Liktjern – I Ruiner
Svartmetallbandet Liktjern har en trolig rekordlang og komplisert historie som strekker seg hele 25 år tilbake i tid; hele veien tilbake til undersjangerens glansdager i 1996. Blant de mest dramatiske hendelsene finner vi selvmord og en alvorlig bilulykke, men om man titter på bandets Facebook-biografi forstår man fort at det er mange faktorer som har skylden for Liktjerns noe avstumpede diskografi. Debut-EPen kom ut i 2007 (‘Kulde, Pest & Død’), og det er altså først i 2021 at vi kan glede oss over ‘I Ruiner’, bandets sårt etterlengtede debutplate. Det er ikke hver dag vi får bryne oss på musikk fra ukjente artister som har vært tilstede siden svartmetallens storhetstid på 90-tallet, så dette er en stor dag for de misantropiske horder.
‘I Ruiner’ er en svartmetallplate som kombinerer ‘The Shadowthrone’s aggresjon og mektige dimensjoner med en melankolsk og ofte folketonal melodikk som kan spores tilbake til Windir. I sine mest hektiske og intense øyeblikk sniker også noe av Immortals krigerske lynne seg inn i lydbildet, men hovedsakelig er det storskalerte akkorder og himmelkløyvende melodier som råder. Disse elementene er presentert via en produksjonsjobb som tviholder på 90-tallets lo-fi-idealer, samtidig som de instrumentale og vokale bidragene besitter den klarheten og kraften de trenger for å skinne.
Platas storslagne aspirasjoner blir gjort tydelig allerede fra åpningssekundene av «Da Døden Tok Meg Med». Subtil bruk av bakgrunns-orkestrering gir musikken et symfonisk preg, hvilket forsterkes av gitarenes høytsvevende akkorder. Den triumferende åpningen på «Pesta» demonstrerer bandets melodiske teft på sitt aller beste, med fraser som raser som steinskred nedover en bratt bergside. Om man skulle ønske å beskrive musikkens atmosfære er det bare å henvende seg til albumets tittel. Musikken er nemlig både majestetisk og falleferdig på en og samme tid – som en katedral som er i ferd med å kollapse.
‘I Ruiner’s ytterpunkter finner vi i låter som «Bloodperversion» og avslutningssporet «Profetens Sorte Drøm». Førstnevnte er skivas klart mest intense skuddsalve; en aggressiv og Immortal-aktig kraftpakke som ledes i front av «Gud»s deklamatoriske og kraftige svartmetal-growls. «Profetens Sorte Drøm» befinner seg med sin mørkt meditative og suggererende andre halvdel derimot på den andre enden av skalaen. Den eneste ordentlige utstikkeren er dog «Slagmark», som har et ukarakteristisk sprettent beat som står ut blant platas ellers så ortodokse materiale på uheldig vis.
‘I Ruiner’ er en plate som er lett å fortape seg i når den ljomer ut av anlegget. Liktjern har med sitt materiale og produksjon klart å mane frem en majestetisk og autentisk 90-tallsatmosfære, som også unngår å fremstå som overdrevet nostalgisk når det musikalske virkelig klaffer. Dette skjer for eksempel på tittelsporet, som med sine fabelaktige gitarmelodier og manisk kaklende vokal er skivas klare høydepunkt. Jeg vil ikke si at bandet klarer å opprettholde det nivået de presenterer på ‘I Ruiner’s første halvdel over resten av platas spilletid, men det er få øyeblikk som vil sjenere selv de mest konservative og kresne svartmetall-lyttere der ute. ‘I Ruiner’ er en aldri så liten triumf for Liktjern og norsk svartmetall, en skive som klarer å trylle frem noe av den helt spesielle magien som trollbandt norske utøvere på 90-tallet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Phantom Fire – The Bust of Beelzebub
Da «Eld» og Kjartan Grønhaug lanserte sitt første materiale under banneret Phantom Fire tidligere i år var forventningen at musikken kom til å følge black/speedmetallens retningslinjer temmelig nøye. De to låtene på ‘Return of the Goat’ var nemlig så uanstrengte i sin bruk av sjangrenes kjennemerker at det nesten var utenkelig at duoen hadde interesse av å bevege seg forbi uttrykkets sweet spot. Da Phantom Fire slapp singelen «Feed on Fire» fra debutskiva’The Bust of Beelzebub’ bemerket jeg dog i omtalen min at de akustiske gitarene som avsluttet sporet kunne tyde på at bandet var mer rastløst enn først antatt. Disse ordene har vist seg å være langt mer treffende enn jeg hadde grunn til å forvente.
I løpet av ‘The Bust of Beelzebub’ sine 28 minutters spilletid er det nemlig veldig få øyeblikk som pent og pyntelig lander i krysningspunktet mellom svartmetall og speedmetall. Ja, «Return of the Goat» er den samme glefsende og punkete låta som utmerket seg på bandets EP fra tidligere i år, men den kan også sies å være det streiteste nummeret vi får servert på Phantom Fires korte debut. Riffet som åpner «Sweet Jezebel» er altfor groovy og robust til å kunne sammenliknes med de nevnte sjangrene, men låta er likevel en ytterst ordinær sak i forhold til de mest eksperimentelle seksjonene av ‘The Bust of Beelzebub’.
For hver speed/black/punk-eksplosjon som tittelsporet og «Feed on Fire» gir Phantom Fire oss nemlig et obskurt, murrende lydlandskap som «Pihsrow» og «The Ninth Gate». Dette er låter som bruker store strekk av platas korte spilletid på å bygge spenning, uten at spenningen nødvendigvis forløses på tilfredsstillende vis. «Pihsrow»s messende stemmer og dunkle synther leder for eksempel inn i et sludgy og noe antiklimaktisk riff, som deretter blir etterfulgt av en lengre bass-introduksjon ved begynnelsen av «Shut Eye». Det er vanskelig å gjøre seg god på disse musikalske beslutningene, ettersom de mer enn noe annet fungerer som energislukende tidstyver på en plate som ikke egentlig har råd til det.
Det er synd at platas strukturelle skavanker skal ha så mye å si for lytteropplevelsen, for de låtene som fungerer aller best på ‘The Bust of Beelzebub’ er helt enestående. «Sweet Jezebel» har – foruten den vektige klubben av et åpningsriff – en fabelaktig, oppbyggende bro og en avslutning som benytter seg av d-beats og blast beats på heseblesende vis. «Feed on Fire» er enda bedre; en frådende og adrenalin-injisert fartsdemon som brenner så hett at den bokstavelig talt smuldrer opp ved veis ende. I disse øyeblikkene er det lett å få øye på det massive potensiale som hviler i Phantom Fires indre, men ‘The Bust of Beelzebub’ er altfor ufokusert som skive til å virkelig dra nytte av dette. Med sin korte spilletid er høydepunktene definitivt verdt å sitte gjennom dødpunktene, så sjekk for all del ut plata om du har sansen for punk-svertet black/speedmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 