Ildfar – Nattemørkets Kall
Det er nok ikke helt feil å si at Ildfar oppsto fra de døde for to år siden. Prosjektet oppsto allerede i 1994 da den norske svartmetallen fortsatt var i en grunnleggende utviklingsfase, men det slapp ingenting den gangen. I 2021 slapp imidlertid Ildfar demoen ‘Vemmelse’ før debutplata ‘Som vinden farer vild’ ikke kom så lenge etterpå. Her utforsket Favn, som mannen bak prosjektet kaller seg, en rekke retninger innenfor svartmetallen; særlig iøyenfallende var nok imidlertid den folkemusikkinspirerte feelingen som blant annet kan minne om Ulvers ‘Bergtatt’.
Helt ulikt er det ikke på den nye skiva til Ildfar, som går under navnet ‘Nattemørkets Kall’. Uttrykket her spiller svært effektiv på mystikken og atmosfæren i svartmetallens norske andrebølge, og sender assossiasjoner til vibber i tidlige Emperor-, Satyricon– og Immortal-skiver så vel som til Ulver.
Det åpner imidlertid på Burzumsk, der preludiet «Skumring» sender tankene til «Tomhet» fra ‘Hvis Lyset Tar Oss’ med en eneste gang. Låta «Fallen souls», som følger denne, gir på sin side en ganske dekkende introduksjon til hva som venter videre på ‘Nattemørkets Kall’, om det så er blant de mer intense og voldsomme sporene med sine herlige, bråkete gitarer og stormende lydbilder.
«Embraced by the northern darkness» kommer etterpå i form av et høydepunkt på albumet, der Ildfar evner å balansere godt mellom tørr, Darkthrone-aktig riffing og storslåtte refrengtemaer. Det er i det hele tatt en god variasjon på ‘Nattemørkets Kall’ om grunnuttrykket likevel er nokså definerbart. «Vindens mørke klang» og «Helvetes porter» svinger pendelen tilbake til det mer stormfulle på habilt vis, sistnevnte med mer synth-tunge temaer, mens «North walks the earth» nærmest blir progressiv gjennom sin videreføring av variasjonspreget på «Embraced…».
En interessant kuriositet kommer deretter i form av «The realm of frost», som med sitt nokså groovy hovedtema gir regelrette post-punk-tendenser. Det er imidlertid ikke først og fremst variasjonen som imponerer på ‘Nattemørkets kall’; nærmere bestemt er det, litt som det var på ‘Som vinden farer vild’, snakk om en lytteropplevelse som vitner om en god forståelse av hva som gjorde mye av den norske andrebølgen så interessant i utgangspunktet. Dette eksemplifiseres for øvrig på strålende vis i «In the forest they whisper», som blant med noen nydelige synther utpeker seg som platas kanskje sterkeste spor. Plata når ikke helt til topps låtskrivingsmessig og sliter litt med å skille seg ut i mengden, men den er like fullt solid. Den bør falle i smak umiddelbart hos 90-tallsentusiaster og anbefales uansett.
Skrevet av Alexander Lange
Maktkamp – Caps Lock Woke Rock
Maktkamp slo oss så å si bakken i fjor med sin debutplate ‘I Affekt’, der Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?) ble omsatt via en herlig og forfriskende energi. Og jammen har det ikke gått så mye mer enn ett år før neste plate nå er på plass, selv om bandet også har gjennomført en ganske så omfattende konsertvirksomhet. Andreplata går under navnet ‘Caps Lock Woke Rock’ og ifølge bandet selv lener seg mer mot utpregede rocketendenser på bekostning av hardcoren.
Like fullt vedgår Maktkamp i pressemeldingene sine at man først og fremst kommer til å kjenne igjen bandet på denne plata, og det stemmer godt. Om noe, er det på sin plass å slå fast at den stilistiske utviklingen har vært ganske liten siden sist, noe som nok er et av platas svakeste punkter, men uansett: ‘Caps Lock Woke Rock’ bugner over av melodisk, catchy og energisk musikk som vel egentlig kan kategoriseres som krasst og feel-good samtidig.
Dette eksemplifiseres godt i platas åpningsstrekk. «Splitt / Hersk» åpner ballet på solid vis både ved å være en bra låt i seg selv og en god introduksjon til hva Maktkamp har å by på, og på «Alko» setter bandet inn støtet på alvor med et refreng som er som skapt for både energiske konsertforsamlinger og bilstereoer midt på sommeren. Umiskjennelige Maktkampske tendenser finnes for øvrig blant annet i den herlige «Tastaturkriger», som har et gitarhook i refrenget jeg rett og slett ikke får nok av og gitaristene i Kvelertak muligens vrir seg i misunnelse over.
Maktkamp gjør imidlertid også noen grep som hjelper pacingen på plata til bare å være preget av energi, fart og spenning. «Reptilens Høyborg» er en flott, tregere seksminutter mellom «Alko» og «Tastaturkriger», og denne utpeker seg som et av platas høydepunkter blant annet gjennom sine tålmodige, drivende versstrekk.
Platas desidert beste låt må imidlertid for min del være «Autosapiens», som åpner på friskt vis gjennom synther før det hele velter over i et ordentlig tøft hovedriff. Refrenget er også allsangvennlig mens det også tilføyer en nydelig melankoli. «Autosapiens» åpner i det hele tatt en seksjon på plata der Maktkamp kommer nærmest å fornye seg selv. «Kosmetikkonaut» er definitivt platas rareste, og tilføyer med sitt nokså komplekse, Virus-aktige gitararbeid og raske og groovy driv en friskhet på plata. Og helt til slutt kommer «Etterverden», som varer i hele ni minutter. Pacingen til denne låta sitter i mine ører ikke helt, og den blir litt vel seig i oppbygginga; like fullt har den noen av platas nydeligste melodiske øyeblikk og noen virkelige høydepunkter i gitarsegmentet – også når det gjelder noen av selve leddene i oppbyginga.
I alt går ‘Caps Lock Woke Rock’ inn i et år som ser ut til å bli sterkt for de av oss som har nytt den norske bølgen av Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?), der Søstre allerede har sluppet en sterk plate og Kvelertak snart skal slippe noe etterlengtet. Jeg hadde nok ønsket meg litt mer, særlig i den stilistiske utviklinga. Noen tilløp til dette er det likevel særlig i platas andre halvdel, og Maktkamp fortsetter for all del å være et svært spennende band i norsk sammenheng. Neste helg skal jeg se dem spille konsert, og etter alt å dømme blir det et helvetes rabalder. Jeg gleder meg.
Skrevet av Alexander Lange
Raumer – World Ablaze
Raumer er et splittert nytt svartmetallband bestående av musikere vi for øyeblikket ikke vet så mye om, annet enn at det er «Savarak» fra Andakt som står bak vokalen. Navnet kan dog gi oss et hint om bandets geografiske opprinnelse, ettersom Raumer-folket var en stamme som satt med makten i «Raumaríki» – altså Romerike – mot slutten av vikingtiden, før de tapte «slaget ved Nitja» mot Olav den Hellige og ble innlemmet i det norske, kristne kongeriket. Denne historiske begivenheten er i følge bandet en inspirasjonskilde til mye av tekstmaterialet som produseres, hvilket gir mengder av karakter til bandets ellers formative debut-EP ‘World Ablaze’.
Som bakteppe for disse historiske skildringene har bandet valgt en form for svartmetall som tilsvarende tilbakeskuende. På ‘World Ablaze’ møtes ulike elementer fra den norske andrebølgen til sitt eget lille slag, der seierherren først og fremst kan sies å være lytteren. EP-ens fem låter rommer både beske strømmer av ‘A Blaze…’-verdig svartmetall, traskende Celtic Frost-riffing, piskende stormer av Emperorsk herkomst og tentative steg inn i mer melodiske trakter. Denne variasjonen gjør fulle gjennomlyttinger av ‘World Ablaze’ til en nådeløst underholdende affære, samtidig som det blir åpenbart at bandet fremdeles jobber med å peile seg inn på et integrert sound de kan kalle sitt eget.
Blant EP-ens fem låter, er de tre første hentet fra bandets debut-demo fra 2022. Dette fører til et aldri så lite skille i utgivelsens struktur, ettersom de to nye låtene oppleves som en del friskere og mer sofistikerte enn gjengangerne fra i fjor. «Raumer» er likevel en utmerket åpning på EP-en, med sin gammelt-lydende åpningsmelodi og djerve, ‘Shadowthrone’-aktige angrepstaktikk. Vokalen til Andakts «Savarak» har en tydelig presens på samtlige av låtene på ‘World Ablaze’, og spesielt på tittelsporet slipper han tøylene til en grad som sender tankene i retning sjangerens mer skruppelløse frontmenn.
Det er på høydepunktet «Nails of Old» at både prosjektets svimlende potensiale og foreløpige akilleshæl åpenbarer seg. Låta er i seg selv en gedigen suksess; en heslig stormcelle av fandenivoldsk svartmetall som utvider bandets sound i både melodiske og tyngre retninger. Den låtskriver-messige suksessen blir dessverre noe dempet av trommeproduksjonens tilkortkommelser, ettersom mesteparten av settet drukner i en sky av dominerende cymbalspill. Avslutningsspoet «Obedience of the enslaved» er også en splittet affære, ettersom den tidlig-Enslaved-aktige intensiteten og fantastiske melodikken som åpner låta blir avløst av en et litt klumsete forsøk på en storslått avslutning. Ideen er god, men spesielt gitarsoloen og clean-vokalen får det hele til å spore litt av.
Totalt sett vil jeg uansett si at ‘World Ablaze’ er en vellykket debut-utgivelse. Bandet virker å ha et solid grep rundt andrebølgens mange potente verktøy, og kombinerer denne praktiske kunnskapen med en interessant tematisk vinkling og et gjennomgående solid musikalsk idégrunnlag. Jeg ser for meg at mesteparten av ujevnhetene og skavankene på ‘World Ablaze’ kommer til å jevnes ut med tid og iherdig arbeid, ettersom kursen bandet har staket ut virker lovende. Da gjenstår det bare å se hvordan Raumer utvikler seg på sine neste utgivelser, samt å sette pris på den flotte balansen mellom piskende blast-beats og krokete riff du finner på ‘World Ablaze’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nergard – Live in Kalvåa
Det er nå to år siden Nergard gav ut det fantastiske karriere-høydepunktet ‘Eternal White’, en inntrykksfull og nydelig utført konseptplate som hevdet seg i øvre halvdel av bloggens toppliste for 2021. Tiden i etterkant av slippet har blitt brukt på å etablere Nergard som et band fremfor et soloprosjekt, hvilket blant annet har innebåret å spille livekonserter med den ferske besetningen fra ‘Eternal White’. En av disse konsertene tok plass på Selbu – hjemstedet til Nergård selv, og opptakene fra denne konserten har nå blitt utgitt som livevideoer på Youtube og konsertplata ‘Live in Kalvåa’.
Og er det en ting ‘Live in Kalvåa’ får til, så er det å gi følelsen av at Nergard har blitt en sammensveiset og formidabel livegruppe. Den tekniske utførelsen av bandets muskulære, symfoniske metall er forbilledlig, og vokalistene Stefani Keogh, Andi Kravljaca og Mathias Molund Indergård gjør en heroisk innsats med det svært krevende materialet de har fått servert av Nergård. Man får definitivt følelsen av at Nergård har skrevet vokalarrangementene så de lener seg på styrkene til hver enkelt vokalist, samtidig som disse styrkene til syvende og sist anvendes for å tjene låtmaterialet på best mulig vis.
Det er også interessant å se hvordan musikken til prosjektet har utviklet seg fra skive til skive. Blant ‘Live in Kalvåa’s seks låter finner vi to fra hver av bandets tre skiver, hvorav ‘Angels’ fra førsteskiva og ‘Light and Shadows’ fra andreskiva dukker opp i nye utgaver. Med tre minutter trimmet fra begge låtene fremstår de langt mer kompakte og strømlinjeformede, og dermed sklir de godt inn med resten av den fengende, punchy og skarpe låtskrivingen som preger resten av konsertsettet. Det er dog tydelig at ‘Eternal White’ utgjør en ny platetopp for bandet, ettersom de to låtene som er hentet fra denne skiva forlyster med sine langt mer fremtredende orkesterstemmer og rike detaljnivå i både instrumentaler og vokalarrangementer.
Alt i alt er ‘Live in Kalvåa’ en sterk – tidvis magisk – konsertutgivelse som markerer oppstarten på en ny og lovende fase for Nergard og co. Vi vet allerede at denne besetningen er i stand til å produsere musikk med den skyhøye kvaliteten til ‘Eternal White’, men spørsmålet er hvor langt de kan tøye strikken dersom de fortsetter å utvikle sine ferdigheter som team. Dette får vi sikkert svaret på med tiden, men for øyeblikket er det bare å verdsette den gode musikken vi allerede har fått på ‘Eternal White’ og ‘Live in Kalvåa’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 