beneath Abyssal Graves (demo)
Demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ er den første utgivelsen til svartmetallprosjektet Chalice Ablaze. Her er det kun snakk om to utitulerte låter på tolv minutter, men likevel får vi smaken av det jeg i alle fall ser på to ulike sider av prosjektet som i bunn og grunn produserer en helrå form for svartmetall som bør falle i smak hos fans av band som Burzum og Xasthur. Chalice Ablaze starter i alle fall demoen i sitt mørkeste og mest obskure minimalistiske hjørne, der man i den første låta får servert få akkordskifter og tilslørte synther som skaper en bekmørk og høyst effektiv atmosfære, men der skrikingens (hviskingens?) og de høye cymbalslagenes plass i miksen bryter opp illusjonen litt. Litt bedre synes jeg det går på andrelåta, der hypnotiske, iskalde og seige gitararpeggioer og litt progressive elementer melder sin ankomst og sånn sett tilfører musikken et nytt, godt lag av dynamikk.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 