edged circle productions – Side 2

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Immortal – «Wargod»

Førstesingelen og tittelsporet til Immortals kommende tiendeskive ‘War Against All’, vitnet om at lite har endret seg i Blashyrkh siden sist gang vi var strandet i områdets vinterlige, nådeløse klima. Låta demonstrerte at et Immortal bestående av kun «Demonaz» fremdeles er i stand til å mane frem bandets stormende, krigerske essens, men uten at den nødvendigvis nådde høydene til ‘Northern Chaos Gods’ fra 2018. Nå har «Demonaz» sluppet nok en låt den kommende skiva, hvilket byr på enda en mulighet til å stilne bekymringene til undertegnede.

«Wargod» bruker mesteparten av sin korte spilletid til å hamre løs på en massiv, stampende groove; kombinert med et knippe riff som kaller tilbake på Immortals mer trad-beslektede, svartmetalliske gitarkunster. Broen tar oss innom en vindstille, snøkledt steinknaus kun befolket av en enslig kassegitar, før en overraskende, fartsmetallisk påvirkning åpenbarer seg i «Demonaz» sin jagende riffing. Returen til åpningspartiets stampende gange – nå ekstra storslått takket være en ekstra, tårnende gitarstemme – er et fett øyeblikk, men nok en gang må jeg erklære at låta ikke helt klarer å kvele skeptikeren i meg. Det er slettes ikke dårlige saker «Demonaz» har levert på «War Against All» og «Wargod», men tiden vil vise om skiva oppleves som et verdig tillegg til en av norsk svartmetalls høyst verdsatte diskografier.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sirenia – “Deadlight”

Det velrennomerte symfoniske metallbandet Sirenia har sluppet andre singel fra sin kommende plate ‘1977’. Med det foreligger også første originallåt fra plata, da førstesingelen “Twist in my Sobriety” var en coverlåt. “Deadlight”, som denne andresingelen heter, er en habil komposisjon, men gir meg likevel litt avdempede forventninger til den kommende fullengderen.

For Sirenia har for så vidt lagt lista høyt ved tidligere utgivelser, ikke minst gjennom den forrige: ‘Riddles, Ruins & Revelations’. Bandet har tidligere oppdrevet noen helt vanvittige høydepunkter gjennom melodier og refrenger fra øverste hylle. Og mye stemmer for så vidt på “Deadlight”, og det er helt klart snakk om sterke, brukbare øyeblikk som kan fungere fint i en platesammenheng. Likevel synes jeg refrenget høres noe tamt og uinspirert ut, og melodien blir litt vel repetativ over det hele.

Skrevet av Alexander Lange

Tsjuder – “Iron Beast”

Den første singelen fra den kommende Tsjuder-plata ‘Helvegr’, “Gods of Black Blood”, ga meg virkelig høye umiddelbare forventninger til plata, først og fremst fordi det var snakk om usedvanlig godt svartmetallhåndverk. Spenningen var derfor stor da jeg satte på “Iron Beast”, som med sin litt kortere spilletid byr på en enda mer direkte – og sånn sett kanskje enda mer Tsjudersk – dose klassisk svartmetall.

Med det er det nok heller ingen overraskelse at det her er snakk om habil meat and potatoes-svartmetall. “Iron Beast” slår meg ikke i bakken på samme måte som den mer interessante og komplekse førstesingelen, men leverer når det gjelder å levere fartsfylt, 1349-aktig musikk. Jeg synes det er synd at melodien som kommer mot slutten ikke får mer plass og blir introdusert gjennom noen svært lavmælte clean-gitarer. Med det kan denne låta først og fremst anbefales i forlengelse av sin kompromissløse energi.

Skrevet av Alexander Lange

Lumsk – «Avskjed»/ «Abschied»

Det er nå kun en drøy uke til slippet av Lumsk sin comeback-skive ‘Fremmede Toner’, og i den anledning har de norsk folk/metal-legendene sluppet nok en låt-duo fra platas todelte indre. I liket med første singelslipp dreier det seg om et par låter som begge tolker samme dikt; én låt som tolker diktet på originalspråket tysk, og én som setter musikk til André Bjerkes oversettelse.

Og akkurat som på «Det Døde Barn»/ «Das Tode Kind», er det første jeg legger merke de utbroderte og grundig instrumenterte låt-arrangementene. Det nedstrippede og mosegrodde landskapet vi kjenner fra klassikeren ‘Troll’ har blitt grundig etterlatt i støvet, erstattet av en dynamisk, tekstur-messig rikdom som mest av alt minner om klassisk progrock. Det folketonale elementet er selvfølgelig bevart i sin uberørte, elementære form, i form av Mari Klingens nydelig intuitive melodiske teft, og den sagende felen som spesielt setter sitt merke på outroen til «Avskjed».

«Abschied» – den mer substansielle av de to låtene – er desto mer preget av klassisk prog, som følge av sin valsende, keyboard-pyntede åpning og stakkato, arpeggierte overgang rundt låtas midtpunkt. Proggen kler Trondheims-septetten overraskende godt, og gruppen kaster seg inn i låtmaterialets stadig skiftende instrumentalgrunnlag og snedige rytmeskifter med både presisjon og lekenhet. Prikken over i-en er det klatrende pianomotivet som dukker opp mot slutten av «Avskjed», som returnerer i gitarform på «Abschied», og dermed binder de to låtene sammen utover deres felles tekstmateriale. Hver av låtene vi har hørt fra ‘Fremmede Toner’ til nå har vært et lite skattekammer av glitrende, flotte musikalske gjenstander, så jeg ser veldig frem til å begi meg ut i skivas fulle landskap neste uke.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kanaan – “Solaris Pt. 2”

Kanaan har de siste par årene ikke bare vist seg som et av de mest spennende norske prosjektene innenfor instrumental rock og metall i ledtog med band som Addiktio og Natt (de har til og med en Spellemann i bagasjen). Trioen må også kunne sies å være blant de aller mest produktive; neste uke slipper bandet sin sjette(!) fullengder siden debuten så dagens lys i 2018, og “Solaris Pt. 2” er tredje – og formodentlig siste – smakebit herfra.

Kanaan har i flere omganger demonstrert overfor oss hvor vanskelig det kan være for en metallblogg å avgrense rent sjangermessig, og vi har vært litt av og på med dekningen. Bandet verken er eller definerer seg som et fullblods metallband, men metallelementer, særlig fra stoner-sjangeren, har tidvis vært nokså toneangivende i uttrykket. Denne gangen er det imidlertid ikke så mye tvil. Mye tyder på at metallen kanskje vil være toneangivende som aldri før på den kommende plata, som for øvrig skal gå under navnet ‘Downpour’.

“Solaris Pt. 2” kan sies å antyde en utviklingskurve fra det støvete, Earth-aktige og svært jam-aktige preget bandet tidlig utviste til et mer håndgripelig og riff-basert uttrykk. Denne låta er uansett en mastodont som først og fremst livnærer seg gjennom noen voldsomme, fuzzy synergier mellom gitar og bass, noe som bidrar til noen usedvanlig tunge øyeblikk. Trioen begynner med et motiv som gir tydelige assossiasjoner til Corrosion of Conformity-klassikeren “Albatross” før bandet trasker seg gjennom Pelican-aktig post-metal-flørt. Låta er muligens litt lang, noe som gjør det litt spennende med tanke på at det også er en første del som utvider det hele til et kvarter. Men det låter umåtelig tøft og fint med en herlig produksjonsjobb som sterk støtte – og som alltid er samspillet på topp. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Magick Touch – «When Eating a Wolf»

«When Eating a Wolf», tredjesingelen fra Magick Touch sin kommende fjerdeskive ‘Cakes & Coffins’, åpenbarer nok en side ved bandets tilsynelatende mangefasetterte tilnærming til tradmetall. Borte er fartsjaget til førstesingelen «Apollyon» og den metalliske tyngden til andresingelen «The Judas Cross», og tilbake sitter vi igjen med en vaskeekte powerballade med tydelig 80-tallspreg.

Klimprende gitarspill og klagende gitarharmonier inviterer oss inn i det lekre, velbalanserte lydlandskapet som preger «When Eating a Wolf». Gester lånt fra powerballadens ypperste utøvere gis nytt liv i kraft av den moderne lydproduksjonen og Magick Touch sine sterke låtskriverinstinkter, og det hele smaker av en smakfull sammensmelting av nytt og gammelt. Spesielt nydelig er overgangen inn i låtas utstrakte solo-parti, som innledes med tumlende trommebrekk før hele bandet slår over i en raskere og NWOBHM-beslektet groove. Magick Touch har med sine tre singler demonstrert at de har et meget velutstyrt musikalsk verktøyskrin, så pleiere av tradmetallens udødelige flamme bør definitivt kjenne sin besøkelsestid når ‘Cakes & Coffins’ slippes rundt midten av mai.

Skevet av Fredrik Schjerve

Nattsvermer – “WDKYDM”

Rogalendingene i Nattsvermer er ute med nytt materiale etter at de sist slapp en liten bunt singler i fjor. Dette bandet ligger i skjæringspunktet mellom groove metal og metalcore, og håndterer sjangerelementene på en nokså imponerende måte. Aggresjonen er nemlig til å ta å føle på i “WDKYDM”, og det gjør at bandet ikke går inn i rekkene av de mange litt platte bandene innenfor sjangeren, men snarere gjør det fristende å sammenligne dem med et band som Code Orange.

Låtskrivingsmessig er ikke nivået nødvendigvis så høyt; både riffene og noen av vokalrytmene er i overkant banale. Men særlig i vokalsegmentet ligger det en aggresjon og en nesten grindcore-aktig følelse som gjør at det hele nærmest høres litt guffent ut. Sånn sett kommer Nattsvermer langt med å gi “WDKYDM” en treffende feeling.

Skrevet av Alexander Lange

Nadir – «Extinction Rituals»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Debatten rundt Nadir her på bloggen har frem til nå vært preget av en økende frustrasjon over vanskene med å plassere bandet i en uttrykksmessig bås. Dette er trolig en aldri liten seier for bandet selv, ettersom det betyr at vi blir nødt til å dømme musikken på sine egne meritter, fremfor på sin evne til å tilfredsstille sjangermessige kriterier. Skrinleggingen av de sjanger-gjennomskuende brillene har i det store og det hele gjort det lettere å plukke opp den noe desperate og emosjonelt ladede atmosfæren som gjennomsyrer musikken til Nadir, hvilket kommer til et kokepunkt på avslutnings- og tittelsporet fra den kommende skiva, «Extinction Rituals».

For med platas siste singel blir det klart at ‘Extinction Rituals’ er en skive som er tynget av den kollektive børen som er menneskehetens destruktive og egoistiske tendenser. Den stormende, piskende svartmetallen som sparker i gang låta fremstår sorgtung nok i seg selv, men det er den prektige, andektige avslutningen som står for brorparten av låtas emosjonelle trøkk. Jeg begynner å få følelsen av at ‘Extinction Rituals’ er drevet av den samme rasende maktesløsheten som definerte den siste skiva til She Said Destroy – som på én og samme tid var blottet for håp og fullstendig gjennomsyret av det. Det er i alle fall ingen tvil om at «Extinction Rituals» kommer til å utgjøre en verdig avslutnings på Nadirs kommende debutskive, som slippes allerede neste fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kvad – “I Long For The Fires”

Kvad er et prosjekt hvis opphavsmann er kjent fra flere prosjekter. Forrige uke slapp vedkommende en ny plate gjennom prosjektet Unholy Craft, og også Solus Grief og Praefuro bærer mannens signatur. Kvad slapp blant annet den lovende fullengderen ‘Cold & Dark, As Life’ i fjor, og bygger for min del høye forventninger til den neste plata som kommer i juni. Første låt vi får høre herfra, “I Long For The Fires”, er nemlig en uhyre solid svartmetallåt.

Her er det snakk om en type svartmetall der aggresjonen ikke kommer gjennom en ugjestmild isvind-via-blastbeat-følelse. Snarere er det den type svartmetall som kanaliseres gjennom et uhyre sterkt trøkk og et driv som nærmest kan føles overveldende. Her aksentueres dette ytterligere gjennom brutal og lo-fi-ødelagt skrikevokal. “I Long For The Fires” er også svært godt bygd opp via flere ulike seksjoner. Etter en hard introduksjon skrus tempoet ned litt ved hjelp av gufne, dissonante gitarer, og etter et skikkelig, skikkelig langt og ekkelt skrik skrus det opp igjen som bare det når det er knappe to minutter igjen. Dette må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kvelertak – «Krøterveg Te Helvete – Single Version»

Hoi! Kvelertak er tilbake og skal slippe plata ‘Endling’ senere i år. «Krøterveg Te Helvete» er første låt ut og har neppe gått de interesserte hus forbi den siste uka. Den er et sterkt første statement ved at den uanfektet formidler energien Kvelertak har kommunisert på så upåklagelig vis siden oppstarten, og er en svært lite beskjeden låt med black’n’roll-tendenser, rogalandsk pønk-teft og blues-hint i god behold.

«Krøterveg Te Helvete» er produsert godt, og denne gangen er det også snakk om gitarer som er grovkornet og stoner-aktige på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt før. Det er fett, og sammen med Ivar Nikolaisens vokal, godt trøkk og et herlig, luftigere tema mot slutten treffer Kvelertak godt. Rent stilistisk er dette nok noe mer pønka enn før. Men først og fremst er dette Kvelertak på umiskjennelig vis. Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, hater du dette. Så hadde jeg nok ønsket meg noen litt mer interessante og fremoverlente stilistiske grep, men men. Vi gleder oss til plata!

Skrevet av Alexander Lange

Vulture Industries – «Saturn Devouring His Young»

Vulture Industries har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Ghosts from the Past’. Forrige singel, «New Lords of Light», var en sterk låt der dette bandet, som nok er mest kjent for sine mer eksperimentelle og avant-gardistiske sprell, viste hvor gode de er til å mestre rocke-formatet. Stilistisk følger denne nye låta, «Saturn Devouring His Young», opp på en god måte.

Dette er ikke en like sterk låt som «New Lords of Light», som smalt til med et herlig refreng. Sånn sett blir det en noe anonym låt som jeg håper gjør seg hakket bedre som en del av plateformatet. Like fullt er håndverket sterkt, noen av oppbygningene gode og melodiene habile nok som en del av Vulture Industries‘ småcreepy univers med vokalist Bjørnar Nilsens stemme som sterk spydspiss.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «Elegy of Hate»

«Elegy of Hate», den første singelen fra Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, vil trolig komme som en overraskelse for fans av den fantastiske debutskiva ‘Death Unchained’. Borte er nemlig mesteparten av den blytunge dødsmetallen som karakteriserte nettopp denne utgivelsen; erstattet med en svermende, mektig og tårnende form for melodisk svartmetall. Bandets rytmeseksjon anvender fremdeles en del dødsmetalliske triks i låtas bakgrunn, men foruten disse lite fremtredende elementene fremstår «Elegy of Hate» mer eller mindre som en svartmetall-låt gitt en noe dødsmetall-lenende produksjon.

Og personlig skulle jeg nok ha ønsket meg mer av ‘Death Unchained’ i bandets nyeste låt. Svartmetalliske enheter finnes det mer enn nok av i vårt langstrakte land, men dødsmetalliske kraftpakker som ‘Death Unchained’ er det få av og langt i mellom på den norske scenen. Legger man fra seg disse forventningene er det dog mye å like ved «Elegy of Hate». Bandet evner å mane frem en effektivt illevarslende atmosfære gjennom sine stormende, tremulerte gitarer, og spesielt broens saktekrypende dissonanser bidrar til et etterlengtet avbrekk fra det nådeløse, black/death-angrepet. Strømmen av melodiske gitarlinjer og blast-beats blir kanskje noe uniform i lengden, men avslutningens gjentakelse av låtas hovedtema setter et eksplosivt punktum på den turbulente låta. En solid førstesingel, men det er ikke til å legge skjul på at jeg håper på litt mer død og fordervelse når neste singel ruller inn i innboksen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – «Throwing Down the Gauntlet»

«Throwing Down the Gauntlet», andresingelen fra ‘Delightful Sharp Edges’, viser hva som skjer når Hex A.D. lar sitt indre, doom-metalliske beist få fullt utløp. Meditativ, eterisk gitar og summende samples virker å forberede oss på en liknende, prog rock-sk perle som førstesingelen «The Memory Division», før det Candlemass-aktige hovedriffet hamrer ned i grunnen med guddommelig styrke. Rick Hagan kommanderer prekestolen med tilsvarende gunst og overbevisning Messiah Marcolin fra nevnte band, selv om han utgjør en robust, barytonsk motpol til Marcolins operatiske tenor. Etter det dramatiske og spenningsbyggende førrefrenget hadde jeg kanskje forventet et mer minneverdig vokal-hook fra Hagan, ettersom refrenget ikke helt klarer å gi utløp for den oppsparte energien. Denne energien får dog et respektabelt utløp på låtas gitarsolo, som gir «Throwing Down the Gauntlet» det ondskapsfulle klimakset låta fortjener.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – «Each Man a Constellation»

Nattehimmel slapp nylig singel nummer to fra den kommende debutskiva ‘Mourningstar’, en kompakt men atmosfærisk rikholdig sak ved navn «Each Man a Constellation». Singelen avslører ingen nye, uforventede sider ved gruppens uttrykk, men er først og fremst en god påminnelse om den subtile genialheten til dette uttrykket i utgangspunktet.

Alskens bisarre effekter loser oss ut i den stjerneklare natten, der Nattehimmels særegne kombinasjon av symfonisk svartmetall og episk doom venter på oss med sine sorte vinger spredt. Den rå, kompakte miksen gir følelsen av å være omgitt av en tjukk, skyggemettet tåke, men etterlater akkurat nok rom til den glitrende, krystalliske synthen i toppen. Låtas høydepunkt kommer i form av noen Emperor-aktige, stormende strekk, men til tross for disse, fortoner låta seg temmelig avmålt som helhet. Jeg savner nok et større og mer minneverdig øyeblikk som virkelig selger låta, selv om «Each Man a Constellation» er verdt å besøke for sin mystiske og oppslukende atmosfære alene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heimland – «Ved Doedens Vugge»

Med kun et par uker igjen til slippet debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’, slipper Heimland platas andre singel, «Ved Doedens Vugge». Som sin forgjenger henter låta sitt utgangspunkt fra melodisk svartmetall av Vestlandsk herkomst, men strekker seg i tillegg utover sjangergrensen på leting etter tilleggs-metaller å smi på sin allerede robuste rustning.

Det mest fremtredende elementet på «Ved Dødens Vugge», er unektelig den utstrakte, folketonale melodien som bandet returnerer til adskillige ganger over låtas spilletid. Melodien har en sorgtung affekt, men røskes ut av sin apati av både drivende black’n’roll-riff og thrashende sekvenser. Låtas bro introduserer ytterligere uttrykksmessige spillopper, i denne gang i form av dyster og akkordrevet, hedensk svartmetall, samt et skingrende doom-parti som minner litt om Trønderske Beyond Man. Overgangen inn og ut av denne broen er nok en smule klønete, men returen til den gravalvorlige, folketonale melodien ved veis ende gjør underverker for å rette opp inntrykket.

Nok en gang sitter jeg på følelsen av at de riktig store høydepunktene uteblir fra Heimlands materiale. Til tross for dette er det snakk om sterkt materiale, støttet opp av solid og variert trommespill og pakket inn i en varm og balansert miks. Om dette er nivået Heimland har lagt seg på på ‘Forfedrenes Taarer’ har vi en flott opplevelse å se frem til, selv om jeg håper på noe ekstra i form av et riff, en melodi eller en vending som virkelig tar pusten fra meg når skiva slippes i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grant The Sun – «Death Is Real»

Post-metal-bandet Grant The Sun er tilbake med nytt materiale for første gang siden EP’en ‘Sylvain’ ble sluppet i 2019, da i form av låta «Death Is Real». Dette bandet består av medlemmer blant annet fra Beaten to Death og Insense, og sånn sett glir de elegant inn i plateselskapet Mas-Kina Recordings’ fellesskap.

Låta er også en finurlig konstruksjon. Den åpner i et kjent, sint og energisk post-hardcore-aktig post-metal-landskap, men rekker også i løpet av en ganske kort spilletid å gå gjennom mange modi. Refrenget åpner opp lydbildet på strålende vis, og legger et godt utgangspunkt for et spennende og interessant outro-parti. Bandet har nok en vei å gå for å skille seg skikkelig ut i sjangerlandskapet, men «Death Is Real» anbefales like fullt, og er en sterk prestasjon.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Paradis»

Det smått sensasjonelle Rosa Faenskap er ute med ny singel, som er singel nummer to fra deres kommende debutalbum hvis tittel fortsatt er uannonsert. Trioen jobber imidlertid med Edvard Valberg fra Honningbarna, noe som på alle måter vitner om høye ambisjoner og et litt uvanlig – og forfriskende – grep innenfor metallscenen. I tillegg går «Paradis», som låta heter, inn i en sterk liten bunt med singler sammen med «Skjør», som ble sluppet for en stund siden.

For dere som ikke har hørt om Rosa Faenskap fra før, er det snakk om et band som skiller seg en del ut i svartmetallandskapet med en fremtoning og tematikk som knytter seg tett opp mot skeiv kamp. «Paradis» beskrives som bandets «mest intense låt hittil», og er ment som en «direkte motvekt» til en sjanger der «hjernedød nasjonalisme står sterkere enn noen sinne». Det er i mine øyne fullt mulig at det – dessverre – har stått enda verre til med høyreekstremisme innenfor svartmetall tidligere, men det er uansett ikke poenget; Rosa Faenskap treffer godt i sitt sinne og sin intensitet, og «Paradis» er en herlig liten energiutblåsning som implementerer en aldri så liten punk-brodd svært godt.

Hovedriffet står støtt gjennom låta med noen smakfulle variasjoner underveis. Bandet implementerer også noen produksjonsmessige grep som sender meg assossiasjoner blant annet til Daughters‘ «The Hit». Låta kunne muligens vært en enda kortere og mer fokusert kruttønne, og strengt tatt er det nok ikke snakk om noen svartmetallåt (jada, kjip svartmetallonkel her – men jeg liker post-hardcore også, så det er ikke problemet!). Kult er det uansett, og vi gleder oss til å høre det videre arbeidet.

Skrevet av Alexander Lange

Strange Horizon – «The Road (Single Edit)»

Strange Horizon er i full gang med å kaste ved på promo-bålet i forkant av sin andreskive, og med «The Road» har det norske publikum allerede fått høre to av skivas fire(!) låter. Dette betyr enten at Bergenserne har planer om å lansere et norsk doom-tilsvar til Slayers legendarisk kortfattede klassiker ‘Reign in Blood’, eller at vi kan forvente noen gedigne, Himalaya-dimensjonerte doom-konstruksjoner på skivas gjenstående to låter.

Nå skal det sies at «The Road» i seg selv kan vise seg å være en av disse forestilte låt-mammutene, ettersom utgaven som har blitt utgitt er en «single edit», og ikke det fulle bildet. Basert på den musikken vi har blitt servert, er dette dog utrolig vanskelig å se for seg, ettersom «The Road» er en ukomplisert, varm, klassisk doom-låt med slentrende grooves og mengder av rockefot. Bandets organiske samspill er igjen et effektivt salgskort for fans av jam-preget rock og metall, og det samme er den sjarmerende plettfulle, fengende vokalen til bandets gitarist/vokalist «Qvillio». Det er lite å si om Strange Horizons nye låt annet enn at det beundringsverdige soundet de kokte sammen på førsteskiva er vel bevart, samt at jeg er jævlig spent på hvordan resten av sporlista kommer til å se ut. Strange Horizon holder god varme i glørne på «The Road».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urkraft – «Riket»

Svartmetallprosjektet Urkraft slapp i 2020 en debutplate som pirret interessen min gjennom noen gode komposisjoner og et åpenbart potensial. Derfor ble jeg spent da jeg fant ut at Andreas Wærholm, som er mannen bak prosjektet, nå snart skal slippe en ny plate, og da med en samling låter som delvis har ganske ambisiøse lengder på komposisjonene. Første smakebit ut er «Riket».

Når det gjelder selve lengden, som her er på ni minutter, synes jeg Urkraft i all hovedsak kommer godt ut. Låta er nok litt lang, men imponerer aller mest med noen ganske så møysommelige og mektige oppbygninger og en koherens som demonstrerer et ytterligere potensiale for prosjektet. Så er kanskje melodiene litt enkle, gitarlyden er litt tett og sammentrukket, og skrikevokalen fungerer dessverre ikke spesielt bra på denne låta. Men dette er likevel et spennende pek mot plateslippet som skjer allerede om drøye to uker. Plata skal hete ‘Lyset skinner best i mørket’.

Skrevet av Alexander Lange

Strymer – «His Dying Last Devotion»

Etter to plateslipp to år på rad, har svartmetallduoen Strymer fra Telemark sluppet en ny låt: «His Dying Last Devotion». De to fullengderne levnet ingen tvil om at dette bandet er til for å dyrke primale, tradisjonstro svartmetalluttrykk, muligens med flest nikk til Darkthrone, og sånn sett representerer denne låta en kontinuitet.

Dessverre synes jeg ikke Strymer treffer like godt her som det de har gjort tidligere. Mens duoen på de to platene fant en god balanse mellom det lavoppløselige og primale og det håndgripelige, faller den mest i førstnevnte kategori her. Produksjonen føles noe forstyrrende, og det beste partiet – det nest siste – falmer litt som følge av sure gitarer.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tsjuder – “Gods of Black Blood”

Tsjuder er et svartmetallband med en høy stjerne i undergrunnen som følge av sitt raske, kompromissløse og flerrende take på sjangeren, og har bygget rennomé helt siden 1993 – kun med en fire års pause mellom 2006 og 2010. Det begynner likevel å bli en god stund siden siste plateslipp; nærmere bestemt er det hele åtte år siden ‘Antiliv’ ble lansert. Ventetiden på en ny skive er imidlertid over i slutten av juni når bandet lanserer ‘Helvegr’ via Season of Mist, og for at vi skal få en smak på hva vi har i vente, har låta “Gods of Black Blood”.

Her er det verken mange nye tendenser å spore eller spesielt mye å klage på. “Gods of Black Blood” er en forrykkende og svært god svartmetallåt, som oser av profesjonalisme og kjennskap til sjangertrekkene. Gitararbeidet er ganske så utsøkt og ondskapsfullt, og vokalen og trommespillet bidrar til at hensynsløsheten i Tsjuders uttrykk er ivaretatt over den vel så klare produksjonen. Svartmetall fra øverste hylle – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “The Endless Shore”

Morten Velands symfoniske metall-prosjekt Mortemia har sluppet andre låt fra sitt ‘The Covid Aftermath Sessions’-prosjekt: “The Endless Shore”. Det er også det første originalmaterialet vi får høre derfra, da den forrige singelen, “Frozen”, er et Madonna-cover. I ekte Mortemia-stil har Veland med seg et par eksterne bidragsytere, og denne gangen er tidligere Snow White Blood-vokalist Ulli Perhonen og en av Velands bandkollegaer i Sirenia, gitarist Nils Courbaron, med på ablegøyene.

Og det er kanskje særlig musikerprestasjonene som imponerer på “The Endless Shore”. Perhonens sirenevokal er plettfri og står i stil med låtas melankolske melodier, og Courbaron gjør jobben med en lekker gitarsolo. Komposisjonsmessig er likevel “The Endless Shore” noe av det mindre minneverdige jeg har hørt fra Mortemia, og melodiene setter seg ikke slik mange av de beste låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ gjorde. Jeg håper dermed nivået er litt høyere på resten av låtene fra det nåværende prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Fixation – «Ignore the Disarray»

Industri-yndlingene Fixation har over det siste året sluppet en serie fengende og polerte singler som har utbasunert bandets potensiale som en kommersiell bransjekraft på sikt. Den nye singelen «Ignore the Disarray» føyer seg godt inn i denne rekken, samtidig som det utvider bandets tekstlige arsenal ved å kritisere kristendommens manipulative og utnyttende taktikker.

Denne kritikken er selvfølgelig støttet oppunder av dramatisk og storslått alternativ metalcore som slekter på Bring Me the Horizon sitt gjennombrudd ‘Sempiternal’. Den filmatiske koringen som åpner showet knytter bånd til låtas tematikk på et godt vis, og de tekniske gitarløpene som krydrer låta er et flott touch som jeg ikke har sett bandet benytte i særlig stor grad tidligere. Det er selvfølgelig Jonas Hansen sin maktdemonstrasjon bak mikrofonen som står i fokus, men det veldige lydbildet som bandet reiser rundt sin frontmann er instrumentelt i å skape den massive lytteropplevelsen som «Ignore the Disarray» er. Jeg savnet kanskje en siste, eksplosiv repetisjon av refrenget etter den noe anonyme broen, men Fixation viser på sin nye singel at deres tidligere låtsuksesser slettes ikke skyldes tilfeldigheter. Anbefales fans av moderne, kommersiell metalcore med post-metalliske teksturer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Magick Touch – «The Judas Cross»

«The Judas Cross», andresingelen fra Magick Touchs kommende skive ‘Cakes & Coffins’ viser en litt annerledes side ved det Bergenske trad/hardrock-bandet enn førstesingelen «Apollyon». Der «Apollyon» var en oppstemt og harmoni-tett festlåt, er «The Judas Cross» en litt tyngre sak i kraft av sitt chuggende hovedriff. Marsjfarten etableres når trommene og vokalen kommer inn etter kun 15 sekunder, og låta beveger seg sjeldent langt unna denne taktfaste og noenlunde avmålte hardrock/metal-grooven. Noen høydepunkter finnes da likevel, der spesielt det nydelige refrenget og soloens referanse til for-refrengets gitarplukk er verdt å trekke frem. «The Judas Cross» er lett å like, selv om den ikke letter fullstendig for min egen del. Magick Touch virker uansett i stand til å levere solide trad-varer på sin kommende skive, så det er bare å hente frem lærvesten og gjøre seg klar for slippet av ‘Cakes & Coffins’ 20. mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Seven Impale – «IKAROS»

Det progressive jazzrock-bandet Seven Impale fra Bergen annonserte nylig at tredjeskiva ‘Summit’ har forlatt pressa. Slippdato er 26. mai, hvilket burde skrives inn i almanakken til hver en progfan med selvrespekten i behold.

Seven Impale har alltid vært glad i å ta med lytteren på omfattende og uforutsigbare reiser med sine låter, og denne tendensen lever i beste velgående på førstesingelen «IKAROS». De skrudde riffene, lekne teksturene og den skeive rytmeleken skaper assosiasjoner til den mytiske skikkelsen Daedalus, som foruten å være faren til den titulære Ikaros også var oppfinner, arkitekt og skaperen av labyrinten på Kreta i følge gresk mytologi. Det kaotiske førsteinntrykket som «IKAROS» skaper viser seg over flere lytt å være minst like utspekulert og nøye planlagt som den nevnte karakterens maskineringer, og er i tillegg utsmykket med noen tungmusikalske referanser som burde vekke nysgjerrigheten til bloggens lesere.

Der det helhetlige inntrykket av «IKAROS» er litt som om man hadde foret musikken til King Crimson gjennom en mer oppdatert og metallisk lydproduksjon, er låta strengt tatt satt sammen av en serie minneverdige øyeblikk med hvert sitt eget univers av musikalske referanser. Låtas vers minner for eksempel om vokaldynamikken og rytmikken til Mastodon, før en disig blastbeat toppet med surrende saksofon-fraser leder over til et melodisk parti som kan mindre om en tyngre utgave av band som Porcupine Tree og Amplifier. Sånn sett er låta en gedigen referansefest, men det betyr ikke at musikken til Seven Impale ikke står på egne ben som et musikalsk fenomen adskilt fra sine inspirasjonskilder. Jazzens påvirkning på både enkeltfraser og de mer jammede sekvensene fremstår nemlig som noe ganske unikt på den norske scenen, spesielt satt i kombinasjon med elementet av knusende, mektig doom-metall som avslutter låta. Oppsummert er «IKAROS» en mangefasettert og kontinuerlig engasjerende singel, og et svært lovende åpningsmissiv fra bandets kommende tredjeskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Likbaal – “Korsfarerne”

Likbaal er et svartmetallband fra Bergen som sparket i gang karrieren sin med to singelutgivelser i fjor: “Gravkammer” og “Forglemmelse”. Singlene er angivelig sluppet for å legge et første grunnlag for bandets videre virksomhet, blant annet konserter, og nå er også en tredje sluppet. Den heter “Korsfarerne” og ligger – ikke så overraskende – ganske nærme de to tidligere låtene uttrykksmessig.

Likbaals musikk kan nok ganske enkelt karakteriseres som typisk andregenerasjons norsk svartmetall. Bandet implementerer imidlertid noen flere lydeffekter enn gjennomsnittet, særlig klassisk, storslått korvokal. Dette spiller også en ganske sentral rolle i “Korsfarerne”, der det leder an melodien i et nokså sterkt hovedtema. Med det er denne låta en habil prestasjon fra Likbaal, selv om jeg nok skulle ønsket meg en litt mer spennende og mindre repetativ struktur på låta.

Skrevet av Alexander Lange

Fall of Midwinter – «Into the Frost»

Fall of Midwinter er en nordnorsk kvartett som skriver melodisk death/doom inspirert av band som Insomnium, samt hjemtraktenes storslåtte natur. Bandet annonserte nylig EP-en ‘Beyond the Freezing Dawn’, som foreløpig ikke har noen slippdato. To av låtene fra EP-en har dog allerede blitt utgitt, hvorav «Into the Frost» ploppet inn på strømmetjenestene sist uke.

Grunnlaget «Into the Frost» er bygget på er temmelig enkelt. Buldrende, melodisk dødsmetall møter symfonisk koring og orkestrale synther – en kombinasjon som gjenspeiler den nordnorske naturens mektige berg og fjell på godt vis. De digitale trommene og den blasse gitartonen jobber dog imot låtas atmosfære, som ellers er gjennomsyret av ærefrykt og melankoli. Valget om å gi ut låta som en instrumental er også et pussig et, ettersom strukturen og detaljnivået på låta virker skreddersydd for en vokaljobb som vi ikke får høre for øyeblikket. Sånn sett fremstår «Into the Frost» som en litt uferdig låt, selv om den også gir et effektivt bilde av hvem Fall of Midwinter er og hva slags sound de går for.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Toskegjølet – «A Flicker of Light»

Et voldsomt svell av lydmalende synther og støy velter seg ut av høyttalerne i det man trykker play på debutsingelen til det splitter nye svartmetallbandet ‘Toskegjølet’. Duoen fra Volda spiller en form for symfonisk svartmetall som med både låtskriving og produksjonsvalg uttrykker en kjærlighet for 90-tallets utgivelser innenfor sjangeren, og skaper en relativt effektiv lytteropplevelse i samme slengen.

Låtas sentrale akkordrekke oser av stormende og voldsom melankoli, og flettes med jevne mellomrom inn i en synth-kledt og Windirsk, melodisk seksjon. Sett i kombinasjon med den svært 90-talls-inspirerte produksjonen fungerer disse partiene meget godt, og det samme gjør de dystre og gravalvorlige versene og broens mystiske, hjemsøkte skogholt. «A Flicker of Light» kan beskrives som en variert og godt planlagt reise gjennom et sett norske svartmetall-referanser, og som singel vitner låta om et tydelig potensiale til tross for sin noe manglende egenart. Sistnevnte skal man kanskje ikke forvente av debutsingelen til et nytt band, så jeg velger å gå ut med en anbefaling om at folk sjekker ut Toskegjølets første låt, «A Flicker of Light».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Camelio – “Heroin i Desember”

Camelios fredagsslipp fortsetter før bandets nye plate slippes denne uka, og denne gangen har bandet sluppet låta “Heroin i Desember”. Denne låta kombinerer nok først og fremst noen tendenser fra “Dovendyr” og “Trist som Faen”, nærmere bestemt det ganske usminka rockepreget fra førstnevnte og melankolien fra sistnevnte. Med det er det nok også blant låtene bandet har sluppet i denne lange singelrekka som er enklest å like, samtidig som at de er blant de minst eventyrlystne.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vulture Industries – “New Lords of Light”

Det respekterte progressive og smått avant-gardistiske Bergens-bandet Vulture Industries slipper sin første plate på hele seks år – ‘Ghosts from the Past’ – i midten av juni. Litt som det tilsvarende og sammenlignbare bandet Årabrot synes jeg Vulture Industries karakteriseres av en balansegang mellom merkelige og eksperimentelle sprell og mer tradisjonelle grep fra alternativrocken. Den første låta som nå er sluppet fra ‘Ghosts from the Past’, «New Lords of Light», som også skal være åpningslåta på plata, ligger utvilsomt nærmest siste kategori – og lykkes i og for seg godt med det.

«New Lords of Light» kjennetegnes først og fremst av at den er svært fengende. Det er svært fort gjort og trykke på play-knappen nok en gang, og Vulture Industries har også gjort en god jobb, særlig når det gjelder vokalen, med å få den til å fremstå noe mer forskrudd og mørk enn en hvilken som helst rockelåt. Så minner det mye blant annet om post-punk-revival a la Interpol, og det kan jeg like svært godt, men dette passer godt inn i et metallbands katalog – og anbefales.

Skrevet av Alexander Lange

Black Viper – «Volcanic Lightning»

Black Viper, prosjektet til Cato Stormoen fra Deathhammer, gav i 2018 ut en av Norges sterkeste speedmetalliske skiver i nyere tid i form av debutskiva ‘Hellions of Fire’. De omfattende og labyrintiske låtformene som fylte skiva avslørte at det var nettopp Cato som trolig sto for de lengre og fler-delte låtene på Deathhammers skiver, deriblant noen av de ubestridte høydepunktene på fjorårets Metallurgi-favoritt ‘Electric Warfare’. Nå har prosjektet annonsert at en ny EP er på vei via plateselskapet Edged Circle Productions, hvilket er fantastiske nyheter for fans av debutskivens triumferende, episke speedmetal.

Den kommende EP-en bærer navnet ‘Volcanic Lightning’, og det er tittelsporet som blir vårt første møte med innholdet på utgivelsen. Låta jobber ikke akkurat overtid for å skille seg fra Black Vipers tidligere utgitte materiale, men er nok et eksempel på den tøylesløse, energiske og tradisjonstro speedmetallen som bandet mestret på ‘Hellions on Fire’. Øredøvende eksplosjoner og stratosfæriske hyl sørger for å gjøre den musikalske forbindelsen til Deathhammer klar, men Black Viper er en langt mindre ekstremmetallisk gruppe enn Catos andre prosjekt. Tradmetalliske sekvenser og et større fokus på oppløftende melodikk og harmonikk sørger på sin side nemlig for å skille Black Viper fra førstnevnte, selv om dette ikke betyr at «Volcanic Lightning» mangler brodd eller slagkraft av den grunn. Black Viper har vært altfor lenge i dvale, så slippet av «Volcanic Lightning» møtes med et hevet glass og et istemmende brøl fra min side.

Skrevet av Fredrik Schjerve

DROTT – «Våkenatt»

DROTT er et nytt prosjekt bestående av medlemmer fra Enslaved og Ulver, tilsynelatende skapt på bakgrunn av et ønske om å undersøke skandinavisk folketro og mytologi. Dette er selvfølgelig ikke ukjent tematisk farvann for noen av de nevnte prosjektene, men det virker som at Drott i enda større grad lar sitt tematiske fokus få en direkte påvirkning på musikk og visuell utforming. Debutskiva ‘Troll’ har foreløpig slippdato 19. mai, og den første smakebiten har vi fått i form av singelen «Våkenatt».

Det åpne, postmetalliske lydbildet og den mørke understrømmen av skeiv rytmikk som løper gjennom «Våkenatt» gir assosiasjoner til en rekke prosjekter i gitarist Arve Isdals omgangskrets. Personlig synes jeg Drott lander en plass mellom Enslaveds softere progressive impulser fra ‘Vertebrae’ samt de nyeste skivene, og den mer frem-jammede abstraksjonen til Iver Sandøys prosjekt Natt. De artistiske stemmene til gruppens medlemmer er dog også godt synlig på «Våkenatt», spesielt Isdals ‘The Devil’s Bell’-aktige gitardrodling og den (antatt) Ulver-beslektede variasjonen i vokalteknikk over låtas spilletid. Stemningen veksler mellom å være meditativ og foruroligende, og er vel strengt tatt for utforskende og søkende til å føles som tradisjonelt godt singelmateriale. Likevel gir låta et innblikk i bandets kommende skive som vekker nysgjerrighet, og jeg ser frem til å begi meg ut på det som utvilsomt blir en innhyllende og transporterende opplevelse når ‘Troll’ slippes i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Alko»

Siste singel fra Maktkamps nært forestående andrealbum «Caps Lock Woke Rock» er her. Den heter «Alko», dreier seg om norsk drikkekultur, og ser ut til å være blant albumets mer kortfattede og direkte låter. Her skyves for så vidt både det rocka og det pønka ganske langt i front, og det hele vitner om et energisk bandmannskap som klør etter å slippe plate.

På papiret er det meste på plass på «Alko». Energinivået er som sagt på topp, besk og fandenivoldsk skrikevokal ligger i front, og bak det ligger det noen musikerprestasjoner som jeg nok synes ender opp som det aller mest imponerende på låta – særlig gitararbeidet. Likevel synes jeg ikke «Alko» kommer like godt ut som de andre låtene i singelbunten som har blitt sluppet i opptakten til ‘Caps Lock Woke Rock’. Den skiller seg for lite ut, og i tillegg synes jeg låtteksten (slik jeg hører den, riktignok…) fremstår noe grunn og overtydelig – all den tid det kanskje står i stil med sjangerlandskapet i utgangspunktet. Men om litt over tre uker er plata her, og det gleder vi oss uansett stort til.

Skrevet av Alexander Lange

Nadir – «The Old Wind»

Den første singelen fra Nadirs kommende debutskive ‘Extinction Rituals’, var en sammensatt og noenlunde vanskelig låt å plukke fra rent uttrykksmessig. «Tenebrae»s forbindelser til svartmetallen var umulig å overse, men låta inneholdt i tillegg såpass mange urenheter i form av thrashende og forpunket dødsmetall at det er nærliggende å omtale den som en hybridform. Andresingelen fra skiva, «The Old Wind», gjør det tydelig at bandet trives i usikkerheten mellom de to undersjangrene, samtidig som den gir oss desto større innblikk i de mange ulike bitene som til sammen utgjør Nadir.

Det første som møter oss på «The Old Wind» er en melankolsk og lengselsfull melodi som ikke hadde vært malplassert på de siste skivene til Nattverd – eller kanskje Sargeist, dersom man ønsker å dra frem et band som er spesielt kjent for denne typen melodisk gitarspill. Dette kombineres med et speed-metallisk riff dynket i dødsmetallisk tyngde, og det er kanskje på dette tidspunktet i låta at det gikk opp et aldri så lite lys for eders trege anmelder. Jeg tror nemlig at hovedårsaken til at Nadirs uttrykk er så vrient å få grep på, er den svært utypiske produksjonsjobben. De feite gitartonene og de rumlende bassfrekvensene er nemlig såpass fremtredende at de gir musikken et dødsmetallisk skjær, selv når det rent musikalske innholdet ikke inneholder referanser til sjangeren i seg selv.

Så må jeg kanskje erkjenne at en fullstendig taksonomi av et bands uttrykk er langt mer interessant for anmelderstanden enn for lyttere flest – og kanskje til og med litt fornærmende dersom bandet er mer opptatt av musikkens påvirkende kraft enn dens bestanddeler. «The Old Wind» er sånn sett nok en mangefasettert suksess for bandet; en slagkraftig, emosjonelt ladet og ikke minst rytmisk fengende kraftpakke som skiller seg godt ut fra mengden i det norske musikk-året 2023. Med sitt glorete platecover og grense-utviskende musikk har ‘Extinction Rituals’ allerede vekket stor nysgjerrighet hos meg personlig, så jeg ser frem til å finne ut hva slags opplevelse den fulle skiva faktisk tilbyr. Foreløpig anbefales uansett skivas to singler for folk som stiller seg åpensinnet til nye svartmetalliske uttrykksformer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Masheena – “Under The Same Sun”

Vestlandsbandet Masheena består av en gjeng der man finner folk som blant annet har erfaring med å spille i blant annet Immortal. Det skulle man ikke tro når man hører bandets musikk, som av dem selv beskrives som en krysning av Black Sabbath og Soundgarden. På bandets nyeste låt, «Under The Same Sun», viser dette seg som en presis beskrivelse.

Mens den forrige og første singelen bandet slapp, «1979», nok lente seg litt mer over i Sabbath-land, synes jeg «Under The Same Sun» utvilsomt ligger tettere opp mot Soundgarden og alskens andre alternative rockeband fra 1990-tallet. Det er også noe jeg synes bandet mestrer godt, og bandet blar opp både sterke gitarriff og et kult refreng. Det hele ligger muligens noe tett opp den nevnte 90-tallsgiganten; samtidig gir de låta en noe mørkere og mer metallisk finish.

Skrevet av Alexander Lange

Sirenia – «Twist in my Sobriety»

Et av Norges største symfoniske metallband, Sirenia, har annonsert at de skal følge opp 2021s sterke plate ‘Riddles, Ruins and Revelations’ med ‘1977’ i slutten av mai. Bandet har nå også sluppet en av låtene fra det kommende albumet; riktignok er det ikke snakk om noe av bandets originalmateriale, men snarere en coverlåt av Tanita Tikaram som ser ut til at skal fungere som en slags bonuslåt. Sirenia har – ikke så overraskende – gitt denne ganske rolige låta hakket mer energi gjennom sine heftige synther, dempede gitarer og Emmanuelle Zoldans skarpe stemme. I den forstand steller også bandet i stand et sterkt og catchy cover her, selv om det naturligvis blir aller mest spennende å høre originallåtene på ‘1977’.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Dovendyr»

Camelio fortsetter sin lange rekke med fredagsslipp med låta «Dovendyr». Litt som forrige ukes «Protagonist» overrasker ikke denne stort med noen store uttrykksmessige sprell. Snarere er dette denne singelrekkas kanskje mest utpregede rockelåt, der stoner-tendensene – og ja, tilnærmet grunge-tendenser – får mer spillerom enn i de fleste av de andre låtene. Sånn sett er det også snakk om en ålreit og ukomplisert uhøytidelighet av en låt, som endog byr opp til litt lekenhet i gitar- og rytmesegmentet.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Fordi vi ikke fikk publisert denne spalta forrige uke skriver vi her om både forrige ukes og denne ukas favoritt.

Ukas favoritt (uke 11): Phantom Fire – Eminente Lucifer Libertad

Det Vestlandske svartpunk/speed metal-bandet Phantom Fire har rukket å bli gode kjenninger av bloggen til tross for vår fortsatt korte levetid. Over et drøss med singler, en demo og en full-lengder har bandet både forundret, forvirret og forlystet undertegnede, og min tid med bandets musikk har som følge vært preget av både voldsom glede og frustrasjon. Historien oppsummert i grove trekk, er at bandets singler som regel disker opp fartsmetallisk, sort gull, og at debuten ‘The Bust of Beelzebub’ viet altfor mye av den korte spilletiden sin til noe retningsløs og blodfattig eksperimentering.

Derfor er det en glede å erklære at Phantom Fire endelig har levert en skive som står til forventningene skapt av deres mer eller mindre plettfrie singel-historikk. ‘Eminente Lucifer Libertad’ er i mye større grad enn forgjengeren opptatt av å gyve løs på lytteren med alskens ekstremmetalliske triks, våpen og sadistiske redskaper, og de eksperimentene som finnes er i mye større grad bakt inn i et hensiktsmessig musikalsk forløp enn tidligere – i alle fall med unntak av en låt som vi skal prate om litt senere.

Bandets iboende, ekstremmetalliske beist river seg ut av lenkene og bykser ut av helvetes porter i det øyeblikket man trykker play på åpningslåta «Bloodshed». Versets eksplosive svartpunk putter d(jevel)-en i d-beat, før skivas eneste jævla dødsmetallriff gir eders anmelder de blåeste ballene han har hatt i hele sitt unge liv. Det at Phantom Fire har unnlatt å bruke en såpass heseblesende kruttønne av en låt som singel burde gi et solid hint til hvor bandets mentalitet befinner seg på ‘Eminente Lucifer Libertad’, og vi finner flust av supersoniske brannbomber i skivas låtliste som bekrefter dette.

Men selv om låter som «Ritual», «De Taptes Dans», «Black Night» og «Mara» sørger for å holde «fartsbølle/eksperiment»-ratioen på riktig side i denne omgang, så er det likevel ikke sånn at ‘Eminente Lucifer Libertad’ følger regelboka slavisk. «Derive from Ash» slentrer inn i en dundrende, tradmetallisk groove med ukuelig selvtillit, «Pentagram» avslutter skiva med ulmende og sakte-brennende, Messerschmitt-aktig dommedagsdoom, og «Satanic Messenger» bruker pingende synther og elektroniske trommer i et forsøk på å utkonkurrere Celtic Frost sine merkeligste eksperimenter på ‘Into the Pandemonium’. Dette klarer de for øvrig, uten at dette nødvendigvis jobber i skivas favør.

Foruten dette feiltrinnet er ‘Eminente Lucifer Libertad’ en svartpunk/fartsmetallisk triumf fra ende til annen. Den delen av meg som hadde veldig lyst til å elske ‘The Bust of Beelzebub’ men ikke fikk det helt til, sitter nå med en tåre i øyekroken og mesker seg i sprayen av gnister, glør og grus som generes av ‘Eminente Lucifer Libertad’ når den står på anlegget. Phantom Fire har med sin nye skive gjort seg fortjent til flere stilpoeng enn de fleste av årets norske utgivelser til nå, og gjør endelig ære på potensialet som har vært umulig å overse fra det øyeblikket de entret scenen i 2021. Enhver ffartsglad skroting bør se sitt snitt til å hive denne bråtebrannen på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas favoritt (uke 12): Forcefed Horsehead – Monoceros

Ute nå via Forcefed Horsehead/Owlripper Recordings

Band liker gjerne å beskrive sin egen musikk som en spennende og unik cocktail med ulike inspirasjonskilder og undersjangertrekk i egne presseskriv, selv om det ofte i virkeligheten blir snakk om overdrevne eller til og med helt feilaktige beskrivelser av hva det aktuelle bandet egentlig driver med. Og man kan kanskje få inntrykk av at Forcefed Horsehead går i denne fella i sin promotering av sin nye plate ‘Monoceros’, der oppramsingen blir lang i beskrivelsen av musikken. Vi skal nemlig få en smak av både death metal, punk, hardcore, black metal, post rock, prog, galskap og generelt hysteri på denne plata.

Men tro det eller ei: Dette stemmer ganske godt, og det er snakk om velfungerende, hardtslående, interessant og forholdsvis egenartet cocktail som kanskje til og med inneholder flere elementer. Forcefed Horsehead har nemlig smidd sammen et flerfasettert musikalsk uttrykk på ‘Monoceros’, om det så ikke er så innmari mye post-rock her, og det uten å få det til å virke unødig komplisert og pretensiøst. Respekten for inspirasjonskildene og forståelsen for grunnelementene i sjangerlandskapene bandet beveger seg i, særlig hardcore punk og death metal, er der hele tiden, og med det er det klart at Forcefed Horsehead i stor grad mestrer en krevende balansegang. Sånn sett minner bandet meg mye om amerikanske Converge her, der bandet har et kompromissløst og i stor grad hardcore punk-basert uttrykk i bunn uten at man er redd for å dra inn mange andre elementer.

Grovt sett kan låtene i ‘Monoceros’ deles inn i to kategorier, der den ene kategorien består av de mange, korte, raske og voldsomme låtene og sånn sett også er den minst overraskende at Forcefed Horsehead disker opp når man tar tidligere utgivelser i betraktning. Den andre kategorien er imidlertid et litt annet dyr, og byr på lengre, tregere låter som nok mer enn noe annet peker i nye retninger for bandet. Det er bare to låter, men like fullt tar de opp et kvarter av spilletiden på 42 minutter, og byr på tregere, tyngre og mektigere strekk som kontrasterer seg sterkt mot de andre låtene som stort sett ligger komfortabelt og utålmodig rundt to-minuttersmerket.

Den første av dem, «The Black Sun», var den andre singelen Forcefed Horsehead slapp fra denne skiva og imponerer meg fortsatt like mye som det den gjorde ved singelslippet, da jeg ikke nølte med å slå fast at det var (er) den beste norske metallåta jeg har hørt til nå i år. «The Black Sun» er et knusende stykke elefantmetall, som byr på et utilgivelig tungt hovedriff, deilig chugging i versene og usedvanlig headbangingsverdige oppbygginger mot slutten, samtidig som at svartmetallske blast-beats og noen voldsomt kaotiske og grindcore-aktige overganger også får plass. Det er rett og slett snakk om en ganske imponerende oppvisning i hvordan mektige partier og punksk aggresjon sammen kan levere metallisk brutalitet i én og samme låt.

Så har vi den hele ni minutter lange «…And There Was None». Her får vi først servert en uvanlig rolig intro før Forcefed Horsehead åpner portene med et herlig dissonant og tungt hovedriff som blir med oss gjennom hele låta. Og denne låta, som også avslutter ‘Monoceros’, er nok også et enda seigere og mektigere stykke arbeid enn «The Black Sun». Også her gjør Forcefed Horsehead et vellykket byks inn i nytt territorium, om det så er snakk om en låt som kunne vært noe strammet opp og disiplinert i formen – ni minutter fremstår nemlig for meg som i overkant langt.

Om det er litt fordi jeg til da har blitt vant til vesentlig kortere låtlengder, kan naturligvis hende. For det store flertallet av låtene på ‘Monoceros’ er som sagt små kruttønner med voldsom energi og stort hastverk, og også her finner man svært mange av platas store høydepunkter. Åpningsstrekket er for eksempel helt vanvittig bra, og er en utrulling av den ene voldsomheten etter den andre som også alle har noe spesielt ved seg. «Every Death You Take» er en perfekt åpning for det man har i vente med sine hurtige d-beats og overganger, imponerende gitararbeid og kompromissløse refrenger. Deretter får vi høre platas kanskje feteste gitarriff i «Futile», groovy og regelrett fengende vers i «Novgorod» og en herlig gjestevokalprestasjon i «Ruins» – for å nevne noe.

Noen av låtene på ‘Monoceros’, «Futile», «Dragged Back Into Life og «Spell No Stones», er lansert før, og er blitt pusset opp produksjonsmessig for denne plata. De er også blant de bedre låtene på plata, og de to sistnevnte styrker b-siden, som ellers nok ikke imponerer meg så mye som det ganske så spinnville åpningsstrekket.

Det negative jeg har å si om ‘Monoceros’ handler nok imidlertid mest om at jeg synes Forcefed Horsehead har en jobb å gjøre med å få de korte, hurtige låtene og de tregere gigantene til å fungere bedre sammen i plateopplevelsen. «The Black Sun» og «…And Then There Was None» ligger for så vidt meningsfullt til der de ligger, der de på sett og vis avslutter hver sin halvdel av plata. Men kontrasten blir i overkant stor, og det eneste som jeg synes kompenserer litt er låta «Iri», som er en sterk fireminutter som på sett og vis havner litt i en mellomkategori.

Kanskje får disse problemstillingene peke mot noen interessante kreative eskapader videre for Forcefed Horsehead som også i enda større grad kan åpne for et unikt uttrykk. Men jeg kan også konstatere at ‘Monoceros’ egentlig ikke byr på noen øyeblikk som er svake i seg selv i det hele tatt, og at det er snakk om en utrolig sterk prestasjon fra bandet. ‘Monoceros’ er stilistisk interessant, profesjonell, inspirert og kompromissløs, og pakkes endatil inn i en produksjonsdrakt som vel egentlig er nokså upåklagelig og bare får frem låtenes styrker enda mer. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Tilbake Til Opprinnelsen»

Thomas Eriksens Mork fortsetter å bygge forventninger til sin kommende plate ‘Dypet’, denne gangen med låta «Tilbake Til Opprinnelsen», som skal runde av fullengderen når den kommer om ti dager. Den første og forrige singelen fra plata, «Bortgang», imponerte meg dessverre ikke nevneverdig da den kom, mest fordi den var i overkant treig. Om den fortsatt ikke får meg til å sperre opp øynene, gir den noe mer mening når jeg også har hørt «Tilbake Til Opprinnelsen». Disse to låtene peker nemlig sammen mot en plate som er noe mindre intens og mer stemningsfull enn forgjengeren ‘Katedralen’.

«Tilbake Til Opprinnelsen» peker også mot at dette kan bli en vellykket utvikling, og gjør således også «Bortgang» en liten tjeneste. Hovedtemaet er en herlig synth-basert og melodisk sak, og Eriksen eliminerer også tvilen rundt hvorvidt intense, svartmetallske tendenser vil ofres med blast-beats og heseblesende vers som fungerer godt på tross av at vokalen er i overkant høylytt i miksen. Et habilt gitarriff får også plass etter hvert, og Eriksens clean-vokal – som jeg synes er blant Morks største ess i ermet for øvrig – blir integrert på strålende vis på tampen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Forcefed Horsehead – «The Black Sun»

Da Forcefed Horsehead slapp den første singelen fra sin kommende plate ‘Monoceros’, «Every Death You Take», trodde jeg kanskje det var denne typen låter, og lite annet, som skulle stå på menyen. Og det hadde sikkert vært helt greit, det. For dette er en kruttsterk hardcore-kruttønne av en metallåt, som skiltet med en aggresjon og en profesjonalitet som ga meg mengder med vann, eller blod, i munnen.

«The Black Sun» gir imidlertid klar beskjed om at det også vil være andre type låter enn korte d-beat-forløsninger på ‘Monoceros’. Dette er en mektig gigant på litt over seks minutter, og skilter med treige tempoer, brutal, brutal chugging, vanvittige brekk og et helt enormt hovedriff. Her snakker vi nærmest brutalitetsdimensjoner a la Primitive Man, og jeg må nesten sjekke om sveisen faktisk ikke går bakover etter ethvert gjennomlytt. Og de er det blitt mange av. For selv om det er dristig å si, tror jeg at jeg kan stå inne for påstanden om at dette er den beste norske metallåta jeg har hørt hittil i år. Så jada, denne må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange

Lumsk – «Det Døde Barn» / «Das Tode Kind»

Lumsk er et smått legendarisk band innenfor den norske, folkemetalliske sfæren, som konsekvens av at deres fusjon av folkemusikk og metall var ganske annerledes fra resten av bandene som befolket scenen på 2000-tallet. Der den typiske løsningen var å tilnærme seg folkemusikken fra en base i melodisk svartmetall, kombinerte Lumsk mer autentisk-klingene folkemusikalsk instrumentering og melodikk med en tyngre, langsommere og mer trolsk form for doom-preget rock og metall. Bandets tidlige skiver har blitt stående som relativt urørte landemerker innenfor norsk folkemetall, der spesielt ‘Troll’ fra 2005 har gitt undertegnede mye glede over årenes løp.

Etter at bandet egentlig la ned stikker, plektre og buer etter slippet av ‘Det Vilde Kor’ i 2007, har de i 2023 annonsert at de er tilbake for fullt. Besetningen har sett en mengde utskiftninger siden sist, og hvordan den nye dynamikken i bandet fungerer vil vi kunne finne ut allerede i mai, da gjenforenings-skiva ‘Fremmede Toner’ har planlagt slipp. Basert på de første singlene fra skiva, «Det Døde Barn» og «Das Tode Kind», har vi med et Lumsk å gjøre som virker mer bemidlet, uten at det nødvendigvis er mye som har endret seg ved deres musikalske grunnlag.

De to nye låtene er nemlig umiskjennelige Lumsk-låter, men innehar i tillegg en rikdom i arrangementer og lydbilde som utgjør en ganske stor kontrast til de enklere og robuste låtene på skiver som ‘Troll’. Instrumentalstemmene er plassert rundt i lydfeltet på en måte som gjør at alle bidrag blir tydelige, og kombinert med låtstrukturer som benytter seg av effektive triks fra post-rockens lærebøker blir det hele en mektig og fortryllende opplevelse. Vokalmelodiene er i kjent Lumsk-stil uutslettelige fra hjernebarken når man først har hørt dem, og er levert via det fabelaktige stemmematerialet til bandets nye vokalist, Mari Klingen.

De to låtene baserer seg faktisk på det samme tekstlige materialet, ettersom «Das Tode Kind» er komponert rundt et tysk dikt, og «Det Døde Barn» er komponert rundt André Bjerkes oversettelse av det samme diktet. Akkurat som oversettelser av dikt kan endre karakteren til diktet noe, har Lumsk skrevet to ganske forskjellige låter, selv om det er mye av det samme musikalske råmaterialet som ligger til grunn. Dette gjør meg umåtelig spent på å høre hele skiva, ettersom den utvider dette konseptet med fem ytterligere tolkninger av dikt på originalspråk i tillegg til oversettelser av Bjerke. Det er i det hele tatt en glede å ønske Lumsk tilbake til en ny og endret norsk metall-flora; jeg håper de har planer om å glede oss med sin tilstedeværelse i lengre tid fremover.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heimland – «Skugger fra ei Svunnen Tid»

Sist vi hørte fra Heimland her på bloggen var i 2021, da den fabelaktige EP-en deres ‘Fimbulvinter’ imponerte oss nok til å sikre seg en plass på lista over årets beste EP-utgivelser. Siden den gang har bandet opptrådd på en rekke norske scener, der kanskje turneen med Kampfar og Slegest er å betrakte som et spesielt høydepunkt. Nå har bandet endelig funnet tid til å slepe sine turné-sletne skrotter inn i studio igjen, og resultatet av dette får vi presentert når debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’ slippes i begynnelsen av Mai.

I den anledning har bandet selvfølgelig sluppet en aldri så liten smakebit, nemlig den melodiske svartmetall-perla «Skugger fra ei Svunnen Tid». Basert på dette førsteinntrykket har Heimland ingen planer om å forlate sin uttrykksmessige base på sin debutskive, men fortsetter å veve sine svartmetalliske broderier med tråder av Taake og Sognametall. Melodiske fraser løper inn i hverandre som krappe stryk, og det er kanskje mest av alt trommene som sørger for variasjon i terrenget over låtas kompakte spilletid. Heimland sørger for at de melodiske strømningene får noen ekstra høye krusninger mot låtas slutt, men jeg skulle kanskje ønske at de hadde inntatt scenen med enda større bravur på den første singelen fra sin nye plate. «Skugger fra ei Svunnen Tid» er uansett en flott tur gjennom Vestlandssvartmetallens golde men vakre landskaper, og en fin introduksjon til ‘Forfedrenes Taarer’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange Horizon – «Candles»

Strange Horizons debutplate fra i fjor, ‘Beyond the Strange Horizon’, var en av platene som akkurat ikke nådde opp til vår topp 50-liste i fjor, noe som naturligvis var synd fordi vi heller ikke ellers fikk spredt det gode ord om denne fullengderen. Sammen med Kryptograf står disse for noen solide, psykedeliske stoner-antenner i Bergen by, der deilig gitarlyd, flott samspill og smakfulle 60- og 70-tallsreferanser er noe av det som bidrar til behagelige og organiske lytteropplevelser i metallformat.

Den nye låta til Strange Horizon, «Candles», er i tillegg noe av det beste jeg har hørt bandet mønstre til nå. Låta kan kanskje avskrekke noen med sin nesten åtte minutter lange spilletid, men jeg kan imidlertid berolige med at den føles like umiddelbart tiltalende som den er lang. Fengende gitarriff og vokalmelodier, et herlig gjennomgående samspill særlig mellom gitar og bass og en flott og dynamisk struktur gjør denne til et fint lite stoner-eventyr. Detaljnivået kunne kanskje vært noe høyere, men likevel kan jeg anbefale «Candles» varmt for de med sans for sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Trist som Faen²«

Ny uke, ny låt fra Camelio, kan man kanskje si; fredagen sist uke var i alle fall den tredje på rad vi fikk servert nytt materiale fra bandet. Denne gangen er det snakk om låta «Trist som Faen²«, der bandet ser ut til å spille videre på noen av svartmetalltendensene de utforsket i «Pyramide med Fengtenner» – om så med noen Kvelertak-aktige og endog folketonale tendenser oppå det hele.

Mye tuder på at Camelio ønsker å leve opp til låttittelen med denne komposisjonen, og det er definitivt det mest melankolske og tårevåte jeg har hørt bandet koke opp. Det er også trekk de for så vidt mestrer godt, og melodiene er på alle måter tiltalende og gode. Så kommer spørsmålet om Camelios uttrykk begynner å bli litt vel forstrukket og ukonsist til at prosjektet fremstår så meningsfullt som det bør, spesielt om alle disse låtene skal inn på en utgivelse til slutt. Men det gjenstår å se; enn så lenge kan vi glede oss over nok en låt som treffer metallnervene godt, og som tross alt er et vitnesbyrd om et stilistisk interessant band.

Skrevet av Alexander Lange

Astralplane – «Hulder»

Stoner/doom-trioen Astralplane står i fare for å slippe et aldri så lite norsk høydepunkt innenfor sjangeren sin i år når oppfølgeren til 2017-plata ‘Sly Serpent’ skal ut til massene. Den ni minutter lange mastodonten «Burning Time» ble sluppet for noen uker siden og imponerte meg stort, og nå har altså «Hulder» også landa – uten å legge noen særlige dempere på forventningene mine til plata.

Nei, «Hulder» er ingen kjempe som «Burning Time», og er en mer lavmælt og konvensjonell seksminutter som vel også kan karakteriseres som god, gammeldags Black Sabbath-tilbedelse. Stilistisk ligger nok låta også litt tett opp mot metallpionerene og andre storheter med likt uttrykk. Låtskrivingsprestasjonen er like fullt god, og styrkes særlig av at bandet spiller svært organisk og godt sammen og det låter så innmari fint. Vi får se om ‘Sly Serpent 2’ blir den mest behagelige lytteropplevelsen innenfor norsk metall siden Superlynx‘ ‘Electric Temple’, men sammen med «Burning Time» utgjør «Hulder» en god audition enn så lenge. Vi gleder oss.

Skrevet av Alexander Lange

Blodsvar – «528»

Sist uke tok vi for oss den heseblesende debut-singelen til Blodsvar, en illsint og tradisjonell sak som trykket på alle de rette knappene hva gjaldt rendyrket thrashmetall. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at bandet hadde sluppet nok en singel bare en uke senere. Da jeg trykket «play» på låta ved navn «528» og ble møtt med seige stoner-grooves og hardcore-brøl, ja da skjønte jeg fort at det ikke kunne være snakk om samme band. Ja folkens, vi har altså to norske band ved navn Blodsvar som velger å debutere på samme tidspunkt; en tvist av de rent sjeldne som jeg overfører ansvaret til bandene for å nøste opp i.

Som sagt er det ikke byksende thrashmetall vi får servert på «528», men en slags krysning mellom stoner rock og hardcore, som dog ikke helt når sludge-nivåer av desperasjon og tyngde. Likevel er det én ting det går an å si at de to navnebrødrene har til felles, og det er en tendens til å fokusere på slagkraftighet fremfor kompleksitet. «528» henter mesteparten av kraften sin fra en serie enkle riff levert over en understrøm av fengende, tunge grooves, samt en lidenskapelig brølt vokal som virker å omhandle overtenkningens kneblende effekt på menneskesinnet. Denne enkelheten og presisjonen fungerer meget godt for Blodsvar på deres debutsingel, som burde falle i smak for stoner-hoder så vel som hardcore-fans. Så får vi håpe at navne-tvisten ender med enighet og et varmt håndtrykk mellom partene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Stian Svorkmo – «Teddybjørnens Vise»

Usignerte, ute nå på Youtube

Det er med sorgtungt hjerte jeg innrømmer at de to singlene Octohawk gav ut i 2022 gikk bloggens redaksjon hus forbi. Da vi fant ut av dette bestemte vi oss for at den neste låta den progressive sludge-kvintetten slapp skulle omtales uansett hva, om det så var snakk om et Enya-cover eller en feature på en russelåt av TIX.

Nå er ikke dette sludge-coveret av Alf Prøysens «Teddybjørnens Vise» Octohawks verk strengt tatt, men vi ser likevel vårt snitt til å kommentere på denne nydelige skøyerstreken til bandets gitarist/vokalist, Stian Svorkmo. Jeg er ærlig talt nesten litt bekymra over ressursene karen har valgt å investere i låta, ettersom coveret er både vel-produsert, vel-arrangert og utsmykket med en tekst-video som tar shit-posten til høyder på grense til det stratosfæriske. Karen hevder at låta er ment å være en slags metallisk substitutt for det barnemusikalske fenomenet «Baby Shark», og personlig mener jeg at låta kan fungere som et effektivt pedagogisk verktøy for de aller minste. Låta kombinerer nemlig to av Norges største kulturskatter – Prøysen og metall – på en måte som burde få smokken til å dette ettertrykkelig ut av kjeften på dagens over-skjermede smårollinger. Har du planer om å ta med deg skrikerungen din på Tons of Rock i juni, anbefaler vi i Metallurgi at du lodder stemningen med adskillige gjennomspillinger av Svorkmos «Teddybjørnens Vise» først – gjerne på et volum som gir gjenlyd i ranglene i kilometers omkrets.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – «De dødes tjern»

Etter å rundet av fjoråret på aktivt vis med to fullengdere, har Ånder nå gitt ytterligere lyd fra seg med den to og et halvt minutt lange låta «De dødes tjern» – formodentlig inspirert av Kåre Bergstrøms film fra 1958 med samme navn, som regnes som Norges første skrekkfilm. Denne låta ligger stilistisk tett opp mot materialet som har kommet fra prosjektet tidligere, der den preges av repeterende, melankolske melodier og en anelse Burzum-estetikk. Den mystiske atmosfæren Ånder klarer å skape på denne låta gjør den definitivt til et av prosjektets bedre komposisjoner, og peker mot et visst potensiale for Ånder – om det så ennå er en vei å gå når det gjelder å skille seg mye ut. Som tidligere produksjoner lider nemlig «De dødes tjern» av å være litt vel simplistisk og udynamisk, og jeg tror særlig produksjonen kunne gjort stemningene enda mer fengslende.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Keep of Kalessin – «Katharsis»

Det er nå hele åtte år siden ‘Epistemology’ ble sluppet, og både kropp og sjel verker etter å på ny bli blåst overende av Keep of Kalessins episke, storslåtte svartmetall. Annonseringen av bandets syvende skive ‘Katharsis’ er derfor grunn til å feire, og desto bedre er det at vi kun trenger å vente et par uker til for å høre skiva i sin helhet. I mellomtiden kan vi godte oss med skivas tittelspor, som er et rikt og rungende kall til våpen i påvente av skivas fulle slag.

«Katharsis» er en låt som virkelig destillerer Keep of Kalessins kjerneelementer ned til en konsentrert kraftpakke av en singel. Lydbildet låter nøyaktig like massivt og filmatisk som før, om ikke enda større; trommesporet er nok en utholdenhetsprøve for bandets stikkefører, som i dette tilfellet er den talentfulle tyskeren Wanja Gröger; og «Obsidian C.» sine riffkunster er like finslipte og sylskarpe som alltid. Dette kombineres med en storstilt, orkestral dimensjon, som på refrenget blåses opp til en Game of Thrones-aktig vegg av ledegitarer, blastbeats og melodiske brøl. Det er med andre ord et jævla spetakkel, men med det et spetakkel som fremkaller både nuppete hud og gledestårer hos oss som hadde gleden av å vokse opp med bandets ‘Reptilian’. Det venter oss trolig lite innovasjon på Keep of Kalessins nye skive, men for folk som har sansen for bandets overdimensjonerte fantasy-ekstremmetall er dette neppe en spådom som får tårene til å trille.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Magick Touch – «Apollyon»

Med artister som Sahg og Audrey Horne i traktene kan vel Bergen sies å være et aldri så lite hotspot når det kommer til norsk tradmetall. Da jeg nylig ble gjort oppmerksom på hardrock/heavy metal-bandet Magick Touch ble dette inntrykket desto mer forsterket, ettersom denne trioen også kaller Bergen sin hjemby. Magick Touch er derimot ikke som nykomlinger på den Vestlandske musikkscenen å regne, ettersom de siden sin oppstart i 2015 har sluppet tre skiver fulle av fartsglad og energisk tradmetall.

Nå har fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ blitt annonsert, og vår første smakebit kommer i form av åpningslåta «Apollyon». Tematisk sett, dreier platas første singel seg om en dekadent feiring badet i et lys av blasfemi og hedonisme, og bandet matcher denne bakkanalske tematikken med oppstemt og festlig, Audrey Horne-aktig tradmetall. Harmoniserte tvillinggitarer tvinner seg gjennom tilstelningene som fargerike girlandere, og bandets tre vokalister veksler på å gi stemme til festens eksentriske skikkelser. Det hele eskalerer i et heseblesende og akrobatisk instrumentalparti, og alt medregnet er «Apollyon» et høyst effektivt kjærlighetsbrev til hardrock og heavy metal som burde høyne forventningene til fjerdeskiva betraktelig. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tilintetgjort – «Hex»

I omtalen min av den forrige singelen fra Tilintetgjorts kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’, kommenterte jeg at jeg foreløpig slet med å gjøre meg klok på gruppens produksjonsvalg. Nå som «Mercurial» har ligget og marinert i cerebrospinalvæsken min i omkring en måneds tid, har hjernen min omsider vendt seg til den pistrete, maniske og fortumlede energien som pulserte gjennom låta. Dermed ble møtet med andresingelen «Hex» en mer umiddelbar glede, ettersom jeg virkelig begynner å få sansen for det sære og omskiftelige terrenget som Tilintetgjort traverserer.

«Hex» er en langt mer eksplosiv og konsis sak enn sin forgjenger. Etter en åpning preget av rungende strupesang og en serie ekstatiske anklager om hekseri, bryter bandet ut i et ruskete svartmetall-parti med innslag av dissonante, brutte akkorder. Det hele fremstår litt som om Ved Buens Ende hadde vært blodfans av punkete svartmetall, eller kanskje som om Darkthrone hadde gått avant-garde rundt innspillingen av ‘Transilvanian Hunger’. Mest av alt virker det dog som om Tilintetgjort er i ferd med å finne seg sitt eget lille unike avlukke innenfor norsk ekstremmetall, hvilket gjør slippet av ‘In Death I Shall Arise’ 31. mars til en av årets mest lovende prospekter i mine øyne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Temple of Toke»

Femminutteren «Temple of Toke» har blitt sluppet som tredje og siste smakebit på Håndgemengs kommende plate ‘Ultraritual’, som slippes på fredag. Mens forrige singel, «Cro-Magnon Vs. Neanderthal», var en relativt dynamisk og progressiv låt til Håndgemeng-materiale å være, kan nok «Temple of Toke» sies å være en forsikring om at det kanskje er låtere av det streitere slaget som kommer til å være normalen på ‘Ultraritual’.

Uansett er det også denne gangen snakk om en smakfull dose stoner-metall, og det er kanskje det mest tilbakelente og traskende vi har fått høre fra plata til nå. Den tålmodige og tunge grooven som gjennomsyrer komposisjonen er ordentlig deilig å følge, og best er det når den blir grunnstøtta i det svære og ekspansive refrenget. Jeg synes nok at Håndgemeng halter litt mer i versene fordi vokalen her blir litt vel flat og lavmælt, men det meste lover nå likevel godt for plateslippet på fredag. Vi gleder oss!

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Pyramide med Fengtenner»

Etter å ha sluppet sitt første materiale på cirka tre år, låtene «Dødsralling» og «Sønner av Satan – Døtre av Døden», slapp bandet Camelio like godt enda en låt bare én uke senere: «Pyramide med Fengtenner». Med sine fem og et halvt minutt og noe mer progressive struktur, fremstår denne som noe mer ambisiøs enn de to foregående låtene, og den er sånn sett også et tydeligere vitnesbyrd på bandets litt underlige stilistiske tilnærming.

Misforstå meg rett: Det er ikke snakk om spesielt eksperimentelle eller avant-gardistiske takter, for å si det sånn. Men på «Pyramide med Fengtenner» leker Camelio seg med elementer som i utgangspunktet kan virke ganske forskjellige på en måte som føles overraskende naturlig. Bandet markedsfører seg selv som et stoner-band, og joda, stoner-metallen ligger for så vidt godt innbakt i gitarlyden, men her gir blast-beats låta et overraskende svartmetallpreg, og akkordrekka som støtter opp under det gode refrenget er flott, streit og melodisk rockemusikk. «Pyramide med Fengetenner» er ikke noe som slår meg i bakken; låtskrivingen kunne kanskje trengt en oppstrammer, og produksjonen får trommene til å låte litt flate til tider. Men det er likevel en solid prestasjon som byr på interessante overraskelser.

Skrevet av Alexander Lange

Blodsvar – «Skinndød»

Det er bare én ting som står i tankene på Blodsvar, og det er å spille thrashmetall av en lynende aggressiv og tradisjonell sort. Dette hylles av undertegnede, ettersom jeg har en spesiell forkjærlighet for den ekstreme thrashen som Nekromantheon og tilsynelatende halvparten av innbyggerne i Chile produserer for øyeblikket. Blodsvar går kanskje ikke fullstendig ‘Rise, Vulcan Spectre’ på sin nye singel «Skinndød», men det er likevel vanskelig å ignorere potensialet som hviler i bandets tradisjonstroe crossoverthrash.

Det er strengt tatt ikke så fryktelig mye å si om «Skinndød», annet enn at dette er en låt fra et band som utvilsomt har studert sjangerens blåkopier nøye. Bandet peiser på med mitraljøseriff i hundre og helvete, og vokalen er av den brølte og illsinte sorten som de færreste virker å ha energien til å holde på med lenger. Broens melodiske koring er kanskje så-som-så, men dette glemmes i det sekundet gitarsoloens gnistrende Slayer-ismer sprayer ut av høyttaleren. «Skinndød» er rett og slett en glede av enkleste sort; en nedstrippet og eksplosiv thrash-låt fra en gjeng med et solid grep om uttrykket.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ihsahn – «Dom Andra»

Ute nå via Mnemosyne Productions/ Candlelight Records

Til slutt noterer vi oss at Ihsahn har sluppet nok en låt fra sin kommende mini-EP ‘Fascination Street Sessions’. Denne gangen er det snakk om et cover av Kent-låta «Dom Andra», der Katatonia-vokalist Jonas Renkse bidrar med røsten sin. Litt som coveret Ihsahn gjorde av A-ha-låta «Manhattan Skyline» for noen år siden, synes jeg dette coveret ligger såpass tett opp mot originalmaterialet at jeg undres litt over poenget med det. Men det er ikke å komme unna av at det er snakk om en svært solid produksjon her med sterke musikerprestasjoner i bunn. Så dersom du vil ha to nordiske metall-legender på sitt mest lettbeinte, er «Dom Andra» ikke noe dumt sted å lete.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Bortgang»

Morks ‘Katedralen’ var et av de store høydepunktene innenfor norsk svartmetall anno 2021, og etter at kuriositets-EP’en ‘Den Svevende Festning’ kom ut i fjor høst, er det nå endelig tid for å glede seg til en ny fullengder fra Thomas Eriksen og co. Plata heter ‘Dypet’, den lanseres den 24. mars, og første singel ut er «Bortgang».

Om Behemoths slager «Bartzabel» kan gå under betegnelsen «black metal ballad«, kan sannsynligvis «Bortgang» det også. Dette er en seig og treig låt, med enkelt trommespill, langstrukne vers og gråtende, blendende og Drudkh-aktige gitarer innimellom. Jeg aner også noen litt råere kanter i produksjonen enn det vi fikk høre på ‘Katedralen’.

Til en viss grad fungerer oppskriften. Hovedtemaet er sterkt, og Mork byr også på noen flotte melodier litt uti låta. Likevel synes jeg ikke denne låta bærer bud om at ‘Dypet’ vil nå de høydepunktene ‘Katedralen’ sto for. «Bortgang» er rett og slett litt for lang i mine ører, og jeg synes heller ikke miksen helt tilfredsstiller særlig versenes potensiale til å låte så mektige som de kanskje burde – mye på grunn av litt lavmælte trommer. I den grad «Bortgang» er tiltenkt en spesiell rolle på et album som også inneholder mer intense strekk (noe vi nok kan anta), kan den imidlertid komme svært godt ut på ‘Dypet’. Det gjenstår å se.

Skrevet av Alexander Lange

Stargazer – «Heartbroken»

Feite, fine og doom-metallske oktavakkorder sauses inn i en klassisk powerballade-gryte på Stargazers nyeste singel «Heartbroken». Blandingen er tilfredsstillende og vellykket, og samspillet mellom den mektige riffinga og de melodiske og emosjonelle strekkene i denne låta får meg til å anta at vi har å gjøre med et av de største og mest storslåtte låtene på bandets kommende fullengder ‘Life Will Never Be the Same’.

Kapasitetene til vokalist Tore André Helgemo kommer også særlig godt frem på «Heartbroken», og går inn i en solid rekke av musikerprestasjoner. Så må det sies at det er snakk om ganske så typisk melodisk hard rock og tungmetall her, og at det som serveres er spekket med klisjéer. De behandles imidlertid med stor respekt, og den profesjonelle utførelsen og produksjonen gjør at man likevel kan forvente en prestasjon som står støtt på egne bein når plata lanseres den 3. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – «Autosapiens»

Den første singelen fra Maktkamps kommende plate ‘Caps Lock Woke Rock’, «Tastaturkriger», var på alle måter en underholdende og tilfredsstillende kraftplugg. Likevel etterlot den meg spørsmålet om låta virkelig innevarsla den stilmessige utviklingen bandet mente plata skulle stå for, som skulle innebære et steg nærmere et mer utpreget rockeuttrykk. Den nye singelen «Autosapiens» gjør imidlertid susen også i så måte, og er i mine ører et av Maktkamps friskeste låter.

Ulmende synther og en flott melodisk introdusksjon sparker i gang denne låta, før bandet etter hvert slipper løs det herlige og kraftige hovedtemaet som groover usedvanlig godt. Et antemisk, solid og allsangvennlig refreng er som vanlig på plass, men denne gangen er dette egentlig noe av det eneste som sender direkte assossiasjoner til det som har vært Maktkamps mest åpenbare inspirasjonskilde: Kvelertak. Med andre ord kommer bandet her lengre enn før i retning av et mer egenartet uttrykk. Og så bra det låter, da, selv om diskanten tidvis skjærer litt vel mye gjennom hodetelefonene.

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Pentagram»

Durende akkorder, lekende bass og steile grooves møter oss i det vi trykker play på «Pentagram», den trolig siste singelen før slippet av Phantom Fires andreskive tidlig i mars. Der de tidligere singlene fra ‘Eminente Lucifer Libertad’ befant seg midt i speed/svartpunk-smørøyet, er «Pentagram» et langt mer mystisk beist. Ja, du finner strekk med rødglødende svartmetall også her, men mesteparten av låtas seks minutter går med til en gradvis kollapsende, okkult doom-outro som ikke hadde vært malplassert på Messerchmitts ‘Oh Death’ fra 2021.

Sånn sett kan låta minne mye om de mer utpregede eksperimentene som krevde mye av spilletiden på Phantom Fires debutskive fra samme år, ‘The Bust of Beelzebub’. Jeg synes derimot «Pentagram» fungerer langt bedre enn disse, ettersom den smelter sammen de eksperimentelle impulsene og bandets kjernemetaller i større grad enn enten-eller-låtene som fylte debutskiva. Som singel kan «Pentagram kritiseres for å holde liv i det durende doom-riffet i overkant lenge, men i kontekst av ‘Eminente Lucifer Libertad’ er jeg temmelig sikker på at det kommer til å funke, ettersom dette er låta som avslutter skiva. Dersom den holder samme nivået som de tre singlene som har blitt utgitt i forkant, er det god grunn til å ha høye forventninger til den nye skiva til Phantom Fire.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Forfall»

Slaamaskin er et selverklært «kraftorkester» fra Bergen som spiller noe de selv har kalt for «Skittensakral ballerock med solide kantspark av pønk og metall». Merittene til dette svært lite brukte sjangerbegrepet skal jeg ikke forsøke å bekrefte, men det gir definitivt en viss pekepinn i forhold til kvintettens sjangerblandende rock/metall.

Dersom «Forfall» er den første låta av Slaamaskin du hører, vil du det første minuttet trolig gi deg inntrykket av at du har med et metallisk hardcore-band å gjøre. Beatdown-hardcorens rytmikk kan sies å utgjøre låtas grunnvoll i dette åpningsstrekket, og den brølte gjengvokalen forsterker dette inntrykket betydelig. Refrenget skjener dog kraftig inn i et ren-sunget, alternativt metall-territorium, og gjennom resten av låta fortsetter denne sjangermessige pendelen å svinge frem og tilbake. Når det kommer til det tekslige, dreier låta seg om en type grå og overhengende apati som jeg har liten tvil om at flertallet av oss vil kunne kjenne seg igjen i. «Forfall» er en solid introduksjonslåt for nye lyttere, selv om de lite distinkte riffene og den noe anstrengte ren-vokalen gjør at det ikke blir fullstendig home-run for undertegnede. Fans av moderne metal/hardcore-krysninger gjør likevel lurt i å sjekke ut Slaamaskins nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

The Big Rip – «Gravedigger»

The Big Rip er en stoner rock-kvartett fra Porsgrunn med kun to låter til sitt navn så langt. Debutsingelen «Evil Eye» gikk bloggen hus forbi i fjor, men takket være de elskede metall-arkiver fikk vi nylig nyss om bandets nyeste singel «Gravedigger». På «Gravedigger» presenterer gjengen fra Porsgrunn en Vaterland-klar stoner-variant preget av dynamiske utsving mellom tårnende riff og psykedeliske ekskursjoner.

Foruten å være i besittelse av et av de beste kosmiske stoner rock-bandnavnene gjennom tidene, besitter The Big Rip også et sound som hevder seg ganske godt blant norske praktikanter innenfor sjangeren. Det knusende åpningsriffet hadde funnet seg godt til rette på Kal-Els bugnende gitar-bankett ‘Dark Majesty’ fra 2021, mens de mer bluesy, effektbelagte gitarene som kommer inn rundt ett minutters-merket hadde passet bedre inn på Jointhuggers ‘Surrounded by Vultures’ fra samme år. En ytterligere puslespillbrikke i bandets sound er den mer rock-lenende vokalen, som mest av alt sender tankene i retning band som Kryptograf og Witchcraft.

«Gravedigger» er en av de fetere enkeltstående stoner-låtene som har blitt produsert av et norsk band i løpet av de siste par åra. Sleep-riffet som blir introdusert av bassen ved låtas åpning er rett og slett dritfett, og effektene som sveiper gjennom lydbildet på samme tid gir assosiasjoner til den kosmologiske teorien som har gitt bandet deres navn. Kle det hele i en produksjon som fremhever bandets brede teksturpalett, og du sitter igjen med en soleklar suksess. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Frostbitt – «Cyber Walk»

Sjekk også ut «Cyber Walk», den nyeste singelen til det blytunge, nu-metal-påvirkede djent-bandet Frostbitt fra Drammen. Låta ble opprinnelig utgitt på skiva ‘MACHINE DESTROY’ fra januar, en skive bloggen dessverre ikke har fått vite om før helt nylig. Vi prøver å finne finne plass i timeplanen til å skvise ut en omtale om skiva, men i mellomtiden kan jeg anbefale folk å bruke litt tid til å høre på skiva selv. Det er nemlig snakk om djent med både Fractalize-aktig tyngde og en effekt-bruk på nivå med Greg Kubacki fra Car Bomb; hvilket vil si den beste djenten! Ta en lytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Forest Dweller»

Lanseringen av Enslaveds neste plate ‘Heimdal’ er bare en snau måned unna, og bandet har med den nye singelen «Forest Dweller» nå sørget for at vi allerede kan høre på fire av albumets syv låter. Som de andre låtene som er sluppet fra plata – «Caravans from the Outer Worlds», «Kingdom» og «Congelia» – synes jeg denne nye låta tyder på at ‘Heimdal’ vil preges av en forsiktig videreutvikling av en retning Enslaved har ligget på i alle fall siden 2012s ‘RIITIIR’. Her er de progressive ekstremmetallelementene langt mer dominerende enn de svartmetallske, og synther og noen underlige og kule (a)tonale grep gjør det hele litt mer spennende.

«Forest Dweller» åpner med et voldsomt, stort og fint hovedtema, før et langt og rolig versstrekk kjøler ned i påvente av noen langt mer intense partier. Disse avløses av et tilsvarende outro-vers først flere minutter etterpå. Strukturelt fungerer låta utmerket, og den kaotiske hoveddelen ligger i et herlig og dynamisk høyspenn som nærmest føles litt uforutsigbart. Det gjør at «Forest Dweller» er en låt jeg også gleder meg til å høre i albumsammenheng. Samtidig tilføyer den lite nytt i forhold til det vi har hørt av Enslaved tidligere, og som jeg også skrev da jeg tok for meg «Congelia», frykter jeg at bandet kanskje blir litt for lite eventyrlystne over det hele. Men vi får se. Det er god grunn til å glede seg uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Håndgemeng – «The Astronomer»

Etter å ha sluppet EP’ene ‘Motorcycle Death Cult’ og ‘Grim Riffer’ i henholdsvis 2019 og 2020, er østlendingene i Håndgemeng endelig klare med sin første plate den 10. mars: ‘Ultraritual’. Førstesingelen «The Astronomer» ble sluppet forrige uke, og bygger forventningene med et nokså forrykende stykke hardcore-aktig stoner metal som handler om et utenomjordisk vesen som nekter å avslutte sin hvileløse ferd gjennom verdensrommet.

Håndgemeng fanger oppmerksomheten min øyeblikkelig her ved hjelp av et enkelt, velfungerende og ganske så fengende hovedtema. Vokalist Martin Wennberg gjør deretter en utmerket jobb med å introdusere bandets hardere sider med sin autentiske og skitne gaulevokal, og bandet leverer i det hele tatt også en sterk prestasjon videre med både tyngde og driv bakt inn i lydbildet. Ikke tro at Håndgemeng peker i så mange nye og spennende retninger sjangeren ikke har vist oss tidligere, og jeg synes ikke alltid sammenvevingen av instrumentene er helt god i produksjonen – for eksempel drukner hovedtemaet litt under noen svært dominerende og feite akkorder utover i låta. Men i alt lover mye godt for ‘Ultraritual’ – særlig fordi Håndgemeng evner å gjøre det hele ganske så catchy uten å miste det tunge og harde på veien.

Skrevet av Alexander Lange

Luteøks – «Skjegg»

Både ord og bilder på Luteøks sin Spotify-side kan tyde – nei, tyder! – på at det er snakk om et fjollete og useriøst band. Og låta «Skjegg» legger ikke nødvendigvis lokk på at dette er et band som ikke tar seg selv så veldig seriøst. Men like fullt hører jeg habil svartmetall med flere segmenter som jeg tror kunne sklidd rett inn på en utgivelse av et band som gjør det stikk motsatte. «Skjegg» er en sterk og steintøff uhøytidelighet.

Særlig er det melodiske hovedtemaet et ordentlig fint og ondskapsfullt høydepunkt, og det stratosfæriske klimakset som munner ut i en flott gitarsolo leverer også varene. Videre er det Immortal-aktige drivet i versene og refrengene med på å holde interessen oppe. Om dette er en del av en kommende plate eller noe i den duren vet jeg ikke, men det hadde vært kult. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Mara»

Phantom Fires rekke av dødelig potente speed/svartpunk-singler fortsetter med «Mara», andresingelen fra bandets kommende skive ‘Eminente Lucifer Libertad’. I denne omgang er det dog snakk om en låt vi kjenner fra tidligere, ettersom «Mara» først ble utgitt på bandets debut-demo ‘Return of the Goat’ i 2021. På demoen slet låta med å måle seg med tittelsporets forrykende speed/blackthrash, men ingen slike problemer vil trolig melde seg når låta dukker opp i kontekst av den fulle skiva neste måned.

Den nyinnspilte versjonen av «Mara» er nemlig et åpenbart overlegent produkt i forhold til originalsporet. Den noe retningsløse bassvandringen på originalen har nå blitt pusset ned til durende motorikk kun aksentuert av et enkelt motiv, men kombinert med låtas drivende punk og kraftige produksjon virker det uhyre effektivt. Bandets fartsglade rennesteins-mentalitet er selvfølgelig fullstendig bevart, og man kan praktisk talt lukte lær og kjenne øl-klisset under skosålene når man hører på Phantom Fires nyeste singel. Legg til et utall tumlende trommebrekk og en glefsende og skjødesløs vokalprestasjon, og du sitter igjen med nok en uslåelig singel fra Norges mest lovende fartsmetall/svartpunk-prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Connect the Circle – «Nøkken»

Drammens-bandet Connect the Circle leverte med fjorårets ‘Mother of Evil’ en progmetall-plate som inneholdt både ruvende topper og mindre spektakulære bølgedaler. Etter et år med radio-stillhet er det de ruvende toppene som ligger mest tilgjengelig i minnet, og dermed begynner også higenen etter nytt materiale å melde seg. Timingen er dermed god for annonseringen av bandets tredjeskive ‘Blinded by the Violence’, som etter sigende slippes allerede i februar.

Førstesingelen «Nøkken» byr på en gjenfortelling av det velkjente folkeeventyret via hardtslående og tilgjengelig progmetall. Der mye av materialet på ‘Mother of Evil’ lot seg farge av tyngre, mer moderne retninger innenfor undersjangeren, er Connect the Circles nyeste singel en mer eller mindre klassisk progmetallisk konstruksjon. Stampende, folketonale vers leder inn i valsende, romantiske refrenger; det hele et bakteppe for Arild Fevangs robuste vokalprestasjon. Det at teksten er på norsk – samt bandets fokus på historiefortelling – sender tankene i retning Shadowlands ‘Frozen in Time’ fra 2022, samtidig som Connect the Circle åpenbart angriper musikken fra et mer progmetallisk ståsted. Connect the Circle leverer effektiv prog badet i skoglig mystikk på sin nyeste singel «Nøkken».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Natt – Natt

Norske musikere har de siste årene levert noen virkelig sterke utgivelser innenfor instrumental musikk i skjæringspunktet mellom rock og metall. Band som Addiktio, Kanaan og Astrosaur har stått for noen sanne årshøydepunkter av noen plater i starten av dette tiåret, og har nok bidratt til at jeg hadde visse forhåpninger allerede før jeg satte på Natts selvtitulerte debutskive. Og i all hovedsak ble også disse forhåpningene innfridd. ‘Natt’ er nemlig et sterkt og profesjonelt stykke håndverk, der jeg først og fremst bare vil ha mer av en del av elementene dette bandet byr på.

Besetningen i Natt kan nok også i seg selv gi høye forhåpninger til det en lytter har i vente på denne plata. Låtskriverne har bakgrunn fra blant annet Krakow og Lindy Fay-Hella, og lenger ned på utøverlista finner man for øvrig også trommeslageren i Enslaved. Sammen tar de lytteren med på tre svære, atmosfæriske turer på henholdsvis tolv, elleve og 20(!) minutter, der bandet spiller omhyggelig og organisk rundt noen flotte og enkle hovedmotiver. Magien ligger i lydeffektene og detaljene bandet pynter disse motivene med, og Natt klarer i ekte post-rock-ånd også å bygge opp komposisjonene på svært effektivt og intenst vis. Med vissheten om at det bygger seg mer og mer opp får man stadig inntrykk av at låtene ligger i et gedigent høyspenn, noe som er så kult når det samtidig føles så seigt og uanstrengt der Natt, som du sikkert har skjønt, også tar seg god tid.

Det ville ikke vært feil å omtale ‘Natt’ som en ren rockeplate. Utenom de buldrende, Earth-aktige dronegitarene som runder av siste låt, «Etterslått», er det få åpenbare metal-elementer som viser seg i løpet av albumets gang. Stort sett er det ganske lette gitarer, groovy, rocka trommerytmer og en underlig ansamling effekter av det elektroniske slaget som driver låtene fremover. Men både det metallske og det grensesprengende kommer til uttrykk på mer subtile måter; atmosfærene er for eksempel tidvis mystiske og mørke, og de utrettelige, suggererende rytmene i bunn gjør musikken usedvanlig tung til tider. Videre finnes tydelige referanser til tidlig 2000-talls post-metal. For eksempel sender platas kanskje sterkeste låt for min del, «Appell», meg øyeblikkelige assossiasjoner til ISIS-klassikere som «In Fiction», «Weight» og «The Beginning and the End».

Men nok sjangerpirk – ‘Natt’ er først og fremst et sterkt stykke musikk. Natt starter like godt plata med et høydepunkt, der voldsomme og nydelige gitarakkorder får male lydbildet sammen med noen nette synther. De neste tjue minuttene er en sann fryd å høre gjennom, der Natt byr på det ene flotte jam-temaet etter det andre og gjør en utmerket jobb med å bygge intensitet. De herlige og uforutsigbare elektroniske effektene er også et lekkert tillegg til det hele, og kommer kun til kort fordi det rett og slett er litt få av dem i forhold til det jeg gjerne skulle ønsket meg. De fremstår som Natts kanskje fremste særtrekk på denne plata, og derfor skulle jeg gjerne fått inntrykk av enda litt mer eventyrlyst.

Navnet på både bandet og plata gjenspeiles i de første minuttene på den 20 minutter lange giganten som runder av plata, der en avgrunnsdyp ambient-drone etter hvert får selskap av en guffen ringe-effekt, en minimalistisk trommebeat og den noir-aktige melodien som etter hvert blir låtas episenter. Denne låta er også god, særlig når det knusende klimakset melder seg, men kommer ikke like sterkt ut som de to foregående. Dette handler både om at jeg ikke synes melodien er sterk nok til å holde oppe en så svær komposisjon, og at jeg ikke synes Natt klarer å rettferdiggjøre lengden helt heller. Det mangler med andre ord en hel del pacing her.

Likevel reddes den ganske godt inn av den fengslende atmosfæren Natt klarer å konstruere, og det blir en ambisiøs og kolossal avslutning på en plate jeg vil omtale som både unik og beundringsverdig. ‘Natt’ er en virkelig sterk debutskive der en høy grad av profesjonalitet skinner gjennom. Det er sannelig snakk om tre svære kvarter her.

Skrevet av Alexander Lange