Warzaw – Black Magic Satellite
Trondheimsbandet Warzaw imponerte Metallurgi-redaksjonen grovt med den fartsglade og selvsikre biker-tradmetallen som utgjorde debuten ‘Werewolves on Wheels’. De uanstrengte, antemiske refrengene og drivende riffene var sterke nok til å sikre utgivelsen en plass i det nedre sjiktet av vår topp 50 fra 2021, og syntes å varsle om større ting i fremtiden. Fremtiden er tydeligvis nå – i det minste en liten del av fremtiden – ettersom oppfølgeren ‘Black Magic Satellite’ allerede ble sluppet på det norske markedet nå i desember. Spørsmålet er om Warzaw har oppfylt forventningene om noe større, eller om de har spredt seg selv for tynt ved å slippe sine to første plater i samme kalenderår.
Svaret er muligens noe såpass uhendig og komplisert som begge to, ettersom ‘Black Magic Satellite’ ekspanderer på uttrykket som debuten la til grunn, på samme tid som den ikke helt klarer å overgå høydepunktene til sin forgjenger. Warzaws driftige, synkoperte tradmetall er like gledesspredende og fengende som før, hvilket den glitrende, NWOBHM-fargede åpningslåta kommuniserer klart og tydelig. Singlene «Fierce Attitude» og «Send My Regards» forsterker dette inntrykket ved å levere noen av skivas skarpeste vokal-hooks og feteste riff, krydret med bugnende tvilling-harmonier og rått solospill. «Lightning from the Clear Sky» er derimot en mindre overbevisende affære, ettersom den utbroderte og flotte instrumental-åpningen ikke klarer å redde det noe ubemerkelsesverdige refrenget.
Denne jojo-tendensen strekker seg videre inn i plata, ettersom den uimotståelige trad-bomben «Circular Talk» gir vei til et par avmålte og noe energifattige låter i form av «Machine Gun Fire» og «Where the Bodies are Buried». Bandet kaster noen skruballer i lytterens retning i form av den nesten doom-aktige og seige «Shot of Poison», samt «Sabres of Flesh and Blood», som med sine growlede vokaler og blytunge gitarer nesten tar steget over i en form for ekstrem tradmetall. På den andre siden føles låter som den relativt streite «Pistols at Dawn» også overflødige ut i et år som har gitt oss hele 22 Warzaw-låter, hvorav mange har benyttet seg av de samme drivende beatsene og riffene til langt større effekt.
Isolert sett er det ingen av låtene på ‘Black Magic Satellite’ som er spesielt svake. Ja, noen av låtene gjør sterkere og mer uslettelig inntrykk enn de andre, men de er alle velskrevne og entusiastiske oder til et metall-uttrykk som ikke er så spesielt godt representert på den norske scenen. Sett i lys av den korte tiden mellom debuten og ‘Black Magic Satellite’ blir historien likevel en annen, ettersom bandet måtte ha dratt hardere til med enten eksperimenteringen eller idé-utviklingen for å gjøre et tilsvarende sterkt inntrykk som ‘Werewolves on Wheels’ med sin nye plate. ‘Black Magic Satellite’ er uansett en bunnsolid trad-utgivelse som fans av sjangeren kommer til å ha lite å utsette på, selv om det gjenstår å se om den vokser nok på redaksjonen vår til å bli en sentral begivenhet i det nye utgivelsesåret 2022. Warzaw forsterker rollen sin som sentrale, norske trad-ambassadører på ‘Black Magic Satellite’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Avmakt – Demo 2021
Avmakt er et svartmetallband basert i Tårnåsen bestående av medlemmer fra band som Abhorration, Dødskvad og Obliteration. Som man skulle forvente basert på disse navnene er det snakk om ekstremmetall med sterk tilknytning til sjangerens årelange tradisjoner, men med en kreativ brodd og vitalitet som hever musikken over rendyrket hyllest. På sin første demo – som ble sluppet helt på tampen av 2021 – kamuflerer Avmakt sin smått distinkte svartmetall-visjon bak en fasade av formalitet og tilsynelatende kalkulert lofi-het. Dersom man tar seg tid til å dykke dypt ned i de fire konstruksjonene som utgjør ‘Demo 2021’, vil man fort gjenkjenne det gode håndverket og det omfattende kunnskapsnivået som man burde kunne forvente av livstids-praktiserende ekstremmetall-musikere som de som fyller Avmakts rekker.
«Sharpening the Blades of Cynicism» vender umiddelbart tilbake til tiden før svartmetallen ble formalisert og dominert av tremulerende gitarer og blast beats. Infernalske, Darktroneske riff leder inn i sydende elver av isnende svartmetall, før stavrende, suggererende rytmikk går til angrep på viljestyrken i den utstrakte avslutnings-sekvensen. Andreas Hagen er en sentral bidragsyter på denne låta og demoen som helhet, med sine fandenivoldske, kommanderende røst og vandrende basslinjer. En krokete og djevelsk progresjon introduserer så demoens ubestridte høydepunkt, «Towing Oblivion». Her kommer den nevnte kreative vitaliteten virkelig til uttrykk, ettersom det ellers ortodokse andrebølges-soundet levendegjøres og sprites opp av gitarenes rytmiske krumspring.
«Soulclad Assassin» utvider så tonespråket via åpningens seige og traskende doom-parti. Gnistrende ledegitar og piskende, isnende svartmetall-vinder råder over låtas midtseksjon, før et strekk med intensiverende og ukuelig fremdrift får sitt klimaks i et majestetisk avslutningsriff. Avslutningssporet «Relics of the Will» byr så på skivas mest substansielle utfordring, ettersom store deler av spilletiden på ni minutter vies til en standhaftig og insisterende, svingende rytmikk. Også her gir dog tålmodigheten avkastning, i denne omgang i form av den interdimensjonale riften som de flerrende gitarene åpner i det torturerte doom-strekket.
Fans av uanstrengt, tradisjonsrik ekstremmetall vil finne lite å klage på når det kommer til Avmakts første demo. Bandet utsondrer den samme autentiske råskapen som river gjennom musikken til band som Abhorration, Nekromantheon og Beyond Man, samtidig som de nekter å lene seg på denne råskapen på bekostning av de musikalske ideene og låtskrivingen. Resultatet er en demo som med fordel kunne vært lagt til vår liste over 2021s sterkeste demoer, og en utgivelse som virkelig burde appellere til tilhengere av tradisjonsbevisst men egenrådig andrebølges-svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Gran – Instrumentalsykehus
Drammensbandet Gran er et vaskeekte Bandcamp-mysterium. I løpet av de siste par åra har solomusikeren bak prosjektet gitt ut en tre-fire miniutgivelser preget av en søkende og distinkt form for post-dødsmetall, alle utstyrt med identiske album-covere. Etter et år med signal-stillhet har mannen kommet ut av skalkeskjulet sitt med enda en kort utgivelse, nemlig den tredelte EP-en ‘Instrumentalsykehus’. Over utgivelsens tre spor blir vi nok en gang introdusert for en nesten udefinerbar form for mangefasettert, instrumentell dødsmetall, preget av både tvistede oldschool-karakteristikker, melodisk dødsdoom-gotikk og foruroligende atmosfærer.
«Instrumentalsykehus Del 1» fremhever umiddelbart Grans mangfoldige tilnærming til dødsmetallisk sjangerblanding. Robuste rytmer og klatrende gitarer skaper et sludgy utgangspunkt som nesten minner om seksjoner fra Octohawks ‘Animist’ fra i fjor, før den lineære komposisjonen kompliserer uttrykket med sine stadig endrende panoramaer. «Del 2» skaper et tydeligere og mer umiddelbart inntrykk, med sine synth-strykere, trippende piano og et svært velfungerende innslag av saksofon. Denne særegne vinkelen på post-dødsmetall imponerer; ikke via flashy og brautende teknisk overskudd, men via en kjølig og fascinerende atmosfære.
Idet man når «Del 3» vil de fleste trolig oppleve at det er lett å la seg henføre av den distinkte, tonale og atmosfæriske verdenen som Gran har manet frem på sin nyeste utgivelse. Det er i det hele tatt den subtile innoveringen og de sterke enkeltideene som gjør at ‘Instrumentalsykehus’ utmerker seg, der både låtformer og EP-ens storform oppleves som noe sporadisk og lite substansiell. Det er likevel såpass mye spennende som foregår over EP-ens tre spor at jeg håper at Gran vil finne på å slippe en full-lengder etter hvert, ettersom en ferdigstilling av det musikalske råmaterialet på ‘Instrumentalsykehus’ ville vært et unikt og enestående beist i den norske metallscenen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 