Ny uke, nok en singel fra de flittige arbeidsmaurene og veteranene i Khold. De to foregående singlene fra gruppas kommende skive ‘Du Dømmes til Død’ var temmelig enkle og forutsigbare Khold-låter, men også drivende og effektive – hvilket beskriver brorparten av prosjektets materiale gjennom deres nå 24 år som band. Sånn sett er det lite som er nytt under solen på «Galgeberg og Retterbakke», som mest av alt forsterker inntrykket av at kvartettens kommende skive kommer til å bli en solid men noe ordinær plateopplevelse sett i lys av gruppens øvrige diskografi. Det er tydelig at Khold er svært komfortable med hvor de befinner seg som band for øyeblikket, og folk som er ute etter flunkende nye ideer og eksperimentering gjør godt i å lete andre plasser. Fans av Khold vil dog trolig være godt fornøyd med det bandet har levert på «Galgeberg og Retterbakke».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Beaten to Death – «My Hair Will Be Long until Death»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
De kaotiske grindcore-yndlingene i Beaten to Death er endelig tilbake, og det med en ellevill liten fysak av en singel ved navn «My Hair Will Be Long Until Death». Det er som alltid snakk om sprelsk og lettere utilregnelig grindcore med alskens krumspring, finter og lurerier sveiset til karosseriet, og noe annet hadde vel kanskje vært grunn til bekymring når det gjelder akkurat denne gjengen med musikere.
En sprakende og nesten komisk forvrengt gitar slenger noen raske hugg i retning lytterens nakke ved åpningen av «My Hair…» før splintene og streif-skuddene fra bandets uforlignelige grindcore-kløsterbombe viser seg å utgjøre en langt større fare for lytterens liv og helse. Beaten to Death har virkelig mestret det å ramle seg fremover som et slags hurtig sammen-spikra bakgårds-orkester med årenes løp, og det er vanskelig å ikke engste seg for at det hele kommer til å dette fra hverandre i det gjengen peiser på i hundre og hælvete gjennom singelens drøye to minutter. Selvfølgelig disker gjengen også opp ukonvensjonelle elementer som valsende emo-seksjoner og melodiske svartmetallgitarer som forsøker å riste av seg vårens slaps og sludd med krappe bevegelser, og dermed er Beaten to Deaths retur til den norske metallscenen annonsert på høyst karakteristisk vis. Det frydes!
PS: Bandets nye skive, ‘Sunrise over Rigor Mortis’ slippes samme dato som jeg skal bli kvitt mandlene, altså 31. mai. Tilfeldig, eller en gave fra de barmhjertige metallgudene? Det spørsmålet får leseren avgjøre.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bismarck – «Sky Father»
Ute nå via Dark Essence Records
Bismarck omtaler seg selv som «det tyngste bandet fra den norske vestkysten», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor basert på deres nyeste singel, «Sky Father». Massive, brautende gitarriff deiser ned i hodet på lytteren – hvilket for øvrig sender tankene i retning britiske Conan -, understøttet av hardtslående grooves og toppet med sludgy, brølt vokal. Den noe tilbakeholdte, post-aktige broen som brukes som kontrast til den øvrige tyngden gjør også referanser til band som Rongeur og Dwaal passende, selv om det skal sies at den friske, skoglige auraen til sistnevnte har blitt erstattet med en langt mer foruroligende dunkelhet på «Sky Father». Der er i det hele tatt snakk om stoner/doom som makter å frembringe noe mer enn bare feite gitartoner og enkle riff, hvilket hever Bismarck godt over den noe anonyme majoriteten av band som befolker sjangeren i 2024.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Haust – I’m Not Here For You
Ute nå via Fysisk Format
De norske black’n’roll-legendene i Haust, med medlemmer man ellers finner i blant annet Okkultokrati, slipper sin første skive på nesten ti år i april: ‘Negative Music’. To imponerende, sinte og utålmodige singler har allerede blitt servert i den anledning, og en måned før slippet har nå «I’m Not Here For You» meldt sin ankomst.
Om noe, får denne låta fram hvor unik og kul vokalen formodentlig kommer til å bli på ‘Negative Music’, og jeg får aldri nok av hvor merkelig, ravgal og sutrete den høres ut her. På knappe tre minutter får Haust her også vist fram de deilige fuzz-gitarene og – ja! – ganske lekre melodier, og forventningene til de åtte sporene vi ennå ikke har fått hørt forblir dermed høye.
Skrevet av Alexander Lange
Oberst – «Bad Run»
Ute nå via Indie Recordings
Nok en låt fra post-hardcore-kvartetten Obersts kommende skive ‘Tails’ er ute. Denne heter «Bad Run», og rendyrker bandets melankolske og melodiske tilnærming til sjangeren. Gitararbeidet på denne låta er særlig imponerende, og kliner blant annet til med en herlig melodirekke i introsegmentet. Hovedtemaet fortoner seg videre som både fengende og småseigt, og låta innevarsler en god produksjonsdrakt på plata som plasserer seg mellom det rå og det luftige – selv om jeg skulle ønske det låt enda litt mer hardtslående i refrenget.
Skrevet av Alexander Lange
Uncanny – «Uncut»
Ute nå via Overhead Productions
Det instrumentale progmetall-bandet Uncanny slipper skiva ‘Shroomsday’ i mai, og har nå sluppet andresingelen «Uncut» etter å imponert med «Music for the Faint Hearted» for noen uker siden. Mens den sistnevnte låta sendte klare assossiasjoner til lignende norske band a la Astrosaur og Addiktio, fortoner «Uncut» seg som et klarere pek i retning klassiske math metal- og djent-uttrykk – uten at man nødvendigvis slutter å tenke på de to nevnte bandene. Rytmeleken her er god, og vitner om en trio med god kontroll på materialet selv om jeg nok kunne tenkt meg et litt kortere og mer konsentrert produkt akkurat i denne omgang.
Skrevet av Alexander Lange
UMA – «The Burning Sphere»
Selvutgitt
UMA er et av utallige prosjekter som har sin opprinnelse i Buskerud Folkehøyskoles sagnomsuste metall-linje, og består av Ruun/Celestial Scourges Eirik Waadeland og Ruun/Inchoations Eivind Ditlev Molin. Prosjektets natur er eksperimentelt, og virker først og fremst som en sandkasse der de to musikerne kan kaste rundt seg med ideer uten å bekymre seg så mye for sluttresultatet.
Dette er i alle fall inntrykket jeg får av bandets nye singel «The Burning Sphere». Knusende, Chat Pile-aktig sludge står side ved side med svermende, black/death-aktige utbrudd – det hele dyttet inn i en oppstykket og usammenhengende låtform som gir nakkesleng så vel som det fremkaller forvirring. Jeg minnes tidvis den kreative rastløsheten til soloprosjektet til Simen Jakobsen Harstad, men det skal sies at «The Burning Sphere» virker enda mindre raffinert og blankpusset enn materialet Jakobsen leverte på ‘Stallo’ fra 2022. Det er ikke til å legge skjul på at det større bildet uteblir for mitt eget vedkommende, men den eksplosive og noe ugjennomtrengelige blokken med eksperimentell sludge vi får servert på «The Burning Sphere» er fremdeles et spennende og interessant kuriosa i lys av den norske metallscenen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Night King – «Magic Star»
Selvutgitt
Night King er et nytt tradmetallband fra Vestlandet, hvis debutskive ‘Inferno’ slippes den 26. april via bandet selv. Tradmetall av rendyrket sort er ikke nødvendigvis overskuddsvare i Norge, og det er vel strengt tatt kun i Night Kings hjemtrakter at vi finner nevneverdig interesse for sjangertradisjonen her til lands.
Night Kings form for tradmetall henter noe inspirasjon fra hardråkkens antemiske arena-former, men ikke i like stor grad som f.eks vestlendingene i Magick Touch. Refrenget til bandets andresingel «Magic Star» fremstår faktisk vel så kraftmetallisk som tradmetallisk, med en oppstemt tonalitet som forsterker budskapet om håpefullhet og pågangsmot som formidles i teksten. Utenom refrengene er det snakk om ganske tradisjonstro tradmetall, med tunge 80-tallsriff og vokalmelodier som stadig vekk filer i toppen av registeret. Det er ikke til å komme fra at «Magic Star» låter temmelig ruskete, hvor spesielt produksjonsjobben og det noe anstrengte toppregisteret til bandets vokalist trenger litt jobb for å menge seg blant artistene som befolker sjangerbresjen i dag. Entusiasmen er likevel til å ta og føle på, så vi får se hva bandet har stelt i stand på resten av skiva, som slippes om en drøy måneds tid.
Borknagar har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av norsk kvalitetsmetall, på samme tid som at de har hatt en nesten kameleon-aktig tendens til å skifte på sin uttrykksmessige fasade fra plate til plate. Fra den iskalde, hutrende svartmetallen som karakteriserte den selvtitulerte debutskiva, til den episke, progressive leken med musikalske elementer som vi finner på ‘Urd’ fra 2012; Borknagars reise har vært vanskelig å forutse, men uhyre underholdende å følge med på. Etter at Andreas «Vintersorg» Hedlund forlot bandets rekker etter sistnevnte plate har pipen atter fått en litt annen lyd, der spesielt ‘True North’ fra 2019 inneholdt noen av Borknagars mest utpreget kommersielle manøvre til nå.
Da jeg for noen uker siden skrev om låta «Moon», lurte jeg på om ‘Fall’ som helhet kom til å gjenspeile den noe «softere» utgaven av Borknagar vi fikk servert på singelen. Åpningsstrekket av plata gav meg i utgangspunktet inntrykket av beskheten og råskapen jeg etterspurte i omtalen var på plass, ettersom «Summits» åpner med et mektig, progressivt svartmetall-panorama som minner om mye av materialet på ‘Urd’. De fengende vokalmelodiene til «ICS Vortex» på låtas refreng, samt det rungende klimakset som dukker opp kun 7 minutter ut i skiva var nok til å øke forventningene mine til resten av skiva drastisk, ettersom det på «Summits» virker som at Borknagars melodiske og noe «softere» uttrykk fra senere tid har blitt godt balansert med ekstremiteten vi finner lenger bak i bandets historikk.
Denne drømmen brast allerede i møtet med andrelåta «Nordic Anthem». «Nordic Anthem» er en enkel, «Voices»-aktig komposisjon, som med sin fengende natur og bruk av tradisjonelle instrumenter virker som at den kunne vært skrevet for en serie om vikinger på HBO. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke har så mye til overs for denne kommersialiserte, arena-utgaven av Borknagar, ettersom jeg synes den enkle, fengende musikken i kombinasjon med de glattpolerte produksjonsverdiene gjør at det hele fremstår temmelig tannløst. Dette kan være greit å nevne for lesernes skyld, ettersom denne personlige preferansen får ganske mye å si for min vurdering av det som er Borknagars klart mykeste og kommersielle skive til nå.
Låter som «Afar» og «Stars Ablaze» bruker begge elementer hentet fra ekstremmetallens arsenal – blast beats, tremolo-gitarer og beske growls – men uten at dette tilfører musikken nevneverdig ekstremitet av den grunn. Det er for så vidt ikke noe problem at Borknagar velger å bevege seg i retning mer melodiske, mindre ekstremmetalliske landskaper, men det fordrer at bandet finner andre måter å skape kontrast på, slik at musikken ikke fremstår udynamisk og ensporet. Den timelange reisen gjennom ‘Fall’ er en detaljrik, episk og fargesprakende affære, men jeg opplever definitivt at skiva sliter med å holde fokuset mitt i det vi entrer B-siden, mye som følge av låtmateriale som er mer eller mindre konstant i sin yndefulle melodikk.
Til slutt må jeg nevne at jeg synes tekstene – som for øvrig er gjennomgående sterke – virker å innby til en mer aktiv drakamp mellom skjønnhet og råskap enn den som utspiller seg i musikken. ‘Fall’ er en skive som er fullstendig betatt av nordisk natur, samt visdommen våre fedre har utvunnet fra den over hundrevis av år, og føyer seg sånn sett godt inn i rekken av naturtilbedende skiver som Borknagar har gitt ut i senere tid. Men der den nordiske naturen både er slående vakker og nådeløst brutal, består musikken på ‘Fall’ nesten utelukkende av puddersnø, nordlys og små pelsdyr som tasser fredfullt rundt i skauen.
‘Fall’ vil av god grunn falle i smak hos brede skarer av metallfans verden over – den er tross alt komponert, fremført og produsert av en gjeng som virkelig vet hva de holder på med – men personlig kan jeg ikke annet enn å være litt skuffa over skiva. I mine øyne har Borknagar gitt avkall på noen viktige musikalske dimensjoner på ‘Fall’, uten å nødvendigvis komme med noe godt svar på hva som skal fylle tomrommet etter den forhenværende, stormende råskapen. Det kan hende at kvintetten finner ut av dette etter en skive eller to, men per ‘Fall’ sliter jeg med å la meg begeistre av Borknagars musikalske utvikling.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ihsahn – IHSAHN
Ute nå via Candlelight Records
Seks år er gått siden Ihsahn, mest kjent som frontmann i det legendariske svartmetallbandet Emperor, slapp sin forrige fullengder: ‘Ámr’. På samme måte som de to foregående skivene til Ihsahn slet denne med å få meg på kroken, og en noe tam introduksjon av en rekke synth-elementer var noe av det som fikk meg til å frykte at denne veldige skikkelsen hadde mistet noe av gnisten. De to påfølgende EP’ene ‘Pharos’ og ‘Telemark’ ga riktignok noen positive tegn med låter som «Spectre at the Feast» og «Nord», men jeg trodde ikke jeg kom til å bli så spent på hans neste store prosjekt som det jeg ble da detaljene om hans åttende(!) fullengder dukket opp. Her var det altså snakk om en selvtitulert skive, en fullstendig orkesterversjon, en alvorstung og semidystopisk presentasjon, og noen sinte singler med klar forankring i moderne symfonisk ekstremmetall.
Særlig det sistnevnte gjør det fristende å si at Ihsahn er i sitt rette element på denne skiva, da det stilistiske peker i retning hans tidligere og i mine øyne mest solide materiale – inklusivt noe sen Emperor. ‘IHSAHN’ er uansett Ihsahns desidert sinteste og mest metallisk utpregede skive siden ‘Eremita’, og med det følger en trygghet og profesjonalitet som vitner om mangfoldige års erfaring og virke.
Sånn sett er det i større grad snakk om soliditet og raffinering enn eventyrlyst og innovasjon, og tittelen kan kanskje også tyde på at Ihsahn forsøker seg på en slags ambisiøs stadfestelse av hva Ihsahner. Plata er like fullt mye mer enn en slags opphopning av alle elementene Ihsahn noen gang har puslet med, og innehar en distinkt identitet som særlig følger av det tunge innslaget av symfoniske elementer.
Denne omtalen dreier seg primært om den «vanlige» (metall)versjonen, men jeg må i denne sammenhengen naturligvis adressere det faktum at en orkesterversjon, som er like lang, også er sluppet. I utgangspunktet syntes jeg dette først og fremst virket som et slags gimmick, men etter noen gjennomlytt kan jeg likevel konstatere at denne versjonen definitivt har mye for seg, og at mang en filmmusikkentusiast bør kunne ha stor glede av mye av det som foregår her. Særlig har jeg sansen for hvor godt melodiene i «A TASTE OF THE AMBROSIA» fungerer og hvordan de får Star Wars-assossiasjonene til å krype frem. Det er også interessant at plata flyter nokså annerledes i denne versjonen; noen av de mest intense passasjene i metallversjonen, for eksempel låta «TWICE BORN», utarter seg roligere, og vice versa. Detaljnivået er også beundringsverdig.
Det er likevel klart, og fint, at metallversjonen er noe mer spennende. Den nevnte «TWICE BORN» er plateopplevelsens klare høydepunkt med sine drivende vers og sitt fantastiske, blytunge refreng. Videre er «HUBRIS AND BLUE DEVILS» en strålende prestasjon, og her demonstrerer Ihsahn sin finfølelse for progressiv ekstremmetall. Låtskrivingsmessig er låta nokså upåklagelig, der komplekse progpassasjer komplimenteres med et flott, fengende refreng.
Videre kan mange høydepunkter nevnes; alt fra de lekne, små oppbygningene i «THE PROMETHEAN SPARK», det drittøffe og fullstendig uforutsigbare breakdownet i «PILGRIMAGE TO OBLIVION», så vel som det storslåtte refrenget i «BLOOD TRAILS TO LOVE» – for å nevne noe.
Jeg synes det er rimelig å innvende at noen låter her blir noe anonyme og trygge, og at mye også kan minne litt vel mye om tidligere sprell fra Ihsahn. «A TASTE OF THE AMBROSIA» blir eksempelvis noe forglemmelig i metallformat, og niminuttersgiganten på tampen av plata – «AT THE HEART OF ALL THINGS BROKEN» – blir en vel forsiktig affære i et anmodelig forsøk på å runde av plata på episk vis.
Det må imidlertid også nevnes at samtlige spor på ‘IHSAHN’ bidrar til at denne plata flyter innmari godt, og alt tyder på at låtlista er høyst gjennomtenkt. Særlig vil jeg trekke fram at «THE DISTANCE BETWEEN US» er et helt annet dyr for mitt vedkommende her enn i singelformat, der den kjedet meg noe. Mellom platas to lengste låter er denne noe balladeaktige låta et passende og godt pusterom, som også bidrar med noen sterke, intense øyeblikk.
‘IHSAHN’ er ikke Ihsahns beste plate – til det er ‘After’ for bra. Men på grunn av jevnt over sterk låtskriving, helt rå produksjon, overbevisende presentasjon og mang et tegn på en enorm arbeidsinnsats hevder den seg virkelig i kampen om andreplassen, og det sier sitt. Den tyder på at det står riktig så bra til med Ihsahns soloprosjekt anno 2024, 30 år siden siden Vegard Sverre Tveitan, som denne fyren egentlig heter, var hærfører for Emperors førsteskive ‘In the Nightside Eclipse’. Det har vært litt av en reise, tror jeg.
Skrevet av Alexander Lange
Profane Burial – My Plateau
Selvutgitt
Profane Burial er et symfonisk/avantgardistisk svartmetallband som entret den norske musikkscenen med debutplata ‘The Rosewater Park Legend’ i 2018. Nåværende og tidligere medlemmer har forbindelser til band som Borknagar, Trail of Tears, Gromth, Abyssic og Funeral, og mest påfallende er det kanskje at flere av medlemmene spilte i det ekstreme, symfoniske metallbandet Viper Solfa rett før Profane Burial ble stiftet. Sånn sett er det snakk om musikere med lang tids erfaring med et bredt utvalg av symfoniske, metalliske utgreininger, og på ‘My Plateau’ resulterer medlemmenes oppsamlede kunnskaper i en plate som er temmelig unik for uttrykket.
Stilistisk sett virker det som at bandet har tatt utgangspunkt i 2000-tallets noe moderniserte, symfoniske svartmetall-strømninger, hvilket både produksjonsverdiene og albumcoveret hinter til. Prosjektets egenart finner vi først og fremst i måten bandet anvender denne temmelig vel-utforskede avenyen på, som er karakterisert via låtenes labyrintiske og intrikate strukturer og et voldsomt, omstreifende tonespråk. Sånn sett kan vi lete etter presedens for ‘My Plateau’ på skiver som Emperors legendariske ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, i tillegg til skiver som Abyssics ‘Brought forth in Iniquity’ fra 2022, hvis orkestrale elementer er en temmelig essensiell del av Profane Burials uttrykksbilde.
‘My Plateau’ er en uhyre interessant skive som låter mektig, overveldende og imponerende i øyeblikket. Måten de mange lagene med ledegitarer svermer og beveger seg fra toneart til toneart i voldsomt tempo skaper en utrolig dramatisk effekt, men fortøyes også av de tunge, ‘Prometheus…’-aktige gitarstemmene som konstant understøtter musikken. Men der tonespråket er utfordrende nok i seg selv, er låtstrukturene desto vanskeligere å få grep om. Det er ikke slik at Profane Burial ikke repeterer motiver og låtseksjoner på sin nyeste skive, men det kan være temmelig vanskelig å fange opp dette når man sitter midt inne i den tekniske, intrikate, tonalt opprivende stormcellen som er ‘My Plateau’. Sånn sett kan plata sammenliknes med skiver som Abigors ‘Höllenzwang (Chronicles of Perdition)’, Smohallas ‘Resilience’, samt norske band som Hogstul og Skaur, som alle er utfordrende grunnet en svært fragmentarisk tilnærming til låtstruktur.
Den strukturelle og musikalske kompleksiteten fører dessverre også til at ‘My Plateau’ oppleves som temmelig statisk over sin spilletid. Og skille et øyeblikk fra et annet krever nesten at man har spilt gjennom skiva noen ganger, ettersom du vil møte et intrikat, labyrintisk maskineri av gitarstemmer nesten uansett hvor du velger å sette nåla på LP-en. Låter som tittelsporet og avslutningssporet «Horror Code» klarer å skille seg noe ut til tross for dette; førstnevnte grunnet sine distinkte gitarmotiver, og sistnevnte grunnet sin eskalerende tonale entropi og minneverdige, blytunge gitarriff.
Etter et stort antall gjennomspillinger, føler jeg nok at ‘My Plateau’ er en uttrykksmessig triumf heller enn en plate som overbeviser på grunnlag av låtene sine. Akkurat som på Abyssics ‘Brought forth in Iniquity’ fra 2022, så fremstår låtene for fragmentert, hvor spesielt hyppige mellomspill bestående av piano eller orkester bidrar til å bryte med den naturlige flyten i musikken. Jeg skulle også ønske at vokalen var noe mindre ensformig, og at den i større grad komplementerte musikkens kaotiske, utøylede natur. Profane Burials ‘My Plateau’ er likevel en uhyre interessant plate som står ut blant nåtidens skarer av symfoniske svartmetallband, som grunnet sin særegne tilnærming til tonalitet og struktur burde sjekkes ut av fans av undersjangerens mer avantgardistiske og progressive sfærer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Thale – Helvete
Ute nå via Svart Records (eget selskap, ikke de ravgale finnene).
Thale er en svartmetallisk enhet fra Halden som med sin debut-EP ‘Daudens Kalde Auge’ imponerte oss nok til å sikre seg en plass på vår liste over 2021s beste norske kortutgivelser. ‘Daudens Kalde Auge’ var en ruskete, sjuskete og lavoppløst sak, som via et utypisk tonespråk og minneverdig låtskrivin g klarte å heve seg over en estetikk som på mange måter skrek ordinær Bandcamp-svartmetall. Debutskiva ‘Helvete’ klarer fremdeles ikke å distansere seg fullt og helt fra den hjemmesnekra estetikken til den rå svartmetallen (spesielt cover og logo er syndere i den forstand), men er på lik linje som sin forgjenger en distinkt og minneverdig utgivelse dersom man setter musikken i fokus.
Den kanskje mest åpenbare endringen som har skjedd siden sist vi hørte fra Thale, er at produksjonen har fått seg et realt løft. Borte er den sprakende, knitrende miksen fra den langt mer lo-fi-orienterte debut-EPen, og i stedet får vi en kraftig men likeså fullt rå og eksplosiv produksjon, hvilket fremhever bandets tydelige tilløp til svartpunk og black’n’roll på godt vis. Spesielt bandets frontmann låter litt som en genspleising mellom en hardcore- og en svartmetall-vokalist, så det finnes flere grunner til å peke mot Oslos Blodkvalt om man skal forsøke å sette Thale i bås med et annet norsk band rent stilistisk. Dette måtte i så fall ha vært en versjon av Blodkvalt som vokste opp på Vestlandet, for ‘Helvete’ er fylt til randen av melodier som står i slektskap med regionens karakteristiske svartmetalltradisjoner.
Kombinasjonen av stormende, kakofonisk svartmetall og punkete grooves byr noen helt fenomenale øyeblikk i løpet av ‘Helvete’s kompakte spilletid. Spesielt singelen «Oppstandelse» er verdt å nevne i den sammenheng, ettersom overgangen fra åpningens strie strømmer av dissonant, kaotisk svartmetall til den smått fargesprakende black’n’rollen som følger er ganske uhørt i lys av den norske metallscenen. Øyeblikk som dette vil nok også jage vekk de mest ihuga puristene blant norske svartmetall-lyttere, men dette er nok en pris Thale er villige til å betale for å oppnå graden av egenart vi finner på ‘Helvete’s syv låter.
Det skal likevel sies at Thale vil kunne tjene godt på å stramme inn og raffinere soundet sitt ytterligere på sikt. «Vrede» er nok en minneverdig låt som demonstrerer bandets karakteristiske tonespråk på effektivt vis, men de dødsmetalliske elementene som dukker opp på denne og avslutningslåta «Labyrint av Redsler» er nok til å få glasset til å renne over litt når det kommer til uttrykksmessig variasjon på plata. Det fungerer for så vidt fint i øyeblikket, men med tanke på at ‘Helvete’ kun er en snau halvtime lang, sitter jeg igjen med følelsen av at Thale ikke ennå har integrert alle inspirasjonene sine til et enhetlig sound. Dette er dog ikke noe man bør forvente at et ungt band skal få til på debutskiva si, og jeg har trua på at Thale vil løse den uttrykksmessige floken dersom de fortsetter å dure videre som band. ‘Helvete’ er uansett en skive som virkelig fenger i øyeblikket, og som tar såpass mange interessante valg at mer åpensinnede fans av svartmetall vil gjøre godt i å sjekke den ut.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Syndexioi – Devouring Slumber
Selvutgitt
Syndexioi er et av prosjektene til den høyst aktive skikkelsen Erlend Rønning, som ellers har gjort seg bemerket gjennom prosjekter som Dødskvad og Stygian Ruin. Hvor han gjør det best er neimen ikke godt å si, og fyren frekventerer Metallurgis topplister mer enn de aller fleste. Syndexioi imponerte oss uansett stort med debuten ‘Sol Begravd’ i 2022, og her ruller Rønning ut mørk og stemningsfull svartmetall med tydelige hint til dungeon synth og doom metal.
Oppskriften fra ‘Sol Begravd’ forlates på ingen måte på Syndexiois nyeste og andre fullengder ‘Devouring Slumber’, og Rønnings mørke, obskure signaturatmosfære ligger nok en gang som et sort slør over det hele. Det åpner også bra; «Blades of Arcagas» er en sterk og dynamisk åpning som slår til med noen drivende post-punk-tendenser de siste minuttene, og tittellåta ruller ut en fengslende melodi som fungerer godt som kjerne i dens seks minutter.
Det er i stor grad melodiene som kvalitetssikrer musikken på ‘Devouring Slumber’, og låta «Stairs of Mourning» peker seg også ut i så måte. Andre spor utmerker seg ved å tilføye litt variasjon til uttrykket. Den nevnte åpningslåta er ett eksempel på dette; videre er clean-vokalen på «Black Stone» et heldig tillegg på tross av å være litt halvveis utført, og «Aion» er også et høydepunkt med sin noe mer intense finish.
‘Devouring Slumber’ imponerer med likevel ikke like mye som ‘Sol Begravd’, all den tid det sier mest om sistnevnte. «Forgotten Waters» og avslutningslåta «I sinnets labyrint» blir litt for anonyme, noe som gjør at atmosfæren her føles litt mer som et litt statisk limbo enn stimulerende mystikk. Ellers er imidlertid høydepunktene mange, og Syndexioi byr uansett på en stort sett sterk og fengslende plateopplevelse.
In Vains utstrakte promotering i forkant av deres kommende femteskive ‘Solemn’ fortsetter med singelen «Shadows Flap their Black Wings». I likhet med de to første singlene fra skiva er det snakk om progressiv ekstremmetall som krysskobler de melodiske bølgetoppene til band som Insomnium og Omnium Gatherum med progressive lystflukter, og pakker det hele inn i episke og storstilte produksjonsverdier.
Og jeg synes nok at «Shadows…» er en enda sterkere singel enn sin forgjenger. Der jeg følte at «At the Going Down of the Sun» manglet det lille ekstra i form av minneverdige ideer for å virkelig å skinne, kan jeg peke mot flere slike ideer på In Vains nye singel. For det første er refrenget kronet av en svært fengende, rensunget melodi; for det andre får vi endelig meske oss med en av In Vains større prog-eskapader på låtas prangende og fargerike instrumental-bro; og til slutt har vi det elleville solospillet og den bombastiske blåserekka som introduseres i løpet av låtas storslåtte finale. «Shadows…» er med andre ord et vaskeekte spetakkel som bruker all sin makt for å underholde lytteren, hvilket veier opp for det noe uheldige -core-preget ved den lyse growlingen, og det med enkelhet. Det begynner å bli en stund siden sist vi hørte fra In Vain, og basert på deres nye singel virker det som at bandets retur kommer til bli en severdighet fans av melodisk ekstremmetall sent kommer til å glemme.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – Embolism
Selvutgitt
«Embolism» er den tredje og siste singelen fra det kommende fjerdealbumet til rogalandsbandet Dark Delirium. De to foregående har i all hovedsak lovet godt og bært bud om at denne skiva nok blir den proffest lydende til nå fra bandet, som spesialiserer seg på en effektiv mikstur av melodisk dødsmetall og metalcore.
Mye går også rett vei på «Embolism». Riffene fungerer som solide rettesnorer, og bidraget til Nekonomicon løfter låta et hakk når dette bandets vokalist tilføyer storslagenhet og en kontrast til Simeon Ekses vokal mot slutten. Det sistnevnte blir for min del låtas største ankepunkt; der jeg vil si at det på mange andre av bandets låter handler mest om smak og behag for meg når det gjelder denne vokalen, tror jeg at jeg med større sikkerhet kan si at det rett og slett blir litt vel mye Robb Flynn-aktig metalcore-vokal i denne omgang. Det står likevel heldigvis ikke i veien for at plata blir en spennende affære.
Skrevet av Alexander Lange
Deception – «Be Headed On Your Way»
Ute nå via Mighty Music
Nå er det neimen bare litt over to uker til den sanne Metallurgi-favoritten Deception slipper plata ‘Daenacteh’, og vi har fått servert det som formodentlig er siste smakebit derfra: «Be Headed On Your Way». Lista har allerede blitt lagt nokså høyt av de to første singlene, der særlig «Iblis’ Mistress» har imponert meg stor.
«Be Headed On Your Way» er noe mindre bombastisk enn denne, og ligner sånn sett mer på førstesingelen «Monophobic» der uttrykket ligger noe nærmere progressiv og teknisk enn symfonisk dødsmetall. Låtas x-faktor ligger i hovedtemaet, som har en herlig, lang gitarmelodi som slynger seg rundt taktstrekene. I det øvrige byr Deception på soliditet og få overraskelser, der de dyrker noen av de mer brutale sidene av sitt DNA.
Skrevet av Alexander Lange
Udåd – «Avgudsdyrker»
Ute nå via Peaceville Records
Udåd er det nye soloprosjektet til Morks Thomas Eriksen, som etter å ha reflektert over debutskiva til nevnte band, ‘Isebakke’, fikk behov for å gå tilbake til et mer basalt, svartmetallisk uttrykk. Resultatet av denne nostalgitrippen ble debutskiva til Udåd, som slippes 15. mars via Peaceville Records.
Første – og muligens eneste, gitt at slippdatoen er rett rundt hjørnet – singel fra skiva er «Avgudsdyrker», en substansiell låt på rundt syv minutter som stort sett står til forventningene man kan han dannet seg av å lese forrige avsnitt. Produksjonen er langt mer pistrete og sprakende enn på Mork sine senere utgivelser, og selve låtkonstruksjonen er mindre sofistikert enn de rike, atmosfæriske komposisjonene vi fikk på spesielt ‘Dypet’ i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at Eriksen har blitt dypt formet av den musikalske reisen han har hatt med hovedprosjektet sitt i nå ti år, og «Avgudsdyrker» er følgelig mer sofistikert i sitt melodiske vev enn sin inspirasjonskilde ‘Isebakke’. Det er ikke så mye mer å si om «Avgudsdyrker» – dette er atmosfærisk og melodisk svartmetall av kjent herkomst – men jeg kan likevel påpeke at låta er sterk nok til at jeg danner meg noen forventninger til debutskiva, som vi kun trenger å vente et par uker for å høre i sin helhet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kråbøl – «Perish»
Ute nå via Terratur Possessions
Den norske metallscenen har mange ildsjeler som sitter og pumper ut uhorvelige mengder materiale på gutterommet eller i hjemmestudioet, men det er svært få av dem som i tillegg klarer å sørge for at hver eneste utgivelse fremstår som et helhetlig, velpolert produkt. Brage Kråbøl (Misotheist, Enevelde) er et aldri så lite unikum i så henseende, ettersom samtlige av utgivelsene han har gitt ut via de nevnte prosjektene har vært verdt å skaffe seg, kanskje spesielt for fans av nidarosisk svartmetall. Det viser seg nå at det er flere i Kråbøl-flokken som sitter på musikalske ferdigheter av betydning, ettersom intet mindre enn fire av dem har vært delaktige i skapelsen av den kommende debutskiva til Kråbøl.
Denne plata har fått tittelen ‘Never’, og da snakker vi altså om det ytterste laget på bjørketreet, ikke om det engelske ordet for «aldri». Dette virker passende i møte med andresingelen «Perish», ettersom det er snakk om svartmetall som er innhyllet av skoglig mystikk i langt større grad enn Misotheists voldsomme, okkulte tirader og Eneveldes dunkle introspeksjon. Stilistisk sett dreier det seg om svartmetall som slekter tungt på den norske andrebølgens mer hypnotiske og atmosfæriske faksjoner, med mørke melodiske strofer som tidvis bryter ut i intense, krigerske riffutblåsninger. Jeg liker spesielt godt hvordan låtas beveger seg lengre inn i skogens dyp i sin andre halvdel, der et sett med gitarstemmer snakker i munnen på hverandre og gir følelsen av å være omringet av vesener som hvisker fra skyggene. Alt i alt virker Kråbøl å være nok et lovende prosjekt for opphavsmannen prosjektet er oppkalt etter, og jeg venter i spenning på den innhyllende, atmosfæriske lytteopplevelsen ‘Never’ ser ut til å være.
«Stonerpunk»-trioen Bokassa har lenge vært et forfriskende uhøytidelig innslag på både konsertscenen og på plate. Bandets energiske kombinasjon av feite stoner-riff og jagende metallpunk fenget allmennheten nok til å gi dem gjeve muligheter som å gjeste store utendørsfestivaler, turnere med Metallica og å turnere mellomstore scener innlands, og det så virkelig ut som at et større gjennombrudd var på vei etter slippet av ‘Crimson Riders’ i 2019.
Vi vet dog alle mann hva året 2020 har hatt å si for både band og spillesteder. Det er liten tvil om at 2020 er året som har stanset flest gryende musikkarrierer etter årtusenskiftet – om ikke også i tiårene som kom forut – og heller ikke Bokassa har sluppet unna de negative følgene av å være et oppadstormende band i forkant av pandemien. Bandet har i intervjuer nevnt at tiden i etterkant har vært krevende, og at deres tidligere aspirasjoner om verdensherredømme har blitt redusert til et ønske om å holde hjulene i gang så lenge det lar seg gjøre.
Og det er vanskelig å ikke føle på at pessimismen har sneket seg inn i Bokassas musikk på deres nye skive, ‘All Out of Dreams’ (jeg mener, tittelen taler vel egentlig for seg selv). Der forgjengeren ‘Molotov Rocktail’ var som et eksperiment i å tøye uhøytideligheten som allerede lå i bandets musikk til nye ekstremer, føles det litt ut som at bandet tviholder på feststemtheten til knokene hvitner på ‘All Out of Dreams’. Uttrykksmessig er det lite som har endret seg – Bokassa er fremdeles mestere i å kombinere tunge riff, fengende melodier og punkens fremdrift til forrykende effekt – men der forgjengeren var som et stillbilde av festens absolutte klimaks, oppleves ‘All Out of Dreams’ litt som et nach fylt av folk som egentlig begynner å bli gira på å dra hjem.
Det betyr likevel ikke at det finnes flust av gode grunner til å digge Bokassas nye skive. Åpningsduoen «The Ending Starts Today» og «Garden of Heathen» sparker inn døra til nachspielet med iver og entusiasme, hvor spesielt den lavmælte, alternative 90-tallsvokalen på refrenget til førstnevnte er en liten genistrek. Tittelsporet er også en temmelig treffsikker skuddsalve av en låt, hvor elementer som retro-spillmusikk, et ‘svært The Hunter’-aktig riff og dunkle gitar-digresjoner veves sammen til en hendelsesrik men kompakt låtkonstruksjon. Det er generelt sett grunn til å applaudere Bokassa for låtarrangementene de har stabla sammen på sin nye skive, ettersom de er gjennomgående detalj- og innholdsrike uten at det går ut over deres brede og umiddelbare appell.
Dessverre oppfatter jeg ofte ‘All Out of Dreams’ som litt platt. Dette skyldes delvis en produksjonsjobb som jeg mener er altfor velpolert og strigla til å gjenspeile bandets appell i en live-arena, men også det at skiva er fylt til randen av koringer og ad libs som fremstår grusomt halvhjerta. I likhet med på ‘Molotov Rocktail’ sliter jeg også litt med å falle for Bokassas kødne lynne på ‘All Out of Dreams’. Etter min mening perfeksjonerte ‘Divide & Conquer’ og ‘Crimson Riders’ allerede kombinasjonen av musikalsk tyngde og uhøytidelighet, og platene vi har fått servert etter pandemien har blåst opp både låttittel-puns og fotballkoringer til et nivå som virker anstrengt. Sånn sett byr ‘All Out of Dreams’ på de samme utfordringene for min egen del som ‘Molotov Rocktail’ gjorde i 2021, men det er ingen tvil om at Bokassa er et band som fortjener å fortsette å turnere i både innland og utland av den grunn – de er virkelig gode på det de gjør. Fans av fengende metallpunk med tunge riff og rockefot bør uansett finne mye å like på ‘All Out of Dreams’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Golden Core – Kosmos Brenner
Ute nå via Helvetes Indre Kretser
Ti år er gått siden Johannes Thor Sandal og Simen Jakobsen Harstad dannet Golden Core, bare ni og elleve år gamle. De er riktignok langt fra de eneste som begynte å pusle med røffe riff og hardtslående trommebrekk på et lite øvingsrom i den alderen, men få andre kan nok vise til en tilsvarende merittliste ti år senere. Før lanseringen av ‘Kosmos Brenner’ kunne duoen allerede vise til to fullengdere og et nokså sterkt knippe med singler.
Den lange og intense opptakten til denne tredjeskiva, som fikk en slags totalforløsning på en jubileums- og lanseringskonsert på Parkteatret i Oslo sist lørdag, bærer selv nok bud om bandets posisjon i den norske metallscenen. De fleste med en viss oversikt har nok hørt om dem, og de er blitt en helt sentral del av en bølge av unge band som ellers består av for eksempel Nagirčalmmiid og Gloombound.
‘Kosmos Brenner’ er et ambisiøst og gjennomtenkt prosjekt, der oversettelser av tekst fra norrøn mytologi anfører temaet: Livskraftens fødsel og eksistens i kaoset som dannes av evige motsetninger av ild og is, lys og mørke og varme og kulde. Flittig bruk av velkjente norrøne gloser i flere av låttitlene og et heftig platecover bidrar til en umiddelbar og effektiv tematisk legering. ‘Kosmos Brenner’ tar sånn sett også stafettpinnen videre fra bandets forrige plate, ‘Fimbultýr’, der norrøn tematikk og tekster på islandsk også var å finne.
Rent stilistisk er det også snakk om en viss videreføring av gamle takter. På ‘Kosmos Brenner’ er imidlertid Golden Cores musikkdristigere, mer dynamisk, mer variert og rett og slett mer interessant enn før. Kombinasjonen av mye erfaring og ung alder kan antas å ligge bak den spenstige musikalske smeltedigelen bandet tar i bruk, der de ut fra sitt kjente grunnlag i progressiv stoner-metall stadig skyter inn elementer av både svartmetall, post-rock/metall og hardcore.
Sandals ravgale vokal og Harstads kreative og røffe riffhåndverk utgjør grunnfjellet på ‘Kosmos Brenner’, og platas hovedinnslag består gjerne av en kjerne der tunge riff, dynamisk gaulevokal og spenstige taktskifter dominerer. Rundt dette tar imidlertid Golden Core seg altså mange friheter. Etter det lavmælte preludiet “Ár var alda” åpner for eksempel ti-minutteren “Ginnungagap” med en herlig, drømmende og lett svartmetallbris som kombinerer Enslaveds progressive tagning på sjangeren med lydbilder man ellers finner i musikken til band som Krallice og Botanist. De åpne refrengene mellom de grovkornede stoner-versene og den eksplosive avslutningen sender videre lytteren langt opp i Alcestosfæren uten at Golden Core mister grepet om en egenartet og fortsatt noe grovkornet finish.
På den andre siden av skalaen har vi femminutteren “De Dødes Hær”, som byr på det mest trykkende og drivende på ‘Kosmos Brenner’. Her sendes assossiasjonene til band som Mastodon og Converge, selv når blast-beats antenner det hele på annet vis og flørter med svartmetallen de siste par minuttene. Post-metallske takter dukker igjen opp på giganten “Tåkeheimen”, der traskende vers preget av gitarchugging bygger opp til nok et klimaks, som på tross av at jeg synes oppbyggingen blir litt vel tørr produksjonsmessig, låter helt strålende på tampen av plata.
Tittellåta var det første vi hørte fra ‘Kosmos Brenner’, og denne utgjør et flott midtpunkt på plata. Blandingen av skjærende og lyse akkorder, blytunge grooves og en særs god gjesteopptreden fra Ruuns, UMAs og Celestial Scourges Erik Waadeland gjør introduksjonen her upåklagelig. At disse elementene forlates såpass brått bare et par minutter uti er dermed nesten litt synd, og også litt rart, all den tid resten av låta er en interessant ferd med mange kule vendinger og et minneverdig refreng.
‘Kosmos Brenner’ er nemlig for all del omskiftelig, selv om de lengste og oppbyggende strekkene i de to ti-minutterne til en viss grad motvirker et slikt inntrykk. Dette inntrykket styrkes på en annen side av preludiet, postludiet og de to interludene, der post-rock- og ambient-hint sniker seg inn i ulik drakt. Disse steller ‘Kosmos Brenner’ til tider i fare for å bli litt vel omskiftelig og sprikende. Idéene i seg selv er imidlertid gode, og særlig “Þorn af akri” imponerer stort med herlig bruk av vokal og tangenter og lekre hint til folkemusikalsk inspirasjon.
‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. Uttrykksmessig er det duoen pusler med her svært interessant, og oppå det hele kommer en kruttsterk produksjonsdrakt og en lidenskapsfølelse som smitter. Og man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.
Skrevet av Alexander Lange
Hjemlengsel – Nimmermeer
Ute nå via Duplicate Records
‘Nimmermeer’ er den første fullengderen til bandet Hjemlengsel, noe som kan fremstå litt merkelig med tanke på at forrige og eneste utgivelse – en selvtitulert EP – kom ut så tidlig som i 2010. Plata kan uansett ses på som et spennende innslag i norsk metall, da det her er snakk om langdryg, tung og atmosfærisk doom metal; en sjanger som ellers ikke blir utforsket så mye her til lands, og som i norsk sammenheng er nokså dominert av band som Funeral og Abyssic.
Det er uansett snakk om umiskjennelig doom metal her, der Hjemlengsel på seks låter fordelt på en time geleider lytteren gjennom velprodusert og sorgtung blytyngde og melankoli. Hovedelementet er utvilsomt gitarene, som veksler mellom mørke, tunge riff, gråtende melodier og forsiktige, atmosfæriske innslag av clean-gitar.
Jeg synes det gir mening å dele ‘Nimmermeer’ i tre deler: En introduksjon bestående av de to første låtene på mellom seks og åtte minutter, en midtdel som fylles av den hele 23 minutter lange «Eit Glimt Inn I Framtida Skimta Gjennom Nostalgiens Mystiske Slør», og et avslutningsstrekk bestående av tre låter som i mine ører lener seg tydelig mot den roligere og snillere siden av Hjemlengsels musikk.
Om noe bidrar det til en variert plateopplevelse som flyter nokså godt, og alle de tre delene har noe spesielt og prisverdig ved seg. Det desidert mest interessante synes jeg imidlertid kommer i den første. Hjemlengsel har over det hele det jeg synes er en ganske spesiell tagning på doom metal, der de tunge stemningene på sitt beste fremstår majestetiske samtidig som at det ligger en merkelig ro i atmosfæren. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom de underlige gitarmelodiene og -harmoniene i introduksjonsstrekket. Det låter virkelig fengslende til tider, og noe av tonespråket minner meg – av alle ting – en hel del om det franske svartmetallbandet Blut Aus Nord. Så krydres altså dette med noen blytunge riff som særlig i «Das Meer Und Die Sonne Nimmermehr» når et toppnivå.
Mange av grepene videreføres på godt vis i den nevnte 23-minutteren, og jeg synes særlig den Ahab-aktige riffinga de første minuttene fungerer utmerket. Hjemlengsel evner også å sirkle denne giganten rundt en melodisk kjerne som fungerer greit, men det er ikke å legge skjul på at denne låta tidvis blir det kanskje tydeligste uttrykket på at låtstrukturene på denne skiva kan bli noe retningsløse uten at de fengslende stemningene veier helt opp for det.
De tre siste låtene klarer heller aldri å imponere meg like mye som de tre første, og det mest oppsiktsvekkende her er den merkverdig oppstemte andrehalvdelen av «Fjøreplytt» og de flotte strykerne på avslutningslåta «Mezzo Legato, Sognando». På sistnevnte synes jeg også Hjemlengsel koker opp noen sterke melodier på slutten. Ellers synes jeg disse tre låtene blir i overkant anonyme, og de står for et litt vel langdrygt og, ja, retningsløst avslutningsstrekk på ‘Nimmermeer’.
‘Nimmermeer’ kan nok ende opp som en litt utfordrende lytteropplevelse for mange; melodiene og tonalitetene er ofte merkelige, strukturene på låtene likeså, og det hjelper selvsagt ikke med en 23 minutter lang doom metal-låt i midten. For meg er det også dette som gjør ‘Nimmermeer’ til en interessant lytteropplevelse, og all den tid det er snakk om et tveegget sverd her, synes jeg Hjemlengsel koker opp noe kult og ganske unikt når de får det til å klaffe. Noen av atmosfærene her er nemlig upåklagelige.
Skrevet av Alexander Lange
Nachash – Promo 2023
Selv-utgitt
Nachash er en ondskapsfullt, 80-talls-påvirket black/death-enhet fra Oslo som siden 2011 har gjestet den norske scenen med sitt nærvær med (u)jevne mellomrom. Både debut-EPen ‘Conjuring the Red Death Eclipse’ og førsteskiva ‘Phantasmal Triunity’ mottok strålende tilbakemeldinger fra kyndig personell i sin tid, og nytt materiale fra denne gjengen burde utgjøre strålende nyheter for fans av ekstremmetall som skaper nye underverker ut av gamle tradisjoner.
Nachash trekker frem band som Funereal Presence, Faustcoven og Malokarpatan på sin Bandcamp-side, hvilket for kjennere burde signalisere utbroderte låststrukturer og en viss besk fremtoning inspirert av 80-tallets ondskapsfulle speed metal, samt svartmetallens førstebølge. Dette er definitivt passende referanser for musikken vi finner på bandets nyeste promo, som for øvrig er hentet fra den kommende andreskiva ‘Eschaton Magicks’. Dette betyr dog ikke at ‘Promo 2023’ er like fartsmetallisk forankret som Malokarpatans ‘Nordkarpatenland’ eller like strukturelt utsvevende som Funereal Presences ‘Achatius’. Det jeg egentlig vil frem til, er at Nachash har et like solid instinkt for sammensmelting av gamle metalliske stilarter og spennende låtskriving som de nevnte gruppene, hvilket er en sjeldenhet i kontekst av norsk undergrunnsmetall.
Utover dette er det ikke så fryktelig mye å si om ‘Promo 2023’, annet enn at det er en utrolig lovende første titt på bandets kommende skive. Fans av riffdrevet, klassisk ekstremmetall med ondskapsfull atmosfære og punk-beslektet fremdrift bør allerede ha fått ferten av dette, og kastet seg over utgivelsen som en utsultet ulveflokk. Jeg mener at Nachash på enkelte måter kan sidestilles med band som Sepulcher, Inculter og Reptilian, ikke nødvendigvis fordi de likner i uttrykket, men fordi de alle er noe oversette i forhold til kvaliteten på musikken de leverer. Det er dermed god grunn til å ha høye forventninger til Nachash sin kommende andreskive ‘Eschaton Magicks’; de blir mest sannsynlig besvart.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Unholy Craft – Saa Mørkt, Saa Mektig (Demo ’24)
Ute nå via Sonorous Night (eget selskap)
Enmannsprosjektet Unholy Craft gav nylig ut det som virker å være tidlige skisser av låter til en kommende tredjeskive. Unholy Craft har i senere tid blitt det av de mange prosjektene til den mystiske undergrunnsfiguren «Peregrinus» som holder høyest aktivitetsnivå, og dette har sammenfalt med en utviklingskurve som har vært temmelig betydelig, uten at dette nødvendigvis har gått utover prosjektets grunnleggende sound. Demoen ‘Saa Mørkt’, Saa Mektig’ spinner videre på trenden som har vært definerende for Unholy Craft til nå, som er en gradvis utvikling fra enklere låtstrukturer med spuriøse forbindelser til sann svartmetall, til langt mer hektiske og involverte låtkonstruksjoner med tydelige nikk i retning den norske andrebølgen. Det er generelt sett litt mye som foregår på demoens tre låter, og jeg har vansker med å trekke noen ytterligere slutninger enn at prosjektets tredjeskive kan vise seg å være den mest sammensatte, varierte og utbroderte utgivelsen «Peregrinus» har utgitt under banneret til nå. Vi venter i spenning på fortsettelsen, og lar oss for øyeblikket fascinere av den atypiske, rå svartmetallen til en av den norske undergrunnens mest aktive komponister.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Belfalas – Cries of the Coming Wind
Selv-utgitt
Dersom du likte skiva til den instrumentale ekstremmetallduoen Koersive som vi skrev om tidligere denne måneden, men skulle ønske den hadde et mer episk snitt, så kan du med fordel sjekke ut debutdemoen til enmannsprosjektet Belfalas. Prosjektets bakmann, Karelius «Ihlang» Johansen, skriver melodisk dødsmetall av en type som er storslått nok til å rettferdiggjøre bandnavnet, som er hentet fra en region i Tolkiens omfattende og fabelaktige fantasy-univers. Utstrakt bruk av ledegitarer og symfoniske elementer avslører Johansens forbindelser til band som Askheimr og Eldamar, hvilket forsterkes av at førstnevntes Erlend Andersen (også fra Sjakal) gjester med en solo på demoens fjerde låt. Johansen hinter til at en utgave med vokal muligens vil dukke opp på et senere tidspunkt, og dette støtter jeg helhjertet, ettersom de episke låtkonstruksjonene virker å skrike etter et fantasy-narrativ som kan fullbyrde uttrykket. Foreløpig er Belfalas et prosjekt forbeholdt de spesielt interesserte, men det er ikke vanskelig å spore potensialet som ligger gjemt i musikkens prangende, melodiske landskaper
«Distance», andresingelen fra Vicinitys kommende tredjeplate ‘VIII’, står i tydelig forlengelse av førstesingelen «Purpose». Det er snakk om teknisk kyndig, fargesprakende og detaljrik progmetall som slekter tungt på gamle helter som Fates Warning og Dream Theater, men som i tillegg beveger seg i retning den moderne oppdateringen til band som danske Anubis Gate. I tillegg finner vi elementer av power metallisk pomp og bombast på låta, først og fremst gjennom den kraftige og klokkeklare vokalprestasjonen til bandets vokalist Erling Malm.
Men dessverre er det ikke bare styrkene som er videreført fra førstesingelen, men også feiltrinnene – om så disse ikke er av særlig alvorlighetsgrad. Jeg synes både «Purpose» og «Distance» hadde hatt godt av litt flere pusterom, og selv om vi får en instrumentalbro på sistnevnte, så er ikke denne nok til å veie opp for den overfloden av inntrykk som preger resten av låta. Det kan godt hende at Vicinity har tatt et bevisst valg om å la singlene være såpass overveldende og maksimalistiske som de er, og at skiva som helhet er utstyrt med et større dynamisk spenn. Det er ingen tvil om at Vicinity er en dyktig gjeng, så jeg tør satse på at skiva vil være bedre balansert enn singlene gir uttrykk for. Dette finner vi fort ut av, ettersom ‘VIII’ slippes om en drøy ukes tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bærzærk – «Felttog»
Ute nå via Uthus Records (eget selskap)
Bærzærk er en ung svartmetall-kvartett fra Horten som imponerte undertegnede med sin inspirerte, om noe stilistisk fragmenterte debut-EP ‘Misanthropic Descent’ i fjor. Nå er bandet tilbake med ny logo og ny singel, og som seg hør og bør fra et band bestående av svært unge musikere, finner vi tegn til utvikling kun et år siden vi hørte fra dem sist.
«Felttog» er fremdeles tydelig forankret i momenter fra svartmetallens andre bølge, men ser i denne omgang til andre plasser enn Vestlandet etter inspirasjon. Som dere kanskje har skjønt basert på tittelen handler låta om krig og elendighet, og derfor er det temmelig naturlig at noe av Marduks hektiske ekstremitet har sneket seg inn i Bærzærks stilistiske arsenal. Dette merkes spesielt godt på åpningsriffet, som etter en introduksjon bestående av flyalarmer, marsjtrommer og streifende kuler deiser lytteren rett ned i krigens hete ved hjelp av lynraske blastbeats og flerrende mollakkorder.
«Felttog» er en bunnsolid konstruksjon, selv om den fra perspektivet til en værvant svartmetall-lytter neppe vil fremstå særlig oppsiktsvekkende. Dette er svartekunster vi kjenner fra før, men levert med overbevisning og tydelig entusiasme fra en ung og lovende musikerbande som den er, har jeg likevel lett for å like det jeg hører. Det er visstnok en del produksjonsvalg som har blitt tatt på «Felttog» som jeg synes fungerer mindre godt enn på EPen fra i fjor, hvor spesielt bassen er øredøvende høy i forhold til resten av instrumentene. Utenom dette er Bærzærk sin nyeste singel en effektiv svartmetallisk skuddsalve som vil glede fans av sjangerens mer krigerske faksjoner.
Det er nå en drøy måned til slippet av Kholds 8. skive ‘Du Dømmes til Død’, og i den anledning har vi fått nok en forsmak på den kommende utgivesen. «Misgrep» er en låt som på mange måter minner om førstesingelen «Vanviddfaren» – og som dermed minner om mange Khold-låter generelt – men som takket være noen velplasserte atmosfæriske lommer differensierer seg noe fra røkla. Av andre severdigheter har vi den utypiske, vridende grooven som gjør sitt inntog etter låtas intro, men utover dette er det snakk om en ganske typisk black’n’roll-singel ala Khold. «Misgrep» avslutter også såpass brått at jeg lurer på om den skal fungere i et samspill med låta som kommer etter den på skiva, men utgjør selvfølgelig bare spekulering fra min side. Gutta bak Tulus og Khold virker å være i en komfortabel kreativ flyt for tida, og selv om det muligens ikke har ledet til spesielt oppsiktsvekkende materiale til nå, er det i alle fall snakk om effektiv og slagkraftig black’n’roll med bredt nedslagsfelt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furze – «Post Mortem Trippin'»
Ute nå via Polytriad Fingerprints
Et av norsk svartmetalls underligste skruer, Christian Knapstads Furze, skal slippe ny plate i år. Den skal hete ‘Caw Entrance’, kommer den 5. april, og vi har fått den hele ti minutter lange «Post Mortem Trippin'» som fersk smakebit. Furzes velkjente og obskure svartmetallsound er her i god behold, her med en stadig overhengende og svært seig flanger-effekt som krydder. Låta fremstår som en slags miks av Darkthrones gode smak for enkle riff og avant-gardistiske og psykedeliske tendenser man kanskje heller forbinder med band som Tilintetgjort. Spilletida rettferdiggjøres godt gjennom låtas oppbygning og merkelige aura og produksjon, og bærer bud om en høyst interessant plateopplevelse.
Skrevet av Alexander Lange
Graular – «Iridescent»
Selvutgitt
Det progressive metallbandet Graular har gitt ut noe for første gang siden de slapp EP’en ‘Ashes’ i 2021. Mens den inneholdt låter som holdt seg rundt fire- og femminuttersmerket, er denne nye låta, «Iridescent», drøye syv minutter lang, og er sånn sett en mer klassisk progressiv metallåt.
Bandets likheter med Leprous er videre godt ivaretatt, og det sniker seg også inn noen nikk til storheter som Tool og Dream Theater. Åpningsminuttene blir i mine ører litt for enkle, og jeg hadde nok også ønsket meg et enda mer eksplosivt klimaks. Like fullt imponerer særlig midtdelen meg, og det er til syvende og sist snakk om nokså sterkt progmetallhåndverk og en god låtkonstruksjon. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Soulcrux – «Glass Doll»
Selvutgitt
«Glass Doll» er siste innslag i det som etter hvert er blitt en nokså lang liste med enkeltstående singler fra bandet Soulcrux. Dette bandet spiller umiskjennelig, moderne symfonisk metall, og får det sånn nogenlunde til på denne nye låta. Et sterkt, fengende og drivende hovedtema er limet i låta, og gjør særlig den første halvdelen sterk. Det blir imidlertid litt rotete når Soulcrux prøver å gjøre det enda mer storslått i den andre. Personlig synes jeg også soprano-vokalen blir litt vel dominerende; dette tror jeg imdlertid handler mest om smak og behag, og prestasjonen er uansett svært god teknisk sett.
Skrevet av Alexander Lange
Berzerkerbreath – «When Everything Collapse»
Selv-utgitt
Berzerkerbreath er en ny trio som til en viss grad deler mannskap med det moderne metallbandet Obzene fra Trondheim. Bandets debutsingel «When Everything Collapse» ble nettopp sluppet på diverse strømmetjenester, og er etter sigende en del av en større utgivelse som foreløpig ikke har blitt gitt noen slippdato.
Berzerkerbreath lister opp artister som Humanity’s Last Breath, Meshuggah, Gojira og Thy Art is Murder som inspirasjonskilder i sitt promomateriale, og det burde vel si sitt om hvor representativ den lista er for bandets musikk når jeg avslører at tre av fire artister poppet opp i hodet mitt da jeg hørte på «When Everything Collapse» for første gang. Det er snakk om blytung moderne metall som blander Obzene sitt tekke for storslåtte post-metalliske atmosfærer (da snakker jeg først og fremst om deres debut-EP fra 2021) med brutale elementer fra krysningspunktet mellom deathcore og djent, hvilket for så vidt er en krysning vi ikke ser så mye av på denne sida av svenskegrensa. Man kan kanskje hente inn navn som Fight the Fight dersom man ønsker å finne en norsk analog, men det ville gitt inntrykket av at Berzerkerbreath er langt mer progressive enn de virker på sin første singel. «When Everything Collapse» er først og fremst en lovende liten smakebit på det kommende materialet, som etter låta å dømme burde være av interesse for fans av moderne ekstremmetall fra tiden etter djent-sjangerens første krusning.
«Mother», den nyeste singelen fra Witch Club Satans kommende debutskive, fremstår mer som en dekonstruert låtskisse enn som en alminnelig singel. En simpel, punk-beslektet gitarprogresjon utgjør helheten av låtas instrumentale ryggrad, og utbroderes kun av noen takter med bass på det som muligens kan tolkes som låtas refreng. For kjipe sjangerpolitibetjenter som meg selv er mangelen på svartmetalliske elementer selvfølgelig påfallende, men jeg synes for øvrig at det er et eller annet ved den støyende, ritualistiske heksepunken på «Mother» som griper tak i meg. De hemningsløse, beske skrikene til bandets tre vokalister har unektelig noe med dette å gjøre, og gjør på mange måter opp for at låta som helhet føles litt lite substansiell til å fungere som tradisjonell singel. «Mother» får for så vidt noen plusspoeng på tampen, dette for å være den minst konvensjonelle hedringen av mødre i forbindelse med morsdagen jeg noensinne har kommet over.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Coffin Storm – «Over Frozen Moors»
Ute nå via Peaceville Records
Forrige ukes store nyhet innenfor norsk metall må nok ha vært avdukingen av prosjektet Coffin Storm, der selveste Fenriz, kjent fra Darkthrone, har slått seg sammen med Apollyon (Aura Noir, Lamented Souls) og Bestial Tormentor (Infernö, Lamented Souls). Låta «Over Frozen Moors» er sluppet, og denne skal være en del av plata ‘Arcana Rising’ som lander allerede den 29. mars.
«Over Frozen Moors» inneholder verken skuffelser eller overraskelser, og er en strålende produsert og rifftung hyllest til 70- og 80-tallets tungmetall. De tunge, fete riffene sender flest assossiasjoner i retning klassisk doom-metall, og Fenriz’ teatralske, Agent Steel-aktige vokal gir det hele en ytterligere dimensjon som kommer godt med. ‘Arcana Rising’ står dermed i fare for å bli blant årets mest nikkeverdige og tunge pek mot metallsjangerens glade, gamle glansdager.
Skrevet av Alexander Lange
Jordsjuk – «Viva La Apocalypse»
Ute nå via Indie Recordings
Jordsjuk, som består av tre veteraner i den norske (svart)metallscenen, har sluppet nok en låt fra sin kommende og første utgivelse: EP’en ‘Råtner På Rot’, som lanseres via Indie Recordings om en måneds tid. Forrige låt ut, «Siste Skanse», bar bud om bunnsolid og velprodusert svartmetall av typen black’n’roll, og man kan definitivt sitte igjen med det samme inntrykket etter å ha hørt deler av «Viva La Apocalypse». Jeg vil imidlertid påstå at dette er et enda sintere dyr, der gneldrende, nedstemte gitarer og flerrende blast-beats bidrar til å gjøre denne ganske korte låta til en variert og brutal opplevelse.
Mye har blitt skrevet om Blood Red Thrones rolle som konsistente leverandører av dødsmetall; spesielt i et norsk sjangerlandskap som ikke vier særlig mye oppmerksomhet til stilarten i utgangspunktet. Over nå 26 år har bandet levert skiver som kombinerer oldtidens sjangerfundamentaler med nyere oppfinnelser, hvor spesielt de siste tjue åra har blitt viet til et brutal og groove-fiksert, dødsmetallisk variant. Bandets 11. skive, ‘Nonagon’, byr ikke på nevneverdig med overraskelser i forhold til dette, men kan likevel sies å være en betydningsfull skive i lys av prosjektets utgivelseshistorikk.
‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. Den kraftfulle, mektige lydproduksjonen fremhever bandets rytmiske brutalitet og knusende grooves på ypperlig vis, og er polert nok til å understreke Blood Red Thrones posisjon som internasjonale, dødsmetalliske utøvere av rang. I tillegg er bandets nye vokalist, Sindre Wathne Johnsen, en enda mer dynamisk vokalist enn sin forgjenger Yngve «Bolt» Christiansen, hvor spesielt mannens dype register gir en ytterligere tyngde-dimensjon til en skive som allerede er nesten komisk brutal.
Til tross for at Blood Red Throne virker interesserte i lite annet enn rytmisk brutalitet og massive grooves, tar de seg likevel tiden til å gi ‘Nonagon’ en passende dramatisk åpning. «Epitaph Inscribed» åpner med et stemningsfullt, molltonalt landskap, før et brutalt, luskende Cannibal Corpse-riff klubber oss over hodet med gjentatte, nådeløse hugg. Effekten er litt som å bevitne albumcoverets kosmiske storm legge hele planeter i ruiner på avstand, før biter av de nevnte planetene begynner å pepre vår egen klode i stykker, dette til allmenn misnøye.
Og fra dette punktet er intet nytt under den blodrøde solen, selv om vi finner enkelte øyeblikk og låter som utmerker seg – mest som følge av kvalitetsnivå enn noe annet. «Ode to the Obscene» bruker hyppige vekslinger i tekstur for å skape en følelse av kaos og fremdrift; singelen «Seeking to Pierce» har en åpning som virkelig oser av klassisk Death, og «Every Silent Plea» – utgitt som «Latrodectus» i februar i fjor – demonstrerer at bandets ukompliserte låtskriving fremdeles er substansiell nok til å vokse godt på deg over tid. Mest oppsiktsvekkende er kanskje låta «Split Tongue Sermon», som blander idiotiske huleboer-grooves og breakdowns med noen tvistende riff som virker innspirert av dødsmetall, og topper det hele med ravgale, radioaktive ledegitarer og et Will Ramos-aktig gnomevræl.
Utenom låtene nevnt ovenfor, er materialet på ‘Nonagon’ til forveksling likt tidligere utgivelser vi har fått fra Blood Red Throne. Det er aldri snakk om noe annet enn effektiv, modernisert dødsmetall, men plateopplevelsen oppleves mer og mer statisk jo lenger inn i andre halvdel man kommer. Dette skyldes dog ikke bare låtskrivingen, men også produksjonen. Blood Red Throne har definitivt aldri lått mektigere eller mer destruktivt enn på sin nye skive, men de komprimerte verdiene gjør også at opplevelsen fremstår som udynamisk og øredøvende fra start til slutt. Det er dog ingen tvil om at ‘Nonagon’ er en sterk dødsmetallplate, og om jeg virker i overkant kritisk i denne omtalen så er det fordi Blood Red Throne selv har satt en høy standard det blir naturlig å måle dem opp i mot. Sånn sett er ‘Nonagon’ nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vemod – The Deepening
Ute nå via Prophecy Productions
‘The Deepening’ er den andre plata til Namsos-bandet Vemod, og for øvrig det første de har sluppet siden debutplata ‘Venter På Stormene’ kom for hele tolv år siden. Sistnevnte må kunne ses på som interessant i norsk sammenheng både nå og da, da Vemod her, i stedet for å sverge full troskap til våre hjemlige svartmetalltradisjoner, kunne ligne en del på de franske og amerikanske svartmetallvariantene som ble kjent under merkelappen «post-black metal». Komposisjonene var langstrukne og atmosfæriske, stemningene mer melankolske og meditative enn utpreget mørke, mystiske og krigerske, og elementer fra sjangre som shoegaze og post-rock var ofte tydelige.
Om noe, kan ‘The Deepening’ sies å befeste Vemods posisjon som et viktig norsk referansepunkt innenfor for en slik tilnærming til svartmetallen. Det betyr riktignok ikke at musikken er utpreget frankofil og amerikanisert, for å si det sånn; melodiske tendenser og atmosfærer som minner om vestlandske band som Windir dukker stadig opp, og ikke minst sender mange av låtskrivingsgrepene i de lange låtene tankene i retning Djevel. Det sistnevnte er heller ikke så rart, da et av medlemmene her også er å finne i nettopp Djevel. Utover dette vil jeg imidlertid i stor grad assossiere Vemod med mange av de atmosfæriske grepene til Alcest, deriblant den silkemyke korvokalen i «Der Guder Dør» og på tittellåta, og det melankolske tonespråket til Agalloch. Fans av for eksempel Wolves in the Throne Room vil utvilsomt ha glede av det som foregår på denne skiva.
‘The Deepening’ er uansett stort sett en fengslende og sterk plateopplevelse. Inklusivt et preludium og en kort interlude består plata av seks låter, der hovedinnslagene ligger på mellom seks og hele 17 minutter. Best går det på platas a-side, der den 13 minutter lange «Der guder dør» sparker svartmetallballet i gang svært godt gjennom en todelt komposisjon. Sterke, melodiske akkordrekker skaper en stormende og flott førstehalvdel før lydbildet åpner seg mer gjennom luftigere post-rock-nikk de siste minuttene. Noe av det samme skjer på «True North Beckons», men her går det i mine ører faktisk enda litt bedre, da jeg opplever låtkonstruksjonen som hakket mer kreativ, variert og dynamisk.
Det upåklagelige og vakre intermezzoet ‘Fra drømmenes bok I» følger, der herlige, romklangbefengte stemmer legger seg oppå hverandre lag for lag. Resten av b-siden, «Inn i lysande natt» og tittellåta, byr deretter på noen av platas største enkelthøydepunkter. Like fullt eksponerer de imidlertid platas største svakheter.
Førstnevnte imponerer meg ved å fremstå som en slags forhekset post-punk-instrumental, og den skiller seg sånn sett også ut gjennom sitt kontinuerlige, fengende og standhaftige driv. Produksjonen kommer imidlertid til kort her. Stort sett kan jeg tilgi at produksjonen på ‘The Deepening’ er i overkant spinkel, men på denne låta synes jeg det blir tydelig at dette er et problem, og at det står i veien for at de gode låtidéene når sitt fulle potensiale; det fremstår noe skissemessig.
Så har vi den litt over 16 minutter lange tittellåta, som i og for seg spiller på mange av de samme styrkene som a-sidens giganter. I tillegg er det kult at clean-vokalen får spille en såpass stor og mer aktiv rolle i noen av verstemaene her. Når de går inn i sin vante, silkemyke modus mot slutten er det også flott, men dette varer alt for lenge. Når ‘The Deepening’ er over sitter jeg dermed igjen med et inntrykk av at Vemod kunne disiplinert seg noe på låtskrivingsfronten, noe som er litt synd når så mye annet tross alt fungerer så godt her. Utenom den litt vel skrale produksjonen er nemlig ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Sovereign – Altered Realities
Ute nå cia Dark Descent Records
Kjennere av riffdrevet, tradisjons-befestet dødsthrash har lenge holdt et øye med spirene i norske Sovereign. Siden sin innkomst i 2018 har bandet kun sluppet en liten håndfull singler, som på hendig vis ble samlet på EPen ‘Neurotic’ i 2020. Innholdet i disse singlene var dog såpass oppsiktsvekkende – fylt til randen av sjeldne riffkunster og glemte låtskriverferdigheter som de var – at det gikk varmt for fans av nisjeuttrykket verden over. I en æra preget av enkle løsninger, stilistisk mimelek og lavterskel-utgivelser gjør man klokt i å bite seg merke i genuin lidenskap og vilje til å pushe håndverket sitt til et nytt nivå, og Sovereign fra start liten tvil rundt hvorvidt de var seriøse i sitt musikalske virke.
Til tross for bandets kruttsterke utgangspunkt, forutså nok de færreste i hvilken grad Sovereign kom til å feie samtiden av banen på debutskiva ‘Altered Realities’. ‘Altered Realities’ er en type skive vi ikke lenger får i hopetall for tiden – i alle fall ikke i Norge! – nemlig en riffdrevet ekstremmetall-plate som er tydelig forankret i det sene 80-tallets stolte tradisjoner, men som bruker musikernes særegne ferdigheter og ambisjoner for å skyve kunstformen til nye høyder. Dette er definitivt store ord å brase ut av portene med, men en rask skumming gjennom de innviklede, destruktive og sofistikerte maskinkretsene til ‘Altered Realities’ burde være nok til å overbevise samtlige med en viss interesse for klassisk dødsthrash.
Jeg skal likevel innrømme at de aller første øyeblikkene mine med debutskiva til Sovereign gav meg noe hodebry, spesielt hva gjaldt produksjonen. Det er ingen tvil om at bandet har ønsket å skru klokka tilbake til en høyst spesifikk, ekstremmetallisk epoke med miksen på ‘Altered Realities’, men til å begynne med syntes jeg gitarene låt noe livløse og blasse. Ikke et godt utgangspunkt for en skive som tar sikte på å være århundrets riff-fest! Det skal likevel sies at produksjonen har vokst på meg over tid, og nå for tiden synes jeg denne litt kjølige distansen gir et desto mer maskin-aktig, hensynsløst og umenneskelig preg som komplementerer platas sci-fi-estetikk på nydelig vis.
Når det kommer til selve komposisjonene, er det lite annet å gjøre enn å bøye seg i støvet. Sovereigns låter kan sammenliknes med ruvende, biomekaniske beist som fremdeles drypper av den slibrige væsken som fyller albumcoverets futuristiske oppbevaringstanker. Dette vil si at de er labyrintiske, kompliserte konstruksjoner preget av halsbrekkende tekniske manøvrer, som med sine hyppige rytmeskifter i tillegg kan være overraskende vanskelig å få grep på. Motpolen til denne flinkis-tendensen er en aldeles nådeløs aggressivitet, hvilket er nok til å piske lytteren gjennom de første par gjennomlyttingene til låtformene begynner å feste seg. Dette punktet demonstreres best på det tidlige høydepunktet «Nebular Waves», som etter åpningens destruktive hugg legger ut på en thrashende riff-odyssé definert av nesten latterlige nivåer av fremdrift.
I tillegg gjenspeiles coverets sci-fi-estetikk i en bruk av synth som sender tankene i retning band som Nocturnus og Pestilence, samt via noen sjokkerende vokal-effekter i platas andre halvdel. Denne tendensen gjør sitt inntog for alvor på låta «The Enigma of Intelligence», men videreutvikles helt frem til den monumentale avslutningslåta «Absence of Unity». På dette punktet har jeg uten unntak latt meg rive med av Sovereigns maniske tunnelsyn, og de tårnende riffene og katastrofale panoramaene til «Absence of Unity» byr dermed på en desto mektigere avslutning i kraft av sitt noe langsommere tempo.
Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende. Ingen dårlig prestasjon for en skive utgitt i januar!.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattmann – Et Jordsmonn av Døde
Selv-utgitt
Nattmann er en svartmetall-duo fra Stavanger, som over et knippe EP-utgivelser har utforsket dystre historier fra Norges periode under Dansk styre. EPene ‘Udaad’ og ‘I Uvigslet Mark’ ble begge tatt vel imot her på bloggen, om så spede spilletider og manglende egenart ble hentet frem som forbedringspunkter for gruppen. Denne kritikken blir kanskje ikke fullstendig besvart på bandets tredje EP, men ‘Et Jordsmonn av Døde’ utgjør likevel nok et skritt i riktig retning for det lovende prosjektet.
Stilistisk sett henter Nattmann brorparten av sin inspirasjon fra den norske andrebølgens fundamentale reisverker. Bandets svartmetall låter kjølig, værbitt og forblåst, med melodiske remser som blafrer i en strøm av mollakkorder og stormende blastbeats. Intensiteten til de mer turbulente partiene balanseres dog med stampende og valsende riff i middels tempo, samt orkestrale elementer som kaster et slør av teatralsk dramatikk over det hele.
En av Nattmanns største styrker for øyeblikket, er at samtlige aspekter ved prosjektet fremstår veldig gjennomført. Alt fra logoen (i alle fall den med hoder på stake som bandet brukte på ‘I Uvigslet Mark’) til det faktum at flere av tekstene er skrevet på dansk men fremført på norsk, bidrar til å underbygge det tematiske fokuset på grusomheter begått under unionstiden med Danmark. Et annet styrkende element er vokalen til «Raate», som i all sin beskhet og fortellerske intensitet sender tankene i retning store sjangerskikkelser som Sigurd Wongraven og Morks Thomas Eriksen.
Med sine 18 minutter er ‘Et Jordsmonn av Døde’ en hakket mer substansiell EP enn sine forgjengere, men jeg ønsker meg fremdeles et mer ambisiøst verk fra duoen i nær fremtid. I tillegg skulle jeg ønske at musikken var like distinkt i sin utforming som det tekstlige, og ikke så tydelig innrammet av eksisterende svartmetalltradisjoner som den er. Høydepunktet «Skafottsalme» er sånn sett et skritt i riktig retning. «Skafottsalme» er preget av en melodisk rikdom som visstnok slekter tungt på Vestlandets stolte tradisjoner, men som er inspirert nok til at jeg minnes de sterkeste øyeblikkene på skivene til band som Mork og Nattverd fra senere tid. Om Nattmann klarer å være mer dristige i sine musikalske valg, samt å videreføre styrkene som er bakt inn i låttekstene og låter som «Skafottsalme», har jeg ingen tvil om at prosjektet er i stand til å levere en debutplate som markerer seg i kontekst av den norske svartmetallscenen.
Per Vallas Vredehammer har sluppet en ny låt fra deres kommende album. Låta heter «God Slayer» og følger prosjektets kjente, mørke og drivende svartmetallformler. Med det kommer låta også godt ut, der den introduseres med noen sterke og sinte hovedtemaer før mer luftige temaer a la Enslaveds ‘Vertebrae’ preger bropartiet. Som førstesingelen «The Joker» innevarsler den dermed en solid fullengder.
Skrevet av Alexander Lange
Khold – «Vanviddfaren»
Ute nå via Soulseller Records
Er det én ting man har lært seg å forvente som metallskribent i Norge, så er det at enten Tulus eller Khold kommer til å gi ut en skive i løpet av et gitt år. I fjor var det Tulus som slo til – med den maleriske og flotte ‘Fandens Kall’ – og derfor er det nok få som ble overrasket av den nylige annonseringen av ‘Du Dømmes til Død’, Kholds 8. plate.
Det er nok heller ikke mange som vil bli overrasket over innholdet i platas første singel, ‘Vanviddfaren’. Det er nok en gang snakk om hamrende black’n’roll som henter mesteparten av sitt stilistiske DNA fra Satyricons ‘Now, Diabolical’, filtrert gjennom de poetiske observasjonene til bandets tekstforfatter Hilde Nymoen. Som vanlig er det snakk om punchy og umiddelbar musikk, som i større grad er myntet på live-arenaen enn på lenestols-lytting. Med et så stort utgivelsestrykk som disse gutta opprettholder er det lett å begynne å blande sammen låter, og jeg synes nok at «Vanviddfaren» hadde trengt det lille ekstra for å utmerke seg. Avslutningens call-and-response mellom bass og fullt band er en fin detalj, men alt i alt forsvinner Kholds nyeste singel litt i havet av singler de har utgitt tidligere.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vicinity – «Purpose»
Ute nå via Uprising! Records
Vicinity er en progressiv metal-kvintett fra Trondheim som debuterte med EP-en ‘Diffusion of Innovation’ i 2011. De har siden vært en stødig tilstedeværelse på den Trønderske metallscenen, om så det har tatt litt tid mellom hver gang vi har hørt fra gjengen. Det tok nemlig fire år fra debuten ‘Awakening’ til oppfølgeren ‘Recurrence’ traff markedet, og siden den gang har vi hatt hele syv år med radio-stillhet fra dette hold.
Nå er dog katta ute av sekken: Vicinity har en ny skive på vei, og den bærer tittelen ‘VIII’. Første smakebit er singelen «Purpose», hvilket trolig vil være en gledelig overraskelse for progfans som ikke er kjent med bandet fra tidligere. Singelen formelig oser av produksjons- og instrumentteknisk kyndighet, i tillegg til at den er prydet med en stødig og kraftfull vokalfremførelse av bandets vokalist, Erling Malm. Uttrykksmessig hører jeg mye tidlig Dream Theater i Vicinitys musikk – tenk perioden rundt ‘Images & Words’ og ‘Awake – foruten et noe tyngre riff på låtas bro som retter kikkerten mot ‘Train of Thought’ og omegn. Det hele er badet i en voldsom, nesten musikal-teatralsk dramatikk, i tillegg til en tidvis oppløftende affekt som slekter på power/proggens merkevare.
Av kritikk, har jeg et par punkter å komme med. Først og fremst synes jeg låta fremstår noe overblåst, med en mangelfull dynamikk som fremstår som en evig krusende bølge uten bølgedaler. I tillegg til dette synes jeg trommisen har en tendens til å overspille til tider. Foruten disse punktene synes jeg Vicinity kommer godt ut på ‘Purpose’, en flott singel som visstnok vinner flere poeng på dramatikken og instrumentkunstene enn stilistisk originalitet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vardok Nalt – «Himmelblå»
Selv-utgitt
Vardok Nalt – en gammel kjenning hos Metallurgi – returnerte nylig til musikkscenen med den nye låta si «Himmelblå». Prosjektet overrasket Metallurgi-redaksjonen tidlig ved å skrive musikk som var utpreget amatørmessig og lav-oppløst, men som likevel traff godt i kraft sin enkle men affekterende melodikk og rå tekster om håpløshet og mental lidelse.
På «Himmelblå» virker Vardok Nalt å være et litt annet band enn det vi kjenner fra tidligere. Den rå, nesten sandpapir-aktige kvaliteten til gitarenes hvinende vreng er fremdeles tilstede, men tonespråket har beveget seg i retning et nesten bluesrock-aktig retning. Jeg får nok inntrykket av at Vardok Nalt foreløpig ikke har funnet seg helt til rette i sitt nye sound. Produksjonsmessig skiller instrumentene seg litt som olje og vann i miksen, og jeg savner den dronende, insisterende måten de enkle melodiske linjene boret seg inn i hjernebarken på på tidligere utgivelser. Jeg vet likevel av erfaring at prosjektets bakmann er i stand til å levere musikk som overbeviser til tross for beskjedne midler, så jeg er nysgjerrig på hvordan Vardok Nalts andre fase kommer til å utvikle seg.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Haust – «Left to Die»
Ute nå via Fysisk Format
En ny utgivelse fra bandet Haust må virkelig ses på som en aldri så liten begivenhet for Norges undergrunn av vill og ekstrem musikk. Plata deres ‘Ride the Relapse’ var den første som noensinne ble lansert via det nå så anerkjente plateselskapet Fysisk Format, og var – i alle fall i norsk sammenheng – et viktig og tidlig bidrag til den svartmetallske punk-cocktailen opp til flere band har tatt i bruk siden.
Snart står den første plata på ni år for tur, og «Left to Die» er andresingelen derfra. Kvartettens energi lever i beste velgående her, og får sterk drahjelp av en god blanding av drivende, pønka temaer og tregere og tyngre pusterom, gritty gitarlyd og ikke minst en dritstygg vokal jeg har stor sans for. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Oberst – «Invisible Hands»
Ute nå via Indie Recordings
Kvartetten Oberst skal følge opp debutplata ‘Paradise’ med skiva ‘Tails’ senere i pr. Et par singler derfra ble sluppet allerede i fjor, og nå er også nummer tre på plass i form av «Invisible Hands». Bandets Converge-aktige post-hardcore får her et effektivt melodisk element gjennom et strålende, melankolsk hovedtema, og Mastodonske metallelementer trer etter hvert også frem. Mye tyder derfor fortsatt på at Norges post-hardcore-undergrunn har en energisk og solid plate i vente.
«Nordic Anthem», den nyeste singelen fra Borknagars kommende tolvteplate (!) ‘Fall’, minner meg en hel del om låta som avslutta deres forrige skive, ‘True North’. «Voices» var en nesten urovekkende elementær låt fra et band som ellers er kjent for utsvevende og fargerike, progressive svartmetall-eskapader, og jeg husker at jeg reagerte med en viss skepsis første gang jeg hørte den. Siden har jeg lært å sette pris på den fengende, enkle dramatikken som låta byr på, en lærdom som har vist seg å være en stor hjelp i møte med «Nordic Anthem».
For «Nordic Anthem» tar med enkelhet over stillingen som Borknagars streiteste låt til nå. Fra åpningens Wardruna-aktige bruk av tradisjonsinstrumenter til de ordløse vokaliseringene til «ICS Vortex»; «Nordic Anthem» gir meg nesten følelsen av at Borknagar har skrevet et åpningsnummer til en eller annen viking-serie som skal gå på HBO. Det er nok mulig å lese av denne beskrivelsen at jeg ikke er voldsomt entusiastisk når det kommer til Borknagars nye singel, og det ville vært den rette måten å lese den på. Det er likevel som alltid med disse gutta snakk om solid håndverk på alle plan, så folk som har høyere toleranse for småharry metall-allsang enn meg selv vil trolig kunne sette pris på det Borknagar har levert på «Nordic Anthem».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ihsahn – «THE DISTANCE BETWEEN US«
Ute nå via Mnemosyne Productions/Candlelight Records
Jeg var litt vel hard da jeg omtale førstesingelen fra Ihsahns kommende selvtitulerte plate: «THE PILGRIMAGE TO OBLIVION». Denne låta inneholdt riktignok noen ganske typiske grep fra Emperor-frontmannen, men imponerte meg etter hvert mer og mer, særlig på grunn av paringen mellom orkesterelementer og et blytungt breakdown. Singelen som ble sluppet etterpå, «TWICE BORN», falt også i smak hos meg som følge av ganske fokusert låtskriving.
Jeg håper meningen min snur også om den nyeste singelen «THE DISTANCE BETWEEN US». Jeg har lite vondt å si helt konkret om låta, men dessverre ender den opp som et vel anonymt ballade-aktig innslag som minner for mye om tilsvarende Ihsahn-låter fra før. Produksjonen er imidlertid svært god, og de orkestrale elementene er velimplementerte.
Skrevet av Alexander Lange
Bokassa – «The Ending Starts Today«
Ute nå via Indie Recordings
Nok en smakebit fra Bokassas kommende fullengder ‘All Out of Dreams’ er ute i form av låta «The Ending Starts Today». De andre singlene har imponert meg i varierende grad, men heldigvis legger denne seg på godsida, der bandets blanding av punk og metall fungerer svært godt. Særlig er dette på grunn av en herlig energi og sterkt melodihåndverk. Plata kommer den 16. februar.
Skrevet av Alexander Lange
In Vain – «At the Going of the Sun»
Ute nå via Indie Recordings
Det er ikke mange band som klarer å være sjangerblandende i samme grad som In Vain, og likevel fremstå som et semi-kommersielt produkt. Over sine til nå fire skiver har bandet benyttet seg av kontrakten med Indie Recordings til det fulle, dette ved å ramme inn det som egentlig er temmelig eventyrlystne og rastløse låtkonstruksjoner i en massiv og polert lydproduksjon.
Denne taktikken lever i beste velgående på bandets nye singel «At the Going of the Sun». In Vains skepsis til sjangergrenser kan merkes på det faktum at låta tidvis minner meg om band som Insomnium, Amorphis, Opeth og Swallow the Sun; band som alle og enhver har klart å gjøre god butikk av rastløs og kreativt ladet ekstremitet. Med sine åtte minutter skulle man kanskje tro at «At the Going of the Sun» var fylt til randen av alskens progressive påfunn og sidespor, men i realiteten er låta satt sammen av kun en liten håndfull separate ideer. Jeg skulle kanskje ønske meg et eller annet større utsving i løpet av låta, men det betyr ikke at jeg ikke lar meg imponere av det økonomiske låtskriver-instinktet In Vain viser på sin nye singel. Alt i alt en bunnsolid, om ikke direkte oppsiktsvekkende, leveranse fra gutta i In Vain.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mortemia – «Eyes of the Viper (feat. Margarita Monet)»
Ute nå via Veland Music
Der ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ slo Metallurgis anmeldere i bakken med sine dødsfengende melodier og kruttsterke låtskriving, har leveransene fra Mortemias kommende pandemi-låtsamling no. 2 vekket noe mindre begeistring. Dette skyldes nok først og fremst at vi har fått nå snart 20 låter fra Morten Veland over en to års-periode, hvilket er litt i overkant selv for det som er å regne som en av norsk metalls mest umiskjennelige låtskrivere. «Eyes of the Viper» byr sådan ikke på noen overraskelser, men føyer seg greit inn i ‘The Covid Aftermath Sessions’ sin rekke av solide men smått forglemmelige låter. Det hjelper ikke at jeg stadig lar meg distrahere av vokalen til Margarita Monet, som er såpass preget av vokale tics at det fremstår litt tilgjort. «Eyes of the Viper» er definitivt sterk nok til å imponere dersom du ikke har hørt resten av Velands pandemi-låter, men for en fyr som har hørt alle sammen sliter den med å utmerke seg
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deception – «Iblis’ Mistress»
Ute nå via Mighty Music
Det melodiske/symfoniske death metal-bandet Deception kommer med ny skive i år etter den fantastiske ‘The Mire’, som i alle fall vi i Metallurgi mente var 2021s beste norske metall-plate. Første singel ble sluppet allerede sent i fjor i form av «Monophobic», som i mine ører innevarslet et ytterligere steg mot den melodiske dødsmetallen.
Det gjør også den nye singelen «Iblis’ Mistress». Mens «Monophobic» imidlertid etterlot meg litt nølende, er jeg mer overbevist av nyorienteringen etter å ha hørt denne nye låta, som preges av strålende melodier og originale grep særlig i gitarsegmentet.
Skrevet av Alexander Lange
GOATMILKER – «Mission Log 1601»
Selvutgitt
Den ferske spenstigheten GOATMILKER har sluppet sin andre låt: «Mission Log 1601». Dette bandets metall er av det lettere slaget, der klassiske metallgrep, hardrock og progressive tendenser a la Mastodon blandes. Sånn sett minner bandet meg en hel del om Asmodean.
Den første singelen bandet slapp, «Black Grass», imponerte meg en hel del gjennom et godt, melodisk refreng. Selv om «Mission Log 1601» ikke er like energisk og sånn sett ikke gjør meg like entusiastisk, ligger også denne låtas styrke i melodiene og refrenget, som innevarsler et særdeles habilt potensiale.
Metallurgi 