doom metal – Side 2

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Nattsvermer – Nattsvermer

Nattsvermer er et band fra Rogaland som først ble dannet i form av Liquid Mojo i 2016, men som etter en gjenforening fikk dagens navn for tre år siden. Bandet har sluppet en rekke singler opp gjennom årenes løp, men først nå har de sluppet en fullengder. Den bærer bandets navn og er sluppet via Rob Mules Records.

Stilistisk synes jeg dette bandet enkelt kan plasseres i det nokså godt utforskede skjæringspunktet mellom alternativmetall og groove metal. Jeg får mange assossiasjoner til mange kommersielle suksesser fra det tidlige 2000-tallet, og både riffene og vokalen gir også en smak av 1990-tallets grunge.

Jeg synes også Nattsvermer ved flere anledninger på denne skiva utviser en god kontroll på materialet. Dette gjelder særlig begynnelsen på skiva; etter et effektivt, guffent preludium sørger «The Devil’s Den» for en representativ og solid åpning, og deretter står «Controlled» for platas desiderte høydepunkt for min del med noen kriminelt fengende temaer.

Også «The Voice Inside» er et godkjent innslag, særlig med tanke på de skikkelig skitne gitarene som brutaliserer midtpartiet. Deretter tar ‘Nattsvermer’ imidlertid en skikkelig dupp. «Polaris» liker jeg rett og slett ikke i det hele tatt, noe som er et resultat av at jeg synes det til tider høres temmelig atonalt ut. I tillegg synes jeg Nattsvermer drar det hele alt for langt ut. Den påfølgende interluden «Rash» byr heldigvis på et fett riff, men føles også som et litt merkelig stykke musikk der riffet simpelthen fader inn og ut og jeg føler det kunne blitt utnyttet bedre.

Etter dette nokså skuffende midtpartiet synes jeg heldigvis det tar seg opp, selv om det nok aldri når helt opp til nivået på starten av skiva. En lekker detalj i produksjonen på «Lost in Life» frisker det imidlertid skikkelig opp, og «Bad Knee» krydrer til med noen massive lydbilder og en stilig gitarsolo. Etter en litt rotete komposisjon i form av «Breathe», som riktignok byr på en flott avslutning, redder også bandet seg inn med et friskt pust med «Nattsvermer», der de slår skikkelig fra seg i god pønk-ånd. Det avslutter en plateopplevelse jeg har et litt ambivalent forhold til grunnet noen merkelige valg særlig i midtpartiet, men som like fullt har gode høydepunkter man kan bygge mye på.

Skrevet av Alexander Lange

Malum – In Nauseam

Malum er en anonym svartmetallduo som har oppstått fra asken til et foreløpig ukjent, tidligere prosjekt. Bandet spiller en type svartmetall som kombinerer ulmende råskap med en altoppslukende, nedslått atmosfære, det hele kronet av store grooves, bittersøt melodikk og beske skrik. Malums basale uttrykk ble først introdusert på en to-låters EP fra 2022 som bar navnet ‘Ad Mortem’, og gruppens Mgla-beslektede svartmetall fremsto temmelig velutviklet og komplett allerede da. På debutskiva ‘In Nauseam’ broderer duoen ut dette utgangspunktet ytterligere, og fremhever spesielt det atmosfæriske elementet med en miks som siver ut av anlegget som en ugjennomtrengelig, sort sky.

Den voldsomme oppgraderingen på produksjonsfronten blir veldig tydelig om du hopper fra debut-EPen og rett over i «Into the Vast Horizons», åpningssporet på bandets nye skive. Malums atmosfæriske kvaliteter var definitivt tilstede og synlige på ‘Ad Mortem’, men den første drønnende akkorden på «Into the Vast Horizons» annonserer ettertrykkelig at ‘In Nauseam’ er et ganske annet beist enn sin forgjenger. Basstrommene lander som velrettede knyttnever i mellomgulvet, og gitarenes ruver som katedralske fasader rundt lytteren. Det hele danner en atmosfærisk tetthet som er nærmest kvelende, og i midten av denne lydtåken finner vi bandet anonyme vokalist, som presenterer sine filosofiske avhandlinger rundt nytteløshet og eksistens via beske skrik og hese utrop.

Samlet sett, er dette modusen som ligger til grunne for samtlige av ‘In Nauseam’s seks låter. Malum virker langt mer opptatt av å opprettholde en spesifikk stemning enn å tilby voldsomme mengder variasjon, selv om det heldigvis også er litt av sistnevnte å vise til på debutskiva. Det er kanskje ikke fryktelig mye som skiller de tre låtene som åpner ‘In Nauseam’ fra hverandre foruten riffene og melodienes eksakte konturer, men på «Emptiness» innfører Malum et ekstra giftig knivstikk i form av fandenivoldske triller og en – om mulig – enda mørkere tonalitet. «To Live is to Suffer» er dog en enda viktigere bidragsyter når det kommer til å holde liv i skivas andre halvdel, ettersom detaljer som de kantete Deathspell-gitarene, trommisens aksentuerende cymbalspill og noen ekstra lidenskapelige hyl fra bandets vokalist hever låta et lite hakk over sine omkransende kumpaner. Det er kanskje ikke snakk om de riktig store greiene, men på en såpass ensrettet skive som ‘In Nauseam’ kan små forskjeller skape en stor effekt på lytteropplevelsen.

Er det én ting som hindrer ‘In Nauseam’ fra å hevde seg som en utmerket svartmetallskive i lys av det norske plateåret, så er det at Malums musikk slekter temmelig tungt på undegrunns-favorittene i Mgla. De dystre men store trommegroovene, den eksistensielle tematikken og gitarmelodienes falmede storslåtthet; alle de uttrykksmessige kompassnålene virker å peke i retning det nihilistiske, polske bandet. Det er ingen tvil om at Malum har levert en kruttsterk og beundringsverdig skive med ‘In Nauseam’, men om de ønsker å tre ordentlig ut fra skyggen til sine likesinnede forgjengere har de fremdeles en jobb å gjøre.

Til slutt kan det være verdt å nevne at ‘In Nauseam’ er en temmelig upåklagelig debutskive, til tross for kritikken jeg har rettet mot den. Bandet har tatt utgangspunkt i en temmelig spesifikk, uttrykksmessig slagplan, og den mesterlige utførelsen av denne gir bandet en strålende grobunn for videreutvikling og raffinering. ‘In Nauseam’ er også i seg selv en strålende, innhyllende og effektiv plateopplevelse, og bør sjekkes ut av samtlige fans av intens men mørk, melodisk og atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Morax – Rites and Curses

Morax er et enmanns-prosjekt stiftet av Remi Andrè Nygård, som for de fleste nok er kjent via sitt medlemskap i det fremragende black/thrash-bandet Inculter. Inculter kan sies å stå i stormens øye når det kommer til en aldri så liten oppblussing av høykvalitets-ekstremmetall på Vestlandet; hvilket jo kanskje ikke er så rart med tanke på at besetningene til Reptilian og Sepulcher – samt Inculter selv – overlapper temmelig grovt. Nå virker det som at Remi har funnet ut at det ikke er nok å levere skive på skive med vital, eksplosiv klassisisme, men at enda eldre, metalliske frekvenser må få sitt utløp.

Resultatet er Morax, en tradmetallisk enhet som skuer tilbake til 80-tallets mørke, historiefortellende tradisjoner. Sånn sett er det en viss eim av Mercyful Fate/King Diamond å spore i det forheksede universet som manes frem på debut-EPen ‘Rites and Curses’, men også andre, mer spesifikke referanser melder seg over utgivelsens spilletid. «Face the Reaper» brenner med høyintensitet og demonstrerer en rødglødende riffkunst på linje med legendariske band som britiske Satan, og «Yours Now» har et avslappet men struttende ganglag som minner om norske Flight. Som følge av sin okkulte tematikk minner sistnevnte også litt om The Devil’s Blood, hvilket aldri er en dum ting i min bok.

‘Rites and Curses’ er en debututgivelse som både demonstrerer Remis intime kjennskap til tradmetallens fundamentaler, samt byr på enorm variasjon i både modus og atmosfære fra låt til låt. «Face the Reaper» utviser som nevnt et tradmetallisk lynne som grenser til ondskapsfull speedmetall; «Be My Guillotine» har et nydelig, doom-påvirket refreng, og «Yours Now» sniker seg som nevnt langt nærmere det okkulte hardrock-landskapet enn sine forgjengere. Selve kronen på verket må nok sies å være den syv minutter lange «The Curse», som etter det akustiske mellomspillet «Adoration» reiser seg som et tradmetallisk fjell ved EP-ens ende.

Og det er vel for så vidt i denne ambisiøse låta at prosjektets potensial blir tydeligst. Remi sjonglerer en drøss med ideer over låtas syv minutter, og fletter det sammen til et integrert reisverk som når tårnende høyder på det fabelaktige, melodiske refrenget. Alt i alt har jeg vanskelig for å erklære ‘Rites and Curses’ for å være noe annet enn en innertier, hvis eneste skavank kan sies å være noen flisete toner i vokalens høyere register. Morax sin debut-EP demonstrerer tydelig at Remi har flere talenter enn å skrive heseblesende thrashriff i Inculter, og for min egen del er jeg spent som faen på hva karen kan finne på å gjøre på en fullengder. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Solus Grief – What If This Was Everything

Av personligheten Peregrinus’ mange prosjekter, er Solus Grief det av dem der han først og fremst dyrker den atmosfæriske svartmetallen. Prosjektets første skive kom i fjor i form av ‘With a Last Exhale’, som snek seg inn på vår toppliste over årets beste plater på grunn av de sterke, stemningsfulle og mørke strekkene av svartmetall som ble manet frem. Med det tror jeg vi også kan slå fast at Solus Grief er Peregrinus’ sterkeste prosjekt, selv om han særlig gjennom Kvad har sluppet noen svært sterke låter; med det var det knyttet stor spenning til prosjektets nye plate ‘What If This Was Everything’.

Dette er en skive der jeg synes Solus Grief demonstrerer godt hvordan atmosfærisk svartmetall kan lene seg på mange ulike virkemidler innenfor svartmetallsjangeren uten å miste sin mørke, atmosfæriske kjerne. På ‘What If This Was Everything’ gjør Peregrinus bruk av både stampende grooves, hypnotiske gitarer, klassiske metallriff og mere til samtidig som at det alltid er atmosfærisk og suggererende, noe som i utgangspunktet gjør det til en svært prisverdig prestasjon innenfor denne under-undersjangeren.

Dette kommer blant annet sterkt til uttrykk i åpningslåta «Upon the Winds My Breath Left», som først blander virkelig deprimerende svartmetallakkorder med taktfaste grooves. Solus Grief bygger også opp denne låta svært godt, der trommene bidrar til å åpne det opp mot slutten med noen mer opplysende gitarleads som etter hvert eksploderer i pur aggresjon og skikkelig røffe riff.

Videre synes jeg Solus Grief maler flotte lydbilder i den påfølgende «Within the Fires», der middelaldersk atmosfære a la Yellow Eyes får prege stemningene. Avslutningen er også helt nydelig. Det er imidlertid ikke å stikke under en stol at det nok blir litt langvarig, og det gjelder nok særlig tittellåta som kommer etterpå, som i mine ører definitivt er platas svakeste låt der temaene også sliter med å overbevise.

Problemene forsvinner ikke helt i avslutningslåta «Of the Earth Cold». Her kompenserer imidlertid Solus Grief ved å levere noen av de feteste riffene på plata, som sender øyeblikkelige assossiasjoner til Darkthrones spenstige innveving av tradisjonelt-metallsk riffhåndverk. Oppi dette er det synd at vokalen over det hele gjør meg noe mindre entusiastisk; prestasjonene er isolert sett gode, men blir for ensformige der lange, jamrende skrik tas nesten konstant i bruk. Ellers er ‘What If This Was Everything’ en sterk plate jeg anbefaler; særlig i det instrumentale er sjangerforståelsen fremoverlent, interessant og imponerende.

Skrevet av Alexander Lange

Soulless Exhaustion – The Art in Atrocities

Soulless Exhaustion er en (tidligere?) duo fra Norge og Finland som skriver rå svartmetall med tydelige elementer av DSBM-ens estetikk (depressiv, suicidal svartmetall). Gruppa slapp debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ helt på tampen av 2022, en skive som demonstrerte bandets nitriste, apokalyptiske tematikk og lav-oppløste, hjemmesnekrede hjemme-innspillinger. Nå har bandet altså sluppet andreskiva, en tilsvarende dyster og ugjennomtrengelig sak ved navn ‘The Art in Atrocities’.

Per bandets Bandcamp kan det dog virke som at besetningen har endret seg siden slippet av debuten i 2022. Encyclopaedie Metallum lister fremdeles opp de to medlemmene som sto bak ‘Tales of Terror and Fear’ som bandets nåværende besetning, men i Bandcamp-bioen står det at Soulless Exhaustion nå kun består av den anonyme musikeren «Sjelløs». Dette betyr trolig at vi har fått enda et aktivt enmanns-svartmetallband i vårt lange land; atter et symptom på en sjangerfremvekst som nesten er som en musikalsk epidemi å regne.

«Sjelløs» har uttalt at bandet ønsker å «fange en enda sterkere følelse av frykt, sorg og mørke» på sin nye skive. Dette registreres ikke i særlig grad når jeg hører på ‘The Art in Atrocities’, ettersom tematikken låtene utforsker er temmelig lik den vi fant på debuten. Dermed finner vi nok en gang en låt om atomkrig tidlig i låtlista, mangt et endetidsscenario og rikholdige mengder åndelig og fortapelse over skivas ni låter. Også musikken holder seg til lydbilder og effekter vi kjenner fra ‘Tales of Terror and Fear’, med lange utbroderte, støyende låter ala Vadatajs som balanseres med mer yndige ambient-strekk.

Og det er vel muligens ambient-partiene som overbeviser aller mest i denne omgang. Skivas første par ordentlige låter – «Nuclear Fear» og «Astroid» – presenterer prosjektets basale uttrykk på greit vis, hvilket består av et ugjennomtrengelig svartmetall-sound som hjemsøkes av mørke melodier og den «Peregrinus»-aktige (Solus Grief, Kvad, Unholy Craft) vokalen til «Sjelløs» selv. Det fremstår likevel litt som en åpenbaring når det åpner seg et nydelig synth-landskap et par minutter ut i låt-mammuten «An Familiar Dread». Det er nesten litt sjokkerende å finne et parti som gjør et såpass sterkt inntrykk midt i en skive som strever med å utmerke seg, men det er altså det som skjer på nettopp denne låta.

Også skivas andre høydepunkt har tilleggs-instrumenteringen å takke for sin suksess. «Broken Dreams» starter egentlig helt greit som følge av en svingende groove og en noenlunde episk tilnærming til atmosfæriske svartmetall, men det er ikke før broens 90-talls romantikk entrer bildet at låta begynner å heve seg over øvrigheten. Det er muligens et enkelt trekk å bygge et ruvende, stormende klimaks rundt en simpel piano-frase, men i Soulless Exhaustions tilfelle skaper dette et øyeblikks fokus i en ellers omflakkende skive.

Det er kanskje ikke fryktelig mye som har endret seg siden ‘Tales of Terror and Fear’, men «An Familiar Dread» og «Broken Dreams» bør likevel trekkes frem som ubestridte favoritter i Soulless Exhaustions låthistorikk til nå. Kritikken jeg har å komme med er mer eller mindre det samme som sist: skiva er fryktelig lang, produksjonen er lo-fi på en litt kjip, digital måte, og tematikken fremstår mer edgy enn den fremstår virkelig mørk og skremmende. Det er dog ingen tvil om at «Sjelløs» har låtskriveregenskaper som hever seg over normen innenfor rå svartmetall – for ikke å si en temmelig utmerket sans for virkningsfull ambient – så fans av Bandcamp-svart og DSBM kan med fordel undersøke karens siste skive, ‘The Art in Atrocities’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Aeternus – «Existentialist Hunter»

Det legendariske norske bandet Aeternus tviholder fremdeles på sin ensomme vaktpost i krysningspunktet mellom ekstremmetallens krigende faksjoner. Gruppas mørke og distinkte sammensmelting av svart- og dødsmetall har mistet lite av sin slagkraft og mystikk siden debuten ‘Beyond the Wandering Moon’ fra 1997, hvilket kan bevitnes på den strålende skiva ‘Heathen’ fra 2018. Nå er bandets 9. skive ‘Philosopher’ innspilt og klarert for slipp, og singelen «Existentialist Hunter» er vårt første innblikk i det som venter oss når plata slippes i midten av november.

Førsteinntrykket forteller meg at «Existentialist Hunter» trolig fungerer bedre som albumlåt enn som tradisjonell singel. Låta er rett og slett for subtil og nyansert til virkelig å kreve lytterens oppmerksomhet, og fungerer vel så godt som en mørk meditasjon som summer og går i periferien. De dødsmetalliske, rytmiske elementene og den brutale dobbelbassen motvirker for så vidt denne effekten noe, men alt i alt virker «Existentialist Hunter» som en låt som ønsker å verne om sine hemmeligheter til en viss grad. Denne hemmelighetsfulle fremtoningen kan dog vise seg å være et bevisst trekk fra bandets side, ettersom både låt- og albumtittel hinter om et tematisk fokus på filosofiens mørkere funderinger. Sånn sett reiser «Existentialist Hunter» spørsmål og vekker nysgjerrighet i forkant av skiva, så muligens er den et så dumt valg som førstesingel likevel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Extol – «Labyrinth of Ill» / «Exigency»

En dobbel singelutgivelse bestående av låtene «Labyrinth of Ill» og «Exigency» er Extols forsøk på å revitalisere seg selv hele ti år etter slippet av sin forrige plate. Extol er et band fra Bærum som har utmerket seg gjennom sin mikstur av ekstremmetall og kristne tekster, og selv om de ikke er det eneste bandet i Norge som driver på med slikt, taler bandets fartstid og anerkjennelse for at de bør regnes som et av de mest profilerte.

Begge de nye låtene føles som en naturlig forlengelse av den selvtitulerte debutskiva. Med det passer de godt inn i bandets stilistiske utviklingskurve, der de har gått fra å være nokså pur dødsmetall til å inkludere elementer fra andre ekstremmetallsjangre, alternativmetall og ikke minst progressiv metal.

«Labyrinth of Ill» åpner solid, men en smule anonymt der hissig skrikevokal brer seg over frenetisk, progressiv og detaljert instrumentasjon a la Death. Extol finner nok aldri helt frem til en egenart, men det blir likevel vesentlig friskere etter hvert når et lettere, Ihsahn-aktig progressivt uttrykk baner veien for noen interessante vokalmelodier som pares perfekt med noen smått hypnotiske prog-temaer. Mye av det samme kan sies om «Exigency», og her pynter også Extol lydbildet godt med et herlig, melodisk og Opeth-aktig gitartema. I alt er det dermed snakk om en singelutgivelse jeg liker godt, og som jeg håper innevarsler mer materiale fra Extol om ikke så alt for lenge.

Skrevet av Alexander Lange

Leonov – «Procession»

Leonov er ute med sitt første materiale siden 2018, og har sluppet tittellåta fra sitt kommende album ‘Procession’. På sin forrige plate raffinerte bandet en krysning mellom post-metal, post-rock og stoner metal – da med låter som strakk seg helt opp til 15-minuttersmerket. Mens det da var snakk om tempoer og atmosfærer som gjør det fristende å sette bandet i samme bås som for eksempel Superlynx, er det snakk om litt andre takter på «Procession».

Det er ikke snakk om noen stor omveltning, men denne låta er noe raskere, og føles også litt mer jordnær enn det tidligere materialet – mye på grunn av produksjonen som er litt mer direkte og mindre svevende. Det fungerer godt, særlig fordi Leonov evner å danne suggererende grooves mens det også føles regelrett fengende til tider. Vi gleder oss til plata, som skal lanseres på Vinter Records.

Skrevet av Alexander Lange

Strange New Dawn – «Journey Within»

Sørlandsbandet Strange New Dawn har herved sluppet sin andre singel fra sin kommende skive ‘New Nights of Euphoria’, som kommer i slutten av november. Bandet befinner seg på et spennende og smakfullt sted rent stilistisk mellom lett progmetall og doom metal, men imponerte meg likevel ikke nevneverdig med førstesingelen «Fortune Bringer» – særlig på grunn av noen merkelige tonale grep og en litt haltende vokalprestasjon.

«Journey Within», som altså er andresingelen, er heldigvis noe bedre. Det er særlig med tanke på noen av de flotte og storslåtte partiene og lydbildene Strange New Dawn bygger opp til. Refrenget og avslutningen låter nemlig ordentlig flott. Likevel synes jeg fortsatt det ligger noe rusk i det tonale, og låta fremstår tidvis noe rotete. Dermed er det også snakk om en litt uheldig bismak.

Skrevet av Alexander Lange

JAGGU – «Whoreslug»

Den britisk/norske trioen JAGGU imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin bunnsolide andreskive ‘Rites for the Damned’, som ble sluppet i januar. Skiva introduserte bandets omstreifende men bunntunge stoner/sludge for nye lyttere, og viste i tillegg til noen hint om at bandet var i ferd med å løsrive seg fra sine inspirasjonskilder i større grad enn tidligere. Bandets nye singel «Whoreslug» kan sees i forlengelse av denne utviklingen, selv om JAGGU fremdeles ikke kan sies å stå fullstendig foruten parallell i metallmiljøet.

For den livlige og kreative, tidlig-Mastodonske sludgen er fremdeles et sentralt element på «Whoreslug». Dette er dog innrammet i en åpnings- og sluttsekvens som retter et tydelig nikk i retning psykedelisk doom, og det på en måte som ikke virker overfladisk eller tilgjort. Tvert imot virker doom-elementet som et svært naturlig tillegg til bandets eksisterende uttrykk, noe det fabelaktige hovedriffet og den stentoriske vokalen til «Gitario» tydeliggjør. Måten bandet sender musikken ut på glattisen ved hjelp av slide-gitarer i sitt avslutningsstrekk er et interessant trekk, og generelt sett synes jeg «Whoreslug» er et sterkt tillegg til JAGGUslåtbank – om så den ikke helt klarer å kitte «Earth Murder» ned fra tronen. Tatt fra en halloween-EP ved navn ‘Sluggu’, som slippes ved slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

White Tundra – «Third Floor»

White Tundra er en trio som befinner seg et eller annet sted på spektrumet mellom tradisjonell stoner rock og bredbeint tungrock. Dette vil si at bandet ville fungert vel så godt på en line-up sammen med band som Spidergawd som med band som og Saint Karloff og Slomosa, noe deres nye singel demonstrer på effektivt vis.

Låta «Third Floor», som er hentet fra debutskiva som slippes mot slutten av måneden, er et livlig og eksplosivt nummer som virker skapt for live-arenaen. Svansende grooves og tikkende kubjelle bidrar til en oppspilt og energisk vibbe, selv om produksjonsjobben er grov nok til å vekke assosiasjoner til mørkere og tyngre prosjekter innenfor stoner rock og -metall. Bandet virker å ha god forståelse for riffets rolle i en god rockelåt, og spesielt stoner/doom-variasjonen på riffet som introduseres på låtas bro bidrar til å løfte «Third Floor» et ekstra knepp. Det eneste som egentlig mangler for å gjøre låta til en fullstendig innertier er noen hakket mer fengende vokalmelodier, men alt i alt er «Third Floor» en kruttsterk leveranse som skaper forventninger til slippet av debutskiva den 27. oktober.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kraanium – «Braindead Skullfucking»

Norge har aldri vært noen storprodusent av slam/death metal, hvilket egentlig er litt pussig med tanke på at et av undersjangerens pioneer-band var nettopp norske. Kraanium er med sine drøyt tjue år som band som levende legender å regne, selv om den muligens største legenden blant dem – vokalist Martin Funderud – gikk bort på tragisk vis i 2017. Bandet har i senere tid eksistert som en slags hyllest til mannen og musikken han og de tidlige besetningene var med på å skape, selv om dette ikke hindrer dem fra å skrive slam i verdensklasse på egne premisser.

Den nå internasjonale institusjonen (bandet har medlemmer fra Norge, Finland, Danmark, Sveits og England) ble nylig plukket opp av spesialistene i Unique Leader Records, og skal etter sigende slippe hele tre plater på det venerable plateselskapet. Låta «Braindead Skullfucking» er hentet fra den første av disse skivene, og rettferdiggjør Kraaniums plass på Unique Leader ved å være noe av det tyngste materialet gruppen har gitt ut til nå – hvilket virkelig burde si en hel del.

«Braindead Skullfucking» når nesten Devourment-aktige nivåer av gjørmete, grunnvolls-rystende brutalitet. Gitarene låter som selvstyrte, blodtørstige anleggsmaskiner, vokalisten låter som et surklende toalett, og skarptrommen låter som en pose popcorn i en mikrobølgeovn som kjøres på full guffe. Den voldsomme og nesten karikerte volden som utspiller seg i teksten vil selvfølgelig være et steg i overkant for de aller fleste – spesielt med tanke på slam-sjangerens nesten patologiske fiksering på voldshandlinger rettet mot kvinner. Dette er et element som også jeg personlig synes blir usmakelig til tider, selv om jeg selvfølgelig er klar over at slam-sjangeren alltid har drevet et slags sjokkfaktor-orientert våpenkappløp. Den nyeste singelen til Kraanium viser uansett at bandet er en ledende kraft i det internasjonale slam-miljøet, og at ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ trolig blir en av de tyngste skivene som treffer kloden i år.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eluvian – «Hot Summer Keelhaul Surfin'»

Eluvian er en kvartett fra Ålesund som blander nerdete humor med tung og fargerik melodisk dødsmetall. Denne kombinasjonen av lav-terskel-moro og kreativ låtskriving landet bandets EP ‘Tales of Ymaarenth’ en plass på fjorårets liste over årets beste EP-er her på bloggen; en bragd de trolig vil forsøke å gjenta med deres foreløpig utitulerte andreskive.

Første låta fra denne skiva er «Hot Summer Keelhaul Surfin'», som per tittelen selvfølgelig handler om en liten, surfende gnom med utpregede voldstendenser. Musikalsk sett dreier det seg om en kollisjon mellom surf-rock og bandets patenterte ekstremmetall, hvilket er en kombinasjon som overraskende nok låter temmelig naturlig for bandet. Eluvians form for manglende selvhøytidelighet eksisterer ikke i overflod på den norske scenen, og låtas musikalsk-tekstlige absurdismer gjør at det beste sammenlikningsobjektet for «Hot Summer Keelhaul Surfin'» muligens er Trollfests maniske ‘Flamingo Overlord’ fra i fjor. Det gjenstår å se om bandets varslede «pirat-dødsmetalliske» andreskive svarer til forventningene, men basert på «Hot Summer Keelhaul Surfin'» har trolig fans av band som Trollfest og Powerdong mye å se frem til.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange New Dawn – «Fortune Bringer»

Strange New Dawn er en kvintett fra Kristiansand med medlemmer kjent fra blant annet Green Carnation og In the Woods…. Denne høsten er den klar med sin tredje fullengder siden oppstarten i 2013; den skal gå under navnet ‘New Nights of Euphoria’, og første singel derfra går under navnet «Fortune Bringer».

Strange New Dawn har generelt sett ligget i et skjæringspunkt mellom progressiv rock og metall og doom metal. «Fortune Bringer» innevarsler ikke nødvendigvis noe stort stilskifte for bandets del, men ligger nærmere ballade-formatet enn mye av det bandet har gjort tidligere – særlig innledningsvis før låta tar en litt tyngre og mer traskende form. Dessverre kan jeg ikke si meg veldig imponert, da jeg synes låta blir vel lang og generisk. Oppbygningen er ålreit, og Strange New Dawn kommer bedre ut av den andre halvdelen enn den første, men her hjelper heller ikke en litt haltende vokalprestasjon og noen merkelige, atonale valg i enkelte akkordskifter.

Skrevet av Alexander Lange

Stray – «Decay»

Stray er et band fra Trondheim som spesialiserer seg i hypermoderne, komprimert og blytung metall. Det første de slapp var låta «Monochrome» i fjor, og nå har altså «Decay» landa, som vel egentlig kan beskrives ganske enkelt som fire minutter med nesten konstante breakdowns.

Dermed kan det kanskje bli nokså utålelige saker for folk som ikke er glad i sjangre som deathcore og mer brutale djent-påfunn. Og det er heller ikke mulig å snakke om særlig originale takes her i så måte der velkjente virkemidler brukes for det de er verdt, og mer til. Likevel er det også snakk om en låt man kan sette pris på om man legger godvilja til, rett og slett fordi det voldsomme breakdown-trykket blir såpass brutalt og hemningsløst at det også blir ganske underholdende.

Skrevet av Alexander Lange

Malum – «In Agony II»

Malum er et nytt svartmetallprosjekt fra Oslo som oppsto fra askene til et tidligere prosjekt. Hvilket prosjekt dette var – og hvilke musikere som er involvert i det hele tatt – vet jeg ikke, ettersom Malum opererer under anonyme aliaser for øyeblikket. Det eneste jeg vet er at bloggen gikk glipp av den strålende EP-en deres ‘Ad Mortem’ fra i fjor, samt at debutskiva som slippes i oktober, ‘In Nauseam’, ser ut til å utbrodere dette strålende utgangspunktet på godt vis.

Singelen «In Agony II» er en direkte oppfølger til åpningssporet på fjorårets EP. Malums uttrykk har unektelige røtter i bølgen av mørk, melodisk og eksistensielt tynget svartmetall som skylte over det internasjonale metallmiljøet tidlig på 2010-tallet, hvilket i størst grad ble ledet an av polske Mgla. Arvestoff etter dette legendariske bandet er ikke bare å spore i bandets mørkt rockende rytmikk og ulmende atmosfære, men også i den eksistensielle håpløsheten som gjennomsyrer teksten til gjestevokalist «E.T.S.». Det oppleves sånn sett som at Malum for øyeblikket litt plantet i skyggen av tidligere grupper, men dette klarer ikke å sverte den fantastiske lytteropplevelsen som er «In Agony II» nevneverdig for undertegnede. Malum har nemlig såpass stålkontroll over låtskriving, atmosfærisk slørlegging og sitt alvorstyngede, melodiske gitarvev at deres nyeste singel ikke kan omtales som noe annet enn en liten triumf – i alle fall for folk som ikke kan få nok av de sjels-rettede dolkestikkene til plater som ‘Exercises in Futility’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Immortal – War Against All

Da Abbath og Immortal skilte veier i 2015 var det mange som bekymret seg om fremtiden til et av den norske andrebølgens høyest elskede band. ‘Northern Chaos Gods’ stilnet dog denne tvilen en stakket stund, i kraft av sin hensynsløse aggresjon og kruttsterke låtskriving. I senere tid har dog ytterligere av Immortals medlemmer rømt skuta, og dermed har skepsisen og tvilen nok en gang slått røtter i bandets fanbase.

Singlene i forkant av slippet av ‘War Against All’ fjernet i alle fall all frykt om at den nye skiva kom til å være en Demonaz-skive kamuflert som en Immortal-utgivelse. Tittelsporets krigerske eksplosivitet og «Wargod»s paraderende, triumferende spiritus var hentet rett ut ifra Immortals regelbok, og var i tillegg sterke nok låter til at forventningene til skiva igjen fikk seg en ordentlig oppsving. Nå har dog ‘War Against All’ vært ute i et par ukers tid, og jeg har etter flust med lytting og drøfting begynt å gjøre meg opp en mening rundt hvor den komplette skiva befinner seg i forhold til bandets øvrige diskografi.

På ‘War Against All’ har vi for første gang å gjøre med et Immortal som virker å mangle inspirasjon. ‘Northern Chaos Gods’ representerer kanskje ikke det største utviklingsmessige steget i bandets historikk, men på ‘War Against All’ kan bandets utviklingsmessige bane sies å ha nådd en komplett stans. Immortals episke, krigerske og trad-fargede svartmetall er definitivt tilstede i all sin glans over skivas åtte spor, men som følge av et manglende idégrunnlag senker det seg en følelse av stagnering ned over skiva etterhvert som den spiller. Kombiner dette med en produksjon som ofrer forgjengerens kaotiske, blodsutgytende brodd til fordel for en større men hakket mer glattpolert miks, og det blir klart at ‘War Against All’ ikke er blant Immortals beste plateutgivelser.

Det finnes dog en del lyspunkter, deriblant skivas åpningsstrekk. Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive. Det at «No Sun» repeterer et av riffene fra tittelsporet nesten note for note kan dermed oppfattes som et intensjonelt trekk, selv om det i retrospekt trolig heller er et tidlig tegn på idé-underskuddet som preger skivas andre halvdel.

Platas B-side begynner dog temmelig solid, med den tradmetalliske, heroiske stopp-start-riffinga til «Return to Cold», samt den episke, instrumentale fjellformasjonen «Nordlandihr». Sistnevnte driver definitivt den enslige akkordrekken sin til fullstendig utmattelse, men henter seg inn med hjelp av noen flotte melodier og det faktum at instrumentalformatet er utgjør et temmelig friskt pust i bandets låt-historikk. Det er dog på de to avsluttende sporene at idémaskineriet stopper fullstendig opp. «Immortal» er definitivt ikke en sterk nok låt til å fungere som offisiell kjenningslåt for bandet, og «Blashyrkh My Throne» haler ut sine allerede resirkulerte ideer til de virkelig begynner å tære på tålmodigheten. Sånn sett kan platas avsluttende strekk oppleves litt som å gå seg vill i en snøstorm, for deretter å oppdage at man har gått forbi samme plassen et utall ganger tidligere.

Kanskje er det nettopp Immortals ruvende historikk og kanon som får det til å knyte seg hos Demonaz og co. ‘War Against All’ virker fullstendig trollbundet av bandets eksisterende låt-univers, og referanser til tidligere låter og plater ligger strødd som sorte lik over skivas nedsnødde slagmark. Det skal sies at en skive av dette kaliberet hadde imponert stort dersom den ble utgitt av et mindre etablert band, men som den tiende Immortal-utgivelsen kan den ikke unngå å skuffe en smule. ‘War Against All’ er dog en solid skive med et par-tre ordentlige høydepunkter, så ta uansett en titt eller ti på skiva dersom du er fan av bandet eller krigersk svartmetall fra tidligere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Black Viper – Volcanic Lightning

Black Viper har fort blitt en av Norges mest respekterte leverandører av ondskapsfull trad/fartsmetall. Platedebuten ‘Hellions of Fire’ viste et band som ikke var redde for å spre sine skjellete vinger, men som knyttet sammen klassisk, lynende riffhåndverk til storstilte og varierte komposisjoner. Utsøkte riff med klassisk snitt ser dog ut til å være en gitt gode når man har Arild Myren Torp (Nekromantheon, Obliteration, Abhorration) blant rekkene, så spørsmålet i forkant av bandet nye EP var definitivt hvorvidt den nye enheten ville være i stand til å hente frem denne magien uten ham.

‘Volcanic Lightning’ er med sine 17 minutter en knapp utgivelse, men EP-ens fire låter sender likevel et klart signal om at bandets håndverk lever i beste velgående gjennom sin nye besetning. Dette burde kanskje ikke komme som noen overraskelse med tanke på at det er Deathhammers Cato Stormoen som står for gitararbeidet på utgivelsen, men det er likevel kjekt å få det trøkt i trynet via fire doser eksplosiv og ildnende trad/fartsmetall.

Ettersom tre av låtene på ‘Volcanic Lightning’ er forbeholdt instrumentaler og en coverlåt, er tittelsporet utgivelsens definitive trekkplaster. Bandet virker klare over dette, og serverer like så godt en av de absolutt største riffbombene de har produsert til dags dato. «Volcanic Lightning» fremstår mer som en destruktiv kjedereaksjon enn en låt, hvor tumlende trommebrekk, avsindig hyling og flerrende gitarspor skytes inn fra alle kanter som et godt koordinert omringningsangrep. Dette sporet er altså så fullstendig nedlesset i detaljer og inspirerte grep, og er uten tvil verdt prisen til EP-en som helhet.

Utgivelsens gjenstående låter kan ansees som kuriositeter, men av den typen som faktisk er verdt å spinne fra tid til annen. Spesielt coveret av det klassiske undergrunnsbandet Warlord er oppsiktsvekkende, ettersom det åpenbarer hvor dynamisk og omfangsrik den klassiske tradmetallen var i forhold til den moderne kopi-kulturen som virker dominerende i dag. «Ride of the Icarus» og «Phantom» er i seg selv respektable instrumentaler, hvor spesielt sistnevnte presenterer en uslåelig parade av glemte riffkunster.

‘Volcanic Lightning’ oppleves definitivt som en litt snau utgivelse, sett at det er fem år siden den utmerkede debuten så dagens lys. Metall som er forankret i tradisjon og samtidig utviser en sterk egenkarakter er dog såpass sjelden vare at det er verdt å feire hvert eneste eksempel vi finner – om det så kun er snakk om en enkel låt. Dermed anbefaler jeg Black Vipers ‘Volcanic Lightning’ til samtlige fans av trad- og fartsmetallens tidlige undergrunnsklassikere, samtidig som jeg folder hendene og trygler de onde maktene om en oppfølger til ‘Hellions of Fire’ i nær fremtid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bolverk – Svarte Sekunder

Allerede året etter at de forstyrret sinnsroen til Metallurgis skribenter med debutskiva ‘Uaar’, er Sarpsborg-bandet Bolverk tilbake med nok en leveranse av sin særegne ekstremmetall. Dette fremstår kanskje ikke like sjokkerende etter at man har lært at materialet på ‘Svarte Sekunder’ ble komponert i samme tidsrom som debuten, men det som ER imponerende, er at andreskiva fremstår som en mer raffinert utgave av forgjengeren. Dette er en pussig dynamikk jeg ikke har vært borti noe særlig tidligere, så kudos til Bolverk for deres gode kuratoriske evne når det kommer til låtseleksjon i forhold til plateprosjekter.

Til tross for sitt økte raffinement, er det basale innholdet i musikken til Bolverk fremdeles temmelig likt på ‘Svarte Sekunder’ som på ‘Uaar’. Dette vil si at kjernen i platas uttrykk er krigersk, mektig og vagt progressiv black/death, som i tillegg har blitt påsveiset en drøss med lånelementer fra stiler som tradmetall og folkemetall. I tillegg har mange av ideene bandet kommer opp med en viss uforklarlig eksentrisitet ved seg; som om Voivods bisarre romskip hadde kræsjlandet på den norske vestkysten anno 793. Det er en sjelden glede når et band fullstendig unngår ditt forsøk på å klassifisere dem, og Bolverk virker så langt temmelig resistente mot våre ellers presise metallurgiske analyser.

De knusende akkordene og hylende gitarene som åpner «Beastly Ways of Man» er en effektiv introduksjon til Bolverks destruktive lydbilde, som nå fremstår som enda hakket mer brutalt enn det gjorde for et års tid siden. Dette skyldes i stor grad det noe mer dødsmetalliske gitararbeidet på den nye skiva, hvilket virker å ha oppmuntret bandets fabelaktige trommis Lucass Edquist til å toppe seg selv med en absolutt heroisk innsats bak settet. Dette gjør at krigsskildringene til vokalist Bjørn «Narrenschiff» Holter på låta «Jericho Trumpet» får et tilstrekkelig destruktivt bakteppe å utspille seg foran, hvilket bidrar til å gi skiva et narrativt løft.

En av Bolverks mest effektive nyvinninger på ‘Svarte Sekunder’, er den noble og triumferende tradmetallen som pulserer gjennom låter som «Banner of Ophidia» og «Mett av Dage». Dette tillegget tilfører musikken et episk snitt, og bidrar også med å tempere noe av den voldsomheten som kommer til uttrykk på skivas mer ekstreme seksjoner. Det er dog ikke alt Bolverk prøver seg på som kommer heldig ut på deres nye skive, hvorav den Antimatter-aktige ren-vokalen på den ellers formidable «Somber Soliloquy» kanskje er det elementet som stikker seg mest ut. I tillegg må jeg påpeke noe som plager meg i ganske stor grad, og det er at tematikk, musikalsk innhold og visuell estetikk ikke harmoniserer i det hele tatt på ‘Svarte Sekunder’. Platecoveret kombinert med bandets tilbakeskuende ekstremitet gir inntrykket av at skiva kommer til å være tematisk sentrert rundt eldre historiske og mytiske fenomener, og dermed fremstår låttekster om luftkrig og religiøs misjonering over telefon som temmelig malplasserte.

Hvilket er synd, for ‘Svarte Sekunder’ er en virkelig interessant og enestående plate definert av sine utømmelige lagre av distinkte, minneverdige ideer. Det er også utrolig hvor mange ulike stilarter Bolverk klarer å kombinere uten at musikken fremstår som rotete – hvilket er spesielt imponerende når det kommer til folkemetallen som plutselig blir toneangivende på skivas to siste låter. Det skal dog sies at bandet har en tendens til å skrive temmelig innviklede, labyrintiske konstruksjoner, med den sideeffekt at enkelte riff og ideer repeteres i overkant mange ganger i løpet av en låt. Til tross for sine skavanker er ‘Svarte Sekunder’ dog et lysende originalt og underholdende verk, som burde verdsettes i enda større grad enn fjorårets kruttsterke ‘Uaar’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange Horizon – Skur 14

Blant skivene vi gjerne skulle trukket tydeligere frem i fjor, er debutskiva til Strange Horizon kanskje den utgivelsen som troner høyest på lista. For det første ble den utgitt i akkurat den perioden bloggen var satt på pause, hvilket naturligvis førte til at vi ikke fikk skrevet en ordinær omtale av skiva. I tillegg falt ‘Beyond the Strange Horizon’ utenfor bloggens toppliste ved årets ende med en hårsbredd – og da mener jeg en virkelig en hårsbredd. Sluttresultatet var at bloggens kjærlighet for en av Norges flottere tradisjonelle doom-skiver i senere tid forble uformidlet til folket, hvilket selvfølgelig smerter for en blogg som har som mål å arkivere de viktigste hendelsene i norsk metall for ettertiden.

Verden er dog ikke fullstendig urettferdig, og nå sitter jeg altså endelig med muligheten til å skryte av Strange Horizon sitt deilige, tilbakeskuende doom-håndverk. Anledningen er slippet av bandets andreskive ‘Skur 14’, som bevarer trioens sound samtidig som det foretar et ørlite tematisk skifte. For der ‘Beyond the Strange Horizon’ virket delvis situert i et fantasy-univers – fullt av trollmenn, tempelriddere og sort magi – fremstår ‘Skur 14’ naturligvis som en ode til bandets titulære øvingslokale i Bergen by.

Bandets form for doom er fortsatt utvilsomt inspirert av visdommen til sjangerens tidlige grupper som St. Vitus, Count Raven, Trouble og Reverend Bizarre. Likevel er det ikke til å legge lokk på at gruppen rett og slett rocker noe jævlig på sin nye skive, i alle fall etter de to første sporene å dømme. «The Road» finter oss til å begynne med ut med en avslappet folk-introduksjon, før lyden av en ølboks som åpnes signaliserer inntoget til en aldeles svansende tromme-og-bass-groove. Deilige riff, enkle leads og halvpresis kauking slår seg sammen til en effektiv og sjarmerende dose doomrock, hvilket eskalerer til en form for drivende, forpunket tradmetall på «Cursed and Cast Out».

Til tross for at disse to låtene fungerer aldeles utmerket, er det unektelig ekstra gjevt når Strange Horizon skrur ned tempoet på «Candles» og «Tusser og Troll». Førstnevnte er muligens bandets sterkeste enkeltlåt til nå, med sine klassiske, tordnende doom-riff og vokaler som fremmer sitt budskap om outsider-solidaritet med brølende entusiasme. Likevel er det nok avslutningssporet «Tusser og Troll» som i størst grad setter spor blant skivas fire låter. Over 14 minutter maner bandet frem et fabelaktig lydlandskap, som fra en luskende og meditativ groove utvikler seg til et kaotisk og trollsk, rituelt klimaks, før bandet gradvis trekker seg tilbake en yndig skogsidyll verdig en Worm Ouroboros-skive.

Som følge av sin korte spilletid, føles ikke ‘Skur 14’ ut som en fullt så stor begivenhet som debuten fra i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at skiva er vel så bra kvalitetsmessig som sin forgjenger, og alt i alt foretrekker jeg kanskje den korte og konsise men utforskende plateopplevelsen ‘Skur 14’ byr på. Strange Horizon er gode på det de holder på med, og jeg ser frem til å se hvordan bandet utvikler låtskriveregenskapene og band-dynamikken i årene som kommer. Fans av klassisk doom bør i alle fall kjenne sin besøkelsestid og sjekke ut ‘Skur 14’ sporenstreks!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Augmented Fury – Cosmos

Augmented Fury er et enmannsprosjekt dannet av nordlendingen som kaller seg Nekrosis, og som tidligere var å finne i det nå oppsplitta Sjukdom. Det er også et ganske spinnvilt prosjekt, der mannen gjør det han kan for å skru opp intensiteten til det fulle. Her snakker vi tremolomelodier nesten hele veien gjennom, trommemaskin og en stilistisk, svartmetallsk cocktail som sender assossiasjoner til band som Anaal Nathrakh, 1349 og Tsjuder. På debut-EP’en ‘Cosmos’ leverer Nekrosis sånn sett en heseblesende halvtime som i all hovedsak leverer varene på potent vis.

Det begynner med et høydepunkt i det Augmented Fury leverer en forrykende intensitet og en sylskarp hovedmelodi i åpningslåta «Armageddon Rise». Og herfra er det egentlig tut-og-kjør helt til tittellåta runder av EP’en. Hovedingrediensene fungerer i all hovedsak godt gjennom det hele, men det er ofte også snakk om en ganske enkel oppskrift med få ingredienser, noe som gjør at låter som «Med Knokkelklang og Klagesang» og «Stygian Serpent Lord» blir litt anonyme i helheten, også på tross av litt tyngre partier innimellom.

Andre låter drar i andre retningen og bidrar med variasjon. Både med tanke på dette og det rent kvalitative stikker særlig låta «Hideous End» seg ut med sitt mer riffbaserte håndverk. Den påfølgende «Winter Beast» skiller seg også ut i positivt henseende; her er det imidlertid først og fremst fordi denne i likhet med åpningen demonstrerer Augmented Furys grunnformler på best vis.

Så må det sies at «The Catalyst Evil» også bidrar med noe variasjon. Jeg er imidlertid usikker på hvor godt Augmented Fury gjør seg på en lenger utgivelse med nåværende verktøykasse. Så er spørsmålet om det noen gang blir nødvendig; det at grunnuttrykket i seg selv er solid gir meg inntrykket av at Augmented Fury er inne på noe virkelig sterkt. ‘Cosmos’ imponerer nemlig mye på grunn av sin forrykende intensitet, og alt tyder på at Nekrosis får til mye av det han prøver på.

Skrevet av Alexander Lange

Death of Giants – Ventesorg

Bakgrunnen for lanseringen av Death of Giants‘ plate ‘Ventesorg’ er blant de mindre hyggelige jeg har kommet over. Dette prosjektet er dannet av Morten Søbyskogen; en mann som tidligere har gjort seg bemerket i Frail Grounds og Somewhere Beyond, men som her står bak en skive som er skrevet til minne om hans kone Sandra som døde av kreft for fem år siden. ‘Ventesorg’ er følgelig en mørk, sorgtung og melodisk doom metal-plate der hovedtemaet er nettopp det som skildres i tittelen – altså opplevelsen a tiden mellom en alvorlig kreftdiagnose og et utfall man vet er uunngåelig.

Musikken er med det også på alle måter med på å bygge opp under atmosfærene tekstene maner frem. Søbyskogen plasserer seg musikalsk sett nokså trygt innenfor en mer moderne, gotisk doom metal-tradisjon a la Paradise Lost og Isole, men gjør det også med mye profesjonalitet i bunn. ‘Ventesorg’ er en velprodusert plate med solide riff og melodier hele veien gjennom, og åpner også sterkt med «Was It All a Dream» etter preludiet «Premonition». Ikke lenge etter kommer også det som i mine ører er platas høydepunkt i form av «Distance», som først og fremst peker seg ut med noen særdeles potente melodier.

‘Ventesorg’ lider imidlertid litt av å ligge vel tett opp mot sjangerens giganter, og særlig «A Sense of Urgency» blir en noe forglemmelig affære av den grunn. Heller ikke Iron Maiden-coveret «Only the Good Die Young» får meg helt på kroken, og her er det vel så mye det tekstlige som drar i feil retning. All respekt for Søbyskogens personlige prosjekt til tross, så synes jeg nemlig tekstene til tider blir litt vel enkle og overtydelige til at jeg synes de er spesielt interessante som lytter.

Det er heldigvis mer av det musikalske som imponerer. Søbyskogen skrur nemlig opp ambisjonsnivået noen hakk og leverer en hele elleve minutter lang avslutningslåt i form av «Das Ende Ist Da», som ender opp som et verdig punktum blant annet med en god oppbygning, sterke melodier og noen skikkelig fete industriellmetallske gitarriff. Med det ender egentlig det aller meste av ‘Ventesorg’ opp som nokså godt, om det så er noen litt generiske og anonyme trekk her og der.

Skrevet av Alexander Lange

Selvforakt – Selvforakt

Selvforakt er et pønka og svartmetallsk crust-band fra Tromsø, som med sin sinte, bergenske vokalist i front nå har sluppet sin selvtitulerte debut-EP. Kvartettens nordlige opphav gjør det mulig å plassere bandet inn i et fellesskap av lignende band fra samme landsdel, som sist gjorde seg bemerket gjennom Reaping Fleshs kruttsterke skive fra i fjor. Selvforakt er imidlertid enda litt mer direkte og fandenivoldsk enn disse Bodø-væringene, og råskapen bandet mønstrer kan til tider sende assossiasjoner til band som Blodkvalt.

‘Selvforakt’ åpner forfriskende effektivt og ukomplisert med et knippe sterke, power chord-baserte låter som veksler mellom det pønka («Blodspor»), blytunge («Desperat») og grindcore-aktige («Dystopi»). EP’ens stilistiske spennvidde blir likevel ikke tydelig før «Evig Vinter» dukker opp, som med sine Mayhemske moll-arpeggioer ruller ut EP’ens første åpenbare svartmetalltendenser. På dette tidspunktet har også de to første ambient-snuttene, som i alt teller fire og kalles «Frykt» med et påfølgende nummer, skapt smågufne og velkomne pustepauser.

Etter dette synes jeg det topper seg. «Nerstranda Warrior» er et strålende midtpunkt på EP’en med noen tendenser som sender tankene rett til Darkthrones crust-eskapader på det tidlige 2000-tallet. Også «Eg Spyr» er herlig, og blander sammen pønken og svartmetallen i Selvforakts uttrykk på en svært appellerende måte. Bandet leker imidlertid litt med ilden når låtene blir litt vel oppstykket, blant annet med implementerte ambient-snutter, noe som nok går hardest utover «Nerstranda Warrior» på tross av at enkeltpartiene samtidig gjør låta til et av utgivelsens beste.

Selvforakt runder imidlertid av sterkt. «La De Dø» drar ned tempoet igjen med EP’ens kanskje feteste hovedriff, og «Siste natt» er et knusende punktum med noe fascinerende svartmetallsk akkordspill, blytung chugging og spenstig ambient-lek mot slutten. ‘Selvforakt’ blir litt rotete av noen av skiftene mellom rå crust og lavmælt ambient, men det hindrer ikke denne utgivelsen fra å være en beundringsverdig debut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Goat the Head – Et Lokalsamfunn i Sorg

Goat the Head er en artig, trøndersk skrue innenfor den norske metall-scenen. Dette bandet ble aller først etablert i 2002, og lanserte fra 2006 til 2011 en rekke utgivelser før det deretter ble stille fra kvartetten en god stund. Det tok nemlig da hele ti år før en ny plate var på trappene, da i form av ‘Strictly Physical’, der bandet presenterte sin såkalte «primal contemporary caveman death metal» på imponerende vis.

Det har ikke tatt like lang tid før neste utgivelse denne gangen, og to år etter at ‘Strictly Physical’ buldret inn i øregangene våre har vi nå fått servert ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’. Den spenstige sjangerbeskrivelsen må endatil også nyanseres ytterligere denne gangen, da Goat the Head på denne nye plata i større grad blander inn klassiske, 60- og 70-tallske rockeuttrykk med noe psykedelisk over, i tillegg til at det hele har et fett, trønderrocka preg over seg.

I motsetning til samtlige av Goat the Heads tidligere utgivelser er nemlig ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ på norsk, og vokalist Per Spjøtvold spytter, raper(?!) og growler ut trønderske gloser som dreier seg om en protagonists opplevelse av en plutselig tragedie i et lite lokalsamfunn. 500 karakter er for øvrig tegnet på platecoveret. Den merkelige og unike sjangerblandingen som konseptet på sett og vis fullbyrder sjarmerer og fungerer usedvanlig godt, og fremstår som en overraskende forfriskning innenfor både den norske og internasjonale metallscenen.

Det åpner så å si på sitt minst metallske når det vakre, melankolske solskinnstemaet i «Svart Sol Psykopomp» velter ut av høytalerne. Det er rett og slett en helt nydelig åpning, som for øvrig hadde gått rett gjennom som en slags folkemusikkaktig kvasi-ballade om det ikke hadde vært for Spjøtevolds fortsatt brutale vokalleveranse.

Goat the Head drar imidlertid raskt opp tempoet. «Kjiving (Tå Karro)» kaster psych-rock, dødsmetall og Mastodonske tenner i en overraskende velfungerende smeltedigel, og deretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet.

Mye går også veldig bra videre. Ikke minst får vi servert platas desidert største høydepunkt i form av «Innrøkt Åkle», som er en strålende, enorm og nokså rendyrket doom metal-prestasjon som kan slå en i bakken med sin tyngde. Også «Auåpnar» imponerer med et sterkt hovedtema og alternative grep i vokalsegmentet, men grunnen til at denne forfrisker er ikke bare god. Før denne låta presenterer nemlig Goat the Head platas tammeste segment i form av «Ein en Hoinn», som i seg selv ikke er dårlig, men som ikke innehar høydepunkter som tilsvarer resten av plata.

Heller ikke «Tornado og Oljesøl» får meg ikke helt på kroken grunnet sine litt vel hektiske orgel-toner. Likevel blir svakhetene på ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ først og fremst vesentlige når man sammenligner dem med høydepunktene på samme skive, og i all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil). Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Magick Touch – ‘Cakes & Coffins’

Det blir tydeligere og tydeligere at Vestlandet har noe helt spesielt på gang når det kommer til tradisjonstro, klassisk heavy metal. Sahg og Audrey Horne har lenge vært blant landets største leverandører av tradmetall, og nå som jeg har stiftet bekjentskap med Magick Touch blir det klart at Bergen by må ha blitt velsignet av en eller annen langhåra, skinnvestkledt gudeskikkelse. Power-trioen har siden 2015 gitt ut nå fire skiver bestående av energisk 70-talls-til-80-talls hybridisering av hardråkk og metall. Fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ ser Bergensbanden pushe dette soundet hakket mer i retning Sahgs mørke og okkulte tradmetall, men uten at deres umiskjennelige glød og entusiasme blir fullstendig slukt opp av avgrunnen.

Strengt tatt står bandet aldri i fare for å bli i overkant seriøse eller mørke til sinns – aldri i det hele tatt. ‘Cakes & Coffins’ er en av de mest feststemte norske tradmetallskivene vi har fått på årevis. Så og si samtlige av låtene har et refreng som er skreddersydd for beruset publikumskaraoke, og i hvert fall halvparten av låtene har en instrumentalbro som renner over av livlige, NWOBHM-beslektede gitarflukter. Miksen til Per Borten (Spidergawd) – godt hjulpet av bandet selv – gir bandet et høyprofesjonelt preg, som kombinert med trioens mestring av singelformatet gjør at de burde kunne nå hjem til en bred skare av lyttere. Skimter jeg til og med en liten Sunset Strip-strutt i enkelte av bandets musikalske gester?

Magick Touch holder høy standard på låtskrivingen fra start til slutt, men det bør nevnes at åpningsstrekket på ‘Cakes & Coffins’ inneholder noen av årets desidert sterkeste singler til nå. «Apollyon» bruker tårnende harmonier og punchy riffing for å skildre en dionysisk festscene; «The Judas Cross» trapper opp tyngden ved å introdusere taktfast chugging og hvinende gitartoner, og «When Eating a Wolf» bruker en ballade-aktig åpning som finte, kun for å klaske et varmt, gedigent arenariff over neseryggen på lytteren. Å starte en skive med et strekk som dette er pur galskap, ettersom resten av skiva nødvendigvis vil slite med å nå opp til åpningens plettfrie skuddsalve.

Men selv om dette er tilfellet på ‘Cakes & Coffins’, er det ikke slik at resten av skiva fortoner seg som en skuffelse av den grunn. Magick Touch har et talent for å krydre velbrukte låtformer med slu vendinger og kreative grep, og dette bidrar til å oprettholde entusiasmen over hele skivas spilletid. Ta for eksempel de smarte modulasjonene som markerer skiftene mellom låtseksjoner på «M.I.N.A.», eller kanskje innskuddet av doom-tonalitet og tektonisk riffing på «Babylon, Baby!». Spesielt «Boots» byr på en skruball i form av sin bøllete attitude og røffe gategutts-lynne, selv om den etterfølges av den noe søvnige balladen «Raven».

Dermed er det godt at bandet har et siste ess i ermet i form av låta «Demons & Rust». Låtas svansende Thin Lizzy-ismer får tekstens rituelle ofringsseremoni til å fremstå som en jævla fest, og kan nok sies å være den låta på skiva som kommer nærmest å tangere åpningsstrekkets mesterlige låtskriving. Det påfølgende avslutningssporet «World is Coming Down» byr så på et passende rulletekst-øyeblikk, som setter punktum på det som alt i alt er en konsis og effektiv plateopplevelse. Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – Delightful Sharp Edges

Den eminente, progressive doom/rock-gruppa Hex A.D. imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de klinket til med den gedigne prog-odyseen ‘Funeral Tango for Gods & Men’ i 2021. Det varierte låtterrenget, de utbroderte, episke låtkonstruksjonene og mengder av melodiøse hooks og bunntunge riff gjorde plata fortjent til en 12. plass på vår årlige liste, og skiva har mistet lite av sin originale glød i løpet av årene i etterkant. Nå er bandet tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt til nå; en timelang konsept-plate sentrert rundt de utallige krigsforbrytelsene og massemordene som fyller menneskehetens oppsamlede, blodige annaler.

Et slikt omfattende tema krever sitt band, og Hex A.D. svarer på utfordringen ved å produsere sin mest gjennomkomponerte, varierte og imponerende utgivelse til nå. Konseptskive-formatet vekker naturlig nok bandets progressive instinkter i større grad enn tidligere, og man kan på mange måter si at det metalliske doom-elementet har fått status som verktøy heller enn grunnleggende bestanddel på denne skiva. Dette verktøyet er dog et essensielt et i lys av skimas tematikk, der knusende doom-partier brukes som et auditivt uttrykk for de grusomme voldshandlingene vi mennesker er i stand til å utøve på hverandre. Dommedagsrock, indeed.

«The Memory Division» er i sin uforkortede album-utgave en virkelig storslått åpning på skiva. Åpningens sørgende kvinnesang, samt den påfølgende melankolske, illevarslende gitarstrofen er en passende alvorstynget introduksjon sett i lys av skivas tematikk – og det er før de rungende gitartonene varsler doomens inntog. Låtas singel-materiale demonstrerer deretter Hex A.D. sin nydelige tilnærming til 70/80-talls hardrock og metall, hvilket sender tankene i retning band som Rainbow og Thin Lizzy så vel som nyere grupper som Hällas. Presisjon i emulering av undersjangere og stilarter er dog av liten betydning for suksessen til «The Memory Division» og skiva som helhet. Det er nemlig bandets utmerkede bruk av dynamiske bølgedaler og topper, flyt og fremdrift, samt måten de utnytter disse elementene for å understøtte et gripende narrativ som er skivas mest mesterlige trekk.

En av måtene Hex A.D. gjør dette på, er ved å veksle mellom substansielle låt-mammuter og mer transitoriske vignetter. Ta for eksempel den massive åpnings-duoen «The Memory Division»/»Murder in Slow Motion», og hvordan disse kontrasteres med den britiske folk/prog-introduksjonen til «…By a Thread». Eller se hvordan den metalliske, Audrey Horne-aktige galoppen til den omfattende låta «Radio Terror» siger inn i det sakrale men sorgtunge mellomspillet «St. Francis», før vi igjen befinner oss i det rifftunge hjørnet på den fordømmende kraftsalven «Throwing Down the Gauntlet». ‘Delightful Sharp Edges’ er en sann konseptplate i sine bevegelser og sin konstruksjon, og vi skal trolig se langt etter en tilsvarende effektiv bruk av storstruktur for å fremme et narrativt budskap på den norske metallscenen i år.

Til slutt må det nevnes at å bruke et 70-talls-inspirert plateformat som vanligvis benyttes i fantasien og eskapismens navn til å utpeke reelle, grusomme menneskelige forbrytelser er et genialt trekk. Det oppstår en kognitiv dissonans i meg hvor jeg i det ene sekundet koser meg glugg med det nydelige, progressive musikalske håndverket, og i det andre slepes gjennom en gjørmete massegrav fremkalt av menneskedyrets iboende grusomhet. Det er alltid en begivenhet når vel-etablerte band bruker ekspertisen sin til å produsere noe mer enn bare nydelig musikk, og Hex A.D. sin beslutning om å følge denne impulsen har trolig resultert i deres beste skive til nå. ‘Delightful Sharp Edges’ er en menneskerettsdomstol i musikalsk form, og en av årets beste norske progressive plateopplevelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – ‘Mourningstar’

Nattehimmel bød på en av fjorårets beste norske demo-utgivelser med ‘The Night Sky Beckons’, hvilket også var deres debut-utgivelse som gruppe. At de skulle få til en utgivelse som imponerte til denne graden på første forsøk er dog ikke så overraskende dersom man tar besetningens fartstid i mente. Blant de erfarne musikerne finner vi Botteri-brødrene, som tidligere kjent fra Green Carnation og In the Woods…; Sven Rothe, som spilte i Strange New Dawn med de nevnte brødrene; samt de to britene David Carter og James Fogarty som kjent fra band som Orcrypt, Jaldaboath og Old Forest. Sammen har de dannet en distinkt visjon for debutskiva ‘Mourningstar’, en mystisk og spirituelt ladet plate som skuer mot stjernene på leting etter svarene på livets store spørsmål.

‘Mourningstar’ er en tematisk innviklet plate, ettersom den trakterer en serie ideer som ved første øyekast kan virke delvis urelaterte. Etter å ha hørt på skiva et utall ganger har dog en rød tråd begynt å synliggjøres i skivas flokete narrativ. For Nattehimmels funderinger rundt mytologi, kosmos, kaos og eksistens er nemlig alle preget av en egenskap som delvis har gått tapt i den informasjons- og vitenskapsdominerte tidsalderen vi lever i, nemlig undring. Sånn sett fremstår bruken av Dylan Thomas sitt udødelige dikt «Do Not Go Gentle into That Good Night» på skivas åpningsspor mindre som en eksplisitt oppfordring til å kjempe for livet selv, men som en oppfordring til å tviholde på undringen og nysgjerrigheten som er innebygd i oss ved fødselen.

For å skildre den undrende følelsen av å glane opp i en opplyst nattehimmel, har Nattehimmel snekret sammen en særegen kombinasjon av episk doom og svartmetall. Spesielt Emperors nattlige mystikk på ‘In the Nightside Eclipse’ er verdt å nevne som trolig inspirasjonskilde, spesielt med tanke på keyboardets sentrale rolle på samtlige av skivas låter. Den episke doom-tradisjonen som representert via band som Candlemass og Solstice tilfører i tillegg musikken et regalt og storslått skjær. Det eksisterer dermed sterke forbindelser mellom tematikk og lydbilde på ‘Mourningstar’, hvilket bidrar til å gjøre skiva til den enestående og atmosfæriske opplevelsen den er.

Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre. Dessuten har vi låter som «Realm of Hades» og «Tales of the Immortals», som med sine oppstemte og oppløftende tonaliteter bidrar til et interessant stemningsskifte på skivas andre halvdel.

Den virile, skald-aktige fremføringen til vokalist James Fogarty tilfører også et forteller-element som ikke er fullstendig ulikt Primordials Alan A. Nemtheanga. Det fremgår temmelig tydelig at bandet har lagt en del innsats og tanker i å skape et interessant idé-univers på ‘Mourningstar’, så jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et teksthefte å lese i underveis i lyttingen. ‘Mourningstar’ vil trolig utgjøre en tålmodighetstest for folk som ikke har sansen for den tidlige svartmetallens udynamiske produksjonsteknikker, men kommer man seg forbi denne barrieren er det lett å se at Nattehimmel har levert en ganske unik visjon på sin debutskive. ‘Mourningstar’ signaliserer spiringen av en ny gren langt ute på den norske metallens slektstre, og er et av mange høydepunkter i det overraskende sterke norske musikkåret 2023.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arachno – Demolition

Ikke mange band vi har omtalt på Metallurgi er like unge som Arachno, som ble stiftet i fjor da bandmedlemmene kun hadde rukket å bli 13/14 år gamle. Året etter er de jammen ute med sin første utgivelse også, som går under navnet ‘Demolition’ og er en EP på drøye ti minutter.

Arachno er et thrash metal-band som utelukkende ser ut til å hente inspirasjonen fra sjangerens tidligste dag, om så med en liten punk-edge. Med det mener jeg at trioen bringer med en fandenivoldsk autensitet som smitter godt, der nokså enkle, men effektive riff får meg nokså umiddelbart på kroken og vokalen bringer med seg et intenst og herlig sinne.

EP’ens største høydepunkt er nok midtpunktet, nemlig «Social Smog». Her oppdriver Arachno et herlig driv og noen herlige back-to-basic-riff, og krydrer det hele med en habil gitarsolo og en fet overgang i midten. Også de to andre låtene fungerer godt av mange av de samme grunnene, selv om de ikke utpreger seg fullt så mye som denne låta.

Og neida, dette er ikke thrash-håndverk som slår meg i bakken. Vokalen kunne nok for eksempel hatt godt av å bli mer kontrollert og balansert i miksen, og særlig i siste låt «Out Of The Blue» blir det litt for meget. Men Arachno har åpenbart et sterkt utgangspunkt, først og fremst på grunn av det primale og autentiske preget (det er faktisk ikke bare-bare), og det er mulig å antyde en sterk posisjon innenfor Oslo-undergrunnen om et par år dersom de står på og fortsetter å smi metallen. Jeg gleder meg i alle fall til neste steg.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kvelertak – «Krøterveg Te Helvete – Single Version»

Hoi! Kvelertak er tilbake og skal slippe plata ‘Endling’ senere i år. «Krøterveg Te Helvete» er første låt ut og har neppe gått de interesserte hus forbi den siste uka. Den er et sterkt første statement ved at den uanfektet formidler energien Kvelertak har kommunisert på så upåklagelig vis siden oppstarten, og er en svært lite beskjeden låt med black’n’roll-tendenser, rogalandsk pønk-teft og blues-hint i god behold.

«Krøterveg Te Helvete» er produsert godt, og denne gangen er det også snakk om gitarer som er grovkornet og stoner-aktige på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt før. Det er fett, og sammen med Ivar Nikolaisens vokal, godt trøkk og et herlig, luftigere tema mot slutten treffer Kvelertak godt. Rent stilistisk er dette nok noe mer pønka enn før. Men først og fremst er dette Kvelertak på umiskjennelig vis. Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, hater du dette. Så hadde jeg nok ønsket meg noen litt mer interessante og fremoverlente stilistiske grep, men men. Vi gleder oss til plata!

Skrevet av Alexander Lange

Vulture Industries – «Saturn Devouring His Young»

Vulture Industries har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Ghosts from the Past’. Forrige singel, «New Lords of Light», var en sterk låt der dette bandet, som nok er mest kjent for sine mer eksperimentelle og avant-gardistiske sprell, viste hvor gode de er til å mestre rocke-formatet. Stilistisk følger denne nye låta, «Saturn Devouring His Young», opp på en god måte.

Dette er ikke en like sterk låt som «New Lords of Light», som smalt til med et herlig refreng. Sånn sett blir det en noe anonym låt som jeg håper gjør seg hakket bedre som en del av plateformatet. Like fullt er håndverket sterkt, noen av oppbygningene gode og melodiene habile nok som en del av Vulture Industries‘ småcreepy univers med vokalist Bjørnar Nilsens stemme som sterk spydspiss.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «Elegy of Hate»

«Elegy of Hate», den første singelen fra Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, vil trolig komme som en overraskelse for fans av den fantastiske debutskiva ‘Death Unchained’. Borte er nemlig mesteparten av den blytunge dødsmetallen som karakteriserte nettopp denne utgivelsen; erstattet med en svermende, mektig og tårnende form for melodisk svartmetall. Bandets rytmeseksjon anvender fremdeles en del dødsmetalliske triks i låtas bakgrunn, men foruten disse lite fremtredende elementene fremstår «Elegy of Hate» mer eller mindre som en svartmetall-låt gitt en noe dødsmetall-lenende produksjon.

Og personlig skulle jeg nok ha ønsket meg mer av ‘Death Unchained’ i bandets nyeste låt. Svartmetalliske enheter finnes det mer enn nok av i vårt langstrakte land, men dødsmetalliske kraftpakker som ‘Death Unchained’ er det få av og langt i mellom på den norske scenen. Legger man fra seg disse forventningene er det dog mye å like ved «Elegy of Hate». Bandet evner å mane frem en effektivt illevarslende atmosfære gjennom sine stormende, tremulerte gitarer, og spesielt broens saktekrypende dissonanser bidrar til et etterlengtet avbrekk fra det nådeløse, black/death-angrepet. Strømmen av melodiske gitarlinjer og blast-beats blir kanskje noe uniform i lengden, men avslutningens gjentakelse av låtas hovedtema setter et eksplosivt punktum på den turbulente låta. En solid førstesingel, men det er ikke til å legge skjul på at jeg håper på litt mer død og fordervelse når neste singel ruller inn i innboksen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – «Throwing Down the Gauntlet»

«Throwing Down the Gauntlet», andresingelen fra ‘Delightful Sharp Edges’, viser hva som skjer når Hex A.D. lar sitt indre, doom-metalliske beist få fullt utløp. Meditativ, eterisk gitar og summende samples virker å forberede oss på en liknende, prog rock-sk perle som førstesingelen «The Memory Division», før det Candlemass-aktige hovedriffet hamrer ned i grunnen med guddommelig styrke. Rick Hagan kommanderer prekestolen med tilsvarende gunst og overbevisning Messiah Marcolin fra nevnte band, selv om han utgjør en robust, barytonsk motpol til Marcolins operatiske tenor. Etter det dramatiske og spenningsbyggende førrefrenget hadde jeg kanskje forventet et mer minneverdig vokal-hook fra Hagan, ettersom refrenget ikke helt klarer å gi utløp for den oppsparte energien. Denne energien får dog et respektabelt utløp på låtas gitarsolo, som gir «Throwing Down the Gauntlet» det ondskapsfulle klimakset låta fortjener.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – «Each Man a Constellation»

Nattehimmel slapp nylig singel nummer to fra den kommende debutskiva ‘Mourningstar’, en kompakt men atmosfærisk rikholdig sak ved navn «Each Man a Constellation». Singelen avslører ingen nye, uforventede sider ved gruppens uttrykk, men er først og fremst en god påminnelse om den subtile genialheten til dette uttrykket i utgangspunktet.

Alskens bisarre effekter loser oss ut i den stjerneklare natten, der Nattehimmels særegne kombinasjon av symfonisk svartmetall og episk doom venter på oss med sine sorte vinger spredt. Den rå, kompakte miksen gir følelsen av å være omgitt av en tjukk, skyggemettet tåke, men etterlater akkurat nok rom til den glitrende, krystalliske synthen i toppen. Låtas høydepunkt kommer i form av noen Emperor-aktige, stormende strekk, men til tross for disse, fortoner låta seg temmelig avmålt som helhet. Jeg savner nok et større og mer minneverdig øyeblikk som virkelig selger låta, selv om «Each Man a Constellation» er verdt å besøke for sin mystiske og oppslukende atmosfære alene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heimland – «Ved Doedens Vugge»

Med kun et par uker igjen til slippet debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’, slipper Heimland platas andre singel, «Ved Doedens Vugge». Som sin forgjenger henter låta sitt utgangspunkt fra melodisk svartmetall av Vestlandsk herkomst, men strekker seg i tillegg utover sjangergrensen på leting etter tilleggs-metaller å smi på sin allerede robuste rustning.

Det mest fremtredende elementet på «Ved Dødens Vugge», er unektelig den utstrakte, folketonale melodien som bandet returnerer til adskillige ganger over låtas spilletid. Melodien har en sorgtung affekt, men røskes ut av sin apati av både drivende black’n’roll-riff og thrashende sekvenser. Låtas bro introduserer ytterligere uttrykksmessige spillopper, i denne gang i form av dyster og akkordrevet, hedensk svartmetall, samt et skingrende doom-parti som minner litt om Trønderske Beyond Man. Overgangen inn og ut av denne broen er nok en smule klønete, men returen til den gravalvorlige, folketonale melodien ved veis ende gjør underverker for å rette opp inntrykket.

Nok en gang sitter jeg på følelsen av at de riktig store høydepunktene uteblir fra Heimlands materiale. Til tross for dette er det snakk om sterkt materiale, støttet opp av solid og variert trommespill og pakket inn i en varm og balansert miks. Om dette er nivået Heimland har lagt seg på på ‘Forfedrenes Taarer’ har vi en flott opplevelse å se frem til, selv om jeg håper på noe ekstra i form av et riff, en melodi eller en vending som virkelig tar pusten fra meg når skiva slippes i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grant The Sun – «Death Is Real»

Post-metal-bandet Grant The Sun er tilbake med nytt materiale for første gang siden EP’en ‘Sylvain’ ble sluppet i 2019, da i form av låta «Death Is Real». Dette bandet består av medlemmer blant annet fra Beaten to Death og Insense, og sånn sett glir de elegant inn i plateselskapet Mas-Kina Recordings’ fellesskap.

Låta er også en finurlig konstruksjon. Den åpner i et kjent, sint og energisk post-hardcore-aktig post-metal-landskap, men rekker også i løpet av en ganske kort spilletid å gå gjennom mange modi. Refrenget åpner opp lydbildet på strålende vis, og legger et godt utgangspunkt for et spennende og interessant outro-parti. Bandet har nok en vei å gå for å skille seg skikkelig ut i sjangerlandskapet, men «Death Is Real» anbefales like fullt, og er en sterk prestasjon.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Paradis»

Det smått sensasjonelle Rosa Faenskap er ute med ny singel, som er singel nummer to fra deres kommende debutalbum hvis tittel fortsatt er uannonsert. Trioen jobber imidlertid med Edvard Valberg fra Honningbarna, noe som på alle måter vitner om høye ambisjoner og et litt uvanlig – og forfriskende – grep innenfor metallscenen. I tillegg går «Paradis», som låta heter, inn i en sterk liten bunt med singler sammen med «Skjør», som ble sluppet for en stund siden.

For dere som ikke har hørt om Rosa Faenskap fra før, er det snakk om et band som skiller seg en del ut i svartmetallandskapet med en fremtoning og tematikk som knytter seg tett opp mot skeiv kamp. «Paradis» beskrives som bandets «mest intense låt hittil», og er ment som en «direkte motvekt» til en sjanger der «hjernedød nasjonalisme står sterkere enn noen sinne». Det er i mine øyne fullt mulig at det – dessverre – har stått enda verre til med høyreekstremisme innenfor svartmetall tidligere, men det er uansett ikke poenget; Rosa Faenskap treffer godt i sitt sinne og sin intensitet, og «Paradis» er en herlig liten energiutblåsning som implementerer en aldri så liten punk-brodd svært godt.

Hovedriffet står støtt gjennom låta med noen smakfulle variasjoner underveis. Bandet implementerer også noen produksjonsmessige grep som sender meg assossiasjoner blant annet til Daughters‘ «The Hit». Låta kunne muligens vært en enda kortere og mer fokusert kruttønne, og strengt tatt er det nok ikke snakk om noen svartmetallåt (jada, kjip svartmetallonkel her – men jeg liker post-hardcore også, så det er ikke problemet!). Kult er det uansett, og vi gleder oss til å høre det videre arbeidet.

Skrevet av Alexander Lange

Strange Horizon – «The Road (Single Edit)»

Strange Horizon er i full gang med å kaste ved på promo-bålet i forkant av sin andreskive, og med «The Road» har det norske publikum allerede fått høre to av skivas fire(!) låter. Dette betyr enten at Bergenserne har planer om å lansere et norsk doom-tilsvar til Slayers legendarisk kortfattede klassiker ‘Reign in Blood’, eller at vi kan forvente noen gedigne, Himalaya-dimensjonerte doom-konstruksjoner på skivas gjenstående to låter.

Nå skal det sies at «The Road» i seg selv kan vise seg å være en av disse forestilte låt-mammutene, ettersom utgaven som har blitt utgitt er en «single edit», og ikke det fulle bildet. Basert på den musikken vi har blitt servert, er dette dog utrolig vanskelig å se for seg, ettersom «The Road» er en ukomplisert, varm, klassisk doom-låt med slentrende grooves og mengder av rockefot. Bandets organiske samspill er igjen et effektivt salgskort for fans av jam-preget rock og metall, og det samme er den sjarmerende plettfulle, fengende vokalen til bandets gitarist/vokalist «Qvillio». Det er lite å si om Strange Horizons nye låt annet enn at det beundringsverdige soundet de kokte sammen på førsteskiva er vel bevart, samt at jeg er jævlig spent på hvordan resten av sporlista kommer til å se ut. Strange Horizon holder god varme i glørne på «The Road».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urkraft – «Riket»

Svartmetallprosjektet Urkraft slapp i 2020 en debutplate som pirret interessen min gjennom noen gode komposisjoner og et åpenbart potensial. Derfor ble jeg spent da jeg fant ut at Andreas Wærholm, som er mannen bak prosjektet, nå snart skal slippe en ny plate, og da med en samling låter som delvis har ganske ambisiøse lengder på komposisjonene. Første smakebit ut er «Riket».

Når det gjelder selve lengden, som her er på ni minutter, synes jeg Urkraft i all hovedsak kommer godt ut. Låta er nok litt lang, men imponerer aller mest med noen ganske så møysommelige og mektige oppbygninger og en koherens som demonstrerer et ytterligere potensiale for prosjektet. Så er kanskje melodiene litt enkle, gitarlyden er litt tett og sammentrukket, og skrikevokalen fungerer dessverre ikke spesielt bra på denne låta. Men dette er likevel et spennende pek mot plateslippet som skjer allerede om drøye to uker. Plata skal hete ‘Lyset skinner best i mørket’.

Skrevet av Alexander Lange

Strymer – «His Dying Last Devotion»

Etter to plateslipp to år på rad, har svartmetallduoen Strymer fra Telemark sluppet en ny låt: «His Dying Last Devotion». De to fullengderne levnet ingen tvil om at dette bandet er til for å dyrke primale, tradisjonstro svartmetalluttrykk, muligens med flest nikk til Darkthrone, og sånn sett representerer denne låta en kontinuitet.

Dessverre synes jeg ikke Strymer treffer like godt her som det de har gjort tidligere. Mens duoen på de to platene fant en god balanse mellom det lavoppløselige og primale og det håndgripelige, faller den mest i førstnevnte kategori her. Produksjonen føles noe forstyrrende, og det beste partiet – det nest siste – falmer litt som følge av sure gitarer.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tsjuder – “Gods of Black Blood”

Tsjuder er et svartmetallband med en høy stjerne i undergrunnen som følge av sitt raske, kompromissløse og flerrende take på sjangeren, og har bygget rennomé helt siden 1993 – kun med en fire års pause mellom 2006 og 2010. Det begynner likevel å bli en god stund siden siste plateslipp; nærmere bestemt er det hele åtte år siden ‘Antiliv’ ble lansert. Ventetiden på en ny skive er imidlertid over i slutten av juni når bandet lanserer ‘Helvegr’ via Season of Mist, og for at vi skal få en smak på hva vi har i vente, har låta “Gods of Black Blood”.

Her er det verken mange nye tendenser å spore eller spesielt mye å klage på. “Gods of Black Blood” er en forrykkende og svært god svartmetallåt, som oser av profesjonalisme og kjennskap til sjangertrekkene. Gitararbeidet er ganske så utsøkt og ondskapsfullt, og vokalen og trommespillet bidrar til at hensynsløsheten i Tsjuders uttrykk er ivaretatt over den vel så klare produksjonen. Svartmetall fra øverste hylle – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “The Endless Shore”

Morten Velands symfoniske metall-prosjekt Mortemia har sluppet andre låt fra sitt ‘The Covid Aftermath Sessions’-prosjekt: “The Endless Shore”. Det er også det første originalmaterialet vi får høre derfra, da den forrige singelen, “Frozen”, er et Madonna-cover. I ekte Mortemia-stil har Veland med seg et par eksterne bidragsytere, og denne gangen er tidligere Snow White Blood-vokalist Ulli Perhonen og en av Velands bandkollegaer i Sirenia, gitarist Nils Courbaron, med på ablegøyene.

Og det er kanskje særlig musikerprestasjonene som imponerer på “The Endless Shore”. Perhonens sirenevokal er plettfri og står i stil med låtas melankolske melodier, og Courbaron gjør jobben med en lekker gitarsolo. Komposisjonsmessig er likevel “The Endless Shore” noe av det mindre minneverdige jeg har hørt fra Mortemia, og melodiene setter seg ikke slik mange av de beste låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ gjorde. Jeg håper dermed nivået er litt høyere på resten av låtene fra det nåværende prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Fixation – «Ignore the Disarray»

Industri-yndlingene Fixation har over det siste året sluppet en serie fengende og polerte singler som har utbasunert bandets potensiale som en kommersiell bransjekraft på sikt. Den nye singelen «Ignore the Disarray» føyer seg godt inn i denne rekken, samtidig som det utvider bandets tekstlige arsenal ved å kritisere kristendommens manipulative og utnyttende taktikker.

Denne kritikken er selvfølgelig støttet oppunder av dramatisk og storslått alternativ metalcore som slekter på Bring Me the Horizon sitt gjennombrudd ‘Sempiternal’. Den filmatiske koringen som åpner showet knytter bånd til låtas tematikk på et godt vis, og de tekniske gitarløpene som krydrer låta er et flott touch som jeg ikke har sett bandet benytte i særlig stor grad tidligere. Det er selvfølgelig Jonas Hansen sin maktdemonstrasjon bak mikrofonen som står i fokus, men det veldige lydbildet som bandet reiser rundt sin frontmann er instrumentelt i å skape den massive lytteropplevelsen som «Ignore the Disarray» er. Jeg savnet kanskje en siste, eksplosiv repetisjon av refrenget etter den noe anonyme broen, men Fixation viser på sin nye singel at deres tidligere låtsuksesser slettes ikke skyldes tilfeldigheter. Anbefales fans av moderne, kommersiell metalcore med post-metalliske teksturer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Magick Touch – «The Judas Cross»

«The Judas Cross», andresingelen fra Magick Touchs kommende skive ‘Cakes & Coffins’ viser en litt annerledes side ved det Bergenske trad/hardrock-bandet enn førstesingelen «Apollyon». Der «Apollyon» var en oppstemt og harmoni-tett festlåt, er «The Judas Cross» en litt tyngre sak i kraft av sitt chuggende hovedriff. Marsjfarten etableres når trommene og vokalen kommer inn etter kun 15 sekunder, og låta beveger seg sjeldent langt unna denne taktfaste og noenlunde avmålte hardrock/metal-grooven. Noen høydepunkter finnes da likevel, der spesielt det nydelige refrenget og soloens referanse til for-refrengets gitarplukk er verdt å trekke frem. «The Judas Cross» er lett å like, selv om den ikke letter fullstendig for min egen del. Magick Touch virker uansett i stand til å levere solide trad-varer på sin kommende skive, så det er bare å hente frem lærvesten og gjøre seg klar for slippet av ‘Cakes & Coffins’ 20. mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Seven Impale – «IKAROS»

Det progressive jazzrock-bandet Seven Impale fra Bergen annonserte nylig at tredjeskiva ‘Summit’ har forlatt pressa. Slippdato er 26. mai, hvilket burde skrives inn i almanakken til hver en progfan med selvrespekten i behold.

Seven Impale har alltid vært glad i å ta med lytteren på omfattende og uforutsigbare reiser med sine låter, og denne tendensen lever i beste velgående på førstesingelen «IKAROS». De skrudde riffene, lekne teksturene og den skeive rytmeleken skaper assosiasjoner til den mytiske skikkelsen Daedalus, som foruten å være faren til den titulære Ikaros også var oppfinner, arkitekt og skaperen av labyrinten på Kreta i følge gresk mytologi. Det kaotiske førsteinntrykket som «IKAROS» skaper viser seg over flere lytt å være minst like utspekulert og nøye planlagt som den nevnte karakterens maskineringer, og er i tillegg utsmykket med noen tungmusikalske referanser som burde vekke nysgjerrigheten til bloggens lesere.

Der det helhetlige inntrykket av «IKAROS» er litt som om man hadde foret musikken til King Crimson gjennom en mer oppdatert og metallisk lydproduksjon, er låta strengt tatt satt sammen av en serie minneverdige øyeblikk med hvert sitt eget univers av musikalske referanser. Låtas vers minner for eksempel om vokaldynamikken og rytmikken til Mastodon, før en disig blastbeat toppet med surrende saksofon-fraser leder over til et melodisk parti som kan mindre om en tyngre utgave av band som Porcupine Tree og Amplifier. Sånn sett er låta en gedigen referansefest, men det betyr ikke at musikken til Seven Impale ikke står på egne ben som et musikalsk fenomen adskilt fra sine inspirasjonskilder. Jazzens påvirkning på både enkeltfraser og de mer jammede sekvensene fremstår nemlig som noe ganske unikt på den norske scenen, spesielt satt i kombinasjon med elementet av knusende, mektig doom-metall som avslutter låta. Oppsummert er «IKAROS» en mangefasettert og kontinuerlig engasjerende singel, og et svært lovende åpningsmissiv fra bandets kommende tredjeskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Likbaal – “Korsfarerne”

Likbaal er et svartmetallband fra Bergen som sparket i gang karrieren sin med to singelutgivelser i fjor: “Gravkammer” og “Forglemmelse”. Singlene er angivelig sluppet for å legge et første grunnlag for bandets videre virksomhet, blant annet konserter, og nå er også en tredje sluppet. Den heter “Korsfarerne” og ligger – ikke så overraskende – ganske nærme de to tidligere låtene uttrykksmessig.

Likbaals musikk kan nok ganske enkelt karakteriseres som typisk andregenerasjons norsk svartmetall. Bandet implementerer imidlertid noen flere lydeffekter enn gjennomsnittet, særlig klassisk, storslått korvokal. Dette spiller også en ganske sentral rolle i “Korsfarerne”, der det leder an melodien i et nokså sterkt hovedtema. Med det er denne låta en habil prestasjon fra Likbaal, selv om jeg nok skulle ønsket meg en litt mer spennende og mindre repetativ struktur på låta.

Skrevet av Alexander Lange

Fall of Midwinter – «Into the Frost»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Fall of Midwinter er en nordnorsk kvartett som skriver melodisk death/doom inspirert av band som Insomnium, samt hjemtraktenes storslåtte natur. Bandet annonserte nylig EP-en ‘Beyond the Freezing Dawn’, som foreløpig ikke har noen slippdato. To av låtene fra EP-en har dog allerede blitt utgitt, hvorav «Into the Frost» ploppet inn på strømmetjenestene sist uke.

Grunnlaget «Into the Frost» er bygget på er temmelig enkelt. Buldrende, melodisk dødsmetall møter symfonisk koring og orkestrale synther – en kombinasjon som gjenspeiler den nordnorske naturens mektige berg og fjell på godt vis. De digitale trommene og den blasse gitartonen jobber dog imot låtas atmosfære, som ellers er gjennomsyret av ærefrykt og melankoli. Valget om å gi ut låta som en instrumental er også et pussig et, ettersom strukturen og detaljnivået på låta virker skreddersydd for en vokaljobb som vi ikke får høre for øyeblikket. Sånn sett fremstår «Into the Frost» som en litt uferdig låt, selv om den også gir et effektivt bilde av hvem Fall of Midwinter er og hva slags sound de går for.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Toskegjølet – «A Flicker of Light»

Et voldsomt svell av lydmalende synther og støy velter seg ut av høyttalerne i det man trykker play på debutsingelen til det splitter nye svartmetallbandet ‘Toskegjølet’. Duoen fra Volda spiller en form for symfonisk svartmetall som med både låtskriving og produksjonsvalg uttrykker en kjærlighet for 90-tallets utgivelser innenfor sjangeren, og skaper en relativt effektiv lytteropplevelse i samme slengen.

Låtas sentrale akkordrekke oser av stormende og voldsom melankoli, og flettes med jevne mellomrom inn i en synth-kledt og Windirsk, melodisk seksjon. Sett i kombinasjon med den svært 90-talls-inspirerte produksjonen fungerer disse partiene meget godt, og det samme gjør de dystre og gravalvorlige versene og broens mystiske, hjemsøkte skogholt. «A Flicker of Light» kan beskrives som en variert og godt planlagt reise gjennom et sett norske svartmetall-referanser, og som singel vitner låta om et tydelig potensiale til tross for sin noe manglende egenart. Sistnevnte skal man kanskje ikke forvente av debutsingelen til et nytt band, så jeg velger å gå ut med en anbefaling om at folk sjekker ut Toskegjølets første låt, «A Flicker of Light».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Camelio – “Heroin i Desember”

Camelios fredagsslipp fortsetter før bandets nye plate slippes denne uka, og denne gangen har bandet sluppet låta “Heroin i Desember”. Denne låta kombinerer nok først og fremst noen tendenser fra “Dovendyr” og “Trist som Faen”, nærmere bestemt det ganske usminka rockepreget fra førstnevnte og melankolien fra sistnevnte. Med det er det nok også blant låtene bandet har sluppet i denne lange singelrekka som er enklest å like, samtidig som at de er blant de minst eventyrlystne.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Tilbake Til Opprinnelsen»

Thomas Eriksens Mork fortsetter å bygge forventninger til sin kommende plate ‘Dypet’, denne gangen med låta «Tilbake Til Opprinnelsen», som skal runde av fullengderen når den kommer om ti dager. Den første og forrige singelen fra plata, «Bortgang», imponerte meg dessverre ikke nevneverdig da den kom, mest fordi den var i overkant treig. Om den fortsatt ikke får meg til å sperre opp øynene, gir den noe mer mening når jeg også har hørt «Tilbake Til Opprinnelsen». Disse to låtene peker nemlig sammen mot en plate som er noe mindre intens og mer stemningsfull enn forgjengeren ‘Katedralen’.

«Tilbake Til Opprinnelsen» peker også mot at dette kan bli en vellykket utvikling, og gjør således også «Bortgang» en liten tjeneste. Hovedtemaet er en herlig synth-basert og melodisk sak, og Eriksen eliminerer også tvilen rundt hvorvidt intense, svartmetallske tendenser vil ofres med blast-beats og heseblesende vers som fungerer godt på tross av at vokalen er i overkant høylytt i miksen. Et habilt gitarriff får også plass etter hvert, og Eriksens clean-vokal – som jeg synes er blant Morks største ess i ermet for øvrig – blir integrert på strålende vis på tampen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Forcefed Horsehead – «The Black Sun»

Da Forcefed Horsehead slapp den første singelen fra sin kommende plate ‘Monoceros’, «Every Death You Take», trodde jeg kanskje det var denne typen låter, og lite annet, som skulle stå på menyen. Og det hadde sikkert vært helt greit, det. For dette er en kruttsterk hardcore-kruttønne av en metallåt, som skiltet med en aggresjon og en profesjonalitet som ga meg mengder med vann, eller blod, i munnen.

«The Black Sun» gir imidlertid klar beskjed om at det også vil være andre type låter enn korte d-beat-forløsninger på ‘Monoceros’. Dette er en mektig gigant på litt over seks minutter, og skilter med treige tempoer, brutal, brutal chugging, vanvittige brekk og et helt enormt hovedriff. Her snakker vi nærmest brutalitetsdimensjoner a la Primitive Man, og jeg må nesten sjekke om sveisen faktisk ikke går bakover etter ethvert gjennomlytt. Og de er det blitt mange av. For selv om det er dristig å si, tror jeg at jeg kan stå inne for påstanden om at dette er den beste norske metallåta jeg har hørt hittil i år. Så jada, denne må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange

Lumsk – «Det Døde Barn» / «Das Tode Kind»

Lumsk er et smått legendarisk band innenfor den norske, folkemetalliske sfæren, som konsekvens av at deres fusjon av folkemusikk og metall var ganske annerledes fra resten av bandene som befolket scenen på 2000-tallet. Der den typiske løsningen var å tilnærme seg folkemusikken fra en base i melodisk svartmetall, kombinerte Lumsk mer autentisk-klingene folkemusikalsk instrumentering og melodikk med en tyngre, langsommere og mer trolsk form for doom-preget rock og metall. Bandets tidlige skiver har blitt stående som relativt urørte landemerker innenfor norsk folkemetall, der spesielt ‘Troll’ fra 2005 har gitt undertegnede mye glede over årenes løp.

Etter at bandet egentlig la ned stikker, plektre og buer etter slippet av ‘Det Vilde Kor’ i 2007, har de i 2023 annonsert at de er tilbake for fullt. Besetningen har sett en mengde utskiftninger siden sist, og hvordan den nye dynamikken i bandet fungerer vil vi kunne finne ut allerede i mai, da gjenforenings-skiva ‘Fremmede Toner’ har planlagt slipp. Basert på de første singlene fra skiva, «Det Døde Barn» og «Das Tode Kind», har vi med et Lumsk å gjøre som virker mer bemidlet, uten at det nødvendigvis er mye som har endret seg ved deres musikalske grunnlag.

De to nye låtene er nemlig umiskjennelige Lumsk-låter, men innehar i tillegg en rikdom i arrangementer og lydbilde som utgjør en ganske stor kontrast til de enklere og robuste låtene på skiver som ‘Troll’. Instrumentalstemmene er plassert rundt i lydfeltet på en måte som gjør at alle bidrag blir tydelige, og kombinert med låtstrukturer som benytter seg av effektive triks fra post-rockens lærebøker blir det hele en mektig og fortryllende opplevelse. Vokalmelodiene er i kjent Lumsk-stil uutslettelige fra hjernebarken når man først har hørt dem, og er levert via det fabelaktige stemmematerialet til bandets nye vokalist, Mari Klingen.

De to låtene baserer seg faktisk på det samme tekstlige materialet, ettersom «Das Tode Kind» er komponert rundt et tysk dikt, og «Det Døde Barn» er komponert rundt André Bjerkes oversettelse av det samme diktet. Akkurat som oversettelser av dikt kan endre karakteren til diktet noe, har Lumsk skrevet to ganske forskjellige låter, selv om det er mye av det samme musikalske råmaterialet som ligger til grunn. Dette gjør meg umåtelig spent på å høre hele skiva, ettersom den utvider dette konseptet med fem ytterligere tolkninger av dikt på originalspråk i tillegg til oversettelser av Bjerke. Det er i det hele tatt en glede å ønske Lumsk tilbake til en ny og endret norsk metall-flora; jeg håper de har planer om å glede oss med sin tilstedeværelse i lengre tid fremover.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heimland – «Skugger fra ei Svunnen Tid»

Sist vi hørte fra Heimland her på bloggen var i 2021, da den fabelaktige EP-en deres ‘Fimbulvinter’ imponerte oss nok til å sikre seg en plass på lista over årets beste EP-utgivelser. Siden den gang har bandet opptrådd på en rekke norske scener, der kanskje turneen med Kampfar og Slegest er å betrakte som et spesielt høydepunkt. Nå har bandet endelig funnet tid til å slepe sine turné-sletne skrotter inn i studio igjen, og resultatet av dette får vi presentert når debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’ slippes i begynnelsen av Mai.

I den anledning har bandet selvfølgelig sluppet en aldri så liten smakebit, nemlig den melodiske svartmetall-perla «Skugger fra ei Svunnen Tid». Basert på dette førsteinntrykket har Heimland ingen planer om å forlate sin uttrykksmessige base på sin debutskive, men fortsetter å veve sine svartmetalliske broderier med tråder av Taake og Sognametall. Melodiske fraser løper inn i hverandre som krappe stryk, og det er kanskje mest av alt trommene som sørger for variasjon i terrenget over låtas kompakte spilletid. Heimland sørger for at de melodiske strømningene får noen ekstra høye krusninger mot låtas slutt, men jeg skulle kanskje ønske at de hadde inntatt scenen med enda større bravur på den første singelen fra sin nye plate. «Skugger fra ei Svunnen Tid» er uansett en flott tur gjennom Vestlandssvartmetallens golde men vakre landskaper, og en fin introduksjon til ‘Forfedrenes Taarer’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange Horizon – «Candles»

Strange Horizons debutplate fra i fjor, ‘Beyond the Strange Horizon’, var en av platene som akkurat ikke nådde opp til vår topp 50-liste i fjor, noe som naturligvis var synd fordi vi heller ikke ellers fikk spredt det gode ord om denne fullengderen. Sammen med Kryptograf står disse for noen solide, psykedeliske stoner-antenner i Bergen by, der deilig gitarlyd, flott samspill og smakfulle 60- og 70-tallsreferanser er noe av det som bidrar til behagelige og organiske lytteropplevelser i metallformat.

Den nye låta til Strange Horizon, «Candles», er i tillegg noe av det beste jeg har hørt bandet mønstre til nå. Låta kan kanskje avskrekke noen med sin nesten åtte minutter lange spilletid, men jeg kan imidlertid berolige med at den føles like umiddelbart tiltalende som den er lang. Fengende gitarriff og vokalmelodier, et herlig gjennomgående samspill særlig mellom gitar og bass og en flott og dynamisk struktur gjør denne til et fint lite stoner-eventyr. Detaljnivået kunne kanskje vært noe høyere, men likevel kan jeg anbefale «Candles» varmt for de med sans for sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Trist som Faen²«

Ny uke, ny låt fra Camelio, kan man kanskje si; fredagen sist uke var i alle fall den tredje på rad vi fikk servert nytt materiale fra bandet. Denne gangen er det snakk om låta «Trist som Faen²«, der bandet ser ut til å spille videre på noen av svartmetalltendensene de utforsket i «Pyramide med Fengtenner» – om så med noen Kvelertak-aktige og endog folketonale tendenser oppå det hele.

Mye tuder på at Camelio ønsker å leve opp til låttittelen med denne komposisjonen, og det er definitivt det mest melankolske og tårevåte jeg har hørt bandet koke opp. Det er også trekk de for så vidt mestrer godt, og melodiene er på alle måter tiltalende og gode. Så kommer spørsmålet om Camelios uttrykk begynner å bli litt vel forstrukket og ukonsist til at prosjektet fremstår så meningsfullt som det bør, spesielt om alle disse låtene skal inn på en utgivelse til slutt. Men det gjenstår å se; enn så lenge kan vi glede oss over nok en låt som treffer metallnervene godt, og som tross alt er et vitnesbyrd om et stilistisk interessant band.

Skrevet av Alexander Lange

Astralplane – «Hulder»

Stoner/doom-trioen Astralplane står i fare for å slippe et aldri så lite norsk høydepunkt innenfor sjangeren sin i år når oppfølgeren til 2017-plata ‘Sly Serpent’ skal ut til massene. Den ni minutter lange mastodonten «Burning Time» ble sluppet for noen uker siden og imponerte meg stort, og nå har altså «Hulder» også landa – uten å legge noen særlige dempere på forventningene mine til plata.

Nei, «Hulder» er ingen kjempe som «Burning Time», og er en mer lavmælt og konvensjonell seksminutter som vel også kan karakteriseres som god, gammeldags Black Sabbath-tilbedelse. Stilistisk ligger nok låta også litt tett opp mot metallpionerene og andre storheter med likt uttrykk. Låtskrivingsprestasjonen er like fullt god, og styrkes særlig av at bandet spiller svært organisk og godt sammen og det låter så innmari fint. Vi får se om ‘Sly Serpent 2’ blir den mest behagelige lytteropplevelsen innenfor norsk metall siden Superlynx‘ ‘Electric Temple’, men sammen med «Burning Time» utgjør «Hulder» en god audition enn så lenge. Vi gleder oss.

Skrevet av Alexander Lange

Blodsvar – «528»

Sist uke tok vi for oss den heseblesende debut-singelen til Blodsvar, en illsint og tradisjonell sak som trykket på alle de rette knappene hva gjaldt rendyrket thrashmetall. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at bandet hadde sluppet nok en singel bare en uke senere. Da jeg trykket «play» på låta ved navn «528» og ble møtt med seige stoner-grooves og hardcore-brøl, ja da skjønte jeg fort at det ikke kunne være snakk om samme band. Ja folkens, vi har altså to norske band ved navn Blodsvar som velger å debutere på samme tidspunkt; en tvist av de rent sjeldne som jeg overfører ansvaret til bandene for å nøste opp i.

Som sagt er det ikke byksende thrashmetall vi får servert på «528», men en slags krysning mellom stoner rock og hardcore, som dog ikke helt når sludge-nivåer av desperasjon og tyngde. Likevel er det én ting det går an å si at de to navnebrødrene har til felles, og det er en tendens til å fokusere på slagkraftighet fremfor kompleksitet. «528» henter mesteparten av kraften sin fra en serie enkle riff levert over en understrøm av fengende, tunge grooves, samt en lidenskapelig brølt vokal som virker å omhandle overtenkningens kneblende effekt på menneskesinnet. Denne enkelheten og presisjonen fungerer meget godt for Blodsvar på deres debutsingel, som burde falle i smak for stoner-hoder så vel som hardcore-fans. Så får vi håpe at navne-tvisten ender med enighet og et varmt håndtrykk mellom partene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Stian Svorkmo – «Teddybjørnens Vise»

Usignerte, ute nå på Youtube

Det er med sorgtungt hjerte jeg innrømmer at de to singlene Octohawk gav ut i 2022 gikk bloggens redaksjon hus forbi. Da vi fant ut av dette bestemte vi oss for at den neste låta den progressive sludge-kvintetten slapp skulle omtales uansett hva, om det så var snakk om et Enya-cover eller en feature på en russelåt av TIX.

Nå er ikke dette sludge-coveret av Alf Prøysens «Teddybjørnens Vise» Octohawks verk strengt tatt, men vi ser likevel vårt snitt til å kommentere på denne nydelige skøyerstreken til bandets gitarist/vokalist, Stian Svorkmo. Jeg er ærlig talt nesten litt bekymra over ressursene karen har valgt å investere i låta, ettersom coveret er både vel-produsert, vel-arrangert og utsmykket med en tekst-video som tar shit-posten til høyder på grense til det stratosfæriske. Karen hevder at låta er ment å være en slags metallisk substitutt for det barnemusikalske fenomenet «Baby Shark», og personlig mener jeg at låta kan fungere som et effektivt pedagogisk verktøy for de aller minste. Låta kombinerer nemlig to av Norges største kulturskatter – Prøysen og metall – på en måte som burde få smokken til å dette ettertrykkelig ut av kjeften på dagens over-skjermede smårollinger. Har du planer om å ta med deg skrikerungen din på Tons of Rock i juni, anbefaler vi i Metallurgi at du lodder stemningen med adskillige gjennomspillinger av Svorkmos «Teddybjørnens Vise» først – gjerne på et volum som gir gjenlyd i ranglene i kilometers omkrets.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – «De dødes tjern»

Etter å rundet av fjoråret på aktivt vis med to fullengdere, har Ånder nå gitt ytterligere lyd fra seg med den to og et halvt minutt lange låta «De dødes tjern» – formodentlig inspirert av Kåre Bergstrøms film fra 1958 med samme navn, som regnes som Norges første skrekkfilm. Denne låta ligger stilistisk tett opp mot materialet som har kommet fra prosjektet tidligere, der den preges av repeterende, melankolske melodier og en anelse Burzum-estetikk. Den mystiske atmosfæren Ånder klarer å skape på denne låta gjør den definitivt til et av prosjektets bedre komposisjoner, og peker mot et visst potensiale for Ånder – om det så ennå er en vei å gå når det gjelder å skille seg mye ut. Som tidligere produksjoner lider nemlig «De dødes tjern» av å være litt vel simplistisk og udynamisk, og jeg tror særlig produksjonen kunne gjort stemningene enda mer fengslende.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

I denne utgaven av makrostrukturell evaluering har vi fått med oss gjesteskribent Jonas Ludvigsen, som blant annet har skrevet en mengde anmeldelser for GAFFA. Grunnen til dette, er at bloggens faste skribenter anser seg som inhabile når det kommer til å dekke Bizarrekult, som følge av at vi har for tette forbindelser til prosjektet gjennom å være en del av dets live-besetning. Vi anser dette som en nydelig mulighet til å hente inn litt nytt blod og ferske perspektiver til bloggen, og som dere snart vil se har Jonas levert et strålende skriveri om ‘Den Tapte Krigen’. Hjertelig takk skal du ha!

Bizarrekult – Den Tapte Krigen

Bizarrekults ‘Den tapte krigen’ er en tour de force hva moderne black metal angår; en salig blanding av gold alt-rock og klassisk norsk svartmetall preget av sjelelig lengsel, frykt for tap, men også livsbejaende optimisme.

Den nevnte lengselen settes umiddelbart i spill på åpningssporet «Du lovet meg», som starter hardt ut i god ekstremmetall-stil, før den sklir over i nydelige melodiske partier som maner til melankoli, nordavind og blekksvart hav. Herfra balanserer Bizarrekult sorg, vrede og håp på sømløst vis. Låta utvikler seg fra bunnløs vrede til luftige vokaliseringer og astronomiske riff, svevende over en bunnsolid fremadstormende blast beat.

Åpningssporet kan sånn sett sies å være plata i mikrokosmos. En god gammel overture om man vil. En smakebit av hva som skal komme, samt en forberedelse på de kreative grepene som venter. For Bizarrekult er ingenting om de ikke er kreative. De ulike alt-metal-elementene inkorporeres i de ulike låtene, holdt oppe av en ramme bygd på progressiv black metal, på en måte som føles overraskende og naturlig på en og samme tid. Så uventet at man stadig kan glede seg over noe nytt. Så selvfølgelig at man bare kan fryde seg ved utførelsen. Vi finner dette igjen blant annet i «Midt i stormen», som starter ut som en meget groovy, bassdreven black’n’roller før den transporterer oss til nettopp stormens øye. Bizarrekult lar kaoset virvle rundt seg, men bevarer roen, og styrer sin egen skute.

Midt mellom alt dette, som for at plata ikke skal bli for mektig kost, har de også funnet plass til mer «tradisjonelle», brvtale bangere. «Kongen» er et godt eksempel. Lett gitarlek og cymbalspill tar oss ut i skoddefylt landskap underbygget av en bass som varsomt gir seg til kjenne. Vokalen kommer inn, skrikende, som fra langt vekk, og låta bygges sakte opp før den eksploderer halvveis gjennom og dundrer av gårde helt til siste sekund. Litt i samme bane, men enda mer eksplosiv fra start er «Løslatt», som nok er platas hardeste låt. Men også her finner man smutthull til melodiske partier som løfter seg ut av avgrunnen og opp mot lyset. Det er noe veldig effektivt i låtskrivingen her. Borte er svartmetallens uendelige selvtilfredshet. Alt er til for uttrykket. Øynene er alltid på målet.

‘Den tapte krigen’ er i stor grad en plate som snakker for seg selv. På drøye 40 minutter gjør Bizarrekult det klart å tydelig hva de ønsker at musikken deres skal være. Tematikken er i og for seg velkjent i sjangerlandskapet, men i ‘Den tapte krigen’ får man ferske perspektiver. Hva kan man tenke nytt om mørke og menneskelig elendighet? Hvordan kan man komme videre? Dette er det som utforskes på denne plata, og det gjøres heldigvis med voldsom musikalsk overflod.

Skrevet av gjesteskribent Jonas Ludvigsen

Draken – The Book of Black

Med en gang du ser at en plate gis ut av det svenske plateselskapet Majestic Mountain Records, kan du nok være ganske sikker på hva du får. Dette selskapet må nok kunne sies å være blant Skandinavias fremste leverandører av tung, psykedelisk og feit metall, og har tidligere blant annet gitt ut musikk av vestfoldske Jointhugger. I 2021 slapp de også Drakens selvtitulerte debutskive, og som seg hør og bør har de nå også gitt ut ‘The Book of Black’. Denne plata gir oss mer av det gode, og den bør definitivt kunne blidgjøre enhver stoner/doom-entusiast.

‘The Book of Black’ låter i alle fall innmari bra. Lyden er både feitere og romsligere enn det den var på debutskiva for to år siden, og kanskje viktigst av alt imponerer Draken med at samspillet også låter så godt og organisk. Det er hele tiden tight nok uten at spillinga føles for kalkulert, og sammen med den fine lyden gir det denne plata en herlig følelse av liv. Det er altså bare å ta av seg hatten for produksjonen av ‘The Book of Black’.

Låtene i seg selv har jeg nok et noe mer ambivalent forhold til. Det gjelder særlig åpningsstrekket. Jeg synes nemlig Draken kommer litt skeivt ut med åpnings- og tittelsporet, der hovedtemaet er tøft nok men grooven repeteres til det kjedsommelige. «Bastard» får deretter opp dampen litt på fint, Motörhead-aktig vis, men denne låta blir heller ingen storfavoritt hos undertegnede med sin litt vel generiske refrengmelodi.

Heretter tar det seg imidlertid opp. «We Deserve to Suffer» byr på en mer interessant og dynamisk oppbygning enn det som har blitt servert tidligere (i tillegg til en merkelig og kul gitarsolo), og den påfølgende «House of Horrors» er et av platas store høydepunkter med det flotte orgelet som stadig får male lydbildet litt mer fargerikt. Også «Symbiote» er en solid sak ved at den byr på et av platas tøffeste riff, og «Relentless Sinners» overrasker positivt med sin storslåtte og fine avslutning.

Platas kanskje beste låt er imidlertid også den mest ambisiøse, nemlig den nesten ti minutter lange avslutningslåta «Bloodguilt». Her kommer Drakens flotte samspill særlig godt til uttrykk ved at de usedvanlig seige partiene på denne låta kommer så godt ut, og som om ikke det var nok, får vi også servert noen virkelig flotte refrenger og en herlig avslutning.

‘The Book of Black’ ender dermed opp som en vellykket raffinering av den feite, fine stoner/doom-musikken Draken vil formidle. Trioen retter fint på skuta etter en litt haltende begynnelse, og ender opp med å servere en plateopplevelse som skiller seg ut ved å være en uhyre godt spilt skive. Med en presentasjon som gjør det hele litt mørkere i kantene, evner Draken også å skille seg ut i stoner/doom-mengden i andre henseender. Så åpner særlig de litt åpnere lydbildene på ‘The Book of Black’ en mulighet for at bandet også kan stå for noe litt mer spesielt i fremtiden også rent uttrykksmessig. Veien videre kan med andre ord bli spennende.

Skrevet av Alexander Lange

Bolzö – Void

Bolzö er en kvartett fra Trondheim som faktisk har bygd opp til lanseringa av debutplata ‘Void’ helt siden 2018. Da slapp bandet nemlig andre låt på dette albumet, «Hate», og dette ble fulgt opp av slippene av låtene «Void» og «Moonlight» i henholdsvis 2019 og 2020. Om en viss pandemi er årsaken til at plata lot vente på seg er meg uvisst, men nå er den i alle fall her, og den byr på en aldri så forfriskende cocktail av svartmetall og melodisk death metal.

De tre singlene i seg selv er nokså ulike og et godt bilde på variasjonen Bolzö presenterer på ‘Void’. Den beste av dem synes jeg imidlertid er «Hate», som også har endt opp som en vital komponent i det sterke åpningssegmentet Bolzö står for her. Her utnytter nemlig bandet aller først melodien som åpner plata for det den er verdt, før «Hate» byr på et av de mest dynamiske og spennende lytteropplevelsene på ‘Void’. For mens de andre låtene stort sett er ganske korte og direkte, puster «Hate» seksminuttersmerket i nakken med en ganske progressiv låtstruktur med lekre vendinger i seg.

Det er imidlertid det stilistiske som utgjør den mest gjennomgående kvaliteten på ‘Void’. Bolzös sjangerlek fungerer svært godt og åpner opp for mye variasjon, og den gjør ‘Void’ til en flerdimensjonal opplevelse. Her får vi høre alt fra Death– og Vorbid-aktige tendenser i «Suffering in Silence» til antemiske melodeath-refrenger i «The Land of Fire» og mystisk svartmetall i «Thy Land», og Bolzö lykkes også fint med å skape en naturlig sammenheng mellom de ulike låtene.

Det negative ved ‘Void’ ligger nok snarere i det produksjonsmessige. Det jeg tenker mest på er nok at jeg tror det instrumentale kunne ha hørtes enda litt mer storslått ut, og at jeg synes det stadig tilbakevendende dungeon synth-keyboardet låter litt vel urtypisk. I tillegg synes jeg mange av riffene låter litt vel enkle, og at idéene nok kunne fått litt mer detaljrikdom. ‘Void’ er likevel en særs underholdende opplevelse som henter sin styrke gjennom velbalansert og fargerik variasjon. Sånn sett er dette langt på vei en sterk debutskive fra Bolzö.

Skrevet av Alexander Lange

Gribberiket – Dråpen

Ute nå via Dead Seed Productions/ Records of the Fleshgod

Gribberiket er et eksperimentelt funeral doom-prosjekt ledet av den visuelle kunstneren og musikeren Sindre Foss Skancke. Til forskjell fra hans langvarige solo-prosjekt Utarm er Gribberiket et fullverdig band, fylt opp av anonyme musikere som jobber under aliaser som «Witchfucker Wangen», «Gimp Molestor» og «Kybermensch». Dette er pseudonymer som formelig oser av lærreim, ridepisk og jordbær-røde gagballs, hvilket gir inntrykket av at Gribberiket ikke er et prosjekt som tar seg selv så høytidelig. Dersom man derimot bestemmer seg for å gi bandets nye LP ‘Dråpen’ et lytt, ja da får denne teorien straks en ripe i lakken.

Gribberikets form for funeral doom befinner seg såpass langt ute i periferien at det blir meningsløst å sammenlikne dem med sjangerens fanebærere. Med sin spinkle, svømmende produksjon og formløse, nesten improvisatoriske struktur er ‘Dråpen’ et aldri så lite unikum innenfor sjangeren, og med det en utgivelse som krever nesten uforskammet mye av lytteren. Om jeg skulle forsøkt å oppsummere opplevelsen via referanser til andre grupper, ville jeg sagt at ‘Dråpen’ låter som en dissosiativ og schizofren versjon av Aldebaran, hjemsøkt av etterlevningene av ‘Tide Turns Eternal’ sine akvatiske ledegitarer.

En annen måte å beskrive skiva på, er som et ruspåvirket svalestup ned i sjelens dypeste avgrunner. Vokalen til Skancke kan ansees å være protagonisten i denne metaforiske reisen, og som den åpenbart kompromissløse kunstneren han er, både hyler, trøster, bærer og messer han som en mann fanget i sitt eget, skreddersydde helvete. Å lytte til en kar maltraktere både lunger og stemmebånd på denne måten i nesten 50 minutter, er åpenbart en opplevelse myntet på en ørliten gruppe auditive selvprylere. Bedre blir det ikke at musikken ikke tilbyr noen form for ly fra Skanckes torturerte skriking, men heller utgjør en tilsvarende forstyrret og skrekkinngytende motpart.

Til tross for skivas krevende kvaliteter, finnes det noen få øyeblikk som kan sies å nærme seg konvensjonell skjønnet. Tittel- og avslutningssporet «Dråpen», har for eksempel et vemodig hovedtema som slekter på den melodiske dødsdoomens sorgtunge affekt. Skivas mest effektive strekk, finner vi dog på «Læren om øyet», som mot slutten av sine 15-minutter åpenbarer en meditativ og bittersøt boble i opplevelsens indre. Det er noe inntrykksfullt med måten Gribberiket plutselig sniker seg tettere opp mot alminnelig dødsdoom; et trekk som plutselig åpenbarer Skanckes vokal som sørgende og forlatt, heller enn desperat og fortapt. Dette øyeblikket vil trolig være utbetaling nok for enkelte til å rettferdiggjøre den lange reisen for å komme seg dit. Likevel tror jeg de aller færreste vil ha tålmodigheten som kreves for å karre seg frem til denne forfalne oasen.

For min egen del, må jeg innrømme at ‘Dråpen’ neppe er en utgivelse jeg kommer til å besøke igjen med det første. Skivas formløse og vedvarende ekstremitet utgjør en ekstrem test for tålmodigheten, og musikkens iboende kvaliteter åpenbarte seg kun i øyeblikk med radikal åpenhet og nysgjerrighet fra mitt eget hold. Jeg har lettere for å sette pris på denne graden av abstraksjon i visuell kunst og film enn jeg har i musikk, ettersom fraværet av tydelige markører over tid gir meg en følelse av å ligge og duppe i en sjøsyke-fremkallende, sensorisk depivasjonstank. Dersom tanken på å høre på Esoterics ‘A Pyrrhic Existence’ under påvirkning av salvie derimot gjør deg gira, kan jeg helhjertet anbefale et dypdykk ned i Gribberikets gnagende skjærsild på ‘Dråpen’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tore Fagerheim – Cessation of Existence/ The Demon Core

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Tore Fagerheim, tidligere gitarist i band som Shadowmind, Unholy Quest og Repent, har i senere år viet døgnets musikalske timer til en omfattende produksjon av backing tracks under eget navn. Disse sporene fulgte til å begynne med backing track-kulturens generiske retningslinjer, som vil si at de ble titulert etter toneart og musikalsk stil (den første låta hans het «E Minor 80’s Power Ballad Guitar Backing Track). I senere tid har det virket som at gitaristen har begynt å investere seg mer i materialet han produserer, noe de mer artistiske utgivelsestitlene og cover-illustrasjonene er tegn på.

De to nye demoene til Fagerheim, ‘Cessation of Existence’ og ‘The Demon Core’, er gode eksempler på denne trenden. Demoene er som vanlig fylt med instrumental-spor i et kommersielt melo-death/metalcore-modus, men utgivelsene unngår å oppleves som ren bruksmusikk som følge av beslutningen om å gi dem en noenlunde kunstnerisk presentasjon. I tillegg er det subtile forskjeller på innholdet på de to demoene rent uttrykksmessig, hvilket de to kontrasterende cover-illustrasjonene skildrer på effektivt vis.

Satt på spissen kan man si at ‘Cessation of Existence’ inneholder melo-death av en episk og melodisk art som sender tankene i retning Insomnium, der ‘The Demon Core’ fremstår som et Bring Me the Horizon-komponert Doom-soundtrack, dersom de mottok kreative innspill fra Justin Broadrick fra Godflesh. Dette er dog kun linser som Fagerheim filtrerer sin kommersielle, In Flames-aktige melo-death gjennom, og generelt sett har de to demoene svært mye til felles rent uttrykksmessig.

Så er det også slik at låtene på de to demoene ikke helt unnslipper å oppleves som backing tracks. Samtlige av sporene bygger på en elementær base av enkle metalcore/melo-death-riff, hvilket i kombinasjon med instrumental-formatet og de lite oppsiktsvekkende trommesporene gjør at det hele får et tydelig soundtrack-skjær over seg. Dette er nok uansett intensjonen til Tore Fagerheim, så det blir feil av meg å dømme musikken etter kriterier den ikke forsøker å oppfylle i utgangspunktet. Vurdert på egne premisser – som bakgrunnsteppe for aspirerende gitaristers klumsete drodling – utretter musikken til Tore Fagerheim nøyaktig det den prøver på, og selv jeg som ikke har prøvd å skvise ut et eneste lick over låtene har funnet et eller annet av verdi å huke tak i på ‘Cessation of Existence’ og ‘The Demon Core’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strymer – Enraged in Utter Darkness

Strymer er en svartmetallduo fra Telemark som slapp både debut- og andreplata si i fjor. Sistnevnte, som altså er ‘Enraged in Utter Darkness’, kom ut i desember og skiller seg noe fra forgjengeren med sine litt kortere låter. Strymers eksistensgrunnlag og stiluttrykk er imidlertid like umiskjennelig. Her er det snakk om skikkelig meat and potatoes-svartmetall, der enkle og aggressive komposisjoner i kjent stil pakkes inn i lavoppløselig produksjonskvalitet.

På ‘Enraged in Utter Darkness’ gjør Strymer det dermed ikke spesielt komplisert for seg selv, og i mine ører er det snakk om noe som kan beskrives som en blanding av noen av elementene fra de tidligste utgivelsene fra Burzum og Darkthrone. Plata varer i litt over en halvtime, og når verktøykassa er såpass kjent og begrenset er det ingen stor overraskelse at det finnes enkelte anonymiteter på ‘Enraged in Utter Darkness’. Allerede i åpningslåta synes jeg for eksempel gitararbeidet er litt vel simpelt og kjedelig, og det samme kan nok sies om noen av låtene og partiene i midten av utgivelsen.

Hovedinntrykket mitt er likevel at Strymer jevnt over lykkes ganske godt med å levere en rå og kompromissløs svartmetallopplevelse på ‘Enraged in Utter Darkness’. Dette gjelder særlig når de krydrer låtene med litt variasjon, noe som eksempelvis skjer i andrelåta «As The Snow Falls», der duoen drar litt treigere og mer doom-metallske riff opp av hatten. Den påfølgende låta, «Cause Of Death», synes jeg også treffer godt, da på grunn av en ganske så mye mer deprimerende stemning enn det man ellers finner på denne frenetiske utgivelsen.

For ellers er det nettopp hurtighet og aggressivitet som gjelder, og ofte byr Strymer på noe som kan minne om den grindcore-aktige svartmetallriffinga Blodkvalt også utsatte verden for i fjor. Når denne oppskriften brukes er det særlig avslutningslåta «Vinternatt» jeg synes peker seg ut som et klart høydepunkt. Så er ikke kvaliteten så høy at jeg tror Strymer klarer å skille seg ut i mengden av prosjekter som prøver å revitalisere 90-tallets svartmetallformler, men stort sett lykkes duoen godt med det de prøver på på denne plata. Aggressiviteten og vederstyggeligheten er i alle fall i god behold tvers gjennom.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Sahg – ‘Born Demon’

På ‘Born Demon’ tråkker bergenske Sahg på gassen og serverer potente doser med enkel hardrock, god, gammel doom-metall og førsvartmetallsk, satanistisk staffasje. Med det får vi en frisk dose av uhøytidelighet som nok er blitt litt for uvanlig innenfor metallsjangeren. Her er det ikke snakk om en plate som utmerker seg i noen som helst grad når det gjelder innovasjon, men som snarere leverer når det gjelder underholdningsverdi og en aldri så liten dose nostalgi til metalluttrykk som regjerte for fire-fem tiår siden.

Forventningene til ‘Born Demon’ har blitt bygget opp gjennom slipp av et relativt stort antall singler, og det er også disse som i stor grad løfter kvaliteten på plata. Åpningen «Fall Into the Fire» leverer for eksempel et refreng som føles som det mest typiske metallrefrenget fra 80-tallet noensinne, men som med det også blir høyst energisk og smått uimotståelig. Tittellåta er platas mest rendyrkede og vellykkede forsøk på en vaskeekte doom metal-prestasjon, og Jan Eggum-coveret «Heksedans» er det kanskje aller største høydepunktet med sine drivende vers, sitt helt strålende kor-refreng og bandets overraskende og smidige implementering av blast-beats i låtas fade-out-outro.

Det er også mye godt å si om platas øvrige innslag. Kvaliteten er nokså jevn og solid, og Sahg sørger også for å tilføye elementer som gjør enkeltlåtene mer interessante. De litt grøssende synthene på «Black Cross on the Moon» er et smakfullt trekk, gitarleadsene på slutten av «Salvation Damnation» gir et friskt pust av melankolsk tekstur, og korvokalen på slutten av den ellers litt anonyme «Killer Spirit (From Outta Hell)» piffer opp låta nevneverdig. Det saftige doom-riffet som er med på å runde av hele plateopplevelsen i «Destroyer of the Earth» er også et høydepunkt.

Jeg tror imidlertid Sahg kunne løftet frem de litt mer unike elementene enda litt mer i produksjonen. Noen av låtene blir nemlig litt like, og ender i en hel plategjennomlytting litt opp som forglemmeligheter som ligger litt for tett opp mot inspirasjonskildene. De små lydklippene av gammelt, religiøst dommedagsprat på norsk er også såpass korte og få at de mister litt av sin potensielle effekt. Platas gufne, satanistiske og egentlig ganske velfungerende aura har med andre ord litt å gå på.

Noen direkte svake øyeblikk finner vi også, som i den gnagende repetisjonen av det i utgangspunktet kule hovedriffet på «House of Worship». Men ‘Born Demon’ er ellers en nokså sterk prestasjon fra Sahg. Den vil muligens irritere noen moderne metallfans litt med sin insisterende uhøytidelighet, men leverer mye god, fengende og selvsikker underholdning – da med et fortegn som er både dystert, teatralsk og morsomt.

Skrevet av Alexander Lange

Vandrer – ‘Consummation of the Ages’

Etter et særdeles aktivt 2021 har det vært stille en stund fra det instrumentale doom metal-prosjektet Vandrer. Med ‘Consummation of the Ages’ returnerer imidlertid Ole Hell, også kjent fra Sheperds Crook, nå med dette enmannsprosjektet, da med trommebistand fra den ukjente skikkelsen Jan «Trollhammer».

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til Vandrers musikk. Hoppet ut i et instrumentalt doom metal-uttrykk er i utgangspunktet modig og beundringsverdig, gitarlyden er som regel skikkelig fin og grovkornet, og gode høydepunkter har kommet til uttrykk gjennom både sterke riff og endog noen eminente drone metal-stykker. Likevel bidrar særlig repetisjonen og lengden på låtene ofte til at savnet etter vokal, eller andre tilleggselementer, melder seg, og det gjelder åpenbart særlig når kvaliteten på de helt sentrale riffene ikke er på topp.

‘Consummation of the Ages’ bekrefter dessverre noen av disse negative sidene, og er i mine øyne blant Vandrers svakere prestasjoner. Åpningslåta «Abomination of Desolation» åpner for eksempel nokså fint og stemningsfullt med et smått mystisk clean-gitar-tema og et flott åpningsriff, men renner litt retningsløst ut i sanden, og inneholder noen gitarleads jeg synes er ganske svake. Videre er den unormalt korte andrelåta «Iron Mixed with Miry Clay» på litt over seks og et halvt minutt en helt ok låt med et ganske potent hovedriff, men også en komposisjon som høres litt uferdig ut i sin enkelhet. Jeg tror rett og rett Vandrer kunne fått mer ut av den.

Den 15 minutter lange tittel- og avslutningslåta er imidlertid en mer imponerende affære, og serverer sannsynligvis platas sterkeste høydepunkter. Inkluderingen av synth er smakfull, og måten Vandrer bygger opp med et av de kuleste riffene som dukker opp byr opp til en ganske så tilfredsstillende avslutning på plata. Med det er det helt klart tydelig at det er gull å finne i Vandrers musikken, selv om det denne gangen ble litt for mye gråstein mellom.

Skrevet av Alexander Lange

Blood Python – Acheron

Tungmetall av den gamle og klassiske sorten har med årenes løp blitt en aldri så liten sjeldenhet på den norske scenen. Kvalitets-skiver innenfor uttrykket er få og langt i mellom, og enda sjeldnere er bandene som klarer å mane frem tidsånden fremfor bare å stable noen brukbare riff opp mot hverandre. På sin platedebut ‘Acheron’ fanger enmanns-prosjektet Blood Python tidsånden på forbilledlig vis, om så enkelte instrument-prestasjoner og produksjonsvalg hindrer utgivelsen i å nå de riktig store høydene.

‘Acheron’ er en skive som ønsker å ta med lytteren tilbake til tungmetallens undergrunn på det tidlige 80-tall, der band som Cirith Ungol, Manilla Road og Brocas Helm svingte sine stålkledte riff i Fantasy-sjangerens navn. Tekstene til Blood Python er heller ikke foruten forbindelser til Fantasy-sjangeren, men lener seg i tillegg på okkulte fakter og en tilbedelse av mørk mystikk som strekker seg mot det nesten gotiske. Der den tekstlig-tematiske linken til de nevnte bandene er noe mangelfulle, er det uttrykks- og produksjonsmessige mye sterkere indikatorer på prosjektets troskap til nettopp denne epoken innenfor metall. ‘Acheron’ er nemlig badet i referanser til denne lidenskapelige og upolerte formen for tradmetall; noe fans av de nevnte band klokt i å bite seg merke i.

Introduksjonssporet «Procession» lar ikke stemningen vente på seg, men suger oss inn i platas univers ved hjelp av filmatiske droner, trommeslag og middelaldersk instrumentalspill. Et trommebrekk bryter så gjennom den tjukke atmosfæren, før tittelsporet gir oss det fulle og hele bildet av Blood Pythons vinkling på tradmetall – på godt og vondt. Det er nemlig ikke til å komme fra at både produksjonsjobben og vokalen vil vise seg å være et for stort hinder å komme over for de fleste, selv om fans av undergrunns-tradmetall er fullstendig klar over at dette kommer med terrenget. Til gjengjeld får vi servert låtformer og riff som demonstrerer en intim kjennskap til gamle former, og som i mange tilfeller klarer å overvinne de mange utfordringene som skivas mindre velfungerende elementer frembringer.

Eksempler på dette er høydepunktene «Holy War» og «Witch Queen». Førstnevnte er ikke fremmed for litt ravgal kauking fra vokalistens side, men kompenserer for dette med et bryskt, fengende refreng og bøttevis med triumferende leads. «Witch Queen» er på sin side en mesterklasse i klassisk trad-riffing, som bruker andre halvdel på å synke inn i en eskalerende, rituell transe. Øvrige låter på skiva sliter i større grad med å synliggjøre kvalitetene sine, selv om det skal sies at ledegitarene og den stilrene atmosfæren stort sett er beundringsverdige elementer gjennom ‘Acheron’s spilletid.

Blood Pythons platedebut får sitt verdige punktum via det ominøse mellomspillet «Divine Lords of the Snake» og den mer eksplosive avslutningslåta «Fire is Born» – hvorav den ekstremmetalliske ilden som blusser opp i sistnevnte er et av skivas klare høydepunkter. ‘Acheron’ er en skive som overbeviser takket være sine inngående kunnskaper rundt 80-tallets undergrunns-dialektikk, selv om jeg mener de programmerte trommene og vokalen tidvis spenner ben på musikkens mer velfungerende bestanddeler. For alle og hvermann vil debuten til Blood Python neppe falle i smak, men fans av epoken ‘Acheron’ er inspirert av vil med enkelhet kunne se forbi skavankene og omfavne skivas mange kvaliteter.

Skrevet av Fredrik Schjerve