ekrom – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #50-#36

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Årets beste norske metallplater, #50-#36:

#50: Heimland – Forfedrenes Taarer

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Med sin halvtimes spilletid har ikke Heimland noe tid å kaste bort på overflødige ideer, og man finner heldigvis ingen av disse på ‘Forfedrenes Taarer’. Førstesingelen «Skugger fra ei Svunnen Tid» leverer nok en stormende, melodisk perle på tampen av opplevelsen, før «Ættestupet» senker sceneteppet med en like prangende gest som åpningslåta. «Ættestupet» gir kanskje i størst grad inntrykket av at Heimland har mestret sitt utvalgte musikalske språk på skiva; et melodisk men aggressivt sound som kommuniserer både hardførhet, stolthet og melankoli. Heimland har på mange måter utformet en ideell svartmetallisk platedebut med ‘Forfedrenes Taarer’, en skive som bør grådig fortæres av samtlige tilhengere av Vestlandets hedenske svartmetall-tradisjoner.»

Beste låter: «Iskald Raatten Jord», «Forfedrenes Taarer», «Skugger fra ei Svunnen Tid»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#49: Horrifier – Horrid Resurrection

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Death metal

Mens særlig svartmetall- og stoner-skiver har dukket opp i hopetall i år, har 2023 vært et litt skralt år på den norske death metal-fronten – i alle fall når det gjelder antallet utgivelser. Det er kanskje ikke så overraskende i et land der denne sjangeren gjerne har kommet i skyggen av svartmetallen, men det gjør det desto mer gledelig når utgivelser fra band som Horrifier dukker opp. Denne fortsatt ferske kvartetten imponerte oss i fjor med demoen ‘How from the Grave’, og debutplata ‘Horrid Resurrection’ sto for en strålende og brutal avslutning på det norske ekstremmetallåret. Horrifier mestrer death metal-håndverket og dyrker sjangerens grunnformler på en særdeles habil måte, og disker også opp noen særlig gode låtskrivingsprestasjoner særlig i noen av de litt lenger låtene. Dette bandet er det med andre ord bare å holde et godt øye med.

Beste låter: «Chainsaw Death», «Assimilated Life», «Sadistic Impalement»

[ikke omtalt]
Strømmelenke

#48: Den Saakaldte – Pesten Som Tar Over

Plateselskap: Agonia Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen. […] På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.»

Beste låter: «Av Satans Ild», «Å Skjende En Engel»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#47: Manii – Innerst I Mørket

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#46: Frostbitt – MACHINE DESTROY

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Djent

Utdrag fra vår omtale: «Det er absolutt ingenting å si på underholdningsverdien på de ti låtene som utgjør ‘MACHINE DESTROY’. Det er få plater som har fått meg til å gape eller glise så mye i senere tid som denne skiva, om så jeg befinner meg alene på rommet, på lesesal eller ute i offentligheten. […] Frostbitt flekser virkelig sine kreative muskler maksimalt på denne skiva, og resultatet er en av de mer minneverdige, heseblesende plateopplevelsene jeg har hatt så langt i år.»

Beste låter: «Full Body Plutonium», «Sub-Zero Humanoid», «Cyber Walk»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#45: Zustand Null – Beyond the Limit of Sanity

Plateselskap: Dusktone
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound. […] Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrar også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.»

Beste låter: «Existence Nihil», «An Ocean of Nightmares», «The Mirror Maze»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#44: Tulus – Fandens Kall

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbanden så langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.»

Beste låter: «Fandens Kall», «Slagmark», «Bloddråpesvermer»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#43: Ekrom – Uten Nådigst Formildelse

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett har Ekrom sterke tilknytninger til den norske andrebølgen; kanskje spesielt den krigerske og stormende svartmetallen til plate-aktuelle Immortal. Dette basale uttrykket har så blitt utvidet med en atmosfærisk dimensjon i form av eteriske synther, samt en mørk, melodisk åre som bidrar til å skape litt avstand mellom Ekrom og de nevnte legendene. […] Alt i alt er det lite å utsette på ‘Uten Nådigst Formildelse’, ettersom Ekrom har skapt en innhyllende og atmosfærisk potent plateopplevelse som har potensialet til å treffe bredt blant svartmetallfansen. Dermed er det bare å kle seg i rikelig med lag, og begi seg ut i den stormende snøføyken som omgir Ekroms bunnsolide debutskive ‘Uten Nådigst Formildelse’.»

Beste låter: «I Djevelens Skygge», «My End»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#42: Nattverd – I Helvetes Forakt

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «På sin splitter nye skive ‘I Helvetes Forakt’ plukker Nattverd definitivt opp tråden fra ‘Vandring’ på mange måter. Stilistisk sett er det lite som har endret seg, men uttrykket kan definitivt sies å ha fått en overhaling likevel gjennom en produksjon som låter langt fyldigere og mer brutal enn den på forgjengeren. […] Nattverd bygde opp forventningene ytterligere med neste singel ut, «Det Stormer I Norge», som også åpner ballet på ‘I Helvetes Forakt’. Dette er utvilsomt også den beste låta på plata, og er en uhyre sterk og stormende (jada!) svartmetallåt som henter mye av sin gnist fra noen strålende melodier. Sammen med den påfølgende og mer Mayhem-aktige «Vandring I Elver Av Blod» og den nevnte førstesingelen konstituerer Nattverd med dette et særdeles lovende åpningsstrekk på ‘I Helvetes Forakt’.»

Beste låter: «Det Stormer I Norge»*, «Helvete Kjenner Alt, Selv Når Taaken Har Lagt Seg», «Elvedjuvet»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#41: Leonov – Procession

Plateselskap: Vinter records
Undersjanger: Post-metal

Av alle platene på denne lista, er nok Leonovs ‘Procession’ langt på vei en av de roligste og mest behagelige lytteropplevelsene. Gjennom et grovkornet og meditativt post-metal-uttrykk imponerer de på denne skiva gjennom svevende og organiske lydbilder, og kvintetten utviser et talent for subtile, men effektive detaljer i samspillet sitt. Leonov lykkes samtidig med litt kortere låtformer enn tidligere, så vel som mer drivende komposisjoner som den nokså fengende og groovy tittellåta.

Beste låter: «Amer», «Procession»

[ikke omtalt]
Strømmelenke

#40: Grant the Sun – Voyage

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Post-metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Voyage’ er å regne som en semi-konseptuell instrumentalskive, der kreative teksturer og et variert tonespråk maler et bilde av et rikt og levende undervannsrike. […] Grant the Sun befinner seg dog mutters alene på sin koordinat på det norske landskartet, så deres uttalte forsøk på å «utvide metallens noe konservative handlingsrom med nye farger og teksturer» har vært en suksess etter ‘Voyage’ å dømme. ‘Voyage’ har noe å tilby fans av både progressiv instrumentalmusikk, post- og alternativ metall, og er en uignorerbar fargeklatt i en usedvanlig tettpakket norsk platesommer.»

Beste låter: «Death is Real», «Mariana», «Grant the Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#39: What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Post-metal

Utdrag fra vår omtale: «‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy. […] What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.»

Beste låter: «Helix», «Blackspiraldance», «RAW»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#38: Magick Touch – Cakes & Coffins

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Tradisjonell heavy metal

Utdrag fra vår omtale: «Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch.»

Beste låter: «Apollyon», «The Judas Cross», «Demons & Rust»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#37: Søstre – Søstre

Plateselskap: Loyal Blood Records
Undersjanger: Black’n’roll/hardcore

Utdrag fra vår omtale: «Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. […] Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger.»

Beste låter: «Søstre», «Ensomt Rite», «Kausalitet»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#36: Nagirčalmmiid – Down to the Bone

Plateselskap: All Good Clean Records
Undersjanger: Stoner/doom/death/alternativ metal

Utdrag fra vår omtale: «Åpningsstrekket er for eksempel temmelig dristig, der Nagirčalmmiid drar meg gjennom en solid stoner-åpning før alt-rock-tendenser plutselig melder seg i «Black Country». Samiskinspirert, folkemusikkaktig sprell melder seg så i den nydelige og suggererende «Maze», før «Suoivva» sprøyter inn et sinnssykt catchy riff før post-rock og seige riff geleider oss gjennom «A Long Walk Off A Short Pier». Egentlig er det litt sprikende, men det funker, og det er rett og slett ganske moro å høre på. […] De ulike elementene kunne gått bedre sammen på ‘Down to the Bone’, og først og fremst er plata spennende grunnet sine mange, ulike og spennende ideer. Den beviser også Nagirčalmmiids sterke posisjon i metall-Norges sammensurium av talentfulle unge band.»

Beste låter: «Water Up To Our Necks», «Suoivva», «Arba»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Klikk her for å se plass #35-#21

Klikk her for å se plass #20-#11

Klikk her for å se plass #10-#1

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Ekrom – Uten Nådigst Formildelse

Ekrom er et temmelig nytt svartmetallband stiftet av kjente fjes fra blant annet band som Nocturnal Breed, Conjuration og Covenant. Nærmere sagt består bandet av Thomas Ødegaard fra de første par bandene på trommer og «Kharon» fra sistnevnte på gitar, bass, vokal og keyboard. Med tanke på at han står for mesteparten av bandets instrumentering, blir det naturlig å anta at Ekroms visjon har sin opprinnelse hos «Kharon», selv om det skal sies at Ødegaards jobb bak trommesettet har en viktig rolle å spille på duoens mektige platedebut ‘Uten Nådigst Formildelse’.

Stilistisk sett har Ekrom sterke tilknytninger til den norske andrebølgen; kanskje spesielt den krigerske og stormende svartmetallen til plate-aktuelle Immortal. Dette basale uttrykket har så blitt utvidet med en atmosfærisk dimensjon i form av eteriske synther, samt en mørk, melodisk åre som bidrar til å skape litt avstand mellom Ekrom og de nevnte legendene. Ødegaard har videre en tendens til å vektlegge rullende dobbelbass fremfor blast beats, og dette gir musikken et godt forankret og mektig preg – hvilket forsterkes av det dødsmetalliske dybderegisteret som rytmegitarene utforsker med jevne mellomrom.

‘Uten Nådigst Formildelse’ er en skive som inviterer til bruk av beskrivende metaforer. Platas rikholdige atmosfære sender tankene i retning Immortals sagnomsuste vinter-univers, og utvikler seg som en vekselvis tiltagende og stilnende snøstorm over spilletiden. Åpningssporet «Bell Witch» kaster lytteren rett inn i snøkaoset, med en thrashende, svartmetallisk spurt som utgjør et av skivas mest intense strekk. Singelen «The Black Flame of Seth» tar oss så over et værherjet, åpent platå, før tempoet sakkes til en treg og nedtynget gange på «The Black Hearted Ragana». Pauser fra den isnende kulingen er også å finne på skiva, om så kun i korte øyeblikk. Spesielt verdt å nevne er den overraskende fredelige åpningen på skivas B-side i form av kassegitarspillet på «Misanthropy Void», samt det noe avmålte midtpartiet til «Abyss of Eternity».

Til tross for den gjennomgående høye kvaliteten på materialet på Ekroms debutskive, finnes det et par øyeblikk på skiva som lander ekstra godt. Den atmosfæriske intensiveringen som finner sted rundt overgangen til platas andre halvdel er spesielt effektiv, og det samme er de stadige endringene i tonalitet og stemning på «I Djevelens Skygge». Best av alle er dog singelen «My End», som med sine utsøkte riffsekvenser og nesten Sogna-metalliske avslutning utgjør en tårnende fjellrygg i platas indre. Alt i alt er det lite å utsette på ‘Uten Nådigst Formildelse’, ettersom Ekrom har skapt en innhyllende og atmosfærisk potent plateopplevelse som har potensialet til å treffe bredt blant svartmetallfansen. Dermed er det bare å kle seg i rikelig med lag, og begi seg ut i den stormende snøføyken som omgir Ekroms bunnsolide debutskive ‘Uten Nådigst Formildelse’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Paracrona – Sun God

Paracrona er et splitter nytt band bestående av både kjente og ukjente fjes fra den norske metallfloraen og omegn. Spesielt verdt å nevne er at trommekrakken tilsynelatende deles av yndlingen Baard Kolstad og den talentfulle arbeidshesten Laszlo Juhos fra band som Coldflesh og Greve. Bandets debutskive ‘Sun God’ er en høyst profesjonell og unektelig ambisiøs utgivelse, hvor grenseutviskende og teknisk krevende, progressiv metall møter et tematisk fokus på frihet og frigjøring – om så av kreativ eller samfunnsrelatert art.

Paracrona har møtt litt av hvert av hindre på reisen mot sin debut-utgivelse. Etter at vokalist Ringo Christiaan van Droffelaar og gitarist Øystein Hanssen bestemte seg for å skrive musikk sammen etter et heldig møte på Wacken Open Air, satte den verdensomspennende pandemien kjapt en brems på disse planene. Når Ringo i tillegg fikk en kreft-diagnose i etterkant skulle man tro at disse planene raskt ville forsvinne ut i periferien, men nei, heldigvis har både Ringo og bandet som helhet kommet seg helskinnet gjennom disse dramatiske hendelsene. Dermed fremstår ‘Sun God’ som en desto større triumf; en seier over både kreative og situasjonelle utfordringer som smaker ekstra søtt i lys av forholdene rundt innspillingen.

‘Sun God’ er en skive som er uhyre vanskelig å oppsummere rent stilistisk. Grovt sett kan betegnelsen progmetall med svartmetalliske påvirkninger være treffende, men det finnes unektelig hint av både teknisk thrash og moderne, dødsmetallisk tyngde i de ni låtene som utgjør Paracronas debutskive. I den forstand kan det være nærliggende å trekke frem fjorårets skive av Brotthogg som sammenlikning, men dette vil på ingen måte fange den progressive og nesten konseptplate-aktige siden til Paracrona på tilfredsstillende vis. Kanskje skal vi bare kitte mesteparten av sjangerbegrepene ut av vinduet i denne omgang, og nøye oss med at ‘Sun God’ er et stykke progressiv ekstremmusikk som først og fremst leter etter sin egen lille uttrykksmessige jordflekk i dagens tett befolkede metall-landskap.

Paracronas innviklede men umiddelbart engasjerende maskineri gjør seg selv tydelig til kjenne allerede på åpningslåta «New Impurity». Likevel er det først på singelen «Carry the Cross» at bitene virkelig begynner å klikke på plass, med snirklende gitarstemmer og andre inspirerte detaljer som vitner om bandets bugnende entusiasme for eget håndverk. Jeg vil ikke si at skivas låter er foruten enkeltstående øyeblikk som utmerker seg spesielt godt, men fra dette punktet og ut blir det mer naturlig for meg å bare ri den stadig skiftende strømmen av detaljrik metall bandet leverer fremfor å tenke låt for låt. Likevel bør det nevnes at både «River of Pain» og «Therefore I Move the Time» fra platas B-side utmerker seg – førstnevnte som følge av sin mektige atmosfære og broens gløtt inn i progmetallens gapende rift, og sistnevnte som følge av sin Deception-aktige, staselige brutalitet.

Det finnes dog litt av hvert å plukke på når det kommer til Paracronas førsteskive. For det første synes jeg produksjonen er noe i overkant polert selv for progmetall, og litt tydeligere basspresens og smuss i gitarene hadde hjulpet godt med å fremheve bandets iboende tyngde. For det andre synes jeg Ringo kunne sluppet seg mer løs stemmemessig for å matche musikkens utforskende og hyperaktive karakter, ettersom vokalen fremstår som en passende men lite oppsiktsvekkende bit av bandets musikalske puslespill. Til slutt er det ikke til å komme i fra at plata er i overkant lang. Likevel er det ingen tvil om at Paracrona har levert en særegen og sofistikert platedebut på ‘Sun God’, om enn den oppleves som noe nølende i møte med de grenseløse mulighetene det progressive sinnsrommet tilbyr dyktige musikere. Denne invitasjonen forblir dog åpen for gruppa dersom de velger å gå videre med prosjektet, hvilket jeg virkelig håper på bakgrunn av kvaliteten vi har fått servert på ‘Sun God’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Viction – Darkness, We Are God

Viction er nok et ungt lovende band som har sin opprinnelse i rock- og metall-linja til Buskerud Folkehøgskole. I senere år har vi sett en stødig tilstrømming av nye artister fra dette hold, deriblant artister som har hevdet seg på våre egne topplister ved årets ende, som f.eks Sjakal og Ruun. Faktisk kan det virke som at mesteparten av låtmaterialet på platedebuten til Viction ble skrevet underveis i utdanningen deres på Folkehøyskolen, ettersom fem av låtene har blitt utgitt på skolens serie med promoterings/samleplater kalt ‘Ungt Blod’.

Som følge av alderen på elevene som inntar Norges eneste rock- og metall-linje – så vidt jeg vet – finnes det noen likheter å spore mellom de ulike prosjektene som befolker høyskolen. For det første fremstår mye av musikken som relativt lite forankret i klassiske tradisjoner, trolig som følge av at bandene er inspirerte av moderne generasjoner av band i større grad enn originalene. For det andre er blanding av undersjangre svært vanlig blant prosjektene. Viction er sånn sett et godt eksempel på den type håndverk som rock- og metall-linjen virker å oppfostre, ettersom de tilfredsstiller begge de nevnte kriteriene.

‘Darkness, We Are God’ viser et band som har opparbeidet seg svært gode tekniske og låtskriveregenskaper, men som ikke ennå har klart å fullstendig differensiere seg fra sine inspirasjonskilder. Den ruvende fasaden som er Machine Heads ‘The Blackening’ kaster lange skygger over skivas åtte spor, ettersom både trommespill, låtstrukturer, tekst og vokalteknikk virker formet av den definerende utgivelsen til Flynn & co. I tillegg til dette moderne groove/thrash-utgangspunktet finner vi også elementer av melodisk dødsmetall ala In Flames rundt overgangen til 2000-tallet, samt en ansamling av gitarteknikker popularisert av de franske kjempene i Gojira.

Åpningssporet «Ephyrmia» er en destruktiv thrash-fanfare som for alvor annonserer Victions ankomst på den norske metallscenen. Den profesjonelle og punchy miksen er en betydelig oppgradering fra den vi finner på bandets ‘Ungt Blod’-bidrag, og kommuniserer en tydelig ambisjon om å innta større festivalscener på sikt. Låter som singelen «The Enemy» og påfølgende «Darkest Debris» utnytter seg av denne kommersielle skalaen på godt vis, i kraft av sine slagkraftige riff og minneverdige, antemiske refrenger.

Viction viser også at de er i stand til å håndtere lengre låtformer på platas B-side, selv om de ikke klarer å matche den ustoppelige, kalkulerte dramatikken som gjennomsyrer ‘The Blackening’. Best av dem er kanskje «Dance Inside the Sun», som til tross for åpenlys kopiering av låter som «Aesthetics of Hate» og elementer fra Gojiras ‘L’enfant Sauvage’ er uhyre effektiv i sin auditive ødeleggelse. Man kan tross alt ikke kreve at unge band skal løsrive seg fullstendig fra sine inspirasjonskilder med en gang, så alt i alt mener jeg at Viction har presentert et godt musikalsk utgangspunkt som de kan jobbe videre ut ifra på ‘Darkness, We Are God’.

Til slutt må det bemerkes at jeg anser låttekstene for å være det elementet som krever mest bearbeiding på kommende utgivelser. Daniel Guthormsen har definitivt et instinkt for fengende og allsangverdige melodier – så vel som en velfungerende, røff teknikk – men tekstene fremstår som i overkant inspirert av Flynns utleverende masokisme på Machine Heads nyere utgivelser. Som sagt er ‘Darkness, We Are God’ en svært god debututgivelse fra et ungt band, så disse punktene er mest av alt ment for å stimulere til videre vekst for bandet. Buskerud Folkehøgskole har avlet frem en rekke interessante å lovende band i nyere tid, og Viction føyer seg inn i denne rekken på sin førsteplate ‘Darkness, We Are God’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Infernal – Eternal Disharmony

Infernal er et svartmetallprosjekt fra Sarpsborg hvis historie strekker seg nesten 30 år tilbake i tid. Bandet ble først stiftet i 1994 som Baalberith, før de etter navneskiftet i 1997 holdt det gående til 2001. Deretter skulle det ta hele 18 år før prosjektet kom til live igjen, og en ny lansering kom i form av en demo tidlig i fjor. Nå har trioen samlet opp en del materiale og lansert det i det som omtales som samlingslanseringen ‘Eternal Disharmony’; om noe er spilt inn på nytt vet jeg ikke, men det er her i alle fall snakk om låter som alle ser ut til å ha blitt lansert før.

Enkelte låter har også blitt lansert flere ganger før, der oversikten på Encyclopedia Metallum: The Metal Archives gir en anelse om at særlig instrumentalen «Cursed» har blitt resirkulert noen ganger – sist som singel i fjor. Det fremstår ikke så rart for meg, da dette er min soleklare favoritt på denne lanseringa, der Infernal byr på en voldsom intensitet, brølende bass og et gitararbeid som overgår nær sagt alt annet som dukker opp her.

Også andre steder synes jeg Infernal kommer nokså godt ut. «Bloody Upon the Altar» er definitivt en kurant og nokså dynamisk åpning på lanseringen, særlig ved hjelp av noen av de sterkeste melodiene og leadsene man finner her, og bandet lykkes godt med de noe tyngre og groovy partiene som dukker opp på «The Last Eternal Winter».

Andre steder går det ikke fullt så bra. De litt kortere sporene her er et eksempler på det, der «Once Again…» baserer seg på en vel enkel og tam melodi, call-and-response-vokalen på «Holy Unholy» rett og slett blir temmelig irriterende og «The World is Mine» blir en ganske rotete affære på tross av noen kule partier. Rotete er også det jeg vil si er den dårligste låta på ‘Eternal Disharmony’, «Nobody Wins (Everybody Dies)», som blant annet disker opp noen ganske begredelige chugge-deler.

Det avsluttes litt ambivalent med «Goathelia», som inneholder noen virkelig sterke partier, men som til gjengjeld er fryktelig utight til tider. Og jeg sitter i det hele tatt igjen med litt blandede følelser rundt ‘Eternal Disharmony’; Infernal tråkker en del feil her i mine ører, men på sitt beste byr de også på nokså habil og aggressiv svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Vulture Industries – «This Hell is Mine»

Det avant-gardistiske bandet Vulture Industries‘ femte album ‘Ghosts from the Past’, som slippes samme år som bandet fyller 20 år, er nå bare drøye tre uker unna. Før slippet har vi allerede fått høre de to første låtene, «New Lords of Light» og «Saturn Devouring His Young», og nå har bandet også sluppet den tredje: «This Hell is Mine».

Mens «New Lords of Light» var et sterkt avspark og «Saturn…» et ålreit, men ikke fullt så sterk oppfølger, er «This Hell is Mine» i mine ører den beste singelen så langt fra ‘Ghosts from the Past’. Dette er en melankolsk rockelåt med noen herlige lydbilder, og Vulture Industries gjør en strålende jobb med å bygge opp låta. I tillegg gir noen kule strykearrangement og en flott groove låta et herlig folkemusikalsk preg. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Nocturnal Breed – «Knights of Denim»

Nocturnal Breed er et band med beina godt planta i tradmetallsjangeren, men som består av en gjeng som ellers først og fremst har gjort seg bemerket innenfor svartmetallsjangeren. Fire år er gått siden bandet sist slapp en fullengder i form av ‘We Only Came for the Violence’, og nå står neste for tur: ‘Carry the Beast’. Første smakebit hefra er «Knights of Denim».

Et relativt uhøytidelig og rendyrket 80-tallspreg er på plass. En nokså overdrevet vokal i stil med Accept og AC/DC ligger i front, og et velkjent akkordrekkemotiv som ellers blant annet er kjent fra Iron Maidens «Children of the Damned» preger låtas første og siste minutter. Det er litt billig, men også kult nok, og denne åtte(!) minutter lange låta blir dessuten styrket av et strålende bridge-parti der særlig synthene utfordrer grensedragningene mot tidlig svartmetallmusikk.

Skrevet av Alexander Lange

Sworn – «Calamity Sea»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sworn er et melodisk svartmetallband fra Bergen som har levert fire strålende skiver siden sin oppstart i 2005. Bandets sound er gjennomsyret av melankoli og lengselsfull nostalgi – i det minste er det disse følelsene som grep tak i meg da jeg lyttet på den nyeste singelen deres for første gang.

«Calamity Sea» er høyst profesjonell affære, svøpt i en høyoppløst, punchy miks som gir bandets stoiske akkordprogresjoner og Insomnium-aktige ledegitarer en gedigen, ruvende størrelse. Låtas robuste låtlengde på seks og et halvt minutt hjelper også i denne forstand, og alt i alt kan det sies at Sworn har levert en av årets mest storslåtte singelopplevelser så langt innenfor norsk svartmetall. Spesielt verdt å nevne er øyeblikket da bandet trommis Tom Ian Klungland slår over i blast beats etter å ha marsjert taktfast og tålmodig gjennom låtas øvrige spilletid. Sworn kombinerer melodisk svartmetall-elegans med den massive fremtoningen til moderne melodeath-band som Be’Lakor og nevnte Insomnium, og resultatet er en låt som er mektig og gåsehud-fremkallende av det rent sjeldne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattverd – «Det Stormer I Norge»‘

Mye tyder på at det er duket for et aldri så lite svartmetallhøydepunkt i år når Nattverds ‘I Helvetes Forakt’ kommer på fredag. Den forrige plata, ‘Vandring’, var en svært sterk prestasjon, og den første singelen fra den nye, «En Poesende Eim Vinden», vitnet om et band som er i ferd med å polere og raffinere uttrykket sitt. De sterke melodiene og aggresjonen fikk her ytterligere utløp via en noe feitere produksjon.

Dette preger også den siste singlen, «Det Stormer I Norge». Her spiller Nattverd på mange av de samme styrkene som på «En Poesende Eim I Vinden», men det er nok også snakk om en enda mer intens låt. Noen virkelig storslåtte melodier skyves i front og pares med brutale trommerytmer som kun kompenseres med to pusterom. Begge disse bygges opp raskt til stratosfæriske øyeblikk, og sånn sett evner bandet å by på noen ordentlig sterke, eksplosive øyeblikk innenfor kun noen få minutters spilletid.

Skrevet av Alexander Lange

Flight – «Echoes of Journeys Past»

Flight er et klassisk metal/hard rock-band bestående av medlemmer fra band som Nekromantheon, Purple Hill Witch, Mabuse og Avmakt. Bandets nye singel «Echoes of Journeys Past» er tittelsporet fra deres kommende tredjeskive, som etter denne låta å dømme kommer til å være en absolutt gedigen hendelse for fans av band som Hällas, Tanith og til en viss grad Wytch Hazel. Bandet virker fullstendig hjemme i denne tilbakeskuende formen for tradmetall, hvilket signaliseres av deres utsøkte riff-seleksjon, nydelige vokalharmonier og generelt sett plettfrie presentasjon – bare se på det jævla singelcoveret! Dette er ikke en stilistisk tilnærming til tradmetall vi ser så mye av her til lands, så det å finne ut at jeg har to skiver med bandets mesterlige håndverk å fordype meg i forkant av det kommende plateslippet oppleves som en seriøs gave. «Echoes of Journeys Past» er obligatorisk lytting for fans av røttene til vår elskede sjanger, og en låt som skal spilles utallige ganger på vors under den kommende festivalsesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ekrom – «The Black Flame of Seth»

Tordnende trommer og stormende isvinder ala den norske andrebølgen velter ut av høyttalerne i det man trykker «spill» på Ekroms nye singel «The Black Flame of Seth». De mest ivrige undergrunnshodene av dere husker kanskje at låta var én av tre vi fikk servert på bandets debut-demo ‘Ekrom’ i november i fjor – en demo som for øvrig har fått nytt navn og cover-design siden den gang. Låta nyter selvfølgelig godt av den oppjusterte produksjonen på bandets kommende skive ‘Uten Nådigst Formildelse’, og er nok strengt tatt den beste låta bandet har gitt ut til nå. Måten bandet bruker synthen for å blåse opp lydbildet på er meget effektivt, og den nesten dødsmetalliske strømmen av toner som renner ut av tåken rundt låtas midtpunkt er et beundringsverdig, destruktivt øyeblikk. Ekrom sitt sound er definert av sin episke størrelse og innhyllende, nattlige atmosfære, og er generelt sett en nydelig oppdatering og hyllest til svartmetallens norske røtter. Det skal bli spennende å bryne seg på den fulle plateopplevelsen om en halv måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Fossekall»

«Kraftorkesteret» Slaamaskin fra Bergen er tilbake med nok et sjangerblandende stykke rock/metall, i dette tilfellet en låt som retter en dirrende pekefinger i retning senkapitalismens skamløse onder. Det er sjeldent denne gjengen skriver musikk fullstendig blottet for glimt i øyet, og linjen «Enig og tro til dovre legges ut for salg» sørger for å blåse opp det ektefølte budskapet til også denne låta til absurde proporsjoner. Det musikalske bakteppet er atter en gang en melange av elementer fra moderne rock og metall, med synkopert riffing, tumlende dobbelbass og en semi-operatisk ren-sang som spesielt noteringsverdige biter av puslespillet. «Fossekall» er definitivt en tidvis eksentrisk sak, men tett riffing og oppildnet gjengvokal sørger for å balansere dette med tilfredsstillende kraft og tyngde. Alt i alt er «Fossekall» en innholdsrik og smått fengende singel fra Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Nattverd – «En Poesende Eim I Vinden»

Svartmetallbandet Nattverd fra Bergen har annonsert oppfølgeren til deres sterke tredjeplate ‘Vandring’ fra 2021, som var en herlig, melodisk og iskald svartmetallplate som utnyttet klassiske 90-tallstendenser på en distinkt måte. Den neste plata skal hete ‘I Helvetes Forakt’ og kommer i slutten av mai, og det første vi får høre derfra er låta «En Poesende Eim I Vinden».

Det første jeg legger merke til på denne låta er at Nattverd har gitt litt mer kjøtt på beinet til den noe spinkle og diskantbefengte lyden på ‘Vandring’; «En Poesende Eim I Vinden» åpner med et stormende riff, og fremstår såpass kaotisk at det sammen med blant Ormrs vokal, som kommer litt senere, sender assossiasjoner til helvetesflammene i Nordjevels musikk. Låta er ellers fylt til randen med sterke, potente svartmetallriff og mye variasjon særlig i trommespillet, der vi får servert både kaotiske blastbeats, dundrende dobbelbasspartier og rene black’n’roll-øyeblikk. Låta føles noe utstrukket og udisiplinert i formen, og det blir spennende å se hvordan Nattverd vil fornye det rent låtskrivermessige fra sist, men alt i alt er dette en sterk førstesingel som anbefales alle fans av svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «King of Fallen Time»

Det ambisiøse og ikke minst produktive rogalandsbandet Dark Delirium har sluppet noe for første gang siden de ga ut plata ‘New Era’ i fjor høst, som i mine ører definitivt var et betydelig steg opp for bandet. Konsertvirksomheten og lyttertallene de har oppnådd bare på kort tid tyder på at mange er enige med meg, og også denne nye låta peker i riktig retning i så måte.

Noen av de mer gotiske tendensene jeg spora på forrige plate er forlatt på «King of Fallen Time», og denne låta fremstår først og fremst som en sementering av grunnuttrykket som siden starten har bestått av elementer fra melodisk death metal og metalcore. Mens Dark Delirium fortsatt har til gode å skvise spesielt mye originalitet ut av dette, er nok «King of Fallen Time» blant det virkelig bedre jeg har hørt av dem – særlig på grunn av et potent melodisk gitararbeid og et habilt refreng som låter ordentlig svært og fint. Bør være enkelt å svelge for fans av sjangerlandskapet!

Skrevet av Alexander Lange

Ekrom – «My End»

Da duoen Ekrom – bestående av «Kharon» fra Covenant og Thomas Ødegaard fra Nocturnal Breed – slapp den selvtitulerte demoen sin i fjor, uttrykte jeg tvil rundt hvorvidt prosjektet kom til å fortsette virksomheten forbi den spede men lovende debututgivelsen. Rundt fem måneder senere kan jeg endelig erklære at denne tvilen var ubegrunnet, ettersom bandet nylig annonserte at debutskiva ‘Uten Nådigst Formildelse’ vil bli sluppet tidlig i juni via Edged Circle Productions.

Ytterligere positive nyheter er at bandet har oppjustert innsatsen på både låtskriver- og produksjonsfronten siden fjorårets demo, hvilket avsløres på skivas første singel «My End». Låta er åpenbart bygget på de samme musikalske grunnvollene som ‘Ekrom’ – hvilket kan sies å være Immortals krigerske og stormende svartmetall svøpt i symfoniske gester – men er nå presentert etter en høy standard som ikke levner tvil rundt gruppens profesjonalitet. Låtas struktur kan sammenliknes med en bestigning av et høyt fjell, der åpningens mektige gløtt opp på den utrådte sti leder frem til en avslutning der den stjerneklare nattehimmelen iakttas fra bergets topp, utilslørt av snøføyken som råder lengre ned. Den veldige atmosfæren som frembringes av låtas orkestrale elementer fremstår som Ekroms mest potente våpen så langt, selv om broens voldsomme og nesten dødsmetalliske dybdedrilling også utgjør et minneverdig øyeblikk. Mest av alt er «My End» en erklæring om at Ekrom ønsker å være seriøse aktører i den norske svartmetallfloraen, samt et nysgjerrighetsfremkallende signal fra innsiden av ‘Uten Nådigst Formildelse’s foreløpig ukjente indre.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Skinndaud – «Reaper’s Nest»

«Skinndød», den første låta fra Skinndauds kommende EP ‘The Meat’ ble lovprist i disse kretser for sitt ukompliserte men aldeles heseblesende thrash-angrep. Etter et navnebytte (fra Blodsvar) grunnet den ubetimelige debuten til et norsk sludge/core-band med samme navn, har bandet returnert for å klubbe oss over hodet med atter en singel. Denne heter «Reaper’s Nest», og dersom «Skinndød» var nok til å få deg til å sikle, vil bandets siste missiv trolig redusere deg til et glefsende og rabiesbefengt beist i skinnvest.

Det er ingen tvil om hvem blant «de fire store» Skinndaud har mest til felles med. Det edderkopp-aktige åpningsriffet kunne ha kommet kravlende rett ut fra Slayers ‘Reign in Blood’, og det samme kunne de byksende trommebeatsene og de hylende gitarsoloene. Broen hinter om at en viss, Corroder-aktig tilnærming til kreativ riffkunst ligger tilgjengelig for blomstring i bandets indre, men låtas resterende minutter består av hyperaktiv og nådeløst rettbeint thrash. Det virker ikke akkurat som at Skinndaud har tenkt til å gjenoppfinne hjulet på sin kommende debut-EP, men at bandet kaller tilbake på den eldre gardens nyvinninger med entusiasme og glød er det ingen som kan betvile.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bong Voyage – «Super High Velocity»

Basert på bandnavnet og låttitler som «Buzzed Aldrin» råder det nok ingen tvil om hva slags type musikk Bong Voyage spiller. Det er selvfølgelig snakk om god gammel dags stoner rock, og det av den sorten som er like opptatt av å beundre verdensrommets prangende lysshow som å ta dype drag av en enom og overfylt bong.

Bandets nye singel, «Super High Velocity», veksler mellom jam-pregede seksjoner og forankrende, tradisjonell låtskriving på godt vis. Bandet legger utvilsomt del på «rocke»-delen av sin utvalgte sjanger, samtidig som de titt og stadig lar sine psykedeliske tendenser lage døsige lommer i låtas indre. For min egen del skulle jeg kanskje ønske at gutta hadde hakket mindre THC susende gjennom systemet, ettersom jeg skulle ønske meg en repetisjon av det nydelige refrenget heller enn den utstrakte og i overkant utrøykede soloen som fungerer som låtas «comedown». For andre vil dette dog være akkurat den vibben de leter etter, så jeg trekker meg tilbake og lar ordtaket «smaken er som baken» fungere som en uforpliktende og pysete avslutning på akkurat denne omtalen. Har du sansen for norsk stoner, ja da burde du ta et drag av den sotete stoner-pipen til Bong Voyages «Super High Velocity».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Scars – «Never Look Back»

Ute på Youtube

Til slutt gir vi en liten shout-out til singelen Scars slapp for et par uker siden: «Scars». Dette er fordøyelig og ukomplisert moderne tungmetall for folk med sans for tunge, fete gitarriff, og er nok enklest å sammenligne med mye av alternativmetallen og groove-metallen som ble sluppet tidlig dette årtusenet – muligens med et ekstra melodisk fortegn. Sammen med låta «It Still Kills», som dessverre gikk oss hus forbi, skal denne låta på et album som kommer senere i år og dermed følger opp ‘Trust Noe One’, som ble sluppet gjennom Wormholedeath Records i fjor.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

She Said Destroy – Bleeding Fiction 2: Child of Tomorrow

For meg personlig, er oppfølgeren til She Said Destroy sin monumentale ‘Bleeding Fiction’ fra 2012 en spesiell hendelse. Dette er selvfølgelig tilfellet for bandet også, som kommenterer at ‘Bleeding Fiction 2’ som oppfølger demonstrerer utviklingskurven bandet har fulgt de siste ti årene – om det så er snakk om den musikalske, produksjons- eller tankemessige. Utgivelsen er spesiell for meg av akkurat samme årsak, nemlig fordi den gjør det tydelig for meg hvor mye som har skjedd i mitt eget liv siden jeg begynte å interessere meg for metallens internasjonale og norske undergrunn for drøyt ti år siden.

Jeg kjente på noe av det samme da She Said Destroy ga ut en av de beste norske metallskivene i fjor – og i alle fall en av de mest tematisk relevante med tanke på tiden vi lever i -, nemlig ‘Succession’. Skiva rettet et tematisk fokus på menneskeartens ve og vel i det unge årtusenet, hvor apati ble foreslått som en av de største drivkreftene i vår egen selv-destruktive atferd. På ‘Bleeding Fiction 2: Child of Tomorrow’ fortsetter bandet å rette en vid-vinklet tematisk linse mot menneskehetens fatale mangler, men rammer bildet inn i et post-metallisk uttrykk som slekter på forgjengerens musikalske visjon.

Det er ingen tvil om at bandet har utviklet sine egne produksjonskunnskaper siden 2012. I likhet med fjorårets skive ble ‘Bleeding Fiction 2’ spilt inn i studioet Ymir Audio i Vilnius, hvor produsent og låtskriver Snorre Bergerud er bosatt for øyeblikket. Noe av det første som slår en i møtet med EP-en er det enorme mangfoldet av teksturer som låta byr på, samt måten disse teksturenes plassering i miksen åpner et enormt og levende rom i musikken. ‘Succession’ nøt utvilsomt godt av den samme produksjonsjobben, men den får ekstra mye å si for en utgivelse som er så rik på teksturer, detaljer og tilleggsinstrumentering som ‘Bleeding Fiction 2’ er.

Åpningssekundenes glitrende og akvatiske gitarer skaper en umiddelbar forbindelse til forgjengerens post-metalliske klangbilde, før en kornete synth/gitar(?) glimter til med en nydelig bittersøt melodi. Rundt denne melodien stabler Bergerud en slags stolt men nedslått marsj, før de lidenskapelige brølene til Anders Bakke runger ut over det soniske landskapet. Det er vanskelig å ignorere musikkens emosjonelle ladning, som i likhet med musikken på ‘Succession’ er gjennomsyret av frustrasjon, sorg og sinne over frarøvede fremtidsprospekter. Disse emosjonelle kulørene gjør seg gjeldende over låtas snaue kvarters spilletid, som utarter seg som en serie bølgedaler og -topper etter post-rockens modell.

Også musikalsk har bandet kommet et langt stykke i senere tid. ‘Bleeding Fiction 2’ inneholder elementer av en hel drøss med sjangre i tillegg til metallen – post-hardcore, midwestern emo, matterock – uten at det noensinne blir uklart hvilken musiker-duo det er som sitter i det kreative førersetet. Det mest ekstreme eksempelet på sjangereksperimentering finner vi i oppløpet til låtas avsluttende klimaks; et drømmende, uvirkelig strekk som gir oss en ide om hvordan Rebekka Karijords nydelige ‘We Become Ourselves’ hadde lått om den ble spilt inn i Californias svimlende ørken-hete.

‘Bleeding Fiction 2’ overskygger på ingen måte forgjengeren fra 2012. Dette er ikke fordi den ikke er av tilsvarende – eller høyere – kvalitet, men fordi den fra et liknende utgangspunkt beveger seg i en såpass annerledes retning at de to låtene umulig kan måles etter samme kriterier. Det er i bunn og grunn vanskelig å finne en passende målestokk for musikken til She Said Destroy i 2022, ettersom bandet står ganske alene i måten de bruker en nesten overveldende mengde elementer for å kommuniserer enkle men essensielle budskap. Sånn sett er She Said Destroys nyeste utgivelse ingen mindre oppsiktsvekkende prestasjon enn fjorårets skive, men nok en inspirert utgivelse fra et band som virker å ha funnet sin kreative og tematiske ledestjerne. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blodkvalt – Algor Mortis

Det er ikke spesielt lenge siden de første demo-utgivelsene fra Blodkvalts repertoar så dagens lys. Like fullt har bandet vært på manges lepper bare siden den gang, og de har gjennom en jevn strøm av små utgivelser og forrykende live-opptredener, blant annet på by:LARM, blitt en størrelse å regne med i Oslos underskog av kompromissløse band. På Blodkvalts debutplate ‘Algor Mortis’ samler bandet både gamle og nye låter i en brutal og ganske variert halvtime, som på alle måter fungerer som en slags kulminasjon av alt de har rukket å gjøre det siste halvannet året.

Det enkleste er nok å omtale Blodkvalt som et svartmetallband. Gjennom blant annet presentasjonen, den helt fantastiske skrikevokalen, den primale metallriffingen og blast-beats er det helt klart også en merkelapp bandet kan sies å be om. Men mye av det interessante i Blodkvalts musikk ligger like fullt i bandets evne til å skyte inn elementer fra hardcore punk, grindcore og støymusikk på en måte som eksponerer disse sjangrenes iboende fellestrekk med svartmetallen. Det gjør de på en måte som får deres egen stilistiske innretning til å virke såpass naturlig at det rett og slett fremstår merkelig at ingen har gjort nøyaktig det samme tidligere. Her er det snakk om musikere med dårlig tid og sans for råskapen som ligger i flere sjangres demo-modus, og som like fullt stiller med en ganske imponerende kontroll på sjangerlandskapet de beveger seg i.

Blodkvalt åpner plata med å pushe uttrykket sitt til yttergrensene. «The Abode Of The Dead» er to minutter med fullstendig overtenning, og får det til å virke som at bandet får hva enn for slags lytteutstyr man sitter med til å nærme seg sitt tekniske bristepunkt. I det presenterer også Blodkvalt sitt uttrykk godt, der den totalt hemningsløse skrikevokalen brer seg over et lydbilde av hurtig trommespill, virkelig diskantbefengt og punksk gitarspill og fuzzy bass.

Det er de korte og kaotiske metallåtene det er flest av og som utgjør hovedingrediensen på ‘Algor Mortis’. Bare noen minutter ut i får vi imidlertid smak på noe annet når Blodkvalt prøver seg på mer doom-metallsk og nesten Black Sabbath-aktig riffing på den lengre «Mutilated», som skal vise seg å bli et aldri så lite bilde på de jevnlige utstikkerne på denne plata. Litt senere kommer nemlig støyminuttet «Control Death» som sender meg øyeblikkelige assosiasjoner til Full of Hell og Merzbows fantastiske «Raise Thee, Great Wall, Bloody and Terrible», og avslutningen «41:10» byr på seks minutter med groovy, bass-basert og jam-aktig spill.

Disse sporene bidrar nok litt til at ‘Algor Mortis’ blir en litt vel sprikende affære, særlig når det gjelder de to sistnevnte låtene. Like fullt er ideene gode og først og fremst noe som kunne vært mat for en lenger og mer ambisiøs utgivelse. Videre er «41:10» faktisk noe av det aller kuleste som skjer på plata da jam-preget også er noe som ser ut til å kle Blodkvalt godt.

Men det aller kuleste på ‘Algor Mortis’ er nok likevel det Blodkvalt gjør mest av, nemlig den fullstendig kompromissløse, hardcore- og grindcore-aktige svartmetallen. Særlig lar jeg meg imponere av «Murk» etter en rekke gjennomlyttinger, der både noen saftige riff og onde, flotte moll-akkorder blir elementer som jeg gjerne skulle ønske det var litt mer av i gitarsegmentet ellers også. Men uansett: På de fleste av låtene av dette slaget får bandet formidlet en energi som man begynner å lure på hvorfor metallsjangeren ikke produserer mer av.

Det aller, aller kuleste er vokalen.

Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Grimmferd – Skyggesult

Gjennom en rekke singelutgivelser har enmannsprosjektet Grimmferd lekt med ulike ekstremmetalluttrykk de siste par årene. På debutplata ‘Skyggesult’ er det imidlertid mye som tyder på at Grimmferd trives best med å ta inspirasjon fra svartmetallens verden, der både presentasjonen og det musikalske uttrykket fremstår vel så mye som en hyllest til den norske andrebølgen som en original utgivelse.

Det åpner i alle fall nokså umiskjennelig, der man etter den korte introen «Valgalder» får servert en iskald støvsky av et svartmetalltema i «Likbæreren I Tussmørket», der også stort og flott trommespill etter hvert bidrar til å gi plata en ganske så storslått åpning. Det er i det hele tatt en rekke velfungerende temaer i platas åpningssegment. Hovedriffet i låta «Heksejakt» er for eksempel et av platas kuleste, og legger opp til et hardtslående og ganske catchy Satyricon-aktig verssegment. Låta «Trollbundet» er også et høydepunkt på plata, der Grimmferd evner ganske godt å fokusere låtstrukturen rundt et tungt og groovy hovedtema.

Slike tendenser skulle jeg for så vidt gjerne hørt mer av på ‘Skyggesult’. «Trollbundet» skiller seg nemlig litt ut i mengden i så måte, og mange av de andre låtene fremstår litt vel udisiplinerte strukturelt sett. Overgangene mellom deler fremstår ikke alltid like meningsfulle, og det er ofte litt vanskelig å forstå hva Grimmferd vil med helheten. Plata utsettes også for det jeg oppfatter som et litt vel dristig stilskifte når b-siden begynner å spinne, der den instrumentale stoner-låta «Antarctica» kommer overraskende på og etter hvert baner vei for «Soria Moria Slott», som er en vesentlig mer rocke-orientert enn alt annet på skiva. «Antarctica» har sine øyeblikk, men b-siden på ‘Skyggesult’ er både for ufokusert og av lavere kvalitet enn platas første spor; også den korte svartmetallåta «Terrified Depth» er for kaotisk til at jeg får så veldig mye ut av den.

Et annet ankepunkt ved ‘Skyggesult’ er vokalen, som jeg synes ligger litt for langt fremme i miksen og i det hele tatt er en vel spinkel skrikevokal jeg skulle ønske ga mer kraft til lydbildene. Det skal imidlertid sies at flere av clean-vokal-delene fungerer nokså godt, og særlig refrenget i «Det Herdes Med Sort Magi» er et høydepunkt i så måte. Og det er i det hele tatt en hel rekke av nettopp enkelthøydepunkter på ‘Skyggesult’. Grimmferd disker særlig noen sterke temaer og riff i første halvdel av plata. Til neste gang bør imidlertid det strukturelle og helhetshåndverket finslipes mer, i tillegg til at særlig vokalen trenger en overhaling dersom prosjektet skal fortsette i svartmetallsporet.

Skrevet av Alexander Lange

Ekrom – Ekrom

Ekrom er et nytt svartmetallband stiftet av ekstremmetall-veteranene «Kharon» fra Covenant og Thomas Ødegaard fra Nocturnal Breed. På deres selvtitulerte demo leverer de svartmetall som slekter på de mer krigerske og symfoniske hjørnene av det norske 90-tall, men ikledt en fuzzy og flisete produksjon som avslører prosjektets opprinnelse på Bandcamp.

Veldig grovt sett kan de tre låtene som utgjør ‘Ekrom’ oppsummeres som klassisk Immortal krydret med symfoniske elementer. Dette gjelder kanskje spesielt den ‘Battles in the North’-aktige låta «Bell Witch», men gjør seg allerede gjeldende på den mektige åpningslåta «I Djevelens Skygge». I tillegg er det enkelte strekk med gitar som nærmer seg dødsmetallisk terreng, men som grunnet «Kharon»s beske skriking vil tolkes i retning svartmetallen av de fleste.

‘Ekrom’s 15 minutter byr ikke på noe omfattende innblikk i bandets idé-univers, men kommuniserer likevel et tydelig potensial for bandet. Låtskrivingen er generelt tett, og selv om det uttrykksmessige foreløpig fortoner seg som relativt kjent og streit, så fungerer det utmerket som rammeverk for låtmaterialet vi finner på bandets debut-demo. Det gjenstår å se om Ekrom har kommet for å bli som aktør på den norske scenen. Det er derimot ingen tvil om at de har noe her å gjøre, basert på det sterke låtmaterialet på ‘Ekrom’. Anbefales fans av den norske andrebølgens mer krigerske faksjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hexenkeit – DEMO (old rehearsal tracks)

Om du en gang skulle lansere noen opptak fra en øving på Bandcamp, slik svartmetallduoen Hexenkeit har gjort nå nylig, skal du ikke frykte at vi i Metallurgi gjennomanalyserer og kritisk tilnærmer seg det som ligger der. Men vi gir likevel en liten heads-up om Hexenkeits lille lansering, der de blant annet byr på noe ganske rå og riffbasert svartmetall a la tidlig Burzum. Til tider er det ganske så kult, og det anbefales for enhver med tid til ti minutter med svartmetallsk demo-musikk.

Skrevet av Alexander Lange