ukas singler – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

1349 – «Ash of Ages»

Storheten 1349 ble etablert i 1997 og har – utenom trommeslagene til Frost, som ellers er å finne i det enda mer kjente Satyricon – gjort seg bemerket gjennom en type svartmetall som høres mer ut som Helvetes flerrende flammer enn mye annet. Bandet ser nå ut til å brygge på sin første utgivelse siden de slapp plata ‘The Infernal Pathway’, og har sluppet «Ash of Ages» som første smakebit.

Jeg er dessverre ikke fullt så imponert av 1349 akkurat denne gangen. Noen av partiene er gode; særlig utgjør hovedtemaet et godt fundament, og oppbruddet i midten av låta gir vei til et skikkelig tøft mid-tempo-riff. Hovedproblemet jeg har tror jeg er miksen, som jeg synes gir i overkant mye plass til gitar og vokal og mindre til trykket som nok egentlig ligger i trommene. Nokså habil svartmetall er det imidlertid likevel, og det blir uansett spennende å se hva som følger.

Skrevet av Alexander Lange

Trail Of Tears – «Blood Red Halo»

Den kommende EP’en til det sagnomsuste symfoniske metallbandet Trail Of Tears, ‘Winds of Disdain’, er en drøy uke unna, og bandet slapp nylig andresingelen «Blood Red Halo» for å piske opp stemninga før slippet. Denne låta er ikke helt ulik den imponerende førstesingelen, som bærer samme navn som EP’en, og balanserer mellom hardtslående, metalcore-aktige vers og storslåtte og melodiske refrenger. Likevel synes jeg ikke Trail Of Tears treffer fullt så godt denne gangen, noe som handler mest om at balansen mellom disse to modusene ikke er spesielt god. Særlig refrenget er likevel svært godt, og når et herlig klimaks mot slutten av låta.

Skrevet av Alexander Lange

Sarke – «Phantom Recluse»

Det er nå tre år siden sist vi hørte fra ringrevene i Sarke, da i forbindelse med deres bunnsolide, syvende plate ‘Allsighr’. Nå er oppfølgeren ‘Endo Feight’ annonsert, og første forsmak har allerede entret metallosfæren i form av singelen «Phantom Recluse».

Det virker som at Sarke akter å spinne videre på sporet de befant seg på på ‘Allsighr’, hvilket vil si at det fremdeles er snakk om black’n’roll med tette grooves, alskens tilleggsinstrumenter og betydelige stilpoeng som gjelder. Av spesielle severdigheter kan man selvfølgelig rette fokuset mot både den elleville keyboard-soloen og blåserne som tuter ut over lydlandskapet med jevne mellomrom, men for min egen del så er det vel så verdt å merke seg de mer subtile styrkene ved Sarkes nyeste låt. For til tross for at «Phantom Recluse» ikke dasker meg over fjeset med prangende severdigheter, så er det et eller annet med bandets Khold-aktige svartrock som er både stilig, elegant og krokete på en og samme tid. Jeg er generelt sett fan av at musikk får meg til å måtte klø meg litt i hodet, og Sarke er akkurat merksnodige nok til å fremkalle den reaksjonen på sin nye singel, «Phantom Recluse».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Limbonic Art – «Consigned to the Flames»

«Consigned to the Flames» er andre singel fra den kommende niendeskiva til det sagnomsuste svartmetallbandet Limbonic Art, og i kombinasjon med førstesingelen «Ad Astra Et Abyssos» blir det klart at det er grunn til bekymring for fans av det legendariske prosjektet. Det er dog ikke den glefsende vokalen, de strie strømmende av majestetiske svartmetallgitarer eller den storslåtte atmosfæren som får meg til å hente veive det røde flagget; disse elementene fungerer alle temmelig godt på «Consigned…». Det er rett og slett de digitale trommene – som ble ofre for kritikk allerede i omtalen min av platas første singel – som er så utpreget ensformige og flatt produsert at de suger livskraften ut av resten av musikken. Som følge av trommenes sporadiske markeringer flyter låtas deler over i hverandre, og innen vi når konklusjonen av den relativt korte låta har hjernen min begynt å tolke mye av musikken som hvit støy. Ny musikk fra Limbonic Art er alltid av interesse, gitt deres viktige bidrag til norsk metall historisk sett, men om platas to første singler er gode indikatorer på skiva som helhet er jeg redd for at ‘Opus Daemonical’ delvis vil falle på døve ører for min egen del.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rendezvous Point – «Utopia»

Det som antakeligvis er siste smakebit fra Rendezvous Points kommende skive ‘Dream Chaser’ har herved blitt sluppet i form av «Utopia». Rendezvous Point spiller leken, tilgjengelig og melodisk progmetall, og er befolket av en svært dyktig gjeng med musikere.

På «Utopia» slår Rendezvous Point til med den siden av uttrykket som korresponderer mer med nokså kompleks, Dream Theater-aktig proglek i større grad enn den utpreget fengende stilen som var å finne på for eksempel «Oslo Syndrome». Derfor blir det heller ikke så umiddelbart iøyenfallende, og bandets særegenhet skinner nok ikke like mye gjennom, men alt tyder på at dette blir god innmat for en skive som på alle måter er verdt å se fram til. ‘Dream Chaser’ slippes på tirsdag.

Skrevet av Alexander Lange

Manes – «Submerged»

Selv for en ihuga metallurg og Metal Archives-eventyrer som meg selv, finnes det altså norske band – til og med smått legendariske – som jeg ikke har noe særlig kjennskap til ennå. Dette er tilfellet med Trønderske Manes, som til tross for en tilsynelatende klassiker innenfor norsk svartmetall med skiva ‘Under ein blodraud maane’ har gått undertegnede hus forbi. Dette må selvfølgelig ordnes opp i sporenstreks, selv om en tur gjennom debutplata fra ’99 neppe vil være særlig til hjelp i møte med bandets nyeste singel «Submerged».

For i likhet med Ulver virker det som at Manes har reist temmelig langt fra sitt musikalske utgangspunkt på 90-tallet over årenes løp. «Submerged» er en smått eksperimentell sak, definert av et lydlandskap i stadig endring og noen svært distinkte synther og tilleggsinstrumenter. I utgangspunktet fremstår forbindelsen til metallsjangeren temmelig ikke-eksisterende, men lar man seg senke dypt nok ned i låtas lydbrønn vil man kunne skimte både avant/dissonante gitarstrofer og noen rytmiske påfunn som slekter tungt på ekstremmetallen.

«Submerged» er en temmelig interessant sak, og er vanskelig å definere utover sjangertrekkene jeg allerede har nevnt (selv om merkelapper som post-rock og -punk trolig kan slenges inn uten å fornærme noen av de involverte). Jeg skulle nok ønske at vokalen var litt mer definert, at den tok litt mer styring og lå litt lenger frem i lydbildet, men utover dette er «Submerged» en flott og bemerkelsesverdig liten sak. Jeg tror ikke jeg skal komme med for mange antakelser basert på en enkelt låt, tatt i betraktning hvor eventyrlystne Manes har vært over årenes løp, men jeg forventer i alle fall en musikalsk opplevelse utenfor norm når EPen ‘Pathei Mathos’ slippes i juni.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Hatriarkatet III: Blodtåke»

«…Blodtåke» er siste singel ut før slippet av Maktkamps nye EP ‘Hatriarkatet’, og er dessverre en betimelig låt gitt storskala-konfliktene som fyller nyhetsbildet for tiden. Krigersk dobbelbass og maskingeværsriffing transporterer oss inn i kampens hete, hvor hærførersk renvokal beordrer det crossover-aktige brølekoret dypere inn i stormen av skudd og granateksplosjoner som raser rundt dem. «…Blodtåke» bevarer noe av Maktkamps sedvanlige fargespill og rockefot, men låtas alvorstunge tematikk har skjøvet kvintetten inn et langt dystrere, skarpkantet og aggressivt uttrykksmessig territorie enn vi er vant til å høre fra dette hold. Med «…Blodtåke» stiger spenningen med andre ord betraktelig i forkant av slippet av Maktkamps nye EP, som gitt sin konfronterende thrash-gemytt trolig kommer til å bli nok et potent verktøy i kassa til det som allerede er et beryktet og fryktet liveband. Vi gledes!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arachno – «Cradle of Judah»

Av de få bandene med medlemmer under myndighetsalder som har funnet en vei inn i Metallurgis spalter finner vi thrash metal-bandet Arachno, som slapp den friske og fandenivoldske EP’en ‘Demolition’ i fjor. Trioens første singel etter dette, «Cradle of Judah», skriker det samme potensialet som denne EP’en samtidig som noen av voksesmerteskavankene ser ut til å være på vei bort. Dette er nemlig en kruttsterk thrash metal-låt med herlig 80-tallsfølelse og en slags Napalm Death-aktig skruppelløshet i seg, og bandet imponerer særlig med noen blytunge riff i andre halvdel som styrkes av herlig implementering av bassen i miksen. Jeg har ikke en dritt å klage på.

Skrevet av Alexander Lange

Bærzerk – «Blodhevn»

Den unge svartmetallbanden Bærzerk fortsetter letingen etter et eget kjernesound på sin nye singel «Blodhevn». Der fjorårets debut-EP ‘Misanthropic Descent’ bar tydelig preg av Vestlandets hedenske svartmetalltradisjoner, viste bandet en langt mer krigersk side av seg selv på «Felttog», en singel de slapp tidligere i år. Med sin nye singel «Blodhevn» utfører bandet nok en stilistisk kollbøtte, i denne omgang i retning enkel men effektiv svartpønk.

Det er fremdeles mulig å spore 90-tallets svartmetalliske byggesteiner i musikken til Bærzerk – spesielt låtas vers har noe tidlig Darkthronesk over seg – men store deler av «Blodhevn» minner langt mer om mer moderne former for hybridisert svartmetall og pønk. Dette gir i alle fall mening frem til låtas bro, hvor staute, dronende mannsrøster og majestetiske akkordrekker plutselig transporterer oss rett tilbake til det pittoreske Vestlandet. Alt i alt synes jeg «Blodhevn» er blant Bærzerks bedre låter, og det er fint å se at kvaliteten på låtmaterialet også gjenspeiler seg i valg av singelcover og lydproduksjon. Ikke nødvendigvis fryktelig oppsiktsvekkende saker, men like så fullt en bunnsolid prestasjon av den unge kvartetten fra Horten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sinsid – «Time is Ticking»

Tradmetallerne i Sinsid har fulgt opp sin stilsikre singel «Sarcophagus» med låta «Time is Ticking», og signaliserer med det at et nytt album nok er på vei. Ingen store overraskelser dukker opp her, og som «Sarcophagus» er dette en tre minutter lang metallåt av den gamle skolen som høster godt av en no-bullshit-tilnærming. Sinsid kommer dermed nokså godt ut av dette, særlig gjennom noen av gitarsolosegmentene, uten at «Time is Ticking» stikker seg ut helt nevneverdig. Dette er helt ålreit 80-tallsmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – «A Thousand Light-years Unfold»

Antallet låter som har blitt sluppet fra Mortemias prosjekt ‘The Covid Aftermath Sessions’ er nå åtte, og med tanke på at vi fikk servert hele tolv stykker gjennom ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er det grunn til å tro at det ikke stopper riktig ennå. «A Thousand Light-years Unfold» er uansett navnet på det nyeste innslaget, og mannen bak Mortemia, Morten Veland, har denne gangen fått med seg Alteriums Nicoletta Rosselini på vokal.

Låta åpner lite blygt og temmelig usjarmerende med noen ordentlig masete synther, men heldigvis klarer Veland og Rosselini å redde det godt igjen. Hovedtemaet driver godt litt utover i låta, og refrenget er blant de bedre Mortemia har mønstret i dette prosjektet. Habilt power metal-snacks i disse Eurovision-dager, altså, selv om låta rundes av litt rart og snaut med et pianoparti som får lite tid til å utfolde seg.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – «Into Cold Winternight»

I slutten av februar ga den über-flittige undergrunnsmusikeren «Peregrinus» oss den første forsmaken på sin kommende tredjeskive under banneret Unholy Craft, dette via demo-utgaver av låter fra ‘Saa Mørkt, Saa mektig’. Nå har vi endelig mottatt litt ytterligere informasjon rundt plata, som vil bli sluppet 21. juni via plateselskapet Purity through Fire.

Selv om vi allerede har fått høre tre av låtene fra skiva, er «Into Cold Winternight» den første låta vi hører med fiks ferdig produksjon. Denne produksjonen er selvfølgelig fremdeles lav-oppløst og ruskete – noe annet hadde vært sjokkerende gitt prosjektets opphavsmann – men på en måte som gagner musikken heller enn å spenne bein på den. Låtmessig er «Into Cold Winternight» temmelig ordinær kost for Unholy Craft, med stormende, smuldrende svartmetall ala førsteskiva ‘Naar All Tid er Omme’, som visstnok vokser seg majestetisk mot slutten som følge av noen tårnende tilleggsgitarer. «Into Cold Winternight» er ikke det mest oppsiktsvekkende materialet jeg har hørt fra dette hold, men er like fullt et solid tillegg til Unholy Crafts hurtig voksende låtbibliotek.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Solus Grief – «Mass of Stolen Fires»

Det at vi i Metallurgi blir nødt til å skrive om ikke bare én men TO låter skrevet av «Peregrinus» i denne ukas singelpost, burde si det meste om karens forrykende arbeidstempo. For folk som ikke kjenner musikeren er Solus Grief hans atmosfæriske svartmetallprosjekt, og vi kan også røpe at det er det av karens prosjekter som har gitt mest gjenlyd i hjertene til bloggens skribenter; dette som følge av den fremragende skiva ‘With a Last Exhale’ fra 2022.

Nå er det duket for nok en Solus Grief-utgivelse, og i denne omgang er det snakk om en split med Altertum, hvilket er et av de mange prosjektene til den ditto arbeidsomme musikeren som kaller seg «Ggatzshrieegk» (Infernal Wind, Moonshrine, Vorgfang. Førstesingelen «Mass of Stolen Fires» er en langt mer turbulent sak en vi er vant til å høre fra Solus Grief, og veksler mellom voldsomme black/death-partier, atmosfæriske lommer i middels tempo, samt noen stemningsfulle post-svartmetalliske avbrekk. Disse avbrekkene er spesielt effektive sett i lys av det ellers krevende terrenget, og gir følelsen av å stå i stormens øye og titte opp på nattehimmelen gjennom et slør av dis og iskrystaller. Som alltid krever det litt tålmodighet å komme seg gjennom en Solus Grief-låt, og jeg må nok innrømme at jeg aldri har satt spesielt stor pris på de støyete vokalfiltrene som «Peregrinus» svøper stemmen sin i. Likevel er «Mass of Stolen Fires» en effektiv dose turbulent men atmosfærisk svartmetall, hvilket for øyeblikket er nok til å holde den gryende mettheten for «Peregrinus»-prosjekter på armlengdes avstand.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Frostbitt – «Death God»

Drammensbandet Frostbitt fikk og holdt på oppmerksomheten vår i fjor med en forrykende og ravgal førsteskive ved navn ‘MACHINE DESTROY’. Den lå i skjæringspunktet mellom djent, nu metal og mathcore, og har nå gitt ut det første siden da i form av låta «Death God». Uttrykket føles denne gangen som en mikstur av Vildhjarta og tidlig System of a Down i spedd en morsom overdose av sinnssyke breakdowns og taktskifter. Den buldrende «thall»-effekten, som det heter, som også fikk mye utløp på ‘MACHINE DESTROY’, har fått skikkelig gjennomslag her, og det gjør lydleken her til en underholdende affære. Likevel synes jeg ikke det rent låtskrivingsmessige er så spennende denne gangen, og det er mangel på et spennenende hook eller en skikkelig god melodi.

Skrevet av Alexander Lange

Beaten to Death – «Dalbane»

Grindcore-Norges største tøysekopper og fjompemikler, Beaten to Death, er i full gang med å rulle ut singlene i forkant av sin femte full-lengder, ‘Sunrise over Rigor Mortis’. Først ut var andresporet på skiva, «My Hair Will Be Long until Death», som per bandet handlet om å være en «sann, Norsk melodisk grindcore bassist uten selvbevissthet» og nå har vi altså blitt kastet en frenetisk liten sjokkgranat ved navn «Dalbane».

Tittelen på Beaten to Deaths nyeste singel oppgir egentlig alt man trenger å vite om låtas tematiske innhold. Verdenssamfunnet rutsjer for øyeblikket langs en berg-og-dalbane blottet for berg, og det eneste alle og hvermannsen kan gjøre med saken er å løfte hendene i været og hvine mens vi suser rakt ned i avgrunnen. Av musikalske høydepunkter kan låta skilte med et stampende Autopsy-riff og nyere tids største sleivspark av en gitarsolo, og utover dette er den nok en av Beaten to Deaths mer ordinære låter. Metallurgi gleder seg uansett stort til slippet av ‘Sunrise over Rigor Mortis’, som slippes 29.05. av Mas-Kina Recordings.

Skrevet av Fredrik Schjerve

STORM – «Die Young»

Det har snart gått et år siden det unge metalcore-talentet STORM gav ut sin største låtsuksess til nå, «House of Cards», for deretter å innta teltscenen på gigantfestivalen Tons of Rock på Ekebergsletta. Noen måneder senere slapp karen nok en moderat suksess med låta «After a Lie», men siden den tid har vokalisten og teamet hans hos Indie Recordings holdt kortene tett til brystet. I mars troppet musikeren plutselig opp på Lindmo for å diskutere livet som tenåring i musikkbransjen, samt for å premiere sin nye låt «Die Young».

Og «Die Young» er nok en djevelsk fengende låt fra det unge stjerneskuddet. Musikalsk sett dreier det seg som alltid om kommersiell metalcore inspirert av band som Bring Me the Horizon og Yungblud, som oppfyller alle profesjonelle standarder uten at egenarten ennå har gitt seg fullstendig til kjenne. Manglende originalitet er dog ikke noe stort hinder dersom du er i stand til å skrive like effektiv popmetall som STORM i en alder av 15 år, og «Die Young» burde nok treffe bredt blant kommersielt innstilte metalfans til tross for et par låne-elementer fra andre band. «Die Young» er en av STORMs bedre låter til nå, og tyder på at den unge stjernen kommer til å fortsette å vokse i tiden som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Hatriarkatet I: Drepen»

Maktkamp er i fyr og flamme for tida, og følger like så godt opp to utmerkede full-lengdere og to høyt premierte Norges-turneer med en ny EP ved navn ‘Hatriarkatet’. Bandet lover tyngre, mørkere og mer thrash-inspirert materiale på sin nye EP, hvilket ikke er tomme ord etter førstesingelen «Hatriarkatet I: Drepen» å dømme.

«…Drepen» åpner med et riff som minner om Mastodons legendariske «March of the Fire Ants», men filtrert gjennom Maktkamps knæsje fargespektrum og en evig omskiftelig groove. Bandet låter jammen sintere og mindre feststemte enn vi er vant til å høre dem, og spesielt den mer thrashy, støtvise riffinga som viser sitt beske andlet i låtas andre halvdel er et effektivt tillegg til bandets allerede rikholdige arsenal. Det at Maktkamp tviholder på hovedmotivet og sleper det sprellende og skrikende gjennom en rekke transformasjoner er et interessant trekk rent låtskrivermessig , og «…Drepen» kommuniserer sånn sett på tydelig vis at bandet ikke har mistet gnisten i det de går inn i promo-runden for sin fjerde utgivelse. Sjekk den ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve

YR – «Kvessa Tunger»

YR er et splitter nytt prosjekt som baserer seg på moderne, men likevel tradisjonstro svartmetall. «Kvessa Tunger» er det første bandet har gitt ut noensinne, og det er definitivt noe som gir mersmak uten at det nødvendigvis pløyer så mye ny mark – både med tanke på produksjon og låtskriving.

Stilistisk synes jeg bandet her legger seg i et slags krysningspunkt mellom band som Khold og Taake, der hardtslående riff stadig kombineres med hurtige blast-beats og melodiske elementer. Det er i de mest hardtslående segmentene jeg synes YR lykkes best; særlig har jeg sansen for den blodpumpende introduksjonen på denne låta.

Skrevet av Alexander Lange

MIN – «Black»

MIN er som YR en rykfersk svartmetallduo hvis låt som omtales her er det første man har fått høre derfra. MIN er imidlertid fra landets aller nordligste trakter, nærmere bestemt fra Hammerfest, og har en besetning med erfaring fra kjente norske svartmetallband som Ulver og Troll.

Låta «Black» er en nokså solid prestasjon der MIN lykkes godt med å gjøre snaue tre minutter til en atmosfærisk svartmetallopplevelse; særlig gjøres dette ved hjelp av godt melodihåndverk. Den underlige og utydelige vokalen bidrar på sin side i og for seg godt til obskuriteten i uttrykket, også når clean-vokalen kommer inn, men den blir likevel litt vel merkelig og bortgjemt i produksjonen. Produksjonsmessig har nok duoen derfor en aldri så liten jobb å gjøre, selv om låtskrivinga definitivt holder mål.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Darkthrone – «Black Dawn Affiliation»

Like sikkert som at sola står opp hver dag, er det at Darkthrone kommer til å slippe ny skive – om ikke hvert år – så i alle fall annethvert. Fjoråret så intet nytt materiale fra dette hold, så det kom ikke som noen stor overraskelse da ‘It Beckons Us All’ ble annonsert ved månedsskiftet. Om det ikke var noen stor overraskelse, så var det i alle fall en gledelig en, ettersom Kolbotn-duoen er blant de mest inspirerende grinebiterne vi har å se opp til her til lands.

Og det virker som at det er grinebiting vi har med å gjøre på «Black Dawn Affiliation». Nok en gang skimter jeg spor av «autentisitet vs posør»-tematikken som preget bandets crustpunk-inspirerte periode på 2000-tallet, denne gangen filtrert gjennom det noe obskure og uforståelige tekstforfatterskapet som har preget bandets senere skiver. Dette aspektet ved bandets virke er definitivt en smakssak, men musikalsk sett er det lite å utsette på dersom du har sansen for metallens klassiske byggesteiner presentert på idiosynkratisk og personlig vis. «Black Dawn Affiliation» blander arkaisk farts- og tradmetallisk riffing med Darkthrones helt spesielle, førstebølges-beslektede aura av fandenivoldskhet og ondskap, og pynter så kombinasjonen med atmosfæriske elementer som ulende synther, dramatisk renvokal og bekmørk korsang. Det er snakk om nok en ubestridelig effektiv dose klassisk ekstremmetallkunst fra gutta i Darkthrone, selv om det som alltid trolig vil treffe tradisjons-bevisste ekstremmetallfans hardere enn den gjengse lytter. Jeg lar meg i alle fall begeistre!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Whoredom Rife – «Den Vrede Makt»

Whoredom Rife fortsetter å være blant den norske svartmetallens mest storslåtte eksportvarer på «Den Vrede Makt», tittelsporet fra bandets kommende tredjeskive. Kimende gitarer gir et øyeblikks ro i låtas intro, men de ytterlige syv minuttene vies til den mektige, voldsomme men melodiske svartmetallen som vi kjenner igjen fra bandets fabelaktige andreskive ‘Winds of Wrath’ fra 2021. Whoredom Rife mestrer virkelig balansen mellom atmosfæriske kvaliteter og håndfaste ideer, og dette skyldes nok til dels den fantastiske lydproduksjonen. Jeg har generelt sett lite å komme med av refleksjoner i denne omgang, annet enn å komme med en spådom om at Whoredom Rife nok en gang står i fare for å blåse mye av den internasjonale konkurransen av banen med sin kommende skive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rendezvous Point – «Oslo Syndrome»

Rendezvous Point er en velkjent størrelse innenfor norsk metall av den mer fordøyelige og tilgjengelige sorten, og består i tillegg av en gjeng særdeles habile musikere. Samlet kan de vise til erfaring fra Bernhoft, Leprous, Ihsahn, og mye, mye mer, og den mest kjente for metallfolk er sannsynligvis Baard Kolstad, som må kunne omtales som en av landets mest profilerte unge trommeslagere. Uansett er en ny plate på vei fra kvintetten, og låta «Oslo Syndrome» er smakebit nummer to derfra.

Her er det på ingen måte snakk om noe flinkisband strippet for sjel; «Oslo Syndrome» er en leken, punchy og utrolig fengende låt der progressive tendenser pakkes inn i en herlig pakke på tre minutter. Stilistisk er dette som en miks av sprettballene i Addiktios musikk og melodihåndverket til band som Leprous og Asmodean. Ekstremmetallere vil kanskje fnyse på nesa av dette, men for de fleste andre bør dette kunne slå an som bare det.

Skrevet av Alexander Lange

Octohawk – «Quantum Age»

Sludge-metallerne i Octohawk ser igjen ut til å brygge på noe spennende når de snart skal følge opp debututgivelsen ‘Animist’ – en koloss av en plate vi i Metallurgi til dels hadde svært stor sans for. Blandingen av høy energi og utilgivelig trøkk ser ut til å ivaretas – og vel så det – på førstesingelen fra plata: «Quantum Age».

Dette er en særdeles omskiftelig låt, der hyppige og uforutsigbare taktskifter tvinger frem prog-assossiasjoner. Det blir nesten litt vel intenst og uoversiktelig, men Octohawk redder seg høvelig godt inn med brutaliteten i musikken. I tillegg har låta en velkommen og noe mer fordøyelig andre halvdel som løfter låta og stemningen på overbevisende vis. Produksjonen er dessverre noe voldsom, særlig med en vel høy, Korn-aktig basslyd, men det står ikke i veien for at jeg ser fram til plateslippet.

Skrevet av Alexander Lange

Nattsvermer – «Phantom»

Rogalendingene i Nattsvermer har sluppet det første siden de slapp sin selvtitulerte debutskive i fjor, da i form av låta «Phantom». Om dette indikerer et større prosjekt vet jeg ikke, men det er i alle fall noe som følger naturlig i fotsporene til plata. Her møter hardrock-tendenser lik de Metallica utforsket på slutten av 1990-tallet 2000-tallets groove- og alternativmetall. Resultatet er ikke all verdens i mine ører, men er likevel en habil komposisjon som særlig treffer godt i refrenget.

Skrevet av Alexander Lange

Vald Heks – «Chantraine»

Tre år etter sin debut-utgivelse, EP-en ‘Aether’, er Vald Heks endelig klare med sin første plate. ‘Forest Witch’ har slippdato 19. april, og i den anledning har vi allerede fått et par singler å bryne oss på; først den noe High on Fire-aktige bråtebrannen «Your Blood», og nå den lengre og mer atmosfæriske «Chantraine».

I min omtale av ‘Aether’ konkluderte jeg med at Vald Heks hadde et sammensatt og spennende, eksperimentelt uttrykk, men at uklare låtformer, diffuse overganger og utett teknisk spill reiste barrierer mellom musikken og lytteren. Denne observasjonen gjør seg dessverre også gjeldende på «Chantraine», om kanskje i mindre grad enn på ‘Aether’. Selve uttrykket er temmelig spennende – en detaljert og atmosfærisk form for doom-metall som slekter på sjangerens romantiske og gotiske varianter fra 90-tallet – men låta virker temmelig svevende og uklar som følge av mangelfulle rammer. Mange av låtas deler virker å gå litt i ring, og min teori er at dette skyldes at vokalmelodiene ofte virker å mangle retning, spesielt på versene.

Dette er synd, ettersom vokalistens dype, Type O Negative/Woods of Ypres-aktige røst gir Vald Heks et tydelig særpreg å skilte med. Det skal også sies at diffusheten ikke ligger som en tåke over hele «Chantraine», men at enkelte partier også er tydeligere, og dermed mer effektive for min egen del. Sånn sett er det tøffe doom-riffet som dukker opp i låtas andre halvdel et høydepunkt, spesielt i det bandet øker tempoet og introduserer en nydelig melodi på toppen. Vald Heks har med andre ord fremdeles noen utfordringer å løse for å gjøre seg tilgjengelig for de bredere lytterskarene, men «Chantraine» viser også at bandet fremdeles har et spennende perspektiv på sjangerblanding og uttrykk som er temmelig unikt i lys av den norske scenen. Spent er jeg uansett på å dykke inn i resten av ‘Forest Witch’, som slippes allerede på fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sinsid – «Sarcophagus»

Sinsid fra Haugesund har siden 2018 lansert tre skiver og gjennom dem blitt en trofast leverandør av ukomplisert og tradisjonstro tungrock og -metall. Låta «Sarcophagus» er det første de har sluppet siden tredjeskiva ‘In Victory’ kom i 2022, og her leverer bandet for så vidt akkurat som forventet og ønsket – verken mer eller mindre. Sinsid gjør mye ut av enkle virkemidler og serverer blant annet et sterkt melodisk refreng. Og mer er nok på vei.

Skrevet av Alexander Lange

Limbonic Art – «Ad Astra et Abyssos»

Limbonic Art er et band som for mange norske metall-lyttere trolig er relativt ukjent, til tross for at de har vært aktive siden midten av det sagnomsuste 90-tallet. Med debutskiva ‘Moon in the Scorpio’ fra 1996 var de også med på å formsette den symfoniske svartmetallen ved siden av band som Dimmu Borgir, Emperor og Old Man’s Child, hvilket burde være nok til å sikre dem en plass i metallens historiebok for ettertiden. Det bør dog nevnes at det er en stund siden den ene av duoens halvdeler, «Morfeus», forlot skuta, og prosjektet har siden 2009 blitt styrt av kun «Daemon».

Og nå har «Daemon» altså annonsert at Limbonic Arts tredje skive under hans ubestridte kommando, ‘Opus Daemonical’, vil bli gjort tilgjengelig for allmennheten i juni. «Ad Astra et Abyssos» er vårt første innblikk i den kommende utgivelsen, og ved første øyekast kan det virke som at lite har endret seg i de syv årene siden ‘Spectre Abysm’ ble spilt inn. Det er snakk om storslått, voldsom svartmetall fylt til randen av gamle, staute melodier og kronet av «Daemon»s beske skrik, som til tross for en staselig atmosfære neppe kan kalles symfonisk svartmetall på noe som helst vis. Det som først og fremst virker å skille «Ad Astra…» fra bandets utgivelser på 10-tallet, er at de digitale trommene er vanskeligere å ignorere enn før. De statiske og noe masete trommene ender dessverre opp med å distrahere fra de flotte strømmene av svartmetalliske melodier som fyller låta til randen, og legger dermed en liten demper på Limbonic Art sin retur til metallosfæren for min egen del. Til tross for denne demperen er det liten tvil om at ny musikk fra Limbonic Art er en viktig hendelse sett i lys av norsk metall, så jeg ser frem til å gi meg i kast med ytterligere singler, samt skiva i sin helhet når den dukker opp.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Diskord – «Shivering, as We Shed Our Hides»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Dødsmetalltrioen Diskord slipper spliten ‘Bipolarities’ i starten av juni sammen med britiske Atvm, som også er på plateselskapet Transcending Obscurity Records. Det blir en begivenhet det mildt sagt er verdt å se fram til, da det er bandets første utgivelse siden den forrige skiva ‘Degenerations’ kom i 2021 – en fantastisk, avant-gardistisk death metal-skive som kapra andreplassen på vår liste over det årets beste norske metallplater.

Låta vi nå har fått høre fra ‘Bipolarities’, «Shivering, as We Shed Our Hides», vitner også om at Diskords side av denne splitten vil kunne imponere stort. Bandet leverer her en låt som kvalitetsmessig er på linje med ‘Degenerations’, og det med en produksjonsdrakt som for meg fremstår bedre og noe klarere. Som vanlig er det snakk om en flerfassetert låt fylt med lekre og merkelige dødsmetalltriks i Gorguts– og Atheist-gata, og selv om den bare varer i tre minutter ville det tatt mye plass å dekonstruere alt her. Illsint vokal, perplekse og uforutsigbare bassgitarlinjer, dissonans og bends i gitarsegmentet, konstante skifter og kubjelle er imidlertid hovedingrediensene, og Diskord krydrer det også til med en synth som lyser opp et parti på midten på overraskende og overbevisende vis. Anbefales!

Skrevet av Alecander Lange

Vestindien – «Etter Ilden»

Vestindien imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de slapp debutskiva ‘Null’ i 2021; en skive som siden den gang stort sett har steget i gunst hos undertegnede. Derfor er det fantastiske nyheter at andreskiva ‘Verdande’ er på vei, hvilket i likhet med debutskiva vil bli sluppet på venerable Dark Essence Records.

Basert på bandets nye singel «Etter Ilden», samt førstesingelen «Forbi Stillheten» (som vi dessverre gikk glipp av) er det både ting som er likt og ulikt ved Vestindien i 2024 i forhold til tidligere materiale. De dansbare, apokalyptiske metalpunk-groovene er videreført fra tidligere, men borte er mye av den glefsende, førstebølges-svartmetallen som preget debutskiva ‘Null’. «Etter Ilden» fremstår mest av alt som en motorisk, psykedelisk ladet garasjepunk-jam, selv om det fremdeles er noe mørkt og fandenivoldsk over låtas atmosfære og tonalitet. Til tross for deres tilsynelatende utfasing av enkelte metalliske elementer er Vestindien fremdeles umiskjennelig seg selv på sin nye singel, hvilket vil si en unik og fengslende mørk kraft på den norske musikkscenen. Det skal bli meget spennende å se hva som venter oss på resten av skiva, som slippes om ganske nøyaktig en måned.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Belfalas – «Dor-En-Ernil»

Nok et lite utsnitt av Belfalas’ storstilte fantasy-univers traff nylig Bandcamps overfylte strender i form av den instrumentale singelen «Dor-En-Ernil». Som på demoen ‘Cries of the Coming Wind’ fra februar er det snakk om en form for symfonisk melo-death gitt et episk, metallisk snitt. Jeg synes nok låtas miks er temmelig ubalansert, hvor øredøvende synther og basstrommer dominerer lydbildet mens gitarsporene blir relegert til bakgrunnen (og har låta i det hele tatt bass?). Belfalas har definitivt sitt å tilby hva gjelder storslått atmosfære og episk melodikk, men inntil miksen balanseres ut og prosjektet skaffer seg en vokalist som kan utstyre det musikalske fantasy-landskapet med karakterer og et plott, er det vanskelig å se på den innspilte musikken deres som noe annet enn foreløpige skisser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Simfonia Borealis – «Aqua Tofana»

«Aqua Tofana» er det nyeste innslaget i en usedvanlig lang rekke med singler fra det symfoniske rocke- og metallbandet Sinfonia Borealis. Om det munner ut i en utgivelse er foreløpig uklart, men det ville i alle fall gitt mening om man tar denne låta i betraktning. Den fremstår både som en klimaktisk avslutning og en rulletekstlåt, og slår til med noen melodier som kan overbevise – særlig i pre-choruset. Likevel synes jeg ikke låta er blant de beste bandet har sluppet, noe som henger sammen med at refrenget både fremstår noe enkelt og klisjébefengt og repeteres alt for mange ganger mot slutten. Produksjonen sliter også i mine ører med å levere nok trykk for en slik låt.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vredehammer – «The Dragons Burn»

Per Vallas Vredehammer fortsetter opptakten til sin kommende skive ‘God Slayer’ med singelen «The Dragons Burn». Dette er den korteste og mest direkte låta vi til nå har fått høre fra plata, og lener seg tyngre på death metal-elementene i bandets uttrykk. Vredehammer lykkes stort sett godt med dette med tanke på låtas høye intensitet og gode balanse mellom ekspansive og tunge elementer. Det i utgangspunktet solide hovedtemaet blir imidlertid repetert litt vel mye, og låta kunne nok vært enda kortere. «The Dragons Burn» er likevel i all hovedsak et sterkt pek mot plata som kommer i slutten av mai.

Skrevet av Alexander Lange

Trail of Tears – «Winds of Disdain»

Trail of Tears er et symfonisk metallband med en historie som i år har strukket seg over hele tretti år, fra da bandet ble stiftet under navnet Natt i 1994. Bandet startet opp igjen i 2020 etter å ha vært inaktive siden 2013, og skal i år slippe den første utgivelsen siden nettopp 2013 når de lanserer EP’en ‘Winds of Disdain’ den 24. mai.

En smakebit har nå kommet i form av tittellåta, som på alle måter vitner om en bandbesetning med mangfoldige års erfaring og lange CV’er. «Winds of Disdain» er utvilsomt først og fremst skreddersydd for de mest dedikerte fansene av sjangeren, men har også potensiale til å treffe litt bredere – særlig på grunn av to sterke vokalprestasjoner som balanseres godt og et smakfullt refreng.

Skrevet av Alexander Lange

Berzerkerbreath – «Despondency»

«Despondency», andresingelen til det nye moderne metallprosjektet Berzerkerbreath, bidrar til å ekspandere det stilistiske universet vi ble presentert for på debutsingelen «When Everything Collapse». Låta er visstnok forankret i den samme, brutale, djent-berørte metal/deathcoren som sin forgjenger, men utvider denne sjangermiksturen ytterligere med en storstilt, nesten symfonisk skala på sine massive refrenger. Det virker som at Berzerkerbreath først og fremst er i en utforskningsfase for øyeblikket, og «Despondency» fremstår som en kreativ sprengladning som tenker innhold i første omgang og deretter form. Spesielt de ekstreme vokalforvrengningene til Jørgen Nordby gir mersmak, og jeg kan for så vidt sette pris på den utøylede, hemningsløse energien som bandet har utsondret på materialet sitt til nå. Det skal bli spennende å se om dette bunner ut i en utgivelse på sikt, men foreløpig er jeg godt fornøyd med å innta det kreative råstoffet som Berzerkerbreath sender ut i musikk-eteren.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arania – «The Hunt»

Det er nå kun et par dager til slippet av Aranias debutskive ‘Whispering Embers’, og dermed har vi altså fått servert en siste smakebit i form av singelen «The Hunt». «The Hunt» er lett gjenkjennelig som bandet som slapp EP-en ‘Mental State’ i 2021, men det er også tydelig at bandets ambisjoner har vokst i takt med deres fartstid, og låta er følgelig den lengste og mest utbroderte i bandets korte utgivelseshistorikk. Det er snakk om melodisk metall med både symfoniske trekk – dette via de mange lagene med strykere, blåsere og koring som utsmykker «The Hunt» – og triumferende melodikk som bærer en svak eim av powermetal. Jeg liker at bandet setter opp tempoet og leker seg med mer aggressiv riffing i låtas bro, og soloen som følger er både storslått og episk, om så noe i lengste laget. Alt i alt tyder «The Hunt» på at Arania tar steget opp fra EP- til albumformat på alvor, og at de akter å fylle debuten med et variert spektrum av både låtformer og stemninger. Så venter vi i spenning på slippet!

Skrevet av Fredrik Schjerve

BAPHY – «Kristent Blod»

BAPHY er et nytt soloprosjekt som beskriver sin egen musikk som resultatet av at «…et englebarn møter svartmetall». Vokalist/trommis/tekstforfatter Thea Ossum går i strupen på religiøse ledere og deres skremselstaktikker på prosjektets debutsingel «Kristent Blod», og det med en tung, hamrende form for svartmetall som henter tilleggsinstrumentering fra sjangerens tidlige symfoniske strømninger. Låtas langsomme beats, knusende gitarakkorder, samt de desperate, illsinte hylende til Ossum gjør at tankene mine heller vandrer i retning band som amerikanske Ragana – spesielt deres seigere, mer sludgy materiale – enn til den norske scenens mer tradisjonelle utøvere. Det er definitivt svartmetallisk intensjon å spore i musikken, men kombinert med de moderne produksjonsverdiene fremstår «Kristent Blod» som noe løst forbundet til sjangeren. Dette er selvsagt ikke noe problem i vår sjangerblandende tidsalder, men jeg er fremdeles nysgjerrig på hvordan Baphys musikalske identitet kommer til å fortone seg når vi har mer materiale å gå løs på.

Skrevet av Fredrik Schjerve

COFFEEGRINDER – «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE»

COFFEEGRINDER er et splitter nytt soloprosjekt som skriver buldrende, blytunge black/death-låter til ære for kaffens stimulerende egenskaper. Man finner ikke så mye av substans i prosjektets debutsingel utover noen enkle, Bathory-aktige riff og en morgengretten growlevokal, men så virker det ikke som at COFFEEGRINDER har aspirasjoner om å være noe annet enn et mildt køddent lavterskel-band i utgangspunktet. Sånn sett er «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE» en helt kurant men lite oppsiktsvekkende kuriositet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Khold – «Galgeberg og Retterbakke»

Ny uke, nok en singel fra de flittige arbeidsmaurene og veteranene i Khold. De to foregående singlene fra gruppas kommende skive ‘Du Dømmes til Død’ var temmelig enkle og forutsigbare Khold-låter, men også drivende og effektive – hvilket beskriver brorparten av prosjektets materiale gjennom deres nå 24 år som band. Sånn sett er det lite som er nytt under solen på «Galgeberg og Retterbakke», som mest av alt forsterker inntrykket av at kvartettens kommende skive kommer til å bli en solid men noe ordinær plateopplevelse sett i lys av gruppens øvrige diskografi. Det er tydelig at Khold er svært komfortable med hvor de befinner seg som band for øyeblikket, og folk som er ute etter flunkende nye ideer og eksperimentering gjør godt i å lete andre plasser. Fans av Khold vil dog trolig være godt fornøyd med det bandet har levert på «Galgeberg og Retterbakke».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beaten to Death – «My Hair Will Be Long until Death»

De kaotiske grindcore-yndlingene i Beaten to Death er endelig tilbake, og det med en ellevill liten fysak av en singel ved navn «My Hair Will Be Long Until Death». Det er som alltid snakk om sprelsk og lettere utilregnelig grindcore med alskens krumspring, finter og lurerier sveiset til karosseriet, og noe annet hadde vel kanskje vært grunn til bekymring når det gjelder akkurat denne gjengen med musikere.

En sprakende og nesten komisk forvrengt gitar slenger noen raske hugg i retning lytterens nakke ved åpningen av «My Hair…» før splintene og streif-skuddene fra bandets uforlignelige grindcore-kløsterbombe viser seg å utgjøre en langt større fare for lytterens liv og helse. Beaten to Death har virkelig mestret det å ramle seg fremover som et slags hurtig sammen-spikra bakgårds-orkester med årenes løp, og det er vanskelig å ikke engste seg for at det hele kommer til å dette fra hverandre i det gjengen peiser på i hundre og hælvete gjennom singelens drøye to minutter. Selvfølgelig disker gjengen også opp ukonvensjonelle elementer som valsende emo-seksjoner og melodiske svartmetallgitarer som forsøker å riste av seg vårens slaps og sludd med krappe bevegelser, og dermed er Beaten to Deaths retur til den norske metallscenen annonsert på høyst karakteristisk vis. Det frydes!

PS: Bandets nye skive, ‘Sunrise over Rigor Mortis’ slippes samme dato som jeg skal bli kvitt mandlene, altså 31. mai. Tilfeldig, eller en gave fra de barmhjertige metallgudene? Det spørsmålet får leseren avgjøre.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bismarck – «Sky Father»

Bismarck omtaler seg selv som «det tyngste bandet fra den norske vestkysten», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor basert på deres nyeste singel, «Sky Father». Massive, brautende gitarriff deiser ned i hodet på lytteren – hvilket for øvrig sender tankene i retning britiske Conan -, understøttet av hardtslående grooves og toppet med sludgy, brølt vokal. Den noe tilbakeholdte, post-aktige broen som brukes som kontrast til den øvrige tyngden gjør også referanser til band som Rongeur og Dwaal passende, selv om det skal sies at den friske, skoglige auraen til sistnevnte har blitt erstattet med en langt mer foruroligende dunkelhet på «Sky Father». Der er i det hele tatt snakk om stoner/doom som makter å frembringe noe mer enn bare feite gitartoner og enkle riff, hvilket hever Bismarck godt over den noe anonyme majoriteten av band som befolker sjangeren i 2024.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Haust – I’m Not Here For You

De norske black’n’roll-legendene i Haust, med medlemmer man ellers finner i blant annet Okkultokrati, slipper sin første skive på nesten ti år i april: ‘Negative Music’. To imponerende, sinte og utålmodige singler har allerede blitt servert i den anledning, og en måned før slippet har nå «I’m Not Here For You» meldt sin ankomst.

Om noe, får denne låta fram hvor unik og kul vokalen formodentlig kommer til å bli på ‘Negative Music’, og jeg får aldri nok av hvor merkelig, ravgal og sutrete den høres ut her. På knappe tre minutter får Haust her også vist fram de deilige fuzz-gitarene og – ja! – ganske lekre melodier, og forventningene til de åtte sporene vi ennå ikke har fått hørt forblir dermed høye.

Skrevet av Alexander Lange

Oberst – «Bad Run»

Nok en låt fra post-hardcore-kvartetten Obersts kommende skive ‘Tails’ er ute. Denne heter «Bad Run», og rendyrker bandets melankolske og melodiske tilnærming til sjangeren. Gitararbeidet på denne låta er særlig imponerende, og kliner blant annet til med en herlig melodirekke i introsegmentet. Hovedtemaet fortoner seg videre som både fengende og småseigt, og låta innevarsler en god produksjonsdrakt på plata som plasserer seg mellom det rå og det luftige – selv om jeg skulle ønske det låt enda litt mer hardtslående i refrenget.

Skrevet av Alexander Lange

Uncanny – «Uncut»

Det instrumentale progmetall-bandet Uncanny slipper skiva ‘Shroomsday’ i mai, og har nå sluppet andresingelen «Uncut» etter å imponert med «Music for the Faint Hearted» for noen uker siden. Mens den sistnevnte låta sendte klare assossiasjoner til lignende norske band a la Astrosaur og Addiktio, fortoner «Uncut» seg som et klarere pek i retning klassiske math metal- og djent-uttrykk – uten at man nødvendigvis slutter å tenke på de to nevnte bandene. Rytmeleken her er god, og vitner om en trio med god kontroll på materialet selv om jeg nok kunne tenkt meg et litt kortere og mer konsentrert produkt akkurat i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

UMA – «The Burning Sphere»

UMA er et av utallige prosjekter som har sin opprinnelse i Buskerud Folkehøyskoles sagnomsuste metall-linje, og består av Ruun/Celestial Scourges Eirik Waadeland og Ruun/Inchoations Eivind Ditlev Molin. Prosjektets natur er eksperimentelt, og virker først og fremst som en sandkasse der de to musikerne kan kaste rundt seg med ideer uten å bekymre seg så mye for sluttresultatet.

Dette er i alle fall inntrykket jeg får av bandets nye singel «The Burning Sphere». Knusende, Chat Pile-aktig sludge står side ved side med svermende, black/death-aktige utbrudd – det hele dyttet inn i en oppstykket og usammenhengende låtform som gir nakkesleng så vel som det fremkaller forvirring. Jeg minnes tidvis den kreative rastløsheten til soloprosjektet til Simen Jakobsen Harstad, men det skal sies at «The Burning Sphere» virker enda mindre raffinert og blankpusset enn materialet Jakobsen leverte på ‘Stallo’ fra 2022. Det er ikke til å legge skjul på at det større bildet uteblir for mitt eget vedkommende, men den eksplosive og noe ugjennomtrengelige blokken med eksperimentell sludge vi får servert på «The Burning Sphere» er fremdeles et spennende og interessant kuriosa i lys av den norske metallscenen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Night King – «Magic Star»

Night King er et nytt tradmetallband fra Vestlandet, hvis debutskive ‘Inferno’ slippes den 26. april via bandet selv. Tradmetall av rendyrket sort er ikke nødvendigvis overskuddsvare i Norge, og det er vel strengt tatt kun i Night Kings hjemtrakter at vi finner nevneverdig interesse for sjangertradisjonen her til lands.

Night Kings form for tradmetall henter noe inspirasjon fra hardråkkens antemiske arena-former, men ikke i like stor grad som f.eks vestlendingene i Magick Touch. Refrenget til bandets andresingel «Magic Star» fremstår faktisk vel så kraftmetallisk som tradmetallisk, med en oppstemt tonalitet som forsterker budskapet om håpefullhet og pågangsmot som formidles i teksten. Utenom refrengene er det snakk om ganske tradisjonstro tradmetall, med tunge 80-tallsriff og vokalmelodier som stadig vekk filer i toppen av registeret. Det er ikke til å komme fra at «Magic Star» låter temmelig ruskete, hvor spesielt produksjonsjobben og det noe anstrengte toppregisteret til bandets vokalist trenger litt jobb for å menge seg blant artistene som befolker sjangerbresjen i dag. Entusiasmen er likevel til å ta og føle på, så vi får se hva bandet har stelt i stand på resten av skiva, som slippes om en drøy måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

In Vain – «Shadows Flap Their Black Wings»

In Vains utstrakte promotering i forkant av deres kommende femteskive ‘Solemn’ fortsetter med singelen «Shadows Flap their Black Wings». I likhet med de to første singlene fra skiva er det snakk om progressiv ekstremmetall som krysskobler de melodiske bølgetoppene til band som Insomnium og Omnium Gatherum med progressive lystflukter, og pakker det hele inn i episke og storstilte produksjonsverdier.

Og jeg synes nok at «Shadows…» er en enda sterkere singel enn sin forgjenger. Der jeg følte at «At the Going Down of the Sun» manglet det lille ekstra i form av minneverdige ideer for å virkelig å skinne, kan jeg peke mot flere slike ideer på In Vains nye singel. For det første er refrenget kronet av en svært fengende, rensunget melodi; for det andre får vi endelig meske oss med en av In Vains større prog-eskapader på låtas prangende og fargerike instrumental-bro; og til slutt har vi det elleville solospillet og den bombastiske blåserekka som introduseres i løpet av låtas storslåtte finale. «Shadows…» er med andre ord et vaskeekte spetakkel som bruker all sin makt for å underholde lytteren, hvilket veier opp for det noe uheldige -core-preget ved den lyse growlingen, og det med enkelhet. Det begynner å bli en stund siden sist vi hørte fra In Vain, og basert på deres nye singel virker det som at bandets retur kommer til bli en severdighet fans av melodisk ekstremmetall sent kommer til å glemme.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – Embolism

«Embolism» er den tredje og siste singelen fra det kommende fjerdealbumet til rogalandsbandet Dark Delirium. De to foregående har i all hovedsak lovet godt og bært bud om at denne skiva nok blir den proffest lydende til nå fra bandet, som spesialiserer seg på en effektiv mikstur av melodisk dødsmetall og metalcore.

Mye går også rett vei på «Embolism». Riffene fungerer som solide rettesnorer, og bidraget til Nekonomicon løfter låta et hakk når dette bandets vokalist tilføyer storslagenhet og en kontrast til Simeon Ekses vokal mot slutten. Det sistnevnte blir for min del låtas største ankepunkt; der jeg vil si at det på mange andre av bandets låter handler mest om smak og behag for meg når det gjelder denne vokalen, tror jeg at jeg med større sikkerhet kan si at det rett og slett blir litt vel mye Robb Flynn-aktig metalcore-vokal i denne omgang. Det står likevel heldigvis ikke i veien for at plata blir en spennende affære.

Skrevet av Alexander Lange

Deception – «Be Headed On Your Way»

Nå er det neimen bare litt over to uker til den sanne Metallurgi-favoritten Deception slipper plata ‘Daenacteh’, og vi har fått servert det som formodentlig er siste smakebit derfra: «Be Headed On Your Way». Lista har allerede blitt lagt nokså høyt av de to første singlene, der særlig «Iblis’ Mistress» har imponert meg stor.

«Be Headed On Your Way» er noe mindre bombastisk enn denne, og ligner sånn sett mer på førstesingelen «Monophobic» der uttrykket ligger noe nærmere progressiv og teknisk enn symfonisk dødsmetall. Låtas x-faktor ligger i hovedtemaet, som har en herlig, lang gitarmelodi som slynger seg rundt taktstrekene. I det øvrige byr Deception på soliditet og få overraskelser, der de dyrker noen av de mer brutale sidene av sitt DNA.

Skrevet av Alexander Lange

Udåd – «Avgudsdyrker»

Udåd er det nye soloprosjektet til Morks Thomas Eriksen, som etter å ha reflektert over debutskiva til nevnte band, ‘Isebakke’, fikk behov for å gå tilbake til et mer basalt, svartmetallisk uttrykk. Resultatet av denne nostalgitrippen ble debutskiva til Udåd, som slippes 15. mars via Peaceville Records.

Første – og muligens eneste, gitt at slippdatoen er rett rundt hjørnet – singel fra skiva er «Avgudsdyrker», en substansiell låt på rundt syv minutter som stort sett står til forventningene man kan han dannet seg av å lese forrige avsnitt. Produksjonen er langt mer pistrete og sprakende enn på Mork sine senere utgivelser, og selve låtkonstruksjonen er mindre sofistikert enn de rike, atmosfæriske komposisjonene vi fikk på spesielt ‘Dypet’ i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at Eriksen har blitt dypt formet av den musikalske reisen han har hatt med hovedprosjektet sitt i nå ti år, og «Avgudsdyrker» er følgelig mer sofistikert i sitt melodiske vev enn sin inspirasjonskilde ‘Isebakke’. Det er ikke så mye mer å si om «Avgudsdyrker» – dette er atmosfærisk og melodisk svartmetall av kjent herkomst – men jeg kan likevel påpeke at låta er sterk nok til at jeg danner meg noen forventninger til debutskiva, som vi kun trenger å vente et par uker for å høre i sin helhet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kråbøl – «Perish»

Den norske metallscenen har mange ildsjeler som sitter og pumper ut uhorvelige mengder materiale på gutterommet eller i hjemmestudioet, men det er svært få av dem som i tillegg klarer å sørge for at hver eneste utgivelse fremstår som et helhetlig, velpolert produkt. Brage Kråbøl (Misotheist, Enevelde) er et aldri så lite unikum i så henseende, ettersom samtlige av utgivelsene han har gitt ut via de nevnte prosjektene har vært verdt å skaffe seg, kanskje spesielt for fans av nidarosisk svartmetall. Det viser seg nå at det er flere i Kråbøl-flokken som sitter på musikalske ferdigheter av betydning, ettersom intet mindre enn fire av dem har vært delaktige i skapelsen av den kommende debutskiva til Kråbøl.

Denne plata har fått tittelen ‘Never’, og da snakker vi altså om det ytterste laget på bjørketreet, ikke om det engelske ordet for «aldri». Dette virker passende i møte med andresingelen «Perish», ettersom det er snakk om svartmetall som er innhyllet av skoglig mystikk i langt større grad enn Misotheists voldsomme, okkulte tirader og Eneveldes dunkle introspeksjon. Stilistisk sett dreier det seg om svartmetall som slekter tungt på den norske andrebølgens mer hypnotiske og atmosfæriske faksjoner, med mørke melodiske strofer som tidvis bryter ut i intense, krigerske riffutblåsninger. Jeg liker spesielt godt hvordan låtas beveger seg lengre inn i skogens dyp i sin andre halvdel, der et sett med gitarstemmer snakker i munnen på hverandre og gir følelsen av å være omringet av vesener som hvisker fra skyggene. Alt i alt virker Kråbøl å være nok et lovende prosjekt for opphavsmannen prosjektet er oppkalt etter, og jeg venter i spenning på den innhyllende, atmosfæriske lytteopplevelsen ‘Never’ ser ut til å være.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vicinity – «Distance»

«Distance», andresingelen fra Vicinitys kommende tredjeplate ‘VIII’, står i tydelig forlengelse av førstesingelen «Purpose». Det er snakk om teknisk kyndig, fargesprakende og detaljrik progmetall som slekter tungt på gamle helter som Fates Warning og Dream Theater, men som i tillegg beveger seg i retning den moderne oppdateringen til band som danske Anubis Gate. I tillegg finner vi elementer av power metallisk pomp og bombast på låta, først og fremst gjennom den kraftige og klokkeklare vokalprestasjonen til bandets vokalist Erling Malm.

Men dessverre er det ikke bare styrkene som er videreført fra førstesingelen, men også feiltrinnene – om så disse ikke er av særlig alvorlighetsgrad. Jeg synes både «Purpose» og «Distance» hadde hatt godt av litt flere pusterom, og selv om vi får en instrumentalbro på sistnevnte, så er ikke denne nok til å veie opp for den overfloden av inntrykk som preger resten av låta. Det kan godt hende at Vicinity har tatt et bevisst valg om å la singlene være såpass overveldende og maksimalistiske som de er, og at skiva som helhet er utstyrt med et større dynamisk spenn. Det er ingen tvil om at Vicinity er en dyktig gjeng, så jeg tør satse på at skiva vil være bedre balansert enn singlene gir uttrykk for. Dette finner vi fort ut av, ettersom ‘VIII’ slippes om en drøy ukes tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bærzærk – «Felttog»

Bærzærk er en ung svartmetall-kvartett fra Horten som imponerte undertegnede med sin inspirerte, om noe stilistisk fragmenterte debut-EP ‘Misanthropic Descent’ i fjor. Nå er bandet tilbake med ny logo og ny singel, og som seg hør og bør fra et band bestående av svært unge musikere, finner vi tegn til utvikling kun et år siden vi hørte fra dem sist.

«Felttog» er fremdeles tydelig forankret i momenter fra svartmetallens andre bølge, men ser i denne omgang til andre plasser enn Vestlandet etter inspirasjon. Som dere kanskje har skjønt basert på tittelen handler låta om krig og elendighet, og derfor er det temmelig naturlig at noe av Marduks hektiske ekstremitet har sneket seg inn i Bærzærks stilistiske arsenal. Dette merkes spesielt godt på åpningsriffet, som etter en introduksjon bestående av flyalarmer, marsjtrommer og streifende kuler deiser lytteren rett ned i krigens hete ved hjelp av lynraske blastbeats og flerrende mollakkorder.

«Felttog» er en bunnsolid konstruksjon, selv om den fra perspektivet til en værvant svartmetall-lytter neppe vil fremstå særlig oppsiktsvekkende. Dette er svartekunster vi kjenner fra før, men levert med overbevisning og tydelig entusiasme fra en ung og lovende musikerbande som den er, har jeg likevel lett for å like det jeg hører. Det er visstnok en del produksjonsvalg som har blitt tatt på «Felttog» som jeg synes fungerer mindre godt enn på EPen fra i fjor, hvor spesielt bassen er øredøvende høy i forhold til resten av instrumentene. Utenom dette er Bærzærk sin nyeste singel en effektiv svartmetallisk skuddsalve som vil glede fans av sjangerens mer krigerske faksjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Khold – «Misgrep»

Det er nå en drøy måned til slippet av Kholds 8. skive ‘Du Dømmes til Død’, og i den anledning har vi fått nok en forsmak på den kommende utgivesen. «Misgrep» er en låt som på mange måter minner om førstesingelen «Vanviddfaren» – og som dermed minner om mange Khold-låter generelt – men som takket være noen velplasserte atmosfæriske lommer differensierer seg noe fra røkla. Av andre severdigheter har vi den utypiske, vridende grooven som gjør sitt inntog etter låtas intro, men utover dette er det snakk om en ganske typisk black’n’roll-singel ala Khold. «Misgrep» avslutter også såpass brått at jeg lurer på om den skal fungere i et samspill med låta som kommer etter den på skiva, men utgjør selvfølgelig bare spekulering fra min side. Gutta bak Tulus og Khold virker å være i en komfortabel kreativ flyt for tida, og selv om det muligens ikke har ledet til spesielt oppsiktsvekkende materiale til nå, er det i alle fall snakk om effektiv og slagkraftig black’n’roll med bredt nedslagsfelt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Furze – «Post Mortem Trippin'»

Et av norsk svartmetalls underligste skruer, Christian Knapstads Furze, skal slippe ny plate i år. Den skal hete ‘Caw Entrance’, kommer den 5. april, og vi har fått den hele ti minutter lange «Post Mortem Trippin'» som fersk smakebit. Furzes velkjente og obskure svartmetallsound er her i god behold, her med en stadig overhengende og svært seig flanger-effekt som krydder. Låta fremstår som en slags miks av Darkthrones gode smak for enkle riff og avant-gardistiske og psykedeliske tendenser man kanskje heller forbinder med band som Tilintetgjort. Spilletida rettferdiggjøres godt gjennom låtas oppbygning og merkelige aura og produksjon, og bærer bud om en høyst interessant plateopplevelse.

Skrevet av Alexander Lange

Graular – «Iridescent»

Det progressive metallbandet Graular har gitt ut noe for første gang siden de slapp EP’en ‘Ashes’ i 2021. Mens den inneholdt låter som holdt seg rundt fire- og femminuttersmerket, er denne nye låta, «Iridescent», drøye syv minutter lang, og er sånn sett en mer klassisk progressiv metallåt.

Bandets likheter med Leprous er videre godt ivaretatt, og det sniker seg også inn noen nikk til storheter som Tool og Dream Theater. Åpningsminuttene blir i mine ører litt for enkle, og jeg hadde nok også ønsket meg et enda mer eksplosivt klimaks. Like fullt imponerer særlig midtdelen meg, og det er til syvende og sist snakk om nokså sterkt progmetallhåndverk og en god låtkonstruksjon. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Soulcrux – «Glass Doll»

«Glass Doll» er siste innslag i det som etter hvert er blitt en nokså lang liste med enkeltstående singler fra bandet Soulcrux. Dette bandet spiller umiskjennelig, moderne symfonisk metall, og får det sånn nogenlunde til på denne nye låta. Et sterkt, fengende og drivende hovedtema er limet i låta, og gjør særlig den første halvdelen sterk. Det blir imidlertid litt rotete når Soulcrux prøver å gjøre det enda mer storslått i den andre. Personlig synes jeg også soprano-vokalen blir litt vel dominerende; dette tror jeg imdlertid handler mest om smak og behag, og prestasjonen er uansett svært god teknisk sett.

Skrevet av Alexander Lange

Berzerkerbreath – «When Everything Collapse»

Berzerkerbreath er en ny trio som til en viss grad deler mannskap med det moderne metallbandet Obzene fra Trondheim. Bandets debutsingel «When Everything Collapse» ble nettopp sluppet på diverse strømmetjenester, og er etter sigende en del av en større utgivelse som foreløpig ikke har blitt gitt noen slippdato.

Berzerkerbreath lister opp artister som Humanity’s Last Breath, Meshuggah, Gojira og Thy Art is Murder som inspirasjonskilder i sitt promomateriale, og det burde vel si sitt om hvor representativ den lista er for bandets musikk når jeg avslører at tre av fire artister poppet opp i hodet mitt da jeg hørte på «When Everything Collapse» for første gang. Det er snakk om blytung moderne metall som blander Obzene sitt tekke for storslåtte post-metalliske atmosfærer (da snakker jeg først og fremst om deres debut-EP fra 2021) med brutale elementer fra krysningspunktet mellom deathcore og djent, hvilket for så vidt er en krysning vi ikke ser så mye av på denne sida av svenskegrensa. Man kan kanskje hente inn navn som Fight the Fight dersom man ønsker å finne en norsk analog, men det ville gitt inntrykket av at Berzerkerbreath er langt mer progressive enn de virker på sin første singel. «When Everything Collapse» er først og fremst en lovende liten smakebit på det kommende materialet, som etter låta å dømme burde være av interesse for fans av moderne ekstremmetall fra tiden etter djent-sjangerens første krusning.

Skrevet av Fredrik Schjerve