Tradmetallerne i Sinsid har fulgt opp sin stilsikre singel «Sarcophagus» med låta «Time is Ticking», og signaliserer med det at et nytt album nok er på vei. Ingen store overraskelser dukker opp her, og som «Sarcophagus» er dette en tre minutter lang metallåt av den gamle skolen som høster godt av en no-bullshit-tilnærming. Sinsid kommer dermed nokså godt ut av dette, særlig gjennom noen av gitarsolosegmentene, uten at «Time is Ticking» stikker seg ut helt nevneverdig. Dette er helt ålreit 80-tallsmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – «A Thousand Light-years Unfold»
Selvutgitt
Antallet låter som har blitt sluppet fra Mortemias prosjekt ‘The Covid Aftermath Sessions’ er nå åtte, og med tanke på at vi fikk servert hele tolv stykker gjennom ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er det grunn til å tro at det ikke stopper riktig ennå. «A Thousand Light-years Unfold» er uansett navnet på det nyeste innslaget, og mannen bak Mortemia, Morten Veland, har denne gangen fått med seg Alteriums Nicoletta Rosselini på vokal.
Låta åpner lite blygt og temmelig usjarmerende med noen ordentlig masete synther, men heldigvis klarer Veland og Rosselini å redde det godt igjen. Hovedtemaet driver godt litt utover i låta, og refrenget er blant de bedre Mortemia har mønstret i dette prosjektet. Habilt power metal-snacks i disse Eurovision-dager, altså, selv om låta rundes av litt rart og snaut med et pianoparti som får lite tid til å utfolde seg.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – «Into Cold Winternight»
Ute nå via Purity through Fire
I slutten av februar ga den über-flittige undergrunnsmusikeren «Peregrinus» oss den første forsmaken på sin kommende tredjeskive under banneret Unholy Craft, dette via demo-utgaver av låter fra ‘Saa Mørkt, Saa mektig’. Nå har vi endelig mottatt litt ytterligere informasjon rundt plata, som vil bli sluppet 21. juni via plateselskapet Purity through Fire.
Selv om vi allerede har fått høre tre av låtene fra skiva, er «Into Cold Winternight» den første låta vi hører med fiks ferdig produksjon. Denne produksjonen er selvfølgelig fremdeles lav-oppløst og ruskete – noe annet hadde vært sjokkerende gitt prosjektets opphavsmann – men på en måte som gagner musikken heller enn å spenne bein på den. Låtmessig er «Into Cold Winternight» temmelig ordinær kost for Unholy Craft, med stormende, smuldrende svartmetall ala førsteskiva ‘Naar All Tid er Omme’, som visstnok vokser seg majestetisk mot slutten som følge av noen tårnende tilleggsgitarer. «Into Cold Winternight» er ikke det mest oppsiktsvekkende materialet jeg har hørt fra dette hold, men er like fullt et solid tillegg til Unholy Crafts hurtig voksende låtbibliotek.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – «Mass of Stolen Fires»
Ute nå via Purity through Fire
Det at vi i Metallurgi blir nødt til å skrive om ikke bare én men TO låter skrevet av «Peregrinus» i denne ukas singelpost, burde si det meste om karens forrykende arbeidstempo. For folk som ikke kjenner musikeren er Solus Grief hans atmosfæriske svartmetallprosjekt, og vi kan også røpe at det er det av karens prosjekter som har gitt mest gjenlyd i hjertene til bloggens skribenter; dette som følge av den fremragende skiva ‘With a Last Exhale’ fra 2022.
Nå er det duket for nok en Solus Grief-utgivelse, og i denne omgang er det snakk om en split med Altertum, hvilket er et av de mange prosjektene til den ditto arbeidsomme musikeren som kaller seg «Ggatzshrieegk» (Infernal Wind, Moonshrine, Vorgfang. Førstesingelen «Mass of Stolen Fires» er en langt mer turbulent sak en vi er vant til å høre fra Solus Grief, og veksler mellom voldsomme black/death-partier, atmosfæriske lommer i middels tempo, samt noen stemningsfulle post-svartmetalliske avbrekk. Disse avbrekkene er spesielt effektive sett i lys av det ellers krevende terrenget, og gir følelsen av å stå i stormens øye og titte opp på nattehimmelen gjennom et slør av dis og iskrystaller. Som alltid krever det litt tålmodighet å komme seg gjennom en Solus Grief-låt, og jeg må nok innrømme at jeg aldri har satt spesielt stor pris på de støyete vokalfiltrene som «Peregrinus» svøper stemmen sin i. Likevel er «Mass of Stolen Fires» en effektiv dose turbulent men atmosfærisk svartmetall, hvilket for øyeblikket er nok til å holde den gryende mettheten for «Peregrinus»-prosjekter på armlengdes avstand.
«Nordic Anthem», den nyeste singelen fra Borknagars kommende tolvteplate (!) ‘Fall’, minner meg en hel del om låta som avslutta deres forrige skive, ‘True North’. «Voices» var en nesten urovekkende elementær låt fra et band som ellers er kjent for utsvevende og fargerike, progressive svartmetall-eskapader, og jeg husker at jeg reagerte med en viss skepsis første gang jeg hørte den. Siden har jeg lært å sette pris på den fengende, enkle dramatikken som låta byr på, en lærdom som har vist seg å være en stor hjelp i møte med «Nordic Anthem».
For «Nordic Anthem» tar med enkelhet over stillingen som Borknagars streiteste låt til nå. Fra åpningens Wardruna-aktige bruk av tradisjonsinstrumenter til de ordløse vokaliseringene til «ICS Vortex»; «Nordic Anthem» gir meg nesten følelsen av at Borknagar har skrevet et åpningsnummer til en eller annen viking-serie som skal gå på HBO. Det er nok mulig å lese av denne beskrivelsen at jeg ikke er voldsomt entusiastisk når det kommer til Borknagars nye singel, og det ville vært den rette måten å lese den på. Det er likevel som alltid med disse gutta snakk om solid håndverk på alle plan, så folk som har høyere toleranse for småharry metall-allsang enn meg selv vil trolig kunne sette pris på det Borknagar har levert på «Nordic Anthem».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ihsahn – «THE DISTANCE BETWEEN US«
Ute nå via Mnemosyne Productions/Candlelight Records
Jeg var litt vel hard da jeg omtale førstesingelen fra Ihsahns kommende selvtitulerte plate: «THE PILGRIMAGE TO OBLIVION». Denne låta inneholdt riktignok noen ganske typiske grep fra Emperor-frontmannen, men imponerte meg etter hvert mer og mer, særlig på grunn av paringen mellom orkesterelementer og et blytungt breakdown. Singelen som ble sluppet etterpå, «TWICE BORN», falt også i smak hos meg som følge av ganske fokusert låtskriving.
Jeg håper meningen min snur også om den nyeste singelen «THE DISTANCE BETWEEN US». Jeg har lite vondt å si helt konkret om låta, men dessverre ender den opp som et vel anonymt ballade-aktig innslag som minner for mye om tilsvarende Ihsahn-låter fra før. Produksjonen er imidlertid svært god, og de orkestrale elementene er velimplementerte.
Skrevet av Alexander Lange
Bokassa – «The Ending Starts Today«
Ute nå via Indie Recordings
Nok en smakebit fra Bokassas kommende fullengder ‘All Out of Dreams’ er ute i form av låta «The Ending Starts Today». De andre singlene har imponert meg i varierende grad, men heldigvis legger denne seg på godsida, der bandets blanding av punk og metall fungerer svært godt. Særlig er dette på grunn av en herlig energi og sterkt melodihåndverk. Plata kommer den 16. februar.
Skrevet av Alexander Lange
In Vain – «At the Going of the Sun»
Ute nå via Indie Recordings
Det er ikke mange band som klarer å være sjangerblandende i samme grad som In Vain, og likevel fremstå som et semi-kommersielt produkt. Over sine til nå fire skiver har bandet benyttet seg av kontrakten med Indie Recordings til det fulle, dette ved å ramme inn det som egentlig er temmelig eventyrlystne og rastløse låtkonstruksjoner i en massiv og polert lydproduksjon.
Denne taktikken lever i beste velgående på bandets nye singel «At the Going of the Sun». In Vains skepsis til sjangergrenser kan merkes på det faktum at låta tidvis minner meg om band som Insomnium, Amorphis, Opeth og Swallow the Sun; band som alle og enhver har klart å gjøre god butikk av rastløs og kreativt ladet ekstremitet. Med sine åtte minutter skulle man kanskje tro at «At the Going of the Sun» var fylt til randen av alskens progressive påfunn og sidespor, men i realiteten er låta satt sammen av kun en liten håndfull separate ideer. Jeg skulle kanskje ønske meg et eller annet større utsving i løpet av låta, men det betyr ikke at jeg ikke lar meg imponere av det økonomiske låtskriver-instinktet In Vain viser på sin nye singel. Alt i alt en bunnsolid, om ikke direkte oppsiktsvekkende, leveranse fra gutta i In Vain.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mortemia – «Eyes of the Viper (feat. Margarita Monet)»
Ute nå via Veland Music
Der ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ slo Metallurgis anmeldere i bakken med sine dødsfengende melodier og kruttsterke låtskriving, har leveransene fra Mortemias kommende pandemi-låtsamling no. 2 vekket noe mindre begeistring. Dette skyldes nok først og fremst at vi har fått nå snart 20 låter fra Morten Veland over en to års-periode, hvilket er litt i overkant selv for det som er å regne som en av norsk metalls mest umiskjennelige låtskrivere. «Eyes of the Viper» byr sådan ikke på noen overraskelser, men føyer seg greit inn i ‘The Covid Aftermath Sessions’ sin rekke av solide men smått forglemmelige låter. Det hjelper ikke at jeg stadig lar meg distrahere av vokalen til Margarita Monet, som er såpass preget av vokale tics at det fremstår litt tilgjort. «Eyes of the Viper» er definitivt sterk nok til å imponere dersom du ikke har hørt resten av Velands pandemi-låter, men for en fyr som har hørt alle sammen sliter den med å utmerke seg
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deception – «Iblis’ Mistress»
Ute nå via Mighty Music
Det melodiske/symfoniske death metal-bandet Deception kommer med ny skive i år etter den fantastiske ‘The Mire’, som i alle fall vi i Metallurgi mente var 2021s beste norske metall-plate. Første singel ble sluppet allerede sent i fjor i form av «Monophobic», som i mine ører innevarslet et ytterligere steg mot den melodiske dødsmetallen.
Det gjør også den nye singelen «Iblis’ Mistress». Mens «Monophobic» imidlertid etterlot meg litt nølende, er jeg mer overbevist av nyorienteringen etter å ha hørt denne nye låta, som preges av strålende melodier og originale grep særlig i gitarsegmentet.
Skrevet av Alexander Lange
GOATMILKER – «Mission Log 1601»
Selvutgitt
Den ferske spenstigheten GOATMILKER har sluppet sin andre låt: «Mission Log 1601». Dette bandets metall er av det lettere slaget, der klassiske metallgrep, hardrock og progressive tendenser a la Mastodon blandes. Sånn sett minner bandet meg en hel del om Asmodean.
Den første singelen bandet slapp, «Black Grass», imponerte meg en hel del gjennom et godt, melodisk refreng. Selv om «Mission Log 1601» ikke er like energisk og sånn sett ikke gjør meg like entusiastisk, ligger også denne låtas styrke i melodiene og refrenget, som innevarsler et særdeles habilt potensiale.
Bokassas forrige singel, “Garden of Heathen”, imponerte meg, og sendte mange assossiasjoner til bandets glansdager rundt slippet av den velrenommerte andreskiva ‘Vultures’. Nå har bandet sluppet nok en bit fra sitt kommende prosjekt, som også er solid, men som ikke imponerer vel så mye som trioens forrige sprell.
Riffene er tunge, produksjonen er god, refrenget treffer passe godt, og post-choruset/bridgen åpner opp lydbildet på en overbevisende måte. Likevel blir det hele litt vel anonymt, og får meg til å lure på om Bokassa kommer til å sette seg litt fast i eget, små-harry rock’n’roll-spor. I forlengelse av det tror jeg likevel Bokassa leverer det fansen forventer og vil ha – og stemningen på konsertene vedlikeholdes nok med slike spor som bare fy.
Skrevet av Alexander Lange
Inculter – “Death Reigns”
Ute nå via Edged Circle Productions
Metallurgi startet først opp i 2020, og derfor er det rom for at band vi ikke kjenner så godt til i den norske metal-scenen overrasker oss med nye utgivelser. Det gjelder i aller høyeste grad vestlendingene i Inculter, som slapp skive sist i 2019 og nå er ute med en helt forrykende singel ved navn “Death Reigns”. Her snakker vi skikkelig deilig, brutal og dynamisk thrash som er obligatorisk for alle som allerede har blitt imponert av band som Nekromantheon og Shakma.
Denne låta åpner i umiskjennelig Slayer-stil, og den lander etter hvert i et strålende skjæringspunkt mellom forrykende tempo og en tyngde som kiler nervene i solar plexus. “Death Reigns” byr også på roligere partier med clean-gitar som skaper god variasjon. Anbefales på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Drittmaskin – “Norsk Pønk Må Dø”
Selvutgitt
Låta “Norsk Pønk Må Dø” er det første materialet vestlandsbandet Drittmaskin har gitt ut siden de slapp den solide andreplata ‘Svartpønk’ for ca. to år siden. Tittelen på denne plata har også blitt flittig brukt som sjangerbeskrivelse for musikken dette bandet spiller, der de i og for seg har et ganske pønka image, men blander inn ganske tydelige svartmetallelementer særlig gjennom gitararbeidet.
Men (den norske) pønken skal altså til livs på denne låta, og Drittmaskin leverer her en nokså thrasha lytteropplevelse som heller ikke gir slipp på bandets fandenivoldske energi. Låtskrivermessig er det likevel lite nytt å spore på det helt overordnede, men det er kult at bandet ikke lar den litt romsligere og tydeligere produksjonen gå på bekostning av faenskapsenergien. Med det er dette en solid prestasjon fra Drittmaskin.
Skrevet av Alexander Lange
Kraanium – «Massive Piles of Festering Remains»
Ute nå via Unique Leader Records
Kraaniums nye skive ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ slippes om en snau måned, og i den anledning har bandet sendt nok en seig og blodig musikalsk spyttklyse i vår retning. Som på førstesingelen «Braindead Skullfucking» dreier det seg om brutal og slam-befengt dødsmetall av pureste sort; og det av en type som tilsynelatende ønsker å utfordre resten av slammens internasjonale musikkmiljø til et våpenkappløp: type tung.
Kraanium er med andre ord seg selv lik på deres nyeste singel, og det er kanskje like greit. Vokalisten gurglerog hveser som en bjørn med lungebetennelse, trommisen banker dritten ettertrykkelig ut av trommesettet, og gitaristene tevler ivrig om hvem som kan introdusere den mest ignorante grooven til den allerede patologisk ignorante miksturen av rytmisk huleboerskap som er «Massive Piles of Festering Remains». Det er med andre ord slam fra øverste hylle, hvilket vi selvfølgelig burde ha lært oss å forvente fra den smått legendariske gjengen i Kraanium. Anbefales til… ja, dere vet hvem dere er.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Flukt – «Walls within Walls – The Pallbearer»
Ute nå via Dusktone
«Walls within Walls – The Pallbearer», andre singel fra Flukts kommende andreskive ‘Omen ov Darkness’, velger en ganske annen rute gjennom skogen enn sin forgjenger. Der «The Idol in Bronze» var en tettpakket men fokusert låt som balanserte godt mellom svartmetallens aggressive og melodiske egenskaper, virker «Walls within Walls…» mindre sikker på hvor den skal gjøre av sine mange ulike bestanddeler. Det er ikke akkurat det at den uttrykksmessige balansen mangler på Flukts nye låt, men uttrykket svinger såpass ofte at man kan lure på om bandet har gått seg vill i sitt eget musikalske materiale fra tid til annen.
Om så «Walls within Walls…» virker litt oppstykket, så kan låta i det minste smykke seg med noen velfungerende enkeltdeler. Åpningens seige og dissonante fremmarsj er akkurat passe skrekkinngytende, og de raskere partiene har en genuin fandenivoldskhet ved seg. Låtas avsluttende akkordspill kommer dog ut av ingensteds, og understreker at Flukt har gått noen strukturelle utfordringer i møte på sin nye singel. Bandet vinner visstnok en del poeng på både riffgjerninger og et sound som hever seg over gjennomsnittet, så det er fremdeles liten grunn til å tro at ‘Omen ov Darkness’ kommer til å skuffe når den slippes mot slutten av måneden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Messier 16 – «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue»
Selv-utgitt
Det er nå to år siden Messier 16 slapp debutskiva ‘Iota’, som til tross for noen produksjonsmessige ubalanser imponerte med sitt friske tonespråk og intrikate låtskriving. Nå har bandet annonsert at oppfølgeren kommer 17. november, et firedelt, konseptuelt ladet verk ved navn ‘Death Poems’.
Låtene på ‘Death Poems’ tar for seg historiene til fire tragiske og tilsynelatende ekte skikkelser, med tekster basert på deres egne selvmordsbrev. Skivas første singel, «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue» omhandler de siste timene i livet til en soldat under første verdenskrig, som etter et mentalt sammenbrudd legger seg ned på den frosne marken for å dø. Dette er åpenbart brutal og utrolig sårbar tematikk, men Messier 16 unngår å virke utnyttende gjennom sin respektfulle og empatiske musikalske behandling av materialet.
«Death Poem I:..» er en låt som beveger seg fra kammermusikalsk intimitet til storstilte, cinematiske panoramaer uten å blunke. Den ‘Vulnicura’-aktige, såre åpningen er et spesielt virkningsfullt trekk, men også versenes stormende, atmosfæriske svartmetall bidrar til å plassere lytteren ute i snøføyka sammen med den stakkars soldaten. Den totale opplevelsen av «Death Poem I:..» er dog temmelig bombastisk, og det er definitivt fare for at det bikker over dersom skivas øvrige låter forsøker å tangere eller toppe denne når det kommer til intensitet. Det virker uansett som at Messier 16 har tatt et stort og selvsikkert steg i sin musikalske utvikling i forkant av sin kommende andreskive, og jeg er svært spent på å finne ut av hvordan bandet har satt sin egen progressive svartmetall opp mot det såre tematiske materialet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Withered Branch – “3rd Strike”
Selvutgitt
Sinnametall-bandet Withered Branch har etter slippet av singelen “Victims” i august sendt nye, brutale lydbølger fra Innlandet. Her snakker vi et herlig sammensurium av groove metal og death metal, som ligger så godt i skjæringspunktet mellom Lamb of God og Florida-dødsmetall at jeg synes militærshorts-metall kanskje er en enda bedre beskrivelse.
“3rd Strike” baseres på et enkelt og effektivt riff som omgis med chugging og noen strålende klarheter av noen gitarakkorder. Oppå det hele ligger en habil vokalprestasjon, og under dundrer trommene og bassen godt. Det er snakk om nokså enkle og lite innovative greier, men det fungerer veldig godt, og det er snakk om en solid låt som utstråler en herlig brutalitet.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – “Kråkevisa”
Selvutgitt
Samlingen av ulike versjoner av folkevisa “Kråkevisa” har blitt supplert av Morten Velands power metal-prosjekt Mortemia. Jeg har ikke kompetansen til å vurdere denne opp mot så mange andre versjoner, men all den tid denne føles litt som en slags power metal-lekse, er den også godt utført, og tilfører nok en energi og bombast som har manglet i katalogen tidligere. Og Wardrunas Linn Fay Hellas vokalprestasjon er utvilsomt god.
Etter det ambisiøse multimedia-prosjektet ‘Wild North West’ virket det naturlig å anta at den neste utgivelsen til Vreid ville ta en enklere form. To år senere er det likevel overraskende at det første tegnet på liv fra det eminente Sognametall-bandet er en enkeltstående singel. «Flammen» fremstår dog som noe mer betydelig enn en utrydding av hvelvet som huset materialet til bandets forrige skive, ettersom den kombinerer aspekter ved bandets lange historie som foreløpig ikke har eksistert side ved side.
Nærmere sagt bærer «Flammen» både preg av den hardføre viking-mentaliteten til perioden før «Valfar»s bortgang, samt den mer oppdaterte motstandskjemper-vibben til versjonen av bandet som ga ut ‘Milorg’ i 2009. Militante, staute riff hamrer ut av høyttalerne ved låtas oppstart, svøpt i en dyster tonalitet som minner om gjengens første skiver under Vreid-banneret. Black’n’rollen og de deilige ledegitarene som utgjør deler av arvestoffet fra Windir består selvfølgelig fremdeles, men totalt sett fremstår «Flammen» som en utsøkt destillasjon av hele bandets musikalske utvikling til nå. Det hele bygger opp til en stolt og mektig avslutning, der symfoniske elementer og majestetiske korsatser danner et verdig punktum på en av mine favorittlåter av Vreid i nyere tid. Til slutt må det nevnes at det avsluttende riffet inneholder den nydeligste chuggen siden Metallicas «The Thing That Should Not Be», hvilket selvfølgelig bør fungere som effektivt trekkplaster for de fleste som leser denne bloggen!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mortemia – «Antidote»
Selvlansert
Den nyeste singelen fra Mortemias ‘The Covid Aftermath Sessions’ er her og går under navnet «Antidote». Tradisjon tro har Morten Veland, mannen bak prosjektet, fått med seg en eminent gjest, og denne gangen er det også snakk om noen av et heller stort kaliber, nemlig Fabienne Erni fra sveitsiske Eluveitie.
Inntrykkene mine av fra dette prosjektet har vært litt blandede, der det nok er forrige låt ut, «The Hourglass», som har imponert meg aller mest. «Antidote» er heller ingen svak låt, men faller like fullt inn i kategorien av litt anonyme Mortemia-låter. Melodiene er noe generiske, og refrenget får ikke ut sitt fulle energipotensiale blant annet på grunn av en litt kjedelig groove i bunn. Det gjør det også litt vanskelig å tenke seg at den vil gjøre seg bedre når hele prosjektet er ute.
Skrevet av Alexander Lange
Nocturnal Breed – «Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)»
Ute nå via Dark Essence Records
«Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)» er singel nummer to fra ‘Carry the Beast’, som er den kommende skiva til det heller uhøytidelige thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Og mens bandet slo på stortromma med den hele åtte og et halvt minutt lange «Knights of Denim», er det denne gangen snakk om en mer direkte affære på fem minutter.
De første minuttene av denne låta er et herlig stykke fartsmetall helt etter boka. Nocturnal Breed leverer noen heseblesende vers før de etter et par minutter gir lytteren en liten pustepause; heretter er de imidlertid raskt i gang med å gi gass igjen med en gitarsolo og støyeffekter over riffmaskineriet. Mot slutten sliter likevel bandet noe med å holde oppmerksomheten min oppe, og det kunne muligens også ha latt låtas natur bli reflektert i en litt kortere låtlengde.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Disposable Numbers»
Selvlansert
Den aktive gjengen i Dark Delirium har nå sluppet låta «Disposable Numbers» – to måneder etter slippet av den habile «King of Fallen Time». Hvorvidt disse låtene er del av et større prosjekt er så langt ikke klart, men med tanke på hvor direkte og potent bandets moderne metall ofte her, ville det ikke forundret meg om disse låtene står på egne ben som singelopplevelser.
Dark Delirium beveger seg stadig på et spekter mellom metalcore og melodisk death metal. På «Disposable Numbers» lener de seg definitivt mest mot førstnevnte sjanger, og det i såpass stor grad at låta nok vanskelig vil kunne overbevise de som ikke er fans av sjangeren fra før – særlig på grunn av vokalen. Likevel er håndverket absolutt godt, og særlig refrenget og en sterk crescendo mot slutten imponerer.
Skrevet av Alexander Lange
Avertia – «Light of Our Dying Sun»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Avertia har ikke ligget på latsiden siden de imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin strålende tredjeskive ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i 2021. Tiden i etterkant har bandet både dristet seg ut på akustiske låtsamlinger og samarbeid med artister av både metallisk og ikke-metallisk herkomst, hvorav låta bandet utga med Helge Grønhaug fra De Musikalske Dvergene er en overraskende men vel så passende gest fra et band med sterk tilknytning til Bergens-området. Nå er dog tiden atter en gang inne for en ny full-lengder, og i den anledning har bandet sluppet en syv minutter lang tankespiral ved navn «Light of Our Dying Sun».
Mesterhjernen bak prosjektet, Kristoffer Georg Nøstdal, gav seg nylig i Last Lightning, muligens for å i større grad kunne fokusere på sitt hovedprosjekt. Det virker i alle fall som at Avertias kommende fjerdeskive ‘Midnight Returns’ er en viktig utgivelse for karen, ettersom coveret viser en gravstein med musikerens egen fødselsdato på. Dermed blir det naturlig å anslå at musikken på ‘Midnight Returns’ dermed vil skildre Nøstdals største musikalske inspirasjoner så vel som hans egne bidrag til sjangeren over de siste femten åra. Denne teorien styrkes av musikken vi går i møte på «Light of Our Dying Sun», som i store trekk er en mørkere og mer introvert affære en innholdet på bandets forrige skive.
Det første som slår meg er det traskende åpningsriffet og produksjonen, som virker å være like inspirert av Darkthrones middelperiode som den utmerkede oldtids-metallen vi fikk på fjorårets ‘Astral Fortress’. Dette inntrykket forsterkes av stilen på coveret, som på mange måter minner om det samme bandets crust-inspirerte periode fra 2007 til 2010. Den melodiske sognametallen og det fremtredende ledegitar-arbeidet til ‘Når Nordavinden…’ er fremdeles tilstede i bandets uttrykk, men generelt sett vil jeg si at bandet foretar en nøyere sammensmelting av gamle og nye idealer på sin nye singel enn tidligere. Denne sveisesømmen er fremdeles ikke fullstendig jevn, men jeg mener at dette er en retning bandet gjør klokt i å utforske. Det episke, Sworn-aktige klimakset og de påfølgende, jagende gitarstemmene som avslutter låta er uansett flott nok til at fans av melodisk, trad-påvirket svartmetall bør klikke seg inn på bandets Spotify-side umiddelbart!
Morten Velands Mortemia er i full gang med å rulle ut låter fra albumet ‘The Covid Aftermath Sessions’, og nå er tredje låt ute: «The Hourglass». Til nå har vi fått et Madonna-cover i form av «Frozen» og den egenkomponerte «The Endless Shore», som var habil, men som dessverre ikke imponerte meg fullt så mye Mortemias tidligere høydepunkter tatt i betraktning.
«The Hourglass» er bedre. Gjestevokalist Ambre Vourvahis, som ellers har sitt hovedvirke i tyske Xandria, gjør et strålende innslag som står i stil med låtas melodramatiske energi, og selv om komposisjonen er temmelig generisk, slår den an til en viss grad via en god produksjon, fengende melodier og sterke musikerprestasjoner. Den kunne sikkert gjort seg godt i en viss musikkonkurranse som går av stabelen i disse dager, og gir vann i munnen i påvente av de andre låtene fra prosjektet.
Skrevet av Alexander Lange
Atena – «Poison Pure»
Ute nå via Indie Recordings
Det er virkelig, virkelig duket for noe spennende når metalcore-kvartetten Atena skal slippe plata ‘Subway Anthem’ gjennom Indie Recordings i høst. Singlene derfra har til nå bydd på noen helt vanvittige høydepunkter, særlig i form av låta «Slip Away» og power-balladen «Oh My». Nå har bandet sluppet nok en singel: «Poison Pure».
«Poison Pure» er nok ikke det blant det aller beste i singelbunten. Men som du kanskje har skjønt, sier dette mest om de andre låtene enn denne. «Poison Pure» fremstår litt rotete og merkelig strukturelt sett, men byr også på noen herlige, breakdown-aktige vers og et – som vanlig – strålende refreng som også får en fin, om så litt lang, oppbygning mot slutten. I det hele tatt peker også denne låta mot en utgivelse som etter alt å dømme vil være et sterkt norsk statement i skjæringspunktet mellom metalcore og post-hardcore. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Hate Angel –Music of Torture
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Hate Angel lanserte sitt debutalbum ‘Kill for Passion’ i forfjor, og er et band som i det hele tatt har vært spennende å følge med på. Med et knippe utgivelser, mange kule låter og nokså omfattende endringer i besetning, har de nemlig utviklet seg en hel del siden oppstarten. Den nye låta «Music of Torture» passer også inn i dette narrativet, om det så er snakk om små steg.
Stilistisk representerer «Music of Torture» en kontinuitet ved at bandets stilige blanding av thrash metal, black metal og death metal holdes ved like og raffineres. Både komposisjonsmessig, produksjonsmessig og prestasjonsmessig sitter det meste bedre enn på ‘Kill for Passion’, og Hate Angel byr på noen brutale virvelvinder av noen riff. Den merkelige og brå avslutningen trekker ned, men likevel er dette en sterk statusoppdatering fra bandet.
Skrevet av Alexander Lange
Nexorum – «The Pestilential Wind»
Ute nå via Non Serviam Records
Vi har nå nådd tredje og trolig siste singel-slipp i forkant av Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, og det er på høy tid at jeg kaster fra meg forventningene om at skiva kommer til å utgjøre en naturlig oppfølger til ‘Death Unchained’ fra 2020. Bandet har åpenbart gått videre fra det moderne, dødsmetalliske soundet som preget debutskiva, så det er på tide å vurdere den nye musikken på sine egne premisser fremfor mine egne. Tredjesingelen «The Pestilential Wind» gjør jobben enklere i så henseende, ettersom det er det mest overbevisende nummeret blant de tre vi har hørt så langt.
Et seigt og forvridd riff legger seg som en giftig dis over låtas åpningsparti, hvis sykdomsbærende bris komplimenteres av svartmetalliske akkorder og en illevarslende vokal-drone. Denne brisen tar seg tidlig opp i styrke, og allerede ved versets inntog har vi med en black/death-kuling av type sterk å deale med. Den rytmiske fremdriften, de mørke, gravende gitarene og den beske vokalen til Terje Olsen gir låta et ustoppelig preg, som en luftbåren pest som ikke lar seg bremse av lukkede vinduer og dører. Et ritualistisk refreng fortetter den dramatiske atmosfæren betraktelig, før bandets stormende black/death når orkanstyrke ved låtas utgang. Jeg savner kanskje en tydelig melodi eller et motiv som kunne ha gjort «The Pestilential Wind» til et umiskjennelig landemerke i skivas fulle låtliste, men det kan godt hende at låtas eskalerende og mannevonde natur fikser dette på egenhånd. Låta er uansett en sterk en, og en god grunn til å slutte å sutre over bandets uttrykksmessige utvikling i forkant av ‘Tongue of Thorns’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eternity – «Journey towards the Darkside»
Ute nå via Soulseller Records
Eternity er en kuriøs størrelse innenfor den norske ekstremmetallscenen, og i likhet med prosjekter som Kharon og Ildfar har det tross et langt virke først fått skikkelig liv i seg på utgivelsesfronten de siste årene etter en lang pause. I 2019 ble plata ‘To Become the Dark Beast’ sluppet, og nå står snart neste plate for tur i form av ‘Mundicide’. Første singel herfra er «Journey towards the Darkside».
På denne låta forener Eternity det rifftunge og atmosfæriske, og oppdriver først og fremst et svært sterkt riffarbeid som nyter godt av en produksjonsdrakt som er litt feitere enn den på ‘To Become…’. Jeg tror imidlertid komposisjonen kunne vært hakket mer disiplinert, og det hele hadde truffet noe bedre om låta var litt kortere. Men noen kruttsterke partier – ikke bare i form av riff, men også melodier – kan jeg love uansett.
Skrevet av Alexander Lange
Bolverk – «Beastly Ways of Man»
Ute nå via WormHoleDeath
Bolverk kom i fjor ut som fra ingensteds og blåste hatten ettertrykkelig av hodene på Metallurgi-redaksjonen med debutskiva ‘Uaar’. Denne landet på en respektabel 29. plass på fjorårets toppliste, så det er en glede å se at bandet allerede er tilbake med nytt stoff. Andreskiva ‘Svarte Sekunder’ består visstnok av materiale som er skrevet i samme tidsrom som materialet på ‘Uaar’, men utgjør i følge bandet og plateselskapet WormHoleDeath et logisk neste steg for Bolverks idiosynkratiske ekstremmetall.
Knusende akkorder og hylende ledegitar introduserer det som lover å være en brutal åpning på den kommende skiva, i det «Beastly Ways of Man» åpenbarer sitt mektige black/death-lydbilde. Noe av det som gjorde ‘Uaar’ så minneverdig, var den subtile men unektelige eksentrisiteten som pulserte gjennom bandets særegne ekstremmetall, og denne tendensen gjør seg fortsatt bemerket – kanskje aller mest via broens durstemte utskeielser. De uforutsigbare og innviklede låtstrukturene er tydeligvis også bevart fra forgjengeren, hvilket er et definitivt pluss for en kar med sans for nitidig detaljjakt som meg selv. Alt i alt er «Beastly Ways of Man» en appetittvekkende smakebit på den nye skiva, selv om jeg har nok erfaring med musikken til Bolverk til å ikke danne meg for rigide forventninger til totalen basert på en enkelt låt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jernlov – «The Final Prayer»
Ute nå via Nordic Mission
Jernlov er en svartmetallisk duo som slapp debutskiva si ‘Crucified’ på det norske selskapetNordic Mission. Duoen er blant de få norske bandene som kombinerer svartmetallisk estetikk med kristen tematikk, hvilket gjør «un-black metal»-scenen sentrert rundt figurer som den mytiske undergrunnskikkelsen Kenneth Nattesorg til et naturlig sammenlikningsobjekt. Musikalsk sett er det dog lite som knytter de to prosjektene sammen, hvilket blir klart og tydelig etter noen gjennomspillinger av Jernlovs nyeste singel «The Final Prayer».
«The Final Prayer» er første singel fra bandets kommende skive ‘Resurrection’, som også utgis via Nordic Mission. Bandet henter åpenbart inspirasjon fra den norske svartmetallscenen, men baker i tillegg inn byksende riff og tyngre rytmiske elementer fra henholdsvis thrash- og dødsmetallen. Det hele låter forholdsvis moderne som følge av den oppdaterte lydproduksjonen, samt det massive refrenget og dets moderne dødsmetall-konnotasjoner. Et tumlende og aggressivt lydbilde sørger for en brutal førstetitt på materialet på den kommende skiva, selv om den konstante strømmen av dobbelbass gjør at låta også fremstår litt enspore – til tross for det varierte gitararbeidet. Oppsummert er «The Final Prayer» en solid førstesingel, om kanskje ikke en spesielt oppsiktsvekkende en.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Viction – «The Enemy»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Viction er et ungt melodeath/thrash-band som har røtter i rock- og metall-linja på Buskerud Folkehøgskole. Av tidligere utgivelser har de bare et fåtall låter på nevnte folkehøyskole sin ‘Ungt Blod’-serie å skilte med, men til tross for dette har de allerede oppnådd forholdsvis mye. I fjor vant de den norske Metal 2 the Masses-konkurransen, og fikk dermed spille et sett på den enorme utendørsfestivalen Bloodstock i England. Nylig annonserte bandet også debutskiva ‘Darkness, We Are God’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Første smakebit på skiva har vi dog fått i form av singelen «The Enemy».
«The Enemy» befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash og melodisk dødsmetall, med et moderne skjær som inntrer gjennom både produksjonsvalg og låtas riff-seleksjon. Et fellestrekk jeg har lagt merke til ved flere av bandene som har oppstått på metall-linja i Buskerud, er at det ofte er vanskelig å spore nettopp hvilken metalltradisjon bandene har latt seg inspirere av. Det gjør at musikken kan fremstå tidløs, men også litt rotløs. Viction er et godt eksempel på dette, ettersom de aldri står i fare for å kopiere tidligere helter, men heller ikke helt har funnet et sound som gjør at de skiller seg fra massene av andre unge, likesinnede ekstremmetallband verden over.
Det er dog ikke noe krav om at man skal gjenoppfinne hjulet på sin debutskive; det viktigste er at man leverer en solid plateopplevelse som fungerer som utgangspunkt for videre utvikling. Sånn sett varsler «The Enemy» om at ‘Darkness, We Are God’ kommer til å kunne være nettopp dette utgangspunktet for Viction. Låtskrivinga er generelt sett skarp, med minneverdige refrenger, chuggende, teutonisk riffing og heseblesende gitarsoloer rundt hvert hjørne. På tekst-fronten fremstår bandet fortsatt noenlunde grønne, hvor spesielt broens tirade gir en bismak av Robb Flynn sine banale kamprop i Machine Head. Det er likevel mye å sette pris på ved Victions ‘The Enemy’, og jeg ser frem til å høre bandet utforske soundet sitt på ‘Darkness, We Are God’, når enn den slippes.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eldkling – «Forever Changed»
Ute nå via Twelve Loop Twelve
Power metal-duoen i Eldkling har definitivt hatt et aktivt år til nå. I februar slapp de den habile debutskiva ‘The End of Eternity’, for noen uker siden slapp de et cover av Europe-låta «Ninja», og nå er de jammen også ute med en ny originallåt i form av «Forever Changed».
Eldkling er et band som jeg fra begynnelsen av synes hadde en viss sjarm gjennom noen sterke melodier, men som likevel ikke har nådd helt opp til noen nasjonale storheter som Mantric Momentum. «Forever Changed» styrker for så vidt dette inntrykket; faktisk er dette blant bandets aller beste låter, først og fremst på grunn av et hovedriff som sitter svært godt og noen gode overganger. Det blir imidlertid en litt lang låt, og jeg skulle ønske man fikk levert litt mer trøkk i produksjonen. Men dette utstråler en hel del potensiale. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Paracrona – «Carry the Cross»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Paracrona er et splittert nytt svartmetallband, hvis debutskive ‘Sun God’ kommer ut 24. mai. Stilistisk sett er det snakk om en episk form for progressiv svartmetall, som har et utpreget moderne sound som følge av en polert produksjonsjobb og en udiskriminerende tilnærming til sjangerblanding. Verdt å nevne er det at Baard Kolstad står for tromminga på skiva, til tross for at det ikke virker som han er en del av bandets faste line-up.
Den første singelen fra den kommende skiva, «Carry the Cross», er en låt som er så proppfull av musikalske hendelser at den fremstår som mye lenger enn den i realiteten er. Dundrende tammer og hese skrik leder oss inn i låtas ukjente farvann, før den ellers ordinære åpningssekvensen avbrytes av et skeivt rytmisk landskap preget av Kolstads umiskjennelige trommesignatur. Tårnende synther og snedige gitarløp blåser opp lydbildet ytterligere, før et strekk som kunne vært hentet fra Zustand Nulls ‘Existence Nihil’ leder rett inn i et riff som oser av svensk dødsmetall. På dette punktet i beskrivelsen har du som leser trolig fått et solid inntrykk av den svimlende variasjonen som er å finne på Paracronas debutsingel, selv om jeg må få understreke at det hele fungerer overraskende bra i praksis. Det skal bli spennende å høre hvordan resten av skiva fortoner seg, ettersom Paracrona fremstår som et dyktig band med en tydelig kreativ agenda for øye – selv om det er vanskelig å si nøyaktig hva denne agendaen går ut på basert på kun én låt.
Tsjuder er et svartmetallband med en høy stjerne i undergrunnen som følge av sitt raske, kompromissløse og flerrende take på sjangeren, og har bygget rennomé helt siden 1993 – kun med en fire års pause mellom 2006 og 2010. Det begynner likevel å bli en god stund siden siste plateslipp; nærmere bestemt er det hele åtte år siden ‘Antiliv’ ble lansert. Ventetiden på en ny skive er imidlertid over i slutten av juni når bandet lanserer ‘Helvegr’ via Season of Mist, og for at vi skal få en smak på hva vi har i vente, har låta “Gods of Black Blood”.
Her er det verken mange nye tendenser å spore eller spesielt mye å klage på. “Gods of Black Blood” er en forrykkende og svært god svartmetallåt, som oser av profesjonalisme og kjennskap til sjangertrekkene. Gitararbeidet er ganske så utsøkt og ondskapsfullt, og vokalen og trommespillet bidrar til at hensynsløsheten i Tsjuders uttrykk er ivaretatt over den vel så klare produksjonen. Svartmetall fra øverste hylle – anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – “The Endless Shore”
Ute nå via Veland Music
Morten Velands symfoniske metall-prosjekt Mortemia har sluppet andre låt fra sitt ‘The Covid Aftermath Sessions’-prosjekt: “The Endless Shore”. Det er også det første originalmaterialet vi får høre derfra, da den forrige singelen, “Frozen”, er et Madonna-cover. I ekte Mortemia-stil har Veland med seg et par eksterne bidragsytere, og denne gangen er tidligere Snow White Blood-vokalist Ulli Perhonen og en av Velands bandkollegaer i Sirenia, gitarist Nils Courbaron, med på ablegøyene.
Og det er kanskje særlig musikerprestasjonene som imponerer på “The Endless Shore”. Perhonens sirenevokal er plettfri og står i stil med låtas melankolske melodier, og Courbaron gjør jobben med en lekker gitarsolo. Komposisjonsmessig er likevel “The Endless Shore” noe av det mindre minneverdige jeg har hørt fra Mortemia, og melodiene setter seg ikke slik mange av de beste låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ gjorde. Jeg håper dermed nivået er litt høyere på resten av låtene fra det nåværende prosjektet.
Skrevet av Alexander Lange
Fixation – «Ignore the Disarray»
Ute nå via Indie Recordings
Industri-yndlingene Fixation har over det siste året sluppet en serie fengende og polerte singler som har utbasunert bandets potensiale som en kommersiell bransjekraft på sikt. Den nye singelen «Ignore the Disarray» føyer seg godt inn i denne rekken, samtidig som det utvider bandets tekstlige arsenal ved å kritisere kristendommens manipulative og utnyttende taktikker.
Denne kritikken er selvfølgelig støttet oppunder av dramatisk og storslått alternativ metalcore som slekter på Bring Me the Horizon sitt gjennombrudd ‘Sempiternal’. Den filmatiske koringen som åpner showet knytter bånd til låtas tematikk på et godt vis, og de tekniske gitarløpene som krydrer låta er et flott touch som jeg ikke har sett bandet benytte i særlig stor grad tidligere. Det er selvfølgelig Jonas Hansen sin maktdemonstrasjon bak mikrofonen som står i fokus, men det veldige lydbildet som bandet reiser rundt sin frontmann er instrumentelt i å skape den massive lytteropplevelsen som «Ignore the Disarray» er. Jeg savnet kanskje en siste, eksplosiv repetisjon av refrenget etter den noe anonyme broen, men Fixation viser på sin nye singel at deres tidligere låtsuksesser slettes ikke skyldes tilfeldigheter. Anbefales fans av moderne, kommersiell metalcore med post-metalliske teksturer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Magick Touch – «The Judas Cross»
Ute nå via Edged Cicle Productions
«The Judas Cross», andresingelen fra Magick Touchs kommende skive ‘Cakes & Coffins’ viser en litt annerledes side ved det Bergenske trad/hardrock-bandet enn førstesingelen «Apollyon». Der «Apollyon» var en oppstemt og harmoni-tett festlåt, er «The Judas Cross» en litt tyngre sak i kraft av sitt chuggende hovedriff. Marsjfarten etableres når trommene og vokalen kommer inn etter kun 15 sekunder, og låta beveger seg sjeldent langt unna denne taktfaste og noenlunde avmålte hardrock/metal-grooven. Noen høydepunkter finnes da likevel, der spesielt det nydelige refrenget og soloens referanse til for-refrengets gitarplukk er verdt å trekke frem. «The Judas Cross» er lett å like, selv om den ikke letter fullstendig for min egen del. Magick Touch virker uansett i stand til å levere solide trad-varer på sin kommende skive, så det er bare å hente frem lærvesten og gjøre seg klar for slippet av ‘Cakes & Coffins’ 20. mai.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Seven Impale – «IKAROS»
Ute nå via Karisma Records
Det progressive jazzrock-bandet Seven Impale fra Bergen annonserte nylig at tredjeskiva ‘Summit’ har forlatt pressa. Slippdato er 26. mai, hvilket burde skrives inn i almanakken til hver en progfan med selvrespekten i behold.
Seven Impale har alltid vært glad i å ta med lytteren på omfattende og uforutsigbare reiser med sine låter, og denne tendensen lever i beste velgående på førstesingelen «IKAROS». De skrudde riffene, lekne teksturene og den skeive rytmeleken skaper assosiasjoner til den mytiske skikkelsen Daedalus, som foruten å være faren til den titulære Ikaros også var oppfinner, arkitekt og skaperen av labyrinten på Kreta i følge gresk mytologi. Det kaotiske førsteinntrykket som «IKAROS» skaper viser seg over flere lytt å være minst like utspekulert og nøye planlagt som den nevnte karakterens maskineringer, og er i tillegg utsmykket med noen tungmusikalske referanser som burde vekke nysgjerrigheten til bloggens lesere.
Der det helhetlige inntrykket av «IKAROS» er litt som om man hadde foret musikken til King Crimson gjennom en mer oppdatert og metallisk lydproduksjon, er låta strengt tatt satt sammen av en serie minneverdige øyeblikk med hvert sitt eget univers av musikalske referanser. Låtas vers minner for eksempel om vokaldynamikken og rytmikken til Mastodon, før en disig blastbeat toppet med surrende saksofon-fraser leder over til et melodisk parti som kan mindre om en tyngre utgave av band som Porcupine Tree og Amplifier. Sånn sett er låta en gedigen referansefest, men det betyr ikke at musikken til Seven Impale ikke står på egne ben som et musikalsk fenomen adskilt fra sine inspirasjonskilder. Jazzens påvirkning på både enkeltfraser og de mer jammede sekvensene fremstår nemlig som noe ganske unikt på den norske scenen, spesielt satt i kombinasjon med elementet av knusende, mektig doom-metall som avslutter låta. Oppsummert er «IKAROS» en mangefasettert og kontinuerlig engasjerende singel, og et svært lovende åpningsmissiv fra bandets kommende tredjeskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Likbaal – “Korsfarerne”
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Likbaal er et svartmetallband fra Bergen som sparket i gang karrieren sin med to singelutgivelser i fjor: “Gravkammer” og “Forglemmelse”. Singlene er angivelig sluppet for å legge et første grunnlag for bandets videre virksomhet, blant annet konserter, og nå er også en tredje sluppet. Den heter “Korsfarerne” og ligger – ikke så overraskende – ganske nærme de to tidligere låtene uttrykksmessig.
Likbaals musikk kan nok ganske enkelt karakteriseres som typisk andregenerasjons norsk svartmetall. Bandet implementerer imidlertid noen flere lydeffekter enn gjennomsnittet, særlig klassisk, storslått korvokal. Dette spiller også en ganske sentral rolle i “Korsfarerne”, der det leder an melodien i et nokså sterkt hovedtema. Med det er denne låta en habil prestasjon fra Likbaal, selv om jeg nok skulle ønsket meg en litt mer spennende og mindre repetativ struktur på låta.
Skrevet av Alexander Lange
Fall of Midwinter – «Into the Frost»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Fall of Midwinter er en nordnorsk kvartett som skriver melodisk death/doom inspirert av band som Insomnium, samt hjemtraktenes storslåtte natur. Bandet annonserte nylig EP-en ‘Beyond the Freezing Dawn’, som foreløpig ikke har noen slippdato. To av låtene fra EP-en har dog allerede blitt utgitt, hvorav «Into the Frost» ploppet inn på strømmetjenestene sist uke.
Grunnlaget «Into the Frost» er bygget på er temmelig enkelt. Buldrende, melodisk dødsmetall møter symfonisk koring og orkestrale synther – en kombinasjon som gjenspeiler den nordnorske naturens mektige berg og fjell på godt vis. De digitale trommene og den blasse gitartonen jobber dog imot låtas atmosfære, som ellers er gjennomsyret av ærefrykt og melankoli. Valget om å gi ut låta som en instrumental er også et pussig et, ettersom strukturen og detaljnivået på låta virker skreddersydd for en vokaljobb som vi ikke får høre for øyeblikket. Sånn sett fremstår «Into the Frost» som en litt uferdig låt, selv om den også gir et effektivt bilde av hvem Fall of Midwinter er og hva slags sound de går for.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Toskegjølet – «A Flicker of Light»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Et voldsomt svell av lydmalende synther og støy velter seg ut av høyttalerne i det man trykker play på debutsingelen til det splitter nye svartmetallbandet ‘Toskegjølet’. Duoen fra Volda spiller en form for symfonisk svartmetall som med både låtskriving og produksjonsvalg uttrykker en kjærlighet for 90-tallets utgivelser innenfor sjangeren, og skaper en relativt effektiv lytteropplevelse i samme slengen.
Låtas sentrale akkordrekke oser av stormende og voldsom melankoli, og flettes med jevne mellomrom inn i en synth-kledt og Windirsk, melodisk seksjon. Sett i kombinasjon med den svært 90-talls-inspirerte produksjonen fungerer disse partiene meget godt, og det samme gjør de dystre og gravalvorlige versene og broens mystiske, hjemsøkte skogholt. «A Flicker of Light» kan beskrives som en variert og godt planlagt reise gjennom et sett norske svartmetall-referanser, og som singel vitner låta om et tydelig potensiale til tross for sin noe manglende egenart. Sistnevnte skal man kanskje ikke forvente av debutsingelen til et nytt band, så jeg velger å gå ut med en anbefaling om at folk sjekker ut Toskegjølets første låt, «A Flicker of Light».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Camelio – “Heroin i Desember”
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Camelios fredagsslipp fortsetter før bandets nye plate slippes denne uka, og denne gangen har bandet sluppet låta “Heroin i Desember”. Denne låta kombinerer nok først og fremst noen tendenser fra “Dovendyr” og “Trist som Faen”, nærmere bestemt det ganske usminka rockepreget fra førstnevnte og melankolien fra sistnevnte. Med det er det nok også blant låtene bandet har sluppet i denne lange singelrekka som er enklest å like, samtidig som at de er blant de minst eventyrlystne.
Morten Velands Mortemia har vært en sann gjenganger i Metallurgis singelspalter det siste året. Hver og én låt fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ ble sluppet som perler på en snor, og med det fikk vi også gradvis servert et av årets sterkeste prestasjoner innenfor norsk melodisk og symfonisk metall. Derfor kan man ikke annet enn å glede seg over at Velands prosjekt bare et par måneder etter slippet av sist låt, «Andrenalize», lanserer første låt i et helt nytt albumprosjekt som også knytter seg til pandemiens herjinger: ‘The Covid Aftermath Sessions’.
Veland unngår riktignok å slå seg fullstendig løs på stortromma, og låta i denne omgang er «bare» en coverlåt, nærmere bestemt «Frozen» av Madonna. På vokal finner vi Volturian-vokalist Federica Lanna, og i mine ører har Veland stelt i stand en habil og behagelig, om enn litt vel lavmælt, cover-prestasjon. Jeg synes Mortemia nøler litt på denne låta, og tror nok man kunne fått enda mer pomp og prakt ut av melodien – slik det jo ofte så fint gjøres på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Men en fin oppstart i en ny rekke med melodisk metallhåndverk fra Veland og co. er det definitivt likevel.
Skrevet av Alexander Lange
Bizarrekult – «Midt I Stormen»
Ute nå via Season of Mist
Singlene fortsetter å poppe ut fra post-black metal-prosjektet Bizarrekults kommende plate ‘Den Tapte Krigen’. Denne nye låta, «Midt I Stormen» fremstår umiddelbart som den mest hardtslående og direkte Bizarrekult har sluppet i denne omgang, og byr på black’n’rollende og nesten punk-aktige tendenser innledningsvis. Etter hvert beveger låta seg imidlertid inn i mer kjent post-metallsk terreng, og går rett i dialog med den forrige singelen «Du Lovet Meg» når ren vokal og clean-gitarer begynner å få male lydbildet. En flott oppbygning følger, selv om jeg tror Bizarrekult kunne gjort noe enda litt mer bombastisk ut av denne.
Metallurgi 