Det er nå en drøy måned til slippet av Kholds 8. skive ‘Du Dømmes til Død’, og i den anledning har vi fått nok en forsmak på den kommende utgivesen. «Misgrep» er en låt som på mange måter minner om førstesingelen «Vanviddfaren» – og som dermed minner om mange Khold-låter generelt – men som takket være noen velplasserte atmosfæriske lommer differensierer seg noe fra røkla. Av andre severdigheter har vi den utypiske, vridende grooven som gjør sitt inntog etter låtas intro, men utover dette er det snakk om en ganske typisk black’n’roll-singel ala Khold. «Misgrep» avslutter også såpass brått at jeg lurer på om den skal fungere i et samspill med låta som kommer etter den på skiva, men utgjør selvfølgelig bare spekulering fra min side. Gutta bak Tulus og Khold virker å være i en komfortabel kreativ flyt for tida, og selv om det muligens ikke har ledet til spesielt oppsiktsvekkende materiale til nå, er det i alle fall snakk om effektiv og slagkraftig black’n’roll med bredt nedslagsfelt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furze – «Post Mortem Trippin'»
Ute nå via Polytriad Fingerprints
Et av norsk svartmetalls underligste skruer, Christian Knapstads Furze, skal slippe ny plate i år. Den skal hete ‘Caw Entrance’, kommer den 5. april, og vi har fått den hele ti minutter lange «Post Mortem Trippin'» som fersk smakebit. Furzes velkjente og obskure svartmetallsound er her i god behold, her med en stadig overhengende og svært seig flanger-effekt som krydder. Låta fremstår som en slags miks av Darkthrones gode smak for enkle riff og avant-gardistiske og psykedeliske tendenser man kanskje heller forbinder med band som Tilintetgjort. Spilletida rettferdiggjøres godt gjennom låtas oppbygning og merkelige aura og produksjon, og bærer bud om en høyst interessant plateopplevelse.
Skrevet av Alexander Lange
Graular – «Iridescent»
Selvutgitt
Det progressive metallbandet Graular har gitt ut noe for første gang siden de slapp EP’en ‘Ashes’ i 2021. Mens den inneholdt låter som holdt seg rundt fire- og femminuttersmerket, er denne nye låta, «Iridescent», drøye syv minutter lang, og er sånn sett en mer klassisk progressiv metallåt.
Bandets likheter med Leprous er videre godt ivaretatt, og det sniker seg også inn noen nikk til storheter som Tool og Dream Theater. Åpningsminuttene blir i mine ører litt for enkle, og jeg hadde nok også ønsket meg et enda mer eksplosivt klimaks. Like fullt imponerer særlig midtdelen meg, og det er til syvende og sist snakk om nokså sterkt progmetallhåndverk og en god låtkonstruksjon. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Soulcrux – «Glass Doll»
Selvutgitt
«Glass Doll» er siste innslag i det som etter hvert er blitt en nokså lang liste med enkeltstående singler fra bandet Soulcrux. Dette bandet spiller umiskjennelig, moderne symfonisk metall, og får det sånn nogenlunde til på denne nye låta. Et sterkt, fengende og drivende hovedtema er limet i låta, og gjør særlig den første halvdelen sterk. Det blir imidlertid litt rotete når Soulcrux prøver å gjøre det enda mer storslått i den andre. Personlig synes jeg også soprano-vokalen blir litt vel dominerende; dette tror jeg imdlertid handler mest om smak og behag, og prestasjonen er uansett svært god teknisk sett.
Skrevet av Alexander Lange
Berzerkerbreath – «When Everything Collapse»
Selv-utgitt
Berzerkerbreath er en ny trio som til en viss grad deler mannskap med det moderne metallbandet Obzene fra Trondheim. Bandets debutsingel «When Everything Collapse» ble nettopp sluppet på diverse strømmetjenester, og er etter sigende en del av en større utgivelse som foreløpig ikke har blitt gitt noen slippdato.
Berzerkerbreath lister opp artister som Humanity’s Last Breath, Meshuggah, Gojira og Thy Art is Murder som inspirasjonskilder i sitt promomateriale, og det burde vel si sitt om hvor representativ den lista er for bandets musikk når jeg avslører at tre av fire artister poppet opp i hodet mitt da jeg hørte på «When Everything Collapse» for første gang. Det er snakk om blytung moderne metall som blander Obzene sitt tekke for storslåtte post-metalliske atmosfærer (da snakker jeg først og fremst om deres debut-EP fra 2021) med brutale elementer fra krysningspunktet mellom deathcore og djent, hvilket for så vidt er en krysning vi ikke ser så mye av på denne sida av svenskegrensa. Man kan kanskje hente inn navn som Fight the Fight dersom man ønsker å finne en norsk analog, men det ville gitt inntrykket av at Berzerkerbreath er langt mer progressive enn de virker på sin første singel. «When Everything Collapse» er først og fremst en lovende liten smakebit på det kommende materialet, som etter låta å dømme burde være av interesse for fans av moderne ekstremmetall fra tiden etter djent-sjangerens første krusning.
«Mother», den nyeste singelen fra Witch Club Satans kommende debutskive, fremstår mer som en dekonstruert låtskisse enn som en alminnelig singel. En simpel, punk-beslektet gitarprogresjon utgjør helheten av låtas instrumentale ryggrad, og utbroderes kun av noen takter med bass på det som muligens kan tolkes som låtas refreng. For kjipe sjangerpolitibetjenter som meg selv er mangelen på svartmetalliske elementer selvfølgelig påfallende, men jeg synes for øvrig at det er et eller annet ved den støyende, ritualistiske heksepunken på «Mother» som griper tak i meg. De hemningsløse, beske skrikene til bandets tre vokalister har unektelig noe med dette å gjøre, og gjør på mange måter opp for at låta som helhet føles litt lite substansiell til å fungere som tradisjonell singel. «Mother» får for så vidt noen plusspoeng på tampen, dette for å være den minst konvensjonelle hedringen av mødre i forbindelse med morsdagen jeg noensinne har kommet over.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Coffin Storm – «Over Frozen Moors»
Ute nå via Peaceville Records
Forrige ukes store nyhet innenfor norsk metall må nok ha vært avdukingen av prosjektet Coffin Storm, der selveste Fenriz, kjent fra Darkthrone, har slått seg sammen med Apollyon (Aura Noir, Lamented Souls) og Bestial Tormentor (Infernö, Lamented Souls). Låta «Over Frozen Moors» er sluppet, og denne skal være en del av plata ‘Arcana Rising’ som lander allerede den 29. mars.
«Over Frozen Moors» inneholder verken skuffelser eller overraskelser, og er en strålende produsert og rifftung hyllest til 70- og 80-tallets tungmetall. De tunge, fete riffene sender flest assossiasjoner i retning klassisk doom-metall, og Fenriz’ teatralske, Agent Steel-aktige vokal gir det hele en ytterligere dimensjon som kommer godt med. ‘Arcana Rising’ står dermed i fare for å bli blant årets mest nikkeverdige og tunge pek mot metallsjangerens glade, gamle glansdager.
Skrevet av Alexander Lange
Jordsjuk – «Viva La Apocalypse»
Ute nå via Indie Recordings
Jordsjuk, som består av tre veteraner i den norske (svart)metallscenen, har sluppet nok en låt fra sin kommende og første utgivelse: EP’en ‘Råtner På Rot’, som lanseres via Indie Recordings om en måneds tid. Forrige låt ut, «Siste Skanse», bar bud om bunnsolid og velprodusert svartmetall av typen black’n’roll, og man kan definitivt sitte igjen med det samme inntrykket etter å ha hørt deler av «Viva La Apocalypse». Jeg vil imidlertid påstå at dette er et enda sintere dyr, der gneldrende, nedstemte gitarer og flerrende blast-beats bidrar til å gjøre denne ganske korte låta til en variert og brutal opplevelse.
Fra sin oppstart i 1993 som Mystery Tribe, til navneskiftet og etableringen av bandet slik vi kjenner dem i dag rundt 1997, og hele veien frem til den nye plata som ble sluppet for et par uker siden: Madder Mortem har en av de mest vidt-favnende og spennende diskografiene den norske metallscenen har å by på. Selv om gruppen fant utgangspunktet sitt i de atmosfæriske og melodiske doom-strømningene som raste gjennom Nord-Europa på 90-tallet, så har deres tolkning av uttrykket aldri vært tynget ned av noen uttrykksmessig regelbok. Tvert imot så virker det som at bandet gradvis har bygget seg opp en egen regelbok over årenes løp, hvor slagordet man finner på første side kunne vært noe sånn som «vill og hemningsløs kreativ utfoldelse, men alltid i låtas tjeneste».
Denne balansen virker å ha vært ekstra viktig å opprettholde på bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’. De siste årene har vært fylt av utfordringer for Madder Mortems vedkommende, og disse kommer til uttrykk gjennom et sett med låter som basker med sine demoner på utilslørt vis. ‘Old Eyes, New Heart’s ti låter er gjennomsyret av usikkerhet, sorg og skuffelser; musikalsk så vel som tekstlig. Det virker i det store og det hele som om det ligger en arktisk kulde over musikken til Madder Mortem i denne omgang, selv om livsviljen og pågangsmotet også ligger og ulmer en eller annen plass under det nedfrosne jordsmonnet.
Der noen band ville vært fristet til å tøyle inn sine kreative eskapader for å ikke overskygge den alvorstyngede tematikken, går Madder Mortem som vanlig inn for å maksimere særpreget i egen musikk. ‘Old Eyes, New Heart’ er en skive som ikke kunne vært skrevet av noen andre enn nettopp dette bandet, på samme tid som den ikke kan forveksles med noen av bandets tidligere utgivelser. De røde trådene som knytter utgivelsen til bandets senere produksjon, finner vi dog i de knusende og dypstemte gitarene, rastløse låtformer som aldri gjør det som forventes, og selvfølgelig de kraftfulle og emosjonelt rå fremførelsene til bandets vokalist, Agnete M. Kirkevaag.
Om det skulle være noen utålmodige lesere der ute, så tør jeg påstå at de første tre låtene på ‘Old Eyes, New Heart’ vil være nok til å selge plateopplevelsen til selv de mer skeptiske av oss. Måten bandet maksimerer dynamikken mellom disse – fra åpningslåtas alvorstyngede dramatikk, til «On Guard»s kjølige, dempede americana, til den kakofoniske, rasende låta «Master Tongue» – er fullstendig mesterlig, og temmelig uten parallell i den norske metallscenen for øyeblikket. Nedsenkningen i dette musikalske isbadet hjelpes massivt av lydproduksjonen til bandets gitarist Birger Petter M. Kirkevaag, som både tilbyr enorm tyngde og en krystallklar linse gjennom hvilken man kan se samtlige instrumentalbidrag i høyeste oppløsning (sjekk for eksempel ut hvordan instrumentene er plassert rundt i rommet på singelen «The Head that Wears the Crown».
Madder Mortem har også et talent for å fikse elementer som ville fått andre band til å gå ettertrykkelig på snørra. Hør for eksempel på den brølte call-and-responsen på broen til «Master Tongue», og hvordan den sklir over i et Lamb of God-aktig, edgy riff som oser av tøff-i-trynet. Denne sekvensen burde egentlig ha fremstått som en keitete tilbakeskuing til testosteron-overdoserte metalliske trender fra 90/00-tallet, men på et eller annet magisk vis får Madder Mortem det til å låte uironisk fett. Denne effekten strekker seg også over i tekstskrivinga, som til tross for å være selvutleverende, selvmedlidende og tidvis anklagende, aldri fremstår som noe annet enn ektefølt og oppriktig.
Og denne iskalde stormen av indre turbulens, relasjonelle konflikter og håpløshet som rager gjennom låtene på «Old Eyes, New Heart», løyer også på avslutningslåta «Long Road». Den fredfulle men utmattede aksepten som preger «Long Road» føles veldig fortjent ut etter det voldsomme emosjonelle landskapet Madder Mortem har traversert på resten av skiva, og bidrar til å gi lytteopplevelsen en utviklingskurve som føles meningsfull ut hver bidige gang jeg pløyer gjennom skiva. Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kingseeker – Passing Moments Caught Forever
Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)
En av gledene med å ha holdt bloggen gående i nå snart tre år, er at vi har fått se enkelte band utvikle seg gradvis over tid. Et lite fåtall band har vi faktisk fulgt siden de utga sine første stykker musikk, deriblant metalcore-bandet Kingseeker. Kingseeker demonstrerte definitivt at de hadde et solid grep rundt metalcore-håndverket på debutplata ‘Daily Reminders’ – for ikke å nevne en enorm lidenskap som lyste gjennom musikken – men oppfølgings-EPen ‘Grief’ viste at bandet ikke kom til å hvile på gamle prestasjoner. Singlene som ble sluppet i forkant av ‘Passing Moments Caught Forever’ har også båret preg av et band som blir stadig mer ambisiøst, og denne tendensen legger på mange måter føringen for Kingseekers andreskive som helhet.
For samtidig som ‘Passing Moments Caught Forever’ bevarer Kingseekers etablerte styrker – enkle men virkningsfulle riff, fengende, melodiske refrenger og melankolske post-hardcore-sekvenser – så er skiva på et helt annet nivå enn forgjengeren hva gjelder variasjon. Dette er kanskje ikke inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt åpningssporet og singelen «Young & Naive», som til tross for å være en av Kingseekers beste låter også er en av de mest typiske for sjangeren. Litt Parkway Drive-aktig riffing på oppfølgingslåta «Sunk Cost Fallacy» er heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, men når bandet nærmer seg et bekmørkt, dystert Knocked Loose/Code Orange-territorie på «Bad Vibes Are Cancelled», blir det tydelig at Kingseeker er i et mer lekent hjørne på sin nye skive. Åpningen er kanskje til forveksling lik Architects sin banger fra 2012, «Day In Day Out» (hvorfor er ikke den på spotify-spillelista deres «bands we rip off», hmm??), men generelt sett er låta et sunt tegn på kreativ rastløshet hos bandet.
Denne variasjonen blir desto mer fremhevet av det faktum at skiva er et helt kvarter kortere enn debutskiva. Tiden fra den storslåtte åpningen til «Young & Naive» til den ensomme gitarstemmen som avslutter «Hypnopompia» – og dermed skiva – går skremmende fort, og har rett og slett resultert i at jeg ofte spinner skiva to ganger i stedet for én. Det hjelper også at platas høydepunkter for min egen del befinner seg i slutten av skiva. Singelen «…and I Explode» er i mine øyne Kingseekers beste låt-arrangement til nå, med en veksling mellom dagdrømmende ynde og eksplosiv tyngde som er smått avhengighetsskapende. «Hypnopompia» er vel så fargerik som låta den følger etter, men er i tillegg kronet et nydelig, harmonisert refreng; muligens det beste på skiva.
Men det er likevel et element som hindrer ‘Passing Moments…’ i å få full uttelling hos meg, og det er vokalen. Det gjøres generelt sett mye i vokaldepartementet til Kingseeker som jeg sliter med å stelle meg bak på deres nye skive, men jeg mistenker at det bunner ut i produksjonsvalg vel så mye som artistiske valg. Jeg synes vel generelt sett at vokalen ligger litt nakent til helt fremst i lydbildet, hvilket gjør at alt av urenheter og rusk blir veldig tydelig. Dette kan godt være en preferansesak, men det er ikke til å legge skjul på at det påvirker min egen lytteopplevelse i ganske stor grad. Dette er synd, for ‘Passing Moments Caught Forever’ er på alle fronter et stort skritt frem for Kingseeker. Ambisjonsnivået og entusiasmen deres er til å ta og føle på, og har resultert i et distinkt sett med låter som burde ha bred appell hos fans av kommersiell metall. Man må uansett beundre et band som virker så målbevisst på å utvikle sitt eget håndverk som Kingseeker, og jeg ser allerede frem til å se hvor veien har ført dem hen neste gang vi hører fra kvartetten.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Häxer – Til Skræk og Exempel
Ute nå via Leather Boss Records
EP’en ‘Til Skræk og Exempel’ er den første utgivelsen til bandet Häxer, som utsmykker seg med sjangerbetegnelsen “witch punk”. Med det er det snakk om musikk som i stor grad består av punk-elementer; mer eller mindre metallisk er det imidlertid ofte også, og i stedet for kun å bruke bandets egne litt obskure sjangerbeskrivelse, er det naturlig å plassere Häxer i samme stilistiske bås som band som Kvelertak og MAKTKAMP.
Åpningslåta “Heksedans” er den eneste låta her som ble sluppet i forkant, og gir også et godt bilde på Häxers musikalske kjerne. Pønka akkordrekker, ukomplisert låtskriving og hes vokal rulles her uanfektet ut i fire minutter, og kvartetten kommer også godt ut her med det jeg mener er noen sterke melodiske grep i akkordrekkene.
‘Til Skræk og Exempel’ er videre en ikke spesielt lang utgivelse, og består etter åpningslåta av tre låter på omtrent fire minutter hver. EP’ens lengde er nok passende med tanke på at låtene på overflaten er nokså like; likevel skal Häxer ha at de presenterer noen idéer som definitivt kan skape tilløp til større variasjon på en senere utgivelse.
Et eksempel på dette er blast-beat-temaet i den ellers drivende “Kardinalen”. Solskinnsriff og en ganske så heftig gitarsolo sprøyter også interessante øyeblikk inn i d-beat-låta “K.U.K.”. Min definitive favoritt er imidlertid avslutningslåta “Trollmarsj”, der jeg synes taktskiftelek og noe ordentlig kult gitararbeid a la MAKTKAMP bidrar til en spenstig og fargerik lytteropplevelse. Med det velger jeg å ta ‘Til Skræk og Exempel’ som et aldri så lite varsku om et band som definitivt har noe spennende i seg, selv om jeg kanskje skulle ønske at de mer spennende idéene fikk større utfoldelse allerede her.
Skrevet av Alexander Lange
Koersive – An Emperor’s Will
Ute nå via Fabled Falcon (eget selskap)
Kristian Andjelic og Diego Atilla Boyaci – musikene bak prosjektet Twiceborn – er tilbake med nok en dose sjangerblandende instrumentalmetall, denne gangen under prosjektnavnet Koersive. Twiceborns debutskive fra i fjor, ‘Beyond the Wall, to the Lost Lands’, kombinerte elementer av groove metal og black/death med en komposisjonsstil som sender tankene til spill-soundtracks som Doom-serien, og denne beskrivelsen er ikke helt bak mål om den brukes om debutskiva til Koersive heller. Likevel bør det presiseres at groove metallen ikke er like lett å spore i DNAet til Koersive, og at thrashmetall og mer melodiske, progressive tendenser i større grad gjør seg gjeldende. ‘An Emperor’s Will’ er en variert og rikholdig plateopplevelse, og passer utmerket som bakgrunnsmusikk til alskens voldelige og actionfylte seanser på PC eller konsoll. Sjekk den ut!
Borknagars nye singel, «Moon», føyer seg fint inn i rekken med låter som har funnet veien ut av bandets hvelv i senere tider. Siden «Vintersorg» forlot besetningen etter utgivelsen av ‘Winter Thrice’ i 2016 har jeg fått inntrykket av at bandet har latt sine melodiske instinkter få fritt spillerom, med det resultat at ‘True North’ og singlene fra den kommende skiva ‘Fall’ lettere kan klassifiseres som progressiv metall enn progressiv svartmetall.
Dette gjelder ogsåderes nyeste singel «Moon». Det er i det hele tatt snakk om fargesprakende og fengende progmetall med et ørlite hint av svartmetall, krydret med ikke bare én men TO arenaklare gitarsoloer. «ICS Vortex» pryder som vanlig tilstelningene med sine utypiske, utbroderte vokalstrofer, og holder seg i dette tilfelle fullstendig unna growls og skriking. Akkurat som på «Nordic Anthem» sliter jeg litt med å fordøye denne «softere» utgaven av Borknagar, og jeg skulle gjerne ønske at låta hadde noen litt mer beske og ekstreme elementer som kunne veie opp for de sødmefylte. Vi får se om denne kritikken gjør seg gjeldende for resten av skiva også, som slippes i sin helhet om kun to drøye ukers tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Lost in Shadows»
Selvutgitt
I april slipper rogalendingene i Dark Delirium sitt fjerde album på tre år (der også en EP har sneket seg inn), og for snart to uker siden fikk vi andresingelen «Lost in Shadows» servert. Dette er meg bekjent den lengste låta bandet har sluppet noensinne; bandets sømløse blanding av metalcore og melodisk death metal får her utfolde seg utover drøye åtte minutter.
Som seg hør og bør låter det temmelig svært og mektig. Låta åpner via ublyge blåsere og etablerer seg deretter i hektisk metallmodus, før Dark Delirium lander det svært godt med en lang og mer traskende avslutning. Dramatikken og noen kule spoken word-sekvenser gjør at det låter mer Dimmu enn noensinne tidligere. Om du ikke liker slikt kan jeg garantere at du kommer til å hate det, men resten av oss tror jeg kan skrive under på at dette er kule og nokså profesjonelt utførte saker – selv om jeg fortsatt sliter litt med skrikevokalen til herr Ekse.
Skrevet av Alexander Lange
Arania – «Darkest Night»
Selvutgitt
Det melodiske metallbandet Arania har fremdeles ikke gitt oss noen tittel på deres kommende debutskive, til tross for at singlene allerede har begynt å dukke opp i strømmetjenestene. Førstesingelen «Come Find Me» bød på et gledelig gjensyn med det trønderske bandets fengende men tunge, symfoniske metall, og viste i tillegg til en lydproduksjon som hadde fått seg en kraftig overhaling siden sist. «Darkest Night», den andre og trolig siste singelen fra den kommende skiva», er på sin side en vaskeekte powerballade. Over klimprende piano og sørgmodig gitarspill minnes bandets vokalist Aina Catrine Hammern menneskene som ikke er i blant oss lenger, før en himmelspjærende gitarsolo sender setter et tårevått punktum på minnestunden. Det hele fremstår nok temmelig ordinært i kontekst av powerballadens format, men også temmelig jordnært og fint som følge av det enkle men relaterbare budskapet. Jeg savner muligens det lille ekstra hva gjelder både instrumentalarrangement og vokalfremførelse, men «Darkest Night» er alt i alt en fin leveranse fra den trønderske gruppen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Uncanny – «Music for the Faint Hearted»
Ute nå via Overhead Productions
Uncanny er en trio som har ligget stille på utgivelsesfronten i nesten et tiår, men som har bestemt seg for å vekke seg selv fra dvalen i år. Den 19. april kommer bandets neste plate, og singelen «Music for the Faint Hearted» skal gi oss et varsel om hva vi har i vente.
Uncanny har overfor oss skrevet at de lar seg inspirere både av post-metal-bandet Grant the Sun og de mer progga instrumentalvirtuosene i Addiktio og Astrosaur. Det er interessante og ikke minst treffende sammenligninger, og både tunge, sludga gitar- og bassgrunn, spretne detaljer oppå og elleville taktskifter preger musikken på «Music for the Faint Hearted». Ikke minst er Uncanny gode på å bygge lydbilder på denne låta. Jeg aner også noe mer lekenhet og eventyrlyst enn det som var på forrige utgivelse. Så jada – jeg gleder meg!
Per Vallas Vredehammer har sluppet en ny låt fra deres kommende album. Låta heter «God Slayer» og følger prosjektets kjente, mørke og drivende svartmetallformler. Med det kommer låta også godt ut, der den introduseres med noen sterke og sinte hovedtemaer før mer luftige temaer a la Enslaveds ‘Vertebrae’ preger bropartiet. Som førstesingelen «The Joker» innevarsler den dermed en solid fullengder.
Skrevet av Alexander Lange
Khold – «Vanviddfaren»
Ute nå via Soulseller Records
Er det én ting man har lært seg å forvente som metallskribent i Norge, så er det at enten Tulus eller Khold kommer til å gi ut en skive i løpet av et gitt år. I fjor var det Tulus som slo til – med den maleriske og flotte ‘Fandens Kall’ – og derfor er det nok få som ble overrasket av den nylige annonseringen av ‘Du Dømmes til Død’, Kholds 8. plate.
Det er nok heller ikke mange som vil bli overrasket over innholdet i platas første singel, ‘Vanviddfaren’. Det er nok en gang snakk om hamrende black’n’roll som henter mesteparten av sitt stilistiske DNA fra Satyricons ‘Now, Diabolical’, filtrert gjennom de poetiske observasjonene til bandets tekstforfatter Hilde Nymoen. Som vanlig er det snakk om punchy og umiddelbar musikk, som i større grad er myntet på live-arenaen enn på lenestols-lytting. Med et så stort utgivelsestrykk som disse gutta opprettholder er det lett å begynne å blande sammen låter, og jeg synes nok at «Vanviddfaren» hadde trengt det lille ekstra for å utmerke seg. Avslutningens call-and-response mellom bass og fullt band er en fin detalj, men alt i alt forsvinner Kholds nyeste singel litt i havet av singler de har utgitt tidligere.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vicinity – «Purpose»
Ute nå via Uprising! Records
Vicinity er en progressiv metal-kvintett fra Trondheim som debuterte med EP-en ‘Diffusion of Innovation’ i 2011. De har siden vært en stødig tilstedeværelse på den Trønderske metallscenen, om så det har tatt litt tid mellom hver gang vi har hørt fra gjengen. Det tok nemlig fire år fra debuten ‘Awakening’ til oppfølgeren ‘Recurrence’ traff markedet, og siden den gang har vi hatt hele syv år med radio-stillhet fra dette hold.
Nå er dog katta ute av sekken: Vicinity har en ny skive på vei, og den bærer tittelen ‘VIII’. Første smakebit er singelen «Purpose», hvilket trolig vil være en gledelig overraskelse for progfans som ikke er kjent med bandet fra tidligere. Singelen formelig oser av produksjons- og instrumentteknisk kyndighet, i tillegg til at den er prydet med en stødig og kraftfull vokalfremførelse av bandets vokalist, Erling Malm. Uttrykksmessig hører jeg mye tidlig Dream Theater i Vicinitys musikk – tenk perioden rundt ‘Images & Words’ og ‘Awake – foruten et noe tyngre riff på låtas bro som retter kikkerten mot ‘Train of Thought’ og omegn. Det hele er badet i en voldsom, nesten musikal-teatralsk dramatikk, i tillegg til en tidvis oppløftende affekt som slekter på power/proggens merkevare.
Av kritikk, har jeg et par punkter å komme med. Først og fremst synes jeg låta fremstår noe overblåst, med en mangelfull dynamikk som fremstår som en evig krusende bølge uten bølgedaler. I tillegg til dette synes jeg trommisen har en tendens til å overspille til tider. Foruten disse punktene synes jeg Vicinity kommer godt ut på ‘Purpose’, en flott singel som visstnok vinner flere poeng på dramatikken og instrumentkunstene enn stilistisk originalitet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vardok Nalt – «Himmelblå»
Selv-utgitt
Vardok Nalt – en gammel kjenning hos Metallurgi – returnerte nylig til musikkscenen med den nye låta si «Himmelblå». Prosjektet overrasket Metallurgi-redaksjonen tidlig ved å skrive musikk som var utpreget amatørmessig og lav-oppløst, men som likevel traff godt i kraft sin enkle men affekterende melodikk og rå tekster om håpløshet og mental lidelse.
På «Himmelblå» virker Vardok Nalt å være et litt annet band enn det vi kjenner fra tidligere. Den rå, nesten sandpapir-aktige kvaliteten til gitarenes hvinende vreng er fremdeles tilstede, men tonespråket har beveget seg i retning et nesten bluesrock-aktig retning. Jeg får nok inntrykket av at Vardok Nalt foreløpig ikke har funnet seg helt til rette i sitt nye sound. Produksjonsmessig skiller instrumentene seg litt som olje og vann i miksen, og jeg savner den dronende, insisterende måten de enkle melodiske linjene boret seg inn i hjernebarken på på tidligere utgivelser. Jeg vet likevel av erfaring at prosjektets bakmann er i stand til å levere musikk som overbeviser til tross for beskjedne midler, så jeg er nysgjerrig på hvordan Vardok Nalts andre fase kommer til å utvikle seg.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Haust – «Left to Die»
Ute nå via Fysisk Format
En ny utgivelse fra bandet Haust må virkelig ses på som en aldri så liten begivenhet for Norges undergrunn av vill og ekstrem musikk. Plata deres ‘Ride the Relapse’ var den første som noensinne ble lansert via det nå så anerkjente plateselskapet Fysisk Format, og var – i alle fall i norsk sammenheng – et viktig og tidlig bidrag til den svartmetallske punk-cocktailen opp til flere band har tatt i bruk siden.
Snart står den første plata på ni år for tur, og «Left to Die» er andresingelen derfra. Kvartettens energi lever i beste velgående her, og får sterk drahjelp av en god blanding av drivende, pønka temaer og tregere og tyngre pusterom, gritty gitarlyd og ikke minst en dritstygg vokal jeg har stor sans for. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Oberst – «Invisible Hands»
Ute nå via Indie Recordings
Kvartetten Oberst skal følge opp debutplata ‘Paradise’ med skiva ‘Tails’ senere i pr. Et par singler derfra ble sluppet allerede i fjor, og nå er også nummer tre på plass i form av «Invisible Hands». Bandets Converge-aktige post-hardcore får her et effektivt melodisk element gjennom et strålende, melankolsk hovedtema, og Mastodonske metallelementer trer etter hvert også frem. Mye tyder derfor fortsatt på at Norges post-hardcore-undergrunn har en energisk og solid plate i vente.
«Nordic Anthem», den nyeste singelen fra Borknagars kommende tolvteplate (!) ‘Fall’, minner meg en hel del om låta som avslutta deres forrige skive, ‘True North’. «Voices» var en nesten urovekkende elementær låt fra et band som ellers er kjent for utsvevende og fargerike, progressive svartmetall-eskapader, og jeg husker at jeg reagerte med en viss skepsis første gang jeg hørte den. Siden har jeg lært å sette pris på den fengende, enkle dramatikken som låta byr på, en lærdom som har vist seg å være en stor hjelp i møte med «Nordic Anthem».
For «Nordic Anthem» tar med enkelhet over stillingen som Borknagars streiteste låt til nå. Fra åpningens Wardruna-aktige bruk av tradisjonsinstrumenter til de ordløse vokaliseringene til «ICS Vortex»; «Nordic Anthem» gir meg nesten følelsen av at Borknagar har skrevet et åpningsnummer til en eller annen viking-serie som skal gå på HBO. Det er nok mulig å lese av denne beskrivelsen at jeg ikke er voldsomt entusiastisk når det kommer til Borknagars nye singel, og det ville vært den rette måten å lese den på. Det er likevel som alltid med disse gutta snakk om solid håndverk på alle plan, så folk som har høyere toleranse for småharry metall-allsang enn meg selv vil trolig kunne sette pris på det Borknagar har levert på «Nordic Anthem».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ihsahn – «THE DISTANCE BETWEEN US«
Ute nå via Mnemosyne Productions/Candlelight Records
Jeg var litt vel hard da jeg omtale førstesingelen fra Ihsahns kommende selvtitulerte plate: «THE PILGRIMAGE TO OBLIVION». Denne låta inneholdt riktignok noen ganske typiske grep fra Emperor-frontmannen, men imponerte meg etter hvert mer og mer, særlig på grunn av paringen mellom orkesterelementer og et blytungt breakdown. Singelen som ble sluppet etterpå, «TWICE BORN», falt også i smak hos meg som følge av ganske fokusert låtskriving.
Jeg håper meningen min snur også om den nyeste singelen «THE DISTANCE BETWEEN US». Jeg har lite vondt å si helt konkret om låta, men dessverre ender den opp som et vel anonymt ballade-aktig innslag som minner for mye om tilsvarende Ihsahn-låter fra før. Produksjonen er imidlertid svært god, og de orkestrale elementene er velimplementerte.
Skrevet av Alexander Lange
Bokassa – «The Ending Starts Today«
Ute nå via Indie Recordings
Nok en smakebit fra Bokassas kommende fullengder ‘All Out of Dreams’ er ute i form av låta «The Ending Starts Today». De andre singlene har imponert meg i varierende grad, men heldigvis legger denne seg på godsida, der bandets blanding av punk og metall fungerer svært godt. Særlig er dette på grunn av en herlig energi og sterkt melodihåndverk. Plata kommer den 16. februar.
Skrevet av Alexander Lange
In Vain – «At the Going of the Sun»
Ute nå via Indie Recordings
Det er ikke mange band som klarer å være sjangerblandende i samme grad som In Vain, og likevel fremstå som et semi-kommersielt produkt. Over sine til nå fire skiver har bandet benyttet seg av kontrakten med Indie Recordings til det fulle, dette ved å ramme inn det som egentlig er temmelig eventyrlystne og rastløse låtkonstruksjoner i en massiv og polert lydproduksjon.
Denne taktikken lever i beste velgående på bandets nye singel «At the Going of the Sun». In Vains skepsis til sjangergrenser kan merkes på det faktum at låta tidvis minner meg om band som Insomnium, Amorphis, Opeth og Swallow the Sun; band som alle og enhver har klart å gjøre god butikk av rastløs og kreativt ladet ekstremitet. Med sine åtte minutter skulle man kanskje tro at «At the Going of the Sun» var fylt til randen av alskens progressive påfunn og sidespor, men i realiteten er låta satt sammen av kun en liten håndfull separate ideer. Jeg skulle kanskje ønske meg et eller annet større utsving i løpet av låta, men det betyr ikke at jeg ikke lar meg imponere av det økonomiske låtskriver-instinktet In Vain viser på sin nye singel. Alt i alt en bunnsolid, om ikke direkte oppsiktsvekkende, leveranse fra gutta i In Vain.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mortemia – «Eyes of the Viper (feat. Margarita Monet)»
Ute nå via Veland Music
Der ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ slo Metallurgis anmeldere i bakken med sine dødsfengende melodier og kruttsterke låtskriving, har leveransene fra Mortemias kommende pandemi-låtsamling no. 2 vekket noe mindre begeistring. Dette skyldes nok først og fremst at vi har fått nå snart 20 låter fra Morten Veland over en to års-periode, hvilket er litt i overkant selv for det som er å regne som en av norsk metalls mest umiskjennelige låtskrivere. «Eyes of the Viper» byr sådan ikke på noen overraskelser, men føyer seg greit inn i ‘The Covid Aftermath Sessions’ sin rekke av solide men smått forglemmelige låter. Det hjelper ikke at jeg stadig lar meg distrahere av vokalen til Margarita Monet, som er såpass preget av vokale tics at det fremstår litt tilgjort. «Eyes of the Viper» er definitivt sterk nok til å imponere dersom du ikke har hørt resten av Velands pandemi-låter, men for en fyr som har hørt alle sammen sliter den med å utmerke seg
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deception – «Iblis’ Mistress»
Ute nå via Mighty Music
Det melodiske/symfoniske death metal-bandet Deception kommer med ny skive i år etter den fantastiske ‘The Mire’, som i alle fall vi i Metallurgi mente var 2021s beste norske metall-plate. Første singel ble sluppet allerede sent i fjor i form av «Monophobic», som i mine ører innevarslet et ytterligere steg mot den melodiske dødsmetallen.
Det gjør også den nye singelen «Iblis’ Mistress». Mens «Monophobic» imidlertid etterlot meg litt nølende, er jeg mer overbevist av nyorienteringen etter å ha hørt denne nye låta, som preges av strålende melodier og originale grep særlig i gitarsegmentet.
Skrevet av Alexander Lange
GOATMILKER – «Mission Log 1601»
Selvutgitt
Den ferske spenstigheten GOATMILKER har sluppet sin andre låt: «Mission Log 1601». Dette bandets metall er av det lettere slaget, der klassiske metallgrep, hardrock og progressive tendenser a la Mastodon blandes. Sånn sett minner bandet meg en hel del om Asmodean.
Den første singelen bandet slapp, «Black Grass», imponerte meg en hel del gjennom et godt, melodisk refreng. Selv om «Mission Log 1601» ikke er like energisk og sånn sett ikke gjør meg like entusiastisk, ligger også denne låtas styrke i melodiene og refrenget, som innevarsler et særdeles habilt potensiale.
Blant Fusa-scenens mange kruttsterke undergrunnsband, er det kanskje Sepulcher jeg har aller mest sansen for. Dette er et vågalt utsagn når nevnte scene er befolket av band som Reptilian, Inculter og Morax, men det er et eller annet med bandets organiske, mangefasetterte og slående unike dødsmetall-sound som aldri slutter å forundre og begeistre. Om du ikke er kjent med dette soundet er det bare å ta turen innom bandets andreskive fra 2018, ‘Panoptic Horror’, en moderne klassiker innenfor eventyrlysten dødsthrash – nasjonalt så vel som internasjonalt.
Men du kan egentlig like godt sjekke ut bandets splitter nye EP, ‘Veins of the Void’. Med sitt drøye kvarters spilletid byr ‘Veins…’ på en ypperlig introduksjon til bandets stilistiske univers, samtidig som den viderefører og bygger på forgjengerens mange styrker. Uttrykksmessig vil jeg si at Sepulcher befinner seg i et uvanlig krysningspunkt mellom aggressiv, garasje-aktig dødsmetall og mer atmosfæriske, kosmos-traverserende impulser; som om bandet er fanget i en dimensjonal rift mellom en snuskete bakgate og en «Boötes Void»-aktig avgrunn (søk det opp). Det er ikke så lett å komme på band som holder på med akkurat samme ting som Sepulcher i 2023, selv om band som Morbus Chron, Cadaveric Fumes og norske Execration er relativt holdbare referansepunkter.
Åpningssporet «Derealization» er på høyde med det beste av norsk dødsmetall fra senere tid, og vi må helt tilbake til Obliterations ‘Cenotaph Obscure’ fra 2018 for å finne materiale som kan utfordre denne låta i mine øyne. Smadrende bass faser inn i en nesten sludgy sekvens bestående av groteske gitarhugg og beske skrik, før et helt enestående, tumlende dødsmetallriff utløser spenningen som åpningsminuttene har bygget opp. Morbus Chron-referansen gjør seg særlig gjeldende i låtas avslutningsminutter, i det en episk progresjon følger en post-dødsmetallisk, dynamisk kurve fra ulmende basslinje til storstilt klimaks.
I forhold lander den betydelig kortere andrelåta «Cryogenic Sleep» som et avsagd hagleskudd i brystkassa. Den eksplosive låta viser Sepulcher sine tradisjons-forankrede men vitale riffkunster fra sin beste side, før vi igjen svever ut over kosmos’ dypeste sjakter på det avsluttende tittelsporet. På dette tidspunktet blir det naturlig å nevne de hemningsløse, krakilske vokal-utbruddene til Andreas Fosse Salbu, som komplimenterer bandets konfronterende, garasje-dødsmetalliske side på utmerket vis. Jeg synes nok at låtas avsluttende, atmsofæriske strekk er en litt platt måte å avslutte en såpass turbulent utgivelse som ‘Veins of the World’, hvor jeg heller skulle ønsket meg en mer stormende, klimaktisk finale.
Det er dog ingen tvil om at Sepulcher har levert atmosfærisk, eventyrlysten dødsthrash på høyde med den internasjonale toppstandarden med ‘Veins of the World’. Det er kun et fåtall band der ute som klarer å dyrke frem ny, florerende biologisk vekst på dødsmetalls forråtnede skrott i 2024, hvor Obliteration og Sepulcher kanskje er de to bandene på norsk jord som for alvor skyver grensene for både kvalitet og egenart. Sånn sett er ‘Veins of the World’ en soleklar anbefaling for fans av tradisjons-befestet men selvrealisert dødsthrash, og en uforventet pangstart på det nye året for norsk ekstremmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nekonomicon – Choose Your Fighter!
Selvutgitt
Nekonomicon er et av de mange prosjektene til Andri Mar Sigufsson, først og fremst kjent kun som Andri – selv om det nå etter noen år har utviklet seg fra å være et soloprosjekt til å bli en fullverdig kvintett. Han er utvilsomt en interessant figur å følge, noe som særlig skyldes to ting: En nokså hemningsløs utforskning av ulike sjangre, og tematikk og estetikk hentet fra dataspillenes verden.
Det sistnevnte preger i stor grad Nekonomicons nyeste skive ‘Choose Your Fighter!’, og det ofte på ganske smakfullt og morsomt vis. Presentasjonen synes jeg treffer godt, særlig gjennom det fargerike, flotte albumcoveret og tittelen. Dette setter en umiddelbar, passende uhøytidelig tone for albumopplevelsen som tekstene på alle måter gjenspeiler.
Musikalsk spiller tematikken inn gjennom stadig bruk av MIDI-synther man gjerne finner i gammel spillmusikk, men dette er ikke veldig definerende for uttrykket. Stilmessig ligger ‘Choose Your Fighter!’ trygt plassert i en klassisk smeltedigel av metalcore, melodisk metall og symfonisk metall, der det gjerne er refrengene som stikker seg ut. De holder gjennomgående habil kvalitet; særlig treffer Nekonomicon godt på «Race of Life», som er min favorittlåt på albumet.
Metalcore-klisjéene er det ellers litt vel mange av, eksempelvis på låta «Castlevanian Hunger», og jeg har også litt problemer med vokalen. Den ligger ofte litt svakt, rart og lavt til i miksen for begge vokalisters vedkommende, og noen ganger låter det også temmelig surt – særlig på «Inconvenience Store».
Nekonomicon skal imidlertid ha kudos for å ha kokt opp en underholdende pakke som gjør kunststykket å fremstå både uhøytidelig og godt gjennomarbeidet. Noen gode ord kan også sies om albumets flyt, der introen til «Fog of War» og den lengre og saktegående melodeath-flørten «The End is Always the End» komplementerer de øvrige hektiske minuttene godt. Selv om ikke alt går like bra for Nekonomicon på denne skiva, er det en til tider sjarmerende affære – i alle fall for det som bør være musikkens målgruppe.
Skrevet av Alexander Lange
Nithe – Night of the Ghoul
Selv-utgitt
Nithe er et blasfemisk kirkegårds-orkester fra Kristiansand, som imponerte Metallurgi-redaksjonen stort med sin debut-demo ‘Cemetery Fever’, som kom ut i 2021. Demoen utgjorde en del av en utvikling i den norske undergrunnen som er pågående den dag i dag, hvor vi ser at dødsmetall-sjangeren mottar stadig mer fokus fra Norske band. Norge har historisk sett vært beskjedne produsenter av nevnte undersjanger, så dette er en utvikling jeg ønsker velkommen med åpne armer.
Derfor er det en glede at Nithe fortsatt minner mye om seg i 2024, selv om det er en stund siden sist. Kvartetten er fremdeles hardt i arbeid med å grave opp gamle dødsmetalliske knokler og sette dem i nye formasjoner på ‘Night of the Ghoul’, men på samme tid virker det som at en mer mystisk, grufull og utenomjordisk aura har sneket seg ubemerket inn over gravplassen. Dette vil si at gruppens uttrykksmessige utgangspunkt er den samme som på ‘Cemetery Fever’ – altså dødsmetall fra overgangen mellom 80- og 90-tallet –, men at de også strekker seg lengre utover sjangergrensene i jakten på et eget uttrykk.
På mange måter minner ‘Night of the Ghoul’ om senere utgivelser fra prosjekter som Obliteration og Sepulcher, og i mindre grad Abhorration. Dette er alle band som har rikelig med ekstremthrash-gener i sitt dødsmetalliske DNA, men som også vet å benytte seg av tregere, atmosfæriske strekk som kontrast. Det tydeligste uttrykket av disse genene hos Nithe finner vi på andresporet «Moon Curse», hvor en lynende rask, dødsthrash-spurt avløses av illevarslende og dunkle, effektbelagte gitarer.
Jeg setter virkelig pris på at bandet eksperimenterer litt med nye elementer, ettersom dette tyder på at målet er å utvikle en egen dødsmetallisk signatur, heller enn å bare reprodusere gamle klassikere. Likevel er det ikke til å komme fra at bandet ikke helt mestrer de lengre låtlengdene etter min mening, hvor spesielt de ulike partiene til «Ominous Void» fremstår litt frakoblet hverandre; dette til tross for en fantastisk overgang til et frenetisk, dødsmetallisk parti mot slutten av låta. Låter som tittelsporet og «Engulfed in Slithering Sorcery» er dog utmerkede videreutviklinger av bandets kjernesound, og sett i kombinasjon med den oppgraderte men fremdeles pil råtne produksjonsjobben og det stilrene EP-coveret bør ‘Night of the Ghoul’ være en sikker vinner for norske fans av tradisjonell men uttrykksmessig rastløs dødsmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Babels Tårn – Glorious Heretic Inquisition
Selvutgitt
Babels Tårn er en svartmetallduo bestående av medlemmer kjent fra respektable prosjekter som Raumer og Profane Burial. Prosjektet ga først lyd fra seg gjennom en demo i fjor, og ‘Glorious Heretic Inquisition’ er dermed den første større utgivelsen til bandet.
Denne utgivelsen minner meg særlig om et av de tidligere prosjektene til Kjetil «Szhethil» Ytterhus, som er den ene mannen bak her. Dette prosjektet het Hogstul, og var et prosjekt som baserte seg på langstrakte, komplekse og uhyre dramatiske svartmetallkomposisjoner som for meg dessverre var ganske så vanskelige å fordøye og sette pris på uten å legge godvilja til. Mye av det samme kan sies om materialet på ‘Glorious Heretic Inquisition’, og jeg må nesten bare rive av plasteret med en gang og si at jeg ikke lar meg imponere spesielt stort av det som foregår her.
Det ene handler om det jeg som lytter kanskje ikke fanger opp så godt som andre kanskje vil ha glede av, som er de komplekst strukturerte komposisjonene som stort sett ligger rundt niminuttersmerket. «Krigens Monument» synes jeg fungerer ganske så godt særlig i første halvdel, og introduserer også noen litt mer saktegående partier som skiller seg fra det svartmetallske kaoset som stort sett brer seg utover resten av utgivelsen. Resten får jeg lite tak på.
Det andre handler imidlertid om mer objektive kriterier, der jeg synes produksjonen er temmelig svak og komprimert og noen av musikerprestasjonene rett og slett ikke holder vann. Ledegitarene er ofte ikke i synk med resten av instrumentene, og noen ganger låter det også skikkelig surt. Dette gjelder særlig introduksjonen til «Purgatory», der basstrommene for øvrig er alt for høye, og deler av «Caliginous Command». Strykerne som kyper inn i øregangene etter førtisekundersmerket på avslutningssporet spenner også fullstendig ben på sin potensielt dramatiske effekt av samme årsak. Med det har dessverre ikke ‘Glorious Heretic Inquisition’ vært en spesielt prisverdig opplevelse for min del.
Det nærmer seg ett år siden ekstremmetallegendene i Enslaved slapp plata ‘Heimdal’. I den anledning skal bandet snart lansere en deluxe-versjon av albumet, der noen nye versjoner av låtene «Congelia» og «Forest Dweller» vil befinne seg. Ikke minst blir en ny låt med på lasset: «Gangandi».
Denne låta ble skrevet i opptakten til ‘Heimdal’, men ble utelatt fordi den skilte seg en del fra materialet for øvrig. Særlig med tanke på teksten gir dette mye mening, og det ligger en del spenstige detaljer i progmaterien her. Det gjelder særlig i midtpartiet der ledegitarer flyr rundt som humler i et ekspansivt og flott lybilde. Til syvende og sist er det imidlertid ganske gjenkjennelig Enslaved, og er ikke så oppsiktsvekkende og minneverdig som de beste øyeblikkene på ‘Heimdal’.
Skrevet av Alexander Lange
Blood Red Throne – «Seeking to Pierce»
Ute nå via Soulseller Records
«Seeking to Pierce», den antatt siste singelen i forkant av slippet av ‘Nonagon’ neste uke, er Blood Red Throne på sitt mest finkalibrerte. Bandets halvmoderne, brutale dødsmetall er definitivt lett gjenkjennelig i all sin destruktive kraft, men subtile endringer som de plettfrie produksjonsverdiene og Sindre Wathne Johansens dynamiske vokal er nok til å unngå kraftige følelser av deja vu. Åpningsriffet oser nydelig av Death, før store grooves og heroiske bass-løp suger oss inn i albumcoverets utenomjordiske dragsug. Fremdeles savner jeg det lille ekstra i form av et planet-destruerende hook eller en uforglemmelig groove, men førsteinntrykket av ‘Nonagon’ er unektelig mektig basert på låtene vi har blitt servert på forhånd. Jeg gleder meg til å pløye gjennom hele dødsfesten når den slippes neste fredag.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Madder Mortem – «Unity»
Ute nå via Dark Essence Records
Madder Mortem fortsetter å skrive seg ut av den lange, kalde natten på «Unity», den trolig siste singelen i forkant av slippet av skiva ‘New Eyes, Old Hearts’ neste uke. Bandets alternative metall – eller kanskje bare prog-metall med korte låtlengder? – er like detaljrik og treffsikker som alltid, med sterke vokalmelodier og velutformede arrangementer som ytterligere kjennetegn. I denne omgang gjorde jeg meg den tanken at musikken virket å være komponert på øvingsrommet, ettersom «Unity» har noen smidige, instinktive skifter i instrumentering og tekstur som indikerer sterke samspillsferdigheter. Jeg vet ikke om «smakfult» er et adjektiv metallband flest liker å få tilskrevet sin egen musikk, men Madder Mortem har en viss eleganse i sin låtskriving som er umiskjennelig – på «Unity» så vel som resten av deres kruttsterke platebibliotek.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Wyruz – «All Guns Blazing»
Selvutgitt
Hamar-bandet Wyruz har sluppet singelen «All Guns Blazing», som følger opp to singler som ble sluppet i fjor. Om bunten skal ende opp på en større utgivelse vet jeg ikke, men «All Guns Blazing» er uansett nok en solid og lett fordøyelig dose thrash-metall. Produksjonsdrakten er krisp og hardtslående, og jeg blir særlig gira av en uventet blast-beat på tampen av låta. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Witch Club Satan – «Black Metal is Krig»
Ute nå via Lost and Found Productions
Det ny-feministiske svartmetallbandet Witch Club Satan har tiltrukket seg både skryt og hets på bakgrunn av sine über-teatralske live-opptredener. På den ene siden har vi lyttere som setter pris på nettopp det teatralske, og som også interesserer seg for debatten rundt de tre kvinnene som har begitt seg inn i et mannsdominert sjangerlandskap. På den andre siden har vi lyttere som forarger seg over trioens mangelfulle forståelse for svartmetallen som musikkform, og som aner et snev av sjangerturisme over det hele.
Personlig ser jeg grunner til å plassere meg på begge sider av bruddlinjen, men først og fremst har jeg hatt vansker for å la meg overbevise av prosjektet, rett og slett fordi jeg synes låtskrivingen til nå har vært laber. Både «Hysteria» og «Solace Sisters» fremsto som lite oppsiktsvekkende separert fra oppstusset rundt bandet, og jeg kjente nok på at jeg savnet en bedre forståelse for svartmetallen som tradisjonsrik MUSIKKsjanger oppi det hele.
«Black Metal is Krig» er med dette i mente et steg fremover for Witch Club Satan. Jeg synes både riffet som velter inn etter den krakilske introen lyder mer autentisk svartmetallisk enn noe av bandets tidligere materiale, samtidig som jeg synes låtskrivinga generelt sett er sterkere enn før. Glefsende innskytelser fra bandets vokalister gir låta et konfronterende, punk-aktig element, og broens dansende grooves danner et mentalt bilde av en heksesirkel som kaster seg rundt et bål i nattemørket. Enkelte uttrykksmessige «urenheter» gjør at Witch Club Satan fremdeles avslører seg som nykomlinger innenfor svartmetall-sjangeren, men jeg vil si at radaren deres er bedre stemt til det stilistiske terrenget på «Black Metal is Krig» enn tidligere. Jeg er fremdeles ikke overbevist, men definitivt et lovende steg i egen retning i mine øyne.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Profane Burial – «My Plateau»
Selvutgitt
Profane Burial er et symfonisk metallband bestående av medlemmer fra band som Borknagar, Gromth og Babels Tårn. Bandet debuterte med skiva ‘The Rosewater Park Legend’, som jeg for øvrig ikke kjenner, og befinner seg nå i oppløpet til slippet av oppfølgeren ‘My Plateau’, som slippes i starten av Mars. Første leveranse fra skiva, tittelsporet «My Plateau», ble nylig sluppet, og det er snakk om orkestralt ladet svartmetall som er både mektig i uttrykket og labyrintisk i sin struktur.
Om jeg skulle gjettet, ville jeg tippet av Emperors senere skiver har hatt mye å si for Profane Burial, i alle fallrent stilistisk. Bandets hektiske og innviklede svartmetall er pakket inn i adskillige lag av symfonisk staffasje, og har med sine tunge gitarhugg og rytmiske bråstopp mest til felles med den banebrytende ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’. Dette er en av mine absolutte favorittskiver fra Norge, og jeg har ofte lett for å overse skavanker ved band som foretar utgravninger på nettopp dette området av svartmetallens uttrykkskart. Likevel er det ikke til å komme fra at jeg opplever «My Plateau» som noe kaotisk og ustrigla; uten at jeg skal være for sikker på at jeg ikke kun trenger flere gjennomlyttinger for å ta inn det fulle bildet. Jeg trenger med andre ord mer tid og flere låter på å forstå visjonen til Profane Burial, og det passer jævla bra sett at vi har flere singler og en hel skive i vente. Anbefales fans av sen Emperor/tidlig Ihsahn.
Duoen Golden Core har sluppet en ny låt fra sin kommende, ambisiøse plate ‘Kosmos Brenner’. «Tåkeheimen» er en koloss som klokker inn på hele ti minutter, der mange av tendensene til stede på førstesingelen «Kosmos Brenner» viser seg – da særlig med tanke på bandets interessante blanding av stoner metal, svartmetall og progressive elementer.
Når «Tåkeheimen» som platas tittellåt åpner med fyldige, svartmetallske teksturer, skulle jeg også her ønske at Golden Core utforsket dette ytterligere. «Tåkeheimen» utvikler seg i stedet relativt raskt til et stort og trampende post-metallsk beist, der taktfast chugging og ravgal vokal leder lytteren fremover i komposisjonen. Heldigvis fungerer det godt; selv om jeg synes strukturen er litt vel seig og nok kunne blitt strammet opp noe, er det snakk om sterke oppbygninger, og lydbildet åpner seg på vakkert og effektivt vis når crescendoene forløses. Plata lanseres 2. februar.
Skrevet av Alexander Lange
Jordsjuk – «Siste Skanse»
Ute nå via Indie Recordings
Jordsjuk er det nyeste prosjektet til Mannevond, kjent fra blant annet Koldbrann og Djevel, og består for øvrig av Renton og Sagstad – medlemmer som også har bred erfaring fra den norske ekstremmetallscenen. Bandet sto først på scenen nylig på Orgivm Satanicvm, og har nå åpnet sitt 2024 med kruttønna «Siste Skanse».
Her det snakk om skikkelig kjøtt-og-poteter-svartmetall som for min egen del først og fremst sender assossiasjoner til Kholds black’n’roll-raffineri, men som også inneholder noen tilleggselementer av styggedom. Mannevonds beske vokal og noen flotte dissonanser som omgir riffhåndverket bidrar særlig til dette. Låta havner på EP’en ‘Råtner på rot’, som kommer i midten av mars.
Skrevet av Alexander Lange
BUSKAS – «Desiderium»
Selvutgitt
BUSKAS er en rykfersk norsk-fransk duo bestående av Asbjørn «Asbear» Halsten, ellers kjent fra Jaggu, og Romain Emeriau. Gitaren er her kastet på alteret til fordel for lave frekvenser. Nedstemt bassgitar, gaulevokal og ekstra store basstrommer er deler av oppskriften på dette bandets stoner/doom, beskrevet som «Shaman doom from the void», som slår ut i full blomst på en plate senere i år.
Låta «Desiderium» er første singel herfra. Man får regne med at denne låta er representativ for det som venter, da blytunge og seige riff er gjennomgående med en vokalstil som gir en siste, Neurosis-aktig finish. Trommespillinga er særlig god, og den styrkes av å ligge veldig godt plassert i miksen. Jeg hadde kanskje forventet enda litt mer egenart og jam-preg med tanke på det litt spesielle bandsammensetningen, men uansett er det snakk om et solid byks ut i eteren her. Plata blir spennende.
Skrevet av Alexander Lange
Häxer – «Heksedans»
Ute nå via Leather Boss Records
Til slutt tar vi for oss en låt som faktisk ikke er enda et cover av Jan Eggums 70-talls-hit, men som snarere er et av det nye bandet Häxers forsøk på sin selveklærte heksepunk. Pønka er det definitivt, men assossiasjoner til band som Kvelertak og MAKTKAMP forskyver det like fullt i noen grad mot metallsjangeren og black’n’roll-land. Med det er den nokså ukompliserte «Heksedans» beskrevet nokså dekkende, der det også er verdt å nevne et godt refreng der pønka fandenivoldskhet går i forening med en flott og moll-befengt akkordrekke. Låta kommer på en EP som lanseres allerede på lørdag.
Plateselskap: Majestic Mountain Records Undersjanger: Stoner metal
Utdrag fra vår omtale: «Tempoet er ofte ganske så høyt til stoner-musikk å være, og når skeive takter og potent rock’n’roll-faktor også ramler inn til tider, er det snakk om partier som føles fantastisk organiske og fengende. […] Saint Karloff viser seg […] også fra en annen og mer prog-preget side på ‘Paleolithic War Crimes’. «Nothing To Come» og avslutningslåta «Supralux Voyager» er to flotte odyseer på henholdsvis syv og åtte minutter som i stor grad får prege albumets andre halvdel. Her er stoner-elementene mindre fremtredende, og Saint Karloff setter her større lit til lange oppbygginger og atmosfæriske og folkemusikk-aktige partier. Det kan minne om lengre låter fra andre lignende norske band som Kryptograf og Håndgemeng, men Saint Karloff gjør det kanskje til og med enda litt bedre. Særlig avslutningslåta er helt nydelig, og lar de velproduserte og ekspansive lydbildene gå i en fullbyrdet forening med bandets upåklagelige samspill.»
Beste låter: «Psychedelic Man», «Death Don’t Have No Mercy», «Supralux Voyager»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Thrash metal
Vestlandsbandet Inculter er et av flere norske band som har sørget for en særdeles sterk hjemlig thrash-scene de siste årene. Med sin nyeste skive, ‘Morbid Origin’, viser de også for alvor hvordan de skiller seg ut i toppen, der de byr på en lytteropplevelse som føles hakket mer dynamisk og tradisjonstro enn de fleste andre norske innenfor sjangeren. Inculter vet å skru opp turboen, aktivere sin fandenivoldskhet og flørte med speed metal- og death metal-tendenser, men avbalanserer også dette mot tregere og langt mer nikkevennlige affærer underveis. Tospannet bestående av «Extinction» og tittellåta er nok særlig egnet for å demonstrere denne tosidigheten på plata, som for øvrig preges av svært habile prestasjoner, nær sagt perfekt produksjon og upåklagelig riffhåndverk.
Beste låter: «Death Reigns», «Extinction», «Morbid Origin»
Utdrag fra vår omtale: «‘REFLECTIONS////VOID’ er MYE å ta innover seg. Skivas 36 minutter utarter seg mer som en kjedereaksjon enn en tradisjonell skive, med en forakt for gjenbruk av riff og ideer som tilfredsstiller kravene til en musikalsk ADHD-diagnose. […] Men i tillegg til å bli bowlet fullstendig over ende av den uttrykksmessige og tekniske kompleksiteten, blir jeg også slått i bakken av hvor musikalsk det hele oppleves. Den overveldende idétettheten som preger ‘REFLECTIONS////VOID’ fra ende til annen oppleves nemlig ikke anstrengt, men som en strøm av sammenhengende gester – til tross for stadige oppbrudd og digresjoner. […] Det er ingen tvil om at Thefalls har slått en gedigen fulltreffer på sin nye skive, og personlig har jeg ingen tvil om at plata kommer til å stå som et av mine personlige høydepunkter fra den norske metallscenen ved årets ende.»
Beste låter: «Patterns Emerge (I)», «Nadir (I)», «The Hardest Part is Over»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Avant-garde black metal
Utdrag fra vår omtale: «‘In Death I Shall Arise’ – debutskiva til Oslo-bandet Tilintetgjort – er en skive som synes å se for seg en alternativ tidslinje innenfor norsk metallhistorie. På denne tidslinjen, gikk ikke de avantgardistiske tendensene til det norske svartmetallmiljøet i retning de moderne, industrielle flatene til Dødheimsgard sin monumentale ‘666 International’, men beholdt sin forankring i den tidlige svartmetallens punkete og primitive affekt. Fra dette springbrettet bestående av rendyrket andrebølge, springer dog Tilintetgjort ut i en temmelig særegen musikalsk visjon; en visjon preget av et psykoaktivt ladet møte med døden, kosmos, og de grufulle sannhetene som ligger skjult ute i det store intet. […] ‘In Death I Shall Arise’ er en av de mest distinkte norske metall-debutene i nyere tid, og et aldri så lite landemerke innenfor vår beskjedne men betydelige avantgardistiske tradisjon.»
Beste låter: «Mercurial», «Hex», «Dommedagsmonument»
Plateselskap: Petroleum Records Undersjanger: Black’n’roll/hardcore punk
Utdrag fra vår omtale: «Kvelertak vil nok aldri klare å slå rive sin egen debutskive ned fra tronen for min egen del – den hadde en alt for stor påvirkning på meg i mine tidlige år til at det virker sannsynlig. Det som dog ikke er usannsynlig, er at ‘Endling’ på sikt kan vise seg å være den sterkeste av bandets øvrige skiver. Skivas ti låter viser et band som makter å leke seg med både form, uttrykk og innhold, samtidig som de aldri er i fare for å fjerne seg fra den musikalske identiteten som gjorde dem til et internasjonalt navn for drøye ti år siden. Som min egen medskribent på bloggen sa i en tidligere omtale: «Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, så hater du dette». Kvelertak er og forblir Kvelertak, og akkurat det ser jeg all mulig grunn til å være fornøyd med.»
Beste låter: «Døgeniktens Kvad», «Endling», «Svart September»
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Det er melodiene Mork oppdriver på mange av låtene her som får meg til å sperre opp øynene mest. Hovedtemaet i andre låt, «Forført Av Kulden», er for eksempel helt nydelig, og blander en nesten Burzum-aktig iskulde i gitarproduksjonen med direkte fengende tendenser. «Svik» følger opp dette på strålende vis, der Windirsk melodihåndverk går hånd i hånd med et nærmest pop-aktig teft. […] Først og fremst sementerer denne plata en positiv utvikling av Mork som profesjonaliserer, definerer og forbedrer uten at respekten for grunnelementene bortfaller. Og jeg vil påstå at Mork i større grad blir en unik spiller i svartmetallandskapet med denne skiva, da den mer saktegående og melodiske tilnærmingen – i ledtog med produksjonen – også utfordrer noen etablerte grenser.»
Beste låter: «Forført av Kulden», «Høye Murer (feat. HJELVIK)», «Tilbake til Opprinnelsen»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «[S]tort sett synes jeg Taake løser det godt og byr på komplekse låter som henger godt sammen. Dette gjelder særlig den enorme avslutningslåta «Et Uhyre av en Kniv», som klokker inn på hele 13 minutter og byr på en rekke strålende melodier og akkordrekker; fra de nesten blackgaze-aktige arpeggioene i de første minuttene til de storslåtte og suggererende akkordrekkene avslutningsvis. Når noen minimalistiske, mørke og dissonante gitarakkorder runder av det hele over feedback-støy er det som at man er vitne til etterdønningene av et storslått skue. Og skuet er et av Taakes mest ambisiøse og interessante prosjekter til nå. ‘Et Hav av Avstand’ anbefales på det sterkeste.»
Beste låter: «Denne forblaaste Ruin av en Bro», «Et Uhyre av en Kniv»
Utdrag fra vår omtale: «Atena har bygget forventninger til ‘Subway Anthem’ i nesten ett år nå (…) og plata skuffer heller ikke. Tung, deilig produksjon, vokalprestasjoner som utstråler perfekt, jamrende emo-energi, harde breakdowns, melankoli og noen sinnssykt fengende melodier og refrenger gjennomsyrer denne plata, og gjør det til en metalcore-plate som holder høy internasjonal standard. […] Atena mestrer metalcore-sjangeren uhyre godt på ‘Subway Anthem’, og man ender egentlig bare opp med å ønske seg mer av det – og kanskje et sjangermessig kvantesprang ut i noe uutforsket. Jeg har ingen problemer med å si at Indie Recordings kanskje har sluppet sin beste utgivelse i år, og at Atena har bydd på noe som konkurrerer i toppen når det gjelder høydepunkter innenfor hardere norsk musikk i år.»
Beste låter: «Poison Pure», «Slip Away», «Peeling Skin»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Death metal/trønderdoom/Åge-metall
Utdrag fra vår omtale: «[D]eretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir rett og slett ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet. […] [I] all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil).»
Beste låter: «Kustus», «Spark og Speinning», «Innrøkt Åkle»
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Avant-garde black metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Black Medium Current’ er et utrolig enigmatisk, komplisert og likevel overraskende tilgjengelig stykke eksperimentell metall, som står for en av de mer unike musikalske visjonene som har blitt produsert av den norske musikkscenen i det fortsatt unge 20-tallet. […] [D]er skivas A-side oppleves som en kaotisk men seriøs granskning av fundamentale eksistensielle konsepter, byr B-siden på et rystende gjennombrudd, etterfulgt av et svalestup ned i psykens dype, formløse avgrunn. […] Etter denne eksistensielle selv-utslettelsen er bunnen av avgrunnen nådd, og «Requiem Aeternum» står igjen som siste holdeplass på skivas utfordrende, rikholdige og tankevekkende reise. ‘Black Medium Current’s mystiske avslutningsspor er som et urovekkende og vakkert glimt av en helt annen verden, et vektløst og unektelig inntrykksfullt punktum på en helt spesiell plateopplevelse.»
Beste låter: «Et Smelter», «Halow», «Det Tomme Kalde Mørke»
Metallurgi 