black metal – Side 15

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Morta Sentinel – Golgata

Bergensbandet Morta Sentinel skriver i sin bio at de er inspirert av frenetiske dødsmetalliske grupper som Timeghoul og norske Obliteration, så vel som den seigere og mer forråtnede gen-varianten som uttrykkes via band som Autopsy, Krypts og Cryptic Brood. Dersom du har en større interesse for undergrunns-dødsmetall enn folk flest vil disse referansene trolig vekke enorme forventninger rundt musikken til Morta Sentinel, og disse forventningen vil for det meste bli tilfredsstilt på deres korte debut-EP ‘Golgata’. På ‘Golgata’ presenterer trioen et noe stilistisk fragmentert produkt, men som inneholder absolutt alt som kreves for å snekre sammen en virkelig enestående dødsmetall-utgivelse.

Det første som gjør seg bemerket når man trykker «spill av» på åpningssporet «Atlantean Sentinel» er hvor fabelaktig råtten og muggen produksjonen på ‘Golgata’ er. Miksen har den klaustrofobiske og kjeller-aktige karakteren som kjennetegner virkelig gode dødsmetall-demoer, samtidig som den er fylt av organiske teksturer som sender fantasien i retning morkne trekister og det fuktige jordsmonnet som tynger ned på dem. Sammen med Beyond Mans selv-titulerte debut er dette den beste undergrunns-produksjonen jeg har hørt på en norsk utgivelse i år, selv om det skal sies at trommene sluker gitarene noe i de heftigste og mest svermende partiene.

Når det kommer til låtskrivingen har jeg derimot mer og plukke på, samtidig som jeg anerkjenner at Morta Sentinel har teften for et knippe dødsmetalliske uttrykk som er virkelig vriene å mestre. De fire sporene inneholder selvfølgelig flust av kravlende Autopsy-riff og stormende Timeghoul-ismer som annonsert, men jeg mener at bandet har en progressiv tendens som er mer fremtredende enn bandet innrømmer i sine egne skriverier. Tittelsporet inneholder rytmiske impulser og klatrende riff som minner om den fremoverlente brutaliteten til Blood Incantation, og «Hakeldama» har en futuristisk atmosfære som på mange måter kan sammenliknes med Sidereans subtilt grensesprengende ‘Lost on Void’s Horizon’. Ja, det drodlende solospillet og den akustiske klimpringa på broen til førstnevnte blir litt mye i konteksten av en EP som allerede truer med å sprenge sine 18 minutter med en overflod av separate ideer, men litt iver må man kunne godta på en debut-utgivelse – spesielt om den demonstrerer et såpast voldsomt potensiale som ‘Golgata’.

For ‘Golgata’ er mest av alt et tegn på at en monsun av høykvalitets-dødsmetall kan være på vei fra dette hold, ettersom Morta Sentinel virker å ha fullstendig kontroll over det musikalske språket som gjør nekrotisk dødsdoom til en av de mest potente undergrunnsuttrykkene der ute. Alt de trenger å gjøre er å koke ned miksturen sin til et enda mer konsentrert destillat, og filtrere ut det siste som er igjen av overflødige elementer. Dersom bandet tar sitt eget potensial på alvor er det nemlig vanskelig å skimte en øvre grense for hva de kan få til med sin foretrukne form for ekstremmetall – det eneste som er sikkert er at oddsene for at vi får oppleve noe virkelig spektakulært er svimlende høye. Morta Sentinel åpner en ny dør til det evig forlokkende undergrunns-riket på ‘Golgota’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Zerozonic – It’s Gettin’ Groovy in Here!

Det er bare å si det med en gang: Tittelen på Zerozonics nyeste fullengder er nok passe uspiselig for de av oss som ikke allerede er mer eller mindre fanget av dette bandets uhøytidelige og ukompliserte vibber. Dette bandet er et groove metal-prosjekt som ble startet opp i 2004 av en med fartstid fra både Blood Red Throne og Satyricon, og fremstår på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ på alle måter som en hyllest til de øyeblikkelig tilfredsstillende, groovy og morsomme sidene ved metallen.

For de som skulle tro at groove metal-merkelappen betyr at Zerozonic er en slags etterligning av mer ekstreme band som Lamb of God og Machine Head, vil jeg imidlertid slå fast at man nok er på feil spor – selv om man kan spore elementer som minner om sistnevnte band. Her er vi først og fremst ganske så langt inne i verdenen til 2000-tallets alternativmetall, og assossiasjonene flyr til musikk av blant annet Max Cavaleras påfunn og Five Finger Death Punch.

Zerozonic er på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ imidlertid gode på det de prøver på. Plata åpner med to sterke låter som høster godt av utgivelsens sterke og punchy produksjon, og bandet evner her å holde energinivået oppe på godt og dynamisk vis. Lenger utover holder bandet stort sett koken oppe på habilt vis selv om noen av riffene både er litt like hverandre (hovedriffene på henholdsvis «Road Tale» og «Against the Grain» høres egentlig bare ut som variasjoner av hverandre, blant annet) og eksempelvis på «Daymare» repeteres ut i det vel langtekkelige.

Det er i det hele tatt ikke musikken det er så veldig mye i veien med på ‘It’s Getting Groovy in Here!’, selv om jeg ikke kan skryte av store nyvinninger eller dristigheter som overrasker eller skiller seg ut fra tilsvarende band. Jeg vil imidlertid tillate meg å si at selve presentasjonen og det rent tematiske er langt mer corny enn det jeg tror det hadde trengt å være. Én ting er albumtittelen, men med refrenglinjer som «Come on! Come on! Let’s do this!» på en låt som «2 Guys 1 Whiskey» mener jeg nok Zerozonic bommer. I mine ører blir det rett og slett mer teit enn forfriskende uhøytidelig, og da forsvinner også mye av moroa. Med slike påpekninger står man naturligvis i fare for å være teit selv, og det er ingenting jeg håper mer enn at mange har glede av ‘It’s Getting Groovy in Here’ – for det er også en plate med mange styrker i behold, og det er en utgivelse som ofte treffer festglade metallnerver i gjennomlyttingene.

Skrevet av Alexander Lange

Helvete – Mystic Spell Of Hatred

På den nye plata til svartmetallduoen Helvete, som består av Herregud the goddamned demon with strings of hell på gitar og Amorak the infernal screams of Fenriir and battery of death på trommer og vokal, lekes det med bristepunktene for svartmetallens råskap. Her er det ikke snakk om musikk som høres ut som er spilt inn på øvingsrommet; nei, snarere får jeg inntrykket av at jeg står noen meter unna et øvingsrom der døra står på gløtt, der trommene er vesentlig nærmere meg enn de andre instrumentene, og den effektbelagte, ‘Wrath of the Tyrant’-aktige vokalen først og fremst er det som vitner om at jeg hører på en ordentlig innspilling.

Innenfor undergrunnssvartmetallen er ikke slike karakteristikker nødvendigvis utelukkende negative. Sjangeren har, som de fleste metallfans også anerkjenner, høstet godt av lav produksjonskvalitet fordi dette tilføyer fandenivoldskheten og – i mange tilfeller – atmosfæren som gjør sjangeren så appellerende i utgangspunktet. Men det er naturligvis også snakk om en balanse, og på ‘Mystic Spell Of Hatred’ er det snakk om en produksjon som ofte gjør komposisjonene mer eller mindre ugjennomtrengelige. Det er ikke alltid så enkelt å vite hva Helvete egentlig prøver på, og i forlengelsen av det gjennomført ustrukturerte og kaotiske preget blir det nesten bedre og mer meningsfullt å se på denne plata som noe sånt som en avant-gardistisk grindcore-plate enn en svartmetallplate (grindcore-merkelappen rettferdiggjøres for så vidt litt av den nokså friske to-sekunders-låta «Enchanting Chaos») – selv om det åpenbart er en svartmetallplate.

Likevel får jeg riktignok ikke veldig mye ut av malstrømmen «Mystic Spell» og de mildt sagt haltende groovene i «Dark Riders» og «Horror Of Existence». Helvete får imidlertid til noen kule øyeblikk i forlengelsen av uttrykket sitt; de iskalde skalanedgangene i «Seven Souls In The Forgotten Forrest Of…» maner sammen med noen frijazz-aktige trommer et fantastisk kaos jeg har ganske mye sans for, og de minst like frijazzete bølgene av instrumenter og vokal som skapes midt i denne låta og mot slutten av «Tears Of Pagan Rites» mener jeg viser hva produksjons- og komposisjonsvalgene til bandet faktisk kan ha for seg. Det er i forsøkene på mer konvensjonell komposisjon Helvete faller gjennom, og når dette også tilsynelatende gjennomsyrer store deler av denne plata, ender det opp med at jeg klør meg litt i hodet over ‘Mystic Spells Of Hatred’ – all den tid Helvete også får til noen virkelige djevelske, kaotiske og desorienterende partier.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Blutumhang – The Fires of Domination

Debutplata til svartmetallduoen Blutumhang, ‘The Fires of Domination’, fascinerer ved at den lar det rå og vakre ved svartmetallen gå sammen i en voldsom intens enhet. Her snakker vi i utgangspunktet om nokså melodisk og til dels folkemusikkinspirert svartmetall som sikkert kan minne om band som Agalloch og Drudkh, og der en ‘Transilvanian Hunger’-aktig råskap i produksjonen gir lydbildene en okkult og mystisk følelse som man finner mye av i materialet til band som Yellow Eyes og Batushka. Men Blutumhang stopper ikke der: Musikken lar seg nemlig prege mye av den diffuse og voldsomme skrikevokalen på plata, som bidrar mest til å løfte musikken til et helt nytt nivå av intensitet.

Det er også snakk om en intensitet Blutumhang håndterer usedvanlig godt. Etter det desorienterende, fantastisk støyete og eksperimentelle introsegmentet «Hatred of Absolution» eksemplifiseres dette gjennom de to låtene «The Treacherous Whore» og «Dignities Denied». Her er førstnevnte en litt lenger og mer progressiv sak, mens duoen tråkker litt hardere og mer direkte på gassen på sistnevnte; voldsomt er det hele tiden, men gjennom ulik dynamikk, særlig i trommespillet, og små pauser bestående av gamle båndopptak blir det likevel aldri for mye av det gode. Under den lavoppløselige produksjonen, som jeg vil påstå tjener plata godt ved at den tilfører en atmosfære av både håpløs og storslått art, må det her også sies at det ligger umåtelig vakre melodier. ‘The Fires of Domination’ karakteriseres på sett og vis av et spenningsforhold og en drakamp mellom det stygge og det vakre og melankolske, og det at de ulike elementene lar seg komplementere så godt er sannsynligvis platas største styrke.

For de gode taktene fortsetter. Interluden «Eternal Fires of Domination» plukker opp den litt eksperimentelle stafettpinnen fra introlåta og lar noen fantastiske skrik forpeste et slitent koropptak. På den påfølgende syvminutteren «Disgust & Dominance» utforsker Blutumhang sine mer tålmodige sider og lar to storslåtte, melodiske og tunge(!) riff fungere som grunnstøtter for den ganske lange komposisjonen – og det blir aldri kjedelig når duoens høygir er så velfungerende og dynamisk.

Likevel vil jeg nok påstå at det ikke går like bra i åpningssegmentet til siste låt ut, «The Fateful Hands of Fury», som med sine nesten ni minutter er platas lengste. Her blir melodiene ørlite grann for repeterende – det er rett og slett ikke like sterkt som Blutumhangs tidligere eskapader på denne utgivelsen. Det tar seg imidlertid nevneverdig opp; denne låta kommer sterkt tilbake med noen av platas desidert ondeste riff noen minutter ut i det. De minimalistiske og Burzum-aktige synth-ambient-elementene tilføyer også en interessant side til musikken, og skaper ikke minst en guffen stemning over båndopptakene som runder av hele greia.

Ambient-delene, kanskje særlig støyelementene, og hvordan de glir så godt inn i den større sammenhengen på plata gir i det hele tatt følelsen av et høyt potensiale for Blutumhang. Men først og fremst er det altså intensiteten denne duoen evner å mane fram på ‘The Fires of Domination’ som treffer meg sterkest.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Darkthrone – Eternal Hails……

Eternal hails | Darkthrone CD | EMP — Ute nå via Peaceville Records Ltd

‘Eternal Hails……’ er et album som glir enkelt inn i det som har vært Darkthrones bidrag til både norsk og internasjonal metallscene de siste årene, og det som kanskje også har vært et hovedtrekk gjennom hele bandets nå nitten plater lange diskografi. Bandet er helt klart mest kjent for sitt pionérarbeid innenfor norsk svartmetall på 1990-tallet, særlig gjennom den fryktinngytende trilogien bestående av ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og ‘Transilvanian Hunger’. Men etter at bandet på 2000-tallet blant annet lekte med litt uforutsette crust punk-tendenser, har man de siste årene sett at det mer åpenlyst, kanskje med unntak av den nokså rendyrkede svartmetallplata ‘Arctic Thunder’ fra 2017, utforsker ulike sider ved det som nok har vært en slags underliggende drivkraft hele veien for bandet – nemlig mye av den mer tradisjonelle metallen fra 70- og 80-tallet.

På ‘Eternal Hails……’ viser Darkthrone hvordan de med dette klarer å holde seg relevant – og vel så det. For i stedet for at en slik konservativ tilnærming til låtskriving og produksjon her blir gjentagende og litt bakstreversk, evner duoen å demonstrere hvordan tungmetallens bestanddeler fortsatt kan levere mørk og dyster musikk, og at det naturligvis finnes fordeler ved å unngå mer moderne produksjonstriks og sjangerblandinger.

‘Eternal Hails……’ gjentar ikke fullt og helt tendensene på ‘The Underground Resistance’ og ‘Old Star’. Denne plata bygger imidlertid videre på sistnevnte, og inneholder i større grad et tydelig element av doom-metall som balanseres opp mot litt færre raskere og mer speed- og thrash-pregede temaer. Den mørke stemninga på plata kommuniseres i det hele tatt på utmerket vis gjennom albumcoveret, og det åpner også ordentlig dystert gjennom de mørke, effektbelagte clean-gitarene i introduksjonen til åpningslåta «His Masters Voice». Hovedingrediensen er imidlertid tøffe og relativt enkle gitarriff og Nocturno Cultos velkjente, grovkornede og lavmælte vokal som høres ut som at kommer opp fra en dyp, mørk avgrunn. Gitarlyden er rund og mørk, en moog-synth dukker opp her og der og trommene leverer et usedvanlig flott trykk i bass- og skarptromme; produksjonen høster nok godt av at ‘Eternal Hails……’ visstnok er den første plata Darkthrone har spilt inn i et klassisk studio på en stund.

Åpningsstrekket, som består av «His Masters Voice» og den ni minutter lange «Hate Cloak», er sterkt, selv om jeg nok synes førstnevnte har en litt vel udefinert låtstruktur og sistnevnte med lengden sin nok viser den tørre baksiden av den ganske usminkede produksjonen. Upåklagelige, klassiske riff kommer imidlertid som perler på en snor, og det fortsetter godt med «Wake of the Awakened», der litt åpnere og videre akkordspill bidrar til å bygge opp under det jeg synes er et av albumets beste låter.

Litt mer lekent akkordspill styrker også den påfølgende og ti minutter lange «Voyage to the Northpole Adrift», der jeg synes Darkthrone utnytter lengden godt ved å tyne noen av albumets desidert mest storslåtte og melankolske temaer. «The Lost City of Uppakra» avslutter deretter plata godt, om enn med noen av de samme strukturelle problemene som åpningslåta; den smått eksperimentelle, synth-drevne og fantastiske(!) outroen føles rett og slett litt løsrevet fra låtas første, riffbaserte og vel så imponerende halvdel – og egentlig også plata i seg selv.

Og denne outroen illustrerer kanskje det negative og litt underlige ved denne plata, nemlig at jeg virkelig føler at Darkthrone kunne eksperimentert enda litt mer ut fra sine velfungerende grunnformler. Dette er altså særlig med blikk på synthen, som gjør seg veldig godt de få gangene den dukker opp, men som jo egentlig er en sjeldenhet. Samtidig er dette bare småplukk og kun en etterlysning av noe mer av noe veteranduoen gjør så bra. I alt er nemlig ‘Eternal Hails……’ et sterkt, dystert og egentlig også nokså unikt kapittel i Darkthrones nå ganske lange historie.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Leprous – «Running Low»

Kan være et bilde av natur, himmel og tekst som sier 'RUNNING LOW' — Ute nå via InsideOutMusic

Etter 20 år som band er det progressive rock/metal-bandet Leprous fremdeles opptatt av å eksperimentere med måten de arbeider på. Bandet har uttalt at deres kommende plate ‘Aphelion’ bærer preg av en friere og mer instinktiv tilnærming til låtskriving, en justering bandet har gjort bevisst for å unngå perfeksjonismens paralyserende lenker. «Running Low», den andre singelen og åpningssporet på den kommende plata startet for eksempel som en halvhjertet innspilling på vokalist Einar Solberg sin mobil, som etter litt utvikling viste seg å romme spirene til en storslått og dynamisk komposisjon.

I likhet med «Castaway Angels» demonstrerer «Running Low» en mer kommersiell og tilgjengelig versjon av Leprous, uten at bandet må ofre noe av sin kreative potens i prosessen. Det perkussive pianospillet som åpner låta ligger som en foruroligende puls under Solbergs bluesy vokaler, en kombinasjon som nesten kan minne om den Spirituals-inspirerte protestmusikken til sveitsisk-amerikanske Zeal & Ardor. Sakteflytende strykere gir låta et moderne filmatisk preg, og det dynamiske spillet til samtlige av bandets fremragende musikanter skaper et organisk vev av stadig akkumulerende detaljer. Den oppbygde spenningen får som forventet sin forløsning, men i et funk-tungt, fengende og radioklart refreng heller enn i en metallisk eksplosjon av vrengte gitarer. I kjent Leprous-ånd virker sluttproduktet både grundig gjennomkomponert og uunngåelig i sin logiske fremdrift, og når de veldige melodiske melismene entrer over gitarenes spente sener rundt 04:20 blir det umulig å ikke danne seg skyhøye forventninger til bandets kommende plate. Leprous opprettholder statusen som et av Norges mest konsistente og eventyrlystne band på «Running Low».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Deathcult – Pseudocommando

Låta «Pseudocommando» er det bergenske svartmetallbandet Deathcults første smakebit på ‘Bestial Recordings’ – en sann dose råskap på tre låter som gis ut via Edged Circle Productions i august. ‘Bestial Recordings’ fremstår som et slags gjensyn med demo-dagene de aller fleste ekstrem-metallband en gang har befunnet seg i, noe som henger sammen med at EP’en(?) rett og slett er spilt inn på øvingsrommet med lydkvaliteten det innebærer.

Kanskje er det bare et helhjertet forsøk på å søke svartmetallens råskap; uansett fungerer produksjonsvalget i godt samspill med Deathcults teft som relativt erfarent svartmetallband på «Pseudocommando». Dette er svartmetall i mid-tempo der man får klare hint mot undersjangerens tidlige, riffbaserte dager, da nesten med en liten smak av black’n’roll, noe som nok ikke fremstår helt overraskende gitt Deathcults tidligere utgivelser. Denne seks minutter lange låta sirkler i stor grad rundt ett hovedriff, og selv om det i utgangspunktet kan fremstå litt ensformig, klarer bandet på et vis å opprettholde et godt, drivende momentum gjennom det hele – dermed ender «Pseudocommando» i all hovedsak opp som en umåtelig tøff svartmetall-låt.

Skrevet av Alexander Lange

DRITTMASKIN – Når Dei Kjem For Å Ta Meg

Kan være kunst — Usignert, ute nå via strømmetjenester

Noen begynner kanskje å lure på hvor mange singler DRITTMASKIN har tenkt til å diske opp før plata ‘Svartpönk’ lander – men nå er plata ikke langt unna, og «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» er nå en gang her. I singel-opptakten til ‘Svartpönk’ har pendelen svingt mellom låter som først og fremst følger DRITTMASKINs velkjente sjangerhybrid som det siktes til i albumtittelen og litt lengre, progressive og forfriskende låter. Her havner «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» greit i første kategori, der elementer fra svartmetall, thrash-metall og hardcore-punk havner i smeltedigelen sammen. Kvaliteten på de hurtige riffene er ikke å si noe på all den tid bandet følger ganske velkjente konvensjoner, hooket fungerer ypperlig, og velsmakende krydder kommer med den raske gitarsoloen mot slutten. Dermed kan vi nok en gang anbefale DRITTMASKINs nyeste singel og glede oss enda mer til plata kommer.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Who Do You Serve?»

Det unge melo-death/metalcore-bandet Dark Delirium er ikke tilfreds med å hvile på laurbærbladene. Etter en solid debut-utgivelse må jeg kun en uke senere heise meg opp i anmelder-sadelen for å skrive om nok et stykke musikk fra rogalendingenes hold, en politisk-ladet molotov av en singel ved navn «Who Do You Serve?». Låta er skrevet i samarbeid med faren til bandets søskenpar (en befaren musiker ved navn «XE»), som i tillegg til å svinge fjærpennen også bidrar som gjestevokalist på innspillingen.

«Who Do You Serve?» slår meg som en låt som ble skrevet på kort tid for å testkjøre en side av uttrykket til Dark Delirium som ikke har blitt utforsket tidligere. Låta innehar noe av den krasse og konfronterende karakteren til 90/00-tallets groove-kjemper både i tekst og musikk, ispedd en forpunket grasrot-energi i form av «XE»s røffe vokaler. Jeg skrøt jo mye av den skarpe produksjonen på ‘Fallen’, og dermed merket jeg meg tidlig at produksjonen på «Who Do You Serve?» virker noe forhastet i forhold– spesielt growlingen låter litt spedere og tynnere enn på debut-plata. Det instrumentale trøkket er det derimot ingenting å si på, og det smeller godt i anlegget når Dark Delirium kaster vekta si bak tromme- og gitarspillet.

Som testing av et samarbeid vi neppe har sett for siste gang fungerer «Who Do You Serve?» helt fint, om så den ikke helt klarer å nærme seg nivået til de sterkeste låtene bandet har levert så langt. Pluss skal bandet også få for å la seg opprøre av urettferdighetene som berører våre brødre og søstre på andre siden av Atlanteren, selv om de stadige oppfordringene til å ta livet av politimenn slår meg som litt i overkant selv til performativ låttekst å være. Dark Delirium oppretter en mellom-generasjons låtskriver-pakt på «Who Do You Serve?».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Furan – Ingen tilgivelse

Furan er et doom-inspirert svartmetallprosjekt som drives av haugesunderen Øystein Vågshaug, som også står bak for eksempel Warskull. Nå er prosjektet tilbake med en singel etter allerede å ha rukket å slippe to EP’er i 2021, og lite er for så vidt nytt under solen. Det jeg ved tidligere anledninger har merket meg som Vågshaugs styrke i flere prosjekter er mannens evne til å oppdrive gode, melankolske temaer innenfor ganske så habile komposisjoner der doom-metall og svartmetall smelter godt sammen. Det skjer også på «Ingen tilgivelse», som åpner i et mer kaotisk svartmetall-landskap flyter over i et treigere og mer melankolsk tema via et rolig oppbrudd med clean-vokal. Men så er det vokalen, da, som fortsatt er Furans store akilleshæl, der clean-vokalen blir for sur og skrikevokalen for veik og lavmælt. Det legger en demper på en lytteropplevelse der mye ellers faller fint på plass.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Bizarrekult – Vi Overlevde

Postblack-bandet Bizarrekults debut-utgivelse er en reise i ordets sanne betydning. En metaforisk reise fra skogens utkant til dets mørke og tettvokste indre, en tematisk reise gjennom sinnets mørkeste korridorer, en musikalsk reise over krappe bølger og stillestående tjern; ‘Vi Overlevde’ ligger i sentrum av en voldsom mengde av kryssende stier. Passende nok strekker denne flerfoldigheten seg utover musikken også, ettersom musikeren bak prosjektet, Roman, er bosatt i Norge etter å ha blitt født og oppvokst i Russland. Dualiteten mellom de norske skoger og den russiske tundraen nevnte jeg så smått i min omtale av platas første singel «Ut i Skogen», og på den komplette plateopplevelsen som er ‘Vi Overlevde’ viser den seg å være enda mer sentral enn først antatt.

For det største og viktigste krysningspunktet på ‘Vi Overlevde’ kan sies å befinne seg mellom svartmetallen (som kan sies å reflektere den norske naturen) og den kjølige post-metallen (som kan sies å avbilde det vinterlige, nord-russiske klimaet). Dette samspillet er flott presentert på ‘Vi Overlevde’ distinkte album-cover, og skal også vise seg å drive brorparten av platas musikalske drama. Kontrastert med Romans utleverende tekster sentrert rundt meningsløshet, ensomhet og eksistens er musikken en nødvendig motpol; en brennhet og vital flamme som danser rundt tekstens mørke og pessimistiske protagonist.

Etter et dunkelt og foruroligende intro-spor kastes lytteren rett ut i svartmetallens strie strømmer på «For 1000 År Siden». Rivende blast beats pisker opp vinder rundt Romans intense growle-vokaler, og gitarene og bassen graver seg ned i jordsmonnet med tyngde og presisjon. Ly for den mentale stormen får vi i form av smakfulle, sparsomt plasserte kvinnelige vokaler, samt noen åpnere strekk som demonstrer Bizarrekults særegne bruk av post-metallens vidvinklede panoramaer. Post-metallen på ‘Vi Overlevde’ er nemlig ikke av den melodramatiske og evig-stigende sorten, men av en kjølig og sakteflytende sort som sørger for å temperere svartmetallens glohete flammer. ‘For 1000 År Siden’ ender i et kataklysmisk utbrudd av ville gitarer, en stormende konklusjon som er et av platas mest intense øyeblikk.

Deretter får vi et par spor som demonstrerer Bizarrekults mer tålmodige og groove-fokuserte modus. «Galskap» er fylt til randen av huggende riff og progresjoner som kan minne om prog-svartmetallen Enslaved leverte på ‘Isa’, og singelen «Ut i Skogen» går fra massive, gyngende riff til innadvendt og reflekterende post i løpet av sine fem minutter. Platas A-side består av noe av platas mest instinktivt engasjerende materiale, og «Skrik i Tomhet» står for min del for det beste ‘Vi Overlevde’ har å by på. Åpningens trommevirvler leder inn i en mektig steinrøys av et svartmetall-riff, før post-blackens vakre, brutale fjes åpenbarer seg på versene. Låtas håpefulle og vitale atmosfære står i sterk kontrast til det stoiske materialet som dominerer resten av plata, og hevder seg som følge blant det beste innenfor norsk svartmetall i 2021.

Platas B-side melder sin ankomst for alvor med det plutselige bruddet mot slutten av «I Trygge Hender», hvor punkete og drivende svartmetall plutselig må vike for jazzy og overjordisk post. ‘Vi Overlevde’s andre halvdel er generelt sett mer ekspansiv og reflektert enn første halvdel, kronet med de to substansielle avslutningssporene (sett bort i fra etterspillet «Avskjed») «Ensomhet» og «Siste Ord». Gitarene svinger atter en gang sine Enslaved-aktige hamre på «Ensomhet», og «Siste Ord» bryter ut i storslagen og bittersøt postblack for å sette et verdig punktum på platas emosjonelle utviklingskurve. Samspillet mellom tekst og musikk er ekstra potent på nettopp denne låta, ettersom Romans aksept av universets uransakelige og ubestemmelige natur matches av instrumentaler som skuer mot horisonten med smått håpefulle øyne.

‘Vi Overlevde’ er en komplett, velutformet og gripende plate. De mange krysningene mellom tematikk og musikalske uttrykk danner et nettverk av referanser som lytteren kan bruke et utall lytt på å prøve å nøste opp i. Samtidig er det ingenting ved musikken som er unødvendig komplisert eller obskurt, tvert i mot er svartmetallen på ‘Vi Overlevde’ av en direkte, punchy og rytmetung natur som tilfredsstiller allerede fra første lytt. Reisen fra mørke og uforløste tanker til hardvunnet aksept og ro som Roman foretar på sin debut med Bizarrekult er uten tvil enkel å relatere til for mange av oss, så ‘Vi Overlevde’ kommer nok til å gjøre stort inntrykk på de som trasker ut i dets kjølige strømmer med bare føtter og åpnet sinn. Uansett om du er godt kjent med svartmetall eller ei, ‘Vi Overlevde’ viser nøyaktig hvorfor undersjangeren er det beste verktøyet metallen har når det kommer til å prate om de virkelig vanskelige følelsene. Sterkt anbefalt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

DRITTMASKIN – Al Namrood

Kan være en tegneserie — Usignert, ute via strømmetjenester.

Etter den overraskende rolige og progressive «Limi» er vestlandske DRITTMASKIN tilbake i sitt vante, kompromissløse hjørne med singelen «Al Namrood». Denne låta er bandets tredje i opptakten til lanseringen av ‘Svartpönk’, som blir deres andre album når det lanseres senere i år.

«Al Namrood» befinner seg i DRITTMASKINs kjente krysningspunkt mellom black metal, thrash metal og punk, og viser i mine øyne bandet på sitt aller mest voldsomme. Låta åpner med noen dissonante gitarer som fungerer akkurat passe desorienterende før hamrende crust-punk-takter kverner versene gjennom høyttalerne, og thrash-elementene får virkelig utfolde seg i et krigersk hovedriff som sørger for å holde det hele variert nok. Låtas sterkeste side synes jeg imidlertid kommer gjennom det blytunge hooket. Her blir alle instrumenter og en vokalist som åpenbart utfordrer lungekapasiteten med på noen fantastisk harde slag, og man får inntrykk av at bandet virkelig drar uttrykket sitt til det helt ytterste. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Vanvidd – Blodsjord

Blodsjord | Vanvidd — Usignert, ute på strømmetjenester.

Vanvidds kommende album ‘Under ei morken rot’ nærmer seg med stormskritt, og låta «Blodsjord» er servert som smakebit. Bandet er et folk-metal-band fra sørlandet med en fot godt plantet i svartmetallens rike, og de leker seg i det kjente og litt krevende motsetningsforholdet mellom svartmetallens voldsomme ugjestmildhet og folkemusikkens melodiske teft og oppstemthet.

Balansen mellom de ulike uttrykkene er ikke alltid like lett å finne; noen ganger synes jeg særlig folkelementene blir liggende litt påklistret og unaturlig til når svartmetallband velger å utnytte dem så mye som Vanvidd gjør. Likevel har dette aldri vært noe Vanvidd har hatt store problemer med i mine øyne, og selv om det nærmest litt gotiske preget i strykerne over hovedtemaet i «Blodsjord» i utgangspunktet kan virke litt voldsomt og merkelig, evner bandet først og fremst å la dette skape en god, dramatisk og filmatisk effekt. De hurtige versene balanseres videre godt mot den helt uimotståelige melodien i refrenget og det litt lenger bridge-temaet utover i låta som også får ned pulsen litt. Kombinert med kraftig, god produksjon etterlater «Blodsjord» meg med ganske høye forventninger til ‘Under ei morken rot’.

Skrevet av Alexander Lange

ILLT – Sons of the Northern Lights

ILLT Release New Single “Sons Of The Northern Lights” – Indie Recordings Shop — Ute via Indie Recordings.

ILLT er det ferske metallprosjektet til filmmusikkomponist Roy Westad, som med hjelp av et knippe andre musikere (Westad spiller selv gitar og bass) nå bygger opp til prosjektets første utgivelse: ‘Urhat’. «Sons of the Northern Lights» er singel nummer tre i denne opptakten, og kan i form av å være en ganske lang, progressiv og kompleks låt med mange seksjoner tenkes å demonstrere Westads ambisjonsnivå.

«Sons of the Northern Lights» er et stykke moderne, riffbasert ekstremmetall som i liten grad finner opp et hvilket som helst hjul på nytt, men som gjennom svært høy produksjonskvalitet og bunnsolide riff gjør svært mye ut av verktøyene som er til rådighet. Mest av alt minner det nok om Dimmu Borgir, og da ikke på grunn av et fremtredende symfonisk element, men først og fremst på grunn av sammensveisingen av elementer fra både moderne thrash og svartmetall – iskalde moll-akkorder og en helt kompromissløs kraft bakes inn i hurtige, taktfaste riff.

ILLT evner også å blande inn et svært velfungerende melodisk element, så vel som et ganske rolig midtparti som fremhever prosjektets progressive art. De mange partiene gjør at låta føles en smule usammenhengende, noe som ikke er helt overraskende med tanke på at Westad har uttalt at låtskrivingen hans er litt instinktdrevet. Og som sagt er det først og fremst velkjente sjangerkonvensjoner i spill. Men like fullt er «Sons of the Northern Lights» en låt av svært høy kvalitet som bør være lett å like for enhver moderne ekstremmetallfan.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Hellsike! – Insanitarium

Trønderske Hellsike! slapp forleden sin andreplate ‘Insanitarium’ – en konseptplate på en knapp halvtime der bandet tar for seg tematikken psykisk helse. Plata følger sporet som ble pløyd av den selvtitulerte debutplata, og beskrives nok aller best som en metallplate av det ganske tradisjonelle slaget, om enn med en bismak av thrash.

Låtskrivermessig, og for så vidt også produksjonsmessig, er ‘Insanitarium’ stort sett en mer eller mindre ålreit affære. Ideene er, slik sjangerbeskrivelsen kanskje også tilsier, ikke av det spesielt dristige og ambisiøse slaget, men gjør like fullt jobben ved å være bygget på nokså habile metallriff hele veien. Mens dette noen steder blir litt vel enkelt og ensformig, evner Hellsike! særlig på «The Devil in Disguise» og «River of Blood» å ha en ganske god dynamikk og demonstrere noen kule segmenter, særlig gjennom gitarsoloene. Derfor er det synd at vokalprestasjonen i liten grad er noe å skryte av. Den Dave Mustaine-aktige fremtoningen kunne for all del fungert, men kommer dårlig ut når det er såpass surt som det ofte er på denne plata, for eksempel i pre-choruset på tittellåta, og jeg synes prestasjonen nok også var bedre på bandets forrige plate. Alt i alt blir derfor ‘Insanitarium’ en litt halvbakt lytteropplevelse, som først og fremst reddes litt inn av godt gitararbeid flere steder.

Skrevet av Alexander Lange

Chalice Ablaze – Beneath Abyssal Graves (demo)

Demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ er den første utgivelsen til svartmetallprosjektet Chalice Ablaze. Her er det kun snakk om to utitulerte låter på tolv minutter, men likevel får vi smaken av det jeg i alle fall ser på to ulike sider av prosjektet som i bunn og grunn produserer en helrå form for svartmetall som bør falle i smak hos fans av band som Burzum og Xasthur. Chalice Ablaze starter i alle fall demoen i sitt mørkeste og mest obskure minimalistiske hjørne, der man i den første låta får servert få akkordskifter og tilslørte synther som skaper en bekmørk og høyst effektiv atmosfære, men der skrikingens (hviskingens?) og de høye cymbalslagenes plass i miksen bryter opp illusjonen litt. Litt bedre synes jeg det går på andrelåta, der hypnotiske, iskalde og seige gitararpeggioer og litt progressive elementer melder sin ankomst og sånn sett tilfører musikken et nytt, godt lag av dynamikk.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Athar Aghanon – Fidelitas

Nå ute via Bandcamp. Slippes fysisk i begrenset opplag via Ixiol Productions til våren.

På årets første dag slapp det smått mystiske enmannsprosjektet Athar Aghanon fra Oslo ‘Fidelitas’ – en usedvanlig interessant, unik og god svartmetallplate. I tider der det nærmest kan virke som en naturlov at enmannsprosjekter innenfor svartmetall skal kopiere en eller flere av de norske annengenerasjonsvariantene fra 1990-tallet, fortoner nemlig dette prosjektet – som jeg for øvrig aldri hadde hørt om før og som ikke har sluppet noe siden den nå utilgjengelige(?) debuten i 2014 – seg som et overraskende friskt pust.

Dette gjelder både det musikalske og det tematiske. Det er nok av likheter med andre svartmetallband på denne utgivelsen, kanskje særlig utenlandske prosjekter av det litt nyere slaget, men Athar Aghanon evner likevel å stå for et ganske særegent sammensurium av ulike uttrykk. Det skjer blant annet gjennom en høyst appellerende, arkaisk og poetisk presentasjon, der vår ukjente utøver søker tematisk refleksjon, dybde og oppvåkning via en åpenbart middelaldersk setting med okkulte undertoner. Det vil si: I alle fall om jeg i forlengelse av albumets cover og esoteriske tekster får våge meg på en tolkning av det lille som står i Bandcamp-bio’en til prosjektet: «Not rebellion, but reflection. Not darkness, but depth. Not escapism, but awakening.» Her er det i alle fall tydelig at Athar Aghanon er ute etter å kommunisere noe litt annet enn den klassiske svartmetallen.

Sånn sett minner Athar Aghanon på ‘Fidelitas’ meg for så vidt litt om polske Batushka. Kirkevegger i et ortodoks-kristent Øst-Europa er sånn sett naturligvis byttet ut med iskalde steinvegger i et vest-europeisk, mørkt middelalderslott med dype skoger, utslitte slagmarker og landsbyer underkuet av inkvisisjonen på utsiden, men på samme måte makter Athar Aghanon å kommunisere det litt obskure og mytiske ved årtusengammel europeisk historie på engasjerende vis. Så er likheten for så vidt også musikalsk ved at Athar Aghanon fremfor å livnære svartmetallen sin gjennom iskalde moll-akkorder i stor grad lar dype, feite gitarer prege lydbildet.

Denne gitarlyden gjør imidlertid kanskje først og fremst at musikken føles som en litt mer eventyrlysten og teatralsk versjon av Aosoths – bare hør på det fantastiske første verset på «We Lie Alone», der man over noen Oranssi Pazuzuske, avant-gardiske og skjærende keyboard-toner får servert et regelrett jordskjelv av mørke gitarakkorder og illsint growling. Når jeg først er inne på denne låta, som for øvrig må kunne sies å være albumets kanskje aller beste innslag, er det også verdt å nevne det genialt implementerte prog-elementet her, som eksempelvis kommer til uttrykk på det storslåtte hovedriffet som også runder av låta med høy verdighet. Det aksentueres ytterligere av de gallopperende, melodiske gitarharmoniene i unikumet «Order Upon the Underworld», der Athar Aghanon plutselig minner masse om det tekniske dødsmetall-bandet Obscura.

I andre vendinger, særlig i den utsøkte gitarleken i åpningslåta «Purge of the Lawless», får jeg herlige assossiasjoner til progressive svartmetallband som Yellow Eyes og Krallice – da mens et subtilt, velkrydret neo-klassisk element ligger over det hele. Så har man også folk-metal-elementene som plutselig dukker opp her og der, eksempelvis på det helt umåtelig catchy riffet på giganten «Resanctified — Anteferrean Ghost Invocation» som, riktignok noe uelegant, bryter opp den strålende, om enn i lengden noe slitsomme, tekniske gitargalloppen som ellers durer på. Da kan man plutselig skimte en slags mørkere versjon av mye av Summonings materiale. Og bare for å ha sagt det: På ‘Fidelitas’ er det mange gode riff. Det allmektige doom-riffet som runder av sistnevnte låt er kanskje min personlige favoritt, særlig når rytmegitaren får fylle brorparten av lydbildet helt på slutten på egen hånd – en fantastisk detalj.

Jeg har imidlertid ennå knapt nevnt et høyst sentralt element på ‘Fidelitas’ – nemlig den utstrakte bruken av orgel, midi-lyder og andre keyboard-effekter, gjerne i ledtog med akustiske gitarer. Mer enn noe annet er det kanskje dette som skaper det arkaiske preget på plata, og det gir sterke assosiasjoner til høykvalitets spillmusikk så vel som at det effektivt kommuniserer en følelse av høytideligheten i middelalderens hoff og geistlighet. Plata åpner i stor stil med dette, da blant annet med bruk av midi-blåsere; på en merkelig måte minner det i det hele tatt mye om Liturgys tilsvarende grep på ‘The Ark Work’-slagere som «Kel Valhall».

Athar Aghanon er nok hakket mer stilsikker, og det går i alle fall riktig så bra for eksempel på den vakre outroen på «Purge of the Lawless», den påfølgende introen på «Resanctified…» og over doom-gitarene på den fem minutter lange interluden(?) «The Slaugther of the Child and the Demise of the Good». Like spennende er det ikke på den instrumentale avslutningslåta «Imperial Dusk, Feudal Dawn», som er platas desidert svakeste punkt ved at den fremstår litt uinspirert med sine åtte minutter.

Så kan man nok også nevne at noen av overgangene i komposisjonene, slik jeg kort nevnte i sammenheng med «Resanctified…», ikke er helt gode. Det kan nok også nevnes at de mørke gitarene nok blir litt vel muddy til tider og drukner litt for mye av det andre som skjer i lydbildet. Men først og fremst er ‘Fidelitas’ rett og slett litt av en Bandcamp-juvel og en skikkelig, skikkelig bra plate som gjør noe så sjeldent som å tilføye nye impulser innen dyster svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas Singler

Ukas singler kort omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.

Trollfest – «Der Jegermeister»

Norges mest seriøst useriøse band er tilbake med årets eneste (om man ser bort ifra en afterski-remix av «Kjetteren») utgivelse fra deres hold, en nyinnspilling av ‘Villanden’s «Der Jegermeister» for å feire deres signering med Napalm Records. Tatt i betraktning at Trollfest‘s plater kun spikres sammen så bandet kan komme seg ut av hiet og inn i turnébussen er det kanskje ikke så rart at nytt materiale uteblir under koronaens herredømme. Nyinnspillingen er uansett en trøst etter beskjeden om innstrammede smitteverns-regler, ettersom øl og folk metal kan nytes solo.

Der original-innspillingen gikk rett løs på Finntroll-apende riffing har vi nå blitt servert en Klezmer-aktig versjon av refrenget som introduksjon. Deretter er vi tilbake i samme velkjente arrangement, dog med mye fyldigere produksjon og ymse tilleggs-instrumenter. Dette er jo en låt som får det til å dirre godt i moromusklene, og utenom et litt repetitivt refreng holder det meste vann (øl?). Til slutt er det jo verdt å nevne teksten, som er en slags maltraktert bastard av norsk og tysk som helder ikke lar moromusklene hvile. Trollfest er ikke det mest sofistikerte bandet den Norske smeltedigelen har å by på, men i bandets valgte profesjon kan «raffinert» ofte bety kjedelig, og DET kan de i alle fall smykke seg med at de ikke er.

Mørk Materie – The Holy Land

Tilsynelatende et soveroms-prosjekt fra de mystiske figurene Aidan Glass og 7yyy7yyy, Mørk Materie leverer en melange av undergrunns-former på sin nye singel «The Holy Land». De to grotte-boerne pendler mellom drivende, mid-tempo svartmetall og en atmosfærisk, nesten gotisk vibbe gjennom låtas ni minutter, det hele dynket i en knirkete, mørk growling som får det til å knake i stalagmittene. Det hele oppleves som en slags vanhellig kollisjon mellom Type O Negative og Satyricon‘s «Fuel for Hatred». Et annet band det virker ytterst passende å inkludere i samtalen er MOONKNIGHT, som også har publisert mengder med lo-fi svartmetall med astrale tendenser det siste tiåret.

«The Holy Land» er utelukkende reservert for fans av ekstreme undergrunns-uttrykk, men om du har toleranse for slikt kan jeg anbefale en tur gjennom den disige atmosfæren låta er badet i. Strukturelt sett er aggresjonen fint balansert med de langsomme, akvatiske, funeral doom-aktige clean-gitarene, og de ulike motivene knyttes tett sammen via repetisjoner og tilbakeblikk. Dette låter mer målrettet enn mye av de andre låtene bandet har liggende ute, så om dette indikerer den videre utviklingen tar jeg gjerne en titt på en eventuell full-lengder når den måtte komme ut.

Keiser – Far From Human

Keiser er en kvartett fra Levanger som har brukt de siste fire åra på å jobbe seg gjennom de sedvanlige identitets-relaterte utviklingsfasene alle unge band må hanskes med. Etter den diffuse og lav-oppløste debut EP-en ‘Ascension of Ghouls’ vendte de ryggen til mer konvensjonell svartmetall og stupte blodtørst inn i en moderne reformatering av norsk blackthrash på debut LP-en ‘The Succubus’. Resultatet var et svellende riff-kalas uten like; et uhyre tett og teknisk knippe komposisjoner som kun manglet den siste lille finpussen for å hevde seg blant den piggete og lærkledte eliten av norsk blackthrash.

Med Septembers «Scourge of the Wicked» og nylig utgitte «Far From Human» fyller Keiser større sko enn noen gang tidligere. «Scourge…» rir en hektisk malstrøm av riff som ville gjort Nidingr stolt, kun avbrutt av tremolo-plukking hentet rett ut av dødsmetallens vepsebol. «Far From Human» oppskalerer disse elementene til arena-størrelse, en slagkraftig miks av Absu‘s plekter-akrobatikk og In Flames’ melodikk (vokalisten høres forresten ut som jeg forestiller meg Anders Fridén hadde gjort i en svartmetall-setting). Dette er mildt sagt lovende greier, spesielt gitaristen i meg hviner av vellyst hver gang strenge-duoen til Keiser smeller sammen korder så gnistene flyr. Sinte som lemen og farlige som et sankthansbål i stua, Trønderne i Keiser truer med Home Run i forkant av andreplata ‘Our Wretched Demise’ i November.

Cadaver – Reborn

Lytt øre alle OSDM-fans i det langstrakte land, jeg har gledelig nytt til dere! Oppmerksomme (skal man si besatte?) som dere er har dere nok allerede fått med dere at legendene fra den tidlige norske dødsmetall-scenen, Cadaver, har våknet til liv igjen, men om dette kom overraskende på dere var det nok neppe negativt betont. Friske og uthvilte etter 14 års dvale signerte bandet med Nuclear Blast, hvor de slapp en EP med forrykende, Carcass-inspirert materiale som het ‘D.G.A.F.’ (Jeff Walker, bassist og vokalist i bandet gjestet for øvrig på førstelåta). I September annonserte de så en ytterligere full-lengder, ‘Edder & Bile’, som slippes i slutten av November. Grunnet Cadaver sin historie, som strekker seg helt tilbake til de første strømningene innenfor dødsmetallen, er dette et veritabelt event.

Singel nummer to siden annonseringen heter passende nok «Reborn», og riktig nok er det en gjenfødelse i mer enn bare navn. Der plater som ‘Hallucinating Anxiety’ bygget på grunnlaget til band som Amerikanske Autopsy og britene i tidligere nevnte Carcass, bærer den nye singelen preg av inspirasjonskilder som ligger mye nærmere hjemtraktene. Halv-melodisk tremolo viser til klassisk, svensk dødsmetall som Grave og Dismember, og golde akkorder og en raspete vokal gir assosiasjoner til norsk svartmetall. I tillegg bryter det ut et heidundrende thrash metall riff to tre-deler ut i låta, noe som tilfører ytterligere personlighet til lydbildet. Med et albumcover som presterer å være både tullete teatralsk og ekstremt elegant i fargebruken på en og samme tid er det tydelig at Cadaver har entret en ny fase som band. Tilfreds med å være et undergrunns-kort for Nuclear Blast virker som at de likevel har forberedt seg på en oppskalering. Det har de all grunn til å gjøre, ettersom singlene «Morgue Ritual» og «Reborn» er fengende death metal med presisjon og tæl i mengder.

Enrapture – Badlands

(Full disclosure, dette er singelen til bandet jeg og medskribent Alexander spiller i. Nevner den kun for å danne et komplett bilde av ukas utgivelser.)

Fredrik Schjerve