Ukas Norske: Wobbler – Dwellers of the Deep
Det sjenerer meg litt at vi ikke kan gi den gjeveste spalteplassen hos metallbloggen Metallurgi til et faktisk metallband, spesielt med tanke på at dette vår første uke som blogg; men hva annet kan jeg gjøre når en skjult norsk skatt leverer det som er deres desidert sterkeste plate til nå, for ikke å si en av årets prog-utgivelser internasjonalt? Da biter man i det sure eplet, bryter alt som heter integritet, prinsipielle grunnlag og reglement og gir Wobbler den plassen de fortjener, helt der oppe i toppen.
‘Dwellers of the Deep’ tar den 70-talls lenende prog-rocken Wobbler allerede har skapt seg et navn gjennom og oppgraderer den med en lydproduksjon som er helt i toppskiktet for sjangeren. Her finner vi de eventyrlystne instrumentalpartiene til klassiske band som Yes og Genesis, oppdatert med en auditiv dybde som gjør at detaljene spretter ut at av høyttalerne. Og detaljer er det mye av, ettersom bandet på fem har utvidet instrumentbesetningen på plata til å inkludere messing og strykere i tillegg til deres allerede multi-instrumentale kjerne. Dette gir enorme variasjonsmuligheter for tekstur og orkestrering, noe bandet utnytter til det fulle i de utstrakte instrumental-partiene på spesielt åpningssporet «By the Banks», og finalen «Merry Macabre». Alt dette skviser de imponerende nok inn på 45 minutter, hvilket er en beskjeden spilletid for denne typen omstreifende prog.
I tillegg til produksjonen er det et annet aspekt ved ‘Dwellers…’ som virkelig fortjener skryt, og det er samspillet til de fem musikerne. De dynamiske, tilsynelatende analoge innspillingene avslører et band som vet å følge hverandres impulser og innskudd uten å nøle, samt å binde sammen hyppige svingninger i uttrykk på sømløst vis. Det er spesielt et øyeblikk som tar pusten fra meg hver gang: rundt midten av «Five Rooms» setter trommis Martin Kneppen i gang et heseblesende ride-parti, før hele bandet plutselig drar ned volumet over en tam-virvel, før Kneppen faser virvelen over til skarpen og hele bandet crescenderer i volum igjen. Som en musiker er det bare å ta av seg hatten, for ideer som denne kaster olje på en allerede brennende entusiasme for musikk som lite annet.
Plata avsluttes med en 19-minutters prog-odyssé, «Merry Macabre», som breier vingespennet ut over en enorm mengde forskjellige uttrykk. Låta starter med impresjonistisk pianospill, før illsint, perkussiv, Bartók-aktig orgelriffing skyver musikken inn i en mørkere sfære. Teksten matcher uttrykket med en mytisk reise til underverdenen, og blander inn litt Jungiansk drømmetolking og skyggepsykologi mot slutten for godt mål. Innen låta er omme har vi fått oppleve gitarspill som minner om Brent Hinds sitt spill på ‘Blood Mountain’, vaudeville-orgel over vandrende bass, tøffende rytme-tog fra tysk Kraut-rock og glitrende instrumentale skybrudd som tar pusten fra anmelderen. Det er rett og slett ikke så mye å klage på, og de få innvendingene jeg måtte komme på underveis blekner så snart gitaristen og keyboardisten setter i gang en av sine utallige dueller.
For prog-fans er dette virkelig et godt år for norsk musikk. Jeg var personlig storfornøyd med årets innhøsting allerede da Motorpsycho slapp det avsluttende leddet i sin mammut-trilogi med ‘The All is One’ i august, likevel har vi nå allerede to måneder senere fått enda et storslått stykke progressiv musikk. Tilsammen utgjør de to platene en musikalsk gullgruve som kommer til å gi god avkastning langt fram i tid; kanskje til og med helt til det blir aktuelt å dra og høre dem fremført i konsert? Uansett hvor lenge vi må vente på muligheten til å oppleve akkurat det varmer skivene uansett godt nå på senhøsten, en ytterst laber senhøst sett fra mitt eget hjemmekontors-perspektiv. Om du har sansen for musikalsk fyrverkeri og mytisk eventyrfortelling er dette en plate du ikke kan unnvære. Anbefales på det sterkeste!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ukas internasjonale: Zeal & Ardor – Wake of a Nation
Zeal & Ardor ble til da amerikansk-sveitsiske Manuel Gagneux ønsket å finne ut hvordan satanistiske, afroamerikanske spirituals ville høres ut – ja, hva som hadde skjedd dersom de afrikanske slavene i USA hadde omfavnet satanismen fremfor kristendommen. Om man, som Gagneux, nettopp ser på dette som prosjektets utgangspunkt, kan nok EP’en ‘Wake of a Nation’ trygt ses på som prosjektets første lille sidesprang. Zeal & Ardors mildt sagt uvante blanding av ekstrem-metal, spirituals og mye annet utgjør fortsatt de musikalske grunnvollene. Men mens bandet på sine to fullengdere, ‘Devil is Fine’ fra 2016 og ‘Stranger Fruit’ fra 2018, filtrerer eldgamle afroamerikanske musikalske tradisjoner gjennom obskure, gufne og sataniske vers, er ‘Wake of a Nation’ en langt mer direkte reaksjon på vår politiske nåtid og virkelighet. Bandet var midt oppe i produksjonen av et nytt album da George Floyd ble kvalt til døde av en amerikansk politimann i vår, og fikk med ett betydelig hastverk med å lansere et svar på uroen i USA. To batonger som sammen danner et omvendt krusifiks pryder coveret, og forteller oss at et Zeal & Ardor vi, rent musikalsk sett, i stor grad kjenner fra før denne gangen ønsker å flytte både sin og lytterens oppmerksomhet mot en høyaktuell og presserende tematikk.
EP’en representerer imidlertid også skritt i nye musikalske retninger for prosjektet, noe som med en gang kommer til uttrykk gjennom melodramatikken i balladen «Vigil» – en nærmest filmatisk åpning som veksler på strålende vis mellom vokaldrevne, rytmiske og seige crescendoer og et vakkert, lunefullt pianotema. Med den politisk ladede teksten oppå det hele minner Zeal & Ardor her mer om det minst like sjangerblandende og interessante post-punk-eksperimentet Algiers enn noensinne. Både denne og tittellåta, som senere runder av denne knapt 17 minutter lange EP’en, kunne nok egentlig glidd rett inn på hvilken som helst av dette bandets tre fullengdere uten at jeg hadde løftet et øyenbryn.
Zeal & Ardor byr imidlertid raskt på andre takter i låta «Tuskegee». Dette er den sannsynligvis mest rendyrkede metal-låta på plata, og Gagneux tar her for seg den såkalte Tuskegee-studien på 1930-tallet der afroamerikanske menn ble villedet inn i ubehandlede syfilis-forløp. Det brutale hovedtemaet og iskalde lead-gitarene fungerer i utgangspunktet fascinerende effektivt over den avskyelige tematikken, og ikke minst er vokalen, som flere andre allerede har rukket å sammenligne med den beske skrikevokalen til Deafheavens George Clarke, fantastisk utført. Dette løfter låta fra et ellers litt labert og vel repetativt musikalsk utgangspunkt, der hovedtemaet og de skjærende lead-gitarene fremstår litt uinspirerte.
De virkelige høydepunktene kommer i strekket fra «At the Seams» til «Trust No One» via interluden «I Can’t Breathe». Førstnevnte drar seg fra et hypnotiske og mørke pop-vers til vakre og storslåtte post-black-metal-landskap som om det var den mest naturlige musikalske kombinasjonen i verden, der en tysk spoken word-sekvens mot slutten av låta til og med evner å sende assosiasjoner til Leviathans Scar Sighted over det nærmest dissonante lydbildet. «Trust No One» – EP’ens kanskje aller beste låt – minner på sin side om de kuleste øyeblikkene på Stranger Fruit, låter som «The Gravedigger’s Chant», «Servants» og «Row Row», og byr på fengende call-and-response-vers ispedd mørke undertoner og et usedvanlig tøft industrielt breakdown-tema.
Her skinner åpenbare inspirasjoner fra nu-metal, alternativ metall og industriell metall – inspirasjonskilder Gagneux i all hovedsak har omtalt som «guilty pleasures» – og det spørs om ikke dette egentlig ikke er mer beskrivende for Zeal & Ardors uttrykk enn den etter hvert så trendy svartmetallmerkelappen. Elektronisk perkusjon og brølende synth-bass, særlig på «At the Seams», «I Can’t Breathe» og «Wake of a Nation», gjør at det frister å plassere denne utgivelsen i samme bås som for eksempel Poppys ‘I Disagree’ fra i fjor. I motsetning til mye annet pirk fra alskens svartmetallhoder lar jeg imidlertid dette munne ut i en liten hyllest til Zeal & Ardor. Sjangerleken til Gagneux og co. utvikler seg i nye retninger og fortsetter å være fantastisk fascinerende på ‘Wake of a Nation’, og gjør fremtiden til en ofte konservativ metal-sjanger enda litt mer spennende. Det er ingen grunn til ikke å glede seg til neste skritt.
Skrevet av Alexander Lange
Ukas Ikke-Metall: clipping. – Visions of Bodies Being Burned
Ukas funn fra det veldige havet utenfor metallens trygge havn er sisteskiva til skuespiller og rapper Daveed Diggs’ sitt konseptuelle rap-prosjekt clipping. Fra den støyete og abstrakte debuten ‘midcity’ til det konseptuelle mesterverket ‘Splendor & Misery’ som gjenfortalte historien om den transatlantiske slavehandel gjennom en science fiction-inspirert rom-opera; clipping. har allerede opparbeidet seg et tårnende diskografi, og om de hadde gitt seg etter ‘Splendor…’ hadde ettermælet fortsatt vært en milepæl for eksperimentell rap. Diggs og producer-duoen William Hutson og Jonathan Snipes har tilsynelatende ingen intensjoner om trappe ned virksomheten, og gav i 2019 ut ‘There Existed an Addiction to Blood’, første del av en dobbelplate som ble fullført sist fredag med utgivelsen av ‘Visions of Bodies Being Burned’.
Dobbelplata er naturlig nok enda en konseptuell tungvekter. Over 30 spor foretar clipping. et dypdykk inn i Horrorcore, en undersjanger innenfor hip hop som henter inspirasjon fra skrekkfilm og krim. Over detaljerte, støyete og apokalyptiske beats rapper Diggs om grusomme mord, paranoide gjengledere, hjemsøkelser og alligatorer. I tillegg til at versene fungerer godt som fiksjon, bygger han i tillegg narrativene sine opp som metaforer på aktuelle hendelser. Amerikansk rasepolitikk har alltid hatt en stor rolle i diskografien til clipping., og på ‘There Existed…’ og ‘Visions…’ ruver hvit nasjonalisme og politivold som store spektre over musikken. Diggs sniker inn oppfordringer til motstand på subtilt vis gjennom allegorier og metaforer i teksten, et skjult budskap for de innviede. Albumcoverne bygger også opp rundt dette budskapet, ved å spille på det engelske uttrykket «To fight tooth and nail».
Konseptet er med andre ord forseggjort og bunnsolid; men er musikken noe bra? På ‘Visions of Bodies Being Burned’ leverer Hutson og Snipes noen av sine beste beats til nå, truende kimærer av metallisk perkusjon og støy som er nøye tilpasset enkeltlåtenes tematikk og innhold. Producer-bidragene utenfra er også meget sterke på plata. Sickness‘ alarmer og statiske støy på «Body for the Pile» kaller tilbake til debut-plata ‘midcity’, og bidragene til perkusjonist Ted Byrnes og Tortoise-gitarist Jeff Parker på «Eaten Alive» fremkaller et bisarrt sumplandskap der alligatorer jakter på bytte i bakhager fylt av glasskår og lekende barn.
Enkelte av tekstene på plata er blant de beste Diggs har skrevet for clipping. til dags dato. «She Bad» tar for seg Blair Witch-liknende folklore på bilde-fremkallende vis, en sammensmelting av historiefortelling og atmosfære-dannende diktning som skaper et uforglemmelig helhetsinntrykk. «Enlacing» eskalerer en bad-trip til nivåer av nihilistisk terror som gir allusjoner til den Lovecrafts eksistensielle skrekklitteratur. Best av alle er «Body for the Pile», en låt som originalt ble gitt ut på Adult Swims ‘[NOISE]’ i 2016. På låta beskriver Diggs tre separate draps-åsteder, alle med et fokus på detalj som maler motivet tydelig på netthinnen. At alle tre ofrene «tilfeldigvis» er politimenn fyrer også godt oppunder den aktuelle og kontroversielle diskusjonen rundt politi-reform i USA.
Som skrekk-tematiserte musikknoveller fungerer ‘Visions of Bodies Being Burned’ helt utmerket. De eneste tidspunktene oppmerksomheten svikter er når clipping. inviterer andre rappere med inn i universet på plata. De fleste artistene sliter med å sette seg inn i de innfløkte konseptene til clipping., og som et følge bryter gjesteversene godt med atmosfæren på plata. Men når Diggs får fritt spillerom til å flekse sine fortelleregenskaper skinner ‘Visions…’ på helt spesielt vis, og det får han heldigvis gjøre ofte over platas 50 minutter. Nok en sterk utgivelse fra et flaggskip innenfor eksperimentell rap; clipping. forsterker relevansen med ‘Visions of a Body Being Burned’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mange takk til de av dere som har lest i løpet av våre første syv dager som blogg! Vi setter stor pris på det og kommer tilbake neste uke med mer stoff!
Fredrik Schjerve & Alexander Lange
Metallurgi 