Det er ikke mer enn noen måneder siden Blood Red Throne feiret sitt 25-års jubileum med slippet av singelen «Latrodectus», og de er allerede i full sving med slippet av sin ellevte skive ‘Nonagon’. Bandet er kjent for å være konsistente leverandører av en type dødsmetall som blander sjangerens brutale utvikling på det sene 90-tall/tidlige 2000-tall med oppdaterte elementer fra sjangerens yngre dager, og singelen «Blade Eulogy» varsler på ingen måte om voldsomme endringer på dette formularet.
Jeg får likevel inntrykket av at ‘Nonagon’ kommer til å utgjøre en skive utover det vanlige for Blood Red Throne. Det virker litt som at planetene har stått litt på rekke i forbindelse med utgivelsen, ettersom både produksjonsjobben og bandets nye vokalist, Sindre Wathne Johnsen fra Deception, passer den brutale men teknisk kyndige dødsmetallen deres som hånd i hanske. Det er liksom ikke så mye jeg kan si om bandets musikk på «Blade Eulogy» som ikke har blitt sagt før, annet enn at den nå tydeligere enn noensinne før viser seg å kunne konkurrere med brutal, modernisert dødsmetall fra verden over. «Blade Eulogy» er et beundringsverdig destruktivt skudd fra Blood Red Thrones dødsmetalliske børse, og jeg ser virkelig frem til å bli ytterligere maltraktert av det øvrige låtmaterialet på ‘Nonagon’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Chaos Machine»
Selv-utgitt
Nok en uke, nok en ny singel fra den veritable låtfabrikken Dark Delirium. «Chaos Machine» er den femte låta bandet har gitt ut så langt i år, og føyer seg temmelig greit inn i rekken med tidligere singler rent uttrykks- og strukturmessig. Det er snakk om tung, mektig og majestetisk melodeath med metalcore-tendenser, toppet med cinematiske lydeffekter og den alltid lidenskapelige skrikingen til bandets vokalist Simeon Ekse. Det er én ting «Chaos Machine» gjør annerledes fra det andre materialet bandet har levert over årenes løp, og der å lene seg lengre over i dødsmetallen, hvilket kommer til uttrykk gjennom mørke growls og overraskende teknisk gitarriffing. Jeg synes dette fungerer temmelig godt, og jeg håper bandet fortsetter å utforske denne siden av musikken deres i fremtiden. For øvrig synes jeg vel fremdeles at produksjonen blir i overkant massiv, og at gitartonene og basstrommene med fordel kan roes ned. Ellers som vanlig solid håndverk fra Rogalendingene i Dark Delirium!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kingseeker – «…and I Explode»
Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)
Kingseeker er straks aktuelle med ny skive, og akkurat som i tidsrommet mellom debutskiva og den kruttsterke EP-en ‘Grief’ fra i fjor virker det som at tiden i etterkant av EP-en har blitt brukt til å raffinere bandets tunge men melodiske metalcore ytterligere. Første singel ut er ‘…and I Explode’, en låt som på tydeligvis kommuniserer at bandets ambisjonsnivåer er høyere enn noensinne.
Disse ambisjonene er ikke nødvendigvis knyttet til noen voldsom innovering, men dreier seg heller om hvor mange mennesker Kingseeker kan treffe med musikken sin. «…and I Explode» er dermed en temmelig kommersiell sak, hvilket kler bandet rimelig godt. Låta er elegant utformet, og balanserer godt mellom metalcore-befestet tyngde og post-hardcorens emosjonelle utladninger og nostalgiske melodikk. Det eneste jeg egentlig har å komme med av kritikk er at renvokalen fremdeles mangler det siste lille overskuddet som kreves for å overbevise, samt at overgangen fra screams til rensang ved låtas fremstår litt usmidig. Jeg er uansett svært glad for å se at Kingseeker fortsetter å utvikle seg fra utgivelse til utgivelse – og det i høyt tempo – og jeg ser ikke bort i fra at den kommende skiva ‘Passing Moments Caught Forever’ kan vise seg å bli et aldri så lite gjennombrudd for bandet. «…and I Explode» tyder i alle fall på dette.
Svartmetallprosjektet Mnira startet opp i 2021, kommer fra Tønsberg og slapp sin første utgivelse i form av debutplata ‘Malignant Panacea’ i slutten av august. Så mye mer kunnskap er det ikke å oppdrive om prosjektet, men mystiske auraer er for så vidt heller ingen sjeldenhet i sjangerlandskapet Mnira opererer i. Selv synes jeg Mniras musikk kan oppsummeres ganske dekkende som en blanding av Mgłas melodiske svartmetall og Deathspell Omegas avant-gardistiske og dissonante tendenser kledd i en progressiv drakt. I tillegg er ikke prosjektets egen merkelapp, teknisk svartmetall, så gæren som beskrivelse, der det også er snakk om finurlige detaljer og øyeblikk som sender assossiasjonene i retning teknisk death metal.
Disse assossiasjonene kommer riktignok ikke øyeblikkelig. Hypnotiske gitar-harmonics setter tonen innledningsvis i den litt over to minutter lange «Esoteric Solace», som er et svært atmosfærisk spor på plata som sånn sett også skiller seg litt ut. Jeg skulle egentlig ønske at tendensene og virkemidlene som kommer til uttrykk i dette preludiet ble litt rikere utforsket på plata, for det som kommer i den påfølgende «An Adumbration of Horror» er annerledes og langt mer representativt for det som skjer ellers på ‘Malignant Panacea’.
Men det handler ikke om at dette er dårlig, snarere tvert i mot. Det er litt synd at åpningssporet er både interessant og lite representativt, men det er jo et aldri så lite luksusproblem, og til gjengjeld demonstrerer Mnira stålkontroll og inspirerende oppfinnsomhet også i så å si alt som kommer etterpå. «An Adumbration of Horror» er et godt sammensurium av det som skjer på ‘Malignant Panacea’, der dissonante melodier, svimlende grooves og herlige detaljer i riffarbeidet under en habil, mørk skrikevokal.
Låtene på ‘Malignant Panacea’ evner å utmerke seg på hver sin måte, noe som gjør at det litt tungt fordøyelige og komplekse uttrykket blir litt mer innbydende umiddelbart også. «Hollow Regalia» har for eksempel en herlig og egentlig ganske morsom nedgang som sniker seg mellom de voldsomme virvelvindene av svartmetallsk atmosfære. Videre kommer Mniras melodiske teft til uttrykk for alvor på «Shrine of Scintillae», som har noen regelrett fantastiske partier og sånn sett ender opp som platas desiderte høydepunkt for min egen del.
En uhyre fet melodi stormer også i «Paracosmic Yearning», og «The Fires of Predation» er en annerledeslåt med sine underlige tappe-partier. De større og mer komplekse «Defile» og «Khenonisistra» ypper litt med tålmodigheten min der de dissonante partiene blir litt vel repeterende. Mange partier er imidlertid svært sterke også her, og særlig sistnevnte henter seg veldig godt inn igjen med noen herlige partier i andre halvdel som treffer balansen mellom kompleksitet, teknikk og melodisk teft på mesterlig, Krallice-aktig vis. Og det må sies at Mnira fremstår profesjonelle som få på denne debutplata, og at de også byr på noe som i norsk sammenheng er svært prisverdig og spesielt.
Skrevet av Alexander Lange
Favoritt uke 39: Thefalls – REFLECTIONS////VOID
Ute nå via Convulse Recordings
Samtlige år siden Metallurgi ble opprettet i 2020 har ført med seg et par platehendelser som kan klassifiseres som genuine overraskelser. Om det er snakk om den eksentriske, progressive middelalder-svartmetallen til Athar Aghanon, eller det bioniske (men dansbare) monsteret av en skive YAWN gav ut i fjor; disse utgivelsene utgjør noen av de største gledene ved å drive denne bloggen. Sånn sett blir det kanskje litt rart å slenge den nye skiva til Thefalls med i denne klubben, ettersom det tross alt snart er ti år siden de gav ut debutskiva ‘Break the Calm’. Den skiva har jeg dog ikke hørt, så for min egen del kommer ‘REFLECTIONS////VOID’ som en genuin overraskelse – og det av beste sort.
Jeg skrev i min anmeldelse av singlene «Patterns Emerge I & II» at singelomtalen er et for spedt format til å fange Thefalls uttrykksmessige spenn på tilfredsstillende vis. Det viser seg nå at selv albumomtalen byr på begrensninger i så henseende; ‘REFLECTIONS////VOID’ er faktisk så komplekst skrudd sammen. Bandets uttrykksmessige grunnsteiner kan sies å være The Dillinger Escape Plans spastiske mattecore, Between the Buried and Mes eventyrlystne progmetall og sludgens knusende tyngde, men disse har blitt såpass grundig kvernet og sammenblandet at direkte sammenlikninger til andre band blir urimelige. Det tryggeste vil kanskje være å slenge Thefalls med i den nye bølgen med utpreget eksperimentell, moderne norsk metall som kjennetegnes via band som Frostbitt, YAWN og What the Five Fingers Said to the Face.
‘REFLECTIONS////VOID’ er MYE å ta innover seg. Skivas 36 minutter utarter seg mer som en kjedereaksjon enn en tradisjonell skive, med en forakt for gjenbruk av riff og ideer som tilfredsstiller kravene til en musikalsk ADHD-diagnose. La meg bruke åpningsduoen «Patterns Emerge I & II» som eksempel. Etter noen krengende akkorder legger Thefalls ut i et jagende parti preget av et Vektor-aktig gitarspråk, før et fengende, melodisk post-hardcore-refreng heiser lytteren ut av kaoset etter kragen. Dette skarpe skillet mellom tekniske utladninger og musikalsk ynde forsterkes på del to, som på sitt softeste vekselvis minner om Chons oppjazzede gitarprog, og glitrende forstads-indie rock ala Real Estate(!).
Men i tillegg til å bli bowlet fullstendig over ende av den uttrykksmessige og tekniske kompleksiteten, blir jeg også slått i bakken av hvor musikalsk det hele oppleves. Den overveldende idétettheten som preger ‘REFLECTIONS////VOID’ fra ende til annen oppleves nemlig ikke anstrengt, men som en strøm av sammenhengende gester – til tross for stadige oppbrudd og digresjoner. Dette merkes bedre og bedre jo lengre ut i skiva man kommer, hvor stadig lengre låtlengder gir Thefalls mulighet til å virkelig teste ut hvor langt strikken kan tøyes. Denne strikken tøyes jææævlig langt på både «Seconds» og avslutningslåta «The Hardest Part is Over»; en låtduo som setter et ettertrykkelig punktum bak platas utfordrende men gjennomgående givende reise.
Til slutt hadde det vært en enorm tabbe å la være å nevne tekstene, som er bemerkelsesverdig fokuserte til å være jevnt fordelt mellom tre opphavsmenn. Platas tematikk er definitivt mulig å tolke i den ene og den andre retningen, men for min egen del har jeg filtrert ut en tematikk sentrert rundt konformitet, egenidentitet og en voldsom utilfredshet med måten det moderne samfunnet innskrenker sistnevnte på. Måten tekstene kombinerer symbolikk og rå, konfronterende åpenhet er slående effektivt, og former ikke minst et lineært handlingsforløp som når sitt skjellsettende, eksistensielle klimaks i platas aller siste sekunder.
Om samtlige av de musikalske avgjørelsene som Thefalls har tatt på sin nye skive er optimale er for tidlig å si.‘REFLECTIONS////VOID’ er en såpass sammenvevd og innholdsrik plate at å dechiffrere hele sulamitten trolig vil være en prosess som strekker seg godt ut i høstsemesteret. Det er uansett ingen tvil om at Thefalls har slått en gedigen fulltreffer på sin nye skive, og personlig har jeg ingen tvil om at plata kommer til å stå som et av mine personlige høydepunkter fra den norske metallscenen ved årets ende. ‘REFLECTIONS////VOID’ kombinerer overveldende, høytekniske låtmaskinerier med et gripende og personlig narrativ, og er sterkt anbefalt for fans av sjangerblandende, moderne metall.
Allerede i overimorgen slippes Den Saakaldtes nye album ‘Pesten som tar over’, og vi har den siste uka fått høre på en siste smakebit derfra. Med sin spilletid på neste ni minutter er «Å Skjende En Engel» en svær sak, og som på førstesingelen «Av Satans Ild» får vi servert svartmetall som kombinerer profesjonalitet og tradisjonstro på en god måte.
Særlig det raske, folketonale hovedriffet er strålende, og det er i det hele tatt også snakk om en låt som henger godt sammen som en helhet. Clean-vokal-partiet som preger midtdelen er også et sterkt kort. Når det gjelder plata, stiller jeg meg nok noe undrende til om de lange låtlengdene lar seg rettferdiggjøre; her biter jeg nemlig ikke helt på kroken umiddelbart i så måte. Likevel er håndverket utmerket, og jeg gleder meg stort til plateslippet.
Skrevet av Alexander Lange
Rozario – «Nightmare in Flames»
Ute npå via Pride & Joy Music
Jeg har begynt å få nokså høye forventninger til Rozarios debutalbum ‘To the Gods We Swear’. Kvintettens power-metallske tradmetall er på ingen måte original, men singlene har så langt overbevist med sterk låtskriving og gode melodier. Det gjør også den nyeste av dem, som går under navnet «Nightmare in Flames».
Power-metallen får særlig utløp her, særlig i refrenget (duh). Det er synd at noe av vokalen her høres ganske syntetisk og isolert her under de kraftige trommene, men det melodiske elementet, særlig i post-refrenget, og den rene og skjære entusiasmen overbeviser likevel. Albumet kommer om en tre ukers tid.
Skrevet av Alexander Lange
Paradogmata – «The Seeds of Greed»
Selv-utgitt
Paradogmata er et thrash/dødsmetall-band fra Trondheim som har eksistert i ulike former siden 2018. Bandets debutskive ‘Endetid’ står for dør, og det samme gjør en konsert med det smått legendariske, norske melodiske dødsmetallbandet The Embraced på Good Omens i Trondheim. Paradogmata har med andre ord mye å bleste for tiden, og denne blestinga skjer i form av slippet av platesingelen «The Seeds of Greed».
«The Seeds of Greed» er en kortfattet, eksplosiv og skarpladd sak. Tumlende bass og gitarskraping utgjør en turbulent åpning, hvor førstnevnte straks utvikler seg til å bli et slags musikalsk hovedmotiv for låta. Paradogmatasthrashmetalliske tilnærming virker utpreget teknisk etter «The Seeds of Greed» å dømme, men en moderne og melodisk, dødsmetallisk brodd sørger for å pusse ned de skarpe kantene noe. Når det kommer til kritikk, mener jeg at broens semi-operatiske koring kommer temmelig uheldig ut, samt at det er noe rytmisk utighthet å spore i bandets aggressive fremstøt. Med unntak av dette er «The Seeds of Greed» en temmelig vel-kalibrert sprengladning av en låt, og jeg ser frem til å høre resten av spennvidda på bandets debutskive, som for øvrig slippes 23. november.
Metallskiver med solide kommersielle prospekter er det få av og langt mellom i Norge, så at både Atena og Fixation gir ut plate i år betyr at vi har med et merkeår å gjøre i så henseende. De to bandene har for så vidt mye annet til felles også: Begge bandene er signerte hos Indie Recordings, begge spiller en form for kommersiell metalcore som slekter på gjennombruddet til Bring Me the Horizon, og begge har varmet opp til sine nye skiver med singler av høy kvalitet. Atenas fjerdeskive ‘Subway Anthem’ kommer ikke ut før om en drøy uke, men debutskiva til Fixation har vi allerede hatt muligheten til å nyte i en stund allerede.
Det er nok ingen tvil om at Fixation har et enda større potensiale til å treffe bredt enn sine selskapskamerater. ‘More Subtle than Death’ er en storstilt produksjon som benytter seg av alle triksene det moderne studioet tilbyr for å skape et massivt, polert sound. Det er bare å lytte til det korte introduksjonssporet «Impending Fallout» for å skjønne hvor bandet vil hen; dette er bombastisk, cinematisk musikk med en IMAX-tilnærming til lydoppløsning. Produksjonsjobben oppfyller internasjonale standarder når det kommer til kommersiell metall og hardcore, og utstyrer dermed Fixation med det ultimate bakteppet for deres fengende, emosjonelle utladninger.
Samtlige av skivas åtte fullverdige låter forsøker sitt ypperste med å fremkalle sterke følelser hos lytteren. Det mest potente verktøyet Fixation besitter knyttet opp til dette er unektelig vokalist Jonas Wesetrud Hansen, som gjør en kruttsterk opptreden på bandets debutskive. Karen har både en flott stemme, evnene til å traktere instrumentet, samt et popmusikalsk instinkt for melodier som fester seg på hjernebarken. Han er derimot ikke alene i sitt oppdrag med å gi lytterne blanke blikk, og resten av bandmedlemmene gjør definitivt sine bidrag bemerket på ‘More Subtle than Death’s beste øyeblikk. For min egen del er det nok «Ignore the Disarray» som treffer absolutt best blant skivas låter, i kraft av sin smarte låtskriving og nydelige forrefreng/refreng.
Det skal dog sies at forskjellen på en god og en fantastisk kommersiell metalcore-låt er lett å høre men vanskelig å forklare, og de aller færreste har det som skal til for å fylle en hel skive med fulltreffere av denne sorten. Fixation er selv ikke helt der ennå, og det er flere av låtene på ‘More Subtle than Death’ som låt imponerende til å begynne med, men som ikke vokste all verdens på meg over flere lytt. Blant disse finner vi låter som «Stay Awake» og «Violent Tendencies», og dessverre den såre men litt blasse låta «Bleed». I tillegg virker låtenes tematikk nesten bestemt av hva som generer mest engasjement på nett (ironisk nok), og låter om «flat earthers», falske sosiale medie-figurer, våpenkontroll og global oppvarming kan nok tolkes som et forsøk på å fremstå som aktuelle.
Jeg får likevel aldri følelsen av at Fixation virker i overkant kalkulerte på sin debutskive. Det virker som at dette er akkurat den type musikk bandet ønsker å spille, og akkurat den type tematikk de ønsker å utforske, Metallurgis anmeldere be damned!. ‘More Subtle than Death» er kanskje ikke subtil i sin dekonstruksjon av det moderne samfunnets onder, men det er en kruttsterk debutskive som likevel trolig kommer til å treffe brede lytterskarer både i innland og i utland. Jeg er voldsomt spent på å se hvordan de neste par åra til Fixation kommer til å utarte seg, og jeg håper vel strengt tatt på at både ‘More Subtle than Death’ og Atenas kommende ‘Subway Anthem’ vil kunne føre til en liten svell av internasjonal oppmerksomhet for norske band. Fixation bør uansett være godt fornøyde med det de har fått til på debutskiva ‘More Subtle than Death’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
The W Likes – II
Ute nå via Ramah Records
The W Likes er trio fra Mjøs-området som spiller stoner rock/metal med tydelige inspirasjoner fra 90-tallets bølge av alternativ/grunge. Akkurat når bandet ble startet opp er jeg ikke helt sikker på, men de første singlene begynte å piple ut rundt 2013, etterfulgt av en selvtitulert debutplate i 2017. Verdt å merke seg er at bandet gav ut en split sammen amerikanske Palace in Thunderland i 2019, og det på selveste Ripple Music – en av de mest toneangivende selskapene når det kommer til sakteflytende tungmusikk verden over. Nå er bandet atter aktuelle med en ny utgivelse; en oppfølger til debuten fra 2017 som enkelt og greit har fått navnet ‘II’.
The W Likes oppgir selv navn som Clutch, Motorpsycho, Megadeth og Sepultura som inspirasjonskilder når det kommer til egen musikk, men du skal lytte hardt og lenge for å finne referanser til noe annet enn de to førstnevnte på deres nye skive. Uttrykksmessig befinner bandet seg nemlig trygt planta i stoner/doom-landskapet, om så de kompliserer bildet noe med påvirkninger fra både psykedelisk doom og 90-tallets alternative rock og metall. Siste biten i puslespillet er en kjølig og frisk form for ørkenrock, hvilket jeg som følge av et svært musikkskribent-aktig innfall har valgt å kalle tundrarock.
Stoner rock- og metall er langt i fra mangelvare innenfor Norges landegrenser i 2023, men The W Likes klarer altså å skille seg fra mengden med kosmonauter og riff-tilbedere som for øyeblikket fyller Oslos øvingsrom til randen. Dette er ikke bare som følge av det sammensatte uttrykket jeg beskrev tidligere, men også som følge av at trioen har en teft for distinkt låtskriving. «I Called It Home» er med sin energiske, Suncraft-aktige åpnings-intrumental en effektiv start på skiva, før låtas andre halvdel leder oss dypere inn i bandets vidåpne, psykedeliske stoner-villmark. Denne leken med nesten postrock-beslektet dynamikk fortsetter på andrelåta «Forgotten», som veksler mellom spenningsfylt ro og krakilske utbrudd til voldsom effekt.
Singelen «Demon Priest» byr så på mer umiddelbare gleder i form av durende, Al Cisneros-aktige riff og et fengende kvasi-refreng. Spesielt på denne låta hører jeg påvirkningen fra 90-tallets alternative rock/metall på vokalen til «Willy», selv om det skal sies at tankene mine også gikk i retning Soundgardens Chris Cornell på skivas tidligere låter. Mannen har en habil stemme som balanserer fint mellom melodiøsitet og røffhet, men tidvis føler jeg at han strekker seg over evne når han klatrer i høyden – kanskje spesielt på slutten av «I Called It Home». Så har det seg også sånn at låtmammuten på 18 minutter som avslutter skiva heller ikke helt utmerker seg for meg. Låtas åpnings-kvartal inviterer oss inn i et kjølig landskap fylt av vidder og fjell på temmelig magisk vis, men jeg hadde ønsket meg en større og mer betydelig avslutning på låta, som nå fortoner seg som en pittoresk men noe retningsløs vandring over et massivt tundra-landskap.
Til slutt må jeg også nevne at jeg opplever at forbindelsen mellom skivas tematikk og platecoveret virker manglende. Der coveret sender tankene i retning urmennesker, jaktsamfunn og rå villmark, består tekstene av personlige utleveringer preget av relasjonelle problemer, depresjon, fasader og dysfunksjonaliteter hos både individer og samfunn. Coveret førte dermed til at jeg i utgangspunktet trodde ‘II’ var en helt annen skive enn det den var, og jeg skulle ønske at tekst og visuell utforming hadde spilt litt mer på lag på den nye skiva til The W Likes. Avslutningsvis må jeg likevel si at ‘II’ er en distinkt plate i det noe overbefolkede stoner-landskapet for øyeblikket, og at jeg virkelig har sansen for bandets lyd-design og låtskriversignatur. Anbefales fans av stoner/doom med psykedeliske elementer, samt folk som forventer litt mer av stoner rocken sinn enn svære gitartoner og resirkulerte Sabbath-riff.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaamaskin – Trollveggen
Selv-utgitt
Etter en meget utstrakt promoteringsrunde har Vestlendingene i Slaamaskin endelig sluppet debutskiva ‘Trollveggen’. I tidligere omtaler har jeg rettet fokuset mot bandets kaotiske sjangerblanding, og sannelig er ikke ‘Trollveggen’ som helhet en smeltedigel av bibelske proporsjoner. Dette skyldes trolig at gutta er «for gamle til å bry seg om hva folk tenker», hvilket er et etos som også farger låttekstenes konfronterende karakter. Dette betyr selvfølgelig at Slaamaskin er et vanskelig band å oppsummere med få ord, hvilket jeg tviler på at Bergensgjengen vil ta som noen form for nederlag.
Et forsøk må jeg da uansett gjøre. Slaamaskins base er en form for metallisk hardcore som går i fullstendig bue rundt metalcore-sjangerens mer ublu elementer, og heller fremstår som en temmelig jevn sammensmelting av de to sjangrene. I tillegg finner vi groove- og melodiske elementer fra 90-tallets alternative kretser, og et aldri så lite kantspark av crossover-lenende thrashmetall. Om dette virker i overkant rotete er det fordi ‘Trollveggen’ rett og slett er litt rotete, men dette er ikke noe voldsomt problem. Rot kan jo også være et synonym for variasjon (hvis man prøver virkelig hardt), og Slaamaskin har jobbet seg opp en såpass tydelig låtskriversignatur at jeg aldri er i tvil om hvilket band jeg har på stereoen – uansett hvor mange skruballer de kaster i min retning.
Samtlige av låtene på ‘Trollveggen’ er pakket til randen med snedige riff-ideer, rytmiske skifter og minneverdige musikalske hendelser. Dette gjør at første halvdel av skiva – med unntak av den relativt streite men forrykende «Krenkeveldet» – fremstår som et godstog som konstant holder på å spore av. Ved første gjennomlytt var jeg faktisk temmelig sikker på at skiva hadde sporet av rundt låta «Vidundergang», ettersom låtas spretne ganglag og flåsete dur-melodikk pælmet meg langt ned i en 90-tallsgrop jeg ikke hadde noe ønske om å returnere til. Da «Fossekall» høynet med ironisk opera-vokal og ramsalte diskobeats skjønte jeg dog at å jobbe motstrøms mot det musikalske kaoset var fåfengt, og at jeg heller burde la meg seile uredd ned langs elveleiet, samme pokker hvor det ledet.
Og med denne innstillingen skjønte jeg fort at ‘Trollveggen’ er en ganske unik skive. For som tidligere nevnt mister jeg aldri følelsen av at det er det samme bandet som står bak alle låtene, til tross for at de inneholder nok uttrykksmessige finter til å levne det gjengse norske band i knestående. Mye av skylda for dette kan nok legges på den spinnville vokal-opptredenen til Rolf Oldeide, som via sitt stadig skiftende lynne og leie ironisk nok utgjør et stabilt landemerke i skivas uforutsigbare landskap. Det skal også sies at mannen skriver noen høyst bemerkelsesverdige tekster, hvor barnerim, ordtak og regler blir smeltet om til våpen i kampen mot bl.a. utbygging av utmark, overfladisk politikk, politisk korrekthet og allmenn passivitet.
Ja, selv om avslutningssporet «Forfall» virker å sørge over alderdommens økende gråskjær, er musikken til Bergensgjengen alt annet enn grå. ‘Trollveggen’ er en skive som er definert av sin fargerike musikalske overflod, hvilket er ekstra imponerende når man tar med i beregningen den korte spilletiden på 38 minutter. Nei, jeg skal ikke lyve og si at samtlige av ideene og samtlige av låtene på skiva treffer blinkskudd – jeg skal ikke en gang erklære at Slaamaskin i det store og det hele er min kopp te. Det jeg kan erklære, er at jeg har kost meg gløgg med kaoset bandet har stelt i stand på sin debutskive, samt at måten de formgir og dirigerer dette kaoset på er beundringsverdig. ‘Trollveggen’ er en selvsikker debut levert av en gjeng Vestlands-veteraner, og anbefales fans av metallisk hardcore og 90-tallets alternative strømninger.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blood Python – ‘Thunder City’
Selv-utgitt
På rundt den samme tida i fjor gav enmanns-prosjektet Blood Python ut debutskiva ‘Acheron’. Skiva bar preg av en intim kjennskap til en veldig spesifikk tradisjon innenfor 80-tallets tungmetall, nemlig den historiefortellende undergrunnsscenen kjennetegnet via band som Manilla Road, Cirith Ungol og Brocas Helm. I tillegg bakte prosjektets bakmann, Martin Horn Sørlie, inn et okkult element via mørke tonaliteter, effekter og låttekster, hvilket bidro til å gi Blood Python et aldri så lite blaff av særegenhet. Nå er andreskiva ‘Thunder City’ altså ute, og det er snakk om en plate som viderefører mesteparten av forløperens styrker, samtidig som den introduserer et større, episk snitt som virkelig kler prosjektet.
Reisen begynner dog i storbyen. Til tross for sine mørke fantasy-tekster, bærer åpningslåtene «Witch’s Brew» og «Omens» preg av NWOTHM-bølgens tilbedelse av neonlys og natterangling. Dette slår meg som temmelig naturlig med tanke på Sørlies medlemskap i Tempelheks, som på sin nyeste skive ‘Renegade’ gjorde et hopp fra doom-preget tungrock til polert 80-tallsmetall. Låtene i seg selv er velskrevede, men jeg synes nok kontrasten mellom tekst og vibbe blir i overkant stor. I tillegg skal vi straks se at resten av skiva beveger seg såpass langt inn i andre territorier at åpningsstrekket virker ørlite granne malplassert i retrospekt.
Det første tegnet på det kommende fil-skiftet får vi på låta «Conqueror». Vi blir først møtt av en scene-settende gitarprolog, før bandets inntog iverksetter et tradmetallisk ritt som oser av periode-spesifikk sjel og tæl. Den virile koringen og den forheksede synthen som ble introdusert tidligere på skiva gir enda større mening i konteksten av låtas episke karakter, som blåses opp ytterligere på skivas topp-punkt for min egen del, nemlig «Empire». På «Empire» møtes utbroderte gitararrangementer, syngende basslinjer og atmosfæriske korsatser en vekselvis ondskapsfull og episk tonalitet, og det hele danner et lydlandskap hvis evne til å støtte opp under historiefortelling er absolutt superb. Broens harmoniserte doom-riff og det avsluttende refrengets doblede melodi setter kronen på verket, og vi har dermed med en låt å gjøre som samtlige norske tradfans skylder seg selv en svipptur innom.
Overraskelsene fortsetter å renne inn på skivas B-side, som domineres av to massive låter på henholdsvis syv og ti minutter. «Swamp Sacrifice» er et flott stykke berettende tradmetall, men det er også den låta hvor den stive trommemaskinen gjør seg tydeligst til kjenne, hvilket trekker ned. «Lord of Night» gir oss så et nytt høydepunkt i kraft av sine velfungerende tilløp til mer ekstreme metalliske former, samt et effektivt dungeon synth-parti. Avslutningslåta «The Gods That Fell to Earth» demonstrerer nok en gang prosjektets evne til historiefortelling, men kompliserer dessverre også platas identitet ytterligere. Både musikk og tekst er preget av retrofuturisme og sci-fi, og føles kanskje mest av alt som en forberedelse til en tredjeskive som går fullstendig Starscape ala skiva ‘Colony’.
Blood Pythons fremragende forståelse for tradmetallisk form og funksjon får seg en aldri så liten trøkk som følge av en låtliste som er noenlunde splittet vibbe-messig. Personlig hadde jeg gjerne sett at Sørlie klarte å løsrive seg enda mer fra den by-metalliske vinklingen til Tempelheks, og satset hardere på den episke, okkulte- og fantasy-pregede historiefortellingen. Jeg har på følelsen at det er på disse områdene Blood Python skinner sterkest, og en skive som reises på disse elementene har potensialet til å bli en norsk klassiker. Avslutningsvis bør jeg nevne at den røffe vokalen og trommemaskinen nok en gang vil by på høye hindre for mange lyttere, men jeg mener at spesielt vokalen faktisk funker i kontekst av bandets sjarmfulle, bakoverskuende undergrunns-trad. ‘Thunder City’ er en skive som kryper seg tett inntil randen av eksellense, og bør definitivt gjøre seg bemerket hos norske fans av historiefortellende 80-tallsmetall.
Slippet av Superlynx sin nye skive ‘4 10’ er rett rundt hjørnet, og i den anledning har vi blitt servert en siste smakebit på skiva i form av singelen «Cycle». «Cycle» er en tålmodig meditasjon over sykliske fenomener, og er derfor passende nok bygd over en groove som føles evigvarende og syklisk i sin langsomme gange. Over denne grooven finner vi selvfølgelig grovkornete gitarteksturer, robuste basslinjer og den messende, hypnotiske vokalen til Pia Isaksen. Som vanlig finner vi også krusninger og søkk i bandets musikk, der lavt murrende vers-seksjoner leder inn i kraftigere utblåsninger på refrengene – et formular som er hyppig brukt i trioens låtskriving. «Cycle» er kanskje ikke proppfull av ideer som hopper ut av stereoen og røsker tak i kragen din, men det er nok en subtil, trollbindende jam fra et band som virkelig kan sies å være spesialister på feltet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Råte –«Soil’s Embrace»
Selvutgitt
Råte er et metalcore-band som har materialisert seg ut av studentmiljøet på Ås i Akershus, og de har fra før av et knippe singler og EP’er under beltet – sist med ‘Where the Past and the Future Collide’ i fjor. Laurbærene hviles ikke på, og allerede året etter har vi altså fått nytt materiale i fanget i form av låta «Soil’s Embrace».
Når denne låta sparker i gang for alvor i første vers, synes jeg den produksjonen gir litt loudness war-vibber og låtskrivinga fremstår noe generisk. Og noen andre steder utover i låta blir det også slik. Likevel er det også mye kult og forfriskende her, særlig gjennom gitararbeidet som byr på noen fine tekniske detaljer og saftige akkordrekker. Produksjonen kommer også heldigere ut noen steder ved å være fyldigere enn tidligere. Stort sett synes jeg derfor Råte finner en god energi i denne låta, og også noe som peker mot noe kvalitativt bedre og mer interessant enn tidligere.
Skrevet av Alexander Lange
Rosa Faenskap – «Livredd»
Ute nå via Fysisk Format
Trioen Rosa Faenskap har sluppet sin tredje singel fra sitt kommende album. Med den kommer også en kunngjøring om at bandet har blitt signert på selveste Fysisk Format i anledning plateslippet, at plata skal hete ‘Jeg blir til deg’ og at denne slippes den 3. november.
Den nye singelen heter «Livredd». Den er på alle måter i tråd med Rosa Faenskaps veletablerte eksistensgrunnlag der den dreier seg om ballasten man i dag må tåle i samfunnet når man har kommet ut av skapet og utfordrer tradisjonelle forestillinger om kjønn. Bandet viser som tidligere at tematikken de behandler går i styggvakker forening med den melankolske, forløsende og post-black-metal-befengte post-hardcoren de maner fram. «Livredd» er også en vakker og godt strukturert låt der trioen varierer godt uten å forlate et veletablert låtfundament. Noen drømmende clean-gitarpartier lykkes særlig godt med å skape dynamikk og pusterom – særlig når det til slutt munner ut i et flott klimaks. På søndag spiller de på Vaterland i Oslo med de eminente svenskene i Eradikated.
Skrevet av Alexander Lange
Devour – «Anthem»
Selv-utgitt
Devour er et nytt band fra Haugesund som har sluppet sine første par singler i løpet av det siste halvåret. Bandet spiller en form for moderne dødsmetall som ikke er spesifikt brutal eller melodisk, men kombinerer begge vinklingene til et relativt lett-fordøyelig sound. Robuste riff møter heroiske trommebrekk og basslinjer med mengder av trøkk, og det hele toppes av growling som kan sies å tilhøre Randy Blythe-skolen innenfor moderne ekstrem-vokal. «Anthem» er en solid men temmelig enkel låt, og jeg krever nok litt flere særegenheter før jeg virkelig kan rope hurra for musikken Devour produserer. Bandet er dog – som nevnt – splitter nytt, så elementene som skiller bandet fra øvrigheten vil trolig bli mer tydelig etter hvert som de blir varme i trøya. Anbefales fans av moderne og semi-melodisk dødsmetall.
For meg – som sikkert for mange andre – er slippet av Kvelertaks debutskive i 2011 å regne som en formativ musikkopplevelse. Jeg gikk på ungdomsskolen på den tida, og for meg og de av kompisene mine med størst talent for å havne i trøbbel utgjorde låter som «Mjød», «Blodtørst» og «Fossegrim» selve bakgrunnsmusikken til våre veike men lidenskapelige forsøk på å gjøre opprør mot autoriteter. ‘Kvelertak’ var perfekt til å fylle denne rollen fordi den var gjennomsyret av en tøylesløs, eksplosiv og ustoppelig energi; et konsentrert børseskudd i solar plexus som har vært foruten sidestykke i 12 år nå.
Med tanke på intensiteten på bandets musikk var det lett å se for seg at Kvelertak kunne bli en kraftig brennende men kortvarig affære – litt som det stereotypiske tenåringsopprøret, i bunn og grunn. 12 år senere er bandet dog fortsatt å se på norske scener, og med det noen av de aller største vi har. Selv utskiftingen av den ikoniske vokalisten Erlend Hjelvik senket ikke bandets marsjfart betydelig, og med Ivar Nikolaisen i front har bandet fortsatt å levere legendariske livekonserter og sterke plater. På ‘Endling’ virker Nikolaisen og bandet enda mer hjemme i eget skinn enn de gjorde på ‘Splid’ fra 2020, og resultatet er en skive som både bevarer og videreutvikler Kvelertaks umiskjennelige sound.
«Krøterveg te Helvete» er i sin lengre plateutgave en begivenhetsrik men noe spaltet åpningslåt. Hele tre minutter med tålmodig spenningsbygging venter oss før Kvelertak fyrer av låtas første ordentlige riff; et riff som fremstår mer som en digresjon enn en ankomst når bandet umiddelbart slår over i materialet vi kjenner fra singelutgaven. Låta demonstrerer definitivt platas varme, romslige produksjon og utbroderte arrangementer på godt vis, men jeg er ikke helt sikker på at alle låtas musikalske finter fungerer for min egen del. Dermed funker det fint at låtstrekket fra «Fedrekult» til «Motsols» strammer tøylene litt, selv om det skal sies at «Likvoke» med sin ukarakteristiske synth-bruk fremstår som et friskt pust i bandets låthistorikk.
Blant skivas andre velfungerende eksperimenter finner vi den ‘Noregs Vaapen’-aktige gjestebanjoen på «Døgeniktens Kvad», de stilige Franz Ferdinand-gitarene på versene til «Skoggangr», samt de drodlende, ‘Blood Mountain’-aktige Mastodontismene på avslutningssporet «Morild». I tillegg opplever jeg at bandet lener seg lenger inn i punk-landskapet enn tidligere, hvilket definitivt delvis skyldes Nikolaisens glefsende tirader. Spesielt «Paranoia 297» og «Svart September» er eksempler på dette, og det skal sies at steget i retning punk – i likhet med de andre nyvinningene nevnt i dette avsnittet – fremstår fullstendig uanstrengt i kontekst av Kvelertaks sound.
Så må jeg til slutt si noen ord om det aspektet ved skiva som har vært en av de desiderte største åpenbaringene for meg selv, hvilket er tekstene til Ivar Nikolaisen. Det burde på ingen måte komme overraskende på folk at mannen kan skrive låttekster, men spennvidden fra stusselige, Jokke-aktige karakterstudier, via samfunnskritikk ispedd erkenorsk billedbruk til granskninger av unike norske skikkelser som Arnold Juklerød og Helmut von Botnlaus; Nikolaisens tekster tilfører mengder av sjel og karakter til plata. De er ikke fullstendig foruten det særegne, folkemytologiske perspektivet til tidligere Kvelertak, men de er åpenbart skrevet av en kar som ønsker å sette et tydelig preg på bandets musikk.
Kvelertak vil nok aldri klare å slå rive sin egen debutskive ned fra tronen for min egen del – den hadde en alt for stor påvirkning på meg i mine tidlige år til at det virker sannsynlig. Det som dog ikke er usannsynlig, er at ‘Endling’ på sikt kan vise seg å være den sterkeste av bandets øvrige skiver. Skivas ti låter viser et band som makter å leke seg med både form, uttrykk og innhold, samtidig som de aldri er i fare for å fjerne seg fra den musikalske identiteten som gjorde dem til et internasjonalt navn for drøye ti år siden. Som min egen medskribent på bloggen sa i en tidligere omtale: «Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, så hater du dette». Kvelertak er og forblir Kvelertak, og akkurat det ser jeg all mulig grunn til å være fornøyd med.
Norge har aldri vært noen storprodusent av slam/death metal, hvilket egentlig er litt pussig med tanke på at et av undersjangerens pioneer-band var nettopp norske. Kraanium er med sine drøyt tjue år som band som levende legender å regne, selv om den muligens største legenden blant dem – vokalist Martin Funderud – gikk bort på tragisk vis i 2017. Bandet har i senere tid eksistert som en slags hyllest til mannen og musikken han og de tidlige besetningene var med på å skape, selv om dette ikke hindrer dem fra å skrive slam i verdensklasse på egne premisser.
Den nå internasjonale institusjonen (bandet har medlemmer fra Norge, Finland, Danmark, Sveits og England) ble nylig plukket opp av spesialistene i Unique Leader Records, og skal etter sigende slippe hele tre plater på det venerable plateselskapet. Låta «Braindead Skullfucking» er hentet fra den første av disse skivene, og rettferdiggjør Kraaniums plass på Unique Leader ved å være noe av det tyngste materialet gruppen har gitt ut til nå – hvilket virkelig burde si en hel del.
«Braindead Skullfucking» når nesten Devourment-aktige nivåer av gjørmete, grunnvolls-rystende brutalitet. Gitarene låter som selvstyrte, blodtørstige anleggsmaskiner, vokalisten låter som et surklende toalett, og skarptrommen låter som en pose popcorn i en mikrobølgeovn som kjøres på full guffe. Den voldsomme og nesten karikerte volden som utspiller seg i teksten vil selvfølgelig være et steg i overkant for de aller fleste – spesielt med tanke på slam-sjangerens nesten patologiske fiksering på voldshandlinger rettet mot kvinner. Dette er et element som også jeg personlig synes blir usmakelig til tider, selv om jeg selvfølgelig er klar over at slam-sjangeren alltid har drevet et slags sjokkfaktor-orientert våpenkappløp. Den nyeste singelen til Kraanium viser uansett at bandet er en ledende kraft i det internasjonale slam-miljøet, og at ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ trolig blir en av de tyngste skivene som treffer kloden i år.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eluvian – «Hot Summer Keelhaul Surfin'»
Selv-utgitt
Eluvian er en kvartett fra Ålesund som blander nerdete humor med tung og fargerik melodisk dødsmetall. Denne kombinasjonen av lav-terskel-moro og kreativ låtskriving landet bandets EP ‘Tales of Ymaarenth’ en plass på fjorårets liste over årets beste EP-er her på bloggen; en bragd de trolig vil forsøke å gjenta med deres foreløpig utitulerte andreskive.
Første låta fra denne skiva er «Hot Summer Keelhaul Surfin'», som per tittelen selvfølgelig handler om en liten, surfende gnom med utpregede voldstendenser. Musikalsk sett dreier det seg om en kollisjon mellom surf-rock og bandets patenterte ekstremmetall, hvilket er en kombinasjon som overraskende nok låter temmelig naturlig for bandet. Eluvians form for manglende selvhøytidelighet eksisterer ikke i overflod på den norske scenen, og låtas musikalsk-tekstlige absurdismer gjør at det beste sammenlikningsobjektet for «Hot Summer Keelhaul Surfin'» muligens er Trollfests maniske ‘Flamingo Overlord’ fra i fjor. Det gjenstår å se om bandets varslede «pirat-dødsmetalliske» andreskive svarer til forventningene, men basert på «Hot Summer Keelhaul Surfin'» har trolig fans av band som Trollfest og Powerdong mye å se frem til.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Strange New Dawn – «Fortune Bringer»
Ute nå via Svart Records
Strange New Dawn er en kvintett fra Kristiansand med medlemmer kjent fra blant annet Green Carnation og In the Woods…. Denne høsten er den klar med sin tredje fullengder siden oppstarten i 2013; den skal gå under navnet ‘New Nights of Euphoria’, og første singel derfra går under navnet «Fortune Bringer».
Strange New Dawn har generelt sett ligget i et skjæringspunkt mellom progressiv rock og metall og doom metal. «Fortune Bringer» innevarsler ikke nødvendigvis noe stort stilskifte for bandets del, men ligger nærmere ballade-formatet enn mye av det bandet har gjort tidligere – særlig innledningsvis før låta tar en litt tyngre og mer traskende form. Dessverre kan jeg ikke si meg veldig imponert, da jeg synes låta blir vel lang og generisk. Oppbygningen er ålreit, og Strange New Dawn kommer bedre ut av den andre halvdelen enn den første, men her hjelper heller ikke en litt haltende vokalprestasjon og noen merkelige, atonale valg i enkelte akkordskifter.
Skrevet av Alexander Lange
Stray – «Decay»
Selvutgitt
Stray er et band fra Trondheim som spesialiserer seg i hypermoderne, komprimert og blytung metall. Det første de slapp var låta «Monochrome» i fjor, og nå har altså «Decay» landa, som vel egentlig kan beskrives ganske enkelt som fire minutter med nesten konstante breakdowns.
Dermed kan det kanskje bli nokså utålelige saker for folk som ikke er glad i sjangre som deathcore og mer brutale djent-påfunn. Og det er heller ikke mulig å snakke om særlig originale takes her i så måte der velkjente virkemidler brukes for det de er verdt, og mer til. Likevel er det også snakk om en låt man kan sette pris på om man legger godvilja til, rett og slett fordi det voldsomme breakdown-trykket blir såpass brutalt og hemningsløst at det også blir ganske underholdende.
Skrevet av Alexander Lange
Malum – «In Agony II»
Selv-utgitt
Malum er et nytt svartmetallprosjekt fra Oslo som oppsto fra askene til et tidligere prosjekt. Hvilket prosjekt dette var – og hvilke musikere som er involvert i det hele tatt – vet jeg ikke, ettersom Malum opererer under anonyme aliaser for øyeblikket. Det eneste jeg vet er at bloggen gikk glipp av den strålende EP-en deres ‘Ad Mortem’ fra i fjor, samt at debutskiva som slippes i oktober, ‘In Nauseam’, ser ut til å utbrodere dette strålende utgangspunktet på godt vis.
Singelen «In Agony II» er en direkte oppfølger til åpningssporet på fjorårets EP. Malums uttrykk har unektelige røtter i bølgen av mørk, melodisk og eksistensielt tynget svartmetall som skylte over det internasjonale metallmiljøet tidlig på 2010-tallet, hvilket i størst grad ble ledet an av polske Mgla. Arvestoff etter dette legendariske bandet er ikke bare å spore i bandets mørkt rockende rytmikk og ulmende atmosfære, men også i den eksistensielle håpløsheten som gjennomsyrer teksten til gjestevokalist «E.T.S.». Det oppleves sånn sett som at Malum for øyeblikket litt plantet i skyggen av tidligere grupper, men dette klarer ikke å sverte den fantastiske lytteropplevelsen som er «In Agony II» nevneverdig for undertegnede. Malum har nemlig såpass stålkontroll over låtskriving, atmosfærisk slørlegging og sitt alvorstyngede, melodiske gitarvev at deres nyeste singel ikke kan omtales som noe annet enn en liten triumf – i alle fall for folk som ikke kan få nok av de sjels-rettede dolkestikkene til plater som ‘Exercises in Futility’.
Ørjan «Hoest» Stedjebergs Taake har siden sin spede begynnelse på midten av 1990-tallet forpestet den norske svartmetallscenen med et nokså særegent uttrykk i stadig utvikling, noe som definitivt har gjort prosjektet til et av de viktigste og mest imponerende enmannseskapadene i norsk svartmetallsammenheng. Når ‘Et Hav av Avstand’ nå omsider er på trappene, er det snakk om Taakes åttende fullengder, og denne må endatil ses i sammenheng med et drøss av mindre utgivelser. Og selv om denne plata stilistisk sett ligger tett opp mot mye av det Hoest har skrevet tidligere, levner den heller ingen tvil om at han fortsatt ikke er blitt redd for å ta risiko og dra Taakes svartmetall i nye retninger.
Det mest åpenbare tegnet til dette er antallet låter og lengdene på dem. ‘Et Hav av Avstand’ representerer ikke Taakes første forsøk på lange låter, men mens tidligere utgivelser i all hovedsak har hatt låter på noen minutter, strekker tre av de fire låtene på denne nye plata seg over ti-minuttersmerket; den korteste er på litt over seks minutter.
Med det presenterer Taake en nokså utfordrende materie for lytteren som fort vil kreve flere gjennomlyttinger for å bli fullgodt forstått. Det er særlig med tanke på at Hoest har valgt en tilnærming som ligger tett opp mot mye omskiftelig og kompleks progressiv rock og metall. Det hele er kledd i en romslig produksjonsdrakt som ivaretar svartmetallsk råskap samtidig som at en forfriskende klarhet ligger i lufta.
Noe av det mest utfordrende kommer med en gang med «Denne forblaaste Ruin av en Bro», der vi etter en melodisk og brakende introduksjon får bryne oss på regelrette virvelvinder av taktskifter og gitargallopper der Darkthroneske tungmetallreferanser, Taakes egen finfølelse for folketonal lekenhet (dog uten banjo) og usminka prog-lingo går i ellevill forening. Det resulterer nesten i forvirring, men også en nokså morsom og kul lytteropplevelse som også etter hvert klarer å lande i litt mer ekspansive og atmosfæriske lydbilder; låtkonstruksjonen er imponerende og interessant.
Den brå og sømløse overgangen til den påfølgende «Utarmede Gruver» gjør at man egentlig kan snakke om en mer eller mindre enhetlig første halvdel av plata. Andresporet byr også på et flust av idéer i løpet av sine elleve minutter, men gjør det på litt andre måter enn åpningslåta. Den første delen utgjør et av mine favorittstrekk på plata med sitt herlige driv og fengende black’n’roll-øyeblikk, men de siste minuttene er en litt annen sak.
Her repeteres nemlig rett og slett et par temaer til det kjedsommelige, og det samme problemet viser seg på «Gid sprakk Vi» som etter noen herlige svartmetallpaletter introduksjonsvis kjører seg fast med ett eneste tema som egentlig ikke er så mye å skrive hjem om. Og dette problemet kan i og for seg ses noe i sammenheng med en innvending jeg har mot låtskrivinga på plata som helhet, som jeg noen ganger opplever som noe retningsløs. Til tider fremstår det litt vilkårlig hvordan låtene er bygget opp og hvorfor enkeltdeler er plassert der de er.
Men det er også begrenset hvor stort dette problemet er, og stort sett synes jeg Taake løser det godt og byr på komplekse låter som henger godt sammen. Dette gjelder særlig den enorme avslutningslåta «Et Uhyre av en Kniv», som klokker inn på hele 13 minutter og byr på en rekke strålende melodier og akkordrekker; fra de nesten blackgaze-aktige arpeggioene i de første minuttene til de storslåtte og suggererende akkordrekkene avslutningsvis. Når noen minimalistiske, mørke og dissonante gitarakkorder runder av det hele over feedback-støy er det som at man er vitne til etterdønningene av et storslått skue. Og skuet er et av Taakes mest ambisiøse og interessante prosjekter til nå. ‘Et Hav av Avstand’ anbefales på det sterkeste.
Den forrige skiva til Bokassa, ‘Molotov Rocktail’, gjorde seg fortjent til å bli omtalt som en ukesfavoritt her på Metallurgi da den ble lansert. Likevel har jeg et noe ambivalent forhold til plata; for mens denne trioen kokte opp noen ordentlig fengende rockelåter her, var uttrykket ofte også noe rudimentært.
Derfor ble jeg positivt overrasket over den nye singelen til bandet, som går under navnet «Garden of Heathen» og inkluderer bidrag fra Lou Koller fra Sick of it All. Her synes jeg Bokassa finner tilbake til mye av finfølelsen som lå i riffarbeidet på gjennombruddsskiva ‘Crimson Riders’, og låta byr også på noen herlige oppbygninger. Med andre ord er Bokassa i sitt rette element på denne låta, og vi gleder oss til fortsettelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Fight the Fight – «12800»
Ute nå via Indie Recordings
«12800», den andre singelen fra Fight the Fights kommende tredjeskive, er et aldri så lite mysterium. Det er ingenting som er mystisk ved låtas moderne, blytunge og futuristiske groove, men med en spilletid på snaue 90 sekunder er den utypisk singelmateriale – i alle fall utenfor sjangerlandskaper som grindcore og hardcore punk.
Derfor var det noen biter som falt på plass da jeg fant ut av bandets tredjeskive (tittelen er foreløpig ikke annonsert, så vidt jeg vet) er en konseptplate. Fight the Fight låter definitivt mer ambisiøse og progressivt orientert på singlene de har sluppet fra plata så langt, og det nesten industrielle maskineriet som durer og går gjennom «12800» er et godt eksempel på dette. streifende synth-linjer og dansbare grooves gir til og med låt-fragmentet et skjær av apokalyptisk rave over seg; et rave som kommanderes over med autoritet av bandets nye, mer deathcore-lenende vokalist. Totalt sett er «12800» en umiddelbart fengende men også noe underlig singel, og en forsmak som gjør nysgjerrigheten min rundt bandets kommende tredjeskive desto større.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Den Saakaldte – “Av Satans Ild”
Ute nå via Agonia Records
Nesten ti år er gått siden Michael “Sykelig” Siozious’ Den Saakaldte sist slapp et album. Siden den gang har medlemmer kjent fra blant annet Arcturus og Tilintetgjort entret besetningen, og i slutten av september er det omsider klar for en ny utgivelse i form av albumet ‘Pesten som tar over’. I den anledning har bandet lettet på sløret og allerede gjort åpningslåta “Av Satans Ild” tilgjengelig for massene.
Og dette er en åtte minutter lang brutal, atmosfærisk og flerfasettert svartmetallåt. Jeg merker meg her først og fremst at låta peker mot en bunnsolid plateproduksjon med en strålende balanse mellom de hardtslående trommene, de stormende gitarene og den krasse vokalen i front. Også låtskrivingsmessig treffer “Av Satans Ild” godt, særlig med det stadig tilbakevendende melodiske hovedtemaet, og selv om materialet i seg selv ikke skiller seg så mye ut utmerker Den Saakaldte seg ved å trekke mange elementer omhyggelig inn her og gjøre denne lange låta til en variert opplevelse. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Flukt – «The Idol in Bronze»
Ute nå via Dusktone
Flukt er en kvartett fra Vennesla i Agder som spesialiserer seg i en form for melodisk men likevel infernalsk svartmetall – i alle fall etter deres nyeste singel å dømme. Utgangspunktet er uten tvil den klassiske norske andrebølgen av svartmetall, men mer moderne nyvinninger innenfor den melodiske siden av sjangeren setter også sine spor på «The Idol in Bronze».
«The Idol in Bronze» beveger seg innom både spurtende leads, bredbeinte black’n’roll-grooves og svingende, Vestlandsk klassisisme i løpet av sine tettpakkede seks minutter. Den rød tråden gjennom det hele er den evige strømmen av fengende men ondskapsfulle leads, i tillegg til en miks som best kan beskrives som konstant i fare for å selv-antenne. Bandets bidrag til sjangeren når det kommer til særegenhet er ikke så lett å spore på «The Idol in Bronze», men fans av melodisk men djevelsk svartmetall vil utvilsomt finne litt av hvert å sette pris på i låtas røykfylte korridorer. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Thefalls – «Patterns Emerge (I & II)»
Ute nå via Convulse Recordings
Thefalls er et selverklært eksperimentelt metallband, som etter sin debutskive ‘Break the Calm’ fra 2014 trakk seg mer eller mindre fullstendig tilbake fra den norske musikkscenen. Nå er bandet dog tilbake fra sin lange dvale, og med seg ut av bjørnehiet har de med seg en splitter ny plate ved navn ‘Reflections////Void’.
Den første forsmaken på skiva har vi fått i form av ikke bare én, men to singler som sammen utgjør en større helhet. «Patterns Emerge (I & II)» er fylt til randen med akrobatisk gitarspill, rytmiske krumspring og stilmessige utsving, og leker seg generelt sett med grensen mellom musikalsk teknikalitet og sensorisk overbelastning på vågalt vis. Sånn sett kan bandet sies å være en slags kombinasjon av den spastiske eksplosiviteten til The Dillinger Escape Plan og de progressive, blytunge core-tendensene til tidligere Between the Buried and Me.
Med så kaloritett og hyperaktiv musikk i påsan er det desto viktigere å ha et bevisst forhold til dynamikk, og dette aspektet virker Thefalls å ha god kontroll på. Melodiske, minneverdige refrenger og mer tilbakeholdne post-partier bidrar til å senke lytterens kortisolverdier til forsvarlige nivåer, før atter en spikerbombe av metallisk matterock bikker dem rett over kanten igjen. Jeg må understreke at det skjer så voldsomt mye i løpet av singlenes samlede åtte minutter at det er umulig å gi en grov oppsummering i løpet av en sped singelomtale, så den totale bedømmelsen av låtmaterialet må nesten vente til jeg har den fulle skiva i henda. Det råder dog ingen tvil om at Thefalls er en teknisk begavet gjeng med ditto sterke kompositoriske evner, så alle tegn tyder på at ‘Reflections////Void’ blir en begivenhet for fans av teknisk og eventyrlysten hardcore/metall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Obzene/CSN – «Ghost Train»
Selv-utgitt
Det grenseoverskridende samarbeidet mellom metal-prosjektet Obzene og pop-artisten CSN har sluppet nok en singel fra sin kommende utgivelse, slik at vi nå har fått hele fire smakebiter på hva som er i vente. Det er også snakk om singelbunt som demonstrerer ulike måter disse to prosjektene blander sammen uttrykkene sine på, der denne nye låta, «Ghost Train», sannsynligvis er den mest metalliske vi har hørt til nå.
Det starter riktignok ikke helt i den duren, der CSN introduserer låta med noen vokalstrofer over buldrende industrielle synther. Obzenes bidrag melder seg imidlertid raskt og bidrar til noen heftige, stratosfæriske lydbilder som endog munner ut i et voldsomt breakdown-parti. Som det har gjort før på tidligere singler, kan det sies at låta lander trygt i et alternativt metal-uttrykk; likevel ligger noen spennende unikum særlig i det produksjonsmessige.
Skrevet av Alexander Lange
Goatkraft – «Herald of Death»
Ute nå via Iron Bonehead Productions
Dersom du vil runde av uka med noe skikkelig gjørmete svartmetall, kan vi melde om at trioen Goatkraft har servert nettopp det på sin nye låt «Herald of Death». Denne låta fungerer som en oppvarming til bandets andreplate ‘Prophet of Eternal Damnation’ som kommer i starten av november, og demonstrerer en interessant, dødsmetallisk take på sjangermaterien. Det er såpass brutalt at jeg nesten synes fire minutter blir i lengste laget, men vi gleder oss til skiva!
Det er nå kun et par dager til slippet av Kvelertaks femte skive ‘Endling’, og siste forsmak kom sist uke i form av platas tittelspor. På «Endling» lener bandet seg lengre inn i det melodiske rockelandskapet enn noensinne før, og treffer på samme tid blink med det som muligens er min nye favorittlåt fra perioden med Ivar Nikolaisen i front.
Nikolaisen har en helt spesiell evne til å kombinere treffende samfunnskritikk med Kvelertaks særegne bruk av nordisk mytologi i tekstene sine , og «Endling» er intet unntak. Nikolaisen virker ikke særlig fornøyd med tanken på at alt er til salgs – om det så dreier seg om sårbar natur eller arvegods – og nedbyggingen av disse uerstattelighetene skildres på et bibelsk og nesten apokalyptisk vis i låtas tekst. Resten av bandet virker også stadig mer hjemme i det noe mykere sjangerlandskapet Kvelertak har beveget seg mot i senere tid. Det hviler en passende melankoli og bittersøthet over låtas instrumental, som er noe mer avmålt og temperert enn det man kanskje vanligvis forventer fra bandet bak plater som ‘Kvelertak’ og ‘Meir’ – for ikke å si gjengens berømte, kaotiske liveshow. Kvelertaks fargesprakende låtsignatur er dog umiskjennelig som alltid på «Endling», og det er liten tvil om at mine egne forventninger til femteskiva har fått seg et lite løft som følge av singelen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Fjøsnisse – «Skjulte Toner»/ «Hulder»
Svartmetallprosjektet Fjøsnisse, anført av en Anders Vada, har sluppet ikke bare én, men to singler de siste par ukene: «Skjulte Toner» og «Hulder». Fjøsnisse er et svartmetallprosjekt som først ga lyd fra seg med debutplata ‘Vord’ i 2021. Allerede året etter kom oppfølgeren i form av ‘Fjord og Fjeld’, og nå ser det altså ut til at nok et nytt prosjekt er på trappene.
Ute nå via Screaming Skull Records
Gjennom sine to utgivelser har Fjøsnisse funnet et uttrykk der mange ulike svartmetallelementer kombineres godt; både stampende black’n’roll-tendenser og mer folketonale og melodiske elementer får plass her. Den vellykkede miksturen kommer særlig til uttrykk på «Hulder», der vi i løpet av syv minutters spilletid får servert isende gitarleads og flotte melodier over taktfast grunn. Her har også Avertias Kristoffer Georg Nøstdal bidratt med vokal, noe som ender opp med å bli et heldig tillegg selv om han ikke skiller seg så veldig mye fra Vadas egen stemme.
«Hulder» er nok også den beste låta av disse to. «Skjulte Toner» er også en sterk låt, og er en mer kompakt og kort sak som sender flere assossiasjoner til Khold enn Windir. Den er imidlertid en litt anonym låt i forhold til «Hulder» og fremstår mer som solid albumfor enn en virkelig sterk låt i seg selv.
Skrevet av Alexander Lange
Oberst – «Chroma»
Ute nå via Indie Recordings
Kvartetten Oberst har sluppet materiale for første gang siden debutplata ‘Paradise’ ble lansert i 2020. Dette er et band som i all hovedsak beveger seg i skjæringspunktet mellom hardcore og post-metal der de kombinerer fandenivoldskhet med mer melankolske tendenser, og selv får jeg en del assossiasjoner til post-hardcore-band fra den amerikanske vestkysten. Oberst har imidlertid en tyngre og litt mer brutal side ved seg, noe som også setter dem i dialog med band som Baroness.
Slik var det på ‘Paradise’, og slik er det på «Chroma» også. Det er lite som skiller denne låta fra det Oberst slapp for tre år siden, selv om gitarene har fått grommere lyd. Men det funker, og særlig har jeg sansen for den lekne grooven i versene og de melankolske akkordoppgangene som kommer etter hvert. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Sorgsvart – «K.u.K.»
Ute nå via Einheit Produktionen
Sorgsvart er et hittil ukjent (for meg) anarkistisk svartmetallband som etter sigende har eksistert helt siden 1997. Bandets første demoer så derimot ikke dagens lys før i 2003, og basert på min svært mangelfulle research var det da snakk om folk/viking/svartmetall med symfoniske tendenser. Nå har enmanns-bandet gjenoppstått etter en lengre inaktiv periode, og bandets første vådeskudd kommer i form av singelen «K.u.K.».
«K.u.K.» står for «Krav utan kompromiss!» per låtas tekst – en tittel som sett i lys av singelcoveret ikke levner mye tvil rundt bandets anarkistiske agenda. Man finner ikke mye av den kammermusikalske elegansen som preget musikerens tidligere utgivelser på Sorgsvarts nye singel, men heller en slags forpunket black’n’roll ala Satyricons middelperiode. Det låter tidvis mektig og alltid intenst, men som følge av sistnevnte innehar musikken også en flathet som forsterkes av de digitale trommenes nådeløse skuddsalver. «Sorg» låter dog oppriktig oppildnet og forarget i leveransen av sin anarkistiske polemikk, så «K.u.K» blir til syvende og sist definert av en overbevisende punk-tilnærming til norsk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaamaskin – «Krenkeveldet»
Selv-utgitt
Det «skittensakrale ballerock»-bandet Slaamaskin slapp nettopp låta «Krenkeveldet», den fjerde og antatt siste singelen før slippet av debutskiva ‘Trollveggen’ om to uker. Som vanlig inneholder musikken solide «kantspark av pønk og metall»; i dette tilfellet en eksplosiv sammensmelting av hardcore og thrashmetall.
Det finnes mye ved «Krenkeveldet» som tyder på at vi har med en eksplosiv og illsint låt å gjøre – tittelen, den korte låtlengden – men det var først og fremst lyden av en knitrende jack-kabel ved låtas åpning som varslet om en seriøs utblåsning. Dette er et velkjent grep innenfor skjødesløs punk og metall, og sannelig slaar ikke Slaamaskin direkte over i jagende metalpunk, lettere punktert av groovemetallens synkoperte rytmikk. Teksten til bandets maniske og kaklende vokalist harselerer med sensitivitetskultur på en vittig måte som får meg til å le mens jeg gråter, og oppsummert er vel kanskje «Krenkeveldet» den låta jeg har ventet på fra Slaamaskins hold. Kort, eksplosiv og ikke minst fengende; «Krenkeveldet» er et siste, saftig slag på tygga i påvente av Slaamaskins debutskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Rozario – «Heavy Metal Rider»
Ute nå via Pride & Joy Music
Rozario er et splitter nytt band med en tydelig ambisjon om å gi god gammel, energisk tungrock nytt liv. ‘To the Gods We Swear’ heter debutplata som kommer i oktober, og «Heavy Metal Rider» er singel nummer to derfra etter at tittellåta ble sluppet i slutten av juni.
Uttrykket til Rozario er virkelig ikke til å ta feil av der catchy, melodiske refrenger, frenetiske gitarsoloer og bredt vokalregister ligger i smeltedigelen. «Heavy Metal Rider» er også et vellykket forsøk i så måte, all den tid folk som vanligvis ikke hører så mye på denne type metall kanskje vil føle for å holde en liten ironisk distanse til det. Men hvis du uansett har sansen for det trenger du egentlig ikke se lenger i denne omgang.
Metallurgi 