Hate Angel – «God Is Gone»
Hate Angel er en trio bestående av Hans Erik Sundby (gitar), Håkon Løberg (bass) og Marius Finstad fra Last Lightning (vokal). Etter å ha testet kjemien innad i bandet med en EP ved navn ‘Chosen Ones’ i 2019 har bandet brukt tiden sin på stable på plass full-lengderen ‘Kill for Passion’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Platas første singel «God Is Gone» skeier inn i et sjangerlandskap som er hakket mer preget av dødsmetall enn tidligere, et tilleggs-element bandet har bakt inn i sin sedvanlige blackthrash på meget fascinerende vis.
Den snublende, slurvete måten gitarene hugger seg frem på «God Is Gone» minner vagt om det eksentriske dødsmetallbandet Dim Mak, tidvis til og med litt om de hetedestruerte strømkretsene til Portals ‘Ion’. Dette er en slurvethet som gagner musikken heller enn å sverte den, ettersom den gir låta et skeivt ganglag som gjør dens krokete figur ekstra truende. Skåldende bølger av svartmetall skaper oppbrudd i den uregjerlige dødsthrash-fremdriften, og spesielt de atypiske svartmetallgitarene som stormer under gitarsoloen mot slutten av låta gir meg inntrykket av at Hate Angel ønsker å utvide grensene noe på sin kommende utgivelse. «God Is Gone» er en låt som – til tross for at det ene riffet dukker opp i overkant mange ganger – vekker nysgjerrigheten min i forkant av ‘Kill for Passion’, og som står godt på egne ben slik en singel helst bør.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Shadowland – «Mary Celeste»
En underrepresentert art i Norge etter alle beregninger, Shadowland er et tungrock/trad-band som vektlegger sjangerens tidlige tendens til historiefortelling og mytespinneri. På deres nye singel «Mary Celeste» dreier denne fortellingen seg om det titulære spøkelsesskipet, hvis skjebne er av en mystisk sort som passer helt utmerket til tradmetall av gammel årgang. Bandet virker fullstendig klar over dette, og kaster seg inn i fortellingen med en entusiasme og en iver som sender tankene i retning band som Manilla Road og The Lord Weird Slough Feg.
Den tredelte taktfølelsen som «Mary Celeste» bygger på gir umiddelbart en følelse av gyngende, bølgende sjø. De rockende licksene i bass og gitar er som sjøsprøyt over ripa, og John Nordbys virile stemme gir låta et preg av episk doom ala Solstice. Den helhetlige pakken er ytterst effektiv, et streit og fengende stykke tungrock/metall som trolig vil gjøre øynene dine blanke dersom du er fan av plater som ‘White Horse Hill’. Shadowland er nytt og hyggelig bekjentskap for meg, så jeg er spent på hva de kommer til å levere på ‘Frozen in Time’, andreplata som har planlagt slipp i høst. Om du liker doom-preget tungrock og episk historiefortelling finnes det mange gode grunner til å la seg begeistre av «Mary Celeste».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Rongeur – «Underachiever»
Et hamrende åpningsmotiv sleper seg bortover landskapet som en gedigen, jordjevnende plog på Rongeurs andre singel fra den kommende skiva ‘Glacier Tongue’. Sludge/støyrock-bandet demonstrerer her i løpet av få sekunder at de er i stand til å anvende den destruktive tyngden til sin utvalgte sjanger på effektivt vis, men jo lengre ut i «Underachiever» man kommer, jo tydeligere blir det at bandet også behersker en rekke verktøy som ikke er så typisk for sludge. På «Underachiever» blandes nemlig sludgens dypt drønnende gitarer med elementer fra cinematisk post-hardcore/rock, en kombinasjon som byr på et svært potent og emosjonelt sluttprodukt.
Mye av årsaken til at låta setter følelsene i sving er den ektefølte smerten i røsten til, ja, hvem enn det er som har ansvar for låtas vokal (samtlige medlemmer er listet opp som vokalister på Metal-Archives). Måten vokalisten unngår å begrense seg til en enkel vokalteknikk, men heller foretar stadige dynamiske utsving gjør fremførelsen utrolig overbevisende, hvilket er forfriskende i en ofte ensrettet sjanger som sludge. I tillegg har vi den tårnende midtseksjonen og dens mange gitarspor, samt det mektige korpartiet mot slutten av låta som bidrar til å tilføre låta en ekstra størrelsesdimensjon. Det eneste jeg har av reell kritikk å rette mot «Underachiever» er at jeg opplever at miksen mangler en viss fylde, spesielt når gitarene vandrer fra et mørkt til et lysere leie. Ser man bort i fra denne detaljen er låta en unektelig suksess; en ruvende komposisjon som kommer til å gi ‘Glacier Tongue’ en minneverdig avslutning.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 