Ukas plater omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.
Insidious Disease – After Death
Med veletablerte musikere som Silenoz (Dimmu Borgir), Cyrus (Susperia, ex-Sarke), Shane Embury (Napalm Death), Marc Grewe (ex-Morgoth) og Tony Laureano (ex-Nile og utallige andre band) i besetningen må det være lov å si at Insidious Disease er en slags supergruppe. Men der den stereotypiske supergruppen er et konglomerat av karakteristikkene til hvert enkelt medlem er Insidious Disease et utløp for en impuls som ingen av medlemmene er spesielt kjent for å ha utforsket per dags dato. Både ‘Shadowcast’ fra 2010 og sisteskiva ‘After Death’ pusher en type dødsmetall der klassiske elementer møter groover fra nyere former, det hele kledt i en moderne produksjon. Det er hardcore-influens å spore i musikken, men ikke i tradisjonell betydning. Det kan sammenliknes med en alternativ tidslinje der Bolt Thrower oppdaget Agnostic Front under innspillingen av ‘For Victory’.
De fleste aspektene av Insidious Disease‘s virksomhet har blitt oppgradert siden 2010. Produksjonen er nå ikke bare kraftig og ren, men varmere i kantene og bedre balansert instrumentalt. Gutta har også brukt studio på en mer helhetlig måte, om det så er snakk om tilleggseffekter som de jamrende, fortapte sjelene som åpner plata, eller den enorme, tornete buketten av gitarlyder som blir anvendt over platas 43 minutter. Så må det selvfølgelig nevnes at Dan Seagrave’s legendariske illustrasjoner kler denne uttrykksformen eksepsjonelt bra, og det elegante coveret han har laget til ‘After Death’ spiller godt på platas tematikk med sin Tartarus-aktige underverden.
Låtskrivingen har også forbedret seg siden den solide debuten. Insidious Disease leverer ti låter av middels lengde som sjonglerer med en mengde nyanserte undergrunnsuttrykk, uten å noensinne forlate røttene i engelsk (typ Bolt Thrower) og svensk (typ Entombed) dødsmetall. Numrene som tidvis svinger innom mørkt melodiske doom-seksjoner («Betrayer», «Unguided Immortality») gjør seg bemerket over flere lyttinger, og spesielt det Hooded Menace-liknende versriffet i førstnevnte er en ypperlig addisjon til sjangeren. Andre låter anvender himmelstreifende leads og bredere lyd-panoramaer som ville gjort seg godt på en større utendørsscene, spesielt åpningen av «Born into Bondage». De fleste sporene har én eller to deler som utvider territoriet til Insidious Disease på en betydningsfull måte.
Bandet har sagt at de ikke er ute etter å innovere, men at de er på leting etter en «god groove de føler seg komfortable i» (per det nederlandske magasinet FrontView). Dette er mer eller mindre min opplevelse etter å ha hørt på denne plata også; en solid og tidvis engasjerende plate som hadde trengt en x-faktor for virkelig å gripe tak i meg. Det er definitivt et par øyeblikk på plata som utmerker seg, som for eksempel avslutningslåta «Secret Sorcery» med sin teutoniske gjeng-vokal og storslåtte, melankolske avslutning. Denne låta alene er nok til å gi meg troa på at Insidious Disease er i stand til å høyne innsatsen ytterligere på en eventuell tredjeskive. Dette er uansett en plate som er lett tilgjengelig for fans av høy-oppløst og velspilt dødsmetall, og burde finne mange åpne ører i det internasjonale metallmiljøet.
Funeral Harvest – Funeral Harvest 10″
Funeral Harvest er et okkult svartmetallband fra Trondheim som ble opprettet i 2017. Den dystre gjengen består av nåværende og tidligere medlemmer fra band som Keiser og Rogue Planet, samt en vokalist/ gitarist som har sin bakgrunn fra et knippe italienske svartmetall-prosjekter. Den nye, selvtitulerte ti-tommeren deres inneholder to nye spor, samt nyinnspillinger av et par låter fra deres mer under-produserte demo ‘Bunker Ritual Rehearsal’. Til tross for sterke trekk fra klassisk norsk svartmetall er dette en utgivelse som over gjentatte lyttinger gradvis avslører et originalt perspektiv på velkjente ritualer.
Etter en obligatorisk intro bestående av mørk droning, liturgisk messing og et ensomt bjelleslag inviterer bandet oss med på et rituale i sin beryktede bunker. Trege, dissonante gitarer klinger over tilbakeholdende trommer før et brøl åpner flomlukene, og en stri strøm av andrebølges-svartmetall river gjennom lydfeltet. Produksjonen er klarere enn mange av de gamle, legendariske innspillingene, men la det ikke være noen tvil; dette biter godt fra seg. De tre streng-instrumentene opererer mer eller mindre som en homofon klangmasse gjennom nummeret, og fungerer ofte som et bakteppe for vokalist «Lord Nathas», som hoster frem en særdeles karismatisk opptreden som oser av fandenivoldskhet og avsky.
Av de fire sporene er det særlig nummer to, «Sacred Dagger», og nummer tre, «O.S.n.D.S.P.T.» som imponerer. Versene på «Sacred Dagger» kommer brølende ut av skauen i første halvdel med noen flerrende gitarstrofer, før de tar en overraskende melodisk vending over bassistens robuste grunnvoll. Tredjelåta bruker lengre tid på belønne lytteren ettersom komposisjonen er bygget på en hovedfigur i gitarene som varieres i tempo og modalitet over spilletiden. «Omega» er den eneste låta som ikke helt lander for anmelder, ettersom de unisone, utstrakte linjene utgjør en litt snever og monoton tekstur i lengden.
De fire låtene på ‘Funeral Harvest’ har hver sin individuelle karakter som gjør at det er enkelt å skille mellom dem, noe som gjør at utgivelsen flyter bra i sin helhet. Lydbildet til bandet er meget uttenkt og profesjonelt -det samme er innpakningen fra View From the Coffin-, noe som gjør meg meget solgt på tanken på en full-lengder. ‘Funeral Harvest’ har skreppen full av slu ideer og et velfungerende kunstnerisk øye, og er derfor et av årets bedre norske svartmetall-utgivelser.
Andri from Pagefire – Horror Punk EP
Til slutt har vi en vel-timet EP med horror punk fra den interne musikeren til Youtube-kanalen Pagefire, Andri from Pagefire. Horror punk er som kjent en punk-nisje inspirert av skrekkfilmer og serier som ble popularisert av Misfits på 80-tallet, og som i 2020 ikke har noen nevneverdig påvirkning på populærkulturen utenom et par uautoriserte t-skjorter med logoen til bandet på. Selv om videoen som denne EP-en har sine røtter i klart og tydelig kommuniserer bandets rolle som blåkopi for undersjangeren låter ikke de fem låtene noe særlig som punk-legendene. For meg er Turbonegro et bedre sammenlikning, ettersom de endeløse rekkene med velproduserte power chords og fengende vokallinjer er hentet rett ut fra det norske bandets portefølje.
Youtube-kanalen er preget av en type humor som jeg ikke har sett så mye av på nettstedet siden midten/ slutten av 2000-tallet. Videoene deres tar meg tilbake til en tid da alle kompisene mine så på Ray William Johnson og hørte på All Time Low, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for å vende tilbake dit, om så bare i tankene. Selv om humoren ikke er noe for meg, så er musikken på ‘Horror Punk’ sterkere enn dets forbindelse til en Youtube-kanal måtte tilsi. «Motherfuckers from Outer Space» er en frisk, synth-drevet jam med sterke Andrew W.K.-vibber, og «The Green Slime» er som det best mulige sluttresultatet dersom Fairly Odd Parents-skaperne hadde bestemt seg for å lage en punk-tematisert halloween-spesial for Nickelodeon. Dessuten har vi «Where Bullets Fly», som låter så mye som Kvelertak at det MÅ være med vilje: Bare hør på tamburinen og de snertne leadsene på refrenget, eller den akustiske bridgen som er som hentet ut av «Blodtørst».
Selv om de to siste låtene ikke gjør like mye for meg som de tre nevnt over, så fikk jeg mye glede ut av prosjektet som helhet. Denne typen sjangerøvelser har som regel røtter i en sterk hengivenhet for den respektive sjangeren, og på ‘Horror Punk’ så kan man omtrent høre hvor moro Andri hadde det under innspillingene. Om referansene jeg slapp lenger oppe i posten vekker mer nostalgi hos deg enn mild engstelse, eller om du bare liker velprodusert, melodisk punk med høy underholdningsfaktor og lav selvhøytidelighet, så bør du definitivt ta en lytt på ‘Horror Punk’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 