En av høydepunktene fra bloggens (begrensede) dekning av det norske metallåret 2020, var den rike og transporterende andreplata til Levangersbandet Keiser. Etter et helt år med radiostillhet har vi endelig gleden av å bryne oss på en splitter ny låt fra gruppen, den krigerske og episke singelen «Sole Victor».
Keisers voldsomme og turbulente arrangement på «Sole Victor» bidrar til å bygge opp under tekstens beskrivelse av en kriger som kommer ut av et blodig slag som eneste seirende. Åpningen gir umiddelbare assosiasjoner til vikingmetall i form av et meget Ivar Bjørnson-aktig riff, før en robust melodi peker ut kriger-protagonisten blant de stridende masser. Bryske blastbeats intensiverer uttrykket, før låtas sentrale akkordrekke åpner opp en episk dimensjon. Elementet av thrash som var så viktig for å skape variasjon på ‘Our Wretched Demise’ er heller ikke neglisjert på «Sole Victor», men opptrer i form av det kraftige og presise riffet som støtter opp under verset.
Er det en ting jeg skulle plukket på angående Keisers nyeste låt, er det at den føles litt avkortet ut. Én enkelt vers/refreng-syklus føles nemlig litt knapt ut etter den utstrakte åpningen, og ytterligere et minutt eller to med thrashende aggresjon kunne bidratt til å gjøre låta mer komplett. Det er likevel flott hvordan tekst og musikk spiller sammen på «Sole Victor», spesielt hvordan avslutningens harmoniserte melodier avslører det tragiske aspektet ved å være den eneste seirende fra et større krigsfølge. «Sole Victor» er et gledelig gjensyn med en av Metallurgis yndlinger fra nyere tid, og en moderne black/thrash-perle som gir umiddelbar mersmak.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Lonely Pedro – «Never Am I»
Usignert, ute nå på div. strømmetjenester
Foruten å være historisk lite selvhøytidelig, presterer bioen på nettsiden til solomusikeren Lonely Pedro å lansere et helt nytt sjangerbegrep innenfor metall. Morten Nicolaysen omtaler nemlig prosjektets musikk som «passiv aggresiv power pop metall», hvilket som forkortelse ville vært kun én bokstav unna det muligens uheldige men meget salgbare begrepet PAPPA-metall. Dette begrepet er i bunn og grunn passende nok, ettersom singelen «Never Am I» demonstrerer en forkjærlighet for 80-tallets powerballader, samt andre former for nedstemt metall som sirkulerte på radioen da min egen far var ung.
Symfoniske elementer og klimprende piano gir «Never Am I» en avmålt dramatikk, samtidig som det fyller ut det temmelig enkle arrangementet i kantene. Gitarene butter stadig inn med klagende og nedstemte fraser, og Nicolaysen klager med i kapasitet av sin overraskende solide sangstemme. Resultatet høres litt ut som om Black Debbaths Lars Lønning hadde gjestet et power pop-band, eller kanskje til og med som om RiotVs moderne line-up hadde prøvde seg på en powerballade. «Never Am I» er i alle fall en ganske så solid låt, som kanskje spesielt grunnet sitt fengende refreng vil falle i smak for fans av sentimental og radioklar PAPPA-metall.
Ukas singler kort omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.
Trollfest – «Der Jegermeister»
Ute nå via Napalm Records
Norges mest seriøst useriøse band er tilbake med årets eneste (om man ser bort ifra en afterski-remix av «Kjetteren») utgivelse fra deres hold, en nyinnspilling av ‘Villanden’s «Der Jegermeister» for å feire deres signering med Napalm Records. Tatt i betraktning at Trollfest‘splater kun spikres sammen så bandet kan komme seg ut av hiet og inn i turnébussen er det kanskje ikke så rart at nytt materiale uteblir under koronaens herredømme. Nyinnspillingen er uansett en trøst etter beskjeden om innstrammede smitteverns-regler, ettersom øl og folk metal kan nytes solo.
Der original-innspillingen gikk rett løs på Finntroll-apende riffing har vi nå blitt servert en Klezmer-aktig versjon av refrenget som introduksjon. Deretter er vi tilbake i samme velkjente arrangement, dog med mye fyldigere produksjon og ymse tilleggs-instrumenter. Dette er jo en låt som får det til å dirre godt i moromusklene, og utenom et litt repetitivt refreng holder det meste vann (øl?). Til slutt er det jo verdt å nevne teksten, som er en slags maltraktert bastard av norsk og tysk som helder ikke lar moromusklene hvile. Trollfest er ikke det mest sofistikerte bandet den Norske smeltedigelen har å by på, men i bandets valgte profesjon kan «raffinert» ofte bety kjedelig, og DET kan de i alle fall smykke seg med at de ikke er.
Mørk Materie – The Holy Land
Ute nå via A.X. Media Recordings
Tilsynelatende et soveroms-prosjekt fra de mystiske figurene Aidan Glass og 7yyy7yyy, Mørk Materie leverer en melange av undergrunns-former på sin nye singel «The Holy Land». De to grotte-boerne pendler mellom drivende, mid-tempo svartmetall og en atmosfærisk, nesten gotisk vibbe gjennom låtas ni minutter, det hele dynket i en knirkete, mørk growling som får det til å knake i stalagmittene. Det hele oppleves som en slags vanhellig kollisjon mellom Type O Negative og Satyricon‘s «Fuel for Hatred». Et annet band det virker ytterst passende å inkludere i samtalen er MOONKNIGHT, som også har publisert mengder med lo-fi svartmetall med astrale tendenser det siste tiåret.
«The Holy Land» er utelukkende reservert for fans av ekstreme undergrunns-uttrykk, men om du har toleranse for slikt kan jeg anbefale en tur gjennom den disige atmosfæren låta er badet i. Strukturelt sett er aggresjonen fint balansert med de langsomme, akvatiske, funeral doom-aktige clean-gitarene, og de ulike motivene knyttes tett sammen via repetisjoner og tilbakeblikk. Dette låter mer målrettet enn mye av de andre låtene bandet har liggende ute, så om dette indikerer den videre utviklingen tar jeg gjerne en titt på en eventuell full-lengder når den måtte komme ut.
Keiser – Far From Human
Ute nå via Non Serviam Records
Keiser er en kvartett fra Levanger som har brukt de siste fire åra på å jobbe seg gjennom de sedvanlige identitets-relaterte utviklingsfasene alle unge band må hanskes med. Etter den diffuse og lav-oppløste debut EP-en ‘Ascension of Ghouls’ vendte de ryggen til mer konvensjonell svartmetall og stupte blodtørst inn i en moderne reformatering av norsk blackthrash på debut LP-en ‘The Succubus’. Resultatet var et svellende riff-kalas uten like; et uhyre tett og teknisk knippe komposisjoner som kun manglet den siste lille finpussen for å hevde seg blant den piggete og lærkledte eliten av norsk blackthrash.
Med Septembers «Scourge of the Wicked» og nylig utgitte «Far From Human» fyller Keiser større sko enn noen gang tidligere. «Scourge…» rir en hektisk malstrøm av riff som ville gjort Nidingr stolt, kun avbrutt av tremolo-plukking hentet rett ut av dødsmetallens vepsebol. «Far From Human» oppskalerer disse elementene til arena-størrelse, en slagkraftig miks av Absu‘s plekter-akrobatikk og In Flames’ melodikk (vokalisten høres forresten ut som jeg forestiller meg Anders Fridén hadde gjort i en svartmetall-setting). Dette er mildt sagt lovende greier, spesielt gitaristen i meg hviner av vellyst hver gang strenge-duoen til Keiser smeller sammen korder så gnistene flyr. Sinte som lemen og farlige som et sankthansbål i stua, Trønderne i Keiser truer med Home Run i forkant av andreplata ‘Our Wretched Demise’ i November.
Ute nå via Nuclear Blast
Cadaver – Reborn
Lytt øre alle OSDM-fans i det langstrakte land, jeg har gledelig nytt til dere! Oppmerksomme (skal man si besatte?) som dere er har dere nok allerede fått med dere at legendene fra den tidlige norske dødsmetall-scenen, Cadaver, har våknet til liv igjen, men om dette kom overraskende på dere var det nok neppe negativt betont. Friske og uthvilte etter 14 års dvale signerte bandet med Nuclear Blast, hvor de slapp en EP med forrykende, Carcass-inspirert materiale som het ‘D.G.A.F.’ (Jeff Walker, bassist og vokalist i bandet gjestet for øvrig på førstelåta). I September annonserte de så en ytterligere full-lengder, ‘Edder & Bile’, som slippes i slutten av November. Grunnet Cadaver sin historie, som strekker seg helt tilbake til de første strømningene innenfor dødsmetallen, er dette et veritabelt event.
Singel nummer to siden annonseringen heter passende nok «Reborn», og riktig nok er det en gjenfødelse i mer enn bare navn. Der plater som ‘Hallucinating Anxiety’ bygget på grunnlaget til band som Amerikanske Autopsy og britene i tidligere nevnte Carcass, bærer den nye singelen preg av inspirasjonskilder som ligger mye nærmere hjemtraktene. Halv-melodisk tremolo viser til klassisk, svensk dødsmetall som Grave og Dismember, og golde akkorder og en raspete vokal gir assosiasjoner til norsk svartmetall. I tillegg bryter det ut et heidundrende thrash metall riff to tre-deler ut i låta, noe som tilfører ytterligere personlighet til lydbildet. Med et albumcover som presterer å være både tullete teatralsk og ekstremt elegant i fargebruken på en og samme tid er det tydelig at Cadaver har entret en ny fase som band. Tilfreds med å være et undergrunns-kort for Nuclear Blast virker som at de likevel har forberedt seg på en oppskalering. Det har de all grunn til å gjøre, ettersom singlene «Morgue Ritual» og «Reborn» er fengende death metal med presisjon og tæl i mengder.
Usignert, finnes på Bandcamp
Enrapture – Badlands
(Full disclosure, dette er singelen til bandet jeg og medskribent Alexander spiller i. Nevner den kun for å danne et komplett bilde av ukas utgivelser.)
Metallurgi 