metall – Side 2 – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Witch Club Satan – Witch Club Satan

Mye har blitt sagt om svartmetallprosjektet Witch Club Satan. Denne trioen ble etablert i 2021, og da med en slags Sex Pistols-aktig tilnærming i det at i alle fall ikke alle bandmedlemmene hadde noe særlig erfaring med instrumentet sitt før de kastet seg ut i prosjektet. De tre kvinnene hadde i stedet erfaring med skuespill og skriving, og så et potensiale i å kombinere scenekunsten og rå svartmetall i en feministisk forpakning. De ble raskt booket til flere store festivaler, og jeg selv har vanskelig med å komme på et nytt svartmetallprosjekt som har vært en såpass stor snakkis i Norge de siste par årene – i alle fall utenfor metallens egne kretser.

Mottakelsen av prosjektet var noe blandet, og var blant annet preget av en noe beryktet konsertanmeldelse av GAFFA oppi mange lovord ellers. Trioen skal imidlertid ha følt seg velkommen i metallsjangeren, noe som muligens kan skyldes drahjelpen fra storheter som Mayhems Jørn «Necrobutcher» Stubberud og Cadaver og Orders Anders «Neddo» Odden. Jeg selv har imidlertid ikke opplevd interessen som spesielt stor i miljøet, og selv var jeg også noe likegyldig i den lange singelopptakten til den selvtitulerte debutskiva til bandet. Musikken traff meg ikke så godt selv om jeg syntes presentasjonen var aldri så interessant.

Dette inntrykket har blitt ganske forandret i forbindelse med lanseringen av ‘Witch Club Satan’. Én ting er at singlene nok har vokst på meg litt; det har de. Men jeg setter mer pris på og er mer overbevist om den fulle pakka Witch Club Satan leverer både på og utenfor musikken på denne plata. Jeg har ikke fått sett bandet spille konsert, men vi i Metallurgi var såpass heldige at vi fikk en invitasjon til en slags førlanseringsmarkering i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo, der jeg deltok. Deltakerne fikk se Witch Club Satan spille av denne plata i samarbeid med et kor og kunstneren Kim Holm (eller «den unge herr Holm», som han heter på folkemunne), som malte med deltakernes blod på et lerret underveis. Seansen var en fantastisk interessant sak som vitnet om hvor gjennomført prosjektet Witch Club Satan er; de selv vil gi verken musikken eller presentasjonen mest vekt, og arbeidet som åpenbart legges i spetakkelet av blod, feminitet og nakenhet rundt det rent musikalske yter en slik beskrivelse rettferdighet.

Så er det også viktig å nevne det tekstlige og politiske rundt Witch Club Satan. Feminismen er tekstenes drivkraft og et hovedelement i bandets musikk, og da i en blodsprutende, skrikende, skruppelløs og fryktløs form som overbeviser stort. Om en eller annen antifeministisk størrelse i ekstremmetallmiljøet gnisser tenner i møte med dette, demonstrerer dette det svartmetallske paradokset der sjangerens konservativisme krasjer med dens fundamentalt opprørske sjel. Witch Club Satan finner en plass til feministisk sinne i svartmetallen som virker uhyre naturlig; det er med det ikke bare et interessant svartmetallprosjekt, men også et interessant feministisk prosjekt.

Rent musikalsk fungerer også mye bra på ‘Witch Club Satan’. Det er heller ikke utelukkende snakk om en svartmetallplate. Særlig punkens overlapp med sjangeren får en forløsning til tider, noe som gjør at jeg får assossiasjoner til blant annet Blodkvalts tagning på sjangeren for et par år siden – selv om det aldri velter ut i grindcore, da. «Reverse This Fuck» er ett eksempel på dette, og punken ligger i det hele tatt litt i lufta hele tida i det Witch Club Satan gjennomgående på plata tar tilbake noe av det mest primitive og fandenivoldske i svartmetallen som kanskje har forsvunnet litt med årene.

Ellers kan også goth rock-fans ha glede av noen av låtene her; «Steilneset» og «Hex» er et eksempler på dette i form av å være noen av platas aller beste låter. Særlig i sistnevnte sendes assossiasjonene rett til første fjerdedel av Chelsea Wolfe-klassikeren ‘Apokalypsis’, og Witch Club Satan bygger også denne låta opp til en herlig avslutning.

Ambient- og singer/songwriter-tendenser får på sin side plass i midtpunktet «Mother Sea», men her går det i mine ører ikke like bra. ‘Witch Club Satan’ består nemlig først og fremst av voldsom svartmetall, og kontrasten blir rett og slett for stor når denne låta, som også er platas desidert lengste med sine seks og et halvt minutt, dukker opp alt for brått.

Witch Club Satan klarer seg dessuten bra på sitt sinteste. Åpningsstrekket bestående av «Birth» og «Fresh Blood, Fresh Pussy» er for eksempel helt strålende svartmetallhåndverk. På «I Was Made By Fire» synes jeg også bandet klarer å balansere godt med et fengslende og rolig korparti innledningsvis før platas kanskje beste svartmetallriff etter hvert introduseres etter ca. to minutter. Det er verdt å nevne at vokalen er ordentlig besk, ekkel og strålende gjennomført; det bidrar til assossiasjonene til gamle svartmetallklassikere som Mayhems ‘Deathcrush’, Darkthrones uhellige trilogi og Gorgoroths ‘Pentagram’.

Så går det heller ikke alltid like bra. Den nevnte «I Was Made By Fire» synes jeg rett og slett er en ganske rotete låt på tross av gode enkeltpartier, «Wild Whores» føles ikke helt substansiell, og i «Salvation» glir det primitive over i det rent irriterende før en personlig favoritt – den pønka rulletekstlåta «Mother» – redder inn avslutninga. Sammen med punkteringen «Mother Sea» bidrar disse øyeblikkene til at plateopplevelsen i seg selv ikke når helt opp. Likevel synes jeg det først og fremst har vært skikkelig kult å høre på; dette er et prosjekt som fremstår uhyre gjennomført og som bidrar med noe verdifullt inn i den norske ekstremmetallscenen.

Skrevet av Alexander Lange

Vicinity – VIII

Blant de mange undersjangrene som har florert på den norske metallscenen siden TNT slapp sine første skiver på det tidlige 80-tall, kan ikke klassisk progmetall sies å ha vært blant de mest representerte. Selvfølgelig har vi av-arter av progmetallen som har oppnåd ulike grader av gjennomslag – kanskje spesielt den svartmetalliske – men det sier vel sitt at den eneste (relativt) tradisjonelle progmetallskiva som har landa på Metallurgis toppliste for året var Terra Odiums ‘Ne Plus Ultra’ i 2021.

Derfor var det en positiv overraskelse å bli gjort klar over eksistensen til trønderske Vicinity i år. Kvintetten har røtter helt tilbake til 2006, og har over én EP og to skiver levert progmetall som henter tydelig inspirasjon fra undersjangerens blåkopier. Bandet tar seg usedvanlig god tid med å skrive musikk, og før slippet av årets tredjeplate ‘VIII’ var det hele syv år siden sist vi hørte fra gjengen. Dette gjør ‘VIII’ til en ikke så rent lite betydelig hendelse i lys av norsk progmetall, og forventningene er dermed skrudd relativt høyt.

Førsteinntrykket av ‘VIII’ var således temmelig fantastisk. Det er åpenbart at det dreier seg om en gjeng som kjenner progmetallens språk og teknikker usedvanlig godt, og både det instrumentaltekniske, produksjonsmessige og låtskriver-messige holder et høyt, profesjonelt nivå over platas åtte spor. Rent stilistisk legger bandet seg visstnok temmelig kloss opp mot åndsverket til spesielt Dream Theater; bevisene finner du i keyboardistens Jordan Rudess-aktige lydvalg, de skeive taktartene og de lange, innviklede og detaljrike låtkonstruksjonene. Litt distanse mellom Vicinity og prog-legendene blir heldigvis skapt av bandets vokalist Erling Malm, som med sin klokkeklare og robuste røst sender tankene i retning mer moderne band som f.eks danskene i Anubis Gate.

Det lange åpningssporet «Promised Paradise» byr på et temmelig utfyllende mikrokosmos av Vicinitys stilistiske bredde og kompositoriske stil. Det er snakk om bombastisk og synth-kledt prog fra perioden mellom Dream Theaters ‘Images and Words’ og ‘Systematic Chaos’, som tidvis brytes opp av tyngre syvstrengsriffing. Overraskelser er det lite av, – paradoksalt nok, gitt sjangeren det er snakk om – der kun øyeblikk som den Tool-aktige broen i åpningslåta, den bredbeinte Bon Jovi-introen til singelen «Distance», samt et sjokkerende In Flames-riff på avslutningssporet må nevnes i så henseende.

Og det er på dette punktet i anmeldelsen at jeg dessverre må medgi at det fabelaktige førsteinntrykket som ‘VIII’ gav meg, ikke vedvarte i lengden. Jeg bemerket i mine singelomtaler at de urokkelige veggene av synth, de mange gitarsporene og de noe hyperaktive trommene som kjennetegnet begge låtene gjorde opplevelsen av dem temmelig overveldende, og ‘VIII’ er som en helhet tynget av et temmelig konstant overforbruk av instrumentlag. Og på samme tid som jeg må applaudere Malms robuste vokalprestasjoner over platas åtte låter, må jeg også medgi at jeg ønsket meg større variasjon i vokalteknikker, samt noe mer minneverdige melodier enn de vi har blitt gitt på ‘VIII’.

Til tross for at Vicinitys tredjeskive trolig ikke blir noen listetopper ved årets ende, er det likevel viktig å understreke at det er snakk om en bunnsolid progmetallskive som burde gjøre seg bemerket både i innland og utland. Det er en sjeldenhet å høre nettopp denne typen progmetall skrevet og fremført på dette skyhøye nivået her til lands, og fans av uttrykket vil trolig bite seg merkere i ‘VIII’ som en av de sterkeste norske bidragene i senere tid. ‘VIII’ er dermed varmt anbefalt av Metallurgis skrivende redaksjon, om så den med sin timeslange spilletid og urokkelige kjerneuttrykk vil teste tålmodigheten til enkelte lyttere – både i og utenfor progmetallens lytterbase.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jordsjuk – Råtner på Rot

Jordsjuk har pisket opp den norske svartmetallen denne våren med noen singler fra EP’en ‘Råtner på Rot’, og det i en slags supergruppestil. Bandet frontes av ingen ringere enn Mannevond, aller best kjent fra Koldbrann, og med seg har han medlemmer fra blant annet Nattverd, Trollfest og live-bandet til Nordjevel – for ikke å snakke om eks-tilhørighetene besetningen kan vise til. Låtene «Siste skanse» og «Viva la apocalypse» har vi fått høre før EP-slippet; nå har vi to til, og sammen munner de fire låtene ut i en nett liten EP på drøye elleve minutter.

Jordsjuk spiller kortfattet, moderne, men også tradisjonstro svartmetall som lener seg mye på mid-tempoet. De mest nærliggende sammenligningene blir dermed enkelt band som Khold og Satyricon. ‘Råtner på Rot’ er også en godt produsert utgivelse, som vitner om stålkontroll på håndverket.

Aller best synes jeg det går i de to endene. Åpningslåta «Stein Til Byrden» er en forbilledlig sak som kombinerer riffdriv med ondt moll-håndverk, og «Viva La Apocalypse» har blitt en gjenganger på øret til undertegnede på grunn av et økt innslag av turbo og et strålende refreng. «Siste Skanse» og tittellåta gjør imidlertid også susen med det vante riffhåndverket og Mannevonds strålende, artikulerte vokal.

‘Råtner på Rot’ er imidlertid en kort utgivelse, og det meste tyder på at det er en smak på det vi har i vente; på oppvarmingsdagen til Inferno på SALT røpte i alle fall Mannevond at en plate var på vei før vi fikk høre noen smakebiter. Bra var det også. Til da kan jeg anbefale ‘Råtner på Rot’ til de som vil høre riffbasert, rask og aggressiv svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Skrymir – Scarab Soul

Skrymir er det titulære soloprosjektet til den unge musikeren Skrymir Skogheim, som skapte både hodebry og forundring hos Metallurgis redaksjon med debutskiva si ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)» i 2021. ‘Spell Night…’ var en utett, fragmentert og lavprodusert utgivelse, men klarte til tross for dette å skape en opplevelse som var såpass unik at den festet seg over tid. Nå er altså andreskiva ‘Scarab Soul’ ute, som i følge Spotify-bioen til Skrymir muligens blir prosjektets siste.

Det første man vil legge merke til ved ‘Scarab Soul’, er at den er fullstendig ulik sin forgjenger. Borte er følelsen av at Skrymir er et svartmetallband, og i stedet sitter vi igjen med et slags soundtrack-prosjekt som baker inn svartmetalliske elementer som skrikevokal og vrengte gitarer fra tid til annen. Rent spesifikt får jeg assosiasjoner til enkle online-RPGer som f.eks Runescape, hvor spesielt de kvekkende MIDI-trompetene til låter som «Sand of Dune» har skyld i dette. Om man skulle forsøkt å relatere Skrymirs nye skive til eksisterende svartmetalltradisjoner ville det nok vært mest naturlig å putte den i bås med enten den rå svartmetallen eller fangehulls-synth, eller kanskje til og med prosjekter som norske Syndexioi når den er på sitt mest metalliske.

Skrymirs nye sound gagner prosjektet av flere grunner. For det første setter ikke soundtrack-sjangeren like store krav til tekniske ferdigheter som svartmetallen, hvilket gjør at rytmene er mindre vaklevorne på ‘Scarab Soul’ enn på ‘Spell Night…’. For det andre passer vignett-strukturen til spill-soundtracks ypperlig til Skrymirs kompositoriske stil, som låt litt for kaotisk og oppstykket i en ren svartmetallisk setting. Når det kommer til kritikk bør jeg nevne at Skrymirs bruk av tonalitet fremdeles er rotete på andreskiva, og samtlige låter inneholder øyeblikk hvor ulike instrumentspor tråkker hverandre på føttene eller dissonerer kraftig.

Det er likevel liten tvil om at særegenhetene ved Skrymirs musikalske univers fremdeles er bevart på ‘Scarab Soul’. Nok en gang har jeg vansker for å anbefale plata til andre enn kun de mest herdede Bandcamp-arkeologer, til tross for at jeg gradvis har latt meg forhekse av den sære atmosfæren som plata maner frem. Om du selv etter dette utsagnet fremdeles har lyst til å sjekke ut skiva, anbefaler jeg låter som nevnte «Sand of Dune» (med reprisen), det «Silvester Anfang»-aktige, dansbare tittelsporet, eller «Blue Lotus (Painted Walls», som med sine kosmiske synther og svartmetalliske motiver har en potent atmosfære. Så er det bare å takke Skrymir for hans arbeid under metallsjangerens banner, dersom ‘Scarab Soul’ virkelig skulle vise seg å være hans siste skive (under navnet Skrymir i det minste).

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vredehammer – «The Dragons Burn»

Per Vallas Vredehammer fortsetter opptakten til sin kommende skive ‘God Slayer’ med singelen «The Dragons Burn». Dette er den korteste og mest direkte låta vi til nå har fått høre fra plata, og lener seg tyngre på death metal-elementene i bandets uttrykk. Vredehammer lykkes stort sett godt med dette med tanke på låtas høye intensitet og gode balanse mellom ekspansive og tunge elementer. Det i utgangspunktet solide hovedtemaet blir imidlertid repetert litt vel mye, og låta kunne nok vært enda kortere. «The Dragons Burn» er likevel i all hovedsak et sterkt pek mot plata som kommer i slutten av mai.

Skrevet av Alexander Lange

Trail of Tears – «Winds of Disdain»

Trail of Tears er et symfonisk metallband med en historie som i år har strukket seg over hele tretti år, fra da bandet ble stiftet under navnet Natt i 1994. Bandet startet opp igjen i 2020 etter å ha vært inaktive siden 2013, og skal i år slippe den første utgivelsen siden nettopp 2013 når de lanserer EP’en ‘Winds of Disdain’ den 24. mai.

En smakebit har nå kommet i form av tittellåta, som på alle måter vitner om en bandbesetning med mangfoldige års erfaring og lange CV’er. «Winds of Disdain» er utvilsomt først og fremst skreddersydd for de mest dedikerte fansene av sjangeren, men har også potensiale til å treffe litt bredere – særlig på grunn av to sterke vokalprestasjoner som balanseres godt og et smakfullt refreng.

Skrevet av Alexander Lange

Berzerkerbreath – «Despondency»

«Despondency», andresingelen til det nye moderne metallprosjektet Berzerkerbreath, bidrar til å ekspandere det stilistiske universet vi ble presentert for på debutsingelen «When Everything Collapse». Låta er visstnok forankret i den samme, brutale, djent-berørte metal/deathcoren som sin forgjenger, men utvider denne sjangermiksturen ytterligere med en storstilt, nesten symfonisk skala på sine massive refrenger. Det virker som at Berzerkerbreath først og fremst er i en utforskningsfase for øyeblikket, og «Despondency» fremstår som en kreativ sprengladning som tenker innhold i første omgang og deretter form. Spesielt de ekstreme vokalforvrengningene til Jørgen Nordby gir mersmak, og jeg kan for så vidt sette pris på den utøylede, hemningsløse energien som bandet har utsondret på materialet sitt til nå. Det skal bli spennende å se om dette bunner ut i en utgivelse på sikt, men foreløpig er jeg godt fornøyd med å innta det kreative råstoffet som Berzerkerbreath sender ut i musikk-eteren.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arania – «The Hunt»

Det er nå kun et par dager til slippet av Aranias debutskive ‘Whispering Embers’, og dermed har vi altså fått servert en siste smakebit i form av singelen «The Hunt». «The Hunt» er lett gjenkjennelig som bandet som slapp EP-en ‘Mental State’ i 2021, men det er også tydelig at bandets ambisjoner har vokst i takt med deres fartstid, og låta er følgelig den lengste og mest utbroderte i bandets korte utgivelseshistorikk. Det er snakk om melodisk metall med både symfoniske trekk – dette via de mange lagene med strykere, blåsere og koring som utsmykker «The Hunt» – og triumferende melodikk som bærer en svak eim av powermetal. Jeg liker at bandet setter opp tempoet og leker seg med mer aggressiv riffing i låtas bro, og soloen som følger er både storslått og episk, om så noe i lengste laget. Alt i alt tyder «The Hunt» på at Arania tar steget opp fra EP- til albumformat på alvor, og at de akter å fylle debuten med et variert spektrum av både låtformer og stemninger. Så venter vi i spenning på slippet!

Skrevet av Fredrik Schjerve

BAPHY – «Kristent Blod»

BAPHY er et nytt soloprosjekt som beskriver sin egen musikk som resultatet av at «…et englebarn møter svartmetall». Vokalist/trommis/tekstforfatter Thea Ossum går i strupen på religiøse ledere og deres skremselstaktikker på prosjektets debutsingel «Kristent Blod», og det med en tung, hamrende form for svartmetall som henter tilleggsinstrumentering fra sjangerens tidlige symfoniske strømninger. Låtas langsomme beats, knusende gitarakkorder, samt de desperate, illsinte hylende til Ossum gjør at tankene mine heller vandrer i retning band som amerikanske Ragana – spesielt deres seigere, mer sludgy materiale – enn til den norske scenens mer tradisjonelle utøvere. Det er definitivt svartmetallisk intensjon å spore i musikken, men kombinert med de moderne produksjonsverdiene fremstår «Kristent Blod» som noe løst forbundet til sjangeren. Dette er selvsagt ikke noe problem i vår sjangerblandende tidsalder, men jeg er fremdeles nysgjerrig på hvordan Baphys musikalske identitet kommer til å fortone seg når vi har mer materiale å gå løs på.

Skrevet av Fredrik Schjerve

COFFEEGRINDER – «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE»

COFFEEGRINDER er et splitter nytt soloprosjekt som skriver buldrende, blytunge black/death-låter til ære for kaffens stimulerende egenskaper. Man finner ikke så mye av substans i prosjektets debutsingel utover noen enkle, Bathory-aktige riff og en morgengretten growlevokal, men så virker det ikke som at COFFEEGRINDER har aspirasjoner om å være noe annet enn et mildt køddent lavterskel-band i utgangspunktet. Sånn sett er «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE» en helt kurant men lite oppsiktsvekkende kuriositet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Misotheist – Vessels by Which the Devil is Made Flesh

Misotheists ‘From the Glory of Your Redeemer’ var den beste norske svartmetallplata som ble sluppet i 2021 – i alle fall om man skal tro Metallurgis lille tomannsredaksjon. Etter å ha lansert den selvtitulerte debutplata tre år tidligere, etablerte dette enmannsprosjektet seg ytterligere som en viktig spiller i svartmetallbastionen Trondheim med denne skiva, der plateselskapet Terratur Possessions også har stått for en rekke andre høyst prisverdige utgivelser innenfor sjangeren de siste årene. Forventningene til denne nye plata, som følger opp ‘For the Glory of Your Redeemer’ nokså formulaisk med tre nye, fryktinngytende låter, ble dermed umiddelbart høye da den ble annonsert for bare kort tid siden.

Mannen bak Misotheist, Brage Kraabøl, er ellers også å finne i Enevelde, der han på samme måte som her legerer svartmetallen sin med en usedvanlig mørk og aggressiv growlevokal. Mens Kråbøl i Enevelde legger seg mer eller mindre tett opp mot typisk norsk svartmetall, kjennetegnes Misotheist av sine lange, dissonante og komplekse komposisjoner, noe som gjør at den fulle pakka nikker tydelig mot franske og islandske varianter innenfor sjangeren a la Deathspell Omega, Aosoth og Svartidaudi.

‘Vessels by Which the Devil is Made Flesh’ er med sine nesten førti minutter Misotheists lengste plate til nå. Det sier ikke all verdens med tanke på at de foregående skivene bare er noen minutter kortere, men signaliserer like fullt et nytt ambisjonsnivå når antallet låter ikke er økt; Misotheist slår blant annet på stortromma her med en tjue minutter lang avslutningslåt ved navn «Whitewashed Tombs». De to andre låtene varer i henholdsvis tolv og seks minutter. Med det er det snakk om ganske progressive og flerfasseterte låtkonstruksjoner – om så på litt ulike måter.

Den seks minutter lange tittellåta er på sin side noe av det mest tekniske og fartsfylte jeg har hørt Kråbøl koke opp, og er definitivt også den låta her som i størst grad peker i nye retninger for Misotheist. Det er også den beste låta. Krallice-aktig gitarlek velter over i et nærmest fengende dissonant hovedtema; dette følger lytteren gjennom resten av låta i litt ulike former som et slags leit motif, både når Urfausts IX bidrar med herlig og frisk gjesteopptreden og når Misotheist byr på en turboetappe av de sjeldne mot slutten.

De to andre låtene følger i større grad i fotsporene til ‘For the Glory of Your Redeemer’, og lykkes i stor grad godt med det. «Stigma» åpner plata særdeles godt når skjøre, dissonante akkorder velter over i et hardtslående hovedtema, og etter et nokså dynamisk midtparti lander komposisjonen godt i en storslått avslutning. Også den nevnte «Whitewashed Tombs» imponerer på tross av at noen temaer blir noe gnagende de første ti minuttene; Misotheist byr avslutningsvis på en strålende oppbygging fra noen melankolske ambient-toner til det mest harmoniske plata har å by på.

Det er likevel vanskelig å bli like imponert av disse to låtene som det jeg ble av ‘For the Glory of Your Redeemer’, rett og slett fordi det ikke slår meg som like nytenkende. Over det hele, synes jeg også vokalen blir i overkant høylytt og dominerende til tider, og noe av den mørke mystikken som har ligget over Misotheists utgivelser tidligere, er ikke like toneangivende i produksjonen.

Like fullt er det en kjensgjerning at ‘Vessels by Which the Devil is Made Flesh’ blir bedre og bedre jo mer jeg hører på den. Misotheist er utrolig god til å gjøre mye ut av de dissonante basiselementene i musikken, og har også på denne skiva konstruert noen særdeles imponerende låter som med sine lengder og detaljrikdommer byr på utrolig mye snadder for svartmetallnerder. Og om mye her minner vel mye om den forrige skiva, vitner tittellåta om at Kråbøl kan få mer ut av dette prosjektet enn som så.

Skrevet av Alexander Lange

Terror Machine – A Mountain of Death

Terror Machine er et ekstremmetallband fra Vennesla som består av medlemmer fra bl.a. bandet Flukt. Stilen som utforskes på bandets nyeste EP ‘A Mountain of Death’ er krigsmetall, og det av en sort som kontrasterer eksplosive fremrykk med store, treskende grooves.

Personlig foretrekker jeg krigsmetallen min kledt i lærjakke med pigger, patronbelte og Blasphemy-t-skjorte, så de noe groove-metal-aktige seksjonene som dukker opp på samtlige av EPens tre låter faller nok ikke fullstendig i smak for mitt vedkommende. Jeg koser meg i mye større grad når jeg befinner meg i kampens hete, og spesielt de frenetiske thrash-sekvensene som river gjennom midtseksjonen til «Shed the Blood» får adrenalinen til å pumpe gjennom årene mine for full maskin. Slike heseblesende strekk finner man på samtlige av ‘A Mountain of Death’s tre låter, men det krever en viss toleranse for jump-the-fuck-up-grooves for å karre seg helskinnet gjennom det øvrige låtmaterialet som Terror Machine presenterer på sin andre EP.

Sånn sett var ‘A Mountain of Death’ en blandet affære for min egen del, men jeg tar likevel med meg EPen i skreppa som et sjeldent eksempel på vaskeekte krigsmetall produsert på norsk sokkel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tornekratt – Hvor Lidelsen Blir Fri

Tornekratt er et band bestående av tre kompiser som elsker å møtes i en eller annen garasje, fortære øl i festlig kameraderi, og kanalisere all ølen og kameraderiet inn i kjølige og beske svartmetall-låter. Bandet har etter sigende stått for samtlige av leddene i produksjonen av sin debutplate ‘Hvor Lidelsen Blir Fri’, om det så er snakk om innspilling, miksing, mastring, cover-art og logodesign. Dette må selvfølgelig ha vært utrolig tidkrevende, så jeg begynner like så godt omtalen av skiva med å gi gjengen en velfortjent klapp på skulderen for sin beundringsverdige innsats.

Stilistisk sett dreier det seg først og fremst om svartmetall av melodisk art. Tankene beveger seg i retning vestlandsgutta i Heimland i det «Chamber of Sorrows»s åpningsseksjon runger ut av anlegget, men det tar ikke lang tid før Randy Blythe-aktig growling og i overkant brutale, digitale trommer bryter alle forbindelser til akkurat den nisjen innenfor norsk, melodisk svartmetall. Kombinasjonen av svartmetall og Lamb of God-beslektet growling gjør det mer naturlig å sette Tornekratts debutskive i bås med det trønderske bandet Blodtørst, som bruker mye av de samme elementene for å skape et ganske annet, men like truende musikalsk beist.

Det er ikke til å komme fra at beslutningen av å gjøre absolutt ALT selv kan sies å ha eksplodert i trynet på Tornekratt på enkelte måter. Spesielt produksjonen er så røff at den gir demo-vibber, hvor heldigitale trommer, pistrete gitarer og tørrlagte vokaler enten kolliderer med hverandre eller skiller seg som olje og vann. Miksen varierer også temmelig kraftig fra låt til låt, hvilket i kombinasjon med noen voldsomme stilistiske digresjoner gjør at låter som «Dark Requiem» og «Sorgens Kvale» låter som to vidt forskjellige band.

Det at produksjonsjobben er såpass røff gjør det også å vanskelig å pløye gjennom det som er en ganske lang plate fra start til slutt. Strengt tatt mener jeg skiva hadde stått sterkere uten de tre siste låtene, hvor «Leshen» er en demolåt fra om lag et år siden, og «Sorgens Kvale» og «Dødens Marsj Del II» fremstår temmelig malplasserte med sine relativt rendyrkede post-black metal-uttrykk. Hadde man så byttet rekkefølge på «Gehennas Porter» og tittelsporet hadde man sittet igjen med en langt mer stilistisk koherent skive, som også ender med det jeg mener er platas desiderte høydepunkt.

Det er vanskelig for meg å anbefale ‘Hvor Lidelsen Blir Fri’ når produksjonen er såpass flisete som den er. Tornekratts sterkeste kort er nok for øyeblikket deres evne til å veve sammen svartmetalliske melodier, hvor spesielt det Eternality/Moldé Volhal-aktige tittelsporet utmerker seg på dette grunnlaget. Jeg tror nok mye er gjort dersom produksjonsjobben får seg en oppstramming, uttrykket blir noe mindre sprikende, samt at bandet finner seg en ekte trommis, så det er ingen grunn til å avskrive Tornekratt per merittene til deres førsteskive. Jeg ønsker gutta gratulerer med en hardt tilkjempet debutplate, så får vi se hvordan erfaringsgrunnlaget de har skaffa seg på veien kan gagne dem på en eventuell andreskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tordner – Av Skygger

Tordner er et anonymt enmannsband som skriver svartmetall i skjæringspunktet mellom den rå svartmetallen som for øyeblikket oversvømmer Bandcamp, og mer klassisk svartmetall. Denne sammensmeltingen er tydelig representert ved albumcoveret til prosjektets debutplate ‘Av Skygger’, hvor en av skissene til den norske naturalistmaleren Christian Krogh har blitt endret via enkle, digitale filtre man kan finne på hvilken som helst gratis bilderedigeringstjeneste på nett i 2024.

Og hadde man klippet ut den Unholy Craft-aktige, hysteriske vokalen, så hadde en låt som «Grått» lagt seg temmelig tett opp til den norske andrebølgens produksjons- og låtskriveridealer. Kjølige, iskalde gitarer vever et enkelt men hypnotisk vev, hvorunder trommene raser med besatte blast beats og tumlende basspedaler. I tillegg finner vi noen langsommere partier rundt låtas midtdel, hvor suggererende rytmikk og åpne akkorder danner en potent, tåkete atmosfære.

Åpningsstrekket på «Skikkelser» demonstrerer også at Tordner er i stand til å bruke elementære bestanddeler til å skape en stor effekt. Det er ingenting ved gitarakkordene, -melodien eller de drivende blast beatsene som hever seg over det rent ordinære i svartmetallisk forstand, men likevel lar jeg meg rive med av det hypnotiske, musikalske uværet som raser gjennom låta. Det viser seg dog fort at Tordner ikke har planer om å strekke seg så mye utover de stilistiske grensene som etableres av de første par låtene på ‘Av Skygger’, og allerede på tredjelåta «Aldri» begynner følelsen av deja vu og sette i hos undertegnede.

‘Av Skygger’ er en skive som er forbeholdt fans av enkel, hypnotisk og isnende kald svartmetall. Vokalen vil nok for enkelte gi sterke assosiasjoner til den rå svartmetallens støyfiltrerte hyling, så jeg vil nok ikke kunne anbefale skiva uforbeholdent til fans av rendyrket, tradisjonstro svartmetall. Debuten til Tordner er nok for oppskriftsmessig og simplistisk til å fange oppmerksomheten min over tid, men jeg angrer ikke på tiden jeg har brukt på skiva i forkant av omtalen. Helt ålreite saker.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Khold – «Galgeberg og Retterbakke»

Ny uke, nok en singel fra de flittige arbeidsmaurene og veteranene i Khold. De to foregående singlene fra gruppas kommende skive ‘Du Dømmes til Død’ var temmelig enkle og forutsigbare Khold-låter, men også drivende og effektive – hvilket beskriver brorparten av prosjektets materiale gjennom deres nå 24 år som band. Sånn sett er det lite som er nytt under solen på «Galgeberg og Retterbakke», som mest av alt forsterker inntrykket av at kvartettens kommende skive kommer til å bli en solid men noe ordinær plateopplevelse sett i lys av gruppens øvrige diskografi. Det er tydelig at Khold er svært komfortable med hvor de befinner seg som band for øyeblikket, og folk som er ute etter flunkende nye ideer og eksperimentering gjør godt i å lete andre plasser. Fans av Khold vil dog trolig være godt fornøyd med det bandet har levert på «Galgeberg og Retterbakke».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beaten to Death – «My Hair Will Be Long until Death»

De kaotiske grindcore-yndlingene i Beaten to Death er endelig tilbake, og det med en ellevill liten fysak av en singel ved navn «My Hair Will Be Long Until Death». Det er som alltid snakk om sprelsk og lettere utilregnelig grindcore med alskens krumspring, finter og lurerier sveiset til karosseriet, og noe annet hadde vel kanskje vært grunn til bekymring når det gjelder akkurat denne gjengen med musikere.

En sprakende og nesten komisk forvrengt gitar slenger noen raske hugg i retning lytterens nakke ved åpningen av «My Hair…» før splintene og streif-skuddene fra bandets uforlignelige grindcore-kløsterbombe viser seg å utgjøre en langt større fare for lytterens liv og helse. Beaten to Death har virkelig mestret det å ramle seg fremover som et slags hurtig sammen-spikra bakgårds-orkester med årenes løp, og det er vanskelig å ikke engste seg for at det hele kommer til å dette fra hverandre i det gjengen peiser på i hundre og hælvete gjennom singelens drøye to minutter. Selvfølgelig disker gjengen også opp ukonvensjonelle elementer som valsende emo-seksjoner og melodiske svartmetallgitarer som forsøker å riste av seg vårens slaps og sludd med krappe bevegelser, og dermed er Beaten to Deaths retur til den norske metallscenen annonsert på høyst karakteristisk vis. Det frydes!

PS: Bandets nye skive, ‘Sunrise over Rigor Mortis’ slippes samme dato som jeg skal bli kvitt mandlene, altså 31. mai. Tilfeldig, eller en gave fra de barmhjertige metallgudene? Det spørsmålet får leseren avgjøre.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bismarck – «Sky Father»

Bismarck omtaler seg selv som «det tyngste bandet fra den norske vestkysten», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor basert på deres nyeste singel, «Sky Father». Massive, brautende gitarriff deiser ned i hodet på lytteren – hvilket for øvrig sender tankene i retning britiske Conan -, understøttet av hardtslående grooves og toppet med sludgy, brølt vokal. Den noe tilbakeholdte, post-aktige broen som brukes som kontrast til den øvrige tyngden gjør også referanser til band som Rongeur og Dwaal passende, selv om det skal sies at den friske, skoglige auraen til sistnevnte har blitt erstattet med en langt mer foruroligende dunkelhet på «Sky Father». Der er i det hele tatt snakk om stoner/doom som makter å frembringe noe mer enn bare feite gitartoner og enkle riff, hvilket hever Bismarck godt over den noe anonyme majoriteten av band som befolker sjangeren i 2024.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Haust – I’m Not Here For You

De norske black’n’roll-legendene i Haust, med medlemmer man ellers finner i blant annet Okkultokrati, slipper sin første skive på nesten ti år i april: ‘Negative Music’. To imponerende, sinte og utålmodige singler har allerede blitt servert i den anledning, og en måned før slippet har nå «I’m Not Here For You» meldt sin ankomst.

Om noe, får denne låta fram hvor unik og kul vokalen formodentlig kommer til å bli på ‘Negative Music’, og jeg får aldri nok av hvor merkelig, ravgal og sutrete den høres ut her. På knappe tre minutter får Haust her også vist fram de deilige fuzz-gitarene og – ja! – ganske lekre melodier, og forventningene til de åtte sporene vi ennå ikke har fått hørt forblir dermed høye.

Skrevet av Alexander Lange

Oberst – «Bad Run»

Nok en låt fra post-hardcore-kvartetten Obersts kommende skive ‘Tails’ er ute. Denne heter «Bad Run», og rendyrker bandets melankolske og melodiske tilnærming til sjangeren. Gitararbeidet på denne låta er særlig imponerende, og kliner blant annet til med en herlig melodirekke i introsegmentet. Hovedtemaet fortoner seg videre som både fengende og småseigt, og låta innevarsler en god produksjonsdrakt på plata som plasserer seg mellom det rå og det luftige – selv om jeg skulle ønske det låt enda litt mer hardtslående i refrenget.

Skrevet av Alexander Lange

Uncanny – «Uncut»

Det instrumentale progmetall-bandet Uncanny slipper skiva ‘Shroomsday’ i mai, og har nå sluppet andresingelen «Uncut» etter å imponert med «Music for the Faint Hearted» for noen uker siden. Mens den sistnevnte låta sendte klare assossiasjoner til lignende norske band a la Astrosaur og Addiktio, fortoner «Uncut» seg som et klarere pek i retning klassiske math metal- og djent-uttrykk – uten at man nødvendigvis slutter å tenke på de to nevnte bandene. Rytmeleken her er god, og vitner om en trio med god kontroll på materialet selv om jeg nok kunne tenkt meg et litt kortere og mer konsentrert produkt akkurat i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

UMA – «The Burning Sphere»

UMA er et av utallige prosjekter som har sin opprinnelse i Buskerud Folkehøyskoles sagnomsuste metall-linje, og består av Ruun/Celestial Scourges Eirik Waadeland og Ruun/Inchoations Eivind Ditlev Molin. Prosjektets natur er eksperimentelt, og virker først og fremst som en sandkasse der de to musikerne kan kaste rundt seg med ideer uten å bekymre seg så mye for sluttresultatet.

Dette er i alle fall inntrykket jeg får av bandets nye singel «The Burning Sphere». Knusende, Chat Pile-aktig sludge står side ved side med svermende, black/death-aktige utbrudd – det hele dyttet inn i en oppstykket og usammenhengende låtform som gir nakkesleng så vel som det fremkaller forvirring. Jeg minnes tidvis den kreative rastløsheten til soloprosjektet til Simen Jakobsen Harstad, men det skal sies at «The Burning Sphere» virker enda mindre raffinert og blankpusset enn materialet Jakobsen leverte på ‘Stallo’ fra 2022. Det er ikke til å legge skjul på at det større bildet uteblir for mitt eget vedkommende, men den eksplosive og noe ugjennomtrengelige blokken med eksperimentell sludge vi får servert på «The Burning Sphere» er fremdeles et spennende og interessant kuriosa i lys av den norske metallscenen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Night King – «Magic Star»

Night King er et nytt tradmetallband fra Vestlandet, hvis debutskive ‘Inferno’ slippes den 26. april via bandet selv. Tradmetall av rendyrket sort er ikke nødvendigvis overskuddsvare i Norge, og det er vel strengt tatt kun i Night Kings hjemtrakter at vi finner nevneverdig interesse for sjangertradisjonen her til lands.

Night Kings form for tradmetall henter noe inspirasjon fra hardråkkens antemiske arena-former, men ikke i like stor grad som f.eks vestlendingene i Magick Touch. Refrenget til bandets andresingel «Magic Star» fremstår faktisk vel så kraftmetallisk som tradmetallisk, med en oppstemt tonalitet som forsterker budskapet om håpefullhet og pågangsmot som formidles i teksten. Utenom refrengene er det snakk om ganske tradisjonstro tradmetall, med tunge 80-tallsriff og vokalmelodier som stadig vekk filer i toppen av registeret. Det er ikke til å komme fra at «Magic Star» låter temmelig ruskete, hvor spesielt produksjonsjobben og det noe anstrengte toppregisteret til bandets vokalist trenger litt jobb for å menge seg blant artistene som befolker sjangerbresjen i dag. Entusiasmen er likevel til å ta og føle på, så vi får se hva bandet har stelt i stand på resten av skiva, som slippes om en drøy måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Månedens edleste metaller: Januar & februar

Under følger en seleksjon av de mest oppsiktsvekkende platene fra januar og februar, i alle fall i følge Metallurgis stolte redaksjon. God lesning!

Januar

Sovereign – Altered Realities

Plateselskap: Dark Descent Records
Undersjanger: Death/thrash

Utdrag fra vår omtale: «Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende.»

Beste låter: «Nebular Waves», «The Enigma of Intelligence»

Lenke til omtale

Vemod – The Deepening

Plateselskap: Prophecy Productions
Undersjanger: Atmosfærisk/post-black metal

Utdrag fra vår omtale: «Utenom den litt vel skrale produksjonen er […] ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.»

Beste låter: «Der Guder Dør», «True North Beckoning»

Lenke til omtale

Blood Red Throne – Nonagon

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Brutal death metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. […]‘Nonagon’ (er) nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.»

Beste låter: «Seeking to Pierce», «Tempest Sculptor», «Every Silent Plea»

Lenke til omtale

Madder Mortem – Old Eyes, New Heart

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Progressiv metal

Utdrag fra vår omtale: «Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.»

Beste låter: «Coming from the Dark», «Master Tongue», «The Head That Wears the Crown»

Lenke til omtale

Sepulcher – Veins of the Void

Plateselskap: Dissonans (eget selskap)
Undersjanger: Death/thrash

Utdrag fra vår omtale: «Det er […] ingen tvil om at Sepulcher har levert atmosfærisk, eventyrlysten dødsthrash på høyde med den internasjonale toppstandarden med ‘Veins of the World’. Det er kun et fåtall band der ute som klarer å dyrke frem ny, florerende biologisk vekst på dødsmetalls forråtnede skrott i 2024, hvor Obliteration og Sepulcher kanskje er de to bandene på norsk jord som for alvor skyver grensene for både kvalitet og egenart. Sånn sett er ‘Veins of the World’ en soleklar anbefaling for fans av tradisjons-befestet men selvrealisert dødsthrash, og en uforventet pangstart på det nye året for norsk ekstremmetall.»

Beste låter: «Derealization», «Cryogenic Sleep»

Lenke til omtale

Februar

Golden Core – Kosmos Brenner

Plateselskap: Helvetes Indre Kretser (eget selskap)
Undersjanger: Progressiv metal/sludge

Utdrag fra vår omtale: «‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. […] man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.»

Beste låter: «Ginnungagap», «þorn Af Akri», «De Dødes Hær»

Lenke til omtale

Ihsahn – IHSAHN

Plateselskap: Mnemosyne Productions/ Candlelight Records
Undersjanger: Progressiv metal

Utdrag fra vår omtale: ‘IHSAHN’ er ikke Ihsahns beste plate – til det er ‘After’ for bra. Men på grunn av jevnt over sterk låtskriving, helt rå produksjon, overbevisende presentasjon og mang et tegn på en enorm arbeidsinnsats hevder den seg virkelig i kampen om andreplassen, og det sier sitt.

Beste låter: «TWICE BORN», «BLOOD TRAILS TO LOVE», «HUBRIS AND BLUE DEVILS»

Lenke til omtale

Borknagar – Fall

Plateselskap: Century Media Records
Undersjanger: Progressiv metal/black metal

Utdrag fra vår omtale: «Den timelange reisen gjennom ‘Fall’ er en detaljrik, episk og fargesprakende affære, […] ‘Fall’ vil av god grunn falle i smak hos brede skarer av metallfans verden over – den er tross alt komponert, fremført og produsert av en gjeng som virkelig vet hva de holder på med .

Beste låter: «Summits», «Nordic Anthem», «Northward»

Lenke til omtale

Thale – Helvete

Plateselskap: Svart Records (eget selskap)
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av stormende, kakofonisk svartmetall og punkete grooves byr noen helt fenomenale øyeblikk i løpet av ‘Helvete’s kompakte spilletid. […] ‘Helvete’ er […] en skive som virkelig fenger i øyeblikket, og som tar såpass mange interessante valg at mer åpensinnede fans av svartmetall vil gjøre godt i å sjekke den ut.

Beste låter: «Gravlagt i Sorger (Glemt av Gud)», «Oppstandelse», «Vrede»

Lenke til omtale

Wyruz – Negative Jævel

Plateselskap: Selv-utgitt
Undersjanger: Thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Negative Jævel’ er en artig liten pakke med proff thrashmetall, og kan enkelt anbefales.»

Beste låter: «Chaos», «Final Winter»

Lenke til omtale

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser (del 2 av 2)

Wyruz – Negative Jævel

Etter noen singelslipp i år og i fjor har innlandsbandet Wyruz sluppet EP’en ‘Negative Jævel’. Dette bandet spiller rask og fandenivoldsk thrashmetall av det mer uhøytidelige slaget, og denne EP’en er den første utgivelsen fra bandet siden andreplata ‘Judge and Jury’ ble sluppet i 2016. Fra før av hadde bandet da debutskiva ‘Fire at Will’ under beltet, så vel som to demoer der den første ble sluppet så tidlig som i 2003. Det er nok relevant å få med seg at man i besetningen her finner gamle travere i Innlandets metallmiljø, som før etableringen av Wyruz var å finne i ekstremmetallbandene Tidfall og Criterion.

Den dag i dag spiller uansett disse gutta stilsikker thrashmetall i en god og nokså moderne produksjonsdrakt. ‘Negative Jævel’ består av fire låter på til sammen et drøyt kvarter, og på tross av den korte spilletida synes jeg Wyruz kommer innom et ganske bredt spekter av elementer og tagninger på sjangeren. Like fullt blir det heller ikke for sprikende, og viktigst av alt har bandet stålkontroll på thrash-håndverket.

Aller best synes jeg det går når Wyruz er på sitt sinteste og raskeste, noe de først og fremst er i tospannet av låter midt i EP’en. Den første av dem, «Chaos», synes jeg er den desidert beste låta på ‘Negative Jævel’; blast-beatsene i begynnelsen er av det sinnssyke slaget, og både tromme- og gitarsegmentet viser seg som herlig dynamisk videre ut i låta. Den påfølgende «Final Winter» er også et blinkskudd, og særlig det flerrende og fengende gitararbeidet får meg på kroken her.

De øvrige låtene har også mye for seg og får mye god drahjelp av de sterke musikerprestasjonene på denne EP’en. Tittellåta synes jeg imidlertid taper litt på en litt vel overtydelig leveranse av tittelen og noen merkelig implementerte symfoniske elementer. Avslutningslåta «Sleep When You’re Dead» sliter på sin side med å skape de helt minneverdige øyeblikkene, og har også et hovedtema som ender opp med å gnage seg litt for mye inn i øregangene. Låtene byr imidlertid på både fengende og dynamiske tendenser, og det er ikke verre enn at de er nokså habile innslag i en EP-opplevelsen som ellers bare imponerer mer. ‘Negative Jævel’ er en artig liten pakke med proff thrashmetall, og kan enkelt anbefales.

Skrevet av Alexander Lange

Guðvangir – Slik Elven Renner

Ikke mye informasjon er å oppdrive om Guðvangir. Dette prosjektet drives imidlertid av en fyr som går under pseudonymet Eremitt, og på sin første utgivelse – ‘Slik Elven Renner’ – gjør denne fyren et helhjertet forsøk på et trehodet beist av typen funeral doom metal. Gjennom tre låter – «Natt i Lofoten», «Morgen i Sognefjord» og «Landskapet på Hardangervidda» – leveres blytung og atmosfærisk metall av en type vi ikke får så mye av i Norge, og som nå til dags først og fremst er befolket av legendene i Funeral og Abyssic og nykomlingene i Gloombound. ‘Slik Elven Renner’ er også en positiv overraskelse, der Guðvangir i all hovedsak tilnærmer seg det gode selskap med hell.

«Natt i Lofoten» åpner for det første skiva på en overbevisende måte, og den presenterer Guðvangirs stilistiske kjerne på en utmerket måte. Åpningsminuttene er vanvittig tunge og deprimerende og sender assossiasjonene i retning Mournful Congregations dypeste musikalske avkroker, blant annet ved hjelp av noen strålende, dype gitarharmonier. Guðvangir har imidlertid mer å by på enn bare dette, og tilføyer en overraskende og heftig dynamikk her med raskere partier anført av doble basstrommepedaler.

Variasjonen er Guðvangirs største ess i ermet her, og preger hele utgivelsen. Svartmetalltendenser åpenbarer seg gjennom blast-beats på slutten av «Morgen i Sognefjord», og den 17 og et halvt minutt lange avslutningslåta er et emne i seg selv. «Landskapet på Hardangervidda» er rett og slett en vanvittig imponerende låtskonstruksjon, og med et klart grunnlag i doom-metallen flørter Guðvangir her med både progressiv metall og post-rock; særlig innslagene av synth og akustisk gitar tilføyer en spennende dynamikk som gjør at denne musikalske reisen aldri blir kjedelig.

Det eneste problemet jeg egentlig har med ‘Slik Elven Renner’ er vokalen. Den dype growlevokalen på «Natt i Lofoten» er det eneste som utelukkende fungerer godt, og clean-vokalen og mid-range-skrikinga blir enten for tam eller rett og slett litt forstyrrende; særlig går det utover «Morgen i Sognefjord». Inntrykket jeg sitter igjen med er like fullt først og fremst svært positivt, og særlig avslutningslåta er en juvel man virkelig bør få med seg om man er interessert i denne type musikk. Så må man jo bare bøye seg i støvet av presentasjonen, atmosfæren og det uhyre kule cover-designet, da!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser (1/2)

Borknagar – Fall

Borknagar har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av norsk kvalitetsmetall, på samme tid som at de har hatt en nesten kameleon-aktig tendens til å skifte på sin uttrykksmessige fasade fra plate til plate. Fra den iskalde, hutrende svartmetallen som karakteriserte den selvtitulerte debutskiva, til den episke, progressive leken med musikalske elementer som vi finner på ‘Urd’ fra 2012; Borknagars reise har vært vanskelig å forutse, men uhyre underholdende å følge med på. Etter at Andreas «Vintersorg» Hedlund forlot bandets rekker etter sistnevnte plate har pipen atter fått en litt annen lyd, der spesielt ‘True North’ fra 2019 inneholdt noen av Borknagars mest utpreget kommersielle manøvre til nå.

Da jeg for noen uker siden skrev om låta «Moon», lurte jeg på om ‘Fall’ som helhet kom til å gjenspeile den noe «softere» utgaven av Borknagar vi fikk servert på singelen. Åpningsstrekket av plata gav meg i utgangspunktet inntrykket av beskheten og råskapen jeg etterspurte i omtalen var på plass, ettersom «Summits» åpner med et mektig, progressivt svartmetall-panorama som minner om mye av materialet på ‘Urd’. De fengende vokalmelodiene til «ICS Vortex» på låtas refreng, samt det rungende klimakset som dukker opp kun 7 minutter ut i skiva var nok til å øke forventningene mine til resten av skiva drastisk, ettersom det på «Summits» virker som at Borknagars melodiske og noe «softere» uttrykk fra senere tid har blitt godt balansert med ekstremiteten vi finner lenger bak i bandets historikk.

Denne drømmen brast allerede i møtet med andrelåta «Nordic Anthem». «Nordic Anthem» er en enkel, «Voices»-aktig komposisjon, som med sin fengende natur og bruk av tradisjonelle instrumenter virker som at den kunne vært skrevet for en serie om vikinger på HBO. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke har så mye til overs for denne kommersialiserte, arena-utgaven av Borknagar, ettersom jeg synes den enkle, fengende musikken i kombinasjon med de glattpolerte produksjonsverdiene gjør at det hele fremstår temmelig tannløst. Dette kan være greit å nevne for lesernes skyld, ettersom denne personlige preferansen får ganske mye å si for min vurdering av det som er Borknagars klart mykeste og kommersielle skive til nå.

Låter som «Afar» og «Stars Ablaze» bruker begge elementer hentet fra ekstremmetallens arsenal – blast beats, tremolo-gitarer og beske growls – men uten at dette tilfører musikken nevneverdig ekstremitet av den grunn. Det er for så vidt ikke noe problem at Borknagar velger å bevege seg i retning mer melodiske, mindre ekstremmetalliske landskaper, men det fordrer at bandet finner andre måter å skape kontrast på, slik at musikken ikke fremstår udynamisk og ensporet. Den timelange reisen gjennom ‘Fall’ er en detaljrik, episk og fargesprakende affære, men jeg opplever definitivt at skiva sliter med å holde fokuset mitt i det vi entrer B-siden, mye som følge av låtmateriale som er mer eller mindre konstant i sin yndefulle melodikk.

Til slutt må jeg nevne at jeg synes tekstene – som for øvrig er gjennomgående sterke – virker å innby til en mer aktiv drakamp mellom skjønnhet og råskap enn den som utspiller seg i musikken. ‘Fall’ er en skive som er fullstendig betatt av nordisk natur, samt visdommen våre fedre har utvunnet fra den over hundrevis av år, og føyer seg sånn sett godt inn i rekken av naturtilbedende skiver som Borknagar har gitt ut i senere tid. Men der den nordiske naturen både er slående vakker og nådeløst brutal, består musikken på ‘Fall’ nesten utelukkende av puddersnø, nordlys og små pelsdyr som tasser fredfullt rundt i skauen.

‘Fall’ vil av god grunn falle i smak hos brede skarer av metallfans verden over – den er tross alt komponert, fremført og produsert av en gjeng som virkelig vet hva de holder på med – men personlig kan jeg ikke annet enn å være litt skuffa over skiva. I mine øyne har Borknagar gitt avkall på noen viktige musikalske dimensjoner på ‘Fall’, uten å nødvendigvis komme med noe godt svar på hva som skal fylle tomrommet etter den forhenværende, stormende råskapen. Det kan hende at kvintetten finner ut av dette etter en skive eller to, men per ‘Fall’ sliter jeg med å la meg begeistre av Borknagars musikalske utvikling.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ihsahn – IHSAHN

Seks år er gått siden Ihsahn, mest kjent som frontmann i det legendariske svartmetallbandet Emperor, slapp sin forrige fullengder: ‘Ámr’. På samme måte som de to foregående skivene til Ihsahn slet denne med å få meg på kroken, og en noe tam introduksjon av en rekke synth-elementer var noe av det som fikk meg til å frykte at denne veldige skikkelsen hadde mistet noe av gnisten. De to påfølgende EP’ene ‘Pharos’ og ‘Telemark’ ga riktignok noen positive tegn med låter som «Spectre at the Feast» og «Nord», men jeg trodde ikke jeg kom til å bli så spent på hans neste store prosjekt som det jeg ble da detaljene om hans åttende(!) fullengder dukket opp. Her var det altså snakk om en selvtitulert skive, en fullstendig orkesterversjon, en alvorstung og semidystopisk presentasjon, og noen sinte singler med klar forankring i moderne symfonisk ekstremmetall.

Særlig det sistnevnte gjør det fristende å si at Ihsahn er i sitt rette element på denne skiva, da det stilistiske peker i retning hans tidligere og i mine øyne mest solide materiale – inklusivt noe sen Emperor. ‘IHSAHN’ er uansett Ihsahns desidert sinteste og mest metallisk utpregede skive siden ‘Eremita’, og med det følger en trygghet og profesjonalitet som vitner om mangfoldige års erfaring og virke.

Sånn sett er det i større grad snakk om soliditet og raffinering enn eventyrlyst og innovasjon, og tittelen kan kanskje også tyde på at Ihsahn forsøker seg på en slags ambisiøs stadfestelse av hva Ihsahn er. Plata er like fullt mye mer enn en slags opphopning av alle elementene Ihsahn noen gang har puslet med, og innehar en distinkt identitet som særlig følger av det tunge innslaget av symfoniske elementer.

Denne omtalen dreier seg primært om den «vanlige» (metall)versjonen, men jeg må i denne sammenhengen naturligvis adressere det faktum at en orkesterversjon, som er like lang, også er sluppet. I utgangspunktet syntes jeg dette først og fremst virket som et slags gimmick, men etter noen gjennomlytt kan jeg likevel konstatere at denne versjonen definitivt har mye for seg, og at mang en filmmusikkentusiast bør kunne ha stor glede av mye av det som foregår her. Særlig har jeg sansen for hvor godt melodiene i «A TASTE OF THE AMBROSIA» fungerer og hvordan de får Star Wars-assossiasjonene til å krype frem. Det er også interessant at plata flyter nokså annerledes i denne versjonen; noen av de mest intense passasjene i metallversjonen, for eksempel låta «TWICE BORN», utarter seg roligere, og vice versa. Detaljnivået er også beundringsverdig.

Det er likevel klart, og fint, at metallversjonen er noe mer spennende. Den nevnte «TWICE BORN» er plateopplevelsens klare høydepunkt med sine drivende vers og sitt fantastiske, blytunge refreng. Videre er «HUBRIS AND BLUE DEVILS» en strålende prestasjon, og her demonstrerer Ihsahn sin finfølelse for progressiv ekstremmetall. Låtskrivingsmessig er låta nokså upåklagelig, der komplekse progpassasjer komplimenteres med et flott, fengende refreng.

Videre kan mange høydepunkter nevnes; alt fra de lekne, små oppbygningene i «THE PROMETHEAN SPARK», det drittøffe og fullstendig uforutsigbare breakdownet i «PILGRIMAGE TO OBLIVION», så vel som det storslåtte refrenget i «BLOOD TRAILS TO LOVE» – for å nevne noe.

Jeg synes det er rimelig å innvende at noen låter her blir noe anonyme og trygge, og at mye også kan minne litt vel mye om tidligere sprell fra Ihsahn. «A TASTE OF THE AMBROSIA» blir eksempelvis noe forglemmelig i metallformat, og niminuttersgiganten på tampen av plata – «AT THE HEART OF ALL THINGS BROKEN» – blir en vel forsiktig affære i et anmodelig forsøk på å runde av plata på episk vis.

Det må imidlertid også nevnes at samtlige spor på ‘IHSAHN’ bidrar til at denne plata flyter innmari godt, og alt tyder på at låtlista er høyst gjennomtenkt. Særlig vil jeg trekke fram at «THE DISTANCE BETWEEN US» er et helt annet dyr for mitt vedkommende her enn i singelformat, der den kjedet meg noe. Mellom platas to lengste låter er denne noe balladeaktige låta et passende og godt pusterom, som også bidrar med noen sterke, intense øyeblikk.

‘IHSAHN’ er ikke Ihsahns beste plate – til det er ‘After’ for bra. Men på grunn av jevnt over sterk låtskriving, helt rå produksjon, overbevisende presentasjon og mang et tegn på en enorm arbeidsinnsats hevder den seg virkelig i kampen om andreplassen, og det sier sitt. Den tyder på at det står riktig så bra til med Ihsahns soloprosjekt anno 2024, 30 år siden siden Vegard Sverre Tveitan, som denne fyren egentlig heter, var hærfører for Emperors førsteskive ‘In the Nightside Eclipse’. Det har vært litt av en reise, tror jeg.

Skrevet av Alexander Lange

Profane Burial – My Plateau

Profane Burial er et symfonisk/avantgardistisk svartmetallband som entret den norske musikkscenen med debutplata ‘The Rosewater Park Legend’ i 2018. Nåværende og tidligere medlemmer har forbindelser til band som Borknagar, Trail of Tears, Gromth, Abyssic og Funeral, og mest påfallende er det kanskje at flere av medlemmene spilte i det ekstreme, symfoniske metallbandet Viper Solfa rett før Profane Burial ble stiftet. Sånn sett er det snakk om musikere med lang tids erfaring med et bredt utvalg av symfoniske, metalliske utgreininger, og på ‘My Plateau’ resulterer medlemmenes oppsamlede kunnskaper i en plate som er temmelig unik for uttrykket.

Stilistisk sett virker det som at bandet har tatt utgangspunkt i 2000-tallets noe moderniserte, symfoniske svartmetall-strømninger, hvilket både produksjonsverdiene og albumcoveret hinter til. Prosjektets egenart finner vi først og fremst i måten bandet anvender denne temmelig vel-utforskede avenyen på, som er karakterisert via låtenes labyrintiske og intrikate strukturer og et voldsomt, omstreifende tonespråk. Sånn sett kan vi lete etter presedens for ‘My Plateau’ på skiver som Emperors legendariske ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, i tillegg til skiver som Abyssics ‘Brought forth in Iniquity’ fra 2022, hvis orkestrale elementer er en temmelig essensiell del av Profane Burials uttrykksbilde.

‘My Plateau’ er en uhyre interessant skive som låter mektig, overveldende og imponerende i øyeblikket. Måten de mange lagene med ledegitarer svermer og beveger seg fra toneart til toneart i voldsomt tempo skaper en utrolig dramatisk effekt, men fortøyes også av de tunge, ‘Prometheus…’-aktige gitarstemmene som konstant understøtter musikken. Men der tonespråket er utfordrende nok i seg selv, er låtstrukturene desto vanskeligere å få grep om. Det er ikke slik at Profane Burial ikke repeterer motiver og låtseksjoner på sin nyeste skive, men det kan være temmelig vanskelig å fange opp dette når man sitter midt inne i den tekniske, intrikate, tonalt opprivende stormcellen som er ‘My Plateau’. Sånn sett kan plata sammenliknes med skiver som Abigors ‘Höllenzwang (Chronicles of Perdition)’, Smohallas ‘Resilience’, samt norske band som Hogstul og Skaur, som alle er utfordrende grunnet en svært fragmentarisk tilnærming til låtstruktur.

Den strukturelle og musikalske kompleksiteten fører dessverre også til at ‘My Plateau’ oppleves som temmelig statisk over sin spilletid. Og skille et øyeblikk fra et annet krever nesten at man har spilt gjennom skiva noen ganger, ettersom du vil møte et intrikat, labyrintisk maskineri av gitarstemmer nesten uansett hvor du velger å sette nåla på LP-en. Låter som tittelsporet og avslutningssporet «Horror Code» klarer å skille seg noe ut til tross for dette; førstnevnte grunnet sine distinkte gitarmotiver, og sistnevnte grunnet sin eskalerende tonale entropi og minneverdige, blytunge gitarriff.

Etter et stort antall gjennomspillinger, føler jeg nok at ‘My Plateau’ er en uttrykksmessig triumf heller enn en plate som overbeviser på grunnlag av låtene sine. Akkurat som på Abyssics ‘Brought forth in Iniquity’ fra 2022, så fremstår låtene for fragmentert, hvor spesielt hyppige mellomspill bestående av piano eller orkester bidrar til å bryte med den naturlige flyten i musikken. Jeg skulle også ønske at vokalen var noe mindre ensformig, og at den i større grad komplementerte musikkens kaotiske, utøylede natur. Profane Burials ‘My Plateau’ er likevel en uhyre interessant plate som står ut blant nåtidens skarer av symfoniske svartmetallband, som grunnet sin særegne tilnærming til tonalitet og struktur burde sjekkes ut av fans av undersjangerens mer avantgardistiske og progressive sfærer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Thale – Helvete

Ute nå via Svart Records (eget selskap, ikke de ravgale finnene).

Thale er en svartmetallisk enhet fra Halden som med sin debut-EP ‘Daudens Kalde Auge’ imponerte oss nok til å sikre seg en plass på vår liste over 2021s beste norske kortutgivelser. ‘Daudens Kalde Auge’ var en ruskete, sjuskete og lavoppløst sak, som via et utypisk tonespråk og minneverdig låtskrivin g klarte å heve seg over en estetikk som på mange måter skrek ordinær Bandcamp-svartmetall. Debutskiva ‘Helvete’ klarer fremdeles ikke å distansere seg fullt og helt fra den hjemmesnekra estetikken til den rå svartmetallen (spesielt cover og logo er syndere i den forstand), men er på lik linje som sin forgjenger en distinkt og minneverdig utgivelse dersom man setter musikken i fokus.

Den kanskje mest åpenbare endringen som har skjedd siden sist vi hørte fra Thale, er at produksjonen har fått seg et realt løft. Borte er den sprakende, knitrende miksen fra den langt mer lo-fi-orienterte debut-EPen, og i stedet får vi en kraftig men likeså fullt rå og eksplosiv produksjon, hvilket fremhever bandets tydelige tilløp til svartpunk og black’n’roll på godt vis. Spesielt bandets frontmann låter litt som en genspleising mellom en hardcore- og en svartmetall-vokalist, så det finnes flere grunner til å peke mot Oslos Blodkvalt om man skal forsøke å sette Thale i bås med et annet norsk band rent stilistisk. Dette måtte i så fall ha vært en versjon av Blodkvalt som vokste opp på Vestlandet, for ‘Helvete’ er fylt til randen av melodier som står i slektskap med regionens karakteristiske svartmetalltradisjoner.

Kombinasjonen av stormende, kakofonisk svartmetall og punkete grooves byr noen helt fenomenale øyeblikk i løpet av ‘Helvete’s kompakte spilletid. Spesielt singelen «Oppstandelse» er verdt å nevne i den sammenheng, ettersom overgangen fra åpningens strie strømmer av dissonant, kaotisk svartmetall til den smått fargesprakende black’n’rollen som følger er ganske uhørt i lys av den norske metallscenen. Øyeblikk som dette vil nok også jage vekk de mest ihuga puristene blant norske svartmetall-lyttere, men dette er nok en pris Thale er villige til å betale for å oppnå graden av egenart vi finner på ‘Helvete’s syv låter.

Det skal likevel sies at Thale vil kunne tjene godt på å stramme inn og raffinere soundet sitt ytterligere på sikt. «Vrede» er nok en minneverdig låt som demonstrerer bandets karakteristiske tonespråk på effektivt vis, men de dødsmetalliske elementene som dukker opp på denne og avslutningslåta «Labyrint av Redsler» er nok til å få glasset til å renne over litt når det kommer til uttrykksmessig variasjon på plata. Det fungerer for så vidt fint i øyeblikket, men med tanke på at ‘Helvete’ kun er en snau halvtime lang, sitter jeg igjen med følelsen av at Thale ikke ennå har integrert alle inspirasjonene sine til et enhetlig sound. Dette er dog ikke noe man bør forvente at et ungt band skal få til på debutskiva si, og jeg har trua på at Thale vil løse den uttrykksmessige floken dersom de fortsetter å dure videre som band. ‘Helvete’ er uansett en skive som virkelig fenger i øyeblikket, og som tar såpass mange interessante valg at mer åpensinnede fans av svartmetall vil gjøre godt i å sjekke den ut.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Syndexioi – Devouring Slumber

Syndexioi er et av prosjektene til den høyst aktive skikkelsen Erlend Rønning, som ellers har gjort seg bemerket gjennom prosjekter som Dødskvad og Stygian Ruin. Hvor han gjør det best er neimen ikke godt å si, og fyren frekventerer Metallurgis topplister mer enn de aller fleste. Syndexioi imponerte oss uansett stort med debuten ‘Sol Begravd’ i 2022, og her ruller Rønning ut mørk og stemningsfull svartmetall med tydelige hint til dungeon synth og doom metal.

Oppskriften fra ‘Sol Begravd’ forlates på ingen måte på Syndexiois nyeste og andre fullengder ‘Devouring Slumber’, og Rønnings mørke, obskure signaturatmosfære ligger nok en gang som et sort slør over det hele. Det åpner også bra; «Blades of Arcagas» er en sterk og dynamisk åpning som slår til med noen drivende post-punk-tendenser de siste minuttene, og tittellåta ruller ut en fengslende melodi som fungerer godt som kjerne i dens seks minutter.

Det er i stor grad melodiene som kvalitetssikrer musikken på ‘Devouring Slumber’, og låta «Stairs of Mourning» peker seg også ut i så måte. Andre spor utmerker seg ved å tilføye litt variasjon til uttrykket. Den nevnte åpningslåta er ett eksempel på dette; videre er clean-vokalen på «Black Stone» et heldig tillegg på tross av å være litt halvveis utført, og «Aion» er også et høydepunkt med sin noe mer intense finish.

‘Devouring Slumber’ imponerer med likevel ikke like mye som ‘Sol Begravd’, all den tid det sier mest om sistnevnte. «Forgotten Waters» og avslutningslåta «I sinnets labyrint» blir litt for anonyme, noe som gjør at atmosfæren her føles litt mer som et litt statisk limbo enn stimulerende mystikk. Ellers er imidlertid høydepunktene mange, og Syndexioi byr uansett på en stort sett sterk og fengslende plateopplevelse.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

In Vain – «Shadows Flap Their Black Wings»

In Vains utstrakte promotering i forkant av deres kommende femteskive ‘Solemn’ fortsetter med singelen «Shadows Flap their Black Wings». I likhet med de to første singlene fra skiva er det snakk om progressiv ekstremmetall som krysskobler de melodiske bølgetoppene til band som Insomnium og Omnium Gatherum med progressive lystflukter, og pakker det hele inn i episke og storstilte produksjonsverdier.

Og jeg synes nok at «Shadows…» er en enda sterkere singel enn sin forgjenger. Der jeg følte at «At the Going Down of the Sun» manglet det lille ekstra i form av minneverdige ideer for å virkelig å skinne, kan jeg peke mot flere slike ideer på In Vains nye singel. For det første er refrenget kronet av en svært fengende, rensunget melodi; for det andre får vi endelig meske oss med en av In Vains større prog-eskapader på låtas prangende og fargerike instrumental-bro; og til slutt har vi det elleville solospillet og den bombastiske blåserekka som introduseres i løpet av låtas storslåtte finale. «Shadows…» er med andre ord et vaskeekte spetakkel som bruker all sin makt for å underholde lytteren, hvilket veier opp for det noe uheldige -core-preget ved den lyse growlingen, og det med enkelhet. Det begynner å bli en stund siden sist vi hørte fra In Vain, og basert på deres nye singel virker det som at bandets retur kommer til bli en severdighet fans av melodisk ekstremmetall sent kommer til å glemme.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – Embolism

«Embolism» er den tredje og siste singelen fra det kommende fjerdealbumet til rogalandsbandet Dark Delirium. De to foregående har i all hovedsak lovet godt og bært bud om at denne skiva nok blir den proffest lydende til nå fra bandet, som spesialiserer seg på en effektiv mikstur av melodisk dødsmetall og metalcore.

Mye går også rett vei på «Embolism». Riffene fungerer som solide rettesnorer, og bidraget til Nekonomicon løfter låta et hakk når dette bandets vokalist tilføyer storslagenhet og en kontrast til Simeon Ekses vokal mot slutten. Det sistnevnte blir for min del låtas største ankepunkt; der jeg vil si at det på mange andre av bandets låter handler mest om smak og behag for meg når det gjelder denne vokalen, tror jeg at jeg med større sikkerhet kan si at det rett og slett blir litt vel mye Robb Flynn-aktig metalcore-vokal i denne omgang. Det står likevel heldigvis ikke i veien for at plata blir en spennende affære.

Skrevet av Alexander Lange

Deception – «Be Headed On Your Way»

Nå er det neimen bare litt over to uker til den sanne Metallurgi-favoritten Deception slipper plata ‘Daenacteh’, og vi har fått servert det som formodentlig er siste smakebit derfra: «Be Headed On Your Way». Lista har allerede blitt lagt nokså høyt av de to første singlene, der særlig «Iblis’ Mistress» har imponert meg stor.

«Be Headed On Your Way» er noe mindre bombastisk enn denne, og ligner sånn sett mer på førstesingelen «Monophobic» der uttrykket ligger noe nærmere progressiv og teknisk enn symfonisk dødsmetall. Låtas x-faktor ligger i hovedtemaet, som har en herlig, lang gitarmelodi som slynger seg rundt taktstrekene. I det øvrige byr Deception på soliditet og få overraskelser, der de dyrker noen av de mer brutale sidene av sitt DNA.

Skrevet av Alexander Lange

Udåd – «Avgudsdyrker»

Udåd er det nye soloprosjektet til Morks Thomas Eriksen, som etter å ha reflektert over debutskiva til nevnte band, ‘Isebakke’, fikk behov for å gå tilbake til et mer basalt, svartmetallisk uttrykk. Resultatet av denne nostalgitrippen ble debutskiva til Udåd, som slippes 15. mars via Peaceville Records.

Første – og muligens eneste, gitt at slippdatoen er rett rundt hjørnet – singel fra skiva er «Avgudsdyrker», en substansiell låt på rundt syv minutter som stort sett står til forventningene man kan han dannet seg av å lese forrige avsnitt. Produksjonen er langt mer pistrete og sprakende enn på Mork sine senere utgivelser, og selve låtkonstruksjonen er mindre sofistikert enn de rike, atmosfæriske komposisjonene vi fikk på spesielt ‘Dypet’ i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at Eriksen har blitt dypt formet av den musikalske reisen han har hatt med hovedprosjektet sitt i nå ti år, og «Avgudsdyrker» er følgelig mer sofistikert i sitt melodiske vev enn sin inspirasjonskilde ‘Isebakke’. Det er ikke så mye mer å si om «Avgudsdyrker» – dette er atmosfærisk og melodisk svartmetall av kjent herkomst – men jeg kan likevel påpeke at låta er sterk nok til at jeg danner meg noen forventninger til debutskiva, som vi kun trenger å vente et par uker for å høre i sin helhet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kråbøl – «Perish»

Den norske metallscenen har mange ildsjeler som sitter og pumper ut uhorvelige mengder materiale på gutterommet eller i hjemmestudioet, men det er svært få av dem som i tillegg klarer å sørge for at hver eneste utgivelse fremstår som et helhetlig, velpolert produkt. Brage Kråbøl (Misotheist, Enevelde) er et aldri så lite unikum i så henseende, ettersom samtlige av utgivelsene han har gitt ut via de nevnte prosjektene har vært verdt å skaffe seg, kanskje spesielt for fans av nidarosisk svartmetall. Det viser seg nå at det er flere i Kråbøl-flokken som sitter på musikalske ferdigheter av betydning, ettersom intet mindre enn fire av dem har vært delaktige i skapelsen av den kommende debutskiva til Kråbøl.

Denne plata har fått tittelen ‘Never’, og da snakker vi altså om det ytterste laget på bjørketreet, ikke om det engelske ordet for «aldri». Dette virker passende i møte med andresingelen «Perish», ettersom det er snakk om svartmetall som er innhyllet av skoglig mystikk i langt større grad enn Misotheists voldsomme, okkulte tirader og Eneveldes dunkle introspeksjon. Stilistisk sett dreier det seg om svartmetall som slekter tungt på den norske andrebølgens mer hypnotiske og atmosfæriske faksjoner, med mørke melodiske strofer som tidvis bryter ut i intense, krigerske riffutblåsninger. Jeg liker spesielt godt hvordan låtas beveger seg lengre inn i skogens dyp i sin andre halvdel, der et sett med gitarstemmer snakker i munnen på hverandre og gir følelsen av å være omringet av vesener som hvisker fra skyggene. Alt i alt virker Kråbøl å være nok et lovende prosjekt for opphavsmannen prosjektet er oppkalt etter, og jeg venter i spenning på den innhyllende, atmosfæriske lytteopplevelsen ‘Never’ ser ut til å være.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Bokassa – All Out of Dreams

«Stonerpunk»-trioen Bokassa har lenge vært et forfriskende uhøytidelig innslag på både konsertscenen og på plate. Bandets energiske kombinasjon av feite stoner-riff og jagende metallpunk fenget allmennheten nok til å gi dem gjeve muligheter som å gjeste store utendørsfestivaler, turnere med Metallica og å turnere mellomstore scener innlands, og det så virkelig ut som at et større gjennombrudd var på vei etter slippet av ‘Crimson Riders’ i 2019.

Vi vet dog alle mann hva året 2020 har hatt å si for både band og spillesteder. Det er liten tvil om at 2020 er året som har stanset flest gryende musikkarrierer etter årtusenskiftet – om ikke også i tiårene som kom forut – og heller ikke Bokassa har sluppet unna de negative følgene av å være et oppadstormende band i forkant av pandemien. Bandet har i intervjuer nevnt at tiden i etterkant har vært krevende, og at deres tidligere aspirasjoner om verdensherredømme har blitt redusert til et ønske om å holde hjulene i gang så lenge det lar seg gjøre.

Og det er vanskelig å ikke føle på at pessimismen har sneket seg inn i Bokassas musikk på deres nye skive, ‘All Out of Dreams’ (jeg mener, tittelen taler vel egentlig for seg selv). Der forgjengeren ‘Molotov Rocktail’ var som et eksperiment i å tøye uhøytideligheten som allerede lå i bandets musikk til nye ekstremer, føles det litt ut som at bandet tviholder på feststemtheten til knokene hvitner på ‘All Out of Dreams’. Uttrykksmessig er det lite som har endret seg – Bokassa er fremdeles mestere i å kombinere tunge riff, fengende melodier og punkens fremdrift til forrykende effekt – men der forgjengeren var som et stillbilde av festens absolutte klimaks, oppleves ‘All Out of Dreams’ litt som et nach fylt av folk som egentlig begynner å bli gira på å dra hjem.

Det betyr likevel ikke at det finnes flust av gode grunner til å digge Bokassas nye skive. Åpningsduoen «The Ending Starts Today» og «Garden of Heathen» sparker inn døra til nachspielet med iver og entusiasme, hvor spesielt den lavmælte, alternative 90-tallsvokalen på refrenget til førstnevnte er en liten genistrek. Tittelsporet er også en temmelig treffsikker skuddsalve av en låt, hvor elementer som retro-spillmusikk, et ‘svært The Hunter’-aktig riff og dunkle gitar-digresjoner veves sammen til en hendelsesrik men kompakt låtkonstruksjon. Det er generelt sett grunn til å applaudere Bokassa for låtarrangementene de har stabla sammen på sin nye skive, ettersom de er gjennomgående detalj- og innholdsrike uten at det går ut over deres brede og umiddelbare appell.

Dessverre oppfatter jeg ofte ‘All Out of Dreams’ som litt platt. Dette skyldes delvis en produksjonsjobb som jeg mener er altfor velpolert og strigla til å gjenspeile bandets appell i en live-arena, men også det at skiva er fylt til randen av koringer og ad libs som fremstår grusomt halvhjerta. I likhet med på ‘Molotov Rocktail’ sliter jeg også litt med å falle for Bokassas kødne lynne på ‘All Out of Dreams’. Etter min mening perfeksjonerte ‘Divide & Conquer’ og ‘Crimson Riders’ allerede kombinasjonen av musikalsk tyngde og uhøytidelighet, og platene vi har fått servert etter pandemien har blåst opp både låttittel-puns og fotballkoringer til et nivå som virker anstrengt. Sånn sett byr ‘All Out of Dreams’ på de samme utfordringene for min egen del som ‘Molotov Rocktail’ gjorde i 2021, men det er ingen tvil om at Bokassa er et band som fortjener å fortsette å turnere i både innland og utland av den grunn – de er virkelig gode på det de gjør. Fans av fengende metallpunk med tunge riff og rockefot bør uansett finne mye å like på ‘All Out of Dreams’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Golden Core – Kosmos Brenner

Ti år er gått siden Johannes Thor Sandal og Simen Jakobsen Harstad dannet Golden Core, bare ni og elleve år gamle. De er riktignok langt fra de eneste som begynte å pusle med røffe riff og hardtslående trommebrekk på et lite øvingsrom i den alderen, men få andre kan nok vise til en tilsvarende merittliste ti år senere. Før lanseringen av ‘Kosmos Brenner’ kunne duoen allerede vise til to fullengdere og et nokså sterkt knippe med singler.

Den lange og intense opptakten til denne tredjeskiva, som fikk en slags totalforløsning på en jubileums- og lanseringskonsert på Parkteatret i Oslo sist lørdag, bærer selv nok bud om bandets posisjon i den norske metallscenen. De fleste med en viss oversikt har nok hørt om dem, og de er blitt en helt sentral del av en bølge av unge band som ellers består av for eksempel Nagirčalmmiid og Gloombound.

‘Kosmos Brenner’ er et ambisiøst og gjennomtenkt prosjekt, der oversettelser av tekst fra norrøn mytologi anfører temaet: Livskraftens fødsel og eksistens i kaoset som dannes av evige motsetninger av ild og is, lys og mørke og varme og kulde. Flittig bruk av velkjente norrøne gloser i flere av låttitlene og et heftig platecover bidrar til en umiddelbar og effektiv tematisk legering. ‘Kosmos Brenner’ tar sånn sett også stafettpinnen videre fra bandets forrige plate, ‘Fimbultýr’, der norrøn tematikk og tekster på islandsk også var å finne.

Rent stilistisk er det også snakk om en viss videreføring av gamle takter. På ‘Kosmos Brenner’ er imidlertid Golden Cores musikk dristigere, mer dynamisk, mer variert og rett og slett mer interessant enn før. Kombinasjonen av mye erfaring og ung alder kan antas å ligge bak den spenstige musikalske smeltedigelen bandet tar i bruk, der de ut fra sitt kjente grunnlag i progressiv stoner-metall stadig skyter inn elementer av både svartmetall, post-rock/metall og hardcore.

Sandals ravgale vokal og Harstads kreative og røffe riffhåndverk utgjør grunnfjellet på ‘Kosmos Brenner’, og platas hovedinnslag består gjerne av en kjerne der tunge riff, dynamisk gaulevokal og spenstige taktskifter dominerer. Rundt dette tar imidlertid Golden Core seg altså mange friheter. Etter det lavmælte preludiet “Ár var alda” åpner for eksempel ti-minutteren “Ginnungagap” med en herlig, drømmende og lett svartmetallbris som kombinerer Enslaveds progressive tagning på sjangeren med lydbilder man ellers finner i musikken til band som Krallice og Botanist. De åpne refrengene mellom de grovkornede stoner-versene og den eksplosive avslutningen sender videre lytteren langt opp i Alcestosfæren uten at Golden Core mister grepet om en egenartet og fortsatt noe grovkornet finish.

På den andre siden av skalaen har vi femminutteren “De Dødes Hær”, som byr på det mest trykkende og drivende på ‘Kosmos Brenner’. Her sendes assossiasjonene til band som Mastodon og Converge, selv når blast-beats antenner det hele på annet vis og flørter med svartmetallen de siste par minuttene. Post-metallske takter dukker igjen opp på giganten “Tåkeheimen”, der traskende vers preget av gitarchugging bygger opp til nok et klimaks, som på tross av at jeg synes oppbyggingen blir litt vel tørr produksjonsmessig, låter helt strålende på tampen av plata.

Tittellåta var det første vi hørte fra ‘Kosmos Brenner’, og denne utgjør et flott midtpunkt på plata. Blandingen av skjærende og lyse akkorder, blytunge grooves og en særs god gjesteopptreden fra Ruuns, UMAs og Celestial Scourges Erik Waadeland gjør introduksjonen her upåklagelig. At disse elementene forlates såpass brått bare et par minutter uti er dermed nesten litt synd, og også litt rart, all den tid resten av låta er en interessant ferd med mange kule vendinger og et minneverdig refreng.

‘Kosmos Brenner’ er nemlig for all del omskiftelig, selv om de lengste og oppbyggende strekkene i de to ti-minutterne til en viss grad motvirker et slikt inntrykk. Dette inntrykket styrkes på en annen side av preludiet, postludiet og de to interludene, der post-rock- og ambient-hint sniker seg inn i ulik drakt. Disse steller ‘Kosmos Brenner’ til tider i fare for å bli litt vel omskiftelig og sprikende. Idéene i seg selv er imidlertid gode, og særlig “Þorn af akri” imponerer stort med herlig bruk av vokal og tangenter og lekre hint til folkemusikalsk inspirasjon.

‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. Uttrykksmessig er det duoen pusler med her svært interessant, og oppå det hele kommer en kruttsterk produksjonsdrakt og en lidenskapsfølelse som smitter. Og man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.

Skrevet av Alexander Lange

Hjemlengsel – Nimmermeer

‘Nimmermeer’ er den første fullengderen til bandet Hjemlengsel, noe som kan fremstå litt merkelig med tanke på at forrige og eneste utgivelse – en selvtitulert EP – kom ut så tidlig som i 2010. Plata kan uansett ses på som et spennende innslag i norsk metall, da det her er snakk om langdryg, tung og atmosfærisk doom metal; en sjanger som ellers ikke blir utforsket så mye her til lands, og som i norsk sammenheng er nokså dominert av band som Funeral og Abyssic.

Det er uansett snakk om umiskjennelig doom metal her, der Hjemlengsel på seks låter fordelt på en time geleider lytteren gjennom velprodusert og sorgtung blytyngde og melankoli. Hovedelementet er utvilsomt gitarene, som veksler mellom mørke, tunge riff, gråtende melodier og forsiktige, atmosfæriske innslag av clean-gitar.

Jeg synes det gir mening å dele ‘Nimmermeer’ i tre deler: En introduksjon bestående av de to første låtene på mellom seks og åtte minutter, en midtdel som fylles av den hele 23 minutter lange «Eit Glimt Inn I Framtida Skimta Gjennom Nostalgiens Mystiske Slør», og et avslutningsstrekk bestående av tre låter som i mine ører lener seg tydelig mot den roligere og snillere siden av Hjemlengsels musikk.

Om noe bidrar det til en variert plateopplevelse som flyter nokså godt, og alle de tre delene har noe spesielt og prisverdig ved seg. Det desidert mest interessante synes jeg imidlertid kommer i den første. Hjemlengsel har over det hele det jeg synes er en ganske spesiell tagning på doom metal, der de tunge stemningene på sitt beste fremstår majestetiske samtidig som at det ligger en merkelig ro i atmosfæren. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom de underlige gitarmelodiene og -harmoniene i introduksjonsstrekket. Det låter virkelig fengslende til tider, og noe av tonespråket minner meg – av alle ting – en hel del om det franske svartmetallbandet Blut Aus Nord. Så krydres altså dette med noen blytunge riff som særlig i «Das Meer Und Die Sonne Nimmermehr» når et toppnivå.

Mange av grepene videreføres på godt vis i den nevnte 23-minutteren, og jeg synes særlig den Ahab-aktige riffinga de første minuttene fungerer utmerket. Hjemlengsel evner også å sirkle denne giganten rundt en melodisk kjerne som fungerer greit, men det er ikke å legge skjul på at denne låta tidvis blir det kanskje tydeligste uttrykket på at låtstrukturene på denne skiva kan bli noe retningsløse uten at de fengslende stemningene veier helt opp for det.

De tre siste låtene klarer heller aldri å imponere meg like mye som de tre første, og det mest oppsiktsvekkende her er den merkverdig oppstemte andrehalvdelen av «Fjøreplytt» og de flotte strykerne på avslutningslåta «Mezzo Legato, Sognando». På sistnevnte synes jeg også Hjemlengsel koker opp noen sterke melodier på slutten. Ellers synes jeg disse tre låtene blir i overkant anonyme, og de står for et litt vel langdrygt og, ja, retningsløst avslutningsstrekk på ‘Nimmermeer’.

‘Nimmermeer’ kan nok ende opp som en litt utfordrende lytteropplevelse for mange; melodiene og tonalitetene er ofte merkelige, strukturene på låtene likeså, og det hjelper selvsagt ikke med en 23 minutter lang doom metal-låt i midten. For meg er det også dette som gjør ‘Nimmermeer’ til en interessant lytteropplevelse, og all den tid det er snakk om et tveegget sverd her, synes jeg Hjemlengsel koker opp noe kult og ganske unikt når de får det til å klaffe. Noen av atmosfærene her er nemlig upåklagelige.

Skrevet av Alexander Lange

Nachash – Promo 2023

Nachash er en ondskapsfullt, 80-talls-påvirket black/death-enhet fra Oslo som siden 2011 har gjestet den norske scenen med sitt nærvær med (u)jevne mellomrom. Både debut-EPen ‘Conjuring the Red Death Eclipse’ og førsteskiva ‘Phantasmal Triunity’ mottok strålende tilbakemeldinger fra kyndig personell i sin tid, og nytt materiale fra denne gjengen burde utgjøre strålende nyheter for fans av ekstremmetall som skaper nye underverker ut av gamle tradisjoner.

Nachash trekker frem band som Funereal Presence, Faustcoven og Malokarpatan på sin Bandcamp-side, hvilket for kjennere burde signalisere utbroderte låststrukturer og en viss besk fremtoning inspirert av 80-tallets ondskapsfulle speed metal, samt svartmetallens førstebølge. Dette er definitivt passende referanser for musikken vi finner på bandets nyeste promo, som for øvrig er hentet fra den kommende andreskiva ‘Eschaton Magicks’. Dette betyr dog ikke at ‘Promo 2023’ er like fartsmetallisk forankret som Malokarpatans ‘Nordkarpatenland’ eller like strukturelt utsvevende som Funereal Presences ‘Achatius’. Det jeg egentlig vil frem til, er at Nachash har et like solid instinkt for sammensmelting av gamle metalliske stilarter og spennende låtskriving som de nevnte gruppene, hvilket er en sjeldenhet i kontekst av norsk undergrunnsmetall.

Utover dette er det ikke så fryktelig mye å si om ‘Promo 2023’, annet enn at det er en utrolig lovende første titt på bandets kommende skive. Fans av riffdrevet, klassisk ekstremmetall med ondskapsfull atmosfære og punk-beslektet fremdrift bør allerede ha fått ferten av dette, og kastet seg over utgivelsen som en utsultet ulveflokk. Jeg mener at Nachash på enkelte måter kan sidestilles med band som Sepulcher, Inculter og Reptilian, ikke nødvendigvis fordi de likner i uttrykket, men fordi de alle er noe oversette i forhold til kvaliteten på musikken de leverer. Det er dermed god grunn til å ha høye forventninger til Nachash sin kommende andreskive ‘Eschaton Magicks’; de blir mest sannsynlig besvart.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Unholy Craft – Saa Mørkt, Saa Mektig (Demo ’24)

Ute nå via Sonorous Night (eget selskap)

Enmannsprosjektet Unholy Craft gav nylig ut det som virker å være tidlige skisser av låter til en kommende tredjeskive. Unholy Craft har i senere tid blitt det av de mange prosjektene til den mystiske undergrunnsfiguren «Peregrinus» som holder høyest aktivitetsnivå, og dette har sammenfalt med en utviklingskurve som har vært temmelig betydelig, uten at dette nødvendigvis har gått utover prosjektets grunnleggende sound. Demoen ‘Saa Mørkt’, Saa Mektig’ spinner videre på trenden som har vært definerende for Unholy Craft til nå, som er en gradvis utvikling fra enklere låtstrukturer med spuriøse forbindelser til sann svartmetall, til langt mer hektiske og involverte låtkonstruksjoner med tydelige nikk i retning den norske andrebølgen. Det er generelt sett litt mye som foregår på demoens tre låter, og jeg har vansker med å trekke noen ytterligere slutninger enn at prosjektets tredjeskive kan vise seg å være den mest sammensatte, varierte og utbroderte utgivelsen «Peregrinus» har utgitt under banneret til nå. Vi venter i spenning på fortsettelsen, og lar oss for øyeblikket fascinere av den atypiske, rå svartmetallen til en av den norske undergrunnens mest aktive komponister.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Belfalas – Cries of the Coming Wind

Dersom du likte skiva til den instrumentale ekstremmetallduoen Koersive som vi skrev om tidligere denne måneden, men skulle ønske den hadde et mer episk snitt, så kan du med fordel sjekke ut debutdemoen til enmannsprosjektet Belfalas. Prosjektets bakmann, Karelius «Ihlang» Johansen, skriver melodisk dødsmetall av en type som er storslått nok til å rettferdiggjøre bandnavnet, som er hentet fra en region i Tolkiens omfattende og fabelaktige fantasy-univers. Utstrakt bruk av ledegitarer og symfoniske elementer avslører Johansens forbindelser til band som Askheimr og Eldamar, hvilket forsterkes av at førstnevntes Erlend Andersen (også fra Sjakal) gjester med en solo på demoens fjerde låt. Johansen hinter til at en utgave med vokal muligens vil dukke opp på et senere tidspunkt, og dette støtter jeg helhjertet, ettersom de episke låtkonstruksjonene virker å skrike etter et fantasy-narrativ som kan fullbyrde uttrykket. Foreløpig er Belfalas et prosjekt forbeholdt de spesielt interesserte, men det er ikke vanskelig å spore potensialet som ligger gjemt i musikkens prangende, melodiske landskaper

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vicinity – «Distance»

«Distance», andresingelen fra Vicinitys kommende tredjeplate ‘VIII’, står i tydelig forlengelse av førstesingelen «Purpose». Det er snakk om teknisk kyndig, fargesprakende og detaljrik progmetall som slekter tungt på gamle helter som Fates Warning og Dream Theater, men som i tillegg beveger seg i retning den moderne oppdateringen til band som danske Anubis Gate. I tillegg finner vi elementer av power metallisk pomp og bombast på låta, først og fremst gjennom den kraftige og klokkeklare vokalprestasjonen til bandets vokalist Erling Malm.

Men dessverre er det ikke bare styrkene som er videreført fra førstesingelen, men også feiltrinnene – om så disse ikke er av særlig alvorlighetsgrad. Jeg synes både «Purpose» og «Distance» hadde hatt godt av litt flere pusterom, og selv om vi får en instrumentalbro på sistnevnte, så er ikke denne nok til å veie opp for den overfloden av inntrykk som preger resten av låta. Det kan godt hende at Vicinity har tatt et bevisst valg om å la singlene være såpass overveldende og maksimalistiske som de er, og at skiva som helhet er utstyrt med et større dynamisk spenn. Det er ingen tvil om at Vicinity er en dyktig gjeng, så jeg tør satse på at skiva vil være bedre balansert enn singlene gir uttrykk for. Dette finner vi fort ut av, ettersom ‘VIII’ slippes om en drøy ukes tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bærzærk – «Felttog»

Bærzærk er en ung svartmetall-kvartett fra Horten som imponerte undertegnede med sin inspirerte, om noe stilistisk fragmenterte debut-EP ‘Misanthropic Descent’ i fjor. Nå er bandet tilbake med ny logo og ny singel, og som seg hør og bør fra et band bestående av svært unge musikere, finner vi tegn til utvikling kun et år siden vi hørte fra dem sist.

«Felttog» er fremdeles tydelig forankret i momenter fra svartmetallens andre bølge, men ser i denne omgang til andre plasser enn Vestlandet etter inspirasjon. Som dere kanskje har skjønt basert på tittelen handler låta om krig og elendighet, og derfor er det temmelig naturlig at noe av Marduks hektiske ekstremitet har sneket seg inn i Bærzærks stilistiske arsenal. Dette merkes spesielt godt på åpningsriffet, som etter en introduksjon bestående av flyalarmer, marsjtrommer og streifende kuler deiser lytteren rett ned i krigens hete ved hjelp av lynraske blastbeats og flerrende mollakkorder.

«Felttog» er en bunnsolid konstruksjon, selv om den fra perspektivet til en værvant svartmetall-lytter neppe vil fremstå særlig oppsiktsvekkende. Dette er svartekunster vi kjenner fra før, men levert med overbevisning og tydelig entusiasme fra en ung og lovende musikerbande som den er, har jeg likevel lett for å like det jeg hører. Det er visstnok en del produksjonsvalg som har blitt tatt på «Felttog» som jeg synes fungerer mindre godt enn på EPen fra i fjor, hvor spesielt bassen er øredøvende høy i forhold til resten av instrumentene. Utenom dette er Bærzærk sin nyeste singel en effektiv svartmetallisk skuddsalve som vil glede fans av sjangerens mer krigerske faksjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve