Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter




Ukas norske: Varde – Fedraminne 

Ute nå via Nordvis

‘Fedraminne’, den times-lange debuten til det norske svartmetallbandet Varde er den type utgivelse hvis tematiske helhet ikke kan skildres gjennom en enkel anmeldelse på tilfredsstillende vis. Musikk, tekst og presentasjon er bundet såpass stramt sammen at å forsøke å foreta et dypdykk inn i én av dem vil medføre mangelfull dekning av de to andre. Dette er endog formatet jeg har valgt å jobbe med, så det eneste jeg kan gjøre er å håndtere søkelyset så godt jeg makter, samtidig som jeg erkjenner at denne anmeldelsen ikke er altomfattende. (Om innholdet i denne anmeldelsen vekker interesse kan du returnere neste uke, ettersom vi har planer om å publisere et innlegg som går dypere inn på platas overhengende tematikk).

‘Fedraminne’ er en plate som forsøker å rette oppmerksomheten mot den veritable skattkisten som er norsk kunst, kultur og folketradisjon. Låttekstene er hentet fra dikt av nasjonalromantiske figurer som Welhaven, Vinje, Bjerregaard og Vislie, og beskriver det norske vesenet på en måte som er meget velkjent for en kar som har sunget mangt et herrekor-arrangement i løpet av min studietid i Bergen. For å lydmale denne sammensmeltingen av eventyr og virkelighet bruker bandet svartmetall – det norske ur-metallet – som ryggrad, lettere forsterket med elementer fra post-svartmetall, folk-metall, samt den folketradisjons-inspirerte jazzen til den norske bassisten Arild Andersen.

Plata kan ansees å være delt i to, der første del består av langstrakte og utbroderte metall-spor, og andre del åpner grinden for mer eksperimentelle uttrykk. Åpningslåta, «Kystbillede – Del I» er den mest massive av dem alle med sine tretten minutter. Over et skiftende rytmisk landskap i gitarer, bass og trommer som er like lunefullt og mangfoldig som vårt eget langstrakte land, deklamerer vokalist «Koll» poetiske strofer om den værharde kysten på teatralsk vis. Folkemusikk-inspirerte melodier og piano-strofer svaier som vind og bølger over de voldsomme riffenes berg og stein, og det hele bygger mot et dramatisk høydepunkt der konturen av den gjenoppreiste viking står ut mot en vegg av gitarer. Deretter får vi fortellingen om den legendariske drankeren Halvdan Svarte presentert via stampende black’n’roll-riff og en overraskende affekterende post-black-sørgestund, og «Forbundet», som åpner med et intenst og praktfullt utbrudd av folkelig, melodisk svartmetall.

Etter det første høydepunktet, «Et Gammelt Herresaede» – som utstråler ærverdighet og stolthet i sin første seksjon, før broens tematiske viderespinning ender i et vaskeekte dødsmetall-riff – faser vi over i den mer atmosfæriske og eksperimentelle B-siden. Her omgås de kjølige og nordiske ECM-vibbene i låter som «Fedraminne» og «Kystbillede – Del II» med den eventyrlige dog grusomme reisen gjennom livet til «Koll med Bilen» og den industrielle svartmetall-perlen «Skuld» (som du kan lese mer om her). Tekst og musikk har generelt sett et bedre samspill på denne halvdelen sammenliknet med del en, og spesielt «Fedraminne» beveger med sin beretning om utilstrekkelighet i møte med slektstreets giganter. Over disse fire låtene trår Varde selvsikkert vekk fra eksisterende tradisjoner, og etablerer sin rolle som særegen bidragsyter i det norske musikkliv. 

Det føles ikke optimalt å måtte oppsummere slike rike og mangefasetterte låter med reduktive spissformuleringer, men jeg er allerede fem paragrafer inn i anmeldelsen, og det er på tide å tenke på leseren og oppsummere opplevelsen. ‘Fedraminne’ er et komplett og sjokkerende velformulert stykke musikk, den type utgivelse som virkelig markerer en artists ankomst på scenen. Følelsen av mystikk, av at et støvete og ugjennomtrengelig slør har blitt revet vekk i poesiens møte med musikken er oppslukende, og resultatet er et cinematisk stykke historiefortelling som formelig ber om å bli utvidet med en ytterligere utgivelse. Fedraminne er den sterkeste debuten norsk metall har sett i 2020, og dermed med all selvfølgelighet ukas norske plate. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Varde – «Skuld»

Ute nå via Nordvis Produktion

«Skuld» er singel nummer to fra den kommende debutplaten til det folketradisjons-inspirerte svartmetallbandet Varde. Bandet er signert av en av de mest distinkte leverandørene av mørk utmarksmusikk, Nordvis Produktion, og på tidligere singler har match-upen virket ytterst passende. «Skuld» er dog et litt annet beist enn det meste som er å finne på Nordvis, med sine industrielle rytmer og syrlige synth-bass, uten at dette skaper et skisma mellom bandets og plateselskapets etos. 

«Skuld» åpner med en tone som skraper mot innsiden av øregangene, før suggererende tremolo-gitarer og nevnte trommebeat skaper motorisk fremdrift. Vokalist «Koll» resiterer den romantiske diktningen med dramatisk glød, og over de stadig skiftende strømmene av modernisert brutalisme som blir ført av rytmeseksjonen skapes det en absurd kontrast mellom gammelt og nytt. Kombinasjonen av vokalfrasering som tidvis minner om Till Lindemann og industrielle svartmetall-elementer får meg til å tenke på et alternativt univers der Rammstein ble introdusert for Immortal før innspillingen av ‘Sehnsucht’. Like etter blandes enda et kjent uttrykk med det bestialske maskineriet til Varde, når eteriske akkorder rives over en maskingevær-ild av gitarer; et knep som ble flittig brukt av Ivar og co på Enslaveds ‘Below the Lights’.

Det hele kokes ihop til et sammensydd uttrykk som fungerer aldeles strålende. Godt behjulpet av en produksjon som lyder profesjonell og velbalansert – klar og polert samtidig som svartmetallens råskap er intakt – er dette et eksperiment som jeg ikke hadde forventet etter å ha hørt de forgående singlene, men som gir mersmak. Jeg har på følelsen at vi har å gjøre med en «Urjotun»-situasjon; et enkeltstående eksperiment på en ellers uttrykksmessig konsis-plate. Dette er meg ikke imot, ettersom sjanse-takning i svartmetall i 2020 er veldig velkomment, spesielt når resultatet er så sterkt som «Skuld». Høy anbefaling!


Maktkamp – «Krenkefest»

Usignert, ute på streamingtjenester

For en som overlevde ungdomsskoleperioden takket være bl.a. Kvelertaks debut på hodetelefonene er Maktkamps nyeste singel, «Krenkefest», et selvfølgelig resultat av en av Norges største musikklivs-omveltninger det siste tiåret. For foruten pop-dynastiet som har reist seg i kjølvannet av artister som Aurora og Sigrid, har en av de mest gledelige overraskelsene fra våre hjemtrakter i nyere tid vært den internasjonale suksessen til Kvelertak. Jeg har gått rundt og ventet på at ungdommen som i første omgang internaliserte den fengende spillinga til Landa, Rolland og Ofstad skulle innta hovedstaden med sine egne tolkninger av soundet, og det har endelig skjedd. Maktkamp har entret skyttergravskrigen mellom melodisk punk/ hardcore og eksplosiv hard rock som har manifestert seg gjennom band som KvelertakThe Good, the Bad and the Zugly og Blood Command, og de er klare for å sette sine egne fotspor i gjørma.

Gitarspillet er oppstemt og  engasjerende gjennom de tre kompakte minuttene av «Krenkefest», med enkelte innslag av utvidede post-punk akkorder som skiller gruppa fra artistene nevnt ovenfor. Rytmeseksjonen driver riffene fremover ustanselig, og vokalist Kjetil Elverum basker seg i det energiske lydbildet med sine kraftfulle screams. Låtskrivinga er inspirert, med overganger som tar lytteren fra riff til riff uten å sette av tid til hverken refleksjon eller ettertanke. Selv om dette tidvis lener seg prekært over mot Kvelertaks åndsverk (spesielt når bandet låner fra svartmetallen) er entusiasmen til å ta og føle på, og nok til å vinne anmelders gunst. «Krenkefest» er som en fargesprakende beyblade som uredd spinner seg bortover en line mellom to skyskrapere; med andre ord umulig å ta øynene fra. Anbefales alle fans av melodisk hardrock med trøkk og livsglede.


The Sickening – «Realm of Pudridity», «Taker of Souls» & «Extended Suffering»

Ute nå via strømmetjenester

Til slutt har vi et knippe singler som jeg har klart å overse ved et uhell, noe som burde ha vært vanskelig med tanke på ekspertisen til bandet som har skrevet dem. The Sickening er å regne som adelige innen norsk, brutal dødsmetall, med en produksjon som strekker seg tilbake til 2007. I en tidsalder hvor selskaper som Unique Leader har skapt seg en genuin bedrift av å gi ut plater som alle overholder den snevre undersjangerens strenge regler, er tiden absolutt moden for en plate til fra The Sickening, hvilket vil bli deres tredje (Om ‘Sadistic Self Mutilation’ med sine 32 minutter kan regnes som EP).

Ved første øyekast er det ikke mye som skiller disse tre låtene fra resten av konkurransen. Dette er musikk som slekter tungt på Suffocations ‘Pierced from Within’, sett gjennom en moderne linse typ Organectomy og Katalepsy, uten å noensinne nærme seg slam-territoriet. Men etter noen lytt begynner enkelte seksjoner å feste seg i sinnet, og små særegenheter blir synlige. Den første singelen, «Realm of Putridity», er en teknisk knute av en låt med en mørk, harmonisk bro og en finale som imponerer med rytmiske finurligheter. «Taker of Souls» er en veritabel storm av virvlende Dismember-riff og lynrask tromming. «Extended Suffering», den siste og beste av de tre singlene, presterer å bevare brutalitetens fulle tyngde, samtidig som de jagende tremolo-gitarene former minneverdige fraser og små hooks. 

Når The Sickening setter ned tempoet og slipper sitt tyngste materiale løs på lytteren er det som å høre på en arkeologisk utgravd versjon av Devourment, hvor riffene bak bandets ugjennomtrengelige lyd-suppe plutselig har blitt synlige. De tre singlene er overraskende varierte, og lover godt når det kommer til storformen på den kommende plata. For fans av moderne, norsk, brutal dødsmetall er dette selvfølgelig lytting, og for folk som ønsker å snuse på sjangeren uten distraksjon fra breakdowns eller huleboersk slam-rytmikk er dette en gylden mulighet til å utvide lytte-arsenalet. Bunnsolide greier.



Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Enrapture – «Groundswells»

Bandet mitt Enrapture slapp singel nå på fredag, en ni-minutters dose progressiv ekstrem-metall titulert «Groundswells». Sjekk den ut om du har lyst!








Skrevet av Fredrik Schjerve