Taggarkiv: ihsahn

Borknagar – Fall

Borknagar har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av norsk kvalitetsmetall, på samme tid som at de har hatt en nesten kameleon-aktig tendens til å skifte på sin uttrykksmessige fasade fra plate til plate. Fra den iskalde, hutrende svartmetallen som karakteriserte den selvtitulerte debutskiva, til den episke, progressive leken med musikalske elementer som vi finner på ‘Urd’ fra 2012; Borknagars reise har vært vanskelig å forutse, men uhyre underholdende å følge med på. Etter at Andreas «Vintersorg» Hedlund forlot bandets rekker etter sistnevnte plate har pipen atter fått en litt annen lyd, der spesielt ‘True North’ fra 2019 inneholdt noen av Borknagars mest utpreget kommersielle manøvre til nå. 

Da jeg for noen uker siden skrev om låta «Moon», lurte jeg på om ‘Fall’ som helhet kom til å gjenspeile den noe «softere» utgaven av Borknagar vi fikk servert på singelen. Åpningsstrekket av plata gav meg i utgangspunktet inntrykket av beskheten og råskapen jeg etterspurte i omtalen var på plass, ettersom «Summits» åpner med et mektig, progressivt svartmetall-panorama som minner om mye av materialet på ‘Urd’. De fengende vokalmelodiene til «ICS Vortex» på låtas refreng, samt det rungende klimakset som dukker opp kun 7 minutter ut i skiva var nok til å øke forventningene mine til resten av skiva drastisk, ettersom det på «Summits» virker som at Borknagars melodiske og noe «softere» uttrykk fra senere tid har blitt godt balansert med ekstremiteten vi finner lenger bak i bandets historikk. 

Denne drømmen brast allerede i møtet med andrelåta «Nordic Anthem». «Nordic Anthem» er en enkel, «Voices»-aktig komposisjon, som med sin fengende natur og bruk av tradisjonelle instrumenter virker som at den kunne vært skrevet for en serie om vikinger på HBO. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke har så mye til overs for denne kommersialiserte, arena-utgaven av Borknagar, ettersom jeg synes den enkle, fengende musikken i kombinasjon med de glattpolerte produksjonsverdiene gjør at det hele fremstår temmelig tannløst. Dette kan være greit å nevne for lesernes skyld, ettersom denne personlige preferansen får ganske mye å si for min vurdering av det som er Borknagars klart mykeste og kommersielle skive til nå. 

Låter som «Afar» og «Stars Ablaze» bruker begge elementer hentet fra ekstremmetallens arsenal – blast beats, tremolo-gitarer og beske growls – men uten at dette tilfører musikken nevneverdig ekstremitet av den grunn. Det er for så vidt ikke noe problem at Borknagar velger å bevege seg i retning mer melodiske, mindre ekstremmetalliske landskaper, men det fordrer at bandet finner andre måter å skape kontrast på, slik at musikken ikke fremstår udynamisk og ensporet. Den timelange reisen gjennom ‘Fall’ er en detaljrik, episk og fargesprakende affære, men jeg opplever definitivt at skiva sliter med å holde fokuset mitt i det vi entrer B-siden, mye som følge av låtmateriale som er mer eller mindre konstant i sin yndefulle melodikk. 

Til slutt må jeg nevne at jeg synes tekstene – som for øvrig er gjennomgående sterke – virker å innby til en mer aktiv drakamp mellom skjønnhet og råskap enn den som utspiller seg i musikken. ‘Fall’ er en skive som er fullstendig betatt av nordisk natur, samt visdommen våre fedre har utvunnet fra den over hundrevis av år, og føyer seg sånn sett godt inn i rekken av naturtilbedende skiver som Borknagar har gitt ut i senere tid. Men der den nordiske naturen både er slående vakker og nådeløst brutal, består musikken på ‘Fall’ nesten utelukkende av puddersnø, nordlys og små pelsdyr som tasser fredfullt rundt i skauen. 

‘Fall’ vil av god grunn falle i smak hos brede skarer av metallfans verden over – den er tross alt komponert, fremført og produsert av en gjeng som virkelig vet hva de holder på med – men personlig kan jeg ikke annet enn å være litt skuffa over skiva. I mine øyne har Borknagar gitt avkall på noen viktige musikalske dimensjoner på ‘Fall’, uten å nødvendigvis komme med noe godt svar på hva som skal fylle tomrommet etter den forhenværende, stormende råskapen. Det kan hende at kvintetten finner ut av dette etter en skive eller to, men per ‘Fall’ sliter jeg med å la meg begeistre av Borknagars musikalske utvikling. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Ihsahn – IHSAHN

Seks år er gått siden Ihsahn, mest kjent som frontmann i det legendariske svartmetallbandet Emperor, slapp sin forrige fullengder: ‘Ámr’. På samme måte som de to foregående skivene til Ihsahn slet denne med å få meg på kroken, og en noe tam introduksjon av en rekke synth-elementer var noe av det som fikk meg til å frykte at denne veldige skikkelsen hadde mistet noe av gnisten. De to påfølgende EP’ene ‘Pharos’ og ‘Telemark’ ga riktignok noen positive tegn med låter som «Spectre at the Feast» og «Nord», men jeg trodde ikke jeg kom til å bli så spent på hans neste store prosjekt som det jeg ble da detaljene om hans åttende(!) fullengder dukket opp. Her var det altså snakk om en selvtitulert skive, en fullstendig orkesterversjon, en alvorstung og semidystopisk presentasjon, og noen sinte singler med klar forankring i moderne symfonisk ekstremmetall.

Særlig det sistnevnte gjør det fristende å si at Ihsahn er i sitt rette element på denne skiva, da det stilistiske peker i retning hans tidligere og i mine øyne mest solide materiale – inklusivt noe sen Emperor. ‘IHSAHN’ er uansett Ihsahns desidert sinteste og mest metallisk utpregede skive siden ‘Eremita’, og med det følger en trygghet og profesjonalitet som vitner om mangfoldige års erfaring og virke.

Sånn sett er det i større grad snakk om soliditet og raffinering enn eventyrlyst og innovasjon, og tittelen kan kanskje også tyde på at Ihsahn forsøker seg på en slags ambisiøs stadfestelse av hva Ihsahn er. Plata er like fullt mye mer enn en slags opphopning av alle elementene Ihsahn noen gang har puslet med, og innehar en distinkt identitet som særlig følger av det tunge innslaget av symfoniske elementer.

Denne omtalen dreier seg primært om den «vanlige» (metall)versjonen, men jeg må i denne sammenhengen naturligvis adressere det faktum at en orkesterversjon, som er like lang, også er sluppet. I utgangspunktet syntes jeg dette først og fremst virket som et slags gimmick, men etter noen gjennomlytt kan jeg likevel konstatere at denne versjonen definitivt har mye for seg, og at mang en filmmusikkentusiast bør kunne ha stor glede av mye av det som foregår her. Særlig har jeg sansen for hvor godt melodiene i «A TASTE OF THE AMBROSIA» fungerer og hvordan de får Star Wars-assossiasjonene til å krype frem. Det er også interessant at plata flyter nokså annerledes i denne versjonen; noen av de mest intense passasjene i metallversjonen, for eksempel låta «TWICE BORN», utarter seg roligere, og vice versa. Detaljnivået er også beundringsverdig.

Det er likevel klart, og fint, at metallversjonen er noe mer spennende. Den nevnte «TWICE BORN» er plateopplevelsens klare høydepunkt med sine drivende vers og sitt fantastiske, blytunge refreng. Videre er «HUBRIS AND BLUE DEVILS» en strålende prestasjon, og her demonstrerer Ihsahn sin finfølelse for progressiv ekstremmetall. Låtskrivingsmessig er låta nokså upåklagelig, der komplekse progpassasjer komplimenteres med et flott, fengende refreng.

Videre kan mange høydepunkter nevnes; alt fra de lekne, små oppbygningene i «THE PROMETHEAN SPARK», det drittøffe og fullstendig uforutsigbare breakdownet i «PILGRIMAGE TO OBLIVION», så vel som det storslåtte refrenget i «BLOOD TRAILS TO LOVE» – for å nevne noe.

Jeg synes det er rimelig å innvende at noen låter her blir noe anonyme og trygge, og at mye også kan minne litt vel mye om tidligere sprell fra Ihsahn. «A TASTE OF THE AMBROSIA» blir eksempelvis noe forglemmelig i metallformat, og niminuttersgiganten på tampen av plata – «AT THE HEART OF ALL THINGS BROKEN» – blir en vel forsiktig affære i et anmodelig forsøk på å runde av plata på episk vis.

Det må imidlertid også nevnes at samtlige spor på ‘IHSAHN’ bidrar til at denne plata flyter innmari godt, og alt tyder på at låtlista er høyst gjennomtenkt. Særlig vil jeg trekke fram at «THE DISTANCE BETWEEN US» er et helt annet dyr for mitt vedkommende her enn i singelformat, der den kjedet meg noe. Mellom platas to lengste låter er denne noe balladeaktige låta et passende og godt pusterom, som også bidrar med noen sterke, intense øyeblikk.

‘IHSAHN’ er ikke Ihsahns beste plate – til det er ‘After’ for bra. Men på grunn av jevnt over sterk låtskriving, helt rå produksjon, overbevisende presentasjon og mang et tegn på en enorm arbeidsinnsats hevder den seg virkelig i kampen om andreplassen, og det sier sitt. Den tyder på at det står riktig så bra til med Ihsahns soloprosjekt anno 2024, 30 år siden siden Vegard Sverre Tveitan, som denne fyren egentlig heter, var hærfører for Emperors førsteskive ‘In the Nightside Eclipse’. Det har vært litt av en reise, tror jeg.

Skrevet av Alexander Lange

Profane Burial – My Plateau

Profane Burial er et symfonisk/avantgardistisk svartmetallband som entret den norske musikkscenen med debutplata ‘The Rosewater Park Legend’ i 2018. Nåværende og tidligere medlemmer har forbindelser til band som Borknagar, Trail of Tears, Gromth, Abyssic og Funeral, og mest påfallende er det kanskje at flere av medlemmene spilte i det ekstreme, symfoniske metallbandet Viper Solfa rett før Profane Burial ble stiftet. Sånn sett er det snakk om musikere med lang tids erfaring med et bredt utvalg av symfoniske, metalliske utgreininger, og på ‘My Plateau’ resulterer medlemmenes oppsamlede kunnskaper i en plate som er temmelig unik for uttrykket. 

Stilistisk sett virker det som at bandet har tatt utgangspunkt i 2000-tallets noe moderniserte, symfoniske svartmetall-strømninger, hvilket både produksjonsverdiene og albumcoveret hinter til. Prosjektets egenart finner vi først og fremst i måten bandet anvender denne temmelig vel-utforskede avenyen på, som er karakterisert via låtenes labyrintiske og intrikate strukturer og et voldsomt, omstreifende tonespråk. Sånn sett kan vi lete etter presedens for ‘My Plateau’ på skiver som Emperors legendariske ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, i tillegg til skiver som Abyssics ‘Brought forth in Iniquity’ fra 2022, hvis orkestrale elementer er en temmelig essensiell del av Profane Burials uttrykksbilde. 

‘My Plateau’ er en uhyre interessant skive som låter mektig, overveldende og imponerende i øyeblikket. Måten de mange lagene med ledegitarer svermer og beveger seg fra toneart til toneart i voldsomt tempo skaper en utrolig dramatisk effekt, men fortøyes også av de tunge, ‘Prometheus…’-aktige gitarstemmene som konstant understøtter musikken. Men der tonespråket er utfordrende nok i seg selv, er låtstrukturene desto vanskeligere å få grep om. Det er ikke slik at Profane Burial ikke repeterer motiver og låtseksjoner på sin nyeste skive, men det kan være temmelig vanskelig å fange opp dette når man sitter midt inne i den tekniske, intrikate, tonalt opprivende stormcellen som er ‘My Plateau’. Sånn sett kan plata sammenliknes med skiver som Abigors ‘Höllenzwang (Chronicles of Perdition)’, Smohallas ‘Resilience’, samt norske band som Hogstul og Skaur, som alle er utfordrende grunnet en svært fragmentarisk tilnærming til låtstruktur. 

Den strukturelle og musikalske kompleksiteten fører dessverre også til at ‘My Plateau’ oppleves som temmelig statisk over sin spilletid. Og skille et øyeblikk fra et annet krever nesten at man har spilt gjennom skiva noen ganger, ettersom du vil møte et intrikat, labyrintisk maskineri av gitarstemmer nesten uansett hvor du velger å sette nåla på LP-en. Låter som tittelsporet og avslutningssporet «Horror Code» klarer å skille seg noe ut til tross for dette; førstnevnte grunnet sine distinkte gitarmotiver, og sistnevnte grunnet sin eskalerende tonale entropi og minneverdige, blytunge gitarriff. 

Etter et stort antall gjennomspillinger, føler jeg nok at ‘My Plateau’ er en uttrykksmessig triumf heller enn en plate som overbeviser på grunnlag av låtene sine. Akkurat som på Abyssics ‘Brought forth in Iniquity’ fra 2022, så fremstår låtene for fragmentert, hvor spesielt hyppige mellomspill bestående av piano eller orkester bidrar til å bryte med den naturlige flyten i musikken. Jeg skulle også ønske at vokalen var noe mindre ensformig, og at den i større grad komplementerte musikkens kaotiske, utøylede natur. Profane Burials ‘My Plateau’ er likevel en uhyre interessant plate som står ut blant nåtidens skarer av symfoniske svartmetallband, som grunnet sin særegne tilnærming til tonalitet og struktur burde sjekkes ut av fans av undersjangerens mer avantgardistiske og progressive sfærer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Thale – Helvete

Thale er en svartmetallisk enhet fra Halden som med sin debut-EP ‘Daudens Kalde Auge’ imponerte oss nok til å sikre seg en plass på vår liste over 2021s beste norske kortutgivelser. ‘Daudens Kalde Auge’ var en ruskete, sjuskete og lavoppløst sak, som via et utypisk tonespråk og minneverdig låtskrivin g klarte å heve seg over en estetikk som på mange måter skrek ordinær Bandcamp-svartmetall. Debutskiva ‘Helvete’ klarer fremdeles ikke å distansere seg fullt og helt fra den hjemmesnekra estetikken til den rå svartmetallen (spesielt cover og logo er syndere i den forstand), men er på lik linje som sin forgjenger en distinkt og minneverdig utgivelse dersom man setter musikken i fokus. 

Den kanskje mest åpenbare endringen som har skjedd siden sist vi hørte fra Thale, er at produksjonen har fått seg et realt løft. Borte er den sprakende, knitrende miksen fra den langt mer lo-fi-orienterte debut-EPen, og i stedet får vi en kraftig men likeså fullt rå og eksplosiv produksjon, hvilket fremhever bandets tydelige tilløp til svartpunk og black’n’roll på godt vis. Spesielt bandets frontmann låter litt som en genspleising mellom en hardcore- og en svartmetall-vokalist, så det finnes flere grunner til å peke mot Oslos Blodkvalt om man skal forsøke å sette Thale i bås med et annet norsk band rent stilistisk. Dette måtte i så fall ha vært en versjon av Blodkvalt som vokste opp på Vestlandet, for ‘Helvete’ er fylt til randen av melodier som står i slektskap med regionens karakteristiske svartmetalltradisjoner. 

Kombinasjonen av stormende, kakofonisk svartmetall og punkete grooves byr noen helt fenomenale øyeblikk i løpet av ‘Helvete’s kompakte spilletid. Spesielt singelen «Oppstandelse» er verdt å nevne i den sammenheng, ettersom overgangen fra åpningens strie strømmer av dissonant, kaotisk svartmetall til den smått fargesprakende black’n’rollen som følger er ganske uhørt i lys av den norske metallscenen. Øyeblikk som dette vil nok også jage vekk de mest ihuga puristene blant norske svartmetall-lyttere, men dette er nok en pris Thale er villige til å betale for å oppnå graden av egenart vi finner på ‘Helvete’s syv låter.

Det skal likevel sies at Thale vil kunne tjene godt på å stramme inn og raffinere soundet sitt ytterligere på sikt. «Vrede» er nok en minneverdig låt som demonstrerer bandets karakteristiske tonespråk på effektivt vis, men de dødsmetalliske elementene som dukker opp på denne og avslutningslåta «Labyrint av Redsler» er nok til å få glasset til å renne over litt når det kommer til uttrykksmessig variasjon på plata. Det fungerer for så vidt fint i øyeblikket, men med tanke på at ‘Helvete’ kun er en snau halvtime lang, sitter jeg igjen med følelsen av at Thale ikke ennå har integrert alle inspirasjonene sine til et enhetlig sound. Dette er dog ikke noe man bør forvente at et ungt band skal få til på debutskiva si, og jeg har trua på at Thale vil løse den uttrykksmessige floken dersom de fortsetter å dure videre som band. ‘Helvete’ er uansett en skive som virkelig fenger i øyeblikket, og som tar såpass mange interessante valg at mer åpensinnede fans av svartmetall vil gjøre godt i å sjekke den ut. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Syndexioi – Devouring Slumber

Syndexioi er et av prosjektene til den høyst aktive skikkelsen Erlend Rønning, som ellers har gjort seg bemerket gjennom prosjekter som Dødskvad og Stygian Ruin. Hvor han gjør det best er neimen ikke godt å si, og fyren frekventerer Metallurgis topplister mer enn de aller fleste. Syndexioi imponerte oss uansett stort med debuten ‘Sol Begravd’ i 2022, og her ruller Rønning ut mørk og stemningsfull svartmetall med tydelige hint til dungeon synth og doom metal.

Oppskriften fra ‘Sol Begravd’ forlates på ingen måte på Syndexiois nyeste og andre fullengder ‘Devouring Slumber’, og Rønnings mørke, obskure signaturatmosfære ligger nok en gang som et sort slør over det hele. Det åpner også bra; «Blades of Arcagas» er en sterk og dynamisk åpning som slår til med noen drivende post-punk-tendenser de siste minuttene, og tittellåta ruller ut en fengslende melodi som fungerer godt som kjerne i dens seks minutter.

Det er i stor grad melodiene som kvalitetssikrer musikken på ‘Devouring Slumber’, og låta «Stairs of Mourning» peker seg også ut i så måte. Andre spor utmerker seg ved å tilføye litt variasjon til uttrykket. Den nevnte åpningslåta er ett eksempel på dette; videre er clean-vokalen på «Black Stone» et heldig tillegg på tross av å være litt halvveis utført, og «Aion» er også et høydepunkt med sin noe mer intense finish.

‘Devouring Slumber’ imponerer med likevel ikke like mye som ‘Sol Begravd’, all den tid det sier mest om sistnevnte. «Forgotten Waters» og avslutningslåta «I sinnets labyrint» blir litt for anonyme, noe som gjør at atmosfæren her føles litt mer som et litt statisk limbo enn stimulerende mystikk. Ellers er imidlertid høydepunktene mange, og Syndexioi byr uansett på en stort sett sterk og fengslende plateopplevelse.

Skrevet av Alexander Lange