musikk – Side 9 – Metallurgi

Metallurgiske funn: Månedens favoritter

Grunnet travle tider har vi ikke vært helt a jour med postene de siste ukene. Derfor har vi samlet alle favorittene fra de siste fire i én post. God lesning!

Favoritt uke 22: Nattverd – I Helvetes Forakt

Bergensbandet Nattverd kan sies å ha en litt snodig historie, da det på tross av å opprinnelig være stiftet allerede på 1990-tallet først kom i gang for alvor i 2017. Da slapp de debutskiva ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’, som deretter ble fulgt opp ganske så aktivt med én EP og to plater i årsløpet 2019-21. Særlig den siste av dem, ‘Vandring’, etablerte et sound der de mer melodiøse sidene av svartmetallen er i sentrum, og imponerte oss i Metallurgi såpass mye at den havna på en respektabel tjueførsteplass på vår liste over det årets beste norske metallplater.

På sin splitter nye skive ‘I Helvetes Forakt’ plukker Nattverd definitivt opp tråden fra ‘Vandring’ på mange måter. Stilistisk sett er det lite som har endret seg, men uttrykket kan definitivt sies å ha fått en overhaling likevel gjennom en produksjon som låter langt fyldigere og mer brutal enn den på forgjengeren. Dette ble klinkende klart allerede da første singel herfra, «En Poesende Eim I Vinden», ble sluppet, som for øvrig pekte seg ut som en eneste stor voldsomhet mye på grunn av det heseblesende og nokså thrasha gitararbeidet.

Nattverd bygde opp forventningene ytterligere med neste singel ut, «Det Stormer I Norge», som også åpner ballet på ‘I Helvetes Forakt’. Dette er utvilsomt også den beste låta på plata, og er en uhyre sterk og stormende (jada!) svartmetallåt som henter mye av sin gnist fra noen strålende melodier. Sammen med den påfølgende og mer Mayhem-aktige «Vandring I Elver Av Blod» og den nevnte førstesingelen konstituerer Nattverd med dette et særdeles lovende åpningsstrekk på ‘I Helvetes Forakt’.

Deretter kommer imidlertid en liten dupp med «Oeyne I Natten», som ikke byr på noen særlig minneverdige idéer og heller ikke klarer å skille seg spesielt mye ut fra de foregående låtene. Og det ligger i det hele tatt stadig en latent utfordring på denne plata ved at mange av låtene er nokså like i lengde, innmat og form. I andre tilfeller kommer imidlertid låtskivingskvaliteten låtene til unnsetning, eksempelvis på «Forbannet Vaere», som med sin helt sinnsyke åpning blir en aldri så liten oppkvikker etter den mer anonyme «Oeyne I Natten».

Utover på skiva skal det imidlertid også sies at Nattverd varierer mer. «Helvete Kjenner Alt, Selv Naar Taaken Har Lagt Seg» er et velkomment og mer saktegående melodisk innslag, og ikke lenge etter prøver bandet seg på et tospann av kortere låter. Resultatet er noe blandet; mens «Elvedjuvet» er et skikkelig tøft black’n’roll-forsøk, ender «Gudsforlatt» opp som en litt akterutseilt blackthrash-flørt, der en ganske begredelig gitarsolo setter siste spiker i kista.

Nattverd tøyer også strikken litt med den åtte minutter lange avslutningslåta «I Moerke Skip Innover». Denne er riktignok en helt ålreit låt som også varierer med sin lengde og sitt tempo, men med litt vel uinspirerte idéer blir den som en litt svakere utgave av «Helvete Kjenner Alt…». Med det er ‘I Helvetes Forakt’ langt fra en perfekt plate, men på sitt beste presenterer Nattverd særdeles godt svartmetallhåndverk her. Sånn sett er det ingen tvil om at bandet fortsetter å etablere en sterk posisjon i den vestlandske svartmetallscenen.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 23: Saint Karloff – Paleolithic War Crimes

Av årets mange norske stoner-skiver, er Saint Karloffs ‘Paleolithic War Crimes’ en av de jeg har sett aller mest frem til. Det er delvis på grunn av de to sterke singlene som ble sluppet i opptakten til plateslippet, «Psychedelic Man» og «Bone Cave Escape», som definitivt bar bud om en sterk plateopplevelse. Så handler det også om at Saint Karloff har vist seg som et sterkt stoner-maskineri tidligere, særlig på bandets forrige plate ‘Interstellar Voodoo’. Tragiske omstendigheter traff bandet kort tid etter slippet av denne da bassist Ole «Karloff» Sletner gikk bort på grunn av kreft. Derfor er det kanskje litt ekstra gledelig at ‘Paleolithic War Crimes’, der noen av Sletners ideer også har fått plass, er en såpass sterk plate som den er og løfter bandet enda et hakk.

Den sterke førstesingelen «Psychedelic Man» åpner også ‘Paleolithic War Crimes’, og gjør det på eminent vis som den lekne, komplekse og seks minutter lange låtkonstruksjonen den er. På denne låta og den påfølgende og nokså stilrene stoner-låta «Blood Meridian» kommer et av Saint Karloffs største styrker særlig godt frem, nemlig det herlige drivet og samspillet i bandets musikk som trommeslager Adam Suleiman nok skal ha særlig honnør for. Tempoet er ofte ganske så høyt til stoner-musikk å være, og når skeive takter og potent rock’n’roll-faktor også ramler inn til tider, er det snakk om partier som føles fantastisk organiske og fengende.

Særlig gjør dette seg gjeldende i de ustoppelige versene i «Psychedelic Man» og «Bone Cave Escape». Nest siste låt ut, «Death Don’t Have No Mercy» byr også på noe tilsvarende orgasmisk groove-oppkok, om så i et litt lavere tempo. Her kommer dessuten noen av platas aller beste riff, og denne låta ender opp som et artig og friskt pust mellom albumets to lengste låter.

Saint Karloff viser seg nemlig også fra en annen og mer prog-preget side på ‘Paleolithic War Crimes’. «Nothing To Come» og avslutningslåta «Supralux Voyager» er to flotte odyseer på henholdsvis syv og åtte minutter som i stor grad får prege albumets andre halvdel. Her er stoner-elementene mindre fremtredende, og Saint Karloff setter her større lit til lange oppbygginger og atmosfæriske og folkemusikk-aktige partier. Det kan minne om lengre låter fra andre lignende norske band som Kryptograf og Håndgemeng, men Saint Karloff gjør det kanskje til og med enda litt bedre. Særlig avslutningslåta er helt nydelig, og lar de velproduserte og ekspansive lydbildene gå i en fullbyrdet forening med bandets upåklagelige samspill.

‘Paleolithic War Crimes’ er en utrolig sterk prestasjon, og den er vanskelig å finne negative sider ved. Stilistisk kunne den kanskje pekt tydeligere i en spesifikk retning fordi den til dels er enkel å dele opp i utpregede stoner-deler og utpregede prog-deler. Det er også mulig at dette kunne blitt løst gjennom litt mer innmat; på tross av sitt flust av ideer og sine ekspansive komposisjoner varer denne plata nemlig bare i 40 minutter, noe som nok egentlig er litt kort om man tar variasjonen i betraktning. Men vi får si det sånn at plater der man ønsker seg litt mer gjør det meste annet riktig, og det gjelder i svært stor grad for denne tredjeskiva til Saint Karloff. Den anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 24: Grant the Sun – Voyage

Grant the Sun er et post-metal-band fra Oslo bestående av Håvard Sveberg på trommer, Markus Lillehaug Jonsen på gitar og renvokal, og Martin Rygge fra Beaten to Death og for øyeblikket inaktive Insense på gitar og skrikevokal. Gjengen har tidligere gitt ut en rekke singler og EP-er, hvor titler som «fru blodøks» og «mord og slam» tydet på et band uten større umiddelbare ambisjoner. Ambisjonsnivået virker dog å ha vokst en del underveis, og debutskiva ‘Voyage’ er langt på vei et profesjonelt produkt som maler med svært fargesprakende strøk for metall å være.

‘Voyage’ er å regne som en semi-konseptuell instrumentalskive, der kreative teksturer og et variert tonespråk maler et bilde av et rikt og levende undervannsrike. Plata er teknisk sett ikke en instrumentalskive, men vokalen til Jonsen og Rygge er sparsommelig plassert, og er situert såpass langt bak i miksen at instrumentalspillet til enhver tid utgjør forgrunnen i det musikalske forløpet. Sånn sett føyer ‘Voyage’ seg inn blant noen av de sterkere norske bidragene innenfor det instrumentale metall-paradigmet i senere år, der spesielt skiver som Addiktios ‘Anthem for the Year 2020’ og Astrosaurs ‘Portals’ kaster lange skygger.

Men til tross for enkelte likheter med de nevnte band, er Grant the Sun først og fremst sin egen entitet på ‘Voyage’. De dypvanns-bombende gitarene sender tankene i retning band som Arctic Sleep og Kowloon Walled City, men det skjer så mye spennende i bandets tonale lek og valg av lydeffekter at begrepet post-metall ikke blir tilstrekkelig. Dette blir spesielt tydelig på singlene «Death is Real» og «Mariana», hvor førstnevnte er understøttet av noen skrog-knakende chugs som kun kan matches av band som YAWN og Frostbitt her til lands, og sistnevnte drar på en forrykende bærtur gjennom en fusion-inspirert og tonalt grense-testende gitarsolo.

Plateoppevelsens mest spektakulære dyp er unektelig den nevnte «Mariana», men turen opp til overflaten over skivas B-side byr også på litt av hvert av severdigheter. «Vertigo» og «Hits Like a Wave» er skivas to mest tradisjonelle post-metall-spor – hvilket vil si at de både er knusende tunge og skamløst sentimentale – men førstnevnte balanserer ut sødmen med noen aldeles idiotiske riff (i positiv forstand, selvfølgelig). Sammenlikninger med Addiktio gjør seg desto mer gjeldende på den svansende «Seadevil», før den avsluttende «Grant the Sun» innfører noen svært krasse teksturer og dissonanser på tampen av reisen. Strekket fra «Vertigo» til «Seadevil» står muligens i fare for å gå seg vill post-metallens søvndyssende havgap, men Grant the Sun ror seg som regel i land ved hjelp av et knusende riff eller en rungende melodilinje.

‘Voyage’ er en svært sterk debutskive, og etter et utall lyttinger er det kun et par ting jeg ønsker å kommentere på. For det første slår bandet meg som mye mer utforskende og eventyrsøkende på skivas første halvdel. Dette gjør at B-sida oppleves som noe mer tentativ, selv om låtene i seg selv er velkonstruerte og fulle av minneverdige øyeblikk. For det andre synes jeg vokalens rolle på skiva virker noe uavklart. Øyeblikkene med vokal som er fungerer temmelig godt, men de ligger såpass diskret til i miksen at de omtrent er å regne som instrumentalbidrag. Grant the Sun befinner seg dog mutters alene på sin koordinat på det norske landskartet, så deres uttalte forsøk på å «utvide metallens noe konservative handlingsrom med nye farger og teksturer» har vært en suksess etter ‘Voyage’ å dømme. ‘Voyage’ har noe å tilby fans av både progressiv instrumentalmusikk, post- og alternativ metall, og er en uignorerbar fargeklatt i en usedvanlig tettpakket norsk platesommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Favoritt uke 25: Vulture Industries – Ghosts from the Past

20 år er gått siden oppstarten av det bergenske bandet Vulture Industries, og jammen suppleres ikke jubileet av bandets første plate på hele seks år: ‘Ghosts from the Past’. Vulture Industries er en kvintett som har spesialisert seg på å mestre et krysningspunkt mellom avant-garde-metall og progressiv metall, og den mest naturlige norske sammenligningen her til lands må nok være Årabrot, mye fordi avant-garde-tendensene stadig har unngått å gå på bekostning av en viss tilgjengelighet.

Vulture Industries har også til felles med Årabrot at de til tider ligger nærmere et rocke-sound enn metall. Mangelen på noe som tilsvarer de feite, industrielle stoner-gitarene på Årabrots siste skive ‘Norwegian Gothic’ gjør at mange kanskje vil anse ‘Ghosts from the Past’ som en ren rocke-plate.

Åpningslåta «New Lords of Light» kan nok støtte opp under en slik hypotese med sitt groovy, lette driv, fengende refreng og melankolske melodier som fort sender assossiasjoner til et band som Interpol (av alle ting). Låta er også svært god, og den fungerer godt som en introduksjon før Vulture Industries etter hvert ruller ut låter som tyder på at ‘Ghosts from the Past’ egentlig er en ganske sammensatt plateopplevelse stilistisk sett.

«This Hell is Mine» er ett høydepunkt med sin gode oppbygning og sine fargerike lydbilder, der Vulture Industries introduserer noen folkemusikkinspirerte gitarer som også skal få prege plata videre. «Deeper» er også et sterkt ledd, og sammen med krumspringet «Not by Blood, But by Words» mot slutten av plata byr denne på de tydeligste avant-garde-tendensene på skiva. Derfor er den også et av de mest interessante sporene på ‘Ghosts from the Past’, selv om jeg her synes Bjørnar Nilsens smått teatralske vokal blir litt vel overdådig og masete akkurat her.

Vulture Industries slår også på stortromma på slutten med den hele ni minutter lange avslutningen «Tyrants Weep Alone». Strukturelt sett er denne ganske seige låta egentlig løst svært godt, og særlig det flotte, melankolske gitararbeidet mot slutten gjør at låta – og dermed også plata – får en svært god landing. Jeg tror bandet kunne fått enda litt mer ut av produksjonen og gjort det enda litt mer storslått, men først og fremst blir denne låta med det en god avrunding på en solid og variert plateopplevelse med svært få svake ledd. Anbefales for alle med sansen for de litt lettere, men også mer kreative musikalske uttrykkene innenfor den norske metallscenen.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Sirenia – 1977

‘1977’ er den nyeste skiva til Sirenia, som nok egentlig må kunne betegnes som et av de mest suksessfulle norske metalbandene i dag – i alle fall om man ser bort fra svartmetallscena. Den mye større gjennomslagskraften undersjangeren bandet opererer i, symfonisk metall, har i utlandet kontra Norge er muligens noe av forklaringen på at i alle fall vi ble litt overrasket over bandets strømme-tall og liker-klikk på sosiale medier da vi oppdaget dem. For min del var det for nå ca. to år siden i forbindelse med lanseringen av bandets tiende plate ‘Riddles, Ruins & Revelations’, som på alle måter var et positivt første møte med bandets musikk og definitivt et norsk høydepunkt innenfor sjangeren det året.

Oppskriften på Sirenias musikk kan i og for seg virke ganske enkel, der bandet ofte nøyer seg med den storslåtte produksjonen, den nydelige vokalen og refrengene som gjerne inneholder både høy, høy kvalitet og evne til å vekke visse guilty pleasure-nerver til live. På ‘Riddles, Ruins & Revelations’ ble dette bygget videre på gjennom låter som «Addiction No. 1», som var en slags spinnvill Rammstein–ABBA-hybrid.

Slike krumspring mangler på ‘1977’, som er en plate der Sirenia på alle måter har satt lit til sine grunnformler. Det er jo formler som på sett og vis fungerer; likevel duger det bare til dels på denne nye utgivelsen, og dessverre fremstår det for meg som at Sirenia i all hovedsak går på sparebluss her.

I stedet for at høydepunkter treffer meg i trynet på overveldende og overraskende vis, sitter jeg nemlig og venter litt på dem her. Og de kommer riktignok i noen doser. Etter den helt ålreite åpningen «Deadlight» og den noe mer forglemmelige «Wintry Heart» kommer nemlig et ordentlig sterkt pre-chorus og refreng i «Nomadic», som ender opp som albumets desidert beste låt – også på bakgrunn av noen svært gode grep i gitarsegmentet. Videre kommer Sirenia også godt ut av riffinga i «A Thousand Scars». Også «Oceans Away» kommer relativt godt i form av å være en habil power-ballade som fungerer godt som midtpunkt på plata, før melodiene i «Dopamine» også bidrar med noen høydepunkter.

Mye blir imidlertid for oppskriftsmessig, og selv om refrengene holder mål isolert sett, blir noen av de for generiske og som rester fra et Eurovision-laboratorium der de har blitt kledt i en metal-rustning. Slutten av ‘1977’ er også kanskje platas svakeste ledd, der den mest rotete låta vi finner her, «Delirium», avløses av en avslutningslåt som for min del går rett i glemmeboka. ‘1977’ forblir derfor først og fremst mat for fansen; noen sterke høydepunkter er her, men av et band som Sirenia forventer jeg mer.

Skrevet av Alexander Lange

RUÏM – Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja

Utgangspunktet for prosjektet RUÏM gir formodentlig enkelt vann i munnen hos enhver norsk ekstremmetallentusiast. Dette er nemlig det ferskeste påfunnet til tidligere Mayhem-gitarist Blasphemer, som i sin Portugal-residens oppdaget en rekke ubrukte riff fra hans tid i det legendariske svartmetallbandet. Disse har munnet ut i plata ‘Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja’, der Blasphemer tar seg av alt annet enn trommespillet (som franske César Vesvre (CSR) bidrar med) og som for øvrig sirkler tematisk rundt den nye, brasilianske religionen Umbanda.

Opprinnelseshistorien til materialet på denne plata gir på alle måter mening. Om noe, kan det nesten fremstå som nokså tilfeldig at riffene her ikke har havna på noen av Mayhems skiver mellom 2000 og 2007, da mye av gitararbeidet definitivt har en tilsvarende potens som det man finner der. Blasphemers finfølelse for dissonans og thrash-preg gir låtskrivinga her en gjennomgående høy og unik kvalitet.

Med det fremstår også innmaten her nokså velkjent i utgangspunktet, der den tematiske overbygningen nok er det eneste som gir prosjektet en viss egenart kontra Blasphemers tidligere påfunn. Selv i vokalsegmentet har han funnet en slags interessant gyllen middelvei mellom Maniacs og Attila Csihars (som var Mayhem-vokalister i perioden 2000-7) stiler. Det er i utgangspunktet ikke noe problem, men presenterer naturligvis en liten utfordring. Dette gjelder særlig når man har kommet halvveis i ‘Black Royal Spiritism’, der gitargrepene – i all sin sofistifikasjon, detaljrikdom og kvalitet isolert sett – har en tiltakende tendens til å fremstå oppbrukte og velkjente til tider.

Først og fremst kommer imidlertid Blasphemer sterkt ut med låtskrivinga – og produksjonen! – her, og det er også mange gode eksempler på vellykket variasjon. I platas første halvdel av plata blir vi eksempelvis introdusert med platas langt på vei lengste låt «Blood.Sacrifice.Enthronement», som i løpet av sine ti minutter kaster ut både interessante grooves og en svært sterkt strukturert komposisjon. Deretter følger det som må være et slags mikrokosmos av skiva på «The Triumph (Of Night & Fire)», før et av låtas beste, mørkeste og mest kaotiske låter følger i form av «The Black House»; deretter sørger tittellåta for en passende, atmosfærisk nedkjøling.

Utover dette vil jeg trekke frem det endelige avslutningsstrekket som sterkt. «Ao Rio», som må kunne omtales som en slags interlude, kunne nok blitt gjort noe mer ut av, men fungerer også sterkt som en opptakt og inngang i avslutningslåta ‘O Sino da Igreja’ som runder av det hele med gitararbeid fra øverste hylle. Og det er nok i all hovedsak Blasphemers sterke riff og temaer som kjennetegner denne skiva og som gjør den såpass bra. Kanskje minner det mye om tidligere eskapader fra den tidligere Mayhem-gitaristen (noe som jo uansett ikke er noe rart), og kanskje kunne den tematiske overbygningen blitt enda mer utbygd. Men den anbefales først og fremst sterkt for de som har sansen for sofistikert svartmetall med en mystisk eim over seg.

Skrevet av Alexander Lange

Enevelde – En Gildere Død

Om det er én ting vi i Metallurgi ikke klarer å holde kjeft om, verken mellom oss selv eller overfor dere lesere, er det hvor imponert vi har blitt over utgivelsene fra plateselskapet Terratur Possessions. Jeg skal ikke gi noen detaljert gjengivelse av hva dette selskapet har bidratt med, men nå er altså nok en utgivelse fra denne kanten ute. Denne gangen er det snakk om en fullengder fra prosjektet Enevelde, som er det andre enmannsprosjektet fra B. Krabøl – ellers kjent fra det sagnomsuste Misotheist.

Mens det sistnevnte prosjektet baserer seg på teknisk og dissonant svartmetall i lange doser, er Enevelde på mange måter et mer tradisjonelt og minimalistisk svartmetallprosjekt. Det gjelder kanskje i enda større grad enn før på ‘En Gildere Død’, som i stor grad presenterer atmosfæriske strekk og gråtende moll-akkord-spill. Krabøls lille hake eksisterer imidlertid fortsatt i form av hans brutale og mørke growle-vokal, som er med på å gi prosjektet en ganske unik finish.

Dette er for all del et godt utgangspunkt, og gjør seg eksempelvis godt til å begynne med på ‘En Gildere Død’. Temaet på «Til Høsten» er et utmerket eksempel på sterk, atmosfærisk svartmetall, der lekre post-fengsel-Burzumske gitargrep maler grelle, men vakre stemninger sammen med vokalen.

Det åpenbarer seg imidlertid noen problemer med både litt ensformighet i låtskrivinga og produksjonen, som etterlater vokalen som litt isolert og innesluttet. Dette er særlig tilfellet på den ni minutter lange «Renselse», der jeg ikke synes Enevelde får gjort så mye ut av et i utgangspunktet sterkt tema og vokalen mister noe av potensen sin utover på grunn av ensidigheten.

Bedre blir det heldigvis utover på skiva, og tittellåta ender for eksempel opp som platas desidert sterkeste spor med sin etterlengtede variasjon og gode riff. Også «Rekviem» ender opp som et sterkt segment av mange av de samme grunnene, men etter dette synes jeg syvminutteren «Epilog» bidrar med lite nytt og spennende på låtskrivingsfronten. Det bidrar til at ‘En Gildere Død’ ender opp som en litt skuffende affære, på tross av at Enevelde definitivt koker opp noen sterke høydepunkter underveis.

Skrevet av Alexander Lange

Kvad – So Old

Kvad er et av de mange prosjektene til personligheten Peregrinus, som ellers har sluppet både mye imponerende og mindre bra gjennom prosjektene Praefuro, Solus Grief og Unholy Craft. Kvad er et av de bedre prosjektene han står for, og slapp en debutskive i fjor som nesten klatret opp til en topp 50-plassering hos oss i fjor. Nå er en ny skive herfra ute i form av ‘So Old’, som i alle fall etter høydepunktene å dømme er en enda bedre lansering i mine ører.

Singelen som ble sluppet i forkant av plateslippet, «I Long for the Fires», slo meg nemlig i bakken med sin fantastisk intense svartmetall. Umenneskelig skrikevokal og et særdeles flott og hardt trøkk bidro nemlig til at jeg endte opp med å se svært mye fram til ‘So Old’, der det nå viser seg at Kvad byr på mer av det gode selv om det eksisterer forbedringspotensiale på enkelte punkter.

Før nevnte låt sparkes i gang åpner Kvad her med den lengre og mer saktegående tittellåta, som med sin gode utførelse bærer lovende bud om en viss variasjon i uttrykket. Det meste på ‘So Old’ følger imidlertid i fotsporene til «I Long for the Fires», som i låtskrivingsøyemed ender opp som en nokså vellykket affære på tross av at man på slutten kanskje synes det hele kunne vart litt kortere. Variasjon kommer nemlig underveis, særlig i form av noen mer rifftunge komposisjoner i for eksempel «This Was Death» og avslutningslåta «Ashes of a Life».

Produksjonen er det nok litt verre med. Utgangspunktet er riktignok godt, der Kvad presenterer noe appellerende i form av uskarphetene som svøper om vokalen og de støyete gitarene. En god balansegang som ikke gjør dette for dominerende er imidlertid ikke alltid til stede, og jeg skulle nok til tider ønsket meg noe mer klarhet i det instrumentale og noe mindre altoverskyggende vokal. Introen på «The Forest Draped Black» blir for eksempel noe problematisk i så måte, selv om vokalen samtidig gir en kul sjokkeffekt.

Det blir nemlig først og fremst et problem når man hører på hele skiva samlet. I all hovedsak imponerer likevel ‘So Old’ stort med sin usedvanlig intense svartmetall når jeg vurdere elementene, låtene og grepene mer isolert. Anbefales for fans av voldsom og primitiv svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Ekrom – Uten Nådigst Formildelse

Ekrom er et temmelig nytt svartmetallband stiftet av kjente fjes fra blant annet band som Nocturnal Breed, Conjuration og Covenant. Nærmere sagt består bandet av Thomas Ødegaard fra de første par bandene på trommer og «Kharon» fra sistnevnte på gitar, bass, vokal og keyboard. Med tanke på at han står for mesteparten av bandets instrumentering, blir det naturlig å anta at Ekroms visjon har sin opprinnelse hos «Kharon», selv om det skal sies at Ødegaards jobb bak trommesettet har en viktig rolle å spille på duoens mektige platedebut ‘Uten Nådigst Formildelse’.

Stilistisk sett har Ekrom sterke tilknytninger til den norske andrebølgen; kanskje spesielt den krigerske og stormende svartmetallen til plate-aktuelle Immortal. Dette basale uttrykket har så blitt utvidet med en atmosfærisk dimensjon i form av eteriske synther, samt en mørk, melodisk åre som bidrar til å skape litt avstand mellom Ekrom og de nevnte legendene. Ødegaard har videre en tendens til å vektlegge rullende dobbelbass fremfor blast beats, og dette gir musikken et godt forankret og mektig preg – hvilket forsterkes av det dødsmetalliske dybderegisteret som rytmegitarene utforsker med jevne mellomrom.

‘Uten Nådigst Formildelse’ er en skive som inviterer til bruk av beskrivende metaforer. Platas rikholdige atmosfære sender tankene i retning Immortals sagnomsuste vinter-univers, og utvikler seg som en vekselvis tiltagende og stilnende snøstorm over spilletiden. Åpningssporet «Bell Witch» kaster lytteren rett inn i snøkaoset, med en thrashende, svartmetallisk spurt som utgjør et av skivas mest intense strekk. Singelen «The Black Flame of Seth» tar oss så over et værherjet, åpent platå, før tempoet sakkes til en treg og nedtynget gange på «The Black Hearted Ragana». Pauser fra den isnende kulingen er også å finne på skiva, om så kun i korte øyeblikk. Spesielt verdt å nevne er den overraskende fredelige åpningen på skivas B-side i form av kassegitarspillet på «Misanthropy Void», samt det noe avmålte midtpartiet til «Abyss of Eternity».

Til tross for den gjennomgående høye kvaliteten på materialet på Ekroms debutskive, finnes det et par øyeblikk på skiva som lander ekstra godt. Den atmosfæriske intensiveringen som finner sted rundt overgangen til platas andre halvdel er spesielt effektiv, og det samme er de stadige endringene i tonalitet og stemning på «I Djevelens Skygge». Best av alle er dog singelen «My End», som med sine utsøkte riffsekvenser og nesten Sogna-metalliske avslutning utgjør en tårnende fjellrygg i platas indre. Alt i alt er det lite å utsette på ‘Uten Nådigst Formildelse’, ettersom Ekrom har skapt en innhyllende og atmosfærisk potent plateopplevelse som har potensialet til å treffe bredt blant svartmetallfansen. Dermed er det bare å kle seg i rikelig med lag, og begi seg ut i den stormende snøføyken som omgir Ekroms bunnsolide debutskive ‘Uten Nådigst Formildelse’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Paracrona – Sun God

Paracrona er et splitter nytt band bestående av både kjente og ukjente fjes fra den norske metallfloraen og omegn. Spesielt verdt å nevne er at trommekrakken tilsynelatende deles av yndlingen Baard Kolstad og den talentfulle arbeidshesten Laszlo Juhos fra band som Coldflesh og Greve. Bandets debutskive ‘Sun God’ er en høyst profesjonell og unektelig ambisiøs utgivelse, hvor grenseutviskende og teknisk krevende, progressiv metall møter et tematisk fokus på frihet og frigjøring – om så av kreativ eller samfunnsrelatert art.

Paracrona har møtt litt av hvert av hindre på reisen mot sin debut-utgivelse. Etter at vokalist Ringo Christiaan van Droffelaar og gitarist Øystein Hanssen bestemte seg for å skrive musikk sammen etter et heldig møte på Wacken Open Air, satte den verdensomspennende pandemien kjapt en brems på disse planene. Når Ringo i tillegg fikk en kreft-diagnose i etterkant skulle man tro at disse planene raskt ville forsvinne ut i periferien, men nei, heldigvis har både Ringo og bandet som helhet kommet seg helskinnet gjennom disse dramatiske hendelsene. Dermed fremstår ‘Sun God’ som en desto større triumf; en seier over både kreative og situasjonelle utfordringer som smaker ekstra søtt i lys av forholdene rundt innspillingen.

‘Sun God’ er en skive som er uhyre vanskelig å oppsummere rent stilistisk. Grovt sett kan betegnelsen progmetall med svartmetalliske påvirkninger være treffende, men det finnes unektelig hint av både teknisk thrash og moderne, dødsmetallisk tyngde i de ni låtene som utgjør Paracronas debutskive. I den forstand kan det være nærliggende å trekke frem fjorårets skive av Brotthogg som sammenlikning, men dette vil på ingen måte fange den progressive og nesten konseptplate-aktige siden til Paracrona på tilfredsstillende vis. Kanskje skal vi bare kitte mesteparten av sjangerbegrepene ut av vinduet i denne omgang, og nøye oss med at ‘Sun God’ er et stykke progressiv ekstremmusikk som først og fremst leter etter sin egen lille uttrykksmessige jordflekk i dagens tett befolkede metall-landskap.

Paracronas innviklede men umiddelbart engasjerende maskineri gjør seg selv tydelig til kjenne allerede på åpningslåta «New Impurity». Likevel er det først på singelen «Carry the Cross» at bitene virkelig begynner å klikke på plass, med snirklende gitarstemmer og andre inspirerte detaljer som vitner om bandets bugnende entusiasme for eget håndverk. Jeg vil ikke si at skivas låter er foruten enkeltstående øyeblikk som utmerker seg spesielt godt, men fra dette punktet og ut blir det mer naturlig for meg å bare ri den stadig skiftende strømmen av detaljrik metall bandet leverer fremfor å tenke låt for låt. Likevel bør det nevnes at både «River of Pain» og «Therefore I Move the Time» fra platas B-side utmerker seg – førstnevnte som følge av sin mektige atmosfære og broens gløtt inn i progmetallens gapende rift, og sistnevnte som følge av sin Deception-aktige, staselige brutalitet.

Det finnes dog litt av hvert å plukke på når det kommer til Paracronas førsteskive. For det første synes jeg produksjonen er noe i overkant polert selv for progmetall, og litt tydeligere basspresens og smuss i gitarene hadde hjulpet godt med å fremheve bandets iboende tyngde. For det andre synes jeg Ringo kunne sluppet seg mer løs stemmemessig for å matche musikkens utforskende og hyperaktive karakter, ettersom vokalen fremstår som en passende men lite oppsiktsvekkende bit av bandets musikalske puslespill. Til slutt er det ikke til å komme i fra at plata er i overkant lang. Likevel er det ingen tvil om at Paracrona har levert en særegen og sofistikert platedebut på ‘Sun God’, om enn den oppleves som noe nølende i møte med de grenseløse mulighetene det progressive sinnsrommet tilbyr dyktige musikere. Denne invitasjonen forblir dog åpen for gruppa dersom de velger å gå videre med prosjektet, hvilket jeg virkelig håper på bakgrunn av kvaliteten vi har fått servert på ‘Sun God’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Viction – Darkness, We Are God

Viction er nok et ungt lovende band som har sin opprinnelse i rock- og metall-linja til Buskerud Folkehøgskole. I senere år har vi sett en stødig tilstrømming av nye artister fra dette hold, deriblant artister som har hevdet seg på våre egne topplister ved årets ende, som f.eks Sjakal og Ruun. Faktisk kan det virke som at mesteparten av låtmaterialet på platedebuten til Viction ble skrevet underveis i utdanningen deres på Folkehøyskolen, ettersom fem av låtene har blitt utgitt på skolens serie med promoterings/samleplater kalt ‘Ungt Blod’.

Som følge av alderen på elevene som inntar Norges eneste rock- og metall-linje – så vidt jeg vet – finnes det noen likheter å spore mellom de ulike prosjektene som befolker høyskolen. For det første fremstår mye av musikken som relativt lite forankret i klassiske tradisjoner, trolig som følge av at bandene er inspirerte av moderne generasjoner av band i større grad enn originalene. For det andre er blanding av undersjangre svært vanlig blant prosjektene. Viction er sånn sett et godt eksempel på den type håndverk som rock- og metall-linjen virker å oppfostre, ettersom de tilfredsstiller begge de nevnte kriteriene.

‘Darkness, We Are God’ viser et band som har opparbeidet seg svært gode tekniske og låtskriveregenskaper, men som ikke ennå har klart å fullstendig differensiere seg fra sine inspirasjonskilder. Den ruvende fasaden som er Machine Heads ‘The Blackening’ kaster lange skygger over skivas åtte spor, ettersom både trommespill, låtstrukturer, tekst og vokalteknikk virker formet av den definerende utgivelsen til Flynn & co. I tillegg til dette moderne groove/thrash-utgangspunktet finner vi også elementer av melodisk dødsmetall ala In Flames rundt overgangen til 2000-tallet, samt en ansamling av gitarteknikker popularisert av de franske kjempene i Gojira.

Åpningssporet «Ephyrmia» er en destruktiv thrash-fanfare som for alvor annonserer Victions ankomst på den norske metallscenen. Den profesjonelle og punchy miksen er en betydelig oppgradering fra den vi finner på bandets ‘Ungt Blod’-bidrag, og kommuniserer en tydelig ambisjon om å innta større festivalscener på sikt. Låter som singelen «The Enemy» og påfølgende «Darkest Debris» utnytter seg av denne kommersielle skalaen på godt vis, i kraft av sine slagkraftige riff og minneverdige, antemiske refrenger.

Viction viser også at de er i stand til å håndtere lengre låtformer på platas B-side, selv om de ikke klarer å matche den ustoppelige, kalkulerte dramatikken som gjennomsyrer ‘The Blackening’. Best av dem er kanskje «Dance Inside the Sun», som til tross for åpenlys kopiering av låter som «Aesthetics of Hate» og elementer fra Gojiras ‘L’enfant Sauvage’ er uhyre effektiv i sin auditive ødeleggelse. Man kan tross alt ikke kreve at unge band skal løsrive seg fullstendig fra sine inspirasjonskilder med en gang, så alt i alt mener jeg at Viction har presentert et godt musikalsk utgangspunkt som de kan jobbe videre ut ifra på ‘Darkness, We Are God’.

Til slutt må det bemerkes at jeg anser låttekstene for å være det elementet som krever mest bearbeiding på kommende utgivelser. Daniel Guthormsen har definitivt et instinkt for fengende og allsangverdige melodier – så vel som en velfungerende, røff teknikk – men tekstene fremstår som i overkant inspirert av Flynns utleverende masokisme på Machine Heads nyere utgivelser. Som sagt er ‘Darkness, We Are God’ en svært god debututgivelse fra et ungt band, så disse punktene er mest av alt ment for å stimulere til videre vekst for bandet. Buskerud Folkehøgskole har avlet frem en rekke interessante å lovende band i nyere tid, og Viction føyer seg inn i denne rekken på sin førsteplate ‘Darkness, We Are God’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Infernal – Eternal Disharmony

Infernal er et svartmetallprosjekt fra Sarpsborg hvis historie strekker seg nesten 30 år tilbake i tid. Bandet ble først stiftet i 1994 som Baalberith, før de etter navneskiftet i 1997 holdt det gående til 2001. Deretter skulle det ta hele 18 år før prosjektet kom til live igjen, og en ny lansering kom i form av en demo tidlig i fjor. Nå har trioen samlet opp en del materiale og lansert det i det som omtales som samlingslanseringen ‘Eternal Disharmony’; om noe er spilt inn på nytt vet jeg ikke, men det er her i alle fall snakk om låter som alle ser ut til å ha blitt lansert før.

Enkelte låter har også blitt lansert flere ganger før, der oversikten på Encyclopedia Metallum: The Metal Archives gir en anelse om at særlig instrumentalen «Cursed» har blitt resirkulert noen ganger – sist som singel i fjor. Det fremstår ikke så rart for meg, da dette er min soleklare favoritt på denne lanseringa, der Infernal byr på en voldsom intensitet, brølende bass og et gitararbeid som overgår nær sagt alt annet som dukker opp her.

Også andre steder synes jeg Infernal kommer nokså godt ut. «Bloody Upon the Altar» er definitivt en kurant og nokså dynamisk åpning på lanseringen, særlig ved hjelp av noen av de sterkeste melodiene og leadsene man finner her, og bandet lykkes godt med de noe tyngre og groovy partiene som dukker opp på «The Last Eternal Winter».

Andre steder går det ikke fullt så bra. De litt kortere sporene her er et eksempler på det, der «Once Again…» baserer seg på en vel enkel og tam melodi, call-and-response-vokalen på «Holy Unholy» rett og slett blir temmelig irriterende og «The World is Mine» blir en ganske rotete affære på tross av noen kule partier. Rotete er også det jeg vil si er den dårligste låta på ‘Eternal Disharmony’, «Nobody Wins (Everybody Dies)», som blant annet disker opp noen ganske begredelige chugge-deler.

Det avsluttes litt ambivalent med «Goathelia», som inneholder noen virkelig sterke partier, men som til gjengjeld er fryktelig utight til tider. Og jeg sitter i det hele tatt igjen med litt blandede følelser rundt ‘Eternal Disharmony’; Infernal tråkker en del feil her i mine ører, men på sitt beste byr de også på nokså habil og aggressiv svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Taake – «Et Uhyre av en Kniv»

Et av norsk svartmetalls mest suksessfulle enmannsprosjekter noensinne, Ørjan «Hoest» Stedjebergs Taake, slipper den 1. september sin syvende fullengder: ‘Et Hav av Avstand’. Første (og kanskje eneste) smak på det som kommer har kommet i form av låta «Et Uhyre av en Kniv», som er en låt på hele 13 minutter. Formodentlig er denne låta heller ikke den eneste av et slikt kaliber på plata, som kun skal inneholde fire låter.

Ambisjonsnivået synes sånn sett både å være høyt og verdig Taakes nesten 30 år lange virke. «Et Uhyre av en Kniv» innevarsler også et svært spennende og interessant prosjekt som kan ende opp med å matche disse ambisjonene og fornye Taakes veletablerte uttrykk. Innmaten er langt fra ukjent, der det er snakk om fortsatt ganske rå svartmetall med noe folketonal glasur. Men det hele fremstår mer storslått og grandiost enn tidligere, godt hjulpet av låtlengden og en rekke svære, og ikke minst strålende, temaer og melodier.

Taake leker nok litt med ilden når det gjelder lengden og låtas lineære struktur, og jeg lurer fortsatt litt på om den hadde trengt å være så lang. Likevel gjør Hoest stort sett en imponerende jobb med å holde momentumet ved like her, og mye tyder på at vi som har hatt glede av for eksempel Helheims og Kampfars skiver de siste par årene har en sterk plateopplevelse i vente.

Skrevet av Alexander Lange

Fight the Fight – «Monarch»

Med fornyelser i besetningen skal Oslo-bandet Fight the Fight slippe sitt første album siden 2020s ‘Deliverance’ senere i år, og første singel ut er «Monarch». Denne treminutteren synes jeg representerer både kontinuitet og polering av bandets uttrykk, som må kunne beskrives som en cocktail av flere moderne metal-undersjangere; her finnes både nikk til groove metal, industriell metall, metalcore, djent, og nu metal, og da med et ganske brutalt fortegn.

«Monarch» er i all hovedsak en solid sprengladning, som først og fremst imponerer med en sterk vokalprestasjon, kult klimaks og en heftig groove som alle som har kost seg med What the Five Fingers Said to the Faces «Blackspiraldance» bør kunne ha stor glede av. Låta er nok vel overprodusert i mine ører, men det står ikke veien for at jeg gleder meg til å høre mer av hva bandet har å by på på plata.

Skrevet av Alexander Lange

Superlynx – «Into the Sun»

Det er nå to år siden Superlynx fortryllet det norske metallpublikummet med sin rituelle ørkenrock på tredjeskiva ‘Electric Temple’, og dermed er tiden definitivt moden for nye auditive trylleformler kastet fra dette hold. Noe av det som best karakteriserer musikken til Superlynx for min egen del, er måten de kombinerer ørkenrockens ulmende hete med en følelse av vidåpne rom, hvilket transporterer sinnet til et nattlig ritual utført mellom kurvende sanddyner. På «Into the Sun» tar bandet derimot skrittet ut i det stekende dagslyset, det uten å miste noe av sin tilslørende mystikk.

Sånn sett kan «Into the Sun» dernest sies å være det nærmeste Superlynx noensinne har kommet en sommerlåt. Denne teorien støttes av teksten, hvor en flyktig protagonist fortaper seg i det glitrende og refraktære sollyset der hun/han ligger og dupper under vannoverflaten. Ytterligere støtte kommer i form av akkordprogresjonen som underligger låtas refreng, som er injisert med et potent ekstrakt av vestkyst-rock. Gitarene både glinser av svette og virker dynket i luftbåren støv på samme tid, bassen murrer som en slumrende ørkenskapning, og vokalen til Pia Isaksen har den dronende, rituelle gløden som vi har lært å forvente av den eminente Oslo-trioen. «Into the Sun» er et gledelig gjensyn med en sterk musikalsk personlighet på den norske scenen, og en auditiv hetetokt som burde tilfredsstille det som er av ørkenrock- og doom-fans til lands.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «Snakkes i Helvete»

Der «Light of Our Dying Sun» var en omstreifende og funderende affære, er andresingelen fra Avertias kommende skive en langt mer direkte skuddladning. Åpningens staute og folketonale melodi legger i utgangspunktet en introspektiv tåke over tilstelningene, men idet versets Darkthrone-aktige aggresjon treffer øregangene evaporerer denne umiddelbart. Drivende riff veksler med Avertias spesielle og umiskjennelige form for nostalgisk melankoli, og det hele leder frem til et eksplosivt andrevers der tittelen brøles ut av et fulltallig mannskap. «Snakkes i Helvete» er en relativt simpel låt, men hinter likevel til et mangfoldig idégrunnlag på bandets kommende ‘Midnight Returns’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Storm – «House of Cards»

Det er nå kun en dag til Storm sparker i gang festivalsesongen med et etterlengtet sett på Tons of Rock i Oslo, og i den forbindelse har den talentfulle unge musikeren sluppet en ny låt. Leo Davadi Sundli var jo faktisk så ung da han spilte inn debut-EPen ‘Invincible’ i fjor at han har gått gjennom stemmeskiftet siden den gang. Dette har garantert ført til en del utfordringer knyttet til tilpasning av vokal, men på «House of Cards» virker det som at Leo allerede har funnet seg noenlunde til rette i sin nye stemme.

«House of Cards» er nok en høykommersiell krafttønne reist på en grunnvoll av moderne metalcore. Påvirkningene fra band som Bring Me the Horizon, Motionless in White og Yungblud er fremdeles umulige å ignorere, men skarp låtskriving, fengende hooks og mengder av ungdommelig iver og attitude veier i stor grad opp for dette. Jeg synes kanskje at det plutselige utbruddet av trap-beats på låtas andre vers er håndtert på litt klumsete vis, og flere av vokalmelodiene gir så sterke assosiasjoner til Bring Me the Horizons ‘Post Human: Survival Horror’ at det må bemerkes. «House of Cards» har til tross for disse punktene (kanskje til og med som følge av dem) mengder av kommersielt potensial, og jeg ser frem til å se karen utfordre noen av de større og mer veletablerte gutta fra Tons-scenen på torsdag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Agabas – «Evneveik»

Et av de friskeste og mest oversette platene innenfor norsk metall de siste årene må være Agabas‘ ‘Voluspá’, som slo oss i bakken for to år siden med det som var som en slags ungdommelig, fandenivoldsk og oppoversparkende nytolkning av Shinings ‘Blackjazz’. «Dødsjazz» var bandets selvutnevnte sjanger, og i år får vi mer når bandet slipper sin andre fullengder via Vinter Records.

På første singel herfra er ingrediensene definitivt på plass, med temaer som spretter av herlig energi og synkopering, en strålende vokalprestasjon som er med på å gi uttrykket et klart hardcore-preg og et fett klimaks som kommer i form av en breakdown mot slutten. Det lille, effektive jazz-ekstra kommer denne gangen i form av en saksofon som har erstattet klarinetten fra sist. Helt opp til debutskivas høydepunkter når imidlertid ikke Agabas her, mye fordi jeg synes det hele fremstår litt mer polert enn sist og de ikke byr på så mange nye og overraskende elementer. Det håper jeg vi får mer av på plata som jeg uansett er sikker på at vil bli en sterk og live-vennlig energibombe.

Skrevet av Alexander Lange

Borgarting – «Hat»

Svartmetallbandet Borgarting slapp første singel fra deres kommende plate ‘Beist’ allerede i fjor høst, men det er først nå, med lanseringa av andresingelen «Hat», at vi vet at plata er på vei. Plata lanseres via italienske Dusktone den 14. juli, og alt tyder på at vi kommer til å få servert en nokså brutal svartmetallplate som er tradisjonstro i uttrykket, men moderne i produksjonstermer.

Med det skiller Borgarting seg lite fra mange andre band innenfor scena på «Hat», noe som fort innebærer at låtskrivinga må imponere nevneverdig for at det skal være verdt å sjekke ut. Heldigvis kommer bandet ganske så greit ut i så måte, og selv om ikke alt på denne låta fester seg på hjernebarken, leveres blant annet et knusende refreng som utnytter mange av fordelene i den punchy og harde produksjonen.

Skrevet av Alexander Lange

Slaamaskin – «Du»

Slaamaskins meget utstrakte promotering i forkant av September-slippet av skiva ‘Trollveggen’ fortsetter med den kontant titulerte tredjesingelen «Du». «Du» fremstår som hakket mer strømlinjeformet og konsis enn sine svært sjangerblandende kumpaner i «Forfall» og «Fossekall», og er dermed kanskje den av de tre låtene som har gjort meg mest begeistret personlig. Dette betyr ikke at bandet holder seg fullstendig unna den musikalske stol-leken på «Du», og både metallisk hardcore, crossover-spekket thrash og groove-orientert metall gjør seg til kjenne over singelens kompakte spilletid. Den ignorante brutaliteten som slippes løs på lytteren rundt låtas avslutningsstrekk er spesielt verdt å nevne, og alt i alt er «Du» nok en solid singel fra de sinte Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vreid – «Flammen»

Etter det ambisiøse multimedia-prosjektet ‘Wild North West’ virket det naturlig å anta at den neste utgivelsen til Vreid ville ta en enklere form. To år senere er det likevel overraskende at det første tegnet på liv fra det eminente Sognametall-bandet er en enkeltstående singel. «Flammen» fremstår dog som noe mer betydelig enn en utrydding av hvelvet som huset materialet til bandets forrige skive, ettersom den kombinerer aspekter ved bandets lange historie som foreløpig ikke har eksistert side ved side.

Nærmere sagt bærer «Flammen» både preg av den hardføre viking-mentaliteten til perioden før «Valfar»s bortgang, samt den mer oppdaterte motstandskjemper-vibben til versjonen av bandet som ga ut ‘Milorg’ i 2009. Militante, staute riff hamrer ut av høyttalerne ved låtas oppstart, svøpt i en dyster tonalitet som minner om gjengens første skiver under Vreid-banneret. Black’n’rollen og de deilige ledegitarene som utgjør deler av arvestoffet fra Windir består selvfølgelig fremdeles, men totalt sett fremstår «Flammen» som en utsøkt destillasjon av hele bandets musikalske utvikling til nå. Det hele bygger opp til en stolt og mektig avslutning, der symfoniske elementer og majestetiske korsatser danner et verdig punktum på en av mine favorittlåter av Vreid i nyere tid. Til slutt må det nevnes at det avsluttende riffet inneholder den nydeligste chuggen siden Metallicas «The Thing That Should Not Be», hvilket selvfølgelig bør fungere som effektivt trekkplaster for de fleste som leser denne bloggen!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mortemia – «Antidote»

Den nyeste singelen fra Mortemias ‘The Covid Aftermath Sessions’ er her og går under navnet «Antidote». Tradisjon tro har Morten Veland, mannen bak prosjektet, fått med seg en eminent gjest, og denne gangen er det også snakk om noen av et heller stort kaliber, nemlig Fabienne Erni fra sveitsiske Eluveitie.

Inntrykkene mine av fra dette prosjektet har vært litt blandede, der det nok er forrige låt ut, «The Hourglass», som har imponert meg aller mest. «Antidote» er heller ingen svak låt, men faller like fullt inn i kategorien av litt anonyme Mortemia-låter. Melodiene er noe generiske, og refrenget får ikke ut sitt fulle energipotensiale blant annet på grunn av en litt kjedelig groove i bunn. Det gjør det også litt vanskelig å tenke seg at den vil gjøre seg bedre når hele prosjektet er ute.

Skrevet av Alexander Lange

Nocturnal Breed – «Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)»

«Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)» er singel nummer to fra ‘Carry the Beast’, som er den kommende skiva til det heller uhøytidelige thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Og mens bandet slo på stortromma med den hele åtte og et halvt minutt lange «Knights of Denim», er det denne gangen snakk om en mer direkte affære på fem minutter.

De første minuttene av denne låta er et herlig stykke fartsmetall helt etter boka. Nocturnal Breed leverer noen heseblesende vers før de etter et par minutter gir lytteren en liten pustepause; heretter er de imidlertid raskt i gang med å gi gass igjen med en gitarsolo og støyeffekter over riffmaskineriet. Mot slutten sliter likevel bandet noe med å holde oppmerksomheten min oppe, og det kunne muligens også ha latt låtas natur bli reflektert i en litt kortere låtlengde.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Disposable Numbers»

Den aktive gjengen i Dark Delirium har nå sluppet låta «Disposable Numbers» – to måneder etter slippet av den habile «King of Fallen Time». Hvorvidt disse låtene er del av et større prosjekt er så langt ikke klart, men med tanke på hvor direkte og potent bandets moderne metall ofte her, ville det ikke forundret meg om disse låtene står på egne ben som singelopplevelser.

Dark Delirium beveger seg stadig på et spekter mellom metalcore og melodisk death metal. På «Disposable Numbers» lener de seg definitivt mest mot førstnevnte sjanger, og det i såpass stor grad at låta nok vanskelig vil kunne overbevise de som ikke er fans av sjangeren fra før – særlig på grunn av vokalen. Likevel er håndverket absolutt godt, og særlig refrenget og en sterk crescendo mot slutten imponerer.

Skrevet av Alexander Lange

Avertia – «Light of Our Dying Sun»

Avertia har ikke ligget på latsiden siden de imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin strålende tredjeskive ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i 2021. Tiden i etterkant har bandet både dristet seg ut på akustiske låtsamlinger og samarbeid med artister av både metallisk og ikke-metallisk herkomst, hvorav låta bandet utga med Helge Grønhaug fra De Musikalske Dvergene er en overraskende men vel så passende gest fra et band med sterk tilknytning til Bergens-området. Nå er dog tiden atter en gang inne for en ny full-lengder, og i den anledning har bandet sluppet en syv minutter lang tankespiral ved navn «Light of Our Dying Sun».

Mesterhjernen bak prosjektet, Kristoffer Georg Nøstdal, gav seg nylig i Last Lightning, muligens for å i større grad kunne fokusere på sitt hovedprosjekt. Det virker i alle fall som at Avertias kommende fjerdeskive ‘Midnight Returns’ er en viktig utgivelse for karen, ettersom coveret viser en gravstein med musikerens egen fødselsdato på. Dermed blir det naturlig å anslå at musikken på ‘Midnight Returns’ dermed vil skildre Nøstdals største musikalske inspirasjoner så vel som hans egne bidrag til sjangeren over de siste femten åra. Denne teorien styrkes av musikken vi går i møte på «Light of Our Dying Sun», som i store trekk er en mørkere og mer introvert affære en innholdet på bandets forrige skive.

Det første som slår meg er det traskende åpningsriffet og produksjonen, som virker å være like inspirert av Darkthrones middelperiode som den utmerkede oldtids-metallen vi fikk på fjorårets ‘Astral Fortress’. Dette inntrykket forsterkes av stilen på coveret, som på mange måter minner om det samme bandets crust-inspirerte periode fra 2007 til 2010. Den melodiske sognametallen og det fremtredende ledegitar-arbeidet til ‘Når Nordavinden…’ er fremdeles tilstede i bandets uttrykk, men generelt sett vil jeg si at bandet foretar en nøyere sammensmelting av gamle og nye idealer på sin nye singel enn tidligere. Denne sveisesømmen er fremdeles ikke fullstendig jevn, men jeg mener at dette er en retning bandet gjør klokt i å utforske. Det episke, Sworn-aktige klimakset og de påfølgende, jagende gitarstemmene som avslutter låta er uansett flott nok til at fans av melodisk, trad-påvirket svartmetall bør klikke seg inn på bandets Spotify-side umiddelbart!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Uaar – ‘Landøyde’

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Uaar er et svartmetall-påvirket hardcore/crossover thrash-band fra Oslo. Bandet har gitt ut et par korte og eksplosive EP-er siden sin oppstart i 2015, og er nå ute med en splitter ny EP kalt ‘Landøyde’. Landøyde er en giftig plante som på mange måter kan regnes som et ugress, og tar man innover seg låttekstene til utgivelsens fire låter er det lett å tenke seg at planten skal fungere som en metafor på mennesket – i all vår destruktive, virus-liknende glans.

Med såpass nådeløst samfunnskritisk tematikk er det klart at thrash- og hardcore-sjangrene utgjør en passende musikalsk motpart til låttekstene. Bandet låner dog en drøss av elementer fra svartmetall i tillegg, hvilket kanskje er aller tydeligst på åpningssporet «Rotter og Lik». Dersom man ikke kjenner Uaar fra tidligere kan det være lett å la seg lure av åpningens vemodige, melodiske svartmetall, men det tar ikke lange tida før bandet åpenbarer sin solide forankring i thrashende hardcore. Allerede på andresporet «Den Gamle Mann» fremstår bandet litt som en svertet utgave av Trønderske Ghetto Ghouls, og avslutningssporet «Seiler Alene» åpnes med en mer eller mindre rendyrket sjokkbølge av d-beat og crossover.

Uaar har med ‘Landøyde’ levert en kort og konsis molotov-cocktail av en EP. Utgivelsens fire låter er gjennomgående dynamiske og velstrukturerte, og byr i tillegg på et par overraskelser – hvorav det kravlende, dødsmetalliske riffet som gjester på «Den Gamle Mann» er den mest verdsatte. Alt i Alt er ‘Landøyde’ en velkalibrert og destruktiv kortutgivelse, og anbefales fans av svartmetall-påvirket -core og thrash.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Okkultation – The Cryptic Manuscript

Okkultations debut-utgivelse kan best beskrives som en nådeløs klasebombing av riff og ekstreme trommeteknikker. Den destruktive og mektige, thrash-påvirkede svart/dødsmetallen vi finner på ‘The Cryptic Manuscript’ kommer temmelig overraskende på meg gitt gruppas besetning, ettersom det er Christer Korsvold fra Funeral Void, Pandemonial og tidligere Thy Grief som står bak musikken. Nei, hverken Funeral Void og Pandemonial er fremmede for et ødeleggende riff eller to, men det heseblesende, krigerske gitararbeidet som utgjørOkkultations grunnvoll fremstår som temmelig foruten presedens i Korsvolds virke frem til nå.

Strengt tatt er det ikke så mange norske band som kan skilte med tilsvarende riff-tetthet og fartsgladhet som Okkultation – i alle fall ikke innenfor et black/death-paradigme. Den svermende syklonen av riff og rytmikk som Korsvold maner frem på åpnings- og tittelsporet består i større eller mindre grad gjennom hele skivas første halvdel, før mellomspillet «Echo Dementia» byr på et nødvendig pusterom – om så dette sporet er temmelig uinteressant i seg selv. Det bør nevnes at musikken til Okkultation tidvis påtar seg en viss keiserlig, Behemoth-aktig fremtoning, hvilket bidrar til å gi musikkens stadige hyperaktivitet en ytterligere dimensjon.

Når vi først snakker om ytterligere dimensjoner, bør det også nevnes at Okkultation kaster et par skruballer i lytterens retning i løpet av spilletiden. Åpningen på «Seeds of Awe» byr på et midlertidig opphold i et vel så destruktivt black/thrash-landskap; «Wicked Procession of Transcended» følger sine evigvarende svartmetall-strofer inn i broens vidåpne lydrom, og «Conceived to Fade» posisjonerer seg langt tettere opp mot grensen til dødsmetallens rike enn skivas øvrige spor. Nå skal det også sies at sistnevnte spor hemmes dramatisk av et betydelig mangel på synkronisitet mellom gitarer og trommer, hvilket fremstår som en noe uforståelig overseelse i lys av det utmerkede håndverket vi finner ellers på ‘The Cryptic Manuscript’.

Så mener jeg også at ‘The Cryptic Manuscript’ er for kort og formativ i uttrykket til å betegnes som en full-lengder. Utgivelsen fremstår først og fremst som en overpresterende demo, som demonstrerer et potent og effektivt uttrykk uten at det nødvendigvis danner en overbevisende storstruktur. Som utgangspunkt er ‘The Cryptic Manuscript’ dog uhyre lovende, og folk som savner en viss aggresjon og destruktivitet i det norske riffmaskineriet gjør godt i å sjekke ut skivas tre første låter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Immortal – War Against All

Da Abbath og Immortal skilte veier i 2015 var det mange som bekymret seg om fremtiden til et av den norske andrebølgens høyest elskede band. ‘Northern Chaos Gods’ stilnet dog denne tvilen en stakket stund, i kraft av sin hensynsløse aggresjon og kruttsterke låtskriving. I senere tid har dog ytterligere av Immortals medlemmer rømt skuta, og dermed har skepsisen og tvilen nok en gang slått røtter i bandets fanbase.

Singlene i forkant av slippet av ‘War Against All’ fjernet i alle fall all frykt om at den nye skiva kom til å være en Demonaz-skive kamuflert som en Immortal-utgivelse. Tittelsporets krigerske eksplosivitet og «Wargod»s paraderende, triumferende spiritus var hentet rett ut ifra Immortals regelbok, og var i tillegg sterke nok låter til at forventningene til skiva igjen fikk seg en ordentlig oppsving. Nå har dog ‘War Against All’ vært ute i et par ukers tid, og jeg har etter flust med lytting og drøfting begynt å gjøre meg opp en mening rundt hvor den komplette skiva befinner seg i forhold til bandets øvrige diskografi.

På ‘War Against All’ har vi for første gang å gjøre med et Immortal som virker å mangle inspirasjon. ‘Northern Chaos Gods’ representerer kanskje ikke det største utviklingsmessige steget i bandets historikk, men på ‘War Against All’ kan bandets utviklingsmessige bane sies å ha nådd en komplett stans. Immortals episke, krigerske og trad-fargede svartmetall er definitivt tilstede i all sin glans over skivas åtte spor, men som følge av et manglende idégrunnlag senker det seg en følelse av stagnering ned over skiva etterhvert som den spiller. Kombiner dette med en produksjon som ofrer forgjengerens kaotiske, blodsutgytende brodd til fordel for en større men hakket mer glattpolert miks, og det blir klart at ‘War Against All’ ikke er blant Immortals beste plateutgivelser.

Det finnes dog en del lyspunkter, deriblant skivas åpningsstrekk. Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive. Det at «No Sun» repeterer et av riffene fra tittelsporet nesten note for note kan dermed oppfattes som et intensjonelt trekk, selv om det i retrospekt trolig heller er et tidlig tegn på idé-underskuddet som preger skivas andre halvdel.

Platas B-side begynner dog temmelig solid, med den tradmetalliske, heroiske stopp-start-riffinga til «Return to Cold», samt den episke, instrumentale fjellformasjonen «Nordlandihr». Sistnevnte driver definitivt den enslige akkordrekken sin til fullstendig utmattelse, men henter seg inn med hjelp av noen flotte melodier og det faktum at instrumentalformatet er utgjør et temmelig friskt pust i bandets låt-historikk. Det er dog på de to avsluttende sporene at idémaskineriet stopper fullstendig opp. «Immortal» er definitivt ikke en sterk nok låt til å fungere som offisiell kjenningslåt for bandet, og «Blashyrkh My Throne» haler ut sine allerede resirkulerte ideer til de virkelig begynner å tære på tålmodigheten. Sånn sett kan platas avsluttende strekk oppleves litt som å gå seg vill i en snøstorm, for deretter å oppdage at man har gått forbi samme plassen et utall ganger tidligere.

Kanskje er det nettopp Immortals ruvende historikk og kanon som får det til å knyte seg hos Demonaz og co. ‘War Against All’ virker fullstendig trollbundet av bandets eksisterende låt-univers, og referanser til tidligere låter og plater ligger strødd som sorte lik over skivas nedsnødde slagmark. Det skal sies at en skive av dette kaliberet hadde imponert stort dersom den ble utgitt av et mindre etablert band, men som den tiende Immortal-utgivelsen kan den ikke unngå å skuffe en smule. ‘War Against All’ er dog en solid skive med et par-tre ordentlige høydepunkter, så ta uansett en titt eller ti på skiva dersom du er fan av bandet eller krigersk svartmetall fra tidligere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Black Viper – Volcanic Lightning

Black Viper har fort blitt en av Norges mest respekterte leverandører av ondskapsfull trad/fartsmetall. Platedebuten ‘Hellions of Fire’ viste et band som ikke var redde for å spre sine skjellete vinger, men som knyttet sammen klassisk, lynende riffhåndverk til storstilte og varierte komposisjoner. Utsøkte riff med klassisk snitt ser dog ut til å være en gitt gode når man har Arild Myren Torp (Nekromantheon, Obliteration, Abhorration) blant rekkene, så spørsmålet i forkant av bandet nye EP var definitivt hvorvidt den nye enheten ville være i stand til å hente frem denne magien uten ham.

‘Volcanic Lightning’ er med sine 17 minutter en knapp utgivelse, men EP-ens fire låter sender likevel et klart signal om at bandets håndverk lever i beste velgående gjennom sin nye besetning. Dette burde kanskje ikke komme som noen overraskelse med tanke på at det er Deathhammers Cato Stormoen som står for gitararbeidet på utgivelsen, men det er likevel kjekt å få det trøkt i trynet via fire doser eksplosiv og ildnende trad/fartsmetall.

Ettersom tre av låtene på ‘Volcanic Lightning’ er forbeholdt instrumentaler og en coverlåt, er tittelsporet utgivelsens definitive trekkplaster. Bandet virker klare over dette, og serverer like så godt en av de absolutt største riffbombene de har produsert til dags dato. «Volcanic Lightning» fremstår mer som en destruktiv kjedereaksjon enn en låt, hvor tumlende trommebrekk, avsindig hyling og flerrende gitarspor skytes inn fra alle kanter som et godt koordinert omringningsangrep. Dette sporet er altså så fullstendig nedlesset i detaljer og inspirerte grep, og er uten tvil verdt prisen til EP-en som helhet.

Utgivelsens gjenstående låter kan ansees som kuriositeter, men av den typen som faktisk er verdt å spinne fra tid til annen. Spesielt coveret av det klassiske undergrunnsbandet Warlord er oppsiktsvekkende, ettersom det åpenbarer hvor dynamisk og omfangsrik den klassiske tradmetallen var i forhold til den moderne kopi-kulturen som virker dominerende i dag. «Ride of the Icarus» og «Phantom» er i seg selv respektable instrumentaler, hvor spesielt sistnevnte presenterer en uslåelig parade av glemte riffkunster.

‘Volcanic Lightning’ oppleves definitivt som en litt snau utgivelse, sett at det er fem år siden den utmerkede debuten så dagens lys. Metall som er forankret i tradisjon og samtidig utviser en sterk egenkarakter er dog såpass sjelden vare at det er verdt å feire hvert eneste eksempel vi finner – om det så kun er snakk om en enkel låt. Dermed anbefaler jeg Black Vipers ‘Volcanic Lightning’ til samtlige fans av trad- og fartsmetallens tidlige undergrunnsklassikere, samtidig som jeg folder hendene og trygler de onde maktene om en oppfølger til ‘Hellions of Fire’ i nær fremtid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bolverk – Svarte Sekunder

Allerede året etter at de forstyrret sinnsroen til Metallurgis skribenter med debutskiva ‘Uaar’, er Sarpsborg-bandet Bolverk tilbake med nok en leveranse av sin særegne ekstremmetall. Dette fremstår kanskje ikke like sjokkerende etter at man har lært at materialet på ‘Svarte Sekunder’ ble komponert i samme tidsrom som debuten, men det som ER imponerende, er at andreskiva fremstår som en mer raffinert utgave av forgjengeren. Dette er en pussig dynamikk jeg ikke har vært borti noe særlig tidligere, så kudos til Bolverk for deres gode kuratoriske evne når det kommer til låtseleksjon i forhold til plateprosjekter.

Til tross for sitt økte raffinement, er det basale innholdet i musikken til Bolverk fremdeles temmelig likt på ‘Svarte Sekunder’ som på ‘Uaar’. Dette vil si at kjernen i platas uttrykk er krigersk, mektig og vagt progressiv black/death, som i tillegg har blitt påsveiset en drøss med lånelementer fra stiler som tradmetall og folkemetall. I tillegg har mange av ideene bandet kommer opp med en viss uforklarlig eksentrisitet ved seg; som om Voivods bisarre romskip hadde kræsjlandet på den norske vestkysten anno 793. Det er en sjelden glede når et band fullstendig unngår ditt forsøk på å klassifisere dem, og Bolverk virker så langt temmelig resistente mot våre ellers presise metallurgiske analyser.

De knusende akkordene og hylende gitarene som åpner «Beastly Ways of Man» er en effektiv introduksjon til Bolverks destruktive lydbilde, som nå fremstår som enda hakket mer brutalt enn det gjorde for et års tid siden. Dette skyldes i stor grad det noe mer dødsmetalliske gitararbeidet på den nye skiva, hvilket virker å ha oppmuntret bandets fabelaktige trommis Lucass Edquist til å toppe seg selv med en absolutt heroisk innsats bak settet. Dette gjør at krigsskildringene til vokalist Bjørn «Narrenschiff» Holter på låta «Jericho Trumpet» får et tilstrekkelig destruktivt bakteppe å utspille seg foran, hvilket bidrar til å gi skiva et narrativt løft.

En av Bolverks mest effektive nyvinninger på ‘Svarte Sekunder’, er den noble og triumferende tradmetallen som pulserer gjennom låter som «Banner of Ophidia» og «Mett av Dage». Dette tillegget tilfører musikken et episk snitt, og bidrar også med å tempere noe av den voldsomheten som kommer til uttrykk på skivas mer ekstreme seksjoner. Det er dog ikke alt Bolverk prøver seg på som kommer heldig ut på deres nye skive, hvorav den Antimatter-aktige ren-vokalen på den ellers formidable «Somber Soliloquy» kanskje er det elementet som stikker seg mest ut. I tillegg må jeg påpeke noe som plager meg i ganske stor grad, og det er at tematikk, musikalsk innhold og visuell estetikk ikke harmoniserer i det hele tatt på ‘Svarte Sekunder’. Platecoveret kombinert med bandets tilbakeskuende ekstremitet gir inntrykket av at skiva kommer til å være tematisk sentrert rundt eldre historiske og mytiske fenomener, og dermed fremstår låttekster om luftkrig og religiøs misjonering over telefon som temmelig malplasserte.

Hvilket er synd, for ‘Svarte Sekunder’ er en virkelig interessant og enestående plate definert av sine utømmelige lagre av distinkte, minneverdige ideer. Det er også utrolig hvor mange ulike stilarter Bolverk klarer å kombinere uten at musikken fremstår som rotete – hvilket er spesielt imponerende når det kommer til folkemetallen som plutselig blir toneangivende på skivas to siste låter. Det skal dog sies at bandet har en tendens til å skrive temmelig innviklede, labyrintiske konstruksjoner, med den sideeffekt at enkelte riff og ideer repeteres i overkant mange ganger i løpet av en låt. Til tross for sine skavanker er ‘Svarte Sekunder’ dog et lysende originalt og underholdende verk, som burde verdsettes i enda større grad enn fjorårets kruttsterke ‘Uaar’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange Horizon – Skur 14

Blant skivene vi gjerne skulle trukket tydeligere frem i fjor, er debutskiva til Strange Horizon kanskje den utgivelsen som troner høyest på lista. For det første ble den utgitt i akkurat den perioden bloggen var satt på pause, hvilket naturligvis førte til at vi ikke fikk skrevet en ordinær omtale av skiva. I tillegg falt ‘Beyond the Strange Horizon’ utenfor bloggens toppliste ved årets ende med en hårsbredd – og da mener jeg en virkelig en hårsbredd. Sluttresultatet var at bloggens kjærlighet for en av Norges flottere tradisjonelle doom-skiver i senere tid forble uformidlet til folket, hvilket selvfølgelig smerter for en blogg som har som mål å arkivere de viktigste hendelsene i norsk metall for ettertiden.

Verden er dog ikke fullstendig urettferdig, og nå sitter jeg altså endelig med muligheten til å skryte av Strange Horizon sitt deilige, tilbakeskuende doom-håndverk. Anledningen er slippet av bandets andreskive ‘Skur 14’, som bevarer trioens sound samtidig som det foretar et ørlite tematisk skifte. For der ‘Beyond the Strange Horizon’ virket delvis situert i et fantasy-univers – fullt av trollmenn, tempelriddere og sort magi – fremstår ‘Skur 14’ naturligvis som en ode til bandets titulære øvingslokale i Bergen by.

Bandets form for doom er fortsatt utvilsomt inspirert av visdommen til sjangerens tidlige grupper som St. Vitus, Count Raven, Trouble og Reverend Bizarre. Likevel er det ikke til å legge lokk på at gruppen rett og slett rocker noe jævlig på sin nye skive, i alle fall etter de to første sporene å dømme. «The Road» finter oss til å begynne med ut med en avslappet folk-introduksjon, før lyden av en ølboks som åpnes signaliserer inntoget til en aldeles svansende tromme-og-bass-groove. Deilige riff, enkle leads og halvpresis kauking slår seg sammen til en effektiv og sjarmerende dose doomrock, hvilket eskalerer til en form for drivende, forpunket tradmetall på «Cursed and Cast Out».

Til tross for at disse to låtene fungerer aldeles utmerket, er det unektelig ekstra gjevt når Strange Horizon skrur ned tempoet på «Candles» og «Tusser og Troll». Førstnevnte er muligens bandets sterkeste enkeltlåt til nå, med sine klassiske, tordnende doom-riff og vokaler som fremmer sitt budskap om outsider-solidaritet med brølende entusiasme. Likevel er det nok avslutningssporet «Tusser og Troll» som i størst grad setter spor blant skivas fire låter. Over 14 minutter maner bandet frem et fabelaktig lydlandskap, som fra en luskende og meditativ groove utvikler seg til et kaotisk og trollsk, rituelt klimaks, før bandet gradvis trekker seg tilbake en yndig skogsidyll verdig en Worm Ouroboros-skive.

Som følge av sin korte spilletid, føles ikke ‘Skur 14’ ut som en fullt så stor begivenhet som debuten fra i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at skiva er vel så bra kvalitetsmessig som sin forgjenger, og alt i alt foretrekker jeg kanskje den korte og konsise men utforskende plateopplevelsen ‘Skur 14’ byr på. Strange Horizon er gode på det de holder på med, og jeg ser frem til å se hvordan bandet utvikler låtskriveregenskapene og band-dynamikken i årene som kommer. Fans av klassisk doom bør i alle fall kjenne sin besøkelsestid og sjekke ut ‘Skur 14’ sporenstreks!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Augmented Fury – Cosmos

Augmented Fury er et enmannsprosjekt dannet av nordlendingen som kaller seg Nekrosis, og som tidligere var å finne i det nå oppsplitta Sjukdom. Det er også et ganske spinnvilt prosjekt, der mannen gjør det han kan for å skru opp intensiteten til det fulle. Her snakker vi tremolomelodier nesten hele veien gjennom, trommemaskin og en stilistisk, svartmetallsk cocktail som sender assossiasjoner til band som Anaal Nathrakh, 1349 og Tsjuder. På debut-EP’en ‘Cosmos’ leverer Nekrosis sånn sett en heseblesende halvtime som i all hovedsak leverer varene på potent vis.

Det begynner med et høydepunkt i det Augmented Fury leverer en forrykende intensitet og en sylskarp hovedmelodi i åpningslåta «Armageddon Rise». Og herfra er det egentlig tut-og-kjør helt til tittellåta runder av EP’en. Hovedingrediensene fungerer i all hovedsak godt gjennom det hele, men det er ofte også snakk om en ganske enkel oppskrift med få ingredienser, noe som gjør at låter som «Med Knokkelklang og Klagesang» og «Stygian Serpent Lord» blir litt anonyme i helheten, også på tross av litt tyngre partier innimellom.

Andre låter drar i andre retningen og bidrar med variasjon. Både med tanke på dette og det rent kvalitative stikker særlig låta «Hideous End» seg ut med sitt mer riffbaserte håndverk. Den påfølgende «Winter Beast» skiller seg også ut i positivt henseende; her er det imidlertid først og fremst fordi denne i likhet med åpningen demonstrerer Augmented Furys grunnformler på best vis.

Så må det sies at «The Catalyst Evil» også bidrar med noe variasjon. Jeg er imidlertid usikker på hvor godt Augmented Fury gjør seg på en lenger utgivelse med nåværende verktøykasse. Så er spørsmålet om det noen gang blir nødvendig; det at grunnuttrykket i seg selv er solid gir meg inntrykket av at Augmented Fury er inne på noe virkelig sterkt. ‘Cosmos’ imponerer nemlig mye på grunn av sin forrykende intensitet, og alt tyder på at Nekrosis får til mye av det han prøver på.

Skrevet av Alexander Lange

Death of Giants – Ventesorg

Bakgrunnen for lanseringen av Death of Giants‘ plate ‘Ventesorg’ er blant de mindre hyggelige jeg har kommet over. Dette prosjektet er dannet av Morten Søbyskogen; en mann som tidligere har gjort seg bemerket i Frail Grounds og Somewhere Beyond, men som her står bak en skive som er skrevet til minne om hans kone Sandra som døde av kreft for fem år siden. ‘Ventesorg’ er følgelig en mørk, sorgtung og melodisk doom metal-plate der hovedtemaet er nettopp det som skildres i tittelen – altså opplevelsen a tiden mellom en alvorlig kreftdiagnose og et utfall man vet er uunngåelig.

Musikken er med det også på alle måter med på å bygge opp under atmosfærene tekstene maner frem. Søbyskogen plasserer seg musikalsk sett nokså trygt innenfor en mer moderne, gotisk doom metal-tradisjon a la Paradise Lost og Isole, men gjør det også med mye profesjonalitet i bunn. ‘Ventesorg’ er en velprodusert plate med solide riff og melodier hele veien gjennom, og åpner også sterkt med «Was It All a Dream» etter preludiet «Premonition». Ikke lenge etter kommer også det som i mine ører er platas høydepunkt i form av «Distance», som først og fremst peker seg ut med noen særdeles potente melodier.

‘Ventesorg’ lider imidlertid litt av å ligge vel tett opp mot sjangerens giganter, og særlig «A Sense of Urgency» blir en noe forglemmelig affære av den grunn. Heller ikke Iron Maiden-coveret «Only the Good Die Young» får meg helt på kroken, og her er det vel så mye det tekstlige som drar i feil retning. All respekt for Søbyskogens personlige prosjekt til tross, så synes jeg nemlig tekstene til tider blir litt vel enkle og overtydelige til at jeg synes de er spesielt interessante som lytter.

Det er heldigvis mer av det musikalske som imponerer. Søbyskogen skrur nemlig opp ambisjonsnivået noen hakk og leverer en hele elleve minutter lang avslutningslåt i form av «Das Ende Ist Da», som ender opp som et verdig punktum blant annet med en god oppbygning, sterke melodier og noen skikkelig fete industriellmetallske gitarriff. Med det ender egentlig det aller meste av ‘Ventesorg’ opp som nokså godt, om det så er noen litt generiske og anonyme trekk her og der.

Skrevet av Alexander Lange

Selvforakt – Selvforakt

Selvforakt er et pønka og svartmetallsk crust-band fra Tromsø, som med sin sinte, bergenske vokalist i front nå har sluppet sin selvtitulerte debut-EP. Kvartettens nordlige opphav gjør det mulig å plassere bandet inn i et fellesskap av lignende band fra samme landsdel, som sist gjorde seg bemerket gjennom Reaping Fleshs kruttsterke skive fra i fjor. Selvforakt er imidlertid enda litt mer direkte og fandenivoldsk enn disse Bodø-væringene, og råskapen bandet mønstrer kan til tider sende assossiasjoner til band som Blodkvalt.

‘Selvforakt’ åpner forfriskende effektivt og ukomplisert med et knippe sterke, power chord-baserte låter som veksler mellom det pønka («Blodspor»), blytunge («Desperat») og grindcore-aktige («Dystopi»). EP’ens stilistiske spennvidde blir likevel ikke tydelig før «Evig Vinter» dukker opp, som med sine Mayhemske moll-arpeggioer ruller ut EP’ens første åpenbare svartmetalltendenser. På dette tidspunktet har også de to første ambient-snuttene, som i alt teller fire og kalles «Frykt» med et påfølgende nummer, skapt smågufne og velkomne pustepauser.

Etter dette synes jeg det topper seg. «Nerstranda Warrior» er et strålende midtpunkt på EP’en med noen tendenser som sender tankene rett til Darkthrones crust-eskapader på det tidlige 2000-tallet. Også «Eg Spyr» er herlig, og blander sammen pønken og svartmetallen i Selvforakts uttrykk på en svært appellerende måte. Bandet leker imidlertid litt med ilden når låtene blir litt vel oppstykket, blant annet med implementerte ambient-snutter, noe som nok går hardest utover «Nerstranda Warrior» på tross av at enkeltpartiene samtidig gjør låta til et av utgivelsens beste.

Selvforakt runder imidlertid av sterkt. «La De Dø» drar ned tempoet igjen med EP’ens kanskje feteste hovedriff, og «Siste natt» er et knusende punktum med noe fascinerende svartmetallsk akkordspill, blytung chugging og spenstig ambient-lek mot slutten. ‘Selvforakt’ blir litt rotete av noen av skiftene mellom rå crust og lavmælt ambient, men det hindrer ikke denne utgivelsen fra å være en beundringsverdig debut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sworn – «Grand Eclipse»

Sworns ‘A Journey Told through Fire’ begynner fort å utmerke seg som en av de kommende månedenes mer lovende plateprospekter fra norsk hold. Førstesingelen «Calamity Sea» benyttet bittersøt melodikk og en voldsom, Insomnium-aktig skala til å male et apokalyptisk stillbilde bestående av melodisk svarmetall. «Grand Eclipse» gjør ikke noe dårligere jobb i så henseende, men intensiverer Bergensbandets episke sound via strie strømmer av melankolske gitarfraser og tordnende vokal.

Samtlige av de separate elementene som utgjør «Grand Eclipse» har en viktig rolle i låtas konstruksjon. Den klassiske, melodiske svartmetallen hever sceneteppet på storstilt vis, de drivende Uada-ismene driver oss lenger inn i komposisjonens dramatiske utfoldelse, og kassegitarenes fredfulle meditasjon brer seg som en måne-opplyst innsjø over låtas midtseksjon. Åpningstemaets retur er et virkelig gripende øyeblikk som rettferdiggjør låtas tålmodige mellomspill, før et tradmetallisk farget, melodisk dødsmetall-riff setter punktum for opplevelsen. Sworn har definitivt gjort seg bemerket hos undertegnede med sine to nye singler, og jeg skal innrømme at jeg er svært spent på om resten av ‘A Journey Told through Fire’ klarer å matche kvaliteten til disse. Anbefales fans av episk og bittersøt, melodisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fixation – «Flat Earth»

Fixation er et metalcore-band signert på ærverdige Indie Recordings, og et band som tidligere har bygget rennomé gjennom EP’en ‘Global Suicide’ som kom i 2020. «Flat Earth» er siste låt ut i en nokså lang rekke singler, noe jeg tør anta at innevarsler et plateslipp i løpet av året.

I så fall er det mye som tyder på at Fixation sammen med Atena vil stå for et sterkt metalcore-statement fra Indie Recordings’ side i år. De tidligere singlene er sterke, «Flat Earth» likeså, og det er snakk om emosjonell, kraftfull og velprodusert metalcore tilpasset de større konsertstedene her i verden. Like sterke høydepunkter som sine label-kamerater i Atena produserer kanskje ikke Fixation, men det er likevel all grunn til å glede seg til bandets videre eskapader. Særlig synth-bruken gir det lille ekstra.

Skrevet av Alexander Lange

Eternity – «Hymn»

«Hymn» er andre singel som er sluppet fra Eternitys kommende plate ‘Mundicide’. Eternity er et svartmetallband som har holdt koken i omkring 20 år allerede, men som før sommerens plateslipp kun har sluppet to fullengdere tidligere. Og mens første singel «Journey towards the Darkside» ga litt blandede følelser hos undertegnede, makter «Hymn» å imponere mer.

«Hymn» baserer seg på et velfungerende, fengende og folk metal-aktig hovedtema som holder komposisjonen godt sammen hele veien gjennom. På toppen av dette kommer også noen velimplementerte symfoniske elementer i form av korvokal som attpåtil er med på å bygge opp til et svært og tilfredsstillende klimaks. Plata kommer om en måned.

Skrevet av Alexander Lange

Jernlov – «Salvation»

Jernlov er tilbake med nok en majestetisk og stormende singel fra sin kommende andreskive ‘Resurrection’. I denne omgang har de med seg finske Eero Tertsunen, som med sin fartstid i band som Symphony of Heaven, Angel of Sodom og Renascent er å regne som en betydelig skikkelse innenfor den kristne ekstremmetallscenen.

«Salvation» åpner med et storslått tema som peker i retning melodiske svarmetallband fra både Norge og Finland – henholdsvis f.eks Nattverd og Sargeist. Bandets nye singel er en langt mer dynamisk affære enn sin forgjenger. Både piano, meditative mellomspill, brutale gitarbrekk og antydning av folketonalitet benyttes på låta, hvilket skaper en hakket mer levende kontrast til «The Final Prayer»s durende dobbelbass. Låtstrukturen oppleves dog en smule sporadisk, og spesielt avslutningen på låta er noe brå og antiklimaktisk satt opp mot låtas prangende åpningsstrekk. Det er likevel åpenbart at Jernlov har litt av hvert av perspektiver å tilføre den norske scenen, så jeg gleder meg til å se hva gjengen har stelt i stand på sin kommende andreskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tsjuder – «Prestehammer»

«Prestehammer» er tredje singel fra Tsjuders kommende plate ‘Helvegr’, som slippes på fredag om tre uker. Den inngår også i en rekke med singler som har imponert, der særlig den første, «Gods of Black Blood», har innevarslet en sterk utgivelse med sin stormende og velproduserte svartmetallske innmat.

«Prestehammer» åpner i klassisk Tsjuder-stil, der bandet tråkker i gang med et vanvittig, 1349-aktig tempo etter å ha ladet opp med låtas hovedtema. Gitararbeidet imponerer som på de to foregående singlene, og Tsjuder gjør også denne låta til en mer variert opplevelse ved å skru ned tempoet noen hakk ned og fore lytteren med noen særs tilfredsstillende black’n’roll-takter etter hvert. «Prestehammer» slår meg ikke like mye i bakken som «Gods of Black Blood», men bidrar på alle måter til å bygge høye forventninger til ‘Helvegr’.

Skrevet av Alexander Lange

Relentless Aggression – «The Absolute Pointlessness of Everything»

Debutskiva til Relentless Aggression, ‘A Shadow of All Things Broken’, kom som en gedigen overraskelse da den ble sluppet i 2021. Vi snakker om et band som så sin oppstart på den norske scenen allerede på 80-tallet, gikk i oppløsning uten å ha gitt ut en eneste skive, og som nå gir ut en debut som ulmer av kreativ glød og uforminsket entusiasme for thrash-sjangeren hele 30 år senere. Ja, skiva var en ufokusert og noe løst sammensnekra sak, men kvaliteten på riffarbeidet i kombinasjon med bandets energiske leveranse gjorde ‘A Shadow of All Things Broken’ til en nevneverdig hendelse innen norsk thrash uansett.

Nå er bandet ute med en ny singel kalt «The Absolute Pointlessness of Everything». Tittelen alluderer altså ikke til meningsløshet eller nihilisme, men er en nådeløs kritikk av samfunnets apati og hjelpeløshet i møte med store, vidtomspennende problemer. Det musikalske bakteppet for denne klassiske thrash-tematikken er – passende nok – klassisk thrash, selv om en og annen referanse til fartsmetall også lurer seg inn i den konstante strømmen av mitraljøse-riff. Låta fungerer omtrent like godt som det beste materialet på debutskiva, selv om jeg føler at trommespillet til Iver Sandøy låser seg litt vel fast til thrashens punkete to-stegs-groove. Det er uansett kjekt å høre fra gutta i Relentless Aggression igjen, og fans av klassisk vestkyst-thrash av både norsk og amerikansk sort burde kunne tyne litt av hvert av moro ut av «The Absolute Pointlessness of Everything».

Skrevet av Fredrik Schjerve

SPLIT//BITE – «Forgotten Place»

SPLIT//BITE er et splittert nytt metallisk hardcore-band fra Bergen som skriver musikk for «folk som vandrer gjennom mørke bakgater i en tilstand av hypnagogi». Kvartettens blytunge og spastiske hardcore kommuniserer definitivt en følelse av delirium og mild sinnsforvirring, samtidig som den er mørk og brutal nok til å sende tankene i retning alskens sotete, futuristiske robot-dystopier. Uttrykksmessig kan bandet, om noe reduktivt, oppsummeres som en kollisjon mellom norske Hammok og amerikanerne i Knocked Loose – kanskje spesielt på deres kølsvarte EP ‘A Tear in the Fabric of Life’ fra 2021. Det er ikke så mange norske hardcore-band som går for den samme tyngden og eksplosiviteten til band som Hammok, så det er digg å få servert nok en motpol til «Skandi-coren» som dominerer for øyeblikket. Ta en lytt på «Forgotten Place» dersom du har sans for sofistikert hardcore som ikke fullstendig skyr unna beatdown-kulturen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maakeskit – «Hellfire»

Hele Tønsbergs Maakeskit er tilbake med ny logo og ny singel etter å ha forvirret undertegnede og metallverdenen generelt med sin debutskive i 2022. I denne omgang er det kun den nye logoen som har noe særlig med måker å gjøre, ettersom singelen «Hellfire» virker å være en heller tradisjonell metallisk ode til helvete og dets innbyggere. På den annen side kan man dog anta at helvete vil være fullt av nettopp måker, så kanskje har luftens rotter en rolle å spille i bandets nye singelen likevel.

Det er lite som har endret seg ved det musikalske siden sist vi møtte Maakeskit. Uttrykket deres kan fortsatt oppsummeres som en melange av udefinerbare, ekstremmetalliske elementer – selv om det skal sies at åpningsriffet låter litt som noe Satyricon kunne funnet på rundt ‘Volcano’/’Now, Diabolical’. Vokalen kan fremdeles best oppsummeres som «blyg growling», og produksjonen er nyss så digital og sprikende som den var på ‘Filthy Flying Feathery Fucks!’ i 2022. Man kommer dog ikke til Maakeskit for å få servert kremen av norsk ekstremmetall, men for å hengi seg til drapsfantasier rettet mot måkebestanden levert over tunge gitarer og hamrende trommer. Sånn sett er «Hellfire» en 5/10 låt, ettersom den har tunge gitarer og hamrende trommer, men absolutt ingen måker. Skjerpings.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrkskald – «My Sharpened Axe»

Myrkskald er et splitter nytt prosjekt som nå har gitt livstegn fra seg for første gang med slippet av låta «My Sharpened Axe». Bandet kan nok aller best beskrives som et symfonisk svartmetallband, og demonstrerer i det hele tatt en såpass god forståelse for sjangerhåndverket at man nesten må anta at medlemmene har en del erfaring fra andre og lignende prosjekter.

Myrkskald kan nok beskrives som noe generiske i all sin profesjonalitet. Likevel er «My Sharpened Axe» en svært god og stilistisk potent låt. Her blandes symfoniske elementer a la Dimmu Borgir, melodisk håndverk som kan minne om et band som Wodensthrone, og en vokal som skaper tilløp til noe som ligner storslagenhetene i musikken til Mgła og Behemoth. Låta er også godt strukturert og bygger blant annet opp til et strålende melodisk tema mot slutten. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)

Grunnet juicy arbeidsmengder i redaksjonens private sfære har vi ikke klart å publisere omtaler av favorittplatene våre de siste tre ukene. For å gjøre saken enda vanskeligere, bestemte Norges metallscene seg kollektivt for å prøve å sette Guinness-rekord i antall kvalitetsutgivelser nettopp denne måneden. Litt av en ting å klage over, jeg vet. Dette har dog ført til et veritabelt fjell av foreløpig uomtalte plater – et lass vi stadig jobber med å redusere i størrelse. Nå har vi endelig funnet tid til å skrive litt om favorittplatene våre fra de siste tre ukene, så her følger omtaler av ukas favoritt fra henholdsvis uke 19, 20 og 21.

Takk for tålmodigheten!

Heimland – Forfedrenes Taarer

Heimland har på kort tid markert seg som en av de mest lovende, unge prospektene på Vestlandets svartmetallscene. Dette skyldes ikke nødvendigvis at scenen har minsket i både størrelse og relevans i senere tid; selv om dette strengt tatt virker å være tilfellet. Det skyldes heller at Heimland har et solid grep rundt tonespråket som vokste frem i hjemtraktene på 90-tallet, samtidig som de unngår å plagiere sine inspirasjonskilder. På debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’ maler gutta fra Karmøy et nytt og levende bilde ved hjelp av gamle fargepalletter, og etterlater sin tidligere diskografi ettertrykkelig i støvet i samme håndvending.

Heimland henter ikke signaturen sin utelukkende fra én eller to artister fra Vestlandets legendariske scene på 90-tallet, men danner på mange måter et slags tverrsnitt av fenomenet over platas spilletid. Det virker definitivt mest naturlig å se bandet i lys av den hedenske tradisjonen, hvor band som Kampfar, Helheim og Einherjer gir en god pekepinn på hva man kan forvente på ‘Forfedrenes Taarer’. På samme tid baker bandet inn Sognametallisk melodiføring, den storslåtte ganglaget til tidlig Enslaved og til og med et black’n’roll-riff eller to i sitt klassiske men mangefasetterte sound. Den siste puslespillbrikken som mangler er de akustiske arrangementene til tidlig Ulver, som bidrar til å strukturere plata med sine strategiske plasseringer ved platas begynnelse, midtdel og avslutning.

Til tross for at skiva kun varer i drøye 34 minutter, ser bandet seg nødt til å åpne sin debututgivelse med en staselig og forseggjort musikalsk gest. «Doedens Foerstning» og «Ved Doedens Vugge» slås sammen til én musikalsk hendelse i så henseende, hvor førstnevnte introduserer temaene som sistnevnte knytter sammen til en storstilt, majestetisk komposisjon. Jeg tenker nå kanskje at hovedmelodien melkes i overkant, samt at broen oppleves som forlenget i forhold til det materialet krever. Likevel vil jeg si at Heimland har gjort et klokt trekk i heve sceneteppet med en slik ambisiøs manøver, og «Ved Doedens Vugge» gjør unektelig inntrykk på meg til tross for sine enkelte skavanker.

Åpningskomposisjonen er definitivt variert nok i seg selv, men ‘Forfedrenes Taarer’s midtre strekk demonstrerer hvor bredt Heimland har kastet nettet på sin første plate. «Lagt i Ruiner» kombinerer vikingmetallens huggende riffing med fossende melodisk svartmetall; «Iskald Raatten Jord» tøyer 90-tallsprinsippene for å meske seg med black’n’rollens svansende rytmikk, og tittelsporet går fra et dramatisk utgangspunkt til et svingende heavy metal-ganglag i løpet av åpningsminuttet. Spesielt sistnevnte er en særstilt perle på plata, som følge av måten bandet baker tematikkens sørgende affekt inn i avslutningens tonespråk, samt den overraskende innviklede men ruvende katedral-fasaden de reiser på låtas bro.

Med sin halvtimes spilletid har ikke Heimland noe tid å kaste bort på overflødige ideer, og man finner heldigvis ingen av disse på ‘Forfedrenes Taarer’. Førstesingelen «Skugger fra ei Svunnen Tid» leverer nok en stormende, melodisk perle på tampen av opplevelsen, før «Ættestupet» senker sceneteppet med en like prangende gest som åpningslåta. «Ættestupet» gir kanskje i størst grad inntrykket av at Heimland har mestret sitt utvalgte musikalske språk på skiva; et melodisk men aggressivt sound som kommuniserer både hardførhet, stolthet og melankoli. Heimland har på mange måter utformet en ideell svartmetallisk platedebut med ‘Forfedrenes Taarer’, en skive som bør grådig fortæres av samtlige tilhengere av Vestlandets hedenske svartmetall-tradisjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nadir – Extinction Rituals

Nadirs debutskive virker fullstendig blottet for håp. I deres øyne har vi mennesker allerede signert vårt eget testamente, hvor det eneste vi etterlater i det vi marsjerer taktfast inn i vårt eget endelikt, er en nedbrent og istykker-fortært klode. Dette vil dog ikke si at ‘Extinction Rituals’ er gjennomsyret av nihilisme – tvert i mot. Over ti låter fordømmer Nadir apatien, grådigheten og hybrisen som har slått rot i kulturen, og sørger over fraværet av et verdigrunnlag som kan knytte oss sammen som art. ‘Extinction Rituals’ sin overordnede tese virker dermed ikke å være at menneskets eksistens er foruten mening, men at vårt storstilte ego har blendet oss for denne meningen og posisjonert oss ved kanten av avgrunnen.

Sånn sett kan ‘Extinction Rituals’ minne litt om She Said Destroys ‘Succession’ fra 2021; en tilsvarende rasende og svartsynt skive. Men der ‘Succession’s dommedagsprofeti ble kommunisert via sørgmodig og oppildnet postmetall, går Nadir enda hardere til verks for å skildre destruksjonen vi både utøver og er på vei mot som art. På ‘Extinction Rituals’ møtes forkullet svartmetall, hamrende, ødeleggende dødsmetall og konfronterende, metallisk hardcore møtes til et voldsomt og blodig gateslagsmål, hvor ingen av bestanddelene forlater åstedet som seierherre.

Plata begynner like så godt med å stirre uvikende ned i avgrunnen på introduksjonssporet «Void», før «Iron Lung» detonerer en sprengladning av svart- og dødsmetalliske splinter. Måten Nadir kombinerer elementer for å lage et innfløkt ekstremmetallisk urverk kan sammenliknes med britiske Wode – dersom du erstatter den triumferende tradmetallen med hardcore-punkens rasende tirader. Plata når sitt første høydepunkt allerede på spor nummer tre, «The Old Wind», der skåldende melodisk svartmetall og dødsthrash av ekstrem tyngde sammen danner en minneverdig, alpin høyde på skivas A-side.

Som følge av at Nadir opprettholder en konstant strøm av aktivitet og musikalske ideer, fortoner ‘Extinction Rituals’ seg mest av alt som et sammenhengende, kontrollert kaos. Likevel følger plata en slags struktur, hvor B-sidas emosjonelle valør gradvis går fra sinne i retning nedtrykthet, og til slutt aksept. «Tenebrae»s nådeløse bombardement avløses dermed av «A Name on Every Rope» og «I Strid», som på magisk vis åpner noen reflekterende lommer midt i Nadirs ellers overveldende offensiv. Aksepten kommer helt på tampen av plata, hvor det melodiske gitarkoret som avslutter tittelsporet virker å slå seg til ro med tanken på at horisonten stadig kryper nærmere.

‘Extinction Rituals’ er en usedvanlig trykkende og nådeløs plateopplevelse. Det beste bildet jeg kan bruke for å beskrive skivas sinnsstemning, er av en person som velger å hive seg ut i et grasiøst svalestup heller enn å bli med ned i en sammen-rasende høyblokk. Med andre ord virker Nadir å akseptere den ruvende avgrunnen, samtidig som de «raser mot lysets utslokking», for å oversette det kjente diktet til Dylan Thomas. Dette er paradokset Nadir har presentert på sin debutskive ‘Extinction Rituals’, en skive som både feirer og raser mot menneskehetens uunngåelige bortgang – hvor enn nært eller fjernt forestående den måtte være.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nexorum – Tongue of Thorns

Nexorum er et prosjekt som ble mant frem i 2019 medlemmer fra bl.a. band som Keep of Kalessin, Vredehammer og Khonsu. Målet var å skape noe langt mer rituelt ladet, okkult og fandenivoldsk enn medlemmenes tidligere prosjekter; slik virker det i alle fall basert på to sydende og hatefulle skivene bandet har levert til nå. Debutskiva ‘Death Unchained’ formulerte gruppas dødstilbedelse via en velbalansert og perkussivt ødeleggende kombinasjon av svart- og dødsmetall. På andreskiva ‘Tongue of Thorns’ beveger bandet seg dog nærmere svartmetallen enn dødsmetallen – en avgjørelse som påvirker sluttresultatet i både positiv og negativ forstand.

‘Tongue of Thorns’ kan best beskrives som et ritual i plateformat, der intensiteten på flammenes forbrenning er den største strukturelle rettesnoren. Der dødsmetallens rytmiske språk gjorde seg mer gjeldende på førsteskiva, er sjangeren nå representert mest i form av basspedalenes slagkraftige dybdeboring. Selve tonespråket viser mest slektskap til svartmetallen, og med det en form som defineres av sin mørke, blodsutgytende melodikk og stormende aggresjon. For at ikke denne løpende intensiteten skal suge livskraften fullstendig ut av lytteren, sakker Nexorum ofte ned tempoet og lar skingrende, giftige gitarstrofer krype gjennom lydbildet. Dette sørger for dynamisk balanse, samtidig som det opprettholder den ondskapsfulle rituelle atmosfæren som er skivas livsblod.

Mørkt klingende gitarer signaliserer ritualets iverksettelse på åpningssporet «Shun», før faklene tennes av Vidar Lehmanns forrykende trommespill. Mye av æren for at ‘Tongue of Thorns’ fremstår som så nådeløst ekstrem skyldes bidraget til nettopp denne mannen, som til tross for en overvekt av blast beats sørger for å variere terrenget når muligheten byr seg. Gitaristene Roger Isaksen og Frank Løberg taler hovedsakelig svartmetallens munne, men legger som oftest rytmegitarene i et register som skaper en viss forbindelse til svart/dødsmetallens tjæresvarte strømninger. Terje Olsen er vår glefsende og besatte seremonielle leder, som tidvis mottar støtte i form av messende koring fra Roger Isaksen og bassist Robin «Wizziac» Isaksen.

Åpningsstrekket til ‘Tongue of Thorns’ er nært sagt upåklagelig. Strekket fra «Solvet Saeclum in Favilla» til «Cult of the Monolith» kan sies å utgjøre ritualets febrilske og maniske apeks, hvilket trolig er en konsekvens av at samtlige av skivas singler blir servert på rad og rekke. «Cult of the Monolith» åpenbarer i tillegg et symfonisk, orkestralt element som gjør seg mer og mer gjeldende jo lenger ut i skiva man kommer. Dette elementet tar på en side form som en mystisk og urovekkende synth-linje på «Eldritch Abominations», men når også en enorm, nesten Dimmu Borgir-aktig dimensjon på «Mother of Ghouls».

Som følge av at Nexorum har kuttet vekk mye av dødsmetallens rytmiske språk på ‘Tongue of Thorns’, oppstår det en viss fartsblindhet hos meg når jeg nærmer meg skivas konklusjon. Etter den tidvis avmålte «Sinnets Krig» blusser heldigvis ekstremiteten opp til et nytt toppunkt, og de nesten brutale gitarene som klubber av gårde i bunnsjiktet på «Wrath of Zeal» bidrar til å skape nødvendige krusninger i platas svartmetalliske brønnvann. Jeg var i utgangspunktet usikker på om ikke Nexorum hadde gått for langt i retning svartmetallen på sin nye skive. Én konsert og mengder av lytting senere har jeg konkludert med at denne utviklingen tvert i mot gagner bandet, ettersom den brennende, okkulte intensiteten som manes frem på ‘Tongue of Thorns’ fremstår som en nødvendig uttrykksform for bandet. ‘Tongue of Thorns’ er en giftig og stormende black/death-utgivelse, og nok et høydepunkt i en måned som tilsynelatende forsøker å drukne oss i kvalitetsutgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve