Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Liksminke – Landet av Frost

Det bor en viss skepsis i meg som alltid kommer til uttrykk i møte med enmanns-svartmetall. Det er en sunn skepsis, som etter hundrevis av utgivelser som sjarmløst aper etter Xasthur har bygget seg opp etter behov. Kall det nok et slag i favør av Darwinistisk teori! Men det er jo selvfølgelig ikke slik at alle svartmetallmusikere med hjemmestudio angriper skriveprosessen fullstendig uten kreativitet og glimt i øyet, nei, enkelte musikere tar seg tid til å forme et meningsfylt bidrag til de overfylte arkivene av norsk svartmetall. Den anonyme hjernen bak Liksminke er en av dem.

Det skal sies at nivået av nevnte skepsis var høyt i mine første øyeblikk med enmanns-bandet, ettersom albumcoveret på sisteplata ‘Landet av Frost’ føyer seg etter velbrukte troper, og at navnet kan oppleves som enten ektefølt hyllest til et av underkulturens mest fremtredende aspekter, eller et parodisk stikk. Halvveis ut i første spor, «Blodhemn», ble klart for meg at skepsisen i dette tilfellet hadde slått ut fullstendig uten grunn. ‘Landet av Frost’ er et seriøst, fokusert, velformulert stykke svartmetall, der de sedvanlige blast beatsene og tremolo-gitarene deler plass med vikingmetall i valsetakt, atmosfæriske platåer og riff som lander som steinskred på E134 i Hordaland.

Der mange enmanns-utgivelser tenderer mot uniform klangmasse og tåkete storstruktur er låtene på ‘Landet av Frost’ dynamiske og lette å gjenkjenne etter kun få lyttinger. Vi har de mer tradisjonelt svarte sporene som «Blodhemn» og «Eit Land av Frost», låter som er bygget på et melodisk språk som peker mer mot svensk eller finsk svartmetall enn norsk. Deretter har vi «Foten av Fjellet» med sine modale folketone-aktige gitarlinjer, og partier som svinger seg rundt beaten som en flokk med dansende utysker. «Frostmåne» skiller seg kanskje mest fra bunten; en tung og traskende låt der et hardcore-riff forvandles til et trampende vikingmetall-riff i løpet av åpningssekundene. 

Men høydepunktet for min del er en episode mot slutten av «Trollheim» som kan være vanskelig for de staeste tradisjonalistene å svelge. Etter en Dissection-liknende åpning og rent-klingende fangehull-gitarer blir vi kastet hodestups inn i et heseblesende blackgaze-parti med drivende punk-trommer. Det er rett og slett bare så hinsides tøft, og jeg har sakte innsett at dette må være mitt favorittøyeblikk fra platene som har kommet ut i 2020. Hylet som innleder fade-outen er også affekterende, et desperat og uhemmet skrik som benytter seg av det sprakete vokalfilteret til det fulle.

Som dere kanskje har skjønt har jeg ikke mye til overs for den type enmanns-svartmetall som kan kokes sammen i løpet av et par kvelder på hjemmekontoret. Men det er også denne antipatien i møte med en sjanger som vanligvis ikke gir uttelling som gjør at entusiasmen blir desto større når noen klarer å nå gjennom med noe gripende. Liksminkes ‘Landet av Frost’ gjorde definitivt susen for meg , og vil bli husket når tiden for å rangere årets best utgivelser legger sin tunge åk over skuldrene mine. En must-hear for tilhengere av norsk svartmetall, og intet mindre enn ukas norske!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas internasjonale: Botanist – Photosynthesis

Botanists ‘Photosynthesis’ fremstår egentlig i stor grad som et slags statisk kunstverk – et slags sonisk bilde man ser på i litt over en halvtime fremfor musikk som fungerer strengt innenfor en hvilken som helst tidsramme. Og det er ikke noe nytt for dette prosjektet til amerikanske Otrebor, som nå har rukket å slippe tolv utgivelser på knapt ni år. For selv om vi riktignok på denne nyeste fullengderen får presentert nettopp en prosess med en klar begynnelse og slutt, noe som for øvrig er tydelig signalisert gjennom tittelen på henholdsvis åpnings- og avslutningslåta «Light» og «Oxygen», får jeg igjen mest følelsen av å vandre i et evig landskap med vegetasjon, frodige naturlandskap og høy luftfuktighet. Denne velfungerende og, i alle fall i metal-sammenheng, unike tilnærming til atmosfære (jada, fotosyntesen fungerer på mange plan!), fortsetter å være – og er kanskje i større grad enn noensinne – Botanists sterkeste musikalske kort.

I bunnen ligger prosjektets nokså velkjente og kaotiske, kontrastfylte og delvis dissonante lydbilde, som fortsetter å være sterkt preget av den regelrett fantastiske signaturlyden av Otrebors elektriske hakkebrett. Den nevnte åpningslåta kaster lytteren rett inn i dette, og åpner demonstrasjonen av en tilnærming til Alcest-aktig blackgaze som nok er mer raffinert enn på de fleste av Botanists tidligere utgivelser. Sammen med «Water» – som for øvrig har et nydelig melodisk hovedtema – står «Light» også for en ganske snill åpning, uten skrikevokalen som sammen med det kaotiske trommespillet og det støyete lydbildet ellers rettferdiggjør svartmetallmerkelappen på prosjektet. Jeg kan si med en gang at den litt lave og slappe clean-vokalen nok er det svakeste ved denne utgivelsen; om noe funker den godt som god og iskald glasur over noe av skrikevokalen, særlig på den ellers litt anonyme «Stroma», men først og fremst irriterer den gjennom at den rett og slett er ganske sur uten at den på en positiv måte tilføyer noe til den regelmessige dissonansen i lydbildet.

Etter et rolig tema som nok godt kunne gjort seg på en Jesu-plate, får vi på «Clorophyll» imidlertid servert et voldsomt vers med vokal som brått sender assosiasjoner til hyl på diverse Burzum– og Altar of Plagues-plater. En litt sintere og tydeligere vokal over et direkte catchy vers på påfølgende «Dehydration» gjør det videre klart at det selvsagt også finnes torner, giftige reptiler og kjøttetende planter i Botanists grønne og blendende lydbilde.

‘Photosynthesis’ er nok på sitt sterkeste når Otrebor, godt hjulpet av trommeslager Dauturus, filtrerer blackgazen gjennom groovy og nærmest post-punkete sekvenser på låter som den sistnevnte og den kortere «Palisade» – som attpåtil slår til med nydelige dissonante lydglimt nærmest umiddelbart. «Bacteria» er med sin lange jammete intro og kaotiske arpeggio-spill også et klart høydepunkt. Dette er også en låt som i stor grad stikker ut med et litt åpnere lydbilde, og får meg nok også til å savne noen litt flere dristigere steg. Alt i alt er imidlertid ‘Photosynthesis’ et solid stykke håndverk, og er et skritt i en riktig, om enn noe velkjent, retning for Otrebors svært aktive og spennende prosjekt. Kanskje er det særlig fordi tematikken omsettes så plettfritt i det rent musikalske – naturen er jo avgjort kaotisk, ujevn og uforutsigbar, tross all dens stabilitet.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: Dope Body – Crack a Light

Ukas utgivelse fra utsiden av metallens strengt bevoktede grenser er en støyende men fengende perle av en plate fra det utradisjonelle garasje/ støyrock-bandet Dope Body. Bandets formular har over fire plater vist seg å være svært levedyktig, og plate nummer fem føyer seg enkelt inn i deres foreløpig plettfrie diskografi. 

‘Crack a Light’ byr på en mye mer tilgjengelig utgave av Dope Body enn tidligere, hvor drivende krautrock-rytmer og svingende rock-fakter formes til strømlinjeformede låter. Til tross for enkelte utsving med mer eksperimentelt materiale – spesielt de hallusinatoriske, elektroniske mellomspillene – er mange av låtene bygd på liknende kombinasjoner av bånn-tunge grooves og kreativ bruk av feedback og harmonics. Oppå dette instinktivt tilfredsstillende rytmiske stillaset står vokalist Andrew Laumann og babler og gauler på både karismatisk og mildt urovekkende vis om tankene som går igjennom hodet hans til enhver tid.

Jeg kunne tatt frem lupen og gått nøyere inn på måten bandet blander inn ulike uttrykk som sludge, post-rock og 90-talls alternativ musikk inn i lydbildet sitt, men det slår meg som en skildrings-metodikk som strider litt imot platas funksjon. Dette er i hovedsak en primal og energifull plate som burde nytes på det kroppslige plan heller enn det mentale. De knakende, fuzz-belagte bass-detoneringene får meg til å tenkte på jord, grus og tettpakket gjørme, og de spretne, skarpe gitarstemmene får meg til å tenke på skitne biter av knust glass; ja, det hele kan på et vis oppsummeres som en elegant, dansende skraphaug. Tankene glir også naturligvis over til konsertsalen når bandet trår til og leverer et ekstra-spicy riff, noe som skjer minst én gang i løpet av hver enkelt låt. 

‘Crack a Light’ er nok en subtil variasjon på Dope Bodys signatur-sound, og nok en påminnelse om at vi må være flinke eremitter de neste ukene så vi kan komme oss på konsert igjen. Tung, kinetisk og rufsete i kantene; Dope Body slipper enda en distinkt kraftpakke med ‘Crack a Light’.

Skrevet av Fredrik Schjerve