In Vains utstrakte promotering i forkant av deres kommende femteskive ‘Solemn’ fortsetter med singelen «Shadows Flap their Black Wings». I likhet med de to første singlene fra skiva er det snakk om progressiv ekstremmetall som krysskobler de melodiske bølgetoppene til band som Insomnium og Omnium Gatherum med progressive lystflukter, og pakker det hele inn i episke og storstilte produksjonsverdier.
Og jeg synes nok at «Shadows…» er en enda sterkere singel enn sin forgjenger. Der jeg følte at «At the Going Down of the Sun» manglet det lille ekstra i form av minneverdige ideer for å virkelig å skinne, kan jeg peke mot flere slike ideer på In Vains nye singel. For det første er refrenget kronet av en svært fengende, rensunget melodi; for det andre får vi endelig meske oss med en av In Vains større prog-eskapader på låtas prangende og fargerike instrumental-bro; og til slutt har vi det elleville solospillet og den bombastiske blåserekka som introduseres i løpet av låtas storslåtte finale. «Shadows…» er med andre ord et vaskeekte spetakkel som bruker all sin makt for å underholde lytteren, hvilket veier opp for det noe uheldige -core-preget ved den lyse growlingen, og det med enkelhet. Det begynner å bli en stund siden sist vi hørte fra In Vain, og basert på deres nye singel virker det som at bandets retur kommer til bli en severdighet fans av melodisk ekstremmetall sent kommer til å glemme.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – Embolism
Selvutgitt
«Embolism» er den tredje og siste singelen fra det kommende fjerdealbumet til rogalandsbandet Dark Delirium. De to foregående har i all hovedsak lovet godt og bært bud om at denne skiva nok blir den proffest lydende til nå fra bandet, som spesialiserer seg på en effektiv mikstur av melodisk dødsmetall og metalcore.
Mye går også rett vei på «Embolism». Riffene fungerer som solide rettesnorer, og bidraget til Nekonomicon løfter låta et hakk når dette bandets vokalist tilføyer storslagenhet og en kontrast til Simeon Ekses vokal mot slutten. Det sistnevnte blir for min del låtas største ankepunkt; der jeg vil si at det på mange andre av bandets låter handler mest om smak og behag for meg når det gjelder denne vokalen, tror jeg at jeg med større sikkerhet kan si at det rett og slett blir litt vel mye Robb Flynn-aktig metalcore-vokal i denne omgang. Det står likevel heldigvis ikke i veien for at plata blir en spennende affære.
Skrevet av Alexander Lange
Deception – «Be Headed On Your Way»
Ute nå via Mighty Music
Nå er det neimen bare litt over to uker til den sanne Metallurgi-favoritten Deception slipper plata ‘Daenacteh’, og vi har fått servert det som formodentlig er siste smakebit derfra: «Be Headed On Your Way». Lista har allerede blitt lagt nokså høyt av de to første singlene, der særlig «Iblis’ Mistress» har imponert meg stor.
«Be Headed On Your Way» er noe mindre bombastisk enn denne, og ligner sånn sett mer på førstesingelen «Monophobic» der uttrykket ligger noe nærmere progressiv og teknisk enn symfonisk dødsmetall. Låtas x-faktor ligger i hovedtemaet, som har en herlig, lang gitarmelodi som slynger seg rundt taktstrekene. I det øvrige byr Deception på soliditet og få overraskelser, der de dyrker noen av de mer brutale sidene av sitt DNA.
Skrevet av Alexander Lange
Udåd – «Avgudsdyrker»
Ute nå via Peaceville Records
Udåd er det nye soloprosjektet til Morks Thomas Eriksen, som etter å ha reflektert over debutskiva til nevnte band, ‘Isebakke’, fikk behov for å gå tilbake til et mer basalt, svartmetallisk uttrykk. Resultatet av denne nostalgitrippen ble debutskiva til Udåd, som slippes 15. mars via Peaceville Records.
Første – og muligens eneste, gitt at slippdatoen er rett rundt hjørnet – singel fra skiva er «Avgudsdyrker», en substansiell låt på rundt syv minutter som stort sett står til forventningene man kan han dannet seg av å lese forrige avsnitt. Produksjonen er langt mer pistrete og sprakende enn på Mork sine senere utgivelser, og selve låtkonstruksjonen er mindre sofistikert enn de rike, atmosfæriske komposisjonene vi fikk på spesielt ‘Dypet’ i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at Eriksen har blitt dypt formet av den musikalske reisen han har hatt med hovedprosjektet sitt i nå ti år, og «Avgudsdyrker» er følgelig mer sofistikert i sitt melodiske vev enn sin inspirasjonskilde ‘Isebakke’. Det er ikke så mye mer å si om «Avgudsdyrker» – dette er atmosfærisk og melodisk svartmetall av kjent herkomst – men jeg kan likevel påpeke at låta er sterk nok til at jeg danner meg noen forventninger til debutskiva, som vi kun trenger å vente et par uker for å høre i sin helhet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kråbøl – «Perish»
Ute nå via Terratur Possessions
Den norske metallscenen har mange ildsjeler som sitter og pumper ut uhorvelige mengder materiale på gutterommet eller i hjemmestudioet, men det er svært få av dem som i tillegg klarer å sørge for at hver eneste utgivelse fremstår som et helhetlig, velpolert produkt. Brage Kråbøl (Misotheist, Enevelde) er et aldri så lite unikum i så henseende, ettersom samtlige av utgivelsene han har gitt ut via de nevnte prosjektene har vært verdt å skaffe seg, kanskje spesielt for fans av nidarosisk svartmetall. Det viser seg nå at det er flere i Kråbøl-flokken som sitter på musikalske ferdigheter av betydning, ettersom intet mindre enn fire av dem har vært delaktige i skapelsen av den kommende debutskiva til Kråbøl.
Denne plata har fått tittelen ‘Never’, og da snakker vi altså om det ytterste laget på bjørketreet, ikke om det engelske ordet for «aldri». Dette virker passende i møte med andresingelen «Perish», ettersom det er snakk om svartmetall som er innhyllet av skoglig mystikk i langt større grad enn Misotheists voldsomme, okkulte tirader og Eneveldes dunkle introspeksjon. Stilistisk sett dreier det seg om svartmetall som slekter tungt på den norske andrebølgens mer hypnotiske og atmosfæriske faksjoner, med mørke melodiske strofer som tidvis bryter ut i intense, krigerske riffutblåsninger. Jeg liker spesielt godt hvordan låtas beveger seg lengre inn i skogens dyp i sin andre halvdel, der et sett med gitarstemmer snakker i munnen på hverandre og gir følelsen av å være omringet av vesener som hvisker fra skyggene. Alt i alt virker Kråbøl å være nok et lovende prosjekt for opphavsmannen prosjektet er oppkalt etter, og jeg venter i spenning på den innhyllende, atmosfæriske lytteopplevelsen ‘Never’ ser ut til å være.
Borknagars nye singel, «Moon», føyer seg fint inn i rekken med låter som har funnet veien ut av bandets hvelv i senere tider. Siden «Vintersorg» forlot besetningen etter utgivelsen av ‘Winter Thrice’ i 2016 har jeg fått inntrykket av at bandet har latt sine melodiske instinkter få fritt spillerom, med det resultat at ‘True North’ og singlene fra den kommende skiva ‘Fall’ lettere kan klassifiseres som progressiv metall enn progressiv svartmetall.
Dette gjelder ogsåderes nyeste singel «Moon». Det er i det hele tatt snakk om fargesprakende og fengende progmetall med et ørlite hint av svartmetall, krydret med ikke bare én men TO arenaklare gitarsoloer. «ICS Vortex» pryder som vanlig tilstelningene med sine utypiske, utbroderte vokalstrofer, og holder seg i dette tilfelle fullstendig unna growls og skriking. Akkurat som på «Nordic Anthem» sliter jeg litt med å fordøye denne «softere» utgaven av Borknagar, og jeg skulle gjerne ønske at låta hadde noen litt mer beske og ekstreme elementer som kunne veie opp for de sødmefylte. Vi får se om denne kritikken gjør seg gjeldende for resten av skiva også, som slippes i sin helhet om kun to drøye ukers tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Lost in Shadows»
Selvutgitt
I april slipper rogalendingene i Dark Delirium sitt fjerde album på tre år (der også en EP har sneket seg inn), og for snart to uker siden fikk vi andresingelen «Lost in Shadows» servert. Dette er meg bekjent den lengste låta bandet har sluppet noensinne; bandets sømløse blanding av metalcore og melodisk death metal får her utfolde seg utover drøye åtte minutter.
Som seg hør og bør låter det temmelig svært og mektig. Låta åpner via ublyge blåsere og etablerer seg deretter i hektisk metallmodus, før Dark Delirium lander det svært godt med en lang og mer traskende avslutning. Dramatikken og noen kule spoken word-sekvenser gjør at det låter mer Dimmu enn noensinne tidligere. Om du ikke liker slikt kan jeg garantere at du kommer til å hate det, men resten av oss tror jeg kan skrive under på at dette er kule og nokså profesjonelt utførte saker – selv om jeg fortsatt sliter litt med skrikevokalen til herr Ekse.
Skrevet av Alexander Lange
Arania – «Darkest Night»
Selvutgitt
Det melodiske metallbandet Arania har fremdeles ikke gitt oss noen tittel på deres kommende debutskive, til tross for at singlene allerede har begynt å dukke opp i strømmetjenestene. Førstesingelen «Come Find Me» bød på et gledelig gjensyn med det trønderske bandets fengende men tunge, symfoniske metall, og viste i tillegg til en lydproduksjon som hadde fått seg en kraftig overhaling siden sist. «Darkest Night», den andre og trolig siste singelen fra den kommende skiva», er på sin side en vaskeekte powerballade. Over klimprende piano og sørgmodig gitarspill minnes bandets vokalist Aina Catrine Hammern menneskene som ikke er i blant oss lenger, før en himmelspjærende gitarsolo sender setter et tårevått punktum på minnestunden. Det hele fremstår nok temmelig ordinært i kontekst av powerballadens format, men også temmelig jordnært og fint som følge av det enkle men relaterbare budskapet. Jeg savner muligens det lille ekstra hva gjelder både instrumentalarrangement og vokalfremførelse, men «Darkest Night» er alt i alt en fin leveranse fra den trønderske gruppen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Uncanny – «Music for the Faint Hearted»
Ute nå via Overhead Productions
Uncanny er en trio som har ligget stille på utgivelsesfronten i nesten et tiår, men som har bestemt seg for å vekke seg selv fra dvalen i år. Den 19. april kommer bandets neste plate, og singelen «Music for the Faint Hearted» skal gi oss et varsel om hva vi har i vente.
Uncanny har overfor oss skrevet at de lar seg inspirere både av post-metal-bandet Grant the Sun og de mer progga instrumentalvirtuosene i Addiktio og Astrosaur. Det er interessante og ikke minst treffende sammenligninger, og både tunge, sludga gitar- og bassgrunn, spretne detaljer oppå og elleville taktskifter preger musikken på «Music for the Faint Hearted». Ikke minst er Uncanny gode på å bygge lydbilder på denne låta. Jeg aner også noe mer lekenhet og eventyrlyst enn det som var på forrige utgivelse. Så jada – jeg gleder meg!
«Nordic Anthem», den nyeste singelen fra Borknagars kommende tolvteplate (!) ‘Fall’, minner meg en hel del om låta som avslutta deres forrige skive, ‘True North’. «Voices» var en nesten urovekkende elementær låt fra et band som ellers er kjent for utsvevende og fargerike, progressive svartmetall-eskapader, og jeg husker at jeg reagerte med en viss skepsis første gang jeg hørte den. Siden har jeg lært å sette pris på den fengende, enkle dramatikken som låta byr på, en lærdom som har vist seg å være en stor hjelp i møte med «Nordic Anthem».
For «Nordic Anthem» tar med enkelhet over stillingen som Borknagars streiteste låt til nå. Fra åpningens Wardruna-aktige bruk av tradisjonsinstrumenter til de ordløse vokaliseringene til «ICS Vortex»; «Nordic Anthem» gir meg nesten følelsen av at Borknagar har skrevet et åpningsnummer til en eller annen viking-serie som skal gå på HBO. Det er nok mulig å lese av denne beskrivelsen at jeg ikke er voldsomt entusiastisk når det kommer til Borknagars nye singel, og det ville vært den rette måten å lese den på. Det er likevel som alltid med disse gutta snakk om solid håndverk på alle plan, så folk som har høyere toleranse for småharry metall-allsang enn meg selv vil trolig kunne sette pris på det Borknagar har levert på «Nordic Anthem».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ihsahn – «THE DISTANCE BETWEEN US«
Ute nå via Mnemosyne Productions/Candlelight Records
Jeg var litt vel hard da jeg omtale førstesingelen fra Ihsahns kommende selvtitulerte plate: «THE PILGRIMAGE TO OBLIVION». Denne låta inneholdt riktignok noen ganske typiske grep fra Emperor-frontmannen, men imponerte meg etter hvert mer og mer, særlig på grunn av paringen mellom orkesterelementer og et blytungt breakdown. Singelen som ble sluppet etterpå, «TWICE BORN», falt også i smak hos meg som følge av ganske fokusert låtskriving.
Jeg håper meningen min snur også om den nyeste singelen «THE DISTANCE BETWEEN US». Jeg har lite vondt å si helt konkret om låta, men dessverre ender den opp som et vel anonymt ballade-aktig innslag som minner for mye om tilsvarende Ihsahn-låter fra før. Produksjonen er imidlertid svært god, og de orkestrale elementene er velimplementerte.
Skrevet av Alexander Lange
Bokassa – «The Ending Starts Today«
Ute nå via Indie Recordings
Nok en smakebit fra Bokassas kommende fullengder ‘All Out of Dreams’ er ute i form av låta «The Ending Starts Today». De andre singlene har imponert meg i varierende grad, men heldigvis legger denne seg på godsida, der bandets blanding av punk og metall fungerer svært godt. Særlig er dette på grunn av en herlig energi og sterkt melodihåndverk. Plata kommer den 16. februar.
Skrevet av Alexander Lange
In Vain – «At the Going of the Sun»
Ute nå via Indie Recordings
Det er ikke mange band som klarer å være sjangerblandende i samme grad som In Vain, og likevel fremstå som et semi-kommersielt produkt. Over sine til nå fire skiver har bandet benyttet seg av kontrakten med Indie Recordings til det fulle, dette ved å ramme inn det som egentlig er temmelig eventyrlystne og rastløse låtkonstruksjoner i en massiv og polert lydproduksjon.
Denne taktikken lever i beste velgående på bandets nye singel «At the Going of the Sun». In Vains skepsis til sjangergrenser kan merkes på det faktum at låta tidvis minner meg om band som Insomnium, Amorphis, Opeth og Swallow the Sun; band som alle og enhver har klart å gjøre god butikk av rastløs og kreativt ladet ekstremitet. Med sine åtte minutter skulle man kanskje tro at «At the Going of the Sun» var fylt til randen av alskens progressive påfunn og sidespor, men i realiteten er låta satt sammen av kun en liten håndfull separate ideer. Jeg skulle kanskje ønske meg et eller annet større utsving i løpet av låta, men det betyr ikke at jeg ikke lar meg imponere av det økonomiske låtskriver-instinktet In Vain viser på sin nye singel. Alt i alt en bunnsolid, om ikke direkte oppsiktsvekkende, leveranse fra gutta i In Vain.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mortemia – «Eyes of the Viper (feat. Margarita Monet)»
Ute nå via Veland Music
Der ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ slo Metallurgis anmeldere i bakken med sine dødsfengende melodier og kruttsterke låtskriving, har leveransene fra Mortemias kommende pandemi-låtsamling no. 2 vekket noe mindre begeistring. Dette skyldes nok først og fremst at vi har fått nå snart 20 låter fra Morten Veland over en to års-periode, hvilket er litt i overkant selv for det som er å regne som en av norsk metalls mest umiskjennelige låtskrivere. «Eyes of the Viper» byr sådan ikke på noen overraskelser, men føyer seg greit inn i ‘The Covid Aftermath Sessions’ sin rekke av solide men smått forglemmelige låter. Det hjelper ikke at jeg stadig lar meg distrahere av vokalen til Margarita Monet, som er såpass preget av vokale tics at det fremstår litt tilgjort. «Eyes of the Viper» er definitivt sterk nok til å imponere dersom du ikke har hørt resten av Velands pandemi-låter, men for en fyr som har hørt alle sammen sliter den med å utmerke seg
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deception – «Iblis’ Mistress»
Ute nå via Mighty Music
Det melodiske/symfoniske death metal-bandet Deception kommer med ny skive i år etter den fantastiske ‘The Mire’, som i alle fall vi i Metallurgi mente var 2021s beste norske metall-plate. Første singel ble sluppet allerede sent i fjor i form av «Monophobic», som i mine ører innevarslet et ytterligere steg mot den melodiske dødsmetallen.
Det gjør også den nye singelen «Iblis’ Mistress». Mens «Monophobic» imidlertid etterlot meg litt nølende, er jeg mer overbevist av nyorienteringen etter å ha hørt denne nye låta, som preges av strålende melodier og originale grep særlig i gitarsegmentet.
Skrevet av Alexander Lange
GOATMILKER – «Mission Log 1601»
Selvutgitt
Den ferske spenstigheten GOATMILKER har sluppet sin andre låt: «Mission Log 1601». Dette bandets metall er av det lettere slaget, der klassiske metallgrep, hardrock og progressive tendenser a la Mastodon blandes. Sånn sett minner bandet meg en hel del om Asmodean.
Den første singelen bandet slapp, «Black Grass», imponerte meg en hel del gjennom et godt, melodisk refreng. Selv om «Mission Log 1601» ikke er like energisk og sånn sett ikke gjør meg like entusiastisk, ligger også denne låtas styrke i melodiene og refrenget, som innevarsler et særdeles habilt potensiale.
Blant Fusa-scenens mange kruttsterke undergrunnsband, er det kanskje Sepulcher jeg har aller mest sansen for. Dette er et vågalt utsagn når nevnte scene er befolket av band som Reptilian, Inculter og Morax, men det er et eller annet med bandets organiske, mangefasetterte og slående unike dødsmetall-sound som aldri slutter å forundre og begeistre. Om du ikke er kjent med dette soundet er det bare å ta turen innom bandets andreskive fra 2018, ‘Panoptic Horror’, en moderne klassiker innenfor eventyrlysten dødsthrash – nasjonalt så vel som internasjonalt.
Men du kan egentlig like godt sjekke ut bandets splitter nye EP, ‘Veins of the Void’. Med sitt drøye kvarters spilletid byr ‘Veins…’ på en ypperlig introduksjon til bandets stilistiske univers, samtidig som den viderefører og bygger på forgjengerens mange styrker. Uttrykksmessig vil jeg si at Sepulcher befinner seg i et uvanlig krysningspunkt mellom aggressiv, garasje-aktig dødsmetall og mer atmosfæriske, kosmos-traverserende impulser; som om bandet er fanget i en dimensjonal rift mellom en snuskete bakgate og en «Boötes Void»-aktig avgrunn (søk det opp). Det er ikke så lett å komme på band som holder på med akkurat samme ting som Sepulcher i 2023, selv om band som Morbus Chron, Cadaveric Fumes og norske Execration er relativt holdbare referansepunkter.
Åpningssporet «Derealization» er på høyde med det beste av norsk dødsmetall fra senere tid, og vi må helt tilbake til Obliterations ‘Cenotaph Obscure’ fra 2018 for å finne materiale som kan utfordre denne låta i mine øyne. Smadrende bass faser inn i en nesten sludgy sekvens bestående av groteske gitarhugg og beske skrik, før et helt enestående, tumlende dødsmetallriff utløser spenningen som åpningsminuttene har bygget opp. Morbus Chron-referansen gjør seg særlig gjeldende i låtas avslutningsminutter, i det en episk progresjon følger en post-dødsmetallisk, dynamisk kurve fra ulmende basslinje til storstilt klimaks.
I forhold lander den betydelig kortere andrelåta «Cryogenic Sleep» som et avsagd hagleskudd i brystkassa. Den eksplosive låta viser Sepulcher sine tradisjons-forankrede men vitale riffkunster fra sin beste side, før vi igjen svever ut over kosmos’ dypeste sjakter på det avsluttende tittelsporet. På dette tidspunktet blir det naturlig å nevne de hemningsløse, krakilske vokal-utbruddene til Andreas Fosse Salbu, som komplimenterer bandets konfronterende, garasje-dødsmetalliske side på utmerket vis. Jeg synes nok at låtas avsluttende, atmsofæriske strekk er en litt platt måte å avslutte en såpass turbulent utgivelse som ‘Veins of the World’, hvor jeg heller skulle ønsket meg en mer stormende, klimaktisk finale.
Det er dog ingen tvil om at Sepulcher har levert atmosfærisk, eventyrlysten dødsthrash på høyde med den internasjonale toppstandarden med ‘Veins of the World’. Det er kun et fåtall band der ute som klarer å dyrke frem ny, florerende biologisk vekst på dødsmetalls forråtnede skrott i 2024, hvor Obliteration og Sepulcher kanskje er de to bandene på norsk jord som for alvor skyver grensene for både kvalitet og egenart. Sånn sett er ‘Veins of the World’ en soleklar anbefaling for fans av tradisjons-befestet men selvrealisert dødsthrash, og en uforventet pangstart på det nye året for norsk ekstremmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nekonomicon – Choose Your Fighter!
Selvutgitt
Nekonomicon er et av de mange prosjektene til Andri Mar Sigufsson, først og fremst kjent kun som Andri – selv om det nå etter noen år har utviklet seg fra å være et soloprosjekt til å bli en fullverdig kvintett. Han er utvilsomt en interessant figur å følge, noe som særlig skyldes to ting: En nokså hemningsløs utforskning av ulike sjangre, og tematikk og estetikk hentet fra dataspillenes verden.
Det sistnevnte preger i stor grad Nekonomicons nyeste skive ‘Choose Your Fighter!’, og det ofte på ganske smakfullt og morsomt vis. Presentasjonen synes jeg treffer godt, særlig gjennom det fargerike, flotte albumcoveret og tittelen. Dette setter en umiddelbar, passende uhøytidelig tone for albumopplevelsen som tekstene på alle måter gjenspeiler.
Musikalsk spiller tematikken inn gjennom stadig bruk av MIDI-synther man gjerne finner i gammel spillmusikk, men dette er ikke veldig definerende for uttrykket. Stilmessig ligger ‘Choose Your Fighter!’ trygt plassert i en klassisk smeltedigel av metalcore, melodisk metall og symfonisk metall, der det gjerne er refrengene som stikker seg ut. De holder gjennomgående habil kvalitet; særlig treffer Nekonomicon godt på «Race of Life», som er min favorittlåt på albumet.
Metalcore-klisjéene er det ellers litt vel mange av, eksempelvis på låta «Castlevanian Hunger», og jeg har også litt problemer med vokalen. Den ligger ofte litt svakt, rart og lavt til i miksen for begge vokalisters vedkommende, og noen ganger låter det også temmelig surt – særlig på «Inconvenience Store».
Nekonomicon skal imidlertid ha kudos for å ha kokt opp en underholdende pakke som gjør kunststykket å fremstå både uhøytidelig og godt gjennomarbeidet. Noen gode ord kan også sies om albumets flyt, der introen til «Fog of War» og den lengre og saktegående melodeath-flørten «The End is Always the End» komplementerer de øvrige hektiske minuttene godt. Selv om ikke alt går like bra for Nekonomicon på denne skiva, er det en til tider sjarmerende affære – i alle fall for det som bør være musikkens målgruppe.
Skrevet av Alexander Lange
Nithe – Night of the Ghoul
Selv-utgitt
Nithe er et blasfemisk kirkegårds-orkester fra Kristiansand, som imponerte Metallurgi-redaksjonen stort med sin debut-demo ‘Cemetery Fever’, som kom ut i 2021. Demoen utgjorde en del av en utvikling i den norske undergrunnen som er pågående den dag i dag, hvor vi ser at dødsmetall-sjangeren mottar stadig mer fokus fra Norske band. Norge har historisk sett vært beskjedne produsenter av nevnte undersjanger, så dette er en utvikling jeg ønsker velkommen med åpne armer.
Derfor er det en glede at Nithe fortsatt minner mye om seg i 2024, selv om det er en stund siden sist. Kvartetten er fremdeles hardt i arbeid med å grave opp gamle dødsmetalliske knokler og sette dem i nye formasjoner på ‘Night of the Ghoul’, men på samme tid virker det som at en mer mystisk, grufull og utenomjordisk aura har sneket seg ubemerket inn over gravplassen. Dette vil si at gruppens uttrykksmessige utgangspunkt er den samme som på ‘Cemetery Fever’ – altså dødsmetall fra overgangen mellom 80- og 90-tallet –, men at de også strekker seg lengre utover sjangergrensene i jakten på et eget uttrykk.
På mange måter minner ‘Night of the Ghoul’ om senere utgivelser fra prosjekter som Obliteration og Sepulcher, og i mindre grad Abhorration. Dette er alle band som har rikelig med ekstremthrash-gener i sitt dødsmetalliske DNA, men som også vet å benytte seg av tregere, atmosfæriske strekk som kontrast. Det tydeligste uttrykket av disse genene hos Nithe finner vi på andresporet «Moon Curse», hvor en lynende rask, dødsthrash-spurt avløses av illevarslende og dunkle, effektbelagte gitarer.
Jeg setter virkelig pris på at bandet eksperimenterer litt med nye elementer, ettersom dette tyder på at målet er å utvikle en egen dødsmetallisk signatur, heller enn å bare reprodusere gamle klassikere. Likevel er det ikke til å komme fra at bandet ikke helt mestrer de lengre låtlengdene etter min mening, hvor spesielt de ulike partiene til «Ominous Void» fremstår litt frakoblet hverandre; dette til tross for en fantastisk overgang til et frenetisk, dødsmetallisk parti mot slutten av låta. Låter som tittelsporet og «Engulfed in Slithering Sorcery» er dog utmerkede videreutviklinger av bandets kjernesound, og sett i kombinasjon med den oppgraderte men fremdeles pil råtne produksjonsjobben og det stilrene EP-coveret bør ‘Night of the Ghoul’ være en sikker vinner for norske fans av tradisjonell men uttrykksmessig rastløs dødsmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Babels Tårn – Glorious Heretic Inquisition
Selvutgitt
Babels Tårn er en svartmetallduo bestående av medlemmer kjent fra respektable prosjekter som Raumer og Profane Burial. Prosjektet ga først lyd fra seg gjennom en demo i fjor, og ‘Glorious Heretic Inquisition’ er dermed den første større utgivelsen til bandet.
Denne utgivelsen minner meg særlig om et av de tidligere prosjektene til Kjetil «Szhethil» Ytterhus, som er den ene mannen bak her. Dette prosjektet het Hogstul, og var et prosjekt som baserte seg på langstrakte, komplekse og uhyre dramatiske svartmetallkomposisjoner som for meg dessverre var ganske så vanskelige å fordøye og sette pris på uten å legge godvilja til. Mye av det samme kan sies om materialet på ‘Glorious Heretic Inquisition’, og jeg må nesten bare rive av plasteret med en gang og si at jeg ikke lar meg imponere spesielt stort av det som foregår her.
Det ene handler om det jeg som lytter kanskje ikke fanger opp så godt som andre kanskje vil ha glede av, som er de komplekst strukturerte komposisjonene som stort sett ligger rundt niminuttersmerket. «Krigens Monument» synes jeg fungerer ganske så godt særlig i første halvdel, og introduserer også noen litt mer saktegående partier som skiller seg fra det svartmetallske kaoset som stort sett brer seg utover resten av utgivelsen. Resten får jeg lite tak på.
Det andre handler imidlertid om mer objektive kriterier, der jeg synes produksjonen er temmelig svak og komprimert og noen av musikerprestasjonene rett og slett ikke holder vann. Ledegitarene er ofte ikke i synk med resten av instrumentene, og noen ganger låter det også skikkelig surt. Dette gjelder særlig introduksjonen til «Purgatory», der basstrommene for øvrig er alt for høye, og deler av «Caliginous Command». Strykerne som kyper inn i øregangene etter førtisekundersmerket på avslutningssporet spenner også fullstendig ben på sin potensielt dramatiske effekt av samme årsak. Med det har dessverre ikke ‘Glorious Heretic Inquisition’ vært en spesielt prisverdig opplevelse for min del.
Det er kun snaue tre år siden det legendariske norske dødsmetallbandet Cadaver slapp fjerdeskiva ‘Edder & Bile’ (femte, dersom du medregner skiva under navnet Cadaver Inc.), men den korte tiden frem mot bandets nyeste skive har inneholdt flust av innbyrdes endringer og utfordringer for Anders «Neddo» Odden & co. Først og fremst har «Neddo» utkjempet – og takk og lov vunnet – en kamp mot kreft. For det andre har «Neddo» og hans trommekumpan Dirk Verbeuren fått besøk av både prosjektets bassist på det tidlige 90-tallet, Eilert Sollum, samt den norske gitarhelten Ronni Le Tekrø (!) i studio, hvilket er selvfølgelig er langt lystigere nyheter.
Det å stirre sin egen dødelighet i hvitøyet som følge av en kreftdiagnose vil trolig lede til en slags bråvåkning for de aller fleste, og bandets nyeste skive bærer preg av en tydelig agenda. ‘The Age of the Offended’ er rett og slett en fly forbanna skive; en plate som fører to parallelle kriger via tekst og musikk. Den tekstlige offensiven er rimelig sikkert peilet inn på sensitivitets-kultur og wokeness, i tillegg til en rekke andre dogmer «Neddo» anser som fordummende. Når det kommer til det musikalske, har bandet uttrykt at skiva er en middelfinger rettet mot bølgen av konformitet de ser i det moderne, internasjonale ekstremmetall-miljøet.
Cadaver har definitivt mest hell med den musikalske krigføringen. ‘The Age of the Offended’ er en distinkt og særegen skive, sveiset sammen av en rekke stilistiske elementer man ikke ser så ofte i kombinasjon. Grunnmuren er selvfølgelig dødsmetallen bandet har skapt sitt navn på, selv om denne har blitt noenlunde mer groove-orientert og kommersiell med årene. Så har vi selvfølgelig bidragene til Ronni Le Tekrø, som bader så og si samtlige av låtene i grønt-lysende, radioaktive skvulp av psykedeliske ledegitarer. Sist men ikke minst har vi en viss 90-tallsforankret «edginess», en kombinasjon av krasse vokaler, steilende gitarriff og forarget lyrikk som besvarer spørsmålet om hvordan Rob Zombie hadde lått dersom han spilte dødsmetall (dersom dette er et spørsmål folk kunne ha funnet på å stille, hvilket jeg egentlig håper ikke er tilfellet).
Det er dette elementet som gir ‘The Age of the Offended’ sin største slagside, ettersom det gir flere av tekstene et skjær av ureflektert tenåringssinne. Linjer som singelen «Scum of the Earth»s «Fuck you, I want you destroyed» og tittelsporets «I will survive the age of the offended» fremstiller sensitivitets-kulturen som en enorm eksistensiell trussel, og ikke som den minoriteten bestående av overivrige borgervernere fenomenet strengt tatt var på sin storhetstid rundt 2016. Dette er definitivt to av skivas største lyriske blemmer, men det skal sies at de øvrige tekstene også sliter med å nå sin vel-utviklede musikalske motpart til knærne.
For Cadaver har strengt tatt levert en temmelig enestående skive rent musikalsk med ‘The Age of the Offended’, i hvert fall hva gjelder norsk metall. Den distinkte kombinasjonen av durende dødsmetall, psykedeliske ledegitarer og utradisjonell harmonikk danner en berusende og desorienterende cocktail på skivas beste låter, der «Crawl of the Cadaver» og «The Drowning Man» når de høyeste, ravgale høydene. Bandet lar dog ikke alle sine trad-dødsmetalliske redskaper ligge ubrukte i verktøyskrinet, men disker også opp noen velkjente rytmiske vendinger ala Immolation og Morbid Angel på låter som «Death Revealed» og nevnte «The Drowned Man».
Dermed er opplevelsen av Cadavers nyeste skive preget av en tydelig ambivalens. Det finnes åpenbart flust av inspirerende musikalske øyeblikk å nære seg på over skivas 13 låter, men det fordrer at man klarer å svelge de tidvis småpinlige tekststrofene. Det er likevel ingen grunn til å underselge det Cadaver har fått til med ‘The Age of the Offended’, hvilket er å skape en uforlignelig form for moderne, psykedelisk dødsmetall med semi-kommersiell appell.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Thomas Carlsen’s Transmission – A Brave Horizon
Ute nå via RFL Entertainment
Nordlendingen Thomas Carlsen har med prosjektet sitt Transmission det siste året utvist store ambisjoner om å revitalisere potent 80-tallsmetall a la Iron Maiden og Judas Priest med stadige doser power metal. Første smakebit fikk vi i fjor med EP’en ‘Redemption’, og etter et knippe singelslipp de siste månedene har Carlsen nå omsider lansert sitt første, store prosjekt i form av fullengderen ‘A Brave Horizon’.
Singlene har levnet liten tvil om at Carlsen i all hovedsak har god kontroll på sjangeren han prøver seg på, og den ene av dem, «The Fire Within», bidrar til en sterk åpning på ‘A Brave Horizon’. Sterke melodier og catchy riff kommer i rikelige mengder både på denne og «Flight Of The Wolves», og ikke minst kommer Carlsen langt med en gjennomgående sterk vokalprestasjon som kun hemmes av tidvis litt merkelig engelskuttale.
Andresingelen «Keys To Reality» følger opp åpningsstrekket på habilt vis ved å flørte litt med power-ballade-formatet. Carlsen kommer i det hele tatt godt ut av de roligere partiene på ‘A Brave Horizon’, og særlig har jeg sansen for syvminutteren «Crownless», som har et skikkelig flott og fengende refreng og en herlig, Iron Maiden-aktig bro.
Videre synes jeg instrumentalsporet i midten, «Force Majeure», er et friskt pust med sin variasjon. Ellers synes jeg det er rimelig å bemerke at det til tider føles som om Carlsen simpelthen følger en slags standardoppskrift. Etter hvert blir nemlig noen av låtene litt forutsigbare, noe særlig andre halvdel av plata bærer litt preg av med låtene «Vermillion Skies» og «Climbing The Skies». Avslutningslåta «The Distant Chimes» er sånn sett et velkomment tillegg der den med sine hele ti minutter blir platas storslåtte, progressive finale.
Carlsen har nok litt å gå på når det gjelder å komponere såpass lange låter, men det er likevel snakk om et hederlig og godt forsøk, særlig med tanke på oppbyggingen de første minuttene og det stilige skiftet i midten. ‘A Brave Horizon’ er i det hele tatt en sterk prestasjon fra Carlsen, som kanskje først og fremst vil falle i smak hos fans av 80-tallsmetallen, men som også i mine ører har potensialet til å sjarmere flere. Vi gleder oss til fortsettelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Winterwar – A Warlocks Funeral
Selvutgitt
Winterwar er et enmannsprosjekt fra Bryne som slapp sin første skive i desember i fjor. Den gikk under navnet ‘Wizard of the North’, og bare litt over et halvt år senere har mannen bak prosjektet, Jonathan Refsnes, altså mønstret nok en utgivelse fra prosjektet. Her er det snakk om en plate som nok er et steg opp kvalitetsmessig fra debuten, der Refsnes fortsetter å utforske skjæringspunktet mellom melodisk death metal og thrash metal.
Det er nok i det melodiske gitarsegmentet Winterwar lykkes best. For eksempel kommer platas kanskje største høydepunkt nokså tidlig med «Frozen Peaks», der Winterwar stiller med et særlig potent refrengtema som løfter førsteinntrykket etter den mer middelmådige åpningen «The Dark Path».
Annet enn den ganske så masete skrikevokalen, som heldigvis stort sett er i et dypere register ellers på plata, er det ikke nødvendigvis så mye som er direkte gærent på denne åpningslåta. Den representerer imidlertid umiddelbart noe som er problematisk ved ‘A Warlocks Funeral’, nemlig at riffene og låtskrivinga for øvrig ofte er vel enkelt løst. Enkelte spenstige akkorder ligger her og der, for eksempel i «Survived the Winter», og som sagt er det noen gode melodier her. Men rent overordnet føles mange av låtene litt uinspirerte, der «Evil Goat Queen» nok kommer dårligst ut når det gjelder anonymitet. I tillegg må noen sider ved produksjonen nevnes som lite flatterende, særlig det jeg mistenker er en trommemaskin som særlig kommer dårlig ut når ride-bjella gir lyd fra seg.
Winterwar avslutter imidlertid ‘A Warlocks Funeral’ nokså greit med tittellåta, der en omhyggelig åpning bereder grunnen for godt melodihåndverk og en komposisjon som kommer godt ut av å være litt roligere og tregere enn resten. Med det kan jeg definitivt slå fast at Winterwar er inne på noen gode takter på andreskiva. Jeg håper imidlertid det blir noe kortere mellom de virkelige høydepunktene neste gang.
Skrevet av Alexander Lange
Nattmann – I Uvigslet Mark
Selvutgitt
Nattmann er en svartmetallduo med medlemmer fra blant annet Dalit og Likbaal som tematiserer 1600-tallets samfunn i musikken sin. Den første utgivelsen fra prosjektet kom faktisk i år i form av den korte EP’en ‘Udaad’. At den nye EP’en ‘I Uvigslet Mark’ er lengre sier mer om forgjengeren enn den selv, da vi her kun har fått et kvarter med ny musikk.
Det er også snakk om en liten forbedring siden sist. Særlig lar jeg meg imponere av låta «Efter de Gloedende Tenger», som kombinerer et Darkthrone-aktig driv med folketonale synther. Her gjør også Raates vokal seg svært godt, der den ligger glefsende over den trampende grooven.
Også de to andre låtene er gode; i både «Baal og Brann» og «Dølgsmål» gjør Nattmann flittig bruk av iskalde, atmosfæriske akkorder og arpeggioer som duoen lykkes godt med å kombinere med mer konvensjonelt riffspill. Med det er det egentlig lite negativt å si om ‘I Uvigslet Mark’, og som sist savner jeg først og fremst større ambisjoner i størrelse.
Askheimr er et melodisk svartmetallband som med denne selvtitulerte plata gir ut en fullengder for første gang. Dette var også et nytt prosjekt for meg, noe som nok ikke er så rart da bandet tidligere kun har sluppet et par singler, og etter å ha sett navnet og plateomslaget trodde jeg det her var snakk om passe ugjennomtrengelig svartmetall fra en ensom ulv på Bandcamp. Det viste seg imidlertid at det her er snakk om en aldri så liten kvintett, og at det endatil er snakk om folk som også er å finne i bandet Sjakal, som slapp den solide progressive og teknisk-dødsmetallske skiva ‘Sea of God’ i fjor.
Det er nok også mulig å trekke noen stilistiske linjer mellom Askheimr og Sjakal. Førstnevntes svartmetall er nemlig ikke spesielt ugjennomtrengelig heller; snarere baserer den seg, som Sjakals uttrykk, i stor grad på et stort knippe sterke melodier, så vel som mange tilløp til storslagenheter i produksjonen.
Åpningslåta «Eternal Confinement» sender meg for eksempel umiddelbare assossiasjoner til Dimmu Borgir, både i forlengelse av de symfoniske elementene og gitararbeidet som ligger tett opp mot dette bandets adapsjoner av diverse thrash-metallske grep. «Contempt in My Vanity», som med sin ambisiøse spilletid på over ni minutter er neste låt ut, byr på sin side på flere melodier og folketonale tendenser som gjør det umulig ikke å antyde et band som Windir som en mulig inspirasjonskilde. Disse tendensene følges flott opp i låta «Prayer to Condamnation» senere på plata, hvis temaer konkurrerer med de nydelige synth-melodiene i «Your Throne, My World» i å være platas mest tiltalende.
Kombinasjonen av symfoniske og folketonale elementer er stilistisk interessant og imponerende, og antyder et betydelig potensiale for Askheimr når bandet også svøper det hele inn i en Summoning-aktig mystikk til tider. Alt dette blir på sett og vis fullbyrdet i platas andre ni-minutterskjempe «Paths of Mist», der bandet nok en gang, men nok bedre enn på «Contempt in My Vanity», beviser at de har nokså god kontroll når det går løs på lange komposisjoner. Dette gjør de blant annet gjennom noen ambient-outroer som også bidrar til en god flyt på albumet sammen med interluden «…».
Så er det heller ikke nok med det: Askheimr beviser også at de har hørt på melodisk death metal fra Göteborg, og byr for eksempel i låta «My Demise» på noen regelrett In Flames-aktige melodier. Bandet håndterer alt dette godt, men det må også sies at jeg føler de gaper litt over når det gjelder helheten, og at jeg hadde ønsket meg en noe mer fokusert og disiplinert utgivelse med en litt tydeligere stilistisk retning. I den grad dette er et symptom på et friskt og ambisiøst band som nettopp har gitt ut debutskive, kan imidlertid dette også være et positivt tegn i det lange løp. ‘Askheimr’ er uansett en sterk skive som byr på svært mye stilistisk interessant krydder.
Skrevet av Alexander Lange
Proselytism – The Desecration of Ancient Bones
Ute nå via Duplicate Records
Proselytism er en duo som har holdt på i drøye fem år nå fra henholdsvis Lillehammer og Sunndalsøra, og som slapp sin debutplate ‘Blood of the Deceivers’ i 2020. Den nye skiva ‘The Desecration of Ancient Bones’ representerer på alle måter en kontinuitet for bandet, og om noe sementerer og raffinerer den duoens velslepne tilnærming til ekstremmetall. Proselytisms uttrykk kan kanskje enklest beskrives som over gjennomsnittlig sint og skitten thrash metal, men det er også fristende å påpeke hintene av svartmetall som kanaliseres gjennom både vokalen og noe av estetikken. Det vil si at det er snakk om et prosjekt der man med merkelappen black/trash må gjøre noe så sjeldent som å legge mest vekt på andre ledd i dette begrepet.
Proselytism minner nemlig mye mer om Nekromantheon og Shakma enn norske band hvis black/thrash-beskrivelsen er enklere å klistre på, som for eksempel Keiser. Likheten med de to førstnevnte ligger for så vidt heller ikke bare i det rent musikalske, men også i en tilnærming til thrash-håndverket som simpelthen bør beskrives som profesjonell i forlengelsen av disse bandenes ganske upåklagelige stilistiske tolkning av uttrykkene som først ble frembrakt av band som Slayer og Sodom. Proselytism demonstrerer nemlig besk brutalitet, forrykende tempoer, tilstrekkelig dynamikk og teknisk presisjon i løpet av denne platas korte, men vel så velutmålte spilletid. Således glir ‘The Desecration of Ancient Bones’ fint i det som etter hvert har blitt en strålende norsk ekstrem-thrash-katalog.
Det åpner på sitt mest voldsomme med «Phantoms Ascend», der trommisen har hastverk som få og gitarriffinga balanserer hårfint mellom høyt detaljnivå og gjørmete skruppelløshet. Andrelåta «From Royalty To Slavery» er noe mer håndgripelig, og byr i forlengelse av det på noen driv som er umåtelig gode. Et slags klimaks for plata nås imidlertid kanskje aller først på «Through Treacherous Lands», som med sine hele syv minutter og stadige skifter mellom ulike modi blir som et aldri så lite mikrokosmos av ekstrem-thrashens ulike grener. Her settes Proselytism i øyeblikkelig dialog med Deathhammer der det hele rett og slett fremstår så uhyre hemningsløst; sistnevnte er i det hele tatt en særlig naturlig sammenligning i så måte, om ikke kan du forestille deg Aura Noir med rabies.
Således er nok også de fleste elementene som gjennomgås på ‘The Desecration of Sacred Bones’ omtalt, og det er nok ikke så mye vits å gå resten av låtene i sømmene. Sjokkterapien som kommer i form av fartsmonsteret «White Death» må nevnes, men ellers er nok det viktigste at Proselytism oppdriver et voldsomt trøkk på denne plata som gjør det umulig ikke å anbefale for alle som har en anelse interesse for ekstrem-thrash fra vårt langstrakte land. Mange vil kanskje bli noe avskrekket av den skitne og ville stilen på det hele, og produksjonen kunne nok ha blitt slipt noe, men for meg er dette også noe av det kuleste som preger denne plata.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – A Blaze of Tridents
Ute nå via Purity Through Fire
Det er ikke mer enn en drøy måned siden jeg anmeldte debutskiva til Unholy Craft, ‘Naar All Tid er Omme’, og nå sitter jeg jaggu her allerede og skriver om andreskiva. For de som ikke har skjønt tegninga ennå, så er Unholy Craft et av de utallige prosjektene til den norske scenens største tilhenger av «hustle culture», nemlig den umåtelig arbeidsomme «Peregrinus». Vi har allerede poengtert karens sjokkerende treffprosent med tanke på eget arbeidstempo, så jeg skal spare dere for en oppsummering av mannens bragder i denne omgang. La det bare være sagt at han virker fast bestemt på å hevde seg som en komponist av rang blant undersjangerens aktive praktikanter i Norge, og at han for øyeblikket er på god vei til å lykkes.
Det viser seg at ‘A Blaze of Tridents’ faktisk ble skrevet og spilt inn før debutskiva ‘Naar All Tid er Omme’, hvilket gjør progresjonen de to skivene i mellom desto mer oppsiktsvekkende. Første gangen jeg hørte gjennom ‘A Blaze…’ var jeg nemlig ikke klar over denne bakvendte kronologien, og konstaterte således at utviklingen fra første- til andreskiva var betydelig. Først og fremst la jeg merke til at den brennhete og kvelende miksen som preget førsteskiva har blitt tonet ned til en mykere og mer distansert en. Deretter ble det klart at plateselskapet Purity through Fires løfte om «tradisjonell og CULT, skandinavisk svartmetall» på ‘Naar All Tid er Omme’ faktisk er noenlunde treffende på Unholy Craft sin nye skive, om ikke fullstendig.
Kanskje er denne utviklingen grunnen til at «Peregrinus» valgte å stokke om på utgivelses-rekkefølgen, kanskje ikke. Det viktigste er at dette trekket slår positivt ut på utgivelseshistorikken til Unholy Craft. Åpningssporet «Blackened Storms Whip the Cross» gir i utgangspunktet inntrykk av at lite har endret seg i Unholy Craft-leiren, men den piruetterende folkemelodien og det utvidede, Enslavedske tonespråket i låtas andre halvdel endrer fort på dette inntrykket. Det er først på det beske riffet som åpner andresporet «A Ravenous Flight» at skivas styrkede andrebølges-kredens gjør seg til kjenne. Denne tendensen etableres for fullt som drivkraft på skiva på høydepunktet «With a Lifeless Cold Gaze», som med sine svingende Darkthrone-riff oppleves som en god sammensmelting av prinsipper fra både rå svartmetall og tradisjoner fra den norske andrebølgen.
Et annet aspekt ved ‘A Blaze of Tridents’ som er bedre enn forgjengeren, er den tydeligere tilstedeværelsen av en rød tråd i låtskrivingen. Spesielt «As Darkness Sweeps the Heavens» og «As the Full Moon Shines» utmerker seg i så henseende, som følge av det aktive fokuset på indre logikk i gitarspillet. Hvert riff er en forlengelse og en utvikling av sin forgjenger, og resultatet er et dragsug av fremadstormende driv som er en fryd å overvære. Dessverre er ikke skiva som helhet like opptatt av å danne en meningsbærende struktur, og avslutningssporet «A Gleam of Fire & The Blade» blir som følger et lite konkluderende og litt daft punktum på opplevelsen.
Totalt sett vil jeg likevel si at ‘A Blaze of Tridents’ løser mange av de strukturelle problemene til sin forgjenger. Musikken oppleves ikke lenger som en uniform vegg av brennhet støy, men en dynamisk og velbalansert utgivelse med naturlige bølgetopper og -daler. Ja – de vindtunnel-aktige vokalene vil fortsatt være mye å svelge for folk som stiller seg utenforstående til det rå svartmetall-paradigmet – men «Peregrinus» sin evne til å berike undersjangeren med musikalske ideer av substans burde veie opp for dette. Unholy Craft har neppe perfeksjonert sin egen visjon på ‘A Blaze of Tridents’, men at nivået ligger høyt over den gjennomsnittlige rå svartmetall-utgivelse, det er det vanskelig å benekte.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skull Insides – DIMENSIONS
Usignert, ute på Bandcamp
Skull Insides er et prosjekt fra Stavanger som simpelthen beskrives som «rotten death metal». ‘DIMENSIONS’ er andre utgivelse ut etter at låta ‘Doomsday Of Past Dimensions’, som faktisk bare varer i ett minutt, kom ut i november i fjor, og lever på alle måter opp til sjangerbeskrivelsen.
Sånn sett minner Skull Insides meg mye om hva det mystiske death metal-prosjektet Forbidden har oppdrevet de siste to årene. Produksjonen er uhyre stygg, feit, ugjennomtrengelig og – ja – råtten, og det er nok også her mye av appellen er ment å ligge. Dette tror jeg i forlengelsen av at låtskrivinga er nokså erketypisk – og stort sett helt ålreit – dødsmetall, og at det som først og fremst fanger oppmerksomheten min er hvor skittent det låter.
Skull Insides lykkes til en viss grad med dette, men lider litt av at trommene ligger i overkant isolert i lydbildet til tider og at noen av riffene i mine øyne tar mer skade av produksjonen enn den bør – jeg hadde nok ønsket meg noe mer klarhet til tider. Det gjør for eksempel den fire minutter lange «Tombed In A Portal», som blant annet har et par råtøffe avslutningsriff, til en litt frustrerende affære. De beste sporene er snarere de to korteste som ligger på begynnelsen og slutten av utgivelsen; på «Past Dimensions» finner Skull Insides en god balanse mellom råten i produksjonen og låtskrivinga, og på den selvtitulerte avslutningslåta utnyttes en bjelleeffekt for det den er verdt over et fett riff. Også «Along The Stardust» byr på noen sterke øyeblikk, men i all hovedsak er dette en demo jeg først og fremst anbefaler for spesielt interesserte.
Svartmetallbandet Nattverd fra Bergen har annonsert oppfølgeren til deres sterke tredjeplate ‘Vandring’ fra 2021, som var en herlig, melodisk og iskald svartmetallplate som utnyttet klassiske 90-tallstendenser på en distinkt måte. Den neste plata skal hete ‘I Helvetes Forakt’ og kommer i slutten av mai, og det første vi får høre derfra er låta «En Poesende Eim I Vinden».
Det første jeg legger merke til på denne låta er at Nattverd har gitt litt mer kjøtt på beinet til den noe spinkle og diskantbefengte lyden på ‘Vandring’; «En Poesende Eim I Vinden» åpner med et stormende riff, og fremstår såpass kaotisk at det sammen med blant Ormrs vokal, som kommer litt senere, sender assossiasjoner til helvetesflammene i Nordjevels musikk. Låta er ellers fylt til randen med sterke, potente svartmetallriff og mye variasjon særlig i trommespillet, der vi får servert både kaotiske blastbeats, dundrende dobbelbasspartier og rene black’n’roll-øyeblikk. Låta føles noe utstrukket og udisiplinert i formen, og det blir spennende å se hvordan Nattverd vil fornye det rent låtskrivermessige fra sist, men alt i alt er dette en sterk førstesingel som anbefales alle fans av svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «King of Fallen Time»
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Det ambisiøse og ikke minst produktive rogalandsbandet Dark Delirium har sluppet noe for første gang siden de ga ut plata ‘New Era’ i fjor høst, som i mine ører definitivt var et betydelig steg opp for bandet. Konsertvirksomheten og lyttertallene de har oppnådd bare på kort tid tyder på at mange er enige med meg, og også denne nye låta peker i riktig retning i så måte.
Noen av de mer gotiske tendensene jeg spora på forrige plate er forlatt på «King of Fallen Time», og denne låta fremstår først og fremst som en sementering av grunnuttrykket som siden starten har bestått av elementer fra melodisk death metal og metalcore. Mens Dark Delirium fortsatt har til gode å skvise spesielt mye originalitet ut av dette, er nok «King of Fallen Time» blant det virkelig bedre jeg har hørt av dem – særlig på grunn av et potent melodisk gitararbeid og et habilt refreng som låter ordentlig svært og fint. Bør være enkelt å svelge for fans av sjangerlandskapet!
Skrevet av Alexander Lange
Ekrom – «My End»
Ute nå via Edged Circle Productions
Da duoen Ekrom – bestående av «Kharon» fra Covenant og Thomas Ødegaard fra Nocturnal Breed – slapp den selvtitulerte demoen sin i fjor, uttrykte jeg tvil rundt hvorvidt prosjektet kom til å fortsette virksomheten forbi den spede men lovende debututgivelsen. Rundt fem måneder senere kan jeg endelig erklære at denne tvilen var ubegrunnet, ettersom bandet nylig annonserte at debutskiva ‘Uten Nådigst Formildelse’ vil bli sluppet tidlig i juni via Edged Circle Productions.
Ytterligere positive nyheter er at bandet har oppjustert innsatsen på både låtskriver- og produksjonsfronten siden fjorårets demo, hvilket avsløres på skivas første singel «My End». Låta er åpenbart bygget på de samme musikalske grunnvollene som ‘Ekrom’ – hvilket kan sies å være Immortals krigerske og stormende svartmetall svøpt i symfoniske gester – men er nå presentert etter en høy standard som ikke levner tvil rundt gruppens profesjonalitet. Låtas struktur kan sammenliknes med en bestigning av et høyt fjell, der åpningens mektige gløtt opp på den utrådte sti leder frem til en avslutning der den stjerneklare nattehimmelen iakttas fra bergets topp, utilslørt av snøføyken som råder lengre ned. Den veldige atmosfæren som frembringes av låtas orkestrale elementer fremstår som Ekroms mest potente våpen så langt, selv om broens voldsomme og nesten dødsmetalliske dybdedrilling også utgjør et minneverdig øyeblikk. Mest av alt er «My End» en erklæring om at Ekrom ønsker å være seriøse aktører i den norske svartmetallfloraen, samt et nysgjerrighetsfremkallende signal fra innsiden av ‘Uten Nådigst Formildelse’s foreløpig ukjente indre.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skinndaud – «Reaper’s Nest»
Usignerte, ute nå på Youtube
«Skinndød», den første låta fra Skinndauds kommende EP ‘The Meat’ ble lovprist i disse kretser for sitt ukompliserte men aldeles heseblesende thrash-angrep. Etter et navnebytte (fra Blodsvar) grunnet den ubetimelige debuten til et norsk sludge/core-band med samme navn, har bandet returnert for å klubbe oss over hodet med atter en singel. Denne heter «Reaper’s Nest», og dersom «Skinndød» var nok til å få deg til å sikle, vil bandets siste missiv trolig redusere deg til et glefsende og rabiesbefengt beist i skinnvest.
Det er ingen tvil om hvem blant «de fire store» Skinndaud har mest til felles med. Det edderkopp-aktige åpningsriffet kunne ha kommet kravlende rett ut fra Slayers ‘Reign in Blood’, og det samme kunne de byksende trommebeatsene og de hylende gitarsoloene. Broen hinter om at en viss, Corroder-aktig tilnærming til kreativ riffkunst ligger tilgjengelig for blomstring i bandets indre, men låtas resterende minutter består av hyperaktiv og nådeløst rettbeint thrash. Det virker ikke akkurat som at Skinndaud har tenkt til å gjenoppfinne hjulet på sin kommende debut-EP, men at bandet kaller tilbake på den eldre gardens nyvinninger med entusiasme og glød er det ingen som kan betvile.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bong Voyage – «Super High Velocity»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Basert på bandnavnet og låttitler som «Buzzed Aldrin» råder det nok ingen tvil om hva slags type musikk Bong Voyage spiller. Det er selvfølgelig snakk om god gammel dags stoner rock, og det av den sorten som er like opptatt av å beundre verdensrommets prangende lysshow som å ta dype drag av en enom og overfylt bong.
Bandets nye singel, «Super High Velocity», veksler mellom jam-pregede seksjoner og forankrende, tradisjonell låtskriving på godt vis. Bandet legger utvilsomt del på «rocke»-delen av sin utvalgte sjanger, samtidig som de titt og stadig lar sine psykedeliske tendenser lage døsige lommer i låtas indre. For min egen del skulle jeg kanskje ønske at gutta hadde hakket mindre THC susende gjennom systemet, ettersom jeg skulle ønske meg en repetisjon av det nydelige refrenget heller enn den utstrakte og i overkant utrøykede soloen som fungerer som låtas «comedown». For andre vil dette dog være akkurat den vibben de leter etter, så jeg trekker meg tilbake og lar ordtaket «smaken er som baken» fungere som en uforpliktende og pysete avslutning på akkurat denne omtalen. Har du sansen for norsk stoner, ja da burde du ta et drag av den sotete stoner-pipen til Bong Voyages «Super High Velocity».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Scars – «Never Look Back»
Ute på Youtube
Til slutt gir vi en liten shout-out til singelen Scars slapp for et par uker siden: «Scars». Dette er fordøyelig og ukomplisert moderne tungmetall for folk med sans for tunge, fete gitarriff, og er nok enklest å sammenligne med mye av alternativmetallen og groove-metallen som ble sluppet tidlig dette årtusenet – muligens med et ekstra melodisk fortegn. Sammen med låta «It Still Kills», som dessverre gikk oss hus forbi, skal denne låta på et album som kommer senere i år og dermed følger opp ‘Trust Noe One’, som ble sluppet gjennom Wormholedeath Records i fjor.
Den eminente svartmetallvokalisten Anders «Doedsadmiral» Hansen kan fremstå som en travel mann nå i oktober. Først ble han spydspiss for Nordjevels maktdemonstrasjon ‘Gnavhól’ på tampen av september, før han nå spytter stygge fraser på Doedsvangrs nye EP ‘Koinonia’. Sistnevnte, som vi altså skal ta for oss her, er imidlertid en kort sak, og fremstår med sine elleve minutter som en aldri så liten dessert etter bandets solide prestasjoner på plata ‘Serpents Ov Old’ i fjor.
Dermed er det ikke snakk om noen hjul som finnes opp på nytt på ‘Koinonia’. Jeg vil nok heller ikke si at noen av de tre låtene når helt opp til de største høydepunktene på fjorårets fullengder. Låtmaterialet er imidlertid like fullt imponerende og særdeles intenst. For eksempel rekker bandet fryktelig mye – alt fra svevende partier med dissonante gitarer, buldrende basstrommepartier og nærmest fengende mid-tempo-passasjer – uten å miste grepet i åpningen «Lord Ov Pits». Også tredjelåta «Breath of Rats» imponerer stort, og her ligger Doedsvangrs ess i ermet i de hypnotiske, dissonante off-beat-partiene som fungerer som låtas episenter.
EP’ens korte, to minutter lange midtpunkt, «The Drewl from Their Mouths», er også et sterkt ledd, og leverer både iskalde moll-melodier og fengende black’n’roll. Låtas plutselige avslutning blir jeg imidlertid lite klok på. ‘Koinonia’ er i det hele tatt en ganske knapp enhet som gjerne kunne vart enda litt lenger. Men når kort lengde er den største innvendingen jeg har mot denne utgivelsen, sier det kanskje sitt om at materialet i seg selv er sterkt. ‘Koinonia’ anbefales for alle svartmetallhoder som ønsker en solid utgivelse i ekspressfart.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions
Ute nå via Veland Music
Jeg har allerede skrevet utallige ord om release-strategien i forbindelse med slippet av Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions, men i og med at jeg nå sitter med det fulle produktet foran meg ser jeg meg nødt til å diskutere den én siste gang. Mortemia er ikke det eneste norske bandet som i senere år har bestemt seg for å stykke opp og gi ut skiva si bit for bit. Beaten to Deaths segmenterte utgivelse av ‘Laat Maar…’ komplimenterte det eksperimentelle grindcore-bandets selvstendighet og industri-skepsis, og slippet av Kampfars ‘Til Klovers Takt’ har blitt opplevd som fortellingen av en episk saga kapittel for kapittel. Til tross for styrkene ved disse utrullingene er det ingen av dem som har føltes like naturlige som slippet av ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ – en låt-for-låt-behandling fra et band som allerede spesialiserer seg på singelmateriale.
Valget om å ha en ny gjestevokalist på hver låt er også et spennende kreativt utgangspunkt, og en flott medmenneskelig gest i det som ved innspillingstiden var et nedstengt samfunn. Flesteparten av de kvinnelige vokalistene har røttene sine i uttrykk som er beslektet med Mortemias, og det merkes gjennom den naturlige måten stemmene deres glir inn i Velands blytunge, symfoniske metall. Veland på sin side svarer ved å møte gjestemusikerne på midten, og låtmaterialet virker som oftest selektert for å fremheve styrkene hos de enkeltes stemmer. Denne fremgangsmåten har ført til en av de sterkere symfoniske metallskivene jeg har hørt i senere tid, samt et par av de absolutt beste kommersielle metallsinglene som har blitt gitt ut internasjonalt i 2022.
De to låtene det er snakk om finner vi helt i begynnelsen av plata, nemlig «The Enigmatic Sequel» og «The Hour of Wrath». Den 11th Hour-aktige, melodiske dødsdoomen til førstnevnte fungerer som en utmerket åpning på skiva, med nedstigende rekker av moll-akkorder som graver en sjakt ned til platas indre. «Death Turns a Blind Eye» er ingen lettvekter selv – med sine stampende vers og dødsfengende refreng – men de eventyriske piano-sveipene som åpner «The Hour of Wrath» leder inn i noen av de mest gledesfylte musikalske minuttene jeg har hatt så langt i år. Sånn sett starter ‘The Pandemic Pandemonium Sessions» sylskarpt, og det skal nok sies at få av låtene som følger etter klarer å nå helt opp til den samme høyden som åpningstrioen.
Men det betyr ikke all verdens når de gjenstående låtene når de høydene de gjør. «My Demons and I» avslutter platas første halvdel med en eksplosjon av symfonisk brutalitet (gjestet av en fabelaktig Brittney Slayes), før «Here Comes Winter» åpner et atmosfærisk og reflektert avlukke i en ellers ekstrovert utgivelse. «Forever and Beyond» benytter seg av de samme arena-klare Rammstein-riffene som prydet Sirenias fulltreffer fra fjoråret, før det bittersøte refrenget fyrer opp under drømmen min om en form for power metall som bedre balanserer cheese og seriøsitet. Til slutt har vi «Adrenalize», som med sitt bombastiske, avsluttende refreng utgjør en verdig avslutning på en lang symfonisk metall-seanse.
Selvfølgelig er det ikke slik at alle låtene får meg til å juble av begeistring – «Decadence Deepens» og «Devastation Bound» lider spesielt av å måtte følge platas sterkeste strekk – men dette skyldes mest at kvalitetsnivået på Velands kommersielle metall har nådd faretruende høyder på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Når det kommer til punchy og fengende symfonisk metall er det nemlig ingen andre i vårt langstrakte land som skriver helt som den tidligere Tristania-låtskriveren. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ holder trøkket oppe fra start til slutt i enda større grad enn Sirenias bunnsolide ‘Riddles, Ruins & Revelations’, og bør i likhet med denne gjøre en opptreden i topplister ved årets ende. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er definitivt sterk nok til å fortjene en ukas favoritt på bloggen, men siden vi har dekket den hver måned i et år ser vi det som rettferdig å gi utnevnelsen til en skive som fortjener den like mye. Veland leverer symfonisk metall-gull på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grums – Nordlyset
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Grums er et stoner/doom-band med sterke rocke-innflytelser som har gjestet norske scener fra sin base i Oslo i rundt fem år. Bandet har vært meg ukjent helt til nå, men basert på facebook-feeden deres har de frekventert et knippe festivaler og spilt flust av gigs i løpet av de siste åra. Dersom man tråler litt ekstra vil man også kunne finne ut at flere av låtene fra debut-skiva deres ‘Nordlyset’ har sin opprinnelse flere år tilbake i tid. Dette vil si at Grums har tatt seg god tid til å ferdigstille låtene på sin plate-debut, trolig med respons fra live-konserter som viktig feedback i prosessen.
Måker og bølgeskvulp transporterer lytteren til Nordlands Trollfjord, stedet for den historiske kampen mellom fiskerne og rederstanden i 1890. Åpningssporet på ‘Nordlyset’ er en svært passende introduksjon til Grums sitt uttrykk; en kombinasjon av dundrende stoner og norsk rock som eksemplifisert via den Per Øivind «Prepple» Houmb-aktige vokalen til bandets vokalist. Bandets svansende rocke-fot får komme enda tydeligere til uttrykk på låter som «Svovelpredikanten», «Anna Colbjørnsdatter» og «Galgeberg», hvor spesielt førstnevnte overbeviser med sin gnistrende, Lord Mortvm-aktige stoner/doom-bro. Låttekstenes historiske innhold er en stor bidragsyter når det kommer til å ilegge musikken substans, og er generelt en viktig særegenhet ved musikken til kvartetten fra Oslo.
Men for min egen del er det de seigere stoner/doom-låtene som når de største høydene. «Slaget om Trollfjorden» er som nevnt et høydepunkt på skiva; en kraftpakke utstyrt med bunntunge riff og et dødstøft og minneverdig refreng. Tittelsporet går seg litt vill på sine egne, knusende stoner/doom-vidder, men henter seg godt igjen med det avsluttende refrengets oppskalerte tyngde. Det er nok dog «Jostedalsrypa» som tårner høyest blant nettopp denne låt-trioen, mye takket være det dynamiske rommet som åpnes av refrengets nordlys-aktige gitarkor.
Bandet tasser så ut i et mer pyskedelisk lende på det instrumentelle avslutningssporet «Fram», som setter punktum ved skiva på en atmosfærisk og innhyllende, om noe langtekkelig vis. Grums har levert en bunnsolid og veloverveid debut med ‘Nordlyset’, selv om det er et par punkter jeg føler bandet har forbedringspotensial på. Trommespillet på skiva er generelt sett stivt og rudimentært, og mer dynamisk, aktivt spill kunne hjulpet til å gjøre gjennomslagskraften til låter som «Jostedalsrypa» og «Galgeberg» betydelig større. I tillegg skal det sies at uttrykket deres er ganske lite oppsiktsvekkende når det kommer til stoner/doom, og et større fokus på det som skiller dem fra øvrigheten – som den utvidede instrumenteringen på «Jostedalsrypa» og den historiske tematikken – kunne hjulpet bandet med å stå tydeligere frem blant de riffglade masser. ‘Nordlyset’ er dog en god førsteutgivelse for Grums; en rifftung stoner-skive med forfriskende tematisk dybde.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Moor – Scapegoat
Ute nå via Masters of Kaos
De færreste band ville valgt å følge opp annonseringen av sin kommende debut-skive med én eller flere split-utgivelser, men det norske enmanns-svartmetallbandet Moor har siden oppstarten virket agnostisk til en del etablerte konvensjoner innenfor metall-universet. Prosjektets tidlige utgivelser bestod hovedsakelig av korte og ufullstendige låtskisser, en form for digital dumping av materiale som man ikke finner så mye av selv i svartmetallens Bandcamp-undergrunn. Det kan i det hele tatt virke som at «learning by doing» er musikeren bak Moor sin foretrukne arbeidsmetode, selv om beslutningen om å presentere disse tidlige eksperimentene som fullverdige utgivelser bør stilles i kritisk lys.
‘Scapegoat’ er en fire-låters EP som originalt ble utgitt på en splitt med det kolombianske svartmetallbandet Perventor av Masters of Kaos Productions. På denne utgivelsen begynner låtene – i likhet med platesingelen «Lepers Among Us» – å nå fullverdige låtlengder, selv om strukturene fortsatt strever med å danne en meningsfull enhet. Den største styrken til Moor har tidligere vært det kreative og melodiske gitararbeidet, og på ‘Scapegoat’ er det fortsatt dette aspektet ved musikken som taler sterkest i utgivelsens favør. Disse melodiske perlene er vel verdt en liten leterunde for melodiske svartmetallfans, selv om strømmen som skjuler dem er grumsete og tidvis vanskelig å navigere.
Tittelsporet åpner med et diskordant gitarteppe; et trekk som muligens kunne signalisert en eksperimentell tilnærming til svartmetall. Det tar dog ikke lange tiden før den tradisjonelle svartmetallens piskende isvinder stormer gjennom høyttalerne, og åpningens eksperimentelle karakter etterlates i bakspeilet for godt. «Halfden Svarti»s vokaler minner på mange måter om den svenske undergrunns-eremitten Wagner Ödegård, og hjelper til med å fylle ut lydbildet uten å nødvendigvis utmerke seg. «Nobles of the Black» byr så på noe av det mest kaotiske og formløse materialet på utgivelsen, før de siste par låtene korrigerer kursen noenlunde med sine melodiske lyspunkter. «Of Pines & Rotten Branches» kombinerer kjølig svartmetall med golde mot-melodier, og «Native Terror Tribe» glimter til med et lengtende avslutningstema som sender tankene tilbake til ‘Worthless Abomination’-demoen fra begynnelsen av 2022.
Det gjenstår fortsatt å se om Moor klarer å dra i havn debutskiva på en god måte. Basert på materialet på ‘Scapegoat’ er jeg fremdeles usikker på om uttrykket og låtskrivingen er ferdigutviklet nok til å stilles i det definitive lyset av en debut-plate. Låtformene er sporadiske og uttrykksmessig sprikende, trommene og gitarene virker ofte uenig i hva som er det underliggende rytmiske rammeverket, og produksjonsverdiene svever i et udefinerbart rom mellom 90-tallets lav-oppløsthet og moderne separasjon mellom instrumentene. Med tanke på «Halvden»s rolle som eneste låtskriver i både Moor og Phantom Castle tviler jeg ikke på at en lavere produksjonsrate med fokus på raffinering ville kunne være en fordel fremfor å pumpe på med nye og ambisiøse utgivelser. Moor har plenty av styrker som fortjener å undersøkes nøyere, men foreløpig er musikken beklageligvis for lite gjennomarbeidet til å kunne anbefales.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eternality – ‘Deaþwyrd’
Usignert, ute på Bandcamp
‘Deaþwyrd’er debutplata til det ferske enmannsprosjektet Eternality, der prosjektets anonyme utøver Austherion ruller ut litt over en halvtime med storslått, melodisk og ambisiøs svartmetall. Her ligger et uttrykk som oser av mystikk og fantasy-tematikk. Samtidig ivaretar det en ganske voldsom svartmetallsk aggresjon. Tennene i mye av musikken til band som Emperor og Immortal glaseres med estetikk a la Bathory og Summoning, og gir en opplevelse som kanskje minner meg aller mest om storslagenhetene i mye av materialet til Wolves in the Throne Room. Her har vi å gjøre med en prestasjon som langt på vei lykkes i å levere en potent, atmosfærisk og heftig lytteropplevelse.
Åpningen «Towards Eternality» byr med en gang på en av platas sterkeste melodier, og sender lytteren gjennom et storslått og skiftende strekk på seks og et halvt minutt. Den gir en god forsmak på hvordan også de andre låtene på ‘Deaþwyrd’ utarter seg, der Austherion med sin passende, Abbath-aktige røst på toppen lykkes særdeles godt i å variere mellom vakre, melodiske partier og mer jordnære, hurtige og drivende passasjer.
Komposisjonene er nokså tettpakka, og de kan derfor kreve noen gjennomlytt for å gjøre seg fullstendig forstått. Kompleksiteten og tempoet som ligger i mange av dem er prisverdig og gjør stort sett bare ‘Deaþwyrd’ mer interessant, men jeg undrer meg også litt over hvorfor Austherion kan synes å ha litt dårlig tid i noen av dem. For eksempel skulle jeg ønske at den nydelige melodien som bryter opp «No Mercy Shall Be Given», og ikke minst den voldsomme eksplosjonen av korvokal i «Harbringer of Destiny», hadde blitt tynt skikkelig fremfor å bli forlatt såpass raskt. Drivet i mange av versene har et større potensiale for lengre og mer storslåtte partier.
Om de så kan fremstå litt vel skiftende og andpustne, er låtene på ‘Deaþwyrd’ likevel stort sett imponerende og dynamiske saker, og låtskrivingen er på et høyt nivå. Særlig kvaliteten på melodiene er såpass høy og gjennomgående at en gjennomlytting aldri blir kjedelig, og mektige akkordrekker og voldsomme gitarsoloer spes stadig på med stor suksess. Særlig «Hymn (Undying Desolation)» synes jeg fungerer utmerket strukturelt sett.
Når ‘Deaþwyrd’ går inn i sluttfasen og den todelte «Accursed Power of The Master» settes i gang, må jeg likevel konstatere at sporene på plata fremstår litt vel like hverandre. At melodiene til tider kan drukne litt i en ganske voldsom miks av romklang og hektiske trommerytmer, på tross av at produksjonen i utgangspunktet fungerer svært godt i samråd med komposisjonene, er også mulig å innvende. Dette står ikke i veien for å slå fast at Eternality etablerer, finsliper og mestrer et høyst interessant uttrykk på ‘Deaþwyrd’. Avslutningen synes jeg også er et høydepunkt, der en melodi av det litt treigere slaget får spillerom – endog supplert med mørke fraser fra E.R. i Dødskvad oppå. Det bærer et passende bud om at det ligger mye potensiale for nye, friske pust i det allerede veletablerte musikalsk håndverket til Eternality.
In the Woods… annonserte nylig at bandets sjette plate ‘Diversum’ vil se dagens lys i slutten av November, en skive som etter sigende kommer til å videreføre den tilgjengelige formen for progressiv metall som bandet introduserte på ‘Pure’ fra 2016. Med seg på laget har de fått Bernt Fjellestad fra Suspiria, en særs dyktig og fleksibel vokalist som ved første øyenkast gir fullstendig mening sett i lys av bandets lett ekstremmetalliske vinkling på progmetall.
Åpningens drone og politiske opptak danner en dyster og foruroligende atmosfære, og antyder i kombinasjon med platecoveret at skiva kommer til å titte på det skjebnesvangre forholdet mellom mennesket og naturen vi lever i. Det todelte refrenget (?) forsterker dette inntrykket, samtidig som det gir Fjellestad en mulighet til å introdusere seg med sin sylskarpe melodiske teft. Når det kommer til det tekstlige kan det dog sies at låta er litt for universell for sitt eget beste, og jeg savner kanskje en vinkling på det tematiske som benytter seg av litt mindre overbrukte tekststrofer.
Det er mye som funker utmerket på «A Wonderful Crisis». Fjellestad er en usedvanlig god match for bandet, både på de melodiske og de growlede partiene. Produksjonen er nøyaktig like slagkraftig og høyoppløst som jeg har fått til vane å forvente fra dette hold, og den ‘Blackwater Park’-aktige ledegitaren som avslutter låta gir den et uforløst preg som passer utmerket med tanke på låtas posisjonering rundt midten av plata. Dessverre er den også litt uforløst på andre måter; broens variasjoner over et enkelt gitarriff er litt for tafatt og underutviklet til å gjøre ordentlig inntrykk, og låta mangler et klart høydepunkt som rettferdiggjør dets rolle som førstesingel. Det skal sies at In the Woods… er et band som tidligere har syntes å vektlegge albumopplevelsen like høyt som enkeltlåters styrke, så jeg blir ikke overrasket om låta vokser på meg sett i album-sammenheng. «A Wonderful Crisis» er uansett en bunnsolid låt, og et gledelig gjensyn med en vital gruppe innenfor norsk progmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Djevel – «Kronet Av En Væpnet Hånd»
Ute nå via Aftermath
Etter fjorårets store, store prestasjon ‘Tanker Som Rir Natten’, som sikret Djevel intet mindre enn en Spellemannspris, kan vi prise oss lykkelige over at bandet allerede neste måned slipper en ny plate. Første smakebit derfra, «Kronet Av En Væpnet Hånd», gjør ikke gleden noen mindre, og er en kruttsterk oppladning.
I denne låta beveger Djevel seg litt bort fra de lange, atmosfæriske strekkene på ‘Tanker Som Rir Natten’, og serverer i stedet en aldri så liten hurtighet på drøye fem minutter. Den særegne mystikken som ligger innbakt i bandets musikk forsvinner imidlertid ikke, og Djevel formidler en egenart gjennom velkjente svartmetallelementer der melodiske, folkemusikkaktige grep a la Ulver blandes med Emperorsk intensitet. «Kronet Av En Væpnet Hånd» rekker også å være dynamisk og variert på sine fem minutter, blant annet gjennom temposkifter og bruk av noen virkelig dunkle synther, og gir således mye vann i munnen i påvente av fullengderen.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – «Adrenalize»
Ute nå via Veland Music
Sist fredag var en stor dag for Morten Veland og hans symfoniske metallprosjekt Mortemia. Fredag ble nemlig siste låten fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ sluppet, en månedlig låt-for-låt-utrulling som ble iverksatt i Mai 2021. Mortemia (og Sirenia for den saks skyld) har alltid vært mer singel- enn album-orienterte prosjekter, så denne promo-strategien har virket langt mer naturlig for Veland enn for mange andre grupper som har prøvd seg på liknende. Pandemi-utgivelsen fullbyrdes med «Adrenalize», en europop-farget hit-låt gjestet av Caterina Nix fra Chaos Magic.
«Adrenalize» er en låt som sklir fint inn i rekkene med prosjektets tidligere utgitte låter, men den innehar også noen elementer som subtilt tøyer den velkjente symfoniske metall-strikken til Veland. Spøkelses-synthen som svever over de melodiske dødsmetall-riffene er en av disse, men det smarteste låtskriverknepet man finner på «Adrenalize» er den meditative lommen som åpner seg etter andre vers. Deretter får vi heseblesende solospill og et par stadig eskalerende refrenger fremført av en Caterina Nix i storform, og vi kan dermed konkludere med at utgivelsen har fått den bombastiske avslutningen den fortjener. «Adrenalize» er nok en sterk enkeltstående låt fra en kar som er ekspert på feltet, så gjenstår det bare å undersøke om låtene former en meningsfull helhet når de oppleves etter hverandre på skiva. Hva Metallurgi tenker rundt dette kan du lese på torsdag!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dødsengel –«Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo»
Ute nå via Debemur Morti Productions
Fem år siden forrige fullengder er svartmetallbandet Dødsengel endelig på trappene med en ny plate i midten av desember: ‘Bab Al On’. Førstelåta «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo» er sluppet, og oser av onde og mystiske takter pakket inn i god og gammeldags svartmetall. Låta i seg selv er en sterk komposisjon, leverer sterke melodier og inneholder en god og variert vokalprestasjon. Drivet i den tre og et halvt minutt lange låta får meg også på kroken. Et mer negativt utslag kommer i mine ører i produksjonen, der særlig gitarene føles litt vel lavmælte, spinkle og undertrykte i miksen. Om den mekaniske, Blut Aus Nord-aktige trommelyden gjør seg godt på helheten av en fullengder tror jeg også gjenstår å se.
Skrevet av Alexander Lange
Kingseeker – «Bargaining»
Ute nå via Bringsli Productions
Metalcore-bandet Kingseeker følger opp sitt debutalbum ‘Daily Reminders’ med låta «Bargaining». Mens jeg synes plata var av noe varierende kvalitet, riktignok med noen virkelig gode høydepunkter, øyner jeg med denne låta en ytterligere mulighet for at dette bandet kan befeste en rolle som et solid og velkomment metalcore-bidrag i den norske metallscenen. Kingseekers musikk er ikke spesielt innovative greier sett i forhold til bandets åpenbare inspirasjonskilder fra metalcorens storhetstid på 2000-tallet, men like fullt mestrer de på sitt beste sjangeren på en virkelig god måte.
«Bargaining» sender meg mange assossiasjoner til min store personlige favoritt på ‘Daily Reminders’, «Butterflies», og leverer punchy, fengende riff, en solid vokalprestasjon og et utsøkt refreng. Versriffet synes jeg ligner vel mye på lignende låter fra andre band, og låta hadde nok ikke trengt å bli strukket ut til femminuttersmerket, men for dem med sansen for metalcorens storheter og friske, norske pust innenfor sjangeren bør definitivt sjekke ut «Bargaining».
Med slippet av «Rekviem» blir det tydelig at Kampfar har begått et lite promoterings-stunt i forkant av sin nye utgivelse ‘Til Klovers Takt’. Låta er nemlig den femte av platas seks til å se dagens lys, hvilket kun etterlater én enslig låt til den offisielle slippdatoen i begynnelsen av november. Det at låtene har blitt sluppet i kronologisk rekkefølge i forhold til deres plassering på skiva er et flott detalj, og det har vært interessant å oppleve hvordan ‘Til Klovers Takt’ har vokst fra et enslig kapittel til en snart fullverdig saga siden februar.
Og Kampfars musikk brenner selvfølgelig med den samme intense, virvlende heten på «Rekviem» som på tidligere singler. Bandets insignia er umiddelbart gjenkjennelig i de tordnende trommene og de flakkende gitarstemmene som åpner låta, ettersom det har blitt ettertrykkelig innprentet i den norske svartmetall-beretninger i årene etter bandets oppstart 1995. Den tredelte strukturen går fra en eksplosive åpning over i en midtseksjon preget av ritualistisk hengivenhet og stampende backbeats, før et kammermusikalsk utsving leder oss opp på den vindsvøpte, ruvende tinden som setter punktum ved låta. Til slutt skal det nevnes at vokalist «Dolk» har utviklet seg til å bli en av norsk svartmetalls mest karismatiske frontmenn, og mannen anvender sitt fulle register i det som er en svært dramatisk opptreden på «Rekviem». På dette tidspunktet kan vi trygt erklære at ‘Til Klovers Takt’ er en av årets viktigere norske utgivelser, men vi gleder oss likevel umåtelig til sagaens konklusjon ved månedsskiftet. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Once Awake – «Sculpture»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Once Awakes nye singel er et bunnsolid stykke melo-death/groove-metall som for alvor burde sette bandet på kartet her til lands. Fra åpningens pulserende synther og det tårnende riffet som følger er det ingen tvil om hva slags epoke innenfor melodisk dødsmetall som er den store driveren i bandets musikk, nemlig den kommersielle storhetstiden til svenske band som In Flames og Soilwork. «Sculpture» er en velskrevet og uhyre punchy sak, og kommer innpakket i en glattpolert og kraftig miks som burde kunne gjøre bandets musikk tilgjengelig for et større, internasjonalt publikum. Singelen mangler kanskje det helt store og fengende refrenget til å virkelig kapitalisere på sine ambisjoner, men den levner liten tvil om at Once Awake er noe annet enn en dødskompetent og kreativt drevet kraft innenfor melodisk dødsmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Abyssic – Mirror of Sorrow
Ute nå via Osmose Productions
En storstilt og mektig norsk metallproduksjon venter i slutten av oktober når Abyssic, et band med en rekke tungvektere innenfor den norske metallscenen, lanserer sin tredje fullengder ‘Brought Forth in Inquity’. Nå har vi fått en smakebit fra plata: Låta «Mirror of Sorrow». Her får bandets storslåtte, symfoniske og bombastiske death/doom fritt spillerom.
«Mirror of Sorrow» låter dundrende, ondskapsfullt og klart, og bør kunne falle i smak for enhver som har sansen for seig, tung og atmosfærisk dommedagsmetall. Temaene Abyssic ruller ut er også potente og storslåtte, og etterlater ingen tvil om kvintettens profesjonalitet. Jeg har mindre sansen for enkelte elementer i produksjonen og låtstrukturen, der særlig synthen kan virke litt forstyrrende i miksen og låta i litt for stor grad blir en retningsløs pendelsvingning mellom svære, tunge partier og rolige pusterom med pianospill. «Mirror of Sorrow» er imidlertid med sine seks minutter det korteste innslaget på den kommende fullengderen, så det gjenstår å se om det strukturmessige slår meg som mer meningsfullt på resten av plata.
Skrevet av Alexander Lange
Astrosaur – «Black Hole Earth»
Ute nå Pelagic Records
Låta «Black Hole Earth» er det første tilfellet av ny musikk fra Astrosaur etter slippet av plata ‘Obscuroscope’ i 2019. Astrosaur er et instrumentalt, progressivt rock- og metallband som skiller seg ut gjennom sitt innslipp av elementer fra stoner rock og post-metal, noe som kommer klart til uttrykk i den åtte minutter lange «Black Hole Earth».
Det er særlig musikerprestasjonene og den behagelige produksjonen som imponerer her, og det serveres både feite, fine akkorder, klar og grovkornet bass og blendende leads. Innledningsvis byr Astrosaur på fartsfylte temaer og vekslinger som sender assosiasjoner til fjorårets Addiktio-plate, før de deretter byr på en flott og ganske lang oppbygning som tilfører en heldig dynamikk etter en litt vel omskiftende begynnelse. Låta lander deretter fint i dens energiske hovedtema, og etablerer seg sånn sett som en solid prestasjon i påvente av fullengderen ‘Portals’ som lanseres 18. november.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – My Child
Ute nå via Dark Delirium Records
Det som må være et av Norges aller mest aktive metallprosjekter utenfor den beryktede svartmetallfloaren på Bandcamp, bandet Dark Delirium, har sluppet singelen «My Child». Her har bandet fått drahjelp i form av en gitarsolo fra gitaristen i bandet Sublime Eyes, og leverer en dramatisk og bombastisk låt som legger seg i bandets etter hvert velkjente skjæringspunkt mellom metalcore og melodisk death metal. Symfoniske elementer er nok imidlertid skjøvet enda mer i forgrunnen enn tidligere.
«My Child» er et av flere kvalitetsmessige fremskritt Dark Delirium har gjort siden debutplata ‘Suplhur’ som kom ut i fjor. Låta er på ingen måte en spesielt innovativ prestasjon innenfor sjangerlandskapet bandet beveger seg i, men byr på noen sterke melodier, tunge riff og noen litt overraskende og frenetiske gitarleads i sluttpartiet. I tillegg sørger den tydelige hardcore-vokalen for en aldri så liten og meningsfull undersjangerkrysning.
Skrevet av Alexander Lange
Impugner – «Ostracized Vitality»
Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories
Med medlemmer fra band som Diskord, Deathhammer og Desolation Realm i rekkene burde Impugner umiddelbart aktivere en Pavlovsk sleve-reaksjon blant fans av den norske ekstrem-undergrunnen. De har i alle fall hatt den effekten på enkelte betydningsfulle sirkler, ettersom demoen deres fra 2021, ‘Advent of the Wretched’, nå har blitt plukket opp av venerable Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories for gjenutgivelse. I den anledning har demoen fått en forhøyet status som mini-LP, og alt virker duket for Impugners grufulle entré som norske ambassadører på den internasjonale OSDM-scenen.
«Ostracized Vitality» er en ondskapsfullt sydende liten sak som veksler mellom byksende, punkpreget dødsmetall, og seig, Autopsy-beslektet kravling. Produksjonsverdier hentet ut fra dødsmetallens garasje-variant gjør at musikken aktiverer mange av sentrene i hjernen som er viet til identifiseringen av vaskeekte og skruppelløs dødsmetall, selv om jeg må vente til jeg har hørt hele skiva før jeg kan avgi min dom på dette aspektet ved Impugners musikk. For øyeblikket virker nemlig den hemningsløse vokalen til Bjørn Hagen litt øredøvende, hvilket distraherer fra det utsøkte gitararbeidet til «Bowel Ripper» og «DMH» – som på sin side låter litt flisete og lavmælt. «Ostracized Vitality» er uansett en eksentrisk eksplosjon av en dødsmetall-låt som ville satt 80- og 90-tallets tapetrading-miljø i lys lue.
Metallurgi 