black metal – Side 5

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Aeternus – «Existentialist Hunter»

Det legendariske norske bandet Aeternus tviholder fremdeles på sin ensomme vaktpost i krysningspunktet mellom ekstremmetallens krigende faksjoner. Gruppas mørke og distinkte sammensmelting av svart- og dødsmetall har mistet lite av sin slagkraft og mystikk siden debuten ‘Beyond the Wandering Moon’ fra 1997, hvilket kan bevitnes på den strålende skiva ‘Heathen’ fra 2018. Nå er bandets 9. skive ‘Philosopher’ innspilt og klarert for slipp, og singelen «Existentialist Hunter» er vårt første innblikk i det som venter oss når plata slippes i midten av november.

Førsteinntrykket forteller meg at «Existentialist Hunter» trolig fungerer bedre som albumlåt enn som tradisjonell singel. Låta er rett og slett for subtil og nyansert til virkelig å kreve lytterens oppmerksomhet, og fungerer vel så godt som en mørk meditasjon som summer og går i periferien. De dødsmetalliske, rytmiske elementene og den brutale dobbelbassen motvirker for så vidt denne effekten noe, men alt i alt virker «Existentialist Hunter» som en låt som ønsker å verne om sine hemmeligheter til en viss grad. Denne hemmelighetsfulle fremtoningen kan dog vise seg å være et bevisst trekk fra bandets side, ettersom både låt- og albumtittel hinter om et tematisk fokus på filosofiens mørkere funderinger. Sånn sett reiser «Existentialist Hunter» spørsmål og vekker nysgjerrighet i forkant av skiva, så muligens er den et så dumt valg som førstesingel likevel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Extol – «Labyrinth of Ill» / «Exigency»

En dobbel singelutgivelse bestående av låtene «Labyrinth of Ill» og «Exigency» er Extols forsøk på å revitalisere seg selv hele ti år etter slippet av sin forrige plate. Extol er et band fra Bærum som har utmerket seg gjennom sin mikstur av ekstremmetall og kristne tekster, og selv om de ikke er det eneste bandet i Norge som driver på med slikt, taler bandets fartstid og anerkjennelse for at de bør regnes som et av de mest profilerte.

Begge de nye låtene føles som en naturlig forlengelse av den selvtitulerte debutskiva. Med det passer de godt inn i bandets stilistiske utviklingskurve, der de har gått fra å være nokså pur dødsmetall til å inkludere elementer fra andre ekstremmetallsjangre, alternativmetall og ikke minst progressiv metal.

«Labyrinth of Ill» åpner solid, men en smule anonymt der hissig skrikevokal brer seg over frenetisk, progressiv og detaljert instrumentasjon a la Death. Extol finner nok aldri helt frem til en egenart, men det blir likevel vesentlig friskere etter hvert når et lettere, Ihsahn-aktig progressivt uttrykk baner veien for noen interessante vokalmelodier som pares perfekt med noen smått hypnotiske prog-temaer. Mye av det samme kan sies om «Exigency», og her pynter også Extol lydbildet godt med et herlig, melodisk og Opeth-aktig gitartema. I alt er det dermed snakk om en singelutgivelse jeg liker godt, og som jeg håper innevarsler mer materiale fra Extol om ikke så alt for lenge.

Skrevet av Alexander Lange

Leonov – «Procession»

Leonov er ute med sitt første materiale siden 2018, og har sluppet tittellåta fra sitt kommende album ‘Procession’. På sin forrige plate raffinerte bandet en krysning mellom post-metal, post-rock og stoner metal – da med låter som strakk seg helt opp til 15-minuttersmerket. Mens det da var snakk om tempoer og atmosfærer som gjør det fristende å sette bandet i samme bås som for eksempel Superlynx, er det snakk om litt andre takter på «Procession».

Det er ikke snakk om noen stor omveltning, men denne låta er noe raskere, og føles også litt mer jordnær enn det tidligere materialet – mye på grunn av produksjonen som er litt mer direkte og mindre svevende. Det fungerer godt, særlig fordi Leonov evner å danne suggererende grooves mens det også føles regelrett fengende til tider. Vi gleder oss til plata, som skal lanseres på Vinter Records.

Skrevet av Alexander Lange

Strange New Dawn – «Journey Within»

Sørlandsbandet Strange New Dawn har herved sluppet sin andre singel fra sin kommende skive ‘New Nights of Euphoria’, som kommer i slutten av november. Bandet befinner seg på et spennende og smakfullt sted rent stilistisk mellom lett progmetall og doom metal, men imponerte meg likevel ikke nevneverdig med førstesingelen «Fortune Bringer» – særlig på grunn av noen merkelige tonale grep og en litt haltende vokalprestasjon.

«Journey Within», som altså er andresingelen, er heldigvis noe bedre. Det er særlig med tanke på noen av de flotte og storslåtte partiene og lydbildene Strange New Dawn bygger opp til. Refrenget og avslutningen låter nemlig ordentlig flott. Likevel synes jeg fortsatt det ligger noe rusk i det tonale, og låta fremstår tidvis noe rotete. Dermed er det også snakk om en litt uheldig bismak.

Skrevet av Alexander Lange

JAGGU – «Whoreslug»

Den britisk/norske trioen JAGGU imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin bunnsolide andreskive ‘Rites for the Damned’, som ble sluppet i januar. Skiva introduserte bandets omstreifende men bunntunge stoner/sludge for nye lyttere, og viste i tillegg til noen hint om at bandet var i ferd med å løsrive seg fra sine inspirasjonskilder i større grad enn tidligere. Bandets nye singel «Whoreslug» kan sees i forlengelse av denne utviklingen, selv om JAGGU fremdeles ikke kan sies å stå fullstendig foruten parallell i metallmiljøet.

For den livlige og kreative, tidlig-Mastodonske sludgen er fremdeles et sentralt element på «Whoreslug». Dette er dog innrammet i en åpnings- og sluttsekvens som retter et tydelig nikk i retning psykedelisk doom, og det på en måte som ikke virker overfladisk eller tilgjort. Tvert imot virker doom-elementet som et svært naturlig tillegg til bandets eksisterende uttrykk, noe det fabelaktige hovedriffet og den stentoriske vokalen til «Gitario» tydeliggjør. Måten bandet sender musikken ut på glattisen ved hjelp av slide-gitarer i sitt avslutningsstrekk er et interessant trekk, og generelt sett synes jeg «Whoreslug» er et sterkt tillegg til JAGGUslåtbank – om så den ikke helt klarer å kitte «Earth Murder» ned fra tronen. Tatt fra en halloween-EP ved navn ‘Sluggu’, som slippes ved slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

White Tundra – «Third Floor»

White Tundra er en trio som befinner seg et eller annet sted på spektrumet mellom tradisjonell stoner rock og bredbeint tungrock. Dette vil si at bandet ville fungert vel så godt på en line-up sammen med band som Spidergawd som med band som og Saint Karloff og Slomosa, noe deres nye singel demonstrer på effektivt vis.

Låta «Third Floor», som er hentet fra debutskiva som slippes mot slutten av måneden, er et livlig og eksplosivt nummer som virker skapt for live-arenaen. Svansende grooves og tikkende kubjelle bidrar til en oppspilt og energisk vibbe, selv om produksjonsjobben er grov nok til å vekke assosiasjoner til mørkere og tyngre prosjekter innenfor stoner rock og -metall. Bandet virker å ha god forståelse for riffets rolle i en god rockelåt, og spesielt stoner/doom-variasjonen på riffet som introduseres på låtas bro bidrar til å løfte «Third Floor» et ekstra knepp. Det eneste som egentlig mangler for å gjøre låta til en fullstendig innertier er noen hakket mer fengende vokalmelodier, men alt i alt er «Third Floor» en kruttsterk leveranse som skaper forventninger til slippet av debutskiva den 27. oktober.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Bokassa – “All Out Of Dreams”

Bokassas forrige singel, “Garden of Heathen”, imponerte meg, og sendte mange assossiasjoner til bandets glansdager rundt slippet av den velrenommerte andreskiva ‘Vultures’. Nå har bandet sluppet nok en bit fra sitt kommende prosjekt, som også er solid, men som ikke imponerer vel så mye som trioens forrige sprell.

Riffene er tunge, produksjonen er god, refrenget treffer passe godt, og post-choruset/bridgen åpner opp lydbildet på en overbevisende måte. Likevel blir det hele litt vel anonymt, og får meg til å lure på om Bokassa kommer til å sette seg litt fast i eget, små-harry rock’n’roll-spor. I forlengelse av det tror jeg likevel Bokassa leverer det fansen forventer og vil ha – og stemningen på konsertene vedlikeholdes nok med slike spor som bare fy.

Skrevet av Alexander Lange

Inculter – “Death Reigns”

Metallurgi startet først opp i 2020, og derfor er det rom for at band vi ikke kjenner så godt til i den norske metal-scenen overrasker oss med nye utgivelser. Det gjelder i aller høyeste grad vestlendingene i Inculter, som slapp skive sist i 2019 og nå er ute med en helt forrykende singel ved navn “Death Reigns”. Her snakker vi skikkelig deilig, brutal og dynamisk thrash som er obligatorisk for alle som allerede har blitt imponert av band som Nekromantheon og Shakma.

Denne låta åpner i umiskjennelig Slayer-stil, og den lander etter hvert i et strålende skjæringspunkt mellom forrykende tempo og en tyngde som kiler nervene i solar plexus. “Death Reigns” byr også på roligere partier med clean-gitar som skaper god variasjon. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Drittmaskin – “Norsk Pønk Må Dø”

Låta “Norsk Pønk Må Dø” er det første materialet vestlandsbandet Drittmaskin har gitt ut siden de slapp den solide andreplata ‘Svartpønk’ for ca. to år siden. Tittelen på denne plata har også blitt flittig brukt som sjangerbeskrivelse for musikken dette bandet spiller, der de i og for seg har et ganske pønka image, men blander inn ganske tydelige svartmetallelementer særlig gjennom gitararbeidet.

Men (den norske) pønken skal altså til livs på denne låta, og Drittmaskin leverer her en nokså thrasha lytteropplevelse som heller ikke gir slipp på bandets fandenivoldske energi. Låtskrivermessig er det likevel lite nytt å spore på det helt overordnede, men det er kult at bandet ikke lar den litt romsligere og tydeligere produksjonen gå på bekostning av faenskapsenergien. Med det er dette en solid prestasjon fra Drittmaskin.

Skrevet av Alexander Lange

Kraanium – «Massive Piles of Festering Remains»

Kraaniums nye skive ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ slippes om en snau måned, og i den anledning har bandet sendt nok en seig og blodig musikalsk spyttklyse i vår retning. Som på førstesingelen «Braindead Skullfucking» dreier det seg om brutal og slam-befengt dødsmetall av pureste sort; og det av en type som tilsynelatende ønsker å utfordre resten av slammens internasjonale musikkmiljø til et våpenkappløp: type tung.

Kraanium er med andre ord seg selv lik på deres nyeste singel, og det er kanskje like greit. Vokalisten gurglerog hveser som en bjørn med lungebetennelse, trommisen banker dritten ettertrykkelig ut av trommesettet, og gitaristene tevler ivrig om hvem som kan introdusere den mest ignorante grooven til den allerede patologisk ignorante miksturen av rytmisk huleboerskap som er «Massive Piles of Festering Remains». Det er med andre ord slam fra øverste hylle, hvilket vi selvfølgelig burde ha lært oss å forvente fra den smått legendariske gjengen i Kraanium. Anbefales til… ja, dere vet hvem dere er.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flukt – «Walls within Walls – The Pallbearer»

«Walls within Walls – The Pallbearer», andre singel fra Flukts kommende andreskive ‘Omen ov Darkness’, velger en ganske annen rute gjennom skogen enn sin forgjenger. Der «The Idol in Bronze» var en tettpakket men fokusert låt som balanserte godt mellom svartmetallens aggressive og melodiske egenskaper, virker «Walls within Walls…» mindre sikker på hvor den skal gjøre av sine mange ulike bestanddeler. Det er ikke akkurat det at den uttrykksmessige balansen mangler på Flukts nye låt, men uttrykket svinger såpass ofte at man kan lure på om bandet har gått seg vill i sitt eget musikalske materiale fra tid til annen.

Om så «Walls within Walls…» virker litt oppstykket, så kan låta i det minste smykke seg med noen velfungerende enkeltdeler. Åpningens seige og dissonante fremmarsj er akkurat passe skrekkinngytende, og de raskere partiene har en genuin fandenivoldskhet ved seg. Låtas avsluttende akkordspill kommer dog ut av ingensteds, og understreker at Flukt har gått noen strukturelle utfordringer i møte på sin nye singel. Bandet vinner visstnok en del poeng på både riffgjerninger og et sound som hever seg over gjennomsnittet, så det er fremdeles liten grunn til å tro at ‘Omen ov Darkness’ kommer til å skuffe når den slippes mot slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue»

Det er nå to år siden Messier 16 slapp debutskiva ‘Iota’, som til tross for noen produksjonsmessige ubalanser imponerte med sitt friske tonespråk og intrikate låtskriving. Nå har bandet annonsert at oppfølgeren kommer 17. november, et firedelt, konseptuelt ladet verk ved navn ‘Death Poems’.

Låtene på ‘Death Poems’ tar for seg historiene til fire tragiske og tilsynelatende ekte skikkelser, med tekster basert på deres egne selvmordsbrev. Skivas første singel, «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue» omhandler de siste timene i livet til en soldat under første verdenskrig, som etter et mentalt sammenbrudd legger seg ned på den frosne marken for å dø. Dette er åpenbart brutal og utrolig sårbar tematikk, men Messier 16 unngår å virke utnyttende gjennom sin respektfulle og empatiske musikalske behandling av materialet.

«Death Poem I:..» er en låt som beveger seg fra kammermusikalsk intimitet til storstilte, cinematiske panoramaer uten å blunke. Den ‘Vulnicura’-aktige, såre åpningen er et spesielt virkningsfullt trekk, men også versenes stormende, atmosfæriske svartmetall bidrar til å plassere lytteren ute i snøføyka sammen med den stakkars soldaten. Den totale opplevelsen av «Death Poem I:..» er dog temmelig bombastisk, og det er definitivt fare for at det bikker over dersom skivas øvrige låter forsøker å tangere eller toppe denne når det kommer til intensitet. Det virker uansett som at Messier 16 har tatt et stort og selvsikkert steg i sin musikalske utvikling i forkant av sin kommende andreskive, og jeg er svært spent på å finne ut av hvordan bandet har satt sin egen progressive svartmetall opp mot det såre tematiske materialet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Withered Branch – “3rd Strike”

Sinnametall-bandet Withered Branch har etter slippet av singelen “Victims” i august sendt nye, brutale lydbølger fra Innlandet. Her snakker vi et herlig sammensurium av groove metal og death metal, som ligger så godt i skjæringspunktet mellom Lamb of God og Florida-dødsmetall at jeg synes militærshorts-metall kanskje er en enda bedre beskrivelse.

“3rd Strike” baseres på et enkelt og effektivt riff som omgis med chugging og noen strålende klarheter av noen gitarakkorder. Oppå det hele ligger en habil vokalprestasjon, og under dundrer trommene og bassen godt. Det er snakk om nokså enkle og lite innovative greier, men det fungerer veldig godt, og det er snakk om en solid låt som utstråler en herlig brutalitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “Kråkevisa”

Samlingen av ulike versjoner av folkevisa “Kråkevisa” har blitt supplert av Morten Velands power metal-prosjekt Mortemia. Jeg har ikke kompetansen til å vurdere denne opp mot så mange andre versjoner, men all den tid denne føles litt som en slags power metal-lekse, er den også godt utført, og tilfører nok en energi og bombast som har manglet i katalogen tidligere. Og Wardrunas Linn Fay Hellas vokalprestasjon er utvilsomt god.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Agabas – A Hate Supreme

Agabas’ debutskive ‘Voluspå’ var et av 2021s desidert kuleste overraskelser innenfor den norske metallscenen. Kombinasjonen av jazz og ekstremmetall var ikke bare uhyre appellerende, fengende, leken og interessant; Agabas unngikk også å gjøre seg for lik lignende forsøk. Innslaget av hardcore-tendenser og pønka tekster var forfriskende som fy i miksturen, og resulterte i en plate jeg har kost meg veldig, veldig mye med.

En ny utgivelse fra bandet, som altså går under navnet ‘A Hate Supreme’ og er lansert via Vinter Records, er dermed definitivt basis for en spennende begivenhet. Likevel ble jeg ikke helt overbevist av singelen jeg hørte fra ‘A Hate Supreme’, som gikk under navnet “Evneveik”. Agabas hadde riktignok ikke gitt slipp på jazzmetallen sin, og mye er fett i energien og uttrykket til bandet her. Likevel fremstår Agabas litt mindre sinnsykt og eventyrlystent enn før her, og i produksjonen manglet noe av råskapen som gjorde debuten ekstra fet.

Dessverre er dette også noe av inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha hørt hele ‘A Hate Supreme’. Misforstå meg rett; drivet i åpninga “Megafon i et ekkokammer” er godt, refrenget i “Steg etter steg” er spenstig som bare det, og det er i det hele tatt mye godt å si om overtenningen som ofte ligger i lufta her og som fortsatt må sørge for et ellevilt live-show. Likevel føler jeg at noen hovedingredienser, særlig synkopene, breakdownsene og paringa mellom gitar, bass og saksofon resirkuleres i overkant mye; i så måte forsvinner overraskelsesmomentet ganske fort.

Det er midten av plata som imponerer meg mest. De spinnville blast-beat-partiene og saksofon-anfallene i “Overstimulert” og “Det sorte hav” er fantastiske øyeblikk, og “Agabas” peker seg ut med variasjonen sin. Men avslutninga på plata blir anonym i forhold til det som har kommet tidligere på skiva. Det kule forsøket på et a-ha-cover avslutningsvis krydrer det godt til helt til slutt, men det blir for lite, for sent. Agabas er fortsatt et skikkelig interessant band som bringer med seg noe helt unikt, men forventningene har på dette tidspunktet også blitt høye, og den kjente utfordringen ved å lage en tilfredsstillende post-gjennombruddsplate har ikke gått så bra som jeg håpet.

Skrevet av Alexander Lange

Hammerfilosofi – The Desolate One

Hammerfilosofi er et nytt, anonymt band som peiler seg inn på den ortodokse svartmetallbølgen som for øyeblikket skyller over den norske kyststripa (spesielt Trøndelagskysten), både i uttrykk og filosofi. Det er altså snakk om svartmetall som ønsker å se sivilisasjonen drukne i et hav av flammer, samtidig som den løfter frem en slags luciferiansk tilnærming til individuell vekst via en «voldelig, katartisk indre reise». Sånn sett føyer prosjektet seg med enkelhet inn i den nevnte bølgen kjennetegnet via band som Funeral Harvest, Beyond Man og Ritual Death, hvilket er en bølge som har brakt med seg noe av den beste norske svartmetallen fra senere år.

Hammerfilosofi skiller seg endog noe fra de nevnte bandene rent uttrykksmessig. Debutskiva ‘The Desolate One’ kan nemlig neppe klassifiseres som noen rendyrket ortodoks svartmetallskive, ettersom tunnel-gravende dødsmetall og industrielle elementer setter vel så tydelige stempler på musikken. Dermed er ortodoks black/death en taksonomi som muligens er lettere å svelge, og med det av en sort som er dynket i rituell atmosfære og gjenklingende, underjordisk ambients.

Musikken til Hammerfilosofi er også preget av utstrakt bruk av hypnotisk repetisjon, hvilket er en tendens som blir grundig etablert allerede på åpningssporet «The Torch». Låta fortoner seg mer eller mindre som en uavbrutt, sort elv av black/death, som kun brytes opp av noen temmelig brå overganger bestående av industrielle lydeffekter. Denne elven renner mer eller mindre direkte inn i oppfølgingslåta «The Crossed Bones», hvis miasmatiske strøm av Verbum-aktig, dødsmetallisk droning gjør det tydelig at vi har med en temmelig stillestående men atmosfærisk potent skive å gjøre.

Dette tveeggete sverdet svinges dog ikke på samtlige av låtene på ‘The Desolate One’. «Odi Profanum Vulgus et Arceo» og «Abyssal Season» skiller seg temmelig klart ut fra resten av platas låter, i kraft av langt mer fandenivoldsk, dødsmetallisk riffing og sistnevntes nesten Immolation-aktige, rytmiske oppbrudd. Jeg vil uansett si at den mer generelle modusen Hammerfilosofi jobber i på ‘The Desolate One’ overbeviser. Dette som følge av at skiva føles genuint investert i sin egen filosofi, hvilket reflekteres i både den visuelle utformingen, den kompromissløse produksjonsjobben og den besatte vokalen til bandets Attila Csihar-aktige vokalist.

Oppsummeringsvis bør jeg nok ikke unnvære å nevne at låtene på ‘The Desolate One’ også oppleves som noe stillestående og udefinerte. Trommene – som i mine ører for øvrig låter digitale – fremstår som passive strukturelle elementer fremfor den individualiserte agenten man kanskje skulle forvente basert på bandets filosofi. Dermed er ‘The Desolate One’ vel så preget av uforløst potensiale som av sin genuint illevarslende og grufulle atmosfære, noe som gir et håp om et desto mer inntrykksfullt opus lenger frem i tid. Anbefales fans av ortodoks svartmetall og rituell, atmosfærisk black/death.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dracïspex – …Over Ossified Oceans…

Dracïspex er et prosjekt som utgår fra et lite og nokså mystisk ekstremmetallmiljø på østlandet det har kommet noen usedvanlig gode utgivelser fra de siste par årene. Eller, jeg tror i alle fall det. Dracïspex er nemlig et enmannsprosjekt som styres av en som omtaler seg om E.R., som også er aliaset til Erlend Rønning i Dødskvad, og musikken til Dracïspex minner også mistenkelig mye om dette bandet som ifølge oss i Metallurgi slapp fjorårets beste norske metall-EP. Om det stemmer, har vi også med mannen bak Syndexioi å gjøre, så vel som en del av blant annet Stygian Ruin og et miljø bestående av skikkelser i blant annet Obliteration og Eternality.

Men nok om det; Dracïspex er i alle fall et prosjekt som beveger seg i skjæringspunktet mellom svartmetall og death metal, og ‘…Over Ossified Oceans…’ er prosjektets første utgivelse. Musikken er på alle måter obskur og mystisk, og preges av et romslig, rått lydbilde, høylytte skarptrommer som har et nærmest ritualistisk preg, nærmest skummel growlevokal, isende synther og monstrøse gitarriff. Det er snakk om en stil som jeg egentlig synes er nokså unik der den, på samme måte som Dødskvads to EP’er, kombinerer brutalitet og atmosfære på en spennende og overbevisende måte.

Der platas første minutter introduserer denne innmaten på umiskjennelig vis, evner også Dracïspex å variere litt og skape en ganske god flyt utover på plata. På slutten av andrelåta “Consuming the Living Codex” kommer et roligere parti etter noen voldsomme, thrasha gitarsoloer, noe som skaper en perfekt inngang til den påfølgende “Awakening the Dracolïche”, som er et av mine favorittlåter på plata med sine grøssende synther og heftige blast-beat-partier.

Ambient-tendensene rendyrkes videre i “Unholy Eidolon”, som også introduserer et nokså groovy death metal-håndverk som fungerer utmerket. Etter dette imponerer blant annet tung riffing i “Obisidian Tomb”, en blast-beat-eksplosjon av de sjeldne i “Floating in the Antechamber” og en sterk oppbygging i “Crumbling Parapets”. Dracïspex runder av plata med ambient-sporet “Remnants of the Extïspex”, som i seg selv ikke er så veldig minneverdig, men som like fullt demonstrerer prosjektets finfølelse for atmosfære.

Og det er kombinasjonen av svært effektive og unike stemninger og mye variasjon som gjør ‘…Over Ossified Oceans…’ så imponerende. Dette er en hardtslående, guffen og interessant skive, som på tross av å ikke være spesielt moderne i noen forstand kommer ut som usedvanlig fremoverlent. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Dödsalliansen – Dödsskvadronen

‘Dödsskvadronen’ er debutplata til Dödsalliansen – en duo fra Lillehammer som etter sigende har holdt på helt siden 2014, og som består av Memet Ødegaard Caltepe på trommer og en Dödsstjerne Satansen på alt annet av instrumenter og vokal. Stilistisk er ikke bandet vanskelig å forstå seg på, og det lener seg tett opp mot tradisjonell tungmetall fra 1980-tallet, der det også er rom for noen innslag av klassisk rock. Grunnet vokalen og den klare og flotte basslyden minner det meg spesielt mye om Iron Maiden, men nokså korte låter, synth-bruk og ukomplisert låtskriving trekker også assossiasjonene i andre retninger.

Og når det gjelder det rent uttrykksmessig kommer Dödsalliansen godt ut. Etter en fargerik og flott introduksjon sørger “Demon” for en representativ inngang til materialet, og det med noen svært habile riff og vokalmelodier i tillegg til en luftigere mellomparti som piffer opp atmosfæren.

Det går også bra videre på ‘Dödsskvadronen’. “The Imprisoned” er kanskje det mest 70-tallske og rocka innslaget på skiva med sin svingende groove og tilbakelente instrumentasjon, og litt tilsvarende tendenser får vi på “Mexico”, som slår til med et minneverdig refreng og catchy versriff. Også tittellåta og “The Awakening” er gode innslag, men på et tidspunkt synes jeg det hele blir en smule ensporet, noe som er litt synd når duoen stadig viser tilløp til variasjon.

Det går heldigvis litt bedre mot slutten. Blast-beaten på “The Spiritguide” er nok Dödsalliansens friskeste pust på hele skiva, og på “Redominator” er en kort kruttønne på to minutter som blander inn solskinnsmelodier på clean-gitar og et herlig, melankolsk refreng. Og også den syv minutter lange avslutningslåta er god; her kommer nok duoen lengst i å la synthbruken gi musikken egenart, og de lykkes også godt med å bygge opp låta med en ulmende stemning og suggererende spill på trommer, bass og gitar.

‘Dödsskvadronen’ hadde nok hatt godt av øyeblikk som i større grad spilte på sidesprang og det jeg opplever som et potensiale for å skille seg ut. Til tider synes jeg nemlig Dödsalliansen lener seg litt vel mye på 80-tallstendensene, og da blir det litt anonymt. Likevel er håndverket alltid godt, og det er her snakk om en stilig og frisk utgivelse som jeg anbefaler for fans av sjangerlandskapet.

Skrevet av Alexander Lange

Hjemsøkt – Mystikk og Mørke

Den norske metallscenen har ikke akkurat manko på prosjekter med høyt produksjonstrykk, men av disse igjen er det svært få som holder det samme trøkket som undergrunns-skikkelsen «Peregrinus». Karen har altså kun vært en aktør i miljøet siden 2020, men allerede har han rukket å gi ut 17 utgivelser i ulike medier i seks ulike prosjekter(!). 2023 virker å bli litt av et merkeår for arbeidsmauren, ettersom fem av disse utgivelsene har blitt utgitt etter årsskiftet. Ikke nok med det, men sist fredag debuterte mannen sitt nye prosjekt Hjemsøktmed EP-en ‘Mystikk og Mørke’, på samme dag som han slapp andreskiva til flaggskips-prosjektet (I Metallurgis øyne) Solus Grief.

Sjokkerende nok virker ikke det høye produksjonstempoet å gå ut over kvaliteten på musikken «Peregrinus» disker opp. Samtlige av årets utgivelser har vært verdt en lytt eller ti, på samme tid som de kanskje ikke helt har nådd opp til de samme høydene som fjorårets opus ‘With a Last Exhale’. Hjemsøkt fortsetter denne trenden, i kraft av å være gjennomgående solid men sjelden oppsiktsvekkende.

I denne omgang er det snakk om svartmetall som slekter på Vestlandets melodiøse og natur-tilbedende tradisjoner; tenk band som Kampfar, Helheim og i mindre grad Windir. ‘Mystikk og Mørke’ åpner temmelig brått, med et spenstig og nesten gresk svartmetallisk riff som med fordel kunne ha blitt utforsket videre. «Peregrinus» slår dog umiddelbart over i piskende og aggressiv svartmetall, av den typen som husker at flere av de norske andrebølges-bandene hadde sin opprinnelse i dødsmetalliske sjangerlandskaper. I tillegg har musikken en tidvis episk, tradmetallisk glød som videre forsterker prosjektets forbindelse 90-tallets nasjonalromantiske faksjoner.

En annen referanse som melder seg over EP-ens spilletid er Ulver. Dette gjelder selvfølgelig aller mest mellomspillet «Sorgens Hymne», som med sin rustikke, stemningsfulle karakter kunne vært hentet ut av ‘Bergtatt’. På dette punktet blir det dog også tydelig at ‘Mystikk og Mørke’ er en utgivelse som forsøker på litt for mange ting på én og samme tid. Denne problematikken forsterkes på «Kongen Begravd i Fjellet», som benytter seg av krasse dissonanser som ikke benyttes ellers på EP-en, og på «Nattestormer», som av en eller annen uforståelig grunn ikke har vokal. I tillegg er låtene i seg selv ofte lineære, med overganger som stykker opp seksjonene heller enn å binde dem sammen.

Til tross for disse kritikkene mener jeg definitivt at ‘Mystikk og Mørke’ er en bunnsolid utgivelse. EP-ens seks låter demonstrerer en musiker som har begynt å tale det svartmetalliske språket heller enn å ape etter det, og dette inntrykket forsterkes av en produksjon som i større grad kaller tilbake på 90-tallets estetikk enn de digitale, rå miksene artisten har brukt til nå. ‘Mystikk og Mørke’ kommer kanskje ikke til å slå erfarne svartmetall-entusiaster ut av sokkene, men den er likevel et eksempel på hvordan man kan ta utgangspunkt i en eldre sjangertradisjon uten å sitte igjen med et gråblekt og kreativt tappet resultat.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Feversea – Demo 2023

Feversea er et nytt band fra Oslo som i ly av byens dunkle øvingslokaler har kokt i hop en særegen tagning på svartmetallisk post-metall. Dersom jeg skulle forsøkt å lokalisere bandets posisjon i den norske uttrykks-matriksen ville jeg satt nåla en eller annen plass mellom Sâver og Sylvaine, uten at dette på noen som helst måte er dekkende. På ‘Demo 2023’ vever Feversea nemlig svart/post-metallen rundt et strukturelt skjelett som sender tankene mine i retning band som Ides of Gemini og SubRosa; to band hvis musikk er innhyllet i en poetisk men dyster rituell glød.

«The Sickle» – den første av demoens to låter – bruker sine første fire minutter på å mane frem en mystisk, ærbødig atmosfære, for så å blåse vekk den post-metalliske disen ved hjelp av en serie svartmetalliske vindkast. En ting jeg setter pris på ved bandets tilnærming til post-metall, er at den ikke kun forholder seg til dynamikken mellom speilblanke vannflater og stormende sjø, men at den benytter seg av et bredt utvalg teksturer. Variasjonen i gitartone, effekter og tilleggs-instrumentering gir musikken en tydelig tredimensjonalitet, hvilket ikke er en selvfølge hos band som har sitt virke i skjæringspunktet mellom post- og svartmetall.

«Spinning in the Black Field» benytter seg av mange av de samme elementene som sin forgjenger, men utvider rammene ytterligere ved hjelp av Lingua Ignota-aktig skriking, sludgy desperasjon og fargerike akkordskifter. Spesielt refrenget utmerker seg som følge av en minneverdig og fengende vokalmelodi, selv om det i sin andre halvdel legger seg på grensen til det jeg vil kalle post/svartmetallisk sentimentalitet. Dette er dog ingen grov overtredelse, ettersom tunge gitarhugg og krasse dissonanser bidrar til å balansere ut alle tilløp til kvelende, post/svartmetallisk skjønnhet.

Til slutt har vi låttekstene, som til tross for å være tidvis utfordrende å tyde er et sterkt bidrag til demoens verdensbygging. Det er vel generelt sett denne innbakingen av Rope Sect/SubRosa-aktig mystikk i tung men meditativ post/svartmetall som kan sies å være Feverseas sterkeste identitetsmarkør for øyeblikket. Om jeg skulle kommet med et forslag til utbedring, så mener jeg at låtformene kunne trengt en liten finjustering. Låtene på ‘Demo 2023’ virker å eksistere på et skille mellom tradisjonell låtform og meditasjon, og i min tid med utgivelsen har jeg plukket på og undret meg over en del sømmer jeg har funnet mellom de to tilnærmingene. Feversea har uansett demonstrert et lovende sound som på sikt burde muliggjøre bookinger til både KlubbØya og By:Larm, og jeg er spent på å følge opp deres dystre auditive ritualer i årene som kommer.

Full disclosure: Alexander, skribent for Metallurgi, spiller bass i prosjektet

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – Spectres of the Syphon – Kneel

I likhet med Hjemsøkts «Peregrinus», er karen bak Bandcamp-prosjektet Dadlur også et usedvanlig produktivt individ. Karen har gitt ut intet mindre enn 15 utgivelser siden 2021, hvorav mesteparten er demoer eller EP-er. En av grunnene til at vi ikke har omtalt alle disse på bloggen, er at mange av dem strengt tatt virker mer som dumpinger av content fremfor ferdige produkter tiltenkt allment konsum. Vi tenker uansett at vi må sveipe innom musikerens profil i blant, dette for å sjekke om hans nitidige arbeid har begynt å bære frukter.

Det er ikke slik at tidligere Dadlur-utgivelser ikke har vært verdt å lytte på, men deres instrumental-status har som oftest gitt meg følelsen av at det ha manglet et element for å fullføre det større bildet. Dette er dessverre også tilfellet på andreskiva ‘Spectres of the Syphon – Kneel’, som foruten sitt forrykende, atmosfæriske svartmetall-landskap lider av mangelen på en fortellerskikkelse. Dette er spesielt synd med tanke på at «Monons» har jobbet seg frem til en distinkt tagning på sin utvalgte sjanger i senere tid; et sprakende og støyende univers gjestet av glimrende synther og smertefullt vakre akkodrekker og melodier. Det er altså ingenting galt med Dadlurs musikalske grunnlag, det er bare slik at det virker skreddersydd for en vokalist som ikke er der.

Jeg vil likevel anbefale folk som liker å ha musikk durende i bakgrunnen mens de jobber med andre ting å sjekke ut ‘Spectres of the Syphon – Kneel’. Dadlur maner frem noen vanvittig potente atmosfærer over skivas ti låter, og de virker vel i det store og det hele mer myntet på bakgrunnslytting enn fokusert lytting. Det er selvfølgelig opp til «Monons» hva han selv ønsker å få ut av musikken, så jeg skal ikke hevde at han MÅ gjøre det ene eller det andre for å realisere potensialet som ligger latent i Dadlur. For min egen del ville jeg dog selvfølgelig likt å se karen eksperimentere med egen stemme eller gjestevokal, ettersom det virker å være det elementet som mangler for at prosjektet kan hevde seg på et helt annet plan på den norske metallscenen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Favoritt uke 38: Mnira – Malignant Panacea

Svartmetallprosjektet Mnira startet opp i 2021, kommer fra Tønsberg og slapp sin første utgivelse i form av debutplata ‘Malignant Panacea’ i slutten av august. Så mye mer kunnskap er det ikke å oppdrive om prosjektet, men mystiske auraer er for så vidt heller ingen sjeldenhet i sjangerlandskapet Mnira opererer i. Selv synes jeg Mniras musikk kan oppsummeres ganske dekkende som en blanding av Mgłas melodiske svartmetall og Deathspell Omegas avant-gardistiske og dissonante tendenser kledd i en progressiv drakt. I tillegg er ikke prosjektets egen merkelapp, teknisk svartmetall, så gæren som beskrivelse, der det også er snakk om finurlige detaljer og øyeblikk som sender assossiasjonene i retning teknisk death metal.

Disse assossiasjonene kommer riktignok ikke øyeblikkelig. Hypnotiske gitar-harmonics setter tonen innledningsvis i den litt over to minutter lange «Esoteric Solace», som er et svært atmosfærisk spor på plata som sånn sett også skiller seg litt ut. Jeg skulle egentlig ønske at tendensene og virkemidlene som kommer til uttrykk i dette preludiet ble litt rikere utforsket på plata, for det som kommer i den påfølgende «An Adumbration of Horror» er annerledes og langt mer representativt for det som skjer ellers på ‘Malignant Panacea’.

Men det handler ikke om at dette er dårlig, snarere tvert i mot. Det er litt synd at åpningssporet er både interessant og lite representativt, men det er jo et aldri så lite luksusproblem, og til gjengjeld demonstrerer Mnira stålkontroll og inspirerende oppfinnsomhet også i så å si alt som kommer etterpå. «An Adumbration of Horror» er et godt sammensurium av det som skjer på ‘Malignant Panacea’, der dissonante melodier, svimlende grooves og herlige detaljer i riffarbeidet under en habil, mørk skrikevokal.

Låtene på ‘Malignant Panacea’ evner å utmerke seg på hver sin måte, noe som gjør at det litt tungt fordøyelige og komplekse uttrykket blir litt mer innbydende umiddelbart også. «Hollow Regalia» har for eksempel en herlig og egentlig ganske morsom nedgang som sniker seg mellom de voldsomme virvelvindene av svartmetallsk atmosfære. Videre kommer Mniras melodiske teft til uttrykk for alvor på «Shrine of Scintillae», som har noen regelrett fantastiske partier og sånn sett ender opp som platas desiderte høydepunkt for min egen del.

En uhyre fet melodi stormer også i «Paracosmic Yearning», og «The Fires of Predation» er en annerledeslåt med sine underlige tappe-partier. De større og mer komplekse «Defile» og «Khenonisistra» ypper litt med tålmodigheten min der de dissonante partiene blir litt vel repeterende. Mange partier er imidlertid svært sterke også her, og særlig sistnevnte henter seg veldig godt inn igjen med noen herlige partier i andre halvdel som treffer balansen mellom kompleksitet, teknikk og melodisk teft på mesterlig, Krallice-aktig vis. Og det må sies at Mnira fremstår profesjonelle som få på denne debutplata, og at de også byr på noe som i norsk sammenheng er svært prisverdig og spesielt.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 39: Thefalls – REFLECTIONS////VOID

Samtlige år siden Metallurgi ble opprettet i 2020 har ført med seg et par platehendelser som kan klassifiseres som genuine overraskelser. Om det er snakk om den eksentriske, progressive middelalder-svartmetallen til Athar Aghanon, eller det bioniske (men dansbare) monsteret av en skive YAWN gav ut i fjor; disse utgivelsene utgjør noen av de største gledene ved å drive denne bloggen. Sånn sett blir det kanskje litt rart å slenge den nye skiva til Thefalls med i denne klubben, ettersom det tross alt snart er ti år siden de gav ut debutskiva ‘Break the Calm’. Den skiva har jeg dog ikke hørt, så for min egen del kommer ‘REFLECTIONS////VOID’ som en genuin overraskelse – og det av beste sort.

Jeg skrev i min anmeldelse av singlene «Patterns Emerge I & II» at singelomtalen er et for spedt format til å fange Thefalls uttrykksmessige spenn på tilfredsstillende vis. Det viser seg nå at selv albumomtalen byr på begrensninger i så henseende; ‘REFLECTIONS////VOID’ er faktisk så komplekst skrudd sammen. Bandets uttrykksmessige grunnsteiner kan sies å være The Dillinger Escape Plans spastiske mattecore, Between the Buried and Mes eventyrlystne progmetall og sludgens knusende tyngde, men disse har blitt såpass grundig kvernet og sammenblandet at direkte sammenlikninger til andre band blir urimelige. Det tryggeste vil kanskje være å slenge Thefalls med i den nye bølgen med utpreget eksperimentell, moderne norsk metall som kjennetegnes via band som Frostbitt, YAWN og What the Five Fingers Said to the Face.

‘REFLECTIONS////VOID’ er MYE å ta innover seg. Skivas 36 minutter utarter seg mer som en kjedereaksjon enn en tradisjonell skive, med en forakt for gjenbruk av riff og ideer som tilfredsstiller kravene til en musikalsk ADHD-diagnose. La meg bruke åpningsduoen «Patterns Emerge I & II» som eksempel. Etter noen krengende akkorder legger Thefalls ut i et jagende parti preget av et Vektor-aktig gitarspråk, før et fengende, melodisk post-hardcore-refreng heiser lytteren ut av kaoset etter kragen. Dette skarpe skillet mellom tekniske utladninger og musikalsk ynde forsterkes på del to, som på sitt softeste vekselvis minner om Chons oppjazzede gitarprog, og glitrende forstads-indie rock ala Real Estate(!).

Men i tillegg til å bli bowlet fullstendig over ende av den uttrykksmessige og tekniske kompleksiteten, blir jeg også slått i bakken av hvor musikalsk det hele oppleves. Den overveldende idétettheten som preger ‘REFLECTIONS////VOID’ fra ende til annen oppleves nemlig ikke anstrengt, men som en strøm av sammenhengende gester – til tross for stadige oppbrudd og digresjoner. Dette merkes bedre og bedre jo lengre ut i skiva man kommer, hvor stadig lengre låtlengder gir Thefalls mulighet til å virkelig teste ut hvor langt strikken kan tøyes. Denne strikken tøyes jææævlig langt på både «Seconds» og avslutningslåta «The Hardest Part is Over»; en låtduo som setter et ettertrykkelig punktum bak platas utfordrende men gjennomgående givende reise.

Til slutt hadde det vært en enorm tabbe å la være å nevne tekstene, som er bemerkelsesverdig fokuserte til å være jevnt fordelt mellom tre opphavsmenn. Platas tematikk er definitivt mulig å tolke i den ene og den andre retningen, men for min egen del har jeg filtrert ut en tematikk sentrert rundt konformitet, egenidentitet og en voldsom utilfredshet med måten det moderne samfunnet innskrenker sistnevnte på. Måten tekstene kombinerer symbolikk og rå, konfronterende åpenhet er slående effektivt, og former ikke minst et lineært handlingsforløp som når sitt skjellsettende, eksistensielle klimaks i platas aller siste sekunder.

Om samtlige av de musikalske avgjørelsene som Thefalls har tatt på sin nye skive er optimale er for tidlig å si. ‘REFLECTIONS////VOID’ er en såpass sammenvevd og innholdsrik plate at å dechiffrere hele sulamitten trolig vil være en prosess som strekker seg godt ut i høstsemesteret. Det er uansett ingen tvil om at Thefalls har slått en gedigen fulltreffer på sin nye skive, og personlig har jeg ingen tvil om at plata kommer til å stå som et av mine personlige høydepunkter fra den norske metallscenen ved årets ende. ‘REFLECTIONS////VOID’ kombinerer overveldende, høytekniske låtmaskinerier med et gripende og personlig narrativ, og er sterkt anbefalt for fans av sjangerblandende, moderne metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Den Saakaldte – «Å Skjende En Engel»

Allerede i overimorgen slippes Den Saakaldtes nye album ‘Pesten som tar over’, og vi har den siste uka fått høre på en siste smakebit derfra. Med sin spilletid på neste ni minutter er «Å Skjende En Engel» en svær sak, og som på førstesingelen «Av Satans Ild» får vi servert svartmetall som kombinerer profesjonalitet og tradisjonstro på en god måte.

Særlig det raske, folketonale hovedriffet er strålende, og det er i det hele tatt også snakk om en låt som henger godt sammen som en helhet. Clean-vokal-partiet som preger midtdelen er også et sterkt kort. Når det gjelder plata, stiller jeg meg nok noe undrende til om de lange låtlengdene lar seg rettferdiggjøre; her biter jeg nemlig ikke helt på kroken umiddelbart i så måte. Likevel er håndverket utmerket, og jeg gleder meg stort til plateslippet.

Skrevet av Alexander Lange

Rozario – «Nightmare in Flames»

Jeg har begynt å få nokså høye forventninger til Rozarios debutalbum ‘To the Gods We Swear’. Kvintettens power-metallske tradmetall er på ingen måte original, men singlene har så langt overbevist med sterk låtskriving og gode melodier. Det gjør også den nyeste av dem, som går under navnet «Nightmare in Flames».

Power-metallen får særlig utløp her, særlig i refrenget (duh). Det er synd at noe av vokalen her høres ganske syntetisk og isolert her under de kraftige trommene, men det melodiske elementet, særlig i post-refrenget, og den rene og skjære entusiasmen overbeviser likevel. Albumet kommer om en tre ukers tid.

Skrevet av Alexander Lange

Paradogmata – «The Seeds of Greed»

Paradogmata er et thrash/dødsmetall-band fra Trondheim som har eksistert i ulike former siden 2018. Bandets debutskive ‘Endetid’ står for dør, og det samme gjør en konsert med det smått legendariske, norske melodiske dødsmetallbandet The Embraced på Good Omens i Trondheim. Paradogmata har med andre ord mye å bleste for tiden, og denne blestinga skjer i form av slippet av platesingelen «The Seeds of Greed».

«The Seeds of Greed» er en kortfattet, eksplosiv og skarpladd sak. Tumlende bass og gitarskraping utgjør en turbulent åpning, hvor førstnevnte straks utvikler seg til å bli et slags musikalsk hovedmotiv for låta. Paradogmatas thrashmetalliske tilnærming virker utpreget teknisk etter «The Seeds of Greed» å dømme, men en moderne og melodisk, dødsmetallisk brodd sørger for å pusse ned de skarpe kantene noe. Når det kommer til kritikk, mener jeg at broens semi-operatiske koring kommer temmelig uheldig ut, samt at det er noe rytmisk utighthet å spore i bandets aggressive fremstøt. Med unntak av dette er «The Seeds of Greed» en temmelig vel-kalibrert sprengladning av en låt, og jeg ser frem til å høre resten av spennvidda på bandets debutskive, som for øvrig slippes 23. november.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Kvelertak – Endling

For meg – som sikkert for mange andre – er slippet av Kvelertaks debutskive i 2011 å regne som en formativ musikkopplevelse. Jeg gikk på ungdomsskolen på den tida, og for meg og de av kompisene mine med størst talent for å havne i trøbbel utgjorde låter som «Mjød», «Blodtørst» og «Fossegrim» selve bakgrunnsmusikken til våre veike men lidenskapelige forsøk på å gjøre opprør mot autoriteter. ‘Kvelertak’ var perfekt til å fylle denne rollen fordi den var gjennomsyret av en tøylesløs, eksplosiv og ustoppelig energi; et konsentrert børseskudd i solar plexus som har vært foruten sidestykke i 12 år nå.

Med tanke på intensiteten på bandets musikk var det lett å se for seg at Kvelertak kunne bli en kraftig brennende men kortvarig affære – litt som det stereotypiske tenåringsopprøret, i bunn og grunn. 12 år senere er bandet dog fortsatt å se på norske scener, og med det noen av de aller største vi har. Selv utskiftingen av den ikoniske vokalisten Erlend Hjelvik senket ikke bandets marsjfart betydelig, og med Ivar Nikolaisen i front har bandet fortsatt å levere legendariske livekonserter og sterke plater. På ‘Endling’ virker Nikolaisen og bandet enda mer hjemme i eget skinn enn de gjorde på ‘Splid’ fra 2020, og resultatet er en skive som både bevarer og videreutvikler Kvelertaks umiskjennelige sound.

«Krøterveg te Helvete» er i sin lengre plateutgave en begivenhetsrik men noe spaltet åpningslåt. Hele tre minutter med tålmodig spenningsbygging venter oss før Kvelertak fyrer av låtas første ordentlige riff; et riff som fremstår mer som en digresjon enn en ankomst når bandet umiddelbart slår over i materialet vi kjenner fra singelutgaven. Låta demonstrerer definitivt platas varme, romslige produksjon og utbroderte arrangementer på godt vis, men jeg er ikke helt sikker på at alle låtas musikalske finter fungerer for min egen del. Dermed funker det fint at låtstrekket fra «Fedrekult» til «Motsols» strammer tøylene litt, selv om det skal sies at «Likvoke» med sin ukarakteristiske synth-bruk fremstår som et friskt pust i bandets låthistorikk.

Blant skivas andre velfungerende eksperimenter finner vi den ‘Noregs Vaapen’-aktige gjestebanjoen på «Døgeniktens Kvad», de stilige Franz Ferdinand-gitarene på versene til «Skoggangr», samt de drodlende, ‘Blood Mountain’-aktige Mastodontismene på avslutningssporet «Morild». I tillegg opplever jeg at bandet lener seg lenger inn i punk-landskapet enn tidligere, hvilket definitivt delvis skyldes Nikolaisens glefsende tirader. Spesielt «Paranoia 297» og «Svart September» er eksempler på dette, og det skal sies at steget i retning punk – i likhet med de andre nyvinningene nevnt i dette avsnittet – fremstår fullstendig uanstrengt i kontekst av Kvelertaks sound.

Så må jeg til slutt si noen ord om det aspektet ved skiva som har vært en av de desiderte største åpenbaringene for meg selv, hvilket er tekstene til Ivar Nikolaisen. Det burde på ingen måte komme overraskende på folk at mannen kan skrive låttekster, men spennvidden fra stusselige, Jokke-aktige karakterstudier, via samfunnskritikk ispedd erkenorsk billedbruk til granskninger av unike norske skikkelser som Arnold Juklerød og Helmut von Botnlaus; Nikolaisens tekster tilfører mengder av sjel og karakter til plata. De er ikke fullstendig foruten det særegne, folkemytologiske perspektivet til tidligere Kvelertak, men de er åpenbart skrevet av en kar som ønsker å sette et tydelig preg på bandets musikk.

Kvelertak vil nok aldri klare å slå rive sin egen debutskive ned fra tronen for min egen del – den hadde en alt for stor påvirkning på meg i mine tidlige år til at det virker sannsynlig. Det som dog ikke er usannsynlig, er at ‘Endling’ på sikt kan vise seg å være den sterkeste av bandets øvrige skiver. Skivas ti låter viser et band som makter å leke seg med både form, uttrykk og innhold, samtidig som de aldri er i fare for å fjerne seg fra den musikalske identiteten som gjorde dem til et internasjonalt navn for drøye ti år siden. Som min egen medskribent på bloggen sa i en tidligere omtale: «Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, så hater du dette». Kvelertak er og forblir Kvelertak, og akkurat det ser jeg all mulig grunn til å være fornøyd med.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kraanium – «Braindead Skullfucking»

Norge har aldri vært noen storprodusent av slam/death metal, hvilket egentlig er litt pussig med tanke på at et av undersjangerens pioneer-band var nettopp norske. Kraanium er med sine drøyt tjue år som band som levende legender å regne, selv om den muligens største legenden blant dem – vokalist Martin Funderud – gikk bort på tragisk vis i 2017. Bandet har i senere tid eksistert som en slags hyllest til mannen og musikken han og de tidlige besetningene var med på å skape, selv om dette ikke hindrer dem fra å skrive slam i verdensklasse på egne premisser.

Den nå internasjonale institusjonen (bandet har medlemmer fra Norge, Finland, Danmark, Sveits og England) ble nylig plukket opp av spesialistene i Unique Leader Records, og skal etter sigende slippe hele tre plater på det venerable plateselskapet. Låta «Braindead Skullfucking» er hentet fra den første av disse skivene, og rettferdiggjør Kraaniums plass på Unique Leader ved å være noe av det tyngste materialet gruppen har gitt ut til nå – hvilket virkelig burde si en hel del.

«Braindead Skullfucking» når nesten Devourment-aktige nivåer av gjørmete, grunnvolls-rystende brutalitet. Gitarene låter som selvstyrte, blodtørstige anleggsmaskiner, vokalisten låter som et surklende toalett, og skarptrommen låter som en pose popcorn i en mikrobølgeovn som kjøres på full guffe. Den voldsomme og nesten karikerte volden som utspiller seg i teksten vil selvfølgelig være et steg i overkant for de aller fleste – spesielt med tanke på slam-sjangerens nesten patologiske fiksering på voldshandlinger rettet mot kvinner. Dette er et element som også jeg personlig synes blir usmakelig til tider, selv om jeg selvfølgelig er klar over at slam-sjangeren alltid har drevet et slags sjokkfaktor-orientert våpenkappløp. Den nyeste singelen til Kraanium viser uansett at bandet er en ledende kraft i det internasjonale slam-miljøet, og at ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ trolig blir en av de tyngste skivene som treffer kloden i år.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eluvian – «Hot Summer Keelhaul Surfin'»

Eluvian er en kvartett fra Ålesund som blander nerdete humor med tung og fargerik melodisk dødsmetall. Denne kombinasjonen av lav-terskel-moro og kreativ låtskriving landet bandets EP ‘Tales of Ymaarenth’ en plass på fjorårets liste over årets beste EP-er her på bloggen; en bragd de trolig vil forsøke å gjenta med deres foreløpig utitulerte andreskive.

Første låta fra denne skiva er «Hot Summer Keelhaul Surfin'», som per tittelen selvfølgelig handler om en liten, surfende gnom med utpregede voldstendenser. Musikalsk sett dreier det seg om en kollisjon mellom surf-rock og bandets patenterte ekstremmetall, hvilket er en kombinasjon som overraskende nok låter temmelig naturlig for bandet. Eluvians form for manglende selvhøytidelighet eksisterer ikke i overflod på den norske scenen, og låtas musikalsk-tekstlige absurdismer gjør at det beste sammenlikningsobjektet for «Hot Summer Keelhaul Surfin'» muligens er Trollfests maniske ‘Flamingo Overlord’ fra i fjor. Det gjenstår å se om bandets varslede «pirat-dødsmetalliske» andreskive svarer til forventningene, men basert på «Hot Summer Keelhaul Surfin'» har trolig fans av band som Trollfest og Powerdong mye å se frem til.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange New Dawn – «Fortune Bringer»

Strange New Dawn er en kvintett fra Kristiansand med medlemmer kjent fra blant annet Green Carnation og In the Woods…. Denne høsten er den klar med sin tredje fullengder siden oppstarten i 2013; den skal gå under navnet ‘New Nights of Euphoria’, og første singel derfra går under navnet «Fortune Bringer».

Strange New Dawn har generelt sett ligget i et skjæringspunkt mellom progressiv rock og metall og doom metal. «Fortune Bringer» innevarsler ikke nødvendigvis noe stort stilskifte for bandets del, men ligger nærmere ballade-formatet enn mye av det bandet har gjort tidligere – særlig innledningsvis før låta tar en litt tyngre og mer traskende form. Dessverre kan jeg ikke si meg veldig imponert, da jeg synes låta blir vel lang og generisk. Oppbygningen er ålreit, og Strange New Dawn kommer bedre ut av den andre halvdelen enn den første, men her hjelper heller ikke en litt haltende vokalprestasjon og noen merkelige, atonale valg i enkelte akkordskifter.

Skrevet av Alexander Lange

Stray – «Decay»

Stray er et band fra Trondheim som spesialiserer seg i hypermoderne, komprimert og blytung metall. Det første de slapp var låta «Monochrome» i fjor, og nå har altså «Decay» landa, som vel egentlig kan beskrives ganske enkelt som fire minutter med nesten konstante breakdowns.

Dermed kan det kanskje bli nokså utålelige saker for folk som ikke er glad i sjangre som deathcore og mer brutale djent-påfunn. Og det er heller ikke mulig å snakke om særlig originale takes her i så måte der velkjente virkemidler brukes for det de er verdt, og mer til. Likevel er det også snakk om en låt man kan sette pris på om man legger godvilja til, rett og slett fordi det voldsomme breakdown-trykket blir såpass brutalt og hemningsløst at det også blir ganske underholdende.

Skrevet av Alexander Lange

Malum – «In Agony II»

Malum er et nytt svartmetallprosjekt fra Oslo som oppsto fra askene til et tidligere prosjekt. Hvilket prosjekt dette var – og hvilke musikere som er involvert i det hele tatt – vet jeg ikke, ettersom Malum opererer under anonyme aliaser for øyeblikket. Det eneste jeg vet er at bloggen gikk glipp av den strålende EP-en deres ‘Ad Mortem’ fra i fjor, samt at debutskiva som slippes i oktober, ‘In Nauseam’, ser ut til å utbrodere dette strålende utgangspunktet på godt vis.

Singelen «In Agony II» er en direkte oppfølger til åpningssporet på fjorårets EP. Malums uttrykk har unektelige røtter i bølgen av mørk, melodisk og eksistensielt tynget svartmetall som skylte over det internasjonale metallmiljøet tidlig på 2010-tallet, hvilket i størst grad ble ledet an av polske Mgla. Arvestoff etter dette legendariske bandet er ikke bare å spore i bandets mørkt rockende rytmikk og ulmende atmosfære, men også i den eksistensielle håpløsheten som gjennomsyrer teksten til gjestevokalist «E.T.S.». Det oppleves sånn sett som at Malum for øyeblikket litt plantet i skyggen av tidligere grupper, men dette klarer ikke å sverte den fantastiske lytteropplevelsen som er «In Agony II» nevneverdig for undertegnede. Malum har nemlig såpass stålkontroll over låtskriving, atmosfærisk slørlegging og sitt alvorstyngede, melodiske gitarvev at deres nyeste singel ikke kan omtales som noe annet enn en liten triumf – i alle fall for folk som ikke kan få nok av de sjels-rettede dolkestikkene til plater som ‘Exercises in Futility’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Taake – Et Hav av Avstand

Ørjan «Hoest» Stedjebergs Taake har siden sin spede begynnelse på midten av 1990-tallet forpestet den norske svartmetallscenen med et nokså særegent uttrykk i stadig utvikling, noe som definitivt har gjort prosjektet til et av de viktigste og mest imponerende enmannseskapadene i norsk svartmetallsammenheng. Når ‘Et Hav av Avstand’ nå omsider er på trappene, er det snakk om Taakes åttende fullengder, og denne må endatil ses i sammenheng med et drøss av mindre utgivelser. Og selv om denne plata stilistisk sett ligger tett opp mot mye av det Hoest har skrevet tidligere, levner den heller ingen tvil om at han fortsatt ikke er blitt redd for å ta risiko og dra Taakes svartmetall i nye retninger.

Det mest åpenbare tegnet til dette er antallet låter og lengdene på dem. ‘Et Hav av Avstand’ representerer ikke Taakes første forsøk på lange låter, men mens tidligere utgivelser i all hovedsak har hatt låter på noen minutter, strekker tre av de fire låtene på denne nye plata seg over ti-minuttersmerket; den korteste er på litt over seks minutter.

Med det presenterer Taake en nokså utfordrende materie for lytteren som fort vil kreve flere gjennomlyttinger for å bli fullgodt forstått. Det er særlig med tanke på at Hoest har valgt en tilnærming som ligger tett opp mot mye omskiftelig og kompleks progressiv rock og metall. Det hele er kledd i en romslig produksjonsdrakt som ivaretar svartmetallsk råskap samtidig som at en forfriskende klarhet ligger i lufta.

Noe av det mest utfordrende kommer med en gang med «Denne forblaaste Ruin av en Bro», der vi etter en melodisk og brakende introduksjon får bryne oss på regelrette virvelvinder av taktskifter og gitargallopper der Darkthroneske tungmetallreferanser, Taakes egen finfølelse for folketonal lekenhet (dog uten banjo) og usminka prog-lingo går i ellevill forening. Det resulterer nesten i forvirring, men også en nokså morsom og kul lytteropplevelse som også etter hvert klarer å lande i litt mer ekspansive og atmosfæriske lydbilder; låtkonstruksjonen er imponerende og interessant.

Den brå og sømløse overgangen til den påfølgende «Utarmede Gruver» gjør at man egentlig kan snakke om en mer eller mindre enhetlig første halvdel av plata. Andresporet byr også på et flust av idéer i løpet av sine elleve minutter, men gjør det på litt andre måter enn åpningslåta. Den første delen utgjør et av mine favorittstrekk på plata med sitt herlige driv og fengende black’n’roll-øyeblikk, men de siste minuttene er en litt annen sak.

Her repeteres nemlig rett og slett et par temaer til det kjedsommelige, og det samme problemet viser seg på «Gid sprakk Vi» som etter noen herlige svartmetallpaletter introduksjonsvis kjører seg fast med ett eneste tema som egentlig ikke er så mye å skrive hjem om. Og dette problemet kan i og for seg ses noe i sammenheng med en innvending jeg har mot låtskrivinga på plata som helhet, som jeg noen ganger opplever som noe retningsløs. Til tider fremstår det litt vilkårlig hvordan låtene er bygget opp og hvorfor enkeltdeler er plassert der de er.

Men det er også begrenset hvor stort dette problemet er, og stort sett synes jeg Taake løser det godt og byr på komplekse låter som henger godt sammen. Dette gjelder særlig den enorme avslutningslåta «Et Uhyre av en Kniv», som klokker inn på hele 13 minutter og byr på en rekke strålende melodier og akkordrekker; fra de nesten blackgaze-aktige arpeggioene i de første minuttene til de storslåtte og suggererende akkordrekkene avslutningsvis. Når noen minimalistiske, mørke og dissonante gitarakkorder runder av det hele over feedback-støy er det som at man er vitne til etterdønningene av et storslått skue. Og skuet er et av Taakes mest ambisiøse og interessante prosjekter til nå. ‘Et Hav av Avstand’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (2/2)

Bokassa – «Garden of Heathen (feat. Lou Koller)»

Den forrige skiva til Bokassa, ‘Molotov Rocktail’, gjorde seg fortjent til å bli omtalt som en ukesfavoritt her på Metallurgi da den ble lansert. Likevel har jeg et noe ambivalent forhold til plata; for mens denne trioen kokte opp noen ordentlig fengende rockelåter her, var uttrykket ofte også noe rudimentært.

Derfor ble jeg positivt overrasket over den nye singelen til bandet, som går under navnet «Garden of Heathen» og inkluderer bidrag fra Lou Koller fra Sick of it All. Her synes jeg Bokassa finner tilbake til mye av finfølelsen som lå i riffarbeidet på gjennombruddsskiva ‘Crimson Riders’, og låta byr også på noen herlige oppbygninger. Med andre ord er Bokassa i sitt rette element på denne låta, og vi gleder oss til fortsettelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Fight the Fight – «12800»

«12800», den andre singelen fra Fight the Fights kommende tredjeskive, er et aldri så lite mysterium. Det er ingenting som er mystisk ved låtas moderne, blytunge og futuristiske groove, men med en spilletid på snaue 90 sekunder er den utypisk singelmateriale – i alle fall utenfor sjangerlandskaper som grindcore og hardcore punk.

Derfor var det noen biter som falt på plass da jeg fant ut av bandets tredjeskive (tittelen er foreløpig ikke annonsert, så vidt jeg vet) er en konseptplate. Fight the Fight låter definitivt mer ambisiøse og progressivt orientert på singlene de har sluppet fra plata så langt, og det nesten industrielle maskineriet som durer og går gjennom «12800» er et godt eksempel på dette. streifende synth-linjer og dansbare grooves gir til og med låt-fragmentet et skjær av apokalyptisk rave over seg; et rave som kommanderes over med autoritet av bandets nye, mer deathcore-lenende vokalist. Totalt sett er «12800» en umiddelbart fengende men også noe underlig singel, og en forsmak som gjør nysgjerrigheten min rundt bandets kommende tredjeskive desto større.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Den Saakaldte – “Av Satans Ild”

Nesten ti år er gått siden Michael “Sykelig” Siozious’ Den Saakaldte sist slapp et album. Siden den gang har medlemmer kjent fra blant annet Arcturus og Tilintetgjort entret besetningen, og i slutten av september er det omsider klar for en ny utgivelse i form av albumet ‘Pesten som tar over’. I den anledning har bandet lettet på sløret og allerede gjort åpningslåta “Av Satans Ild” tilgjengelig for massene.

Og dette er en åtte minutter lang brutal, atmosfærisk og flerfasettert svartmetallåt. Jeg merker meg her først og fremst at låta peker mot en bunnsolid plateproduksjon med en strålende balanse mellom de hardtslående trommene, de stormende gitarene og den krasse vokalen i front. Også låtskrivingsmessig treffer “Av Satans Ild” godt, særlig med det stadig tilbakevendende melodiske hovedtemaet, og selv om materialet i seg selv ikke skiller seg så mye ut utmerker Den Saakaldte seg ved å trekke mange elementer omhyggelig inn her og gjøre denne lange låta til en variert opplevelse. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Flukt – «The Idol in Bronze»

Flukt er en kvartett fra Vennesla i Agder som spesialiserer seg i en form for melodisk men likevel infernalsk svartmetall – i alle fall etter deres nyeste singel å dømme. Utgangspunktet er uten tvil den klassiske norske andrebølgen av svartmetall, men mer moderne nyvinninger innenfor den melodiske siden av sjangeren setter også sine spor på «The Idol in Bronze».

«The Idol in Bronze» beveger seg innom både spurtende leads, bredbeinte black’n’roll-grooves og svingende, Vestlandsk klassisisme i løpet av sine tettpakkede seks minutter. Den rød tråden gjennom det hele er den evige strømmen av fengende men ondskapsfulle leads, i tillegg til en miks som best kan beskrives som konstant i fare for å selv-antenne. Bandets bidrag til sjangeren når det kommer til særegenhet er ikke så lett å spore på «The Idol in Bronze», men fans av melodisk men djevelsk svartmetall vil utvilsomt finne litt av hvert å sette pris på i låtas røykfylte korridorer. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Thefalls – «Patterns Emerge (I & II)»

Thefalls er et selverklært eksperimentelt metallband, som etter sin debutskive ‘Break the Calm’ fra 2014 trakk seg mer eller mindre fullstendig tilbake fra den norske musikkscenen. Nå er bandet dog tilbake fra sin lange dvale, og med seg ut av bjørnehiet har de med seg en splitter ny plate ved navn ‘Reflections////Void’.

Den første forsmaken på skiva har vi fått i form av ikke bare én, men to singler som sammen utgjør en større helhet. «Patterns Emerge (I & II)» er fylt til randen med akrobatisk gitarspill, rytmiske krumspring og stilmessige utsving, og leker seg generelt sett med grensen mellom musikalsk teknikalitet og sensorisk overbelastning på vågalt vis. Sånn sett kan bandet sies å være en slags kombinasjon av den spastiske eksplosiviteten til The Dillinger Escape Plan og de progressive, blytunge core-tendensene til tidligere Between the Buried and Me.

Med så kaloritett og hyperaktiv musikk i påsan er det desto viktigere å ha et bevisst forhold til dynamikk, og dette aspektet virker Thefalls å ha god kontroll på. Melodiske, minneverdige refrenger og mer tilbakeholdne post-partier bidrar til å senke lytterens kortisolverdier til forsvarlige nivåer, før atter en spikerbombe av metallisk matterock bikker dem rett over kanten igjen. Jeg må understreke at det skjer så voldsomt mye i løpet av singlenes samlede åtte minutter at det er umulig å gi en grov oppsummering i løpet av en sped singelomtale, så den totale bedømmelsen av låtmaterialet må nesten vente til jeg har den fulle skiva i henda. Det råder dog ingen tvil om at Thefalls er en teknisk begavet gjeng med ditto sterke kompositoriske evner, så alle tegn tyder på at ‘Reflections////Void’ blir en begivenhet for fans av teknisk og eventyrlysten hardcore/metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Obzene/CSN – «Ghost Train»

Det grenseoverskridende samarbeidet mellom metal-prosjektet Obzene og pop-artisten CSN har sluppet nok en singel fra sin kommende utgivelse, slik at vi nå har fått hele fire smakebiter på hva som er i vente. Det er også snakk om singelbunt som demonstrerer ulike måter disse to prosjektene blander sammen uttrykkene sine på, der denne nye låta, «Ghost Train», sannsynligvis er den mest metalliske vi har hørt til nå.

Det starter riktignok ikke helt i den duren, der CSN introduserer låta med noen vokalstrofer over buldrende industrielle synther. Obzenes bidrag melder seg imidlertid raskt og bidrar til noen heftige, stratosfæriske lydbilder som endog munner ut i et voldsomt breakdown-parti. Som det har gjort før på tidligere singler, kan det sies at låta lander trygt i et alternativt metal-uttrykk; likevel ligger noen spennende unikum særlig i det produksjonsmessige.

Skrevet av Alexander Lange

Goatkraft – «Herald of Death»

Dersom du vil runde av uka med noe skikkelig gjørmete svartmetall, kan vi melde om at trioen Goatkraft har servert nettopp det på sin nye låt «Herald of Death». Denne låta fungerer som en oppvarming til bandets andreplate ‘Prophet of Eternal Damnation’ som kommer i starten av november, og demonstrerer en interessant, dødsmetallisk take på sjangermaterien. Det er såpass brutalt at jeg nesten synes fire minutter blir i lengste laget, men vi gleder oss til skiva!

Skrevet av Alexander Lange