Taggarkiv: ukas plater

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Abyssic – Brought Forth in Iniquity

Ute nå via Osmose Productions

Det er lett å få vann i munnen av Abyssics verktøykasse og personell. Dette er et band som har samlet flere velrennomerte personligheter fra den norske doom metal-scenen, og som med et bredt spekter av instrumenter og virkemidler maner fram en særegen, symfonisk utgave av doom-metallens treigeste, seigeste og mørkeste avkrok: Funeral doom metal. Utover den klassiske besetningen av metallinstrumenter finner vi her orkestereffekter, kontrabass, Moog-keyboard og mellotron, og alt i en drakt som oser av høye ambisjoner.

‘Brought Forth in Iniquity’ er Abyssics tredje fullengder etter debuten ‘A Winter’s Tale’ fra 2016 og 2019s ‘High the Memory’, og er en umiskjennelig oppvisning i bandets særegenheter. Abyssic er et band som på denne plata leverer en sterk prestasjon når det gjelder sound, og med en sterk produksjon (og ikke minst et tøft platecover) i ryggen er ‘Brought Forth in Iniquity’ en plate som særlig imponerer når det gjelder stemning og atmosfære. Abyssic lykkes langt på vei i å transportere lytteren til sitt voldsomme, teatralske og uhyggelige univers, og alle de fem låtene føles overbevisende og fengslende i så måte.

Med det klarer Abyssic også å levere noen sterke og storslåtte øyeblikk i låtmaterialet på denne plata. ‘Brought Forth in Iniquity’ er på sitt klart beste når bandets store og symfoniske dommedagsmetall får fritt spillerom, og når det melodiske sitter gir dette grobunn for platas mest overbevisende partier. Særlig «Chronicle of the Dead» byr på et helt utsøkt tema, og også «Mirror of Sorrow» treffer blink i sin andre halvdel. «Djevelens Lys» slår på sin side på stortromma innledningsvis, da med blast-beats som like gjerne tilføyer et tøft og passende svartmetallelement.

Likevel har ‘Brought Forth in Iniquity’ noen betydelige problemer når det gjelder låtskrivinga. All den tid det eksisterer flotte partier i hver låt på plata, har jeg etter nokså mange gjennomlyttinger fortsatt vanskeligheter å forstå hvor Abyssic vil hen med strukturen på komposisjonene. Åpningslåta, «Cold as Winter Storm», fungerer greit i sin omhyggelige oppbygning rundt trege death metal-aktige riff, men ellers henger ikke låtene på denne plata spesielt godt sammen.

Det gjennomgående problemet er måten Abyssic såpass brått og hyppig skifter mellom knusende metallpartier og roligere, drømmende orkestrale der piano eller synth ligger i front. Dette fragmenterer komposisjonene, og det er heller unntaket enn regelen at det herfra åpenbarer seg en meningsfull struktur på låtene. Snarere er det som å høre et enormt, sonisk monster på inn- og utpust – og det i ganske lang tid.

Da hjelper det heller ikke at pianoet og det orkestrale ikke overbeviser spesielt mye musikalsk sett. Utover det at det ofte klarer å male en effektiv atmosfære, føles det komposisjonsmessig ganske tamt og anonymt, og særlig pianoet føles det som at går på en eller annen slags autopilot når man har kommet seg et stykke ut i plata. Det er på sitt beste i den atten og et halvt minutt lange avslutnings- og tittellåta, der en vidunderlighet av en strykermelodi åpenbarer seg. Da er det imidlertid også synd at denne låta, kanskje ikke så overraskende, er den som sliter mest strukturelt. Den føles rett og slett ut som en ganske rotete og retningsløs komposisjon.

For meg betyr ikke dette at ‘Brought Forth in Iniquity’ er noen dårlig plate, men at jeg må høre på den på en litt annen måte enn jeg pleier å gjøre med mye annen metall. For den store styrken ved denne plata ligger i atmosfæren og soundet den formidler, og hvordan låtene fungerer som portaler og innblikk i Abyssics verden. Bandet leverer også noen virkelig potente funeral doom-partier som nærmest slår en i bakken her. Men det er ingen tvil om at en strammere og mer fokusert tilnærming til komposisjon og struktur kunne løftet plata uten at det hadde trengt å gå på bekostning av kvalitetene.

Skrevet av Alexander Lange


Grimskull – Awake Asleep

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Grimskull er et navn som for de fleste – med god grunn – vil være fullstendig ukjent. Til tross for et fullstendig manglende fotavtrykk på den norske scenen (i alle fall frem til 2009) har trioen ved flere anledninger faktisk hatt muligheten til å skape norsk metallhistorie. Bandet har nemlig sine røtter helt tilbake på 80-tallet(!), uten at dette førte med seg så mye på hverken utgivelses- eller pressefronten. Dette var en naturlig følge av at gruppen var gjennom en rekke besetninger og bandnavn uten å lande noe definitivt før i 2009, da bassist Marita Sundset trådde inn i rekkene og navnet Grimskull ble befestet.

Siden da har gruppen utgitt både skiver, EP-er og en rekke singler som alle demonstrerer en forkjærlighet for tiåret bandet har sin opprinnelse i. Både NWOBHM, thrash og etterdønninger fra 70-tallets hardråkk har en rolle å spille i utformingen av tredjeskiva ‘Awake Asleep’, i tillegg til en ofte progressiv tilnærming til instrumentalskriving som oftest finner sitt utløp i de utbroderte broene. Med andre ord er ‘Awake Asleep’ en skive som foretar mange vendinger i løpet av sine drøye tre kvarter; en uttrykksmessig mosaikk som kunne vært utfordrende å navigere om ikke bandet plantet umiddelbart fengende melodier og riff ved hvert eneste veikryss. 

Det er vanskelig å si om dagens besetning har noen som helst forbindelse til den originale, men om musikerne i Grimskull har røtter 30 år tilbake i tid har de klart å bevare entusiasmen for sjangeren på forbilledlig vis. Tittelsporet – som for øvrig åpner skiva – er et oppstemt trad-nummer preget av urokkelig fremdrift og tøylesløs iver, ledet av den høytsvevende røsten til gitarist og vokalist Trygve Solheim. I sine tyngre øyeblikk befinner riffinga seg et sted mellom Judas Priest og vordende thrashmetall, hvilket best eksemplifiseres av den aggressive og tidvis Anthrax-aktige «Grimskull». 

Blant skivas høydepunkter finner vi sistnevnte, «Our Finest Hour» og «Count of Darkness». «Our Finest Hour» åpner med en litt flåsete hi-hat-spurt, før en nydelig, melodisk ledegitar suger oss inn i låtas gledesfylte indre. Bandets nesten progressive tendens debuteres først på broen til singelen «Enforcers of the Night», men det er på «Count of Darkness» at den benyttes til størst effekt. Låtas tunge riffing og fengende refreng er fett nok i seg selv, men den eksplosive sparringen som foregår mellom bandmedlemmene på broen besitter en x-faktor som hever partiet over resten av materialet.   

Det som i hovedsak jobber imot bandet på ‘Awake Asleep’ er selve presentasjonen. Albumcoveret kombinert med den Punisher-aktige logoen rammer ikke inn musikken på noen god måte , men får lytteren til å forvente noe i retning alternativ/metalcore heller enn livlig og ildfull tradmetall. I tillegg er produksjonen litt modernisert og stiv, og det har ikke vært rent få ganger jeg har sittet og forestilt meg hvor rått låtmateriale på skiva hadde lått dersom den var badet i 80-tallets varme, analoge produksjon. Det er umåtelig synd at det må være slik, for mesteparten av materialet på ‘Awake Asleep’ er sterkt nok til at det virkelig kunne ha blomstret gitt en litt annen innpakning. Slik det står nå er Grimskulls tredjeskive fortsatt en sterk utgivelse, men en utgivelse som i hovedsak kommer til å nå hjem til de mest nitidige tradmetall-arkivørene blant oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Kingseeker – Grief

Ute nå via Bringsli Productions

Med slippet av debutplata ‘Daily Reminders’, viste metalcore-trioen Kingseeker seg som et friskt og spennende prosjekt innenfor den norske metallscenen tidligere i år. Selv om jeg i min omtale kunne peke på en del rusk og svakere øyeblikk, leverte bandet tidvis ganske så overbevisende metalcore-håndverk, eksempelvis i låter som «Unto Us» og «Butterflies». Nå har Kingseeker rukket å slippe nok en utgivelse før årets slutt i form av EP’en ‘Grief’, og om det så er et mindre ambisiøst prosjekt enn fullengderen, vil jeg påstå at det er et tydelig skritt fremover for trioen.

‘Grief’ består av fem låter som passende nok er navngitt etter det som ofte blir omtalt som sorgens fem stadier: fornektelse, sinne, forhandling, depresjon, og aksept. Kingseekers forhandlingsstadium fikk vi stifte bekjentskap med allerede for noen uker siden i form av femminutteren «Bargaining». På tross av at jeg syntes denne var en smule utstrukket, lot jeg meg i all hovedsak overbevise ganske sterkt av velfungerende melodier og riff og en sterk vokalprestasjon, og låta fremstår fortsatt som et av Kingseekers beste låter.

Således går denne låta også inn i det jeg vil si er et trekløver av sterke komposisjoner på ‘Grief’. Her inngår også åpningslåta «Denial», der bandet introduserer noen spenstige, effektbelagte clean-gitarer, og der en egentlig litt tam hovedmelodi tilføyes såpass mye kraft og energi at den ender opp som nokså velfungerende. Også «Depression» er overbevisende med et sterkt melodisk teft og en Killswitch Engage-aktig brutalitet.

Andrelåta «Anger» er for så vidt et friskt forsøk på å skape en ekstra kort, brutal og sinna (jada!) låt, men lykkes i mine øyne ikke helt med dette når selve låtmaterialet forblir en litt tam grobunn for overtenningen. Videre føles det som at dampen er litt ute av bandet på avslutningen «Acceptance», særlig som følge av at hovedtemaet fremstår ganske uinspirert. Likevel er ‘Grief’ et klart steg fram for Kingseeker, og byr på et knippe låter som får meg til å glede meg til bandets neste ablegøyer.

Skrevet av Alexander Lange



Moor – Viper Kingdom

Ute nå via Kvlt und Kaos Productions

Moor er et enmanns-svartmetallband som over det siste året har pepret Bandcamp-feeden sin med et stadig økende knippe mindre utgivelser. Ved første øyenkast virket prosjektet temmelig lav-terskel, mye grunnet at de tidlige demoene var preget av ufullstendige låtskisser – som dog inneholdt noen riktig sterke melodiske svartmetall-ideer. Nå som Moor har blitt plukket opp av det kolombianske plateselskapet Kvlt und Kaos Productions blir det tydelig at prosjektet er et ytterst seriøst et, om så det fortsatt rår tvil rundt hvorvidt Moor egentlig er helt klar for en full-lengder. Debut-skiva ‘Viper Kingdom’ er klart sterkere enn jeg fryktet basert på tidligere materiale, men det er fortsatt åpenbart at prosjektet har en del skavanker om må rettes opp i før musikken virkelig kan fenge. 

Kritikken min om manglende struktur på tidligere låtmateriale blir adressert på enkelte av låtene på ‘Viper Kingdom’. De to singlene «Lepers among Us» og «The Black Foe» presenterer sitt utvalgte materiale på relativt konsist vis, og er som følge noe av det sterkere Moor har levert i sin korte levetid. Dette bikker dog litt over på låter som tittelsporet og «Barren Hills», hvor seksjoner blir repetert noe i overkant uten at meningen med dette blir fullstendig klargjort. I tillegg er det flust med overganger og avslutninger på skiva som forvandler meg til et levende spørsmålstegn, men de strukturelle problemene til Moor har forbedret seg såpass på ‘Viper Kingdom’ at jeg velger å se på denne biten av skiva som et aldri så lite lyspunkt. 

Elefanten i rommet er nemlig det faktum at det uttrykksmessige og det instrumentale hadde trengt en mer omfattende bearbeidelse for å bli klart for utgivelse på et plateselskap – selv et nisje-selskap som Kvlt und Kaos Productions. ‘Viper Kingdom’ blir fremstilt som en tradisjonell svartmetallskive av den norske 90-talls-tradisjonen, men Moors rekonstruering av svartmetallen som uttrykk er i all realitet temmelig overfladisk. Som eksempel på dette er det bare å peke i retning en av skivas mange malplasserte gitarsoloer, eller det faktum at mye at de tonale og harmoniske svingningene over skivas spilletid rett og slett ikke har så mye med sjangeren å gjøre. Når man i tillegg inkluderer det faktum at bassen ofte er grovt uenig med fellesskapet hva gjelder tonalitet og akkordgrunnlag, ja da blir det klart at Moor fremdeles har en jobb foran seg om prosjektet skal prestere på det ambisjonsnivået enmanns-musikeren virker å sikte seg inn på. 

Og personlig mener jeg at mannen bak Moor har grunn til å ha ambisjoner utover det å være et av mange anonyme Bandcamp-svartmetallband. Det finnes nemlig flust av sterke enkeltideer på ‘Viper Kingdom’ – som den spenstige harmonikken på «Moon & Totem», den mørke, Vestindien-aktige grooven på «Land of the Hairy Barbarians», og de smektende melodiske nøstene som gitarene vever over skivas spilletid. Dersom Moor klarer å bygge opp under disse ideene med sterke strukturer, uttrykksmessig dybde og tettere instrumentalprestasjoner; ja da kan vi begynne å snakke om et prosjekt som har noe eget å bidra med på den norske svartmetallscenen. Inntil videre forblir Moor dog en kuriositet i det internasjonale Bandcamp-miljøet som best nytes av folk som ikke stiller for høye krav til svartmetallen sin. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Sahg – ‘Born Demon’

Ute nå via Drakkar Entertainment GmbH

På ‘Born Demon’ tråkker bergenske Sahg på gassen og serverer potente doser med enkel hardrock, god, gammel doom-metall og førsvartmetallsk, satanistisk staffasje. Med det får vi en frisk dose av uhøytidelighet som nok er blitt litt for uvanlig innenfor metallsjangeren. Her er det ikke snakk om en plate som utmerker seg i noen som helst grad når det gjelder innovasjon, men som snarere leverer når det gjelder underholdningsverdi og en aldri så liten dose nostalgi til metalluttrykk som regjerte for fire-fem tiår siden.

Forventningene til ‘Born Demon’ har blitt bygget opp gjennom slipp av et relativt stort antall singler, og det er også disse som i stor grad løfter kvaliteten på plata. Åpningen «Fall Into the Fire» leverer for eksempel et refreng som føles som det mest typiske metallrefrenget fra 80-tallet noensinne, men som med det også blir høyst energisk og smått uimotståelig. Tittellåta er platas mest rendyrkede og vellykkede forsøk på en vaskeekte doom metal-prestasjon, og Jan Eggum-coveret «Heksedans» er det kanskje aller største høydepunktet med sine drivende vers, sitt helt strålende kor-refreng og bandets overraskende og smidige implementering av blast-beats i låtas fade-out-outro.

Det er også mye godt å si om platas øvrige innslag. Kvaliteten er nokså jevn og solid, og Sahg sørger også for å tilføye elementer som gjør enkeltlåtene mer interessante. De litt grøssende synthene på «Black Cross on the Moon» er et smakfullt trekk, gitarleadsene på slutten av «Salvation Damnation» gir et friskt pust av melankolsk tekstur, og korvokalen på slutten av den ellers litt anonyme «Killer Spirit (From Outta Hell)» piffer opp låta nevneverdig. Det saftige doom-riffet som er med på å runde av hele plateopplevelsen i «Destroyer of the Earth» er også et høydepunkt.

Jeg tror imidlertid Sahg kunne løftet frem de litt mer unike elementene enda litt mer i produksjonen. Noen av låtene blir nemlig litt like, og ender i en hel plategjennomlytting litt opp som forglemmeligheter som ligger litt for tett opp mot inspirasjonskildene. De små lydklippene av gammelt, religiøst dommedagsprat på norsk er også såpass korte og få at de mister litt av sin potensielle effekt. Platas gufne, satanistiske og egentlig ganske velfungerende aura har med andre ord litt å gå på.

Noen direkte svake øyeblikk finner vi også, som i den gnagende repetisjonen av det i utgangspunktet kule hovedriffet på «House of Worship». Men ‘Born Demon’ er ellers en nokså sterk prestasjon fra Sahg. Den vil muligens irritere noen moderne metallfans litt med sin insisterende uhøytidelighet, men leverer mye god, fengende og selvsikker underholdning – da med et fortegn som er både dystert, teatralsk og morsomt.

Skrevet av Alexander Lange


Vandrer – ‘Consummation of the Ages’

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Etter et særdeles aktivt 2021 har det vært stille en stund fra det instrumentale doom metal-prosjektet Vandrer. Med ‘Consummation of the Ages’ returnerer imidlertid Ole Hell, også kjent fra Sheperds Crook, nå med dette enmannsprosjektet, da med trommebistand fra den ukjente skikkelsen Jan «Trollhammer».

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til Vandrers musikk. Hoppet ut i et instrumentalt doom metal-uttrykk er i utgangspunktet modig og beundringsverdig, gitarlyden er som regel skikkelig fin og grovkornet, og gode høydepunkter har kommet til uttrykk gjennom både sterke riff og endog noen eminente drone metal-stykker. Likevel bidrar særlig repetisjonen og lengden på låtene ofte til at savnet etter vokal, eller andre tilleggselementer, melder seg, og det gjelder åpenbart særlig når kvaliteten på de helt sentrale riffene ikke er på topp.

‘Consummation of the Ages’ bekrefter dessverre noen av disse negative sidene, og er i mine øyne blant Vandrers svakere prestasjoner. Åpningslåta «Abomination of Desolation» åpner for eksempel nokså fint og stemningsfullt med et smått mystisk clean-gitar-tema og et flott åpningsriff, men renner litt retningsløst ut i sanden, og inneholder noen gitarleads jeg synes er ganske svake. Videre er den unormalt korte andrelåta «Iron Mixed with Miry Clay» på litt over seks og et halvt minutt en helt ok låt med et ganske potent hovedriff, men også en komposisjon som høres litt uferdig ut i sin enkelhet. Jeg tror rett og rett Vandrer kunne fått mer ut av den.

Den 15 minutter lange tittel- og avslutningslåta er imidlertid en mer imponerende affære, og serverer sannsynligvis platas sterkeste høydepunkter. Inkluderingen av synth er smakfull, og måten Vandrer bygger opp med et av de kuleste riffene som dukker opp byr opp til en ganske så tilfredsstillende avslutning på plata. Med det er det helt klart tydelig at det er gull å finne i Vandrers musikken, selv om det denne gangen ble litt for mye gråstein mellom.

Skrevet av Alexander Lange



Blood Python – Acheron

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Tungmetall av den gamle og klassiske sorten har med årenes løp blitt en aldri så liten sjeldenhet på den norske scenen. Kvalitets-skiver innenfor uttrykket er få og langt i mellom, og enda sjeldnere er bandene som klarer å mane frem tidsånden fremfor bare å stable noen brukbare riff opp mot hverandre. På sin platedebut ‘Acheron’ fanger enmanns-prosjektet Blood Python tidsånden på forbilledlig vis, om så enkelte instrument-prestasjoner og produksjonsvalg hindrer utgivelsen i å nå de riktig store høydene.

‘Acheron’ er en skive som ønsker å ta med lytteren tilbake til tungmetallens undergrunn på det tidlige 80-tall, der band som Cirith Ungol, Manilla Road og Brocas Helm svingte sine stålkledte riff i Fantasy-sjangerens navn. Tekstene til Blood Python er heller ikke foruten forbindelser til Fantasy-sjangeren, men lener seg i tillegg på okkulte fakter og en tilbedelse av mørk mystikk som strekker seg mot det nesten gotiske. Der den tekstlig-tematiske linken til de nevnte bandene er noe mangelfulle, er det uttrykks- og produksjonsmessige mye sterkere indikatorer på prosjektets troskap til nettopp denne epoken innenfor metall. ‘Acheron’ er nemlig badet i referanser til denne lidenskapelige og upolerte formen for tradmetall; noe fans av de nevnte band klokt i å bite seg merke i.

Introduksjonssporet «Procession» lar ikke stemningen vente på seg, men suger oss inn i platas univers ved hjelp av filmatiske droner, trommeslag og middelaldersk instrumentalspill. Et trommebrekk bryter så gjennom den tjukke atmosfæren, før tittelsporet gir oss det fulle og hele bildet av Blood Pythons vinkling på tradmetall – på godt og vondt. Det er nemlig ikke til å komme fra at både produksjonsjobben og vokalen vil vise seg å være et for stort hinder å komme over for de fleste, selv om fans av undergrunns-tradmetall er fullstendig klar over at dette kommer med terrenget. Til gjengjeld får vi servert låtformer og riff som demonstrerer en intim kjennskap til gamle former, og som i mange tilfeller klarer å overvinne de mange utfordringene som skivas mindre velfungerende elementer frembringer.

Eksempler på dette er høydepunktene «Holy War» og «Witch Queen». Førstnevnte er ikke fremmed for litt ravgal kauking fra vokalistens side, men kompenserer for dette med et bryskt, fengende refreng og bøttevis med triumferende leads. «Witch Queen» er på sin side en mesterklasse i klassisk trad-riffing, som bruker andre halvdel på å synke inn i en eskalerende, rituell transe. Øvrige låter på skiva sliter i større grad med å synliggjøre kvalitetene sine, selv om det skal sies at ledegitarene og den stilrene atmosfæren stort sett er beundringsverdige elementer gjennom ‘Acheron’s spilletid. 

Blood Pythons platedebut får sitt verdige punktum via det ominøse mellomspillet «Divine Lords of the Snake» og den mer eksplosive avslutningslåta «Fire is Born» – hvorav den ekstremmetalliske ilden som blusser opp i sistnevnte er et av skivas klare høydepunkter. ‘Acheron’ er en skive som overbeviser takket være sine inngående kunnskaper rundt 80-tallets undergrunns-dialektikk, selv om jeg mener de programmerte trommene og vokalen tidvis spenner ben på musikkens mer velfungerende bestanddeler. For alle og hvermann vil debuten til Blood Python neppe falle i smak, men fans av epoken ‘Acheron’ er inspirert av vil med enkelhet kunne se forbi skavankene og omfavne skivas mange kvaliteter. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Doedsvangr – ‘Koinonia’

Ute nå via Devilry Productions

Den eminente svartmetallvokalisten Anders «Doedsadmiral» Hansen kan fremstå som en travel mann nå i oktober. Først ble han spydspiss for Nordjevels maktdemonstrasjon ‘Gnavhól’ på tampen av september, før han nå spytter stygge fraser på Doedsvangrs nye EP ‘Koinonia’. Sistnevnte, som vi altså skal ta for oss her, er imidlertid en kort sak, og fremstår med sine elleve minutter som en aldri så liten dessert etter bandets solide prestasjoner på plata ‘Serpents Ov Old’ i fjor.

Dermed er det ikke snakk om noen hjul som finnes opp på nytt på ‘Koinonia’. Jeg vil nok heller ikke si at noen av de tre låtene når helt opp til de største høydepunktene på fjorårets fullengder. Låtmaterialet er imidlertid like fullt imponerende og særdeles intenst. For eksempel rekker bandet fryktelig mye – alt fra svevende partier med dissonante gitarer, buldrende basstrommepartier og nærmest fengende mid-tempo-passasjer – uten å miste grepet i åpningen «Lord Ov Pits». Også tredjelåta «Breath of Rats» imponerer stort, og her ligger Doedsvangrs ess i ermet i de hypnotiske, dissonante off-beat-partiene som fungerer som låtas episenter.

EP’ens korte, to minutter lange midtpunkt, «The Drewl from Their Mouths», er også et sterkt ledd, og leverer både iskalde moll-melodier og fengende black’n’roll. Låtas plutselige avslutning blir jeg imidlertid lite klok på. ‘Koinonia’ er i det hele tatt en ganske knapp enhet som gjerne kunne vart enda litt lenger. Men når kort lengde er den største innvendingen jeg har mot denne utgivelsen, sier det kanskje sitt om at materialet i seg selv er sterkt. ‘Koinonia’ anbefales for alle svartmetallhoder som ønsker en solid utgivelse i ekspressfart.

Skrevet av Alexander Lange



Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Ute nå via Veland Music

Jeg har allerede skrevet utallige ord om release-strategien i forbindelse med slippet av Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions, men i og med at jeg nå sitter med det fulle produktet foran meg ser jeg meg nødt til å diskutere den én siste gang. Mortemia er ikke det eneste norske bandet som i senere år har bestemt seg for å stykke opp og gi ut skiva si bit for bit. Beaten to Deaths segmenterte utgivelse av ‘Laat Maar…’ komplimenterte det eksperimentelle grindcore-bandets selvstendighet og industri-skepsis, og slippet av Kampfars ‘Til Klovers Takt’ har blitt opplevd som fortellingen av en episk saga kapittel for kapittel. Til tross for styrkene ved disse utrullingene er det ingen av dem som har føltes like naturlige som slippet av ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ – en låt-for-låt-behandling fra et band som allerede spesialiserer seg på singelmateriale. 

Valget om å ha en ny gjestevokalist på hver låt er også et spennende kreativt utgangspunkt, og en flott medmenneskelig gest i det som ved innspillingstiden var et nedstengt samfunn. Flesteparten av de kvinnelige vokalistene har røttene sine i uttrykk som er beslektet med Mortemias, og det merkes gjennom den naturlige måten stemmene deres glir inn i Velands blytunge, symfoniske metall. Veland på sin side svarer ved å møte gjestemusikerne på midten, og låtmaterialet virker som oftest selektert for å fremheve styrkene hos de enkeltes stemmer. Denne fremgangsmåten har ført til en av de sterkere symfoniske metallskivene jeg har hørt i senere tid, samt et par av de absolutt beste kommersielle metallsinglene som har blitt gitt ut internasjonalt i 2022.

De to låtene det er snakk om finner vi helt i begynnelsen av plata, nemlig «The Enigmatic Sequel» og «The Hour of Wrath». Den 11th Hour-aktige, melodiske dødsdoomen til førstnevnte fungerer som en utmerket åpning på skiva, med nedstigende rekker av moll-akkorder som graver en sjakt ned til platas indre. «Death Turns a Blind Eye» er ingen lettvekter selv – med sine stampende vers og dødsfengende refreng – men de eventyriske piano-sveipene som åpner «The Hour of Wrath» leder inn i noen av de mest gledesfylte musikalske minuttene jeg har hatt så langt i år. Sånn sett starter ‘The Pandemic Pandemonium Sessions» sylskarpt, og det skal nok sies at få av låtene som følger etter klarer å nå helt opp til den samme høyden som åpningstrioen.

Men det betyr ikke all verdens når de gjenstående låtene når de høydene de gjør. «My Demons and I» avslutter platas første halvdel med en eksplosjon av symfonisk brutalitet (gjestet av en fabelaktig Brittney Slayes), før «Here Comes Winter» åpner et atmosfærisk og reflektert avlukke i en ellers ekstrovert utgivelse. «Forever and Beyond» benytter seg av de samme arena-klare Rammstein-riffene som prydet Sirenias fulltreffer fra fjoråret, før det bittersøte refrenget fyrer opp under drømmen min om en form for power metall som bedre balanserer cheese og seriøsitet. Til slutt har vi «Adrenalize», som med sitt bombastiske, avsluttende refreng utgjør en verdig avslutning på en lang symfonisk metall-seanse. 

Selvfølgelig er det ikke slik at alle låtene får meg til å juble av begeistring – «Decadence Deepens» og «Devastation Bound» lider spesielt av å måtte følge platas sterkeste strekk – men dette skyldes mest at kvalitetsnivået på Velands kommersielle metall har nådd faretruende høyder på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Når det kommer til punchy og fengende symfonisk metall er det nemlig ingen andre i vårt langstrakte land som skriver helt som den tidligere Tristania-låtskriveren. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ holder trøkket oppe fra start til slutt i enda større grad enn Sirenias bunnsolide ‘Riddles, Ruins & Revelations’, og bør i likhet med denne gjøre en opptreden i topplister ved årets ende. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er definitivt sterk nok til å fortjene en ukas favoritt på bloggen, men siden vi har dekket den hver måned i et år ser vi det som rettferdig å gi utnevnelsen til en skive som fortjener den like mye. Veland leverer symfonisk metall-gull på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Grums – Nordlyset

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Grums er et stoner/doom-band med sterke rocke-innflytelser som har gjestet norske scener fra sin base i Oslo i rundt fem år. Bandet har vært meg ukjent helt til nå, men basert på facebook-feeden deres har de frekventert et knippe festivaler og spilt flust av gigs i løpet av de siste åra. Dersom man tråler litt ekstra vil man også kunne finne ut at flere av låtene fra debut-skiva deres ‘Nordlyset’ har sin opprinnelse flere år tilbake i tid. Dette vil si at Grums har tatt seg god tid til å ferdigstille låtene på sin plate-debut, trolig med respons fra live-konserter som viktig feedback i prosessen. 

Måker og bølgeskvulp transporterer lytteren til Nordlands Trollfjord, stedet for den historiske kampen mellom fiskerne og rederstanden i 1890. Åpningssporet på ‘Nordlyset’ er en svært passende introduksjon til Grums sitt uttrykk; en kombinasjon av dundrende stoner og norsk rock som eksemplifisert via den Per Øivind «Prepple» Houmb-aktige vokalen til bandets vokalist. Bandets svansende rocke-fot får komme enda tydeligere til uttrykk på låter som «Svovelpredikanten», «Anna Colbjørnsdatter» og «Galgeberg», hvor spesielt førstnevnte overbeviser med sin gnistrende, Lord Mortvm-aktige stoner/doom-bro. Låttekstenes historiske innhold er en stor bidragsyter når det kommer til å ilegge musikken substans, og er generelt en viktig særegenhet ved musikken til kvartetten fra Oslo. 

Men for min egen del er det de seigere stoner/doom-låtene som når de største høydene. «Slaget om Trollfjorden» er som nevnt et høydepunkt på skiva; en kraftpakke utstyrt med bunntunge riff og et dødstøft og minneverdig refreng. Tittelsporet går seg litt vill på sine egne, knusende stoner/doom-vidder, men henter seg godt igjen med det avsluttende refrengets oppskalerte tyngde. Det er nok dog «Jostedalsrypa» som tårner høyest blant nettopp denne låt-trioen, mye takket være det dynamiske rommet som åpnes av refrengets nordlys-aktige gitarkor. 

Bandet tasser så ut i et mer pyskedelisk lende på det instrumentelle avslutningssporet «Fram», som setter punktum ved skiva på en atmosfærisk og innhyllende, om noe langtekkelig vis. Grums har levert en bunnsolid og veloverveid debut med ‘Nordlyset’, selv om det er et par punkter jeg føler bandet har forbedringspotensial på. Trommespillet på skiva er generelt sett stivt og rudimentært, og mer dynamisk, aktivt spill kunne hjulpet til å gjøre gjennomslagskraften til låter som «Jostedalsrypa» og «Galgeberg» betydelig større. I tillegg skal det sies at uttrykket deres er ganske lite oppsiktsvekkende når det kommer til stoner/doom, og et større fokus på det som skiller dem fra øvrigheten – som den utvidede instrumenteringen på «Jostedalsrypa» og den historiske tematikken – kunne hjulpet bandet med å stå tydeligere frem blant de riffglade masser. ‘Nordlyset’ er dog en god førsteutgivelse for Grums; en rifftung stoner-skive med forfriskende tematisk dybde. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Moor – Scapegoat

Ute nå via Masters of Kaos

De færreste band ville valgt å følge opp annonseringen av sin kommende debut-skive med én eller flere split-utgivelser, men det norske enmanns-svartmetallbandet Moor har siden oppstarten virket agnostisk til en del etablerte konvensjoner innenfor metall-universet. Prosjektets tidlige utgivelser bestod hovedsakelig av korte og ufullstendige låtskisser, en form for digital dumping av materiale som man ikke finner så mye av selv i svartmetallens Bandcamp-undergrunn. Det kan i det hele tatt virke som at «learning by doing» er musikeren bak Moor sin foretrukne arbeidsmetode, selv om beslutningen om å presentere disse tidlige eksperimentene som fullverdige utgivelser bør stilles i kritisk lys. 

‘Scapegoat’ er en fire-låters EP som originalt ble utgitt på en splitt med det kolombianske svartmetallbandet Perventor av Masters of Kaos Productions. På denne utgivelsen begynner låtene – i likhet med platesingelen «Lepers Among Us» – å nå fullverdige låtlengder, selv om strukturene fortsatt strever med å danne en meningsfull enhet. Den største styrken til Moor har tidligere vært det kreative og melodiske gitararbeidet, og på ‘Scapegoat’ er det fortsatt dette aspektet ved musikken som taler sterkest i utgivelsens favør. Disse melodiske perlene er vel verdt en liten leterunde for melodiske svartmetallfans, selv om strømmen som skjuler dem er grumsete og tidvis vanskelig å navigere. 

Tittelsporet åpner med et diskordant gitarteppe; et trekk som muligens kunne signalisert en eksperimentell tilnærming til svartmetall. Det tar dog ikke lange tiden før den tradisjonelle svartmetallens piskende isvinder stormer gjennom høyttalerne, og åpningens eksperimentelle karakter etterlates i bakspeilet for godt. «Halfden Svarti»s vokaler minner på mange måter om den svenske undergrunns-eremitten Wagner Ödegård, og hjelper til med å fylle ut lydbildet uten å nødvendigvis utmerke seg. «Nobles of the Black» byr så på noe av det mest kaotiske og formløse materialet på utgivelsen, før de siste par låtene korrigerer kursen noenlunde med sine melodiske lyspunkter. «Of Pines & Rotten Branches» kombinerer kjølig svartmetall med golde mot-melodier, og «Native Terror Tribe» glimter til med et lengtende avslutningstema som sender tankene tilbake til ‘Worthless Abomination’-demoen fra begynnelsen av 2022. 

Det gjenstår fortsatt å se om Moor klarer å dra i havn debutskiva på en god måte. Basert på materialet på ‘Scapegoat’ er jeg fremdeles usikker på om uttrykket og låtskrivingen er ferdigutviklet nok til å stilles i det definitive lyset av en debut-plate. Låtformene er sporadiske og uttrykksmessig sprikende, trommene og gitarene virker ofte uenig i hva som er det underliggende rytmiske rammeverket, og produksjonsverdiene svever i et udefinerbart rom mellom 90-tallets lav-oppløsthet og moderne separasjon mellom instrumentene. Med tanke på «Halvden»s rolle som eneste låtskriver i både Moor og Phantom Castle tviler jeg ikke på at en lavere produksjonsrate med fokus på raffinering ville kunne være en fordel fremfor å pumpe på med nye og ambisiøse utgivelser. Moor har plenty av styrker som fortjener å undersøkes nøyere, men foreløpig er musikken beklageligvis for lite gjennomarbeidet til å kunne anbefales. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Eternality – ‘Dea​þ​wyrd’

Usignert, ute på Bandcamp

‘Dea​þ​wyrd’ er debutplata til det ferske enmannsprosjektet Eternality, der prosjektets anonyme utøver Austherion ruller ut litt over en halvtime med storslått, melodisk og ambisiøs svartmetall. Her ligger et uttrykk som oser av mystikk og fantasy-tematikk. Samtidig ivaretar det en ganske voldsom svartmetallsk aggresjon. Tennene i mye av musikken til band som Emperor og Immortal glaseres med estetikk a la Bathory og Summoning, og gir en opplevelse som kanskje minner meg aller mest om storslagenhetene i mye av materialet til Wolves in the Throne Room. Her har vi å gjøre med en prestasjon som langt på vei lykkes i å levere en potent, atmosfærisk og heftig lytteropplevelse.

Åpningen «Towards Eternality» byr med en gang på en av platas sterkeste melodier, og sender lytteren gjennom et storslått og skiftende strekk på seks og et halvt minutt. Den gir en god forsmak på hvordan også de andre låtene på ‘Dea​þ​wyrd’ utarter seg, der Austherion med sin passende, Abbath-aktige røst på toppen lykkes særdeles godt i å variere mellom vakre, melodiske partier og mer jordnære, hurtige og drivende passasjer.

Komposisjonene er nokså tettpakka, og de kan derfor kreve noen gjennomlytt for å gjøre seg fullstendig forstått. Kompleksiteten og tempoet som ligger i mange av dem er prisverdig og gjør stort sett bare ‘Dea​þ​wyrd’ mer interessant, men jeg undrer meg også litt over hvorfor Austherion kan synes å ha litt dårlig tid i noen av dem. For eksempel skulle jeg ønske at den nydelige melodien som bryter opp «No Mercy Shall Be Given», og ikke minst den voldsomme eksplosjonen av korvokal i «Harbringer of Destiny», hadde blitt tynt skikkelig fremfor å bli forlatt såpass raskt. Drivet i mange av versene har et større potensiale for lengre og mer storslåtte partier.

Om de så kan fremstå litt vel skiftende og andpustne, er låtene på ‘Dea​þ​wyrd’ likevel stort sett imponerende og dynamiske saker, og låtskrivingen er på et høyt nivå. Særlig kvaliteten  på melodiene er såpass høy og gjennomgående at en gjennomlytting aldri blir kjedelig, og mektige akkordrekker og voldsomme gitarsoloer spes stadig på med stor suksess. Særlig «Hymn (Undying Desolation)» synes jeg fungerer utmerket strukturelt sett.

Når ‘Dea​þ​wyrd’ går inn i sluttfasen og den todelte «Accursed Power of The Master» settes i gang, må jeg likevel konstatere at sporene på plata fremstår litt vel like hverandre. At melodiene til tider kan drukne litt i en ganske voldsom miks av romklang og hektiske trommerytmer, på tross av at produksjonen i utgangspunktet fungerer svært godt i samråd med komposisjonene, er også mulig å innvende. Dette står ikke i veien for å slå fast at Eternality etablerer, finsliper og mestrer et høyst interessant uttrykk på ‘Dea​þ​wyrd’. Avslutningen synes jeg også er et høydepunkt, der en melodi av det litt treigere slaget får spillerom – endog supplert med mørke fraser fra E.R. i Dødskvad oppå. Det bærer et passende bud om at det ligger mye potensiale for nye, friske pust i det allerede veletablerte musikalsk håndverket til Eternality.  

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Black Debbath – Age of Kørka

Ute nå via Drabant Music/ Duplex Records

Selveste yppersteprestene innenfor musikalsk, politisk satire, Black Debbath, inviterer nok en gang til seremoniell utredning om verdenssamfunnets allmenntilstand. De som har vært uheldige nok til å være et levende, tenkende vesen de siste åra er nok smertelig klar over at tilstanden for øyeblikket er direkte laber, og det er på høy tid at de vestkledte bråkmakerne fra Oslo skaper mening ut av de moderne fenomenene som har tuktet dritten ut av oppegående folk i senere tid. På bandets nye skive ‘Age of Kørka’ er temaet den nye tidsalderen vi virker å være på vei inn i – en tidsalder preget av feilinformasjon, konstruerte virkeligheter, tastaturkriging og generell dårskap (les: kørk). 

Det som ikke har blitt mer kørka i senere tid er Black Debbaths låtskriving og kredens som live-band. ‘Age of Kørka’ er pakket til takbjelkene med øyeblikk som ville fått bandets årlige opptreden på Tons of Rock til å devolvere til en katastrofal eksplosjon av lavtflyvende ølkopper og brystholdere. De fire musikerne følger hverandres minste bevegelser som to orrhøner i paringsdansens hete, og resultatet er en levende og dynamisk utgivelse som i sår tvil rundt hvorvidt vi faktisk har med et humorband å gjøre i det hele tatt. De høyst tidsriktige og treffende låttekstene avkrefter imidlertid denne mistanken, og bordet er nok en gang duket for en hysterisk og tidvis pinlig avkledning av det moderne mennesket. 

Men først må skivas problemstilling presenteres, og det gjør Black Debbath selvfølgelig via sin sedvanlige, eksplosive og heseblesende hardcore-punk. 

Rettelse: Black Debbath har valgt å åpne sin nyeste skive med en eksplosiv og heseblesende hardcore-låt frontet av ingen ringere enn Ivar Nikolaisen fra Kvelertak og The Good the Bad and the Zugly. Bandet kler sjangeren overraskende godt, og spesielt det allsang-verdige refrenget gir kørkens tidsalder den velkomsten den (ikke) fortjener. Likevel er det en stor glede når bandet returnerer til sin patenterte stoner på de neste par låtene, hvor spesielt «Hvor i Helvete blir det av Satan?» er Black Debbath i sin svansende, arketypiske form. 

Når det kommer til bandets parodiske side er det mye gull å hente på ‘Age of Kørka’. «Sannhetens Brød» kan sies å være selve Pepperkakesangen for feilinformasjonens tidsalder – en oppskrift på hvordan man kan bake sin egen sannhet fortalt over dramatisk hevende doom-akkorder. «Ikke Pirre Putin» er en advarsel om farene ved å legge press på maktsyke statsoverhoder kommunisert via bokstavrim og apokalyptiske blastbeats, og «Sutringsfrihet» er den bredbente Debbath-låta om meningspoliti og kommentar-troll vi alle har hatt våte drømmer om de siste åra. På den andre side er det også mye musikalsk å glede seg over på skiva, hvor spesielt «Pastor Gjøk» og «4/4 Fillern» maler nydelige musikalske baktepper for bandets tekstlige gjøgleri.

Black Debbath har for lengst gått fra å være stemplet som humorprosjekt til å være et fullverdig band som bruker humor som virkemiddel. ‘Age of Kørka’ er like lett å like for sine musikalske sider som for sin samfunnsrettede-harselering, og samtlige av skivas ni låter har et eller annet av verdi å komme med på begge fronter. Med tanke på fortsettelsen, er det lett å bli skremt av tanken på hva de kommende årene kan komme til å bringe av høy-moderne pinsler og samfunnsmessig idioti. En liten trøst er det dog å vite at hvert et lavmål, hvert et sørgelig fenomen vil bli filtrert gjennom humorens linse og foreviget på voks av det seriøst useriøse orkesteret Black Debbath. ‘Age of Kørka’ er en av Debbaths sterkere utgivelser, og jeg kan knapt vente med å høre låtene fremført foran et hengivent publikum på Ekebergsletta i 2023, forhåpentligvis med gjestebesøk av det nylig omdøpte kringkastingsorkesteret KØRK.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vathr – ‘Dead & United’

Ute nå via Edged Circle Productions

Vathr er det rykferske soloprosjektet til Jørn Inge Tunsberg, mest kjent for sitt langvarige og standhaftige virke i Hades Almighty. Den viktigste inspirasjonskilden til debut-EP’en ‘Dead & United’, og kanskje også prosjektet i seg selv, ser imidlertid ut til å komme fra et litt annet hjørne av den norske svartmetallen der Tunsberg også spilte en tidlig – og kortvarig – rolle.

Mannens navn er nemlig oppført på den første demoen til Immortal og på medlemslista til Old Funeral, og ‘Dead & United’ oser av soundet som to av hans tidligere bandkamerater her, Abbath og Demonaz, etter hvert utviklet i førstnevnte band. I de tre låtene er taktfaste metallgrooves, raspete vokal og iskalde, onde og lekre gitarakkorder på plass, og det er også et format Vathr langt på vei mestrer. «March of the Dead» åpner ballet med et bunnsolid hovedtema, og de to andre låtene byr også på en tilsvarende grunnstøtte av et riff som driver komposisjonene fremover.

Aller best er nok «Messiah (Heaven Nor Hell)», der det flotte akkordspillet suppleres med et åpnere, Windir-aktig b-tema og velfungerende leads lenger ut i låta før Vathr får bygd opp mye intensitet mot slutten. Det kuleste temaet dukker nok opp på åtte minutter lange «Crimson Cold Curse», men dette eksponerer etter hvert også hovedproblemet på ‘Dead & United’, nemlig at Vathr ofte lar disse hovedtemaene tynes for mye, for lenge. Dette kompenseres ikke ofte nok av intensitet, dynamikk eller interessante låtstrukturer, og det gjør at ‘Dead & United’ fort blir litt ensformig. Likevel er EP’en en solid og interessant affære, som trekkes mye opp av at temaene i seg selv treffer blink. Det i seg selv sørger for en velfungerende, svartmetallsk atmosfære over det hele.

Skrevet av Alexander Lange



Truckerfucker – Stjernesmell

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Fjorårets skive ‘Man’en med Ljaa1’ var en milepæl for både Truckerfucker og den norske truckermetall-scenen som helhet. Imponerende nok var den særegne og sømløse sammensveisingen av en bred bukett med ekstremmetalliske uttrykk, men det at uttrykkene var selektert for å bygge opp rundt de nyanserte tekstene om tilstanden til norske trailersjåfører anno 2021, ja det er et håndverk som vitner om et band som har slått seg til ro i forbikjøringsfeltet – oppoverbakke eller ei. Etter et slikt gjennombrudd er det naturlig å stille seg selv noen spørsmål, og det mest presserende er kanskje hvorvidt Truckerfucker klarer å holde seg på veien mot eksellense, eller om det bærer rett inn i autovernet ved første sving. 

Med ‘Stjernesmell’ kan vi gledelig erklære at Jølster-væringene har rundet nok et sving, selv om muligens noe av lasten fløy av lasteplanet i prosessen. Bandets uredde tilnærming til sjangerblanding viser seg allerede på åpningssporet «Blinklys», hvor en storm av dramatisk og dissonant svartmetall baner vei for et dødsmetall-svertet crossover-riff. Det evig-fluktuerende, musikalske bakteppet er dog kun en støttespiller til det virkelige dramaet, som utspilles gjennom en nådeløs skuddveksling av en dialog mellom låtas to antihelter. Slengbemerkninger kastes i én retning, og runkekluter kastes tilbake, men til syvende og sist sitter vi igjen uten en seirende part – et faktum som understrekes av avslutningens repetisjon av åpningens musikalske materiale. 

Truckerfuckers evne til å skildre den norske truckerens liv og anliggende har ikke blitt svekket siden sist, men styrkes gjennom en tematisk seleksjon som åpenbarer aspekter ved truckerens indre følelsesliv som går langt utover kunnskapen til den gjengse borger. ‘Stjernesmell’ kan for eksempel avsløre at truckere stiller seg kritiske til sinker i trafikken («Jojo Nei») og trafikk-barrikader («Barikaden»), men at de stiller seg meget positive til et over-gjennomsnittlig konsum av øl («Eg Lika Øl»). Dette er nyheter som vil komme som et sjokk for de fleste av oss, og som utgjør et uvurderlig bidrag til den samfunnsvitenskapelige undersøkingen av truckere som folkegruppe. Det at norske veier på nattestid blir hjemsøkt av demoniske entiteter som gjør lysene røde er mer kjent for folk flest, men det er likevel opplysende å få høre om fenomenet fra folk som har et såpass intimt forhold til det («Stjernesmell»).

Akkurat som min egen omtale av skiva, er det tydelig at ‘Stjernesmell’ som alle andre Truckerfucker-skiver er skrevet først og fremst for at skaperne selv skal ha det lættis. Det betyr ikke at det ikke finnes noe å glede seg over på skiva for den alminnelige lytter, ettersom tekstene er bygget på vitser som faktisk lander heller en interne vitser fra egen band-kultur. For min egen del er «Stjernesmell» en skive som forlyster både med musikalske påfunn og tekstlig satire, selv om jeg kanskje savner den helt store «hitten» ala «Ode til E6» i forhold til forgjengeren. Så langt er Truckerfucker et prosjekt som overstiger sin status som purt køddeprosjekt, så det vel bare å be gutta «keep on trucking» og håpe at de klarer å runde neste sving. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Mork – ‘Den Svevende Festning’

Ute nå via Peaceville Records

I 2020 lanserte Mork EP’en ‘Pesta’, der en liten håndfull nytt materiale ble sluppet i en bunt med to covre og et knippe live-utgaver av låter fra bandets to siste plater: ‘Det Svarte Juv’ og ‘Eremittens Dal’. ‘Den Svevende Festning’ er en tilsvarende utgivelse, da med Morks store statement fra i fjor, fullengderen ‘Katedralen’, som bakteppe.

Mork er et svartmetallband fra Halden ledet av Thomas Eriksen, som langt på vei befestet sin sentrale rolle i den nyere bølgen av tradisjonell, norsk svartmetall med ‘Katedralen’. ‘Den Svevende Festning’ består av to nye låter, en versjon av låta «Født Til Å Herske» med strykere (som før kun har vært tilgjengelig digitalt), så vel som live-versjoner av «Arv», «Det Siste Gode I Meg» og «Svartmalt», som alle pekte seg ut som høydepunkter på fjorårets plate.

‘Den Svevende Festning’ åpner sterkt med sitt tittelspor, der Behemothsk riffteft blandes med en råskap og et gitarsound man kanskje heller assosierer med en gammel Darkthrone-plate. Eriksens beske, tydelige skrikevokal og øre både for jordnær black’n’roll og iskald intensitet solidifiserer svartmetallhåndverket. Dette glir over i andrelåta «Ormtunge», der taktfast riffspill pares med en melodi som sender lytteren rett ut i Windir-stratosfæren.

Det spørs om disse komposisjonene når helt opp til mange av de sterke øyeblikkene på ‘Katedralen’, men de fungerer altså like fullt som solide bidrag til en stadig sterkere Mork-katalog. Mye av det andre materialet på ‘Den Svevende Festning’ imponerer også, og live-versjonene viser seg langt på vei berettiget, blant annet ved en sterk leveranse av clean-vokal-partiene på «Arv» og «Det Siste Gode I Meg» av Eriksen, der assossiasjonene sendes til de tilsvarende klare og lidenskapelige prestasjonene på Helheims ‘WoduridaR’. EP’ens svakeste ledd er nok nyversjonen av «Født Til Å Herske», der jeg synes strykerne ikke finner noen god plass i miksen, der de ligger litt utilpasse til i et lydbilde der jeg ikke synes det høres ut som at det er plass til dem. Ellers er imidlertid ‘Den Svevende Festning’ en solid liten kuriositet fra Mork, som fortjener kudos for et aktivt og sterkt virke de siste årene.

Skrevet av Alexander Lange


Last Lightning – The Unholy Ritual

Ute nå via Norwegian Dark Arts

Fra sin opprinnelse i punk-påvirket svartmetall tok Last Lightning fra Ås en langt mer tradisjonell rute gjennom sjangerlandskapet på sin debutskive ‘Porten’ fra i fjor. Skiva var fylt til randen av ildnende, melodisk svartmetall, og hadde en flyt som generelt sett var dynamisk nok til at plateformatet virket som en naturlig passform for bandet. Et år senere leverer gruppa oppfølgeren ‘The Unholy Ritual’ – en skive som bærer preg av både nyvunnet kunnskap og standhaftige utfordringer.

For Last Lightning har anskaffet noen nye, spennende verktøy siden sist. Lærdom fra Avertias ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ virker enkel å spore på åpningslåta «Sett Meg Fri» sine melodiske rocketendenser, og de enorme Insomnium-aktige melodiene som tårner over refrenget er fengende og majestetiske nok til å ta pusten fra en. På «Krig» prøver bandet seg på en velkjent manøver fra kanskje spesielt thrashmetallen, nemlig en simulering av nådeløs krigføring gjennom lydmalende gitarmitraljøser. Låta virker i utgangspunktet mer sørgende enn krigersk, men etter et hinsides fett Darkthrone-riff bryter helvetet løs i form av en skuddsalve av tordnende dobbelbass.

Men som nevnt henger en del av utfordringene igjen fra bandets solide men noe ujevne førsteskive. Til tross for at produksjonen på det jevne er varm og god som et brennende ullteppe, er noe av instrumentbalanseringen litt vanskelig å gjøre seg klok på. Noen av ledegitarene på skiva ligger så langt bak i miksen at det nesten ikke er noe poeng i å ha dem med i utgangspunktet, hvorav tittelsporet er den største synderen. I tillegg virker mye av solospillet litt underarbeidet, og vokalisten har fremdeles en tendens til å falle bakpå i forhold til resten av bandet fra tid til annen.

Til tross for disse skavankene mener jeg at Last Lightning definitivt har levert en god skive med ‘The Unholy Ritual’. Samtlige av låtene inneholder minst én ide som røsker deg inn i bandets turbulente melankoli, og låter som «Sett Meg Fri», «Krig» og «Resurrection» er blant det klart beste materialet Last Lightning har levert til nå. Med andre ord kan ‘The Unholy Ritual’ sies å heve seg ørlite grann over forgjengeren, samtidig som skiva legger grunnlaget for videre utvikling og raffinering av bandets stadig tilspissende men dynamiske sound. Anbefales fans av melodisk svartmetall som ikke frykter skyskrapende hooks.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Sundrowned – Glacious

Ute nå via Fysisk Format

Sundrowneds debutskive ‘Become Ethereal’ fra fjoråret var en imponerende affære; en skive som fullstendig mestret sitt utvalgte uttrykk via tårnende komposisjoner og plettfri produksjon. Til tross for at både sound, produksjon og visuell utforming var på et høyst profesjonelt nivå, gikk ikke skiva helt i hus hos Metallurgi ettersom de riktig store og fengslende motivene uteble fra Sundrowneds eteriske blackgaze. Dette kan sies å gjelde for bandets nyeste utgivelse ‘Glacious’ også, uten at dette hindrer meg i å anse EP-en som en sterkere utgivelse enn forgjengeren.

De tre låtene som utgjør ‘Glacious’ er i stor grad hugget ut fra det samme råstoffet som ‘Become Ethereal’. Krystalliske gitarplukk, sensitivt trommespill, mørke growls og et osean av reverb utgjør fortsatt søylen i bandets sound, men denne gang beveger musikkens endeløse luftspeilinger seg med langt mer distinkte gester. På tittelsporet er de mest fremtredende gestene åpningens post-rock-melodikk, broens fløyelsmyke blastbeats, samt de feite gitarene som forankrer det klimaktiske crescendoet ved låtas ende. På «Blood» blir gruppens yndige gaze rammet inn av robuste beats, etterfulgt av en atmosfærisk seksjon hvor akkorder flyter inn i hverandre som dyphavsstrømmer.

Men for min del er det avslutningssporet «Levitating» som overbeviser i størst grad i denne omgang. Det åpne og udefinerbare rytmelandskapet som preger introduksjonen gir musikken et vektløst og sakte drivende preg – et flott lydbilde som snart besøkes av en nesten smertelig vakker akkordrekke. Ja, bandet dagdrømmer seg fortsatt litt bort i løpet av låtas drøye syv minutter, men synkoperte beats og en majestetisk avslutning sørger for å knytte sløyfen rundt en av Sundrowneds sterkeste låter til nå. For min egen del kunne det fortsatt blitt gjort mer på motiv-fronten for å virkelig huke tak i lytteren, men det er ingen tvil om at ‘Glacious’ er en bunnsolid post/blackgaze-utgivelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Våde – Spirals

Usignert, ute på strømmetjenester

Etter to singelutgivelser tidligere i år er det splitter nye progressive death metal-bandet Våde ute med sin debut-EP ‘Spirals’. Her demonstrerer kvartetten en forfriskende profesjonalitet og lekenhet, først og fremst som følge av både velhåndterte og avanserte rytmiske påfunn, et veldefinert uttrykk med føtter i flere undersjangre av ekstremmetallen og musikerprestasjoner fra øverste hylle.

Mye kommer for en dag allerede i det korte åpningssporet, der seigt gitar- og bass-spill tøyer strikken over krigstrommer, basstrommegallopp og hektiske lydeffekter. Det glir sømløst over i «Across the Chasm», der Vådes grunnuttrykk virkelig får etablert seg. Et blytungt hovedriff ligger i sentrum for en komposisjon som drives fremover av organisk trommespill, skeive takter og ganske så uimotståelige grooves. Det er nok det sistnevnte som blir bandets største ess i ermet utover i ‘Spirals’ også – til tider, for eksempel på «Krigssti», er Meshuggah-tendensene til å ta å føle på.

Sammen med et høyt detaljnivå i gitararbeidet og mye variasjon i vokalsegmentet skaper Våde et interessant skjæringspunkt mellom flere litt ulike stiler innenfor den progressive ekstremmetallen. Ofte er det litt som å høre på death metal-bandet Ulcerate og djent-musikken til Vildhjarta samtidig, med en liten bonus for dem som har sansen for norske band innenfor sjangeren som Agabas og Messier 16. Nikk til både svartmetall og post-hardcore mot slutten av EP’en bidrar også til at Vådes prestasjon i denne omgang er et friskt pust rent uttrykksmessig. Når gjennomføringen er såpass profesjonell skulle jeg nok likevel ha ønsket meg litt mer ren egenart, så vel som variasjon når de mange taktskiftene og gitarlekenhetene kan bli litt mange og svimlende når det har gått litt tid. ‘Spirals’ avsluttes imidlertid like fullt på utsøkt vis når tendensene fra introduksjonen gjenintroduseres i de siste minuttene av «Shadows on the Soil», og med det demonstrerer Våde også en god kontroll på EP-formatet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Disfallen – The Echoing Despair

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sist uke skrev jeg om det jeg trodde var en to-låters demo av det nye enmannsprosjektet Disfallen, ‘The Echoing Despair’. I etterkant har Bandcamp-utgivelsen blitt utvidet med hele fem ytterligere låter, og det viser seg at det ikke er en demo, men selve album-debuten til Disfallen vi har med å gjøre. Dette har mye å si for hvordan utgivelsen bør evalueres, ettersom plateformatet tradisjonelt sett har blitt forbeholdt mer betydelige statements enn demoformatet. 

Og det finnes definitivt spor av et større statement på ‘The Echoing Despair’. «Orth», mannen bak Disfallen har et solid grep på de mange ulike fasettene ved doom-metall, og vet også å kombinere disse fasettene med mer dødsmetalliske elementer på en god måte. De lange låtformene er generelt sett viet til meningsfulle og intuitive utviklingsforløp, og det finnes plenty av landemerker underveis i skiva som gjør seg til kjenne over flere lytt. Det som mest av alt jobber mot skiva, er de tette båndene «Orth» knytter til enkelte av bandets inspirasjonskilder, samt at prosjektet ennå ikke har funnet frem til en distinkt vinkling på doom-tradisjonene som emuleres. 

De to første låtene på skiva omtalte jeg temmelig grundig sist uke, så jeg nøyer meg med å gå løs på låtene som ble sluppet sist fredag. «Oblivion Beckons» henter sin åpning fra Opeths tyngre materiale pre-‘Ghost Reveries’, og forsterker forbindelsen til de svenske prog/death-legendene ved å veve noen yndige, akustiske landskaper. «Demon of Perpetual Night» overrasker deretter ved å ispe doomen noen tordnende dødsmetall-strekk, før den førstnevnte sjangeren får bre seg ut i all sin majestetiske nedtrykthet på «Decaying Solitude». Låta lener seg i retning funeral doom-landskapet, og det er noe deilig Isolesk over låtas bittersøte melodikk.

Dessverre understreker platas avslutning det største problemet som står i veien for at jeg skal omfavne Disfallen til det fulle. Etter et mektig og brutalt åpningsstrekk faser låta nemlig over i et akustisk strekk som er plukket nesten noterett fra Opeths «The Drapery Falls» – om det er snakk om de klimprende akustiske gitarene, den eteriske ledegitaren eller «Orth»s Åkerfeldt-aktive stemme. Dette er beklageligvis det mest åpenbare eksempelet på plagiat jeg har vært borti i metallsammenheng i senere tid, hvilket legger en solid demper på oppfattelsen av skiva som helhet. 

Hvilket er synd, for grunnlaget for en fremragende døds/doom-produksjon har definitivt blitt lagt på ‘The Echoing Despair’. Melodikken, stemningen og låtmaterialet er på plass, så med en større grad av uttrykksmessig distansering fra Opeth, samt en noe mer profesjonalisert miks og produksjon vil Disfallen trolig kunne gi ut en av de sterkere norske døds/doom-bidragene i nyere tid (om ikke gjennom tidene; Norge er ikke akkurat storprodusenter av undersjangeren). Foreløpig befinner Disfallen seg dog en hårsbredd unna min fulle anbefaling, selv om fans av doomens mange ansikter bør kjenne sin besøkelsestid og gi ‘The Echoing Despair’ en velfortjent gjennomspilling. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidhög – Fjord

Ute nå via Whispering Voice Records

Duoen Nidhögs debut-EP ‘Fjord’ er den siste utgivelsen som har kommet fra Kristiansand-baserte Whispering Voice Records, som blant annet også sto for utgivelsen av Arvas’ imponerende plate ‘IV’ i fjor. ‘Fjord’ er også et prisverdig stykke arbeid til å være første gang Nidhög gir lyd fra seg, og byr på akkurat passe velprodusert, melodisk og kraftfull svartmetall.

Åpningslåta «Nidhoggr» er for eksempel en god oppvisning i å få mye ut av en kort tre-minutter, der traskende vers i mid-tempo suppleres med sterke melodier litt uti komposisjonen. Om den i mine øyne litt simple og malplasserte gitar-chuggingen mot slutten demper det gode førsteinntrykket noe, varter «Helheim» like fullt opp med noen sterke øyeblikk i EP’ens andre ledd. Når klassisk Darkthrone-riffing får støtte av buldrende doble basstrommer er Nidhög virkelig i sitt ess, og lignende tendenser serveres i «Undergang», der trommene byr på en tilsvarende brutalitet under en helt utsøkt, melankolsk gitarmelodi.

Jeg skulle imidlertid ønske at denne EP’en fungerte litt bedre strukturelt. En nokså forglemmelig rolig instrumental tominutter tar stafettpinnen videre etter «Undergang», og etter at Nidhög deretter byr på litt ambient i «Stille tåke over Fjorden», som riktignok er ganske så habil og stemningsfull, er det hele over. At EP’en sånn sett deles i en ren svartmetalldel og en instrumental og roligere andredel gjør meg litt undrende, og det får ‘Fjord’ til å virke litt demo-aktig. Like fullt er det imidlertid en imponerende debut fra Nidhög på sitt beste, der et høyt potensiale ligger i et svært potent, melodiøst materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Dadlur – Digital Terror for the Analog Mind Demo

Usignert, ute på Bandcamp

Nordnorske Dadlur har hatt et begivenhetsrikt år når det gjelder nyutgivelser, og byr nå på en demo av det som etter sigende skal være prosjektets første fullengder: ‘Digital Terror for the Analog Mind’. Dadlur er et ganske spesielt svartmetallprosjekt der det også pryder seg med merkelappen «frenchcore», noe som fungerer som en plausibel forklaring på de ganske friske, drivende og synth-befengte rytmene som stadig dukker opp i musikken til stor fordel for prosjektets egenart.

Vi nøyer oss med en kort omtale i denne omgang i påvente av det endelige prosjektet. Førsteinntrykket er imidlertid godt; på tross av et noe begrenset utgangspunkt som preges av at alt er instrumentalt, klarer Dadlur å holde interessen oppe gjennom demoen, og flere av øyeblikkene viser seg definitivt som minneverdige. Eksempler på dette er de sterke synth-melodiene i «Analog Death», folk-tendensene i «Concrete and Cable» og de to punk-aktige låtene i midten. Vi gleder oss til å høre sluttresultatet.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Minneriket – Gjennom Meg Går Ingen til Hvile

Usignert, ute på strømmetjenester

Minneriket er i utgangspunktet et spennende og beundringsverdig svartmetallprosjekt. Med et bredt repertoar av elementer og instrumenter fronter bandets hovedfigur Stein Aksle nemlig her et uttrykk som gjør bruk av mange av svartmetallens ulike sider, der både folkemusikkinspirerte takter og et tidvis nokså eksperimentelt preg gir grunnuttrykket en kul egenart. Derfor er det ekstra synd at ulempene ved prosjektets nyeste fullengder ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir såpass altoverskyggende for lytteropplevelsen. Det er en plate der Minneriket dessverre ofte kommer dårlig ut av underlige produksjonsvalg og kaotiske låtstrukturer, og det på tross av at prosjektets gode sider (heldigvis) skinner gjennom til tider.

Åpningsstrekket på ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ demonstrerer for eksempel med en gang et av de største svakhetene ved produksjonen. På første låt ut, «Så kald en jord», blir de keyboard-genererte strykerne, som i utgangspunktet krydrer et nokså solid gitar- og trommearbeid med litt mer spenning, svært surt og høylytt i miksen, og lignende tendenser frembringes av pianotonene og korvokalen i «Begravelsens hjerteslag». Dette setter såpass mye preg på låtene at det blir vanskelig å finne et skikkelig høydepunkt før andre halvdel i sistnevnte låt, der brikkene faller på plass og gitarene og Ingrid Marias vokal leverer en ganske sterk melodi. Korthuset detter imidlertid sammen igjen før låta rekker å bli ferdig, der man igjen får servert korvokalen fra låtas begynnelse som rett og slett er ubegripelig sur.

‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir imidlertid noe bedre etter hvert. Interludene er for eksempel stort sett prisverdige og velplasserte innslag, og «Regnbuer i gråtoner» og «Hvil i fred» er forholdsvis habile komposisjoner. Temaene hele veien gjennom er relativt sterke, og låtene byr på strukturer som er hakket ryddigere enn de andre låtene.

Minnerikets mer eksperimentelle sider får et av sine største utløp i låta «Sorg og savn», der en ganske kaotisk og lite håndgripelig låtstruktur reddes litt inn av variasjonen og buketten av elementer. Et større høydepunkt kommer til slutt med den 13 minutter lange «Nåde», der Aksle utvilsomt skal ha kred for å demonstrere den stilistiske egenarten Minneriket har å by på. Låta går i noen slags sykluser mellom hektiske svartmetalldeler og friere og roligere pusterom der ulike instrumenter, blant annet en saksofon, får slått seg mer løs.

Selv om strukturen nok aldri får en klar nok form og retning til å rettferdiggjøre en såpass lang komposisjon er «Nåde» en interessant og prisverdig sak, og runder – som siste hovedlåt før en siste instrumentell snutt – av plata med et varsku om et potensiale. Dette ligger nemlig helt klart i Minnerikets musikk – denne gangen er det imidlertid snakk om en utgivelse som lider av noen litt for dominerende ulemper. ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ byr på noen sterke øyeblikk, men preges for sterkt av en ganske lite tilfredsstillende produksjonsdrakt og låtstrukturer som sliter med å fange lytteren helt i prosjektets interessante univers.

Skrevet av Alexander Lange



Bailltak – Blodhevn

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Bailltak er et band fra Vadsø i Troms og Finnmark som på mange måter lever opp til de forventningene man måtte ha til et tungmetall-band fra nord-Norge. Navnet i seg selv er jo et nydelig stykke nordlig krasshet, og musikken deres har en direkte og oppriktig fremtoning som kan spores i andre musikalske eksporter fra området, som f.eks Ondt Blod. På sin debut-EP ‘Blodhemn’ samler kvintetten samtlige av de fire låtene de har gitt ut siden oppstarten i 2019, i tillegg til to nye låter som hinter til et låtskriverinstinkt i stadig utvikling. 

Erke-tittelsporet «Bailltak» bygger spenning gjennom en eskalerende og stadig opptrappende instrumentalåpning, før et rivende riff i skjæringspunktet mellom trad og hardcore avslører bandets sjangerblandende men ukompliserte tilnærming til klassisk metall. Brølte tekststrofer og gjengvokal gir låta et dess klarere skjær av hardcore, men «Himmelen Brenner» trekker oss tilbake over til traddens territorier i form av et riff som oser av pur kjærlighet for NWOBHM. Som de fleste andre låtene på EP-en bugner «Himmelen Brenner» av energisk live-energi, med antemiske refrenger og melodiske elementer som gjør musikken desto mer fordøyelig for den gjengse lytter.

Den første av de nye låtene, «Bjørneblod», demonstrerer bandets tyngre og mer aggressive side. Åpningsriffene er av en nesten moderne thrash-metallisk karakter, og henger et fandenivoldsk mørke over låta som selv ikke det nydelige Amorphis/Paradise Lost-aktige refrenget klarer å bortdrive. Dette gjelder forøvrig den andre nye låta også, nemlig «Blodhevn», som med sitt Accept-aktige, tektoniske versriff gir oss en seriøs runde juling før låtas refreng tuller oss inn i et teppe av nydelige leads og fengende vokalstrofer.

Forskning tyder på at ivrig bruk av banneord indikerer gode kommunikasjonsevner, og Bailltak kommuniserer definitivt mye over  ‘Blodhevn’s seks låter. Vokalist Alexander Corneliussen har et talent for å portrettere grusomheter og vold på slående vis, med minneverdige tekststrofer som er ypperlige for å kaste tilbake i bandets fleis under en livekonsert. Dette kombinert med mannens spyttklase-produserende innlevelse (Se «Offernatt») gjør at musikken oppnår en helvetes driv over EP-ens korte spilletid, en driv som er sammenliknbart med de ukuelige fartsbøllene i band som Midnight.

Bailltaks debut-EP har mange høydepunkter i sin magre låt-bestand, hvorav kanskje «Havets Hersker» og «Blodhevn» ruver høyest for min egen del, mye takket være sine uimotståelige refrenger. Det er likevel liten grunn til å spole over noen av ‘Blodhevn’s 26 minutter, ettersom nordlendingene generelt holder trøkket oppe med eksplosive riff og fengslende melodikk. ‘Blodhevn’ er en solid kraftpakke av en førsteutgivelse, og anbefales fans av antemisk tradmetall som lener seg i retning punken og hardcorens heseblesende tempo.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Syndexioi – Sol Begravd

«Nostalgic meditations on a brotherhood long lost. Its features eroded almost beyond recognition. A handshake like cold marble. The faintest reverberations of an ancient whisper.»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Dette er hvordan musikeren bak det anonyme, oslo-baserte prosjektet Syndexioi har valgt å beskrive debutskiva ‘Sol Begravd’ på Bandcamp. Bandnavnet «Syndexioi» betyr «de som er forent av håndtrykket», og sikter til den gamle romerske kulten som tilba Mithras, en gud forbundet med solen og syklisk død og gjenoppstandelse. Som dere kanskje har skjønt er ‘Sol Begravd’ en høyst konseptuell skive, et helhetlig produkt hvis tematiske fokus utgjør et rammeverk for både den musikalske og den visuelle utformingen. 

Og som konseptuell helhet er skiva en unektelig suksess. Musikken består av en hul, støyende og lav-oppløst form for sakte-strømmende svartmetall, forankret i Summonings grunnuttrykk men forvandlet til noe betydelig dunklere og ytterst særegent. Ekstremmetall-kjennerne i podcasten Terminus beskrev musikken som «arkeologisk» i intensjonen, og det føles definitivt ut som om Syndexioi forsøker å skildre en slags arkeologisk utgravning via musikkens støvete og nedtyngede affekt. Prikken over i-en i denne forstanden er albumcoveret, som synes å avbilde et gammelt, romersk kunstverk redusert av tidens tann til noe uthvisket og ugjenkjennelig. 

«Steaming Brass» åpner skiva med noen rungende Godspeed You! Black Emperor-aktige teksturer; støyende, dronende og alarmerende. Syndexiois egenartede tilnærming til atmosfærisk svartmetall blir deretter presentert på spor nummer to, «Clad in Tyrian Purple». Massive røykskyer av vreng penetreres av ledegitarenes søkelys, og rumlende, umenneskelig vokal overleverer en utydelig beskjed fra fortiden. «Apathanatismos» introduserer noen merkelig futuristiske synther, før rystende akkorder og ‘Hallucinogen’-aktige leads skaper en atmosfære som oppleves som nostalgisk men uvirkelig.

Et kort mellomspill leder oss over i «Syndexioi», det sporet som ligger nærmest den spesifikke formen for atmosfærisk svartmetall som praktiseres av band som norske Urdôl Ur. Fra et ugjennomtrengelig og krevende utgangspunkt beveger skiva seg sakte men sikkert i retning tydeligere hooks og tydeligere låtkonstruksjoner, en utvikling som topper seg med høydepunktene «Bound in Oath» og «Sol Begravd». Begge låtene kombinerer knakende, bunnskrapende riff med fengende og soleklare melodistemmer, der spesielt førstnevnte lykkes i å skildre den obfuskerte men fortsatt skinnende fasaden til den begravde solguden. 

‘Sol Begravd’ er en krevende og informasjonstung skive som trolig vil skremme vekk enkelte det øyeblikket de setter foten inn døra. For de av oss som finner glede i å nøste opp i  kompliserte, konseptuelle vev er skiva derimot en ytterst oppslukende plateopplevelse som ivaretar sin opprinnelige mystikk over mange lyttinger. Kun for sin behandling av tekstlig, musikalsk og visuell tematikk fortjener Syndexioi skryt for det han har fått til på ‘Sol Begravd’, men som ren lytteopplevelse er skiva også en særegen atmosfærisk undergrunnsperle som kommer til å finne mange tilhengere i løpet av årets tidlige måneder. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Lord Mortvm – Diabolical Demos 

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Lord Mortvm slapp nylig demofilene fra den utsøkte, satanistiske klasebomben av en doom-skive ‘Diabolical Omen of Hell’ ut på Bandcamp under navnet ‘Diabolical Demos’. Demofilene er generelt spinklere og tynnere i uttrykket, men de har også en slags klassisk doom-ånd over seg som ble fullstendig konsumert av det infernalske ståket som ulmet gjennom full-lengderen fra i fjor. ‘Diabolical Demos’ er selvfølgelig ikke en like sterk plate-opplevelse som ‘Diabolical Omens of Hell’, men den er likevel et interessant kuriosa for folk som har lyst på et alternativt perspektiv på en av fjorårets sterkeste norske undergrunnsutgivelser. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Nathr – Shadows Crawl (split med Ordo Cultum Serpentiis)

Usignert, ute på Bandcamp

Med fjorårets ‘Beinahrúga’ ga trønderske Nathr oss en smak på sitt forsøk på å blande svartmetall med funeral doom metal – en miks som er like spennende som den er uutforsket, og som i Nathrs tilfelle viste seg fra noen svært gode sider. Ambisjonene til bandet ser ut til å være skrudd et hakk opp når de nå har lansert en nesten 20(!) minutter lang låt – da som en del av en split med det mexicansk-koreanske prosjektet Ordo Cultum Serpentis.

Denne låta, som går under navnet «The Burial», åpner i et bekmørkt, men vakkert hjørne der mørke lydeffekter, massive orgelakkorder og en enkel, dyster melodi sender assossiasjoner rett til Mournful Congregation-boka. Dronete gitarer og iskalde clean-gitarer tar etter hvert over stafettpinnen og baner vei for låtas hoveddel, der blytunge trommer og en illsint skrikevokal leverer et dommedagstrøkk og en svartmetallsk intensitet som nesten allerede er blitt et varemerke for Nathr.

Og det dette bandet gjør best er nettopp å levere ordentlig mørk, iskald atmosfære som tyner lytteren med sitt traskende tempo. Så er det også en svakhet at dette nok likevel ikke helt klarer å rettferdiggjøre lengden på noen av segmentene på «The Burial». Her er Ordo Cultum Serpentiis, som på sin låt leverer en vel så tung opplevelse, muligens kommet noe lenger gjennom en ytterligere okkult og obskur sound. I tillegg lider produksjonen litt av en ufattelig høylytt hi-hat og trommer som låter merkelig syntetiske.

Særlig leadsene som åpner lydbildet sammen med noen flotte gitarakkorder mot slutten er imidlertid et smakfullt trekk, og «The Burial» er – på tross av å være i overkant lang – en sterk og ambisiøs prestasjon fra et av stilistisk svært interessant band. Jeg håper med det det ikke er lenge til vi stifter bekjentskap med nye ambisjoner fra Nathr.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Shadowland – Frozen in Time

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Shadowland er en tungmusikalsk kvintett fra de «dype, mørke norske skoger» bestående av medlemmer med lang fartstid innenfor et bredt utvalg av musikalske uttrykk. Bandet har holdt seg temmelig travle siden oppstarten i 2014, med høyt konserttrykk og jevnlige plateutgivelser som alle deler en grunnstruktur på seks låter over snaue 40 minutters spilletid. Tredjeplata ‘Frozen in Time’ tar ikke avstand fra denne tradisjonen, men komprimerer faktisk spilletiden med ytterligere fem minutter for å oppnå en kontant og konsentrert lytteropplevelse. 

Det elementet som kanskje mest åpenbart separerer Shadowland fra andre samtidige innenfor den norske rock- og metallscenen er deres fokus på historiefortelling. Bandet har en fortellerglede som sender tankene i retning metallsjangerens klassiske aktører, om det er snakk om Bruce Dickinsons historiske utgravninger i Iron Maiden eller den mer eventyrlige mytologien som ble utforsket av Manilla Roads Mark Shelton. Dette fokuset på narrativ er en vesentlig årsak til at ‘Frozen in Time’ treffer så godt som den gjør, og et grep som gir den relativt enkle musikken en sterkere personlighet enn den ville hatt foruten.

Plata begynner med å ta for seg den rumenske nasjonalhelten «Vlad the Impaler» over et underlag av klassisk, tradmetallisk riffing og streit trommespilling. Stemmen til John Nordby har noe av den samme stentoriske affekten som vokalisten i Solstice, hvilket tilfører musikken et preg av prototypisk, episk doom. Dette blir i alle fall tydelig på tittelsporet, som senker tempoet til et doom-aktig tempo, muligens for å skildre den utmattede gangen til den dødsdømte polfarerbanden låta omhandler. Det enkle trommespillet blir noe ensformig over låtas 7 minutter, og tydeliggjør ikke forskjellene mellom de relaterte ideene som utgjør låta på tilstrekkelig vis. Nordbys teatralske eksklamasjoner bidrar dog til å holde på lytterens fokus, og låta kommer dermed godt ut når alt kommer til alt.

Singelen «Mary Celeste» og låta «Mississippi Rug Burn» kaster seg mer helhjertet inn i sine tematiske universer. «Mary Celeste» gynger og dupper i bølgende som det titulære skipet, og de mange gitarlicksene som dukker opp over låtas spilletid oser sjøfart via sin shanty-aktige melodikk. «Mississippi Rug Burn» er også musikalsk preget av den amerikanske regionen som omtales, med flust av sørstatsriff og en entusiastisk vokal-prestasjon av Nordby. Denne entusiasmen er generelt lett å spore over ‘Frozen in Times’ spilletid, og øker jo nærmere platas konklusjon vi kommer.

Den nevnte entusiasmen når sitt toppunkt på de norsk-tekstlige avslutningssporene «Den Skytes Ei, Den Som Henges Skal» og «Ild». Det er et eller annet ved bruken av norsk tekst som synes å få frem noe ekstra i bandet, samtidig som det åpenbarer noen forbindelser mellom Nordby og enkelte legendariske skikkelser fra den norske rockescenen, som f.eks Michael Krohn og «Jokke» Nielsen. Melodikk og samspill når nye høyder, og tekstene får ekstra gjennomslagskraft gjennom sine levendegjørende detaljer. Personlig synes jeg disse to låtene virker å oppfylle Shadowlands potensial i større grad enn de engelsktekstlige, og jeg blir voldsomt nysgjerrig på hva bandet kunne ha fått til dersom de prøvde seg på en konseptplate på norsk, eller liknende. ‘Frozen in Time’ er en plate som vokser forbi sine enkle musikalske rammer over tid, godt hjulpet av et fokus på historiefortelling som har godt litt tapt over metallens mange tiår som sjanger. Anbefales fans av tungrock og tidlig tradmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dadlur – Untitled Demo Files 1 (Early 2021)

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Dadlur er et anonymt Bandcamp-prosjekt fra Nord-Norge som har gitt ut en serie korte utgivelser siden desember i fjor. Per tagsene på Bandcamp-siden spiller det antatte solo-prosjektet en kombinasjon av svartmetall, frenchcore og hardcore, selv om det også er godt mulig at disse sjangrene er fordelt over separate utgivelser. Det er i alle fall svartmetallen som dominerer på de utitulerte demoene på ‘Untitled Demo Files 1’, og det av en høyst atmosfærisk, kjølig og fortryllende sort.

«Untitled 1» oppleves mer eller mindre som en rekke gode ideer som ikke har blitt forsøkt strukturert, men som deler samme grunnstemning. Frosne synther og lengselfulle akkordrekker jobber hardt for å bryte seg gjennom anmelders musikk-kritiske rustning, og de nydelige melodistemmene som kaster seg rundt hverandre i låtas midt-seksjon møter lite motstand i dette henseende. I tillegg får låta et nesten filmatisk og elegant preg av broens pulserende bassfrekvenser og kjølige piano-klimpring – en klangkombinasjon som passer meget godt her jeg sitter i snøstormen på et tog på vei til Oslo.

«Untitled 2» oppleves som mer sammenhengende og gjennomarbeidet i forhold til åpningssporet. Åpningen danner en følelse av vinder som blusser opp og avtar, før det fulle bandet kommer inn med et vindkast som får snøen til å rase nedover fjellhyllene. Dadlur befinner seg i dette robuste, atmosfæriske svartmetall-landskapet i store deler av låta, kun avbrutt av nok en filmatisk bro og en strålende melodisk seksjon i låtas andre halvdel. I likhet med åpningssporet har «Untitled 2» dog ikke noe vokal, og dette savnes i de lange strekkene med repetert materiale som utgjør brorparten av den ti minutter-lange låta-

Dadlur har et usedvanlig effektivt tonespråk til å være en fullstendig ukjent og lav-terske Bandcamp-entitet. I tillegg til dette kommer musikken innpakket i en produksjon som makter å låte storslått og romslig til tross for at den aldri fremstår som noe annet en utpreget lo-fi. Materialet på ‘Untitled Demo Files 1’ er for sterkt til å ikke motta en fullverdig behandling i form av vokal og omstrukturering, så jeg håper Dadlur har planer om å fortsette å pusse på materialet i fremtiden. Den Nord-Norske scenen mangler fortsatt en del regionale tagninger på veletablerte sjangre, som om Skaur tar ansvar for å utarbeide en Nord-Norsk svartmetall, kan Dadlur like så godt prøve å utvikle en særegen, Nord-Norsk form for atmosfærisk svartmetall. Han er jo allerede inne på noe, basert på musikken på ‘Untitled Demo Files 1’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

KINGSEEKER – Daily Reminders

Review: “Daily Reminders” by Kingseeker – Metal Noise
Ute nå via Bringsli Records

På én side er nok KINGSEEKERs ‘Daily Reminders’ et klart uttrykk for stammespråket som sprang ut av 2000-tallets store bølger av metalcore. Denne debutskiva byr på et musikalsk uttrykk som utvilsomt ligger tett opp mot storhetene herfra, og i mangel på spesielt egenartede grep og overveldende kvaliteter, vil den nok dermed ha vanskeligheter med å omvende sjeler som ikke allerede har funnet seg til rette i sjangerlandskapet. Med drypp av djent, alternativmetall, melodisk death metal og post-hardcore byr KINGSEEKER her på melodier, grooves og tekniske grep som tidvis fremstår litt vel anonyme og velkjente, og som dermed er avhengig av lyttere som har en sterk forkjærlighet for elementene i seg selv.

Så finnes det på den andre siden også gode argumenter for å gi ‘Daily Reminders’ en real sjanse – selv om man ikke er fullblods metalcore-entusiast. KINGSEEKER evner nemlig å utstråle en overbevisende lidenskap på denne plata, noe som gjør at de heller åpenbare likhetstrekkene med andre band innenfor sjangeren på sitt beste også fremstår smakfulle, inspirerte og beundringsverdige. ‘Daily Reminders’ er en plate som for meg til tider har vanskeligheter med å fremstå minneverdig, men som også byr på noen virkelig sterke øyeblikk.

Det er nok vokalen som tilføyer det meste av lidenskapsfølelse på ‘Daily Reminders’. Her ligger nemlig et energinivå som på sitt beste minner om det man får servert av noen som Dillinger Escape Plans Greg Puciato eller Converges Jacob Bannon. Det bidrar for eksempel mye til at andrelåta «Unto Us» er en skikkelig tilfredsstillende kruttønne, og at man også mange andre steder får servert en hemningsløs intensitet som får en til å tørste etter en live-opptreden. De forvrengte gitarakkordene i versene på «A Life You Neglected» bidrar til et tilsvarende høydepunkt, og «Empires» drar intensiteten i enda litt mer interessante retninger i form av å være en smakfull post-hardcore-flørt.

Platas ubestridte høydepunkt er imidlertid låta «Butterflies». Denne treminutteren er et virkelig vellykket stykke metalcore-håndverk, og er et eksempel på at man med utgangspunkt i velkjente elementer kan by på noe som føles inspirerende og friskt. Gitarene leverer her et sterkt, melodisk hovedtema, vokalen tilfører en akkurat passe dose råskap, og refrenget er denne platas desidert mest potente parti.

Så kan man også nevne at refrenget på «Broder» også må kunne sies å være et sterkt forsøk, og at man i avslutningssporet «Imposter Syndrome» får servert et av de kuleste og mest groovy riffene på plata. Men etter en slik oppramsing vil man nok også måtte ende opp med å påpeke noen av platas svakere ledd. ‘Daily Reminders’ byr – i forlengelsen av det jeg nevnte innledningsvis – nemlig også på noen låter som går ganske raskt i glemmeboka. Preludiet og tittellåta føles for eksempel som et blasst forsøk på å etterligne et band som Vildhjarta, og fremstår som en liten dose venteromsdjent man nok kunne klart seg foruten. Låter som «Copium», «Umbra» og «Oceans of Regret» blir også litt som skygger av det man må tro er inspirasjonskildene, og evner ikke på samme måte som de sterkeste sporene å tilføre en intensitet som veier opp. ‘Daily Reminders’ er nok også en plate som med sine mange, intense spor overdoserer litt i en gjennomlytting og som dermed burde vært litt kortere.

På tross av ikke å være sterk i alle ledd er likevel ‘Daily Reminders’ en virkelig prisverdig debutplate. På sitt beste gir KINGSEEKER her nemlig uttrykk for en lidenskap som smitter og som gjør det klart hva slags potensiale som ligger i metalcorens energinivåer. I så måte blir dette bandet også en velkommen fargeklatt i en norsk metallscene som ellers ikke akkurat er overbefolket av band innenfor denne sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange  




Vadatajs – The Goddess of Winter and Death, Morana

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Vadatajs er et DSBM-band (Depressive Suicidal Black Metal) fra Skjetten bestående av to latviske karer; det virker i alle fall slik dersom man tolker de mange hintene duoen strør rundt seg. Aliasene deres «Velna Kalps» og «Meness» er av latvisk opprinnelse, hvorav førstnevnte betyr «djevelens tjener», og sistnevnte viser til den baltiske måneguden. Det viktigste hintet er vel kanskje bandnavnet Vadatajs, som jeg i min omtale av deres forrige utgivelse ‘Mine Kingdom Lost’ glemte å nevne at referer til en gruppe ondskapsfulle skapninger innenfor latvisk mytologi som er ansvarlige for at folk går seg vill i skogen. Denne mytologiske forbindelsen er viktig å være klar over når man skal ta for seg prosjektets nyeste EP, ettersom den titulære Morana selvfølgelig også er en mytisk entitet innenfor latvisk folklore. 

På ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ tar Vadatajs med seg biter av latvisk mytologi og putter dem inn i sin sedvanlig lav-oppløste form for DSBM. En av de mest åpenbare forskjellene fra bandets tidligere utgivelser, er at de lange og ustrukturerte låtene har blitt erstattet med noen langt mer konsise og intuitive konstruksjoner. Utenom denne form-messige oppgraderingen henger mye av de uttrykksmessige elementene igjen fra ‘Mine Kingdom Lost’, spesielt de Windir-aktige, folkemetalliske kontrapunktene og de sprakende, intense strekkene med støyende svartmetall. 

Dønninger av mørk ambiens og smertet jamring kommer sigende ut av anlegget ved åpningen av «The Fool». Tung, drivende svartmetall og strømlinjeformede melodier veksler om å oppta rampelyset, før noen nesten funeral doom-aktige, katedralske rengitarer senker belysningen drastisk. En makaber vals setter punktum ved det sterke åpningssporet, før en hektisk storm av ‘777 Sect(s)’-aktige, dissonerende svartmetall annonserer tittelsporets ankomst. Denne intensiteten blir balansert ut med de nevnte melodiske vevene av Windirsk folketonalitet, før brutale rytmiske inndelinger og slangende gitarlinjer gir avslutningen et overraskende dødsmetallisk preg. 

Den glidende overgangen inn i «Mana Melna Sirds Tevi Padara Tumsu» leder inn i et lengre lavmælt og atmosfærisk strekk, fylt av effektbelagte synther og en ensom, gebrokken gitarduett. Etter to og et halvt minutt entrer resten av bandet, og bølger av sørgmodig svartmetall slår over ripa på lytterens skute. Vadatajs sin nyeste EP gjenbruker en del av de ideene som funker best, og den makabre valsen som avsluttet «The Fool» får en make i valsen som avslutter utgivelsen. Det er ikke slik at alle de låtskriver-messige vendingene på ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ er av konsekvens, men jeg vil likevel påstå at Vadatajs har tatt et betydelig steg fremover når det kommer til låtskriving på sin nye EP. Den desperate overbevisningen og de eksperimentelle impulsene som var å spore på ‘Mine Kingdom Lost’ har dog blitt noe dempet på ‘The Goddess…’, så jeg håper at bandet klarer å finne en balanse mellom presisjon og kreativ lunefullhet på en eventuell andreskive. ‘The Goddess…’ er uansett en over gjennomsnittet god Bandcamp-svartmetallutgivelse, og burde falle i smak for fans av sviende, svarte uttrykksformer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Doedsjarl – Svarter Natt Ov Min Dod

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Doedsjarl er et splitter nytt kunstnerisk samarbeid mellom to anonyme trondheimsinnbyggere; «Doedsjarl», som har ansvar for all musikk, tekst og ideologi, og «Ulvehale», som har ansvar for prosjektets visuelle utforming. Sammen har de skapt et prosjekt som på overflaten formelig oser av primitivt mørke – som eksemplifisert via den støyende lo-fi-produksjonen og det kull-aktige, håndtegnede coveret. Dersom man setter seg ned med de tre låtene som utgjør gruppas demodebut ‘Svarter Natt Ov Min Dod’, så vil man fort innse at det gjemmer seg noe langt mer krevende og eksperimentelt under Doedsjarls ortodokse fasade.

Ved første øyekast minner ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ mye om en ukjent svartmetalldemo fra 90-tallet, men åpningssporet «Svartnatt» bruker liten tid på å åpenbare Doedsjarls kromatiske og uortodokse harmonikk. Det virker til tider som at de to gitarstemmene står i konflikt med hverandre, og sammen med den støyende produksjonen fremtoner demoen seg som en tett og kvelende klangmasse. Dette gjør at musikken oppleves som krevende og avstraffende, men de sære kombinasjonene av gitarstemmer gir også låtene et delirisk, hallusinatorisk preg. Hvorvidt denne tilnærmingen til harmonikk er intensjonell eller uintensjonell er vanskelig å si, men det oppstår altså noen magiske øyeblikk over demoen som følge. 

Doedsjarl er heller ikke redde for å tøye den tidsmessige strikken, som «Min Død»s ti minutter-lange spilletid viser. Ideene får rikelig med tid til å utfolde seg, samtidig som «Doedsjarl» veksler mellom partier akkurat ofte nok til at ikke ensformigheten inntreffer. Låta kan grovt sett oppsummeres som en kombinasjon av Paysage d’Hivers tidsperspektiv og Krallices eksperimentelle harmonikk på deres selvtitulerte skive, alt puttet inn i en lydproduksjon som er hentet ut av 90-tallets mest primitive svartmetallskiver. 

«Mørk Skog» avslutter skiva med en serie lange, slake dønninger av mektig svartmetall. Massive og truende akkorder velter ut av høyttalerne med  urovekkende regelmessighet, hvilket ikke blir mindre forstyrrende av «Doedsjarl»s fjerne og desperate skrik. ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ er en demo som er såpass lav-oppløst og støyende at den mest sannsynlig ikke vil appellere til andre enn den mest masokistiske svartmetall-elite. For de av dere som er villige til å lutte øre vil demoen derimot avsløre en eksperimentell og spennende tilnærming til primitiv svartmetall som rommer et betydelig potensiale for videre utvikling.  

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Connect the Circle – Mother of Evil

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Connect the Circle slapp debuten sin ‘This is Madness’ i februar 2020, som med tanke på at Metallurgi ble opprettet i oktober samme år betyr at den gikk eders ydmyke skribenter hus forbi. Knappe to år senere har vi blitt servert en ny mulighet på å stifte bekjentskap med gruppen, i form av andreskiva ‘Mother of Evil’. Bandet virker å ha funnet et godt arbeidstempo – raskt nok til at prosjektet ikke viskes ut av det kollektive minnet mellom utgivelser, men sakte nok til at låtene får tid til å vokse inn i tilfredsstillende rike og detaljerte arrangementer. 

Bandet har nevnt at andreskiva både er tyngre og mer progressiv enn debuten – et utsagn jeg ikke har noe problem med å stille meg bak. Bandets grunnvoll er fremdeles klassiske former for progressiv metall, men man finner også stadige innslag av den mørke, moderne progmetallens fokus på groovy og tung rytmikk. Dette er dog kun utgangspunktet bandet opererer ut ifra, og samtlige av låtene på ‘Mother of Evil’ byr på noe annet enn låtene rundt seg hva gjelder instrumentering, tematikk og tonalitet. Med andre ord er plata akkurat så mangefasettert som en prog-skive helst bør være for å fremkalle nysgjerrighet og eventyrlyst hos lytteren. 

«The Legend of Becky Cotton» byr umiddelbart på noe av skivas tyngste materiale, med et åpningsriff som oser aldri så lite av melodeath, samt et parti i andre halvdel som best kan klassifiseres som et semi-breakdown. Over disse turbulente strømmene finner vi den robuste baryton-stemmen til Arild Fevang, som fra et utgangspunkt i rock og metall tidvis strekker seg ut i en teatralsk dramatikk som kan minne om tidlig Candlemass. «34 Million-Mile-Mission» er påfallende tradmetallisk sammenliknet med åpningssporet, med et allsang-verdig refreng og et orgelspor som bidrar til å fylle ut arrangementet. Platas første halvdel avsluttes så med platas to høyest-ruvende topper, nemlig det imponerende fin-tunede og effektive tittelsporet og den Terra Odium-aktige «1519», som med sine to fengende refrenger skrur skivas lyttbarhet opp på maks. 

Etter en meget sterk første halvdel kan ikke B-siden – foruten enkelte strekk – unnvære å komme til kort. «Flat Moon Army» er en velmenende nedrivning av velkjent, manipulativ politisk retorikk, men de halvhjertede King Diamond-hylene og en helhetlig underveldende vokalprestasjon hindrer premisset fra å oppnå særlig tyngde. «Evel Knievel» og «When the King Cried» strever også med sitt; førstnevnte taper mye av momentumet bygget opp av de Judas Priest-aktige versene til broens dur-pregede banaliteter, og sistnevnte sliter rett og slett med å feste seg i minnet i forhold til de uanstrengt fengende låtene på side A. «The Shade» kan dermed sies å være livbøyen i platas andre halvdel, med sitt flotte refreng og sine teatralske, dynamiske utsving. 

Til tross for B-sidens svakheter skal det sies at min totale opplevelse av ‘Mother of Evil’ er positiv. Låter som «Mother of Evil» og «1519» vil trolig stå som noen av de sterkere eksemplene på norsk, klassisk progmetall ved årets ende, og jeg har ingen problemer med å se for meg at mer ihuga fans av sjangeren vil være mektig fornøyd med det Connect the Circle har fått til på sin andreskive. Personlig er jeg veldig spent på hva bandet kan finne på å gjøre på en eventuell tredjeskive, og jeg har et stort håp om at de vil klare å rette ut noen av de låtmessige ujevnhetene og levere en gjennomgående storartet plateopplevelse. Makter de dette vil de nok fort kunne bli en essensiell spillebrikke i det moderne norske progmetall-landskapet, en tradisjonelt forankret motpart til noen av de mer futuristiske ungfolene (som f.eks Leprous) som regjerer for øyeblikket. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Flashing Thunder – Crazy Strike

Flashing Thunder - Crazy Strike
Usignert, ute på strømmetjenester

Jeg har nok ikke tenkt så mye på hvor godt tung og kaotisk metallmusikk kan reflektere følelsen av å sitte i et smått, klassisk krigsfly, men Flashing Thunder gjør meg i alle fall mer overbevist når de gjør et forsøk på ‘Crazy Strike’. Denne duoen har holdt på ca. siden de slapp debuten ‘Drawn to Fire’ i 2015, og formidler tematikken sin gjennom en type metall som har en tydelig forankring i 70- og 80-tallets tradisjonelle uttrykk, men som bærer et like tydelig preg av mer moderne og tung sludge-metall. Hint til inspirasjon særlig fra Mastodon – uten at jeg vet om Flashing Thunder i det hele tatt har hørt på dem – er blant annet tydelig gjennom både Troy Sanders- og Brent Hinds-aktig vokal, men tidvis med en ekstra dose tyngde som kan sende assossiasjoner til noe så voldsomt som High on Fire.

Og ‘Crazy Strike’ åpner også skikkelig sterkt med slike elementer. Åpnings- og tittellåta viser Flashing Thunder fra noen av sine beste sider når det gjelder gitarlyd, riff, tungt trommespill og et kaotisk preg som komplementerer gaulevokalen på utsøkt vis. «Scars» og «Weak as Hell» fortsetter seiersrekken i så måte, og førstnevnte kvalifiserer seg muligens til albumets beste låt der et lekkert solskinnshook får sneket seg under tyngden av de voldsomme gitarene og basstrommene. «Throne Pretender» er videre et vellykket forsøk på en hakket mer lavmælt låt der preget fra tradisjonell tungmetall er mer iøyenfallende.

Så er ‘Crazy Strike’ like fullt en plate som for meg deler seg ganske på midten når det gjelder kvalitet. Andre halvdel av plata byr som den første helt klart på en del sterke øyeblikk, men komposisjonene er ikke like gode og presise, og den energiske vokalen fortoner seg etter hvert som litt slitsom over uttrykkene fremfor å tilføye et tøft element. Den Ghost-aktige power-balladen «Roll the Thunder» har i utgangspunktet for eksempel en del for seg, men blir alt for lang, og i «Dr. Knowledge» og «Time After Time» synes jeg gaulingen gjør musikken en bjørnetjeneste. Den korte avslutningen «Destroy» synes jeg er albumets svakeste ledd, der den etter en for så vidt lovende intro henger seg fast i et riff og noen vokalfraser som fremstår i overkant banale.

Det er synd, for første halvdel av ‘Crazy Strike’ byr på en rekke tøffe og sterke øyeblikk som overbeviser. Dette gjør imidlertid også at plata er en forholdsvis sterk prestasjon fra Flashing Thunder all den tid de ikke lykkes helt i andre ledd og den nok ikke utmerker seg spesielt mye stilmessig – ‘Crazy Strike’ anbefales for alle fans av tung, ukomplisert og rendyrket metall.

Skrevet av Alexander Lange

Kráka – Winter Solstice Demo / Fog Above the Forest

Usignert, ute på Bandcamp

Svartmetallprosjektet Kráka slapp to små utgivelser i overgangen til det nye året: demoen ‘Winter Solstice’ og den litt lengre EP’en ‘Fog Above the Forest’. De er prosjektets første livstegn, og musikken er tydelig forankret i et rått og atmosfærisk svartmetalluttrykk som formidles gjennom korte og nokså enkle komposisjoner.

Krákas musikk preges kanskje mest av den beske lo-fi-vokalen som gjennomgående fortoner seg som desperate hyl, og som i sin skjørhet og råskap nærmest fremstår som et instrument i seg selv – det faktiske innholdet i vokalfrasene er i alle fall ikke mulig å oppdrive. Vokalen er også Krákas desidert største styrke på begge disse utgivelsene, og aller best er det nok på demoens første låt «Snowfall and Blood» som også er Krákas sterkeste. Her maner vår ukjente utøver frem en atmosfære lik dem jeg nøt i fjorårets utgivelser fra prosjekter som Blutumhang og Chalice Ablaze, og det med hjelp av et ondskapsfullt, smått folkmetallsk og nærmest hypnotisk gitartema som ligger som fundament for komposisjonen.

Sterke øyeblikk finnes imidlertid også ellers på både ‘Winter Solstice’ og ‘Fog Above the Forest’. På førstnevnte byr Kráka riktignok kun på bare én låt til, «Dreams Encased in Ice», men denne fullbyrder en sterk – om enn ganske kort – demo og komplementerer førstelåta fint med et mer typisk norsk andrebølges svartmetalluttrykk. Slike tradisjonelle tendenser er det også flest av på ‘Fog Above the Forest’, all den tid Kráka tviholder på det lavoppløselige preget og den mer særegne vokalstilen.

‘Fog Above the Forest’ imponerer nok likevel ikke like mye som demoen, av den enkle grunn at kvaliteten på riffene ikke er like gjennomgående høy og Krákas enkle uttrykk muligens eksponeres som litt ensformig og lite slitesterkt. Jeg synes for eksempel det åpner litt uinspirert med tittellåta, selv om den like fullt styrker seg like fullt med noen kule riff i andre enden, og selv om «Wanderer in Cursed Lands» er en kul, Darkthronesk doom-flørt a la «Quintessence», holder den seg nok ikke interessant nok hele veien gjennom.

Interluden «Doors of Corvidae» er et fint avbrekk med noen kule perkusjonseffekter, og «Raven of Black Sorrows» og avslutningslåta «Snow Shrouds All», som utvikler seg fra en lavmælt svartmetallåt til en kaotisk avslutning, byr riktignok på noen gode partier. Men jeg synes ikke det evinnelige mørket som kommuniseres gjennom lo-fi-preget på demoen setter seg like godt her – snarere savner man kanskje en noe mer finslipt produksjon fordi nytten av den som Kráka har endt opp med ikke er like iøyenfallende. Det gjør ikke Kráka til et lite interessant prosjekt; snarere tvert i mot vitner disse to utgivelsene om mye potensiale. Men like fullt åpenbares det tydelig hvor prosjektets styrker og svakheter ligger.

Skrevet av Alexander Lange


Heads of Hydra – Waste 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Heads of Hydra er et metallband fra Rogaland som operer i krysningspunktet mellom melodisk dødsmetall og thrashmetall med et bankende tradmetall-hjerte. Gruppa gav i løpet av 2021 ut en rekke singler som samtlige gikk Metallurgi hus forbi, hvilket gjør det nødvendig at vi bryter våre egne retningslinjer og skriver en omtale av en dobbel singel som ble utgitt helt tilbake i oktober. ‘Waste’ demonstrerer et band som har mye av det låtskriver-tekniske og uttrykksmessige på plass allerede, men som kunne hatt utbytte av å raffinere disse ørlite granne mer før de begir seg ut på sin første full-lengder. 

Hovedattraksjonen er uten tvil den syv minutter lange «Waste», som med sine mange ulike deler og elementer er et akkurat passe mange-hodet beist til å gjøre ære på bandets navn. De fengende og distinkte riffene som befolker låtas første halvdel har åpenbare røtter i trashende dødsmetall (hvilket fremheves av de growlede vokalene), men har ofte en tradmetallisk kant som setter dem i forbindelse med den greske ekstremmetall-scenen og dens særegenheter. Denne klassiske trad-tyngden får enda mer å si for låtas bro, som lener seg litt i overkant i retning rock og metall til å gi mening sett i lys av resten av låtas ekstremitet. 

Denne drakampen mellom trad og ekstremmetall forsetter å utspille seg på  «Execution». Åpningens tyngde og harmoniserte gitarer tilhører åpenbart førstnevnte, men det påfølgende versriffet har en brutal thrashmetall-kant som umiddelbart skyver låta vekk fra spandexbuksenes tidsalder. Denne mellomsjanger-konflikten trenger ikke nødvendigvis oppleves som noe negativt, men jeg har fortsatt på følelsen av at Heads of Hydra har mer å gå på når det kommer til å justere sammensetningen for maksimal gjennomslagskraft. «Waste» og «Execution» er to tilfredsstillende doser med fengende tyngde og ekstremitet, og markerer Heads of Hydra som en gruppe det skal bli spennende å følge nøyere med på fremover. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Color for a Blind Man – Anathema 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Solomusikeren bak Color for a Blind Man uttrykker i sin Spotify-bio at hans sinn og musikalske preferanser er for kaotiske til å settes i én enkelt sjangers tjeneste. Dette reflekteres gjennom mannens utgivelser – EPen ‘Cold Blood Medicine’ kombinerer metall og elektronisk musikk, og andre låter tar igjen for seg urelaterte uttrykk som folk-ballader og melodisk dødsmetall – hvorav den nyeste er ‘Anathema’ fra slutten av desember. Musikken på ‘Anathema’ har vanskelig for å la seg sette i en enkel bås, men inneholder for observante lyttere noen hint til i alle fall hvilket tiår prosjektet er inspirert av. 

Det første hintet kommer allerede i de første sekundene av åpningslåta «Endless Spinning Loom», som virker å springe ut ifra det samme auditive universet som ga oss System of a Downs «Toxicity». Til tross for at låta løper av gårde i mange ulike retninger etter denne mulige referansen, beholder den alltid forbindelsen til perioden «Toxicity» stammer fra, nemlig fra 90-tallet og inn i det tidlige 2000-tall. Vage allusjoner til Toolsk rytmikk og riffing forsterker denne tilknytningen, og det samme gjør den noe alternativ rock-pregede vokalen til Vegard Fotland. Den siste biten i det uttrykksmessige puslespillet er en sporadisk og impulsiv kreativitet som sender tankene i retning bandets uttalte inspirasjonskilde i Primus, samt mer moderne sjanger-agnostiske band som Thy Catafalque.

Den brutale og growlede broen på «Endless Spinning Loom» og det avsluttende refrenget må fort gi plass til «Like Cattle», som er en mye mer innadvendt og meditativ affære – i alle fall til å begynne med. Melankolske, psykedeliske gitarfraser veves som av en musikalsk rokk gjennom låtas første halvdel, før eksentriske ledegitarer og et knusende riff klipper over snoren og sender oss ut i nok en sjanger-agnostisk villmark. «A Way Out» avslutter så EP-en på lite forløsende vis, med en halvhjertet jam-sekvens og en knapp låtform som ikke makter å utnytte potensialet til progressive metallfaktene som preger midtpartiet. 

‘Anathema’ er en kort EP som oppleves mer som et utløp for Color for a Blind Mans nylige musikalske ideer heller enn en komplett og fullverdig utgivelse i seg selv. Produksjonen har en hjemmestudio-kvalitet over seg i den forståelse at den har en del ubalanser, men har også nok gode ideer til å gi inntrykk av at Vegard Fotland vet hva han vil med musikken sin. ‘Anathema’ kan dermed ansees å være et snaut men fascinerende øyeblikksbilde av hvor Color for a Blind Man befinner seg for øyeblikket, og er en solid nok lytt for fans av alternative og progressive retninger innenfor 90-tallets rock og metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve