Hate Angel er en trio bestående av Hans Erik Sundby (gitar), Håkon Løberg (bass) og Marius Finstad fra Last Lightning (vokal). Etter å ha testet kjemien innad i bandet med en EP ved navn ‘Chosen Ones’ i 2019 har bandet brukt tiden sin på stable på plass full-lengderen ‘Kill for Passion’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Platas første singel «God Is Gone» skeier inn i et sjangerlandskap som er hakket mer preget av dødsmetall enn tidligere, et tilleggs-element bandet har bakt inn i sin sedvanlige blackthrash på meget fascinerende vis.
Den snublende, slurvete måten gitarene hugger seg frem på «God Is Gone» minner vagt om det eksentriske dødsmetallbandet Dim Mak, tidvis til og med litt om de hetedestruerte strømkretsene til Portals ‘Ion’. Dette er en slurvethet som gagner musikken heller enn å sverte den, ettersom den gir låta et skeivt ganglag som gjør dens krokete figur ekstra truende. Skåldende bølger av svartmetall skaper oppbrudd i den uregjerlige dødsthrash-fremdriften, og spesielt de atypiske svartmetallgitarene som stormer under gitarsoloen mot slutten av låta gir meg inntrykket av at Hate Angel ønsker å utvide grensene noe på sin kommende utgivelse. «God Is Gone» er en låt som – til tross for at det ene riffet dukker opp i overkant mange ganger – vekker nysgjerrigheten min i forkant av ‘Kill for Passion’, og som står godt på egne ben slik en singel helst bør.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Shadowland – «Mary Celeste»
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester
En underrepresentert art i Norge etter alle beregninger, Shadowland er et tungrock/trad-band som vektlegger sjangerens tidlige tendens til historiefortelling og mytespinneri. På deres nye singel «Mary Celeste» dreier denne fortellingen seg om det titulære spøkelsesskipet, hvis skjebne er av en mystisk sort som passer helt utmerket til tradmetall av gammel årgang. Bandet virker fullstendig klar over dette, og kaster seg inn i fortellingen med en entusiasme og en iver som sender tankene i retning band som Manilla Road og The Lord Weird Slough Feg.
Den tredelte taktfølelsen som «Mary Celeste» bygger på gir umiddelbart en følelse av gyngende, bølgende sjø. De rockende licksene i bass og gitar er som sjøsprøyt over ripa, og John Nordbys virile stemme gir låta et preg av episk doom ala Solstice. Den helhetlige pakken er ytterst effektiv, et streit og fengende stykke tungrock/metall som trolig vil gjøre øynene dine blanke dersom du er fan av plater som ‘White Horse Hill’. Shadowland er nytt og hyggelig bekjentskap for meg, så jeg er spent på hva de kommer til å levere på ‘Frozen in Time’, andreplata som har planlagt slipp i høst. Om du liker doom-preget tungrock og episk historiefortelling finnes det mange gode grunner til å la seg begeistre av «Mary Celeste».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Rongeur – «Underachiever»
Ute nå via Fysisk Format
Et hamrende åpningsmotiv sleper seg bortover landskapet som en gedigen, jordjevnende plog på Rongeurs andre singel fra den kommende skiva ‘Glacier Tongue’. Sludge/støyrock-bandet demonstrerer her i løpet av få sekunder at de er i stand til å anvende den destruktive tyngden til sin utvalgte sjanger på effektivt vis, men jo lengre ut i «Underachiever» man kommer, jo tydeligere blir det at bandet også behersker en rekke verktøy som ikke er så typisk for sludge. På «Underachiever» blandes nemlig sludgens dypt drønnende gitarer med elementer fra cinematisk post-hardcore/rock, en kombinasjon som byr på et svært potent og emosjonelt sluttprodukt.
Mye av årsaken til at låta setter følelsene i sving er den ektefølte smerten i røsten til, ja, hvem enn det er som har ansvar for låtas vokal (samtlige medlemmer er listet opp som vokalister på Metal-Archives). Måten vokalisten unngår å begrense seg til en enkel vokalteknikk, men heller foretar stadige dynamiske utsving gjør fremførelsen utrolig overbevisende, hvilket er forfriskende i en ofte ensrettet sjanger som sludge. I tillegg har vi den tårnende midtseksjonen og dens mange gitarspor, samt det mektige korpartiet mot slutten av låta som bidrar til å tilføre låta en ekstra størrelsesdimensjon. Det eneste jeg har av reell kritikk å rette mot «Underachiever» er at jeg opplever at miksen mangler en viss fylde, spesielt når gitarene vandrer fra et mørkt til et lysere leie. Ser man bort i fra denne detaljen er låta en unektelig suksess; en ruvende komposisjon som kommer til å gi ‘Glacier Tongue’ en minneverdig avslutning.
Som anmelder går mye av tiden med til å tvinge fram synspunkter rundt utgivelser som ikke inspirerer eller vekker tanker uten betydelig drahjelp fra mitt eget hold. Dette er skyggesiden ved den større gleden som er å dekke en nasjons metall-produksjon på helhetlig vis, men definitivt noe man klarer å jobbe seg gjennom dersom man holder fokus på det som inspirerte en til å plukke opp pennen til å begynne med. I blant får man nemlig gleden av å dekke en utgivelse som virkelig setter fart på tankene – som fører til så mange betraktninger og observasjoner at det tradisjonelle anmeldelsesformatet strever forgjeves med å finne plass til alt sammen. Leprous sin syvende plate ‘Aphelion’ er en slik utgivelse: en følelsesladet, detaljrik og oppslukende plateopplevelse som kan vise seg å være bandets beste til nå.
Dette utsagnet mangler ikke akkurat vekt i lys av bandets eksisterende diskografi. Leprous er av mange betraktet som et av Skandinavias fremste band, en moderne pop/prog-maskin som bruker sine formidable instrumentelle egenskaper til å skrive resonnerende låter om motgang og mental lidelse. Denne tematikken har bidratt sterkt til å bevare bandets identitet gjennom deres mange musikalske transformasjoner, et utviklingsforløp som på ‘Aphelion’ har tatt bandet nærmere den moderne pop-musikkens elegante kurver og skinnende overflater enn noensinne før.
For selv om ‘Pitfalls’ kanskje er «softere» i uttrykket tar ‘Aphelion’ i bruk langt klarere pop-manøvre enn sin forgjenger. Singelen «Running Low» vekker med sine perkussive pianolinjer assosiasjoner til band som Algiers, en forbindelse som forsterkes av Einar Solberg sine soul-fargede, riffende vokalstrofer. Elektroniske pulser og groover står for ryggraden til flere av platas låter, men ingen av dem tester grenser på lik linje med «Have You Ever?». Med sitt minimalistiske, kjølige og rytmisk sofistikerte R’n’B-sound er «Have You Ever?» en ordentlig utstikker i bandets låthistorikk, en låt som unektelig høres ut som Leprous til tross for et nesten fullstendig mangel på elementene som har kjennetegnet bandet i årevis.
Mye av årsaken til at ‘Aphelion’s største sjangereksperimenter fungerer så bra som de gjør er den utmerkede lydproduksjonen og miksingen. Miksen åpner et auditivt rom på størrelse med platecoverets svimlende landskap, et landskap Leprous fyller med nøyaktig plasserte og meningsfulle instrumentelle bidrag. I tillegg fremhever produksjonen samtlige av instrumentenes særegne kvaliteter – noe som ikke kan være lett med tanke på det yrende detaljnivået som opprettholdes fra låt til låt. For de av dere som er svake for knakende bunnfrekvenser og metallisk tyngde (som vil si de fleste, vi er jo tross alt en metallblogg) finnes det også mye å glede seg over på ‘Aphelion’, ettersom de fleste låtene inneholder et øyeblikk eller to hvor de utvidede strengeinstrumentene får hugge ut potente rytmiske spor i sitt mørkeste register.
Men den viktigste faktoren i ‘Aphelion’s suksess er – som på alle bandets plater – måten Einar Solberg og resten av Leprous tvinger deg til å føle på de vonde og dypt forankrede følelsene som kommuniseres via tekst og musikk. Låter som «Out of Here» og «All the Moments» finner veien direkte til følelsessenteret i hjernen via sine reflekterende bølgedaler og emosjonelle utbrudd, men stormens kjerne finner vi på «On Hold», der Solberg leter etter svar på livets vanskeligste spørsmål med en fortvilelse og en håpløshet som kjennes langt inn i beinmargen. At det først er i platas siste minutt vi får høre ham skrike ut sine frustrasjoner via rendyrket growling demonstrerer tydelig nivået av strukturell mestring Leprous har oppnådd på ‘Aphelion’ (i tillegg til fanbasens kreative instinkter, ettersom de fikk være med på å bestemme viktige aspekter ved låtas konstruksjon).
‘Aphelion’ er en utgivelse jeg har svært vanskelig for å rette tungtveiende kritikk mot, annet enn at «The Shadow Side» oppleves som litt overflødig, i alle fall musikalsk (tematisk sett er den et etterlengtet blaff av håpefullhet). Jeg har forståelse for at folk kan bli skuffet dersom de verdsetter bandets progressive fyrverkerier høyere enn deres pop-musikalske og mykere sider, men jeg mener personlig at dette aspektet ved soundet deres er godt representert på deres nyeste utgivelse, selv om man kanskje må vente litt mellom øyeblikkene det kommer til uttrykk. ‘Aphelion’ har fått meg til å glemme tid, sted og rom på en måte det er lenge siden jeg har opplevd i møte med en plate, og mang en gang har jeg lyttet med mål om å undersøke plata i et objektivt lys bare for å bli dratt hjelpeløst ned i låtenes følelsesmessige elveleier og stryk. For meg er dette et soleklart tegn på en utgivelse av sjeldent kaliber, og jeg kan vanskelig forestille meg at ‘Aphelion’ ikke vil være med å konkurrere om årets plate her på bloggen. Leprous overgår nok en gang alle forventninger på ‘Aphelion’.
Om Thomas Carlsen’s Transmissions debut-EP ‘Redemption’ hadde vært en ren oppgave i å gjenskape 80-tallsmetallens grunnformler, hadde nok Carlsen bestått med glans. Her er det snakk om rendyrket heavy metal som nok først og fremst minner en del om Iron Maiden, men der elementer fra både thrash metal og power metal er bakt fint inn i materien. I den ganske polerte, trygge og velproduserte gjennomføringen følger det da imidlertid også med få overraskelser for det gjengse metallhodet – noe som kanskje ikke er meningen, men noe som også gjør at prosjektet sliter litt med å holde seg helt minneverdig hele veien gjennom.
Usignert, ute på strømmetjenester
Ta tittellåta for eksempel – en fengende og nokså solid metallåt der melodiene sitter godt, men der akkordrekkene og øvrige låtskriverknep nok fortoner seg som i overkant velkjente. Andre steder er Thomas Carlsen’s Transmission bedre på å finne det lille ekstra, for eksempel gjennom den enkle, men likevel velfungerende oppbygningen på den instrumentale åpningssnutten «Cloudbursting» og gjennom et flott refreng på «Fallen from Grace». Også det progga åpningsverset i «Still Life» og thrash-avslutningen «Hard Line» er interessante innslag, men har nok samtidig litt å gå på når det gjelder originalitet og egenart. Her ligger imidlertid også potensialet til Thomas Carlsen’s Transmission – produksjonen og musikerprestasjonene er nemlig på plass all den tid låtskrivingen i litt for stor grad er hakket for anonym.
Skrevet av Alexander Lange
Blod – Blod demo
Usignert, ute på Bandcamp
Blod vet vi ikke så mye om, men slapp sin første demo på Bandcamp for noen dager siden og ser ut til å være et prosjekt ledet av en mann ved navn Johannes Bratli aka Ødeleggeren. Uttrykket ligger fint innenfor thrash-metallens landskap, da med noen små dryss av svartmetall. Første låt ut, «Evil Army», åpner med et ordentlig kult Darkthrone-aktig riff, og imponerer videre med et vesentlig mer febrilsk thrash-strekk der en eim av første bølges svartmetall ligger over lydbildet.
Andre – og siste – låt ut, den forrykende raske «Vampire Attack», var for meg en litt mindre spennende affære – i alle fall om man ser bort fra de maniske skrikene mot slutten! – og får ikke riffene til høydene som nås på «Evil Army». Gitarsolopartiene løses nok også litt vel enkelt gjennom Slayer-aktig og litt banal shredding, men likevel er Blods demo en ordentlig kul affære som jeg håper er starten på noe litt større. Prosjektet oser nemlig ut en ganske voldsom og appellerende energi som spiller på noe man hører overraskende lite av nå til dags – nemlig krysningspunktet mellom thrash og førstegenerasjons svartmetall.
«Rapid Violence» ble sluppet nå i august i forbindelse med en konsert med Deathhammer og Furze på Vaterland i Oslo, og er en thrash-offensiv av det voldsomme og skamløse slaget – tittelen passer låta, for å si det sånn. Det er nok heller ikke et uventet trekk fra bandet, snarere tvert i mot, der det har etablert seg som en respektert, hemningsløs og smått teatralsk stjerne på den norske thrash-himmelen de siste årene. På «Rapid Violence», som på mye annet av bandets materiale, sitter King Diamond-aktige falsettoer løst, tempoet er akkurat så raskt at instrumentene så vidt rekker å holde tritt, og det er rett og slett ganske moro å høre på hvor heseblesende thrash disse gutta evner å koke opp. I «Rapid Violence» ligger også mye kul dynamikk når bandet sørger for et litt dystert, om enn noe subtilt, stemningsskifte mot slutten av låta. Her melder også noen umenneskelig raske gitarleads sin ankomst før Deathhammer runder av de fem og et halvt minuttene med svettepåkallende thrash.
Skrevet av Alexander Lange
Doedsvangr – «As the Rivers Bleed their Blessings»
Ute nå via Debemur Morti
Annonseringen av ‘Serpents ov Old’, Doedsvangrs nye skive under Debemur Morti er store nyheter i svartmetallverdenen. Med en medlemsrekke bestående av mesterhjernene bak Sargeist og The Order of Apollyon – i tillegg til våre landsmenn Doedsadmiral fra Nordjevel på vokal og den evig hardtarbeidende Anti-Christian på trommer – er Doedsvangr en supergruppe med høy stjernefaktor i undergrunnsmiljøet. At gruppen i tillegg har blitt plukket opp av Vindvals plateselskap Debemur Morti er nok til å eskalere hypen til usunne nivåer, og slippet av bandets nye singel «As the Rivers Bleed Their Blessings» hjelper ikke akkurat på saken.
Doedsvangrs nye album er per plateselskapets nettsider komponert ved hjelp av en svært ukonvensjonell metode. Trommespor til samtlige av låtene ble spilt inn av Anti-Christian helt i begynnelsen av prosessen, hvilket deretter fungerte som grunnmuren resten av bandet reiste låtene på. På «As the Rivers Bleed their Blessings» kan resultatene av denne prosessen skimtes i trommebeatenes særegne sving, en tilsynelatende liten detalj som ender opp med å ha stor betydning for låtas karakter over flere lytt.
«As the Rivers Bleed their Blessings» åpner med et beat som er så tungt i steget at det nesten minner om den industrielle vibben som gjennomsyret Vardes «Skuld» fra i fjor. Svellende bølger av kvelende svartmetall velter ut av gitarene til Shatraug og BTS, og Doedsadmiral maler apokalyptiske og dramatiske bilder med sin karakteristiske raspevokal. Det er noen vanvittige dimensjoner som finner sitt uttrykk i gitarenes massive akkorder, og både melodiske utsving og tordnende, Enslavedsk vikingmetall bidrar til å farge låtas hendelsesrike forløp. «As the Rivers Bleed their Blessings» er et utrettelig, fremrykkende flammehav av en singel, en låt som presterer å levere på alle forventningene man måtte ha til det fremragende mannskapet som utgjør Doedsvangr.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dold Vorde Ens Navn – «Løgnens abstinenser«
Ute nå via Lupus Lounge
Dold Vorde Ens Navn (DVEN) er et svartmetallband fra Oslo bestående av medlemmer som også har spilt i blant annet Dødheimsgard, Satyricon og det tidlige Ulver. Singelen «Løgnens abstinenser» er det første bandet har sluppet siden debut-EP’en ‘Gjengangere I Hjertets Mørke’ fra 2019, og mens produksjonskvaliteten er skrudd noen hakk opp på denne låta, når nok dessverre ikke kvaliteten på låtskrivingen helt opp til høydepunktene fra EP’en.
Det starter imidlertid svært bra. Hovedtemaet på «Løgnets abstinenser» er sterkt og gjør jobben utmerket som en storslått, melodisk gitarintro som får intensiteten opp raskt og selvsikkert. Med det holder DVEN koken oppe godt i låtas åpningsstrekk. Utover blir imidlertid gitarmelodiene i overkant langdryge og ensformige, trommene holder stadig den samme beaten uten å tilføre spesielt mye dynamikk og vokalen ligger i overkant langt fremme i lydbildet – da også med noen småsurheter i clean-vokal-segmentet. Bandet lander fint ved å la hovedtemaet også sette punktum, og lead-gitar-partiet mot slutten er også velkomment, men i alt sitter jeg igjen med et inntrykk av et band som ikke helt har nådd potensialet sitt på denne låta. I bunn ligger nemlig mye produksjonskvalitet og et sterkt utgangspunkt for god, melodisk svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Kite – «Turbulence»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Med en line-up bestående av medlemmer fra band som Sâver, Tombstones og Stonegard er det naturlig å forvente bunnskrapende tyngde i møte med sludgebandet Kite. På sin nye singel «Turbulence» demonstrerer bandet at de er i stand til å lage engasjerende musikk ut av det som i bunn og grunn er temmelig ordinær sludge – hardcore-svertet og badet i den kaldsvettende desperasjonen som definerte sjangeren i sin oppstart.
Åpningens post-metalliske, luskende gitar narrer først lytteren til å tro at «Turbulence» kommer til å være en sakte oppbyggende affære, før de lidenskapelige hardcore-vokalene til Ronny Flissundet og rytmeseksjonens Kowloon Walled City-aktige tyngde tar tak i nakkeskinnet og river oss ned i gjørma. Til tross for at låta er rimelig streit etter sludge-standarder fungerer den veslende dynamikken godt, og det vel-skulpterte gitar-hooket som dukker opp fra tid til annen jobber overtid for å få festet låta til hjernebarken. Produksjonen makter å fremdrive den vektigheten som er essensiell for god sludge, men et mangel på rom mellom de ulike instrumentene gjør at deres respektive farger blandes på et litt uheldig vis. Til tross for dette er «Turbulence» en god førstesingel, et solid sludge-nummer som vet å veksle mellom spenningsfylt tilbakeholdenhet og eksplosive utbrudd.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Hex A.D. – «All the Rage«
Ute nå via Fresh Tea
Bedre sent enn aldri – Hex A.D. slapp singelen «All the Rage» allerede i juni, men når den har gått under radaren vår og låta enn så lenge er eneste smakebit på bandets kommende plate ‘Funeral Tango for Gods & Men’, tar vi sjansen på en liten omtale likevel. Hex A.D. er et doom metal-band som allerede har noen fullengdere under beltet, og som også på denne låta skaper et inntrykk av at doom-metal-merkelappen er litt utilstrekkelig for å beskrive bandets musikk.
Her er nemlig prog-elementer og nikk til flere tradisjonelle metall-varianter så absolutt til stede, og det i en låt som føles like drivende og innholdsrik som den føles tung og mørk. Hammond-orgelet ligger stadig under de flotte, feite gitarriffene og droner, vokalen svinger mellom å hinte til britisk 70-talls-metall i versene til å minne om Neurosis og High on Fire i det knusende refrenget, og gitarene serverer mer enn nok krydder med et ordentlig progga hovedtema og noen svære gitarsoloer mot slutten. «All the Rage» er med det rett og slett en ganske interessant låt som viser overraskende mange sider av det som jo i bunn og grunn er ganske god og gammeldags doom-metall.
Skrevet av Alexander Lange
Relentless Aggression – «American Carnage»
Ute nå via Indieco Records
Relentless Aggressions debutplate ‘A Shadow of All Things Broken’ viste et band som – hele 35 år etter sin oppstart – var i stand til å mane frem den bunnløse energien som man vanligvis finner i thrashmetallband i slutten av tenårene. Inspirert av tilbakemeldingene de fikk på sin autentisk-klingende thrash-debut returnerte duoen nesten umiddelbart til studioet, og resultatet er den tidsriktige tiraden i låtform, «American Carnage».
Bandet bruker lite tid på å demonstrere at energien fortsatt ikke har ebbet av, med et jagende mitraljøseriff som sender tankene i retning Deceaseds ‘Surreal Overdose’. Yngve Eide låter oppriktig sint der han står og skjeller ut amerikansk ukultur med sin høyst Araya-aktige røst, og musikken svarer med å pælme riff og trommebrekk rundt seg som om det var molotov-cocktailer under en gateprotest. Påvirkningen som klassisk thrash fikk fra punk er lett å spore i «American Carnage» sin krakilske fremdrift, og det hele eskalerer til en eksplosiv avslutning som slår hardere fra seg enn det meste på bandets debut. «American Carnage» viser et Relentless Aggression i full fyr og flamme, så vi får virkelig håpe at studiotilværelsen deres leder til flere thrash-perler i nær fremtid. Anbefalt for fans av klassisk, punk-påvirket thrash.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ghetto Ghouls – Wolf Guy
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Da Ghetto Ghouls slapp EP’en ‘The Horror of Party Beach’ tidligere i år ble jeg frelst av bandets frenetiske, humoristiske og ikke minst velutførte lek med punken og thrash-metallens mest voldsomme sider. Nå har de fulgt opp denne lille storsuksessen med singelen «Wolf Guy», som på alle måter holder koken oppe. Musikalsk ligger låta nærme materialet på ‘The Horror of Party Beach’ – om noe ligger speed- og thrash-elementene mer i forgrunnen denne gangen. Ghetto Ghouls leverer et voldsomt tempo og høy energi som får god drahjelp av et bredt vokalrepertoar, sterke gitarriff og noen fantastisk høylytte basstrommer, og det eneste jeg stusser på er egentlig en litt merkelig balanse i lydbildet når en gitarsolo runder av låta. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Vald Heks – «Supernova»
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester
Tentativ gitarplukking og søkende stråler av synth skaper en atmosfære av naturmystikk på Vald Heks debut-singel, den elleve minutter-lange sjelevandringen «Supernova». Bandet skriver i sin bio at de ønsker å by på musikk med et bredt spekter, dybde og diversitet i en tid der metallen har blitt mer og mer ensartet (noe jeg ikke akkurat kan si meg enig i), og «Supernova» er sannelig et godt argument for bandets egenartede synspunkt på moderne metall.
Bandets utgangspunkt kan sies å være en form for progressiv sludge som henter mengder av inspirasjon fra Mastodons moderne klassiker ‘Crack the Skye’. Det romslige klangbildet som åpner «Supernova» er som en temperert utgave av «Crack the Skye»s vevende gitarer, og de hurtigere strekkene minner om «The Last Baron»s joggende midtparti. Bandet er dog ingen Mastodon-klone – elementer som utsvevende rytmikk og den Jonas Renske-aktige, rensungede vokalen hjelper til med å distansere gruppen fra sine idoler.
I blant får jeg følelsen av at ambisjonsnivået overstiger bandets egenskaper noe, ettersom det rytmiske spillet tidvis er litt utight, samtidig som at enkelte overganger mangler presisjon nok til å overbevise. De røffere vokalene sliter også litt med å finne fotfeste i det kompliserte rytmiske landskapet, hvilket fremhever problemet ytterligere. Dette er skavanker som bandet trolig kommer til å jevne ut over tid, så for øyeblikket er det mer hensiktsmessig å fokusere på de positive faktorene som skiller bandet fra mengden. Jeg er personlig veldig interessert i å se hvor bandet kommer til å ta soundet de har jobbet seg frem til på «Supernova» hen, ettersom det er en lydsignatur som bugner av kreative rytmiske og atmosfæriske vinklinger. Du bør definitivt sjekke ut låta om du er fan av band som Mastodon eller norske Octohawk, men jeg også stor tro på at nysgjerrige nykommere kan finne litt av hvert å like på «Supernova».
Stavangersbandet Kal-El har i snart ti år vært en bauta innenfor norsk stoner/doom. Med sitt ruvende, Lowrider-aktige sound og udødelige interesse for B-film- og sci-fi-estetikk har bandet lenge appellert til en spesifikk gruppe med nostalgiske lyttere, men musikken har alltid prestert å heve seg over sine overfladiske karakteristikker. På sin femte plate toner Kal-El ned B-film-elementet, men skrur til gjengjeld opp sine kosmiske og sci-fi-inspirerte kvaliteter betraktelig. I prosessen skaper gruppen en hendelsesrik, detaljert og komplett plateopplevelse som unektelig er deres største plateprestasjon til nå.
Det første man vil legge merke til på ‘Dark Majesty’ er – som på de fleste av bandets utgivelser – det kolossale lyddesignet. Kal-El har lenge mestret den livsviktige kombinasjonen mellom drønnende Conan/Sleep-gitarer og vektige basstrommeslag som gir stoner/doomen sin mektige tyngde, og på ‘Dark Majesty’ er denne kombinasjonen mer potent enn noensinne tidligere. Med en total spilletid på 65 minutter kan bandet dog ikke lene seg på sine tyngre kvaliteter alene, og denne utfordringen møter de erfarne musikerne med sin velutviklede sans for dynamisk og teksturell variasjon. Kosmiske og svevende partier møter drivende og tungrock-inspirert jamming møter bølge etter bølge av krengende stoner/doom-riff, det hele bundet sammen av «Cpt Ulven»s rungende stemme og melodiske teft.
Noe annet som hjelper ‘Dark Majesty’ med å holde lytterens fokus over sin veldige lengde er måten Kal-El har strukturert plata låtmessig. For hver kosmiske og utsvevende stjerne-odyssé vi får (f.eks «Temple», «Kala Mishaa»), får vi også noen mer tungrockende og drivende skudd fra hofta (som de fire minutter-lange «Spiral» og «Comêta»). Til tross for at bandet har tatt mange grep for å gjøre platas lengde mer håndterbar, er det ingen tvil om at ‘Dark Majesty’ bør lyttes til som om den var en dobbel-LP. Hør på de fire første låtene, ta deg en pause, og kast deg inn i den vidvankende B-siden med nytt fokus og ferske ører.
Når jeg reflekterer rundt platas høydepunkter blir det fort tydelig at Kal-El har et skarpt øre for singelmateriale. «Spiral» er en av de mest fengende låtene som har ramlet ut av den norske metallscenen i 2021 – en joggende og drivende bulldoser som kaster sin fulle vekt bak sitt fabelaktige refreng. «Mica» og «Dark Majesty» ligger ikke langt bak kvalitetsmessig, men tar seg bedre tid til å utforske instrumentale ideer via sine eventyrlystne og jam-tunge broer. Til slutt kan vi nevne «Kala Mishaa», som etter en snerrende bass-intro bruker sine resterende ni minutter på å bygge opp massivt med klangmasse og momentum.
Og sånn sett hadde det kanskje vært best om «Kala Mishaa» fikk æren av å sette punktum for plata, ettersom avslutningssporet «Vimana» oppleves som litt overflødig etter 55 meskende minutter med kaloritett stoner/doom. Det er likevel lite annet jeg kan rette mitt kritiske øye mot på ‘Dark Majesty’, ettersom det er en rikholdig og komplett utgivelse som tar sitt utvalgte sound og raffinerer det til et mesterlig sluttprodukt. ‘Dark Majesty’ er en stor begivenhet innenfor norsk stoner/doom, og en utgivelse som vil falle i smak hos både rød-øyde stoner-hoder og mer generelle metall-lyttere. Høy anbefaling!
Det anonyme enmannsbandet Vevstol er tilbake med dose nummer to av sin for-punkede og drivende svartmetall på demoen ‘Fiendtlighet’. Power chordsene og trommenes evige two-step er selvfølgelig med over fra bandets demo-debut ‘Nordvestpassasje’ fra tidligere i år, men i tillegg blir vi servert et par elementer som ikke tidligere har funnet plass i prosjektets materiale. Om du var fan av ‘Nordvestpassasje’s Ildjarn-ske svartmetall er det dog ingen grunn til å fortvile over disse nye tilleggene, ettersom de kun utgjør bittesmå avbrekk fra en ellers primitiv og støyete tonestrøm.
Tidlig Darkthrone (etter deres dødsmetalliske periode) og Mayhem er gode holdepunkter for nye lyttere, en type lavoppløst svartmetall som ikke er redd for å kjøre sine enkle riff fullstendig i stykker via gjentatte repetisjoner. Musikken pløyer seg for det meste fremover uten stans, men enkelte rytmiske oppbrudd og punkteringer bidrar til å gi terrenget den lille variasjonen som holder monotonien (delvis) på avstand. I tillegg har vi de litt større utsvingene som stopp/start-vekslingen mot slutten av «Og Hun Stønnet» og de dødspunk-aktige, snirklende gitarlinjene som åpner «Å Le en Annen Dag». På en såpass ensfarget utgivelse som ‘Fiendtlighet’ fungerer små deviasjoner som dette svært effektivt, ettersom de fungerer som gjenkjennelige landemerker i et ellers uniformt terreng.
Da de samme dundrende akkordrekkene og trommene som preget ‘Nordvestpassasje’ åpnet showet på «Endelig Oversvø» var jeg litt bekymret for at ‘Fiendtlighet’ kom til å være nærmest identisk sin forgjenger. Etter å ha lyttet gjennom demoen adskillige ganger kommer jeg dog til samme konklusjon som sist: at Vevstol makter å blande inn akkurat nok begivenheter i musikken sin til å unngå at det oppfattes som en sammenhengende strøm av hvit støy. Dette avhenger selvfølgelig av en viss forkjærlighet for monotone og primitive, støyende svartmetallvarianter – de fleste alminnelige lyttere vil nok allerede i løpet av demoens første minutt kunne erkjenne at musikken ikke er for dem. Det er nok en grense for hvor lenge Vevstol kan operere med akkurat dette formatet før det oppleves som ensformig, men på ‘Fiendtlighet’ holder artistens nådeløse og insisterende svartmetall-visjon fortsatt vann.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vadatajs – Mine Kingdom Lost
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Vadatajs er et enmanns-svartmetallband fra Skjetten som ikke forsøker å legge skjul på hva som er prosjektets agenda. Med titler som «Worthless Human Meat» og «Creature in the Corner of My Room» plasserer debuten ‘Mine Kingdom Lost’ seg trygt og godt i DSBM (depressive suicidal black metal)-verdenen, hvilket er det kanskje dystreste og mest ufiltrerte hjørnet av metallen som helhet. Urovekkende som et nihilistisk og trøstesløst skrik ut i eteren – DSBM er en sjanger som sjelden øyner veien ut av det altoppslukende mørket, men som heller velger å vektlegge dette mørket i sin musikalske utforming. Likevel er det tegn til vitalitet og håpefull eskapisme på ‘Mine Kingdom Lost’, en skive som makter å både imponere og forvirre anmelder om hverandre.
Fra et utgangspunkt i Windirs melodiske svartmetall puttet inn i et lav-oppløst Bandcamp-format går veien innom flere ulike uttrykksmessige holdeplasser i løpet av platas 40 minutter. Dødsmetalliske riff og harmonier stikker seg ut av den nordiske tåken som preger resten av utgivelsen, og det samme gjør de sure og Jute Gyte-aktige ledegitarene som sprer sine krokete vinger fra tid til annen. Det man kanskje vil huske best fra sine første gjennomlyttinger av plata er nok dog de melankolske og lengselsfulle, arpeggierte gitarene som dominerer platas midtseksjon. Det er her håpefullheten trer inn i sin rolle som motpol til det evige mørket som kaster sitt likklede over plata; og denne tendensen finner sitt naturlige høydepunkt i det drømmeaktige 8-bit/dungeon-synth-landskapet i «Worthless Human Meat»s midtparti.
Ideene som utgjør låtenes grunnmur er beint over bunnsolide. Den melodiske svartmetallen på åpningssporet «The Burning of My Castle» fester seg til sinnet med grove kroker, og det samme gjør de golde folk/svartmetall-frasene som pisker i gang platas ti minutter-lange avslutning «Loss of Perception and Time». Produksjonen er – sjangeren tro – pistrete og gnagende, men kombinert med de desperate og uhemmede vokalene oppleves skiva som et ektefølt utbrudd av håpløshet og sinne. Vadatajs har dog en tendens til å kutte opp låtene sine med lommer av total stillhet, og de fremstår dermed mer som vignetter enn ferdigstilte og gjennomkomponerte stykker musikk. Dette er kanskje den mest presserende kritikken jeg kan rette mot skiva, ettersom det er lite annet på ‘Mine Kingdom Lost’ som vil irritere folk med mye erfaring med sjangeren fra tidligere.
Som alle utgivelser som har med DSBM å gjøre er det viktig at man er fortrolig med sjangerens kultur og sound for å få noe av substans ut av ‘Mine Kingdom Lost’. Det skal ikke være noen tvil om at skiva er et artefakt fra Bandcamps dypeste og minst befarte dalstrøk, men det skal heller ikke være noen tvil om hva Vadatajs har fått til på ‘Mine Kingdom Lost’. Plata er en personlig og affekterende reise gjennom et fragmentert og plaget sinn, og å høre på musikken er nesten som å delta i den frigjørende renselsen som forekommer når man spiller inn intens og emosjonell musikk. Sånn sett er skiva trolig et ypperlig tillegg til platehylla for folk som vet å sette pris på DSBM; for øvrigheten vil nok gleden springe ut ifra å følge platas melodiske svartmetall-bevegelser inn i skivas reflekterte midt-seksjon. Det er nok uansett liten tvil om at ‘Mine Kingdom Lost’ kommer til å finne veien til de av dere som trenger den mest.
Årets 33. uke har vært preget av lovende utgivelser som ikke helt klarer å leve opp til hverken artistens eller låtmaterialets potensiale. Kaldvard distanserer seg ikke fullstendig fra denne slags kritikker på sin nye EP ‘Et Land mot Nord’, men de kommer såpass nærme at de fortjener et øyeblikk i Metallurgis beskjedne rampelys. Sjangeren er god gammel norsk svartmetall av melodisk og storslagen karakter, som med store strøk maler bilder av golde kyststriper og vindsvøpte vidder.
En enslig, plukket melodi runger ut over et øde landskap før stødige trommer og en bølge av vreng annonserer Kaldvards tilbakekomst etter to års stillhet. «Galge»s intense og lidenskapelige vokalprestasjoner er tidlig ute med å kreve lytterens oppmerksomhet, men intensiverende trommer og melodiske utbrudd i gitarene byr straks på konkurranse. Tittelsporet sneier etter en pittoresk åpning innom både stødig og drivende svartmetall, chuggende riff og mitraljøse-gitarer, før et episk melodisk klimaks setter et verdig punktum på låta. De melodiske merittene til Kaldvard kommer best til uttrykk når bandet tråkker på gasspedalen og holder intensiteten oppe, og avslutningen på «Et Land mot Nord» demonstrerer dette på slående vis.
Introduksjonen på «Under Røttene» mesker seg med et lavmælt lydbilde som ikke ville vært helt utenkelig å finne i settet til en svært lite metallisk folkrock-artist på en norsk festivalscene, men et plutselig svell sender låta på uventet vis inn i et massivt svartmetallparti. Melankoli og ærefrykt gjennomsyrer det som er det klareste høydepunktet på skiva, en låt som veksler mellom intensitet og skimrende melodiøsitet på sømløst vis. De standhaftige strømmene av brusende svartmetall som fyller «Drømmen om Jotunheim» får æren av å avslutte ‘Et Land Mot Nord’, en kort men substansiell EP av en undersunget gruppe innenfor norsk ekstremmetall.
Som jeg hintet til i omtalens åpningsavsnitt er ikke Kaldvards nyeste EP en plettfri utgivelse. Flere av melodiene har liten eller ingen virkning på låtas helhetlige kvalitet, og akkordprogresjonene som støtter opp under disse melodiene må tidvis ta sin del av skylden for manglende gjennomslagskraft. Dersom jeg også nevner at produksjonen er noe skarp og med uten tilstrekkelig bunn kan ‘Et Land mot Nord’ plutselig virke veldig mangelfull; men la ikke disse kritikkene påvirke dere i overkant. ‘Et Land mot Nord’ står og balanserer mellom å være en solid og en sterk utgivelse, og fans av melodisk men slagkraftig svartmetall vil nok trolig helle mot sistnevnte. Når man så tar i betraktning en rekke instrumentale fremførelser (spesielt vokalen) som utstråler lidenskap for låtmaterialet, da blir det fort vanskelig å ikke la seg fange av den nyeste EP-en til Kaldvard. Moderat anbefaling for øvrigheten, sterk anbefaling for fans av melodisk svartmetall med intensitet og tyngde.
Etter en demo ved navn ‘Knippe’, der enmanns svartmetall-bandet Ild foretok et dypdykk i mørk folketradisjon og nasjonalromantikk, har bandet blitt plukket opp av plateselskapet Screaming Skull Records i forbindelse med slippet av sin debutplate. ‘Fandens Lykteskjær’ er en solid debut som maner frem en helt enestående atmosfære over sine åtte låter, men som også er preget av arrangementer som tidvis undergraver låtmaterialets styrker.
På ‘Fandens Lykteskjær’ jobber låttitler, albumcover og lydproduksjonen som en samlet enhet med ett eneste mål for øye: å fremkalle indre bilder av et gammelt og nesten mytisk, landlig Norge. Produksjonens diffuse sky av svermende gitarer og distanserte vokaler har en psykedelisk karakter ved seg, litt som om Horseback hadde vektlagt svartmetall-bestanddelen av lydbildet sitt i større grad. Denne diffusheten og ugjennomtrengeligheten gjorde de tidligere lyttingene mine utfordrende nok til at jeg syntes det gikk utover kvaliteten på skiva, men etter at miksens røykteppe har letnet litt over tid har det blitt lettere å se den livlige og vitale kreative ilden som driver musikken fremover.
«En Lykt i Natten» leder lytteren direkte inn i plata mørke univers via lyden av sildrende bekker, trommer som kaster ekko i dype daler, samt en stryker-loop som minner om Ekkehard Ehlers’ eteriske numre fra plata ‘Plays’. Den trollske og traskende «Bekken Lukter Jern» forsterker den dystre atmosfæren som ligger som et teppe over platas første halvdel, før «Våbønn» utfordrer lytteren med sin dissonerende åpning. Dissonansen som dukker opp i denne og påfølgende låt oppleves som en muligens u-intensjonell splid mellom gitar- og bass-stemmene, og dette er nok elementet som legger den største demperen på min egen verdsettelse av skiva. På åpningen av «Frigivelsen av Livsblodet» fungerer derimot dissonansen helt utmerket, så det kan tenkes at dette er et aspekt ved lydbildet til Ild som kun trenger å modnes litt.
Høydepunktene ved platas første halvdel er nevnte atmosfære og de utsøkte melodiske svartmetall-linjene, men platas virkelige høydepunkter dukker opp etter at vi har krysset halvdistanse-merket. Etter «Høyt Leker Flammene»s yndige folketonale melodier åpnes andre halvdel nemlig med en eksplosiv ildkule i form av «Fanden Tok Mine Beste År», et bittert og melankolsk tilbakeblikk på et levd liv. «Frigivelsen av Livsblodet» høyner så kvaliteten til uante høyder, og er den låten som argumenterer aller klarest for Ilds fremtidige potensial. Vakre og vitale svartmetall-progresjoner leder inn i en utrolig sterk melodistemme, og over det hele raser Horgmo med sin lidenskapelige preken. Til tross for en noe svak avslutninger er dette en utrolig sterk låt, og en opplevelse jeg unner samtlige som har sansen for melodisk og folketematisk svartmetall.
«Syvstakemyra» og «Vuggevise» opprettholder for det meste kvaliteten som gjorde sitt inntog på «Høyt Leker Flammene», noe som vil si at plata får en avslutning som er sitt konsept og sin atmosfæriske kyndighet verdig. Som en reise har ‘Fandens Lykteskjær’ dessverre litt for mange humper til å bli gjøre seg fortjent til ukas favoritt, men det skal sies at min egen tid med skiva har vært berikende, – tidvis magisk – og at den utvilsomt vil falle i smak hos folk som verdsetter lydmalende og stemningsfremkallende svartmetall. Ild byr på en transporterende og potent, om noe ujevn lytteropplevelse på debutplata ‘Fandens Lykteskjær.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deathcult – Bestial Recordings
Ute nå via Edged Circle Productions
De tre låtene på ‘Bestial Recordings’ spilte svartmetallringrevene Deathcult inn på øvingsrommet i 2016 og 2018. At produksjonsjobben nok heller ikke har vært spesielt omfattende i ettertid høres godt på denne utgivelsen, som bærer med seg mye demo-aktig råskap uten helt å skygge for Deathcults teft innenfor sjangeren. ‘Bestial Recordings’ lykkes nemlig godt med å gjøre nytte av svartmetallens primitive utgangspunkt samtidig som den vitner om en profesjonalitet bak låtskriverspakene.
Smakebiten vi fikk på ‘Bestial Recordings’ i forkant var åpningen «Pseudocommando», som etter noen dystre kirkeklokkeslag fortsatt får mye ut av sitt sterke black-‘n’-roll-aktige hovedtemaer og fantastisk hissige vers. Lytteren får servert mange av de samme ingrediensene på «Cynocepalus», og her demonstrerer Deathcult også en god evne til å bygge låter gjennom den helt strålende og voldsomme avslutningen. De ondeste riffene synes jeg imidlertid kommer i avslutningslåta «Dogs of War», der man må gjennom blast-beat-partier og djevelske akkordrekker før det litt mer velkjente mid-tempoet vender tilbake rundt fireminuttermerket – da med lumske, seige moll-arpeggioer blandet inn i miksen.
Man kommer nok likevel ikke helt utenom at ‘Bestial Recordings’ i all sin råskap kan fremstå noe tørr, og Deathcult er nok også til tider litt vel tålmodige i låtskrivingen. Likevel er dette først og fremst en utgivelse som både henter frem mye av det mest primale innenfor sjangeren og noe som høster godt av erfaringene og evnene til et nokså veletablert svartmetallband. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Husmanskost – Sykkelstjæling
Usignert, ute på strømmetjenester
Husmanskost har siden oppstarten i 2015 servert en rekke korte, kraftige doser av grindcore fra sitt hjørne på Nordmøre. Kristiansund-bandets nyeste EP, ‘Sykkelstjæling’, glir fint inn i denne rekken med utgivelser med sine femten intense minutter, og bandet følger opp sin tendens til å tilføye hint av både death metal, svartmetall og crossover-thrash i uttrykket sitt. Det ender også opp som Husmanskosts største styrke i denne omgang.
Husmanskosts primære utgangspunkt er i og for seg et ganske standardisert og lite oppsiktsvekkende grindcore-uttrykk, og eksemplifiseres godt av åpningen «Ny truse (part 2)». Chugge-riff med høyt tempo, mer febrilske gitar- og trommegallopper og stygg gryntevokal med glimt i øyet setter her tonen for en beintøff låt der også produksjonen sitter som et skudd. Skarptromma tilføyer en deilig råskap sammen med den metalliske, men organiske, bassen, og det mens gitarriffene og vokalen gjør jobben godt i front av lydbildet.
Det fortsetter godt med «Sundbåtmassakeren», som får litt fascinerende egenart av de voldsomme gryntene i hovedtemaet, og mot slutten får man også en liten smak på Husmanskosts litt mer melodiske og atmosfæriske sider. All den tid bandet evner å få mye ut av grindcore-materien, er det desto mer forfriskende med denne siden av musikken som ikke minst også dukker opp på avslutningslåta «Föliehätt». De litt tyngre og helt uimotståelige riffene på «Gla`cælla» og «Smitta på Nav» er også et velkomment element som tilføyer en god dose variasjon, og på sistnevnte byr gitarspillet attpåtil på flere, storslåtte lag og et groovy midtparti.
Høydepunktet på ‘Sykkelstjæling’ er nok tittellåta, som byr på platas desidert ondeste riff der både Full of Hell– og Darkthrone-assossiasjoner lander i hodet til undertegnede. Låta imponerer også med sitt mer thrash- og death-befengte midtparti, og blir med det kronen på verket i en kort og sterk utgivelse som leverer det den lover – og litt mer.
Skrevet av Alexander Lange
Darkest Bethlehem – Guiding Star of Misanthropy
Usignert, ute på Bandcamp
Oslo-trioen Darkest Bethlehem er en nykommer innenfor svartmetallfloraen i vårt land, og demoen ‘Guiding Star of Misanthropy’ er bandets andre livstegn etter at singelen «To Walk on Thorns» ble sluppet tidligere i år. Denne låta er å finne på denne nyeste utgivelsen, og bærer et riktig og dekkende bud om hva Darkest Bethlehem har å by på. Her er det snakk om svartmetall som i all hovedsak er av det høyintense slaget, men som også tidvis preges av et godt øye for smått progressive tendenser og smart bruk av atmosfæriske synther i lydbildet.
Det desidert mest oppsiktsvekkende ved dette bandets musikk må for min del imidlertid være vokalen, som sender meg positive assossiasjoner til det norsk-canadiske enmannsprosjektet Panzerwar, der vokalisten gjør fantastisk mye ut av en helt usedvanlig voldsom high-pitch-skriking. I Darkest Bethlehems vedkommende får den også positiv drahjelp av en desorienterende romklangeffekt, og hylene vokalisten Peregrinus maner frem gir det hele også en intens og litt forskrudd ekstra dimensjon som holder det ekstra interessant gjennom hele utgivelsen.
‘Guiding Star of Misanthropy’ åpner imidlertid ikke så sterkt med «rising», som er en kort, dungeon synth-aktig introlåt som gnager seg uvelkomment inn i hjernebarken med en litt vel banal og uinteressant pianomelodi. Etter «To Walk on Thorns» åpner ballet for alvor følger imidlertid «The Vanishing Light» sterkt opp blant annet med et uimotståelig drivende verstema. Trommeslageren Palisade får videre vist sine beste sider frem på «Crescent Moon Sickle», som har noen sinnssykt sterke blast-beat-partier. Tempoet skrus, i alle fall til å begynne med, noen hakk ned igjen på «Cathedral of Stars», der Darkest Bethlehem får vist evnene sine til å tilføye variasjon inn i materialet sitt gjennom mid-tempo-grooves og synth-partier. Når avslutningen «Falling» dessverre gjenintroduserer temaet fra «rising» er det dermed likevel snakk om en usedvanlig sterk demo-prestasjon fra et ferskt svartmetallband – mer må til for virkelig å skille seg ut i mengden, men med en sterk vokalprestasjon og dynamiske låter er Darkest Bethlehem allerede godt på vei.
Skrevet av Alexander Lange
Sarvsfos – Crown of the Forest
Ute nå via Forgotten Sorcery Productions
Dersom oppslukende og tilintetgjørende støy er din greie kan jeg rette deg en liten anbefaling her på tampen av ukens post. Sarvsfos er nok et lo-fi svartmetallband fra mannen bak Øksehovud, men der sistnevnte kan skilte med utbrodert og sofistikert skriving bak sin eminente vegg av produksjonsmessig tåke er karens nye prosjekt nesten kun tåke. Dette er lav-oppløst svartmetall på sitt mest intense, og du bør virkelig kjenne din egen toleranse for uttrykket godt før du begir deg ut på debuten ‘Crown of the Forest’.
Skarpe, hvitglødende gitarer og hule, dunkle synth-toner regjerer over demoens fire låter. Det er svært få holdepunkter for den gjengse lytter å ta tak i på ‘Crown of the Forest’, men taktfaste trommer og «Beorhtan»s hese skrik skaper i det minste en viss ramme for den ugjennomtrengelige kakofonien. Det kreves med andre ord mye av lytteren for å hente noe av verdi ut av ‘Crown of the Forest, men om du er fast bestemt å gi den en sjanse kan det lønne seg å fokusere på utgivelsens atmosfæriske kvaliteter. Det er nemlig en sterk okkult og mystisk aura over ‘Crown of the Forest’, et blikk vendt utover som mater å tviholde på undring og ærefrykt i møte med et mørkt og usympatisk univers. Du vet nok godt selv om dette er noe for deg; resten av lytterne der ute vil nok være best tjent med å rette blikket til et annet hjørne av den musikalske eteren.
«The Hour of Wrath», den tredje låta fra Morten Velands månedlige ‘Pandemic Pandemonium Sessions’ under artist-aliaset Mortemia baker kommersiell ekstremmetall inn i låtskriverens sedvanlige symfoniske metall til slående effekt. Med seg på laget i denne omgang har han Alessia Scolletti fra Temperance, en teknisk begavet sangerinne hvis utrolige stemme kan påkalle gåsehud omtrent på kommando.
Morten Veland skriver i presseskrivet sitt at «The Hour of Wrath» er en kraftfull og episk låt, og versenes melodiske døds/svartmetall kan neppe beskrives på bedre vis. Sveipende piano og andre symfoniske elementer gir låta et eventyrlig preg, og det hele bygger opp til Scollettis fantastiske vokaler på refrenget. Refrengets stratosfæriske høyder og broens eksplosjon av melodiske dødsmetall-leads og blast beats er uforglemmelige innslag i en allerede mesterlig utformet komposisjon, og summen av totalen er en låt som uten tvil rager høyest blant de tre låtene Mortemia har sluppet i 2021. Det eneste jeg egentlig har å kommentere på er det noe uelegante Sirenia-breakdownet som deiser ned etter andre refreng, men dette er slettes ikke nok til å legge en demper på min verdsettelse av låta som helhet. Morten Veland og Alessia Scolletti kombinerer sine respektive styrker på singelen «The Hour of Wrath», det fabelaktige resultatet av et låtskriver-samarbeid jeg håper vi får se mer til.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furze (Woe J. Reaper) – Black Psych Tormentor
Ute nå via Apocalyptic Empire Records/Polytriad Fingerprints
Trondheimsbaserte Furze, som består av Christian Knapstad, også kjent som Woe J. Reaper, har opp gjennom årene etablert som en velkjent gjenganger i den norske svartmetallundergrunnen. Hvilket alias prosjektets kommende plate slippes under er litt uklart – platas navn er imidlertid ‘Black Psych Tormentor’, den lanseres 22. oktober, og tittellåta er allerede servert.
«Black Psych Tormentor» er en sant og tydelig nikk til tungmetallens gamle skole. Som ved mange tidligere anledninger kan man i så måte plassere Furze litt i samme kategori som Darkthrone, som blant annet i årets ‘Eternal Hails……’ revitaliserer svartmetallens dypeste røtter. I denne omgang byr på Furze på sin side i første omgang på et steintøft hovedriff og verspartier som sender assossiasjoner både til Motörhead og Judas Priest, naturligvis i spedd rå svartmetallestetikk, før låta utvikler seg videre gjennom to ytterligere hoveddeler. Andre del fungerer som et godt lim i låta, men det er kanskje tredjedelen som imponerer meg mest der vi litt plutselig får smake på litt doom-elementer. Produksjonsmessig vil muligens «Black Psych Tormentor» fremstå en smule platt for enkelte, men likevel er dette en bra svartmetallåt som viser at Furze holder det gående på sterkt vis over 20 år etter oppstarten.
Skrevet av Alexander Lange
Gorr – «Ægirs Døtre»
Ute nå via BMC Productions
Svartmetall-duoen Gorr, bestående av norske Skuggima∂r og amerikanske «Hateful Wind», returnerer med en stand-alone singel etter å ha utgitt full-lengderen ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ tidligere i år. Teksten til «Ægirs Døtre» er som på mange av Skuggima∂rs senere låter skrevet av Synnøve Holdhus, som godt hjulpet av «Hateful Wind»s musikalske bakteppe maler et Kittelsen-aktig bilde av grusomme elveskapninger fra den dystre, norske folketroen.
Et traskende, jord-jevnende vikingmetall-riff åpner låta på distinkt vis, før skogens mørke hemmeligheter åpenbares via et fagert melodisk svartmetall-parti. Skuggima∂r er som en personifisering av det beske beistet som skjuler seg under bunnslammet i elvedypet, som med hese skrik både advarer og lokker på vandrere som måtte ha forvillet seg inn i skogens dypeste trakter. Skeive transformasjoner av låtas hovedideer sørger for å forvirre vandreren ytterligere, og enkelttonene som spretter opp i høyre og venstre lydkanal gir følelsen av å være omgitt av illevarslende lyder i nattemørket.
«Ægirs Døtre» makter med sine musikalske elementer å støtte opp rundt låtteksten på effektivt vis. I tillegg er låtas enkeltseksjoner og helhetlige struktur langt bedre enn noe annet Gorr-materiale jeg har hørt per dags dato. Dette betyr at «Ægirs Døtre» er en aldri så liten milepæl for duoen; en låt som kan verdsettes av flere enn bare den mest fanatiske undergrunns-lytter. Det gjenstår ennå å se hvorvidt Gorr klarer å videreutvikle de musikalske oppdagelsene de har gjort på sin nye singel, men for øyeblikket utgjør «Ægirs Døtre» et solid høydepunkt i bandets diskografi.
I de senere årene har det virket som at det kollektive oppdraget om å innovere og skyve musikken videre i sitt naturlige utviklingsforløp har nådd et slags endepunkt. Det nye årtusenet har trolig ikke sett en eneste banebrytende innovasjon, kun betydelige videreformuleringer av allerede etablerte sjangere (som f.eks 2010-tallets omveltninger innenfor rap), samt en og annen uutforsket sidekorridor (som djent og PC Musics hyperpop). I tillegg til hybridisering kan det se ut som at den eneste gjenværende kilden til sann originalitet ligger i utrettelig raffinering av egen mikronisje; en prosess som krever enormt fokus, arbeidsvilje og ikke minst et overskudd av tid de færreste av oss kan smykke oss med i dagens prestasjonssamfunn. Når inspirasjonen driver noen til å trosse disse hindringene kan resultatene dog bli utrolige, og med disse ordene velger jeg å introdusere dere for ‘Degenerations’, den nye skiva til det norske, eksperimentelle dødsmetallbandet Diskord.
Sammen med band som Execration, Obliteration og Nekromantheon bidro Diskord til å gi den norske ekstremmetallbølgen dette tiåret et ansikt utad. Stikkordene var «old school-idealer» og «subtil videreutvikling», og blant de fire bandene var det Diskord som la størst fokus på sistnevnte. Til tross for at ‘Dystopics’ og EP-en ‘Oscillations’ bød på dødsmetalliske tvister og overraskelser i bøtter og spann var det dog lite de kunne gjøre for å forberede oss på den bioniske oppblomstringen bandet har foretatt på ‘Degenerations’, en av de klareste eksemplene på subtil innovasjon man kan finne i metallsjangeren i 2021.
‘Degenerations’ er en sammensmelting av en hel drøss med disparate uttrykk som på en og samme tid virker grundig gjennomarbeidet, leken og uanstrengt. Fra et utgangspunkt i både tradisjonell dødsmetall og Atheists rekonfigurering av samme sjanger på ‘Unquestionable Presence’ strekker Diskord seg i et enormt antall retninger som er fristende for en anmelder å forsøke å oppsummere, men som utvilsomt vil distrahere lesere fra viktigere poenger. Om jeg likevel skal nevne noen sjangertrekk som har hjulpet meg i å finne veien gjennom ‘Degenerations’s yrende biosfære ville jeg fokusert på nevnte Atheist, Voivods tilnærming til ledegitarer og ukonvensjonelle harmonier, samt en fleksibel og organisk tøying av det rytmiske rammeverket som flørter med fullstendig metrisk kollaps. Dette er dog kun en simplifisering, og Diskord er ikke sene med å kaste inn et jagende thrash-riff eller en brutal chug for å ytterligere forvirre og forlyste lytteren.
Det er likevel ikke sjangerblandingen som er det mest fremtredende aspektet ved ‘Degenerations’, men måten bandet bygger større strukturer ut av lokale teksturer. Hvert av platas øyeblikk er som et tomt rom som skal fylles med objekter og tingester, og Diskord møter denne utfordringen med perspektivet til en abstrakt kunstner (noe som gjør coveret desto mer passende). Åpningslåta «Loitering in the Portal» går på dette viset fra de skingrende gitarene og frenetiske rytmene til Atheists ‘Jupiter’ over til en eksponentiell, dødsmetallisk celledeling rundt låtas midtpunkt. Et enda bedre eksempel på bandets teksturbruk finner vi imidlertid på «The Endless Spiral», som etter en intro fylt av skraping, seige alarmer og metalliske hugg akselerer inn i en hyperdrive av tappede gitarer og buet bass.
Det vil være et helt nytteløst prosjekt å forsøke å bane meg igjennom platas låtliste på utfyllende vis, men jeg kan i det minste dra frem et par låter som stikker lenger ut enn øvrigheten fra den biomekaniske, virvlende massen som er ‘Degenerations’. «Abnegations» er som om Undeath gikk seg vill i den radioaktive slummen på Expanders ‘Neuropunk Boostergang», toppet med en ekstatisk, Rush-aktig solo; «Raging Berzerker in the Universe Rigid» grenser opp mot fullstendig rytmisk oppløsning til slående effekt, og «Atoms Decay» er som en snublende, døddrukken Suffocation med hjerteflimmer og reflukssykdom. I tillegg har vi nevnte «The Endless Spiral», samt det kanskje største høydepunktet av dem alle, «Gnashing». Etter introduksjonens virvlende harmoniske gjørmepøl bryter bandet plutselig ut i et fengende crossover thrash/disco-riff som kunne fått selv den dystreste post-apokalyptiske festgjenger til å miste besinnelsen, før en eksplosjon av hyperaktiv svartmetall tilintetgjør de siste restene av menneskelig sivilisasjon på et blunk.
Som dere kan tyde ut ifra min uoversiktelige ordsalat er ‘Degenerations’ en plate det er umulig å oppsummere på hendig vis. Diskord har rett og slett gitt ut en plate som inneholder så mye informasjon, presentert på et såpass fremtredende vis at en som anmelder må anerkjenne at en tradisjonell omtale ikke rommer alle observasjonene man måtte ønske å inkludere. Det viktigste av alt er at ‘Degenerations’ er en av årets sterkeste norske utgivelser, og en plate som med iver og entusiasme setter dødsmetallen i et lys vi aldri helt tidligere har sett den i. Selvfølgelig vil skiva vise seg å være krevende for enkelte, men for de av oss som høster enorm glede av å se et band kaste seg inn i skapelsesprosessen med tøylesløst kreativt overskudd er ‘Degenerations’ et høydepunkt som kommer til å skape etterdønninger i lang tid fremover. Anbefales på det sterkeste.
Metallurgi 