«My Demons and I» er den siste låta som ble sluppet i et ytterst produktivt og godt år for Morten Veland. 2021 så mannen slippe en fantastisk skive med hovedprosjektet Sirenia (som landet en plass på vår egen top 50), samt utrullingen av Mortemias låtsprosjekt ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Kvaliteten på de månedlige låtene som slippes fra dette prosjektet har vært gjennomgående høy, og nå som slippene forsetter inn i 2022 er det ikke umulig at Veland tar sikte på å kuppe en plass på lista vår i året som kommer også, men denne gangen med Mortemia.
«My Demons and I» opprettholder kvaliteten vi har lært å forvente fra Veland og co – faktisk er den trolig en av favorittene mine til nå. Dette er mye på grunn av den fabelaktige gjestevokalen til Brittney Slayes (Unleash the Archers), som gir låtas «We Come to Ruins»-aktige refreng en melodi som klorer seg fast til minnet etter første gjennomlytt. En annen styrke «My Demons and I» har gående for seg er den mørke og lumske fremtoningen; en slags melodisk dødsdoom-preget ekstremitet pyntet i kantene med dramatisk korsang og spøkelses-synth. Det er ingen tvil om at Veland kan sitt symfoniske metall-håndverk, og mannens utrettelige arbeid forsetter å gi slående resultater på «My Demons and I».
Skrevet av Fredrik Schjerve
BESATT– EPIKRISE
Usignert, ute på strømmetjenester
BESATTs metalliske og thrasha hardcore-punk fikk vi først bekjentskap med i oktober i fjor, da duoens selvtitulerte debut var på trappene. Om den forholdsvis snare lanseringen av singelen «EPIKRISE» i desember vitner om en siste rest som ikke landet på plata, er en sporadisk kuriositet eller danner opptakten til en ny utgivelse er ikke godt å si, men BESATTs rå og skrekkfilminspirerte uttrykk på denne singelen vitner i alle fall om en klar kontinuitet for prosjektet. Den uhyggelige og ekstremt høylytte estetikken og de effektbelagte og obskure vokalfrasene setter nok en gang et dominerende preg, og tilføyer en energi som man her til lands ellers finner hos band som Okkultokrati, Ghetto Ghouls og DRITTMASKIN. I denne omgang får vi også en tydelig dose svartmetall der versene får overleve under vekten av knusende blast-beats.
«EPIKRISE» når kanskje ikke de største høydene vi fikk servert på plata i oktober, men er like fullt et fett og solid steg videre for BESATT, som igjen klarer å servere noe som vitner om et stort potensiale.
Skrevet av Alexander Lange
Murhata – «Satan Over Skogen (Rehearsal 07/12/2021)»
Usignert, ute på Bandcamp
Som dere ser kjære lesere, så annonserer tittelen på den nyeste låta til Bandcamp-svartmetallbandet Murhata at det er snakk om en øvings-tape. Dette burde være nok informasjon til å sende de fleste av oss i tårevåt og desperat spurt vekk fra pc-en, og de fleste av oss vil nok også være tjent med denne handlingen. Det finnes dog mennesker der ute som har blitt besatt av ånden til alle de døde og forglemte svartmetall-demoene fra den tidlige, norske andrebølgen, og det er trolig disse fortapte sjelene denne innspillingen er myntet på. Jeg sier ikke at Murhata ikke er i stand til å skrive solid svartmetall – ‘Solitudo’ fra i fjor burde legge død all tvil rundt dette – men «Satan Over Skogen» oppleves mest som en gjennomspilling av en halv-ferdig låt, som i tillegg er delvis druknet i støy. «Satan i Skogen» vil trolig kunne tilfredsstille Bandcamp-utforskerne som er på evig jakt etter det mest «nekro» som finnes på denne kloden, men øvrigheten vil være best tjent med å høre på fjorårets ‘Solitudo’.
Grimskull er et band med historie helt tilbake til slutten av 1980-tallet, men som fikk sitt nåværende navn først i 2009 og som siden da har kommet med et lite knippe utgivelser. Bandets musikalske uttrykk står for så vidt i stil med perioden bandet først materialiserte seg i, og er et klart NWOBHM- og 80-tallsinspirert uttrykk. Et hederlig forsøk på en Steve Harris-aktig implementering av en flott, sentral bassgitar, et progressiv struktur og et Judas Priest-aktig driv i flere segmenter er sånn sett noe av det som preger bandets nyeste låt «Enforcer of the Night».
Den fremste innvendingen jeg har mot denne låta er nok en mangel på egenart, og om man skal være litt vanskelig er det klart at man ikke finner så mange grunner til å skru på dette fremfor å spinne en eller annen god og nostalgisk metallplate. Men «Enforcer of the Night» er like fullt en ganske så sterk låt, der den progressive strukturen mestres svært godt, blant annet med en flott og litt uventet outro, og riffene og melodiene stort sett holder høy standard. Hele greia tar åtte minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for metall som står godt i stil med noen av 80-tallets høydepunkter.
Skrevet av Alexander Lange
Convincing Clearity – «Addict»
Ute nå via Convincing Studios
En av fordelene ved å ha skrevet om norsk metall på et så heldekkende vis som Metallurgi har i over et år, er at vi endelig har kommet i kontakt med folk som har et bedre overblikk over norsk, core-relatert musikk enn oss selv. Vår primære kilde til nyheter rundt norske metallutgivelser er Metal-Archives, og de har jo som kjent nulltoleranse for alt som minner om hardcore-vokal og mannevonde breakdowns. Det har ikke Metallurgi, så vi setter voldsomt pris på lesere som tar kontakt for å gjøre oss oppmerksom på musikk vi har gått glipp av i den kategorien (og alle andre metall-relaterte kategorier for den saks skyld). Uten slike tips hadde vi nemlig gått glipp av band som Convincing Clearity, et metalcore-band med en svært punchy og profesjonell tagning på den mye omdiskuterte sjangeren.
Med sine søkende synth-linjer og angulære tyngde kan det basale uttrykket sies å speile mye av Bring Me The Horizons overgangsfase fra renspikka deathcore-gruppe til sitt mer alternative og populærmusikalske, nåværende sound. I tillegg vil du finne den byksende intensiteten til tidlig Architects, samt noen drønnende grooves som sender tankene i retning Deftones sine tyngre øyeblikk. Den kombinerte miksen fungerer helt utmerket, og Convincing Clearity styrker effekten ved å sky unna alle former for late og billige Metalcore-groover og triks. «Addict» er en velskrevet, kompakt singel med et glitrende refreng, og en god grunn til å åpne døra på gløtt og slippe inn et lite blaff av metalcore i livet ditt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Warzaw – «Send My Regards»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Warzaw har bare et formål i tilværelsen, og det er å levere banger etter banger innenfor et lavterskel men aldri så lite fengende tradmetallisk uttrykk. De mest oppmerksomme av leserne våre vil kanskje ha lagt merke til at dette er tredje uke på rad vi skriver om en Warzaw-singel, og det er fordi de kjører en hyper-komprimert promo-syklus i forkant av slippet av andreplata ‘Black Magic Satellite’ 31. desember. Med et såpass sent slipp gir de med andre ord fullstendig blanke i årets listesesong også, eller kanskje de satser på at debuten ‘Werewolves on Wheels’ skal sikre dem en plassering eller to (hvilket trolig ikke er så dumt). Det er i alle fall en glede å melde at bandet har en liten streak gående igjen, ettersom «Send My Regards» fortsetter den gode trenden som ble startet med «Fierce Attitude» etter den noe svake «Machine Gun Fire».
Åpningsriffet forteller deg mer eller mindre alt du trenger å vite. Vi er tilbake i Warzaws hjemtrakter, et område innenfor tradmetall der forsterket hardråkk møter de mer svansende og antemiske tendensene til NWOBHM-bølgens fanebærere. Bandet er svært tydelige på at de ikke kommer til å følge hverken blinde sektledere eller saueflokker ut over klippekanten, og de formaliserer sin dedikasjon til individuell livsførsel gjennom et fengende og allsangverdig refreng. Det blir dog intet opprør uten folkemasser, og broens hardcore-lenende gjengvokaler står for et øyeblikks solidaritet før Håvard Herjuan kaster seg ut i en hylende gitarsolo. «Send My Regards» er en solid dose tradmetallisk moro, og nok et hakk i beltet for et band som har hatt et strålende musikalsk år.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dødskvad – Dommedagens Lyre
Ute nå via Caligari Records
«Dommedagens Lyre» er en smakebit på oppfølgeren til Dødskvads ‘Krønike’ fra 2020. ‘Krønike II’ kommer 20. januar neste år, og er noe å se frem til fordi det kommer fra et band med en høyst interessant vri på thrash-inspirert dødsmetall. Dødskvad presenterer musikken sin gjennom en brutal middelaldertematikk, og gjør det med et velrennomert og erfarent mannskap med medlemmer som har vært innom blant annet Obliteration.
Som på ‘Krønike’ er det også en eim av middelaldersk, blodig brutalitet som gjennomsyrer det musikalske uttrykket på «Dommedagens Lyre», og det gir en effektiv atmosfære som gjør dette til en litt ekstra interessant dødsmetallaffære. En djevelsk og svært romklangbefengt growle-vokal ligger som en tåke over lydbildet, trommelyden er rå og fin, og komposisjonen drives fremover av sterkt gitararbeid både i riffsegmentet og de febrilske gitarsoloene. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Grillfeast – «Suburban»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
De øldrikkende og kronisk sårhalsede Bandcamp-musikerne i Grillfeast har vært på fylla og hørt på Iron Maiden på vinyl, og resultatet er et seks minutters, desorienterende stykke industriell svartmetall som rivaliserer Justin Broadricks tyngste materiale med Godflesh (hva ellers skulle resultatet ha vært?). Mekaniske gitarer droner nådeløst under hvesende og støyende svartmetall-vokal, en sammensetning som tærer på psyken i minst like stor grad 18 måneder med nedstengning og hjemmekontor. Når lytteren nærmer seg sammenbruddets rand slipper bandet vinylnålen på et parti som best kan forklares som mental lidelse i auditiv form – en svimlende, psykedelisk skjærsild fylt av akvatiske gitarer. Låtformen er i kjent Grillfeast-stil sporadisk og usammenhengende, og den helhetlige opplevelsen er – også i kjent Grillfeast-stil – både sært og fett på samme tid. Ta en lytt dersom gårsdagens nedstenging var dråpen som fikk glasset til å renne over, for deretter å utøve grov vold mot og knuse nevnte glass.
Nattsvermer er en slags reinkarnasjon av prosjektet Liquid Mojo, og slipper på fredag en låt som skal innevarsle en ny giv for prosjektet. «Voice Inside» er en godt produsert og kul moderne metallåt, der Nattsvermer i mine øyne legger seg relativt tett opp mot 2000-tallets alternativmetall – om enn med et ytterligere groovy og punchy preg.
Særlig når den ekstremt Maynard Keenan-aktige vokalen introduseres frister det veldig å sammenligne Nattsvermer med Tool, men fremfor et litt mystisk og progga preg er uttrykket her mer catchy og rett-fram – noe som kler Nattsvermer godt all den tid det ikke åpner for den helt store originaliteten. Noe kommer imidlertid mot slutten, der gjørmete gitarer som sender assossiasjonene min rett til noe så uforutsigbart som Daughters «The Theatre Goer» melder seg som en fantastisk vitamininnsptøyting. Kombinert med det lettfattelige grunnformlene gjør det «Voice Inside» til en virkelig habil låt som pirrer interessen for fremtidige krumspring fra Nattsvermer.
Skrevet av Alexander Lange
Warzaw – «Fierce Attitude»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Det trønderske tradmetall-bandet Warzaw styrer doningen tilbake over i rett fil på singel nummer to fra den kommende ‘Black Magic Satellite’. «Machine Gun Fire» var for min egen del en aldri så liten nedtur, hemmet av en oppstykket produksjonsjobb og et mangel på singel-verdige hooks. «Fierce Attitude» blir kanskje ikke helt kvitt forgjengerens produksjonsrelaterte svakheter, men disse kamufleres relativt godt av den hektiske men presise energien som driver låta fremover. I tillegg begynner vokalmelodiene og refrengene igjen å nærme seg debutplatas standard, selv om det ikke er snakk om en total gjenerobring av instinktene for radioklar metall som ga oss låter som «The Second Banana» og «Adieu».
Ikke at det vil bli gjort tydelig det øyeblikket du trykker «spill av» på «Fierce Attitude». Åpningsriffet er akkurat like selvsikkert og fengende som Warzaws form for trad krever for virkelig å overbevise, og det harmoniserte versriffet forsterker gjennomslagskraften via referanser til klassisk NWOBHM. Dette uttrykket gjør seg forøvrig gjeldende for andre av låtas seksjoner, som f.eks Daniel Rønnings Halford-koringer på førrefrenget, samt broens triumferende gitarakrobatikk. Det eneste som ikke treffer fullstendig blink er refrenget, som skviser litt for mange stavelser inn i sin andre halvdel til å kapitalisere på de fengende vokalfrasene i første halvdel. Jeg var temmelig sikker på at «Machine Gun Fire» var en sjelden skivebom fra de ellers strålende tradmetallerne i Warzaw, selv om det er en lettelse å få det bekreftet via en sterk oppfølgingssingel. Jeg vet dog at gutta er i stand til å skyte enda skarpere i låtveien enn de gjør på «Fierce Attitude», så jeg er spent på om de klarer å tangere eller overstige høydene som ble nådd på ‘Werewolves on Wheels’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furan – Purity and Emotion
Usignert, ute på Bandcamp
Haugesundsprosjektet Furan, et black/doom-prosjekt drevet av Øyvind Vågshaug, har vært omtalt her på Metallurgi tidligere, og singelen «Purity and Emotion» inngår i en forholdsvis lang rekke ulike utgivelser som har blitt sluppet fra prosjektet i år. «Purity and Emotion» fortoner seg heller ikke som en stor overraskelse, og følger mange av sporene som er utforsket tidligere.
Låta er grovt sett delt i tre, om man utelukker den litt løsrevede ambient-introen, og Vågshaug står for en forholdsvis velfungerende struktur på låta. Melankolien som kjennetegner prosjektet brer seg etter en hektisk svartmetallintroduksjon først utover en flott førstevers med clean-vokal, før en litt åpnere bro med pianotangenter introduserer og etterfølges av litt voldsommere og mer storslagne takter – noe som i utgangspunktet fungerer ganske så godt. DIY-produksjonen står nok i veien for et fullt forløst potensiale, så vel som vokalen, som fungerer greit i de enklere og roligere delene, men som – i likhet som ofte ved tidligere Furan-utgivelser – blir litt surt og dårlig implementert ellers. Likevel vil jeg påstå at dette er et av Furans sterkeste utgivelser, og de negative sidene er ikke alltid like tiltalende som det har vært ved tidligere anledninger.
Skrevet av Alexander Lange
Tottal Tömming – «Fullablekk å Sprøyteskrekk»
Ute nå via Kannibal Records
Få også med dere Tottal Tömmings «Fullablekk å Sprøyteskrekk», en låt som ble skrevet og utgitt for å samle inn penger til den veldedige organisasjonen «Prettier Scars». «Prettier Scars» benytter tatoveringskunstene sine til å dekke over gamle arr fra selvskading, og sånn sett er de en meget god match for Tottal Tömming, som ikke er redde for å skildre mørke sinnstilstander i egen musikk (se f.eks korona-eposet ‘Omgangsspsyke’ fra tidligere i år’). Låta er en 18-sekunders banger fylt med støy, desperat hyling og stupfulle ledegitarer, og befinner seg dermed ganske mye nærmere tradisjonell grind enn det eksentriske kollektivet har gjort på en stund. Sett noen grunker til side før du drar på juleshopping, og hjelp Tottal Tömming og «Prettier Scars» med å redde verden ved å kjøpe «Fulleblekk å Sprøyteskrekk»!
Warzaws ‘Werewolves on Wheels’ fra tidligere i år var en meget god debut; en moderne trad-skive fylt til randen av rødglødende hooks og glimt i øyet. Tydeligvis er Trondheimskvartetten inne i en usedvanlig inspirert periode, ettersom de har annonsert at oppfølgeren ‘Black Magic Satellite’ vil gjøre sitt nedslag i det norske musikkmarkedet rett før årsskiftet. «Machine Gun Fire» er den første smakebiten på hva vi har i vente på bandets andreskive, hvilket for min egen del har den uheldige effekten at den moderer forventningene mine noe.
Låta starter svært stødig, med et erketradisjonelt tradriff etterfulgt av sprudlende solospill. Når vokalen til Daniel Rønning gjør sin entré merkes det dog at produksjonen på bandets nyeste singel er en aldri så liten nedgradering i forhold til debutskiva. Litt glattpolering har aldri tatt livet av en fengende trad-låt, men «Machine Gun Fire» låter såpass bearbeidet at instrumentene føles kunstig separert – mest av alt vokalen, som skiller seg tydelig fra miksen. I tillegg mangler låta de sterke hooksene og melodiene som preget samtlige av singlene fra ‘Werewolves on Wheels’, og helhetsinntrykket er dessverre at «Machine Gun Fire» kunne vært en låt som ble kuttet ut av sporlista på nevnte plate i forkant av slippet. Misforstå meg rett, dette er ikke dårlig trad på noe som helst nivå, men per standarden Warzaw satte på debuten strever «Machine Gun Fire» med å imponere.
«Misantropiens Alkymist» og «Djevelens Fyrbøter» er de første smakebitene vi har fått fra det kommende debutalbumet til rykferske ILHALUNG fra Trondheim: ‘Falskhetens Dualitet’. Her er det snakk om dyster, men forholdsvis melodisk svartmetall, karakterisert av beske, tydelige vokalfraser, forseggjorte gitarmelodier og en fantastisk flerrende bass. Begge låtene spiller også på litt ulike styrker, der den førstnevnte nok byr på de sterkeste melodiene mens den andre henter mer ut av å være den mest dynamiske komposisjonen.
Så sliter låtene også litt med sitt. Når kanskje den fremste generelle styrken ved ILHALUNGs musikk er intensiteten bandet klarer å oppdrive, er det synd at enkelte temaer i «Misantropiens Alkymist» likevel repeteres nokså retningsløst – særlig mot slutten. «Djevelens Fyrbøter» har på sin side et hovedtema jeg rett og slett synes fremstår ganske uinspirert. Det skal imidlertid sies at denne låta i større grad er interessant hele veien gjennom, og når det litt skuffende hovedtemaet får utvikle seg til en ny melodi – som blant annet runder av låta – er ILHALUNG på sitt desidert beste. Det løfter noen ellers litt avdempede forventninger for min del opp mot plateslippet i starten av neste år.
Skrevet av Alexander Lange
Andri from Pagefire – «Dragonwings»
Usignert, ute nå på div. strømmetjenester
For de av dere som har fulgt Metallurgi over lengre tid er dere muligens kjent med Andri fra Youtube-kanalen Pagefire og hans mange metallparodier/hyllester. I denne omgang har han fått med seg Craig Cairns fra Cosmic Void og tidligere Midnight Prophecy, som legger sine prektige vokaler over Andris kompositoriske blinkskudd av en europeisk kraftmetall-pastisj. Refrenget formelig oser av Dragonforce, en forbindelse som ikke akkurat blir svekket av den fårete og over-entusiastiske modulasjonen som faser oss til siste refreng fra broens duellerende gitarer og synther. «Dragonwings» er – som ofte når det kommer til Andri – en god dose ukomplisert moro som er verdt en lytt eller to for nysgjerrige sjeler.
Allerede i 2019 kom de første indikasjonene på at debutalbumet til svartmetallbandet Zustand Null, ‘At the Limit of Sanity’ fra 2017, var i ferd med å få en oppfølger. En pandemi og en kontraktsignering med Dusktone senere har de første lydbølgene fra dette andrealbumet endelig truffet oss i form av låta «Stranger than Myself», der Zustand Nulls moderne vri på klassiske svartmetallelementer ser ut til å befestes ytterligere. Produksjonen låter bedre, feitere og mer brutalt enn på debutskiva og skyver svartmetalluttrykket nærmere grenseoppdragningene mot thrash- og dødsmetallen, og musikken finner videre sine styrker i kruttsterke musikerpresentasjoner og upåklagelige riff der et heseblesende driv krydres med små dryss av dissonans.
Dette er mye av årsaken til at «Stranger than Myself» får et vanvittig bra momentum til å begynne med; de første par minuttene av låta preges av et utrettelig, selvsikkert driv og en energi som smitter over på lytteren. Når dette er et av låtas største styrker, fortoner «Stranger than Myself» da dessverre seg også som en smule retningsløs litt lenger uti, da enkelte av repetisjonene i mine ører verken helt klarer å opprettholde det strålende trykket som leveres i åpningsminuttene eller å få låta inn på et nytt spor. En litt mer disiplinert låtstruktur kunne nok dermed ha gjort denne strålende låta enda litt bedre; like fullt er potensialet for den kommende platas kvalitet ubestridelig.
Skrevet av Alexander Lange
Nergard – «Blood Red Skies»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Etter å ha levert en fabelaktig og smertelig oversett konseptplate tidligere i år har Nergard og hans utvidede besetning all rett til å senke skuldrene og kaste seg over et lavterskel-prosjekt. Likevel er det svært overraskende å se den drevne symfoniske metallgruppen velge å covre Judas Priests «Blood Red Skies», ettersom det er en -for mange- ukjent låt fra en skive som er de aller færreste sin favoritt fra NWOBHM-legendene. Halford & co sin kortvarige flørt med 80-tallets gatede trommer og syntetiske teksturer en dog en solid uttrykksmessig match for Nergard, ettersom musikerens egen musikk også demonstrerer sterke instinkter for pop-ens melodikk og arrangementer.
Nergard har valgt å kutte en del i originalens noe overfylte arrangement, men den klimprende og lavmælte åpningen er beholdt. Gruppen har løftet låtmaterialet ut av den daterte produksjonen den fikk på ‘Ram it Down’, og drapert den i en mer robust og kraftfull miks. Dessverre er jeg en av dem som mener Priest var godt ute å kjøre på ‘Ram it Down’, og låtmaterialet er rett og slett ikke sterkt nok til å gi meg sånn all verdens. Mathias Molund Indergårds Tony Moore-aktige vokaler på åpningen er temmelig rå, og den synth-spekkede broen byr på tilstrekkelig med punchy moro; men alt i alt er denne låta i et ganske annet univers kvalitetsmessig i forhold til det Nergard leverte på sin egen skive i Mai. «Blood Red Skies» er et meget velprodusert og velspilt cover av en meget middelmådig låt, men verdt en lytt eller to dersom du er en ‘Ram it Down’-forkjemper eller ikke kan få nok av Nergards symfoniske metall-bombast.
Av alle de tre singlene som (til nå) er sluppet fra doom metal-legendene i Funerals kommende, kolossale comeback-plate ‘Praesentialis in Aeternum’, er jeg selv ikke i tvil om at «Erindring I – Hovmod» er den beste. Med sin spilletid på nesten ni minutter er det også den foreløpig lengste låta vi har fått høre fra utgivelsen, og med det er det også et sunnhetstegn at den føles noe mer disiplinert, fokusert og inspirert enn den nesten vel så lange førstesingelen «Ånd».
Den moderne, gotiske, tunge og melodiske retningen Funeral ser ut til å følge på ‘Praesentialis in Aeternum’ rendyrkes som aldri før på «Erindring I – Hovmod». Låta åpner med å pendle mellom et sterkt, melodisk hovedtema og dundrende, mørke akkorder som tynger lydbildet i versene – noe som fungerer godt i samspill med det strålende refrenget som er låtas klare høydepunkt. Melodiene, både i gitar- og vokalsegmentet, er i det hele tatt av høy kvalitet hele låta gjennom, og etter et storslått bridge-tema slenger Funeral også på et beintøft riff som først får lure under en litt overraskende – men velkommen – gitarsolo. Det kan nok innvendes at også denne låta med sin ganske progressive form er litt vel lang og repetativ, men i all hovedsak er dette en sterk og lovende prestasjon fra Funeral, og noe som virkelig får meg til å se frem til albumslippet.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Sulphur Satanic»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Stavangers-bandet Dark Delirium avslutter et høyst produktivt år med å gi ut sin andre plate ‘Sulphur’, oppfølgeren til debuten ‘Fallen’ som kom ut tidligere i år(!). Det kan virke som bandet bare har tenkt å slippe en singel eller to i forkant av slippet, der førstesingelen «Sulphur Satanic» kan ansees å være et kvasi-tittelspor for skiva. Låta viser et Dark Delirium som virkelig begynner å bli bevisst sine egne styrker, og er muligens den beste singelen de har sluppet så langt i sin unge karriere.
Jeg nevnte i min anmeldelse av EP-en ‘Abyss’ at Dark Deliriums melodiske side virket noe under-utforsket, og det kan virke som at bandet har tatt dette til hjertet på sin nye singel. Låta skjener hardere inn i et melodisk Insomnium/Omnium Gatherum-landskap enn noensinne tidligere, noe som kan eksemplifiseres via åpningens prektige og høy-kommersielle melodeath. Låtas ulike elementer harmoniserer godt sammen, og spesielt det tunge, klubbende riffet som støtter opp under refrenget er en fin touch. Til og med solospillet (som jeg tidligere har kritisert) finner en støyete og god lomme som komplimenterer låtas øvrige bestanddeler, og da er det sannelig ikke mye igjen å klage over.
Det hadde vært interessant å se hva vokalist David Jakob Ekse kunne fått til dersom han benyttet seg av flere lave growls for å komplimentere sine lyse screams, men dette er mer et forslag til eksperimentering heller enn en kritikk. «Sulphur Satanic» er rett og slett en temmelig solid låt fra en ung og lovende gruppe musikere, og jeg er spent på å se hvordan de har bakt den inn i storformatet på deres kommende skive ‘Sulphur’. Ta en lytt dersom du er glad i melodisk dødsmetall med størrelse og kommersiell appell.
Skrevet av Fredrik Schjerve
KARAVAN – «Throne»
Usignerte, ute nå på div. strømmestjenester
KARAVAN er et splitter nytt band fra Jæren, og som bandnavnet tilsier er det snakk om en type stoner-rock som slekter godt på de psykoaktivt stimulerte ørkenvandrerne på coveret til Sleeps ‘Dopesmoker’. Når trommene kommer krasjende inn etter den ørkenrock-aktige åpningen på deres debutsingel «Throne» blir det også tydelig at doom-sjangeren har hatt mye å si for utformingen av bandets sound. Legg den raspete og svartmetall-aktige vokalen på topp, og du har et potent og sammensatt sound som er overraskende komplett til å være en debutsingel.
Når det kommer til stoner/doom er det én ting som bare må være på plass, og det er riffene. På «Throne er samtlige riff av en kolossal og knakende sort, som også holder et høyt nivå kvalitetsmessig. Buldrende bass støtter opp i bunn, og trommisen legger den fulle vekta si bak slagene så doom-en i bandets sjangerbenevnelse blir tilstrekkelig vektlagt. En fuzzy, varm og rik progresjon sørger for å variere uttrykket på låtas bro, før en rungende, grunnvoll-ristende akkord setter punktum ved den musikalske reisen. Alt i alt er dette stoner/doom av overraskende høyt nivå, og en jam som burde imponere samtlige med et øre for drønnende og rusfremkallende musikalske uttrykksformer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Lord Fungus – «Darkness»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Et vrengt og kraftig brøl åpner «Darkness», den nye singelen til Tretten-bandet Lord Fungus. Bandets overordnede mål er «å skrive tung musikk, og å ha det gøy i prosessen», og deres nyeste singel har en ukomplisert og uanstrengt fremtoning som vitner om deres relativt tilbakelente forhold til musikkskriving. Likevel er dette musikk som åpenbart har vært gjennom en kvalitetskontroll, og resultatet er et solid og kreativt stykke dødsmetall med moderne valør.
Åpningsriffet vekker i utgangspunktet assosiasjoner til krysningen av hardcore og dødsmetall som har blitt så populær i det siste via band som Gatecreeper og Enforced, før trommene slår over i et beat som minner overraskende mye om Metallicas «Cyanide». Et krokete gitarbrekk sender deretter tankene i retning tidlig Mastodon, før refrenget tar et hardcore-aktig beatdown og blåser det opp til storslåtte dimensjoner. Til tross for sine ekstreme kvaliteter bør låta kunne være tilgjengelig for et bredt publikum, ettersom mesteparten av låtas elementer kan finnes igjen i band som dominerer metallens nåtidige spotlight. «Darkness» er en fet og profesjonelt-lydende låt som burde kunne nytes av det store flertall av metallfans i vårt langstrakte land.
Skrevet av Fredrik Schjerve
XIX Dead Monarchs – Don’t Make a Sound
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Det er halvannen måned siden det nyoppstartede bandet XIX Dead Monarchs slapp «Don’t Make a Sound», men i skammen over å ha oversett bandet omtaler vi singelen likevel – kanskje er det også litt fordi en større bukett med singler også har blitt forbigått her på Metallurgi. Arbeidsmåten til XIX Dead Monarchs baserer seg, i alle fall enn så lenge, nemlig på relativt hyppige singel-utgivelser, noe som vel kan betraktes som litt friskt og uvanlig innenfor metallscenen.
Stilen – i alle fall på «Don’t Make a Sound» – sirkler seg uansett i all hovedsak rundt metalcore-uttrykkene man fikk servert tidlig i dette årtusenet, og assossiasjoner til band som Avenged Sevenfold og Bullet for my Valentine melder seg. I det ligger også en helt ålreit låt, der XIX Dead Monarchs serverer noen effektive melodier og gode musikerprestasjoner. Bandet legger seg nok her likevel litt vel tett opp mot kjente uttrykk innenfor sjangeren, og litt mangel på kraft i produksjonen gjør nok også «Don’t Make a Sound» til en litt for lite dynamisk sak. Like fullt er det mye i presentasjonen og arbeidsmåten til bandet som faller i smak, noe som gjør at neste låt – som formodentlig ikke er spesielt langt unna – etter alt å dømme vil bli en underholdende og interessant affære.
På den kommende spliten ‘Kirkegard’spiller Visegard den melodiske motparten til det mer aggressive og krigerske uttrykket til Kirkebrann. «Hvor Gausta Rår» – Visegards første singel fra spliten – er kraftig og velprodusert svartmetall, med en ambivalent atmosfære som balanserer prekært mellom håpefullhet og dysterhet. I likhet med Kirkebrann holder Visegard seg unna svartmetallens blasfemiske vinkling på sin nye låt, men velger heller å foreta et dypdykk inn i de svært nordiske temaene natur, mørke, død og resiliens.
Visegards tilnærming til mørk melodikk er utrolig naturlig og uanstrengt. Låtas vers og refrenger ligger og svever over et rikt og mangefasettert harmonisk landskap, som senere blir befolket av en ruskete og viril samling mannsrøster. Låtas andre halvdel veier dessverre helhetsinntrykket litt ned, ettersom den melodiske ledegitaren kopierer det underliggende riffet i store trekk, samtidig som den repeteres i overkant lenge. «Hvor Gausta Rår» er uansett en bunnsolid og tidvis fabelaktig svartmetall-låt, som sett i sammenheng med Kirkebranns singel kan tyde på et en av høydepunktene innenfor norsk svartmetall i 2021 kan vise seg å være – av alle ting – en split. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jointhugger – «The Calm»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Jointhugger viste på singelen «Midnight» at det bor noen potensielle, bluesy hit-skapere i dem – selv om den ti minutter lange låta demonstrerte at de rommer mange andre dimensjoner også. Trioens melodiske teft er godt ivaretatt på deres nye singel «The Calm», selv om den i denne omgang er presentert i et mer tradisjonelt stoner-format enn på forgjengeren. Dersom man sidestiller de to singlene fra bandets kommende skive blir det tydelig at de tre gutta fra Horten makter å skape sann variasjon innenfor den ganske uniforme sjangeren stoner/doom, noe som lover svært godt for ‘Surrounded by Vultures’ (som for øvrig ble sluppet på søndag).
«The Calm» er Jointhugger redusert ned til sin stoner-kjerne, med nok kvalitetsstemplede riff til å sette skrekken i både Matt Pike og Al Cisneros. Bandets grovkornede fuzz-bass og kampesten-aktige gitarlyd utgjør fortsatt fronten av lydbildet – som på skiva synes å ha fått en profesjonalisert poleringsjobb, muligens på bekostning av de herlige, analoge teksturene som regjerte på ‘Reaper Season’. Vokalen til Nico Munkvold har som tidligere en bluesy affekt, med en oktav-dobling som av en eller annen grunn sender tankene mine i retning en del alternative strømninger innenfor rock og metall på 90-tallet.
Jointhugger er mestre i å sprite opp tradisjonell stoner/doom via aktive og hendelsesrike låtstrukturer. På «The Calm» kommer denne tendensen til uttrykk via broens rasende, pentatone skred, som stadig avbrytes av stillhet og wah-wah-draperte gitarlicks. Bandet ligger og mesker seg uanstrengt i den rytmiske lomma over hele låtas spilletid, før en tøylesløs akselerasjon avslutter det hele med brask og bram. «The Calm» er nok et hakk i beltet for Jointhugger og deres låtskriver-kanon, og en låt som burde vekke entusiasme hos samtlige fans av skikkelig bunntung stoner/doom.
Skrevet av Fredrik Schjerve
KINGSEEKER – Butterflies
Usignert, ute på strømmetjenester
«Butterflies» er den fjerde singelen det østlandske metalcore-bandet KINGSEEKER har sluppet siden 2019, men dessverre bare den første vi på Metallurgi har klart å fange opp. Låta vitner like fullt om et band som på tross av beskjeden berømmelse begynner å få grep om et nokså profesjonelt teft.
Her får man en metalcore-kruttønne som dyppes i post-hardcorens melankoli, og KINGSEEKER klarer særlig å imponere med et uhyre effektivt hovedtema som står fjellstøtt som fundament for et herlig Trivium-aktig refreng. Ellers må også vokalen nevnes, som nok tilføyer det meste bandet har av en slags egenart med sitt hardcore-preg – ikke helt ulikt noen av Jacob Bannons prestasjoner i Converge. Såpass skittent er det at jeg nok skulle ønske at råskapen i vokalen også ble noe mer gjenspeilet i den nokså polerte produksjonen. Til syvende og sist lander imidlertid «Butterflies» som en imponerende tre-minutter fra et fortsatt ferskt metalcore-prosjekt som jeg gleder meg til å høre fortsettelsen av.
Når vi nå har ankommet midtveispunktet i Morten Velands utrulling av Mortemias andreplate har prosjektets natur virkelig begynt å komme i fokus. At ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ utarter seg mer som en samling singler enn en klassisk plateopplevelse vil neppe oppfattes som noe negativt blant musikerens mange fans, ettersom det er innenfor låtformatet Veland har utmerket seg mest over årenes løp. På platas femte singel har han med seg Melissa Bonny (Ad Infinitum), nok en stjerne i boka som rommer listen over mannens høyst vel-selekterte gjestevokalister.
«Devastation Bound» er like eventyr-aktig og minst like pop-metallisk som noe annet nummer fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ vi har hørt så langt. Tunge gitarer og glitrende orkestrering utgjør et effektivt underlag for Veland og Bonnys vekslende vokalbidrag, hvor spesielt sistnevnte gjør en utmerket jobb på det fengende refrenget. Det skal sies at jeg ikke lot meg overbevise like enkelt av denne låta som av prosjektets tidligere låter – kanskje på grunn av det litt uelegante breakdownet som åpner låtas midt-seksjon, kanskje på grunn av at den pop-metalliske vinklingen ikke oppleves som like uanstrengt som vanlig. Jeg lot meg likevel overbevise til slutt, og «Devastation Bound» er dermed nok en symfonisk metall-perle levert av Veland og hans armé av gjestevokalister – om kanskje ikke den mest blank-polerte av prosjektets fem perler til nå.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dold Vorde Ens Navn – «Syke hjerter«
Ute nå via Lupus Lounge
Etter det jeg synes var en litt skuffende første singel, begynner ting virkelig å love godt for Dold Vorde Ens Navn(DVEN) kommende plate ‘Mørkere’ som kommer om en måned. Singel nummer to, «Er det måneskinn», viste noen interessante symfoniske elementer, og den nye låta «Syke hjerter» klarer også å imponere.
Utgangspunktet for låta er friskt, rått og enkelt, der en ukomplisert og taktfast trommerytme legger grunnen for det trege, klare og nærmest doom metal-aktige hovedriffet. Med vokalen over, som er forbausende tydelig til svartmetall å være og nesten er litt vel høy og klar, kan låtas innledende seksjoner minne mye om øyeblikk både på Satyricons ‘Deep Calleth Upon Deep’ og Ulvehyrdes ‘Englemakersken’. Det har samtidig en viss egenart, og denne egenarten styrkes nok også av det Ulver– og Opeth-aktige midtpartiet der vakre akustiske gitarer og sørgmodig clean-vokal får hjelp av symfoniske innskudd til å nå et virkelig flott klimaks. Når hovedtemaet deretter vender tilbake og synker ned i en akustisk versjon av seg selv, er det dermed snakk om en solid låt fra DVEN som får meg til å glede meg til den fulle albumopplevelsen – all den tid dette ikke er direkte overveldende saker.
Skrevet av Alexander Lange
Kite – «Currents»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Andre singel fra den kommende skiva til sludge-bandet Kite står og spinner hjula i den samme emosjonelle søla som sin forgjenger. Dundrende sludge-riff og spenningsfylte pusterom skaper vekslende dynamikk i kjent post-stil, og de hardcore-lenende skrikene til Ronny Flissundet krysser av det siste kriteriet som må til for gi gruppen status som sludge-utøvere av rang. Låtas fem minutter bygger seg opp til et desperat klimaks, et rensende instrumental- og vokalutbrudd som ebber ut i et skingrende og ensomt postludium.
Sludgens nødvendige tyngde og tragiske atmosfære er nok en gang på plass på «Currents», men produksjonen mangler fortsatt en viss dybde og presisjon for å virkelig konkurrere med sjangerens tungvektere i 2021. Det er likevel snakk om kompetent og effektiv sludge, hvilket naturligvis må forventes når man har med medlemmer av band som Sâver og Tombstones og gjøre – to band som på hvert sitt hvis har mestret musikkens lave frekvenser. «Currents» er en nedstemt og vektig affære, som et rustent og forlatt tankskip som ligger og dupper i svart hav.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Avertia – «Triumphant Gleam»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Det melodiske svartmetallbandet Avertia har tydeligvis vansker med å legge fra seg instrumentene og ta seg en velfortjent pause – selv etter å ha levert en av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser i ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. I bandets Spotify-bio står det nemlig at Vestlands-bandet er i full sving med sin neste skive, et prospekt som for min egen del får blodet til å bruse av forventning. Om Avertia ikke makter å ta seg en fullstendig ferie fra bandvirksomheten, så klarer de i alle fall å senke skuldrene og ha det litt moro, hvilket har resultert i et cover av Darkthrones «Triumphant Gleam» fra ‘Panzerfaust’.
«Triumphant Gleam» er en langt mer aggressiv og direkte låt enn noe av materialet som ga ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ sin lengselsfulle melodikk, og dermed er det også en effektiv ganerenser. Primitive og muskulære riff deler plass med byksende og punk-påvirkede fartsmetall-riff, og resultatet er en effektiv adrenalin-injeksjon, om kanskje ikke så fryktelig spektakulært. Produksjonen er temmelig tørr og moderne, og klarer dermed ikke å beholde den maniske råskapen som går som en djevel gjennom originalen. Avertias versjon av «Triumphant Gleam» utgjør en underholdende digresjon, men nærmer seg på ingen måte den glitrende tinden av melodisk svartmetall de trollbandt oss med tidligere i år.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Navian – «Apricity»
Ute nå via Indie Recordings
Navian er et instrumentalband med beina plantet i den moderne progmetallen, og har nå sluppet tredjesingelen «Apricity» fra deres kommende debutalbum ‘Cosmos’. Her får vi fra begynnelsen servert en salig blanding av kreative gitarleads, elektroniske elementer og bakenforliggende synther som sender assossiasjoner til djent-band som Periphery, men der innslagene av spretne, mørke gitartoner minner vel så mye om spenstighetene til Polyphia. Bandet drar lytteren gjennom flere lag og seksjoner på de fem minuttene låta varer, og krydrer det også med noen melankolske og roligere gitarpartier som kan minne om et eller annet John Petrucci-påfunn. Med det evner Navian å sprøyte inn mange kule og egentlig også ganske lett fordøyelige prog-elementer i en nokså tettpakket låt, selv om jeg definitivt savner mer originalitet og egenart og «Luna» nok fortsatt troner som bandets beste singel i denne omgang. Det er musikerprestasjonene som står igjen som det aller mest imponerende – for ikke å snakke om den flotte, avsluttende oppbygningen i låta.
Skrevet av Alexander Lange
Lysjakt – «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Til slutt har vi nok et kuriosa levert av en av årets sterkest album-debutanter, nemlig Lysjakt sitt metallcover av «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2». Coveret er som de fleste spillmusikk-covere i metallisk stil både bombastisk, corny og gledesspredende som fy, så ta deg en lytt dersom du trenger en skikkelig energi-boost underveis i en ellers traust arbeidsdag.
Et av prosjektene til svartmetallegende og tidligere Gorgoroth-vokalist Gaahl, Gaahls WYRD, har begynt å varme opp til lanseringen av EP’en ‘The Humming Mountain’ med tittellåta derfra. Sporet fra bandets første og fortsatt eneste plate, ‘Gastir – Ghosts Invited’ fra 2019, er nok ikke helt forlatt her, der man utvilsomt fikk servert svartmetall, men der Gaahls clean-vokal og en åpenbar vekt på atmosfære gjorde det noe mer lavmælt og flerdimensjonalt enn det meste innenfor sjangeren – all den tid denne plata nok hadde litt å gå på kvalitetsmessig.
«The Humming Mountain» drar imidlertid lytteren enda lenger inn i GaahlsWYRD atmosfæriske tåke og lander som en mektig og egentlig ganske post-metal-aktig låt. Trommene er svevende, også når doble basspedaler leverer noe tyngde, og gitarene ligger minimalistisk til der dype akkorder klimpres standhaftig og monotont gjennom låta – i midten får de også noen flotte effekter over seg. Det er en tilnærming jeg i utgangspunktet har mye sansen for, men låta blir nok samtidig en smule blass og ensformig. Det kommer nok litt av Gaahls vokal, som blir litt for enkel og lite distinkt, men har nok mest å gjøre med at helheten mangler en retning og noen detaljer som nok også ville løftet det i prosjektets ånd. Likevel er det definitivt en nokså god låt, særlig for de som søker de mer stemningsfulle og tålmodige hjørnene i svartmetallens ekspanderende univers.
Skrevet av Alexander Lange
Shining – Slaughter
Ute nå via Spinefarm / Universal
Kanskje skal Shining snart få konkurrere med Ulver om å være det mest uforutsigbare norske prosjektet som på et eller annet tidspunkt har vært innom den norske metallscenen. Etter en mer eller mindre rendyrket jazz-oppstart tok bandet, med Jørgen Munkeby i spissen, metall-Norge med storm med jazzmetallen på ‘Blackjazz’ og ‘One One One’ i 2010 og 2013. Bandet nærmet seg deretter litt mer kontroversiell alt-metall på ‘Animal’, før de nå på sine to siste singler – og på sitt kommende album – tøyer strikken desto lenger med virkelig poppa og EDM-preget metall. Og det med et slags viking-tema om det hele(!).
«Slaughter» er siste låt ut og etterlater liten tvil om hvilken retning Munkeby og co. går i. Dette er mer pop-låt enn metall-låt, og min egen lytteropplevelse havnet i et morsomt sammentreff med gjennomlyttingen av det nye albumet til Poppy, som kanskje er artisten Shining er nærmest her – om noen. Lytteren blir uansett introdusert på vennlig vis med melankolske piano-tangenter og vokalmelodier før det eskalerer til et eksplosivt refrengtema der mørke og nesten djent-aktige gitarer høres i bakgrunnen. Munkebys vokal synes jeg får en ganske uheldig overtenning i refrenget, og øvrige melodiklisjeer lar seg nok ikke helt rettferdiggjøre av Shinings tilnærming og produksjon. Metallbloggen Metallurgi tillater seg imidlertid å være så forutsigbar som å la seg imponere mest av det tydeligste metallinnslaget i låta, som kommer på slutten i form av noen helt uminnelig tunge gitarer. Selv om helheten i «Slaughter» likevel ikke imponerte meg helt stort, skal det også sies at det er en morsom retning Shining går i, og bandet skal ha for å gå uredd i nye retninger.
Skrevet av Alexander Lange
Funeral – Ånd
Ute nå via Season of Mist
Norges kanskje største navn innenfor doom-metall, Funeral, våkner til live igjen(…) med sitt første album på hele ni år i desember. Første singel ut, «Ånd», er med sine åtte minutter en stor og tung gjenintroduksjon og en ambisiøs smakebit, og viderefører for så vidt det grunnleggende musikalske uttrykket bandet utforsket på ‘As the Light Does the Shadow’ i 2012. Her er det nemlig først og fremst snakk om melodisk og gotisk doom-metall, da fremfor funeral doom’en bandet var tidlig ute med å leke seg med på 1990-tallet. Uttrykket er imidlertid hakket mer variert og produksjonen mer raffinert, en del personell er blitt skiftet ut og låtteksten er på norsk. På toppen av det hele er stemmen til Borknagars Lars A. Nedland å høre på denne låta.
Det er nok den høye produksjonsverdien som er den største styrken til «Ånd». Vokalen ligger muligens litt lengt fremme, men bandet gjør ellers jobben usedvanlig godt særlig med gitarene som leverer all tyngden og storslagenheten man trenger i musikk som dette. De symfoniske elementene på hver ende av låta er også et spenstig påfunn som gjør seg godt i lydbildet og tilføyer variasjon. Låtskrivingsmessig synes jeg låta har noen flere ulemper, da særlig med blikk på noen litt vel typiske og ensformige doom-melodier og en låtstruktur som jeg nok synes kunne hatt godt av en oppstrammer – til syvende og sist virker det som om Funeral stapper inn litt vel mange deler og repetisjoner uten at de føles helt nødvendige og rettferdiggjorte. Likevel får Funeral mellom to- og seks-minuttersmerket på denne låta, som tross alt er størsteparten av den, til en virkelig god og meningsfull flyt som jeg håper blir mer gjennomgående på plata som vi allerede vet kommer til å bestå av virkelig store doom-metallåter.
Skrevet av Alexander Lange
Sarke – Beheading of the Sircus Director
Ute nå via Soulseller Records
Den første singelen fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, «Bleak Reflections», hadde jeg litt blandede følelser rundt – særlig fordi det var en litt underlig strukturert låt. Derfor er det gledelig å kunne melde om at den nye singelen «Beheading of the Sircus Director» ikke bare skilter med en langt mer spenstig tittel, men også fremstår som en langt mer fokusert sak.
Med det glimter riktignok også mye av det man kunne tenkt seg av dristigheter med sitt fravær, men «Beheading the Sircus Director» fremstår like fullt som en låt der Sarke får til det de prøver på. Låta er i bandets ånd en sann tradmetall-låt med litt ekstremmetallkrydder som kommer med Nocturno Cultos vokal, og åpner og sirkler rundt noen enkle, saftige og effektive stoner-aktige riff. Blant øvrige høydepunkter finner vi en nydelig, progga synth som ligger over det storslåtte refrenget. «Beheading the Sircus Director» er med det ingen låt som blåser meg av banen på noen som helst måte, men gjør jobben i form av å være en solid Sarke-låt.
I min anmeldelse av «As the Rivers Bleed Their Blessings», den første singelen fra Doedsvangrs kommende plate ‘Serpents ov Old’, omtalte jeg låta som et «utrettelig, fremrykkende flammehav». Denne beskrivelsen ser ut til å kunne treffe den kommende plata i sin helhet, ettersom andresingelen «Black Dragon Phoenix» er minst like intens og kvelende som sin forgjenger. De samme enorme dimensjonene fra «As the Rivers…» er videreført via de tårnende gitarakkordene til Shatraug (Sargeist) og BST (The Order of Apollyon), men denne gangen filtrert gjennom en noe mer subtil prisme.
Noe som ikke er subtilt, er det nesten krigsmetalliske og Of Feather and Bone-aktige riffet som kommer glefsende ut av dypet ved låtas start. Trymske stormer piskes opp av trommis Anti-Christian, hvis trommespor utgjør grunnvollen resten av instrumentalene ble reist på i etterkant. Med denne prosessen i bakhodet er det nesten merkelig at trommesporene er så lite ekstra som de er, men det rytmiske skiftet som forekommer i låtas refreng(?) vitner om at skriveprosessen har sitt utgangspunkt i Anti-Christians rytmiske sensibiliteter.
Gjennom sin homogene miks av halsbrekkende aggresjon og symfoniske størrelse kan soundet til Doedsvangr i 2021 minne om et skjæringspunkt mellom midtperioden til Immortal og Emperors ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, dersom man ønsker å se på prosjektet gjennom en norsk linse selvsagt. Det er nemlig kraftige impulser fra den videre, internasjonale svartmetallscenen å spore på «Black Dragon Phoenix», kokt sammen til et særegen og karakteristisk brygg av Doedsvangrs eminente medlemsrekke. ‘Serpents ov Old’ kommer unektelig til å bli en av årets store hendelser innenfor norsk-relatert svartmetall, et faktum «Black Dragon Phoenix» understreker ved å gi oss fem av årets mest inntrykksfulle minutter med ekstremmusikk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Addiktio – «North«
Ute nå via Indie Recordings
«North» er singel nummer tre i opptakten til oppfølgeren til Addiktios debutalbum ‘Verraton’ fra 2018. Addiktio er en instrumental prog-trio som også beveger seg i andre musikalske landskap enn det rent metallske, og man får servert smakfulle innslag av både klassiske rocke-uttrykk og spenstige jazz-elementer i musikken. Bandets ganske profesjonelle sound følger nok ganske naturlig av de tre musikernes tidligere eskapader med flere kjente norske musikere – blant annet med Jørgen Munkeby i Shining.
«North» er en lett fordøyelig jam-aktig sak på fem minutter, og har et melodisk teft som blant annet sender ganske øyeblikkelige assossiasjoner til mye av Opeths nyere, progga materiale. Kulest blir det mot slutten av låta, når bassen fuzzes ordentlig opp og bandet med det også drar lytteren gjennom underholdende synkoper og andre rytmiske triks som piffer opp den i utgangspunktet ganske lettbeinte komposisjonen. «North» er nok ikke spesielt oppsiktsvekkende, men Addiktio lykkes sånn sett likevel med å gjøre låta minneverdig nok til at man må tro plata blir en interessant affære.
Skrevet av Alexander Lange
Sundrowned – «Levitating«
Ute nå via Fysisk Format
Post-metal-bandet Sundrowned har sluppet låta «Levitating». Det skjer i anledning av at det er tre måneder siden bandet slapp plata ‘Become Ethereal’, og er etter alt å dømme et resultat av den samme produksjonsprosessen som plata. Det signaliseres i og for seg tydelig nok av coveret, der blå, luftig abstraksjon blir en treffende innpakning for musikken.
Sundrowneds musikk beskrives nok best slik plateselskapet Fysisk Format gjør, som tidligere har sammenlignet bandet med Alcest og Rosetta. For meg hørtes Sundrowneds debutalbum sannelig ut som en krysning mellom førstnevntes vakre og lettbente shoegaze-metall og sistnevntes tålmodige postmetall, og attpåtil kan det nesten høres ut som Rosetta-vokalistens røst har sneket seg inn. En tilsvarende beskrivelse er også beskrivende for «Levitating».
Da jeg omtalte ‘Become Ethereal’ i sommer, uttrykte jeg begeistring for mange av grepene – og ikke minst atmosfæren – Sundrowned manet frem på plata. Så var det også slik at jeg syntes musikken til tider ble i overkant ensformig og noe tannløs, og at metal-elementene druknet litt i ambient-preget. Problemstillingen melder seg for så vidt også – ikke helt overraskende – på «Levitating», men også på en måte som frembringer litt mer ettertanke hos undertegnede. Det er nok et poeng at Sundrowned er litt vel forsiktige med produksjonen, der vakre, men ganske lavmælte gitarer, drives litt statisk fremover av et mer aktivt trommespill i bunn. Mot slutten, når låta på sett og vis eksploderer (litt forsiktig) i et klimaks, får plutselig bassen litt ekstra fuzz og kraft, og flere slike grep og dristigheter mener jeg hadde løftet bandets musikk til det litt mer spennende. Når jeg snakker om et ambient-preg merker jeg likevel at dette ikke nødvendigvis må være så negativt. «Levitating» frembringer noen av mer melankolske og dystre stemningene jeg har hørt fra Sundrowned, og selv om det et eller annet sted i midtpartiet blir litt vel repetativt, er bandet i denne låta – som ved mange andre anledninger – gode på å tyne gripende stemningsbilder og virkelig gi musikken en fin karakter. Derfor holder jeg ved at Sundrowned er et virkelig interessant metal-band her til lands.
Skrevet av Alexander Lange
Odrijk feat. Beis7 – «Svartsynt»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Odrijk er et enmannsband som i sin Spotify-bio omtaler seg selv som «True Norwegian Noise Metal». På sin andre singel «Svartsynt» utarter noise-elementet seg i form av industrielle effekter, samt en utleverende og uhemmet intensitet som ved første gjennomlytt kan oppfattes som noe hektisk og kaotisk. Etter flere lytt samler derimot den rasende skyen av metallisk støv seg til noe mer konkret og direkte – en desperat og depressiv tirade som bruker core-sjangrenes skamløse tyngde til å hamre sitt dystre budskap inn i lytterens skalle.
Som en motvekt til de core-lenende aspektene finner vi også noen massive gitarvegger, orkestrale synther og lyse, svartmetall-aktige akkorder som til sammen gir låta en nesten symfonisk metall-kant. Dette forsterkes av de elektroniske pulsende som summer over låtas avsluttende breakdown, et særegent element jeg skulle ønske kom tydeligere frem i miksen. Det er likevel groove-tung core som ender opp med å komme seirende ut av den sjangermessige knivingen, der den avgjørende faktoren må sies å være det brutale, Code Orange-aktige sammenbruddet rundt låtas midtpunkt.
Den milde skepsisen jeg opplevde på mine tidlige gjennomlyttinger måtte tidlig vike for en voksende forståelse av Odrijks uttrykksmessige potensiale. Ja – enkelte av overgangene i første halvdel oppleves som litt rotete, og den konfronterende intensiteten til Beis7s (Villmark) vokal kan bli litt utmattende i lengden. Likevel bidrar det sistnevnte til at låta gjør følelsesmessig inntrykk, og kombinert med gitarene og trommenes presise sleggeslag er sluttresultatet temmelig interessant og rått. To låter inn i sin unge levetid demonstrerer Odrijk allerede et solid arsenal av verktøy og egenskaper, så jeg håper at prosjektet vil være aktivt lenge nok til å realisere det særegne soundet som ligger og ulmer i «Svartsynt»s indre. Anbefales fans av moderne, intens og core-agnostisk støymetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blodkvalt – «Stench / Rotting Flesh«
Usignert, ute på strømmetjenester
De to låtene Blodkvalt slapp i en liten bunt forrige uke, «Stench» og «Rotting Flesh», er ordentlig stygge saker, og hemningsløs råskap og styggedom er også det som gjør det så kult. Dette er i grunnen noe av det nærmeste jeg har hørt et band være vibbene på Mayhems ‘Deathcrush’ på en god stund. Her får man servert enkle og ganske thrasha gitarriff som løper mer eller mindre løpsk, og viktigst av alt får en hylende, voldsom vokal forpeste det upolerte lydbildet. Dette er en type svartmetall som viser sjangerens forskrudde slektskap til punken samtidig som at det ikke etterlater noen tvil om at det også er noe helt annet.
De to låtene er også to litt ulike dyr. «Stench», som ble sluppet i juni, er nok hakket mer konvensjonell rent strukturmessig, og lar en liten, ukomplisert bukett med riff dundre i tur og orden mens trommer og vokal tilføyer det mest kaotiske elementet. «Rotting Flesh» er for meg en enda litt mer fascinerende sak, der den åpner med noen ordentlig skitne og nesten doom-aktige fuzz-gitarer og deretter lar det nærmest banale riffmotivet legge grunnlaget for resten av låta – da med noen fete rytmiske variasjoner og en frenetisk gitarsolo over, blant annet. Alt sammen tar ikke en gang syv minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for litt skruppelløs svartmetall.
Metallurgi 