Post-rock er en sjanger som i stor grad oppsto som et resultat av de usedvanlig spesielle og eksperimentelle takesene til band som Godspeed You! Black Emperor og Sigur Rós, som fortsatt fremstår nokså unike selv om de har holdt på helt siden 1990-rallet. Siden har sjangeren dessverre, til dels, blitt noe ganske annet, der nyskapende, oppstemte og crescendo-baserte komposisjoner a la gitar-orienterte band som Explosions in the Sky har blitt basis for en ganske massiv klisjé-produksjon av påfølgende band.
Det Oslo-baserte post-rock og -metal bandet Spurv var i noen grad i denne gata på debutskiva si ‘Blader Som Faller Til Jorden Og Blir Til Nye Trær’, før ting ble langt mer spennende på den påfølgende ‘Myra’. Når seksmannskollektivet nå slår på stortromma med en velprodusert tredjeplate ved navn ‘Brefjære’, er mye bedre nok en gang, uten at det stilmessig nødvendigvis er snakk om et enormt sprang.
Noen steder faller spurven ned i klisjémyra her, som på låta «Som skyer». Bandet vet å treffe post-rock-nerven i meg, og komposisjonen er for all del god, men tromme-crescendoene og gitar-effektene synes jeg rett og slett er såpass velbrukte i sjangerlandskapet fra før at jeg sliter med å la meg overbevise. Også giganten «Til en ny vår» går i noe av den samme fella. Det gjelder imidlertid utelukkende andre halvdel, som uansett kommer litt bedre ut enn «Som skyer» i forlengelse av Spurvs evne til å bråke litt ekstra godt der og det faktum at melodien uansett er ganske sterk. Første halvdel er på sin side helt nydelig, der bandet klarer å utforske sitt folketonale hjørne på tilfredsstillende og sjarmerende vis.
Det er eventyrlyst som dette jeg ellers lar meg imponere av på ‘Brefjære’. Jeg hadde nemlig ikke giddet å bruke så mye tid på å reflektere rundt disse såkalte post-rock-klisjéene, som for øvrig har fått mye bank av andre anmeldere før meg (driver jeg med klisjé-produksjon, jeg også?), om det ikke var noe mer interessant ved dette problemet på akkurat denne skiva. For mye av det Spurv driver med her er veldig kult, og kanskje først og fremst tilløp til noe enda mer interessant.
Åpningsstrekket er for det første sterkt, der dissonans i orkestral lek og guffen vokal maler «Krokete, rettskaffen» før lydbildet lander litt i det «En brennende vogn over jordet» umiddelbart tilbyr et tema som riktignok er dratt ut av baken til orientalsklydende Godspeed You! Black Emperor-påfunn a la «Mladic», men som like fullt fungerer når låtstrukturen er bygget opp såpass godt rundt det.
Platas desiderte høydepunkt kommer imidlertid mot slutten. «Å vente er å endre», som ikke en gang varer i tre minutter, er kanskje min personlige favorittlåt på ‘Brefjære’, der Spurv først sjonglerer mellom sårbare akustiske gitarer og et vanvittig klipp av bråk før en nydelig, Björk-aktig vokalprestasjon leier oss gjennom resten av komposisjonen. Låta går videre utmerket over i «Urdråpene», som har et fantastisk, tungt og metallisk hovedtema som skaper et godt momentum med en gang.
En reprise av riffet på «En brennende vogn…» får imidlertid også vokse her, og blir en rød tråd i en albumopplevelse som på én side føles ganske ambivalent, men som i all hovedsak er spennende og god. Leken med grensene mellom det metalliske og det utpreget post-rocka, det orkestrale og det folketonale og det melankolske og det triumferende er ellers interessant på ‘Brefjære’ over det hele, og ikke minst vokalprestasjonene peker seg ut. Det er en plate jeg anbefaler alle med interesse for sjangeren å høre – om den så ikke bryter den post-rockske lydmuren helt.
Den trønderske svartmetalltrioen Vemod vet hvordan de skal skrive langstrukne svartmetallkomposisjoner, de vet hvordan man skaper kalde, mørke og storslåtte atmosfærer, og de vet hvordan man skal innfri forventninger etter ikke å ha sluppet noe som helst på elleve år. Låta “Der guder dør” er det første de slipper siden debutskiva ‘Venter på stormene’ landa i 2012, og den gjør det veldig spennende at en ny plate ved navn ‘The Deepening’ kommer på nyåret.
I kjent stil tar Vemod seg god tid her, og “Der guder dør” varer i hele 13 minutter. Produksjonsmessig låter dette klarere enn den lo-fi-befengte debuten, noe som kler låta utmerket der et romslig lydbilde gir de klare, kalde gitarene plass til å hjelpe atmosfæren å gro. Så er låta også svært godt strukturert; den fungerer godt i sine to deler, der en rask og stormfull første halvdel forløses svært godt av et roligere og mer tilbakelent andreparti der flott clean-vokal også får pensle stemningen. Har du gått glipp av Vemod, men har kost deg med band som Djevel og Helheim de siste årene, er det bare å sette dette på og glede seg til plateslippet – for dette er imponerende saker.
Skrevet av Alexander Lange
Sâver – “Eliminate Distance”
Ute nå via Pelagic Records
Sâver er et post-metal-band fra Oslo som har spesialisert seg i særlig grovkornet, seig og sludgy stil a la Neurosis. For to år siden bød de på noe mer svevende og atmosfæriske takter i Psychonaut-spliten ‘Emerald’, men når de nå nærmer seg en ny utgivelse på nyåret, kan man ane en tilbakevending til debutplatas bråkete finish – og mer til.
Førstesingelen herfra heter “Primal One”, og denne bar riktignok med seg en del dynamikk gjennom både tyngde, lett clean-vokal, jammete partier og tidvis kaotisk brutalitet. Andresingelen “Eliminate Distance” er på sin side en låt der stikkordet nesten utelukkende må være seighet, der desperat vokal legger seg over riff som er såpass nærme å knuses under sin egen vekt at de nok kunne passa inn i noen av KEN Modes mest brutale påfunn. Det er veldig, veldig kult om alt så blir litt velNeurosis-aktig, og platelanseringa er det nok bare å glede seg til.
Skrevet av Alexander Lange
Jaggu – «Satan’s Little Trotters»
Selvutgitt
Da JAGGU slapp «Whoreslug», førstesingelen fra deres kommende EP ‘Sluggu’, kommenterte jeg at bandets Mastodonske prog/sludge nøyt godt av bandets valg om å bake litt tradisjonell doom inn i uttrykket. Andresingelen «Satan’s Little Trotters» gjør at jeg er enda mer komfortabel med å stelle meg bak det utsagnet, ettersom nettopp dette elementet ender opp med å ta rampelyset på den korte, kompakte låta. Ellers i låta finner vi både tilløp til den bunntunge sludgepunken til høydepunktet «Earth Muder» fra tidligere i år, samt den psykedeliske, sensoriske bølgeskvulpingen som fargela andreskiva ‘Rites for the Damned’.
Basert på de to låtene vi har fått høre til nå mistenker jeg at ‘Sluggu’ kan vise seg å være utgivelsen jeg har ventet på fra JAGGU. Borte er den tidvis ufokuserte låtskrivingen til ‘Rites…’, og bandet fjerner seg stadig lenger vekk fra sine mest åpenbare inspirasjonskilder uttrykksmessig. Spesielt refrenget til «Satan’s Little Trotters» er et nydelig trekk, og er et godt eksempel på hvordan et ærverdig doom-preg har begynt å sette sitt spor på bandets musikk. Innen JAGGU jammer seg ut ved låtas ende har de i alle fall fått undertegnede på kroken, og jeg vil tro at det finnes flere skjeggete karer der ute som vil finne glede av bandets rufsete men sofistikerte prog/sludge/doom/whatever. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Messier 16 – «Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression»
Selvutgitt
«Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression» er den ande låta vi har fått høre fra den kommende andreskiva til Messier 16, og på dette punktet virker det trygt å si at bandet har utviklet seg stort i forkant av utgivelsen. Debuten ‘Iota’ var i seg selv et enestående verk, men med det et verk som ble noenlunde undergravd av en overkomprimert miks. På ‘Death Poems’ virker dette problemet å være fullstendig ute av verden, og dermed blir det desto lettere å innse nettopp hvor unikt Oslobandets uttrykk egentlig er.
Der det første dødsdiktet ble lest over en strøm av storslått og tårevåt post-svartmetall, blir det andre fremført til lyden av stampende grooves og fargerike, jazz-inspirerte akkordskifter. Det virker nesten som at Messier 16 har latt seg inspirere av de moderne, alternative ekstrem-faktene til franske Gojira, og foret låtmaterialet gjennom sitt eget, høyt utviklede tonespråk. Resultatet er en slående original låt som kontrasterer nydelig med de mer høytsvevende fønvindene til sin forgjenger. Når låtteksten også tilfører en tankevekkende attpå-dimensjon til musikken, ja da er det lite annet å erkjenne enn at forventningene til den fulle skiva er høyt hevet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Fierce Justice – “Doppelganger”
Selvutgitt
Fierce Justice er en Oslo-kvintett som etter over ti års virke og flere konserter i både inn- og utland skal slippe debutplata si i november. Denne skal gå under navnet ‘Fireborn’, og singelen “Doppelganger” er formodentlig et godt bilde på det stilistiske sporet bandet legger seg på her, som i mine ører ligger i skjæringspunktet mellom groove metal og 80-tallsk tradmetall.
Et litt vel anonymt og enkelt hovedriff reddes inn av forløsende akkorder introduksjonsvis, og til syvende og sist synes jeg Fierce Justice kommer helt ok ut på “Doppelganger”. Låtskrivingsmessig er ikke låta alltid så interessant, og vokalen blir tidvis litt vel masete for meg, men særlig verset treffer nokså godt, og produksjonsmessig kommer gitarene særlig godt ut. Når det gjelder det tekstlige stiller jeg meg foreløpig litt avventende med tanke på at fullengderen ser ut til å skulle være en slags konseptplate, men temaet rundt identitet er i alle fall det Fierce Justice er opptatt av i denne omgang.
Ukas favoritt: Stygian Ruin – A World Past Hope and Fear
Selvutgitt
Stygian Ruin er et av prosjektene til Erlend Rønning, bedre kjent som E.R., som ellers har imponert oss i Metallurgi-redaksjonen gjennom prosjekter som Dødskvad og Dracïspex. Stygian Ruin har vi dessverre ikke fått dekket ennå på tross av en rekke utgivelser i løpet av bloggens levetid, men det startet uansett opp i 2020 som et fullblods dungeon synth-prosjekt. Fra og med utgivelsen av ‘The Blackened Temple’ i 2021 har imidlertid også svartmetall stått på menyen.
Blandingen av disse to sjangrene fremstår for meg som et av Stygian Ruins sterkeste kort på prosjektets nyeste skive ‘A World Past Hope and Fear’. Denne plata består av kun to låter oppkalt etter planeten Mars’ to måner som begge varer mellom 15 og 20 minutter, og ruller dermed ut nokså komplekse komposisjoner der E.R. veksler omhyggelig mellom dunkle og stilige ambient-partier og svartmetallsk kaos. Kort sagt ender balansen opp med å fungere utmerket; begge låtene er svært godt strukturerte, og imponerer ytterligere ved å mane frem en okkult, mystisk og effektiv atmosfære som gjør utgivelsen enhetlig. Jeg vil understreke at ambient-partiene her er svært gode og varierte, og at særlig overgangspartiet mellom de to låtene er sterkt i så måte.
Atmosfæren, og ikke minst produksjonen, samsvarer til dels med mye av de andre sprellene til E.R. opp i gjennom. Her snakker vi, som på Dødskvads og Dracïspex‘ utgivelser, om høylytte, primale skarptrommer, et obskurt, tåkete slør om produksjonen og undertrykket og djevelsk growle-vokal – for å nevne noe. Dette er først og fremst en svært effektiv og kul mikstur, men på ‘A World Past Hope and Fear’ synes jeg også det til tider blir litt for mye av det gode. Noen av partiene her, særlig på andrelåta «Deimos», er skikkelig grøtete, og det er til tider for vanskelig å høre hva som foregår – særlig i vokalsegmentet.
Det er i det hele tatt fristende for meg å sammenligne det som skjer her med musikken til Wolves in the Throne Room. Produksjonsproblemene er ganske tilsvarende de jeg mener eksisterer på dette amerikanske bandets siste EP ‘Crypt of Ancestral Knowledge’, men også i det stilistiske er det mye likt – da i en mye mer positiv forstand. Alt fra synth-bruken over det hele, drivet Stygian Ruin maner frem særlig i førstelåta «Phobos» og den høye kvaliteten på melodiene for eksempel på slutten av «Deimos» taler for at fans av Wolves in the Throne Room og lignende band, som meg, bør kunne få mye ut av ‘A World Past Hope and Fear’.
Stygian Ruin fremstår imidlertid mye mer mystisk, og estetikken sender assossiasjonene mer i retning av kalde, blodige stålsverd enn skogsånder. På den måten minner musikken her også en del om materialet til norske Athar Aghanon, som jeg tror E.R. for øvrig kan ha en eller annen forbindelse til gjennom plateselskapet Ixiol Productions. Uansett: Stygian Ruin henter i mine ører inn store mengder av både låtskrivings- og stilpoeng på denne skiva, og jeg tror ‘A World Past Hope and Fear’ virkelig kunne vært helt utrolig bra om ikke produksjonen trakk utgivelsen ned. Det er likevel ikke verre enn at jeg lar meg imponere uansett; flyten på disse lange låtene, og også på plata i seg selv, er fabelaktig og en stor prestasjon i seg selv.
Den Saakaldte er prosjektet til grekeren Michael Siouzios, bedre kjent som Sykelig, som også er kjent for andre innhogg i den norske svartmetallscenen opp i gjennom. Det er nesten ti år siden sist prosjektet slapp noe sist, noe som gjør at det heller ikke er så overraskende at mye av besetningen er skiftet ut siden da. Den Saakaldte anno 2023 består utover Sykelig av medlemmer som ellers er kjent fra blant annet Tilintetgjort, Ved Buens Ende, Conjuration og Arcturus.
Bandets nye plate går under navnet ‘Pesten Som Tar Over’, og fremstår med sin spilletid på en time som et ambisiøst prosjekt. I den grad størrelsen og skalaen står for dette inntrykket, er det likevel ikke snakk om så mye dristighet rent stilistisk, der Den Saakaldte først og fremst lener seg på klassisk svartmetallhåndverk på ‘Pesten Som Tar Over’. Det er like fullt snakk om solid håndverk, der en hardtslående og god produksjonskvalitet løfter materialet enda et hakk.
Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen.
Låter som «Dødstrett Av Alt» og «Hat» er for eksempel låter som med et mer rått riff-fokus flørter med black’n’roll-tendenser, og sterke melodier finner man ellers godt spredt over plata – eksempelvis i «Ode Til Spinnersken» og tittellåta. På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.
Likevel holder det ikke helt med tanke på platas lengde, og sett i forhold til den blir verktøykassa litt begrenset. Det gjelder også innad i selve låtene, som alle ligger mellom syv og elleve minutter. Det er svært mange gode temaer på ‘Pesten Som Tar Over’, men jeg sliter ofte nevneverdig med å forstå hvorfor låtene skal være så lange som de er. Mange imponerer gjerne i første halvdel, før jeg synes de renner ut i sanden de siste tre/fire/fem-minuttene. Det gjelder, naturlig nok, tittellåta, som med sine nesten elleve minutter er den lengste, og går fra å levere godt driv og spennende dynamikk til å repetere seg i overkant mye.
Jeg tror dermed Den Saakaldte hadde kommet vesentlig bedre ut her med mer disiplinerte lengder på låtene – og på plata i seg selv. Temaene og riffene tror jeg ville fremstått kraftigere, mer solide og mer potente innenfor litt strammere rammer. Alt dette trekker dessverre ned kvaliteten på ‘Pesten Som Tar Over’ en hel del for min egen del, all den tid det ligger mange gode idéer, god produksjon ikke minst solide musikerprestasjoner i miksturen.
Skrevet av Alexander Lange
Kal-El – Moon People
Ute nå via Majestic Mountain Records
Etter å ha stukket av med en Spellemann-nominasjon med sin forrige plate ‘Dark Majesty’ i 2021, er det eminente stoner-bandet Kal-El omsider ute med nytt materiale i form av EP’en ‘Moon People’. Det er ikke snakk om store greiene verken i størrelse eller stil, der det er snakk om to låter på ca. syv minutter i kjent Kal-El-stil. Men solide saker er det definitivt.
Den første av låtene, tittellåta, har også blir sluppet som singel tidligere. Som jeg skrev da denne ble sluppet, synes jeg Kal-El maner frem et særlig godt refreng her, og bandet bygger godt opp mot slutten til et saftig klimaks som gjør god bruk av de feite, gjørmete stoner-gitarene som i det hele tatt er et enormt pluss i produksjonen.
Låt nummer to, «Universe», er en noe mer dynamisk sak, der en del lekre grooves sniker seg inn mellom veggene av stoner-riff – blant annet på utsøkt vis helt i begynnelsen. Med en flott oppgiring avslutningsvis lander også denne låta godt, og avslutter en EP som jeg anbefaler sterkt, men som jeg også synes blir i overkant kort. Kal-Els svære lyduttrykk fortjener en litt mer massiv affære når det skal være snakk om en EP, synes jeg.
Skrevet av Alexander Lange
Manii – Innerst I mørket
Ute nå via Terratur Possessions
Da det ble klart at Manii skulle slippe en hele 37 minutter lang låt på plateselskapet Terratur Possessions, var det i alle fall for min egen del lett å få høye forventninger. Terratur Possessions har stått for noen av de sterkeste svartmetallutgivelsene i den norske metallscenen de siste årene, og Manii har selv stått for sterke saker og er dessuten en slags utbrytergjeng fra det vel så spennende prosjektet The Manes. Da høye ambisjoner da i tillegg skulle materialisere seg i en nesten førti minutter lang sammenhengende låt, som må regnes som en plate, var det duket for en spennende begivenhet i den norske metal-undergrunnen.
Derfor er det synd å konstatere at ‘Innerst I mørket’ er en aldri så liten skuffelse. Det handler ikke så mye om håndverket Manii evner å stelle på beina her, for det er snakk om sterke svartmetalltemaer hele veien gjennom. Snarere dreier det seg om at det fremstår merkelig at mye av materialet her har landet i en såpass langstrukket komposisjon. ‘Innerst I mørket’ består av mange gode ideer, men fremstår også fragmentert og usammenhengende.
Det åpner imidlertid veldig bra. Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.
Når guffent orgelspill deretter tar stafettpinnen, starter en slags inn- og utpust som jeg ikke synes tjener låta så godt. Noen av orgeltemaene er svært gode, men blir mellomspill mellom svartmetalltemaer som føles mer og mer isolerte utover. Denne dynamikken synes jeg tyder på at Manii burde gjort en bedre jobb med å bygge opp låta; særlig etter 25 minutter begynner ‘Innerst I mørket’ nemlig å føles som en statisk og formløs størrelse som kunne holdt på for alltid.
Manii tar seg opp med noen virkelig sterke temaer mot slutten av ‘Innerst I mørket’, og det er som sagt snakk om mye bra materiale her. Formålet med å presse alt inn i én låt får jeg imidlertid ikke helt øye på selv etter ganske mange gjennomlyttinger, og det gjør at ‘Innerst I mørket’ dessverre ender opp som noe av det svakere jeg har hørt fra Terratur Possessions – all den tid det sier mer om plateselskapet enn Manii og denne utgivelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Superlynx – ‘4 10’
Ute nå via Argonauta Records
Den psykedeliske stoner/doom-trioen Superlynx har siden sin oppstart i 2013 peilet seg inn på et effektivt og lett-gjenkjennelig «take» på sjangeren. Vi i Metallurgi har selvfølgelig latt oss forføre av bandets meditative, drømmende og rituelle tungrock tidligere, der f.eks skiva ‘Electric Temple’ viste seg å være sterk nok til å kjempe til seg en 30. plass på vår toppliste i 2021. Nå har gruppen altså sluppet ny plate, og mye tyder på at bandet føler seg desto mer hjemme i eget sound og selskap enn tidligere.
Tittelen ‘4 10’ står nemlig for noe så simpelt som «fjerde skive, 10. år som band». Det at bandet ikke føler noe behov for å utstyre tittelen med noe videre utsmykning er også en solid indikator på hvor de befinner seg musikalsk for øyeblikket, hvor bandets tilbakelente og organiske låtskriving avslører en gjeng som ikke er redd for å lene seg på sine etablerte styrker. Superlynx har etter sigende komponert samtlige av ‘4 10’s åtte låter på øvingsrommet, hvilket har resultert i en lett og ledig, jam-preget atmosfære. Låtene står endog aldri i fare for å skli ut i en formløs, psykedelisk suppe, men forholder seg til enkle låtskrivingsprinsipper som vil gjøre musikken lett tilgjengelig for de aller fleste.
Skivas åpningstrio –»Into the Sun», «Cycle» og «Heavier than Me» – er all introduksjon som trengs for å forstå seg på hvor Superlynx vil hen på sin nye skive. Alle tre er tålmodige, ulmende meditasjoner, hvor dronende vokalfraser og enkle gitarmotiver utgjør fokuspunkter over trommenes langsomt skiftende rytmiske landskap. Bølger av vreng og aktivt cymbalspill sørger for å skape turbulente krusninger i musikkens ellers rolige vannflate, men ellers er det lite som klarer å røske trioen ut av den hypnotiske, rituelle transen de har satt seg selv i. Noteringsverdige unntak er det forankrende riffet på broen til «Sphinx», den overraskende livlige karakteren til «The Unknown», samt den mantra-liknende herrevokalen som sniker seg inn rundt midten av den utstrakte jam-sekvensen på «Nothing to Everything».
Med tanke på musikkens jam-pregede og utsvevende karakter, kommer det nok ikke som noe sjokk at tekstene eksisterer tilsvarende langt ute i eteren. Tekstene på ‘4 10’ er gjennomsyret av malerisk impresjonisme («Into the Sun») og drømmelogikk («Nothing to Everything», «Away»), men turer også gjennom noen mørkere, eksistensielle bakgater på låter som «The Unknown» og «Under it’s Spell». Mest inntrykk gjør kanskje «Heavier than Me», som støtter opp under sitt budskap om styrke vunnet gjennom motgang med den tyngste og mest sakteflytende instrumentalen på skiva.
‘4 10’ kaster en trylleformel over lytteren som vedvarer over skivas fulle 45 minutter; dette i kraft av sitt stødige, hypnotiske tempo, lysergiske atmosfære og dronende vokal. Dette betyr også at Superlynx risikerer å gi oss for mye av det gode, hvor jeg allerede på «Sphinx» følte at stabiliteten i uttrykk og låtskriving begynte å gi meg en følelse av deja vu. Til tross for at ensformigheten melder seg fra tid til annen på ‘4 10’, mener jeg likevel at skiva er atter en suksess for Superlynx. Produksjonen er aldeles nydelig, trioen er laserfokuserte i sitt samspill, og forbindelsen mellom tekst og musikk frembringer noen av de mest inntrykksfulle låtene i bandets diskografi til nå. Anbefales fans av psykedelisk stoner/doom, eller hypnotiserende auditive ritualer generelt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Plog – ‘Eucharist’
Selv-utgitt
Det trønderske stoner/doom-bandet Plog leverte i 2021 en skive som både forlystet og – om enn i noe mindre grad – forarget undertegnede. ‘Mag Mell’ demonstrerte bandets gigantiske, fuzz-bombede sound og solide grep rundt låtskriving på godt vis, men led også som følge av noen vokalprestasjoner som ikke helt nådde opp til sine instrumentale omgivelser. På andreskiva ‘Eucharist’ har både vokalprestasjonene og de allerede gode låtskriverferdighetene fått seg et løft, og resultatet er en skive som er langt mer indikativ på bandets ferdigheter og potensial.
Plogs sound deler likheter med et knippe storheter innenfor stoner/doom-tradisjonen, men uten å kopiere noen av dem i overkant. Førstesporet «Symbol of Wrath» åpner likevel på en måte som nesten kan sies å være en hyllest til sjanger-pionerene i Electric Wizard, i det den knakende åpningssekvensen velter over i et riff som minner svært mye om sistnevntes «Funeralopolis». Det blir tydelig allerede her at vokalen har blitt markant oppgradert fra førsteskiva, der Bianca Zaharias robuste og klokkeklare røst er bedre tilpasset Plogs grunnvolls-rystende men tidvis melodiske sound.
‘Eucharist’ er delt opp i to ganske tydelig separerte deler, der «Symbol of Wraith» og «Apostate» befinner seg trygt plantet innenfor et stoner/doom-paradigme, og «Eucharist» og «Echo from the Void» tar en mørkere vending som bedre gjenspeiler den dystre coverkunsten. Tittelsporet har en planetarisk tyngde som sender tankene i retning band som Conan og Monolord, og en nesten sludgy desperasjon som tilføres av de brølte, deklamerende frasene til bassist/vokalist Kristian Hindbjørgen. Mest sjokkerende er likevel avslutningssporet «Echo from the Void», som bryter ut i en hektisk, krakilsk dødsmetallisk kvern i sitt første minutt, før den gir oss en siste konsentrert dose av Plogs mørke, stoner/doomske besvergelse.
Av kritikk har jeg kun to punkter å komme med. Produksjonsmessig er ‘Eucharist’ håndtert temmelig upåklagelig, med en knitrende, ullkledt og dump miks som likevel tilfører voldsom tyngde til den formidable rytmeseksjonen. Jeg skulle likevel ønske at vokalen mottok litt behandling i form av ytterligere reverb eller effektarbeid, ettersom den låter litt naken over det veldige instrumentallandskapet. Så synes jeg også at Zaharia for øyeblikket virker mest komfortabel over de langsomme, knusende groovene, og hun sliter litt med å finne en passende melodisk motpart til de mer oppspilte, energiske strekkene på skiva. ‘Eucharist’ er uansett et betydelig steg frem for Plog, og en skive som burde sjekkes ut av fans av band som Pallbearer, Windhand til Electric Wizard og Conan.
Det legendariske norske bandet Aeternus tviholder fremdeles på sin ensomme vaktpost i krysningspunktet mellom ekstremmetallens krigende faksjoner. Gruppas mørke og distinkte sammensmelting av svart- og dødsmetall har mistet lite av sin slagkraft og mystikk siden debuten ‘Beyond the Wandering Moon’ fra 1997, hvilket kan bevitnes på den strålende skiva ‘Heathen’ fra 2018. Nå er bandets 9. skive ‘Philosopher’ innspilt og klarert for slipp, og singelen «Existentialist Hunter» er vårt første innblikk i det som venter oss når plata slippes i midten av november.
Førsteinntrykket forteller meg at «Existentialist Hunter» trolig fungerer bedre som albumlåt enn som tradisjonell singel. Låta er rett og slett for subtil og nyansert til virkelig å kreve lytterens oppmerksomhet, og fungerer vel så godt som en mørk meditasjon som summer og går i periferien. De dødsmetalliske, rytmiske elementene og den brutale dobbelbassen motvirker for så vidt denne effekten noe, men alt i alt virker «Existentialist Hunter» som en låt som ønsker å verne om sine hemmeligheter til en viss grad. Denne hemmelighetsfulle fremtoningen kan dog vise seg å være et bevisst trekk fra bandets side, ettersom både låt- og albumtittel hinter om et tematisk fokus på filosofiens mørkere funderinger. Sånn sett reiser «Existentialist Hunter» spørsmål og vekker nysgjerrighet i forkant av skiva, så muligens er den et så dumt valg som førstesingel likevel.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Extol – «Labyrinth of Ill» / «Exigency»
Ute nå via Indie Recordings
En dobbel singelutgivelse bestående av låtene «Labyrinth of Ill» og «Exigency» er Extols forsøk på å revitalisere seg selv hele ti år etter slippet av sin forrige plate. Extol er et band fra Bærum som har utmerket seg gjennom sin mikstur av ekstremmetall og kristne tekster, og selv om de ikke er det eneste bandet i Norge som driver på med slikt, taler bandets fartstid og anerkjennelse for at de bør regnes som et av de mest profilerte.
Begge de nye låtene føles som en naturlig forlengelse av den selvtitulerte debutskiva. Med det passer de godt inn i bandets stilistiske utviklingskurve, der de har gått fra å være nokså pur dødsmetall til å inkludere elementer fra andre ekstremmetallsjangre, alternativmetall og ikke minst progressiv metal.
«Labyrinth of Ill» åpner solid, men en smule anonymt der hissig skrikevokal brer seg over frenetisk, progressiv og detaljert instrumentasjon a la Death. Extol finner nok aldri helt frem til en egenart, men det blir likevel vesentlig friskere etter hvert når et lettere, Ihsahn-aktig progressivt uttrykk baner veien for noen interessante vokalmelodier som pares perfekt med noen smått hypnotiske prog-temaer. Mye av det samme kan sies om «Exigency», og her pynter også Extol lydbildet godt med et herlig, melodisk og Opeth-aktig gitartema. I alt er det dermed snakk om en singelutgivelse jeg liker godt, og som jeg håper innevarsler mer materiale fra Extol om ikke så alt for lenge.
Skrevet av Alexander Lange
Leonov – «Procession»
Ute nå via Vinter Records
Leonov er ute med sitt første materiale siden 2018, og har sluppet tittellåta fra sitt kommende album ‘Procession’. På sin forrige plate raffinerte bandet en krysning mellom post-metal, post-rock og stoner metal – da med låter som strakk seg helt opp til 15-minuttersmerket. Mens det da var snakk om tempoer og atmosfærer som gjør det fristende å sette bandet i samme bås som for eksempel Superlynx, er det snakk om litt andre takter på «Procession».
Det er ikke snakk om noen stor omveltning, men denne låta er noe raskere, og føles også litt mer jordnær enn det tidligere materialet – mye på grunn av produksjonen som er litt mer direkte og mindre svevende. Det fungerer godt, særlig fordi Leonov evner å danne suggererende grooves mens det også føles regelrett fengende til tider. Vi gleder oss til plata, som skal lanseres på Vinter Records.
Skrevet av Alexander Lange
Strange New Dawn – «Journey Within»
Ute nå via Svart Records
Sørlandsbandet Strange New Dawn har herved sluppet sin andre singel fra sin kommende skive ‘New Nights of Euphoria’, som kommer i slutten av november. Bandet befinner seg på et spennende og smakfullt sted rent stilistisk mellom lett progmetall og doom metal, men imponerte meg likevel ikke nevneverdig med førstesingelen «Fortune Bringer» – særlig på grunn av noen merkelige tonale grep og en litt haltende vokalprestasjon.
«Journey Within», som altså er andresingelen, er heldigvis noe bedre. Det er særlig med tanke på noen av de flotte og storslåtte partiene og lydbildene Strange New Dawn bygger opp til. Refrenget og avslutningen låter nemlig ordentlig flott. Likevel synes jeg fortsatt det ligger noe rusk i det tonale, og låta fremstår tidvis noe rotete. Dermed er det også snakk om en litt uheldig bismak.
Skrevet av Alexander Lange
JAGGU – «Whoreslug»
Selvutgitt
Den britisk/norske trioen JAGGU imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin bunnsolide andreskive ‘Rites for the Damned’, som ble sluppet i januar. Skiva introduserte bandets omstreifende men bunntunge stoner/sludge for nye lyttere, og viste i tillegg til noen hint om at bandet var i ferd med å løsrive seg fra sine inspirasjonskilder i større grad enn tidligere. Bandets nye singel «Whoreslug» kan sees i forlengelse av denne utviklingen, selv om JAGGU fremdeles ikke kan sies å stå fullstendig foruten parallell i metallmiljøet.
For den livlige og kreative, tidlig-Mastodonske sludgen er fremdeles et sentralt element på «Whoreslug». Dette er dog innrammet i en åpnings- og sluttsekvens som retter et tydelig nikk i retning psykedelisk doom, og det på en måte som ikke virker overfladisk eller tilgjort. Tvert imot virker doom-elementet som et svært naturlig tillegg til bandets eksisterende uttrykk, noe det fabelaktige hovedriffet og den stentoriske vokalen til «Gitario» tydeliggjør. Måten bandet sender musikken ut på glattisen ved hjelp av slide-gitarer i sitt avslutningsstrekk er et interessant trekk, og generelt sett synes jeg «Whoreslug» er et sterkt tillegg til JAGGUslåtbank – om så den ikke helt klarer å kitte «Earth Murder» ned fra tronen. Tatt fra en halloween-EP ved navn ‘Sluggu’, som slippes ved slutten av måneden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
White Tundra – «Third Floor»
Ute nå via All Good Clean Records
White Tundra er en trio som befinner seg et eller annet sted på spektrumet mellom tradisjonell stoner rock og bredbeint tungrock. Dette vil si at bandet ville fungert vel så godt på en line-up sammen med band som Spidergawd som med band som og Saint Karloff og Slomosa, noe deres nye singel demonstrer på effektivt vis.
Låta «Third Floor», som er hentet fra debutskiva som slippes mot slutten av måneden, er et livlig og eksplosivt nummer som virker skapt for live-arenaen. Svansende grooves og tikkende kubjelle bidrar til en oppspilt og energisk vibbe, selv om produksjonsjobben er grov nok til å vekke assosiasjoner til mørkere og tyngre prosjekter innenfor stoner rock og -metall. Bandet virker å ha god forståelse for riffets rolle i en god rockelåt, og spesielt stoner/doom-variasjonen på riffet som introduseres på låtas bro bidrar til å løfte «Third Floor» et ekstra knepp. Det eneste som egentlig mangler for å gjøre låta til en fullstendig innertier er noen hakket mer fengende vokalmelodier, men alt i alt er «Third Floor» en kruttsterk leveranse som skaper forventninger til slippet av debutskiva den 27. oktober.
Det er nå drøye fem måneder siden WHO erklærte at COVID-19 ikke lenger var en folkehelsekrise, men fremdeles merkes effekten av pandemien på samfunnet. Dette gjelder både større samfunnsenheter som kulturfeltet i sin helhet – som generelt sett har hatt vansker med å karre seg tilbake til nivået det lå på før smitteutbruddet – men også selvfølgelig mindre samfunnsgrupper og enkeltpersoner. Dermed støter vi fremdeles på fenomener som sludge/doom/post/whatever-bandet Dwaals andreskive ‘Never Enough’, som av bandet selv har blitt beskrevet som både «blodet, svetten og tårene fra de siste tre åra» og deres egen «Lockdown-baby».
‘Never Enough’ er en ufattelig tung skive. Med dette referer jeg ikke først og fremst til det rent musikalske (selv om dette også selvfølgelig stemmer), men til sinnsstemningen som gjennomsyrer skiva. Som nevnt i min omtale av singelen «Repentance of a Bastard» har Dwaal opplevd litt av hvert av private kriser og utfordringer siden vi sist hørte fra dem, og disse hendelsene har utvilsomt satt sitt preg på ‘Never Enough’s håpløse, såre og nedslåtte karakter. Med dette i øyemed kan en fullstendig og fokusert gjennomlytting av skiva tære ganske hardt på både kropp og sjel; noe som ikke nødvendigvis er noe negativt sett i lys av en sludge-relatert utgivelse.
Dissonante, smuldrende toner runger foruroligende ut av høyttalerne i det vi tar våre første, varsomme skritt inn i Dwaals nyeste skive. Åpningslåta «All Masters, All Servants» er ikke på langt nær den mest oppsiktsvekkende på skiva, men fungerer som en god introduksjon til bandets basale uttrykk. Dette betyr i praksis en nedslått og frustrert form for atmosfærisk sludge som bærer et visst preg av doom-sjangerens staselige fremtreden, og som bryter opp de depressive tendensene med romslige, post-metalliske avbrekk. Disse avbrekkene er høyst nødvendig i lys av den fulle plateopplevelsen, ettersom de utgjør korte, kjølige lysglimt på en reise ellers preget av håpløshet.
«Pseudanthium Aionios» kaster en videre formørkelse over skiva i etterkant av åpningssporet, og det med en viss okkult mystikk som skiller låta tydelig fra de øvrige. Det er dog først på «Leichenhalle» («likhus», mer eller mindre) at Dwaals dystre sinnelag begynner å smitte over på lytteren. Det atmosfæriske strekket som åpner låta byr i utgangspunktet på et stakket øyeblikk av håpefullhet og ro, før denne blir fullstendig begravd av bandets taktfaste, nådeløse bølger av dypstemte akkorder og frustrerte utrop. Det oppleves her som at vi står i sentrum av den heftige stormen som raser i ‘Never Enough’s indre, og at skivas B-side nødvendigvis må dreie seg om en reise ut av denne.
Men nei, avslutningsduoen «Repentance of a Bastard» og «You Will Never Be Enough» graver seg altså desto lenger i det kalde og våte jordsmonnet åpningstrioen har introdusert. Førstnevnte er skivas desiderte høydepunkt; en gradvis tilspissende låtkonstruksjon som munner ut i et post-metallisk klimaks gjennomsyret av bittersøthet og anger. «You Will Never Be Enough» baker deretter inn noen groteske grooves som hjemsøkes av noen absolutt hatefulle synther, og fullbyrder skivas eksistensielle krise med et komplett musikalsk sammenbrudd i kjølvannet av utsagnet «Deus in absentia» (Gud er fraværende).
Dwaal tilbyr ingen salve mot slutten av ‘Never Enough’ som lindrer effekten av platas alvorstyngede, nedslåtte affekt. Dette gjør at plateopplevelsen kan oppleves som temmelig krevende, spesielt dersom du er typen som lar deg påvirke av den emosjonelle valøren musikken utstråler. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å dykke så dypt ned i ‘Never Enough’s sorte tjern – skiva kan nytes vel så godt på bakgrunn av sin sterke låtskriving, monumentale riff og yndige lommer av post-rock – men den potente stemningen er kanskje det elementet som i størst grad skiller Dwaal fra andre liknende prosjekter her til lands. ‘Never Enough’ er en meget sterk andreleveranse fra den eminente sekstetten Dwaal; en uforglemmelig plateopplevelse som kombinerer utpreget dystre sinnsstemninger med sludge/doom av enorm størrelse og vekt.
Bokassas forrige singel, “Garden of Heathen”, imponerte meg, og sendte mange assossiasjoner til bandets glansdager rundt slippet av den velrenommerte andreskiva ‘Vultures’. Nå har bandet sluppet nok en bit fra sitt kommende prosjekt, som også er solid, men som ikke imponerer vel så mye som trioens forrige sprell.
Riffene er tunge, produksjonen er god, refrenget treffer passe godt, og post-choruset/bridgen åpner opp lydbildet på en overbevisende måte. Likevel blir det hele litt vel anonymt, og får meg til å lure på om Bokassa kommer til å sette seg litt fast i eget, små-harry rock’n’roll-spor. I forlengelse av det tror jeg likevel Bokassa leverer det fansen forventer og vil ha – og stemningen på konsertene vedlikeholdes nok med slike spor som bare fy.
Skrevet av Alexander Lange
Inculter – “Death Reigns”
Ute nå via Edged Circle Productions
Metallurgi startet først opp i 2020, og derfor er det rom for at band vi ikke kjenner så godt til i den norske metal-scenen overrasker oss med nye utgivelser. Det gjelder i aller høyeste grad vestlendingene i Inculter, som slapp skive sist i 2019 og nå er ute med en helt forrykende singel ved navn “Death Reigns”. Her snakker vi skikkelig deilig, brutal og dynamisk thrash som er obligatorisk for alle som allerede har blitt imponert av band som Nekromantheon og Shakma.
Denne låta åpner i umiskjennelig Slayer-stil, og den lander etter hvert i et strålende skjæringspunkt mellom forrykende tempo og en tyngde som kiler nervene i solar plexus. “Death Reigns” byr også på roligere partier med clean-gitar som skaper god variasjon. Anbefales på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Drittmaskin – “Norsk Pønk Må Dø”
Selvutgitt
Låta “Norsk Pønk Må Dø” er det første materialet vestlandsbandet Drittmaskin har gitt ut siden de slapp den solide andreplata ‘Svartpønk’ for ca. to år siden. Tittelen på denne plata har også blitt flittig brukt som sjangerbeskrivelse for musikken dette bandet spiller, der de i og for seg har et ganske pønka image, men blander inn ganske tydelige svartmetallelementer særlig gjennom gitararbeidet.
Men (den norske) pønken skal altså til livs på denne låta, og Drittmaskin leverer her en nokså thrasha lytteropplevelse som heller ikke gir slipp på bandets fandenivoldske energi. Låtskrivermessig er det likevel lite nytt å spore på det helt overordnede, men det er kult at bandet ikke lar den litt romsligere og tydeligere produksjonen gå på bekostning av faenskapsenergien. Med det er dette en solid prestasjon fra Drittmaskin.
Skrevet av Alexander Lange
Kraanium – «Massive Piles of Festering Remains»
Ute nå via Unique Leader Records
Kraaniums nye skive ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ slippes om en snau måned, og i den anledning har bandet sendt nok en seig og blodig musikalsk spyttklyse i vår retning. Som på førstesingelen «Braindead Skullfucking» dreier det seg om brutal og slam-befengt dødsmetall av pureste sort; og det av en type som tilsynelatende ønsker å utfordre resten av slammens internasjonale musikkmiljø til et våpenkappløp: type tung.
Kraanium er med andre ord seg selv lik på deres nyeste singel, og det er kanskje like greit. Vokalisten gurglerog hveser som en bjørn med lungebetennelse, trommisen banker dritten ettertrykkelig ut av trommesettet, og gitaristene tevler ivrig om hvem som kan introdusere den mest ignorante grooven til den allerede patologisk ignorante miksturen av rytmisk huleboerskap som er «Massive Piles of Festering Remains». Det er med andre ord slam fra øverste hylle, hvilket vi selvfølgelig burde ha lært oss å forvente fra den smått legendariske gjengen i Kraanium. Anbefales til… ja, dere vet hvem dere er.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Flukt – «Walls within Walls – The Pallbearer»
Ute nå via Dusktone
«Walls within Walls – The Pallbearer», andre singel fra Flukts kommende andreskive ‘Omen ov Darkness’, velger en ganske annen rute gjennom skogen enn sin forgjenger. Der «The Idol in Bronze» var en tettpakket men fokusert låt som balanserte godt mellom svartmetallens aggressive og melodiske egenskaper, virker «Walls within Walls…» mindre sikker på hvor den skal gjøre av sine mange ulike bestanddeler. Det er ikke akkurat det at den uttrykksmessige balansen mangler på Flukts nye låt, men uttrykket svinger såpass ofte at man kan lure på om bandet har gått seg vill i sitt eget musikalske materiale fra tid til annen.
Om så «Walls within Walls…» virker litt oppstykket, så kan låta i det minste smykke seg med noen velfungerende enkeltdeler. Åpningens seige og dissonante fremmarsj er akkurat passe skrekkinngytende, og de raskere partiene har en genuin fandenivoldskhet ved seg. Låtas avsluttende akkordspill kommer dog ut av ingensteds, og understreker at Flukt har gått noen strukturelle utfordringer i møte på sin nye singel. Bandet vinner visstnok en del poeng på både riffgjerninger og et sound som hever seg over gjennomsnittet, så det er fremdeles liten grunn til å tro at ‘Omen ov Darkness’ kommer til å skuffe når den slippes mot slutten av måneden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Messier 16 – «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue»
Selv-utgitt
Det er nå to år siden Messier 16 slapp debutskiva ‘Iota’, som til tross for noen produksjonsmessige ubalanser imponerte med sitt friske tonespråk og intrikate låtskriving. Nå har bandet annonsert at oppfølgeren kommer 17. november, et firedelt, konseptuelt ladet verk ved navn ‘Death Poems’.
Låtene på ‘Death Poems’ tar for seg historiene til fire tragiske og tilsynelatende ekte skikkelser, med tekster basert på deres egne selvmordsbrev. Skivas første singel, «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue» omhandler de siste timene i livet til en soldat under første verdenskrig, som etter et mentalt sammenbrudd legger seg ned på den frosne marken for å dø. Dette er åpenbart brutal og utrolig sårbar tematikk, men Messier 16 unngår å virke utnyttende gjennom sin respektfulle og empatiske musikalske behandling av materialet.
«Death Poem I:..» er en låt som beveger seg fra kammermusikalsk intimitet til storstilte, cinematiske panoramaer uten å blunke. Den ‘Vulnicura’-aktige, såre åpningen er et spesielt virkningsfullt trekk, men også versenes stormende, atmosfæriske svartmetall bidrar til å plassere lytteren ute i snøføyka sammen med den stakkars soldaten. Den totale opplevelsen av «Death Poem I:..» er dog temmelig bombastisk, og det er definitivt fare for at det bikker over dersom skivas øvrige låter forsøker å tangere eller toppe denne når det kommer til intensitet. Det virker uansett som at Messier 16 har tatt et stort og selvsikkert steg i sin musikalske utvikling i forkant av sin kommende andreskive, og jeg er svært spent på å finne ut av hvordan bandet har satt sin egen progressive svartmetall opp mot det såre tematiske materialet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Withered Branch – “3rd Strike”
Selvutgitt
Sinnametall-bandet Withered Branch har etter slippet av singelen “Victims” i august sendt nye, brutale lydbølger fra Innlandet. Her snakker vi et herlig sammensurium av groove metal og death metal, som ligger så godt i skjæringspunktet mellom Lamb of God og Florida-dødsmetall at jeg synes militærshorts-metall kanskje er en enda bedre beskrivelse.
“3rd Strike” baseres på et enkelt og effektivt riff som omgis med chugging og noen strålende klarheter av noen gitarakkorder. Oppå det hele ligger en habil vokalprestasjon, og under dundrer trommene og bassen godt. Det er snakk om nokså enkle og lite innovative greier, men det fungerer veldig godt, og det er snakk om en solid låt som utstråler en herlig brutalitet.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – “Kråkevisa”
Selvutgitt
Samlingen av ulike versjoner av folkevisa “Kråkevisa” har blitt supplert av Morten Velands power metal-prosjekt Mortemia. Jeg har ikke kompetansen til å vurdere denne opp mot så mange andre versjoner, men all den tid denne føles litt som en slags power metal-lekse, er den også godt utført, og tilfører nok en energi og bombast som har manglet i katalogen tidligere. Og Wardrunas Linn Fay Hellas vokalprestasjon er utvilsomt god.
Atena har bygget forventninger til ‘Subway Anthem’ i nesten ett år nå. Med det har også forventningene vært svært høye for min egen del, der samtlige av de fem singlene, og særlig «Slip Away» og «Poison Pure» har innevarslet uhyre høy kvalitet på bandets metalcore-håndverk. Og plata skuffer heller ikke. Tung, deilig produksjon, vokalprestasjoner som utstråler perfekt, jamrende emo-energi, harde breakdowns, melankoli og noen sinnssykt fengende melodier og refrenger gjennomsyrer denne plata, og gjør det til en metalcore-plate som holder høy internasjonal standard.
De fem singlene som har blitt sluppet i forkant utgjør de fleste, men ikke alle, høydepunktene på ‘Subway Anthem’. «Hard Day», som ble sluppet sist av dem, fungerer også bedre i plateformat, der det svære refrenget lyser opp en ganske så hardtslående introduksjon på skiva. Her overrasker åpningslåta «Ultra Ultimate Opus Power» med noen harde, harde industrielle og elektroniske beats før noen minutter med umiskjennelig hardcore følger.
Etter noen gjennomlyttinger synes jeg nesten de første minuttene av plata, før refrenget på «Hard Day», byr på en litt vel stor overtenning. Den poppa hovedmelodien i «Bargain» blir også litt billig. Men den tyder også på en høy grad av profesjonalitet, og åpningsstrekket er utvilsomt sterkt der den balanserer mellom Bring Me The Horizon-tendenser og Parkway Drive-aktig metallisme.
Så blir det bedre når en mer interessant hovedmelodi i tittellåta bygger opp til platas midtpunkt. Og for en midtdel dette er. «Poison Pure» er et sant høydepunkt med sin helt nydelige refrengmelodi og sårbare, ektefølte låttekst, og refrenget «Slip Away» har fortsatt til gode å ikke imponere stort hver gang det kommer på. Etter dette tospannet kommer imidlertid platas store overraskelse i form av «Peeling Skin», som åpner med noen flotte, Touché Amore-tendenser fra post-hardcore-land før et helt utmerket fotballkor bygger opp til platas avslutningsstrekk.
Det svære refrenget i «Leave» og indie-tendensene i «Somebody» piffer opp de påfølgende minuttene, men uten å servere de store overraskelsene eller høydepunktene. Power-balladen «Oh My» sørger imidlertid for en høyst verdig avslutning, der jeg særlig blir imponert av vokalprestasjonen som varierer mellom sårbar falsetto og et herlig, Gerard Way-aktig følelsesutbrudd som legger seg over den skikkelig, skikkelig tunge instrumentasjonen.
Atena mestrer metalcore-sjangeren uhyre godt på ‘Subway Anthem’, og man ender egentlig bare opp med å ønske seg mer av det – og kanskje et sjangermessig kvantesprang ut i noe uutforsket. Jeg har ingen problemer med å si at Indie Recordings kanskje har sluppet sin beste utgivelse i år, og at Atena har bydd på noe som konkurrerer i toppen når det gjelder høydepunkter innenfor hardere norsk musikk i år.
Agabas’ debutskive ‘Voluspå’ var et av 2021s desidert kuleste overraskelser innenfor den norske metallscenen. Kombinasjonen av jazz og ekstremmetall var ikke bare uhyre appellerende, fengende, leken og interessant; Agabas unngikk også å gjøre seg for lik lignende forsøk. Innslaget av hardcore-tendenser og pønka tekster var forfriskende som fy i miksturen, og resulterte i en plate jeg har kost meg veldig, veldig mye med.
En ny utgivelse fra bandet, som altså går under navnet ‘A Hate Supreme’ og er lansert via Vinter Records, er dermed definitivt basis for en spennende begivenhet. Likevel ble jeg ikke helt overbevist av singelen jeg hørte fra ‘A Hate Supreme’, som gikk under navnet “Evneveik”. Agabas hadde riktignok ikke gitt slipp på jazzmetallen sin, og mye er fett i energien og uttrykket til bandet her. Likevel fremstår Agabas litt mindre sinnsykt og eventyrlystent enn før her, og i produksjonen manglet noe av råskapen som gjorde debuten ekstra fet.
Dessverre er dette også noe av inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha hørt hele ‘A Hate Supreme’. Misforstå meg rett; drivet i åpninga “Megafon i et ekkokammer” er godt, refrenget i “Steg etter steg” er spenstig som bare det, og det er i det hele tatt mye godt å si om overtenningen som ofte ligger i lufta her og som fortsatt må sørge for et ellevilt live-show. Likevel føler jeg at noen hovedingredienser, særlig synkopene, breakdownsene og paringa mellom gitar, bass og saksofon resirkuleres i overkant mye; i så måte forsvinner overraskelsesmomentet ganske fort.
Det er midten av plata som imponerer meg mest. De spinnville blast-beat-partiene og saksofon-anfallene i “Overstimulert” og “Det sorte hav” er fantastiske øyeblikk, og “Agabas” peker seg ut med variasjonen sin. Men avslutninga på plata blir anonym i forhold til det som har kommet tidligere på skiva. Det kule forsøket på et a-ha-cover avslutningsvis krydrer det godt til helt til slutt, men det blir for lite, for sent. Agabas er fortsatt et skikkelig interessant band som bringer med seg noe helt unikt, men forventningene har på dette tidspunktet også blitt høye, og den kjente utfordringen ved å lage en tilfredsstillende post-gjennombruddsplate har ikke gått så bra som jeg håpet.
Skrevet av Alexander Lange
Hammerfilosofi – The Desolate One
Ute nå via ATMF
Hammerfilosofi er et nytt, anonymt band som peiler seg inn på den ortodokse svartmetallbølgen som for øyeblikket skyller over den norske kyststripa (spesielt Trøndelagskysten), både i uttrykk og filosofi. Det er altså snakk om svartmetall som ønsker å se sivilisasjonen drukne i et hav av flammer, samtidig som den løfter frem en slags luciferiansk tilnærming til individuell vekst via en «voldelig, katartisk indre reise». Sånn sett føyer prosjektet seg med enkelhet inn i den nevnte bølgen kjennetegnet via band som Funeral Harvest, Beyond Man og Ritual Death, hvilket er en bølge som har brakt med seg noe av den beste norske svartmetallen fra senere år.
Hammerfilosofi skiller seg endog noe fra de nevnte bandene rent uttrykksmessig. Debutskiva ‘The Desolate One’ kan nemlig neppe klassifiseres som noen rendyrket ortodoks svartmetallskive, ettersom tunnel-gravende dødsmetall og industrielle elementer setter vel så tydelige stempler på musikken. Dermed er ortodoks black/death en taksonomi som muligens er lettere å svelge, og med det av en sort som er dynket i rituell atmosfære og gjenklingende, underjordisk ambients.
Musikken til Hammerfilosofi er også preget av utstrakt bruk av hypnotisk repetisjon, hvilket er en tendens som blir grundig etablert allerede på åpningssporet «The Torch». Låta fortoner seg mer eller mindre som en uavbrutt, sort elv av black/death, som kun brytes opp av noen temmelig brå overganger bestående av industrielle lydeffekter. Denne elven renner mer eller mindre direkte inn i oppfølgingslåta «The Crossed Bones», hvis miasmatiske strøm av Verbum-aktig, dødsmetallisk droning gjør det tydelig at vi har med en temmelig stillestående men atmosfærisk potent skive å gjøre.
Dette tveeggete sverdet svinges dog ikke på samtlige av låtene på ‘The Desolate One’. «Odi Profanum Vulgus et Arceo» og «Abyssal Season» skiller seg temmelig klart ut fra resten av platas låter, i kraft av langt mer fandenivoldsk, dødsmetallisk riffing og sistnevntes nesten Immolation-aktige, rytmiske oppbrudd. Jeg vil uansett si at den mer generelle modusen Hammerfilosofi jobber i på ‘The Desolate One’ overbeviser. Dette som følge av at skiva føles genuint investert i sin egen filosofi, hvilket reflekteres i både den visuelle utformingen, den kompromissløse produksjonsjobben og den besatte vokalen til bandets Attila Csihar-aktige vokalist.
Oppsummeringsvis bør jeg nok ikke unnvære å nevne at låtene på ‘The Desolate One’ også oppleves som noe stillestående og udefinerte. Trommene – som i mine ører for øvrig låter digitale – fremstår som passive strukturelle elementer fremfor den individualiserte agenten man kanskje skulle forvente basert på bandets filosofi. Dermed er ‘The Desolate One’ vel så preget av uforløst potensiale som av sin genuint illevarslende og grufulle atmosfære, noe som gir et håp om et desto mer inntrykksfullt opus lenger frem i tid. Anbefales fans av ortodoks svartmetall og rituell, atmosfærisk black/death.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dracïspex – …Over Ossified Oceans…
Selv-utgitt
Dracïspex er et prosjekt som utgår fra et lite og nokså mystisk ekstremmetallmiljø på østlandet det har kommet noen usedvanlig gode utgivelser fra de siste par årene. Eller, jeg tror i alle fall det. Dracïspex er nemlig et enmannsprosjekt som styres av en som omtaler seg om E.R., som også er aliaset til Erlend Rønning i Dødskvad, og musikken til Dracïspex minner også mistenkelig mye om dette bandet som ifølge oss i Metallurgi slapp fjorårets beste norske metall-EP. Om det stemmer, har vi også med mannen bak Syndexioi å gjøre, så vel som en del av blant annet Stygian Ruin og et miljø bestående av skikkelser i blant annet Obliteration og Eternality.
Men nok om det; Dracïspex er i alle fall et prosjekt som beveger seg i skjæringspunktet mellom svartmetall og death metal, og ‘…Over Ossified Oceans…’ er prosjektets første utgivelse. Musikken er på alle måter obskur og mystisk, og preges av et romslig, rått lydbilde, høylytte skarptrommer som har et nærmest ritualistisk preg, nærmest skummel growlevokal, isende synther og monstrøse gitarriff. Det er snakk om en stil som jeg egentlig synes er nokså unik der den, på samme måte som Dødskvads to EP’er, kombinerer brutalitet og atmosfære på en spennende og overbevisende måte.
Der platas første minutter introduserer denne innmaten på umiskjennelig vis, evner også Dracïspex å variere litt og skape en ganske god flyt utover på plata. På slutten av andrelåta “Consuming the Living Codex” kommer et roligere parti etter noen voldsomme, thrasha gitarsoloer, noe som skaper en perfekt inngang til den påfølgende “Awakening the Dracolïche”, som er et av mine favorittlåter på plata med sine grøssende synther og heftige blast-beat-partier.
Ambient-tendensene rendyrkes videre i “Unholy Eidolon”, som også introduserer et nokså groovy death metal-håndverk som fungerer utmerket. Etter dette imponerer blant annet tung riffing i “Obisidian Tomb”, en blast-beat-eksplosjon av de sjeldne i “Floating in the Antechamber” og en sterk oppbygging i “Crumbling Parapets”. Dracïspex runder av plata med ambient-sporet “Remnants of the Extïspex”, som i seg selv ikke er så veldig minneverdig, men som like fullt demonstrerer prosjektets finfølelse for atmosfære.
Og det er kombinasjonen av svært effektive og unike stemninger og mye variasjon som gjør ‘…Over Ossified Oceans…’ så imponerende. Dette er en hardtslående, guffen og interessant skive, som på tross av å ikke være spesielt moderne i noen forstand kommer ut som usedvanlig fremoverlent. Anbefales!
‘Dödsskvadronen’ er debutplata til Dödsalliansen – en duo fra Lillehammer som etter sigende har holdt på helt siden 2014, og som består av Memet Ødegaard Caltepe på trommer og en Dödsstjerne Satansen på alt annet av instrumenter og vokal. Stilistisk er ikke bandet vanskelig å forstå seg på, og det lener seg tett opp mot tradisjonell tungmetall fra 1980-tallet, der det også er rom for noen innslag av klassisk rock. Grunnet vokalen og den klare og flotte basslyden minner det meg spesielt mye om Iron Maiden, men nokså korte låter, synth-bruk og ukomplisert låtskriving trekker også assossiasjonene i andre retninger.
Og når det gjelder det rent uttrykksmessig kommer Dödsalliansen godt ut. Etter en fargerik og flott introduksjon sørger “Demon” for en representativ inngang til materialet, og det med noen svært habile riff og vokalmelodier i tillegg til en luftigere mellomparti som piffer opp atmosfæren.
Det går også bra videre på ‘Dödsskvadronen’. “The Imprisoned” er kanskje det mest 70-tallske og rocka innslaget på skiva med sin svingende groove og tilbakelente instrumentasjon, og litt tilsvarende tendenser får vi på “Mexico”, som slår til med et minneverdig refreng og catchy versriff. Også tittellåta og “The Awakening” er gode innslag, men på et tidspunkt synes jeg det hele blir en smule ensporet, noe som er litt synd når duoen stadig viser tilløp til variasjon.
Det går heldigvis litt bedre mot slutten. Blast-beaten på “The Spiritguide” er nok Dödsalliansens friskeste pust på hele skiva, og på “Redominator” er en kort kruttønne på to minutter som blander inn solskinnsmelodier på clean-gitar og et herlig, melankolsk refreng. Og også den syv minutter lange avslutningslåta er god; her kommer nok duoen lengst i å la synthbruken gi musikken egenart, og de lykkes også godt med å bygge opp låta med en ulmende stemning og suggererende spill på trommer, bass og gitar.
‘Dödsskvadronen’ hadde nok hatt godt av øyeblikk som i større grad spilte på sidesprang og det jeg opplever som et potensiale for å skille seg ut. Til tider synes jeg nemlig Dödsalliansen lener seg litt vel mye på 80-tallstendensene, og da blir det litt anonymt. Likevel er håndverket alltid godt, og det er her snakk om en stilig og frisk utgivelse som jeg anbefaler for fans av sjangerlandskapet.
Skrevet av Alexander Lange
Hjemsøkt – Mystikk og Mørke
Ute nå via Purity Through Fire
Den norske metallscenen har ikke akkurat manko på prosjekter med høyt produksjonstrykk, men av disse igjen er det svært få som holder det samme trøkket som undergrunns-skikkelsen «Peregrinus». Karen har altså kun vært en aktør i miljøet siden 2020, men allerede har han rukket å gi ut 17 utgivelser i ulike medier i seks ulike prosjekter(!). 2023 virker å bli litt av et merkeår for arbeidsmauren, ettersom fem av disse utgivelsene har blitt utgitt etter årsskiftet. Ikke nok med det, men sist fredag debuterte mannen sitt nye prosjekt Hjemsøktmed EP-en ‘Mystikk og Mørke’, på samme dag som han slapp andreskiva til flaggskips-prosjektet (I Metallurgis øyne) Solus Grief.
Sjokkerende nok virker ikke det høye produksjonstempoet å gå ut over kvaliteten på musikken «Peregrinus» disker opp. Samtlige av årets utgivelser har vært verdt en lytt eller ti, på samme tid som de kanskje ikke helt har nådd opp til de samme høydene som fjorårets opus ‘With a Last Exhale’. Hjemsøkt fortsetter denne trenden, i kraft av å være gjennomgående solid men sjelden oppsiktsvekkende.
I denne omgang er det snakk om svartmetall som slekter på Vestlandets melodiøse og natur-tilbedende tradisjoner; tenk band som Kampfar, Helheim og i mindre grad Windir. ‘Mystikk og Mørke’ åpner temmelig brått, med et spenstig og nesten gresk svartmetallisk riff som med fordel kunne ha blitt utforsket videre. «Peregrinus» slår dog umiddelbart over i piskende og aggressiv svartmetall, av den typen som husker at flere av de norske andrebølges-bandene hadde sin opprinnelse i dødsmetalliske sjangerlandskaper. I tillegg har musikken en tidvis episk, tradmetallisk glød som videre forsterker prosjektets forbindelse 90-tallets nasjonalromantiske faksjoner.
En annen referanse som melder seg over EP-ens spilletid er Ulver. Dette gjelder selvfølgelig aller mest mellomspillet «Sorgens Hymne», som med sin rustikke, stemningsfulle karakter kunne vært hentet ut av ‘Bergtatt’. På dette punktet blir det dog også tydelig at ‘Mystikk og Mørke’ er en utgivelse som forsøker på litt for mange ting på én og samme tid. Denne problematikken forsterkes på «Kongen Begravd i Fjellet», som benytter seg av krasse dissonanser som ikke benyttes ellers på EP-en, og på «Nattestormer», som av en eller annen uforståelig grunn ikke har vokal. I tillegg er låtene i seg selv ofte lineære, med overganger som stykker opp seksjonene heller enn å binde dem sammen.
Til tross for disse kritikkene mener jeg definitivt at ‘Mystikk og Mørke’ er en bunnsolid utgivelse. EP-ens seks låter demonstrerer en musiker som har begynt å tale det svartmetalliske språket heller enn å ape etter det, og dette inntrykket forsterkes av en produksjon som i større grad kaller tilbake på 90-tallets estetikk enn de digitale, rå miksene artisten har brukt til nå. ‘Mystikk og Mørke’ kommer kanskje ikke til å slå erfarne svartmetall-entusiaster ut av sokkene, men den er likevel et eksempel på hvordan man kan ta utgangspunkt i en eldre sjangertradisjon uten å sitte igjen med et gråblekt og kreativt tappet resultat.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Feversea – Demo 2023
Selv-utgitt
Feversea er et nytt band fra Oslo som i ly av byens dunkle øvingslokaler har kokt i hop en særegen tagning på svartmetallisk post-metall. Dersom jeg skulle forsøkt å lokalisere bandets posisjon i den norske uttrykks-matriksen ville jeg satt nåla en eller annen plass mellom Sâver og Sylvaine, uten at dette på noen som helst måte er dekkende. På ‘Demo 2023’ vever Feversea nemlig svart/post-metallen rundt et strukturelt skjelett som sender tankene mine i retning band som Ides of Gemini og SubRosa; to band hvis musikk er innhyllet i en poetisk men dyster rituell glød.
«The Sickle» – den første av demoens to låter – bruker sine første fire minutter på å mane frem en mystisk, ærbødig atmosfære, for så å blåse vekk den post-metalliske disen ved hjelp av en serie svartmetalliske vindkast. En ting jeg setter pris på ved bandets tilnærming til post-metall, er at den ikke kun forholder seg til dynamikken mellom speilblanke vannflater og stormende sjø, men at den benytter seg av et bredt utvalg teksturer. Variasjonen i gitartone, effekter og tilleggs-instrumentering gir musikken en tydelig tredimensjonalitet, hvilket ikke er en selvfølge hos band som har sitt virke i skjæringspunktet mellom post- og svartmetall.
«Spinning in the Black Field» benytter seg av mange av de samme elementene som sin forgjenger, men utvider rammene ytterligere ved hjelp av Lingua Ignota-aktig skriking, sludgy desperasjon og fargerike akkordskifter. Spesielt refrenget utmerker seg som følge av en minneverdig og fengende vokalmelodi, selv om det i sin andre halvdel legger seg på grensen til det jeg vil kalle post/svartmetallisk sentimentalitet. Dette er dog ingen grov overtredelse, ettersom tunge gitarhugg og krasse dissonanser bidrar til å balansere ut alle tilløp til kvelende, post/svartmetallisk skjønnhet.
Til slutt har vi låttekstene, som til tross for å være tidvis utfordrende å tyde er et sterkt bidrag til demoens verdensbygging. Det er vel generelt sett denne innbakingen av Rope Sect/SubRosa-aktig mystikk i tung men meditativ post/svartmetall som kan sies å være Feverseas sterkeste identitetsmarkør for øyeblikket. Om jeg skulle kommet med et forslag til utbedring, så mener jeg at låtformene kunne trengt en liten finjustering. Låtene på ‘Demo 2023’ virker å eksistere på et skille mellom tradisjonell låtform og meditasjon, og i min tid med utgivelsen har jeg plukket på og undret meg over en del sømmer jeg har funnet mellom de to tilnærmingene. Feversea har uansett demonstrert et lovende sound som på sikt burde muliggjøre bookinger til både KlubbØya og By:Larm, og jeg er spent på å følge opp deres dystre auditive ritualer i årene som kommer.
Full disclosure: Alexander, skribent for Metallurgi, spiller bass i prosjektet
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dadlur – Spectres of the Syphon – Kneel
Selv-utgitt
I likhet med Hjemsøkts «Peregrinus», er karen bak Bandcamp-prosjektet Dadlur også et usedvanlig produktivt individ. Karen har gitt ut intet mindre enn 15 utgivelser siden 2021, hvorav mesteparten er demoer eller EP-er. En av grunnene til at vi ikke har omtalt alle disse på bloggen, er at mange av dem strengt tatt virker mer som dumpinger av content fremfor ferdige produkter tiltenkt allment konsum. Vi tenker uansett at vi må sveipe innom musikerens profil i blant, dette for å sjekke om hans nitidige arbeid har begynt å bære frukter.
Det er ikke slik at tidligere Dadlur-utgivelser ikke har vært verdt å lytte på, men deres instrumental-status har som oftest gitt meg følelsen av at det ha manglet et element for å fullføre det større bildet. Dette er dessverre også tilfellet på andreskiva ‘Spectres of the Syphon – Kneel’, som foruten sitt forrykende, atmosfæriske svartmetall-landskap lider av mangelen på en fortellerskikkelse. Dette er spesielt synd med tanke på at «Monons» har jobbet seg frem til en distinkt tagning på sin utvalgte sjanger i senere tid; et sprakende og støyende univers gjestet av glimrende synther og smertefullt vakre akkodrekker og melodier. Det er altså ingenting galt med Dadlurs musikalske grunnlag, det er bare slik at det virker skreddersydd for en vokalist som ikke er der.
Jeg vil likevel anbefale folk som liker å ha musikk durende i bakgrunnen mens de jobber med andre ting å sjekke ut ‘Spectres of the Syphon – Kneel’. Dadlur maner frem noen vanvittig potente atmosfærer over skivas ti låter, og de virker vel i det store og det hele mer myntet på bakgrunnslytting enn fokusert lytting. Det er selvfølgelig opp til «Monons» hva han selv ønsker å få ut av musikken, så jeg skal ikke hevde at han MÅ gjøre det ene eller det andre for å realisere potensialet som ligger latent i Dadlur. For min egen del ville jeg dog selvfølgelig likt å se karen eksperimentere med egen stemme eller gjestevokal, ettersom det virker å være det elementet som mangler for at prosjektet kan hevde seg på et helt annet plan på den norske metallscenen.
Metallurgi 