Obliteration – Live at Chaos Descends 2019
Lyden av musikken fra PA-en som kuttes og den påfølgende stillheten som gradvis vokser til et øredøvende brøl fra platået rundt deg; er det noe man som ivrig konsert-gjenger har savnet mer i skrekkåret 2020? Jeg har kjent på dette savnet både som publikumer og medlem av et band i år, og det finnes ingen stream som er velprodusert nok til å døyve effektene til denne konsert-abstinensen. Nei, jeg vil faktisk argumentere for at den klassiske konsert-platen har en mye større suksessrate når det kommer til lindrende effekt på konsert-gjenger i karantene enn streams har, ettersom tilstedeværelsen til et faktisk publikum jobber i førstnevntes favør.
Derfor er det litt pussig at nettopp publikumstilværelsen mangler på den nye live-utgivelsen til Obliteration, et opptak av bandets konsert på Chaos Descends i 2019. Dette er nok resultatet av at plata er gitt ut av en uavhengig tredjepart som tok opp lyden fra konserten spontant, og bare i etterkant tok det opp med bandet og fikk tillatelse til å gi det ut via LowFidelityAssaults. Til tross for at jeg gjerne skulle hørt noe mer av publikum enn den spøkelsesaktige bakgrunnsstøyen på ‘Live at Chaos Descends 2019’, er det faktisk tilfellet at signalene fra miksebordet ER tilstrekkelige, ettersom Obliteration blir presentert på optimalt vis, og på sitt absolutt beste.
Selv om Obliteration er et av de bandene som virkelig nærmer seg konsert-energien på platene sine (Bare hør på den magiske tempo-økningen rundt midten av «The Distant Sun (They Are the Key) fra 2013s ‘Black Death Horizon’), er fremførelsene på ‘Live at Chaos Descends 2019’ enda et hakk råere og bestialske enn studio-utgavene. Bandet formelig oser av vitalitet, og de mestrer den essensielle balansen av presisjon og hemningsløshet som gjør dødsmetallen levende som undersjanger. De doom-aktige akkordene mot slutten av «Cenotaph Obscure» lander som kampesteiner, og de svermende tremolo-linjene på «Tumulus of Ancient Bones» truer med å kaste av seg kjettingen og bykse ut av høyttalerne.
Så der artist-streams føles mer ut som glorifiserte (dog underholdende og imponerende) studio-opptak, føles ‘Live at Chaos Descends’ litt som å mimre tilbake til en legendarisk konsert du så på en liten brun bule noen år tilbake (eller f.eks på Øyafestivalen, der jeg så Obliteration rive gjennom et dødstett sett i 2014). Opplevelsen varmer med andre ord like godt som en vel-oppfyrt peis eller en kraftig dram, og det er noe jeg personlig hadde stor bruk for nå på tampen av året. Måtte muligheten endelig åpne seg for å få med seg Norges desidert sterkeste, aktive dødsmetall-band i 2021 igjen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Heiinghund – Urðrs Brønn
‘Urðrs Brønn’ er den tredje full-lengderen Heiinghund, tidligere medlem av det legendariske norske svartmetallbandet Sort Vokter har gitt ut siden han returnerte fra sin årelange kunstneriske dvale. Beveget til handling av mangelen på den type rå og støyende svartmetall som Sort Vokter og dets kohorter (bl.a Ildjarn) ga ut på 90-tallet prøvde artisten å skrive litt igjen, bare for å finne ut om den kreative ånden fortsatt bodde et sted i underbevissthetens dyp. Den stadige strømmen av nytt materiale Heiinghund har gitt ut siden returen burde være svar nok på den problemstillinge, og nå sitter vi altså her med ‘Urðrs Brønn’, en 70 minutter lang konseptplate.
Det konseptuelle rammeverket tar i bruk norrøn mytologi for å beskrive både nåtiden og menneskehetens spådde undergang. Etter en lengre periode definert av misbruk av naturen og forakt for dets lover har naturen begynt å ta sin hevn på menneskeheten, og med litt hjelp fra de tre nornene (Urd, Verdande og Skuld, symboler på fortid, nåtid og fremtid) ender det i naturens fullstendige gjenovertakelse av planeten. Dette konseptet er rikt og aktuelt som få andre konsepter innenfor svartmetallen, og om du er interessert i å lese mer om Heiinghunds tanker rundt plata ligger det et par intervjuer ute på nett.
Så har vi musikken. Heiinghund har skrevet og spilt inn all musikken på ‘Urðrs Brønn’, og ikke overraskende er det snakk om lav-oppløst, støyende og krevende svartmetall. Svært få av låtene på plata har noe som minner om låtskriving («Nornene» og «Urðr»), og mesteparten av sporene består av en kort introduksjon med påfølgende gitar- og trommespor som spinner og går til låtas slutt. I tillegg til dette endres karakteren på produksjonen fra låt til låt, med enkelte låter som gnistrer og smuldrer som oppbrente kubber («Kraakevisa», «Eg Ska Drepa Deg»), andre som velter seg i et bunnløst dyp av bassfrekvenser («Fjellets Klagesang»), og noen som låter mer eller mindre som klassikerne innenfor andrebølgen i Norge («Balder og Odin»).
På de første gjennomlyttingene slet jeg med å forstå formålet med denne inkonsistente miksingen, men innen jeg satt meg ned for å skrive denne anmeldelsen gikk det opp for meg hvor integral den kaotiske produksjonen er for platas struktur. Med låtenes sykliske natur tatt i betraktning er det nemlig produksjonen som skaper tydelige skiller fra låt til låt, og som skyver konseptet fremover mot sin tragiske konklusjon. Innen vi når «Eg Ska Drepa Deg» og «Blod Ild Sverd» har striden mellom menneske og natur nådd sitt toppunkt, og musikken og miksingen speiler dette med sin krigerske og aggressive fremtoning. Slik ble mitt største problem med denne plata gradvis forvandlet til den mest essensielle brikken i puslespillet over flere lytt, og om ikke det er et sterkt argument for å ikke la førsteinntrykkene definere en plate, så vet ikke jeg.
Men det er et annet viktig problem som må nevnes før jeg konkluderer denne omtalen. Med sine 70 minutter og sykliske forutsigbarhet er plata rett og slett en utrolig tidkrevende og masokistisk opplevelse å påføre seg selv, spesielt om intensjonen er å vie den sin fulle oppmerksomhet fra start til slutt. Jeg har hørt mange plater som er lengre og likevel tåler lytterens uavbrutte fokus (omtrent samtlige av platene til Esoteric), så dette er ikke noe bias mot ekspansive uttrykk fra min side. Det er endog slik at nesten alle sporene på plata følger et liknende forløp, så når man da støter på en nesten seks minutter lang syklisk og hypnotiserende låt etter en times spilletid, da begynner virkelig oppmerksomheten å svinne.
Jeg fikk likevel mye ut av opplevelsen, og Heiinghunds dyptgående forbindelse til natur-sentrisk og norrøn tradisjon og filosofi synes å være fruktbar grunn å så i. Kanskje hadde jeg med ytterligere lyttinger funnet veien enda lengre inn i de mørke dypene av Urðrs brønn, men med det høye trykket av nyutgivelser på tampen av 2020 ble det dessverre ikke mulig. ‘Urðrs brønn’ anbefales virkelig for tilhengere av kompromissløs og krevende svartmetall med sterke konseptuelle røtter og enkelte glimt av utradisjonell skjønnhet. En omfattende og budskapstung utgivelse for å sette punktum for 2020.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Myrholt – Retterting
Myrholt beskriver seg selv kort og godt i biografien sin på Spotify og Facebook – «old school black metal. Nothing more, nothing less». Og det stemmer nok egentlig ikke helt godt, i alle fall etter hans nye EP ‘Retterting’ å dømme. Her byr nemlig dette enmannsprosjektet på tre ganske forskjellige egenkomponerte låter: «Til Hinnoms Dal», en rendyrka hyllest til 90-tallets legender i sjangeren, et klassisk Ulver-grep i den akustiske «Hamingja» og det litt underlige elektroniske eksperimentet «Antydninger til kosmos». Resten er coverlåter av henholdsvis Dead Can Dance, Slayer og Black Sabbath. Mye ulikt på 34 minutter, med andre ord!
Og mye er også kult. «Rettergang», Myrholts utgave av Dead Can Dances post-punk-klassiker «The Trial», er en usedvanlig kul svartmetalltolkning med spennende vokal-lek i versene og et refreng som egentlig smeller ganske mye bedre enn originalens. Også i de andre covrene klarer Myrholt å filtrere musikken på ganske spennende vis gjennom de heller begrensede produksjonstradisjonene for enmannsprosjekter innenfor svartmetall. Av hans egne komposisjoner er «Til Hinnons Dal» den klart beste, særlig med sitt drittøffe refreng. Den blir imidlertid noe langtekkelig etter hvert uten at det kommer så veldig mye ut av det, selv om som den trege bridgen må kunne sies å ha noe skikkelig kult for seg, og dette må nok også kunne sies om de to andre komposisjonene. ‘Retterting’ er likevel en spennende, kort musikalsk reise som tross alt er ganske unik innenfor sjangeren.
Skrevet av Alexander Lange
Mortiis – Throe
Noen utgivelser føles det ikke helt riktig å forvente veldig mye av, og i alle fall ikke kritisere. Mortiis‘ ‘Throe’ er en slik en. Dette er nemlig en ti minutters(!) EP på åtte låter som opprinnelig bare var vedlagt kjøpene av ‘The Great Deceiver’ i 2009, og det er et knippe stykker prosjektets frontfigur Håvard Ellefsen snekret sammen på morgenene før han gikk i studio for å lage plata. Nå i desember 2020 har den endelig nådd ut til resten av massene. At forventningene justeres ned på grunn av det litt underlige formatet gjør imidlertid ikke at man ikke kan ha noen glede av denne utgivelsen – snarere tvert imot, selv om det er klart at et visst uforløst potensiale stadig lurer under overflatene på de svært korte sporene.
Likhetene med den catchy industrielle musikken på ‘The Great Deceiver’ strekker seg ikke lenger enn at det rent estetiske uttrykket ligner litt, der ‘Throe’ opererer med støy og lyder Ellefsen eksperimenterte med for seg selv. Hovedsakelig varierer de mellom å være noise-stykker med skarpe kanter på «Atone», «Psychosphere», «Scathe» og «The Ringeling» og mørke ambient-droner på «worship» og «Phantom». Det er særlig i de sistnevnte jeg virkelig fanges og ønsker meg noe mer langstrukket. Likevel er det tittellåta som er det desidert kuleste momentet på denne lille utgivelsen; som «Scab» er den i et litt mer groovy og jordnært (men fortsatt ikke jordnært) hjørne. Men i motsetning til «Scab» som i grunnen byr på lite spennende over sitt drøye halve minutt, blir jeg helt revet med av «Throe» der en klar kassegitar med iskald romklang loopes med innpåslitne støylyder og glitches over det hele. Det gjør det vanskelig ikke å anbefale en gjennomlytt av ‘Throe’ – i verste fall er det snakk om ti bortkastede minutter. Banebrytende er det selvsagt heller ikke, men som meg blir man kanskje mest irritert over at det jo er alt for kort.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 