anmeldelser – Side 26

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nifrost – Orkja

Nifrost er et friskt forsøk på å sprøyte nytt liv inn i sognametallen, der Windir og Vreid har stått støtt og litt ensomt som de vise mennene bak denne vestlandske svartmetallens melodiske, folkemusikkinspirerte og intense preg. ‘Orkja’ kommer etter to gode fullengdere fra henholdsvis 2016 og 2019 og to sterke singler, og under vingene til plateselskapet Dusktone har de med denne tredjeplata funnet et fundament preget av høy produksjonsverdi og et sound som peker i mange spennende retninger.

‘Orkja’ låter klart og storslått innimellom en god dose råskap, og mens uttrykket i all hovedsak ikke avviker spesielt mye fra alskens svartmetallkonvensjoner, ligger Nifrosts styrke i bandets evne til å la de melodiske, melankolske og folkemusikkinspirerte elementene i musikken sin fungere effektivt, men subtilt, innenfor et moderne og aggressivt svartmetalluttrykk. Mer enn Windir minner Nifrost kanskje enda mer om band som Winterfylleth, Wodensthrone og Agalloch, som på ulike måter har kommet langt med å kle hybriden mellom folkemusikk og svartmetall i en desto mer moderne produksjonsdrakt.

Nifrosts standardformler vil jeg påstå at kommer tydelig til uttrykk i åpningsstrekket på ‘Orkja’. Åpningslåta «Nauden» og førstesingelen «Eit siste ynskje» er begge sterke låter som veksler flott mellom melankolske melodier, heseblesende virvelvinder av svartmetall og mer groove-orienterte pusterom innimellom. Selv koser jeg meg nok imidlertid mest gjennom «Orkja brotna», som på litt over tre og et halvt minutt sirkler flott rundt et nokså uimotståelig melodisk tema som utkrystalliseres både gjennom gitarer og clean-vokal-koring; det er nesten så man tror man er i gang med en 12-minutter av selveste Moonsorrow.

Deretter går imidlertid Nifrost i litt andre retninger. Først gjennom «Hausten», som ved at ett enkelt hovedtema driver låta fremover i seks minutter, er platas desidert mest unike låt. Med bandets tålmodighet og låtas flotte lydteksturer føles dette vel så mye som et nikk til post-metallen som til folkemusikken, som aksentueres gjennom noen mektige clean-vokal-partier. At dette er et litt annerledes spor for Nifrost merkes nok av at låta med lengden sin nok kunne hatt godt av enda flere variasjoner i detaljene, og det går nok enda litt bedre på den påfølgende «Sirkel» – en låt som også er av det litt treigere slaget, men som blant annet med en rekke iskalde moll-akkorder nok har falt litt nærmere svartmetallstammen.

Disse to låtene er nok det friskeste pustet Nifrost byr på på ‘Orkja’, og om jeg skal trekke frem en negativ side ved plata er det nok at bandet nok kunne bydd på enda litt mer dristighet – all den tid de kanskje ikke alltid hadde lyktes helt med det. All sin kvalitet tatt i betraktning, er denne plata forholdsvis konvensjonell i stilen, og det helt unike ved Nifrost er nok ikke fullt ut etablert selv om bandet helt klart er godt på vei. Men så er det altså klart at bandet evner å imponere med verktøykassa de bruker, og plata avsluttes ikke minst med et ambisiøst brak av en ni minutter lang låt. «Ishjarte» fullbyrder på sett og vis ‘Orkja’ med en velfungerende struktur og noen virkelig storslåtte temaer; høydepunktene kommer som perler på en snor, og de gjør det vanskelig å gjøre noe annet enn å anbefale denne plata, all den tid den ligger innenfor en viss komfortsone.

Skrevet av Alexander Lange

Sundrowned – Become Ethereal

Become Ethereal | Sundrowned — Ute nå via Fysisk Format

Debutplata til rogalandsbandet Sundrowned, ‘Become Ethereal’, er et sjeldent norsk forsøk på å tolke den spennende, litt underlige og kontroversielle hybriden av ekstrem-metall, post-rock og shoegaze. Det innebærer naturligvis også at Sundrowned kaster seg ut i utfordringene som ligger i dette sjangerlandskapet, der det nok er naturlig å ønske seg at metall-elementene tilføyer intensitet til drømmende og støyete lydteksturer på en måte bare metallen kan. På denne plata er Sundrowned godt på vei til å etablere en slik balansegang, men like fullt demonstrerer ‘Become Ethereal’ hvorfor denne balansegangen er så viktig og krevende, og da også hva som sannsynligvis må til for å skille seg ut blant det høye antallet prosjekter som etter hvert har kastet seg ut i metalgaze-verdenen.

Det er fra starten av tydelig hvem Sundrowned lar seg inspirere av; i plateselskapet Fysisk Formats presentasjon av plata trekkes de franske blackgaze-legendene i Alcest og post-metal-mastodonten Rosetta frem, og tydelige assossiasjoner til disse gikk også gjennom hodet mitt da jeg hørte gjennom for første gang. Shoegaze-elementene er langt fremme i Sundrowneds musikk der støyete og effektbelagte gitarer maler drømmelandskapet, og metallen er kanskje først og fremst til stede gjennom det ganske energiske trommespillet og growle-vokalen som ligger ganske innbakt i lydbildene.

Sundrowned gir seg selv også et godt utgangspunkt med åpningslåta «Babel», som med et kult og rytmisk lekent åpningsvers og et knippe sterke melodier er et av albumets klart beste låter. Videre byr låtene helt klart på mange sterke øyeblikk, enten det er snakk om noen ganske storslåtte akkordskifter i «A Scent of Glimmer», det vakre clean-gitar-oppbruddet tidlig i «Ethereal» eller åpningssegmentet i «La Tristesse Durera Toujours», der bandet får satt i gang litt etterlengtet tyngde og groove.

Men at det her stort sett er snakk om enkeltdeler handler om det jeg anser som den store svakheten ved ‘Become Ethereal’, nemlig at musikken på denne plata ofte fortoner seg som i overkant lavmælt og retningsløs. På grunn av litt snille og endimensjonale gitarer leverer ikke produksjonen spesielt mye kraft i lydbildet på tross av at trommene er nokså høylytte, og til tider føles ‘Become Etheral’ nesten som et ambient-album – om jeg kan tillate meg å ta i litt. Mellom høydepunktene får man nemlig servert et litt ensformig og lite håndgripelig lydbilde, og mens Sundrowned helt klart evner å levere en luftig og drømmende atmosfære, er ikke dette så spennende og unikt at jeg fanges helt av det.

Så er nok også andre halvdel av ‘Become Ethereal’ en smule svakere enn første, der den kvinnelige vokalen på «The Eternal» ikke blir en så minneverdig affære som jeg kanskje hadde ønsket og bandet ikke lar det kule rytmiske utgangspunktet på «Ruins» få potensialet sitt helt forløst. Etter den litt anonyme «Monarch» skal det imidlertid sies at Sundrowned avslutter sterkt med «O Dom Da Fé», der man gjennom et storslått klimaks der synthene brukes godt og et helt nydelig clean-gitar-segment mot slutten virkelig får en tilfredsstillende smak av atmosfæren som ligger i albumcoveret. Og de sterkeste øyeblikkene på ‘Become Ethereal’ viser helt klart at Sundrowned har en del for seg, selv om det også betyr at de har mye å gå på i neste runde.

Skrevet av Alexander Lange

Beyond Man – Beyond Man

Å bli plukket opp av det finske plateselskapet The Sinister Flame er noe av det desidert største som kan skje et svart/dødsmetall-orientert undergrunnsband. Med sin evig brennende entusiasme for okkult og ritualistisk black/death er selskapet en av de mest konsistente leverandørene av høykvalitets-utgivelser innenfor uttrykket, et ry som har blitt opprettholdt via deres strengt bevoktede inngangsdør og korte liste over signeringer. Folk som har latt seg fortape i nyere utgivelser av band som Aethyrick, Ifrinn og Ordinance vet nøyaktig hva jeg snakker om, og vil dermed også være klar over hva som kan forventes av selskapets norske ny-signeringer, Beyond Man.

Trondheimsbandet Beyond Man har eksistert i over ti år, men har av ukjente årsaker ikke gitt ut noe mer substansielt enn demoer i løpet denne tiden. Nå har tiden altså kommet for å levere en lenge etterlengtet debut-plate, og den simultane signeringen med The Sinister Flame er en ytterst passende konvergens. Med sin okkulte, røyktjukke og ulmende black/death sklir Beyond Man enkelt inn i selskapets dedikerte rekker, og med dette apparatet i ryggen har bandet både sett og utnyttet muligheten til å levere enn av de beste, mest rendyrkete undergrunns-opplevelsene fra norsk territorie i 2021.

Etter en kort, stemningssettende introduksjon bryter Beyond Man ut i svermende svartmetall, tidvis avbrutt av ritualistisk pulserende trommer. «Helel Ben Sahar» gløder av rettmessig hat for religiøs forrang og elitisme, hvilket ser ut til å være en fellesnevner for bølgen av okkult svartmetall som har feid over Trondheim den siste tiden via Terratur Possessions-bandene Misotheist og Syning. Produksjonen foredler den allerede pure, anti-pietistiske undergrunns-åren Beyond Man hakker løs på med en varm og organisk miks som fremhever deres utemmede nidkjærhet på slående vis.

«Art Beyond Man», som stammer fra en demo bandet ga ut i 2008(!), byr så på en Sabbath-sk, doomy åpningssekvens som krones av singlene hi-hats og et infernalsk hyl som gjør blodet kaldt i årene. Dette er kun en kort avbrekk fra seremoniens kveldende hete, og bandet er ikke sene med å returnere til den evig forlokkende, kokende strømmen av black/death som renner gjennom platas indre. Det rituelle fokuset tilspisses etter hvert som plata nærmer seg sin konklusjon, og de avsluttende sporene «Ave Usera» og «The World Encircler» formelig koker over av inspirerte instrumental-prestasjoner og synergistisk samspill. Det ville også vært en grov overseelse å ikke nevne vokalene til «W.», ettersom den rabide og hemningsløse energien han angriper det tematiske stoffet med er en av største årsakene til at ‘Beyond Man’ låter så lidenskapelig fandenivoldsk som den gjør.

Med sine 33 minutter er ‘Beyond Man’ en potent og konsentrert dose okkultisme, en plate som formelig krever å bli hivd på anlegget i tide og utide. Beyond Man kaster ikke bort et sekund av platas korte spilletid på unødvendigheter og dilldall, men velger å fordype seg i den bunnløst virvlende black/death-kilden de har avdekket for anledningen. Jeg har virkelig ikke noe nevneverdig av kritikk å rette mot Beyond Mans debut, det er virkelig en utgivelse som for undergrunns-fanatikere kan vise seg å være en av årets mest levedyktige norske utgivelser, og en plate som bør være med i diskusjonen når året skal oppsummeres. Beyond Man kaster en brennende fakkel inn i den norske undergrunns-hulen med sin selvtitulerte debut, ‘Beyond Man’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forbidden – Ahrmak Thesus

Til slutt har vi lyst til å varsle om en sann obskuritet fra Bandcamps dypeste avgrunner. Det tekniske, avant-gardiske death metal-prosjektet Forbidden har sluppet sin første utgivelse ‘Ahrmak Thesus’ – en liten nøytronstjerne av en EP der fem usannsynlig raske og nærmest ugjennomtrengelige låter er konsentrert på ti minutter.

Fans av band som Portal og Imperial Triumphant vil nok kunne ha mye glede av dette, gitt at man aksepterer en litt mer primitiv produksjonsdrakt. Denne drakta fungerer imidlertid ganske så bra; gitarene ligger egentlig nokså klart til i lydbildet selv om det kan virke litt grumsete til tider, og er uhyre godt spilt der de maner frem bølger av teknisk dissonans. Trommene er kanskje enda mer tekniske og ligger nærmest mekanisk under gitarene og growlingen; aller kulest er det når Forbidden setter i gang tamme-brekk fra og med «Cultorex» som minner om hvordan trommene på Mayhems ‘De Mysteriis Dom Sathanas’ ble svøpt godt inn i en perfekt mengde romklang. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mortemia – «Death Turns a Blind Eye»

Morten Velands månedlige låtskriver-prosjekt ruller videre med låt nummer to fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Som nevnt i min anmeldelse av «The Enigmatic Sequel» nyter hver eneste låt på plata gleden av en unik gjeste-vokalist, og på «Death Turns a Blind Eye» er det Marcela Bovio fra (tidligere) Stream of Passion og MaYan som inntar rollen som sølvfjæret sangfugl. Marcelas klokkeklare røst og melodiske teft utgjør den klart største attraksjonee på «Death Turns a Blind Eye», men Velands ekspertise innenfor storslått, symfonisk metall skinner fortsatt gjennom i hvert bidige øyeblikk.

En melodisk frase på noe som høres ut som en spilledåse viser seg fort å være det sentrale musikalske temaet i en Amorphis-aktig melodisk dødsmetall-åpning. Veland tar så til mikrofonen på de growlede og tunge versene, før Bovio glimter til med et refreng som løfter låta til et nytt nivå. Produksjonen er massiv og kaloritett som alltid, men i denne gangen temperert med en lavmælt bro som åpner opp et eventyrlig og sart landskap i låtas midtseksjon. Cue den harmoniserte og episke ledegitaren, og det blir tydelig at Veland har truffet gull nok en gang med ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ andre låt. Jeg er spent på om prosjektets låter kommer til å danne en klar albumstruktur etter hvert som de slippes, eller om sluttresultatet mer eller mindre blir en samling gode singler. Er det en ting det ikke råder tvil over, er det at Veland og Bovio med sin andre singel fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ har fått meg fullstendig huket på sin symfoniske metall-krok.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Minneriket – «Sorg og Savn»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Med «Sorg og Savn» returnerer Stein Aksle atter en gang til sitt vandte svartmetall-uttrykk etter den filmatiske og stemningsfylte låta/musikkvideoen som var «Hjemlengsel». Med seg på laget har han Ingrid Maria, som med sine folkemusikalske vokal-arrangementer skyver prosjektet enda lenger ut i den paganistiske og natur-sentriske sfæren som har vært en sentral brikke i Minnerikets puslespill siden debuten i 2015.

«Sorg og Savn» er en tettpakket og svimlende låt som grunnet sine hyppige retningsendringer og dualistiske vokal-fremføringer minner meg sterkt om 90-tallets mer eksentriske norske svartmetallband. Låtas tettvokste barskog opplever stadig gjennomtrekk i form av strykernes plystrende vinder, atmosfæriske keyboards ligger som en dis over skogbunnen, og vandrende synth-plukk er som spredte stjerne-klaser i den kalde nattehimmelen. Alle enkeltelementene er logiske tillegg til Aksles intense svartmetallbase, men dessverre opplever jeg at helhetsopplevelsen er noe kaotisk og vanskelig å få grep på. Gjestevokalen til Ingrid Maria sklir ikke helt lett inn i Aksles utbroderte musikalske veggteppe, og iblant er det så mange elementer som konkurrerer om plassen at de står i fare for å kollidere med hverandre. Å rydde litt i presentasjonen vil gjøre underverker for det som egentlig er et rimelig egenartet svartmetall-uttrykk, og det vil også gjøre det enklere å legge merke til den dystre og arresterende poesien Aksle baker inn i sine låttekster. Stein Aksle leder oss gjennom en villrådig skogsflora på Minnerikets «Sorg og Savn».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fárbauti – «Slep Meg til Hel» & «Berget Må Åpna Seg»

Fárbauti er, meg kjent, Gjøran Skuggås femte aktive band per i dag, hvorav tre er solo-prosjekter. Hans nye prosjekt er ikke like utpreget eksperimentelt som musikken han gir ut under sitt primær-alias Skuggima∂r, men det blir også litt skivebom å kalle de to nyutgitte låtene «Slep Meg til Hel» og «Berget Må Åpna Seg» for helt ordinære.

Etter en ritualistisk black/death-åpning deiser førstnevnte ut i et desorienterende hav av brumlende bass og stopp/start-gitarer. Landskapet er generelt mer dødsmetall-orientert enn alt tidligere materiale jeg har hørt fra Skuggå, og det imperialistiske og mektige riffet som dukker opp rundt låtas midtseksjon vitner om at dette er et uttrykk han med fordel kan forske videre på. «Berget Må Åpna Seg», på sin side, åpner med et hårete doom-riff, før den detonerer i en svartmetall-eksplosjon lyttere vil kunne kjenne igjen fra et av mannens andre sentrale prosjekter, Gorr. For folk som ikke har lest omtalene våre av Skuggås prosjekter tidligere vil det være på sin plass å nevne at produksjonen bærer tydelig preg av hjemmestudioets begrensninger, og at låtene generelt oppleves som litt sporadiske og usammenhengende i strukturen. Av de to har jeg mest sansen for «Slep Meg til Hel», og håper Skuggå tar oppfordringen min til å leke seg mer med dødsmetall-sjangeren på sine fremtidige innspillinger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Terra Odium – Ne Plus Ultra

Etter 8 måneder med bloggskriving har det blitt tydelig for meg hvor lite oversikt jeg egentlig har over musikken som gis ut av norske metallgrupper til enhver tid. Ta for eksempel debutplaten til Terra Odium, ‘Ne Plus Ultra’. Man skulle kanskje tro at en supergruppe bestående av medlemmer fra Spiral Architect og Manitou med selveste Steve DiGiorgio på bass ikke ville gå meg hus forbi, spesielt med tanke på at både informasjon om prosjektet og ferdige låter begynte å sive ut på nettet for minst fem år siden. Dessverre er det nøyaktig dette som skjedde, så releaset av ‘Ne Plus Ultra’ kom som en gedigen overraskelse sist fredag. Den positive siden ved å være ute av stand til å finne frem til lett tilgjengelig informasjon på nett er at jeg fortsatt kan oppleve å bli fullstendig tatt på senga av en fantastisk utgivelse, og la det ikke råde tvil om at ‘Ne Plus Ultra’ er nettopp dette.

I tråd med bandets personale er Terra Odium et progressivt beist av en metallplate, fylt til randen av halsbrekkende instrumentalferdigheter og eventyrlystne teksturer. Progmetallen på ‘Ne Plus Ultra’ er dog av et mye mørkere slag enn vi finner på utgivelsene til Manitou og Spiral Architect, så mer passende sammenlikningsobjekter finner vi i band som Nevermore, Arch/Matheos og de dystre gråtonene som gjennomsyrer Dream Theaters ‘Train of Thought’. På sitt mørkeste befinner ‘Ne Plus Ultra’ seg faktisk i et territorie som grenser opp mot den progressive dødsmetallens klassiske hjørner, et område på metallens verdenskart som sjeldent besøkes av progmetall-band av Terra Odiums kaliber.

Plata starter sterkt med en av sine aller beste låter, «Crawling». Etter et frenetisk trommebrekk leder gitaristene Bollie Fredriksen og Øyvind Hægeland inn i en klassisk, vridende prog-korridor, før apokalyptiske orkesterteksturer blåser opp lydbildet betraktelig. Partier som sjokkerer med en uhemmet tyngde etterfølges av storslåtte akkordprogresjoner, og tilstede i miksens forgrunn til enhver tid finner vi de akrobatiske men smakfulle basslinjene til godeste DiGiorgio. Det var ikke så mye mer som krevdes enn «Crawling»s første par minutter for å overbevise undertegnede om at ‘Ne Plus Ultra’ kom til å falle i smak, og da de massive og bysantinske akkordene som avslutter låta veltet over meg og begravde meg fullstendig, ja da var jeg solgt.

Reisen gjennom ‘Ne Plus Ultra’ er en begivenhetsrik opplevelse som uten betydelige vansker klarer å holde lytterens oppmerksomhet over sin snaue times spilletid. Fra «Crawling» går veien videre til «The Road Not Taken», en poetisk og dramatisk adapsjon av Robert Frosts velkjente dikt av samme navn. «Winter» toner ned intensiteten med versenes glassaktige Cynic-gitarer, før «The Shadow Lung» igjen blusser opp til det som ender opp med å være platas tyngste strekk. Svevende over det hyppig skiftende landskapet ser vi Øyvind Hægeland, som skviser absolutt alt han kan ut av sitt innebygde instrument, spesielt på den 11-minutter lange prog-monolitten «The Thorn».

Det eneste ved ‘Ne Plus Ultra’ som fordrer kritikk er de tidvis noe uklare forbindelsene mellom enkelt-instrumentalister og låtenes harmoniske bakteppe. I enkelte strekk virker det som at det oppstår harmoniske uenigheter mellom medlemmer i bandet, og spesielt den tilslørte tonaliteten på «The Shadow Lung» byr på utfordringer for Øyvind Hægeland, som i fravær av en growlende andre-vokalist må forsøke å legge melodier over det kompliserte tonespråket. Utenom dette er det ikke mye behov for flisespikking; lydmiksen er helt forbilledlig, og de instrumentale prestasjonene er på det jevne med det beste sjangeren har å by på.

‘Ne Plus Ultra’ kom fullstendig uforventet ut fra min egen blindsone og tok meg med storm. Det finnes jo ingen garanti for at sluttproduktet blir bra når etablerte musikere bestemmer seg for å danne en ny enhet, selv ikke når musikerne er av Terra Odiums kaliber, så at ‘Ne Plus Ultra’ er en så sterk utgivelse som den er fortjener en aldri så liten feiring. For en kar som var relativt ung og uinnvidd i de norske progmetall-sfærer da Spiral Architect og Manitou var aktive har plata for alvor vekket lysten i meg til å sjekke ut de andre utgivelsene medlemmene i Terra Odium har tatt del i, en liste som i Steve DiGiorgios tilfelle er temmelig lang. For godt erfarne progmetall-lyttere fremstår nok ‘Ne Plus Ultra’ som en betimelig gave ovenfra, en rik og innhyllende plateopplevelse som kan besøkes igjen og igjen i de kommende åra, uten å miste sinn opprinnelige glød. Sterkt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Grotesque Hysterectomy – Dødsavantgard

Å kalle plata si for ‘Dødsavantgard’ signaliserer, om ikke annet, en uvillighet til å føye seg etter etablerte sjangertroper eller kopiere tidligere prestasjoner. Om man velge å legge vekt på ordet på ordet «avantgard», signaliserer det egentlig noe mye mer dramatisk enn som så, ettersom betegnelsen vanligvis blir brukt om kunst som virkelig bryter grenser og peiser på inn i farvann ingen andre har besøkt tidligere. I den forstand presterer nok ikke tredjeplata til det eksperimentelle dødsmetallbandet Grotesque Hysterectomy fullstendig å gjøre ære på sin egen prosjektbeskrivelse. Om vi derimot velger å dømme etter platas uvillighet til å anvende etablerte sjangertroper og kopiere tidligere prestasjoner, ja da får pipa brått en annen lyd.

‘Dødsavantgard’ er nemlig en kreativt overtent klasebombe av en skive. Det basale uttrykket dreier seg rundt en hektisk og reaktiv kombinasjon av dødsmetall og grindcore, men Grotesque Hysterectomy kaster så mye annet sjangergraps inn i sin allerede overfylte kjele at «dødsgrind» ikke er en tilstrekkelig betegnelse. Denne kreative «fuck it»-impulsen minner meg i grunn mye om bråkebøttene i Beaten to Death og Tottal Tömming (Morten Müller fra sistnevnte står forresten for vokalen på ‘Dødsavantgard’), om ikke så mye i sound, så i alle fall i sin kreativt sprelske natur.

Ettersom ‘Dødsavantgard’ gjør unna sitt fornødne på kun en halvtime, hadde det vært synd om den kastet bort tiden på sjangereksperimenter som ikke umiddelbart sprenger høyttaleren som om den skulle vært postkassen til en handlingslammet 80-åring. Dette er Grotesque Hysterectomy fullstendig klar over, så med unntak av den luskende og bass-forankrede broen på «Exema Erotica» blir vi utelukkende servert kinaputter og splintløse håndgranater på bandets nye skive. «Cranium Fear» åpner showet med en høyoktan og thrashende spurt, før «Half Life» veksler mellom svimlende Deathspell Omega-arpeggioer og kvernende dødsmetall-bunn på fornøyelig vis. Denne vekslinga mellom skingrende dissonans og tremulerende dødsmetallriff er en sentral karakteristikk ved ‘Dødsavantgard’, og en av de få røde trådende som gjør at ikke utgivelsen går opp i sømmene.

For med den mengden sære kombinasjoner av uttrykk man finner på ‘Dødsavantgard’ er det et under at reisen ikke oppleves som mer humpete enn den gjør. «Sexual Patina» (æsj) rekker ut en kaldsvettende hånd i form av en sjøsyk Jute Gyte-lead, før den kollapser i en sentrifuge av gledessenter-aktiverende rytmegymnastikk; «Worship» er som om Virus prøvde seg på støyrock og post-hardcore, ledet an av Alexander Konings shufflende og flyktige trommespill; og tittelsporet er så tjåka full av Voivodske teksturer at den kunne ploppa inn på ‘The Wake’ uten at noen leet et øye. Jeg har skriblet ned mye andre referanser og sammenlikninger i notatblokken min jeg kunne ha dratt frem, men dere har tatt poenget: ‘Dødsavantgard’ er en tettpakket utgivelse.

Og ja, dette idé-messige mangfoldet gjør at ‘Dødsavantgard’ kanskje ikke akkurat hevder seg blant de beste helhetlige album-opplevelsene i 2021. På samme tid er denne forakten for homogene byggesteiner et slags organiserende prinsipp i seg selv, og jeg kjenner at jeg bryr meg mindre og mindre om storstrukturens skavanker jo lenger jeg oppholder i dets kaotiske indre. Låtene på ‘Dødsavantgard’ er nemlig noen ordentlige dødsgrind-perler, og langlivede nok til at jeg kommer til å spinne dem gjennom sommeren. ‘Dødsavantgard’ er en forrykende og heseblesende tur gjennom dødsgrindens biologiske maskineri, og en utgivelse jeg kan anbefale alle fans av sjanger-agnostisk brutalitet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – Fallen

Dark Delirium er et metalcore-band fra Rogaland bestående av tre musikere: Halvar Moen på ledegitar, og brødrene Simeon og David Jakob Ekse på henholdsvis rytmegitar, bass og trommer (Simeon) og vokal (David Jakob). Gruppen har tidligere sluppet en EP ved navn ‘Rise’ og singelen «Slave of Darkness», som begge har blitt omtalt på bloggen. I omtalene mine rettet jeg et kritisk søkelys mot bandets låtstrukturer, enkelte produksjonsvalg og låttekstenes noe overbrukte språklige bilder, samtidig som jeg understrekte et potensial som jeg fortsatt mener er rimelig enkelt å skue i bandets mørke men tilgjengelige metalcore. På debutplata ‘Fallen’ virker det som at Dark Delirium har tatt mye av kritikken til seg, og resultatet er et knippe nye låter som utvilsomt er noen av de beste den unge trioen har servert oss så langt.

Borte er også den overlange introen fra debut-EPen, erstattet med en kort og stemningsskapende sirenesang kalt «Delir (Intro)». En dybdeladning detonerer i det fjerne, og et riff som kan minne om Gojiras nyere og alternativ-inspirerte materiale annonserer begynnelsen på tittelsporet «Fallen». Det blir umiddelbart tydelig at produksjonen har fått seg et betydelig løft siden sist; borte er ubalansen mellom instrumenter og lydeffekter, erstattet med en klarhet og trøkk som virkelig tydeliggjør gruppens kommersielle potensiale. Det kommersielle aspektet styrkes også ved at materialet på ‘Fallen’ fremstår som gjennomgående komplett, med en balanse mellom detaljer og strømlinjeformede teksturer som gjør at låtene sklir ned på høykant.

«Dark Secret» og «Slave of Darkness» er de to klareste høydepunktene på platas første halvdel. Førstnevnte har et av platas beste refrenger, et hardcore-aktig dragsug med vokaler som kunne vært skrevet av en ung M. Shadows, etterfulgt av et tungt og tilfredsstillende breakdown. «Slave of Darkness», på sin side, har en fabelaktig sammenbundet introduksjon som leder inn i et mørkt og chuggende vers. Det er ikke slik at Dark Delirium har pusset vekk alle strukturelle skavanker på sin nye skive, men ratioen flause versus fulltreffer har begynt å lene seg overveldende mot sistnevnte. Minneverdige øyeblikk finner vi også på platas andre halvdel, den In Flames-aktige «Tomb» og «Dying Light»s progressive dødsmetall-infleksjoner er spesielt verdt å nevne.

Selv om Dark Delirium har tatt betydelige skritt i riktig retning på sin debut er det fortsatt ting som må adresseres dersom bandet ønsker å klatre enda lengre opp i det norske metalcore-hierarkiet. Låtene på ‘Fallen’ har en tendens til å begynne utrolig sterkt, med introer og vers som bygger på hverandre på utsøkt vis, men som mangler de store og virkningsfulle refrengene metalcore av dette kaliberet trenger. Soloene og ledegitarene er voldsomt underutviklet i forhold til det bunnsolide riff- og rytmearbeidet vi finner i gitarspillet ellers på plata, og tekstene klarer ikke helt å legge fra seg de overbrukte metaforene som dominerer metalcore-sjangerens mest utleverende hjørner. La ikke disse punktene lure deg til å tro at ‘Fallen’ er noe annet enn en uvanlig sterk debut fra et såpass ungt metalcore-band, Dark Delirium er allerede tidlig ute med å peile seg inn på et mørkt, stemningsfullt og post-vinklet take på sjangeren de er ene og alene om i norden. Et par år nedover i løpet ser jeg det ikke som usannsynlig at trioen kan levere en ordentlig milepæl innenfor norsk metalcore, men for øyeblikket får vi se oss fornøyde med å nyte fruktene av et dedikert, ungt band som fyrer på alle sylindrene. Dark Delirium stepper up sitt eget game på sin debutplata ‘Fallen’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Plog – Mag Mell

Debutplata til Stoner/Doom-bandet Plog åpner med et par akvatiske, effekt-belagte gitarer som summer rundt hverandre i et minutts tid, som skimrende oljesøl i en vannoverflate. En sort og elektrisk ladet sky materialiserer seg ut av tomrommet over vannflaten, og etter et knapt, spenningsfylt sekund starter en stri strøm av enorme, magmatiske stoner-riff og skrallende trommespill. I løpet av sine første par minutter åpenbarer «Hell Rising» klart og tydelig hva som er esset i ermet til Trondheimsbandet Plog: et stoner/doom-sound av en størrelse og tyngde som gjør den i stand til å forskyve tektoniske plater.

Plog har allerede på debuten sin funnet frem til et tilfredsstillende og komplett stoner/doom-sound. Om dette er som følge av at enkelte av medlemmene har vanket i disse sjangermessige landskapene tidligere vet jeg ikke, men å ha musikere fra et band som Nathr i rekkene kan neppe skade om man skal navigere nedover doom-metallens sakteflytende elveløp for første gang. Med sin mystiske og tidvis okkulte tematiske vinkling blir det nærliggende for meg å sammenlikne Plog med band som Windhand og Subrosa, to band som bedre enn øvrigheten har klart å kombinere doom-metallens staselige uttrykk med stoner-sjangerens enorme gravitasjonskrefter.

Ryggraden til ‘Mag Mell’ er de fabelaktige riffene som gitarist Finn Von Schmedling tilsynelatende ser ut til å plukke ut fra eteren uten betydelige vansker. Samtlige av de fire sporene besitter et riff eller to av et kaliber som band med mindre selvkontroll ville kjørt i graven via uendelige repetisjoner, en impuls Plog heldigvis klarer å temme (i de fleste tilfeller). Men selv en kort full-lengder som ‘Mag Mell’ kan ikke leve og dø på riff alene, så bandet sørger for å skape variasjon via diverse virkemidler, om det er snakk om psykedeliske garasjeduetten for fuzz-gitar og renplukket bass(?) som åpner «They Bleed», eller den interdimensjonelle riften som åpnes i broen til tittelsporet.

Førstnevnte er med sitt stampende hovedriff, stakkato trommespill og sine monotone, uaffekterte vokaler et klart høydepunkt på plata. På skyggesiden finner vi faktisk singelen «Dead of Night», som til tross for en nydelig gotisk, Peaceville 3-aktig åpning blir trukket noe ned av vokalens lite overbevisende, aggressive fremtoning. Generelt sett er det vokalen jeg oftest henger meg opp i på ‘Mag Mell’, ettersom enkelte strekk (for eksempel slutten på åpningssporet) lider av intonasjon og uttale som ikke helt står i stil til platas ellers bunnsolide presentasjon, selv om det også skal nevnes at de mer messende og harmoniserte vokalpartiene vi finner ellers på plata fungerer aldeles utmerket.

Til tross for noen svake vokal-strekk og et par humpete instrumentale overganger er det altså en meget god debut vi har med å gjøre i ‘Mag Mell’. Riffene lander som kampesteiner på en gammel og morken trehytte, og de psykedeliske touchene skaper en vagt kosmisk og okkult vibbe som matcher albumcoverets monokromatiske abstraksjon. Plog – i likhet med objektet de muligens er oppkalt etter – brøyter seg gjennom mye av den vasne konkurransen de har i stonder/doom-landskapet i 2021, og leverer en skive som er lett å hive på anlegget og fortære fra start til slutt når enn sulten måtte melde seg. Det er dog ikke mye som må justeres for at musikken skal nå et enda høyere nivå, så jeg håper gruppen har planer om å gi ut mer musikk i fremtiden. Plog slipper en av årets tyngste norske sprengladninger med debutplata ‘Mag Mell’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Kal-El – «Dark Majesty»

Etter å ha hørt og skrevet om et litte knippe av låtene deres siste året har det blitt meg klart at Kal-El kan ansees å være en moderne inkarnasjon av selve ur-ånden til stoner rock-sjangeren. Det finnes ikke en eneste lyd-byte i diskografien deres som ikke lever og ånder stoner, alt er tappet rett fra det blytunge og dis-belagte grunnvannet som Sleep åpenbarte i 1990. Med en lydproduksjon som maksimerer gitarene og bassens destruktive sjokkbølger, samt en vokalist som låter som Ozzy Osbournes tapte sønn er Kal-El nærmest en naturkraft å regne, et utsagn som aldri har vært mer sant enn på singelen og tittelsporet til deres kommende plate «Dark Majesty».

«Dark Majesty» er en 8-minutters stoner-gigant som stamper seg bortover terrenget som et prehistorisk beist. Det struttende åpningsriffet har den samme wolfram-aktige tyngden til Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018, kanskje den mest betydelige målestokken vi har på hvor massivt og mektig stoner kan låte i det nye årtusenet. Trommis «Bjudas» deler ut perkussive blåveiser på metodisk vis, og Cpt Ulven spinner som alltid et mørkt, fabulistisk narrativ via sin gjennomtrengende og blankpolerte messing-røst. Med «Dark Majesty»s robuste lengde i mente tar bandet seg tid til å svanse seg litt på låtas bro, med feite, harmoniserte ledegitarer og en kataklysmisk avslutning som amper opp stemningen på slående vis. «Dark Majesty» er den klart beste låta jeg har hørt fra Kal-Els hold så langt, en gedigen stoner-jam som kommer til å bli spilt høyt og ofte gjennom sommer-månedene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Minas – «Rust in Your Veins»

Minas (tidligere Minas Tirith) har med sitt navnebytte i 2015 fullbyrdet et utviklingsforløp som har utfoldet seg gradvis siden bandet entret scenen i 1989. Trioen, som hadde sitt utgangspunkt i en meget eksentrisk form for progressiv ekstremmetall, har over årenes løp utviklet seg i retning mer konvensjonell progmetall, og et slags naturlig endemål kan sies å ha blitt nådd med på deres nye plate ‘Rigid Adherence’. ‘Rigid Adherence’ er en velpolert og strømlinjeformet utgivelse fylt av atletiske riff og glitrende gitarharmonier som ikke skyr solbleket og oppstemt hardrock når situasjonen kaller for det. En full anmeldelse av plata skal jeg dog ikke begi meg ut på nå, ettersom vi først skal ta en titt på singelen bandet slapp i starten av Juni, nemlig «Rust in Your Veins».

Etter en dyster og spenningsskapende introduksjon fylt av renplukkede gitarer, harmoniserte ledegitarer og dronende vokaler, klemmer Minas til med et av de smidige, Fates Warning-aktige riffene som kan sies å være grunnvollen til deres progmetalliske høyborg. Huggende, synkoperte gitarer sørger for å tilføre låta tyngde, og refrenget kontrasterer umiddelbart med et hook som ikke hadde vært utilpass i selskap med 90-tallets alternative metallgiganter. Lydmessig er alt som det skal være – produksjonen er skarp og punchy nok til å komplimentere deres nylig anskaffede kommersielle brodd -, men låtstrukturen har et par skavanker som svekker den totale sammenhengen noe. Det instrumentale mellomspillet mellom første og andre vers skaper et lite opphold i låtas fremdrift hvis hensikt ikke er tydelig for anmelder, og slutten på låta oppleves i tillegg som litt brå. Det er mulig disse strukturelle merkverdighetene gir mer mening i platekontekst, så jeg skal vente til neste uke med å spikre opp min protest på kirkedøra. Minas varmer opp til plateslipp med sit mest blankpussede og oppskalerte take på progmetall-sjangeren til nå på singelen «Rust in Your Veins».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Roots of Tragedy – «Memento Mori»

Roots of Tragedy har vært på snarbesøk i mangt et sjangermessig territorie siden prosjektet slapp sin første demo i 2006. Fra den nevnte demoens synth-draperte dødsdoom til det dystre djent-landskapet som preget debutplata ‘Doctrines’: brutaliteten kan ta mange former når man er én om den kreative prosessen. Felles for alle utgivelsene til mesterhjernen bak Roots of Tragedy, David Sandvik, er den kristne tematikken som deles av samtlige artister hos det sjanger-agnostiske selskapet OmniGod Music. På sin nye singel «Memento Mori» har pipa nok en gang fått en annen lyd, i dette tilfellet en slags Dimmu-fisering av moderne døds-core.

At Roots of Tragedys nyeste singel låter massivt er det ingen som kan benekte. Sandvik har aldri vært blyg når det gjelder å anvende mulighetene det moderne studioet tilbyr, og «Memento Mori» låter kolossalt, kraftig og (selvfølgelig litt) komprimert som følge. Etter en kort intro bestående av mørk ambiens og skinnende synth bærer det rett inn i en Fleshgod Apocalypse-aktig syklon av ekstremmetall-trommer, ruvende akkorder og jagende, symfoniske strykere. Som mye utpreget moderne ekstremmetall er det grunnleggende lydbildet utrolig kaloritett, så Sandvik gjør godt i å inkludere noen stakkede pusterom i form av rensunget vokal og piano-mellomspill. Låta er kvalitetsmessig helt på det jevne med større navn innenfor Sandviks valgte uttrykk (for eksempel Becoming the Archetype, hvis vokalist Jason Wisdom gjester på låta), så jeg håper at «Memento Mori» kan skaffe karen et større publikum enn han har hatt gleden av å nyte så langt i sin unge karriere.

Vi dekker ikke så forferdelig mye av denne typen metall på bloggen – fordi en av våre hovedkilder når det kommer til å finne frem til norsk metall, Metal-Archives, ikke fører arkiver på core-grensende metallmusikk – så ikke vær sene om å gjøre oss oppmerksomme på nye utgivelser innenfor nærliggende uttrykk. Det vil nemlig være altfor leit om vi går glipp av muligheten til å diskutere artister som Roots of Tragedy på bloggen, ettersom de er vitale biter i puslespillet som er norsk metall. Om du er fan av moderne ekstremmetall som truer med å svelge deg i et hav av hvite flammer, sjekk ut Roots of Tragedys «Memento Mori».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Nergard – Eternal White

Å kalle denne ukas favoritt for «Ukas Favoritt» blir egentlig litt feil, ettersom det symfoniske powermetall-bandet Nergards ‘Eternal White» ble sluppet for en god måned siden. Grunnen til at vi ikke har skrevet om skiva før nå, er at det ble sluppet så ufattelig mye god musikk denne måneden at vår faste spalte «Ukas Favoritt» ikke lenger kunne romme alle utgivelsene vi følte at fortjente en plass. Som følge av dette var det én skive som ble forskjøvet gang på gang, og det var nettopp ‘Eternal White’. At vi har valgt å gi den ukas favoritt en måned etter slippdatoen mener jeg faktisk at er en ganske stor lovprisning i seg selv, ettersom vi med enkelhet kunne ha gitt opp å finne plass til den i nevnte spalte og heller plassert den i plateoppsummerings-spalten vi poster hver torsdag. Dette gjorde vi altså ikke, ettersom det aldri ville ha føltes riktig for undertegnede å gi skiva noe annet enn den gjeveste tittelen vi kan utstede her på bloggen.

Nergards ‘Eternal White’ har nemlig prestert noe ingen annen powermetall-utgivelse har prestert tidligere. Powermetall har for meg alltid vært en sjanger som lever og dør på sin evne til å glede og fenge med stratosfæriske melodier og skamløst bombastiske gester. Jeg har aldri kommet over en plate innenfor sjangeren som har grepet tak i meg og fått meg til å føle noe særlig, ettersom den ofte corny, fantasy-relaterte tematikken som brorparten av stilartens praktikanter farer med sjeldent strekker seg lengre enn letthjertet underholdning. Dette har for første gang endret seg med ‘Eternal White’, en konseptplate hvis tematikk sentrerer seg rundt den ytterst reelle tragedien som var Karolinernes dødsmarsj i 1719, der over 3000 unge soldater mistet livet i vinterkulden.

Men det var ikke konseptet som først gjorde seg bemerket i mitt møte med ‘Eternal White’, det var det musikken som gjorde. Nergards powermetall er av en sort som hverken er overdrevet ned-dynket i farger og konfetti, eller utpreget corny. Dette gjør at rammen for lyttingen endrer seg fra det noe reduktive fokuset på catchy melodier og instrumentalt fyrverkeri i retning en helhetlig, fullblods albumopplevelse. Nergard tar denne utfordringen på strak arm og leverer en utgivelse som bugner av høye tinder, dype daler og dramatiske musikalske begivenheter.

Åpningssporet «God Forgive My Haunted Mind» presenterer fra første øyeblikk et låtformular som blir en gjenganger over platas spilletid. En jagende, stormende orkestral introduksjon setter den seriøse stemningen tematikken krever, før bandets golde og slagkraftige powermetall kommer byksende ut av de snøfylte vindkastene. Der symfoniske elementer i metall ofte låter som en dårlig kopi av de ekte varene, minner orkesterbruken på ‘Eternal White’ mer om den utsøkte og varierte bruken av teksturer som Kringkastingsorkesteret leverte på Dimmus ‘Abrahadabra’ i 2010. Deretter bærer det ut i nedtonte vers, oppbyggende broer og kolossale refrenger levert av en sangertrio som utgjør en fabelaktig, roterende rollebesetning (som også inneholder et gjesteinnslag fra selveste Tim Ripper Owens!) i Nergards teatralske vintertragedie.

Denne generelle låtstrukturen finner vi igjen på låter som «From the Cradle to the Grave» og «Beneath Northern Skies», men alltid variert nok til at det ikke føles ut som en sjelløs gjentakelse. Dette gjelder for øvrig samtlige av platas låter, ettersom Nergard aldri begrenser rytmeseksjonen sin til et ubetydelig støtteapparat bestående av mitraljøse-gitarer og power chords, men heller sørger for at hver eneste av platas seksjoner er gjennomsyret av instrumentale detaljer. I tillegg har vi låter som «Carry Me» og «Downfall» – førstnevnte en musikal-aktig power-ballade og sistnevnte en elektronisk ornamentert kraftpakke – som bidrar til å ytterligere variere terrenget.

‘Eternal White’ har noen sinnssyke høydepunkter i løpet av sine 50 minutter, hvorav åpningssporet «God Forgive My Haunted Mind», «From the Cradle to the Grave» og «Where No One Would Shed a Tear» er noen av dem. Blant disse ruvende fjellene av powermetall blekner dessverre platas midtseksjon noe. Det er ikke nødvendigvis noe galt med låtene «Carry Me» og «Beneath Northern Skies», de makter bare ikke å frembringe de samme utemmelige melodiene og instrumentale kunststykkene som sine låtsøsken. Dette lille søkket i platas indre er derimot fullstendig glemt innen vi når platas avsluttende låter, «Eternal White» og «Erasing the Memories». Historiens tragiske konklusjon blir formidlet via to låter som er så ektefølte og empatiske, så hjerteskjærende at jeg blir fullstendig satt ut av spill hver eneste gang jeg hører dem – en avslutning som virkelig må høres i kontekst av platas fullstendige spilletid.

Det er ingen tvil om at Nergards ‘Eternal White’ kommer til å stå igjen som en av mine personlige favoritter når året nærmer seg slutten, selv om jeg har forståelse for – og forøvrig er enig i – at plata har noen elementer som vil kunne jage bort enkelte. Vokalprestasjonene på ‘Eternal White’ er gjennomgående høye, men den melodiske halv-growlingen som dukker opp i de mest dramatiske strekkene er tegneserie-aktige nok til å fullstendig rive meg ut av opplevelsen i et øyeblikk eller to. Hadde det ikke vært for disse hadde jeg ikke hatt nevneverdig å kritisere plata for, med unntak av den noe svakere midtdelen jeg nevnte tidligere. ‘Eternal White’ har uansett noen av mine absolutte favorittlåter fra 2021 så langt, og jeg er dypt sjokkert over mangelen på oppmerksomhet plata har fått i spesielt norsk musikkmedia. Nergards ‘Eternal White’ er et gripende stykke konseptuell, symfonisk powermetall, og en plate jeg kan anbefale alle som er nysgjerrige på hva sjangeren kan utrette når den kombineres med seriøs, historisk tematikk heller enn sin sedvanlige høy-fantasi. Sjekk den ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Graular – Ashes

Ashes | Graular — Usignert, ute på strømmetjenester

Graulars nyeste EP ‘Ashes’ er med sine knappe 18 minutter definitivt en kompakt sak. Like fullt er det også en utgivelse der bandet rekker å illustrere et ganske så bredt spekter av spennende musikalske grep. Graular er i essens et band som enkelt plasseres innenfor den moderne progmetallen; innflytelsen fra Norges kanskje heteste band innenfor sjangeren for øyeblikket, Leprous, er nok spesielt tydelig, men assossiasjoner til en mengde andre band og prosjekter i ulike kanter av sjangerlandskapet melder seg stadig vekk. Graulars musikalske format er imidlertid samtidig ganske kortfattet og definert, og låtene på denne EP’en varer alle i kun 4-5 minutter. Det er også i større grad snakk om låter som beveger seg rundt et hovedriff eller et utgangspunkt fremfor å servere komplekse låtstrukturer og mange progressive vendinger; det progressive kommer snarere til uttrykk gjennom leken med mange musikalske impulser fra både metall og andre sjangere.

‘Ashes’ er en EP som holder min lytterinteresse oppe hele veien mye på grunn av de fire låtene skilter med litt ulike ting – uten at det går mye utover EP’en som en meningsfull helhet. Tittellåta er en flott åpning der bandet bygger stein på stein på et fundament av en clean-gitarmelodi, mens bandet på den påfølgende «Spitfire» lar post-metallske, The Ocean-aktige crunch-gitarer være i sentrum for en velbalansert låtstruktur. «Dark Triad» er sannsynligvis EP’ens beste, da særlig med tanke på det smått ikoniske og punchy hovedriffet, men også fordi bandet her, både i dette riffet og ellers, på spenstig vis peker i mange og kanskje litt uforutsette musikalske retninger – blant annet gjennom noen nesten power metal-aktige vokallinjer.

Vokalen er en stor styrke ved Graulars musikk, og denne får virkelig skinne i avslutningen «Collide» – en låt som vel nesten må kunne kalles en power-ballade i det at den både er EP’ens roligste og mest storslåtte låt. Etter 18 minutter blir det da tydelig at Graular byr på overraskende mye, all den tid man kan mene at bandet til tider er vel tett på enkelte inspirasjonskilder. Musikerprestasjonene er sterke, og ‘Ashes’ innevarsler nok først og fremst at de som venter på noe enda større fra Graular sannsynligvis har mye å glede seg til.

Skrevet av Alexander Lange

Hjól – Funeral Pyre

Hjóls svartmetall er naturalistisk på en måte som er vrien å forklare. Den fuzzy og støyete stormen av gitarer, trommer og skrik som runger ut av høyttaleren når man trykker play på deres debutplate ‘Funeral Pyre’ har nemlig ikke så åpenbare forbindelser til naturen som for eksempel trommer av dyrehud eller en selvspikket seljefløyte. I liket med plata til Vetter fra tidligere i år eksisterer det likevel et samspill mellom teksturene i musikken til Hjól som vekker assosiasjoner til jordsmonn, grov steinur, flisete trestammer og andre naturforekomster. Det er som at musikken dedikerer sitt fulle fokus til en slags frem-maning av Norske skogområder, en nordisk motpol til den yrende Søramerikanske faunaen man finner katalogisert i utgivelsene til Brasilianske Kaatayra.

Alt jeg har nevnt i mitt første avsnitt er dog basert på subjektive følelser og bilder som ble vekket i løpe av mine mange gjennomlyttinger, og er ikke noe jeg kan lene en hel omtale på. De konkrete musikalske elementene må også tas i betraktning, og på dette området gir Hjól meg en hel del å snakke om. ‘Funeral Pyre’ er en svartmetallplate som er utpreget primitiv, rå og lo-fi i sin presentasjon, men åpenbarer også et overraskende utbrodert og sofistikert reisverk dersom man legger den under lupen. Denne konflikten mellom brutalitet og yrende kreativitet er det som har endt opp med å definere opplevelsen for meg, en balanse som kanskje vil variere dersom bandet bestemmer seg for å skrive flere utgivelser.

Introduksjonen «Intro: Funeral Pyre» er et stemningssettende instrumentalspor som kan minne om Agallochs «They Escaped the Weight of Darkness» krydret med HBOs cinematiske middelalder-trommer. Hjól har valgt å følge opp denne introen med en av platas mest hektiske numre, kanskje for å sette en slags standard for nivået på auditiv avstraffelse som må kunne takles for å få det maksimale ut av plata. «When the Serpent Meets the Crown» er en rasende, tumlende elv av melodiske svartmetall-gitarer, innpakket i en lo-fi-produksjon som truer med å fullstendig sluke de mest intense seksjonene. Fra «When the Serpent…»s spurt bærer det så over i «Everlasting Forest», som med sin mystiske og mer dempede atmosfære er som en måneopplyst nattevandring i forhold.

På dette punktet har vi ankommet platas kjerne, et trelåters-strekk som med enkelthet troner over sine tilgrensende brødre. «Under the Pale Moon» byr på noen av platas klareste motiver og plutselige oppbluss av voldsomme infernoer, «Lighthouse» tryller frem en eldgammel og melankolsk atmosfære via en simpel men fantastisk effektiv synth, og «Be Slave No More!» foretar et brått skifte fra folkelig klimpring til stormende svartmetall som utgjør platas mest minneverdige øyeblikk. Dette strekket er helt forbilledlig, og er grunnen til at jeg tror ‘Funeral Pyre’ for enkelte lyttere vil kunne være årets plate. Utgivelsen rundes av med det nydelige – om noe lange – mellomspillet «Raventale», og en siste, rasende ild i form av avslutningslåta «Mother Earth».

‘Funeral Pyre’ er for meg en råsterk plate som med noen enkle grep kunne vært enda bedre. Den lav-oppløste miksen er veldig effektiv når det kommer til å sprite opp de mer direkte partiene med en autentisk råskap, men ender også opp med å kamuflere mye av de fantastiske instrumentale grepene Hjól foretar seg over platas spilletid. Dette er dog et spørsmål om preferanse heller enn objektiv kritikk, og jeg har forståelse for lyttere som ikke ønsker å ofre platas illsinte glød til fordel for økt klarhet. ‘Funeral Pyre’ er en liten sleeper-hit i årets sjette måned, en godt bortgjemt undergrunns-plate som vil trollbinde mesteparten av de standhaftige Bandcamp-eventyrerne som finner frem til den.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Glaumni – Simulacra Diabolicum

Svartmetallplater av enmannsprosjekter på Bandcamp er det for så vidt nok av – derfor er det også litt ekstra kult når noen av dem har noe positivt overraskende å by på. Trønderske Glaumni er avgjort et prosjekt som passer innenfor kategorien, og joda: Her er inspirasjonskildene fra annengenerasjons svartmetall enkel å spore, musikerprestasjonen er tidvis slurvete, og produksjonskvaliteten er virkelig ikke høyere enn det den trenger å være og preges av litt irriterende elementer som en tidvis overflødig delay-effekten på en litt vel høylytt skrikevokal. Likevel evner Glaumni på sin nyeste utgivelse, ‘Simulacra Diabolicum’, å vise noe litt spesielt. Her er det nemlig snakk om en plate som føles som en sann enhet, og som i det også byr på en musikalsk reise som er av sjeldent høy kvalitet for et slikt prosjekt.

Etter et ganske lite bemerkelsesverdig – men likevel godt! – åpningsstrekk kommer nemlig en låt som «Hiul oK Steile», der Glaumni manøvrerer seg usannsynlig godt gjennom vidt ulike segmenter av både ambient-partier og beinharde riff; sammenhengen føles nemlig svært naturlig. Prestasjonen fortsetter ut i «Nebula Black Principle», som riktignok er en mer ordinær svartmetallåt, men der Glaumni evner å holde det spennende hele veien gjennom – særlig ved hjelp av et godt melankolsk tema mot slutten. Mer eksperimentelle trakter utforskes imidlertid igjen på avslutningen «Telepathic Vortex Deceased», som åpner med et svært dynamisk og interessant ambient- og drone-parti, går over i et litt mindre bra clean-vokal-parti, og runder av med flott pianospill som – igjen – føles naturlig plassert. Med det vil jeg definitivt anbefale ‘Simulacra Diabolicum’ – særlig for fans av sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Grillfeast – Fuck You, Pt. 1

Til slutt har vi en liten obskuritet vi må nevne, den kreativt rastløse og omstreifende førsteutgivelsen til anonyme Grillfeast. Med sine fire facebook-likes kan ikke gruppen sies å være noen enorm markedskraft, men bandnavn og albumtittel tatt i betraktning tviler jeg på at dette er noe som plager bandet i stor grad. Bandets Bandcamp-bio forteller deg egentlig det meste du behøver å vite om prosjektets natur, og etter flere gjennomlyttinger kan jeg skrive under på at den sporadiske, lavterskel-tilnærmingen til låtskriving bioen insinuerer reflekteres i musikken. Dette ender dog opp med å virke i utgivelsens favør, ettersom fokuset på lystbetont og ukritisk skriving har resultert i 11 låter som er mer fengende og underholdende enn de har noen rett til å være.

‘Fuck You, Pt. 1’ slår meg egentlig mest som en slags metall-mixtape enn noe annet, ettersom lydbildet varierer noe helt utrolig over platas spilletid. Tøffende svartmetall-tog som «Death Save Us» deler plass med mer industrielle varianter som «Napalm Rain», tidvis avbrutt av energiske og punk-inspirerte råtasser som «Carnivorous». Variasjonen sørger for at lytteopplevelsen er underholdende fra start til slutt, selv om det kanskje ikke står i fare for å samle seg til et større «statement» som følge. Jeg tror ikke Grillfeast har så mye større aspirasjoner som prosjekt enn å ha det moro med øl og låtskriving, og kanskje å la denne moroa smitte over på eventuelle lyttere som har en knapp time å avse. Jeg har i det minste hatt det moro med ‘Fuck You Pt.1’ på diverse reiser i det siste, så om du er i humør til å høre et par lekne svartmetall-kreasjoner skrevet av salongberusede musikere er det bare å svinge innom Grillfeasts Bandcamp.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Diskord – «The Endless Spiral»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Diskords tredje singel fra deres kommende utgivelse ‘Degenerations’ åpner med øregangs-tirrende streng-skraping, som skroget til en gedigen tanker mot havbunnen. Alarmerende dissonanser og mekaniske hugg smyger seg etter hvert inn i lydbildet, støttet oppunder av en basslinje som ikke hadde følt seg ubekvem på en brutalistisk støyrock-plate. Kroppstunge og organiske trommer leder oss gjennom en serie med kantete dødsmetall-korridorer, samtlige dekket fra tak til gulv med tepper av skingrende ekstrem-psykedelia. Er det forresten strykere jeg hører?

Å høre på den tekniske, eksperimentelle dødsmetallen til Diskord er litt som å sitte i en støvete kjeller og lure på om du har feildosert mens kaldsvetten renner. Til tross for at det basale uttrykket inneholder tydelige og lett gjenkjennelige elementer fra klassiske, ekstreme stilarter er det hele satt sammen på en måte som fremstår som svært ubundet og forankret. Enkeltelementene reagerer som stoffer i et reagensrør, og strukturen som følger er på en og samme tid organisk, livaktig og en smule urovekkende. Om jeg skulle forsøke å oppsummere opplevelsen i en eneste setning, ville jeg sagt at Diskord er som at Atheist vokste opp på gata utenfor et kunstgalleri. Abstrakte kunstmalerier som albumcover blander seg med et uttrykk som til tross for sin tekniske fremtoning også er primitivt og brutalt, en likning det ikke er mange andre enn Diskord som makter å balansere. Singel nummer tre fra ‘Degenerations’ er altså blinkskudd nummer tre av tre mulige, så det er bare å opprettholde forventningene som ble vekket av «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations» tidligere i vår.

Skrevet av Fredrik Schjerve

ILLT – Millennial Judas

Roy Westads ILLT imponerte meg for en to måneders tid siden med singelen «Sons of the Northern Lights», og «Millennial Judas» tar opp tråden etter denne i det som til nå har vært en lang og voldsom opptakt til prosjektets debutplate ‘Urhat’. Nå er faktisk alle låter unntatt to sluppet, og med det er nok også ILLTs musikalske uttrykk for lengst etablert; her er det snakk om en smeltedigel av ulike elementer innenfor ekstrem-metallen plassert innenfor lange og nokså komplekse låtstrukturer.

ILLT befinner seg i mine ører først og fremst i skjæringspunktet mellom svartmetall, thrash metal og progressiv metall. Med sin hypermoderne produksjon og hyperaktive uttrykk finner jeg også likheter med grind- og industrial-elementene som finnes i musikken til for eksempel Anaal Nathrakh. Dette er nok også en treffende beskrivelse for «Millennial Judas», der man etter en lang og rolig, men ganske svartmetallaktig intro kastes inn i en virvelvind av heseblesende riff. Riffene står støtt både sammen og på egne ben, og som før evner Westad å håndtere komplekse låtkonstruksjoner godt. På «Millennial Judas» irriterer jeg meg imidlertid noe over den ganske komprimerte og hardcore-aktige vokalen – en type vokal jeg heller ikke synes gjør seg like godt over musikken som ellers. Kanskje er det et bilde på risikoen som ligger i å mikse og trikse med mange ulike typer undersjangre av metall. Like fullt er det dette, mer enn nyvinninger i seg selv, som er det mest interessante med Westads prosjekt.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – Cry (live)

Hardrock-bandet Conception har som første steg i en crowdfunding-kampanje sluppet en live-versjon av låta «Cry» – en låt som, så vidt jeg har forstått, ikke er sluppet før. Dette er en habil liten sak på drøye seks minutter som nok først og fremst vil treffe fansen av bandet, og som i mine øyne ikke kan beskrives som verken uinspirert eller spesielt overveldende. Her bruker bandet de første minuttene på en ganske omhyggelig og god oppbygging til låtas første refreng, og særlig bruken av bassgitaren er her spenstig. Jeg synes imidlertid refrenget, der kompgitaren ligger ganske lavmælt i høyre øre, mangler litt kraft – særlig i lys av at dette er en live-versjon. I tillegg synes jeg ikke gitarsoloen mot slutten er spennende nok til at jeg unngår å føle at låta går litt på tomgang uten mye mål og mening etter hvert. «Cry» er nok imidlertid bra kost for de som allerede er investert i Conceptions progressive hardrock-univers.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

‘iota’ er debutplata til bandet Messier 16 – et Oslo-band som helt klart befinner seg under den moderne progressiv-metall-paraplyen, og som i forlengelsen av det også leker seg med en rekke elementer fra svartmetallen og diverse teknikaliteter man finner innenfor mye moderne death metal. Slektskapet med førstnevnte undersjanger er kanskje mest iøyenfallende; dette er progressiv musikk som minner meg spesielt mye om Emperors to siste plater og ikke minst mye av frontmannen Ihsahns solomateriale i ettertid, mens det på en annen side sender meg minst like mye om de mer avant-gardistiske og dissonante tendensene i musikken til mer moderne band som Dodecahedron og Thantifaxath. Her er det utvilsomt intrikat gitarspill som ligger i kjernen av musikkens høye grad av kompleksitet.

For Messier 16 sin del resulterer dette i en plate som først og fremst preges av uhyre god låtskriving. Dette var på alle måter innevarslet av alle de tre singlene som ble sluppet i forkant – tittellåta, «Lotus» og «Rho» – der både fantastisk kreativt akkordspill, guffen skrikevokal, spennende bruk av dissonans og velfungerende låtstrukturer underbygde den høye kvaliteten.

Så er det nok egentlig ingen dårlige låter på ‘iota’ for øvrig, snarere tvert imot. Åpningsstrekket er helt utsøkt, der «Singular» og «Omnicron» glir flott inn i hverandre og utfyller hverandre svært godt før de litt lengre og mer progressive «Sigma» og «Equinox» tilfører litt mer variasjon med litt tyngre, melankolske og mer atmosfæriske strekk. Midten av plata, der «iota» og «Lotus» står støtt på hver sin side av den kule interluden «Haze», er muligens utgivelsens sterkeste segment. Den avsluttende tredjedelen er nok hakket svakere, noe som henger sammen med at jeg synes «Zenith» og «Zeta», på tross av å komplementere hverandre godt, ikke alltid virker like fokuserte i oppbygningen til det ganske så gode klimakset på sistnevnte låt. Deretter sørger imidlertid «Rho», ikke helt overraskende, for en særdeles god avslutning på ‘iota’, som da ender opp som en plate jeg først og fremst lar meg imponere stort over når det gjelder hva Messier 16 har klart å komponere seg til.

En litt mer generell innvending jeg har handler først og fremst om produksjonen. Lydbildene mangler i mine øyne en del bunn der bassen havner ganske langt bak, og basstromma leverer ganske lite trøkk. Når gitarene samtidig er såpass diskantbefengte – og ofte i høye toneregistre – synes jeg dermed lyden kunne hatt godt av enda mer balanse. Det nokså hypermoderne og litt komprimerte preget som følger med synes jeg nok gjør at mange av innslagene av klassisk musikk, både introduksjonen – som er en flott tolkning av et stykke av den russiske komponisten Alexander Scriabin – og særlig interluden «Bore», føles litt atskilte i platesammenhengen i stedet for å gå opp i en høyere enhet med metallen. I tillegg synes jeg innslaget av den Leprous-aktige clean-vokal lider litt samme skjebne, der den ofte blir litt vel platt og lavmælt der den dukker opp.

Om disse innvendingene er betydelige, er de imidlertid også ting jeg mener ofte blekner i forhold til det Messier 16 faktisk får til på ‘iota’. Som en selvutgitt debutplate – ja, for det er det det er!… – er dette først og fremst virkelig imponerende saker. Her pekes det i utrolig mange spennende retninger for bandet, og ‘iota’ er et type statement som også innevarsler høye ambisjoner vi kanskje ennå ikke har hørt alle konturene av. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Thyruz – Bauta

Thyruz er et svartmetallband fra Eidsvoll med fire utgitte full-lengdere og en historie som strekker seg helt tilbake til 1999. Til tross for denne betydelige fartstiden har jeg altså ikke sjekket ut musikken deres før nå, trolig grunnet noe så overfladisk og grunt som at albumcovernes 2000-talls svartmetall-estetikk ikke appellerer til meg personlig. Som følge av bloggens målsetning om å dekke all ny, norsk metall har jeg nå endelig sett meg nødt til å konfrontere mine egne forutinntatte holdninger, og dermed fordype meg i plater jeg ikke nødvendigvis ville grepet etter ellers. Dette har bydd på mange positive overraskelser det siste halvåret, og Thyruz kan definitivt sies å være en av dem, ettersom deres fjerde full-lengder ‘Bauta’ byr moderne svartmetall som formelig sitrer av kreativ rastløshet.

Som fan av ‘Rebel Extravaganza’ burde jeg ha visst bedre enn å forhåndsdømme en plate basert på sitt visuelle design, men mitt menneskelige sinn er nøyaktig like flyktig og irrasjonelt som hos øvrigheten. Passende nok viser Satyricons eksperimentelle opus seg å være en viktig ledetråd i søken etter å forstå ‘Bauta’, ettersom Thyruz har mye til felles med det legendariske andrebølges-bandet. Den kreative rastløsheten og idemessige variasjonen er jo en ting, men det er også elementer på bandets nye skive som kan virke direkte inspirert av Satyricons mangefasetterte diskografi. ‘Bauta’ byr nemlig på stampende og omtåkede riff som kan minne om de mer suggererende strekkene på plater som ‘Volcano’ og ‘Now, Diabolical’, i tillegg til rytmiske finurligheter og tekniske utbrudd som kan beskrives som en miks av nevnte ‘Rebel Extravaganza’ og Immortals mer aggressive materiale. Sleng med en liten dæsj melodisk storslåtthet ala Emperor, samt Mayhems flerrende mollakkorder, og du sitter igjen med et bilde som delvis beskriver innholdet på ‘Bauta’.

Men det er ikke nødvendigvis rettferdig å oppsummere Thyruzs utelukkende via referanser, ettersom det er en viss ubestemmelighet ved musikken deres som både skiller bandet fra mengden og tilslører identiteten deres noe. Samtlige av låtene på ‘Bauta’ inneholder mengder av sterke ideer og ukonvensjonelle perspektiver på svartmetall-sjangeren; det er kun det at opplevelsen av plata domineres av en følelse av at det er et eller annet som hindrer kabalen i å gå opp fullstendig. Om det er den noe diffuse produksjonen eller mangel på en uttrykksmessig rød tråd som plager meg vet jeg ikke, jeg vet bare at det gjemmer seg en fantastisk plate i ‘Bauta’s indre som ikke helt kommer til uttrykk.

Det som for meg virker som en litt usammenhengende helhet kan jo for andre bare fremstå som en rikholdig variasjon, så på dette punktet oppfordrer jeg leserne til å forme sin egen mening. På ‘Bauta’s beste låter føler jeg også at sistnevnte synspunkt best skildrer virkeligheten, kanskje spesielt tittelsporet. Det gyngende og nesten arrogante riffet som åpner låta er et fantastisk hook, og det «Frost»-aktige og slagkraftige trommespillet til «Mjølner» bidrar til å klemme maksimalt med groove ut av låtas mer direkte partier. I tillegg har vi det episke og melodiske svartmetall-strekket som åpner seg rundt låtas midtpunkt, som etter å ha transportert sinnet til en frostklar og måne-opplyst natt kaster river oss rett tilbake til åpningsriffets svingende pendel. Denne låta er helt fabelaktig, og bør sjekkes ut sporenstreks av fans av tidlig 2000-talls svartmetall.

Som sagt er ikke helhetsinntrykket overbevisende nok til å virkelig selge ‘Bauta’ for meg personlig, men ikke la det stoppe deg fra å kaste deg hodestups ned i Thyruzs turbulente og mangefasetterte avgrunn. ‘Bauta’ er litt som et rammeløst men flott maleri: fylt til randen med detaljer, gripende motiver og utsøkt håndtverk, men uten det siste – dog ikke ubetydelige – avgrensende elementet som ferdigstiller og fullbyrder verket. Jeg har uansett hatt stor glede av tiden min med ‘Bauta’, og betviler ikke et sekund at Thyruz er i stand til å skrive en udødelig svartmetallskive dersom forholdene ligger til rette. ‘Bauta’ er et villrådig og uregjerlig beist som kaller tilbake til 2000-tallets eksentriske innovasjoner, og anbefales fans av modernisert og ukonvensjonell svartmetall som ikke skjuler sin kjærlighet for sjangerens fundamentale utgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mortiferuz – Sjelferd

Sjelferd by Mortiferuz on Prime Music — Ute nå via 3070552 Records DK

Gode, velkjente svartmetallformler kastes i denne debutplata til Mortiferuz Dette er et enmannsprosjekt bestående av Ramnsvarturh – en skikkelse som har erfaring fra prosjekter som Nattkvad og Forlorn Silence under beltet. En del av låtene på ‘Sjelferd’ fikk vi allerede i november i fjor gjennom spliten ‘Mortification of the Human’, som Mortiferuz slapp med Unprocreation, og pakka vi får servert nå er en femti minutter lang plate på syv låter der Mortiferuz gjør det aller meste ganske riktig – om enn med noen skavanker underveis.

Mortiferuz‘ musikk plasseres kanskje best i et krysningspunkt mellom de mystiske og smått melankolske vibbene kjent fra folkemusikkinspirert svartmetall og black-thrashens hurtighet. ‘Sjelferd’ åpner i ambient-traktene i den lavmælte – og litt lange introen – på «Svunnen Tid», før lytteren kastes ut i et strekk av mørke, drivende svartmetallriff. «Svunnen Tid» er en helt grei åpning på plata, da på tross av et knippe litt uinteressante riff og en rolig outro der hvinende lead-gitarer kommer litt dårlig ut. Noen virkelige høydepunkter kommer imidlertid i låtene etterpå, der Mortiferuz koker opp bra pacing og noen særdeles gode akkordrekker i «Skoddelagt» og «Sorgtungt». Prestasjonene gjentas på «Untrodden Path-Kingdom of Sorrow», platas kanskje beste låt, litt senere, der man også får se litt flere sider av gitarspillet – både klassiske tremolo-drevne riff, frenetiske lead-gitar-sekvenser og noen særdeles velfungerende tyngre og mer melodiske partier.

Det mer negative ved ‘Sjelferd’ som helhet handler nok først og fremst om to ting. Det ene er vokalen, som jeg synes bærer preg av litt repeterende strofer og tidvis mangel på trøkk. Det andre er at plata – i forhold til lengden – nok er litt vel ensformig i bunn og har litt for få virkelig sterke øyeblikk. Noen hederlige forsøk på mer variasjon gjøres i den litt mer doom-befengte «Shades of Oblivion», men uten at jeg lar meg helt overbevise av kvaliteten. Bedre går det imidlertid når thrash-elementene får skinne mer i avslutningslåta «Trolldom» – og til syvende og sist er ‘Sjelferd’ en habil svartmetallplate som bør være verdt en lytt for alle som har sansen for sjangerens bestanddeler.

Skrevet av Alexander Lange

Kaos Manifest – The Illusion of Freedom

Kaos Manifest er et splittert nytt dødsmetallband fra Sør-Norge som opererer med et tidsperspektiv splittet på midten mellom fortid og nåtid. Debut-EPen deres ‘The Illusion of Freedom’ har sitt utgangspunkt i 90-tallets svenske innovasjoner, men flere enkeltøyeblikk (samt produksjonen) argumenterer for at bandet ikke har valgt å sette strek ved millenniumskiftet hva angår egne influenser og påvirkninger. I det store bildet kan ‘The Illusion of Freedom’ ansees å være en oppdatert utgave av Dismembers yrende gitarer plassert i en rytmisk kontekst som ikke skyr unna en veivalsende groove eller to.

En av EP-ens høydepunkter får vi servert allerede etter startskuddet, nemlig den rullende og dødsthrash-berørte «The Inevitable». Etter en rytmisk skuddsalve av en åpning leverer bandets to gitarister en serie av heseblesende svenske dødsmetall-riff, samtlige spilt med frenetisk høyrehåndsteknikk eller over dobbel-bass som får det til å verke i både hender og føtter av rent empatiske årsaker. Refrenget åpenbarer en mot-melodi i ledegitaren som tilfører et hint av kommersiell dødsmetall, før låta ender med huggende gitarer og en neoklassisk solo som – garantert utiltenkt – vekker assosiasjoner til enkelte av ‘The Blackening’s instrumentale saltomortaler. Bandets tilnærming til struktur er svært overbevisende, og viser en vilje til å strekke seg forbi fete enkeltsegmenter i retning komplett låtskriving.

Den vridende, svenske dødsmetall-ormen viser sine gyselige hoder på «Sand Creek Massacre» også, denne gangen satt i kombinasjon med et riff som i sin stampende gange kan fremstå som en dødsmetallifisering av vikingmetallens krigsglade lynne. Singelen «Holodomor» endrer så kursen med en hardcore-relatert huleboer-åpning, før lydbildet blir overfalt av noen kolossale oktaver som hentet ut ifra Immolation og Niles mektigste øyeblikk. EP-en avsluttes så med sitt andre høydepunkt, det intense black/death-dragsuget «Greed». Den hektiske og uforutsigbare strukturen hinter om mulige utviklingsretninger for bandets videre utgivelser, før det My Dying Bride-aktige postludiet setter strek på overraskende melodisk og inderlig vis.

‘The Illusion of Freedom’ er en sterk førsteutgivelse for en gruppe musikere som hovedsakelig har vanket i svartmetallens dunkle skoger i sine tidligere år. Kaos Manifest vet hva som får den distinkte, svenske dødsmetall-riffinga til å hoppe ut av høyttaleren, og de vet også å balansere den med små pustepauser hvor andre stilistiske trekk får dominere. Det kan hende at den punchy og velpolerte miksen er nok til å få den mest forråtnede dødsmetall-eliten til å vende seg bort, men for fans av halvmoderne dødsmetall som går rett for strupen er ‘The Illusion of Freedom’ en strålende tillegg til platesamlingen. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Øksehovud – Makt, Høyhet, Herredømme

Ny uke, ny (antatt) norsk utgivelse fra plateselskapet Nithstang Productions. Er det en ting som overrasker meg etter å ha hørt et par demoer fra det rå svartmetall-pushende plateselskapet, så er det hvor lett det er å skille mellom de ulike artistene lydmessig. Lo-fi svartmetall-selskaper har en tendens til å bestå av 20 artister av helt samme sort, men basert på de to artistene fra Nithstang vi har dekket her på bloggen er kvalitetskontrollen litt strengere der i gården. Vevstols ‘Nordvestpassasje’ var en fordervet og forpunket svartmetallskive med mengder av trøkk – om noe monoton i lengden -, og Øksehovud operer med en atmosfærisk og Sognametal-farget svartmetall som ikke er redd for å svinge innom mer direkte og Darkthrone-inspirerte territorier.

Men heng deg for guds skyld ikke for mye opp i ordene «atmosfærisk» og «Sognametal»; det er først og fremst støyende og tinnitus-fremkallende, lo-fi svartmetall vi har med å gjøre her. Produksjonen låter som et kassett-opptak av en brennende stavkirke, og den anonyme vokalisten kan like så godt vise seg å være en hvileløs sjel som har vandret rundt i Nordmarka siden føydalperioden. Til tross for at ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ bærer lo-fiens fiendtlige ytre, er musikken man finner under sløret av støy bemerkelsesverdig sofistikert. Låtene beveger seg fra del til del med selvfølge og indre logikk, og man finner få av de halvbakte ikke-ideene som hjemsøker brorparten av sjangerens mange praktikanter.

I tillegg varierer terrenget såpass mye over platas spilletid at jeg faktisk er i stand til å plukke ut høydepunkter og favoritter! «Baptized in the Abysmal Tarn of the Vitriolic Sorcerer» demonstrerer Øksehovuds evne til å bevege seg under overflaten låtskrivermessig, med serier av mørkt folketonale melodier som veksler med bestialske utbrudd av rå svartmetall. «Kyrkjevegen til Huldreheimen» har sitt utgangspunkt i klassisk Darkthrone, før et overraskende sterkt akkordmotiv graver seg inn i hjernebarken med laserpresisjon. Til slutt har vi «Gamle Bukka Heve Harde Horn», som med sine eteriske og, skrekk og gru, vakre progresjoner(!) klarer å veve håpefullhet og undring inn i en sjanger som mest av alt er kjent for nihilisme og religions-rettet hat. ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ kan, som følge av sine sterke låter og varierte terreng, med fordel omtales som en LP heller enn en demo, ettersom opplevelsen er fullkommen nok til å fortjene din fulle oppmerksomhet, heller en den halvhjertede interessen man vanligvis vier en demo. Øksehovud har på sin debut klarert noen av lo-fi svartmetallens mest effektive hindere, og er dermed en utgivelse seg vil anbefale både tilhengere av uttrykket, samt fans av andrebølgens mest støyete hjørner.

Skrevet av Fredrik Schjerve