eternity – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #35-#21

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Klikk her for å se plass #50-#36

Årets beste norske metallplater, #35-#21:

#35: Eternity – Mundicide

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Særlig lar jeg meg imponere litt ut i skivas løp, der Eternity etter en habil åpning bestående av blant annet førstesingelen «Journey towards the Darkside», ruller ut kruttsterke, melodiske partier i tittellåta og «Hymn». Kombinasjonen av tonaliteten og aggresjonen minner om materiale av band som Ulver og Mgła, og særlig sistnevnte låt kommer godt ut med et hovedriff som umiddelbart setter seg på hjernebarken – i positiv forstand. Også den norskspråklige «Pest! Frykten i den andres øye» imponerer meg av samme grunn, og bidrar til å danne en sterk kjerne i utgivelsen.»

Beste låter: «Mundicide», «Hymn», «Pest! Frykten i den andres øye»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#34: Troll – Trolldom

Plateselskap: Polypus Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Det er stjerneklart og trolsk idet «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» sine kjølige keyboards utøver sin mørke magi på lytteren. Den snerrende, flersporede vokalen til «Nagash» gir liv til de luskende flokkene av eventyriske beist som beveger seg i ly av nattemørket, som med maniske ul og kaklende latter terroriserer både gårdsdyr og landsbyboere. Det er et visst musikal-aktig, teatralsk preg over musikken på ‘Trolldom’, hvor uhyggelig, dyster tematikk fremstilles på en leken måte som underholder heller enn å skremme. […] Med en kort og konsis spilletid på 37 minutter er det dog lav terskel for å tre inn i det mørke og eventyriske universet som Troll har manet frem på ‘Trolldom’. Denne formen for tradisjonell, symfonisk svartmetall – om så med noe oppdaterte grooves og produksjonsverdier – er relativt sjelden vare her til lands i 2023, så et hvert kompetent og halvdistinkt bidrag ønskes velkommen med åpne armer.»

Beste låter: «To the shadows (ad mortem aeternam)», «Ancient Fire», «The Soil Runs Red»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#33: Immortal – War Against All

Plateselskap: Nuclear Blast Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive.»

Beste låter: «War Against All», «No Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#32: 66Crusher – Limbo

Plateselskap: Gymnocal Industries
Undersjanger: Progressiv thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. […] ‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skiva balanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte.»

Beste låter: «Descent», «Distrust», «Retribution»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#31: Maktkamp – Caps Lock Woke Rock

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Melodisk hardcore

Utdrag fra vår omtale: «Maktkamp slo oss så å si bakken i fjor med sin debutplate ‘I Affekt’, der Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?) ble omsatt via en herlig og forfriskende energi. Og jammen har det ikke gått så mye mer enn ett år før neste plate nå er på plass, selv om bandet også har gjennomført en ganske så omfattende konsertvirksomhet. […] ‘Caps Lock Woke Rock’ bugner over av melodisk, catchy og energisk musikk som vel egentlig kan kategoriseres som krasst og feel-good samtidig.»

Beste låter: «Reptilens Høyborg», «Autosapiens», «Kosmetikkonaut»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#30: Stygian Ruin – A World Past Hope and Fear

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Atmosfærisk black metal

Utdrag fra vår omtale: «Denne plata består av kun to låter oppkalt etter planeten Mars’ to måner som begge varer mellom 15 og 20 minutter, og ruller dermed ut nokså komplekse komposisjoner der E.R. veksler omhyggelig mellom dunkle og stilige ambient-partier og svartmetallsk kaos. Kort sagt ender balansen opp med å fungere utmerket; begge låtene er svært godt strukturerte, og imponerer ytterligere ved å mane frem en okkult, mystisk og effektiv atmosfære som gjør utgivelsen enhetlig. Jeg vil understreke at ambient-partiene her er svært gode og varierte, og at særlig overgangspartiet mellom de to låtene er sterkt i så måte.»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#29: Nattehimmel – Mourningstar

Plateselskap: Hammerheart Records
Undersjanger: Doom metal/black metal

Utdrag fra vår omtale: «Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre.»

Beste låter: «Astrologer», «Slay the Shepherd», «Realm of Hades»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#28: Messier 16 – Death Poems

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Progressiv ekstremmetall

Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av gripende konseptuelt innhold, kompositorisk raffinement og stilistisk oppfinnsomhet gjør ‘Death Poems’ til en av de mer distinkte og minneverdige plateopplevelsene den norske scenen har produsert i 2023. […] Det viktigste poenget jeg har å komme med er dog at Messier 16 har lekt med ilden i sitt valg av tematisk innhold, og kommet ut av prosessen med en andreskive som brenner av både kreativ vitalitet og poetisk intensitet. Slike vågestykker er vel verdt å feire i et tidvis passivt, kontemporært musikalsk landskap.»

Beste låter: «Death Poem II: Hollow’s Death Drive», «Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#27: Mnira – Malignant Panacea

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Progressiv/teknisk black metal

Utdrag fra vår omtale: «Låtene på ‘Malignant Panacea’ evner å utmerke seg på hver sin måte, noe som gjør at det litt tungt fordøyelige og komplekse uttrykket blir litt mer innbydende umiddelbart også. «Hollow Regalia» har for eksempel en herlig og egentlig ganske morsom nedgang som sniker seg mellom de voldsomme virvelvindene av svartmetallsk atmosfære. Videre kommer Mniras melodiske teft til uttrykk for alvor på «Shrine of Scintillae», som har noen regelrett fantastiske partier og sånn sett ender opp som platas desiderte høydepunkt for min egen del.»

Beste låter: «Hollow Regalia», «Shrine of Scintillae»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#26: Shakma – On Tenebrous Wings

Plateselskap: Duplicate Records
Undersjanger: Thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «Andreplata ‘On Tenebrous Wings’ kommer sent, men usedvanlig godt, og må kunne sies å gjøre alvor ut av en slik inntreden. Denne plata låter mer stilistisk fokusert enn forgjengeren, og er utstyrt med en produksjonsdrakt som legerer trioens krispe, heseblesende thrashmetall på utsøkt vis. […] Dette er det utsøkte håndverket bandet har funnet fram til og finslipt, der særlig utstoppelig trommespill og det svært høye nivået på gitarspillet går sammen i en enhet som byr på en aggresjon og en intensitet som gjerne akkurat er det man er ute etter i denne formen for metall.»

Beste låter: «On Tenebrous Wings», «Cryptic Apparition», «Necromancer»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#25: Sâver – From Ember and Rust

Plateselskap: Pelagic Records
Undersjanger: Sludge metal/post-metal

Sâvers andreplate ‘From Ember and Rust’ er et av årets tyngste og seigeste norske metallplater. Noen av de mer utpregede post-metallske grepene fra debuten ‘They Came with Sunlight’ har her havnet på alteret til fordel for et enda mer direkte og grovkorna uttrykk, der inspirasjonen fra band som Neurosis blir desto tydeligere. Særlig gjennom et godt samspill Sâver også særdeles godt med dette, og bandet har her levert en utgivelse som føles like kompromissløs som den er organisk.

Beste låter: «Formless», «Eliminate Distance», «The Other»

[ikke omtalt]
Strømmelenke

#24: Aeternus – The Philosopher

Plateselskap: Agonia Records
Undersjanger: Blackened death metal

Utdrag fra vår omtale: «Alt i alt er ‘Philosopher’ en skive som både viser mestringen av ekstremmetallisk håndverk vi har lært å forvente fra Aeternus, på samme tid som den tar et steg inn i et langt mer kontemplativt landskap enn tidligere skiver. Det er virkelig ikke noen selvfølge at band fortsetter å søke etter nye, spennende perspektiver 30 år inn i sin eksistens, så med dette i mente har jeg intet problem med å smelle et ettertrykkelig kvalitetsstempel over Aeternus‘ nyeste skive, ‘Philosopher’.»

Beste låter: «Existentialist Hunter», «Wresting Worm» og «The Luciferian Architect»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#23: Dwaal – Never Enough

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Post-metal

Utdrag fra vår omtale: «Dissonante, smuldrende toner runger foruroligende ut av høyttalerne i det vi tar våre første, varsomme skritt inn i Dwaals nyeste skive. Åpningslåta «All Masters, All Servants» er ikke på langt nær den mest oppsiktsvekkende på skiva, men fungerer som en god introduksjon til bandets basale uttrykk. Dette betyr i praksis en nedslått og frustrert form for atmosfærisk sludge som bærer et visst preg av doom-sjangerens staselige fremtreden, og som bryter opp de depressive tendensene med romslige, post-metalliske avbrekk. […] ‘Never Enough’ er en meget sterk andreleveranse fra den eminente sekstetten Dwaal; en uforglemmelig plateopplevelse som kombinerer utpreget dystre sinnsstemninger med sludge/doom av enorm størrelse og vekt.»

Beste låter: «Pseudanthium Aionios», «Repentance of a Bastard», «You Will Never Be Enough»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#22: RUÏM – Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Utgangspunktet for prosjektet RUÏM gir formodentlig enkelt vann i munnen hos enhver norsk ekstremmetallentusiast. Dette er nemlig det ferskeste påfunnet til tidligere Mayhem-gitarist Blasphemer, som i sin Portugal-residens oppdaget en rekke ubrukte riff fra hans tid i det legendariske svartmetallbandet. Disse har munnet ut i plata ‘Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja’. […] Og det er nok i all hovedsak Blasphemers sterke riff og temaer som kjennetegner denne skiva og som gjør den såpass bra. Kanskje minner det mye om tidligere eskapader fra den tidligere Mayhem-gitaristen (noe som jo uansett ikke er noe rart), og kanskje kunne den tematiske overbygningen blitt enda mer utbygd. Men den anbefales først og fremst sterkt for de som har sansen for sofistikert svartmetall med en mystisk eim over seg.»

Beste låter: «Blood.Sacrifice.Enthronement», «The Black House», «O Sino A Nigreja»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#21: Phantom Fire – Eminente Lucifer Libertad

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Blackened speed metal

Utdrag fra vår omtale: «[Det er] en glede å erklære at Phantom Fire endelig har levert en skive som står til forventningene skapt av deres mer eller mindre plettfrie singel-historikk. ‘Eminente Lucifer Libertad’ er i mye større grad enn forgjengeren opptatt av å gyve løs på lytteren med alskens ekstremmetalliske triks, våpen og sadistiske redskaper, og de eksperimentene som finnes er i mye større grad bakt inn i et hensiktsmessig musikalsk forløp enn tidligere. […] Phantom Fire har med sin nye skive gjort seg fortjent til flere stilpoeng enn de fleste av årets norske utgivelser til nå, og gjør endelig ære på potensialet som har vært umulig å overse fra det øyeblikket de entret scenen i 2021. Enhver fartsglad skroting bør se sitt snitt til å hive denne bråtebrannen på anlegget.»

Beste låter: «Bloodshed», «De Taptes Dans», «Mara»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Klikk her for å se plass #20-#11

Klikk her for å se plass #10-#1

Metallurgiske funn: Månedens favoritter

Favoritt uke 27: Tsjuder – Helvegr

Om man ser bort fra en pause mellom 2006 og 2010, har svartmetallbandet Tsjuder holdt det gående i hele 30 år når det nå er aktuelt med sin sjette plate ‘Helvegr’. Gjennombruddet kom i 2004 med klassikeren ‘Desert Northern Hell’, og generelt har bandet utmerket seg gjennom en ekstra hektisk og fartsfylt form for svartmetall som gjør at det fort havner i samme kategori som for eksempel 1349.

Med det kan Tsjuder også enkelt sammenlignes med nyere band som Nordjevel og ymse blackthrash-påfunn. Bandets musikk er imidlertid såpass voldsom og hurtig at jeg ikke bare vil omtale den som en blanding av svartmetall og thrash metal; på ‘Helvegr’ leverer Tsjuder først og fremst usedvanlige og herlige overtenninger. Som før, er det heseblesende trommespill, riff som føles som flammende virvelvinder og illsint vokal som er de mest gjennomgående elementene i musikken.

Det er også det som umiddelbart møter lytteren når «Iron Beast» sparker i gang ballet på ‘Helvegr’. Denne låta er en utmerket lakmustest for hva som er i vente, og Tsjuder kommer videre svært godt ut av å strø tilsvarende korte raseriutbrudd utover skiva. Særlig godt liker jeg de sinnssyke gitarriffene som driver «Gamle-Erik» fremover og den hemningsløse, hese vokalen som får bre seg over hektikken i «Faenskap og Død».

Tsjuder har dessuten en sans for litt lengre komposisjoner på ‘Helvegr’, og de lykkes særdeles godt med disse. På «Surtr» og «Gods of Black Blood» kombineres hurtigheten med enkelte mer melodiske partier, noe som for øvrig fremhever den høye kvaliteten det er på gitarsoundet på ‘Helvegr’. I de lengre låtene på ‘Helvegr’ kan stemningene låte ganske så mektige, og dette gjelder nok særlig tittellåta, som er en brutal, svær og nydelig låt på syv og et halvt minutt som livnærer seg gjennom seige moll-arpeggioer og tøffe riff innimellom.

Det virker som at Tsjuder forsøker å gi plata en rød tråd gjennom et melodisk tema som gjentar seg i ulike former, blant annet på tittellåta og «Surtr». Dette ender opp som en halvhjerta affære, særlig når den får runde av skiva på «Hvit Død». Dette sporet er en underlig og kjedelig avslutning, og plata hadde rett og slett vært bedre uten dette. Det er synd, for ‘Helvegr’ er ellers et uhyre sterkt stykke arbeid som i seg selv vitner om tre tiår med erfaring. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 28: Sworn – A Journey Told through Fire

Å høre på ‘A Journey Told through Fire’ er som å stirre inn i den ildrøde horisonten til et voldsomt og panoramisk endetids-scenario. Fra det knitrende bålet på introen til «A Godless Domain», til det endeløse flammehavet som råder ved tittelsporets slutt; Sworns fjerdeskive er en storslått, malerisk avbildning av en verden oppslukt av flammer. I hendene til de fire Bergenserne fremstilles ikke denne ødeleggelsen dog som et utelukkende negativt fenomen, men som en nødvendig rydding av syk utmark for å gjøre rom for frisk nyvekst.

Denne makrokosmiske bråtebrannen blir selvfølgelig skildret via tilsvarende storslått og rensende ekstremmetall. Sworn sin episke tagning på melodisk svartmetall har over årenes løp vokst i både størrelse og omfang, og på ‘A Journey Told through Fire’ kan uttrykket deres best beskrives som en ruvende sonisk katedral bygd reist på et fundament bestående av Vestlandske svartmetalltradisjoner. I tillegg til dette sper Bergens-kvartetten inn en betydelig mengde melodisk dødsmetall, og da kanskje helst av den himmelspjærende sorten som produseres av band som Insomnium, samt Be’lakor på ‘Of Breath and Bone’.

I tråd med den bombastiske tematikken, heves sceneteppet med en utpreget dramatisk gest på åpningssporet «A Godless Domain». Dunkle fangehullsgitarer og dyster narrasjon legger i utgangspunktet et kvelende mørke over terrenget, før kraftige trommeslag og ulmende gitarer bader natten i hvitglødende gnister. Fra øyeblikket den fulle besetningen entrer scenen står musikken mer eller mindre i lys lue ut skiva – med unntak av noen korte, meditative luftlommer som dukker opp med jevne mellomrom.

Det råder en tydelig ambivalens i musikken til Sworn, hvor låtene oppfattes som storslåtte og trollbindende i det ene øyeblikket og sorgtunge og gravalvorlige i det neste. Denne følelsen av indre konflikt når dødelig potens på skivas høydepunkter, hvor spesielt singelen «Grand Eclipse» og «Visions of Fire» må trekkes frem. Førstnevnte maler et bilde av et ildrødt, kokende hav i kraft av sine strømmende, melodiske svartmetallgitarer, og sistnevnte bruker stratosfærisk synth til å kaste en skimrende glød over et allerede fullkomment sound. Det finnes strengt tatt ikke noen ordentlige dødpunkter på Sworns fjerde skive, men de nevnte låtene utmerker seg som de to pureste destillatene av bandets styrker som så langt har sett dagens lys.

Når det kommer til kritiske bemerkninger har jeg egentlig bare én. Jeg kan nemlig ikke unngå å legge merke til at samtlige av låtene på ‘A Journey Told through Fire’ er bygd opp temmelig likt, hvor to ruvende bølgetopper er adskilt på midten av en roligere bølgedal. Dette gir skiva en viss forutsigbarhet, hvilket selvfølgelig går hardest utover de avsluttende låtene. Det er likevel ingen tvil om at Sworn har produsert et fremragende stykke episk, melodisk svartmetall på ‘A Journey Told through Fire’, en skive som står som nok et imponerende monument til den Vestlandske svartmetallscenens rikholdige tradisjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Favoritt uke 29: Eternity – Mundicide

Oslo-bandet Eternity har holdt på i tjue år, men har vært inaktive på utgivelsesfronten i hele 13 av dem. Dette var mellom 2006 og 2019, da de slapp andreskiva ‘To Become the Great Beast’. Heldigvis har det ikke gått like lang tid før neste plate ‘Mundicide’ nå er på trappene, muligens bandets sterkeste prestasjon til nå.

Mye av Eternitys materiale, også på ‘Mundicide’, vitner om tette stilistiske bånd til den klassiske svartmetallskolen. Men på tross av å levere besk skrikevokal, blast-beats og fartsfylte gitarpartier fremstår ikke uttrykket like aggressivt som mye av vår kjære 90-tallsbølge. Dette er noe Eternity lykkes godt med, og gjennom store deler av plata imponerer bandet med en type svartmetall som utmerker seg både ved å være ganske melodisk og ved å inneha noen stilige, subtile likhetstrekk med tradisjonell tungmetall.

Særlig lar jeg meg imponere litt ut i skivas løp, der Eternity etter en habil åpning bestående av blant annet førstesingelen «Journey towards the Darkside», ruller ut kruttsterke, melodiske partier i tittellåta og «Hymn». Kombinasjonen av tonaliteten og aggresjonen minner om materiale av band som Ulver og Mgła, og særlig sistnevnte låt kommer godt ut med et hovedriff som umiddelbart setter seg på hjernebarken – i positiv forstand. Også den norskspråklige «Pest! Frykten i den andres øye» imponerer meg av samme grunn, og bidrar til å danne en sterk kjerne i utgivelsen.

Eternity skal også ha kred for å ha satt sammen en forholdsvis variert utgivelse. «Gunmetal Sky» og «O Discordia» er to kortere og mer direkte låter, der særlig førstnevnte peker seg ut gjennom sitt klare speed metal-preg. Kult er det, men det blir også en noe mindre imponerende affære som følge av det kleine og usjarmerende rimet «It’s time to die! Gunmetal sky!» i refrenget. Presentasjonen er i det hele tatt ikke alltid helt på topp på ‘Mundicide’, der jeg også må trekke fram at jeg synes albumcoveret er temmelig stygt og mye mindre innbydende enn det som faktisk skjer av musikk på skiva.

For når det gjelder det musikalske, stemmer det aller meste på ‘Mundicide’ – særlig i midtstrekket. Eternity imponerer også med den ti minutter lange avslutningslåta «The Seventh Seal», som på tross av å ikke treffe meg like sterkt som visse andre høydepunkter er en habil og profesjonelt konstruert låt, særlig ved hjelp av noen intense oppbygninger og melodier i andre halvdel.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 30: Nemesis – Nemesis

Nemesis er et temmelig nytt soloprosjekt stiftet av Sondre Berge Engedal, bedre kjent som bassisten til proto-doom-bandet Dunbarrow fra Haugesund. Engedals debututgivelse under aliaset, ‘Demo .:.’, åpenbarte musikerens særegne tagning på svartmetall, som kombinerer både tradisjonelle elementer med moderne nyvinninger. Dette var nok til å imponere det undervurderte norske plateselskapet Duplicate Records, som utga nevnte demo i 2019, i tillegg til bandets fullverdige platedebut nå i år.

I motsetning til hos karens hovedprosjekt, er det åpenbart ikke svansende grooves og klassiske riff som står øverst på agendaen på Nemesis‘ selvtitulerte debutskive. Derimot får vi servert en obskur, dissonant form for svartmetall som befinner seg i skjæringspunktet mellom amatørmessig og avantgardistisk som følge av en lav-oppløst men høyst atmosfærisk produksjonsjobb. Prosjektets uttrykk kan sies å hente inspirasjon fra franske Deathspell Omega i mer enn én forstand, ettersom både kaotiske, svermende lydbilder og forvridde groover i middeltempoet setter sitt preg på plateopplevelsen. Dette utgangspunktet kombineres dog med en utpreget ritualistisk og okkult tilnærming til black/death; en type auditiv jævelskap som mest av alt minner om Verbums fantastiske ‘Exhortation to the Impure’ fra i fjor.

«A Bleeding World» kaster oss rett inn i det dissosiative, ulmende og kakofoniske lydbildet som kjennetegner plata som helhet. Den ugjennomtrengelige miksen kombinert med de labyrintiske låtformene gjør ‘Nemesis’ til en utfordrende skive å gi seg i kast med til å begynne med, men låtenes støvete katakomber skjuler skatter og rikdom som gradvis gjør seg til kjenne over flere lytt. Andrelåta og tidlige høydepunkt «Rite of Fire» byr på en enklere inngang sånn sett, ettersom åpningstemaets svingende Deathspell-møter-Mastodons-‘Leviathan’-groove er en av skivas tydeligst formulerte ideer.

Videreføringen av den knusende black/doomen fra «Rite of Fire»s sluttstrekk til åpningen av «In Total Torment» utgjør en av skivas mange gode makrostrukturelle trekk, før skivas andre halvdel åpnes av nok et høydepunkt med «Death’s Lullaby». Nok en gang samler de diffuse skyene av dissonerende svartmetall seg til en lettere anskuelig form, før broens skåldende hetebølger av kaotiske blastbeats og skingrende gitarer kaster oss ut i villrede – denne gangen for godt. Skivas to avsluttende spor bygger stor spenning ved å fortette og fortynne det musikalske kaoset, «Casting A Shadow»s tålmodige introduksjon utløser denne spenningen via maniske gitarlinjer og noen fabelaktige, gyselige hyl.

Å høre på debutskiva til Nemesis er litt som å traske gjennom en serie nedstøvede steinpassasjer i en glemt katakombe, bare for å så vidt klare å karre seg til utgangen innen hele sulamitten kollapser. Plateopplevelsen er preget av både ubehag, frykt og dødelig nysgjerrighet, en potent cocktail av følelser som kanskje i størst grad fremkalles av den distinkte, lav-oppløste produksjonsjobben. Det er ingen tvil om at Nemesis fremdeles har flust av takhøyde å vokse inn i som prosjekt, men som debutskive er ‘Nemesis’ å regne som en distinkt triumf. ‘Nemesis’ kan nok ikke skilte med noen enorm breddeappell, men fans av tussmørk, atmosfærisk svartmetall med substansen i behold vil trolig se tilbake på debutskiva til Nemesis som en av årets sterkere bidrag innenfor nisjen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kvelertak – «Skoggangr (Single Edit)

Kvelertak er i full gang med promoteringsplanen i forkant av femteskiva ‘Endling’, og en av punktene på lista var tydeligvis å rive Tons of Rock-publikummet et nytt rasshøl som headlinere av festivalens siste dag. I den anledning gav Stavangers-gjengen ut en singelversjon av låtta «Skoggangr»; en låt jeg som publikummer kan erklære at fungerte aldeles utmerket som bensin på bålet i en live-setting.

Fra mosh-pitens kaotiske episenter virket den triumferende fanfaren som åpner «Skoggangr» nesten progressiv i sin rytmiske lek. Riffet har både folketonale og Thin Lizzy-aktige trekk, og introduserer den oppstemte og seirende stemningen som gjennomsyrer låta på godt vis. Den transparente og glattpolerte miksen skyver Kvelertak nærmere det melodiske rocke-landskapet enn noensinne før, og dermed dukker det opp en del sære referanser underveis, som f.eks versets svingende The Strokes/Franz Ferdinand-vibber og broens indie/shoegaze-lenende gitartone og spill. Bandet bringer dog øksen ned ved veis ende i form av en drivende svartpunk-seksjon som kunne vært hentet ut av debutskiva fra 2010, og gir dermed både gamle og nye fans grunn til å la seg begeistre av deres nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Cadaver – «Scum of the Earth»

Der førstesingelen og tittelsporet fra Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ var en overraskende kommersiell og groove-orientert sak, levner «Scum of the Earth» ingen tvil om at vi ikke lenger har å gjøre med det samme bandet som gav ut ‘Edder & Bile’ i 2020. «Scum of the Earth» er en svært edgy og konfronterende sak, drevet av en form for hardcore-lenende men ekstremmetallisk rytmikk som pepres av støyende vokalfiltre og kakofoniske lydeffekter fra alle kanter. Låtskrivingen har definitivt sine meritter, men foreløpig er den plutselige stilistiske og tematiske endringen såpass desorienterende at jeg ikke helt klarer å gjøre meg opp noen klar mening om Cadavers nye materiale. Det må dog poengteres tekstens kritiske missiv i retning woke-kulturen nok en gang utgjør en akilleshæl for bandet, og jeg trenger neppe understreke ironien i det å bli fly forbanna på andres tendens til å bli fly forbanna. Dermed er ballen fremdeles i lufta når det kommer til kvaliteten på ‘The Age of the Offended’, selv om skivas to første singler definitivt har aktivert noen varsellamper hos undertegnede.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flight – «Hypatia»

«Echoes of Journeys Past», tittelsporet fra Flights kommende tredjeskive, var en nydelig dose tradmetall/hardrock som fikk gamle, ubrukte nervebaner til nok en gang å stå i lys lue. Bandets nye singel «Hypatia» vandrer enda lengre nedover tungmusikkens pilegrimsled, og signaliserer for alvor at ‘Echoes of Journeys Past’ kan komme til å bli en gedigen hendelse for visse sirkler av tilbakeskuende rock- og metallfans.

«Hypatia» bruker sine drøye seks minutter til å bygge et omfattende og overdådig reisverk på gamle, udødelige idealer. Låta har en detaljrikdom og en omstreifende eventyrlyst som funker som en tradmetallisk parallell til Black Vipers fartsmetall i senere tid, samt en opprømt energi som gjør den skapt for små, innendørs-pubscener landet over. Det ligger en dis av fantasy-eskapisme over musikken til Flight, hvilket forsterkes av produksjonens varme bris og den lavmælte, velharmoniserte vokalen til bandets vokalist Christoffer Bråthen. Det er nesten skremmende hvor dyktige bandet er på å drive utgravning på denne hyperspesifikke, tungmetalliske gull-åren, og jeg må nok innrømme at «Hypatia» har truffet en nerve i meg som gjør det vanskelig å skru på de kritiske fakultetene. Det finnes selvfølgelig ikke et innovativt sekund å spore på Flights nye låt «Hypatia», men det likevel en sjeldenhet vi har med å gjøre når det kommer til bandets solblekede, euforiske tradmetall/hardråkk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternity – «Gunmetal Sky»

Svartmetallbandet Eternity har sluppet singel nummer tre fra deres nært forestående album ‘Mundicide’: «Gunmetal Sky». Mens de to forrige, «Journey towards the Darkside» og «Hymn», lå rundt seksminuttersmerket, er «Gun Metal Sky» med sine tre minutter en vesentlig kortere låt. Dette gir også mening med tanke på den litt andre typen stilistiske innretningen denne låta har, der Eternity går helt inn for et hurtig, thrasha black’n’roll-forsøk.

Det lykkes bandet ganske godt med, og det forrykende tempoet og solid gitarriffing gjør at «Gunmetal Sky» løfter forventningene til plateslippet. Refrenget fremstår noe uinspirert og generisk, men først og fremst leverer den potent hurtighet og brutalitet. Ikke minst støtter den opp under en hypotese om at ‘Mundicide’ vil bli en nokså variert opplevelse der Eternity utforsker mange sider ved svartmetallen.

Skrevet av Alexander Lange

Asmodean – «Zooethics»

Første gang jeg hørte både om og på Asmodean var da de slapp den første singelen fra sitt kommende album. «Below the Line», som låta heter, leverte et friskt pust innenfor metall av den litt lettere sorten, noe jeg egentlig skulle ønske det var litt mer av. Neste singel ut, «Sanguine», gikk oss dessverre hus forbi, men nå er «Zooethics» også ute, og Asmodeans styrker holdes definitivt ved like her.

Det gjelder særlig bandets evne til å koke opp skikkelig fengende partier, noe som nok en gang gjør at jeg får heldige assossasiasjoner til for eksempel Ghost så vel som diverse alternativ-rockere. «Zooethics» inkluderer også et litt tydeligere tradmetallsk preg i gitarsegmentet enn «Below the Line», noe som i all hovedsak fungerer godt med musikkens catchy finish, men som til tider også blir en smule generisk. Men låta er likevel god, og albumet gleder jeg meg mye til.

Skrevet av Alexander Lange

Lonely Pedro – «I Never Knew»

Enmannsprosjektet til Eldklings Morten Nicolaysen, Lonely Pedro, er ute med ny singel – nok en gang i forlengelse av den smått ironiserende PAPPA-metallen (passive aggressive power pop ambient metal) Nicolaysen har kokt opp. Som vanlig er ikke dette så obskurt som det kanskje høres ut som, samtidig som at sjangerbetegnelsen er forholdsvis beskrivende med tanke på den tilgjengelige og smådramatiske finishen musikken har.

«I Never Knew», som denne singelen altså heter, går også inn i rekken av nokså solide singler fra Lonely Pedro. Særlig godt synes jeg refrenget gjør seg, der Nicolaysen virkelig får vist kapasiteten sin i vokalsegmentet og melankolien sitter godt. Anbefales om du er ute etter en god dose ukomplisert og melodisk metall av den tilgjengelige sorten.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sworn – «Grand Eclipse»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sworns ‘A Journey Told through Fire’ begynner fort å utmerke seg som en av de kommende månedenes mer lovende plateprospekter fra norsk hold. Førstesingelen «Calamity Sea» benyttet bittersøt melodikk og en voldsom, Insomnium-aktig skala til å male et apokalyptisk stillbilde bestående av melodisk svarmetall. «Grand Eclipse» gjør ikke noe dårligere jobb i så henseende, men intensiverer Bergensbandets episke sound via strie strømmer av melankolske gitarfraser og tordnende vokal.

Samtlige av de separate elementene som utgjør «Grand Eclipse» har en viktig rolle i låtas konstruksjon. Den klassiske, melodiske svartmetallen hever sceneteppet på storstilt vis, de drivende Uada-ismene driver oss lenger inn i komposisjonens dramatiske utfoldelse, og kassegitarenes fredfulle meditasjon brer seg som en måne-opplyst innsjø over låtas midtseksjon. Åpningstemaets retur er et virkelig gripende øyeblikk som rettferdiggjør låtas tålmodige mellomspill, før et tradmetallisk farget, melodisk dødsmetall-riff setter punktum for opplevelsen. Sworn har definitivt gjort seg bemerket hos undertegnede med sine to nye singler, og jeg skal innrømme at jeg er svært spent på om resten av ‘A Journey Told through Fire’ klarer å matche kvaliteten til disse. Anbefales fans av episk og bittersøt, melodisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fixation – «Flat Earth»

Fixation er et metalcore-band signert på ærverdige Indie Recordings, og et band som tidligere har bygget rennomé gjennom EP’en ‘Global Suicide’ som kom i 2020. «Flat Earth» er siste låt ut i en nokså lang rekke singler, noe jeg tør anta at innevarsler et plateslipp i løpet av året.

I så fall er det mye som tyder på at Fixation sammen med Atena vil stå for et sterkt metalcore-statement fra Indie Recordings’ side i år. De tidligere singlene er sterke, «Flat Earth» likeså, og det er snakk om emosjonell, kraftfull og velprodusert metalcore tilpasset de større konsertstedene her i verden. Like sterke høydepunkter som sine label-kamerater i Atena produserer kanskje ikke Fixation, men det er likevel all grunn til å glede seg til bandets videre eskapader. Særlig synth-bruken gir det lille ekstra.

Skrevet av Alexander Lange

Eternity – «Hymn»

«Hymn» er andre singel som er sluppet fra Eternitys kommende plate ‘Mundicide’. Eternity er et svartmetallband som har holdt koken i omkring 20 år allerede, men som før sommerens plateslipp kun har sluppet to fullengdere tidligere. Og mens første singel «Journey towards the Darkside» ga litt blandede følelser hos undertegnede, makter «Hymn» å imponere mer.

«Hymn» baserer seg på et velfungerende, fengende og folk metal-aktig hovedtema som holder komposisjonen godt sammen hele veien gjennom. På toppen av dette kommer også noen velimplementerte symfoniske elementer i form av korvokal som attpåtil er med på å bygge opp til et svært og tilfredsstillende klimaks. Plata kommer om en måned.

Skrevet av Alexander Lange

Jernlov – «Salvation»

Jernlov er tilbake med nok en majestetisk og stormende singel fra sin kommende andreskive ‘Resurrection’. I denne omgang har de med seg finske Eero Tertsunen, som med sin fartstid i band som Symphony of Heaven, Angel of Sodom og Renascent er å regne som en betydelig skikkelse innenfor den kristne ekstremmetallscenen.

«Salvation» åpner med et storslått tema som peker i retning melodiske svarmetallband fra både Norge og Finland – henholdsvis f.eks Nattverd og Sargeist. Bandets nye singel er en langt mer dynamisk affære enn sin forgjenger. Både piano, meditative mellomspill, brutale gitarbrekk og antydning av folketonalitet benyttes på låta, hvilket skaper en hakket mer levende kontrast til «The Final Prayer»s durende dobbelbass. Låtstrukturen oppleves dog en smule sporadisk, og spesielt avslutningen på låta er noe brå og antiklimaktisk satt opp mot låtas prangende åpningsstrekk. Det er likevel åpenbart at Jernlov har litt av hvert av perspektiver å tilføre den norske scenen, så jeg gleder meg til å se hva gjengen har stelt i stand på sin kommende andreskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mortemia – «The Hourglass»

Morten Velands Mortemia er i full gang med å rulle ut låter fra albumet ‘The Covid Aftermath Sessions’, og nå er tredje låt ute: «The Hourglass». Til nå har vi fått et Madonna-cover i form av «Frozen» og den egenkomponerte «The Endless Shore», som var habil, men som dessverre ikke imponerte meg fullt så mye Mortemias tidligere høydepunkter tatt i betraktning.

«The Hourglass» er bedre. Gjestevokalist Ambre Vourvahis, som ellers har sitt hovedvirke i tyske Xandria, gjør et strålende innslag som står i stil med låtas melodramatiske energi, og selv om komposisjonen er temmelig generisk, slår den an til en viss grad via en god produksjon, fengende melodier og sterke musikerprestasjoner. Den kunne sikkert gjort seg godt i en viss musikkonkurranse som går av stabelen i disse dager, og gir vann i munnen i påvente av de andre låtene fra prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Poison Pure»

Det er virkelig, virkelig duket for noe spennende når metalcore-kvartetten Atena skal slippe plata ‘Subway Anthem’ gjennom Indie Recordings i høst. Singlene derfra har til nå bydd på noen helt vanvittige høydepunkter, særlig i form av låta «Slip Away» og power-balladen «Oh My». Nå har bandet sluppet nok en singel: «Poison Pure».

«Poison Pure» er nok ikke det blant det aller beste i singelbunten. Men som du kanskje har skjønt, sier dette mest om de andre låtene enn denne. «Poison Pure» fremstår litt rotete og merkelig strukturelt sett, men byr også på noen herlige, breakdown-aktige vers og et – som vanlig – strålende refreng som også får en fin, om så litt lang, oppbygning mot slutten. I det hele tatt peker også denne låta mot en utgivelse som etter alt å dømme vil være et sterkt norsk statement i skjæringspunktet mellom metalcore og post-hardcore. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Hate Angel – Music of Torture

Hate Angel lanserte sitt debutalbum ‘Kill for Passion’ i forfjor, og er et band som i det hele tatt har vært spennende å følge med på. Med et knippe utgivelser, mange kule låter og nokså omfattende endringer i besetning, har de nemlig utviklet seg en hel del siden oppstarten. Den nye låta «Music of Torture» passer også inn i dette narrativet, om det så er snakk om små steg.

Stilistisk representerer «Music of Torture» en kontinuitet ved at bandets stilige blanding av thrash metal, black metal og death metal holdes ved like og raffineres. Både komposisjonsmessig, produksjonsmessig og prestasjonsmessig sitter det meste bedre enn på ‘Kill for Passion’, og Hate Angel byr på noen brutale virvelvinder av noen riff. Den merkelige og brå avslutningen trekker ned, men likevel er dette en sterk statusoppdatering fra bandet.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «The Pestilential Wind»

Vi har nå nådd tredje og trolig siste singel-slipp i forkant av Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, og det er på høy tid at jeg kaster fra meg forventningene om at skiva kommer til å utgjøre en naturlig oppfølger til ‘Death Unchained’ fra 2020. Bandet har åpenbart gått videre fra det moderne, dødsmetalliske soundet som preget debutskiva, så det er på tide å vurdere den nye musikken på sine egne premisser fremfor mine egne. Tredjesingelen «The Pestilential Wind» gjør jobben enklere i så henseende, ettersom det er det mest overbevisende nummeret blant de tre vi har hørt så langt.

Et seigt og forvridd riff legger seg som en giftig dis over låtas åpningsparti, hvis sykdomsbærende bris komplimenteres av svartmetalliske akkorder og en illevarslende vokal-drone. Denne brisen tar seg tidlig opp i styrke, og allerede ved versets inntog har vi med en black/death-kuling av type sterk å deale med. Den rytmiske fremdriften, de mørke, gravende gitarene og den beske vokalen til Terje Olsen gir låta et ustoppelig preg, som en luftbåren pest som ikke lar seg bremse av lukkede vinduer og dører. Et ritualistisk refreng fortetter den dramatiske atmosfæren betraktelig, før bandets stormende black/death når orkanstyrke ved låtas utgang. Jeg savner kanskje en tydelig melodi eller et motiv som kunne ha gjort «The Pestilential Wind» til et umiskjennelig landemerke i skivas fulle låtliste, men det kan godt hende at låtas eskalerende og mannevonde natur fikser dette på egenhånd. Låta er uansett en sterk en, og en god grunn til å slutte å sutre over bandets uttrykksmessige utvikling i forkant av ‘Tongue of Thorns’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternity – «Journey towards the Darkside»

Eternity er en kuriøs størrelse innenfor den norske ekstremmetallscenen, og i likhet med prosjekter som Kharon og Ildfar har det tross et langt virke først fått skikkelig liv i seg på utgivelsesfronten de siste årene etter en lang pause. I 2019 ble plata ‘To Become the Dark Beast’ sluppet, og nå står snart neste plate for tur i form av ‘Mundicide’. Første singel herfra er «Journey towards the Darkside».

På denne låta forener Eternity det rifftunge og atmosfæriske, og oppdriver først og fremst et svært sterkt riffarbeid som nyter godt av en produksjonsdrakt som er litt feitere enn den på ‘To Become…’. Jeg tror imidlertid komposisjonen kunne vært hakket mer disiplinert, og det hele hadde truffet noe bedre om låta var litt kortere. Men noen kruttsterke partier – ikke bare i form av riff, men også melodier – kan jeg love uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Bolverk – «Beastly Ways of Man»

Bolverk kom i fjor ut som fra ingensteds og blåste hatten ettertrykkelig av hodene på Metallurgi-redaksjonen med debutskiva ‘Uaar’. Denne landet på en respektabel 29. plass på fjorårets toppliste, så det er en glede å se at bandet allerede er tilbake med nytt stoff. Andreskiva ‘Svarte Sekunder’ består visstnok av materiale som er skrevet i samme tidsrom som materialet på ‘Uaar’, men utgjør i følge bandet og plateselskapet WormHoleDeath et logisk neste steg for Bolverks idiosynkratiske ekstremmetall.

Knusende akkorder og hylende ledegitar introduserer det som lover å være en brutal åpning på den kommende skiva, i det «Beastly Ways of Man» åpenbarer sitt mektige black/death-lydbilde. Noe av det som gjorde ‘Uaar’ så minneverdig, var den subtile men unektelige eksentrisiteten som pulserte gjennom bandets særegne ekstremmetall, og denne tendensen gjør seg fortsatt bemerket – kanskje aller mest via broens durstemte utskeielser. De uforutsigbare og innviklede låtstrukturene er tydeligvis også bevart fra forgjengeren, hvilket er et definitivt pluss for en kar med sans for nitidig detaljjakt som meg selv. Alt i alt er «Beastly Ways of Man» en appetittvekkende smakebit på den nye skiva, selv om jeg har nok erfaring med musikken til Bolverk til å ikke danne meg for rigide forventninger til totalen basert på en enkelt låt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jernlov – «The Final Prayer»

Jernlov er en svartmetallisk duo som slapp debutskiva si ‘Crucified’ på det norske selskapetNordic Mission. Duoen er blant de få norske bandene som kombinerer svartmetallisk estetikk med kristen tematikk, hvilket gjør «un-black metal»-scenen sentrert rundt figurer som den mytiske undergrunnskikkelsen Kenneth Nattesorg til et naturlig sammenlikningsobjekt. Musikalsk sett er det dog lite som knytter de to prosjektene sammen, hvilket blir klart og tydelig etter noen gjennomspillinger av Jernlovs nyeste singel «The Final Prayer».

«The Final Prayer» er første singel fra bandets kommende skive ‘Resurrection’, som også utgis via Nordic Mission. Bandet henter åpenbart inspirasjon fra den norske svartmetallscenen, men baker i tillegg inn byksende riff og tyngre rytmiske elementer fra henholdsvis thrash- og dødsmetallen. Det hele låter forholdsvis moderne som følge av den oppdaterte lydproduksjonen, samt det massive refrenget og dets moderne dødsmetall-konnotasjoner. Et tumlende og aggressivt lydbilde sørger for en brutal førstetitt på materialet på den kommende skiva, selv om den konstante strømmen av dobbelbass gjør at låta også fremstår litt enspore – til tross for det varierte gitararbeidet. Oppsummert er «The Final Prayer» en solid førstesingel, om kanskje ikke en spesielt oppsiktsvekkende en.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Viction – «The Enemy»

Viction er et ungt melodeath/thrash-band som har røtter i rock- og metall-linja på Buskerud Folkehøgskole. Av tidligere utgivelser har de bare et fåtall låter på nevnte folkehøyskole sin ‘Ungt Blod’-serie å skilte med, men til tross for dette har de allerede oppnådd forholdsvis mye. I fjor vant de den norske Metal 2 the Masses-konkurransen, og fikk dermed spille et sett på den enorme utendørsfestivalen Bloodstock i England. Nylig annonserte bandet også debutskiva ‘Darkness, We Are God’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Første smakebit på skiva har vi dog fått i form av singelen «The Enemy».

«The Enemy» befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash og melodisk dødsmetall, med et moderne skjær som inntrer gjennom både produksjonsvalg og låtas riff-seleksjon. Et fellestrekk jeg har lagt merke til ved flere av bandene som har oppstått på metall-linja i Buskerud, er at det ofte er vanskelig å spore nettopp hvilken metalltradisjon bandene har latt seg inspirere av. Det gjør at musikken kan fremstå tidløs, men også litt rotløs. Viction er et godt eksempel på dette, ettersom de aldri står i fare for å kopiere tidligere helter, men heller ikke helt har funnet et sound som gjør at de skiller seg fra massene av andre unge, likesinnede ekstremmetallband verden over.

Det er dog ikke noe krav om at man skal gjenoppfinne hjulet på sin debutskive; det viktigste er at man leverer en solid plateopplevelse som fungerer som utgangspunkt for videre utvikling. Sånn sett varsler «The Enemy» om at ‘Darkness, We Are God’ kommer til å kunne være nettopp dette utgangspunktet for Viction. Låtskrivinga er generelt sett skarp, med minneverdige refrenger, chuggende, teutonisk riffing og heseblesende gitarsoloer rundt hvert hjørne. På tekst-fronten fremstår bandet fortsatt noenlunde grønne, hvor spesielt broens tirade gir en bismak av Robb Flynn sine banale kamprop i Machine Head. Det er likevel mye å sette pris på ved Victions ‘The Enemy’, og jeg ser frem til å høre bandet utforske soundet sitt på ‘Darkness, We Are God’, når enn den slippes.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eldkling – «Forever Changed»

Power metal-duoen i Eldkling har definitivt hatt et aktivt år til nå. I februar slapp de den habile debutskiva ‘The End of Eternity’, for noen uker siden slapp de et cover av Europe-låta «Ninja», og nå er de jammen også ute med en ny originallåt i form av «Forever Changed».

Eldkling er et band som jeg fra begynnelsen av synes hadde en viss sjarm gjennom noen sterke melodier, men som likevel ikke har nådd helt opp til noen nasjonale storheter som Mantric Momentum. «Forever Changed» styrker for så vidt dette inntrykket; faktisk er dette blant bandets aller beste låter, først og fremst på grunn av et hovedriff som sitter svært godt og noen gode overganger. Det blir imidlertid en litt lang låt, og jeg skulle ønske man fikk levert litt mer trøkk i produksjonen. Men dette utstråler en hel del potensiale. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Paracrona – «Carry the Cross»

Paracrona er et splittert nytt svartmetallband, hvis debutskive ‘Sun God’ kommer ut 24. mai. Stilistisk sett er det snakk om en episk form for progressiv svartmetall, som har et utpreget moderne sound som følge av en polert produksjonsjobb og en udiskriminerende tilnærming til sjangerblanding. Verdt å nevne er det at Baard Kolstad står for tromminga på skiva, til tross for at det ikke virker som han er en del av bandets faste line-up.

Den første singelen fra den kommende skiva, «Carry the Cross», er en låt som er så proppfull av musikalske hendelser at den fremstår som mye lenger enn den i realiteten er. Dundrende tammer og hese skrik leder oss inn i låtas ukjente farvann, før den ellers ordinære åpningssekvensen avbrytes av et skeivt rytmisk landskap preget av Kolstads umiskjennelige trommesignatur. Tårnende synther og snedige gitarløp blåser opp lydbildet ytterligere, før et strekk som kunne vært hentet fra Zustand Nulls ‘Existence Nihil’ leder rett inn i et riff som oser av svensk dødsmetall. På dette punktet i beskrivelsen har du som leser trolig fått et solid inntrykk av den svimlende variasjonen som er å finne på Paracronas debutsingel, selv om jeg må få understreke at det hele fungerer overraskende bra i praksis. Det skal bli spennende å høre hvordan resten av skiva fortoner seg, ettersom Paracrona fremstår som et dyktig band med en tydelig kreativ agenda for øye – selv om det er vanskelig å si nøyaktig hva denne agendaen går ut på basert på kun én låt.

Skrevet av Fredrik Schjerve