Det er kun snaue tre år siden det legendariske norske dødsmetallbandet Cadaver slapp fjerdeskiva ‘Edder & Bile’ (femte, dersom du medregner skiva under navnet Cadaver Inc.), men den korte tiden frem mot bandets nyeste skive har inneholdt flust av innbyrdes endringer og utfordringer for Anders «Neddo» Odden & co. Først og fremst har «Neddo» utkjempet – og takk og lov vunnet – en kamp mot kreft. For det andre har «Neddo» og hans trommekumpan Dirk Verbeuren fått besøk av både prosjektets bassist på det tidlige 90-tallet, Eilert Sollum, samt den norske gitarhelten Ronni Le Tekrø (!) i studio, hvilket er selvfølgelig er langt lystigere nyheter.
Det å stirre sin egen dødelighet i hvitøyet som følge av en kreftdiagnose vil trolig lede til en slags bråvåkning for de aller fleste, og bandets nyeste skive bærer preg av en tydelig agenda. ‘The Age of the Offended’ er rett og slett en fly forbanna skive; en plate som fører to parallelle kriger via tekst og musikk. Den tekstlige offensiven er rimelig sikkert peilet inn på sensitivitets-kultur og wokeness, i tillegg til en rekke andre dogmer «Neddo» anser som fordummende. Når det kommer til det musikalske, har bandet uttrykt at skiva er en middelfinger rettet mot bølgen av konformitet de ser i det moderne, internasjonale ekstremmetall-miljøet.
Cadaver har definitivt mest hell med den musikalske krigføringen. ‘The Age of the Offended’ er en distinkt og særegen skive, sveiset sammen av en rekke stilistiske elementer man ikke ser så ofte i kombinasjon. Grunnmuren er selvfølgelig dødsmetallen bandet har skapt sitt navn på, selv om denne har blitt noenlunde mer groove-orientert og kommersiell med årene. Så har vi selvfølgelig bidragene til Ronni Le Tekrø, som bader så og si samtlige av låtene i grønt-lysende, radioaktive skvulp av psykedeliske ledegitarer. Sist men ikke minst har vi en viss 90-tallsforankret «edginess», en kombinasjon av krasse vokaler, steilende gitarriff og forarget lyrikk som besvarer spørsmålet om hvordan Rob Zombie hadde lått dersom han spilte dødsmetall (dersom dette er et spørsmål folk kunne ha funnet på å stille, hvilket jeg egentlig håper ikke er tilfellet).
Det er dette elementet som gir ‘The Age of the Offended’ sin største slagside, ettersom det gir flere av tekstene et skjær av ureflektert tenåringssinne. Linjer som singelen «Scum of the Earth»s «Fuck you, I want you destroyed» og tittelsporets «I will survive the age of the offended» fremstiller sensitivitets-kulturen som en enorm eksistensiell trussel, og ikke som den minoriteten bestående av overivrige borgervernere fenomenet strengt tatt var på sin storhetstid rundt 2016. Dette er definitivt to av skivas største lyriske blemmer, men det skal sies at de øvrige tekstene også sliter med å nå sin vel-utviklede musikalske motpart til knærne.
For Cadaver har strengt tatt levert en temmelig enestående skive rent musikalsk med ‘The Age of the Offended’, i hvert fall hva gjelder norsk metall. Den distinkte kombinasjonen av durende dødsmetall, psykedeliske ledegitarer og utradisjonell harmonikk danner en berusende og desorienterende cocktail på skivas beste låter, der «Crawl of the Cadaver» og «The Drowning Man» når de høyeste, ravgale høydene. Bandet lar dog ikke alle sine trad-dødsmetalliske redskaper ligge ubrukte i verktøyskrinet, men disker også opp noen velkjente rytmiske vendinger ala Immolation og Morbid Angel på låter som «Death Revealed» og nevnte «The Drowned Man».
Dermed er opplevelsen av Cadavers nyeste skive preget av en tydelig ambivalens. Det finnes åpenbart flust av inspirerende musikalske øyeblikk å nære seg på over skivas 13 låter, men det fordrer at man klarer å svelge de tidvis småpinlige tekststrofene. Det er likevel ingen grunn til å underselge det Cadaver har fått til med ‘The Age of the Offended’, hvilket er å skape en uforlignelig form for moderne, psykedelisk dødsmetall med semi-kommersiell appell.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Thomas Carlsen’s Transmission – A Brave Horizon
Ute nå via RFL Entertainment
Nordlendingen Thomas Carlsen har med prosjektet sitt Transmission det siste året utvist store ambisjoner om å revitalisere potent 80-tallsmetall a la Iron Maiden og Judas Priest med stadige doser power metal. Første smakebit fikk vi i fjor med EP’en ‘Redemption’, og etter et knippe singelslipp de siste månedene har Carlsen nå omsider lansert sitt første, store prosjekt i form av fullengderen ‘A Brave Horizon’.
Singlene har levnet liten tvil om at Carlsen i all hovedsak har god kontroll på sjangeren han prøver seg på, og den ene av dem, «The Fire Within», bidrar til en sterk åpning på ‘A Brave Horizon’. Sterke melodier og catchy riff kommer i rikelige mengder både på denne og «Flight Of The Wolves», og ikke minst kommer Carlsen langt med en gjennomgående sterk vokalprestasjon som kun hemmes av tidvis litt merkelig engelskuttale.
Andresingelen «Keys To Reality» følger opp åpningsstrekket på habilt vis ved å flørte litt med power-ballade-formatet. Carlsen kommer i det hele tatt godt ut av de roligere partiene på ‘A Brave Horizon’, og særlig har jeg sansen for syvminutteren «Crownless», som har et skikkelig flott og fengende refreng og en herlig, Iron Maiden-aktig bro.
Videre synes jeg instrumentalsporet i midten, «Force Majeure», er et friskt pust med sin variasjon. Ellers synes jeg det er rimelig å bemerke at det til tider føles som om Carlsen simpelthen følger en slags standardoppskrift. Etter hvert blir nemlig noen av låtene litt forutsigbare, noe særlig andre halvdel av plata bærer litt preg av med låtene «Vermillion Skies» og «Climbing The Skies». Avslutningslåta «The Distant Chimes» er sånn sett et velkomment tillegg der den med sine hele ti minutter blir platas storslåtte, progressive finale.
Carlsen har nok litt å gå på når det gjelder å komponere såpass lange låter, men det er likevel snakk om et hederlig og godt forsøk, særlig med tanke på oppbyggingen de første minuttene og det stilige skiftet i midten. ‘A Brave Horizon’ er i det hele tatt en sterk prestasjon fra Carlsen, som kanskje først og fremst vil falle i smak hos fans av 80-tallsmetallen, men som også i mine ører har potensialet til å sjarmere flere. Vi gleder oss til fortsettelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Winterwar – A Warlocks Funeral
Selvutgitt
Winterwar er et enmannsprosjekt fra Bryne som slapp sin første skive i desember i fjor. Den gikk under navnet ‘Wizard of the North’, og bare litt over et halvt år senere har mannen bak prosjektet, Jonathan Refsnes, altså mønstret nok en utgivelse fra prosjektet. Her er det snakk om en plate som nok er et steg opp kvalitetsmessig fra debuten, der Refsnes fortsetter å utforske skjæringspunktet mellom melodisk death metal og thrash metal.
Det er nok i det melodiske gitarsegmentet Winterwar lykkes best. For eksempel kommer platas kanskje største høydepunkt nokså tidlig med «Frozen Peaks», der Winterwar stiller med et særlig potent refrengtema som løfter førsteinntrykket etter den mer middelmådige åpningen «The Dark Path».
Annet enn den ganske så masete skrikevokalen, som heldigvis stort sett er i et dypere register ellers på plata, er det ikke nødvendigvis så mye som er direkte gærent på denne åpningslåta. Den representerer imidlertid umiddelbart noe som er problematisk ved ‘A Warlocks Funeral’, nemlig at riffene og låtskrivinga for øvrig ofte er vel enkelt løst. Enkelte spenstige akkorder ligger her og der, for eksempel i «Survived the Winter», og som sagt er det noen gode melodier her. Men rent overordnet føles mange av låtene litt uinspirerte, der «Evil Goat Queen» nok kommer dårligst ut når det gjelder anonymitet. I tillegg må noen sider ved produksjonen nevnes som lite flatterende, særlig det jeg mistenker er en trommemaskin som særlig kommer dårlig ut når ride-bjella gir lyd fra seg.
Winterwar avslutter imidlertid ‘A Warlocks Funeral’ nokså greit med tittellåta, der en omhyggelig åpning bereder grunnen for godt melodihåndverk og en komposisjon som kommer godt ut av å være litt roligere og tregere enn resten. Med det kan jeg definitivt slå fast at Winterwar er inne på noen gode takter på andreskiva. Jeg håper imidlertid det blir noe kortere mellom de virkelige høydepunktene neste gang.
Skrevet av Alexander Lange
Nattmann – I Uvigslet Mark
Selvutgitt
Nattmann er en svartmetallduo med medlemmer fra blant annet Dalit og Likbaal som tematiserer 1600-tallets samfunn i musikken sin. Den første utgivelsen fra prosjektet kom faktisk i år i form av den korte EP’en ‘Udaad’. At den nye EP’en ‘I Uvigslet Mark’ er lengre sier mer om forgjengeren enn den selv, da vi her kun har fått et kvarter med ny musikk.
Det er også snakk om en liten forbedring siden sist. Særlig lar jeg meg imponere av låta «Efter de Gloedende Tenger», som kombinerer et Darkthrone-aktig driv med folketonale synther. Her gjør også Raates vokal seg svært godt, der den ligger glefsende over den trampende grooven.
Også de to andre låtene er gode; i både «Baal og Brann» og «Dølgsmål» gjør Nattmann flittig bruk av iskalde, atmosfæriske akkorder og arpeggioer som duoen lykkes godt med å kombinere med mer konvensjonelt riffspill. Med det er det egentlig lite negativt å si om ‘I Uvigslet Mark’, og som sist savner jeg først og fremst større ambisjoner i størrelse.
Nagirčalmmiid er et av bandene som ble skapt som følge av kjedsomheten vi alle led under mens Covid 19-pandemien herjet. Det er også et band som på relativt få år har skapt et aldri så lite navn for seg selv, sannsynligvis mye på det høye potensialet duoen utviser tross sin unge alder, så vel som et uttrykk som bryter med konvensjoner og også tar direkte inspirasjon fra det jeg antar er bandmedlemmenes samiske opphav. ‘Down to the Bone’ er imidlertid den første skiva bandet har sluppet, og på relativt kort tid bretter Nagirčalmmiid her ut potensialet og uttrykket sitt ytterligere.
Den siste singelen som ble sluppet herfra, som også er tittellåta på denne skiva, imponerte meg enormt da den ble sluppet tidligere i år. Her får lytteren slengt en slags cocktail av stoner-riff og grindcore-aggresjon a la Napalm Death i fleisen, og klimakset er blant de aller mest knusende jeg har hørt fra noe norsk band i år.
Dette var imidlertid en singel-edit, og den egentlige låta er mer en dobbelt så lang. Om det er en tilvenningssak eller ikke vet jeg ikke, men den direkte og utålmodige tilnærmingen som prega singelen synes jeg kler låta bedre, og låta blir her en smule langtekkelig etter min smak. Og det er nok symptomatisk på det som kanskje er det største problemet ved ‘Down to the Bone’ – nemlig at plata stilistisk sett og låtskrivermessig mangler litt disiplin og tydelig retning.
Men selv om jeg synes det er litt surt at tittellåta ikke er noe kortere, er egentlig dette noe jeg ikke plages så mye av – særlig når bandmedlemmenes unge alder tas i betraktning. ‘Down to the Bone’ er utrolig interessant, og peker stilistisk sett i en uvanlig kombinasjon av spennende retninger.
Og misforstå meg rett: Ofte fungerer komposisjonene og flyten på ‘Down to the Bone’ svært godt, og inntrykket mitt bærer preg av å være ambivalent. Åpningsstrekket er for eksempel temmelig dristig, der Nagirčalmmiid drar meg gjennom en solid stoner-åpning før alt-rock-tendenser plutselig melder seg i «Black Country». Samiskinspirert, folkemusikkaktig sprell melder seg så i den nydelige og suggererende «Maze», før «Suoivva» sprøyter inn et sinnssykt catchy riff før post-rock og seige riff geleider oss gjennom «A Long Walk Off A Short Pier». Egentlig er det litt sprikende, men det funker, og det er rett og slett ganske moro å høre på.
Andre halvdel av plata er noe mer fokusert. Høydepunktet her er sannsynligvis «Arba», som blant annet livnærer seg gjennom noen vanvittig feite og rare gitarakkorder i det blytunge hovedtemaet. Avslutningen «Holes» innehar ikke like sterke høydepunkter, men gjør en solid jobb med å runde av med noen sterke riff og en særlig god growleprestasjon – som i det hele tatt er usedvanlig god også på resten av plata og fungerer godt ved siden av den spinklere og mer sårbare clean-vokalen.
De ulike elementene kunne gått bedre sammen på ‘Down to the Bone’, og først og fremst er plata spennende grunnet sine mange, ulike og spennende ideer. Den beviser også Nagirčalmmiids sterke posisjon i metall-Norges sammensurium av talentfulle unge band, som blant annet også befolkes av stoner-duoen Golden Core. Vi gleder oss til fortsettelsen, og anbefaler denne skiva på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Ene – Et Alter av Forakt
Ute nå via Hellstain Productions
Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ fra 2021 var en av de uheldige utgivelsene som falt utenfor vår sagnomsuste topp 50-liste med kun en hårsbredd. Solomusikerens andrebølge-inspirerte og meditative – om enn lav-oppløste og sviende! – svartmetall forundret i kraft av sin evne til å sette den indre lysbildefremviseren i gang, og var generelt sett en omhyllende og engasjerende plateopplevelse. Nå er den mystiske natur-guiden tilbake med nok en full-lengder, og med det en skive som dykker enda dypere ned i sinnelaget til den ensomme skogsvandrer.
Enes stilistiske sammensetning er langt på nær den samme på ‘Et Alter av Forakt’ som på debuten fra 2021. Dette vil si at vi får servert svartmetall med røtter i den norske andrebølgen, men som har blitt utvidet av moderne, melodiske signaturer av en bredere Skandinavisk sort. Produksjonen har også fått seg et stort løft, hvor debutens spinkle og frynsete lav-oppløsthet har blitt erstattet av en romsligere og mer storslått miks. Dette står i god stil med skivas melodiske tinder, som ruver langt høyere enn de stolte åsene på ‘Lang Kald Natt’.
Introduksjonssporet «Alvelys» leder oss atter en gang ut i Enes musikalske villmark; denne gangen ved hjelp av skjær av både Windirsk og middelaldersk, Eternality-aktig tonalitet. På det tidlige høydepunktet «Sangen var Mørket» er vi dog tilbake i velkjente trakter, hvor låtas mektige og melankolske melodikk fremstår som en videreutvikling av «Satans Sorte Spor», det sterkeste sporet fra debuten. Platas A-side rundes av med en introspektiv og langstrakt marsj mellom «De Sorte Kolonner», og det brusende, melodiske elveløpet mot sluttende av «Som Røtter ut av Jordens Dyp».
A-siden er definitivt sterk, men det er skivas andre halvdel som presenterer dypet av artistens eksistensielle funderinger. Den dramatiske åpningen på «Evighetens Nådeløse Eksistens» er et skjellsettende øyeblikk i platas reise, og utgjør på mange måter startskuddet for en «sjelens mørke natt» som setter sitt preg på resten av låtene. Det hele når sitt naturlige klimaks på tittelsporet, som ender med at protagonisten tilsynelatende slår seg til ro med nihilismens løfte om intethetens tragiske uunngåelighet. Dette er dog ingen enkel pille å svelge, og stemningen er definitivt trykket idet «Stillheten» avslutter skiva med en betenkt fotnote.
Der ‘Lang Kald Natt’ ivaretok den tidlige svartmetallens tendens til romantisering av natur, fremstår ‘Et Alter av Forakt’ mer som en dragkamp mellom romantiske og nihilistiske ideer. Vandreren fra ‘Lang Kald Natt’ er fremdeles omkranset av storslått og vakker natur, men virker distrahert fra sin naturmeditasjon av stadige tanker rundt meningsløshet og eksistens. Det kan hende dette er feiltolkning fra min side, men den opplevde tematikken har i alle fall gitt meg nye lag å beundre ved den mektige, melankolske musikken som fyller ‘Et Alter av Forakt’ fra ende til annen. Enes andreskive er unektelig et steg frem for det unge enmanns-bandet, og en opplevelse som burde gi mersmak for fans av andrebølgens mer eventyriske og Kittelsen-tilbedende kretser.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Proselytism – Strange God Rising(EP 2023)
Selvutgitt
Årets kanskje skitneste og mest fandenivoldske thrash-plate kom da Proselytism lanserte ‘The Desecration Of Sacred Bones’ i slutten av mars. Som om det ikke var nok, har bandet sluppet nok en utgivelse denne sommeren ved navn ‘Strange God Rising’, som pøser ut tolv minutter til med voldsom og svartmetallsk thrashmetall av den fartsfylte sorten.
Om dette er en slags rest fra låtskrivingsprosessen før plata vet jeg ikke, men jeg tror det kan argumenteres for at dette er låter som bandet har tenkt at ikke passet like godt på plata stilistisk sett som resten. Uansett, så er ‘Strange God Rising’ en mer utpreget blackthrash-utgivelse enn skiva, som først og fremst inviterte et svartmetallpreg i noe av den visuelle estetikken.
Det er riktignok mye rendyrka thrash på ‘Strange God Horizon’. Siste halvdel av andrelåta «Gaping Death Head Awaits» og noen av riffene på tittellåta gir tilsvarende Nekromantheon-assossiasjoner som ‘The Desecration of Ancient Bones’. Skrikevokalen er imidlertid noe tydeligere her, og særlig åpningslåta gir noen skikkelige svartmetallvibber med riffarbeid som gir assossiasjoner til et slags hyperaktivt Darkthrone.
Men først og fremst leverer Proselytism nok en bunnsolid utgivelse med ‘Strange God Horizon’, og en fet bonus for de av oss som har hatt mye glede av skiva. Det må også sies at produksjonen her er bedre, der den leverer mer klarhet uten å gi slipp på den flotte råskapen bandet rendyrket sist. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Sombre Seigneur du Pandemonium – Le Temple du Chaos de la Vierge
Selvutgitt
Sombre Seigneur du Pandemonium er et nytt, anonymt Bandcamp-prosjekt som angivelig er basert i Oslo. Bruken av fransk i både bandnavn, demo-tittel og låttitler gjør det nærliggende å tro at det er snakk om en innflytter fra Frankrike, Canada eller andre nasjoner med fransktalende innbyggere, men det er ikke uvanlig at anonyme prosjekter fra utlandet påstår å være fra Norge for å sanke litt gratis oppmerksomhet eller kredibilitet. For øyeblikket får vi anta at det førstnevnte som er tilfelle, og dermed vie litt spalteplass til prosjektets første utgivelse, demoen ‘Le Temple du Chaos de la Vierge’.
Blant tagsene på prosjektets Bandcamp-side finner vi referanser som «DSBM», «Trve Black Metal» og «Raw Black Metal», men ingen av disse gir egentlig et heldekkende inntrykk av musikken vi finner på ‘Le Temple du Chaos…’. Ja, musikken er gjennomsyret av den rå svartmetallens kornete og lav-oppløste estetikk, og vokalen er akkurat passe frynsete og desperat nok til at tag-en «DSBM» blir et naturlig tillegg. Likevel er debut-demoen til Sombre Seigneur… såpass sprikende i sitt stilistiske innhold at selv dets status som rendyrket svartmetall-prosjekt må utfordres av undertegnede.
Det starter for så vidt bra med «La fin des temps», hvis åpning mimrer tilbake til fangehulls-gitarene som introduserte Misotheists formidable ‘For the Glory of Your Redeemer’ i 2021. Demoens første overraskelse kommer allerede ved resten av instrumentenes inntog, da de harmoniserende gitarene mest av alt minner om en tapt Dissection-demo fra det tidlige 90-tallet. På dette tidspunktet fremsto demoen som en lovende utgivelse, om noe lite substansiell, gitt sin seks minutters spilletid. Den industrielle tromme-grooven som deretter introduseres oppløser dog illusjonen om at ‘Le Temple…’ kommer til å være en klassisistisk svartmetall-utgivelse; en tvilsom manøver som eskaleres til et digitalt tromme-helvete på den påfølgende «Le rituel de la lune».
Fra dette tidspunktet er det nær sagt umulig å ignorere at ‘Le Temple…’ er en uferdig utgivelse selv til demo å være. Låtstrukturene er sporadiske, gitar- og bass-stemmene kommer stadig i clinch med hverandre, og den annonserte «trve svartmetallen» er i all realitet kraftig korrumpert av trommeteknikker fra fjerne sjangerlandskaper som metalcore og industriell metall. Når prosjektets bakmann i tillegg krever 115 kroner for en uferdig demo på seks minutter – og det som digital nedlasting! – ja da er det god grunn til å være skeptisk. Det finnes definitivt sider ved musikken til Sombre Seigneur du Pandemonium som er verdt å utforske videre, men som utgivelse er ‘Le Temple du Chaos de la Vierge’ en svært mangelfull affære.
Dep er et ungt metallband fra Steinkjer som formelig oser av den kaotiske energien som florerer på øvingsrom som hovedsakelig benyttes av tenåringer. Trioen – som tidligere var en duo – fikk enorm medfart etter sin opptreden på MGP junior i fjor, og deres bidrag under nevnte konkurranse har til nå høstet formidable 180 000 avspillinger på Spotify. Dette gav mersmak for gutta av åpenbare grunner, og bandet har nå sett sitt snitt til å spille inn og gi ut sin debut-EP ‘Utstøtt’.
Basert på den shitpost-inspirerte innspillingsdokumentaren som ligger på Youtube, kan man anta at Dep er en lite selvhøytidelig gjeng. Dette kan være greit å ha i bakhodet i møte med bandets bombastiske Spotify-bio, som blant annet hevder at «bandet revolusjonerer metallmusikken på sin nye EP». Noen omkoding av metall-sjangerens underliggende språk forekommer altså ikke på ‘Utstøtt’, men det du faktisk finner på EP-en, er fire varierte og solide låtkonstruksjoner skrevet av et band som har et langt større verktøyskrin en alderen skulle tilsi.
Bandets uttrykk kan sies å befinne seg i krysningspunktet mellom dødsmetall og groove metall. Til tross for EP-ens korte spilletid finner vi dog flere utsving fra dette utgangspunktet, som den ravgale vaudeville-energien til den Kaizers Orchestra-aktige (eller kanskjePensées Nocturnes, for de mest psykotiske leserne) låta «One Out of Six», eller de progressive dødsmetall-tendensene som dukker opp på tittelsporet. I tillegg inneholder ‘Utstøtt’ et bonusspor som best kan oppsummeres som en rituell feiring av (og identifisering med) rumpetrollet, som grunnet sin skamløse mengde kødd ironisk sett er den låta som treffer meg best på utgivelsen.
For Dep har et stykke å gå når det kommer til å klargjøre både sound og låtskriving. Det som i utgangspunktet virker som et groove-fiksert dødsmetall-uttrykk på åpningssporet «Climate Change», utvider seg deretter til å innbefatte så mange ulike elementer at bandets kjerneidentitet blir vanskelig å få øye på. Det er selvfølgelig svært vanlig for unge band å baske med nettopp denne utfordringen, så dette er mer en observasjon enn en bitende kritikk på det nåværende punktet i bandets utvikling. Debut-EPen til Dep kan dermed kjennetegnes via sin tilnærming til metall-sjangeren som en lekeplass, hvilket er et godt utgangspunkt for et band som har et uttalt ønske om å revolusjonere metall-sjangeren (om dette i det hele tatt var en seriøs uttalelse). Sånn sett kan Dep i likhet med Nagirčalmmiid feires som et av de mer spennende prospektene blant den norske metallens yngste garde.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dimmu Bongir – Hvis Pipen Tar Oss
Ute nå via Bad Noise Records
Dimmu Bongir er nok et nyopprettet alter ego for den ravgale duoen som står bak eminente Bad Noise Records, nemlig Satan og Kjartan. Det vil nok ikke komme som et sjokk for noen at det i denne omgang dreier seg om klassisk svartmetall, og det med en usunn og overdreven tematisk fiksering på djevelens ugress. Det som burde komme som et sjokk for absolutt alle er at ‘Hvis Pipen Tar Oss’ er en av de beste hyllestene til klassisk norsk svartmetall vi har fått servert i senere tid.
Hadde det ikke vært for det parodiske elementet sentrert rundt bandets komisk forhøyede rus-inntak, hadde jeg faktisk omfavnet ‘Hvis Pipen Tar Oss’ helhjertet som en tilbakeskuende svartmetallplate av kvalitet. Kompisduoen har nemlig truffet spikeren ettertrykkelig på hodet hva gjelder både produksjon, rytmegitarspill og bruk av keyboard – til den grad at jeg mener fans av plater som ‘The Shadowthrone’ og ‘For All Tid’ vil kunne gledes over en gjennomlytting av skiva blottet for ironisk distanse.
Likevel kan vi ikke bare late som at ‘Hvis Bongen Tar Oss’ er noe annet enn den humoristiske lavterskel-utgivelsen den er. Trangen til å fortrenge denne kunnskapen er stor i det «Bongblåst Del 2» ruller ut den første av skivas utallige, nydelige keyboard-arrangementer, men dette blir så og si umulig i det en av gutta disker opp med en ICS Vortex-etterlikning som låter vel så likt en viss monsieur Hegerberg. Utfordringen blir ikke akkurat mindre av at denne parodien følges opp av en solo som kunne fått Felder og Walsh fra The Eagles til å bli røde (i øya) av sjalusi.
Nei, hvor enn mye jeg har lyst til å trekke frem musikken, så er den kun et bakteppe for Satan og Kjartans lavt-hengende, humoristiske frukter. Noteringsverdige (h)øyeblikk finner vi på «Transylvanian Munchies», – som MÅ være den første svartmetall-låta i verden som refererer til pizzakjeden Dominos – samt «Røk Hans Pip», som beretter om en rituell innrøyking som finner sted midt i den kristne jaktsesongen. Jeg skal ikke late som at gutta slår vitse-ballene fullstendig ut av banen på ‘Hvis Pipen Tar Oss’, men til å være en parodisk metallskive som trolig har sin hele og fulle opprinnelse i fredagsfylla kunne den definitivt vært dårligere stilt.
Det er likevel en del av meg som håper på at Bad Noise-opphavsmennene en dag vil skrive en svartmetallskive i samme stil, minus uten den lettbeinte kødde-faktoren. Gang på gang har gutta vist at det er svartmetall-sjangeren som ligger enklest tilgjengelig for dem, – som f.eks med prosjektet Nitrist – og låter som «Pagan Rips» og «Hvis Pipen Tar Oss» er rett og slett kruttsterke dersom man velger å fokusere på det musikalske. Dermed blir ‘Hvis Pipen Tar Oss’ en bittersøt opplevelse, en skive av tvilsom kvalitet jeg fremdeles elsker å bruke tid på.
PS, til Satan og Kjartan: Om dere akter å utvikle denne ideen videre, gir jeg dere herved løyve til å stjele disse ideene fra meg: Hemperor, Mayhemp, Ved Bongens Ende; og selvfølgelig ‘A Blaze in the Northern Sky’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nidvinter – Winter Wars
Selv-utgitt
Den rå svartmetall-duoen Nidvinter er tilbake med ny utgivelse kun to snaue måneder etter ‘Demo MMXXIII’. Bandets demo avslørte en viss kyndighet når det kom til å mane frem eldgamle, svarmetalliske uttrykk, men bar preg av en tydelig slagside som følge av usammenhengende låtstrukturer og et svingende, stilistisk terreng. ‘Winter Wars’ retter kanskje ikke opp i alle ujevnhetene som preget forgjengeren, men er likevel et merkbart steg frem i bandets utvikling.
Den Kvad-aktige tilnærmingen til kvelende, rå svartmetall-støy som kjennetegnet bandets forrige demo viser atter en gang sitt beske fjes på «Reign of Ruin». Låta anvender gitarhåndverk hentet fra hedenske, melodiske svartmetalltradisjoner på godt vis, men avspores av stadige rytmiske oppbrudd og en mildt sagt overraskende disco-beat. Utgivelsen får en oppsving med tittelsporet, som etterlater den rå svartmetallens digitale støy til fordel for en mer organisk miks som bedre emulerer andrebølgens produksjonskvaliteter. «Winter Wars» løftes også av noen aldeles gyselige hyl i låtas andre halvdel, hvilket sender tankene i retning Grevens hemningsløse kauking på de tidlige utgivelsene til Burzum.
Forbindelsene til tidlig Burzum opprettholdes på demoens desiderte høydepunkt «Kristalmaane». Låtas iskalde synth-plukk gir umiddelbare assosiasjoner til ‘Filosofem’, men den hypnotiske strømmen av skåldende gitarer sender også tankene i retning skiver som ‘Hvis Lyset Tar Oss’ og Darkthrones ‘Transilvanian Hunger’. Nidvinter bruker kanskje i overkant lang tid på å la den sorte flammen dø ut ved låtas ende, men dette vil neppe oppfattes som et problem av fans av den tidlige andrebølgens mer langstrakte komposisjoner.
Som helhetlig utgivelse er ‘Winter Wars’ fremdeles for splittet i uttrykket til virkelig å fengsle. Endringer i produksjonsteknikker og kvalitet gjør at låtene høres ut som at de tilhører forskjellige band, hvilket spesielt er merkbart ved overgangen mellom den mer typiske, rå svartmetall-miksen til «Reign of Ruin» og den mer organiske «Winter Wars». Dersom man zoomer inn på enkeltspor er det dog større grunn til begeistring, og spesielt «Kristalmaane» må nok en gang trekkes frem for sin autentisk-klingende frem-maning av gamle svartmetalliske landskaper. Fans av rå svartmetall vil trolig finne noe å like ved samtlige av sporene på ‘Winter Wars’, men mer tradisjonelle svartmetall-hoder gjør best i å fokusere på tredjelåta «Kristalmaane».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ormabol/ Hrafnsmerki – Blod og Frost
Ute nå via Masters of Kaos
Ormabol er et nytt band fra Vestlandet som siden desember 2022 har gitt ut tre låter bestående av en gryende form for svartmalt folkemetall. Disse låtene dukket nylig opp på en split med det Cubanske, melodiske svartmetallbandet Hrafnsmerki, en utgivelse som ble snekra sammen av de tvilsomme kuratorene til det Kolombianske plateselskapet Masters of Kaos.
Der mye av det jeg har hørt fra Masters of Kaos har vært sjokkerende middelmådig, er de tre låtene til Ormabol forfriskende solide i forhold. Det melodiske svartmetall-stempelet bandet har fått av internasjonale metall-arkivarer slår meg dog som noe villedende, ettersom bandets uttrykk er fullstendig blottet for både blast beats, tremolo-gitarer og hese skrik. Det er strengt tatt kun de folketonale melodiene på «Ormabol» som kan fortolkes i retning norsk andrebølge; resten av bandets musikk kan best beskrives som folkemetall blottet for stilens sedvanlige sprell og festligheter.
Ormabols største styrker kan sies å være deres latente låtskriverferdigheter, de fengende, melodiske gitarlinjene og deres karismatiske, kaukende frontmann. Dialekten til Bjørn Are Stamnes er godt synlig selv gjennom gitarist/vokalistens brautende growling, og dette gir et hint av regional karakter som spiller godt inn i bandets folkemytiske tekster. Det finnes for øyeblikket lite som er særdeles oppsiktsvekkende ved bandets musikk, men med kun tre låter presentert for offentligheten kan vi med fordel vente en stund før vi lar akkurat det bli et problem.
Som utgivelse synes jeg splitten er noe mangelfull, kanskje først og fremst fordi uttrykkene til Ormabol og Hrafnsmerki ikke komplimenterer hverandre i særlig stor grad i mine øyne. Jeg synes dog i tillegg at hverken produksjonsjobben eller platecoveret imponerer i særlig stor grad, hvilket gjør ‘Blod og Frost’ til en utgivelse som først og fremst er myntet på undergrunns-arkivarene blant oss. Det finnes dog et unektelig potensiale å spore hos vestlendingene i Ormabol, og generelt sett synes jeg deres side av splitten utgjør en solid introduksjon til deres foreløpig enkle men effektive folkemetall.
Nocturnal Breed er thrash metal-hjertebarnet til et knippe veteraner innenfor den norske ekstremmetallscenen. Trioens mest kjente kort er sannsynligvis Kenneth “Destroyer” Svartalv, som tidligere har spilt i blant annet Gehenna, og er det eneste medlemmet i Nocturnal Breed som har vært med helt siden starten i 1996. Bandet har med ‘Carry the Beast’ nå lansert syv fullengdere, så vel som en hel del småutgivelser i tillegg, i løpet av sin nesten 30 år lange fartstid.
Med det serverer Nocturnal Breed også her en god håndfull stilsikre metallåter som beveger seg i skjæringspunktet mellom thrash metal og NWOBHM (new wave of british heavy metal), tidvis med et lite dryss av svartmetall. Tidlig på skiva ruller de ut låta “Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)”, som med sin lynraske gitarriffing ender opp som et av platas klare høydepunkter. Nocturnal Breed koker opp mange av de samme kvalitetene i låter som “Raise the Flag (And the Hordes Will Follow)”, “Salt the Wounds” og avslutningen “I Ain’t Marching No More”, som sammen med førstnevnte utgjør platas thrash-metallske, stilistiske stamme. Her utviser bandet en solid forståelse for inspirasjonskildene, og leverer låter som mange thrash- og speed-metal-entusiaster vil kunne sette stor pris på.
Men om disse låtene inneholder platas mest gjennomgående kvaliteter, melder det seg et problem når samtlige burde ha blitt rundet av tidligere. Dette problemet er enda større andre steder på plata. Tittellåta er for eksempel i utgangspunktet et kult preludium, men jeg klarer ikke forstå at den skal vare i fem minutter; det samme kan sies om interluden “Atomic Cruiser”. Når det gjelder platas lengste låt, niminutteren “Knights of Denim”, inneholder denne mange deler som fungerer godt isolert sett; hovedtemaet fenger på tross av å gjøre bruk av den velkjente akkordrekka i Iron Maidens “Children of the Damned”, og den gufne orgelbruken ut i låta er et friskt pust. Likevel blir denne låta også en utstrukket affære, særlig i lys av resten av utgivelsen.
Bunnpunktet kommer likevel i låta “Lady Vampire”, som riktignok har et kult hook, men der verstemaet melkes i uutholdelige mengder og den allerede ganske slitsomme skrikevokalen isoleres mer i lydbildet enn på plata ellers. Jeg kan forstå poenget med å gjøre denne låta til en grøssende affære i 80-tallsstil, men gjennomføringen er rett og slett ikke mye å skryte av.
Vokalen kan i det hele tatt fungere nokså avskrekkende ellers også. Jeg forstår Nocturnal Breeds intensjoner, og vokalprestasjonen kan på noen tidspunkter sende enkelte heldige assosiasjoner til et band som Accept. Stort sett, og i alle fall på “Lady Vampire”, er imidlertid den voldsomt hese skrikevokalen i større grad et irritasjonsmoment som minner om de verre dagene til band som Guns’n’Roses og Cirith Ungol. På avslutningslåta får vi servert litt dypere registre, men heller ikke dette går så bra, og minner meg mest om Motörheads avdøde Lemmy Kilmister på sitt aller mest slitne.
Nocturnal Breed er riktignok ikke helt ferdige etter avslutningslåta, og har tre bonuslåter på lager. Her skjer det i grunnen en del kult, selv om særlig låtstrukturene gjør det forståelig at låtene ikke har blitt fullverdige deler av sluttproduktet. Og mye av det jeg synes er litt spennende på ‘Carry the Beast’, som de mer stemningsfulle og orgelbaserte partiene, får mer utløp her. Til syvende og sist synes jeg likevel denne plata er en ganske forvokst affære som til tider er nokså slitsom å høre på. På sitt beste serverer imidlertid Nocturnal Breed det de kan best, og for blodfans av den hardeste 80-talls-metallen er det en del å hente her.
Skrevet av Alexander Lange
Avertia – Midnight Returns
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Avertia dukket for alvor opp på Metallurgis radar da de slapp tredjeskiva ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i 2021. Bandets slående vakre men likevel tungt forankrede svartmetall besteg nye høyder på nettopp denne skiva, hvilket gjorde det naturlig å inkludere den på listen over årets platebegivenheter her på bloggen. Tiden i etterkant har Vestlands-banden brukt på å breie seg ut og teste litt av hvert av utgivelsesformater, og både akustiske komposisjoner og samarbeider med artister som Fjøsnisse og Helge Grønhaug har sett dagens lys i løpet av de siste par åra.
For min egen del treffer Avertia dog en helt spesiell nerve på sine plateutgivelser. Singlene som ble sluppet i forkant av ‘Midnight Returns’ var av et klart høyere kaliber enn bandets øvrige produksjon etter ‘Når Nordavinden…’, og de varslet for så vidt om at en om-kalibrering av bandets sound kom til å ta plass på bandets fjerdeskive. ‘Midnight Returns’ er definitivt en annen skive enn sin forgjenger, uten at bandets faste lyttere burde bekymre seg for at deres særegne, melankolske magi har fordunstet av den grunn. Bandets melodiske teft er nemlig fullstendig bevart på deres nye skive, selv om den nå deler plass med en utpreget mørk og nattlig atmosfære.
Platas reise begynner under en fjellhylle, hvor «Ild og Regn» gir et øyeblikks ly i forkant av den korte men strabasiøse fotturen vi har i vente. Åpningens fredfulle bål-knitring gir fort etter for Darkthronesk svartmetall i det «Snakkes i Helvete» kaster lytteren ut i det stormende Vestlands-været. Låtas åpningsmelodi – som smeller som ekkoet av et horn mellom Sogns fjellvegger – åpenbarer bandets sterke tilknytninger til deres regionale svartmetall-tradisjoner umiddelbart, et sound som Avertia i senere tid har bidratt med sitt eget, unike perspektiv på.
Det tidlige høydepunktet «Dark Patterns» utgjør punktet på plata hvor forkastingslinjen mellom gamle og nye Avertia kommer tydeligst til syne.
‘Midnight Returns’ er i det store og det hele gjennomsyret av en tankefull og mørklagt atmosfære, og åpningsstrekket til «Dark Patterns» benytter seg av denne meditative men ruskete vibben på utmerket vis. Det er dog i låtas avsluttende minutter at den helt store magien oppstår. Hylende gitarer og ekstatiske Liturgy-harmonier skaper et klimaks av det helt sjeldne; et skybrudd som bader skivas ellers mørklagte fjellsider i blendende lys. Den påfølgende avslutningen er temmelig klumsete håndtert, men dette klarer ikke ødelegge for den lynende inspirasjonen som pulserer gjennom låtas beste øyeblikk.
«Light of Our Dying Sun» og «Mulm og Mørke» er både platas to mest karakteristiske numre, og dets største syndebukker. Førstnevnte er et klart høydepunkt, i kraft av sitt stadig skiftende stemningsleie og tankefulle affekt, men sistnevnte viderefører denne stemningen uten å bidra med nye og utfyllende refleksjoner. Ettersom plata kun varer i tretti minutter er dette et problem, ettersom disse to låtene sammen utgjør halvparten av skivas spilletid.
‘Midnight Returns’ oppleves litt som et mellomsteg for Avertia, ettersom nye elementer introduseres uten at deres rolle har blitt fullstendig avklart. Det er likevel snakk om en plateopplevelse som fengsler oppmerksomheten i øyeblikket, og som byr på både ruvende tinder og slake dalfører hva gjelder musikalske øyeblikk. Det ‘F.O.A.D’-aktige coveret oppleves nok som upassende i forhold til skivas reflekterende innhold, og bidrar sammen med skivas korte spilletid til at ‘Midnight Returns’ ikke fremstår som en like stor begivenhet som ‘Når Nordavinden…’ gjorde i 2021. Avertias fjerdeskive er likevel et interessant steg på reisen mot en substansiell og variert platediskografi, og en plate som burde falle i smak for både fans av bandet og av Vestlandets melodiske tradisjoner generelt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jernlov – Resurrection
Ute nå via Nordic Mission
Hva gjør en årelang svartmetall-fan når en gryende Gudstro gjør det vanskelig å relatere til undersjangerens utpregede fokus på blasfemi, satanisme og religionsforakt? Det var nettopp denne kinkige situasjonen som ledet til opprettelsen av Jernlov, et svartmetallprosjekt som gir multi-instrumentalist Alf Petter Fjørtoft en mulighet til å dyrke sin kjærlighet for ekstremmetall uten at det kommer i konflikt med musikerens verdigrunnlag. På sin andreskive ‘Resurrection’ gir Fjørtoft, Trommis «Zuriel» og en rekke gjestevokalister seg i kast med et knippe låter inspirert av livets prøvelser, så vel som den hjelpende hånden troen rekker ut i møte med disse.
Musikalsk sett har Fjørtoft uttalt at han er vel så stor fan av dødsmetall og thrash som av svartmetall, og elementer av disse sjangrene gjør seg også til kjenne på ‘Resurrection’s ti låter. Det eksisterer dog liten tvil om at svartmetallen utgjør den sentrale pilaren i Jernlovs sound, og med det en type som slekter på 2000-tallets produksjonsmessige og kommersielle oppskalering av sjangeren. Sånn sett kan Dimmu Borgir være et passende sammenlikningsobjekt for det Fjørtoft og «Zuriel» har fått til på ‘Resurrection’, selv om skiva er altfor variert til å kunne oppsummeres av en enslig referanse.
Jernlov og Nordic Mission har sammen sørget for at presentasjonen til ‘Resurrection’ er gjennomført og profesjonell. Dette gjenspeiles i både platecover og produksjon, som gir assosiasjoner til den nevnte profesjonaliseringen av svartmetallen på 2000-tallet. Dersom man tar noen skritt innenfor ‘Resurrection’s imponerende fasade, blir det dog tydelig at Jernlov har noen uløste utfordringer når det gjelder både låt- og storstruktur. Som følge oppleves bandets andreskive tidvis mer som en samleplate bestående av bidrag fra forskjellige artister, heller enn den full-lengderen den er tiltenkt å være.
Dette skyldes det stadig skiftende uttrykket, så vel som det utvidede vokalmannskapet som gjester plata. Skivas to første låter presenterer Jernlov som et bombastisk og dødsmetall-berørt svartmetallband, men «Lost Direction» fremstår med sin dundrende, fartsmetalliske åpning som et produkt av et helt annet band. Bedre blir det ikke av at Ronny Hanielsen fra Luteøks gjør sitt beste for å kanalisere en enda røffere Lemmy Kilmister, som til tross for at det funker bra på låta i seg selv bidrar til å skape en desto skarpere kontrast til de tilgrensende låtene.
Når det kommer til låtskrivinga, fremstår brorparten av skivas ti låter som en serie gode ideer sydd sammen på sporadisk vis. Låter som «Disciples in the North» og «Fortapt» har begge fabelaktige, storslåtte åpningssekvenser, men detter gradvis sammen til en sydende masse av løst forbundede leads og evinnelige blast beats/ dobbelbass. Blant låtene som kommer best ut er skivas andresingel «Salvation», men selv denne låtas majestetiske fremtoning får en ripe i lakken som følge av sin ufortjente brå avslutning.
Til tross for all denne kritikken vil jeg understreke at ‘Resurrection’ er en skive som har et solid potensiale til å treffe relativt bredt blant svartmetallfansen. Som sagt er skivas presentasjon forseggjort og proff, og prosjektet har også et solid grep om den semi-moderne svartmetallens mektige og stormende ekstremitet. En skive kan dog ikke kun evalueres basert på førsteinntrykket det gir, men må også gi avkastning over tid i form av meningsbærende låter rammet inn i en solid, helhetlig struktur. På den fronten er det fortsatt en del som gjenstår for Jernlov, om så potensialet til å skape en mektig plateopplevelse definitivt gjør seg til kjenne i ‘Resurrection’s beste øyeblikk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Autonomie – No Peace, Only Violence
Ute nå via Fysisk Format
Autonomie er et nytt og ungt band fra Stavanger som har valgt å spesialisere seg i vågal og fandenivoldsk thrash- metal. EP’en ‘No Peace, Only Violence’ er deres første utgivelse, men kvartetten har allerede klart å komme under vingene til det eminente plateselskapet Fysisk Format. Om det skyldes noen forrykende konserter eller strategiske demo-utsendinger vet jeg ikke, men ‘No Peace, Only Violence’ tyder i alle fall på at plateselskapet har oppdaget en thrash- metal-spire med mye potensiale.
Jeg skal være forsiktig med å dra umiddelbare sammenligninger med nasjonale storheter som Nekromantheon og Shakma selv om noen likheter definitivt er der; til det har musikken på ‘No Peace, Only Violence’ en for rå og upolert karakter. Dette handler imidlertid også om Autonomies stilistiske valg. På én side flørter bandet en hel del med hardcore-elementer her, aller mest i første halvdel av låta “Krigspatriot”, så vel som i tospannet “Drunken Assault”/“Riot Kill”. For det andre minner musikken mer om den ungdommelige og friske thrashmetallen fra begynnelsen av 80-tallet enn den mer tekniske og raffinerte utgaven som kom litt utover i tiåret.
Riffene er ikke nødvendigvis så komplekse, men de er ofte effektive. Eksempelvis treffer Autonomie en god nerve med riffene i “Doomsday”, som åpner ballet etter preludiumet og trolig er EP’ens sterkeste låt. Også måten bandet bygger rundt riffet i avslutninga på “Krigspatriot” fungerer svært godt, og en skamløs solo som sender assossiasjonene rett til Kirk Hammetts prestasjoner på ‘Kill ‘Em All’ kommer som en herlig bonus på “Nuclear Death”.
At mye fungerer på ‘No Peace, Only Violence’, betyr ikke at Autonomie ikke har noe å jobbe med. Uttrykket er fortsatt litt sprikende, og peker i mange retninger på tross av at EP’en bare varer i omtrent 20 minutter. Noen av idéene er nok også litt vel rå og kunne hatt godt av et ekstra lag med kompleksitet. Med tanke på at dette er et ungt band er det imidlertid ikke så rart, og det kan nok også ses på som fordelaktig at bandet sparker fra seg på måten det gjør på ‘No Peace, Only Violence’. Jeg anbefaler i alle fall at du gir dem de 20 minuttene med oppmerksomhet som denne EP’en krever.
Corroder er et av undergrunnsbandene som jeg virkelig har blitt investert i å følge siden bloggens oppstart i 2020. Personlig har jeg en dyptgripende interesse for musikk som bygger på utviklingen som ekstremmetallen gikk gjennom fra midten av 80-tallet til midten/slutten av 90-tallet, hvilket er en musikkhistorisk arv som ikke utforskes i stor nok grad av norske band etter min mening. Moderne ekstremmetall virker å være langt mer inspirert av andre- og tredjegenerasjons-band fremfor oldtidens legender – norske som internasjonale. Dette er forståelig nok, med tanke på at yngre generasjoner har en tendens til å utforske sine egne lokale scener i tid og rom før de gyver løs på støvete blåtegninger og annaler fra tidligere tiår. Likevel mener jeg at den beste ekstremmetallen skrives av folk som står på skuldrene til bølgens tidlige kjemper, og at effektiv regelbrytning og viderebygging fordrer en viss oversikt over sjangrenes utviklingshistorikk.
Case in point: trønderske Corroder. Over sine til nå tre utgivelser har bandet mer eller mindre reprodusert dødsmetallens opprinnelsesmyte, hvor den ekstreme thrashmetallen til demoen fra 2021 gradvis har bant vei for den velbalanserte døds/thrash-hybridiseringen til deres nye EP ‘Both Feet in the Grave’. Kvintetten har gjort det smertelig tydelig at de ikke bare klarer å tyde de gamle skriftene, men at de også er i stand til å tale språket flytende. Intet ekstremmetallband bør dog se seg fornøyd med å klare å reprodusere gamle språkformer og syntaks, og selve ildprøven består av å tilføre sin egen kunnskap – om det så gjøres via kommentarer eller videreutvikling.
Corroder har kanskje ikke kommet så langt i arbeidet at et definerende verk er umiddelbart forestående. Over de fem låtene som utgjør den konsentrerte sprengladningen ‘Both Feet in the Grave’, blir det dog klart at spirene til dette fremtidige verket allerede ligger latente i bandets musikk. Bandets uttrykk kan i grovt forenklede grep beskrives som Abhorration med tydeligere forankring i norske ekstremthrash-tradisjoner, men som alltids kaster bandet et par skruballer i lytterens retning som kompliserer dette bildet. Blant annet finner vi et par øyeblikk som sender tankene i retning tidlige progressive og tekniske tendenser innenfor thrash og dødsemetall, hvilket er det mest naturlige i verden for folk som har fordypet seg i ekstremmetall ved skiftet mellom 80- og 90-tallet.
Åpningssporet «Massacrer» åpenbarer Corroders finjusterte døds/thrash-hybridisering allere i åpningssekundene. De byksende trommegroovesene og tunnelgravende, dødsmetalliske frasene viser at bandet har filt bort mesteparten av sveisesømmene siden fjorårets ‘Tombs of Terror’, og denne prosessen virker å ha satt på plass noen viktige brikker for bandet. Riffene kopierer ikke lenger av dødsthrashens fundamentale tekster, men bruker egne kreative, spennende perspektiver for å kommentere på dem. Dermed går «Hangman» fra et Slayersk utgangspunkt til broens semi-progressive, harmoniserte edderkoppgange, og «Trenches of Truth» fra en brutalitet ca ’92 til spurtende ‘Severed Survival’seksjoner og piskende, teknisk thrash-rytmikk.
På dette punktet er jeg allerede solgt, og de to korte avslutningssporene fungerer mer eller mindre som to velrettede nådeskudd i pannen på undertegnede. Corroder er åpenbart ennå på et tidlig punkt i sin egen utviklingskurve, men resultatene er allerede så jævlig sterke at jeg må holde meg i skinnet for ikke å la hype-toget fullstendig overkjøre meg (spoiler alert: har ikke nubb). Jeg skulle ønske jeg kunne tilbudt bloggens lesere en mindre biasert tagning på Corroders tredje utgivelse, men dette er altså så rett opp min gate at å forsøke å bevare en nøktern, kritisk holdning hadde vært nytteløst. Dermed får dere selv gjøre dere opp en mening rundt hvorvidt ‘Both Feet in the Grave’ høres ut som deres greie; fans av norsk ekstremthrash og amerikansk dødsmetall ved overgangen til 90-tallet bør kjenne sin egen besøkelsestid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Karavan – Unholy Mountain
Ute nå via Evil Noise Productions/Black Sun
‘Unholy Mountain’ er debutalbumet til stoner/doom-bandet Karavan fra Bryne, som riktignok har brukt litt tid på å bygge forventninger til skiva si. Det er nesten to år siden første singel, «Throne», ble sluppet, og den andre og siste kom i fjor i form av «Bonfire Ritual». Imidlertid har det hele tida vært klinkende klart hva bandet prøver på, der de gjennom disse to singlene serverte solid og skikkelig, skikkelig fuzzy stoner-riff som fikk et ekstra sett med tenner gjennom besk skrikevokal.
Det gjør at musikken til Karavan også har en, om så uintendert, side til svartmetallens tidlige dager, og selv om den satanistiske innpakningen mangler, minner det meg en del om Lord Mortvms strålende debutskive ‘Diabolical Omens of Hell’ fra 2020 der vi fikk klassiske stoner-riff i black metal-drakt. Sammenligningen er i utgangspunktet nokså søkt, men er litt interessant nettopp på grunn av det; det musikalske overlapper nemlig en hel del på tross av det stilistiske grunnlaget er svært ulikt.
Om Lord Mortvm hadde stålkontroll på presentasjonen, har imidlertid Karavan flere stjerner i boka når det gjelder selve låtskrivinga. Riffene på ‘Unholy Mountain’ holder en jevn og høy kvalitet, og bør være en sann gave for de som har sansen for blant annet Sleeps musikk. «Throne» åpner det hele på strålende vis i form av å være en nokså intens stoner/doom-låt, og bandet følger opp dette godt i den påfølgende «Chase the Dragon» som blant annet inneholder et klimaks der gitarene får en skarp, kul og merkelig lydkarakter.
«Bonfire Rituals» og «Mars» utgjør sammen med «Rot» midtstrekket på ‘Unholy Mountain’, der de to førstnevnte står for noen av de tregeste partiene på plata. Særlig kommer «Mars» godt ut i mine ører her, der Karavan i andre halvdelen jammer utrolig flott og intenst på et flerrende og urseigt hovedtema.
Den tre minutter lange og instrumentale «Rot» er på sin side et noe raskere innslag, og er sånn sett velkommen på en plate som ofte står litt i fare for å bli litt ensformig. Så skal det sies at «Demon Slime» følger opp noen av trekkene fra «Rot» og også blir et av platas sterkeste låter. Den ni minutter avslutningslåta går imidlertid litt i fella, og føles som en litt for lang hale som inneholder litt for mye av det vi allerede har fått høre en god del av. Både stilistisk, låtskrivermessig og produksjonsmessig imponerer likevel Karavan mye med ‘Unholy Mountain’, først og fremst fordi det er snakk om så usedvanlig aggressiv stoner/doom. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Astralplane – Sly Serpent II
Selvutgitt
Astralplane ble først kjent for meg rundt slippet av førstesingelen til plata det her er snakk om. «Burning Time», som den heter, imponerte meg også stort, og vitnet om en brødretrio (for det er det dette bandet er) som hadde stålkontroll på samspillet i sin søken etter solid, grovkornet og organisk stoner-rock og -metall. På bandets nyeste plate ‘Sly Serpent II’, er det heller ikke mye som tyder på at de har noen intensjon om å legge vekk den tradisjonstro tilnærmingen til musikken som ikke minst preget den seks år gamle debutskiva ‘Sly Serpent’. Her er alt spilt live inn i studio uten spesielt mange moderne produksjonstriks, og inspirasjonskildene kan først og fremst, nei, kanskje utelukkende, spores tilbake til 1960- og 1970-tallet.
Det gjelder ikke minst åpningslåta «Hulder», der Astralplane lar et riff som er som dratt ut av baken på en god, gammel Led Zeppelin-utgivelse introdusere lytteren for deres univers i denne omgangen. De obligatoriske Black Sabbath-assossiasjonene kommer naturligvis også smygende ganske raskt, og jeg vil også påstå at Astralplane nok i større grad enn mange andre stoner-band implementerer noen blues rock-elementer gjennom sitt organiske samspill. Dette kommer imidlertid først og fremst til uttrykk litt senere på skiva i tospannet «H. C. I. K.»/»Three Kings».
Den nevnte niminutteren «Burning Time» gjør seg også godt i platesammenheng med sitt seige, flotte driv og stilige jam-preg. Det er i det hele tatt ganske åpenbart gjennomgående at materialet her, i alle fall det meste av det, har vokst fram organisk på øvingsrommet, og andre jam-høydepunkter kommer for eksempel gjennom låta «End Of The Night», som sender meg assossiasjoner til lignende krumspring fra power-trioen Kanaan. Energinivået er selvsagt ikke like høyt og detaljrikdommen i produksjonen ikke like blendende, men Astralplane kommer like fullt ofte godt ut av å gjøre det på sin måte, som ikke minst også er preget av en dunkel stemning som stadig ligger over musikken.
Likevel har jeg noen problemer med ‘Sly Serpent II’ til tider. Særlig strekket bestående av «Reverend» og «Setting Sun» synes jeg blir litt vel langdrygt, seigt og rudimentært i låtskrivingssegmentet, og det kan nok hende at Astralplane her – og noen andre steder – klamrer seg såpass mye til inspirasjonskildenes metoder at det blir for uinteressant å høre på selv om samspillet er aldri så godt.
Jeg synes imidlertid det går vesentlig bedre på den gigantiske tittellåta som også avslutter ‘Sly Serpent II’. Spilletida på 14 minutter rettferdiggjøres av omhyggelig og delikat oppbygging av temaer, og som på «Burning Time» blir seigheten her ganske så deilig av den ulmende og stadig underliggende intensiteten. Dette er definitivt Astralplane på sitt beste, og tyder kanskje på at det er de lengste og mest omhyggelige komposisjonene de kommer best ut. Så tror jeg nok også at ‘Sly Serpent II’ først og fremst er for de som digger dette sjangerlandskapet fra før, og det er ingen tvil om at en nesegrus beundring fra ymse 60- og 70-talls-helter gjennomsyrer denne skiva – på godt og vondt.
Skrevet av Alexander Lange
Confabulation – Declaration of Irreverence
Selvutgitt
Det bergenske bandet Confabulation er på en heidundrandes snurr for øyeblikket, hvor samtlige av utgivelsene deres fra og med debuten ‘Mental Alchemy’ fra 2020 har bydd på råsterk thrashcore med bein i nesa og blod på tann. Nå er bandet ute med nok en mini-utgivelse, og ‘Declaration of Irreverence’ gir god grunn til å forvente store ting av andreskiva (som forhåpentligvis ikke er altfor langt unna).
Confabulations nye EP begynner med en nydelig, ambivalent liten instrumental-introduksjon, før gutta slår over i et herlig, melodeath-aktig thrash-gir på høydepunktet «Bloodletter». Tekstene på ‘Declaration of Irreverence’ holder ingenting igjen i sin utlevering av menneskelige onder, hvor fenomen som fremmedfrykt, dronekrig og passivitet blir stilt opp etter veggen og beskutt av Daniel Fregstads sylskarpe vokal-missiver. Sånn sett er definitivt den konfronterende hardcore-kvoten oppfylt på bandets nye materiale, og det er rått å overvære hvordan bandet angriper denne grufulle tematikken som en samlet, destruktiv front.
Confabulation har mer eller mindre hatt låtskriverevnene på plass fra start, og disse er skarpe som alltid på bandets fire nye låter. «Unblinking Eye» gjør sitt beste for å kanalisere Nuclear Assaults lynende riffing over en nådeløs d-beat; «The Greatest Sin was Silence» svinger innom et noe mer catchy, moderne thrashlandskap som nyter godt av den skarpe og punchy produksjonsjobben, og «Godless Prayer» øker aktiviteten mot EP-ens konklusjon via en puslespill-tilnærming til hyperaktiv låtskriving. Det hele lander som et hagleskudd i brystet på en meters-avstand, og det er vanskelig å ikke konkludere med at ‘Declaration of Irreverence’ er bandets beste utgivelse til nå.
For det eneste som egentlig mangler på Confabulations nyeste EP er en verdig konklusjon. «Godless Prayer» bygger opp et helvetes momentum, så den kjernefysiske bakgrunnsstrålingen som siver ut over horisonten ved låtas slutt oppleves som noe antiklimatisk – om enn tematisk passende. Man kan alltids skrive større hooks, fetere riff og spille enda fortere, men jeg føler egentlig at Confabulation har funnet en god balanse mellom låtskriverkløkt og ektefølt hostilitet på ‘Declaration of Irreverence’. Personlig savner jeg kanskje en noe røffere og mer frynsete produksjonsjobb, men dette er en preferanse og ikke et must. Confabulation trapper opp offensiven mot inhumane offensiver på sin nyeste EP, ‘Declaration of Irreverence’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grimmferd – Den som Terger i Avgrunnen
Selvutgitt
Grimmferd, soloprosjektet til Tor Kenneth Jensen, har siden pandemien testet ut mange ulike stilarter og tematiske vinklinger i jakten på sin kreative nordstjerne. På fjorårets debutskive virket det dog som at karen hadde funnet seg til rette i svartmetallsjangeren, om så enkelte stilistiske utsving tydet på at en viss uttrykksmessig rastløshet fremdeles preget musikeren. På andreskiva ‘Den om Terger i Avgrunnen’ har denne rastløsheten roet seg betraktelig, og resultatet er den mest koherente Grimmferd-utgivelsen til nå.
Kirkeklokker, torden og dyster fangehull-synth runger ut i salen i det sceneteppet heves på åpningssporet «Somnum Somnia (Initium)». Dette åpningssporet er i overkant langdrygt og simpelt, men det er akkurat simpelheten ved denne introduksjonen som gjør at den ekstreme åpningen til «Serpentin» fungerer så bra. Etter litt vektløs, svartmetallisk gitarspilling åpner Grimmferd en krigersk syklon som kaller på intensiteten til tidlig Enslaved, før noen luskende vers og et punchy refreng markerer låta som en av prosjektets beste til nå. Den aller beste er dog «Helvetes Fangehull», som etter et Djerv-aktig åpningsriff svinger innom både brutal dødsmetall og et refreng med bismak av både Satyricon og Mork.
Akkurat som på ‘SKYGGESULT’ fra 2022 møter Grimmferd dog på problemer på andre halvdel av ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Låtene «Where the Ravaged Dies» og «Natteskrik» er – til tross for gode, enkeltstående ideer – preget av den samme formløsheten som har stukket kjepper i hjulene for effektiviteten til prosjektets tidligere låter, i tillegg til at de ulike instrumentene tidvis sykler så langt unna hverandre tonalt sett at det blir umulig å ignorere. I tillegg må jeg stille spørsmål ved «Kunstneren», ettersom valget med å avslutte skiva med en fem minutter-lang, improvisert piano-instrumental er temmelig uforståelig for undertegnede – spesielt når de to stemmene tråkker sånn på hverandres føtter som de gjør.
Min helhetlige vurdering er likevel at Grimmferd har tatt et betydelig steg frem på sin nyeste utgivelse. Kombinasjonen av Satyriconsk svartmetall-driv og mørkere og tyngre, groove-baserte ideer gir god avkastning på de beste låtene på ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Skrikevokalen har også blitt noe bedre siden førsteskiva, – selv om den fortsatt kan raffineres videre – og de mørke growlsene fungerer alldeles utmerket sammen med den nyvunnede tyngden til Grimmferds mer dødsmetall-lenende øyeblikk. Det store bildet uteblir forblir uskarpt på‘Den som Terger i Avgrunnen’, men det sentrale motivet har endelig tatt form idet Grimmferd entrer sitt fjerde år som prosjekt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Sod Roof – Descending
Selvutgitt
Den midt-norske metalkvartetten Sod Roof har sluppet sin første utgivelse i form av EP’en ‘Descending’, som inneholder tre låter og litt over et kvarter med musikk som skal innevarsle bandets konsertmateriale. Sod Roofs musikk ligger i mine ører i et skjæringspunkt mellom melodisk death metal og groove metal, der tunge riff og brutal growlevokal stadig suppleres med melodiske innslag.
Best synes jeg det går på den midterste av de tre låtene, «Warlord», som med sine fire minutter også er den korteste låta vi finner her. Det er nok først og fremst fordi Sod Roof her har en noe mer disiplinert og enkel låtform enn på de andre låtene «Sod roof» og «Descending». På disse låtene synes jeg til tider bandet bygger opp en del god intensitet, og sistnevnte har også et ålreit klimaks, men strukturelt blir det litt for rotete.
Ellers er mye av riffarbeidet her helt ålreit, selv om jeg synes riffene ofte blir litt for rudimentære og sånn sett har et uforløst potensiale. Aller mest jobb synes jeg imidlertid Sod Roof bør sette inn i produksjonsleddet, der jeg særlig synes trommene ikke låter så godt – spesielt basstrommene som leverer særs lite trykk i miksen. Bandet låter heller ikke alltid så tight. ‘Descending’ er sånn sett en helt ok EP med noen mangler jeg håper Sod Roof tar tak i, men den leverer nok energi til at jeg tror dette bandet kan få til noen sterke konserter.
‘1977’ er den nyeste skiva til Sirenia, som nok egentlig må kunne betegnes som et av de mest suksessfulle norske metalbandene i dag – i alle fall om man ser bort fra svartmetallscena. Den mye større gjennomslagskraften undersjangeren bandet opererer i, symfonisk metall, har i utlandet kontra Norge er muligens noe av forklaringen på at i alle fall vi ble litt overrasket over bandets strømme-tall og liker-klikk på sosiale medier da vi oppdaget dem. For min del var det for nå ca. to år siden i forbindelse med lanseringen av bandets tiende plate ‘Riddles, Ruins & Revelations’, som på alle måter var et positivt første møte med bandets musikk og definitivt et norsk høydepunkt innenfor sjangeren det året.
Oppskriften på Sirenias musikk kan i og for seg virke ganske enkel, der bandet ofte nøyer seg med den storslåtte produksjonen, den nydelige vokalen og refrengene som gjerne inneholder både høy, høy kvalitet og evne til å vekke visse guilty pleasure-nerver til live. På ‘Riddles, Ruins & Revelations’ ble dette bygget videre på gjennom låter som «Addiction No. 1», som var en slags spinnvill Rammstein–ABBA-hybrid.
Slike krumspring mangler på ‘1977’, som er en plate der Sirenia på alle måter har satt lit til sine grunnformler. Det er jo formler som på sett og vis fungerer; likevel duger det bare til dels på denne nye utgivelsen, og dessverre fremstår det for meg som at Sirenia i all hovedsak går på sparebluss her.
I stedet for at høydepunkter treffer meg i trynet på overveldende og overraskende vis, sitter jeg nemlig og venter litt på dem her. Og de kommer riktignok i noen doser. Etter den helt ålreite åpningen «Deadlight» og den noe mer forglemmelige «Wintry Heart» kommer nemlig et ordentlig sterkt pre-chorus og refreng i «Nomadic», som ender opp som albumets desidert beste låt – også på bakgrunn av noen svært gode grep i gitarsegmentet. Videre kommer Sirenia også godt ut av riffinga i «A Thousand Scars». Også «Oceans Away» kommer relativt godt i form av å være en habil power-ballade som fungerer godt som midtpunkt på plata, før melodiene i «Dopamine» også bidrar med noen høydepunkter.
Mye blir imidlertid for oppskriftsmessig, og selv om refrengene holder mål isolert sett, blir noen av de for generiske og som rester fra et Eurovision-laboratorium der de har blitt kledt i en metal-rustning. Slutten av ‘1977’ er også kanskje platas svakeste ledd, der den mest rotete låta vi finner her, «Delirium», avløses av en avslutningslåt som for min del går rett i glemmeboka. ‘1977’ forblir derfor først og fremst mat for fansen; noen sterke høydepunkter er her, men av et band som Sirenia forventer jeg mer.
Skrevet av Alexander Lange
RUÏM – Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja
Ute nå via Peaceville Records
Utgangspunktet for prosjektet RUÏM gir formodentlig enkelt vann i munnen hos enhver norsk ekstremmetallentusiast. Dette er nemlig det ferskeste påfunnet til tidligere Mayhem-gitarist Blasphemer, som i sin Portugal-residens oppdaget en rekke ubrukte riff fra hans tid i det legendariske svartmetallbandet. Disse har munnet ut i plata ‘Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja’, der Blasphemer tar seg av alt annet enn trommespillet (som franske César Vesvre (CSR) bidrar med) og som for øvrig sirkler tematisk rundt den nye, brasilianske religionen Umbanda.
Opprinnelseshistorien til materialet på denne plata gir på alle måter mening. Om noe, kan det nesten fremstå som nokså tilfeldig at riffene her ikke har havna på noen av Mayhems skiver mellom 2000 og 2007, da mye av gitararbeidet definitivt har en tilsvarende potens som det man finner der. Blasphemers finfølelse for dissonans og thrash-preg gir låtskrivinga her en gjennomgående høy og unik kvalitet.
Med det fremstår også innmaten her nokså velkjent i utgangspunktet, der den tematiske overbygningen nok er det eneste som gir prosjektet en viss egenart kontra Blasphemers tidligere påfunn. Selv i vokalsegmentet har han funnet en slags interessant gyllen middelvei mellom Maniacs og Attila Csihars (som var Mayhem-vokalister i perioden 2000-7) stiler. Det er i utgangspunktet ikke noe problem, men presenterer naturligvis en liten utfordring. Dette gjelder særlig når man har kommet halvveis i ‘Black Royal Spiritism’, der gitargrepene – i all sin sofistifikasjon, detaljrikdom og kvalitet isolert sett – har en tiltakende tendens til å fremstå oppbrukte og velkjente til tider.
Først og fremst kommer imidlertid Blasphemer sterkt ut med låtskrivinga – og produksjonen! – her, og det er også mange gode eksempler på vellykket variasjon. I platas første halvdel av plata blir vi eksempelvis introdusert med platas langt på vei lengste låt «Blood.Sacrifice.Enthronement», som i løpet av sine ti minutter kaster ut både interessante grooves og en svært sterkt strukturert komposisjon. Deretter følger det som må være et slags mikrokosmos av skiva på «The Triumph (Of Night & Fire)», før et av låtas beste, mørkeste og mest kaotiske låter følger i form av «The Black House»; deretter sørger tittellåta for en passende, atmosfærisk nedkjøling.
Utover dette vil jeg trekke frem det endelige avslutningsstrekket som sterkt. «Ao Rio», som må kunne omtales som en slags interlude, kunne nok blitt gjort noe mer ut av, men fungerer også sterkt som en opptakt og inngang i avslutningslåta ‘O Sino da Igreja’ som runder av det hele med gitararbeid fra øverste hylle. Og det er nok i all hovedsak Blasphemers sterke riff og temaer som kjennetegner denne skiva og som gjør den såpass bra. Kanskje minner det mye om tidligere eskapader fra den tidligere Mayhem-gitaristen (noe som jo uansett ikke er noe rart), og kanskje kunne den tematiske overbygningen blitt enda mer utbygd. Men den anbefales først og fremst sterkt for de som har sansen for sofistikert svartmetall med en mystisk eim over seg.
Skrevet av Alexander Lange
Enevelde – En Gildere Død
Ute nå via Terratur Possessions
Om det er én ting vi i Metallurgi ikke klarer å holde kjeft om, verken mellom oss selv eller overfor dere lesere, er det hvor imponert vi har blitt over utgivelsene fra plateselskapet Terratur Possessions. Jeg skal ikke gi noen detaljert gjengivelse av hva dette selskapet har bidratt med, men nå er altså nok en utgivelse fra denne kanten ute. Denne gangen er det snakk om en fullengder fra prosjektet Enevelde, som er det andre enmannsprosjektet fra B. Krabøl – ellers kjent fra det sagnomsuste Misotheist.
Mens det sistnevnte prosjektet baserer seg på teknisk og dissonant svartmetall i lange doser, er Enevelde på mange måter et mer tradisjonelt og minimalistisk svartmetallprosjekt. Det gjelder kanskje i enda større grad enn før på ‘En Gildere Død’, som i stor grad presenterer atmosfæriske strekk og gråtende moll-akkord-spill. Krabøls lille hake eksisterer imidlertid fortsatt i form av hans brutale og mørke growle-vokal, som er med på å gi prosjektet en ganske unik finish.
Dette er for all del et godt utgangspunkt, og gjør seg eksempelvis godt til å begynne med på ‘En Gildere Død’. Temaet på «Til Høsten» er et utmerket eksempel på sterk, atmosfærisk svartmetall, der lekre post-fengsel-Burzumske gitargrep maler grelle, men vakre stemninger sammen med vokalen.
Det åpenbarer seg imidlertid noen problemer med både litt ensformighet i låtskrivinga og produksjonen, som etterlater vokalen som litt isolert og innesluttet. Dette er særlig tilfellet på den ni minutter lange «Renselse», der jeg ikke synes Enevelde får gjort så mye ut av et i utgangspunktet sterkt tema og vokalen mister noe av potensen sin utover på grunn av ensidigheten.
Bedre blir det heldigvis utover på skiva, og tittellåta ender for eksempel opp som platas desidert sterkeste spor med sin etterlengtede variasjon og gode riff. Også «Rekviem» ender opp som et sterkt segment av mange av de samme grunnene, men etter dette synes jeg syvminutteren «Epilog» bidrar med lite nytt og spennende på låtskrivingsfronten. Det bidrar til at ‘En Gildere Død’ ender opp som en litt skuffende affære, på tross av at Enevelde definitivt koker opp noen sterke høydepunkter underveis.
Skrevet av Alexander Lange
Kvad – So Old
Selvutgitt
Kvad er et av de mange prosjektene til personligheten Peregrinus, som ellers har sluppet både mye imponerende og mindre bra gjennom prosjektene Praefuro, Solus Grief og Unholy Craft. Kvad er et av de bedre prosjektene han står for, og slapp en debutskive i fjor som nesten klatret opp til en topp 50-plassering hos oss i fjor. Nå er en ny skive herfra ute i form av ‘So Old’, som i alle fall etter høydepunktene å dømme er en enda bedre lansering i mine ører.
Singelen som ble sluppet i forkant av plateslippet, «I Long for the Fires», slo meg nemlig i bakken med sin fantastisk intense svartmetall. Umenneskelig skrikevokal og et særdeles flott og hardt trøkk bidro nemlig til at jeg endte opp med å se svært mye fram til ‘So Old’, der det nå viser seg at Kvad byr på mer av det gode selv om det eksisterer forbedringspotensiale på enkelte punkter.
Før nevnte låt sparkes i gang åpner Kvad her med den lengre og mer saktegående tittellåta, som med sin gode utførelse bærer lovende bud om en viss variasjon i uttrykket. Det meste på ‘So Old’ følger imidlertid i fotsporene til «I Long for the Fires», som i låtskrivingsøyemed ender opp som en nokså vellykket affære på tross av at man på slutten kanskje synes det hele kunne vart litt kortere. Variasjon kommer nemlig underveis, særlig i form av noen mer rifftunge komposisjoner i for eksempel «This Was Death» og avslutningslåta «Ashes of a Life».
Produksjonen er det nok litt verre med. Utgangspunktet er riktignok godt, der Kvad presenterer noe appellerende i form av uskarphetene som svøper om vokalen og de støyete gitarene. En god balansegang som ikke gjør dette for dominerende er imidlertid ikke alltid til stede, og jeg skulle nok til tider ønsket meg noe mer klarhet i det instrumentale og noe mindre altoverskyggende vokal. Introen på «The Forest Draped Black» blir for eksempel noe problematisk i så måte, selv om vokalen samtidig gir en kul sjokkeffekt.
Det blir nemlig først og fremst et problem når man hører på hele skiva samlet. I all hovedsak imponerer likevel ‘So Old’ stort med sin usedvanlig intense svartmetall når jeg vurdere elementene, låtene og grepene mer isolert. Anbefales for fans av voldsom og primitiv svartmetall.
Ekrom er et temmelig nytt svartmetallband stiftet av kjente fjes fra blant annet band som Nocturnal Breed, Conjuration og Covenant. Nærmere sagt består bandet av Thomas Ødegaard fra de første par bandene på trommer og «Kharon» fra sistnevnte på gitar, bass, vokal og keyboard. Med tanke på at han står for mesteparten av bandets instrumentering, blir det naturlig å anta at Ekroms visjon har sin opprinnelse hos «Kharon», selv om det skal sies at Ødegaards jobb bak trommesettet har en viktig rolle å spille på duoens mektige platedebut ‘Uten Nådigst Formildelse’.
Stilistisk sett har Ekrom sterke tilknytninger til den norske andrebølgen; kanskje spesielt den krigerske og stormende svartmetallen til plate-aktuelle Immortal. Dette basale uttrykket har så blitt utvidet med en atmosfærisk dimensjon i form av eteriske synther, samt en mørk, melodisk åre som bidrar til å skape litt avstand mellom Ekrom og de nevnte legendene. Ødegaard har videre en tendens til å vektlegge rullende dobbelbass fremfor blast beats, og dette gir musikken et godt forankret og mektig preg – hvilket forsterkes av det dødsmetalliske dybderegisteret som rytmegitarene utforsker med jevne mellomrom.
‘Uten Nådigst Formildelse’ er en skive som inviterer til bruk av beskrivende metaforer. Platas rikholdige atmosfære sender tankene i retning Immortals sagnomsuste vinter-univers, og utvikler seg som en vekselvis tiltagende og stilnende snøstorm over spilletiden. Åpningssporet «Bell Witch» kaster lytteren rett inn i snøkaoset, med en thrashende, svartmetallisk spurt som utgjør et av skivas mest intense strekk. Singelen «The Black Flame of Seth» tar oss så over et værherjet, åpent platå, før tempoet sakkes til en treg og nedtynget gange på «The Black Hearted Ragana». Pauser fra den isnende kulingen er også å finne på skiva, om så kun i korte øyeblikk. Spesielt verdt å nevne er den overraskende fredelige åpningen på skivas B-side i form av kassegitarspillet på «Misanthropy Void», samt det noe avmålte midtpartiet til «Abyss of Eternity».
Til tross for den gjennomgående høye kvaliteten på materialet på Ekroms debutskive, finnes det et par øyeblikk på skiva som lander ekstra godt. Den atmosfæriske intensiveringen som finner sted rundt overgangen til platas andre halvdel er spesielt effektiv, og det samme er de stadige endringene i tonalitet og stemning på «I Djevelens Skygge». Best av alle er dog singelen «My End», som med sine utsøkte riffsekvenser og nesten Sogna-metalliske avslutning utgjør en tårnende fjellrygg i platas indre. Alt i alt er det lite å utsette på ‘Uten Nådigst Formildelse’, ettersom Ekrom har skapt en innhyllende og atmosfærisk potent plateopplevelse som har potensialet til å treffe bredt blant svartmetallfansen. Dermed er det bare å kle seg i rikelig med lag, og begi seg ut i den stormende snøføyken som omgir Ekroms bunnsolide debutskive ‘Uten Nådigst Formildelse’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Paracrona – Sun God
Selv-utgitt
Paracrona er et splitter nytt band bestående av både kjente og ukjente fjes fra den norske metallfloraen og omegn. Spesielt verdt å nevne er at trommekrakken tilsynelatende deles av yndlingen Baard Kolstad og den talentfulle arbeidshesten Laszlo Juhos fra band som Coldflesh og Greve. Bandets debutskive ‘Sun God’ er en høyst profesjonell og unektelig ambisiøs utgivelse, hvor grenseutviskende og teknisk krevende, progressiv metall møter et tematisk fokus på frihet og frigjøring – om så av kreativ eller samfunnsrelatert art.
Paracrona har møtt litt av hvert av hindre på reisen mot sin debut-utgivelse. Etter at vokalist Ringo Christiaan van Droffelaar og gitarist Øystein Hanssen bestemte seg for å skrive musikk sammen etter et heldig møte på Wacken Open Air, satte den verdensomspennende pandemien kjapt en brems på disse planene. Når Ringo i tillegg fikk en kreft-diagnose i etterkant skulle man tro at disse planene raskt ville forsvinne ut i periferien, men nei, heldigvis har både Ringo og bandet som helhet kommet seg helskinnet gjennom disse dramatiske hendelsene. Dermed fremstår ‘Sun God’ som en desto større triumf; en seier over både kreative og situasjonelle utfordringer som smaker ekstra søtt i lys av forholdene rundt innspillingen.
‘Sun God’ er en skive som er uhyre vanskelig å oppsummere rent stilistisk. Grovt sett kan betegnelsen progmetall med svartmetalliske påvirkninger være treffende, men det finnes unektelig hint av både teknisk thrash og moderne, dødsmetallisk tyngde i de ni låtene som utgjør Paracronas debutskive. I den forstand kan det være nærliggende å trekke frem fjorårets skive av Brotthogg som sammenlikning, men dette vil på ingen måte fange den progressive og nesten konseptplate-aktige siden til Paracrona på tilfredsstillende vis. Kanskje skal vi bare kitte mesteparten av sjangerbegrepene ut av vinduet i denne omgang, og nøye oss med at ‘Sun God’ er et stykke progressiv ekstremmusikk som først og fremst leter etter sin egen lille uttrykksmessige jordflekk i dagens tett befolkede metall-landskap.
Paracronas innviklede men umiddelbart engasjerende maskineri gjør seg selv tydelig til kjenne allerede på åpningslåta «New Impurity». Likevel er det først på singelen «Carry the Cross» at bitene virkelig begynner å klikke på plass, med snirklende gitarstemmer og andre inspirerte detaljer som vitner om bandets bugnende entusiasme for eget håndverk. Jeg vil ikke si at skivas låter er foruten enkeltstående øyeblikk som utmerker seg spesielt godt, men fra dette punktet og ut blir det mer naturlig for meg å bare ri den stadig skiftende strømmen av detaljrik metall bandet leverer fremfor å tenke låt for låt. Likevel bør det nevnes at både «River of Pain» og «Therefore I Move the Time» fra platas B-side utmerker seg – førstnevnte som følge av sin mektige atmosfære og broens gløtt inn i progmetallens gapende rift, og sistnevnte som følge av sin Deception-aktige, staselige brutalitet.
Det finnes dog litt av hvert å plukke på når det kommer til Paracronas førsteskive. For det første synes jeg produksjonen er noe i overkant polert selv for progmetall, og litt tydeligere basspresens og smuss i gitarene hadde hjulpet godt med å fremheve bandets iboende tyngde. For det andre synes jeg Ringo kunne sluppet seg mer løs stemmemessig for å matche musikkens utforskende og hyperaktive karakter, ettersom vokalen fremstår som en passende men lite oppsiktsvekkende bit av bandets musikalske puslespill. Til slutt er det ikke til å komme i fra at plata er i overkant lang. Likevel er det ingen tvil om at Paracrona har levert en særegen og sofistikert platedebut på ‘Sun God’, om enn den oppleves som noe nølende i møte med de grenseløse mulighetene det progressive sinnsrommet tilbyr dyktige musikere. Denne invitasjonen forblir dog åpen for gruppa dersom de velger å gå videre med prosjektet, hvilket jeg virkelig håper på bakgrunn av kvaliteten vi har fått servert på ‘Sun God’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Viction – Darkness, We Are God
Selv-utgitt
Viction er nok et ungt lovende band som har sin opprinnelse i rock- og metall-linja til Buskerud Folkehøgskole. I senere år har vi sett en stødig tilstrømming av nye artister fra dette hold, deriblant artister som har hevdet seg på våre egne topplister ved årets ende, som f.eks Sjakal og Ruun. Faktisk kan det virke som at mesteparten av låtmaterialet på platedebuten til Viction ble skrevet underveis i utdanningen deres på Folkehøyskolen, ettersom fem av låtene har blitt utgitt på skolens serie med promoterings/samleplater kalt ‘Ungt Blod’.
Som følge av alderen på elevene som inntar Norges eneste rock- og metall-linje – så vidt jeg vet – finnes det noen likheter å spore mellom de ulike prosjektene som befolker høyskolen. For det første fremstår mye av musikken som relativt lite forankret i klassiske tradisjoner, trolig som følge av at bandene er inspirerte av moderne generasjoner av band i større grad enn originalene. For det andre er blanding av undersjangre svært vanlig blant prosjektene. Viction er sånn sett et godt eksempel på den type håndverk som rock- og metall-linjen virker å oppfostre, ettersom de tilfredsstiller begge de nevnte kriteriene.
‘Darkness, We Are God’ viser et band som har opparbeidet seg svært gode tekniske og låtskriveregenskaper, men som ikke ennå har klart å fullstendig differensiere seg fra sine inspirasjonskilder. Den ruvende fasaden som er Machine Heads ‘The Blackening’ kaster lange skygger over skivas åtte spor, ettersom både trommespill, låtstrukturer, tekst og vokalteknikk virker formet av den definerende utgivelsen til Flynn & co. I tillegg til dette moderne groove/thrash-utgangspunktet finner vi også elementer av melodisk dødsmetall ala In Flames rundt overgangen til 2000-tallet, samt en ansamling av gitarteknikker popularisert av de franske kjempene i Gojira.
Åpningssporet «Ephyrmia» er en destruktiv thrash-fanfare som for alvor annonserer Victions ankomst på den norske metallscenen. Den profesjonelle og punchy miksen er en betydelig oppgradering fra den vi finner på bandets ‘Ungt Blod’-bidrag, og kommuniserer en tydelig ambisjon om å innta større festivalscener på sikt. Låter som singelen «The Enemy» og påfølgende «Darkest Debris» utnytter seg av denne kommersielle skalaen på godt vis, i kraft av sine slagkraftige riff og minneverdige, antemiske refrenger.
Viction viser også at de er i stand til å håndtere lengre låtformer på platas B-side, selv om de ikke klarer å matche den ustoppelige, kalkulerte dramatikken som gjennomsyrer ‘The Blackening’. Best av dem er kanskje «Dance Inside the Sun», som til tross for åpenlys kopiering av låter som «Aesthetics of Hate» og elementer fra Gojiras ‘L’enfant Sauvage’ er uhyre effektiv i sin auditive ødeleggelse. Man kan tross alt ikke kreve at unge band skal løsrive seg fullstendig fra sine inspirasjonskilder med en gang, så alt i alt mener jeg at Viction har presentert et godt musikalsk utgangspunkt som de kan jobbe videre ut ifra på ‘Darkness, We Are God’.
Til slutt må det bemerkes at jeg anser låttekstene for å være det elementet som krever mest bearbeiding på kommende utgivelser. Daniel Guthormsen har definitivt et instinkt for fengende og allsangverdige melodier – så vel som en velfungerende, røff teknikk – men tekstene fremstår som i overkant inspirert av Flynns utleverende masokisme på Machine Heads nyere utgivelser. Som sagt er ‘Darkness, We Are God’ en svært god debututgivelse fra et ungt band, så disse punktene er mest av alt ment for å stimulere til videre vekst for bandet. Buskerud Folkehøgskole har avlet frem en rekke interessante å lovende band i nyere tid, og Viction føyer seg inn i denne rekken på sin førsteplate ‘Darkness, We Are God’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Infernal – Eternal Disharmony
Ute nå via Hellstain Productions
Infernal er et svartmetallprosjekt fra Sarpsborg hvis historie strekker seg nesten 30 år tilbake i tid. Bandet ble først stiftet i 1994 som Baalberith, før de etter navneskiftet i 1997 holdt det gående til 2001. Deretter skulle det ta hele 18 år før prosjektet kom til live igjen, og en ny lansering kom i form av en demo tidlig i fjor. Nå har trioen samlet opp en del materiale og lansert det i det som omtales som samlingslanseringen ‘Eternal Disharmony’; om noe er spilt inn på nytt vet jeg ikke, men det er her i alle fall snakk om låter som alle ser ut til å ha blitt lansert før.
Enkelte låter har også blitt lansert flere ganger før, der oversikten på Encyclopedia Metallum: The Metal Archives gir en anelse om at særlig instrumentalen «Cursed» har blitt resirkulert noen ganger – sist som singel i fjor. Det fremstår ikke så rart for meg, da dette er min soleklare favoritt på denne lanseringa, der Infernal byr på en voldsom intensitet, brølende bass og et gitararbeid som overgår nær sagt alt annet som dukker opp her.
Også andre steder synes jeg Infernal kommer nokså godt ut. «Bloody Upon the Altar» er definitivt en kurant og nokså dynamisk åpning på lanseringen, særlig ved hjelp av noen av de sterkeste melodiene og leadsene man finner her, og bandet lykkes godt med de noe tyngre og groovy partiene som dukker opp på «The Last Eternal Winter».
Andre steder går det ikke fullt så bra. De litt kortere sporene her er et eksempler på det, der «Once Again…» baserer seg på en vel enkel og tam melodi, call-and-response-vokalen på «Holy Unholy» rett og slett blir temmelig irriterende og «The World is Mine» blir en ganske rotete affære på tross av noen kule partier. Rotete er også det jeg vil si er den dårligste låta på ‘Eternal Disharmony’, «Nobody Wins (Everybody Dies)», som blant annet disker opp noen ganske begredelige chugge-deler.
Det avsluttes litt ambivalent med «Goathelia», som inneholder noen virkelig sterke partier, men som til gjengjeld er fryktelig utight til tider. Og jeg sitter i det hele tatt igjen med litt blandede følelser rundt ‘Eternal Disharmony’; Infernal tråkker en del feil her i mine ører, men på sitt beste byr de også på nokså habil og aggressiv svartmetall.
Uaar er et svartmetall-påvirket hardcore/crossover thrash-band fra Oslo. Bandet har gitt ut et par korte og eksplosive EP-er siden sin oppstart i 2015, og er nå ute med en splitter ny EP kalt ‘Landøyde’. Landøyde er en giftig plante som på mange måter kan regnes som et ugress, og tar man innover seg låttekstene til utgivelsens fire låter er det lett å tenke seg at planten skal fungere som en metafor på mennesket – i all vår destruktive, virus-liknende glans.
Med såpass nådeløst samfunnskritisk tematikk er det klart at thrash- og hardcore-sjangrene utgjør en passende musikalsk motpart til låttekstene. Bandet låner dog en drøss av elementer fra svartmetall i tillegg, hvilket kanskje er aller tydeligst på åpningssporet «Rotter og Lik». Dersom man ikke kjenner Uaar fra tidligere kan det være lett å la seg lure av åpningens vemodige, melodiske svartmetall, men det tar ikke lange tida før bandet åpenbarer sin solide forankring i thrashende hardcore. Allerede på andresporet «Den Gamle Mann» fremstår bandet litt som en svertet utgave av Trønderske Ghetto Ghouls, og avslutningssporet «Seiler Alene» åpnes med en mer eller mindre rendyrket sjokkbølge av d-beat og crossover.
Uaar har med ‘Landøyde’ levert en kort og konsis molotov-cocktail av en EP. Utgivelsens fire låter er gjennomgående dynamiske og velstrukturerte, og byr i tillegg på et par overraskelser – hvorav det kravlende, dødsmetalliske riffet som gjester på «Den Gamle Mann» er den mest verdsatte. Alt i Alt er ‘Landøyde’ en velkalibrert og destruktiv kortutgivelse, og anbefales fans av svartmetall-påvirket -core og thrash.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Okkultation – The Cryptic Manuscript
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Okkultations debut-utgivelse kan best beskrives som en nådeløs klasebombing av riff og ekstreme trommeteknikker. Den destruktive og mektige, thrash-påvirkede svart/dødsmetallen vi finner på ‘The Cryptic Manuscript’ kommer temmelig overraskende på meg gitt gruppas besetning, ettersom det er Christer Korsvold fra Funeral Void, Pandemonial og tidligere Thy Grief som står bak musikken. Nei, hverken Funeral Void og Pandemonial er fremmede for et ødeleggende riff eller to, men det heseblesende, krigerske gitararbeidet som utgjørOkkultations grunnvoll fremstår som temmelig foruten presedens i Korsvolds virke frem til nå.
Strengt tatt er det ikke så mange norske band som kan skilte med tilsvarende riff-tetthet og fartsgladhet som Okkultation – i alle fall ikke innenfor et black/death-paradigme. Den svermende syklonen av riff og rytmikk som Korsvold maner frem på åpnings- og tittelsporet består i større eller mindre grad gjennom hele skivas første halvdel, før mellomspillet «Echo Dementia» byr på et nødvendig pusterom – om så dette sporet er temmelig uinteressant i seg selv. Det bør nevnes at musikken til Okkultation tidvis påtar seg en viss keiserlig, Behemoth-aktig fremtoning, hvilket bidrar til å gi musikkens stadige hyperaktivitet en ytterligere dimensjon.
Når vi først snakker om ytterligere dimensjoner, bør det også nevnes at Okkultation kaster et par skruballer i lytterens retning i løpet av spilletiden. Åpningen på «Seeds of Awe» byr på et midlertidig opphold i et vel så destruktivt black/thrash-landskap; «Wicked Procession of Transcended» følger sine evigvarende svartmetall-strofer inn i broens vidåpne lydrom, og «Conceived to Fade» posisjonerer seg langt tettere opp mot grensen til dødsmetallens rike enn skivas øvrige spor. Nå skal det også sies at sistnevnte spor hemmes dramatisk av et betydelig mangel på synkronisitet mellom gitarer og trommer, hvilket fremstår som en noe uforståelig overseelse i lys av det utmerkede håndverket vi finner ellers på ‘The Cryptic Manuscript’.
Så mener jeg også at ‘The Cryptic Manuscript’ er for kort og formativ i uttrykket til å betegnes som en full-lengder. Utgivelsen fremstår først og fremst som en overpresterende demo, som demonstrerer et potent og effektivt uttrykk uten at det nødvendigvis danner en overbevisende storstruktur. Som utgangspunkt er ‘The Cryptic Manuscript’ dog uhyre lovende, og folk som savner en viss aggresjon og destruktivitet i det norske riffmaskineriet gjør godt i å sjekke ut skivas tre første låter.
Da Abbath og Immortal skilte veier i 2015 var det mange som bekymret seg om fremtiden til et av den norske andrebølgens høyest elskede band. ‘Northern Chaos Gods’ stilnet dog denne tvilen en stakket stund, i kraft av sin hensynsløse aggresjon og kruttsterke låtskriving. I senere tid har dog ytterligere av Immortals medlemmer rømt skuta, og dermed har skepsisen og tvilen nok en gang slått røtter i bandets fanbase.
Singlene i forkant av slippet av ‘War Against All’ fjernet i alle fall all frykt om at den nye skiva kom til å være en Demonaz-skive kamuflert som en Immortal-utgivelse. Tittelsporets krigerske eksplosivitet og «Wargod»s paraderende, triumferende spiritus var hentet rett ut ifra Immortals regelbok, og var i tillegg sterke nok låter til at forventningene til skiva igjen fikk seg en ordentlig oppsving. Nå har dog ‘War Against All’ vært ute i et par ukers tid, og jeg har etter flust med lytting og drøfting begynt å gjøre meg opp en mening rundt hvor den komplette skiva befinner seg i forhold til bandets øvrige diskografi.
På ‘War Against All’ har vi for første gang å gjøre med et Immortal som virker å mangle inspirasjon. ‘Northern Chaos Gods’ representerer kanskje ikke det største utviklingsmessige steget i bandets historikk, men på ‘War Against All’ kan bandets utviklingsmessige bane sies å ha nådd en komplett stans. Immortals episke, krigerske og trad-fargede svartmetall er definitivt tilstede i all sin glans over skivas åtte spor, men som følge av et manglende idégrunnlag senker det seg en følelse av stagnering ned over skiva etterhvert som den spiller. Kombiner dette med en produksjon som ofrer forgjengerens kaotiske, blodsutgytende brodd til fordel for en større men hakket mer glattpolert miks, og det blir klart at ‘War Against All’ ikke er blant Immortals beste plateutgivelser.
Det finnes dog en del lyspunkter, deriblant skivas åpningsstrekk. Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive. Det at «No Sun» repeterer et av riffene fra tittelsporet nesten note for note kan dermed oppfattes som et intensjonelt trekk, selv om det i retrospekt trolig heller er et tidlig tegn på idé-underskuddet som preger skivas andre halvdel.
Platas B-side begynner dog temmelig solid, med den tradmetalliske, heroiske stopp-start-riffinga til «Return to Cold», samt den episke, instrumentale fjellformasjonen «Nordlandihr». Sistnevnte driver definitivt den enslige akkordrekken sin til fullstendig utmattelse, men henter seg inn med hjelp av noen flotte melodier og det faktum at instrumentalformatet er utgjør et temmelig friskt pust i bandets låt-historikk. Det er dog på de to avsluttende sporene at idémaskineriet stopper fullstendig opp. «Immortal» er definitivt ikke en sterk nok låt til å fungere som offisiell kjenningslåt for bandet, og «Blashyrkh My Throne» haler ut sine allerede resirkulerte ideer til de virkelig begynner å tære på tålmodigheten. Sånn sett kan platas avsluttende strekk oppleves litt som å gå seg vill i en snøstorm, for deretter å oppdage at man har gått forbi samme plassen et utall ganger tidligere.
Kanskje er det nettopp Immortals ruvende historikk og kanon som får det til å knyte seg hos Demonaz og co. ‘War Against All’ virker fullstendig trollbundet av bandets eksisterende låt-univers, og referanser til tidligere låter og plater ligger strødd som sorte lik over skivas nedsnødde slagmark. Det skal sies at en skive av dette kaliberet hadde imponert stort dersom den ble utgitt av et mindre etablert band, men som den tiende Immortal-utgivelsen kan den ikke unngå å skuffe en smule. ‘War Against All’ er dog en solid skive med et par-tre ordentlige høydepunkter, så ta uansett en titt eller ti på skiva dersom du er fan av bandet eller krigersk svartmetall fra tidligere.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Black Viper – Volcanic Lightning
Ute nå via Edged Circle Productions
Black Viper har fort blitt en av Norges mest respekterte leverandører av ondskapsfull trad/fartsmetall. Platedebuten ‘Hellions of Fire’ viste et band som ikke var redde for å spre sine skjellete vinger, men som knyttet sammen klassisk, lynende riffhåndverk til storstilte og varierte komposisjoner. Utsøkte riff med klassisk snitt ser dog ut til å være en gitt gode når man har Arild Myren Torp (Nekromantheon, Obliteration, Abhorration) blant rekkene, så spørsmålet i forkant av bandet nye EP var definitivt hvorvidt den nye enheten ville være i stand til å hente frem denne magien uten ham.
‘Volcanic Lightning’ er med sine 17 minutter en knapp utgivelse, men EP-ens fire låter sender likevel et klart signal om at bandets håndverk lever i beste velgående gjennom sin nye besetning. Dette burde kanskje ikke komme som noen overraskelse med tanke på at det er Deathhammers Cato Stormoen som står for gitararbeidet på utgivelsen, men det er likevel kjekt å få det trøkt i trynet via fire doser eksplosiv og ildnende trad/fartsmetall.
Ettersom tre av låtene på ‘Volcanic Lightning’ er forbeholdt instrumentaler og en coverlåt, er tittelsporet utgivelsens definitive trekkplaster. Bandet virker klare over dette, og serverer like så godt en av de absolutt største riffbombene de har produsert til dags dato. «Volcanic Lightning» fremstår mer som en destruktiv kjedereaksjon enn en låt, hvor tumlende trommebrekk, avsindig hyling og flerrende gitarspor skytes inn fra alle kanter som et godt koordinert omringningsangrep. Dette sporet er altså så fullstendig nedlesset i detaljer og inspirerte grep, og er uten tvil verdt prisen til EP-en som helhet.
Utgivelsens gjenstående låter kan ansees som kuriositeter, men av den typen som faktisk er verdt å spinne fra tid til annen. Spesielt coveret av det klassiske undergrunnsbandet Warlord er oppsiktsvekkende, ettersom det åpenbarer hvor dynamisk og omfangsrik den klassiske tradmetallen var i forhold til den moderne kopi-kulturen som virker dominerende i dag. «Ride of the Icarus» og «Phantom» er i seg selv respektable instrumentaler, hvor spesielt sistnevnte presenterer en uslåelig parade av glemte riffkunster.
‘Volcanic Lightning’ oppleves definitivt som en litt snau utgivelse, sett at det er fem år siden den utmerkede debuten så dagens lys. Metall som er forankret i tradisjon og samtidig utviser en sterk egenkarakter er dog såpass sjelden vare at det er verdt å feire hvert eneste eksempel vi finner – om det så kun er snakk om en enkel låt. Dermed anbefaler jeg Black Vipers ‘Volcanic Lightning’ til samtlige fans av trad- og fartsmetallens tidlige undergrunnsklassikere, samtidig som jeg folder hendene og trygler de onde maktene om en oppfølger til ‘Hellions of Fire’ i nær fremtid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bolverk – Svarte Sekunder
Ute nå via WormHoleDeath
Allerede året etter at de forstyrret sinnsroen til Metallurgis skribenter med debutskiva ‘Uaar’, er Sarpsborg-bandet Bolverk tilbake med nok en leveranse av sin særegne ekstremmetall. Dette fremstår kanskje ikke like sjokkerende etter at man har lært at materialet på ‘Svarte Sekunder’ ble komponert i samme tidsrom som debuten, men det som ER imponerende, er at andreskiva fremstår som en mer raffinert utgave av forgjengeren. Dette er en pussig dynamikk jeg ikke har vært borti noe særlig tidligere, så kudos til Bolverk for deres gode kuratoriske evne når det kommer til låtseleksjon i forhold til plateprosjekter.
Til tross for sitt økte raffinement, er det basale innholdet i musikken til Bolverk fremdeles temmelig likt på ‘Svarte Sekunder’ som på ‘Uaar’. Dette vil si at kjernen i platas uttrykk er krigersk, mektig og vagt progressiv black/death, som i tillegg har blitt påsveiset en drøss med lånelementer fra stiler som tradmetall og folkemetall. I tillegg har mange av ideene bandet kommer opp med en viss uforklarlig eksentrisitet ved seg; som om Voivods bisarre romskip hadde kræsjlandet på den norske vestkysten anno 793. Det er en sjelden glede når et band fullstendig unngår ditt forsøk på å klassifisere dem, og Bolverk virker så langt temmelig resistente mot våre ellers presise metallurgiske analyser.
De knusende akkordene og hylende gitarene som åpner «Beastly Ways of Man» er en effektiv introduksjon til Bolverks destruktive lydbilde, som nå fremstår som enda hakket mer brutalt enn det gjorde for et års tid siden. Dette skyldes i stor grad det noe mer dødsmetalliske gitararbeidet på den nye skiva, hvilket virker å ha oppmuntret bandets fabelaktige trommis Lucass Edquist til å toppe seg selv med en absolutt heroisk innsats bak settet. Dette gjør at krigsskildringene til vokalist Bjørn «Narrenschiff» Holter på låta «Jericho Trumpet» får et tilstrekkelig destruktivt bakteppe å utspille seg foran, hvilket bidrar til å gi skiva et narrativt løft.
En av Bolverks mest effektive nyvinninger på ‘Svarte Sekunder’, er den noble og triumferende tradmetallen som pulserer gjennom låter som «Banner of Ophidia» og «Mett av Dage». Dette tillegget tilfører musikken et episk snitt, og bidrar også med å tempere noe av den voldsomheten som kommer til uttrykk på skivas mer ekstreme seksjoner. Det er dog ikke alt Bolverk prøver seg på som kommer heldig ut på deres nye skive, hvorav den Antimatter-aktige ren-vokalen på den ellers formidable «Somber Soliloquy» kanskje er det elementet som stikker seg mest ut. I tillegg må jeg påpeke noe som plager meg i ganske stor grad, og det er at tematikk, musikalsk innhold og visuell estetikk ikke harmoniserer i det hele tatt på ‘Svarte Sekunder’. Platecoveret kombinert med bandets tilbakeskuende ekstremitet gir inntrykket av at skiva kommer til å være tematisk sentrert rundt eldre historiske og mytiske fenomener, og dermed fremstår låttekster om luftkrig og religiøs misjonering over telefon som temmelig malplasserte.
Hvilket er synd, for ‘Svarte Sekunder’ er en virkelig interessant og enestående plate definert av sine utømmelige lagre av distinkte, minneverdige ideer. Det er også utrolig hvor mange ulike stilarter Bolverk klarer å kombinere uten at musikken fremstår som rotete – hvilket er spesielt imponerende når det kommer til folkemetallen som plutselig blir toneangivende på skivas to siste låter. Det skal dog sies at bandet har en tendens til å skrive temmelig innviklede, labyrintiske konstruksjoner, med den sideeffekt at enkelte riff og ideer repeteres i overkant mange ganger i løpet av en låt. Til tross for sine skavanker er ‘Svarte Sekunder’ dog et lysende originalt og underholdende verk, som burde verdsettes i enda større grad enn fjorårets kruttsterke ‘Uaar’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Strange Horizon – Skur 14
Ute nå via Apollon Records
Blant skivene vi gjerne skulle trukket tydeligere frem i fjor, er debutskiva til Strange Horizon kanskje den utgivelsen som troner høyest på lista. For det første ble den utgitt i akkurat den perioden bloggen var satt på pause, hvilket naturligvis førte til at vi ikke fikk skrevet en ordinær omtale av skiva. I tillegg falt ‘Beyond the Strange Horizon’ utenfor bloggens toppliste ved årets ende med en hårsbredd – og da mener jeg en virkelig en hårsbredd. Sluttresultatet var at bloggens kjærlighet for en av Norges flottere tradisjonelle doom-skiver i senere tid forble uformidlet til folket, hvilket selvfølgelig smerter for en blogg som har som mål å arkivere de viktigste hendelsene i norsk metall for ettertiden.
Verden er dog ikke fullstendig urettferdig, og nå sitter jeg altså endelig med muligheten til å skryte av Strange Horizon sitt deilige, tilbakeskuende doom-håndverk. Anledningen er slippet av bandets andreskive ‘Skur 14’, som bevarer trioens sound samtidig som det foretar et ørlite tematisk skifte. For der ‘Beyond the Strange Horizon’ virket delvis situert i et fantasy-univers – fullt av trollmenn, tempelriddere og sort magi – fremstår ‘Skur 14’ naturligvis som en ode til bandets titulære øvingslokale i Bergen by.
Bandets form for doom er fortsatt utvilsomt inspirert av visdommen til sjangerens tidlige grupper som St. Vitus, Count Raven, Trouble og Reverend Bizarre. Likevel er det ikke til å legge lokk på at gruppen rett og slett rocker noe jævlig på sin nye skive, i alle fall etter de to første sporene å dømme. «The Road» finter oss til å begynne med ut med en avslappet folk-introduksjon, før lyden av en ølboks som åpnes signaliserer inntoget til en aldeles svansende tromme-og-bass-groove. Deilige riff, enkle leads og halvpresis kauking slår seg sammen til en effektiv og sjarmerende dose doomrock, hvilket eskalerer til en form for drivende, forpunket tradmetall på «Cursed and Cast Out».
Til tross for at disse to låtene fungerer aldeles utmerket, er det unektelig ekstra gjevt når Strange Horizon skrur ned tempoet på «Candles» og «Tusser og Troll». Førstnevnte er muligens bandets sterkeste enkeltlåt til nå, med sine klassiske, tordnende doom-riff og vokaler som fremmer sitt budskap om outsider-solidaritet med brølende entusiasme. Likevel er det nok avslutningssporet «Tusser og Troll» som i størst grad setter spor blant skivas fire låter. Over 14 minutter maner bandet frem et fabelaktig lydlandskap, som fra en luskende og meditativ groove utvikler seg til et kaotisk og trollsk, rituelt klimaks, før bandet gradvis trekker seg tilbake en yndig skogsidyll verdig en Worm Ouroboros-skive.
Som følge av sin korte spilletid, føles ikke ‘Skur 14’ ut som en fullt så stor begivenhet som debuten fra i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at skiva er vel så bra kvalitetsmessig som sin forgjenger, og alt i alt foretrekker jeg kanskje den korte og konsise men utforskende plateopplevelsen ‘Skur 14’ byr på. Strange Horizon er gode på det de holder på med, og jeg ser frem til å se hvordan bandet utvikler låtskriveregenskapene og band-dynamikken i årene som kommer. Fans av klassisk doom bør i alle fall kjenne sin besøkelsestid og sjekke ut ‘Skur 14’ sporenstreks!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Augmented Fury – Cosmos
Usignert, ute på div. strømmetjenester
Augmented Fury er et enmannsprosjekt dannet av nordlendingen som kaller seg Nekrosis, og som tidligere var å finne i det nå oppsplitta Sjukdom. Det er også et ganske spinnvilt prosjekt, der mannen gjør det han kan for å skru opp intensiteten til det fulle. Her snakker vi tremolomelodier nesten hele veien gjennom, trommemaskin og en stilistisk, svartmetallsk cocktail som sender assossiasjoner til band som Anaal Nathrakh, 1349 og Tsjuder. På debut-EP’en ‘Cosmos’ leverer Nekrosis sånn sett en heseblesende halvtime som i all hovedsak leverer varene på potent vis.
Det begynner med et høydepunkt i det Augmented Fury leverer en forrykende intensitet og en sylskarp hovedmelodi i åpningslåta «Armageddon Rise». Og herfra er det egentlig tut-og-kjør helt til tittellåta runder av EP’en. Hovedingrediensene fungerer i all hovedsak godt gjennom det hele, men det er ofte også snakk om en ganske enkel oppskrift med få ingredienser, noe som gjør at låter som «Med Knokkelklang og Klagesang» og «Stygian Serpent Lord» blir litt anonyme i helheten, også på tross av litt tyngre partier innimellom.
Andre låter drar i andre retningen og bidrar med variasjon. Både med tanke på dette og det rent kvalitative stikker særlig låta «Hideous End» seg ut med sitt mer riffbaserte håndverk. Den påfølgende «Winter Beast» skiller seg også ut i positivt henseende; her er det imidlertid først og fremst fordi denne i likhet med åpningen demonstrerer Augmented Furys grunnformler på best vis.
Så må det sies at «The Catalyst Evil» også bidrar med noe variasjon. Jeg er imidlertid usikker på hvor godt Augmented Fury gjør seg på en lenger utgivelse med nåværende verktøykasse. Så er spørsmålet om det noen gang blir nødvendig; det at grunnuttrykket i seg selv er solid gir meg inntrykket av at Augmented Fury er inne på noe virkelig sterkt. ‘Cosmos’ imponerer nemlig mye på grunn av sin forrykende intensitet, og alt tyder på at Nekrosis får til mye av det han prøver på.
Skrevet av Alexander Lange
Death of Giants – Ventesorg
Ute nå via Das Ende Records
Bakgrunnen for lanseringen av Death of Giants‘ plate ‘Ventesorg’ er blant de mindre hyggelige jeg har kommet over. Dette prosjektet er dannet av Morten Søbyskogen; en mann som tidligere har gjort seg bemerket i Frail Grounds og Somewhere Beyond, men som her står bak en skive som er skrevet til minne om hans kone Sandra som døde av kreft for fem år siden. ‘Ventesorg’ er følgelig en mørk, sorgtung og melodisk doom metal-plate der hovedtemaet er nettopp det som skildres i tittelen – altså opplevelsen a tiden mellom en alvorlig kreftdiagnose og et utfall man vet er uunngåelig.
Musikken er med det også på alle måter med på å bygge opp under atmosfærene tekstene maner frem. Søbyskogen plasserer seg musikalsk sett nokså trygt innenfor en mer moderne, gotisk doom metal-tradisjon a la Paradise Lost og Isole, men gjør det også med mye profesjonalitet i bunn. ‘Ventesorg’ er en velprodusert plate med solide riff og melodier hele veien gjennom, og åpner også sterkt med «Was It All a Dream» etter preludiet «Premonition». Ikke lenge etter kommer også det som i mine ører er platas høydepunkt i form av «Distance», som først og fremst peker seg ut med noen særdeles potente melodier.
‘Ventesorg’ lider imidlertid litt av å ligge vel tett opp mot sjangerens giganter, og særlig «A Sense of Urgency» blir en noe forglemmelig affære av den grunn. Heller ikke Iron Maiden-coveret «Only the Good Die Young» får meg helt på kroken, og her er det vel så mye det tekstlige som drar i feil retning. All respekt for Søbyskogens personlige prosjekt til tross, så synes jeg nemlig tekstene til tider blir litt vel enkle og overtydelige til at jeg synes de er spesielt interessante som lytter.
Det er heldigvis mer av det musikalske som imponerer. Søbyskogen skrur nemlig opp ambisjonsnivået noen hakk og leverer en hele elleve minutter lang avslutningslåt i form av «Das Ende Ist Da», som ender opp som et verdig punktum blant annet med en god oppbygning, sterke melodier og noen skikkelig fete industriellmetallske gitarriff. Med det ender egentlig det aller meste av ‘Ventesorg’ opp som nokså godt, om det så er noen litt generiske og anonyme trekk her og der.
Skrevet av Alexander Lange
Selvforakt – Selvforakt
Ute nå via IGH
Selvforakt er et pønka og svartmetallsk crust-band fra Tromsø, som med sin sinte, bergenske vokalist i front nå har sluppet sin selvtitulerte debut-EP. Kvartettens nordlige opphav gjør det mulig å plassere bandet inn i et fellesskap av lignende band fra samme landsdel, som sist gjorde seg bemerket gjennom Reaping Fleshs kruttsterke skive fra i fjor. Selvforakt er imidlertid enda litt mer direkte og fandenivoldsk enn disse Bodø-væringene, og råskapen bandet mønstrer kan til tider sende assossiasjoner til band som Blodkvalt.
‘Selvforakt’ åpner forfriskende effektivt og ukomplisert med et knippe sterke, power chord-baserte låter som veksler mellom det pønka («Blodspor»), blytunge («Desperat») og grindcore-aktige («Dystopi»). EP’ens stilistiske spennvidde blir likevel ikke tydelig før «Evig Vinter» dukker opp, som med sine Mayhemske moll-arpeggioer ruller ut EP’ens første åpenbare svartmetalltendenser. På dette tidspunktet har også de to første ambient-snuttene, som i alt teller fire og kalles «Frykt» med et påfølgende nummer, skapt smågufne og velkomne pustepauser.
Etter dette synes jeg det topper seg. «Nerstranda Warrior» er et strålende midtpunkt på EP’en med noen tendenser som sender tankene rett til Darkthrones crust-eskapader på det tidlige 2000-tallet. Også «Eg Spyr» er herlig, og blander sammen pønken og svartmetallen i Selvforakts uttrykk på en svært appellerende måte. Bandet leker imidlertid litt med ilden når låtene blir litt vel oppstykket, blant annet med implementerte ambient-snutter, noe som nok går hardest utover «Nerstranda Warrior» på tross av at enkeltpartiene samtidig gjør låta til et av utgivelsens beste.
Selvforakt runder imidlertid av sterkt. «La De Dø» drar ned tempoet igjen med EP’ens kanskje feteste hovedriff, og «Siste natt» er et knusende punktum med noe fascinerende svartmetallsk akkordspill, blytung chugging og spenstig ambient-lek mot slutten. ‘Selvforakt’ blir litt rotete av noen av skiftene mellom rå crust og lavmælt ambient, men det hindrer ikke denne utgivelsen fra å være en beundringsverdig debut. Anbefales!
Goat the Head er en artig, trøndersk skrue innenfor den norske metall-scenen. Dette bandet ble aller først etablert i 2002, og lanserte fra 2006 til 2011 en rekke utgivelser før det deretter ble stille fra kvartetten en god stund. Det tok nemlig da hele ti år før en ny plate var på trappene, da i form av ‘Strictly Physical’, der bandet presenterte sin såkalte «primal contemporary caveman death metal» på imponerende vis.
Det har ikke tatt like lang tid før neste utgivelse denne gangen, og to år etter at ‘Strictly Physical’ buldret inn i øregangene våre har vi nå fått servert ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’. Den spenstige sjangerbeskrivelsen må endatil også nyanseres ytterligere denne gangen, da Goat the Head på denne nye plata i større grad blander inn klassiske, 60- og 70-tallske rockeuttrykk med noe psykedelisk over, i tillegg til at det hele har et fett, trønderrocka preg over seg.
I motsetning til samtlige av Goat the Heads tidligere utgivelser er nemlig ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ på norsk, og vokalist Per Spjøtvold spytter, raper(?!) og growler ut trønderske gloser som dreier seg om en protagonists opplevelse av en plutselig tragedie i et lite lokalsamfunn. 500 karakter er for øvrig tegnet på platecoveret. Den merkelige og unike sjangerblandingen som konseptet på sett og vis fullbyrder sjarmerer og fungerer usedvanlig godt, og fremstår som en overraskende forfriskning innenfor både den norske og internasjonale metallscenen.
Det åpner så å si på sitt minst metallske når det vakre, melankolske solskinnstemaet i «Svart Sol Psykopomp» velter ut av høytalerne. Det er rett og slett en helt nydelig åpning, som for øvrig hadde gått rett gjennom som en slags folkemusikkaktig kvasi-ballade om det ikke hadde vært for Spjøtevolds fortsatt brutale vokalleveranse.
Goat the Head drar imidlertid raskt opp tempoet. «Kjiving (Tå Karro)» kaster psych-rock, dødsmetall og Mastodonske tenner i en overraskende velfungerende smeltedigel, og deretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet.
Mye går også veldig bra videre. Ikke minst får vi servert platas desidert største høydepunkt i form av «Innrøkt Åkle», som er en strålende, enorm og nokså rendyrket doom metal-prestasjon som kan slå en i bakken med sin tyngde. Også «Auåpnar» imponerer med et sterkt hovedtema og alternative grep i vokalsegmentet, men grunnen til at denne forfrisker er ikke bare god. Før denne låta presenterer nemlig Goat the Head platas tammeste segment i form av «Ein en Hoinn», som i seg selv ikke er dårlig, men som ikke innehar høydepunkter som tilsvarer resten av plata.
Heller ikke «Tornado og Oljesøl» får meg ikke helt på kroken grunnet sine litt vel hektiske orgel-toner. Likevel blir svakhetene på ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ først og fremst vesentlige når man sammenligner dem med høydepunktene på samme skive, og i all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil). Anbefales på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Magick Touch – ‘Cakes & Coffins’
Ute nå via Edged Circle Productions
Det blir tydeligere og tydeligere at Vestlandet har noe helt spesielt på gang når det kommer til tradisjonstro, klassisk heavy metal. Sahg og Audrey Horne har lenge vært blant landets største leverandører av tradmetall, og nå som jeg har stiftet bekjentskap med Magick Touch blir det klart at Bergen by må ha blitt velsignet av en eller annen langhåra, skinnvestkledt gudeskikkelse. Power-trioen har siden 2015 gitt ut nå fire skiver bestående av energisk 70-talls-til-80-talls hybridisering av hardråkk og metall. Fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ ser Bergensbanden pushe dette soundet hakket mer i retning Sahgs mørke og okkulte tradmetall, men uten at deres umiskjennelige glød og entusiasme blir fullstendig slukt opp av avgrunnen.
Strengt tatt står bandet aldri i fare for å bli i overkant seriøse eller mørke til sinns – aldri i det hele tatt. ‘Cakes & Coffins’ er en av de mest feststemte norske tradmetallskivene vi har fått på årevis. Så og si samtlige av låtene har et refreng som er skreddersydd for beruset publikumskaraoke, og i hvert fall halvparten av låtene har en instrumentalbro som renner over av livlige, NWOBHM-beslektede gitarflukter. Miksen til Per Borten (Spidergawd) – godt hjulpet av bandet selv – gir bandet et høyprofesjonelt preg, som kombinert med trioens mestring av singelformatet gjør at de burde kunne nå hjem til en bred skare av lyttere. Skimter jeg til og med en liten Sunset Strip-strutt i enkelte av bandets musikalske gester?
Magick Touch holder høy standard på låtskrivingen fra start til slutt, men det bør nevnes at åpningsstrekket på ‘Cakes & Coffins’ inneholder noen av årets desidert sterkeste singler til nå. «Apollyon» bruker tårnende harmonier og punchy riffing for å skildre en dionysisk festscene; «The Judas Cross» trapper opp tyngden ved å introdusere taktfast chugging og hvinende gitartoner, og «When Eating a Wolf» bruker en ballade-aktig åpning som finte, kun for å klaske et varmt, gedigent arenariff over neseryggen på lytteren. Å starte en skive med et strekk som dette er pur galskap, ettersom resten av skiva nødvendigvis vil slite med å nå opp til åpningens plettfrie skuddsalve.
Men selv om dette er tilfellet på ‘Cakes & Coffins’, er det ikke slik at resten av skiva fortoner seg som en skuffelse av den grunn. Magick Touch har et talent for å krydre velbrukte låtformer med slu vendinger og kreative grep, og dette bidrar til å oprettholde entusiasmen over hele skivas spilletid. Ta for eksempel de smarte modulasjonene som markerer skiftene mellom låtseksjoner på «M.I.N.A.», eller kanskje innskuddet av doom-tonalitet og tektonisk riffing på «Babylon, Baby!». Spesielt «Boots» byr på en skruball i form av sin bøllete attitude og røffe gategutts-lynne, selv om den etterfølges av den noe søvnige balladen «Raven».
Dermed er det godt at bandet har et siste ess i ermet i form av låta «Demons & Rust». Låtas svansende Thin Lizzy-ismer får tekstens rituelle ofringsseremoni til å fremstå som en jævla fest, og kan nok sies å være den låta på skiva som kommer nærmest å tangere åpningsstrekkets mesterlige låtskriving. Det påfølgende avslutningssporet «World is Coming Down» byr så på et passende rulletekst-øyeblikk, som setter punktum på det som alt i alt er en konsis og effektiv plateopplevelse. Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch
Skrevet av Fredrik Schjerve
Hex A.D. – Delightful Sharp Edges
Ute nå via Apollon Records
Den eminente, progressive doom/rock-gruppa Hex A.D. imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de klinket til med den gedigne prog-odyseen ‘Funeral Tango for Gods & Men’ i 2021. Det varierte låtterrenget, de utbroderte, episke låtkonstruksjonene og mengder av melodiøse hooks og bunntunge riff gjorde plata fortjent til en 12. plass på vår årlige liste, og skiva har mistet lite av sin originale glød i løpet av årene i etterkant. Nå er bandet tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt til nå; en timelang konsept-plate sentrert rundt de utallige krigsforbrytelsene og massemordene som fyller menneskehetens oppsamlede, blodige annaler.
Et slikt omfattende tema krever sitt band, og Hex A.D. svarer på utfordringen ved å produsere sin mest gjennomkomponerte, varierte og imponerende utgivelse til nå. Konseptskive-formatet vekker naturlig nok bandets progressive instinkter i større grad enn tidligere, og man kan på mange måter si at det metalliske doom-elementet har fått status som verktøy heller enn grunnleggende bestanddel på denne skiva. Dette verktøyet er dog et essensielt et i lys av skimas tematikk, der knusende doom-partier brukes som et auditivt uttrykk for de grusomme voldshandlingene vi mennesker er i stand til å utøve på hverandre. Dommedagsrock, indeed.
«The Memory Division» er i sin uforkortede album-utgave en virkelig storslått åpning på skiva. Åpningens sørgende kvinnesang, samt den påfølgende melankolske, illevarslende gitarstrofen er en passende alvorstynget introduksjon sett i lys av skivas tematikk – og det er før de rungende gitartonene varsler doomens inntog. Låtas singel-materiale demonstrerer deretter Hex A.D. sin nydelige tilnærming til 70/80-talls hardrock og metall, hvilket sender tankene i retning band som Rainbow og Thin Lizzy så vel som nyere grupper som Hällas. Presisjon i emulering av undersjangere og stilarter er dog av liten betydning for suksessen til «The Memory Division» og skiva som helhet. Det er nemlig bandets utmerkede bruk av dynamiske bølgedaler og topper, flyt og fremdrift, samt måten de utnytter disse elementene for å understøtte et gripende narrativ som er skivas mest mesterlige trekk.
En av måtene Hex A.D. gjør dette på, er ved å veksle mellom substansielle låt-mammuter og mer transitoriske vignetter. Ta for eksempel den massive åpnings-duoen «The Memory Division»/»Murder in Slow Motion», og hvordan disse kontrasteres med den britiske folk/prog-introduksjonen til «…By a Thread». Eller se hvordan den metalliske, Audrey Horne-aktige galoppen til den omfattende låta «Radio Terror» siger inn i det sakrale men sorgtunge mellomspillet «St. Francis», før vi igjen befinner oss i det rifftunge hjørnet på den fordømmende kraftsalven «Throwing Down the Gauntlet». ‘Delightful Sharp Edges’ er en sann konseptplate i sine bevegelser og sin konstruksjon, og vi skal trolig se langt etter en tilsvarende effektiv bruk av storstruktur for å fremme et narrativt budskap på den norske metallscenen i år.
Til slutt må det nevnes at å bruke et 70-talls-inspirert plateformat som vanligvis benyttes i fantasien og eskapismens navn til å utpeke reelle, grusomme menneskelige forbrytelser er et genialt trekk. Det oppstår en kognitiv dissonans i meg hvor jeg i det ene sekundet koser meg glugg med det nydelige, progressive musikalske håndverket, og i det andre slepes gjennom en gjørmete massegrav fremkalt av menneskedyrets iboende grusomhet. Det er alltid en begivenhet når vel-etablerte band bruker ekspertisen sin til å produsere noe mer enn bare nydelig musikk, og Hex A.D. sin beslutning om å følge denne impulsen har trolig resultert i deres beste skive til nå. ‘Delightful Sharp Edges’ er en menneskerettsdomstol i musikalsk form, og en av årets beste norske progressive plateopplevelser.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattehimmel – ‘Mourningstar’
Ute nå via Hammerheart Records
Nattehimmel bød på en av fjorårets beste norske demo-utgivelser med ‘The Night Sky Beckons’, hvilket også var deres debut-utgivelse som gruppe. At de skulle få til en utgivelse som imponerte til denne graden på første forsøk er dog ikke så overraskende dersom man tar besetningens fartstid i mente. Blant de erfarne musikerne finner vi Botteri-brødrene, som tidligere kjent fra Green Carnation og In the Woods…; Sven Rothe, som spilte i Strange New Dawn med de nevnte brødrene; samt de to britene David Carter og James Fogarty som kjent fra band som Orcrypt, Jaldaboath og Old Forest. Sammen har de dannet en distinkt visjon for debutskiva ‘Mourningstar’, en mystisk og spirituelt ladet plate som skuer mot stjernene på leting etter svarene på livets store spørsmål.
‘Mourningstar’ er en tematisk innviklet plate, ettersom den trakterer en serie ideer som ved første øyekast kan virke delvis urelaterte. Etter å ha hørt på skiva et utall ganger har dog en rød tråd begynt å synliggjøres i skivas flokete narrativ. For Nattehimmels funderinger rundt mytologi, kosmos, kaos og eksistens er nemlig alle preget av en egenskap som delvis har gått tapt i den informasjons- og vitenskapsdominerte tidsalderen vi lever i, nemlig undring. Sånn sett fremstår bruken av Dylan Thomas sitt udødelige dikt «Do Not Go Gentle into That Good Night» på skivas åpningsspor mindre som en eksplisitt oppfordring til å kjempe for livet selv, men som en oppfordring til å tviholde på undringen og nysgjerrigheten som er innebygd i oss ved fødselen.
For å skildre den undrende følelsen av å glane opp i en opplyst nattehimmel, har Nattehimmel snekret sammen en særegen kombinasjon av episk doom og svartmetall. Spesielt Emperors nattlige mystikk på ‘In the Nightside Eclipse’ er verdt å nevne som trolig inspirasjonskilde, spesielt med tanke på keyboardets sentrale rolle på samtlige av skivas låter. Den episke doom-tradisjonen som representert via band som Candlemass og Solstice tilfører i tillegg musikken et regalt og storslått skjær. Det eksisterer dermed sterke forbindelser mellom tematikk og lydbilde på ‘Mourningstar’, hvilket bidrar til å gjøre skiva til den enestående og atmosfæriske opplevelsen den er.
Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre. Dessuten har vi låter som «Realm of Hades» og «Tales of the Immortals», som med sine oppstemte og oppløftende tonaliteter bidrar til et interessant stemningsskifte på skivas andre halvdel.
Den virile, skald-aktige fremføringen til vokalist James Fogarty tilfører også et forteller-element som ikke er fullstendig ulikt Primordials Alan A. Nemtheanga. Det fremgår temmelig tydelig at bandet har lagt en del innsats og tanker i å skape et interessant idé-univers på ‘Mourningstar’, så jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et teksthefte å lese i underveis i lyttingen. ‘Mourningstar’ vil trolig utgjøre en tålmodighetstest for folk som ikke har sansen for den tidlige svartmetallens udynamiske produksjonsteknikker, men kommer man seg forbi denne barrieren er det lett å se at Nattehimmel har levert en ganske unik visjon på sin debutskive. ‘Mourningstar’ signaliserer spiringen av en ny gren langt ute på den norske metallens slektstre, og er et av mange høydepunkter i det overraskende sterke norske musikkåret 2023.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Arachno – Demolition
Usignert, ute på div. strømmetjenester
Ikke mange band vi har omtalt på Metallurgi er like unge som Arachno, som ble stiftet i fjor da bandmedlemmene kun hadde rukket å bli 13/14 år gamle. Året etter er de jammen ute med sin første utgivelse også, som går under navnet ‘Demolition’ og er en EP på drøye ti minutter.
Arachno er et thrash metal-band som utelukkende ser ut til å hente inspirasjonen fra sjangerens tidligste dag, om så med en liten punk-edge. Med det mener jeg at trioen bringer med en fandenivoldsk autensitet som smitter godt, der nokså enkle, men effektive riff får meg nokså umiddelbart på kroken og vokalen bringer med seg et intenst og herlig sinne.
EP’ens største høydepunkt er nok midtpunktet, nemlig «Social Smog». Her oppdriver Arachno et herlig driv og noen herlige back-to-basic-riff, og krydrer det hele med en habil gitarsolo og en fet overgang i midten. Også de to andre låtene fungerer godt av mange av de samme grunnene, selv om de ikke utpreger seg fullt så mye som denne låta.
Og neida, dette er ikke thrash-håndverk som slår meg i bakken. Vokalen kunne nok for eksempel hatt godt av å bli mer kontrollert og balansert i miksen, og særlig i siste låt «Out Of The Blue» blir det litt for meget. Men Arachno har åpenbart et sterkt utgangspunkt, først og fremst på grunn av det primale og autentiske preget (det er faktisk ikke bare-bare), og det er mulig å antyde en sterk posisjon innenfor Oslo-undergrunnen om et par år dersom de står på og fortsetter å smi metallen. Jeg gleder meg i alle fall til neste steg.
Metallurgi 