storm – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Frostbitt – «Death God»

Drammensbandet Frostbitt fikk og holdt på oppmerksomheten vår i fjor med en forrykende og ravgal førsteskive ved navn ‘MACHINE DESTROY’. Den lå i skjæringspunktet mellom djent, nu metal og mathcore, og har nå gitt ut det første siden da i form av låta «Death God». Uttrykket føles denne gangen som en mikstur av Vildhjarta og tidlig System of a Down i spedd en morsom overdose av sinnssyke breakdowns og taktskifter. Den buldrende «thall»-effekten, som det heter, som også fikk mye utløp på ‘MACHINE DESTROY’, har fått skikkelig gjennomslag her, og det gjør lydleken her til en underholdende affære. Likevel synes jeg ikke det rent låtskrivingsmessige er så spennende denne gangen, og det er mangel på et spennenende hook eller en skikkelig god melodi.

Skrevet av Alexander Lange

Beaten to Death – «Dalbane»

Grindcore-Norges største tøysekopper og fjompemikler, Beaten to Death, er i full gang med å rulle ut singlene i forkant av sin femte full-lengder, ‘Sunrise over Rigor Mortis’. Først ut var andresporet på skiva, «My Hair Will Be Long until Death», som per bandet handlet om å være en «sann, Norsk melodisk grindcore bassist uten selvbevissthet» og nå har vi altså blitt kastet en frenetisk liten sjokkgranat ved navn «Dalbane».

Tittelen på Beaten to Deaths nyeste singel oppgir egentlig alt man trenger å vite om låtas tematiske innhold. Verdenssamfunnet rutsjer for øyeblikket langs en berg-og-dalbane blottet for berg, og det eneste alle og hvermannsen kan gjøre med saken er å løfte hendene i været og hvine mens vi suser rakt ned i avgrunnen. Av musikalske høydepunkter kan låta skilte med et stampende Autopsy-riff og nyere tids største sleivspark av en gitarsolo, og utover dette er den nok en av Beaten to Deaths mer ordinære låter. Metallurgi gleder seg uansett stort til slippet av ‘Sunrise over Rigor Mortis’, som slippes 29.05. av Mas-Kina Recordings.

Skrevet av Fredrik Schjerve

STORM – «Die Young»

Det har snart gått et år siden det unge metalcore-talentet STORM gav ut sin største låtsuksess til nå, «House of Cards», for deretter å innta teltscenen på gigantfestivalen Tons of Rock på Ekebergsletta. Noen måneder senere slapp karen nok en moderat suksess med låta «After a Lie», men siden den tid har vokalisten og teamet hans hos Indie Recordings holdt kortene tett til brystet. I mars troppet musikeren plutselig opp på Lindmo for å diskutere livet som tenåring i musikkbransjen, samt for å premiere sin nye låt «Die Young».

Og «Die Young» er nok en djevelsk fengende låt fra det unge stjerneskuddet. Musikalsk sett dreier det seg som alltid om kommersiell metalcore inspirert av band som Bring Me the Horizon og Yungblud, som oppfyller alle profesjonelle standarder uten at egenarten ennå har gitt seg fullstendig til kjenne. Manglende originalitet er dog ikke noe stort hinder dersom du er i stand til å skrive like effektiv popmetall som STORM i en alder av 15 år, og «Die Young» burde nok treffe bredt blant kommersielt innstilte metalfans til tross for et par låne-elementer fra andre band. «Die Young» er en av STORMs bedre låter til nå, og tyder på at den unge stjernen kommer til å fortsette å vokse i tiden som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Hatriarkatet I: Drepen»

Maktkamp er i fyr og flamme for tida, og følger like så godt opp to utmerkede full-lengdere og to høyt premierte Norges-turneer med en ny EP ved navn ‘Hatriarkatet’. Bandet lover tyngre, mørkere og mer thrash-inspirert materiale på sin nye EP, hvilket ikke er tomme ord etter førstesingelen «Hatriarkatet I: Drepen» å dømme.

«…Drepen» åpner med et riff som minner om Mastodons legendariske «March of the Fire Ants», men filtrert gjennom Maktkamps knæsje fargespektrum og en evig omskiftelig groove. Bandet låter jammen sintere og mindre feststemte enn vi er vant til å høre dem, og spesielt den mer thrashy, støtvise riffinga som viser sitt beske andlet i låtas andre halvdel er et effektivt tillegg til bandets allerede rikholdige arsenal. Det at Maktkamp tviholder på hovedmotivet og sleper det sprellende og skrikende gjennom en rekke transformasjoner er et interessant trekk rent låtskrivermessig , og «…Drepen» kommuniserer sånn sett på tydelig vis at bandet ikke har mistet gnisten i det de går inn i promo-runden for sin fjerde utgivelse. Sjekk den ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve

YR – «Kvessa Tunger»

YR er et splitter nytt prosjekt som baserer seg på moderne, men likevel tradisjonstro svartmetall. «Kvessa Tunger» er det første bandet har gitt ut noensinne, og det er definitivt noe som gir mersmak uten at det nødvendigvis pløyer så mye ny mark – både med tanke på produksjon og låtskriving.

Stilistisk synes jeg bandet her legger seg i et slags krysningspunkt mellom band som Khold og Taake, der hardtslående riff stadig kombineres med hurtige blast-beats og melodiske elementer. Det er i de mest hardtslående segmentene jeg synes YR lykkes best; særlig har jeg sansen for den blodpumpende introduksjonen på denne låta.

Skrevet av Alexander Lange

MIN – «Black»

MIN er som YR en rykfersk svartmetallduo hvis låt som omtales her er det første man har fått høre derfra. MIN er imidlertid fra landets aller nordligste trakter, nærmere bestemt fra Hammerfest, og har en besetning med erfaring fra kjente norske svartmetallband som Ulver og Troll.

Låta «Black» er en nokså solid prestasjon der MIN lykkes godt med å gjøre snaue tre minutter til en atmosfærisk svartmetallopplevelse; særlig gjøres dette ved hjelp av godt melodihåndverk. Den underlige og utydelige vokalen bidrar på sin side i og for seg godt til obskuriteten i uttrykket, også når clean-vokalen kommer inn, men den blir likevel litt vel merkelig og bortgjemt i produksjonen. Produksjonsmessig har nok duoen derfor en aldri så liten jobb å gjøre, selv om låtskrivinga definitivt holder mål.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Taake – «Et Uhyre av en Kniv»

Et av norsk svartmetalls mest suksessfulle enmannsprosjekter noensinne, Ørjan «Hoest» Stedjebergs Taake, slipper den 1. september sin syvende fullengder: ‘Et Hav av Avstand’. Første (og kanskje eneste) smak på det som kommer har kommet i form av låta «Et Uhyre av en Kniv», som er en låt på hele 13 minutter. Formodentlig er denne låta heller ikke den eneste av et slikt kaliber på plata, som kun skal inneholde fire låter.

Ambisjonsnivået synes sånn sett både å være høyt og verdig Taakes nesten 30 år lange virke. «Et Uhyre av en Kniv» innevarsler også et svært spennende og interessant prosjekt som kan ende opp med å matche disse ambisjonene og fornye Taakes veletablerte uttrykk. Innmaten er langt fra ukjent, der det er snakk om fortsatt ganske rå svartmetall med noe folketonal glasur. Men det hele fremstår mer storslått og grandiost enn tidligere, godt hjulpet av låtlengden og en rekke svære, og ikke minst strålende, temaer og melodier.

Taake leker nok litt med ilden når det gjelder lengden og låtas lineære struktur, og jeg lurer fortsatt litt på om den hadde trengt å være så lang. Likevel gjør Hoest stort sett en imponerende jobb med å holde momentumet ved like her, og mye tyder på at vi som har hatt glede av for eksempel Helheims og Kampfars skiver de siste par årene har en sterk plateopplevelse i vente.

Skrevet av Alexander Lange

Fight the Fight – «Monarch»

Med fornyelser i besetningen skal Oslo-bandet Fight the Fight slippe sitt første album siden 2020s ‘Deliverance’ senere i år, og første singel ut er «Monarch». Denne treminutteren synes jeg representerer både kontinuitet og polering av bandets uttrykk, som må kunne beskrives som en cocktail av flere moderne metal-undersjangere; her finnes både nikk til groove metal, industriell metall, metalcore, djent, og nu metal, og da med et ganske brutalt fortegn.

«Monarch» er i all hovedsak en solid sprengladning, som først og fremst imponerer med en sterk vokalprestasjon, kult klimaks og en heftig groove som alle som har kost seg med What the Five Fingers Said to the Faces «Blackspiraldance» bør kunne ha stor glede av. Låta er nok vel overprodusert i mine ører, men det står ikke veien for at jeg gleder meg til å høre mer av hva bandet har å by på på plata.

Skrevet av Alexander Lange

Superlynx – «Into the Sun»

Det er nå to år siden Superlynx fortryllet det norske metallpublikummet med sin rituelle ørkenrock på tredjeskiva ‘Electric Temple’, og dermed er tiden definitivt moden for nye auditive trylleformler kastet fra dette hold. Noe av det som best karakteriserer musikken til Superlynx for min egen del, er måten de kombinerer ørkenrockens ulmende hete med en følelse av vidåpne rom, hvilket transporterer sinnet til et nattlig ritual utført mellom kurvende sanddyner. På «Into the Sun» tar bandet derimot skrittet ut i det stekende dagslyset, det uten å miste noe av sin tilslørende mystikk.

Sånn sett kan «Into the Sun» dernest sies å være det nærmeste Superlynx noensinne har kommet en sommerlåt. Denne teorien støttes av teksten, hvor en flyktig protagonist fortaper seg i det glitrende og refraktære sollyset der hun/han ligger og dupper under vannoverflaten. Ytterligere støtte kommer i form av akkordprogresjonen som underligger låtas refreng, som er injisert med et potent ekstrakt av vestkyst-rock. Gitarene både glinser av svette og virker dynket i luftbåren støv på samme tid, bassen murrer som en slumrende ørkenskapning, og vokalen til Pia Isaksen har den dronende, rituelle gløden som vi har lært å forvente av den eminente Oslo-trioen. «Into the Sun» er et gledelig gjensyn med en sterk musikalsk personlighet på den norske scenen, og en auditiv hetetokt som burde tilfredsstille det som er av ørkenrock- og doom-fans til lands.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «Snakkes i Helvete»

Der «Light of Our Dying Sun» var en omstreifende og funderende affære, er andresingelen fra Avertias kommende skive en langt mer direkte skuddladning. Åpningens staute og folketonale melodi legger i utgangspunktet en introspektiv tåke over tilstelningene, men idet versets Darkthrone-aktige aggresjon treffer øregangene evaporerer denne umiddelbart. Drivende riff veksler med Avertias spesielle og umiskjennelige form for nostalgisk melankoli, og det hele leder frem til et eksplosivt andrevers der tittelen brøles ut av et fulltallig mannskap. «Snakkes i Helvete» er en relativt simpel låt, men hinter likevel til et mangfoldig idégrunnlag på bandets kommende ‘Midnight Returns’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Storm – «House of Cards»

Det er nå kun en dag til Storm sparker i gang festivalsesongen med et etterlengtet sett på Tons of Rock i Oslo, og i den forbindelse har den talentfulle unge musikeren sluppet en ny låt. Leo Davadi Sundli var jo faktisk så ung da han spilte inn debut-EPen ‘Invincible’ i fjor at han har gått gjennom stemmeskiftet siden den gang. Dette har garantert ført til en del utfordringer knyttet til tilpasning av vokal, men på «House of Cards» virker det som at Leo allerede har funnet seg noenlunde til rette i sin nye stemme.

«House of Cards» er nok en høykommersiell krafttønne reist på en grunnvoll av moderne metalcore. Påvirkningene fra band som Bring Me the Horizon, Motionless in White og Yungblud er fremdeles umulige å ignorere, men skarp låtskriving, fengende hooks og mengder av ungdommelig iver og attitude veier i stor grad opp for dette. Jeg synes kanskje at det plutselige utbruddet av trap-beats på låtas andre vers er håndtert på litt klumsete vis, og flere av vokalmelodiene gir så sterke assosiasjoner til Bring Me the Horizons ‘Post Human: Survival Horror’ at det må bemerkes. «House of Cards» har til tross for disse punktene (kanskje til og med som følge av dem) mengder av kommersielt potensial, og jeg ser frem til å se karen utfordre noen av de større og mer veletablerte gutta fra Tons-scenen på torsdag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Agabas – «Evneveik»

Et av de friskeste og mest oversette platene innenfor norsk metall de siste årene må være Agabas‘ ‘Voluspá’, som slo oss i bakken for to år siden med det som var som en slags ungdommelig, fandenivoldsk og oppoversparkende nytolkning av Shinings ‘Blackjazz’. «Dødsjazz» var bandets selvutnevnte sjanger, og i år får vi mer når bandet slipper sin andre fullengder via Vinter Records.

På første singel herfra er ingrediensene definitivt på plass, med temaer som spretter av herlig energi og synkopering, en strålende vokalprestasjon som er med på å gi uttrykket et klart hardcore-preg og et fett klimaks som kommer i form av en breakdown mot slutten. Det lille, effektive jazz-ekstra kommer denne gangen i form av en saksofon som har erstattet klarinetten fra sist. Helt opp til debutskivas høydepunkter når imidlertid ikke Agabas her, mye fordi jeg synes det hele fremstår litt mer polert enn sist og de ikke byr på så mange nye og overraskende elementer. Det håper jeg vi får mer av på plata som jeg uansett er sikker på at vil bli en sterk og live-vennlig energibombe.

Skrevet av Alexander Lange

Borgarting – «Hat»

Svartmetallbandet Borgarting slapp første singel fra deres kommende plate ‘Beist’ allerede i fjor høst, men det er først nå, med lanseringa av andresingelen «Hat», at vi vet at plata er på vei. Plata lanseres via italienske Dusktone den 14. juli, og alt tyder på at vi kommer til å få servert en nokså brutal svartmetallplate som er tradisjonstro i uttrykket, men moderne i produksjonstermer.

Med det skiller Borgarting seg lite fra mange andre band innenfor scena på «Hat», noe som fort innebærer at låtskrivinga må imponere nevneverdig for at det skal være verdt å sjekke ut. Heldigvis kommer bandet ganske så greit ut i så måte, og selv om ikke alt på denne låta fester seg på hjernebarken, leveres blant annet et knusende refreng som utnytter mange av fordelene i den punchy og harde produksjonen.

Skrevet av Alexander Lange

Slaamaskin – «Du»

Slaamaskins meget utstrakte promotering i forkant av September-slippet av skiva ‘Trollveggen’ fortsetter med den kontant titulerte tredjesingelen «Du». «Du» fremstår som hakket mer strømlinjeformet og konsis enn sine svært sjangerblandende kumpaner i «Forfall» og «Fossekall», og er dermed kanskje den av de tre låtene som har gjort meg mest begeistret personlig. Dette betyr ikke at bandet holder seg fullstendig unna den musikalske stol-leken på «Du», og både metallisk hardcore, crossover-spekket thrash og groove-orientert metall gjør seg til kjenne over singelens kompakte spilletid. Den ignorante brutaliteten som slippes løs på lytteren rundt låtas avslutningsstrekk er spesielt verdt å nevne, og alt i alt er «Du» nok en solid singel fra de sinte Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2022: EP’er og demoer

Med nok et innholdsrikt år i bakspeilet er det en glede å kunne ønske velkommen til årets listesesong hos Metallurgi! Da vi startet opp bloggen i 2020 hadde vi utvilsomt ambisjoner om å holde på en stund, men det er slettes ingen selvfølge at et frivillig prosjekt som Metallurgi kommer seg helskinnet over målstreken to år på rad. Vi har definitivt truffet en og annen fartsdump i løpet av 2022, og det har tidvis vært krevende å overholde vårt egenerklærte oppdrag om å dekke samtlige norske utgivelser fra uke til uke. Det førte til en pause i dekningen og skrivingen fra mars til september. Men i de periodene det var ekstra tungt å heve fjærpennen og skru lokket av blekkhuset, så sørget kvaliteten på den norske metallproduksjonen for å holde energinivået og motet vårt oppe. Takk for det!

Det er også kjekt å se hvor mange som velger å engasjere seg i arbeidet vårt ved å lese, kommentere på og dele postene våre til venner og bekjente. Til syvende sist skapte vi bloggen fordi vi har lyst til å bidra til å bevare og styrke den norske metallkulturen, og basert på trafikken og engasjementet på siden er det åpenbart at det er flere som deler dette ønsket. En blogg er ingenting uten sine lesere, så til dere som har klikket dere inn på siden vår i løpet av 2022: takk!

Vi kjører kliss likt opplegg i år som i fjor. Det vil si at dere i dag vil kunne lese om de 20 EP’ene og de fem demoene som har fått bloggens redaksjon til å vibrere av bunnløs vellyst og begjær, mens utrullingen av årets 50 beste skiver vil foregå fra tirsdag til fredag. Det bør nevnes at enkelte av utgivelsene på lista egentlig kom ut i 2021, men såpass sent i desember at det ikke var mulig å vurdere dem til fjorårets lister. Disse utgivelsene var såpass sterke at det hadde blitt feil å ikke nevne dem overhodet, så de har blitt slengt med på årets lass i stedet. Ellers har vi også mens vi har hatt pause fulgt med på alt av utgivelser, så håpet er at vi ikke har gått glipp av noe. De utgivelsene vi ikke har skrevet om er merket med en «[ikke omtalt]».

Så uten ytterligere om og men, snikksnakk, visvas og/eller pludring: her er den beste norske metallen som ble utgitt i 2022! Først: EP’er og demoer.

Fredrik Schjerve og Alexander Lange

Årets 20 beste norske metall-EP’er:

#20-#6 (i ubestemt rekkefølge):

Værbitt – Svartediket (Utløpet (eget plateselskap))
Råte – Where the Past and the Future Collide (FAJo Music)
Tonic Breed – Fuel the Fire (usignert)
Storm – Invincible (Indie Recordings)
Vathr – Dead & United (Edged Circle Productions)
Vandaud – Vestland (usignert)
Doedsvangr – Koinonia (Devilry Productions)
Orbiter – A Goddamn Classic (usignert)
Bailltak – Blodhevn (usignert)
Eluvian – Tales of Ymaarenth (usignert)
Enevelde – Gravgang (2021) (Terratur Productions)
I Swear Damnation – The Disobedient (usignert)
Haunted by Silhouettes – No Man Isle (Eclipse Records)
Faustian Dripfeed – G.O.D. (usignert)
Nidhög – Fjord (Whispering Voice Records)

#5: Kingseeker – Grief

Plateselskap: Bringsli Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Metalcore

Bare ni måneder etter lanseringen av debutplata ‘Daily Reminders’, slapp Kingseeker ‘Grief’. Dette er en EP som jeg synes bærer bud om et framoverlent band med evne og vilje til å raffinere uttrykket sitt. Her finner man solide og tilfredsstillende doser med potent metalcore, der bandet finner en god balanse mellom fengende, melankolske melodier og mer hardtslående partier og breakdowns. Vokalen fortsetter å imponere, produksjonen leverer et særdeles godt trøkk og konseptualiseringen av sorgens faser fungerer. Med det er det ingen tvil om at Kingseeker blir et interessant band å følge i årene fremover.

Link til omtale
Strømmelink

#4: She Said Destroy – Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow

Plateselskap: Mas-Kina Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Post-metal

Med ‘Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow’ har She Said Destroy levert en annerledes men vel så sterk oppfølger til deres post-metalliske landemerke fra 2012. De melodiske post-hardcore og emo-elementene som pyntet i kantene på fjorårets ‘Succession’ gjøres her til hovedattraksjoner, og stables sammen til en storstilt konstruksjon som er like overveldende som den er uendelig lyttbar. ‘Bleeding Fiction II’ er både nostalgisk, melankolsk, tung og vakker, og nok en inspirerende leveranse fra et band som virkelig synes å ha funnet sin kreative nerve.

Link til omtale
Strømmelink

#3: Våde – Spirals

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv death metal

‘Spirals’, som er debututgivelsen til Våde, oser av både tyngde og lekenhet, og syr sammen ulike tendenser fra ekstremmetallens underskog ved hjelp av sterke musikerprestasjoner. Her snakker vi en salig blanding av nærmest dansbare grooves, brutale, sterke riff og en velfungerende mørk estetikk over det hele. Om band som Meshuggah og Ulcerate er en del av ditt daglige brød og du vil høre et fett norsk bidrag til den typen metallmusikk de er fanebærere for, er du nesten nødt til å høre ‘Spirals’. Om Våde har noe å gå på for å definere en klar egenart, representerer denne EP’en i alle fall en bunnsolid grunnmur for nettopp det.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Defect Designer – Neanderthal

Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Undersjanger: Eksperimentell grindcore

Om du er av typen som livnærer din skrott med injeksjoner fulle av metall-universets særeste og mest besynderlige miksturer, så kan du forlenge levealderen din betydelig med en svipptur innom Defect Designers EP fra 2022. ‘Neanderthal’ er en EP som aktivt motsetter seg kategorisering ved hjelp av sjangerbenevnelser, og musikkens psykotiske, ravgale natur kan best beskrives ved å henvende til platens cover. Det eneste jeg egentlig kan bekrefte med sikkerhet, er at skiva synes å inneholde noe grindcore og dødsmetall. Dette, og at den er en av de mest maniske og fascinerende utgivelsene den norske metallscenen hostet opp i løpet av 2022.

[ikke omtalt]
Strømmelink

#1: Dødskvad – Krønike II

Plateselskap: Caligari Records
Undersjanger: Death metal

‘Krønike II’ er som et lydspor til blodsutgytelsen på middelalderens slagmarker. Det er en EP der Dødskvad demonstrerer hvordan death metal kan være utpreget atmosfærisk, og det uten at uttrykket mister tenner eller brutalitet – snarere tvert i mot. ‘Krønike II’ låter beinhardt og utilgivelig, og får ikke minst god hjelp av en produksjon som blant annet gir trommelyden en herlig råskap og vokalen en obskur og nærmest fryktinngytende karakter. Et av de beste norske death metal-prestasjonene i 2022.

Link til omtale
Strømmelink

Årets fem beste norske metall-demoer (i ubestemt rekkefølge):

Corroder – Tombs of Terror

Ekstremthrash-bandet Corroder landet allerede i fjor en plass på Metallurgis demo-liste på bakgrunnen av den dødspotente utgivelsen ‘Demo 2021’. På årets demo foretok bandet dog et sprang i utviklingen som etterlot forløperen – og mesteparten av konkurransen – fullstendig i støvet. ‘Tombs of Terror’ bevitner et band som formelig tørster etter blod, og som absorberer stadig mer mørk energi fra skjæringspunktet mellom thrash og dødsmetall.

Strømmelink

Avmakt – Demo 2021 (2021)

En av de absolutt flotteste pakkene som lå under juletreet 24. desember 2021, var den sydende, snerrende og støyende demoen til svartmetallbandet Avmakt. ‘Demo 2021’ er en gjennomgående ortodoks og tradisjonell affære, hvilket er nøyaktig det man burde ønske fra medlemmer av band som Abhorration, Dødskvad, Obliteration og Condor. Langstrakt, suggererende og likesåfullt aggressiv; ‘Demo 2021’ er en stilren utgivelse fra en gruppe musikere som er eksperter på sitt felt.

Strømmelink

Nattehimmel – The Night Sky Beckons

Nattehimmels ‘The Night Sky Beckons’ er også en stilren demoutgivelse; spørsmålet er bare nøyaktig hvilken stil det dreier seg om. Astronomisk svartmetall? Kopernikansk svartmetall? I realiteten kan nok bandet sies å ha funnet frem til en fruktbar overlapping mellom svartmetall og episk doom, men kombinert med demoens fullkomne visuelle utforming oppstår det et helhetsuttrykk som ikke med enkelthet lar seg redusere til sine bestanddeler. ‘The Night Sky Beckons’ er en skive som gjenskaper følelsen av å glane opp i et opplyst stjernehav, og byr på en opplevelse om går langt utover det en har grunn til å forvente fra en demo-utgivelse.

Strømmelink

Forbidden – Corroded Eye Sockets

Death metal-prosjektet Forbidden slapp hele tre demoer i perioden april-juni i år, men det er den første av disse, ‘Corroded Eye Sockets’, som imponerer mest. Her plukkes tråden opp fra den vel så gode selvtitulerte demoen fra i fjor, da i form av at man får en ganske kort og brutal dose med teknisk og uhyre obskur death metal. Her får de lave frekvensene regjere slik at de korte låtene får det til å høres ut som man opplever et jordskjelv i en tjukk, tjukk tåke – da med henvisning til at massetettheten i den feite lyden ofte gjør det vanskelig å høre alt sammen, på en fascinerende måte. Det er uhyre tungt, ordentlig brutalt og egentlig nokså unikt.

Strømmelink

Horrifier – Howl from the Grave Demo 2022

Litt som Abhorration, Filthdigger og Nithe gjorde i fjor, har Horrifier sluppet en demo i år der man simpelthen kan glede seg over umiskjennelig og upåklagelig death metal-håndverk. Her får man servert det ene hamrende, solide riffet etter det andre, og ikke minst gjøres det her klart at Horrifier har en sterk følelse for dødsmetallens groove-elementer og råskapen i gamle produksjoner innenfor sjangeren. Det er som en klar hyllest til death metal av den gamle skolen, og når det gjøres så godt trenger man heller ikke noe mer. Et innmari brutalt og fint kvarter enhver undergrunnsentusiast bør sjekke ut.

Strømmelink

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Storm – Invincible

Til tross for bloggens uttalte åpenhet og forkjærlighet for samtlige av metall-sjangerens mange uttrykksmessige fjes, skal jeg innrømme at mine egne fordommer stadig kommer på banen i møte med enkelte nye prosjekter. Metalcore-sjangeren har – i alle fall siden tenårene – hatt en mindre rolle enn de fleste andre undersjangre innenfor metall når det kommer til å forme min egen smak som lytter, mye grunnet at scenen virker å stille seg noe skeptisk til innovasjon på bekostning av kommersiell gjennomslagskraft. I senere år har jeg heldigvis blitt motbevist av den vitale bølgen av subtilt grensesprengende metalcore som pushes av band som Code Orange, Vein.fm og Knocked Loose, samt de (tidligere) sorte fårene i Bring Me the Horizon.

Sistnevnte har nok hatt betydelig påvirkning på ‘Invincible’, den imponerende debut-utgivelsen til Storm, aka Leo Davadi Sundli. «Supertalent» er et uttrykk som etter min mening ligger altfor lett tilgjengelig på tungespissen til musikkjournalister i både innland og utland, men i Storms tilfelle må jeg innrømme at bruken er temmelig passende – i alle fall om musikken på ‘Invincible’ hovedsakelig er skrevet og arrangert av vokalisten fremfor industrifolk i maskineriet til Indie Recordings. Om så han skulle ha fått betydelig drahjelp med låtskrivingsprosessen er det ingen grunn til å tvile på at kontrakten er noe annet enn velfortjent, ettersom vokalen på ‘Invincible’ holder en profesjonell standard som er temmelig uhørt med tanke på musikerens beskjedne alder.

Det at ‘Invincible’ gis ut av det største metallplateselskapet i Norge betyr at også produksjonen er av ypperste kvalitet hva gjelder kommersiell metalcore. Både ideer, tematikk og instrumentering er tydelig inspirert av band som Motionless in White og BMTH, band som kombinerer tunge, spretne riff med fengende melodier og elektroniske elementer. Til å være en debut-utgivelse er soundet allerede godt på plass, og selv om innovasjonen og egenarten foreløpig uteblir i Storms materiale er ikke dette noe man egentlig har rett i å forvente av et såpass ungt prosjekt. Det holder at uttrykket og låtskrivinga står på egne ben og danner grunnlag for videre utvikling, og det gjør de til de grader på ‘Invincible’.

Åpningssporet «Beautiful Pain» er intet mindre enn noe av den absolutt beste kommersielle metalcoren jeg har hørt fra norsk hold. Et åpningsriff hentet ut av BMTHs pandemi-EP går over i et punchy og kompakt, todelt vers, før refrenget setter sine sylskarpe klør i lytterens musikalske mine. Denne låta alene rettferdiggjør Storms signering til en industri-gigant som Indie Recordings, samt gir meg håp om at den norske metallscenen snart vil ha flere internasjonale kort å spille på enn de som tilhører undergrunnen og ekstremmetallen.

Ingen av de andre låtene på EP-en når «Beautiful Pain» til tåspissene, men det vil ikke si at de er noe annet enn bunnsolide. «Break Yourself» skjener inn i et mer rytmisk potent landskap, og tittelsporet gjør opp for sitt noe platte, festival-klare refreng med en strålende melodisk bro og et byksende, aggressivt riff. De noe uheldige synthene som åpner avslutningssporet «King» er en aldri så liten skamplett på EP-ens resyme, men nok en gang sørger et dødelig fengende refreng for å korrigere skipets kurs.

Det finnes selvfølgelig ting å plukke på ved ‘Invincible’: spesielt følger tekstene metalcorens sedvane til å formidle seriøs tematikk med oppbrukte platityder, og EP-ens visuelle utforming fremstår som noe uelegant Yungblud-tilbedelse. Dette er selvfølgelig feiltrinn man bør forvente av et ungt prosjekt som Storm, og jeg har stor tro på at disse – i tillegg til spørsmålene rundt bandets egenart – vil bli ordnet opp i etterhvert som Storm vokser inn i sitt eget skinn. Folk som får anafylaktisk sjokk av kommersiell metalcore vil selvfølgelig ikke la seg overbevise av ‘Invincible’, men for metalcore-agnostikere som meg selv er Storm et sterkt tillegg til den spede bølgen av ny, norsk metalcore ledet an av band som Fixation. Storm leverer en kruttsterk debut på EP-en ‘Invincible’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Djevel – «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid»

Med to singler med en samlet spilletid på 20 minutter har Djevel allerede avslørt en betydelig del av sin kommende utgivelse ‘Tanker som Rir Natten’ i forkant av slippet. Der «Englene som falt ned i min seng,..» bød på bandets mer tradisjonelle, konfronterende og andrebølge-inspirerte side, byr «Maanen skal være mine øine,..» på en mer utpreget melankolsk og storslått affære. De ti turbulente minuttene som utgjør låta er så mettet av stormende gitarer og atmosfære at det blir naturlig å anslå den til å være platas høydepunkt, men en kjapp konsultasjon med platas låtliste vil avsløre at «Maanen…» befinner seg nesten helt i begynnelsen av reisen. Dette hinter om at ‘Tanker som Rir Natten’ neppe blir noen lavmælt reise gjennom standardisert svartmetall, og jeg er spent på hvordan Djevel har balansert det svevende og det jordnære på det ferdige produktet.

Som enkeltspor er i alle fall ingen tvil om at «Maanen…» er et fengslende stykke svartmetall. Den mørke gotikken som pulserer gjennom låtas rensungede partier minner om Sivert Høyem i et usedvanlig dystert lynne, og de eteriske gitarene skjuler en underliggende dyriskhet som hindrer dem i å fullstendig miste kontakt med bakken. Gitarenes detaljarbeid blir slukt av den ruvende veggen av rik og mettet lyd som dominerer uttrykket, men i dette tilfellet er det et offer som gir avkastning i form av en følelse av universell skala. Atmosfæren er voldsomt potent, og platas cover tatt i betraktning er det nok grunn til å forvente at dette elementet kommer til å være avgjørende for totalopplevelsen av ‘Tankene som Rir Natten’. «Maanen…» er en låt for folk som ønsker seg en lavere konsentrasjon av sødme i blackgazen sin, samt fans av nattlig og harmonisk rik svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vulture Lord – «Bloodbound Militia»

Vulture Lord fra Hønefoss har lenge vært et standhaftig geist innenfor norsk metall; et ekstremmetall-fenomen med ufattelig lang fartstid, men kun et enkelt album å vise til. Dette endrer seg dog i 2021, ettersom bandet nylig har annonsert slippet av andreplata ‘Desecration Rite’ under Odium Records 20. Juni. Dette burde være gode nyheter for både fans av døds-, svart- og thrashmetall, ettersom Vulture Lord demonstrerte hvordan de tre uttrykkene kan danne uhellig treenighet på sin debutplate ‘Profane Prayer’ fra 2003.

Andreplatas første singel «Bloodbound Militia» viser til en rimelig naturlig progresjon for gruppen, sett ut ifra de nesten tjue årene det har tatt å produsere en oppfølger til ‘Profane Prayer’. Produksjonen låter både kraftigere og mer moderne, samtidig som den ikke skyver bandet unødvendig langt fra sine røtter i undergrunnen. Bandet svarer med en låt som er ukomplisert men hensynsløs i sin utsteding av auditiv straff; tjåk full av hvinende gitarer, rasende blast beats og thrashende momentum. Det drillende dødsmetall-riffet som dukker opp i låtas siste minutt er et klart høydepunkt, og det samme er det evig rastløse og tordnende trommespillet til trommis «Uruz». Alt i alt er «Bloodbound Militia» lav på overraskelsesfronten men tilsvarende høy på trøkk, og fungerer som et effektivt forvarsel om blodbadet som vil finne sted når ‘Desecration Rite’ treffer markedet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vanvidd – Storm feat. Trollfest

«Storm» er kanskje akkurat det jeg hadde forventet av et samarbeid mellom Vanvidd og Trollfest. Førstnevnte slapp for noen uker siden den første smakebiten på sitt kommende album, låta «Blodsjord», som var seks minutter med storslått folk-metal med kruttsterke melodier og tydelige svartmetallelementer. At «Storm» med Trollfests bidrag er en hakket mer direkte, oppstemt og gøyal affære er videre ingen stor overraskelse, og at de to bandene på denne låta også evner å komplementere hverandre svært godt er helt klart – all den tid de naturligvis har mange likheter som folk-metal-band i ekstrem-metal-land.

«Storm» er nemlig i utgangspunktet en ganske lettfordøyelig fire/fem-minutter sterkt preget av begge bandenes melodiske teft, Vanvidds evne til å ta lydbildet til stratosfæriske høyder og Trollfests uhøytidelige og festglade fremtoning. Hurtige, taktfaste folkerytmer preger versene, men vi får også servert melankolske melodier og smak av virkelig store lydbilder. Jeg nøt det mer atmosfæriske og tålmodige i «Blodsjord», men ved hjelp av Trollfest svarer Vanvidd like fullt til andre behov man er ute etter å tilfredsstille gjennom folk-metal med «Storm» – og det uten å være endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange

Bizarrekult – «Ut i Skogen»

Ute nå via Petrichor/Hammerheart Records

Bizarrekult er et enmannsband med røtter i både Russland og Norge som på sin kommende debutplate søker etter å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt», per bandets Spotify-bio. Etter noen introduserende lytt på prosjektets nye singel «Ut I Skogen» blir det tydelig at det kunstneriske målet har satt sine spor på samtlige av låtas elementer, ettersom både musikk, tekst og visuell utforming bærer preg av en viss dualitet. Resultatet er et sammensatt og særegent uttrykk som ser ut til å nyte kampen av motkrefter som spilles ut mellom to poler.

I likhet med tekstens karakter foretar det musikalske en reise lengre og lengre ut i ødemarken over sin spilletid. Det som i begynnelsen fremtoner seg som en slags synergi mellom norsk svartmetall og bryske basstoner fra post-hardcorens tyngre hjørner utvikler seg sakte men sikkert i en mer atmosfærisk og introvert retning. Romslige strekk av meditativ, postrock-berørt gitar åpner seg mellom krystallinske og glitrende svartmetall-teksturer, og på dette punktet er lett å forestille seg den Sibirske tundraens påvirkning på artisten. Dersom jeg hadde sett på musikken isolert fra tekst og tematikk hadde jeg nok ønsket meg en reprise av det presise og hardtslående materialet som åpner låta på et eller annet punkt, men sett fra et helhetlig perspektiv er det ingen tvil om at Bizarrekults tematiske visjon har endt opp med å forme musikken på hensiktsfult vis. «Ut i Skogen» byr på både umiddelbart fengslende og sakte-ebbende materiale i en og samme låt, og er dermed en strålende introduksjon til Bizarrekults mangefasetterte post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve