norsk – Side 35 – Metallurgi

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Communic – Hiding from the World

Ukas norske utgivelse er et strålende stykke musikk fra de norske power/prog-veteranene i Communic. Da jeg anmeldte den titulære singelen fra plata et par uker tilbake overrasket det meg stort at jeg ikke hadde merket meg ved navnet tidligere. Den kraftfulle og profesjonelle produksjonen skrek at «her er det yrkesmusikere på ferde», og med tanke på hvor flinke vi i Norge er på å fronte progressiv rock og metall burde jeg da strengt tatt ha vært innom en av de fem albumene deres på et eller annet tidspunkt. Man kan lure på hvorfor Communic – Norges Nevermore til Circus Maximuses Dream Theater – ikke har et større fotavtrykk i den norske metallscenen, og man vil ha rett i å stille spørsmål rundt det, ettersom diskografien deres frem til i dag er sterk og uten åpenbare feiltrinn.

I fare for å avsløre dommen noe tidlig i lesningen, så begår ikke Communic noe feiltrinn med ‘Hiding from the World’ heller. Den nye plata er nok en massiv og finslipt samling låter, full av veloljet musisering, hyppige vendinger og storslåtte utblåsinger. Hoved-uttrykket har som sagt sine røtter i mørk power/prog i Nevermore-stil, med riff som kunne vært skrevet av Jim Matheos (Fates Warning, Arch/Matheos). Produksjonen er tilnærmet perfekt for sjangeren, med sin høyoppløste men kraftige fasade, velbalanserte instrumentplassering og smektende tone-kontroll på alle lydkilder. Over dette stabile stillaset er den dynamiske stemmen til Oddleif Stensland fanget med klarhet, noe som gir ham frie tøyler til å selv-harmonisere, skifte mellom registre og generelt bare klemme til som han måtte ønske.

Låtene ligger alle i tidsrommet 6-10 minutter, med unntak av «Soon to be» som fungerer som en intro til avslutningssporet «Forgotten». Communic anvender kontrastfylte vendinger i komposisjon og tekstur; fra rene lydbilder til tunge strekk, fra åpne landskap til klaustrofobiske korridorer. Åpningslåta «Plunder of Thoughts åpner med et klassisk power/prog-riff, før noen hurtige seksjoner gir Stensland mulighet til å anvende sin Tony Moore-aktige (Riot) hodeklang, samt plukke ut en elegant solo. Denne friske utgaven av Communic finner vi også på «Face in the Crowd», som i kampens hete overrasker med både rullende dobbel bass og blast beats. Ellers finner vi ektefølte power-ballader som singel og tittelspor «Hiding from the World» og selvhjelps-låta «My Temple of Pride» som slår til med gitarer som ut av refrenget på Metallicas «Fade to Black» og en harmonisk bro i kjent europower-stil.

Med generelt lange låtlengder og en spilletid på en time blir det naturlig for meg å gi bandet litt tyn for deres manglende evne til selvredigering. Det oppstår derimot et gyllent tilfelle av kognitiv dissonans når jeg samtidig må erklære at de beste låtene på plata er de som tar seg en ekstra runde i baren før de forlater lokalet. Med sine ti minutter hver risikerer både «Born Without a Heart» og «Forgotten» å dvele etter stengetid, men overbeviser i stedet med sine affekterende historiefortelling og dramatiske struktur. Svingende emosjonelt terreng blir håndtert med takt, høydepunktene føles velfortjente og pub-eieren tørker en tåre fra øyekroken før han stenger ølkrana.

Dessuten kan lange låter tilgis i en undersjanger der overdimensjonering er normen, og en viss toleranse for corny manøvrer er essensielle for å ha glede av lyttingen. ‘Hiding from the World’ er en fengende og forseggjort, for ikke å si personlig og affekterende plate som burde anskaffes av alle fans av moderne power/prog-uttrykk. For meg som ikke i utgangspunktet anser undersjangeren som en av mine favoritter krevde det en viss innlyttings-periode før jeg innså hvor mye melodiske perler og omhyllende stemninger som var gjemt bak det typiske uttrykket. Om du er mindre power-skeptisk enn meg vil nok ‘Hiding from the World’ sette sine spor allerede fra første gjennomlytt, og den vil fortsette å avsløre nye sider ved seg selv gjennom de neste ti. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas internasjonale: Liturgy – Origin of the Alimonies

Med eksentrikeren Hunter Hunt-Hendrix i spissen inntok Liturgy metal-scenen for alvor med ‘Aesthethica’ i 2011 – en plate som, godt hjulpet av et musikkfilosofisk manifest skrevet av Hendrix selv, provoserte vettet av den gamle black metal-garden. Og joda: Med den selvpåførte – og avgjort selvhøytidelige – merkelappen «transcendental black metal» utgjorde lyse, himmelske tremolo-gitarer, hylevokal og en eksplisitt fascinasjon for romantikken en klar brodd mot svartmetallens klassiske dystre og satanistiske uttrykk. Et fantastisk samspill preget av klart jazz-inspirert trommespill og math rock-elementer bidra videre til å gjøre ‘Aesthethica’ til et usedvanlig spennende musikalsk eksperiment. Eksperimentelt skulle det også fortsette å være da den mer halvbakte ‘The Ark Work’ kom fire år senere med vesentlige innslag av midi- og glitch-elementer. Høydepunktet kom for min egen – og nok mange andres – del imidlertid i fjor med ‘H.A.Q.Q.’ – en plate som langt på vei blander sammen det beste fra de to forgjengerne og fremsto som en dristig og nyskapende, men høyst kontrollert innsats fra Hendrix og co. Sannsynligvis er det et av forrige tiårs mest beundringsverdige – og beste – metal-plater.

Derfor knyttet det seg selvsagt stor spenning til lanseringen av ‘Origin of the Alimonies’, en plate som av Hendrix er presentert som en opera som omhandler en såkalt «cosmogonical traumatic explosion» mellom guddommene OIOION og SIHEYMN. Tematikken skal ellers reflektere en eksistensialistisk-filosofisk diskusjon Hendrix fører på sin egen YouTube-kanal; en diskusjon som skal være inspirert av både tysk idealisme og fransk strukturalisme, og som er for vanskelig å dykke inn i til at jeg både evner og orker å gå nærmere inn på den her. Men det hører med til historien når bandet ved hjelp av mikrotonalitet, improvisasjon og et åttemannsorkester fremstår mer avant-gardistisk en noensinne også rent musikalsk, angivelig inspirert av komponister som Richard Wagner og William Blake.

Åpningsstrekket «The Separation of HAQQ from HAEL»/«OIOION’s Birth» er i alle fall i all hovedsak et stykke moderne orkestermusikk, preget av tostemt og imponerende fløytespill og et overraskende tilfredsstillende element av dissonans. De klassiske, lyse Liturgy-tremolo-gitarene gjør et raskt inntog i et vakkert, øredøvende klimaks på førstnevnte låt, men slår ut i full blomst på «Lonely OIOION». Dette er utvilsomt en ganske dynamisk og tettpakket sak, der det desidert kuleste og mest oppsiktsvekkende elementet er bruken av glitch-effekter i oppbyggingen mot klimakset – et element jeg egentlig trodde kom til å miste litt av sin appell etter hyppige tilfeller av det på ‘H.A.Q.Q.’, så vel som på singelen «Antigone».

«Lonely OIOION» var den første singelen som ble lansert i forbindelse med ‘Origin of the Alimonies’, og gjorde meg egentlig litt bekymret fordi den fremsto som så voldsomt tettpakket. Som sagt er den også det, og Liturgy klarer her å stappe inn en haug med elementer inn i knappe fire minutter. Som ofte ellers klarer imidlertid albumsammenhengen å døyve slike bekymringer til en viss grad; låta føles som en naturlig forlengelse av det lange åpningsstrekket, og glir ikke minst bra inn i «The Fall of SIHEYMN» – albumets kanskje kuleste segment der blandingen av fri-jazz-improvisasjon og dissonans utgjør en fantastisk dramatisk musikalsk reise. Noe verre er det med albumets kanskje svakeste låt, SIHEYMN’s Lament, der jeg ut fra singel-lanseringen hadde de samme bekymringene som i forbindelse med «Lonely OIOION». Trip-hop-leken i begynnelsen og ikke minst det uventede djent-riffet mot slutten er helt klart utrolig spennende og kule elementer innenfor Liturgys kontekst, men låta fremstår for ustrukturert i sine tre og et halvt minutt – selv etter mange gjennomlyttinger.

Mer langstrukket blir det imidlertid med en gang etterpå, når fjortenminutteren «Appartition of the Eternal Church». Her begynner bandet (ensemblet?) med rolige, lyse og lett dissonante åttendedelsakkorder på piano, noe som gjør inspirasjonen Hendrix har fra den amerikanske avant-gardisten Glenn Branca forholdsvis åpenbar – særlig om man har den klassiske førstesatsen i «Symphony No. 1» fra 1981 friskt i minnet. Det storslåtte – og egentlig direkte uvennlige – black-metal-hovedriffet som gjentar seg jevnlig, samt de himmelske klimaksene, gjør imidlertid dette til en klar Liturgy-låt. Albumets gode flyt åpenbarer seg også igjen i den glidende overgangen til den korte avslutningen «The Armistice», som runder av plata på strålende og storslått vis.

Det skal godt gjøres å overgå ‘H.A.Q.Q.’ i både kvalitet og nyvinning. Det er nok heller ikke noe jeg har forventet av ‘Origin of the Alimonies’. Likevel blir jeg stadig overrasket over hvor spennende musikk Hendrix åpenbart klarer å oppdrive på kort tid, og de 37 minuttene plata varer åpner helt klart et slags nytt kapittel i Liturgys lille historie. Den gjør det i alle fall klart at det kontroversielle i Hendrix’ og Liturgys rolle i metal-scenen egentlig utgjør noe utrolig beundringsverdig og verdifullt. Ifølge Hendrix selv ligger en plate som ligner mer på ‘H.A.Q.Q.’ på trappene. Slik det ser ut nå er det ingen grunn til ikke å glede seg enormt.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: Dirty Projectors – 5EPs

Dirty Projectors er et prosjekt som med sine spinnville kammer-orkestreringer og kyndige produksjon har skaffet seg en rekke celebre fans, blant andre Kanye West, Drake, Björk og David Byrne. Bandleder Dave Longstreth skriver og arrangerer på et vis som taler om bunnsolid musikkteoretisk kunnskap og dyptgående interesse 1900-tallets eksentriske musikkhistorie. Til tross for disse akademiske kvalitetene har Dirty Projectors alltid vært i konversasjon med pop-kulturen, og samtlige av platene deres balanserer musikk for musikere og bred appell på svimlende vis.

‘5EPs’ er en atypisk utgivelse for Longstreth og co. Der tidligere plater har vært tydelig preget av bandlederens styrende hånd er ‘5EPs’ bygget på et konsept om lever og dør på samtlige bandmedlemmers evne til å holde stand som medlem av et kreativt kollektiv. De fire første EP-ene er dedikert til hver av bandets fire musikere, og gir dem en mulighet til å lede det musikalske forløpet med sin egen stemme. På den femte og siste EP-en samles de og danner konseptbevis for kollektivet som samlet enhet. Dirty Projectors har blitt et band, og et overbevisende et.

EP no. 1 er ledet av Maia Friedman, og er titulert ‘Windows Open’. Instrumenteringen er sommerlig og innbydende, med varme gitararrangementer, smertelig vakre vokalmelodier og korte innslag av støvete trommer. EP-en starter sterkt med duppende-jolle-i-vannkant-jammen «On the Breeze» og Fleetwood Mac-inspirerte «Overlord», og avslutter enda sterkere med den filmatiske Joni Mitchell-melankolien på «Search for Life» og de lengtende gitararrangementer på «Guarding the Baby». Jeg har ingen innvendinger å komme med, og EP-en har sakte krøpet opp mot toppen av årets musikalske opplevelser for min del.

‘Flight Tower’ er ledet av Felicia Douglass og presenterer et passende eksentrisk Dirty Projectors-take på R’n’B. Åpningslåta «Inner World» hadde føyd seg inn som en god feature på bandets høydepunkt fra 2012, ‘Swing Lo Magellan», med sin elskovsbass og forskrudde beat. Deretter får vi et møte mellom Kanyes klassiske vokalmanipulasjon og den vimsete produksjonen til Dram og Lil Yachtys «Broccoli» på «Lose Your Love». EP-ens øvrige låter skaper forbindelser til fargerike musikanter som Merrill Garbus fra Tune-Yards og Panda Bear, uten å noensinne så tvil rundt hvilken moniker musikken er utgitt under. Som EP no. 1 er dette uhyre velfungerende, og jeg formelig hyler av glede for hver kreative beslutning som tas.

EP no. 3, ‘Super João’, konstituerer en bitteliten bølgedal i prosjektets ellers skyhøye kvalitetsgraf. Dave Longstreths EP er inspirert av João Gilberto og brasiliansk bossa nova, og er nyansert og sprekt harmonisk, men noe temperert i uttrykket. EP no. 4, «Earth Crisis» er ledet av Kristin Slipp, og hever seg igjen mot toppsjiktet av eksperimentell indie med sine fargerike, kammermusikalske kunstsanger. Loopede treblåsere, knakende sub-bass og svimlende strykere danner et sammensatt og kollasj-aktig uttrykk som tidvis minner om blant andre Igor Stravinsky, Tirzah, Bobby Krlics soundtrack på ‘Midsommar’ og britisk neo-klassisisme, uten å drukne i den veldige mengden referanser.

Den oppsummerende EP-en, ‘Ring Road’, bringer alle musikerne sammen i et knippe oppstemte, energiske låter som av alle ting får tankene over på den virale hiten «Dumb Ways to Die», uten at det blir flåsete eller teit. Til tross for sine vidt forskjellige uttrykk er det å lytte gjennom alle fem EP-ene fra ende til annen en solid helhetlig opplevelse; jeg vil faktisk si at variasjonen jobber i platas favør, ettersom det er umulig å kjede seg når det er så mange krappe svinger i lendet. ‘5EPs’ er både en skattkiste for anmeldere – Til tross for hyppig referansebruk i omtalen har jeg omtrent bare skrapet overflaten av det faktiske antallet som står nedskrevet i notatblokka – og for fans av kreativ, fengende og idiosynkratisk indie-musikk. ‘5EPs’ er et lovende tegn på Longstreth og co.-s pågående utvikling, og serverer noen av årets flotteste låter. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Hjelvik – Welcome to Hel

Mye er blitt sagt, skrevet og spekulert rundt Erlend Hjelviks plutselige beslutning om å forlate en av Norges største eksporter innen rock og metall i 2018. Kvelertak har for meg og mange andre i Norge fylt en betydelig del av lyttehistorikken siden 2011, og tapet av frontmannen var en ergerlig nyhet som fikk meg til å bekymre meg skakk for bandets fremtid. Nå som Kvelertak har slått seg til ro med sin nye frontmann Ivar Nikolaisen fra The Good the Bad and the Zugly, og Hjelvik har brutt den rungende stillheten med et fullverdig, selvtitulert prosjekt, er det derimot på tide å takke farvel til gamle minner og åpne øya for nye prospekter.

Hjelviks debutskive ‘Welcome to Hel’ skiller seg markant ut fra vokalistens tidligere band. Borte er nesten alle hint av hardcore og punk, erstattet med et lydbilde som slekter tungt på gamle former for tradisjonell metall og NWOBHM. Her er det klassisk riffing, oppløftende akkordrekker og luftige leads som preger opplevelsen, det hele toppet med Hjelviks distinkte og lett gjenkjennelige vræl. Vikingtematikken gjør seg ikke bare bemerket gjennom tekst, men ender også opp med å definere platas karakter etter adskillige lyttinger. Den type viking-metall vi finner på ‘Welcome to Hel’ minner ikke om gammel Enslaved eller den power metal-lenende varianten som praktiseres av band som Ensiferum, men kan minne omBathory‘s ‘Hammerheart’ roidet opp på klassisk hardrock og engelsk metall.

Platas ti spor er alle sammen velformede og kompakte, og balansen er god mellom oppstemte og mer dystre numre. Åpningslåta «Father War» er kanskje den mest energiske av hele bunten, og dyttes over i rødt av Kevin Foleys heseblesende trommespor. «Helgrinda» er også engasjerende, med et intenst strekk av orgel og blast beats som maner frem indre bilder fulle av sjøsprøyt og opprevede seil. «Glory of Hel» virker skreddersydd for en fremtid uten restriksjoner på folkemengder og livemusikk, og det samme gjør «12th Spell» med sin mørke mine og kraftfulle gitarer.

Ikke alle låtene presterer å holde energinivået oppe, og de største syndebukkene bommer grunnet en litt for pyntelig produksjon heller enn komposisjonsmessige mangler. Den nesten gotiske karakteren til for-refrengene på «Kveldsulv» flatteres ikke av en produksjon der gitarene ligger rene og ufarlige i forgrunnen, og soloene spesielt låter varsomme og forsiktige der de heller burde detonere som skjødesløse fyrverkerier. Det er ingenting å si på Hjelviks eminente stemme – den oser av råskap og primal energi som alltid – men resten av musikerne gir en følelse av innleid kompetanse heller en lidenskap for det musikalske materialet.

Det er synd at estetikken byr på mangler når låtskrivingen til tider er riktig god. «Ironwood» henter overraskende sterke trekk fra mørk NWOBHM (åpningsriffet minner om klassisk Satan) og har fengende melodiføring i mengder. Avslutningslåta «Necromance» byr på en lett tilgjengelig black’n’roll-jam med strålende sang av Mike Scalzi fra Slough Feg. ‘Welcome to Hel’ er en solid førsteutgivelse for Erlend Hjelvik, og argumenterer godt for at han er i besittelse av ideer som ikke ville vært mulig å anvende i hans tidligere band.

Ghetto Ghouls – Our for Justice

«T-Town lords of thrash, horror, punk, action and hardcore hiphop», Ghetto Ghouls er tilbake med en kort og intens EP ved navn «Out for Justice». EP-en er i kjent Ghetto Ghouls-stil fylt til randen av metallisk punk og crossover thrash med hyppige innslag av gjeng-vokal. Stikkordet, som forstått ut ifra disse benevnelsene samt bandets egen facebook-biografi, er gatekultur av typen som maner frem bilder av nedtaggete bakgater nedgravde i glasskår og eier-løse tenner

På «Out for Justice» finner du ingen ambisiøse sjangerblandinger, utbroderte komposisjoner eller dristige eksperimenter; kun illsinte gitarer og arge utrop. Plata åpner med en illevarslende sample, før et heseblesende Negative FX-riff slår portene av hengslene og åpner ild. Snart er vi oppslukt i en crossover thrash-syklon der hardcore-brauting og lys screaming fører verbal stridføring mot lytteren, som i mitt tilfelle tar imot slagene med åpne armer og en gledeståre i øyekroken. Et d-beat-strekk fyrer ytterligere opp under bandets stump, og de racer inn i låt nummer to på rekordtid.

«Marked for Death» serverer mer gatemat, med rumlende tammer og fengende refreng; til og med et vaskeekte teutonisk riff i Accept-stil melder sin ankomst rundt et minutts-merket! Deretter får vi «Death Warrant», som med sine trad/speed-påvirkede leads og korte, knyttneve-agnende bro skaper ytterligere entusiasme hos anmelder. Til slutt har vi «I Come in Peace», en Red Death-aktig hybrid av rabid hardcore, manisk thrash og speed metal.

Dette er musikk som kiler gledes-sentrene i hjernen, som letter på den late skrotten og sender den i retning nærmeste ned-taggede kulvert. Den forrykende energien og galskapen er på plass; det eneste som mangler noe er selve presentasjonen. Produksjonen mangler limet som samler instrumentene til en sammensveiset dødsskvadron, og EP-coveret har en tone som kan gjøre at bandet oppfattes som mer amatørmessige enn de egentlig er. Med en oppgradering på den visuelle/ produksjonsmessige fronten hadde en eventuell full-lengder vært et gyllent prospekt, ettersom deres take på crossover ala Suicidal Tendencies og metallpunk har en god ånd over seg. «Out for Justice» er uansett oppfriskende som en Cevita-shot med chili og açaí, og er et perfekt lydspor til å dunke ned et par Dahls til før man skal ut og rive poser ut av søppelkasser.

Tárvotur – Hiraeth

Tárvotur er et enmanns-band fra Lyngseidet i Nord-Troms som, i sterkt avvik fra forventningene til formatet, spiller en form for moderne dødsmetall som refererer til noen av de største navnene på den internasjonale metall-scenen. Hans andre album under prosjekt-navnet bevarer debutens spesielle blanding av tunge, groovy riff og elektroniske innslag som eimer av 90-tallet, men denne gangen med en betydelig oppgradering lydproduksjon. Det er fortsatt ingen tvil om at dette er musikk som ble skrevet og spilt inn på gutterommet, men viten om at dette er en enkeltperson som sitter og lærer seg fullstendig plateproduksjon på egenhånd – skriving, spilling, opptak, miksing – gjør forbedringen mellom utgivelsene meget imponerende.

Åpningslåta «Wouldn’t You?» er det første tegnet på vi har å gjøre med et interesse-prosjekt. Etter lyden av en mørk, pulserende sonde kryper det inn all slags knitrende, digital perkusjon, før et langsomt breakbeat ala Massive Attack forvandler låta til en trip hop beat Tricky ville følt seg komfortabel med å rappe over. Deretter får vi et knapt minutt med messende vokal over lo-fi trommer og virrende elektroverktøyer via «It’s All in Your Head», før vi på låt nummer tre(!) får høre hva Tárvotur virkelig dreier seg om. Et groove metal-riff spretter litt opp og ned på stedet, før et strekk med black/death åpner dørene for en suggererende, nesten psykedelisk mellomseksjon.

Det er generelt en veldig eklektisk miks av elementer som er representert på ‘Hiraeth’, et inntrykk som forsterkes av innslagene av romslig lyddesign som popper opp med jevne mellomrom. «New Life» åpner med et moderat Meshuggah-riff, før bridgen anvender feedback og aggressiv mumling på en måte som sender tankene i retning Slipknot og Korn. «Redemption/Corruption» er like splittet, og inneholder henholdsvis partier som minner om sludge, Devildriver og Yobs «Beauty in Falling Leaves». Det krapt svingende uttrykket gir litt nakkesleng, og gjør det vanskelig å tyde hva som er den sentrale drivkraften bak prosjektet.

Etter at «Below» gjør lite for å endre på den sveivende kursen er det lett å miste håpet, men det ville vært synd, for etterfølgende låt er platas mest givende for anmelders anliggende. «Why Are You Afraid?» bruker de første fire minuttene på å utforske et konsist sound som er preget av harmonisk veltalenhet og fengende riffing. Endelig er den dramatiske kohesjonen og fremdriften på plass, og til tross for en litt klussete bro er resultatet storslagent. «House of Silence» avslutter plata i nok et ambiguøst sjangerlandskap, men denne gangen føles det på en eller annen måte mindre skurrende.

Selv om jeg har rettet mye kritikk mot plata i anmeldelsen er det viktig å sette utgivelsen i perspektiv. Det er en grunn til at mange enmanns-prosjekter ender opp i svartmetall-landskapet, og det er fordi soundet er som skreddersydd for solo-musisering, ettersom det stiller lave krav til både tekniske ferdigheter og produksjons-kunnskaper. Det nivået av sjangerblanding og uttrykksmessig smidighet som Tárvotur forsøker å hanskes med er veldig krevende selv med en fullstendig line-up av kompetente musikere, og dermed føler jeg at tålmodighet og forståelse fra anmelder og lytter burde være på sin plass. Selv om plata oppleves som oppstykket og lite konsis, er det flust av overbevisende strekk og riff som vekker entusiasme, og jeg smilte mer under lytting enn jeg surmulte. Dette er absolutt et type prosjekt som fortjener støtte fra den norske metall-scenen ettersom viljen og ferdighetene bak prosjektet virker å bygge mot noe særegent og viktig om ligger rett bak horisonten. Det er bare et spørsmål om tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Varde – «Skuld»

«Skuld» er singel nummer to fra den kommende debutplaten til det folketradisjons-inspirerte svartmetallbandet Varde. Bandet er signert av en av de mest distinkte leverandørene av mørk utmarksmusikk, Nordvis Produktion, og på tidligere singler har match-upen virket ytterst passende. «Skuld» er dog et litt annet beist enn det meste som er å finne på Nordvis, med sine industrielle rytmer og syrlige synth-bass, uten at dette skaper et skisma mellom bandets og plateselskapets etos.

«Skuld» åpner med en tone som skraper mot innsiden av øregangene, før suggererende tremolo-gitarer og nevnte trommebeat skaper motorisk fremdrift. Vokalist «Koll» resiterer den romantiske diktningen med dramatisk glød, og over de stadig skiftende strømmene av modernisert brutalisme som blir ført av rytmeseksjonen skapes det en absurd kontrast mellom gammelt og nytt. Kombinasjonen av vokalfrasering som tidvis minner om Till Lindemann og industrielle svartmetall-elementer får meg til å tenke på et alternativt univers der Rammstein ble introdusert for Immortal før innspillingen av ‘Sehnsucht’. Like etter blandes enda et kjent uttrykk med det bestialske maskineriet til Varde, når eteriske akkorder rives over en maskingevær-ild av gitarer; et knep som ble flittig brukt av Ivar og co på Enslaveds ‘Below the Lights’.

Det hele kokes ihop til et sammensydd uttrykk som fungerer aldeles strålende. Godt behjulpet av en produksjon som lyder profesjonell og velbalansert – klar og polert samtidig som svartmetallens råskap er intakt – er dette et eksperiment som jeg ikke hadde forventet etter å ha hørt de forgående singlene, men som gir mersmak. Jeg har på følelsen at vi har å gjøre med en «Urjotun»-situasjon; et enkeltstående eksperiment på en ellers uttrykksmessig konsis-plate. Dette er meg ikke imot, ettersom sjanse-takning i svartmetall i 2020 er veldig velkomment, spesielt når resultatet er så sterkt som «Skuld». Høy anbefaling!

Maktkamp – «Krenkefest»

For en som overlevde ungdomsskoleperioden takket være bl.a. Kvelertaks debut på hodetelefonene er Maktkamps nyeste singel, «Krenkefest», et selvfølgelig resultat av en av Norges største musikklivs-omveltninger det siste tiåret. For foruten pop-dynastiet som har reist seg i kjølvannet av artister som Aurora og Sigrid, har en av de mest gledelige overraskelsene fra våre hjemtrakter i nyere tid vært den internasjonale suksessen til Kvelertak. Jeg har gått rundt og ventet på at ungdommen som i første omgang internaliserte den fengende spillinga til Landa, Rolland og Ofstad skulle innta hovedstaden med sine egne tolkninger av soundet, og det har endelig skjedd. Maktkamp har entret skyttergravskrigen mellom melodisk punk/ hardcore og eksplosiv hard rock som har manifestert seg gjennom band som Kvelertak, The Good, the Bad and the Zugly og Blood Command, og de er klare for å sette sine egne fotspor i gjørma.

Gitarspillet er oppstemt og engasjerende gjennom de tre kompakte minuttene av «Krenkefest», med enkelte innslag av utvidede post-punk akkorder som skiller gruppa fra artistene nevnt ovenfor. Rytmeseksjonen driver riffene fremover ustanselig, og vokalist Kjetil Elverum basker seg i det energiske lydbildet med sine kraftfulle screams. Låtskrivinga er inspirert, med overganger som tar lytteren fra riff til riff uten å sette av tid til hverken refleksjon eller ettertanke. Selv om dette tidvis lener seg prekært over mot Kvelertaks åndsverk (spesielt når bandet låner fra svartmetallen) er entusiasmen til å ta og føle på, og nok til å vinne anmelders gunst. «Krenkefest» er som en fargesprakende beyblade som uredd spinner seg bortover en line mellom to skyskrapere; med andre ord umulig å ta øynene fra. Anbefales alle fans av melodisk hardrock med trøkk og livsglede.

The Sickening – «Realm of Pudridity», «Taker of Souls» & «Extended Suffering»

Til slutt har vi et knippe singler som jeg har klart å overse ved et uhell, noe som burde ha vært vanskelig med tanke på ekspertisen til bandet som har skrevet dem. The Sickening er å regne som adelige innen norsk, brutal dødsmetall, med en produksjon som strekker seg tilbake til 2007. I en tidsalder hvor selskaper som Unique Leader har skapt seg en genuin bedrift av å gi ut plater som alle overholder den snevre undersjangerens strenge regler, er tiden absolutt moden for en plate til fra The Sickening, hvilket vil bli deres tredje (Om ‘Sadistic Self Mutilation’ med sine 32 minutter kan regnes som EP).

Ved første øyekast er det ikke mye som skiller disse tre låtene fra resten av konkurransen. Dette er musikk som slekter tungt på Suffocations ‘Pierced from Within’, sett gjennom en moderne linse typ Organectomy og Katalepsy, uten å noensinne nærme seg slam-territoriet. Men etter noen lytt begynner enkelte seksjoner å feste seg i sinnet, og små særegenheter blir synlige. Den første singelen, «Realm of Putridity», er en teknisk knute av en låt med en mørk, harmonisk bro og en finale som imponerer med rytmiske finurligheter. «Taker of Souls» er en veritabel storm av virvlende Dismember-riff og lynrask tromming. «Extended Suffering», den siste og beste av de tre singlene, presterer å bevare brutalitetens fulle tyngde, samtidig som de jagende tremolo-gitarene former minneverdige fraser og små hooks.

Når The Sickening setter ned tempoet og slipper sitt tyngste materiale løs på lytteren er det som å høre på en arkeologisk utgravd versjon av Devourment, hvor riffene bak bandets ugjennomtrengelige lyd-suppe plutselig har blitt synlige. De tre singlene er overraskende varierte, og lover godt når det kommer til storformen på den kommende plata. For fans av moderne, norsk, brutal dødsmetall er dette selvfølgelig lytting, og for folk som ønsker å snuse på sjangeren uten distraksjon fra breakdowns eller huleboersk slam-rytmikk er dette en gylden mulighet til å utvide lytte-arsenalet. Bunnsolide greier.

Enrapture – «Groundswells»

Bandet mitt Enrapture slapp singel nå på fredag, en ni-minutters dose progressiv ekstrem-metall titulert «Groundswells». Sjekk den ut om du har lyst!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Beaten to Death – Laat maar, deel een: ik verhuis naar Mastbos

Valget av ukas norske plate blir litt selvfølgelig denne gangen, ettersom det sist uke kun ble sluppet én utgivelse som oppfyller Metallurgis retningslinjer hva gjelder kandidaturet for ukas norske plate. I en slik situasjon kan man jo enkelt forestille seg at en høyst uverdig utgivelse vil kunne meske seg med vår gjeveste pris grunnet manglende konkurranse, men heldigvis ble det ikke slik denne gangen. Den norske melogrind/prog-grind/samma-faen-grind-patruljen Beaten to Death har nemlig kommet med en EP som hadde kunnet konkurrert om tittelen i en hvilken som helst uke så langt i bloggens korte levetid.

Det som kompliserer situasjonen bittelitt er at EP-en ‘Laat maar, deel een: ik verhuis naar Mastbos’ («Glem det, jeg flytter til Mastbos» per Google Translate) er en digital-utgivelse av fire låter fra bandets plate fra september, ‘Laat maar, ik verhuis naar het bos’ («Glem det, jeg flytter på skævven»). Den fulle utgivelsen ble kun gjort tilgjengelig for kjøpere av vinyl-versjonen, og var ikke mulig å tak i via fil-nedlasting eller streaming-tjenester. Nå som LP-fiffen har fått konsumere i fred i en måneds tid er det endelig tid for de gjerrige, ikke-betalende masser å få sin del av kaka, og deres stykke har blitt ytterligere delt i fire små munnfuller som skal nytes over et lengre tidsrom. Se på det som et promoterings-eksperiment; en kombinasjon av en fire-retters gourmet-middag og John Cages «As Slow As Possible», det 639 år lange orgelstykket der hvert akkordskifte – som finner sted hvert 2. til 8. år – er en lokal begivenhet.

I første porsjon flytter Beaten to Death til Mastbos, et idyllisk skogområde i Nederland. Bandets patenterte sammensmelting av energetisk grindcore og henførende melodikk er like distinkt som alltid, og ettersom at fartstiden deres har økt har de også blitt flinkere til å bruke lyd-hybriden på effektivt vis. «Flatulence of Emotions» begynner plata med dets mest klassiske grindcore-strekk, men allerede etter 28 sekunder får vi et hjerteskjærende og melankolsk øyeblikk hvor Sunny Day Real Estate-gitarer og nostalgisk piano utveksler velmenende klaps på skulderen. Medfølelsen vedvarer ikke, og snart klinger alarmerende gitar-dissonanser over de skarpe kritiske salvene til vokalist Anders. Det hele møtes i en desorienterende og vektløs kollisjon mot slutten av låta som merkelig nok minner meg om isolerte øyeblikk fra sisteskiva til Imperial Triumphant.

Deretter får vi platas høydepunkt for min del, «Cunts of Lulu», hvor et sprettent Slipknot-riff (Ik maak geen grapje) svinger direkte over i et heseblesende refreng som med sin melodiske råskap gjør stort inntrykk. «The Night is Young and We’re All Out of Nekro» bringer oss deretter inn i hardcore-trakter, med sine d-beats og metalliske klessnor-gitarer, samt et sludgy refreng med et gledelig innslag av puddelrock-falsett donert av Tommy ærbødigst. «Self Defenestration» avslutter den altfor korte grindcore-tømmerrenna med nydelig At the Gates ala Beaten to Death, toppet med en ytterst lidenskapelig oppfordring til å «Bruk(e) det jævla vinduet til noe fornuftig».

Beaten to Death har vært en ypperlig trøst for meg personlig etter at Martin og Tommy bestemte seg for å legge Insense på hylla. Bandet har en særs uortodoks (se flippant) tilnærming til hele musikkmedia-maskineriet, og velger å anvende energien som eller ville blitt brukt til å forsvare bandets autonomi fra korrumperende bransjekrefter til å produsere uhyre kreativ musikk. Jeg har nå viet utrolig mange ord til en veldig kort EP, og vitenen om at totalen kommer til å øke dramatisk når de neste tre kapitlene kommer ut virker noe foruroligende. Men det er magien med Beaten to Death; etter å ha operert (eller muligens bare blitt oppfattet) som sideprosjekt i lang tid har de jobbet seg frem til et unikt sound som skiller dem fra de fleste premierte hovedprosjektene innenfor grind-scenen. Derfor må man som musikkskribent bare bite tenna sammen og gi gutta den skryten de mest sannsynlig gir fullstendig blanke i å få fra en pretensiøs anmelder. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas internasjonale: Of Feather and Bone – Sulfuric Disintegration

Of Feather and Bone har etter sine tidlige hardcore-dager etter hvert blitt en kruttsterk brikke i Denvers death-metal scene, som med band som Blood Incantation i sentrum langt på vei kvalifiserer seg til et aldri så lite episenter for sjangerens nyere, nordamerikanske uttrykk. Og joda, bandets nye fullengder, ‘Sulfuric Disintegration’, bør være en helt smertefri sak for alle beundrere av band som Gatecreeper og Tomb Mold. Her får man servert seks låter på ca. fem minutter hver, og mens utgivelsen helt klart er mer polert enn sine forgjengere rent produksjonsmessig, er det som forgjengeren ‘Bestial Hymns of Perversion’ en usedvanlig kompakt sak som rundes av allerede etter en knapp halvtime.

Fra første stund driver bandet av gårde i et forrykende tempo, som ganske tidlig nesten tar teatralske – og ganske fantastiske – vendinger i det nærmest Portalske riffet som dukker opp ca. halvannet minutt uti åpningslåta «Regurgitated Communion». Tonen for plata settes definitivt allerede her, der ofte tremolo-drevne, men sterkt rytmisk funderte gitarriff standhaftig holder hodet over vann over trommeslagerens hektiske vekslinger mellom doble basspedaler og blast-beat-rekker.

Det Of Feather and Bone har av egenart ligger ironisk nok i stilene bandet nok i prinsippet heller har lagt bak seg, men som fortsatt viser seg i små, sterke glimt, som grindcore og crust-punk. Blandet med black-metal-elementet som sniker seg inn gjennom låttekstene, makter også innhogget av det sistnevnte å sende visse assosiasjoner til tidlig, upolert svartmetall a la Darkthrone – særlig på «Entropic Self Immolation».

Ut fra dette ganske detaljerte undersjangerpirket, sier det kanskje seg selv – og dette har blitt sagt før – at denne plata nok i liten grad stikker seg ut og forblir en uforglemmelighet. Bandets utholdenhet og tekniske ferdigheter må nok sies å ha en bakside ved at intensiteten blir litt monoton når andre halvdel av plata byr opp til dans, på tross av riffene riktignok er beintøffe i seg selv. ‘Sulfuric Disintegration’ styrkes derfor også av sine mer groovy og saktegående partier, fortrinnsvis outro-riffet på den nevnte «Entropic Self Immolation» og introen på «Consecrated and Consumed» – for ikke å snakke om doom-partiene og det blytunge chugge-riffet på «Noctemnania». Det gjør at det er lov å håpe på enda bedre saker fra Of Feather and Bone ved neste korsvei, selv om ‘Sulfuric Disintegration’ i seg selv er et usedvanlig solid stykke håndverk.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: William Basinski – Lamentations

Ukas plate fra de sagnomsuste riker utenfor metallens hjemmekoselige Hobsyssel er den siste til magnetbånd-manipulator extraordinaire William Basinski. Etter å ha stått krumbøyd over maskineriet og svettet i flere år fikk han endelig sitt gjennombrudd med den tragisk punktlige samlingen ‘Disintegration Loops’. Evig forbundet med 9/11-katastrofen som er foreviget på samlingens cover, de korrumperte og gradvis oppløsende nostalgiske musikksnuttene på plata bar for mange amerikanere smertefulle likheter med det nye, ukjente landskapet de sto overfor som samfunn. I etterkant av denne utgivelsen har Basinski gitt ut en drøss med plater som alle er utstyrt med hver sin konseptuelle ramme, og som alle konsumeres, velfortjent, av et internasjonalt publikum.

Den siste samlinga, ‘Lamentations’, består av nyoppussede stykker musikk fra Basinskis arkiver, og noen av dem har sine opprinnelser så tidlig som på 70-tallet. Dette kunne ha gitt plata en smak av mellom-utgivelse, men de tolv numrene gjør seg godt som en fullverdig LP. Jeg får ikke inntrykk av at rammeverket til akkurat denne utgivelsen er spesielt strengt, ettersom vi finner både klassiske tape-loops ala ‘Disintegration Loops’ , The Caretaker-aktige nedbrytninger av taffelmusikk, og mørke ambient-detonasjoner i sakte film.

Åpningslåta «For Whom the Bell Tolls» – ikke minst på grunn av tittelens åpenbare pavloviske effekt på metallfans – burde være like tilgjengelig for metall-lyttere som for lydkunst-entusiaster med sine dype drønn og glitrende mørke. Spilt høyt og med maks engasjement fra anmelder minner lytteopplevelsen om å drive forbi et gedigent sort hull, omkranset av alle slags typer rompartikler og skrot. Det er generelt mange numre som gir allusjoner til det tomme rom: «Passio» med sine interstellare eksplosjoner og susende romvind; «Punch and Judy» med sine truende vibrasjoner, hakkende signaler og pulserende strålingsstøy; og «Silent Spring», hvor en satellitt har fartet så langt ut i det kosmiske grenselandet at sondene synes å plukke opp skrekkelige jamre fra den andre siden av den romlige barriere.

Den andre formen for stykker som kjemper om plassen på ‘Lamentations’ er loopene som består av opptak av analoge strykere og ensembler. «O, My Daughter, O, My Sorrow» flyter tykt gjennom lydfeltet som en glemselens elv, hvor fragmenter av en melankolsk, balkansk folketone tidvis flyter til overflaten. «All These Too, I, I Love» og «Please, This Shit Has Got To Stop» glir over i hverandre som to sidestilte numre i en minimalistisk opera. Det optimistiske tonespråket i førstnevnte stikker tydelig ut på en ellers mørkt betont plate, en effekt som blir styrket av låtas 11-minutters spilletid. Den beste loopen av dem alle – og muligens en av de beste Basinski har manet frem noensinne – er «The Wheel of Fortune». De vaklende streng-akkordene har festet seg til underbevisstheten min til en grad kun Ekkehard Ehlers «Plays John Cassavetes 1 & 2» har gjort tidligere, og de skaper en helt ubeskrivelig stemning hver gang jeg lytter gjennom plata.

Plata er litt for lang til å kunne lyttes gjennom fra ende til annen uten at oppmerksomheten begynner å svinne mot slutten. Spesielt det 16 minutter-lange strekket «All These Too…» til «Please, This Shit Has Got To Stop» gir tittelen på sistnevnte en litt uheldig konnotasjon, ettersom en så uniform boble med musikk er tung å sitte gjennom etter 42 minutter med oppslukende musikk. Som en helhetlig opplevelse er ‘Lamentations’ likevel en minneverdig opplevelse, en instinktiv men detaljert og gjennomtenkt utgivelse som skinner like godt i bakgrunnen som under full gransking. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ex Hydra – Awakening the Ancients

Ex Hydra er en ny, Trondheims-basert kvintett som har kommet luskende ut av skyggene uten forvarsel, for så å klaske denne ferdige debut-plata ned i bordplaten rett foran nesa på anmelder. Fra coveret å lese trodde jeg kanskje vi hadde å gjøre med en sykelig og forvridd versjon av svensk svartmetall ala Dissection, eller muligens et norsk take på gresk svartmetall med sterke undertoner av kosmisk terror. I stedet for å svare på forventningene mine har Ex Hydra snekret sammen en egenartet kombinasjon av både melodisk og riffdrevet svartmetall, en form for halvdissonant, moderne dødsmetall hvis nærmeste analog kan sies å være Slugdges ‘Esoteric Malacology’, og mørk ambient som synes å generere fra et ormehull bak universets horisont. Dette er en miks av uttrykk som meg kjent har blitt særdeles lite utforsket til nå, så til et debuterende prosjekt å være har Ex Hydra allerede vekket betydelig interesse hos undertegnede.

Debutplata ‘Awakening of the Ancients’ er med sine tretti minutter en kort affære. Tiden blir til gjengjeld brukt effektivt, ettersom bandet pakker et bredt utvalg av uttrykk inn i platas åtte låter. Låtene som henter mest inspirasjon fra moderne dødsmetall finner vi helt i begynnelsen, hvor «Where the Truth Lies» og «Cosmic Self Murder» vekker oppsikt med sine uvanlige kombinasjoner av svartmetall, innslag av tohånds-tapping og brutale rytmer. Mellomspillet «Abducted» fremkaller interne bilder av en mørk sfære som vibrerer av onde krefter, deretter finner vi «I, the Universe», en låt som kombinerer et storslått, melodisk hovedriff med post-rock seksjoner og sterke borg-vibber. Limet som holder alle disse ulike elementene sammen er vokalen, som er den mest konstante allusjonen til svartmetall på plata.

Etter «Eyes Closed Into Infinity» har presentert sin sammensmelting av Agallochs paganistiske svartmetall med de lysergiske leadsene fra Blut aus Nords ‘Hallucinogen’, avsluttes plata med et akustisk mellomspill og ti hele minutter med atmosfærisk lyd-maling. Med sine knokkelrangling, mørke rumling og rituelle tromming oppleves «Human Sacrifice» som lydsporet til et ukjent spillprosjekt; det samme gjør avslutningssporet «Dreams of Despair». De bidrar dessverre også til å gi plata en noe u-seremoniell avslutning (ironisk nok), samt å komplisere albumets identitet. Det blir med disse avslutningsnumrene nemlig tydelig for meg at det er litt for mange ideer som kjemper om plass på denne plata, og litt for få bindende elementer til å samle det hele til et enhetlig uttrykk.

Men det er tross alt en debut-utgivelse det er snakk om her, og når det kommer til debuter er jeg mye større tilhenger av bred-vinget eksperimentering enn trygg tilbakeholdenhet. Med sin interessante kombinasjon av tradisjoner er ‘Awakening of the Ancients’ som en uslepen, mangefarget diamant, og jeg er virkelig nysgjerrig på hva Ex Hydra kan få til når de har kommet i gang med slipeprosessen – Det er nemlig flust med partier på plata som vitner om potensiell storhet dersom de kan få storformene på plass. ‘Awakening of the Ancients’ er et cinematisk og mangefasettert påkallelses-ritual, og en lovende introduksjon til en ny aktør i Trondheims undergrunn.

Ajera – In Momentum

Etter å ha sjonglert proposisjoner fra et knippe plateselskaper har Argon Mox bestemt seg for å gi ut debutplata til enmanns-prosjektet sitt Ajera via tyske Wolfmond Production. Dette virker som en passende match for Mox, som i likhet med mange av de andre aktørene hos selskapet produserer undergrunns-rettet svartmetall med depressive undertoner.

Etter at jeg anmeldte omtalte «Alpha Death Commandor» for en uke siden har jeg vært spent på hvordan den særegne og fengende «Deathcrush»-arvtakeren kom til å hevde seg på en lengre låtliste. Det viser seg at den er et mindre avvik fra grunnuttrykket på ‘In Momentum’, som er en meget tradisjonell kombinasjon av suggererende tremolo-gitarer og blast beats. Gammel Mayhem og Burzum er hovedstikkordene her, og kun på platas intro og outro setter Mox de bitende riffene til side for å produsere noen industrielle electronica-stykker.

Selv om andrebølges-svartmetall er det mest fundamentale uttrykket innenfor norsk svartmetall er det fortsatt et sound som kan være vanskelig å gjøre riktig. Risikoen er at endeløse rekker med snerrende riff og blast beats kan føre til at musikken oppleves som ubevegelig, og det er partiene på ‘In Momentum’ som viderefører denne tradisjonen som gjør minst uttrykk. Mangelen på dynamikk forsterkes ytterligere av de tilsynelatende elektroniske trommene, som oppleves som statiske når plata har fått spille en stund. De mest lovende øyeblikkene oppstår når Mox går vekk fra den tradisjonelle filinga for å utforske andre teksturer, som det meditative tomrommet og de grå forhengene av gitar mot slutten av «Abominable Funeral», og de ondskapsfulle Mayhem-linjene som åpner «Humanity Downfall».

Mox har en raspete og ekspressivt hvesende stemme som passer utmerket til denne typen musikk, så jeg har veldig lyst til at han skal få til å produsere musikk som støtter opp rundt dette esset med tilsvarende egenverdi. Jeg tror at med et større fokus på variasjon i det store bildet, så kommer mye til å skje av seg selv. Den innbitte og nedtrykte atmosfæren er jo allerede på plass, og Mox sin entusiasme for sjangerens auditive signatur er vanskelig å betvile. Til album-debut å være er dette en god start, med plenty av rom for utvikling og videre eksperimentering. Anbefales for fans av tidlige norske svartmetall-utgivelser, samt den moderne, primitive formen som florerer hos Wolfmond Production.

Ute nå via The Bearded Dragon/ Annihilated Pentagram Productions

Desmodus Rotundus – Ravening Wolves

Annihilated Pentagram Productions kom nylig med en gjenutgivelse av Desmodus Rotundus sin hyperaktive, industrielle svartmetall-aneurisme ‘Ravening Wolves’ fra desember 2019. Ta en lytt om du har nerver av stål eller sans for selv-pryl.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas Singler

Gaia Epicus – Invisible Enemy

«Invisible Enemy» er singel nummer to fra den kommende plata til det norske powermetal-bandet Gaia Epicus som bærer tittelen ‘Seventh Rising’. Det er snakk om umodifisert, klassisk powermetal, med Judas Priest-riffing, duellerende shredding og fengende refrenger. Med seg på singelen har han fått Mike Terrana, en legende innenfor power/tradmetall-sirklene som har spilt med bl.a. Gamma Ray og Axel Rudi Pell.

Med en tekst som tatt bokstavelig beskriver et snikangrep, men også kan tolkes som en metafor for koronaens flyktige offensiv har Gaia Epicus blandet fantasi og virkelighet på fint vis, noe som gir låta et ekstra tematisk lag å spille på. Hovedriffet er en slagkraftig tradmetall-hammer, og sammen med Terranas presise og kreative stikkeføring bak trommesettet koagulerer de ulike elementene til en ukomplisert dose moro. Refrenget setter seg fort i hjernebarken, og selv om koringa ligger noe høyt i miksen tilfredsstiller låta alle de viktigste kravene til en vellykket powermetal-singel.

«Invisible Enemy» vil selvfølgelig ikke gjøre det døyt for folk som ikke vet å sette pris på den corny fargeeksplosjonen sjangeren powermetal er, men det er et faktum fans av uttrykket har forsonet seg med for lenge siden. For de innviede vil singelen være en gledes-fremkallende liten jam å spinne i påvente av den kommende fullengderen.

Tottal Tømming – Svett Knark

Det høyst elskverdige grindcore-bandet Tottal Tømming har sett ‘The Social Dilemma’ på Netflix, og dokumentaren har rystet grunnvollene deres. Nå ønsker de å melde sin avgang som passasjerer på teknologi-toget, og deres avsluttende twitter-melding har tatt form av en to-minutters kraftsalve av en grindcore-låt.

«Svett Knark» kan best oppsummeres som en facebook-feed som løper løpsk, eller kanskje som en viral video av et brennende trappetroll som tumler nedover en mine-belagt skråning i ti-dobbel hastighet. Fort og gæli går det i alle fall, og for å kompensere for manglende forståelighet av vokalen har bandet i all sin nådighet publisert en tekst-video på deres sosiale medier(!). Videoen er høy-budsjett, kunstnerisk og smakfullt nyansert, og presenterer bandets argumenter på høyst veltalende vis.

Nei, dette er selvfølgelig nok en frenetisk men fengende grindcore-fest fra de evig-skøyende duracell-kaninene i Tottal Tømming, så nyanse og smakfullhet skal du lete lenge etter. Bandet er som vanlig kun opptatt av å skape et stykke auditiv hærverk som vil få blodet til å bruse hos de moshende masser, og – til ingens overraskelse – de får det til. Tottal Tømming setter motorsagen til egen skjermtid på «Svett knark».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ukas plater omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.

Insidious Disease – After Death

Med veletablerte musikere som Silenoz (Dimmu Borgir), Cyrus (Susperia, ex-Sarke), Shane Embury (Napalm Death), Marc Grewe (ex-Morgoth) og Tony Laureano (ex-Nile og utallige andre band) i besetningen må det være lov å si at Insidious Disease er en slags supergruppe. Men der den stereotypiske supergruppen er et konglomerat av karakteristikkene til hvert enkelt medlem er Insidious Disease et utløp for en impuls som ingen av medlemmene er spesielt kjent for å ha utforsket per dags dato. Både ‘Shadowcast’ fra 2010 og sisteskiva ‘After Death’ pusher en type dødsmetall der klassiske elementer møter groover fra nyere former, det hele kledt i en moderne produksjon. Det er hardcore-influens å spore i musikken, men ikke i tradisjonell betydning. Det kan sammenliknes med en alternativ tidslinje der Bolt Thrower oppdaget Agnostic Front under innspillingen av ‘For Victory’.

De fleste aspektene av Insidious Disease‘s virksomhet har blitt oppgradert siden 2010. Produksjonen er nå ikke bare kraftig og ren, men varmere i kantene og bedre balansert instrumentalt. Gutta har også brukt studio på en mer helhetlig måte, om det så er snakk om tilleggseffekter som de jamrende, fortapte sjelene som åpner plata, eller den enorme, tornete buketten av gitarlyder som blir anvendt over platas 43 minutter. Så må det selvfølgelig nevnes at Dan Seagrave’s legendariske illustrasjoner kler denne uttrykksformen eksepsjonelt bra, og det elegante coveret han har laget til ‘After Death’ spiller godt på platas tematikk med sin Tartarus-aktige underverden.

Låtskrivingen har også forbedret seg siden den solide debuten. Insidious Disease leverer ti låter av middels lengde som sjonglerer med en mengde nyanserte undergrunnsuttrykk, uten å noensinne forlate røttene i engelsk (typ Bolt Thrower) og svensk (typ Entombed) dødsmetall. Numrene som tidvis svinger innom mørkt melodiske doom-seksjoner («Betrayer», «Unguided Immortality») gjør seg bemerket over flere lyttinger, og spesielt det Hooded Menace-liknende versriffet i førstnevnte er en ypperlig addisjon til sjangeren. Andre låter anvender himmelstreifende leads og bredere lyd-panoramaer som ville gjort seg godt på en større utendørsscene, spesielt åpningen av «Born into Bondage». De fleste sporene har én eller to deler som utvider territoriet til Insidious Disease på en betydningsfull måte.

Bandet har sagt at de ikke er ute etter å innovere, men at de er på leting etter en «god groove de føler seg komfortable i» (per det nederlandske magasinet FrontView). Dette er mer eller mindre min opplevelse etter å ha hørt på denne plata også; en solid og tidvis engasjerende plate som hadde trengt en x-faktor for virkelig å gripe tak i meg. Det er definitivt et par øyeblikk på plata som utmerker seg, som for eksempel avslutningslåta «Secret Sorcery» med sin teutoniske gjeng-vokal og storslåtte, melankolske avslutning. Denne låta alene er nok til å gi meg troa på at Insidious Disease er i stand til å høyne innsatsen ytterligere på en eventuell tredjeskive. Dette er uansett en plate som er lett tilgjengelig for fans av høy-oppløst og velspilt dødsmetall, og burde finne mange åpne ører i det internasjonale metallmiljøet.

Funeral Harvest – Funeral Harvest 10″

Funeral Harvest er et okkult svartmetallband fra Trondheim som ble opprettet i 2017. Den dystre gjengen består av nåværende og tidligere medlemmer fra band som Keiser og Rogue Planet, samt en vokalist/ gitarist som har sin bakgrunn fra et knippe italienske svartmetall-prosjekter. Den nye, selvtitulerte ti-tommeren deres inneholder to nye spor, samt nyinnspillinger av et par låter fra deres mer under-produserte demo ‘Bunker Ritual Rehearsal’. Til tross for sterke trekk fra klassisk norsk svartmetall er dette en utgivelse som over gjentatte lyttinger gradvis avslører et originalt perspektiv på velkjente ritualer.

Etter en obligatorisk intro bestående av mørk droning, liturgisk messing og et ensomt bjelleslag inviterer bandet oss med på et rituale i sin beryktede bunker. Trege, dissonante gitarer klinger over tilbakeholdende trommer før et brøl åpner flomlukene, og en stri strøm av andrebølges-svartmetall river gjennom lydfeltet. Produksjonen er klarere enn mange av de gamle, legendariske innspillingene, men la det ikke være noen tvil; dette biter godt fra seg. De tre streng-instrumentene opererer mer eller mindre som en homofon klangmasse gjennom nummeret, og fungerer ofte som et bakteppe for vokalist «Lord Nathas», som hoster frem en særdeles karismatisk opptreden som oser av fandenivoldskhet og avsky.

Av de fire sporene er det særlig nummer to, «Sacred Dagger», og nummer tre, «O.S.n.D.S.P.T.» som imponerer. Versene på «Sacred Dagger» kommer brølende ut av skauen i første halvdel med noen flerrende gitarstrofer, før de tar en overraskende melodisk vending over bassistens robuste grunnvoll. Tredjelåta bruker lengre tid på belønne lytteren ettersom komposisjonen er bygget på en hovedfigur i gitarene som varieres i tempo og modalitet over spilletiden. «Omega» er den eneste låta som ikke helt lander for anmelder, ettersom de unisone, utstrakte linjene utgjør en litt snever og monoton tekstur i lengden.

De fire låtene på ‘Funeral Harvest’ har hver sin individuelle karakter som gjør at det er enkelt å skille mellom dem, noe som gjør at utgivelsen flyter bra i sin helhet. Lydbildet til bandet er meget uttenkt og profesjonelt -det samme er innpakningen fra View From the Coffin-, noe som gjør meg meget solgt på tanken på en full-lengder. ‘Funeral Harvest’ har skreppen full av slu ideer og et velfungerende kunstnerisk øye, og er derfor et av årets bedre norske svartmetall-utgivelser.

Andri from Pagefire – Horror Punk EP

Til slutt har vi en vel-timet EP med horror punk fra den interne musikeren til Youtube-kanalen Pagefire, Andri from Pagefire. Horror punk er som kjent en punk-nisje inspirert av skrekkfilmer og serier som ble popularisert av Misfits på 80-tallet, og som i 2020 ikke har noen nevneverdig påvirkning på populærkulturen utenom et par uautoriserte t-skjorter med logoen til bandet på. Selv om videoen som denne EP-en har sine røtter i klart og tydelig kommuniserer bandets rolle som blåkopi for undersjangeren låter ikke de fem låtene noe særlig som punk-legendene. For meg er Turbonegro et bedre sammenlikning, ettersom de endeløse rekkene med velproduserte power chords og fengende vokallinjer er hentet rett ut fra det norske bandets portefølje.

Youtube-kanalen er preget av en type humor som jeg ikke har sett så mye av på nettstedet siden midten/ slutten av 2000-tallet. Videoene deres tar meg tilbake til en tid da alle kompisene mine så på Ray William Johnson og hørte på All Time Low, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for å vende tilbake dit, om så bare i tankene. Selv om humoren ikke er noe for meg, så er musikken på ‘Horror Punk’ sterkere enn dets forbindelse til en Youtube-kanal måtte tilsi. «Motherfuckers from Outer Space» er en frisk, synth-drevet jam med sterke Andrew W.K.-vibber, og «The Green Slime» er som det best mulige sluttresultatet dersom Fairly Odd Parents-skaperne hadde bestemt seg for å lage en punk-tematisert halloween-spesial for Nickelodeon. Dessuten har vi «Where Bullets Fly», som låter så mye som Kvelertak at det MÅ være med vilje: Bare hør på tamburinen og de snertne leadsene på refrenget, eller den akustiske bridgen som er som hentet ut av «Blodtørst».

Selv om de to siste låtene ikke gjør like mye for meg som de tre nevnt over, så fikk jeg mye glede ut av prosjektet som helhet. Denne typen sjangerøvelser har som regel røtter i en sterk hengivenhet for den respektive sjangeren, og på ‘Horror Punk’ så kan man omtrent høre hvor moro Andri hadde det under innspillingene. Om referansene jeg slapp lenger oppe i posten vekker mer nostalgi hos deg enn mild engstelse, eller om du bare liker velprodusert, melodisk punk med høy underholdningsfaktor og lav selvhøytidelighet, så bør du definitivt ta en lytt på ‘Horror Punk’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas Norske: Wobbler – Dwellers of the Deep

Det sjenerer meg litt at vi ikke kan gi den gjeveste spalteplassen hos metallbloggen Metallurgi til et faktisk metallband, spesielt med tanke på at dette vår første uke som blogg; men hva annet kan jeg gjøre når en skjult norsk skatt leverer det som er deres desidert sterkeste plate til nå, for ikke å si en av årets prog-utgivelser internasjonalt? Da biter man i det sure eplet, bryter alt som heter integritet, prinsipielle grunnlag og reglement og gir Wobbler den plassen de fortjener, helt der oppe i toppen.

‘Dwellers of the Deep’ tar den 70-talls lenende prog-rocken Wobbler allerede har skapt seg et navn gjennom og oppgraderer den med en lydproduksjon som er helt i toppskiktet for sjangeren. Her finner vi de eventyrlystne instrumentalpartiene til klassiske band som Yes og Genesis, oppdatert med en auditiv dybde som gjør at detaljene spretter ut at av høyttalerne. Og detaljer er det mye av, ettersom bandet på fem har utvidet instrumentbesetningen på plata til å inkludere messing og strykere i tillegg til deres allerede multi-instrumentale kjerne. Dette gir enorme variasjonsmuligheter for tekstur og orkestrering, noe bandet utnytter til det fulle i de utstrakte instrumental-partiene på spesielt åpningssporet «By the Banks», og finalen «Merry Macabre». Alt dette skviser de imponerende nok inn på 45 minutter, hvilket er en beskjeden spilletid for denne typen omstreifende prog.

I tillegg til produksjonen er det et annet aspekt ved ‘Dwellers…’ som virkelig fortjener skryt, og det er samspillet til de fem musikerne. De dynamiske, tilsynelatende analoge innspillingene avslører et band som vet å følge hverandres impulser og innskudd uten å nøle, samt å binde sammen hyppige svingninger i uttrykk på sømløst vis. Det er spesielt et øyeblikk som tar pusten fra meg hver gang: rundt midten av «Five Rooms» setter trommis Martin Kneppen i gang et heseblesende ride-parti, før hele bandet plutselig drar ned volumet over en tam-virvel, før Kneppen faser virvelen over til skarpen og hele bandet crescenderer i volum igjen. Som en musiker er det bare å ta av seg hatten, for ideer som denne kaster olje på en allerede brennende entusiasme for musikk som lite annet.

Plata avsluttes med en 19-minutters prog-odyssé, «Merry Macabre», som breier vingespennet ut over en enorm mengde forskjellige uttrykk. Låta starter med impresjonistisk pianospill, før illsint, perkussiv, Bartók-aktig orgelriffing skyver musikken inn i en mørkere sfære. Teksten matcher uttrykket med en mytisk reise til underverdenen, og blander inn litt Jungiansk drømmetolking og skyggepsykologi mot slutten for godt mål. Innen låta er omme har vi fått oppleve gitarspill som minner om Brent Hinds sitt spill på ‘Blood Mountain’, vaudeville-orgel over vandrende bass, tøffende rytme-tog fra tysk Kraut-rock og glitrende instrumentale skybrudd som tar pusten fra anmelderen. Det er rett og slett ikke så mye å klage på, og de få innvendingene jeg måtte komme på underveis blekner så snart gitaristen og keyboardisten setter i gang en av sine utallige dueller.

For prog-fans er dette virkelig et godt år for norsk musikk. Jeg var personlig storfornøyd med årets innhøsting allerede da Motorpsycho slapp det avsluttende leddet i sin mammut-trilogi med ‘The All is One’ i august, likevel har vi nå allerede to måneder senere fått enda et storslått stykke progressiv musikk. Tilsammen utgjør de to platene en musikalsk gullgruve som kommer til å gi god avkastning langt fram i tid; kanskje til og med helt til det blir aktuelt å dra og høre dem fremført i konsert? Uansett hvor lenge vi må vente på muligheten til å oppleve akkurat det varmer skivene uansett godt nå på senhøsten, en ytterst laber senhøst sett fra mitt eget hjemmekontors-perspektiv. Om du har sansen for musikalsk fyrverkeri og mytisk eventyrfortelling er dette en plate du ikke kan unnvære. Anbefales på det sterkeste!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas internasjonale: Zeal & Ardor – Wake of a Nation

Zeal & Ardor ble til da amerikansk-sveitsiske Manuel Gagneux ønsket å finne ut hvordan satanistiske, afroamerikanske spirituals ville høres ut – ja, hva som hadde skjedd dersom de afrikanske slavene i USA hadde omfavnet satanismen fremfor kristendommen. Om man, som Gagneux, nettopp ser på dette som prosjektets utgangspunkt, kan nok EP’en ‘Wake of a Nation’ trygt ses på som prosjektets første lille sidesprang. Zeal & Ardors mildt sagt uvante blanding av ekstrem-metal, spirituals og mye annet utgjør fortsatt de musikalske grunnvollene. Men mens bandet på sine to fullengdere, ‘Devil is Fine’ fra 2016 og ‘Stranger Fruit’ fra 2018, filtrerer eldgamle afroamerikanske musikalske tradisjoner gjennom obskure, gufne og sataniske vers, er ‘Wake of a Nation’ en langt mer direkte reaksjon på vår politiske nåtid og virkelighet. Bandet var midt oppe i produksjonen av et nytt album da George Floyd ble kvalt til døde av en amerikansk politimann i vår, og fikk med ett betydelig hastverk med å lansere et svar på uroen i USA. To batonger som sammen danner et omvendt krusifiks pryder coveret, og forteller oss at et Zeal & Ardor vi, rent musikalsk sett, i stor grad kjenner fra før denne gangen ønsker å flytte både sin og lytterens oppmerksomhet mot en høyaktuell og presserende tematikk.

EP’en representerer imidlertid også skritt i nye musikalske retninger for prosjektet, noe som med en gang kommer til uttrykk gjennom melodramatikken i balladen «Vigil» – en nærmest filmatisk åpning som veksler på strålende vis mellom vokaldrevne, rytmiske og seige crescendoer og et vakkert, lunefullt pianotema. Med den politisk ladede teksten oppå det hele minner Zeal & Ardor her mer om det minst like sjangerblandende og interessante post-punk-eksperimentet Algiers enn noensinne. Både denne og tittellåta, som senere runder av denne knapt 17 minutter lange EP’en, kunne nok egentlig glidd rett inn på hvilken som helst av dette bandets tre fullengdere uten at jeg hadde løftet et øyenbryn.

Zeal & Ardor byr imidlertid raskt på andre takter i låta «Tuskegee». Dette er den sannsynligvis mest rendyrkede metal-låta på plata, og Gagneux tar her for seg den såkalte Tuskegee-studien på 1930-tallet der afroamerikanske menn ble villedet inn i ubehandlede syfilis-forløp. Det brutale hovedtemaet og iskalde lead-gitarene fungerer i utgangspunktet fascinerende effektivt over den avskyelige tematikken, og ikke minst er vokalen, som flere andre allerede har rukket å sammenligne med den beske skrikevokalen til Deafheavens George Clarke, fantastisk utført. Dette løfter låta fra et ellers litt labert og vel repetativt musikalsk utgangspunkt, der hovedtemaet og de skjærende lead-gitarene fremstår litt uinspirerte.

De virkelige høydepunktene kommer i strekket fra «At the Seams» til «Trust No One» via interluden «I Can’t Breathe». Førstnevnte drar seg fra et hypnotiske og mørke pop-vers til vakre og storslåtte post-black-metal-landskap som om det var den mest naturlige musikalske kombinasjonen i verden, der en tysk spoken word-sekvens mot slutten av låta til og med evner å sende assosiasjoner til Leviathans Scar Sighted over det nærmest dissonante lydbildet. «Trust No One» – EP’ens kanskje aller beste låt – minner på sin side om de kuleste øyeblikkene på Stranger Fruit, låter som «The Gravedigger’s Chant», «Servants» og «Row Row», og byr på fengende call-and-response-vers ispedd mørke undertoner og et usedvanlig tøft industrielt breakdown-tema.

Her skinner åpenbare inspirasjoner fra nu-metal, alternativ metall og industriell metall – inspirasjonskilder Gagneux i all hovedsak har omtalt som «guilty pleasures» – og det spørs om ikke dette egentlig ikke er mer beskrivende for Zeal & Ardors uttrykk enn den etter hvert så trendy svartmetallmerkelappen. Elektronisk perkusjon og brølende synth-bass, særlig på «At the Seams», «I Can’t Breathe» og «Wake of a Nation», gjør at det frister å plassere denne utgivelsen i samme bås som for eksempel Poppys ‘I Disagree’ fra i fjor. I motsetning til mye annet pirk fra alskens svartmetallhoder lar jeg imidlertid dette munne ut i en liten hyllest til Zeal & Ardor. Sjangerleken til Gagneux og co. utvikler seg i nye retninger og fortsetter å være fantastisk fascinerende på ‘Wake of a Nation’, og gjør fremtiden til en ofte konservativ metal-sjanger enda litt mer spennende. Det er ingen grunn til ikke å glede seg til neste skritt.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas Ikke-Metall: clipping. – Visions of Bodies Being Burned

Ukas funn fra det veldige havet utenfor metallens trygge havn er sisteskiva til skuespiller og rapper Daveed Diggs’ sitt konseptuelle rap-prosjekt clipping. Fra den støyete og abstrakte debuten ‘midcity’ til det konseptuelle mesterverket ‘Splendor & Misery’ som gjenfortalte historien om den transatlantiske slavehandel gjennom en science fiction-inspirert rom-opera; clipping. har allerede opparbeidet seg et tårnende diskografi, og om de hadde gitt seg etter ‘Splendor…’ hadde ettermælet fortsatt vært en milepæl for eksperimentell rap. Diggs og producer-duoen William Hutson og Jonathan Snipes har tilsynelatende ingen intensjoner om trappe ned virksomheten, og gav i 2019 ut ‘There Existed an Addiction to Blood’, første del av en dobbelplate som ble fullført sist fredag med utgivelsen av ‘Visions of Bodies Being Burned’.

Dobbelplata er naturlig nok enda en konseptuell tungvekter. Over 30 spor foretar clipping. et dypdykk inn i Horrorcore, en undersjanger innenfor hip hop som henter inspirasjon fra skrekkfilm og krim. Over detaljerte, støyete og apokalyptiske beats rapper Diggs om grusomme mord, paranoide gjengledere, hjemsøkelser og alligatorer. I tillegg til at versene fungerer godt som fiksjon, bygger han i tillegg narrativene sine opp som metaforer på aktuelle hendelser. Amerikansk rasepolitikk har alltid hatt en stor rolle i diskografien til clipping., og på ‘There Existed…’ og ‘Visions…’ ruver hvit nasjonalisme og politivold som store spektre over musikken. Diggs sniker inn oppfordringer til motstand på subtilt vis gjennom allegorier og metaforer i teksten, et skjult budskap for de innviede. Albumcoverne bygger også opp rundt dette budskapet, ved å spille på det engelske uttrykket «To fight tooth and nail».

Konseptet er med andre ord forseggjort og bunnsolid; men er musikken noe bra? På ‘Visions of Bodies Being Burned’ leverer Hutson og Snipes noen av sine beste beats til nå, truende kimærer av metallisk perkusjon og støy som er nøye tilpasset enkeltlåtenes tematikk og innhold. Producer-bidragene utenfra er også meget sterke på plata. Sickness‘ alarmer og statiske støy på «Body for the Pile» kaller tilbake til debut-plata ‘midcity’, og bidragene til perkusjonist Ted Byrnes og Tortoise-gitarist Jeff Parker på «Eaten Alive» fremkaller et bisarrt sumplandskap der alligatorer jakter på bytte i bakhager fylt av glasskår og lekende barn.

Enkelte av tekstene på plata er blant de beste Diggs har skrevet for clipping. til dags dato. «She Bad» tar for seg Blair Witch-liknende folklore på bilde-fremkallende vis, en sammensmelting av historiefortelling og atmosfære-dannende diktning som skaper et uforglemmelig helhetsinntrykk. «Enlacing» eskalerer en bad-trip til nivåer av nihilistisk terror som gir allusjoner til den Lovecrafts eksistensielle skrekklitteratur. Best av alle er «Body for the Pile», en låt som originalt ble gitt ut på Adult Swims ‘[NOISE]’ i 2016. På låta beskriver Diggs tre separate draps-åsteder, alle med et fokus på detalj som maler motivet tydelig på netthinnen. At alle tre ofrene «tilfeldigvis» er politimenn fyrer også godt oppunder den aktuelle og kontroversielle diskusjonen rundt politi-reform i USA.

Som skrekk-tematiserte musikknoveller fungerer ‘Visions of Bodies Being Burned’ helt utmerket. De eneste tidspunktene oppmerksomheten svikter er når clipping. inviterer andre rappere med inn i universet på plata. De fleste artistene sliter med å sette seg inn i de innfløkte konseptene til clipping., og som et følge bryter gjesteversene godt med atmosfæren på plata. Men når Diggs får fritt spillerom til å flekse sine fortelleregenskaper skinner ‘Visions…’ på helt spesielt vis, og det får han heldigvis gjøre ofte over platas 50 minutter. Nok en sterk utgivelse fra et flaggskip innenfor eksperimentell rap; clipping. forsterker relevansen med ‘Visions of a Body Being Burned’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mange takk til de av dere som har lest i løpet av våre første syv dager som blogg! Vi setter stor pris på det og kommer tilbake neste uke med mer stoff!

Fredrik Schjerve & Alexander Lange

Hvorfor Metallurgi?

Etter at bandet mitt slapp debut EP-en vår i 2015 ble jeg klar over en av musikk-kritikkens roller jeg ikke hadde vært så oppmerksom på tidligere. Vi var et fullstendig ukjent band uten rotfeste i noe miljø eller ressurser til å promotere oss selv, men til tross for dette tikket det en ettermiddag inn en kommentar fra en bruker med navn Prog J på Bandcamp-profilen vår. Det forble den eneste kommentaren vi fikk i forbindelse med utgivelsen, men selv om dette kanskje ikke helt matchet drømmene våre om hemningsløs skryt fra et samlet musikk-journalistisk landskap, satt vi utelukkende igjen med en følelse av oppstemthet. «Noen liker musikken vår! Noen liker musikken vår og har tatt seg tid til å forklare hvorfor de gjør det!» Til da hadde jeg kun verdsatt musikk-kritikkens rolle som kurator, som en tur-guide for den nysgjerrige lytter gjennom et kaotisk og uoversiktlig terreng. At kritikk for unge band også kunne være kilde til økt selvrespekt, til følelsen av at arbeidet deres betyr noe, den tanken hadde gått meg hus forbi.

Etter litt spaning av norske musikk-blogger og nettsteder ble jeg klar over at ingen av dem holder på med nøyaktig det jeg ønsker å bruke Metallurgi til: komplett omtale av nye norske metall-utgivelser fra minste grasrot og knoll til bautaene og selve røttene i sjangerens norske slektstre. Gjennom Metallurgi ønsker jeg å rette haukeblikk mot en så stor del av norsk rock- og metalliv det overhodet er mulig for én enkel mann å gjøre, med verdsatt hjelp fra kompis og band-kamerat Alexander Lange. Om dere er et ukjent band som aldri har fått ordentlig tilbakemelding på utgivelsen deres; her har dere muligheten. Vi dekker alt vi har kapasitet til. Vær obs på at vi foretrekker å jobbe uke til uke: Hver uke går med til å diskutere musikk utgitt uken i forveien, så si ifra på forhånd så jeg kan få dere inn i planen.

Og hvorfor Metallurgi? Metallurgi er læren om metallers egenskaper og produksjon, og ble valgt som bloggtittel for å skildre hvor stor, mangfoldig og inkluderende denne smeltedigelen av en sjanger er. Velkommen skal dere være!

Fredrik Schjerve og Alexander Lange