Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




The Cult of Destiny – Enemies of the State

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

The Cult of Destiny er et tradisjonelt metallband fra Oslo bestående av et knippe musikere som burde være kjent for de fleste av oss. Først og fremst er det Eddie Guz og Kjell «Damage» Karlsen fra Chrome Division som gjør seg til kjenne, ettersom deres bidrag via henholdsvis røff, melodisk vokal og staut riffing setter et tydelig preg på skivas låt-signatur. Den øvrige garden er heller ingen ubefaren gjeng, men består av herdede musikere fra prosjekter som Tottal TømmingHellish Outcast og de inaktive thrasherne i Dead Trooper. Sammen utgjør de en samlet front med kun et mål for øyet; nemlig å bombardere lytteren med en uopphørlig skuddsalve av klassisk tradmetall.

Kvintettens samspill på andreskiva ‘Enemies of the State’ hinter til at The Cult of Destiny anser live-arenaen for å være sine hjemtrakter. Entusiastisk koring og gjengvokal, gitaristenes vekslende solospill og et fokus på motiverende, allsangverdige tekster er alle elementer som gir sitt fulle utbytte på konsertscenen, og neimen har ikke bandet en (noe beskjeden) historikk som live-enhet også. Spesielt nevneverdig er kanskje bandets støttesingel til Karmøygeddon-festivalen, «Into the Karmøygeddon» (en re-titulering av en av låtene fra debutskiva), og deres opptreden på den samme festivalen etter at koronaen slapp klørne på det norske musikklivet. 

Bandets andreskive, ‘Enemies of the State’, er en kompakt og effektiv affære. Skivas 11 låter baserer seg i stor grad på velutprøvde metalliske strukturer, hvor vers bestående av tung riffing glir over i romslige og akkord-baserte for-refrenger, og refrenget får i oppgave å slå home run ved hjelp av oppløftende, fengende melodikk. Til tross for dette enkle utgangspunktet er The Cult of Destiny flinke til å variere terrenget, og mer eller mindre samtlige spor bidrar med et eller annet element som skiller det fra mengden.

Det er spesielt to fremgangsmåter som fungerer særstilt godt for bandet på deres nyeste skive. For det første blåser The Cult of Destiny ofte opp lydbildet via diverse tilleggs-instrumenter; om det er snakk om tikkende synther eller tårnende orgeltoner. Dette gir låter som «Cobra Kai» og singelen «Out of the Ashes» et ekstra kort å spille på, samtidig som det gjør bandet hakket mer distinkt enn andre tilbakeskuende tradmetall-band. I tillegg har bandet definitivt sinnelaget som kreves for å fremføre tradmetall med overbevisning. Dette betyr at de kaster seg inn i musikken med den iveren som kreves for at den ikke fremstå som platt, hvilket er tydelig eksemplifisert på «The Executor», en av skivas høydepunkter. 

Det er dog ikke til å komme ifra at ‘Enemies of the State’ er en temmelig trygg sak, og det er foreløpig lite som vitner om at The Cult of Destiny akter å tilføre sjangeren noe utover velskrevne og velspilte hyllester. Det trenger ikke være noe overordnet mål for band flest å tøye sjangerstrikken, men å tilføre en distinkt og personlig vinkling på uttrykket man jobber innenfor er som regel nok til å heve god musikk til virkelig fremragende musikk. The Cult of Destiny virker foreløpig nøgde med å befinne seg i førstnevnte kategori, og det har jeg ingen problemer med å godta. God tradmetall er nemlig en aldri så liten mangelvare i Norge, og med ‘Enemies of the State’ leverer The Cult of Destiny nettopp en energisk, fengende og bunnsolid tradmetallskive. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Sâver / Frøkedal – Split 

Ute nå via Pelagic Records

Når det kommer til samarbeidsformater, er splitten muligens det hyppigst brukte blant metallband . Splitter som setter metallband i kontakt med artister fra helt andre områder av den musikalske sfæren derimot – ja det er å regne som et skuddårsfenomen. Den nye splitten til sludge/post-metallbandet Sâver og folk/pop-låtskriveren Frøkedal er derfor et prospekt som vekker umiddelbar interesse, og et eksempel til etterfølgelse for andre som måtte ønske å føre dialog på tvers av sjangere i det norske musikklivet.  

På deres nye split covrer Sâver og Frøkedal én låt hver fra motpartens låtarkiver. Med tanke på hvor ulike musikalske utgangspunkter de to artistene har, kommer det kanskje ikke som noe sjokk at dette medfører voldsomme transformasjoner av det originale låtmaterialet. Det er likevel en viss logikk ved de to artistenes fremgangsmåter, hvor spesielt et fokus på lyddesign blir et felles holdepunkt. 

Først ut har vi Sâver, som har valgt å covre låta «Shot-Put» fra fjorårets ‘Flora’. Sâver har valgt å fokusere på originalsporets romslige atmosfære, og blåser den opp til et vidåpent panorama som står i stil med splittens coverillustrasjon. Atmosfæren avgir en følelse av evighet og tidløshet, og har den effekten at den oppløser den allerede allegoriske teksten til et nesten rent symbolsk plan. Den effektbelagte vokalen og lavmælte instrumenteringen sender tankene i retning Lows slowcore, og i det hele tatt kler dette uttrykksbildet postmetal-trioen skremmende godt.   

Der Sâver har valgt å blåse opp «Shot-Put» til enorme størrelser, har Frøkedal valgt stikk motsatt fremgangsmåte på sitt cover av «I, Vanish». I sin originalform er «I, Vanish» en tårnende, postmetallisk koloss, men i Frøkedals hender blir den omgjort til et intimt og urovekkende skogsritual. Det er mulig å spore enkelte av originalsporets harmoniske vendinger i Frøkedals cover, men generelt sett har hun tatt seg store kreative friheter. Dette kan sies å være en nødvendighet på mange områder, der spesielt originalens skrikevokal ikke akkurat hadde sklidd inn i låtskriverens musikalske univers med enkelhet. 

Også arrangementet av «I, Vanish» har mye for seg, hvor spesielt det rungende, harmoniserte utropet mot slutten av låta gjør uslettelig inntrykk. I likhet med Sâvers cover, er Frøkedals bidrag også imponerende i kraft av sin tekstur-messige rikdom, hvor klirrende perkusjon, dumpe trommeslag og sagende strykere gir låta et rått og naturalistisk skjær. Generelt sett komplimenterer Sâver og Frøkedal hverandre overraskende godt på deres nye samarbeidsutgivelse, og det er i det hele tatt synd at splitten er så kort som den er. På bakgrunn av dette skulle jeg gjerne likt å se dem prøve seg på et liknende prosjekt i fremtiden, og kanskje aller helst noe enda mer ambisiøst og omfattende. Et gledelig møte mellom to fjernt atskilte universer er det endog. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s