ukas singler – Side 3

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vemod – “Der guder dør”

Den trønderske svartmetalltrioen Vemod vet hvordan de skal skrive langstrukne svartmetallkomposisjoner, de vet hvordan man skaper kalde, mørke og storslåtte atmosfærer, og de vet hvordan man skal innfri forventninger etter ikke å ha sluppet noe som helst på elleve år. Låta “Der guder dør” er det første de slipper siden debutskiva ‘Venter på stormene’ landa i 2012, og den gjør det veldig spennende at en ny plate ved navn ‘The Deepening’ kommer på nyåret.

I kjent stil tar Vemod seg god tid her, og “Der guder dør” varer i hele 13 minutter. Produksjonsmessig låter dette klarere enn den lo-fi-befengte debuten, noe som kler låta utmerket der et romslig lydbilde gir de klare, kalde gitarene plass til å hjelpe atmosfæren å gro. Så er låta også svært godt strukturert; den fungerer godt i sine to deler, der en rask og stormfull første halvdel forløses svært godt av et roligere og mer tilbakelent andreparti der flott clean-vokal også får pensle stemningen. Har du gått glipp av Vemod, men har kost deg med band som Djevel og Helheim de siste årene, er det bare å sette dette på og glede seg til plateslippet – for dette er imponerende saker.

Skrevet av Alexander Lange

Sâver – “Eliminate Distance”

Sâver er et post-metal-band fra Oslo som har spesialisert seg i særlig grovkornet, seig og sludgy stil a la Neurosis. For to år siden bød de på noe mer svevende og atmosfæriske takter i Psychonaut-spliten ‘Emerald’, men når de nå nærmer seg en ny utgivelse på nyåret, kan man ane en tilbakevending til debutplatas bråkete finish – og mer til.

Førstesingelen herfra heter “Primal One”, og denne bar riktignok med seg en del dynamikk gjennom både tyngde, lett clean-vokal, jammete partier og tidvis kaotisk brutalitet. Andresingelen “Eliminate Distance” er på sin side en låt der stikkordet nesten utelukkende må være seighet, der desperat vokal legger seg over riff som er såpass nærme å knuses under sin egen vekt at de nok kunne passa inn i noen av KEN Modes mest brutale påfunn. Det er veldig, veldig kult om alt så blir litt vel Neurosis-aktig, og platelanseringa er det nok bare å glede seg til.

Skrevet av Alexander Lange

Jaggu – «Satan’s Little Trotters»

Da JAGGU slapp «Whoreslug», førstesingelen fra deres kommende EP ‘Sluggu’, kommenterte jeg at bandets Mastodonske prog/sludge nøyt godt av bandets valg om å bake litt tradisjonell doom inn i uttrykket. Andresingelen «Satan’s Little Trotters» gjør at jeg er enda mer komfortabel med å stelle meg bak det utsagnet, ettersom nettopp dette elementet ender opp med å ta rampelyset på den korte, kompakte låta. Ellers i låta finner vi både tilløp til den bunntunge sludgepunken til høydepunktet «Earth Muder» fra tidligere i år, samt den psykedeliske, sensoriske bølgeskvulpingen som fargela andreskiva ‘Rites for the Damned’.

Basert på de to låtene vi har fått høre til nå mistenker jeg at ‘Sluggu’ kan vise seg å være utgivelsen jeg har ventet på fra JAGGU. Borte er den tidvis ufokuserte låtskrivingen til ‘Rites…’, og bandet fjerner seg stadig lenger vekk fra sine mest åpenbare inspirasjonskilder uttrykksmessig. Spesielt refrenget til «Satan’s Little Trotters» er et nydelig trekk, og er et godt eksempel på hvordan et ærverdig doom-preg har begynt å sette sitt spor på bandets musikk. Innen JAGGU jammer seg ut ved låtas ende har de i alle fall fått undertegnede på kroken, og jeg vil tro at det finnes flere skjeggete karer der ute som vil finne glede av bandets rufsete men sofistikerte prog/sludge/doom/whatever. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression»

«Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression» er den ande låta vi har fått høre fra den kommende andreskiva til Messier 16, og på dette punktet virker det trygt å si at bandet har utviklet seg stort i forkant av utgivelsen. Debuten ‘Iota’ var i seg selv et enestående verk, men med det et verk som ble noenlunde undergravd av en overkomprimert miks. På ‘Death Poems’ virker dette problemet å være fullstendig ute av verden, og dermed blir det desto lettere å innse nettopp hvor unikt Oslobandets uttrykk egentlig er.

Der det første dødsdiktet ble lest over en strøm av storslått og tårevåt post-svartmetall, blir det andre fremført til lyden av stampende grooves og fargerike, jazz-inspirerte akkordskifter. Det virker nesten som at Messier 16 har latt seg inspirere av de moderne, alternative ekstrem-faktene til franske Gojira, og foret låtmaterialet gjennom sitt eget, høyt utviklede tonespråk. Resultatet er en slående original låt som kontrasterer nydelig med de mer høytsvevende fønvindene til sin forgjenger. Når låtteksten også tilfører en tankevekkende attpå-dimensjon til musikken, ja da er det lite annet å erkjenne enn at forventningene til den fulle skiva er høyt hevet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fierce Justice – “Doppelganger”

Fierce Justice er en Oslo-kvintett som etter over ti års virke og flere konserter i både inn- og utland skal slippe debutplata si i november. Denne skal gå under navnet ‘Fireborn’, og singelen “Doppelganger” er formodentlig et godt bilde på det stilistiske sporet bandet legger seg på her, som i mine ører ligger i skjæringspunktet mellom groove metal og 80-tallsk tradmetall.

Et litt vel anonymt og enkelt hovedriff reddes inn av forløsende akkorder introduksjonsvis, og til syvende og sist synes jeg Fierce Justice kommer helt ok ut på “Doppelganger”. Låtskrivingsmessig er ikke låta alltid så interessant, og vokalen blir tidvis litt vel masete for meg, men særlig verset treffer nokså godt, og produksjonsmessig kommer gitarene særlig godt ut. Når det gjelder det tekstlige stiller jeg meg foreløpig litt avventende med tanke på at fullengderen ser ut til å skulle være en slags konseptplate, men temaet rundt identitet er i alle fall det Fierce Justice er opptatt av i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Aeternus – «Existentialist Hunter»

Det legendariske norske bandet Aeternus tviholder fremdeles på sin ensomme vaktpost i krysningspunktet mellom ekstremmetallens krigende faksjoner. Gruppas mørke og distinkte sammensmelting av svart- og dødsmetall har mistet lite av sin slagkraft og mystikk siden debuten ‘Beyond the Wandering Moon’ fra 1997, hvilket kan bevitnes på den strålende skiva ‘Heathen’ fra 2018. Nå er bandets 9. skive ‘Philosopher’ innspilt og klarert for slipp, og singelen «Existentialist Hunter» er vårt første innblikk i det som venter oss når plata slippes i midten av november.

Førsteinntrykket forteller meg at «Existentialist Hunter» trolig fungerer bedre som albumlåt enn som tradisjonell singel. Låta er rett og slett for subtil og nyansert til virkelig å kreve lytterens oppmerksomhet, og fungerer vel så godt som en mørk meditasjon som summer og går i periferien. De dødsmetalliske, rytmiske elementene og den brutale dobbelbassen motvirker for så vidt denne effekten noe, men alt i alt virker «Existentialist Hunter» som en låt som ønsker å verne om sine hemmeligheter til en viss grad. Denne hemmelighetsfulle fremtoningen kan dog vise seg å være et bevisst trekk fra bandets side, ettersom både låt- og albumtittel hinter om et tematisk fokus på filosofiens mørkere funderinger. Sånn sett reiser «Existentialist Hunter» spørsmål og vekker nysgjerrighet i forkant av skiva, så muligens er den et så dumt valg som førstesingel likevel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Extol – «Labyrinth of Ill» / «Exigency»

En dobbel singelutgivelse bestående av låtene «Labyrinth of Ill» og «Exigency» er Extols forsøk på å revitalisere seg selv hele ti år etter slippet av sin forrige plate. Extol er et band fra Bærum som har utmerket seg gjennom sin mikstur av ekstremmetall og kristne tekster, og selv om de ikke er det eneste bandet i Norge som driver på med slikt, taler bandets fartstid og anerkjennelse for at de bør regnes som et av de mest profilerte.

Begge de nye låtene føles som en naturlig forlengelse av den selvtitulerte debutskiva. Med det passer de godt inn i bandets stilistiske utviklingskurve, der de har gått fra å være nokså pur dødsmetall til å inkludere elementer fra andre ekstremmetallsjangre, alternativmetall og ikke minst progressiv metal.

«Labyrinth of Ill» åpner solid, men en smule anonymt der hissig skrikevokal brer seg over frenetisk, progressiv og detaljert instrumentasjon a la Death. Extol finner nok aldri helt frem til en egenart, men det blir likevel vesentlig friskere etter hvert når et lettere, Ihsahn-aktig progressivt uttrykk baner veien for noen interessante vokalmelodier som pares perfekt med noen smått hypnotiske prog-temaer. Mye av det samme kan sies om «Exigency», og her pynter også Extol lydbildet godt med et herlig, melodisk og Opeth-aktig gitartema. I alt er det dermed snakk om en singelutgivelse jeg liker godt, og som jeg håper innevarsler mer materiale fra Extol om ikke så alt for lenge.

Skrevet av Alexander Lange

Leonov – «Procession»

Leonov er ute med sitt første materiale siden 2018, og har sluppet tittellåta fra sitt kommende album ‘Procession’. På sin forrige plate raffinerte bandet en krysning mellom post-metal, post-rock og stoner metal – da med låter som strakk seg helt opp til 15-minuttersmerket. Mens det da var snakk om tempoer og atmosfærer som gjør det fristende å sette bandet i samme bås som for eksempel Superlynx, er det snakk om litt andre takter på «Procession».

Det er ikke snakk om noen stor omveltning, men denne låta er noe raskere, og føles også litt mer jordnær enn det tidligere materialet – mye på grunn av produksjonen som er litt mer direkte og mindre svevende. Det fungerer godt, særlig fordi Leonov evner å danne suggererende grooves mens det også føles regelrett fengende til tider. Vi gleder oss til plata, som skal lanseres på Vinter Records.

Skrevet av Alexander Lange

Strange New Dawn – «Journey Within»

Sørlandsbandet Strange New Dawn har herved sluppet sin andre singel fra sin kommende skive ‘New Nights of Euphoria’, som kommer i slutten av november. Bandet befinner seg på et spennende og smakfullt sted rent stilistisk mellom lett progmetall og doom metal, men imponerte meg likevel ikke nevneverdig med førstesingelen «Fortune Bringer» – særlig på grunn av noen merkelige tonale grep og en litt haltende vokalprestasjon.

«Journey Within», som altså er andresingelen, er heldigvis noe bedre. Det er særlig med tanke på noen av de flotte og storslåtte partiene og lydbildene Strange New Dawn bygger opp til. Refrenget og avslutningen låter nemlig ordentlig flott. Likevel synes jeg fortsatt det ligger noe rusk i det tonale, og låta fremstår tidvis noe rotete. Dermed er det også snakk om en litt uheldig bismak.

Skrevet av Alexander Lange

JAGGU – «Whoreslug»

Den britisk/norske trioen JAGGU imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin bunnsolide andreskive ‘Rites for the Damned’, som ble sluppet i januar. Skiva introduserte bandets omstreifende men bunntunge stoner/sludge for nye lyttere, og viste i tillegg til noen hint om at bandet var i ferd med å løsrive seg fra sine inspirasjonskilder i større grad enn tidligere. Bandets nye singel «Whoreslug» kan sees i forlengelse av denne utviklingen, selv om JAGGU fremdeles ikke kan sies å stå fullstendig foruten parallell i metallmiljøet.

For den livlige og kreative, tidlig-Mastodonske sludgen er fremdeles et sentralt element på «Whoreslug». Dette er dog innrammet i en åpnings- og sluttsekvens som retter et tydelig nikk i retning psykedelisk doom, og det på en måte som ikke virker overfladisk eller tilgjort. Tvert imot virker doom-elementet som et svært naturlig tillegg til bandets eksisterende uttrykk, noe det fabelaktige hovedriffet og den stentoriske vokalen til «Gitario» tydeliggjør. Måten bandet sender musikken ut på glattisen ved hjelp av slide-gitarer i sitt avslutningsstrekk er et interessant trekk, og generelt sett synes jeg «Whoreslug» er et sterkt tillegg til JAGGUslåtbank – om så den ikke helt klarer å kitte «Earth Murder» ned fra tronen. Tatt fra en halloween-EP ved navn ‘Sluggu’, som slippes ved slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

White Tundra – «Third Floor»

White Tundra er en trio som befinner seg et eller annet sted på spektrumet mellom tradisjonell stoner rock og bredbeint tungrock. Dette vil si at bandet ville fungert vel så godt på en line-up sammen med band som Spidergawd som med band som og Saint Karloff og Slomosa, noe deres nye singel demonstrer på effektivt vis.

Låta «Third Floor», som er hentet fra debutskiva som slippes mot slutten av måneden, er et livlig og eksplosivt nummer som virker skapt for live-arenaen. Svansende grooves og tikkende kubjelle bidrar til en oppspilt og energisk vibbe, selv om produksjonsjobben er grov nok til å vekke assosiasjoner til mørkere og tyngre prosjekter innenfor stoner rock og -metall. Bandet virker å ha god forståelse for riffets rolle i en god rockelåt, og spesielt stoner/doom-variasjonen på riffet som introduseres på låtas bro bidrar til å løfte «Third Floor» et ekstra knepp. Det eneste som egentlig mangler for å gjøre låta til en fullstendig innertier er noen hakket mer fengende vokalmelodier, men alt i alt er «Third Floor» en kruttsterk leveranse som skaper forventninger til slippet av debutskiva den 27. oktober.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Bokassa – “All Out Of Dreams”

Bokassas forrige singel, “Garden of Heathen”, imponerte meg, og sendte mange assossiasjoner til bandets glansdager rundt slippet av den velrenommerte andreskiva ‘Vultures’. Nå har bandet sluppet nok en bit fra sitt kommende prosjekt, som også er solid, men som ikke imponerer vel så mye som trioens forrige sprell.

Riffene er tunge, produksjonen er god, refrenget treffer passe godt, og post-choruset/bridgen åpner opp lydbildet på en overbevisende måte. Likevel blir det hele litt vel anonymt, og får meg til å lure på om Bokassa kommer til å sette seg litt fast i eget, små-harry rock’n’roll-spor. I forlengelse av det tror jeg likevel Bokassa leverer det fansen forventer og vil ha – og stemningen på konsertene vedlikeholdes nok med slike spor som bare fy.

Skrevet av Alexander Lange

Inculter – “Death Reigns”

Metallurgi startet først opp i 2020, og derfor er det rom for at band vi ikke kjenner så godt til i den norske metal-scenen overrasker oss med nye utgivelser. Det gjelder i aller høyeste grad vestlendingene i Inculter, som slapp skive sist i 2019 og nå er ute med en helt forrykende singel ved navn “Death Reigns”. Her snakker vi skikkelig deilig, brutal og dynamisk thrash som er obligatorisk for alle som allerede har blitt imponert av band som Nekromantheon og Shakma.

Denne låta åpner i umiskjennelig Slayer-stil, og den lander etter hvert i et strålende skjæringspunkt mellom forrykende tempo og en tyngde som kiler nervene i solar plexus. “Death Reigns” byr også på roligere partier med clean-gitar som skaper god variasjon. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Drittmaskin – “Norsk Pønk Må Dø”

Låta “Norsk Pønk Må Dø” er det første materialet vestlandsbandet Drittmaskin har gitt ut siden de slapp den solide andreplata ‘Svartpønk’ for ca. to år siden. Tittelen på denne plata har også blitt flittig brukt som sjangerbeskrivelse for musikken dette bandet spiller, der de i og for seg har et ganske pønka image, men blander inn ganske tydelige svartmetallelementer særlig gjennom gitararbeidet.

Men (den norske) pønken skal altså til livs på denne låta, og Drittmaskin leverer her en nokså thrasha lytteropplevelse som heller ikke gir slipp på bandets fandenivoldske energi. Låtskrivermessig er det likevel lite nytt å spore på det helt overordnede, men det er kult at bandet ikke lar den litt romsligere og tydeligere produksjonen gå på bekostning av faenskapsenergien. Med det er dette en solid prestasjon fra Drittmaskin.

Skrevet av Alexander Lange

Kraanium – «Massive Piles of Festering Remains»

Kraaniums nye skive ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ slippes om en snau måned, og i den anledning har bandet sendt nok en seig og blodig musikalsk spyttklyse i vår retning. Som på førstesingelen «Braindead Skullfucking» dreier det seg om brutal og slam-befengt dødsmetall av pureste sort; og det av en type som tilsynelatende ønsker å utfordre resten av slammens internasjonale musikkmiljø til et våpenkappløp: type tung.

Kraanium er med andre ord seg selv lik på deres nyeste singel, og det er kanskje like greit. Vokalisten gurglerog hveser som en bjørn med lungebetennelse, trommisen banker dritten ettertrykkelig ut av trommesettet, og gitaristene tevler ivrig om hvem som kan introdusere den mest ignorante grooven til den allerede patologisk ignorante miksturen av rytmisk huleboerskap som er «Massive Piles of Festering Remains». Det er med andre ord slam fra øverste hylle, hvilket vi selvfølgelig burde ha lært oss å forvente fra den smått legendariske gjengen i Kraanium. Anbefales til… ja, dere vet hvem dere er.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flukt – «Walls within Walls – The Pallbearer»

«Walls within Walls – The Pallbearer», andre singel fra Flukts kommende andreskive ‘Omen ov Darkness’, velger en ganske annen rute gjennom skogen enn sin forgjenger. Der «The Idol in Bronze» var en tettpakket men fokusert låt som balanserte godt mellom svartmetallens aggressive og melodiske egenskaper, virker «Walls within Walls…» mindre sikker på hvor den skal gjøre av sine mange ulike bestanddeler. Det er ikke akkurat det at den uttrykksmessige balansen mangler på Flukts nye låt, men uttrykket svinger såpass ofte at man kan lure på om bandet har gått seg vill i sitt eget musikalske materiale fra tid til annen.

Om så «Walls within Walls…» virker litt oppstykket, så kan låta i det minste smykke seg med noen velfungerende enkeltdeler. Åpningens seige og dissonante fremmarsj er akkurat passe skrekkinngytende, og de raskere partiene har en genuin fandenivoldskhet ved seg. Låtas avsluttende akkordspill kommer dog ut av ingensteds, og understreker at Flukt har gått noen strukturelle utfordringer i møte på sin nye singel. Bandet vinner visstnok en del poeng på både riffgjerninger og et sound som hever seg over gjennomsnittet, så det er fremdeles liten grunn til å tro at ‘Omen ov Darkness’ kommer til å skuffe når den slippes mot slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue»

Det er nå to år siden Messier 16 slapp debutskiva ‘Iota’, som til tross for noen produksjonsmessige ubalanser imponerte med sitt friske tonespråk og intrikate låtskriving. Nå har bandet annonsert at oppfølgeren kommer 17. november, et firedelt, konseptuelt ladet verk ved navn ‘Death Poems’.

Låtene på ‘Death Poems’ tar for seg historiene til fire tragiske og tilsynelatende ekte skikkelser, med tekster basert på deres egne selvmordsbrev. Skivas første singel, «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue» omhandler de siste timene i livet til en soldat under første verdenskrig, som etter et mentalt sammenbrudd legger seg ned på den frosne marken for å dø. Dette er åpenbart brutal og utrolig sårbar tematikk, men Messier 16 unngår å virke utnyttende gjennom sin respektfulle og empatiske musikalske behandling av materialet.

«Death Poem I:..» er en låt som beveger seg fra kammermusikalsk intimitet til storstilte, cinematiske panoramaer uten å blunke. Den ‘Vulnicura’-aktige, såre åpningen er et spesielt virkningsfullt trekk, men også versenes stormende, atmosfæriske svartmetall bidrar til å plassere lytteren ute i snøføyka sammen med den stakkars soldaten. Den totale opplevelsen av «Death Poem I:..» er dog temmelig bombastisk, og det er definitivt fare for at det bikker over dersom skivas øvrige låter forsøker å tangere eller toppe denne når det kommer til intensitet. Det virker uansett som at Messier 16 har tatt et stort og selvsikkert steg i sin musikalske utvikling i forkant av sin kommende andreskive, og jeg er svært spent på å finne ut av hvordan bandet har satt sin egen progressive svartmetall opp mot det såre tematiske materialet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Withered Branch – “3rd Strike”

Sinnametall-bandet Withered Branch har etter slippet av singelen “Victims” i august sendt nye, brutale lydbølger fra Innlandet. Her snakker vi et herlig sammensurium av groove metal og death metal, som ligger så godt i skjæringspunktet mellom Lamb of God og Florida-dødsmetall at jeg synes militærshorts-metall kanskje er en enda bedre beskrivelse.

“3rd Strike” baseres på et enkelt og effektivt riff som omgis med chugging og noen strålende klarheter av noen gitarakkorder. Oppå det hele ligger en habil vokalprestasjon, og under dundrer trommene og bassen godt. Det er snakk om nokså enkle og lite innovative greier, men det fungerer veldig godt, og det er snakk om en solid låt som utstråler en herlig brutalitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “Kråkevisa”

Samlingen av ulike versjoner av folkevisa “Kråkevisa” har blitt supplert av Morten Velands power metal-prosjekt Mortemia. Jeg har ikke kompetansen til å vurdere denne opp mot så mange andre versjoner, men all den tid denne føles litt som en slags power metal-lekse, er den også godt utført, og tilfører nok en energi og bombast som har manglet i katalogen tidligere. Og Wardrunas Linn Fay Hellas vokalprestasjon er utvilsomt god.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blood Red Throne – «Blade Eulogy»

Det er ikke mer enn noen måneder siden Blood Red Throne feiret sitt 25-års jubileum med slippet av singelen «Latrodectus», og de er allerede i full sving med slippet av sin ellevte skive ‘Nonagon’. Bandet er kjent for å være konsistente leverandører av en type dødsmetall som blander sjangerens brutale utvikling på det sene 90-tall/tidlige 2000-tall med oppdaterte elementer fra sjangerens yngre dager, og singelen «Blade Eulogy» varsler på ingen måte om voldsomme endringer på dette formularet.

Jeg får likevel inntrykket av at ‘Nonagon’ kommer til å utgjøre en skive utover det vanlige for Blood Red Throne. Det virker litt som at planetene har stått litt på rekke i forbindelse med utgivelsen, ettersom både produksjonsjobben og bandets nye vokalist, Sindre Wathne Johnsen fra Deception, passer den brutale men teknisk kyndige dødsmetallen deres som hånd i hanske. Det er liksom ikke så mye jeg kan si om bandets musikk på «Blade Eulogy» som ikke har blitt sagt før, annet enn at den nå tydeligere enn noensinne før viser seg å kunne konkurrere med brutal, modernisert dødsmetall fra verden over. «Blade Eulogy» er et beundringsverdig destruktivt skudd fra Blood Red Thrones dødsmetalliske børse, og jeg ser virkelig frem til å bli ytterligere maltraktert av det øvrige låtmaterialet på ‘Nonagon’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – «Chaos Machine»

Nok en uke, nok en ny singel fra den veritable låtfabrikken Dark Delirium. «Chaos Machine» er den femte låta bandet har gitt ut så langt i år, og føyer seg temmelig greit inn i rekken med tidligere singler rent uttrykks- og strukturmessig. Det er snakk om tung, mektig og majestetisk melodeath med metalcore-tendenser, toppet med cinematiske lydeffekter og den alltid lidenskapelige skrikingen til bandets vokalist Simeon Ekse. Det er én ting «Chaos Machine» gjør annerledes fra det andre materialet bandet har levert over årenes løp, og der å lene seg lengre over i dødsmetallen, hvilket kommer til uttrykk gjennom mørke growls og overraskende teknisk gitarriffing. Jeg synes dette fungerer temmelig godt, og jeg håper bandet fortsetter å utforske denne siden av musikken deres i fremtiden. For øvrig synes jeg vel fremdeles at produksjonen blir i overkant massiv, og at gitartonene og basstrommene med fordel kan roes ned. Ellers som vanlig solid håndverk fra Rogalendingene i Dark Delirium!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kingseeker – «…and I Explode»

Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)

Kingseeker er straks aktuelle med ny skive, og akkurat som i tidsrommet mellom debutskiva og den kruttsterke EP-en ‘Grief’ fra i fjor virker det som at tiden i etterkant av EP-en har blitt brukt til å raffinere bandets tunge men melodiske metalcore ytterligere. Første singel ut er ‘…and I Explode’, en låt som på tydeligvis kommuniserer at bandets ambisjonsnivåer er høyere enn noensinne.

Disse ambisjonene er ikke nødvendigvis knyttet til noen voldsom innovering, men dreier seg heller om hvor mange mennesker Kingseeker kan treffe med musikken sin. «…and I Explode» er dermed en temmelig kommersiell sak, hvilket kler bandet rimelig godt. Låta er elegant utformet, og balanserer godt mellom metalcore-befestet tyngde og post-hardcorens emosjonelle utladninger og nostalgiske melodikk. Det eneste jeg egentlig har å komme med av kritikk er at renvokalen fremdeles mangler det siste lille overskuddet som kreves for å overbevise, samt at overgangen fra screams til rensang ved låtas fremstår litt usmidig. Jeg er uansett svært glad for å se at Kingseeker fortsetter å utvikle seg fra utgivelse til utgivelse – og det i høyt tempo – og jeg ser ikke bort i fra at den kommende skiva ‘Passing Moments Caught Forever’ kan vise seg å bli et aldri så lite gjennombrudd for bandet. «…and I Explode» tyder i alle fall på dette.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Den Saakaldte – «Å Skjende En Engel»

Allerede i overimorgen slippes Den Saakaldtes nye album ‘Pesten som tar over’, og vi har den siste uka fått høre på en siste smakebit derfra. Med sin spilletid på neste ni minutter er «Å Skjende En Engel» en svær sak, og som på førstesingelen «Av Satans Ild» får vi servert svartmetall som kombinerer profesjonalitet og tradisjonstro på en god måte.

Særlig det raske, folketonale hovedriffet er strålende, og det er i det hele tatt også snakk om en låt som henger godt sammen som en helhet. Clean-vokal-partiet som preger midtdelen er også et sterkt kort. Når det gjelder plata, stiller jeg meg nok noe undrende til om de lange låtlengdene lar seg rettferdiggjøre; her biter jeg nemlig ikke helt på kroken umiddelbart i så måte. Likevel er håndverket utmerket, og jeg gleder meg stort til plateslippet.

Skrevet av Alexander Lange

Rozario – «Nightmare in Flames»

Jeg har begynt å få nokså høye forventninger til Rozarios debutalbum ‘To the Gods We Swear’. Kvintettens power-metallske tradmetall er på ingen måte original, men singlene har så langt overbevist med sterk låtskriving og gode melodier. Det gjør også den nyeste av dem, som går under navnet «Nightmare in Flames».

Power-metallen får særlig utløp her, særlig i refrenget (duh). Det er synd at noe av vokalen her høres ganske syntetisk og isolert her under de kraftige trommene, men det melodiske elementet, særlig i post-refrenget, og den rene og skjære entusiasmen overbeviser likevel. Albumet kommer om en tre ukers tid.

Skrevet av Alexander Lange

Paradogmata – «The Seeds of Greed»

Paradogmata er et thrash/dødsmetall-band fra Trondheim som har eksistert i ulike former siden 2018. Bandets debutskive ‘Endetid’ står for dør, og det samme gjør en konsert med det smått legendariske, norske melodiske dødsmetallbandet The Embraced på Good Omens i Trondheim. Paradogmata har med andre ord mye å bleste for tiden, og denne blestinga skjer i form av slippet av platesingelen «The Seeds of Greed».

«The Seeds of Greed» er en kortfattet, eksplosiv og skarpladd sak. Tumlende bass og gitarskraping utgjør en turbulent åpning, hvor førstnevnte straks utvikler seg til å bli et slags musikalsk hovedmotiv for låta. Paradogmatas thrashmetalliske tilnærming virker utpreget teknisk etter «The Seeds of Greed» å dømme, men en moderne og melodisk, dødsmetallisk brodd sørger for å pusse ned de skarpe kantene noe. Når det kommer til kritikk, mener jeg at broens semi-operatiske koring kommer temmelig uheldig ut, samt at det er noe rytmisk utighthet å spore i bandets aggressive fremstøt. Med unntak av dette er «The Seeds of Greed» en temmelig vel-kalibrert sprengladning av en låt, og jeg ser frem til å høre resten av spennvidda på bandets debutskive, som for øvrig slippes 23. november.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Superlynx – «Cycle»

Slippet av Superlynx sin nye skive ‘4 10’ er rett rundt hjørnet, og i den anledning har vi blitt servert en siste smakebit på skiva i form av singelen «Cycle». «Cycle» er en tålmodig meditasjon over sykliske fenomener, og er derfor passende nok bygd over en groove som føles evigvarende og syklisk i sin langsomme gange. Over denne grooven finner vi selvfølgelig grovkornete gitarteksturer, robuste basslinjer og den messende, hypnotiske vokalen til Pia Isaksen. Som vanlig finner vi også krusninger og søkk i bandets musikk, der lavt murrende vers-seksjoner leder inn i kraftigere utblåsninger på refrengene – et formular som er hyppig brukt i trioens låtskriving. «Cycle» er kanskje ikke proppfull av ideer som hopper ut av stereoen og røsker tak i kragen din, men det er nok en subtil, trollbindende jam fra et band som virkelig kan sies å være spesialister på feltet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Råte – «Soil’s Embrace»

Råte er et metalcore-band som har materialisert seg ut av studentmiljøet på Ås i Akershus, og de har fra før av et knippe singler og EP’er under beltet – sist med ‘Where the Past and the Future Collide’ i fjor. Laurbærene hviles ikke på, og allerede året etter har vi altså fått nytt materiale i fanget i form av låta «Soil’s Embrace».

Når denne låta sparker i gang for alvor i første vers, synes jeg den produksjonen gir litt loudness war-vibber og låtskrivinga fremstår noe generisk. Og noen andre steder utover i låta blir det også slik. Likevel er det også mye kult og forfriskende her, særlig gjennom gitararbeidet som byr på noen fine tekniske detaljer og saftige akkordrekker. Produksjonen kommer også heldigere ut noen steder ved å være fyldigere enn tidligere. Stort sett synes jeg derfor Råte finner en god energi i denne låta, og også noe som peker mot noe kvalitativt bedre og mer interessant enn tidligere.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Livredd»

Trioen Rosa Faenskap har sluppet sin tredje singel fra sitt kommende album. Med den kommer også en kunngjøring om at bandet har blitt signert på selveste Fysisk Format i anledning plateslippet, at plata skal hete ‘Jeg blir til deg’ og at denne slippes den 3. november.

Den nye singelen heter «Livredd». Den er på alle måter i tråd med Rosa Faenskaps veletablerte eksistensgrunnlag der den dreier seg om ballasten man i dag må tåle i samfunnet når man har kommet ut av skapet og utfordrer tradisjonelle forestillinger om kjønn. Bandet viser som tidligere at tematikken de behandler går i styggvakker forening med den melankolske, forløsende og post-black-metal-befengte post-hardcoren de maner fram. «Livredd» er også en vakker og godt strukturert låt der trioen varierer godt uten å forlate et veletablert låtfundament. Noen drømmende clean-gitarpartier lykkes særlig godt med å skape dynamikk og pusterom – særlig når det til slutt munner ut i et flott klimaks. På søndag spiller de på Vaterland i Oslo med de eminente svenskene i Eradikated.

Skrevet av Alexander Lange

Devour – «Anthem»

Devour er et nytt band fra Haugesund som har sluppet sine første par singler i løpet av det siste halvåret. Bandet spiller en form for moderne dødsmetall som ikke er spesifikt brutal eller melodisk, men kombinerer begge vinklingene til et relativt lett-fordøyelig sound. Robuste riff møter heroiske trommebrekk og basslinjer med mengder av trøkk, og det hele toppes av growling som kan sies å tilhøre Randy Blythe-skolen innenfor moderne ekstrem-vokal. «Anthem» er en solid men temmelig enkel låt, og jeg krever nok litt flere særegenheter før jeg virkelig kan rope hurra for musikken Devour produserer. Bandet er dog – som nevnt – splitter nytt, så elementene som skiller bandet fra øvrigheten vil trolig bli mer tydelig etter hvert som de blir varme i trøya. Anbefales fans av moderne og semi-melodisk dødsmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kraanium – «Braindead Skullfucking»

Norge har aldri vært noen storprodusent av slam/death metal, hvilket egentlig er litt pussig med tanke på at et av undersjangerens pioneer-band var nettopp norske. Kraanium er med sine drøyt tjue år som band som levende legender å regne, selv om den muligens største legenden blant dem – vokalist Martin Funderud – gikk bort på tragisk vis i 2017. Bandet har i senere tid eksistert som en slags hyllest til mannen og musikken han og de tidlige besetningene var med på å skape, selv om dette ikke hindrer dem fra å skrive slam i verdensklasse på egne premisser.

Den nå internasjonale institusjonen (bandet har medlemmer fra Norge, Finland, Danmark, Sveits og England) ble nylig plukket opp av spesialistene i Unique Leader Records, og skal etter sigende slippe hele tre plater på det venerable plateselskapet. Låta «Braindead Skullfucking» er hentet fra den første av disse skivene, og rettferdiggjør Kraaniums plass på Unique Leader ved å være noe av det tyngste materialet gruppen har gitt ut til nå – hvilket virkelig burde si en hel del.

«Braindead Skullfucking» når nesten Devourment-aktige nivåer av gjørmete, grunnvolls-rystende brutalitet. Gitarene låter som selvstyrte, blodtørstige anleggsmaskiner, vokalisten låter som et surklende toalett, og skarptrommen låter som en pose popcorn i en mikrobølgeovn som kjøres på full guffe. Den voldsomme og nesten karikerte volden som utspiller seg i teksten vil selvfølgelig være et steg i overkant for de aller fleste – spesielt med tanke på slam-sjangerens nesten patologiske fiksering på voldshandlinger rettet mot kvinner. Dette er et element som også jeg personlig synes blir usmakelig til tider, selv om jeg selvfølgelig er klar over at slam-sjangeren alltid har drevet et slags sjokkfaktor-orientert våpenkappløp. Den nyeste singelen til Kraanium viser uansett at bandet er en ledende kraft i det internasjonale slam-miljøet, og at ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ trolig blir en av de tyngste skivene som treffer kloden i år.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eluvian – «Hot Summer Keelhaul Surfin'»

Eluvian er en kvartett fra Ålesund som blander nerdete humor med tung og fargerik melodisk dødsmetall. Denne kombinasjonen av lav-terskel-moro og kreativ låtskriving landet bandets EP ‘Tales of Ymaarenth’ en plass på fjorårets liste over årets beste EP-er her på bloggen; en bragd de trolig vil forsøke å gjenta med deres foreløpig utitulerte andreskive.

Første låta fra denne skiva er «Hot Summer Keelhaul Surfin'», som per tittelen selvfølgelig handler om en liten, surfende gnom med utpregede voldstendenser. Musikalsk sett dreier det seg om en kollisjon mellom surf-rock og bandets patenterte ekstremmetall, hvilket er en kombinasjon som overraskende nok låter temmelig naturlig for bandet. Eluvians form for manglende selvhøytidelighet eksisterer ikke i overflod på den norske scenen, og låtas musikalsk-tekstlige absurdismer gjør at det beste sammenlikningsobjektet for «Hot Summer Keelhaul Surfin'» muligens er Trollfests maniske ‘Flamingo Overlord’ fra i fjor. Det gjenstår å se om bandets varslede «pirat-dødsmetalliske» andreskive svarer til forventningene, men basert på «Hot Summer Keelhaul Surfin'» har trolig fans av band som Trollfest og Powerdong mye å se frem til.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange New Dawn – «Fortune Bringer»

Strange New Dawn er en kvintett fra Kristiansand med medlemmer kjent fra blant annet Green Carnation og In the Woods…. Denne høsten er den klar med sin tredje fullengder siden oppstarten i 2013; den skal gå under navnet ‘New Nights of Euphoria’, og første singel derfra går under navnet «Fortune Bringer».

Strange New Dawn har generelt sett ligget i et skjæringspunkt mellom progressiv rock og metall og doom metal. «Fortune Bringer» innevarsler ikke nødvendigvis noe stort stilskifte for bandets del, men ligger nærmere ballade-formatet enn mye av det bandet har gjort tidligere – særlig innledningsvis før låta tar en litt tyngre og mer traskende form. Dessverre kan jeg ikke si meg veldig imponert, da jeg synes låta blir vel lang og generisk. Oppbygningen er ålreit, og Strange New Dawn kommer bedre ut av den andre halvdelen enn den første, men her hjelper heller ikke en litt haltende vokalprestasjon og noen merkelige, atonale valg i enkelte akkordskifter.

Skrevet av Alexander Lange

Stray – «Decay»

Stray er et band fra Trondheim som spesialiserer seg i hypermoderne, komprimert og blytung metall. Det første de slapp var låta «Monochrome» i fjor, og nå har altså «Decay» landa, som vel egentlig kan beskrives ganske enkelt som fire minutter med nesten konstante breakdowns.

Dermed kan det kanskje bli nokså utålelige saker for folk som ikke er glad i sjangre som deathcore og mer brutale djent-påfunn. Og det er heller ikke mulig å snakke om særlig originale takes her i så måte der velkjente virkemidler brukes for det de er verdt, og mer til. Likevel er det også snakk om en låt man kan sette pris på om man legger godvilja til, rett og slett fordi det voldsomme breakdown-trykket blir såpass brutalt og hemningsløst at det også blir ganske underholdende.

Skrevet av Alexander Lange

Malum – «In Agony II»

Malum er et nytt svartmetallprosjekt fra Oslo som oppsto fra askene til et tidligere prosjekt. Hvilket prosjekt dette var – og hvilke musikere som er involvert i det hele tatt – vet jeg ikke, ettersom Malum opererer under anonyme aliaser for øyeblikket. Det eneste jeg vet er at bloggen gikk glipp av den strålende EP-en deres ‘Ad Mortem’ fra i fjor, samt at debutskiva som slippes i oktober, ‘In Nauseam’, ser ut til å utbrodere dette strålende utgangspunktet på godt vis.

Singelen «In Agony II» er en direkte oppfølger til åpningssporet på fjorårets EP. Malums uttrykk har unektelige røtter i bølgen av mørk, melodisk og eksistensielt tynget svartmetall som skylte over det internasjonale metallmiljøet tidlig på 2010-tallet, hvilket i størst grad ble ledet an av polske Mgla. Arvestoff etter dette legendariske bandet er ikke bare å spore i bandets mørkt rockende rytmikk og ulmende atmosfære, men også i den eksistensielle håpløsheten som gjennomsyrer teksten til gjestevokalist «E.T.S.». Det oppleves sånn sett som at Malum for øyeblikket litt plantet i skyggen av tidligere grupper, men dette klarer ikke å sverte den fantastiske lytteropplevelsen som er «In Agony II» nevneverdig for undertegnede. Malum har nemlig såpass stålkontroll over låtskriving, atmosfærisk slørlegging og sitt alvorstyngede, melodiske gitarvev at deres nyeste singel ikke kan omtales som noe annet enn en liten triumf – i alle fall for folk som ikke kan få nok av de sjels-rettede dolkestikkene til plater som ‘Exercises in Futility’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (2/2)

Bokassa – «Garden of Heathen (feat. Lou Koller)»

Den forrige skiva til Bokassa, ‘Molotov Rocktail’, gjorde seg fortjent til å bli omtalt som en ukesfavoritt her på Metallurgi da den ble lansert. Likevel har jeg et noe ambivalent forhold til plata; for mens denne trioen kokte opp noen ordentlig fengende rockelåter her, var uttrykket ofte også noe rudimentært.

Derfor ble jeg positivt overrasket over den nye singelen til bandet, som går under navnet «Garden of Heathen» og inkluderer bidrag fra Lou Koller fra Sick of it All. Her synes jeg Bokassa finner tilbake til mye av finfølelsen som lå i riffarbeidet på gjennombruddsskiva ‘Crimson Riders’, og låta byr også på noen herlige oppbygninger. Med andre ord er Bokassa i sitt rette element på denne låta, og vi gleder oss til fortsettelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Fight the Fight – «12800»

«12800», den andre singelen fra Fight the Fights kommende tredjeskive, er et aldri så lite mysterium. Det er ingenting som er mystisk ved låtas moderne, blytunge og futuristiske groove, men med en spilletid på snaue 90 sekunder er den utypisk singelmateriale – i alle fall utenfor sjangerlandskaper som grindcore og hardcore punk.

Derfor var det noen biter som falt på plass da jeg fant ut av bandets tredjeskive (tittelen er foreløpig ikke annonsert, så vidt jeg vet) er en konseptplate. Fight the Fight låter definitivt mer ambisiøse og progressivt orientert på singlene de har sluppet fra plata så langt, og det nesten industrielle maskineriet som durer og går gjennom «12800» er et godt eksempel på dette. streifende synth-linjer og dansbare grooves gir til og med låt-fragmentet et skjær av apokalyptisk rave over seg; et rave som kommanderes over med autoritet av bandets nye, mer deathcore-lenende vokalist. Totalt sett er «12800» en umiddelbart fengende men også noe underlig singel, og en forsmak som gjør nysgjerrigheten min rundt bandets kommende tredjeskive desto større.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Den Saakaldte – “Av Satans Ild”

Nesten ti år er gått siden Michael “Sykelig” Siozious’ Den Saakaldte sist slapp et album. Siden den gang har medlemmer kjent fra blant annet Arcturus og Tilintetgjort entret besetningen, og i slutten av september er det omsider klar for en ny utgivelse i form av albumet ‘Pesten som tar over’. I den anledning har bandet lettet på sløret og allerede gjort åpningslåta “Av Satans Ild” tilgjengelig for massene.

Og dette er en åtte minutter lang brutal, atmosfærisk og flerfasettert svartmetallåt. Jeg merker meg her først og fremst at låta peker mot en bunnsolid plateproduksjon med en strålende balanse mellom de hardtslående trommene, de stormende gitarene og den krasse vokalen i front. Også låtskrivingsmessig treffer “Av Satans Ild” godt, særlig med det stadig tilbakevendende melodiske hovedtemaet, og selv om materialet i seg selv ikke skiller seg så mye ut utmerker Den Saakaldte seg ved å trekke mange elementer omhyggelig inn her og gjøre denne lange låta til en variert opplevelse. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Flukt – «The Idol in Bronze»

Flukt er en kvartett fra Vennesla i Agder som spesialiserer seg i en form for melodisk men likevel infernalsk svartmetall – i alle fall etter deres nyeste singel å dømme. Utgangspunktet er uten tvil den klassiske norske andrebølgen av svartmetall, men mer moderne nyvinninger innenfor den melodiske siden av sjangeren setter også sine spor på «The Idol in Bronze».

«The Idol in Bronze» beveger seg innom både spurtende leads, bredbeinte black’n’roll-grooves og svingende, Vestlandsk klassisisme i løpet av sine tettpakkede seks minutter. Den rød tråden gjennom det hele er den evige strømmen av fengende men ondskapsfulle leads, i tillegg til en miks som best kan beskrives som konstant i fare for å selv-antenne. Bandets bidrag til sjangeren når det kommer til særegenhet er ikke så lett å spore på «The Idol in Bronze», men fans av melodisk men djevelsk svartmetall vil utvilsomt finne litt av hvert å sette pris på i låtas røykfylte korridorer. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Thefalls – «Patterns Emerge (I & II)»

Thefalls er et selverklært eksperimentelt metallband, som etter sin debutskive ‘Break the Calm’ fra 2014 trakk seg mer eller mindre fullstendig tilbake fra den norske musikkscenen. Nå er bandet dog tilbake fra sin lange dvale, og med seg ut av bjørnehiet har de med seg en splitter ny plate ved navn ‘Reflections////Void’.

Den første forsmaken på skiva har vi fått i form av ikke bare én, men to singler som sammen utgjør en større helhet. «Patterns Emerge (I & II)» er fylt til randen med akrobatisk gitarspill, rytmiske krumspring og stilmessige utsving, og leker seg generelt sett med grensen mellom musikalsk teknikalitet og sensorisk overbelastning på vågalt vis. Sånn sett kan bandet sies å være en slags kombinasjon av den spastiske eksplosiviteten til The Dillinger Escape Plan og de progressive, blytunge core-tendensene til tidligere Between the Buried and Me.

Med så kaloritett og hyperaktiv musikk i påsan er det desto viktigere å ha et bevisst forhold til dynamikk, og dette aspektet virker Thefalls å ha god kontroll på. Melodiske, minneverdige refrenger og mer tilbakeholdne post-partier bidrar til å senke lytterens kortisolverdier til forsvarlige nivåer, før atter en spikerbombe av metallisk matterock bikker dem rett over kanten igjen. Jeg må understreke at det skjer så voldsomt mye i løpet av singlenes samlede åtte minutter at det er umulig å gi en grov oppsummering i løpet av en sped singelomtale, så den totale bedømmelsen av låtmaterialet må nesten vente til jeg har den fulle skiva i henda. Det råder dog ingen tvil om at Thefalls er en teknisk begavet gjeng med ditto sterke kompositoriske evner, så alle tegn tyder på at ‘Reflections////Void’ blir en begivenhet for fans av teknisk og eventyrlysten hardcore/metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Obzene/CSN – «Ghost Train»

Det grenseoverskridende samarbeidet mellom metal-prosjektet Obzene og pop-artisten CSN har sluppet nok en singel fra sin kommende utgivelse, slik at vi nå har fått hele fire smakebiter på hva som er i vente. Det er også snakk om singelbunt som demonstrerer ulike måter disse to prosjektene blander sammen uttrykkene sine på, der denne nye låta, «Ghost Train», sannsynligvis er den mest metalliske vi har hørt til nå.

Det starter riktignok ikke helt i den duren, der CSN introduserer låta med noen vokalstrofer over buldrende industrielle synther. Obzenes bidrag melder seg imidlertid raskt og bidrar til noen heftige, stratosfæriske lydbilder som endog munner ut i et voldsomt breakdown-parti. Som det har gjort før på tidligere singler, kan det sies at låta lander trygt i et alternativt metal-uttrykk; likevel ligger noen spennende unikum særlig i det produksjonsmessige.

Skrevet av Alexander Lange

Goatkraft – «Herald of Death»

Dersom du vil runde av uka med noe skikkelig gjørmete svartmetall, kan vi melde om at trioen Goatkraft har servert nettopp det på sin nye låt «Herald of Death». Denne låta fungerer som en oppvarming til bandets andreplate ‘Prophet of Eternal Damnation’ som kommer i starten av november, og demonstrerer en interessant, dødsmetallisk take på sjangermaterien. Det er såpass brutalt at jeg nesten synes fire minutter blir i lengste laget, men vi gleder oss til skiva!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Kvelertak – «Endling»

Det er nå kun et par dager til slippet av Kvelertaks femte skive ‘Endling’, og siste forsmak kom sist uke i form av platas tittelspor. På «Endling» lener bandet seg lengre inn i det melodiske rockelandskapet enn noensinne før, og treffer på samme tid blink med det som muligens er min nye favorittlåt fra perioden med Ivar Nikolaisen i front.

Nikolaisen har en helt spesiell evne til å kombinere treffende samfunnskritikk med Kvelertaks særegne bruk av nordisk mytologi i tekstene sine , og «Endling» er intet unntak. Nikolaisen virker ikke særlig fornøyd med tanken på at alt er til salgs – om det så dreier seg om sårbar natur eller arvegods – og nedbyggingen av disse uerstattelighetene skildres på et bibelsk og nesten apokalyptisk vis i låtas tekst. Resten av bandet virker også stadig mer hjemme i det noe mykere sjangerlandskapet Kvelertak har beveget seg mot i senere tid. Det hviler en passende melankoli og bittersøthet over låtas instrumental, som er noe mer avmålt og temperert enn det man kanskje vanligvis forventer fra bandet bak plater som ‘Kvelertak’ og ‘Meir’ – for ikke å si gjengens berømte, kaotiske liveshow. Kvelertaks fargesprakende låtsignatur er dog umiskjennelig som alltid på «Endling», og det er liten tvil om at mine egne forventninger til femteskiva har fått seg et lite løft som følge av singelen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fjøsnisse – «Skjulte Toner» / «Hulder»

Svartmetallprosjektet Fjøsnisse, anført av en Anders Vada, har sluppet ikke bare én, men to singler de siste par ukene: «Skjulte Toner» og «Hulder». Fjøsnisse er et svartmetallprosjekt som først ga lyd fra seg med debutplata ‘Vord’ i 2021. Allerede året etter kom oppfølgeren i form av ‘Fjord og Fjeld’, og nå ser det altså ut til at nok et nytt prosjekt er på trappene.

Gjennom sine to utgivelser har Fjøsnisse funnet et uttrykk der mange ulike svartmetallelementer kombineres godt; både stampende black’n’roll-tendenser og mer folketonale og melodiske elementer får plass her. Den vellykkede miksturen kommer særlig til uttrykk på «Hulder», der vi i løpet av syv minutters spilletid får servert isende gitarleads og flotte melodier over taktfast grunn. Her har også Avertias Kristoffer Georg Nøstdal bidratt med vokal, noe som ender opp med å bli et heldig tillegg selv om han ikke skiller seg så veldig mye fra Vadas egen stemme.

«Hulder» er nok også den beste låta av disse to. «Skjulte Toner» er også en sterk låt, og er en mer kompakt og kort sak som sender flere assossiasjoner til Khold enn Windir. Den er imidlertid en litt anonym låt i forhold til «Hulder» og fremstår mer som solid albumfor enn en virkelig sterk låt i seg selv.

Skrevet av Alexander Lange

Oberst – «Chroma»

Kvartetten Oberst har sluppet materiale for første gang siden debutplata ‘Paradise’ ble lansert i 2020. Dette er et band som i all hovedsak beveger seg i skjæringspunktet mellom hardcore og post-metal der de kombinerer fandenivoldskhet med mer melankolske tendenser, og selv får jeg en del assossiasjoner til post-hardcore-band fra den amerikanske vestkysten. Oberst har imidlertid en tyngre og litt mer brutal side ved seg, noe som også setter dem i dialog med band som Baroness.

Slik var det på ‘Paradise’, og slik er det på «Chroma» også. Det er lite som skiller denne låta fra det Oberst slapp for tre år siden, selv om gitarene har fått grommere lyd. Men det funker, og særlig har jeg sansen for den lekne grooven i versene og de melankolske akkordoppgangene som kommer etter hvert. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Sorgsvart – «K.u.K.»

Sorgsvart er et hittil ukjent (for meg) anarkistisk svartmetallband som etter sigende har eksistert helt siden 1997. Bandets første demoer så derimot ikke dagens lys før i 2003, og basert på min svært mangelfulle research var det da snakk om folk/viking/svartmetall med symfoniske tendenser. Nå har enmanns-bandet gjenoppstått etter en lengre inaktiv periode, og bandets første vådeskudd kommer i form av singelen «K.u.K.».

«K.u.K.» står for «Krav utan kompromiss!» per låtas tekst – en tittel som sett i lys av singelcoveret ikke levner mye tvil rundt bandets anarkistiske agenda. Man finner ikke mye av den kammermusikalske elegansen som preget musikerens tidligere utgivelser på Sorgsvarts nye singel, men heller en slags forpunket black’n’roll ala Satyricons middelperiode. Det låter tidvis mektig og alltid intenst, men som følge av sistnevnte innehar musikken også en flathet som forsterkes av de digitale trommenes nådeløse skuddsalver. «Sorg» låter dog oppriktig oppildnet og forarget i leveransen av sin anarkistiske polemikk, så «K.u.K» blir til syvende og sist definert av en overbevisende punk-tilnærming til norsk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Krenkeveldet»

Det «skittensakrale ballerock»-bandet Slaamaskin slapp nettopp låta «Krenkeveldet», den fjerde og antatt siste singelen før slippet av debutskiva ‘Trollveggen’ om to uker. Som vanlig inneholder musikken solide «kantspark av pønk og metall»; i dette tilfellet en eksplosiv sammensmelting av hardcore og thrashmetall.

Det finnes mye ved «Krenkeveldet» som tyder på at vi har med en eksplosiv og illsint låt å gjøre – tittelen, den korte låtlengden – men det var først og fremst lyden av en knitrende jack-kabel ved låtas åpning som varslet om en seriøs utblåsning. Dette er et velkjent grep innenfor skjødesløs punk og metall, og sannelig slaar ikke Slaamaskin direkte over i jagende metalpunk, lettere punktert av groovemetallens synkoperte rytmikk. Teksten til bandets maniske og kaklende vokalist harselerer med sensitivitetskultur på en vittig måte som får meg til å le mens jeg gråter, og oppsummert er vel kanskje «Krenkeveldet» den låta jeg har ventet på fra Slaamaskins hold. Kort, eksplosiv og ikke minst fengende; «Krenkeveldet» er et siste, saftig slag på tygga i påvente av Slaamaskins debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rozario – «Heavy Metal Rider»

Rozario er et splitter nytt band med en tydelig ambisjon om å gi god gammel, energisk tungrock nytt liv. ‘To the Gods We Swear’ heter debutplata som kommer i oktober, og «Heavy Metal Rider» er singel nummer to derfra etter at tittellåta ble sluppet i slutten av juni.

Uttrykket til Rozario er virkelig ikke til å ta feil av der catchy, melodiske refrenger, frenetiske gitarsoloer og bredt vokalregister ligger i smeltedigelen. «Heavy Metal Rider» er også et vellykket forsøk i så måte, all den tid folk som vanligvis ikke hører så mye på denne type metall kanskje vil føle for å holde en liten ironisk distanse til det. Men hvis du uansett har sansen for det trenger du egentlig ikke se lenger i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kal-El – «Moon People»

Stoner metal-bandet Kal-El fra Stavanger har gitt ut nytt materiale for første gang siden plata ‘Dark Majesty’ ble lansert i 2021, da i form av låta «Moon People». Denne ble belønnet med så mye som en Spellemann-nominasjon, noe som nok i seg selv indikerer hvilken kontroll denne kvartetten har på stoner-håndverket.

«Moon People» avviker heller ikke stilistisk sett fra det Kal-El har gjort tidligere, i alle fall ikke på et overordnet plan. Låta åpner også i mine ører noe anonymt med ganske typiske stoner-riff. Det blir imidlertid veldig mye bedre etter hvert. Refrenget er ganske så nydelig, og litt på samme måte som Masheena blander Kal-El inn noen stilige grunge-tendenser her. Videre får denne syv-minutteren en høyst verdig avslutning gjennom noen ekspansive lydbilder og flotte gitarsoloer. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Hard Day»

Metalcore-kvartetten Atena har i en lang opptakt til sitt kommende album ‘Subway Anthem’ nå sluppet hele fem singler. Det er grunn til å tro at det blir med det; nå er det nemlig bare noen uker til plata omsider slippes, og den nyeste singelen «Hard Day» blir som kronen på verket på en usedvanlig sterk singelbunt.

«Hard Day» er nok ikke den beste av dem, noe som for min del handler mye om min svakhet for melodiene i låter som «Slip Away» og «Poison Pure». Likevel slår Atena svært godt fra seg her der de ruller ut den sannsynligvis mest direkte og aggressive låta vi har hørt fra ‘Subway Anthem’. Tunge riff, breakdowns og et refreng med en Bring Me The Horizon-aktig intensitet setter nemlig sitt preg på låta. Den kan anbefales, og vi gleder oss innmari til plata slippes nå i slutten av september.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Flesh of the Masses»

Rogalendingene i Dark Delirium opprettholder fremdeles sitt beryktede utgivelsestrykk, og «Flesh of the Masses» er altså den fjerde singelen vi har fått av kollektivet så langt i 2023. Så langt har ingen skive blitt annonsert, men Metallurgi venter stadig i spenning på gruppens fjerde plate-offensiv – når enn den måtte dukke opp.

«Flesh of the Masses» er en av bandets sterkere singler. Låta veksler mellom en melo-death-forankret, tung og mørk riffing og en mer opprømt, arena-metallisk fremdrift som topper seg på låtas antatte refreng. Gutta bringer til og med noen av de gotiske og post-metalliske tendensene sine fra tidligere låter, og låtas bro står dermed ut som noe relativt eget i Dark Deliriums senere låthistorikk. Jeg synes kanskje at bunnfrekvensene blir litt vel voldsomme i produksjons-øyemed, og spesielt gitartonen er så svær at den truer med å sluke øvrige instrumenter. «Flesh of the Masses» er uansett en av Dark Deliriums sterkere låtprestasjoner til dags dato, og hinter til at gjengen fremdeles er opptatt med å utbedre sine låtskiver-egenskaper i kjølvannet av sin trolig kommende fjerdeskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eunomia – «My Heart»

«My Heart» er singel nummer to fra power metal-bandet Eunomias kommende andreskive ‘The Chronicles of Eunomia Part II’. Førstesingelen «The Story Goes On», som brøt stillheten etter at det var gått hele fem år siden debutskiva ble sluppet, vitnet om at vi nok kom til å ha en nokså solid power metal-utgivelse i vente med melodiske og bombastiske refrenger i rollen som spydspisser i uttrykket.

«My Heart» imponerer meg riktignok ikke like mye som «The Story Goes On», da mest med tanke på refrenget i sistnevnte som var et klart høydepunkt. Låtskrivingsmessig er likevel denne låta god med en rekke sterke melodier og gitarsoloer, og som i forrige omgang er det nok mest i produksjonssegmentet det ligger et forbedringspotensiale. Balansene i miksen fremstår nemlig ikke alltid like gode.

Skrevet av Alexander Lange

Tessia – «Voidwalker»

Da Tessia slapp låta «The Fall Of Divinity» i juni, rundt to år etter slippet av det siste albumet ‘Shadows and Dust’, var det i mine ører snakk om et betydelig steg frem for bandet. For det første var låtskrivinga simpelthen noe mer solid enn sist; videre var det imidlertid først og fremst snakk om at musikken bar mye preg av at vokalist Julie Berthelsen hadde utviklet repertoaret sitt på imponerende vis slik at skrike- og growlevokal fant flere veier inn i låtmaterialet.

«Voidwalker», som ble sluppet for noen uker siden, følger sånn sett opp dette ytterligere. På tross av at en litt merkelig oppbygging rundt ett-minuttsmerket kan fremstå litt tilgjort, er vokalprestasjonen her også svært god, og ellers er det særlig refrenget som utmerker seg med noen herlige, stratosfæriske gitarer. Fortsatt er Tessia først og fremst for fans av metalcore, men også «Voidwalker» vitner om et fremoverlent band i så måte.

Skrevet av Alexander Lange

Astronautist – «Nábrók»

De bergenske stoner metall-nykomlingene i Astronautist kommer til Oslo i helgen for å legge Vaterland i ruiner sammen med de lokale heltene i The Big Rip, og med seg i påsan har de en splitter ny singel ved navn «Nábrók». «Nábrók» er islandsk for «nekrobukser», hvilket i følge Wikipedia er bukser laget av menneskehud med magiske evner å tiltrekke seg enorm rikdom. Denne tematikken er fullstendig i tråd med Astronautists køddete lynne, og det samme er beslutningen om å fortelle denne skrønen over knusende stoner-metalliske riff som kunne fått Matt Pike til å rødme.

Den hylende feedbacken og Sleep-riffet som åpner showet er en effektiv måte å aktivere endorfin-utskillelse på – selv om grooven som entrer like etter strengt tatt er double-time i forhold til tempoet jeg satt og drømte om ved første gjennomlytt. Rytmiske hugg bryter opp riffenes evinnelige during og bunntråling, og «Cowboy Bob»s Goat the Head-aktige gurglevokal låter som Åge Aleksandersen etter århundrets bygdefest (dette er selvfølgelig skryt av høyeste kaliber). Jeg synes kanskje at låta mangler en ordentlig bro – litt fikling med stereo-kanalene holder ikke, til tross for at det er skøy – og den stampende grooven blir ensformig i lengden, akkurat som på forgjengeren. Likevel har jeg sansen for stoner metal som får gulvbordene til å knake, og nettopp dette er det ingen tvil om at «Nábrók» får til.

PS: Dra på Vaterland på lørdag dersom du ønsker å få øregangene filleristet av lovende nykomlinger innenfor stoner rock og -metall – hvilket du selvfølgelig vil.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Høvding – «Berserk»

Gjallarhorns mektige toner runger utover de norske dalstrøk i åpningssekundene til Høvdings debutsingel «Berserk». Det unge bandets robuste ekstremmetall er preget av både tematiske og musikalske trekk vi forbinder med vestlandets vikingmetall, men kombinerer dette i tillegg med en groovy og fengende dødsmetallisk brodd som minner om nyere Gojira. Sånn sett kan man foreslå at «Berserk» låter som en viking-tematisert versjon av franskmennenes ‘Fortitude’ fra 2021, selv om dette selvfølgelig er i overkant reduktivt.

Dette gjelder uansett kun frem til låtas fem minutters-merke, hvor iskalde synther hentet ut av tidlig norsk svartmetall plutselig skyller ut over marken. Høvding viser forbindelsene sine til vestlandets majestetiske metall-tradisjoner tydeligst i dette avsluttende strekket; et strekk som ikke hadde vært malplassert som bakteppe for det skjødesløse partykaoset som utspiller seg mellom Valhalls fire vegger. «Berserk» er en tettvevd og innholdsrik singel som trolig fungerer vel så bra i konserthallen som på anlegg, og er dermed et temmelig respektabelt første steg for den unge kvintetten Høvding.

Skrevet av Fredrik Schjerve