Plateselskap: Indie Recordings Undersjanger: Progressiv black/death metal
Utdrag fra vår omtale: “‘Solemn’ er med andre ord en betydningsfull hendelse i det norske metall-året, og dette gjenspeiles også i platas karakter. ‘Solemn’ er en aldeles storslått plateopplevelse, som over sin timelange spilletid tar lytteren gjennom panoramiske, progmetalliske landskaper fylt til randen av høytsvevende melodier, massive akkorder og utallige instrumentlag – deriblant en full blåserrekke! […] Alt i alt er ‘Solemn’ er betydelig triumf for In Vain, og en skive som burde ha et temmelig bredt nedslagsfelt som følge av sine tilgjengelige, melodiske og storslagne kvaliteter.
Beste låter: “Shadows Flap their Black Wings”, “At the Going Down of the Sun”, “To the Gallows”
Plateselskap: Fysisk Format Undersjanger: Hardcore punk/black’n’roll
‘Negative Music’ er den første utgivelsen Haust har sluppet på nesten ti år. Det har de gjort med besetningen som også sto bak undergrunnsklassikeren ‘Ride the Relapse’ fra 2005, som var den første utgivelsen som ble sluppet på det nå så anerkjente platelselskapet Fysisk Format. På ‘Negative Music’ rendyrker bandet negativitet og blandingen av (svart)metall og punk som de i starten av årtusenet var svært tidlig ute med, og den karakteristiske, ravgale rulle-r-vokalen, heftig driv og svære fuzz-gitarer er blant ingrediensene. Med denne plata holder Haust seg relevante uten å på noen måte gi slipp på det som satte bandet på Norges metallkart i utgangspunktet.
Beste låter: «Left to Die», «The Burning», «The Devil at My Heels»
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Black/heavy metal
Beskrivelse: ‘It Beckons Us All’ er trolig den beste skiven Darkthrone har levert siden de entret sin nye fase med ‘Eternal Hails……’ for tre år siden. Den støvete, gammelt-lydende produksjonen fra 2021-utgivelsen er fremdeles en faktor på ‘It Beckons…’, men i dette tilfellet underbygger miksen Darkthrones oltidsmetall heller enn å først og fremst fremstå som et kuriosa. Den viktigste leksa å ta med seg hjem er derimot at bandet tar større sjanser enn de har gjort på en stund, hvor de spede keyboardelementene som snek seg inn på duoens to siste skiver nå er en integral og betydningsfull bit av det større bildet. Om Darkthrones musikk ikke alltid har vært like spennende i senere tid, så har den alltid vært bunnsolid og tradisjonsbevisst – ‘It Beckons…’ gir oss litt av begge deler.
Beste låter: “Howling Primitive Colonies”, “Eon 3”, “Black Dawn Affiliation”
Mai
Bismarck – Vourukasha
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Stoner/doom/sludge
Beskrivelse:Bismarcks nyeste skive befinner seg i sjeldent, gjevt selskap I lys av den norske metallscenen anno 2024. Visstnok flyter det mye anonym stoner rundt i Oslos musikkmiljø for tida, men den formen for knusende, atmosfærisk stoner/doom som vi finner på ‘Vourukasha’ er det stort sett kun Dwaal som kan konkurrere med her til lands. Det er også forfriskende hvor kortfattede Bismarck velger å være på sin tredjelplate. Der mye stoner/doom sleper på bakbeina og durer gjennom samme kampesteinsriffet i ti minutter om gangen, presenterer Bismarck en rekke ulike moduser I løpet av ‘Vourukasha’s 35 minutters spilletid – være det enorme riff, friske post-landskaper eller sydende, svartmetalliske infernoer. Det er med andre ord en musikalsk reise som tar lytteren lange avstander på kort tid, og hvilket er lett å sette pris på i oppmerksomhets-økonomiens tidsalder.
Beste låter: “Sky Father”, “Echoes”, “Ocean Dweller»
Vredehammer – God Slayer
Plateselskap: Indie Recordings Undersjanger: Black/death metal
Den brutale svartmetallen til nordlendingen har nok en gang fått utløp gjennom Vredehammer, som slapp sin fjerde plate ‘God Slayer’ gjennom Indie Recordings i slutten av mai. I et eller annet thrasha krysningspunkt mellom svartmetall og death metal, leverer Valla her særdeles solid ekstremmetall, som uten å bryte med spesielt mange konvensjoner har kokt opp en fullengder som på grunn av mye variasjon, sterkt riffarbeid og overbevisende atmosfære aldri blir kjedelig. Slike umiskjennelige metallfester er herlig å få servert i blant.
Beste låter: «The Dragons Burn», «Blood of Wolves», «Obliteration»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Gothic metal
Vestindien har endelig sluppet oppfølgeren til ‘Null’, som i våre ører var et av 2021s beste og stilistisk mest interessante plater fra den norske metallscenen. Bandet gjør også flittig bruk av elementene som gjorde ‘Null’ så bra på ‘Verdande’, der gufne stemninger, herlig vokal og fengende, post-punksk driv fortsetter å være blant hovedingrediensene. Vestindien har kanskje ofret noe av det metalliske for å slippe til de mer goth-befengte tendensene, men får med det også et noe mer definert uttrykk.
Beste låter: «Etter ilden», «Forbi stillheten», «Verdande»
Plateselskap: Terratur Possessions Undersjanger: Black metal
Beskrivelse:Whoredom Rife fortsetter å bevege seg i retning eksellense på sin nyeste skive. Det virker som at det aller meste klaffer på ‘Den Vrede Makt’, ettersom både albumcover, lydproduksjon og låtskriverprestasjoner danner en helhetlig pakke som både bevarer og oppskalerer bandets egenartede, storslåtte signatursound. Det er selvfølgelig fremdeles snakk om fandenivoldsk, hvesende ortodoks svartmetall – noe annet hadde vært uhørt gitt selskapet som har gitt ut skiva – men ‘Den Vrede Makt’ er såpass velpolert at den trolig vil fungere godt som inngangsport til den dypere, mørkere undergrunnen for enkelte. Med andre ord kriger ambisiøse instinkter mot kompromissløs undergrunnsmentalitet i dypet av ‘Den Vrede Makt’, hvilket er nært sagt umulig å spore i platas storslagne, mektige ytre.
Beste låter: “Den Vrede Makt”, “Hevnens Rett”, “Ravenous”
Beskrivelse:Beaten to Death har i lange stunder vært en av melodisk grindcores største fanebærere internasjonalt – om så dette ikke nødvendigvis er en posisjon som har blitt utsatt for store mengder kuppforsøk over årenes løp. Det er uansett ikke så vanlig å se et grindcore-prosjekt nærme seg sitt 15-års jubileum, og dett er nettopp dette Beaten to Death kommer til å feire i 2025, trolig gjennom en månedslang konsertserie på Rockefeller eller Byscenen filmet og sendt på Hovedscenen på NRK. Beaten har lenge mestret balansen mellom kødd og mer kødd, og aldri før har de balansert langs denne prekære eggen med slik fnysende overlegenhet som på ‘Sunrise…’.
Fra destruktive grindcore-detonasjoner til tårevåte Midwest-Emo-progresjoner, fra absurde Van Halen-parodier til geiping i retning Djevels poetiske, smått pretensiøse låttitler; ‘Sunrise Over Rigor Mortis’ inneholder alt du ikke visste at du trengte i en grindcore-skive, samt alt du visste at du ikke trengte i en grindcore-skive, men som er lættis å få uansett. Sånn sett er ingenting nytt under solen i Beaten to Death-land, om så denne solen har kommet lengre på sin reise mot vest (gisp) siden sist vi hørte fra den østlandske grindcore-institusjonen.
Beste låter: «My Hair Will Be Long Until Death», Minus och minus blir minus och minus», «We’re Not Gonna Make It», «Ormer til tarmer, maane paa hodet».
Maktkamp – Hatriarkatet
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Melodisk hardcore/thrash metal
Maktkamp lanserte den korte EP’en ‘Hatriarkatet’ rett før mai var omme, som både med tanke på titlene og flyten på denne utgivelsen nesten like greit kan ses på som én eneste låt på ni minutter. Det er kanskje også det mest metalliske Maktkamp har sluppet til nå, der den melodiske, Kvelertak-aktige hardcoren i større grad blir supplert med ustoppelig driv og herlig thrash-riffing. Også vokalen fortjener en shout-out for strålende dynamikk.
Etter noen singelslipp i år og i fjor har innlandsbandet Wyruz sluppet EP’en ‘Negative Jævel’. Dette bandet spiller rask og fandenivoldsk thrashmetall av det mer uhøytidelige slaget, og denne EP’en er den første utgivelsen fra bandet siden andreplata ‘Judge and Jury’ ble sluppet i 2016. Fra før av hadde bandet da debutskiva ‘Fire at Will’ under beltet, så vel som to demoer der den første ble sluppet så tidlig som i 2003. Det er nok relevant å få med seg at man i besetningen her finner gamle travere i Innlandets metallmiljø, som før etableringen av Wyruz var å finne i ekstremmetallbandene Tidfall og Criterion.
Den dag i dag spiller uansett disse gutta stilsikker thrashmetall i en god og nokså moderne produksjonsdrakt. ‘Negative Jævel’ består av fire låter på til sammen et drøyt kvarter, og på tross av den korte spilletida synes jeg Wyruz kommer innom et ganske bredt spekter av elementer og tagninger på sjangeren. Like fullt blir det heller ikke for sprikende, og viktigst av alt har bandet stålkontroll på thrash-håndverket.
Aller best synes jeg det går når Wyruz er på sitt sinteste og raskeste, noe de først og fremst er i tospannet av låter midt i EP’en. Den første av dem, «Chaos», synes jeg er den desidert beste låta på ‘Negative Jævel’; blast-beatsene i begynnelsen er av det sinnssyke slaget, og både tromme- og gitarsegmentet viser seg som herlig dynamisk videre ut i låta. Den påfølgende «Final Winter» er også et blinkskudd, og særlig det flerrende og fengende gitararbeidet får meg på kroken her.
De øvrige låtene har også mye for seg og får mye god drahjelp av de sterke musikerprestasjonene på denne EP’en. Tittellåta synes jeg imidlertid taper litt på en litt vel overtydelig leveranse av tittelen og noen merkelig implementerte symfoniske elementer. Avslutningslåta «Sleep When You’re Dead» sliter på sin side med å skape de helt minneverdige øyeblikkene, og har også et hovedtema som ender opp med å gnage seg litt for mye inn i øregangene. Låtene byr imidlertid på både fengende og dynamiske tendenser, og det er ikke verre enn at de er nokså habile innslag i en EP-opplevelsen som ellers bare imponerer mer. ‘Negative Jævel’ er en artig liten pakke med proff thrashmetall, og kan enkelt anbefales.
Skrevet av Alexander Lange
Guðvangir– Slik Elven Renner
Selvutgitt
Ikke mye informasjon er å oppdrive om Guðvangir. Dette prosjektet drives imidlertid av en fyr som går under pseudonymet Eremitt, og på sin første utgivelse – ‘Slik Elven Renner’ – gjør denne fyren et helhjertet forsøk på et trehodet beist av typen funeral doom metal. Gjennom tre låter – «Natt i Lofoten», «Morgen i Sognefjord» og «Landskapet på Hardangervidda» – leveres blytung og atmosfærisk metall av en type vi ikke får så mye av i Norge, og som nå til dags først og fremst er befolket av legendene i Funeral og Abyssic og nykomlingene i Gloombound. ‘Slik Elven Renner’ er også en positiv overraskelse, der Guðvangiri all hovedsak tilnærmer seg det gode selskap med hell.
«Natt i Lofoten» åpner for det første skiva på en overbevisende måte, og den presenterer Guðvangirs stilistiske kjerne på en utmerket måte. Åpningsminuttene er vanvittig tunge og deprimerende og sender assossiasjonene i retning Mournful Congregations dypeste musikalske avkroker, blant annet ved hjelp av noen strålende, dype gitarharmonier. Guðvangir har imidlertid mer å by på enn bare dette, og tilføyer en overraskende og heftig dynamikk her med raskere partier anført av doble basstrommepedaler.
Variasjonen er Guðvangirs største ess i ermet her, og preger hele utgivelsen. Svartmetalltendenser åpenbarer seg gjennom blast-beats på slutten av «Morgen i Sognefjord», og den 17 og et halvt minutt lange avslutningslåta er et emne i seg selv. «Landskapet på Hardangervidda» er rett og slett en vanvittig imponerende låtskonstruksjon, og med et klart grunnlag i doom-metallen flørter Guðvangir her med både progressiv metall og post-rock; særlig innslagene av synth og akustisk gitar tilføyer en spennende dynamikk som gjør at denne musikalske reisen aldri blir kjedelig.
Det eneste problemet jeg egentlig har med ‘Slik Elven Renner’ er vokalen. Den dype growlevokalen på «Natt i Lofoten» er det eneste som utelukkende fungerer godt, og clean-vokalen og mid-range-skrikinga blir enten for tam eller rett og slett litt forstyrrende; særlig går det utover «Morgen i Sognefjord». Inntrykket jeg sitter igjen med er like fullt først og fremst svært positivt, og særlig avslutningslåta er en juvel man virkelig bør få med seg om man er interessert i denne type musikk. Så må man jo bare bøye seg i støvet av presentasjonen, atmosfæren og det uhyre kule cover-designet, da!
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Med sin halvtimes spilletid har ikke Heimland noe tid å kaste bort på overflødige ideer, og man finner heldigvis ingen av disse på ‘Forfedrenes Taarer’. Førstesingelen «Skugger fra ei Svunnen Tid» leverer nok en stormende, melodisk perle på tampen av opplevelsen, før «Ættestupet» senker sceneteppet med en like prangende gest som åpningslåta. «Ættestupet» gir kanskje i størst grad inntrykket av at Heimland har mestret sitt utvalgte musikalske språk på skiva; et melodisk men aggressivt sound som kommuniserer både hardførhet, stolthet og melankoli. Heimland har på mange måter utformet en ideell svartmetallisk platedebut med ‘Forfedrenes Taarer’, en skive som bør grådig fortæres av samtlige tilhengere av Vestlandets hedenske svartmetall-tradisjoner.»
Beste låter: «Iskald Raatten Jord», «Forfedrenes Taarer», «Skugger fra ei Svunnen Tid»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Death metal
Mens særlig svartmetall- og stoner-skiver har dukket opp i hopetall i år, har 2023 vært et litt skralt år på den norske death metal-fronten – i alle fall når det gjelder antallet utgivelser. Det er kanskje ikke så overraskende i et land der denne sjangeren gjerne har kommet i skyggen av svartmetallen, men det gjør det desto mer gledelig når utgivelser fra band som Horrifier dukker opp. Denne fortsatt ferske kvartetten imponerte oss i fjor med demoen ‘How from the Grave’, og debutplata ‘Horrid Resurrection’ sto for en strålende og brutal avslutning på det norske ekstremmetallåret. Horrifier mestrer death metal-håndverket og dyrker sjangerens grunnformler på en særdeles habil måte, og disker også opp noen særlig gode låtskrivingsprestasjoner særlig i noen av de litt lenger låtene. Dette bandet er det med andre ord bare å holde et godt øye med.
Beste låter: «Chainsaw Death», «Assimilated Life», «Sadistic Impalement»
Plateselskap: Agonia Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen. […] På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.»
Beste låter: «Av Satans Ild», «Å Skjende En Engel»
Plateselskap: Terratur Possessions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.»
Utdrag fra vår omtale: «Det er absolutt ingenting å si på underholdningsverdien på de ti låtene som utgjør ‘MACHINE DESTROY’. Det er få plater som har fått meg til å gape eller glise så mye i senere tid som denne skiva, om så jeg befinner meg alene på rommet, på lesesal eller ute i offentligheten. […] Frostbitt flekser virkelig sine kreative muskler maksimalt på denne skiva, og resultatet er en av de mer minneverdige, heseblesende plateopplevelsene jeg har hatt så langt i år.»
Beste låter: «Full Body Plutonium», «Sub-Zero Humanoid», «Cyber Walk»
Utdrag fra vår omtale: «Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound. […] Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrar også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.»
Beste låter: «Existence Nihil», «An Ocean of Nightmares», «The Mirror Maze»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbanden så langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.»
Beste låter: «Fandens Kall», «Slagmark», «Bloddråpesvermer»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett har Ekrom sterke tilknytninger til den norske andrebølgen; kanskje spesielt den krigerske og stormende svartmetallen til plate-aktuelle Immortal. Dette basale uttrykket har så blitt utvidet med en atmosfærisk dimensjon i form av eteriske synther, samt en mørk, melodisk åre som bidrar til å skape litt avstand mellom Ekrom og de nevnte legendene. […] Alt i alt er det lite å utsette på ‘Uten Nådigst Formildelse’, ettersom Ekrom har skapt en innhyllende og atmosfærisk potent plateopplevelse som har potensialet til å treffe bredt blant svartmetallfansen. Dermed er det bare å kle seg i rikelig med lag, og begi seg ut i den stormende snøføyken som omgir Ekroms bunnsolide debutskive ‘Uten Nådigst Formildelse’.»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «På sin splitter nye skive ‘I Helvetes Forakt’ plukker Nattverd definitivt opp tråden fra ‘Vandring’ på mange måter. Stilistisk sett er det lite som har endret seg, men uttrykket kan definitivt sies å ha fått en overhaling likevel gjennom en produksjon som låter langt fyldigere og mer brutal enn den på forgjengeren. […] Nattverd bygde opp forventningene ytterligere med neste singel ut, «Det Stormer I Norge», som også åpner ballet på ‘I Helvetes Forakt’. Dette er utvilsomt også den beste låta på plata, og er en uhyre sterk og stormende (jada!) svartmetallåt som henter mye av sin gnist fra noen strålende melodier. Sammen med den påfølgende og mer Mayhem-aktige «Vandring I Elver Av Blod» og den nevnte førstesingelen konstituerer Nattverd med dette et særdeles lovende åpningsstrekk på ‘I Helvetes Forakt’.»
Beste låter: «Det Stormer I Norge»*, «Helvete Kjenner Alt, Selv Når Taaken Har Lagt Seg», «Elvedjuvet»
Plateselskap: Vinter records Undersjanger: Post-metal
Av alle platene på denne lista, er nok Leonovs ‘Procession’ langt på vei en av de roligste og mest behagelige lytteropplevelsene. Gjennom et grovkornet og meditativt post-metal-uttrykk imponerer de på denne skiva gjennom svevende og organiske lydbilder, og kvintetten utviser et talent for subtile, men effektive detaljer i samspillet sitt. Leonov lykkes samtidig med litt kortere låtformer enn tidligere, så vel som mer drivende komposisjoner som den nokså fengende og groovy tittellåta.
Utdrag fra vår omtale: «‘Voyage’ er å regne som en semi-konseptuell instrumentalskive, der kreative teksturer og et variert tonespråk maler et bilde av et rikt og levende undervannsrike. […] Grant the Sun befinner seg dog mutters alene på sin koordinat på det norske landskartet, så deres uttalte forsøk på å «utvide metallens noe konservative handlingsrom med nye farger og teksturer» har vært en suksess etter ‘Voyage’ å dømme. ‘Voyage’ har noe å tilby fans av både progressiv instrumentalmusikk, post- og alternativ metall, og er en uignorerbar fargeklatt i en usedvanlig tettpakket norsk platesommer.»
Beste låter: «Death is Real», «Mariana», «Grant the Sun»
#39: What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Post-metal
Utdrag fra vår omtale: «‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy. […] What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Tradisjonell heavy metal
Utdrag fra vår omtale: «Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch.»
Beste låter: «Apollyon», «The Judas Cross», «Demons & Rust»
Plateselskap: Loyal Blood Records Undersjanger: Black’n’roll/hardcore
Utdrag fra vår omtale: «Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. […] Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger.»
Beste låter: «Søstre», «Ensomt Rite», «Kausalitet»
Plateselskap: All Good Clean Records Undersjanger: Stoner/doom/death/alternativ metal
Utdrag fra vår omtale: «Åpningsstrekket er for eksempel temmelig dristig, der Nagirčalmmiid drar meg gjennom en solid stoner-åpning før alt-rock-tendenser plutselig melder seg i «Black Country». Samiskinspirert, folkemusikkaktig sprell melder seg så i den nydelige og suggererende «Maze», før «Suoivva» sprøyter inn et sinnssykt catchy riff før post-rock og seige riff geleider oss gjennom «A Long Walk Off A Short Pier». Egentlig er det litt sprikende, men det funker, og det er rett og slett ganske moro å høre på. […] De ulike elementene kunne gått bedre sammen på ‘Down to the Bone’, og først og fremst er plata spennende grunnet sine mange, ulike og spennende ideer. Den beviser også Nagirčalmmiids sterke posisjon i metall-Norges sammensurium av talentfulle unge band.»
Beste låter: «Water Up To Our Necks», «Suoivva», «Arba»
Atena har bygget forventninger til ‘Subway Anthem’ i nesten ett år nå. Med det har også forventningene vært svært høye for min egen del, der samtlige av de fem singlene, og særlig «Slip Away» og «Poison Pure» har innevarslet uhyre høy kvalitet på bandets metalcore-håndverk. Og plata skuffer heller ikke. Tung, deilig produksjon, vokalprestasjoner som utstråler perfekt, jamrende emo-energi, harde breakdowns, melankoli og noen sinnssykt fengende melodier og refrenger gjennomsyrer denne plata, og gjør det til en metalcore-plate som holder høy internasjonal standard.
De fem singlene som har blitt sluppet i forkant utgjør de fleste, men ikke alle, høydepunktene på ‘Subway Anthem’. «Hard Day», som ble sluppet sist av dem, fungerer også bedre i plateformat, der det svære refrenget lyser opp en ganske så hardtslående introduksjon på skiva. Her overrasker åpningslåta «Ultra Ultimate Opus Power» med noen harde, harde industrielle og elektroniske beats før noen minutter med umiskjennelig hardcore følger.
Etter noen gjennomlyttinger synes jeg nesten de første minuttene av plata, før refrenget på «Hard Day», byr på en litt vel stor overtenning. Den poppa hovedmelodien i «Bargain» blir også litt billig. Men den tyder også på en høy grad av profesjonalitet, og åpningsstrekket er utvilsomt sterkt der den balanserer mellom Bring Me The Horizon-tendenser og Parkway Drive-aktig metallisme.
Så blir det bedre når en mer interessant hovedmelodi i tittellåta bygger opp til platas midtpunkt. Og for en midtdel dette er. «Poison Pure» er et sant høydepunkt med sin helt nydelige refrengmelodi og sårbare, ektefølte låttekst, og refrenget «Slip Away» har fortsatt til gode å ikke imponere stort hver gang det kommer på. Etter dette tospannet kommer imidlertid platas store overraskelse i form av «Peeling Skin», som åpner med noen flotte, Touché Amore-tendenser fra post-hardcore-land før et helt utmerket fotballkor bygger opp til platas avslutningsstrekk.
Det svære refrenget i «Leave» og indie-tendensene i «Somebody» piffer opp de påfølgende minuttene, men uten å servere de store overraskelsene eller høydepunktene. Power-balladen «Oh My» sørger imidlertid for en høyst verdig avslutning, der jeg særlig blir imponert av vokalprestasjonen som varierer mellom sårbar falsetto og et herlig, Gerard Way-aktig følelsesutbrudd som legger seg over den skikkelig, skikkelig tunge instrumentasjonen.
Atena mestrer metalcore-sjangeren uhyre godt på ‘Subway Anthem’, og man ender egentlig bare opp med å ønske seg mer av det – og kanskje et sjangermessig kvantesprang ut i noe uutforsket. Jeg har ingen problemer med å si at Indie Recordings kanskje har sluppet sin beste utgivelse i år, og at Atena har bydd på noe som konkurrerer i toppen når det gjelder høydepunkter innenfor hardere norsk musikk i år.
Den siste tiden har vært usedvanlig spennende når det gjelder det lille, men beundringsverdige avant-gardistiske hjørnet i den norske svartmetallscenen. På tampen av mars fikk vi først servert en utmerket skive fra en litt nyere spiller innenfor scenen, da i form av debutplata til Tilintetgjort: ‘In Death I Shall Arise’. Akkurat to uker senere kunne veteranene i Dødheimsgard by på den storslåtte og ambisiøse ‘Black Medium Current’, og midt mellom disse to utgivelsene kom det jammen en til i det samme sjangerlandskapet som vi dessverre ikke har omtalt før nå: Urarvs ‘Substratum’. Dette er en skive som riktignok ikke er helt ny i en hvilken som helst forstand, og den består stort sett av nyversjoner av gamle låter; sånn sett blir den imidlertid en interessant kulminasjon av det Urarv har gjort til nå, selv om det faktisk også i stor grad skal være snakk om eldre opptak.
Interessant nok består Urarv av Aldrahn, som har mange år bak seg i Dødheimsgard (så vel som i Thorns), og Sturt, som også spiller bass i Tilintetgjort, i tillegg til gitarist Sakis. På denne skiva går de endatil under aliasene Agthstmod Nowbody Mord I, The Magic Lens Strobe Tonal IV og SlabadAn KirIchniSt, noe som kanskje kan fungere som et lite hint til hvor gjennomført merkelig uttrykket på ‘Substratum’ ofte er. Det kan nok også opphavshistorien til dette prosjektet, som blant annet dreier seg om inspirasjonen Aldrahn skal ha fått da han en gang oppholdt seg på en psykiatrisk institusjon. Musikken på denne plata preges av underlige, esoteriske tekster, dissonant og eksperimentelt gitarspill, rådville bassganger og spinnville og svært varierte vokalprestasjoner som sender mange assossiasjoner til prestasjonene til Aldrahns tidligere bandkollega Vicotnik i Dødheimsgard.
Det starter riktignok ikke på sitt aller merkeligste. «Fancy Daggers» åpner ‘Substratum’ med ganske så fordøyelig riffarbeid og er platas korteste og mest direkte svartmetallåt. En nydelig overgang med clean-gitarer, et større vokalregister og litt mer eksperimentell instrumentbruk er noe av det preger den følgende «Forvitringstid», men det er først etter dette Urarv slår seg helt løs. «Vi Som Skuer Nordover» er en skikkelig guffen vise med trekkspill som også velter over i noen voldsomme svartmetallpartier og mer til.
Den bereder grunnen godt for «Valens Tempel», som er den desidert mest forskrudde komposisjonen på ‘Substratum’. Det er nok også den beste, der den med sine hele åtte minutter drar lytteren omhyggelig gjennom et flust av temaer – som naturligvis kulminerer i en crescendo med barnegråt over.
Og med det har man nok også på dette tidspunktet fått en ganske dekkende smak av det som skjer på hele ‘Substratum’. Det gjelder nok også «Aurum», som er den eneste komposisjonen som ikke eksisterer på noen tidlige utgivelser av Urarv. Denne inneholder noen spenstige skifter mellom skranglete clean-gitarer og svartmetallsk aggresjon, så vel som å by på noen herlige driv og riff; i det hele tatt er denne låta et flott lite mikrokosmos av det som finnes på ‘Substratum’, og i forkant har det herlige hovedtemaet på «Soloppgang» og melodiene på «Sannhet» holdt oppmerksomheten ved like.
Det hadde jo vært enda kulere med mer originalmateriale på denne plata, og må også sies at de rent overordnede låtskrivingsidéene fremstår litt uttømte på slutten av skiva. Det er nok også i det hele tatt uttrykket fremfor låtskrivinga i seg selv som imponerer mest. Likevel er idéene i seg selv svært gode og ikke minst unike, og ‘Substratum’ er en plate som fungerer utmerket som et sterkt avant-gardistisk statement fra Urarv om det de har fått til som band. Så gleder vi oss til fortsettelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Ukas favoritt (uke 18): Kanaan – Downpour
Ute nå via Jansen Records
Kanaan har de siste årene bygget seg opp et sterkt rykte i norske rocke-kretser. Det er nok ikke bare fordi trioen har sluppet noen svært gode utgivelser som blant annet har gitt en Spellemann i trofèskapet, men også en aktiv konsertvirksomhet med svært høy kvalitet over seg og en nokså voldsom produktivitet. ‘Downpour’ er nemlig Kanaans syvende plate siden de slapp debuten ‘Windborne’ i 2018.
Med tanke på hva slags band Kanaan er, er det nok imidlertid ikke så rart. Dette er et instrumentalband der jam-kunsten ligger i førersetet, og noen av utgivelsene er basert på rene live-opptak. Den forrige rene studioplata kom på sin side for to år siden i form av ‘Earthbound’, som også er den eneste utgivelsen av Kanaan vi på Metallurgi har tatt for oss tidligere. Akkurat det er nok heller ikke så rart, da med tanke på at denne plata markerte et skifte mot mer rifftung rockemusikk for bandet. Om noe, markerer nok ‘Downpour’ et ytterligere lite steg i denne retningen, og hintene mot metallsjangeren er tidvis klare som dagen.
Først og fremst er det stoner-sjangeren som kommer til uttrykk her, noe som stemmer godt med tanke på bandets leflinger med psykedeliske uttrykk for øvrig. Introlåta ‘Black Time Fuzz’ er et trygt og upåklagelig innsalg til enhver som er mer eller mindre vennlig innstilt til Kyuss, og noen helt voldsomme synteser mellom fuzz-gitar og -bass får videre utløp i noen herlige, groovy riff i for eksempel «Orbit» og avslutningslåta «Solaris Pt. 2». Med tanke på oppbygningene og jam-preget på det hele kan det til tider også være nærliggende å antyde at det ligger en del post-metal-tendenser her; særlig er det kort vei til en og annen Pelican-assossiasjon.
Kanaan oppdriver imidlertid også en hel del variasjon på ‘Downpour’. Med den eminente rocke-gitaristen Hedvig Mollestad ruller de for eksempel ut energibomben «Amazon» på starten av plata, før de rett etterpå serverer det som må være platas rareste, minst metalliske og kanskje aller beste låt i form av tittellåta. Denne låta baseres på en herlig, underlig bass-groove, og sammen med improvisatorisk tromme- og gitarspill, noen flotte skifter underveis og et eksplosivt klimaks mot slutten peker den seg ut som noe av det beste jeg har hørt Kanaan mønstre i plateformat.
Også giganten som runder av plata i to deler, «Solaris», imponerer. Aller best liker jeg nok det som skjer på begynnelsen av begge delene. I den første blir introdusert gjennom en aldeles nydelig, hypnotisk og psykedelisk jam av det rolige slaget; det høres rett og slett ut som noen skikkelig frodige Tool-greier. Og i den andre spiller bandet altså et av platas feiteste riff, prydet med noen nedganger som er så fuzza opp at det nærmest høres ut som en blåserekke har forvillet seg inn i studioet. Men det varer litt lenge, og det ligger nok fortsatt en liten utfordring for Kanaan i å holde komposisjonene interessante så lenge bandet vil i plateformat (live fungerer det helt utmerket), selv om de riktignok har kommet svært langt og stort sett kontrollerer dette godt på ‘Downpour’. Så tror jeg også at noen av de elektroniske elementene som dukker opp til tider kunne fått enda litt mer innpass.
Men ‘Downpour’ er uansett en svært sterk prestasjon, noe som også henger sammen med at trioen oppdriver et samspill fra øverste hylle. Det vil forundre meg om dette ikke ender opp som et av årets beste instrumentale plater innenfor norsk rock og metall. Kanskje blir den slått av bandets neste plate, som kommer allerede til høsten.
Noen ganger dukker plater som ‘Blasphemicon’ opp, som først og fremst fremstår som et forsøk på å pushe metallmusikk til noen av sine mest ufine og brutale sider. Denne plata, som er debuten til bandet Noxium Ferus, er en eneste stor kompromissløshet, der bandet skaper en effektiv mikstur av moderne ekstremmetall og de primale tendensene i mye tradisjonell metall.
Den enkleste måten å beskrive musikken her på er imidlertid som bandet selv gjør, nemlig gjennom merkelappen «blackened death metal», som innebærer en blanding av svartmetall og death metal. Mye av musikken på ‘Blasphemicon’ minner også mye om det kanskje største bandet innenfor denne sjangeren, nemlig polske Behemoth – noe som nok først og fremst er et resultat av at stilen til vokalist Espen «Nethor» Dyngen er mer eller mindre identisk som Behemoth-vokalist Nergals fryktinngytende, fonetisk tydelige og uhyre forbanna growle-vokal.
Men det mangler beretninger om babylonske og satanistiske myter, kriger og herskere; snarere henter Noxium Ferus sin energi gjennom direkte og usminka metall. I så måte fungerer også åpnings- og tittellåta veldig godt, der brutal dødsmetallriffing og et hint av mektig svartmetallisk fremtoning går sammen i en hardtslående og forfriskende ukomplisert enhet.
Deretter er lytteropplevelsen min preget av mer blanda inntrykk. Blant høydepunktene finner vi «Autokrator», som imponerer med et ordentlig brutalt refreng. I tillegg er de tre låtene «Live Life Loveless», «The Conjuration of Fire» og «Phallic Pride» en habil bunt med ekstremmetall. De spiller særlig på death metal-siden i Noxium Ferus‘ uttrykk, der «The Conjuration of Fire» i tillegg flørter på smakfullt vis med grindcore-sjangeren og «Phallic Pride» byr på et av platas beste melodier.
«IA Pazuzu» synes jeg på en annen side blir noe smal i appellen med det, ja, nokså kleine forsøket på et slags ritualistisk-lydende refreng som jeg personlig i beste fall tror fungerer godt på et live-show preget av en viss ironisk distanse. «Kerethial – Cut off from God» svekkes på sin side av en ganske svak clean vokal-prestasjon, og «Make Me Kill» synes jeg ikke kommer så godt ut av at gitarakkordene til tider låter ganske sure.
‘Blasphemicon’ er på sitt beste når Noxium Ferus dyrker de mest brutale, rendyrkede og death metal-aktige sidene av musikken sin. Det står også i stil med det jeg synes fremstår som et forsøk på å levere en usminka og old-school-tro utgivelse som viser langfingeren til metallmusikere som tar seg for seriøst. Og bandet treffer ikke alltid like presist, men disker ut noen brutale og gode låter når de får det til.
Skrevet av Alexander Lange
Håndgemeng – Ultraritual
Ute nå via Ripple Music
‘Ultraritual’ er debutplata til Håndgemeng fra Drøbak, et band som fra før av har et par EP’er under beltet og i mine øyne har lyktes godt med å bygge forventninger til denne fullengderen. I løpet av en måneds tid fikk vi fra slutten av januar høre tre låter herfra som ikke bare var solide i seg selv, men som jeg syntes bar bud om en ganske variert plateopplevelse i form av at de var nokså ulike. Det synes jeg også vi til syvende og sist har fått, samtidig som at Håndgemeng har smidd sammen en pakke låter som også føles meningsfull i sammenheng.
Stilistisk sett synes jeg det er enklest å plassere Håndgemeng inn i det som har blitt en spennende ansamling unge, norske band innenfor stoner(/doom)-sjangeren, der 70-tallsriffhåndverk a la Black Sabbath gjerne dyrkes med en litt ekstra metallisk finish. Men så enkelt er det likevel ikke. For enkelte elementer ved Håndgemengs musikk, kanskje særlig vokalen til tider, høres ut som at har en viss forankring i hardcore punk, noe som setter stilen deres i dialog med både band som Kvelertak og sludge metal-sjangeren. I tillegg synes jeg bandet ofte flørter med en del elementer fra progressiv rock, noe som sammen med preget av psykedelisk musikk sørger for en del smakfulle stemninger underveis. Poenget er uansett at kombinasjonene av disse tendensene fungerer svært godt på ‘Ultraritual’, og gir inntrykk av en viss eventyrlyst i et sjangerlandskap der mange tross alt ofte gjør et aldri så lite poeng ut av å forholde seg til gammeldagse spilleregler.
Så finnes jo også de mer konsentrerte, umiskjennelige dosene med ganske så klassisk stoner/doom – frykt ikke! «The Astronomer» fungerer for eksempel like bra som åpningslåt som førstesingel, der den på uanfektet og ukomplisert vis ruller ut flotte riff, blytyngde og en direkthet som drar lytteren ganske effektivt inn i Håndgemengs univers. Lignende låter er spredt fint ut på skiva for øvrig; tittellåta er en strålende liten kortfattethet med et herlig hovedtema i midten, og mot slutten får vi høre bandet på sitt tyngste når «Rite of the Comet» får dundre.
Håndgemengs potensiale får i mine ører imidlertid mest utløp i de lengre, mer stemningsfulle og mer progga låtene på ‘Ultraritual’. «Cro-Magnon Vs. Neanderthal» er eksempelvis blant mine personlige favoritter på plata, der den balanserer godt mellom tunge, metalliske deler og atmosfæriske og nærmest space-rock-aktige partier blir som en strålende, liten prog-odyssé på drøye seks minutter. Videre blar bandet opp et utsøkt, groovy og beroligende hovedtema på «Tales From The Tundra», som også ellers imponerer med sin dynamisme selv om den nok ikke fremstår like velutført som «Cro-Magnon…».
Det som imidlertid blir elefanten i rommet når Håndgemeng, ‘Ultraritual’ og prog-tendenser nevnes i sammenheng, er naturligvis den ti minutter lange giganten og avslutningslåta «Occultation Of Mars». Denne lander nok som det største høydepunktet på plata sammen med «Cro-Magnon…», og byr først på et parti som gir assossiasjoner til Pink Floyds ‘Animals’, før vi får høre både mektig riffing, en herlig gjestevokalprestasjon og – av alle ting – en blast-beat som sender noen sjokkbølger inn i lydbildet og setter seismografen i arbeid.
Det blir en mektig og svær avslutning på ‘Ultraritual’. Avslutninga står som et vitnesbyrd om at ambisjonsnivået på plata egentlig kunne vært enda litt høyere. For det meste fungerer svært godt, profesjonelt og kontrollert på ‘Ultraritual’, og det eneste leddet jeg vil omtale som noe svakt er låta «Visions In Fire», som rett og slett ikke byr på noen spesielt minneverdige øyeblikk sammenlikninga med nesten alt annet på denne skiva. Det er uansett en svært god debutprestasjon, og en stoner/doom-plate jeg anbefaler for både de som er kjente og ukjente med sjangeren.
Skrevet av Alexander Lange
Murder Maids – Dance or Die
Ute nå via Fucking North Pole Records
Trondheimsbandet Murder Maids høstet mye lovord fra pressen da de debuterte med skiva ‘Knives Out’ i 2021. Hos enkelte betydelige musikkmedier trillet plata faktisk til toppkarakter, og det var generelt lite syting og klaging å spore blant folk som eksponerte seg selv for den eksplosive hardcore-debuten. Det kan virke som at bandet har klart å konvertere denne tidlige medfarten til en respektabel marsjfart, noe jeg selv bevitnet da jeg så gjengen gjøre en dritfet konsert på Byscenen under årets Trondheim Calling. Det hele har ledet opp til oppfølgeren ‘Dance or Die’ som traff det norske musikkmarkedet fredag sist uke.
Skivas tittel oppsummerer på mange måter den dynamiske balansekunsten Murder Maids fremfører på sin nye skive. På den ene siden har vi den feststemte og skandirock-påvirkede side av hardcore-mynten, som får sitt utløp på låter som åpningssporet «Reaping», «Avalance» og singelen «Two Faced». På den andre siden har vi de hurtigere, mer ekstreme hardcore/punk-eksplosjonene, som er spedd inn mellom de mer melodiske sporene for å gi lytteren en liten skulder-skump i retning pit-en. Blant disse finner vi låter som «Chain Dog», den nydelig titulerte «Snort Vinyl, Play Coke», og den heseblesende «You Say, We Say».
Selv for bloggens Hardcore-agnostiske metall-fanatikere finnes det et øyeblikk eller to på skiva som kan brukes til tentativ dypping av tær. Den aggressive riffinga og krasse tonespråket til «Chain Dog» gir enkelte assosiasjoner til core-lenende grind, og bruker sine siste sekunder på å droppe en illsint groove. «D.O.D» vil trolig overbevise i enda større grad som følge av sitt blytunge åpningsriff, samt den skuddvekslingen mellom mitraljøse-gitarer og blast-beats som tar plass i låtas andre halvdel.
Likevel er det ingen tvil om at ‘Dance or Die’ først og fremst er mynta på hardcore-hoder med sans for både risting av rumper og deltagelse i mosh-pitens ureglementerte kontaktsport. Totalt sett synes jeg skiva holder et imponerende høyt nivå, med de aller største låtskiver-prestasjonene plassert i første halvdel, der andre halvdel i større grad varierer og eksperimenterer med nærliggende uttrykk . Jeg synes kanskje at avslutningslåta «Ethanol» ikke helt når det klimaktiske nivået den virker å strekke seg etter, men strekket fra «Norwegian Hollywood» til «Sexual Vacation» viser i alle fall at bandet makter å strekke seg utover sine trygge base i relativt streit hardcore. ‘Dance or Die’ er en fargerik og dopamin-utløsende fest pakket inn i en halvtimelang hardcore-skive, og et tidlig høydepunkt innenfor det norske hardcore-året kun rivalisert av Kristiansandsbanden i Korrupt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ghetto Ghouls – Rats
Usignert, ute på strømmetjenester
Jeg har vært småforelska i det trønderske crossover/thrash-bandet Ghetto Ghouls helt siden jeg ble tatt på senga av EP’en deres ‘The Horror of Party Beach’ i 2021. Her demonstrerte ikke bare dette bandet en svært kul og original tilnærming til det musikalske, men de blanda det på smakfullt vis inn i b-film-tematikk som ga uttrykket en velfungerende egenart. Etter diverse split-utgivelser er Ghetto Ghouls nå tilbake med ‘Rats’, som med sine åtte minutter utrolig nok er en enda kortere EP enn ‘The Horror…’, men som like fullt slår godt fra seg og er en tilfredsstillende utgivelse i så måte.
‘Rats’ består av tre korte, raske låter og spiller på mange av de samme strengene og styrkene som ‘The Horror…’. Ghetto Ghouls utviser fortsatt en særdeles god forståelse for crossover/thrash-sjangeren. Det er ikke et eneste kjedelig, kjipt eller dårlig gitarriff å spore, trommene tilfører en sterk intensitet, vokalfrasene er ofte herlig levert (bare hør på «SLEEZEBALL BOSS!»-leveransen i siste låt!) – og gitarsoloene imponerer stort, bare så det er sagt.
Samtidig byr ikke ‘Rats’ på høydepunkter som gjør at låtene blir så minneverdige, og dermed måler den seg aldri med ‘The Horror…’. I denne omgang er det med andre ord først og fremst snakk om sterkt crossover/thrash-håndverk fra Ghetto Ghouls.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – Naar All Tid er Omme
Ute nå via Purity Through Fire
Den hemmelighetsfulle musikeren «Peregrinus» har siden 2021 befestet seg som en ny og fremadstormende skikkelse i den norske svartmetallundergrunnen – spesielt innenfor den rå sorten. Til å begynne med virket ikke prosjektene hans å varsle om stort, ettersom de tidlige utgivelsene under navnene Praefuro og Darkest Bethlehem var solide men lite oppsiktsvekkende. Allerede året etter virket det som at den svært aktive musikeren hadde klart å peile navigeringsinstrumentene sine inn på en langt mer spennende kreativ kurs. Debutskiva til det rå svartmetallbandet Kvad, ‘Cold & Dark, as Life’var med og kriget om en plass på fjorårets topp 50 her på bloggen, og debuten til Solus Grief, ‘With a Last Exhale’, gjorde seg fortjent til en 41. plass på den samme lista.
Dette produksjonstempoet – for ikke å si den tydelige progresjonen over de siste par åra – er vanvittig imponerende, spesielt med tanke på at «Peregrinus» så og si skriver all musikken selv. Allerede fire måneder etter triumfen under Solus Grief-banneret, har karen gitt ut nok en skive gjennom plateselskapet Purity through Fire, denne gangen under det nye prosjektnavnet Unholy Craft. I likhet med de øvrige, signaliserer dette nye prosjektet nok en ny vinkling på rå svartmetall for «Peregrinus»; i denne omgang en rødglødende og ildnende motpol til Kvads iskalde og gufsende svartmetall.
Å høre på prosjektets debutskive, ‘Naar All Tid er Omme’, er som å foreta en panisk spurt gjennom coverets altoppslukende flammehav. Dette er først og fremst miksens fortjeneste, som bader låtmaterialet i mengder av knitrende støy og diskant, samt utstyrer gitarene med et skarpt sound som tidvis river i øregangene. Det generelt heseblesende tempoet bidrar til å forsterke denne følelsen av manisk panikkflukt; et bilde som gjøres komplett av de desperate, forvrengte hylene til «Peregrinus» selv.
Purity through Fire velger i sitt presseskriv å presentere ‘Naar All Tid er Omme’ som en revitalisering av prinsipper fra den norske andrebølgen, men i mine øyne er dette en temmelig upresis linse å anskue musikken til Unholy Craft på. Etter tittelsporets relativt streite utbrudd, finner vi nemlig sterke rytmiske og musikalske nikk i retning black/hardcore på de to påfølgende låtene. I tillegg introduserer «En Askedrøm» de post-punk-beslektede gitarlinjene som prydet musikerens foreløpige karrieretopp, ‘With a Last Exhale’. I mine ører låter ‘Naar All Tid Omme’ mest av alt som forkullet hardcore/punk som har blitt forsøkt druknet i den auditive estetikken til Bandcamps rå svartmetall-scene.
Og det er den nevnte sjangerens konstante støyvegg som gjør at ‘Naar All Tid er Omme’ er en tyngre pille å svelge enn skivene fra 2022. Til å begynne med bidrar skivas øredøvende kvaliteter til å plassere lytteren i coverets brennende bybilde, men allerede på femtelåta «For Thee I long» begynne den noe retningsløse kanonaden av riffsekvenser å nå metningspunktet for undertegnede. Synthen som anvendes mot slutten av «En Askedrøm» byr på et etterlengtet gjensyn med nattehimmelen gjennom den tette røyken som ligger over resten av skiva, men det finnes svært få andre musikalske grep på ‘Naar All Tid er Omme’ som bidrar til å bryte opp det ugjendrivelige infernoet av diskant.
Dette betyr at debutskiva til Unholy Craft ikke klarer å nå opp til skivene «Peregrinus» gav ut i fjor, i alle fall i mine øyne. ‘Naar All Tid er Omme’ bør dog ikke by på utfordringer for den jevne tilhengeren av rå svartmetall, og kan med enkelhet anbefales til folk som ønsker seg en hurtigere, forpunket og hensynsløs variant av det Kvad holder på med. Selv om ‘Naar All Tid er Omme’ ikke ble noen særstilt hit for min egen del, ser jeg frem til å høre hva enn «Peregrinus» koker i hop i løpet av året – om så det er snakk om noe enda mer støydruknet og forkullet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nitrist/ Kirkegrill – Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner
Ute nå via Bad Noise Records
«Satan» og «Kjartan», gutta bak Bad Noise Records og samtlige av bandene som kaller selskapet sitt hjem, er nok en gang klare med en ny utgivelse under et av deres om lag hundre alter egoer, Nitrist. Blant disse utallige prosjektene virker det å være enkelte som har blitt viet mer tid og omtanke enn andre, hvor f.eks de siste skivene til Bongskrap og Death Crusader kan trekkes frem som utgivelser som hever seg noenlunde over sine enkle bestanddeler. Debutskiva til svartmetallprosjektet Nitrist fra i fjor presterte en liknende bragd, og det er derfor kjekt å se nettopp dette navnet poppe opp igjen i metallarkivenes nye utgivelser i 2023.
I denne omgang er det snakk om en splitt med Kirkegrill, et nytt prosjekt bestående av medlemmer med forbindelser til band som Gehenna og Tyrant. På ‘Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner’ viser de to bandene en nesten uhyggelig evne til å fange den norske andrebølgens flyktige essens, uten at det føles ut som at bandene prøver å bevise noe som helst. Mest av alt virker det som en gjeng med musikere som har vokst opp med å høre på eller spille norsk svartmetall, som ikke har høyere ambisjoner enn å skvise ut noen enkle men effektive kjærlighetsbrev til sjangeren.
Akkurat som på fjorårets debutskive, ha Nitrist sin side av splitten sitt utgangspunkt i Darkthrones rifftunge og brautende 90-tallsproduksjon. «I Satans Navn» lener seg både på bandets Celtic Frost-beslektede manøvre og de strie isvindene som bandet selv brakte til verden på landemerket ‘A Blaze in the Northern Sky’. «Jord og Dritt» låter mer som et skranglete og fandenivoldsk Immortal til å begynne med, før noen kaldblodige akkorder trekkes som sorte gardiner ned over lytterens åsyn. Vokalen er muligens ørlite granne tørr og fremtredende i miksen, men alt i alt er splittens A-side en svært iørefallende tagning på en form for riff-sentrisk svartmetall som i stor grad ignoreres av nyere band.
Kirkegrill sin side av splitten har på én og samme tid veldig lite og veldig mye til felles med Nitrist sin. Kirkegrill spiller en semi-melodisk form for svartmetall, preget av lengtende harmonier og en følelse av skoglig mystikk. Til tross for de åpenbare ulikhetene, er Kirkegrill sine tre låter vel så formet av den norske andrebølgens musikalske prinsipper som Nitrist sine – til den grad at det nesten kan virke som at sjangerens hedenske sjel tar bolig i bandets fire medlemmer. Stemningen er generelt meditativ, selv om det skal sies at låta «Kirkepiss» dasker litt ekstra hardt med bjørkekvisten i forhold til øvrigheten. Spesielt verdt å merke seg er den ordløse, besatte skrålinga til vokalisten «Lille Troll», som gir den ellers introverte musikken et skjær av uforutsigbarhet og intensitet.
‘Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner’ er en utgivelse forsøker å lure deg med sin håpløst amatørmessige visuelle utforming, men som åpenbarer en drøss med gode kvaliteter dersom du tar sjansen på å bevege deg forbi coverets korsfestede sau (obs: ved nærmere granskning viser det seg å være et lemlestet menneske, ikke en sau). Jo lenger unna 90-tallet vi beveger oss, jo flere artister virker det som at glemmer at den originale svartmetallen var riff-fokusert av natur, og langt mindre opptatt av å opprettholde en konstant strøm av blast beats enn man kanskje skulle få inntrykket av. Nitrist og Kirkegrill husker dette, og skriver som følge musikk som har faktiske åpenlyseforbindelser til den norske andrebølgen. Musikken er kanskje beskjeden, men jeg har fått mye ut av å vie oppmerksomheten min til ‘Veien til Helvete…’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Moonshrine – Hallucinational Forest Rituals
Usignert, ute på Bandcamp
Om du nevner ordene «enmannsprosjekt», «svartmetall» og «Bandcamp» i samme setning for en av oss i Metallurgi, skal jeg på tross av vår generelt vennlige innstilling til ny, norsk metall innrømme at det er en sjanse for at du blir møtt med et skjevt smil, om ikke noe som simpelthen ligner den kjente Harold-memen. For det er en enorm mengde av prosjekter som kan defineres ut fra disse ordene der ute, og mange av dem setter et for raskt likhetstegn mellom dårlig produksjonskvalitet og låtskriving og den beundringsverdige tilnærmingen til råskap og minimalisme som gjør sjangeren såpass appellerende for mange.
Men noen ganger byr denne karakteristikken på gull, og Moonshrine går rett inn i den kategorien med sin nye – og første – demo ‘Hallucinational Forest Rituals’.
Dette er nemlig en halvtime med atmosfærisk, voldsom og autentisk svartmetall. Demoens presentasjon gjør det vanskelig å dele inn plateopplevelsen i låter, da demoen simpelthen er delt inn i dens to sider som varer et kvarter hver og igjen er delt inn i fire låter hver. Det hjelper naturligvis ikke at låtene glir ganske så sømløst inn i hverandre, men rent musikalsk sett gjør dette ‘Hallucinational Forest Rituals’ til en intens helhetsopplevelse som også fungerer svært godt.
Rent musikalsk sett minner Moonshrine meg naturligvis mye om visse svartmetallstorheter, deriblant Burzum, men mest iøyenfallende er assossiasjonene jeg får med bandet Blutumhang. Dette er på grunn av den ofte overveldende intensiteten i musikken, og hvordan gitarene regelrett griner og uler over et kompromissløst bakteppe.
Synthene låter ikke alltid så innmari bra på denne demoen, og det må også nevnes at de første halvdelene av sidene imponerer mer enn de siste, men ellers imponerer den stort med sin intensitet. Anbefales på det sterkeste til fans av rå, autentisk svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Horrifer (som en del av Various Artists) – Cave of Death Vol. 1
Ute nå via Brutal Cave Productions
Til slutt gir vi en liten shout-out til death metal-bandet Horrifier, som har fått slengt demoen sin ‘Howl from the Grave’ på den nyeste samleutgivelsen til undergrunnsselskapet Brutal Cave Productions. Det er snakk om en demo som vi koste oss mye med i fjor, og som ble belønnet med en plass på vår liste over fjorårets beste demoer. Så dersom den er gått i glemmeboka, er du herved minnet på den. Takk oss senere!
Mitt første møte med Bergensbandet 66crusher var ikke fullstendig uten utfordringer for min egen del. For det første har vi bandnavnet og logodesignet, som mest av alt får meg til å tenke på groove-metalliske eksportvarer fra de amerikanske sørstatene – av den typen som passer på å alltid ha skytevåpenet innenfor en armlengdes avstand. For det andre har vi coverkunsten, som følger en digital stil som til tross for mengder av presedens hos progmetallens giganter aldri helt har vunnet min personlige gunst. Dette overfladiske førsteinntrykket påvirket definitivt opplevelsen min av 66crusher sine nyeste singler, hvilke jeg omtalte med en slags avmålt halv-entusiasme her på bloggen.
Etter å ha hørt adskillige ganger på bandets fjerdeskive ‘Limbo’, har pipa dog fått en annen lyd. 66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. Jeg har skrevet avsnitt opp og avsnitt ned på bloggen om hvordan metallens kompliserte tonespråk ofte blir maltraktert av den manglende teoretiske kunnskapen til sjangerens utøvere. I 66crusher har vi endelig et eksempel på et band som makter å navigere metallens vriene tonale farvann uten å seile seg bort, og ‘Limbo’ er som følge en av de sterkeste norske progmetall-skivene i senere tid.
«Retribution» starter in medias res, med en av skivas tyngre thrash-sekvenser. Spørsmålet jeg fant det mest naturlig å stille på dette tidspunktet, var hvorvidt 66crusher var et progmetall-band med sans for thrash, eller rett og slett Evile med skeive taktarter. Begge disse forslagene viste seg å være svært upresise, ettersom ‘Limbo’s uttrykksmessige bredde og tekniske overskudd gjør det mer nærliggende å omtale bandet som Vorbids melankolske og betenkte storebror. Dette viser seg ikke bare i de akrobatiske instrumentalseksjonene til låter som «Retribution» og den fantastiske singelen «Descent», men også i de mer melodiske og tempererte låtene som «Phantom», «Distrust» og «Unscarred».
I tillegg er 66crusher i besittelse av et dødelig potent våpen i form av vokalist og gitarist Jarle Olsvoll. Som utøver, kan karen best beskrives som en kollisjon mellom den rå kraften til Jørn Lande og den melodiske teften til Bernt Fjellestad, og mannens vokalprestasjon byr på et naturlig fokuspunkt som virkelig suger lytteren inn i skivas musikalske univers. Dette betyr ikke at Olsvoll kupper oppmerksomheten på bekostning av bandets øvrige medlemmer. 66crusher er nemlig en såpass balansert og veloljet prog-maskin at oppmerksomheten flytter seg temmelig friksjonsfritt fra musikalsk hendelse til musikalsk hendelse, uavhengig av nøyaktig hvor i det instrumentelle maskineriet hendelsen utfolder seg.
I tillegg har skiva en gjennomtenkt og dynamisk struktur som aldri mister det overhengende målet av syne. Dette målet kan sies å være det avsluttende tittelsporet, som over sine ti minutter knytter sammen skivas parallelle tråder til en svært beundringsverdig finale. Det tonale skiftet som forekommer rundt låtas sjette minutt vrir de siste, bitre tårene ut av lytterens lommetørkle, før det vekslende solospillet loser oss motvillig ut av en av årets flotteste metalliske plateopplevelser så langt i år – i alle fall fra norsk hold.
‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skivabalanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte. Jeg har rett og slett kost meg gløgg med ‘Limbo’ – progfan som jeg er av natur – og ser frem til å forsøke mitt argeste å spille den i hjel over årets gjenværende måneder. Har du sansen for tung og følelsesladet progmetall skylder du deg selv en tur innom ‘Limbo’!
Fleshmeadows nyeste EP ‘Domus Cadavra’ har latt vente på seg, men har nå omsider landa fire år etter bandet slapp sin forrige EP ‘Daymares’. Fleshmeadow spiller en forrykende, hurtig og teknisk form for svartmetall med et tydelig death metal-preg, som kanskje særlig på denne nyeste EP’en minner meg enormt mye om Nordjevels eskapader de siste par årene og sånn sett gir seg selv et sterkt utgangspunkt i undertegnedes ører. Fleshmeadow gir imidlertid musikken sin en ytterligere dimensjon, og kler den ofte inn i en storslått fremtoning som gjør at den kan sende vel så mange assossiasjoner til et band som Dimmu Borgir.
Det er ingen tvil om at det er snakk om dyktige musikere, der det også er snakk om en velrennomert besetning med bakgrunn fra blant annet Aeon Throne, Myrkskog og fjorårets flamingo-kledde MGP-bombe Trollfest.
Åpningen på ‘Domus Cadavra’ – «The Long March to Total Annihilation» – er på alle måter et stort, fryktinngytende mikrokosmos av det EP’en sånn sett består av. Fleshmeadow gir umiddelbart inntrykk av å ha dårlig tid med sine ufattelig hurtige svartmetallpartier på denne låta, som riktignok avløses på elegant vis av av tyngre partier som backes av doble basstrommer før nye svartmetallske eksplosjoner og blast-beats melder seg. Noen lekre, storslåtte og litt treigere bro-partier melder seg også, og EP’ens navn får kjørt seg i et heftig korrefreng mot slutten; Fleshmeadow får i det hele tatt formidlet mye på disse syv minuttene.
De tre andre låtene på ‘Domus Cadavra’ er noe kortere og mer konsentrerte. «Polemos» byr med en gang opp til dans med noen av EP’ens mest tekniske gitarpartier, der særlig et rumlende tappe-parti i midten fanger oppmerksomheten til undertegnede. «A Cold Wind That Blows from Beyond» byr kanskje på EP’ens kraftigste refreng og endog et friskt og mer rocke-orientert gitarparti mot slutten, og avslutningslåta «Insatiable Bloodlust» blir som et heseblesende summa summarum glasert med en herlig melodi helt på slutten.
Jeg har lite negativt å si om ‘Domus Cadavra’, annet enn at det hadde vært kult om det var et enda større og mer ambisiøst prosjekt. I tillegg vil nok den svært moderne produksjonen, og kanskje særlig hvordan dette kommer til uttrykk i den flerfasetterte vokalen, virke litt avskrekkende for uinnvidde, selv om det selvsagt ikke er så rart at såpass voldsom og teknisk musikk kommer ut slik. ‘Domus Cadavra’ anbefales uansett for alle som har sansen for kompromissløs, moderne ekstremmetall.
Skrevet av Alexander Lange
BESATT – HJEMKOMST
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
BESATT er en melodisk og eksperimentell hardcore-duo fra Grimstad, som kombinerer varierte og energiske låter med tematisk stoff hentet fra undergrunns-skrekkfilmer og slashere. Bandet har en debutskive og en EP til sitt navn, i tillegg til et knippe singler forbundet med disse utgivelsene. To år etter sin oppstart føler bandet seg varme nok i trøya til å by på en oppfølger til debuten, og denne kommer i form av den korte men langt ifra konsise andreskiva ‘HJEMKOMST’.
På ‘HJEMKOMST’ virker det som at sørlands-duoen har hivd absolutt alt som var av ideer inn i låtene, uten å gjøre en filtreringsjobb i etterkant. Denne kaotiske tilnærmingen til låtskriving har definitivt noen positive sider, ettersom de stadige rattomdreiningene er utrolig underholdende og holder lytteren i en tilstand av konstant årvåkenhet. Likevel sitter jeg med inntrykket av at BESATT har sagd hagla si litt for langt opp løpet på sin nye skive, ettersom spredningen på låtene som treffer og låtene som bommer er ganske stor.
Blant låtene som treffer, finner vi låter som singelen «MACHETE», «NEMESIS» og avslutningssporet «GRÖMSTAD». Førstnevntes kombinasjon av d-beat-punk og Virus-aktige abstraksjoner er et forrykende haraball, og «NEMESIS» sin melankolske melodikk minner meg litt om Insomnium dersom de hadde spilt punk fremfor dødsmetall. Best av de tre, er muligens «GRÖMSTAD». Låtas fem minutter – hvilket er svært lenge i kontekst av BESATT sin låt-historikk – balanserer nedtrykthet og pågangsmot på utsøkt vis, og resultatet er en substansiell, fet og fengende melodisk hardcore-låt.
Låter som «SKYGGELAND» og «HJEMKOMST» er dog for sprikende i uttrykket til å gjøre ordentlig inntrykk. Singelen «SKYGGELAND» veksler mellom metalcore-aktig riffing, melodiske vev og en syre-påvirket, psykedelisk bro, og tittelsporet gjør det ikke lettere for lytteren med sitt tørre pianospill, crossover-thrash, dissonante kunst-rock og knitrende shoegaze. I tillegg er produksjonen temmelig spartansk, noe den tørre vokalen og de digitalt-lydende trommene eksemplifiserer.
Likevel finnes det mange gode grunner til å ture innom BESATT sin nyeste skive. Den svartmetall-inspirerte, kvekkende vokalen blir trolig litt mye for de fleste, men den eventyrlystne, energiske og melodiske hardcoren som utgjør skivas grunnvoll er generelt sett vel-utført. Dessuten skal det nevnes at duoen har et ganske distinkt sound, som etter kun et par utgivelser har blitt utrolig lett å kjenne igjen etter kun noen sekunders eksponering. ‘HJEMKOMST’ kommer neppe til å overbevise de uinnvidde, men for folk som kan sette pris på avant-gardistisk, melodisk hardcore med konseptuell gunst og metallisk skjær, vil skiva trolig kunne by på et interessant og underholdende lytt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Polula – How To Start All Over Again
Usignert, ute på strømmetjenester
Bandet Polula fra Bø i Telemark ser tross sin korte fartstid ut til å ha lykkes ganske godt med opptakten til deres debutplate ‘How To Start All Over Again’. Det er i alle fall noe lyttertallene på de tre singlene tyder på. Forklaringen kan muligens ligge i at dette bandet spiller en form for metallmusikk som fort kan appellere ganske bredt. Spesielt egenartet er det nok ikke, men det vil være feil å si at Polula ikke har mestret et potensielt potent metalcore-uttrykk allerede – da med et ganske tydelig innslag av post-hardcore.
Nærmest nu-metal-aktige riff, Bring Me The Horizon-aktig synth-bruk og melodiske hooks åpner ballet i «Royal Flush». Det er på sett og vis et ganske representativt uttrykk for resten av det man finner på ‘How To Start All Over Again’, selv om det helt klart er snakk om et ganske variert album. For eksempel er «Find a Way» et ganske så kult påfunn post-hardcore. Det tidlige 2000-tallets alternativmetall får et gjensyn i «Undermined», og litt hardere og simplere gitarriffing gjør refrenget i «Abandoned» til et av høydepunktene på plata.
Polula har også fått plass til noen mer ballade-aktige, der det nok er tittellåta som etter en litt haltende begynnelse trekker det lengste strået vis-á-vis «Tomorrow Has No Sound». Sistnevnte blir en noe trygg og generisk affære, selv om melodiene er blant de bedre bandet oppdriver på plata.
Men det er i det hele tatt vokalmelodiene og mye av gitararbeidet som oppdriver de fleste av de sterkeste øyeblikkene på ‘How To Start All Over Again’, selv om jeg synes det ofte blir i overkant simplistisk. Særlig kommer andrelåta «Dark Descent» og avslutningsstrekket bestående av «We Are» og «Illuminated» godt ut i så måte, der sistnevnte til og med klarer å overraske med en Daft Punk-aktig autotune-effekt som funker bedre enn det man skulle tro. Sånn sett tror jeg også Polula har ganske mye å gå på når det gjelder å skape melodisk potent og eksplosiv metalcore-musikk.
Men jeg må nok også si rett ut at det gjenstår en del arbeid, særlig når det gjelder det produksjonsmessige. ‘How To Start All Over Again’ låter rett og slett uhyre tett og komprimert, og det gjør låtene en bjørnetjeneste. Trommene låter tidvis ekstremt syntetiske, synth-bruken er sjelden spesielt heldig, og gitarene drukner ofte under en vokal som ligger for langt fremme i lydbildet. I forlengelsen av det synes jeg dessverre heller ikke vokalprestasjonen alltid er helt god, da tonene ikke alltid treffes så godt som de burde. På tross av låtskriving som fungerer ganske ålreit synes jeg derfor dessverre at ‘How To Start All Over Again’ ikke er spesielt behagelig å høre på. Det gjør ikke Polulas sterkere prestasjoner på denne plata noe mindre reelle, men gjør at en bedre produksjonsjobb nok bør stå på agendaen ved neste anledning.
Skrevet av Alexander Lange
Pandemonial – Cold Shores Ov Beyond
Usignert, ute på Bandcamp
Pandemonial er en ny svartmetallkvartett fra Bergen som ikke har sluppet noe før demoen ‘Cold Shores Ov Beyond’, men som med en gang gir inntrykk av å ha litt annen erfaring fra scenen. Dette er et mektig kvarter med svartmetall med ganske så høy produksjonskvalitet, der jeg vil påstå at man får en ganske potent blanding av mange av uttrykkene Immortal og Dimmu Borgir har lekt med – da med et lite drøss death metal blandet inn i det hele.
Åpningen «Eclipsed In The Mist Of Times» er en strålende og dynamisk låt. Etter en dyp synth introduserer tumultene åpner Pandemonial med brask og bram der voldsomme gitarpartier og trommespill, guffen vokal og latente symfoniske elementer gjør sitt for å fore storslagenhetene. Låta går imidlertid elegant inn i en langt mer groovy andre halvdel, som får så vidt bereder grunnen godt for «Desolate Realms Of The Astral Desert Masters», som blir gjenstand for et lignende grep etter et forrykende blackthrash-strekk de første minuttene.
Det som kanskje imponerer meg mest med ‘Cold Shores Ov Beyond’ er at Pandemonial aldri mister grepet om et sound som føles skikkelig svært, profesjonelt og fryktinngytende for en demo-utgivelse. Siste låt «Black Oblivion Drifter» er kanskje ikke en like heftig sak som de to foregående låtene, men blir definitivt en bekreftelse på dette med noen ondskapsfulle og klassiske gitarpartier og harde grooves. Det er rett og slett snakk om en skikkelig sterk svartmetalldemo fordi håndverket er så uhyre godt – ‘Cold Shores Ov Beyond’ anbefales på det sterkeste.
Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«
Ute nå via Rob Mules Records
Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.
Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.
Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.
Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»
Ute nå via All Good Clean Records
Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.
«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.
Skrevet av Alexander Lange
Rosa Faenskap – «Skjør»
Ute nå via Faenskap Records
Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.
Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.
På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»
Usignert, ute på strømmetjenester
What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.
Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.
Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»
Ute nå via Ripple Music
Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.
Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.
Skrevet av Alexander Lange
Søstre – «Kausalitet»
Ute nå via Loyal Blood Records
Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.
Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»
Usignert, ute på Youtube
Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.
Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.
Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.
Sjelden har jeg det så gøy på konsert som det jeg hadde da jeg så Slegest varme opp for Kampfar på John Dee i Oslo for et par uker siden. Dette er et band jeg ikke hadde mye kjennskap til før de begynte å slippe singlene fra plata det her er snakk om, men umiddelbart fikk jeg inntrykk av at dette er et band som gjør noe nokså unikt i den norske metall-scenen. Slegest gjør nemlig kunststykket å materialisere enn særdeles effektiv kombinasjon av dansbar rockemusikk og svartmetallens ondskapsfulle tendenser; det føles regelrett som en slags uhyre appellerende grendehus-metall. Denne blandinga ble god mat for en live-opplevelse som var energisk og morsom som fy, og ikke minst gjør den seg også godt i plateopplevelsen ‘Avstand’ byr på.
Jeg ble ikke helt fanga av den første singelen fra denne plata, «Innsikt», som også åpner ballet på ‘Avstand’. Etter hvert har imidlertid denne vokst på meg, særlig etter at andresingelen «Forløysning Og Rus» imponerte meg umiddelbart og nok kommuniserte Slegests appell noe bedre på første lytt. Sistnevnte står igjen som en de aller største høydepunktene på ‘Avstand’ med sin fengende groove og sitt effektive riff-håndverk, og det gjør for så vidt også «Innsikt». Den er en strålende introduksjon til det man har i vente på denne plata, og Slegest tilføyer ikke minst også det lille ekstra gjennom den antemiske og minneverdige frasen «kraftens sentrum…kan ein ikkje forklara» som vokalist Stig Ese gjentar uanfektet over den ustoppelige grooven.
Eses vokal er noe av det jeg synes bidrar mest til svartmetallpreget på ‘Avstand’. Det er ikke bare fordi den er såpass grov i kantene, men også fordi den er så mørk, sint og lavmælt at den rett og slett gir musikken et litt ondt preg. Ellers synes jeg Slegest – om det så er intensjonelt eller uintensjonelt – kommuniserer slektskapet mellom svartmetall og gammeldags tungmetall særdeles godt. Det gjelder særlig når bandet skrur ned tempoet litt og forlater de mest fartsfylte groovesene, og finner en finfølelse som jeg synes setter dem i dialog med mye av gitararbeidet Darkthrone har bydd på gjennom sitt lange virke.
Det beste eksempelet på dette er kanskje midtpartiet i låta «Gåte», som i det hele tatt også er et høydepunkt på plata gjennom sin relativt lange og dynamiske form. Her ruller Slegest ut noen flotte, doom-metallske 70-tallsreferanser før et herlig riff får medvirke som en slags epilog.
Og de fleste av de andre låtene på ‘Avstand’ treffer også godt; «Vinterkristus» er et sterkt og kort midtpunkt, «Er Det Deg Livet?» og «Til Det Største Som Fins» overrasker positivt mot slutten av plata med noen langt mer ekspansive lydbilder enn det som presenteres tidligere, og coveret av Status Quo-låta «Oh Baby» er et smakfullt og passende frynsegode helt på tampen av plateopplevelsen.
Men når denne låta er over er det altså slutt, og med en spilletid på 31 minutter og en avslutningslåt som tross alt føles som en slags bonus, synes jeg det blir en forholdsvis kort fullengder. Det blir kanskje også et bilde på at Slegest nok har litt å gå på når det gjelder variasjon, selv om de klarer seg greit over akkurat denne halvtimen. Særlig «Evigheit Etter Evigheit» blir et uttrykk for dette, der den blir som en litt blek hale på «Innsikt» med sin ganske så identiske groove.
Men dette er pirk. Først og fremst leverer nemlig Slegest en svært underholdende plateopplevelse på ‘Avstand’ som peker seg vel så mye ut som en tilfredsstillende rockeplate og en solid metall-affære. Som sagt er det dansbart som bare det, så kanskje kan du endelig sette på en Metallurgi-favoritt på fest. Kanskje.
Metallurgi 
